10 Nye strafferettslige reaksjoner – ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd

10.1 Innledning

I rapporten «Økt bruk av konfliktråd» er det foreslått en ny strafferettslig reaksjon, omtalt som oppfølging i konfliktråd. Reaksjonen bygger på gjenopprettende prosess og skal gjennomføres i konfliktrådet.

Arbeidsgruppen foreslår en generell reaksjon som både skal kunne ilegges av påtalemyndigheten og idømmes av domstolen. Arbeidsgruppen presiserer likevel at reaksjonen hovedsakelig retter seg mot lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet. Denne reaksjonen er omtalt som ungdomsoppfølging. Formålet med forslaget er blant annet å lovfeste den praksisen som er utviklet for bruk av oppfølgingsteam.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er behov for en ny strafferettslig reaksjon, utover dagens mekling, forankret i konfliktrådet. Unge lovbrytere er en særlig sårbar gruppe som har et stort potensial for endring. Dette gjør denne gruppen lovbrytere særlig aktuell for den nye reaksjonen. Gjennom bruk av prinsippene for gjenopprettende prosess kan den enkelte ungdommen gis en konkret mulighet til å forstå at lovbrudd kan ha store og kanskje utilsiktede konsekvenser, både for dem selv og for andre som berøres av deres handlinger.

At det i tillegg til bruk av gjenopprettende prosess legges til rette for en tverrfaglig, tett og individuelt tilpasset oppfølging og kontroll av den enkelte lovbryter, er viktig for å avbryte en mulig kriminell løpebane. Oppfølgingen vil også bidra til bedre tilpasning til samfunnets krav og normer. Dette krever et best mulig samarbeid mellom de ulike aktørene som kommer i kontakt med unge lovbrytere. Oppfølgingen må i mange saker strekke seg over en viss tid.

For å tydeliggjøre at unge lovbrytere har spesielle rettigheter i kraft av å være barn, har departementet, i motsetning til arbeidsgruppen, valgt å foreslå to strafferettslige reaksjoner – ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd.

Innføring av reaksjonen ungdomsoppfølging sikrer en sammenhengende kjede av alternative strafferettslige reaksjoner for unge lovbrytere, fra ordinær mekling til ungdomsstraffen, som er et alternativ til fengsel og strengere samfunnsstraff.

Departementet vil i den følgende fremstillingen drøfte oppfølging i konfliktråd generelt og behandle forslag som gjelder ungdomsoppfølging særskilt, der dette gir bedre oversikt.

10.2 Lovgrunnlag

10.2.1 Gjeldende rett – behandling av straffesaker i konfliktrådet

10.2.1.1 Generelt

Konfliktrådsbehandling som strafferettslig reaksjon kan ilegges av påtalemyndigheten eller idømmes av domstolen. Det er et vilkår at både fornærmede og siktede eller domfelte samtykker til slik behandling.

Påtaleunnlatelse

Påtaleunnlatelse er en strafferettslig reaksjon som innebærer skyldkonstatering. Det er en måte å gjøre opp et straffansvar på, uten å gå veien om retten. Etter straffeprosessloven § 69 tredje ledd kan en påtaleunnlatelse gjøres betinget av samme opplistede vilkår som ved betinget dom. Henvisningen til de nærmere bestemte vilkår i straffeloven 1902 § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a–h, nr. 4 og nr. 5 innebærer imidlertid at påtalemyndigheten ikke kan velge andre potensielt hensiktsmessige vilkår, slik formuleringen «bl a» åpner for. Etter dagens regelverk er det derfor bare ordinær mekling og ikke annen type oppfølging i konfliktråd, herunder bruk av oppfølgingsteam, som kan stilles som vilkår for en påtaleunnlatelse. Som det fremgår av Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff punkt 9.1.4.1 har dette vært problematisk, fordi ulike former for oppfølgingsteam i praksis har vært utviklet og benyttet ved bruk av påtaleunnlatelser.

Overføring til mekling i konfliktråd

Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til mekling i konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a.

Bestemmelsen hjemler i dag kun overføring til ordinær mekling og ikke til annen type oppfølging i konfliktråd. Riksadvokaten har fastsatt nærmere retningslinjer om hvilke saker som anses egnet for slik overføring. I rundskriv nr. 4/2008 uttales det at en sak er egnet for overføring først og fremst:

«hvor individualpreventive hensyn taler for slik behandling, og sterke allmennpreventive hensyn ikke taler mot».

Mekling i konfliktråd som vilkår for en betinget dom

Når retten avsier en dom, kan den gjøres helt eller delvis betinget av nærmere fastsatte vilkår. Mekling i konfliktråd er et mulig vilkår for betinget dom, jf. straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h, som lyder:

«at den domfelte møter til megling i konfliktrådet og oppfyller eventuelle avtaler som inngås i meglingsmøte, forutsatt at både fornærmede og domfelte har samtykket til megling i konfliktrådet».

Mekling som mulig vilkår for betinget dom ble eksplisitt innført ved lovendring i 2003. I motsetning til ved påtaleunnlatelse står retten ved betinget dom fritt til å fastsette andre særvilkår som anses hensiktsmessige, blant annet vilkår om oppfølging i konfliktråd utover ordinær mekling. Dette er en konsekvens av at § 53 nr. 3 bruker ordlyden «bl a» innledningsvis i bestemmelsen.

Mekling som del av idømt samfunnsstraff

Mekling i konfliktråd kan også inngå i samfunnsstraffen, jf. straffegjennomføringsloven § 53 første ledd bokstav c. Retten fastsetter i dommen antall timer samfunnsstraff. Kriminalomsorgen har ansvar for gjennomføring av samfunnsstraff og beslutter det nærmere innholdet innenfor de rammene som er fastsatt i dommen.

Meklingen og gjennomføringen av innholdet i avtalen som er inngått mellom domfelte og skadelidte, kommer til fradrag i samfunnsstraffen. Tilsynet med at innholdet i avtalen blir oppfylt, gjøres av konfliktrådet som rapporterer til kriminalomsorgen.

Kriminalomsorgen tar også hensyn til avtaler som er gjort med fornærmede etter gjenopprettende prosess når det fastsettes vilkår etter straffegjennomføringsloven §§ 16 (hjemmesoning), 36 (permisjon og straffavbrudd) og 43 (prøveløslatelse).

10.2.1.2 Ungdomsstraff

Lovbrytere mellom 15 og 18 år er i det vesentlige underlagt de samme strafferettslige regler som voksne. Dette gjelder også de strafferettslige reaksjonsformene som nevnt i punkt 10.2.1.1 ovenfor. En del modifikasjoner har imidlertid utviklet seg gjennom regelendringer og rettspraksis, knyttet til deres status som mindreårige og derfor særlig sårbare individer.

I Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff, ble det fremmet forslag om en ny straffart omtalt som ungdomsstraff. Målet var å erstatte ubetinget fengsel og strenge samfunnsstraffer for alvorlige eller gjentatte lovbrudd begått av lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet. Proposisjonen ble enstemmig vedtatt av Stortinget i desember 2011. En viktig del av begrunnelsen for den nye straffarten er å legge til rette for gjenopprettende prosess som kan bidra til ansvarliggjøring og rehabilitering av den unge lovbryteren.

Ungdomsstraffen er hjemlet i straffeloven § 28 c. Gjennomføringen er lagt til konfliktrådet og lovfestet i konfliktrådsloven kapittel III, slik den er omtalt i Prop. 135 L (2010–1011), punkt 10.

Gjennomføringstiden for ungdomsstraff fastsettes av domstolen og kan som hovedregel vare mellom seks måneder og to år, unntaksvis inntil tre år.

Reaksjonen er tredelt og består av et ungdomsstormøte, utforming av en ungdomsplan og gjennomføring av planen. Domfelte og verger skal delta i et ungdomsstormøte tilrettelagt av ungdomskoordinatoren. Både representanter fra det offentlige og ressurspersoner rundt den unge deltar. Møtet er todelt. Fornærmede har rett, men ikke plikt til å delta i første del av møtet. I andre del av møtet skal det utformes en ungdomsplan som er tilpasset den enkelte ungdommen. Ungdomsplanen kan blant annet gå ut på avtale om kompensasjon til fornærmede og tiltak som skal forebygge ny kriminalitet, for eksempel ruskontroll, sinnemestring og oppfølging av skole eller arbeid. Tredje del av ungdomsstraffen består i gjennomføringen av ungdomsplanen der ungdomskoordinatoren, i samråd med et eget oppfølgingsteam, har ansvar for at planen gjennomføres.

Ungdomsstraffen planlegges ikraftsatt 1. juli 2014.

10.2.2 Arbeidsgruppens forslag

10.2.2.1 Oppfølging i konfliktråd

For å sikre muligheten for en alternativ straffereaksjon i flere saker, foreslår arbeidsgruppen en ny strafferettslig reaksjon, oppfølging i konfliktråd. Reaksjonen bygger på ungdomsstraffens struktur og begrunnelse, men har ingen aldersavgrensning og retter seg mot mindre alvorlig kriminalitet.

Som hjemmel for oppfølging i konfliktråd har arbeidsgruppen foreslått et nytt annet ledd i straffeprosessloven § 71 a som regulerer påtalemyndighetens adgang til å overføre saker til mekling i konfliktrådet. I tillegg er det foreslått en ny bokstav i) i straffeloven § 53 nr. 3 for å synliggjøre at oppfølging i konfliktråd også er et mulig vilkår for betinget dom.

Arbeidsgruppen foreslår ikke at det i straffeprosessloven § 69 tredje ledd inntas en henvisning til straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i. De mener det ikke er behov for å hjemle oppfølging i konfliktråd som mulig vilkår for påtaleunnlatelse. I stedet viser arbeidsgruppen til at deres forslag om overføring til oppfølging i konfliktråd med hjemmel i straffeprosessloven § 71 a nytt annet ledd, vil kunne erstatte påtaleunnlatelser med vilkår i mange sammenhenger.

Arbeidsgruppens formål med den nye reaksjonen er å etablere et felles hjemmelsgrunnlag for ulike typer oppfølging i konfliktrådet utover ordinær mekling. Etter deres oppfatning vil bruken av gjenopprettende prosess og konfliktråd i straffesakskjeden dermed kunne økes. Hjemmelsgrunnlagene gjøres generelle, slik at reaksjonen skal kunne anvendes på alle nåværende og fremtidige former for oppfølging i regi av konfliktrådet, uavhengig av alder eller kriminalitetstype. Under det generelt utformede forslaget om oppfølging i konfliktråd foreslår arbeidsgruppen at det etableres en egen type oppfølging for lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, omtalt som «ungdomsoppfølging». Det foreslås imidlertid ikke egen hjemmel for dette.

Arbeidsgruppen forutsetter med dette at oppfølging i konfliktråd skal være en strafferettslig reaksjon som:

• hjemles på samme måte som mekling i konfliktråd

• innebærer noe annet og mer enn ordinær mekling etter dagens ordning

• gir en målrettet reaksjon på lovbruddet og som er særlig egnet for unge lovbrytere

• i mange saker vil kunne erstatte bot, forelegg og påtaleunnlatelse eller betingede dommer uten særvilkår

Den nye reaksjonen innebærer en tverrfaglig og individuelt tilpasset oppfølging over tid. Ved bruk av gjenopprettende prosess kan partene sammen komme frem til hvordan ettervirkningene av lovbruddet skal håndteres og derved ivareta hensynet til både gjerningsperson og fornærmede. I tillegg vil oppfølging i konfliktråd kunne:

• motivere og gi bistand til endringer som fjerner eller reduserer risikoen for nye lovbrudd

• styrke nettverket rundt den enkelte

For å begrense omfanget av lovteksten og for å sikre den fleksibilitet en er avhengig av på et område i stadig utvikling, har arbeidsgruppen foreslått å lovfeste generelle regler om oppfølging, mens nærmere regler om organisering og gjennomføring anbefales gitt i forskrift. I motsetning til den detaljerte beskrivelsen av hvordan ungdomsoppfølging skal gjennomføres, har ikke arbeidsgruppen kommet med konkrete forslag til hvordan den generelle reaksjonen oppfølging i konfliktråd skal gjennomføres.

Arbeidsgruppens forslag innebærer også å flytte en stor del av de allerede vedtatte bestemmelsene om gjennomføring av ungdomsstraffen fra konfliktrådsloven til ny forskrift om mekling i konfliktråd. Dette er imidlertid ikke særskilt drøftet.

10.2.2.2 Andre lovforslag knyttet til forslaget om oppfølging i konfliktråd

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at dersom en skal lykkes med økt bruk av konfliktråd i straffesaker, må politiets arbeid med etterforskningen i større grad rettes mot dette. De foreslår derfor en endring i straffeprosessloven § 226 ny bokstav f) for å sikre at formålet med etterforskning også kan være å tjene som forberedelse for bruk av gjenopprettende prosess i regi av konfliktrådet, herunder både mekling og oppfølging i konfliktråd.

Straffeprosessloven § 67 fjerde ledd første punktum regulerer politiets kompetanse til å overføre saker til mekling i konfliktrådet. For å tydeliggjøre at politiet også har kompetanse til å overføre saker til oppfølging i konfliktråd foreslår arbeidsgruppen å gjøre bestemmelsen mer generell ved at ordet mekling fjernes.

Straffeprosessloven § 67 fjerde ledd annet punktum regulerer politimesterens adgang til å delegere kompetanse til å overføre saker til mekling i konfliktrådet til lensmenn og politistasjonssjefer. Arbeidsgruppen ønsker ikke å utvide kompetansen til også å omfatte overføring til oppfølging i konfliktråd. Bakgrunnen for dette er at oppfølging i konfliktråd vil være en mer komplisert avgjørelse enn overføring til mekling, og at tiltakene som kan iverksettes vil kunne være både mer omfattende og inngripende.

10.2.3 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser gir uttrykk for støtte til økt bruk av konfliktråd generelt, blant annet Riksadvokaten, Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene, Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum, Norges politilederlag, Østfold politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politiets fellesforbund, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Kriminalomsorgen – region øst, Det juridiske fakultet i Tromsø, Senter for narkotikaprogram med domstolskontroll, Helsedirektoratet og konfliktrådene.

Det er imidlertid få høringsinstanser som har uttalt seg om hjemmelsgrunnlaget for arbeidsgruppens forslag om oppfølging i konfliktråd.

Flere av høringsinstansene har vært opptatt av muligheten til å sette særlig tilpassede vilkår for påtaleunnlatelse med det formål å forebygge nye lovbrudd og bidra til den enkeltes mulighet for rehabilitering.

Oslo politidistrikt presiserer viktigheten av å kunne bruke påtaleunnlatelse på vilkår av oppfølgingsteam, en praksis som har vært benyttet i Oslo kommune i samarbeid med politiet fra prosjektet om oppfølgingsteam for unge lovbrytere som ble etablert i 2006. Mindre alvorlige lovbrudd bør ikke undergis domstolsbehandling.

Oslo kommune presiserer at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging må være knyttet til dom eller påtaleunnlatelse.

Oslo kommune, byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester er positive til gjenopprettende prosess som hovedspor i saker med unge lovbrytere, men påpeker at forskjellen mellom de ulike reaksjonene der oppfølgingsteam inngår må presiseres.

Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum (PKF) ønsker en utvidelse av mulighetene for å sette vilkår for påtaleunnlatelse, utover lovens henvisning til opplistingen i § 53 nr. 3, slik at dette inkluderer alle egnede saker. På denne måten vil politiet kunne velge det alternativet som fremstår som mest riktig i det enkelte tilfelle. PKF ser positivt på forslaget om å utvide straffeprosessloven § 71 a til å omfatte alle egnede saker til oppfølging i konfliktrådet, slik at dette blir et reelt alternativ.

Politihøgskolen finner det naturlig at den eksterne arbeidsgruppen konsentrerer seg om regelendringer, men peker på at gjeldende ordninger bør kunne brukes mer av påtalemyndigheten. Det nevnes også at dom på vilkår av behandling i konfliktråd brukes lite.

Svært få av høringsinstansene omtaler spørsmålet om gjennomføring og organisering av reaksjonen skal plasseres i lov eller forskrift. Barneombudet er imidlertid opptatt av arbeidsgruppens forslag om at man enkelt skal kunne implementere nye metoder som viser seg å være virkningsfulle. Som følge av dette finner ombudet det naturlig også å støtte arbeidsgruppens forslag om at reglene for gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging blir gitt som forskrift. Ombudet ser dette som en viktig betingelse for at konfliktrådet skal kunne arbeide hensiktsmessig med komplekse og relasjonelle prosesser i et fagfelt som stadig byr på nye metoder. Det er av betydning at konfliktrådene skal kunne tilegne seg disse metodene uten hinder av lovverket. Samtidig er det av sentral betydning at forskriften fungerer som en streng og tydelig ramme for hva behandling i konfliktråd innebærer, og hva slags innhold slik behandling skal ha.

10.2.4 Departementets vurdering

10.2.4.1 Ungdomsoppfølging

Det har i en årrekke vært arbeidet for å redusere de negative effektene en straffesak har for lovbrytere som fortsatt er barn. Det siste tiårets prosjekter, der blant annet ungdomskontrakter og oppfølgingsteam er prøvd ut, har vist at oppfølging i samarbeid mellom politi eller påtalemyndighet og lokale hjelpeinstanser er godt egnet for denne gruppen lovbrytere.

Som arbeidsgruppen påpeker vil hovedtyngden av sakene som er aktuelle for oppfølging i konfliktråd rette seg mot unge lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet. For å tydeliggjøre dette og for å etablere en sammenhengende kjede av alternative strafferettslige reaksjoner for denne gruppen, ønsker departementet, i motsetning til arbeidsgruppen, å hjemle ungdomsoppfølging særskilt. Departementet foreslår at ungdomsoppfølging lovfestes i straffeprosessloven § 71 a nytt annet ledd og i straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i.

Departementet foreslår at ungdomsoppfølging også skal kunne stilles som vilkår for påtaleunnlatelse. Det vises i den forbindelse til erfaringene med oppfølgingsteam, der det rettslige grunnlaget i mange saker har vært nettopp påtaleunnlatelse. Hjemmelen foreslås tatt inn i straffeprosessloven § 69 tredje ledd, der det også henvises til straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i.

Påtalemyndigheten vil med dette få to hjemler til å avgjøre en straffesak ved bruk av ungdomsoppfølging – enten ved overføring etter straffeprosessloven § 71 a nytt annet ledd eller som vilkår for påtaleunnlatelse.

For domstolenes vedkommende vil en ny bokstav i) i straffeloven § 53 nr. 3 tydeliggjøre ungdomsoppfølging som et særskilt tilpasset vilkår for unge lovbrytere. Det vil også gi aktørene i straffesakskjeden en påminnelse om at reaksjonen bør vurderes i saker der lovbryteren var mellom 15 og 18 år da lovbruddet ble begått.

Målet med den nye reaksjonen er å motvirke at unge lovbrytere utvikler en kriminell løpebane og bidra til en positiv utvikling. Virkemiddelet er systematisk bruk av samfunnets ressurser på de ulike livsområder der ungdommen har særskilte utfordringer og behov.

Når det gjelder gjennomføring og organisering av ungdomsoppfølging er departementet av den oppfatning at de bestemmelser som dreier seg om rettigheter og plikter for partene i saken må inntas i lov. Dette er viktig for at den enkelte skal kunne forutse sin rettsstilling. Eventuelle øvrige bestemmelser om den praktiske gjennomføringen foreslås gitt i forskrift.

10.2.4.2 Oppfølging i konfliktråd

Departementet mener, i likhet med arbeidsgruppen, at også saker hvor gjerningspersonen var over 18 år på handlingstidspunktet vil kunne egne seg for oppfølging i konfliktråd. For å sikre en slik mulighet, foreslår departementet at det i tillegg til en særskilt hjemmel for ungdomsoppfølging, også bør innføres en generell hjemmel for oppfølging i konfliktråd.

I motsetning til ungdomsoppfølging retter ikke denne reaksjonen seg mot en særskilt gruppe lovbrytere. Reglene for innholdet i og gjennomføring av ungdomsoppfølging vil heller ikke gjelde fullt ut for den generelle reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Reaksjonene vil også kunne innebære ulike rettsvirkninger med hensyn til anmerkning på politiattest, avhengig av om lovbryter er mindreårig eller ikke. Departementet vil derfor tydeliggjøre at reaksjonene er forskjellige.

Departementet har vurdert om reaksjonen oppfølging i konfliktråd bør hjemles særskilt i straffeloven § 53 nr. 3, ved en ny bokstav. I likhet med mekling vil reaksjonen oppfølging i konfliktråd ikke ha noen aldersavgrensning, og det er etter departementets syn ikke tilsvarende behov for å fremheve reaksjonen slik som ved ungdomsoppfølging. Departementet mener derfor det er hensiktsmessig å lovfeste den generelle hjemmelen for oppfølging i konfliktråd som et alternativ til ordinær mekling i henholdsvis straffeprosessloven § 71 a første ledd og i straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h.

10.2.4.3 Andre lovforslag knyttet til forslaget om oppfølging i konfliktrådet

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om ny bokstav f) i straffeprosessloven § 226. Forslaget innebærer en utvidelse av formålet med etterforskningen, slik at det også inkluderer å skaffe til veie nødvendige opplysninger som kan tjene som forberedelse til konfliktrådsbehandling. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at endringen kan bidra til å øke bruken av konfliktråd.

Departementet foreslår en språklig endring i straffeprosessloven § 67 fjerde ledd første punktum for å tydeliggjøre at politiets kompetanse til å overføre saker til konfliktrådet både gjelder mekling, oppfølging i konfliktråd og ungdomsoppfølging. Departementet mener videre at delegeringskompetansen i straffeprosessloven § 67 fjerde ledd annet punktum ikke bør omfatte reaksjonene oppfølging i konfliktråd og ungdomsoppfølging. Oppfølging i konfliktråd og ungdomsoppfølging er mer inngripende strafferettslige reaksjoner enn mekling. Departementet er derfor av den oppfatning at en slik utvidelse av delegasjonsadgangen ikke er ønskelig.

10.3 Målgruppe

10.3.1 Arbeidsgruppens forslag

10.3.1.1 Generelt om målgruppen

Arbeidsgruppen foreslår at oppfølging i konfliktråd skal kunne benyttes overfor personer som har begått ett eller flere lovbrudd, og der det antas at sannsynligheten for nye lovbrudd reduseres gjennom slik oppfølging.

Arbeidsgruppen avgrenser ikke målgruppen i form av en liste med lovbrudd, strafferammer, normalstraffenivå eller aldersgrenser, da dette vil kunne medføre at saker utelukkes der reaksjonen kunne vært hensiktsmessig. Anvendelsen av den foreslåtte strafferettslige reaksjonen forutsetter at det utøves et skjønn og en konkret vurdering i den enkelte sak, og at dette blir avgjørende for om saken finnes egnet for oppfølging i konfliktråd, dersom alle øvrige vilkår er oppfylt. Lovbruddets art og grovhet og lovbryterens konkrete behov, samt risikonivået i et samfunnsperspektiv, må inngå i vurderingen.

Arbeidsgruppen mener at flere dommer bør kunne gjøres delvis betinget av at domfelte gjennomfører oppfølging i konfliktråd, og at det derfor vil være få kategorier av lovbrudd som er for alvorlige for konfliktrådsbehandling.

Arbeidsgruppen overlater til Riksadvokaten å fastsette nødvendige retningslinjer for hvilke saker som skal kunne overføres til oppfølging i konfliktråd, slik det har vært gjort ved overføring til mekling.

Selv om lovforslaget er generelt utformet, og dette er begrunnet i fleksibilitet, har arbeidsgruppen omtalt tre målgrupper særskilt; unge lovbrytere, personer som har utøvd vold i nære relasjoner og personer som har begått mindre alvorlige narkotikalovbrudd.

10.3.1.2 Ungdomsoppfølging

Under det generelt utformede forslaget om oppfølging i konfliktråd foreslår arbeidsgruppen at det etableres en egen type oppfølging for lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, omtalt som «ungdomsoppfølging». Ungdomsoppfølging utgjør hoveddelen av drøftelsen i rapporten, uten at det foreslås en egen hjemmel for denne oppfølgingen.

Ungdomsoppfølgingen skal rette seg mot barn og unge som har spesielle atferdsutfordringer og som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet, men ikke så alvorlig at det er grunnlag for å idømme ungdomsstraff. Ungdomsoppfølging avgrenses derfor oppad mot ungdomsstraffen, som forutsetter lovbrudd av en så alvorlig karakter at bruk av ubetinget fengselsstraff eller strengere samfunnsstraff er aktuelt.

Målgruppen er ungdom, vanligvis i en sårbar livssituasjon, der det antas at tettere oppfølging vil kunne endre den kriminelle atferden og bidra til en positiv utvikling. Unge lovbrytere som ikke har behov for intensiv oppfølging over tid bør derfor, etter arbeidsgruppens mening, ikke ilegges denne strafferettslige reaksjonen.

Påtalemyndigheten har i dag vide rammer for hvilke saker som kan overføres til ordinær mekling i konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a. Arbeidsgruppen foreslår at tilsvarende vide rammer også skal gjelde for ungdomsoppfølging. Grensen nedad vil bero på om påtalemyndigheten anser det nødvendig med oppfølging i konfliktråd. I de minst alvorlige sakene, der påtalemyndigheten ikke anser oppfølging nødvendig, forutsettes saken overført til ordinær mekling, eventuelt en annen påtalemessig reaksjon. Der gjerningspersonen har begått flere mindre alvorlige lovbrudd over en begrenset periode, kan det imidlertid også være aktuelt med ungdomsoppfølging. For de minst alvorlige sakene vil dette gjenspeiles i kort varighet og lite inngripende tiltak.

Som for ungdomsstraffen bør det heller ikke oppstilles begrensninger i hvor mange ganger den enkelte lovbryteren kan idømmes eller ilegges oppfølging i konfliktråd.

Arbeidsgruppen er for øvrig av den oppfatning at ungdomsoppfølging vil dekke en del av den målgruppen som beskrives i Justis- og politidepartementets rapport «Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd» av juli 2011.

Det foreslås videre at konfliktrådsbehandling skal være den foretrukne reaksjonen fremfor andre strafferettslige reaksjoner i saker der gjerningspersonen var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet. Arbeidsgruppen foreslår at dette reguleres i straffeprosessloven § 71 a nytt tredje ledd.

10.3.1.3 Vold i nære relasjoner

Arbeidsgruppen omtaler personer som har utøvd vold i nære relasjoner som en mulig målgruppe og antar at enkelte av disse sakene bør kunne overføres til oppfølging i konfliktråd. Også denne typen saker antas å kunne fanges opp av den generelle bestemmelsen om oppfølging i konfliktråd. Arbeidsgruppen antar at det vil være et lite antall familievoldssaker som vil være aktuelle for oppfølging i konfliktråd.

Arbeidsgruppen legger til grunn at reaksjonen først og fremst vil være aktuell i disse sakene som vilkår for en betinget dom, jf. straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i, eller at oppfølging i konfliktråd gjennomføres som en sivil sak i tillegg til straffesaken. Dersom det ikke er snakk om alvorlige voldshandlinger, mener arbeidsgruppen at sakene også bør kunne overføres til oppfølging i konfliktråd i medhold av nytt annet ledd i straffeprosessloven § 71 a.

I saker av mer alvorlig karakter vil allmennpreventive hensyn tale for en ubetinget fengselsstraff. Etter arbeidsgruppens skjønn vil imidlertid en delvis betinget dom med særvilkår om oppfølging kunne være en egnet reaksjon. Dette gjelder særlig der partene har en relasjon til hverandre og trolig også vil ha det i fremtiden.

Arbeidsgruppen uttaler for øvrig at de største konfliktrådene bør ha en egen familievoldskoordinator for å ta seg av denne typen saker.

10.3.1.4 Andre mulige målgrupper

I juli 2011 ble rapporten «Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd» overlevert Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. I rapporten anbefales det at overtredelse av legemiddelloven og mildere former for narkotikalovbrudd, som anses egnet for oppfølging, skal overføres til konfliktrådet og at gjerningspersonen skal få tilbud om oppfølging i stedet for en tradisjonell straffereaksjon. Reaksjonen er i rapporten omtalt som «program for å forebygge bruk av narkotika», eller kortformen «intervensjonsprogram». Det overlates til arbeidsgruppen som har vurdert økt bruk av konfliktråd å foreslå nærmere regler for reaksjonen. Rapporten ble sendt på høring med høringsfrist 23. april 2012.

Som det fremgår av punkt 8.1.2 ovenfor ønsker arbeidsgruppen at saker hvor ingen enkeltperson er skadelidt, herunder narkotikaforbrytelser, skal kunne behandles i konfliktrådet dersom gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet. Arbeidsgruppen er derfor av den oppfatningen at av den målgruppen som beskrives i rapporten «Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd», vil lovbrytere mellom 15 og 18 år kunne dekkes av den foreslåtte reaksjonen ungdomsoppfølging. Arbeidsgruppen ønsker derimot ikke at personer over 18 år som har begått mindre alvorlige narkotikalovbrudd skal kunne ilegges eller idømmes oppfølging i konfliktråd. Dette fordi det ikke er ønskelig å åpne for at lovbrudd begått av gjerningspersoner over 18 år, og hvor ingen enkeltperson er skadelidt, skal kunne undergis konfliktrådsbehandling.

Arbeidsgruppen går ikke nærmere inn på hvilke øvrige sakstyper som kan være aktuelle for reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Når en tar i betraktning at en dom kan gjøres delvis betinget av oppfølging i konfliktråd, er det etter arbeidsgruppens syn få sakskategorier og målgrupper som ekskluderes fra konfliktrådsbehandling. At deler av en dom gjøres betinget kan være en viktig motivasjonsfaktor for at domfelte samtykker til tiltak som kan forhindre ny kriminalitet.

Når det gjelder den konkrete vurderingen av om en gjerningsperson skal inngå i målgruppen, viser arbeidsgruppen til departementets vurderinger om bruk av personundersøkelser for mindreårige lovbrytere i Prop. 135 L (2010–2011) punkt 8.2.3 og 8.3.3. Bruk av personundersøkelse gir påtalemyndigheten og domstolene et godt vurderingsgrunnlag ved valg av strafferettslig reaksjon.

Arbeidsgruppen bruker samme begrunnelse for å slå fast at det også bør foretas personundersøkelse i medhold av straffeprosessloven § 161 der siktede er over 18 år på handlingstidspunktet, og påtalemyndigheten antar at det kan være aktuelt med oppfølging i konfliktråd. Det er imidlertid ikke foreslått lovendring på dette punktet.

Arbeidsgruppen mener at oppfølging i konfliktråd også er aktuell for barn under strafferettslig lavalder, men da som sivil sak. For å tydeliggjøre at oppfølging i konfliktråd kan være et godt virkemiddel også i slike saker, foreslår arbeidsgruppen at dette lovfestes i straffeprosessloven § 71 b nytt annet ledd, med krav om tilbakemelding til påtalemyndigheten.

10.3.2 Høringsinstansenes syn

En stor andel av høringsinstansene støtter forslaget om ungdom som særskilt målgruppe for oppfølging i konfliktråd. Det pekes på lokale og gode erfaringer. En del av høringsinstansene uttaler seg bare om ungdomsoppfølging.

Østfold politidistrikt uttaler at de finner rapportens forslag nærmest som et nybrottsarbeid når det gjelder å finne frem til mer tilpassede straffereaksjoner for unge mennesker. De viser til god erfaring med å overføre ungdomssaker til konfliktråd og søker også å overføre saker til konfliktrådet når gjerningspersonen er under kriminell lavalder. Det understrekes at disse behandles som sivile saker. Sekretariatet for konfliktrådene stiller imidlertid spørsmål om en slik ordning kan fremstå som en omgåelse av den kriminelle lavalder.

Røyken kommune peker på behovet for å ha et bredt spekter av tiltak som kan iverksettes overfor personer som begår straffbare handlinger, og støtter hovedlinjene i rapporten.

Drammen kommune slutter seg til målsettingen om å løse flere saker på lokalt nivå ved bruk av gjenopprettende prosesser.

Oslo kommune mener arbeidsgruppen kunne drøftet flere muligheter for å utvide bruken av konfliktrådet, for eksempel i tilknytning til andre straffereaksjoner, spesifikke lovbrudd og andre aldersgrupper mv.Det presiseres for øvrig at de ønsker at også unge mennesker over 18 år kan inkluderes, fordi utfordringene er mange av de samme for denne gruppen.

Politidirektoratet omtaler ulike kriminalitetstyper og peker på behovet for større oppmerksomhet mot tilrettelegging i startfasen av voldssaker, herunder saker om vold i nære relasjoner.

En del høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om vold i nære relasjoner og sagt seg enig i at bruk av konfliktråd i slike saker ikke bør utelukkes, men at bruken må være konkret vurdert.

Kriminalomsorgen region sørvest er enig med arbeidsgruppen i at saker om vold i nære relasjoner ikke skal utelukkes fra overføring til oppfølging i konfliktråd. Det stilles imidlertid spørsmål om ikke alvorlige voldshandlinger og seksuallovbrudd bør unntas helt av allmennpreventive hensyn.

Alternativ til vold – ATV stiller seg generelt positive til mange av utvalgets vurderinger, men ikke til bruk av oppfølging i konfliktråd i lovbrudd som gjelder vold i nære relasjoner (vold mot kjæreste, partner, søsken eller foreldre).

Motsatt mener Konfliktrådet i Oslo og Akershus at saker om vold i nære relasjoner er et viktig bruksområde, i tillegg til ungdomssakene.

Også Barneombudet ser det som positivt at oppfølging i konfliktråd i større grad kan benyttes i saker om vold i nære relasjoner. Barn som har levd i en slik familiesituasjon har et særskilt behov for at de voksnes konflikt ivaretas på en konstruktiv måte.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet peker på at vold i nære relasjoner er alvorlige forbrytelser der straffeutmålingen må legge stor vekt på allmennpreventive hensyn. Signaleffekten av et straffalternativ som kan oppfattes som mildere må vurderes nøye. Derimot kan oppfølging i konfliktråd være et godt supplement i noen saker.

Kriminalomsorgen region nord fraråder overføring til oppfølging i konfliktråd i saker som omhandler vold i nære relasjoner, men mener det kan brukes som tilbud under soning eller som vilkår for betinget dom.

Stine Sofies Stiftelse støtter det generelle forslaget og uttaler at:

«å gjøre en dom delvis betinget av at domfelte får oppfølging i konfliktråd kan være en viktig faktor i arbeidet med å tilbakeføre domfelte til samfunnet og hindre ny kriminalitet, men man må sikre at fornærmede også blir ivaretatt.»

De antar at saker som omhandler seksuelle overgrep ikke vil bli overført til slik oppfølging.

10.3.3 Departementets vurdering

10.3.3.1 Innledning

Tall fra statistisk sentralbyrå (SSB) for 2012 viser at de strafferettslige reaksjoner som hyppigst benyttes overfor barn er bøter, forelegg og forenklet forelegg. Departementet mener at det bør tilstrebes bruk av mer hensiktsmessige reaksjonsformer for unge lovbrytere under 18 år. Ungdomsoppfølging er et slikt alternativ.

Med forslagene som fremmes i denne proposisjonen utvides målgruppene og derved mulighetene for alternative former for konfliktrådsbehandling i straffesaker. Valget mellom alternativene mekling i konfliktråd, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd vil blant annet bero på den enkelte lovbryters behov for oppfølging. Også ordinær mekling kan skje ved et stormøte, hvor gjerningspersonens nettverk og samfunnsaktører kan delta, men innebærer ingen regulert oppfølging over tid.

10.3.3.2 Ungdomsoppfølging

Ungdomsoppfølging er foreslått som en strafferettslig reaksjon for en klart avgrenset aldersgruppe, ungdom som var mellom 15 og 18 år på tidspunktet for lovbruddet. Reaksjonen skal gjennomføres over tid, og en egen ungdomskoordinator har ansvaret for samordningen av oppfølgingen. Dette skiller ungdomsoppfølging fra dagens mekling.

Departementets konklusjon om å lovfeste ungdomsoppfølging særskilt bygger blant annet på de positive erfaringene med bruk av oppfølgingsteam i prosjektene Ungdomskontrakter, Felles ansvar og Prosjekt oppfølgingsteam i fire byer, se punkt 2.5.2 ovenfor. Evalueringene har vist at individuelt tilpasset strafferettslig reaksjon med tverrfaglig, strukturert oppfølging og bruk av gjenopprettende prosess forebygger ny kriminalitet for mange unge lovbrytere. Egne hjemler ivaretar også behovet for å etablere en sammenhengende kjede av alternative strafferettslige reaksjoner for unge mennesker som begår lovbrudd når de er mellom 15 og 18 år.

I Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10 påpekes det at både alvorlighetsgraden ved lovbruddene og den subsidiære fengselsstraffen skiller ungdomsstraffen fra de mindre alvorlige strafferettslige reaksjonene. Det understrekes imidlertid at virkemidlene stormøte, plan og oppfølgingsteam ofte er hensiktsmessige også ved gjennomføringen av strafferettslige reaksjoner for mindre alvorlige lovbrudd. Etter departementets syn bør derfor ungdomsoppfølging gjøres tilgjengelig som strafferettslig reaksjon både på påtalestadiet for de mindre alvorlige forbrytelser, og i de mer alvorlige sakene idømt av domstolen. Utover de nærmere fastlagte rammene som bruk av stormøte, fastsettelse av plan og bruk av oppfølgingsteam, vil innholdet i den foreslåtte reaksjonen være fleksibel og kunne tilpasses sakens alvorlighet og gjerningspersonens behov. Målgruppen for ungdomsoppfølging vil derfor kunne omfatte svært ulike lovbrytere som har begått svært ulike lovbrudd.

Det er en nødvendig forutsetning for bruk av reaksjonen at den unge lovbryteren erkjenner de faktiske forholdene og samtykker til konfliktrådsbehandling. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er hensiktsmessig å avgrense reaksjonens virkeområde til særskilt angitte lovbrudd, strafferammer eller normalstraffenivå. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av om reaksjonen vil være egnet i det enkelte tilfellet. I vurderingen må det blant annet ses hen til lovbruddets art og alvorlighet, gjerningspersonens alder, oppfølgingsbehov, risikonivå og motivasjon for å gjennomføre reaksjonen. Personundersøkelse for mindreårige vil kunne være et godt virkemiddel for å avklare hvilken reaksjon som vil være best egnet for den enkelte unge lovbryteren.

Etter departementets oppfatning bør reaksjonens aldersavgrensning være absolutt. De som var eldre enn 18 år på handlingstidspunktet vil ha mulighet til å gjennomføre reaksjonen oppfølging i konfliktråd.

Når det gjelder mindre alvorlige narkotikalovbrudd, er departementet enig med arbeidsgruppen i at ungdomsoppfølging vil kunne være aktuell for ungdom siktet for slike lovbrudd. Departementet understreker imidlertid at rapporten Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd (Justis- og politidepartementet 2011) ikke er ferdigbehandlet. Departementet vil derfor ikke foreslå særskilte regler for denne målgruppen og ønsker heller ikke å gå nærmere inn på hvilke øvrige saker som egner seg for ungdomsoppfølging.

Som arbeidsgruppen påpeker vil den øvre grensen for reaksjonen være sammenfallende med ungdomsstraffens nedre grense. Det vises i den forbindelse til Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10.5.3.2 hvor det fremgår at ungdomsstraffen skal være et alternativ til ubetinget fengsel og strengere samfunnsstraffer. Det forutsettes at ungdommen har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dette kan være vold, ran, narkotikalovbrudd og omfattende tyverier. Departementet presiserer at både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging kan være aktuelle reaksjoner ved gjentatt kriminalitet. Avgjørende for valg av reaksjon vil blant annet være alvorligheten ved de gjentatte lovbruddene, antall gjentakelser og om de kvalifiserer til en oppfølgingstid utover ett år. Praksis vil måtte utvikles av påtalemyndighet og domstol i årene fremover.

Ungdomsoppfølging skal ikke nødvendigvis erstatte bruken av samfunnsstraff. Om det i det enkelte tilfellet bør idømmes ungdomsoppfølging eller en mildere samfunnsstraff vil bero på en konkret vurdering hvor en må se hen til hva som alt i alt er til barnets beste. Departementet peker imidlertid på at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er utviklet spesielt for lovbrytere som var mellom 15 og 18 år da de begikk de lovstridige handlingene. Reaksjonene er nye og bygger på erfaringer gjort i de senere årene.

Departementet finner ikke grunn til å trekke en nedre grense for bruk av reaksjonen, da det vil være den enkeltes behov for oppfølging som vil være avgjørende for valg av reaksjon, i tillegg til lovbruddets alvorlighet.

Der den unge lovbryteren har atferdsmessige problemer kan ungdomsoppfølging gi anledning til å gripe fatt i de underliggende problemene og medvirke til endring av atferd og holdninger. En påtaleunnlatelse uten vilkår vil kunne oppleves som en bekreftelse for den unge på at det er «mulig å komme unna med» lovbruddene. Individuelle vilkår for en påtaleunnlatelse vil i de fleste tilfeller kunne sikre barnet en bedre oppfølging og legge til rette for en rehabiliterende prosess. Hvilke vilkår som kan være aktuelle ved påtaleunnlatelse vil variere. For unge lovbrytere med sammensatte problemer antar departementet at påtaleunnlatelse med vilkår om ungdomsoppfølging vil kunne være en hensiktsmessig reaksjon.

Departementet vil påpeke at liten mulighet for støtte fra nettverket rundt unge med sammensatt problematikk ikke skal tale mot bruk av ungdomsoppfølging. Dette er en utfordring som uansett krever sammensatte hjelpetiltak. Det bør heller ikke være noen begrensning i hvor mange ganger den enkelte lovbryter kan idømmes den nye reaksjonen.

10.3.3.3 Oppfølging i konfliktråd generelt

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at målgruppen for reaksjonen oppfølging i konfliktråd ikke bør begrenses til særskilt angitte kriminalitetstyper. Det avgjørende er at den konkrete saken er egnet og at gjerningspersonen erkjenner de faktiske forholdene. Både gjerningspersonen og fornærmede må samtykke til og ønske bruk av gjenopprettende prosess.

Reaksjonen oppfølging i konfliktråd gir en åpning for oppfølging utover ordinær mekling, i egnede saker. Etter departementets syn er det likevel ikke her det store potensialet for økt bruk av konfliktråd ligger.

I likhet med arbeidsgruppen mener departementet at oppfølging i konfliktråd vil kunne være en hensiktsmessig reaksjon for unge lovbrytere som var over 18 år på handlingstidspunktet. Etter departementets vurdering vil også denne gruppen kunne ha behov for en god, samlet oppfølging i regi av konfliktrådet. Lovbrytere over 18 år vil imidlertid ikke fullt ut ha de samme rettighetene til offentlige tjenester som lovbrytere under 18 år. Unge personer over 18 år har likevel enkelte særlige rettigheter for eksempel knyttet til utdanning. Videre kan personer mellom 18 og 23 år samtykke til å motta ettervernstiltak fra barneverntjenesten dersom de har hatt barneverntiltak før fylte 18 år. Dette kan gjøre reaksjonen særlig egnet for denne gruppen. Aktuelle tiltak kan være kontrollerende tiltak som ruskontroll og møteplikt, samt atferdsregulerende tiltak som sinnemestring.

Bruk av gjenopprettende prosess i saker om vold i nære relasjoner er et omdiskutert tema, blant annet på grunn av maktforholdet mellom partene. Dette er også fremhevet av enkelte høringsinstanser. Det er imidlertid gjennomført flere prosjekter i regi av konfliktrådet der fornærmede i saker om vold i nære relasjoner har fått tilbud om tilrettelagte samtaler med voldsutøver. Prosjektene har vist seg å være vellykkede og har hatt en positiv virkning både for fornærmede og gjerningsperson. Prosjektene vil danne grunnlag for videreutvikling av ordningen for denne saksgruppen.

Praksis viser at det i saker om mishandling i nære relasjoner, slik begrepet er definert i straffeloven § 219, nesten unntaksfritt blir idømt ubetinget fengsel etter at normalstraffenivået ble hevet. Oppfølging i konfliktråd vil derfor svært sjelden være aktuelt som eneste reaksjon, men vil kunne brukes som supplement i ulike stadier av straffesakskjeden.

Unntaksvis har enkelte saker om vold i nære relasjoner vært avgjort ved helt eller delvis betinget dom. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at oppfølging i konfliktråd bør kunne benyttes i enkelte saker som vilkår for en helt eller delvis betinget dom. Dette gjelder særlig der partene i fremtiden vil måtte forholde seg til hverandre. Forutsetningen er at konfliktrådsbehandling vurderes som egnet for de involverte parter. Som Politidirektoratet påpeker, krever disse sakene særskilt tilrettelegging og kompetanse. Samtykket må dessuten være reelt og godt informert, og ikke et resultat av press fra gjerningspersonen eller dennes nettverk.

Som det fremgår av punkt 8.1.4 ovenfor ønsker ikke departementet å begrense unntaket om konfliktrådsbehandling ved såkalte offerløse lovbrudd til saker hvor gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet. Departementet utelukker derfor ikke at oppfølging i konfliktråd kan benyttes ved mindre alvorlig narkotikalovbrudd der gjerningspersonen er over 18 år.

Departementet ønsker ikke å lovfeste en mulighet for konfliktrådsbehandling i saker der gjerningspersonen er under 15 år, da dette vil kunne oppfattes som en omgåelse av den kriminelle lavalderen. Departementet understreker likevel at disse sakene også i dag kan overføres til konfliktrådsbehandling som sivil sak.

I alle saker må det foretas en konkret påtalemessig vurdering for å avgjøre om saken er for alvorlig eller av andre grunner uegnet for oppfølging i konfliktråd. Det vises til Riksadvokatens sentrale rolle ved etableringen av en praksis med utvidede valgmuligheter for alternativ strafferettslig oppfølging. Domstolens og påtalemyndighetens praksis vil vise hvilke saker som er egnet for oppfølging i konfliktråd.

10.4 Samtykke

10.4.1 Arbeidsgruppens forslag

Som ved all annen konfliktrådsbehandling mener arbeidsgruppen at det skal være et absolutt vilkår for bruk av reaksjonen ungdomsoppfølging at gjerningspersonen samtykker. Kravet til samtykke innebærer ikke at siktede må erkjenne straffeskyld. Det er imidlertid en forutsetning at samtykket også er et samtykke til at de forholdene som vedkommende er siktet eller dømt for, legges til grunn i stormøtet.

Ved ungdomsoppfølging foreslår arbeidsgruppen at det også skal kreves samtykke fra den mindreåriges verger. Dersom vergen ikke samtykker og vedkommende med det ikke ivaretar den mindreåriges tarv, skal midlertidig verge oppnevnes. Det er for øvrig ingenting i veien for at vergene samtykker til bruk av reaksjonen, men ikke selv kan eller vil delta i ungdomsstormøtet og den videre oppfølging.

Arbeidsgruppen mener ungdomsoppfølging kan gjennomføres selv om fornærmede ikke samtykker, dersom påtalemyndigheten finner saken egnet for det. Rapporten er imidlertid ikke helt tydelig på om fornærmedes samtykke her betyr at vedkommende må samtykke til at saken behandles i konfliktrådet eller om det skal forstås som et samtykke til å delta i møtet.

Oppfølging i konfliktråd krever samtykke både fra gjerningspersonen og fra fornærmede. Innhenting av samtykke fra fornærmede kan skape særskilte utfordringer i enkelte saker. Vold i nære relasjoner er et nærliggende eksempel. Fornærmede kan ha vært utsatt for langvarig kontroll og trusler fra tiltalte og kan således ha tilpasset seg overgripers bilde av virkeligheten og ikke sjelden påtatt seg skyld. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør en være særlig oppmerksom på denne problemstillingen ved innhenting av samtykke i slike saker.

10.4.2 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har kommentert kravet til samtykke.

Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum presiserer at å nekte samtykke ikke må forveksles med at foresatte ikke kan eller vil ivareta siktedes tarv i saken. Det er viktig at en ikke stiller seg i en situasjon der myndighetsmakt brukes til å frata foreldrene mulighet til å foreta valg de anser å være til barnets beste. Det vil ikke alltid være myndighetene som er nærmest til å vurdere hva som er barnets beste.

Stine Sofies Stiftelse understreker viktigheten av at fornærmede blir informert og hørt. Samtykke bør først innhentes fra fornærmede, slik at det ikke skal kunne oppfattes som et press dersom lovbryteren har samtykket først. Dette synspunktet gjør seg særlig gjeldende i saker om vold i nære relasjoner.

10.4.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at samtykke fra gjerningspersonen må være et absolutt vilkår både for reaksjonen ungdomsoppfølging og for oppfølging i konfliktråd. Frivillighet er et av grunnprinsippene i en gjenopprettende prosess. For at gjennomføringen av reaksjonen skal være vellykket, kreves det motiverte og samarbeidsvillige deltakere. Samtykket må omfatte både bruk av reaksjonen og deltakelse.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at samtykket fra gjerningspersonen også må innebære at de forholdene vedkommende er siktet eller dømt for skal legges til grunn i konfliktrådsmøtet. Dette for å unngå omkamp om de faktiske forholdene, noe som vil kunne forhindre en god oppfølging og ikke minst vil kunne oppleves som en ny krenkelse av fornærmede.

Etter straffeprosessloven § 83 første punktum har også siktedes verger partsrettigheter dersom siktede er under 18 år. Dersom loven krever samtykke fra siktede, må det også foreligge samtykke fra vergen. Ved ungdomsoppfølging, som ved ungdomsstraffen, kreves derfor samtykke både fra ungdommen selv og foreldrene. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er noe i veien for at foreldre samtykker til reaksjonen, men ikke selv deltar.

Dersom vergen ikke kan eller vil ivareta siktedes tarv i saken, må midlertidig verge oppnevnes. Departementet presiserer at manglende samtykke ikke nødvendigvis innebærer at de ikke kan eller vil ivareta barnets tarv i saken. Er det oppnevnt midlertidig verge, er det tilstrekkelig at denne og den mindreårige samtykker. Det kan ikke tillegges vekt at vergen protesterer.

Departementet presiserer at gjerningspersonen har rett til vern mot spredning av taushetsbelagte opplysninger selv om vedkommende har samtykket til konfliktrådsbehandling. Aktørene i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet vil imidlertid kunne fritas fra taushetsplikten forutsatt at gjerningspersonen uttrykkelig samtykker til dette. Det vises i den forbindelse til Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff, punkt 10.9.

Som for den allerede vedtatte ungdomsstraffen, mener departementet at det ikke skal være et vilkår for bruk av reaksjonen ungdomsoppfølging at fornærmede samtykker til slik behandling eller at vedkommende deltar i ungdomsstormøtet. Reaksjonen skal være et tilbud til flest mulig unge lovbrytere som har behov for oppfølging over tid. Krav om samtykke fra fornærmede eller dennes deltakelse kan føre til at det blir tilfeldig hvem som får tilbudet. Departementet presiserer imidlertid viktigheten av at fornærmede uansett oppfordres og oppmuntres til å delta i ungdomsstormøtet. Ved at fornærmede selv møter, vil gjerningspersonen mer direkte erfare hvilke konsekvenser lovbruddet har medført. Dette kan bidra til å øke gjerningspersonens motivasjon til å ta ansvar for sine handlinger og ta tak i sitt eget liv. Fornærmede vil dessuten gjennom deltakelse i ungdomsstormøtet kunne se nye sider ved lovbryteren, noe som kan dempe frykten for fremtidige overgrep.

Ettersom ungdomsoppfølging skal kunne ilegges eller idømmes uten fornærmedes samtykke eller deltakelse er det etter departementets syn viktig å sikre at fornærmede likevel skal kunne få et eventuelt erstatningskrav avgjort som en del av straffesaken. Denne rettigheten er ivaretatt der ungdomsoppfølging settes som vilkår til en betinget dom eller som vilkår til påtaleunnlatelse. Ved betinget dom fremgår det av straffeloven § 53 nr. 4 at retten skal pålegge den domfelte:

«å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmete eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som retten mener den domfelte har evne til å betale».

Ved en betinget påtaleunnlatelse kan påtalemyndigheten sette tilsvarende vilkår, jf. straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf. straffeloven § 53 nr. 4. Departementet mener at påtalemyndigheten bør gis en tilsvarende mulighet der en sak overføres til ungdomsoppfølging og foreslår dette regulert i straffeprosessloven § 71 a nytt fjerde ledd. Formålet med bestemmelsen er at fornærmede ikke skal komme dårligere ut i saker som overføres etter straffeprosessloven § 71 a enn der ungdomsoppfølging settes som vilkår til en betinget dom eller påtaleunnlatelse. Etter departementets mening er det ikke behov for en tilsvarende bestemmelse ved overføring til mekling eller oppfølging i konfliktråd. I slike saker er det krav om at fornærmede både samtykker til reaksjonen og at vedkommende faktisk deltar i møtet. Avtale om erstatning til fornærmede vil da kunne inntas som en del av avtalen som inngås i konfliktrådet.

10.5 Gjennomføringstid

10.5.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd skal ha en varighet på inntil seks måneder. De tiltakene som skal gjennomføres i henhold til planen kan gjøres forpliktende i dette tidsrommet, og særvilkåret om oppfølging anses avsluttet etter det.

Lengden på oppfølgingen bestemmes av påtalemyndigheten der saken overføres i medhold av straffeprosessloven § 71 a annet ledd og av domstolen ved betinget dom etter straffeloven § 53 nr. 3 bokstav i. Både ved påtaleunnlatelse og ved betinget dom kan det fastsettes en prøvetid på inntil to år. Den gjenværende, alminnelige prøvetiden vil fortsatt ligge som et vilkår utover oppfølgingstiden i konfliktråd.

Der retten finner at lengre oppfølgingstid er nødvendig, anser arbeidsgruppen at ungdomsstraff er en mer egnet reaksjon. Dersom det ilegges eller idømmes oppfølging i konfliktråd og det underveis i prosessen viser seg å være et behov for forlengelse, er det imidlertid ikke noe i veien for at det inngås en frivillig avtale om dette. Brudd på planen vil da ikke få påtalemessige konsekvenser.

10.5.2 Høringsinstansens syn

Flere av høringsinstansene gir uttrykk for at oppfølgingstiden ikke må begrenses til seks måneder, blant andre Stavanger kommune og Oslo politidistrikt som begge påpeker at begrensningen på seks måneders oppfølgingstid er lite heldig i et rehabiliteringsperspektiv. En forlengelse utgjør etter Oslo politidistrikts oppfatning ikke et rettssikkerhetsproblem fordi det kun gjelder saker der domfelte har samtykket.

Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum uttrykker det samme og påpeker at det ikke vil være tilstrekkelig at den enkelte selv skulle ønske lengre frivillig oppfølging. Behovet for vilkårstid utover seks måneder vil en særlig se i saker hvor det er avdekket narkotikabruk over tid.

10.5.3 Departementets vurdering

Det er påtalemyndigheten som fastsetter gjennomføringstiden der saken avgjøres på påtalestadiet, mens domstolen fastsetter gjennomføringstiden der reaksjonen stilles som vilkår til betinget dom. Gjennomføringstiden løper fra tidspunkt for stormøtet. Departementet presiserer at gjennomføringstiden ikke skal bestemmes ut fra lengden på utmålt fengselsstraff.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i de fleste saker vil være tilstrekkelig med en oppfølgingstid på seks måneder. Departementet mener imidlertid det er viktig å sikre fleksibilitet for gjennomføring av hensiktsmessige tiltak, og at dette best kan gjøres ved en lengstetid på ett år, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 23 annet ledd. Dette støttes av en rekke høringsinstanser. Det vises i den sammenhengen også til prosjektet Felles ansvar hvor kontraktens lengde var seks måneder. Ved evalueringen av prosjektet påpekte flere at kontraktene burde vart lengre, jf. Nordlandsforsknings rapport nr. 5/2007 av Ann Kristin Eide.

Departementet legger til grunn at bakgrunnen for arbeidsgruppens forslag er at ungdomsoppfølging skal grense opp til ungdomsstraffen, som varer fra seks måneder til to år, unntaksvis opp til tre år. Etter alminnelig straffutmålingspraksis bør oppfølgingstiden i utgangspunktet gjenspeile alvorlighetsgraden i saken. Departementet ser imidlertid ikke grunn til at lengstetiden for ungdomsoppfølging skal være den samme som minstetiden for ungdomsstraffen. Den enkeltes behov vil være viktig ved fastsettelsen av lengden. For øvrig vil intensiteten i tiltakene kunne variere, noe som innebærer at en plan med lengre gjennomføringstid ikke nødvendigvis er mer tyngende enn en med kortere.

I de mer alvorlige sakene hvor ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd idømmes av domstolen, kan både forbrytelsens grovhet og gjerningspersonenes behov etter departementets oppfatning tilsi oppfølging i lengre tid enn seks måneder. For de mindre alvorlige forbrytelser hvor reaksjonen ilegges av påtalemyndigheten må det derimot kunne forventes at seks måneder i mange tilfeller er tilstrekkelig. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også i disse sakene kan være behov for en lengre oppfølgingstid, for eksempel der tiltakene har lav intensitet, men hvor det er hensiktsmessig at de går over lengre tid. Det kan også være ventetid på tiltak knyttet til helse- og omsorgstjenester, opplæringstiltak, sinnemestringskurs, arbeidstrening og lignende. Det vil derfor kunne være vanskelig å si hvor lang oppfølgingstid som trengs for å gjennomføre eventuelle tiltak, og når disse kan igangsettes.

Overfor unge lovbrytere mener departementet at de tradisjonelle straffutmålingsmomentene bør tre noe i bakgrunnen, slik at det ikke utvikler seg en fast praksis for at lengden på gjennomføringstiden bare baseres på hvor grove forhold saken gjelder. Selv om en med dette ikke vil kunne få rettspraksis som rettesnor for utmåling av oppfølgingstid, mener departementet at det overfor denne gruppen lovbrytere er like viktig å imøtekomme den unges individuelle behov og fastsette oppfølgingstiden på bakgrunn av dette.

Departementet mener videre at lengstetiden på ett år bør være absolutt, men at det ikke er noe i veien for at det avtales frivillig oppfølging ut over ett år med den enkelte unge lovbryter dersom det er behov for dette. Forutsetningen er selvsagt ungdommens samtykke, men også oppfølgingsteamets kapasitet vil ha betydning. Eventuelle brudd på vilkårene i ungdomsplanen vil da ikke få konsekvenser. Det bemerkes at der ungdomsoppfølging eller oppfølging i konfliktråd stilles som vilkår for betinget dom, vil den gjenværende, alminnelige prøvetiden fortsatt ligge som et vilkår utover oppfølgingstiden i konfliktrådet.

Etter departementets vurdering er det ingen grunn til å sette en minstetid for gjennomføringen. Ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd, i motsetning til ordinær mekling i konfliktrådet, må nødvendigvis gå over noe tid. Dette avgjøres i den enkelte saken.

Departementet vil for øvrig påpeke viktigheten av å sette tiltak og krav som pågår under hele perioden, for å sikre at vedkommende får den støtten og oppfølgingen som lå til grunn for valget av reaksjonen. Dersom oppfølgingstiden eksempelvis settes til ett år, bør det i stormøtet fastsettes tiltak som skal pågå under hele perioden.

10.6 Gjennomføring av ungdomsoppfølging

10.6.1 Ungdomskoordinator, stormøte, plan og oppfølging

10.6.1.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppens forslag til ny straffereaksjon, ungdomsoppfølging, baseres på prinsippene for gjenopprettende prosess og bygger i stor grad på reglene for gjennomføring av ungdomsstraff i Prop. 135 L (2010–2011).

Ungdomsoppfølging består av gjennomføring av stormøte i konfliktrådet med fastsettelse av plan og deretter individuelt tilpasset oppfølging. Oppfølgingen skjer gjennom samhandling mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat og privat nettverk lokalt, omtalt av arbeidsgruppen som oppfølgingsteam. Stormøtet ledes av en koordinator som også innkaller partene. Konfliktrådet kan imidlertid beslutte at en mekler skal bistå koordinatoren både under stormøtet og under oppfølgingen.

Arbeidsgruppen foreslår ikke noen obligatoriske deltakere verken i stormøtet eller i oppfølgingsteamet, men legger til grunn at deltakerne skal bestemmes i fellesskap av siktede eller domfelte, dennes verger og koordinatoren. Hvilke deltakere som skal delta, vil bero på den enkelte saken og den enkelte gjerningspersonen. Dersom siktede eller domfelte eller dennes eventuelle verger ikke samtykker til de aktørene som koordinatoren mener er nødvendige, og oppfølgingen av den grunn vurderes som mangelfull, skal koordinatoren kunne beslutte at saken sendes tilbake til påtalemyndigheten.

Koordinatoren bør arbeide aktivt for å engasjere barnets foreldre, men arbeidsgruppen mener ikke at disse kan pålegges å delta. Dersom de ikke kan eller vil delta i stormøtet, må det oppnevnes midlertidig verge som skal være en ressursperson for gjerningspersonen.

Arbeidsgruppen mener at heller ikke fornærmede kan pålegges å delta. Hvis fornærmede deltar i stormøtet er vedkommende en deltaker på linje med de øvrige deltakerne.

I stormøtet skal deltakerne bli enige om en plan for den videre oppfølgingen. Planen skal ivareta ungdommens behov og kan inneholde oppfølgingspunkter både av kontrollerende og støttende art tilpasset den enkelte saken. Dersom et av tiltakene innebærer at siktede eller domfelte skal utføre samfunnsnyttige tjenester, bør det foretas en vurdering slik at den samlede belastningen av reaksjonen ikke blir større enn det antall timer vedkommende ville ha blitt idømt ved samfunnsstraff. Arbeidsgruppen påpeker også at det ikke i planen skal være adgang til å pålegge siktede å oppholde seg på institusjon.

Arbeidsgruppen foreslår at koordinatoren, i samarbeid med oppfølgingsteamet, skal ha ansvar for å gjennomføre ungdomsplanen slik ordningen er for ungdomsstraffen.

Ved etableringen av oppfølgingsteam i regi av konfliktrådet har det vært opprettet såkalte koordineringsgrupper som har hatt ansvar for å vurdere hvilke ungdommer som er aktuelle for en slik oppfølging. Arbeidsgruppen har under punkt 11.11.1 i rapporten gitt en kort beskrivelse av koordineringsgruppens rolle uten å foreslå noen nærmere regulering av denne.

Arbeidsgruppen slutter seg til det som er omtalt om håndteringen av taushetsplikt og opplysningsplikt under ungdomsstraffen. Det vises i den forbindelse til Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10.9. Arbeidsgruppen har ingen lovforslag om dette.

10.6.1.2 Høringsinstansenes syn

Østfold politidistrikt ser det som udelt positivt at reaksjonene skal administreres av konfliktrådene og peker på at ungdomsoppfølgingen forutsetter oppfølgingsteam, der politiet er en viktig aktør.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet belyser viktigheten av å tydeliggjøre roller, forventninger og autoritet blant deltakerne i stormøtet og oppfølgingen av dette, og ser også et behov for å tydeliggjøre koordinatorens autoritet overfor de øvrige deltakerne i oppfølgingsteamet.

Kommunene Oppegård og Horten slutter seg generelt til de foreslåtte endringene, men legger til grunn at meromkostninger for kommunene fullfinansieres av staten.

Politiets Fellesforbund peker på de politifaglige behovene for å følge med på utviklingen i et nærmiljø. Det er viktig for politiet å opprettholde en sentral rolle overfor unge lovbrytere, som et speil på kommende utfordringer.

Enkelte høringsinstanser, blant annet Oslo kommune, Oslo politidistrikt, Oslo kommune, byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester og Friomsorgen ved Nordland friomsorgsforening har uttalt seg kritisk til at gjennomføringen av den foreslåtte alternative strafferettslige reaksjonen er lagt til konfliktrådet. Kritikken mot at ungdomsstraffen skal gjennomføres i konfliktrådet gjentas, og det stilles blant annet spørsmål om det blir for mange aktører i straffegjennomføringen, om nødvendig kompetanse foreligger og om grunnprinsippene for konfliktrådene uthules.

Oslo kommune presiserer at de ønsker en kommunal forankring av oppfølgingsteam brukt som vilkår for påtaleunnlatelse. De mener også at konfliktrådet ikke bør ha ansvaret for straffegjennomføringen i disse sakene.

10.6.1.3 Departementets vurdering

Departementet støtter i det vesentlige arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av ungdomsoppfølging, både når det gjelder aktører, deres roller og oppgaver. I likhet med arbeidsgruppen mener departementet det er hensiktsmessig å bygge på samme modell som ungdomsstraffen, selv om reaksjonen retter seg mot mindre alvorlig kriminalitet og derfor også vil være mindre intensiv og krevende.

Det er nødvendig med klare rammer for innholdet i og gjennomføring av reaksjonen ungdomsoppfølging. Samtidig skal reaksjonen kunne iverksettes overfor ulike type forbrytelser og ulike typer gjerningspersoner. For å sikre fleksibilitet vil departementet derfor ikke detaljregulere innholdet og gjennomføringen av reaksjonen, utover det som er nødvendig for å sikre forutsigbarhet og likebehandling for den det gjelder.

Som Oslo kommune påpeker i sin høringsuttalelse ble ikke spørsmålet om reaksjonens forankring i konfliktrådet behandlet i arbeidsgruppens rapport og er heller ikke vurdert nærmere i høringsbrevet. Departementet anser denne problemstillingen avklart gjennom behandlingen av Prop. 135 L (2010–2011), som ble vedtatt av Stortinget i desember 2011. Departementet finner derfor ikke grunn til en nærmere drøftelse av disse innsigelsene i denne proposisjonen.

Ungdomskoordinatorens rolle

Etter departementets oppfatning er det et suksesskriterium for ungdomsoppfølging at det legges opp til en oppfølging hvor både privatpersoner og profesjonelle aktører samarbeider. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger knyttet til koordinatorens administrative og koordinerende rolle, både under stormøtet og for oppfølgingsteamet. Departementet presiserer at ungdomskoordinatorens rolle under ungdomsoppfølging er den samme som ved ungdomsstraffen. Som det fremgår av forslag til § 3 første ledd skal det ved hvert konfliktråd være en eller flere ungdomskoordinatorer som har ansvaret for å gjennomføre ungdomsoppfølging.

Ungdomskoordinatoren skal godkjenne ungdomsplanen sammen med siktede eller domfelte og dennes verger og har videre ansvaret for gjennomføringen av planen i samarbeid med oppfølgingsteamet. Det er en forutsetning at ungdomskoordinatoren etablerer tillit hos den siktede eller domfelte, i tillegg til å legge grunnlag for godt samarbeid mellom offentlige instanser i den enkelte saken. Det vises for øvrig til Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10.8 og 10.10 der ungdomskoordinatorens rolle i ungdomsstraffen er nærmere beskrevet.

Koordineringsgruppe

Erfaringer fra tidligere prosjekter har vist at det er hensiktsmessig å etablere egne koordineringsgrupper som er tverrfaglig sammensatt og har faste medlemmer. Departementet ser at det kan være nyttig med en slik gruppe, men finner ikke grunn til å lovfeste dette. Sammensetningen i gruppen vil variere ut fra hvordan tiltaksapparatet og tjenestene er organisert i kommunene. Politiet og påtalemyndigheten har en naturlig plass i gruppen. Andre medlemmer kan være representanter for lokale eller regionale tjenester som barnevern, skole, helse- og omsorgstjenesten, kriminalomsorg mv.

Koordineringsgruppens oppgave skal være å vurdere hvilke lovbrytere som kan egne seg for reaksjonen ungdomsoppfølging. I tillegg skal koordineringsgruppen kartlegge og vurdere hvilke tiltak som kan være aktuelle i den enkelte saken. Gruppen skal også holde seg løpende orientert om saker som er i oppfølgingsteamene, og skal være et forum for drøfting og rådgivning for ungdomskoordinator i enkeltsaker. Dersom en ungdom bryter avtalen, skal gruppen drøfte bruddene.

Det er ungdomskoordinatorene som innkaller til og leder møtene i koordineringsgruppen.

Deltakere i ungdomsstormøtet

Det er ungdomskoordinatorens ansvar å sette sammen ungdomsstormøtet med relevante aktører, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 24 annet ledd. Det er imidlertid hensiktsmessig at domfelte eller siktede involveres ved utvelgelsen av aktørene. Vedkommende vil da ha mulighet til å komme med eventuelle innsigelser mot enkeltpersoners deltakelse.

Departementet mener for øvrig at det i utgangspunktet bør være en mekler til stede i alle saker både for å sikre oppmerksomhet mot den gjenopprettende prosessen, og for å ivareta lekfolkprinsippet.

Departementet er i likhet med arbeidsgruppen av den oppfatning at det ikke skal være obligatoriske deltakere i stormøtet. Hvem som bør delta vil blant annet bero på ungdommens nettverk og behovene for støttetiltak.

Ved gjennomføring av ungdomsstraff er både kriminalomsorgen og politiet obligatoriske deltakere i ungdomsstormøtet. Kriminalomsorgen deltar for å bidra med tiltak under gjennomføringen og for å kunne følge opp eventuelle brudd. Politiet deltar blant annet fordi de har god kjennskap til konfliktsituasjoner i ungdomsmiljøene og representerer samfunnets kontrollapparat. Departementet kan ikke se at det er tilsvarende behov for at kriminalomsorgen og politiet er obligatoriske deltakere i ungdomsstormøtet ved ungdomsoppfølging. Politiet har imidlertid en plikt til å delta dersom konfliktrådet finner det hensiktsmessig. I de mindre alvorlige sakene vil det kunne være mer aktuelt å involvere gjerningspersonens private nettverk enn profesjonelle aktører.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om ikke å pålegge foreldre eller verge å delta i stormøtet. Reaksjonen gir den unge mulighet til å bryte ut av en potensiell kriminell løpebane, noe som kan være en vanskelig prosess. Omsorgspersonene vil kunne være viktige deltakere i den sammenheng, men det kan likevel være tilfeller hvor de ikke kan eller vil delta i en ungdomsoppfølging. Etter departementets oppfatning vil et pålegg om deltakelse derfor ikke være hensiktsmessig. Mangelfullt nettverk eller vanskelige familieforhold skal ikke frata den mindreårige mulighet til ungdomsoppfølging. Det viktigste er å styrke den unges ressurser og vilje til å ta et oppgjør med og ansvar for egen kriminalitet, uavhengig av om familien har mulighet eller ønske om å delta. Dersom foreldre eller omsorgspersoner ikke møter, skal ungdomskoordinatoren vurdere om det må oppnevnes midlertidig verge for vedkommende, jf. forslag til § 24 femte ledd.

Som omtalt i kapittel 10.4.3 ovenfor er det ikke et vilkår for bruk av reaksjonen ungdomsoppfølging at fornærmede samtykker til slik behandling eller at vedkommende deltar i ungdomsstormøtet. Dersom fornærmede ikke ønsker å delta, kan en representant for fornærmede eller en interessegruppe delta i ungdomsstormøtets gjenopprettende del. Fornærmedes eget ønske om stedfortreder bør veie tungt. Det bemerkes at ungdomsstormøtet skal gjennomføres selv om fornærmede ikke vil være representert i møtet. Fornærmede kan også videreformidle konsekvensene av lovbruddet via koordinator. Det er heller ikke noe i veien for at fornærmede og siktede eller domfelte møtes på et senere tidspunkt i prosessen dersom det er ønskelig. Det kan også være riktig å innkalle andre som er berørt av lovbruddet enn den som er direkte fornærmet, for eksempel sentrale vitner til hendelsen. Også slike personer vil kunne opplyse saken om konsekvensene av lovbruddet.

For å unngå at møtet oppleves som en ny krenkelse for fornærmede må ungdomskoordinatoren foreta de nødvendige forberedelsene og være særlig oppmerksom på fornærmedes behov under stormøtet. Fornærmede skal ikke delta i den delen av stormøtet der oppfølgingsplanen utarbeides, med mindre det dreier seg om tiltak som også involverer fornærmede.

Hvilke personer som for øvrig bør inviteres til stormøtet og som skal delta i oppfølgingen, vil bero på en konkret vurdering av den enkelte saken og den enkelte gjerningspersonen.

Tiltakene i planen

Hvilke tiltak som kan være aktuelle er opplistet i forslag til ny konfliktrådslov § 25 første ledd. Tiltakene vil variere ut i fra lovbruddets art, gjerningspersonens behov og nærmiljøets mulighet til å bidra. Aktuelle tiltak kan være av kontrollerende art som ruskontroll, forbud mot å oppholde seg på bestemte steder eller omgås med bestemte personer. Like viktig er tiltak av rehabiliterende eller støttende art som helse- og omsorgstjenester, sinnemestring, barneverntiltak og tiltak som skal styrke ungdommens tilknytning til skole eller arbeid. Planen må oppleves realistisk og være en adekvat reaksjon på den kriminelle handlingen som er begått. Samtidig må den være individuelt utformet for å hjelpe vedkommende til et liv uten kriminalitet. Den enkeltes mulighet og behov for hjelpetiltak står sentralt. Departementet legger stor vekt på at målet er å skape et vendepunkt ved å ansvarliggjøre gjerningspersonen. Gjennom en slik tilnærming kan nye lovbrudd forebygges uten at den unge gjøres til passiv mottaker av hjelp og derved klient i et behandlingsforløp.

Departementet understreker at omfanget og intensiteten i planen må stå i forhold til hva vedkommende er siktet eller dømt for, slik at den samlede belastningen ikke blir større enn det som normalt ville ha vært situasjonen ved valg av en annen reaksjon. For gjerningspersoner med store behov er det derfor viktig at en ikke fastsetter mer tyngende tiltak enn det som er rimelig sett opp mot det lovbruddet som er begått.

Departementet vil ikke gå nærmere inn på hvilke tiltak som kan være aktuelle i planen, utover at det ikke skal være adgang til å pålegge siktede å oppholde seg på institusjon, da hensynet til rettssikkerheten tilsier at dette bare bør kunne idømmes av en domstol. Ungdommen kan likevel som en del av oppfølgingen plasseres på en barneverninstitusjon etter barnevernloven § 4-26 dersom barneverntjenesten vurderer at vilkårene for slik plassering er oppfylt. Dette krever imidlertid ungdommens samtykke, og kan derfor ikke pålegges ungdommen.

Der tiltak viser seg å være uegnede, vil ungdomskoordinatoren kunne avslutte tiltaket og eventuelt vurdere, sammen med gjerningspersonen og de andre deltakerne i oppfølgingsteamet, om det er andre alternative tiltak som kan iverksettes. Det alternative tiltaket bør imidlertid ikke være mer tyngende enn det opprinnelige.

Departementet finner det ikke rimelig at lovbrytere stilles bedre enn lovlydige med hensyn til ventetid i hjelpeapparatet, og går derfor ikke inn for at gjerningspersonen skal prioriteres i forhold til andre som venter på offentlige tjenester. Samtidig må det presiseres at tiltak bør igangsettes så raskt som mulig, da dette er viktig for å fange opp og stoppe en eventuell kriminell løpebane.

Oppfølgingsteam

Departementet foreslår å lovfeste at et individuelt sammensatt oppfølgingsteam skal ha ansvaret for gjennomføringen av tiltakene i planen, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 26 første ledd. Dette er slik ordningen til nå har vært for de ulike formene for oppfølgingsteam og slik det også blir for ungdomsstraffen. Hvilke instanser og personer som deltar i oppfølgingsteamet beror på tiltakene som avtales. Oppfølgingsteamets deltakere velges og tilpasses den enkelte saken. Hvor ofte oppfølgingsteamet møtes, vil være avhengig av planens innhold og hvilket nettverk den unge har. Ansvaret for å sikre gjennomføringen av de enkelte tiltakene må være tydelig plassert hos de relevante instansene.

For hvert tiltak skal det navngis en person som skal ha ansvaret for at tiltaket blir gjennomført. Det er også hensiktsmessig at det settes opp en plan over hvem som skal ha ansvaret for den unge til enhver tid. Dette kan være skole på dagtid og foreldre med nødvendige støttetiltak på kveldstid. Det bør også oppnevnes en kontaktperson blant deltakerne i oppfølgingsteamet som den domfelte eller siktede kan forholde seg til med spørsmål om gjennomføringen av reaksjonen.

Departementet påpeker at ungdom som begår kriminalitet er en sårbar gruppe, som gjerne har store utfordringer i livet og som lett kan påvirkes i negativ retning. Det er derfor behov for at ungdommen har en fast kontaktperson som har mulighet til å være tilgjengelig når vedkommende møter motgang eller står i fare for å begå ny kriminalitet. Organiseringen av dette vil måtte avgjøres i det enkelte oppfølgingsteamet som etableres som ledd i gjennomføringen av ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff.

Godt samspill mellom aktørene i straffesakskjeden og øvrige statlige og kommunale tjenesteytere er en forutsetning i den foreslåtte reaksjonen. Tiltakene og deler av oppfølgingsplanen gjennomføres lokalt ved hjelp av kommunale tjenesteutøvere, skole, og barneverntjeneste, men også ved statlige og regionale tjenesteutøvere som spesialisthelsetjenesten og videregående skole. Ungdomsoppfølgingen forutsettes å gjøre bruk av de samme ressursene og samarbeidsstrukturene som er utviklet for å gjennomføre ungdomsstraffen, og som igjen bygger på erfaringene med oppfølgingsteam, der dette har vært praktisert. Dette er ressurser og rettigheter den unge vil kunne ha krav på uavhengig av om vedkommende har begått kriminalitet, men som kan ha særlig stor betydning i en rehabiliteringsprosess.

Ungdomsoppfølgingen krever en målrettet innsats overfor ungdommen og kan medføre noe administrativt arbeid. Disse ungdommene vil imidlertid uansett ha krav på tjenester fra ulike instanser, og de vil ved sin adferd kunne gi utfordringer i de kommunale virksomhetene, selv om de ikke gjennomfører reaksjonen ungdomsoppfølging.

Taushetsplikt

I både ungdomsstormøtet og i oppfølgingsteamet vil det kunne være nødvendig å dele personsensitiv informasjon med de andre aktørene for å komme frem til en hensiktsmessig ungdomsplan og for å sikre en god oppfølging av denne. Opplysningene kan imidlertid være underlagt taushetsplikt, og det må derfor avklares i hvilken grad aktørene er bundet av denne. Departementet vil i likhet med arbeidsgruppen henvise til behandlingen av dette spørsmålet i Prop. 135 L (2010–2011) kapittel 10.9. Spørsmål om samtykke fra gjerningspersonen om å frita aktørene fra taushetspliktreglene vil være en del av forberedelsene til et stormøte. Departementet anser at et slikt samtykke gir tilstrekkelig grunnlag for fri dialog under ungdomsstormøtet og i senere møter i oppfølgingsteamet.

10.6.2 Advokatbistand

10.6.2.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at mindreårige bør ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer der saken overføres til ungdomsoppfølging i medhold av straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i. Selv om fengselsstraffen er betinget, kan tiltak som fastsettes i den enkelte planen være inngripende.

Etter gjeldende rett kan forsvarer oppnevnes når særlige grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Denne adgangen brukes i dag i en del saker der siktede er mindreårig. Etter arbeidsgruppens skjønn vil det være særlige grunner som taler for at det oppnevnes forsvarer i disse sakene. Dette begrunnes med at oppnevning av forsvarer er viktig for rettssikkerheten til den mindreårige. Det pekes også på at vedkommende ungdom bør ha krav på juridisk bistand, blant annet for å vurdere om den foreslåtte reaksjonen reelt sett er et bedre alternativ enn en helt eller delvis betinget dom med eller uten særvilkår. For å tydeliggjøre dette foreslår arbeidsgruppen i sin rapport at også oppfølging i konfliktrådet inntas i straffeprosessloven § 99 første ledd tredje punktum, som er vedtatt, men ikke trådt i kraft. Arbeidsgruppen har imidlertid ikke fulgt opp dette med forslag til endringer i bestemmelsen.

Når det gjelder overføring av saker i medhold av straffeprosessloven § 71 a annet ledd, finner ikke arbeidsgruppen grunn til å utvide ordningen med offentlig oppnevnt forsvarer.

Der siktede eller domfelte har forsvarer foreslår arbeidsgruppen at forsvareren kan delta i stormøtet. Det vises til at ungdomsoppfølging er en inngripende reaksjon og at forsvareren vil ha en viktig rolle for å ivareta vedkommendes interesser. Forsvareren skal imidlertid ikke kunne representere gjerningspersonen. Arbeidsgruppen presiserer viktigheten av at forsvareren har god kjennskap til gjenopprettende prosess og at forsvarerens rolle som støtteperson er avklart på forhånd.

Der siktedes eller domfeltes forsvarer deltar, skal også fornærmede kunne la seg bistå av en bistandsadvokat. Dette forutsetter at fornærmede er under 18 år, og har rett til bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a.

10.6.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget knyttet til advokatbistand under ungdomsstormøtet.

Sekretariatet for konfliktrådene anser advokatens tilstedeværelse i stormøtet som riktig og viktig for å unngå urimelig inngripende tiltak.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener det offentlige har et særskilt ansvar for å ivareta interessen, herunder rettssikkerheten, til ungdommer under 18 år og påpeker derfor viktigheten av arbeidsgruppens forslag om at barnet skal ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer der saken overføres til oppfølging i konfliktråd i medhold av straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i. Mindreårige er en særskilt utsatt gruppe, og det er viktig å ivareta hensynet til barnets beste. Der fornærmede er under 18 år bør også han eller hun ha rett til bistandsadvokat.

Redd Barna støtter forslaget om at mindreårige skal ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer der saken overføres til oppfølging i konfliktråd i medhold av straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i. Dette anses å være i samsvar med kravet i barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 2 (ii) og (iii). Det er en ulempe at ordningen med offentlig oppnevnt forsvarer ikke foreslås utvidet. Det betyr at bare de som har råd til å betale en advokat får bistand. Dette skaper en uønsket rettsulikhet. Et grunnleggende prinsipp er at mindreårige har krav på tilstrekkelig juridisk bistand gjennom hele saksforløpet.

Stine Sofies Stiftelse er enig i at der gjerningspersonen har rett til forsvarer bør også fornærmede kunne la seg bistå av advokat dersom vedkommende har rett til det etter straffeprosessloven § 107 a. Stiftelsen er enig i at advokaten bare skal være en støtteperson og ikke representere parten i ungdomsstormøtet. Rolleavklaring for advokatene er viktig før man stiller i stormøte.

10.6.2.3 Departementets vurdering

Departementet vil ikke følge opp arbeidsgruppens forslag om å gi mindreårige en ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer under hovedforhandlingen der det er aktuelt å overføre saken til ungdomsoppfølging i medhold av straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i.

Ved gjennomføring av den nye straffereaksjonen, ungdomsstraff, vil det åpnes for at siktede skal få offentlig oppnevnt forsvarer, jf. straffeprosessloven § 96 tredje ledd (ikke trådt i kraft), jf. § 100 første ledd. Ungdomsstraffen skal erstatte ubetinget fengsel og strengere del av samfunnsstraffen og vil kunne inneholde inngripende tiltak av både ansvarliggjørende, kontrollerende og straffende art. For å ivareta rettssikkerheten og sikre at planen som blir utarbeidet ikke blir urimelig tyngende er det derfor nødvendig at også advokaten kan delta.

Slik departementet vurderer det er det ikke et tilsvarende behov for en ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer eller mulighet for å ha med forsvarer i stormøte i forbindelse med ungdomsoppfølging som det er ved ungdomsstraff. Sammenliknet med ungdomsstraff gjelder ungdomsoppfølging mindre alvorlige lovovertredelser, og normalt vil tiltakene være mindre inngripende. Ungdomsoppfølging skal heller ikke erstatte ubetinget fengsel eller strengere samfunnsstraffer, men er ment å erstatte bøter, forelegg påtaleunnlatelse og betinget dom uten vilkår. Ungdomsoppfølging har dessuten en varighet på inntil ett år, mens ungdomsstraffen vil kunne vare inntil to år, unntaksvis tre år. Dette tilsier at behovet for offentlig oppnevnt forsvarer ikke er like stort i disse sakene.

Det vil være stor bredde i saker som overføres til ungdomsoppfølging. Departementet mener behovet for advokatbistand bør vurderes konkret etter straffeprosessloven § 100 annet ledd, det vil si at det vurderes om det er særlige grunner til å oppnevne forsvarer i den enkelte saken.

10.7 Gjennomføring av oppfølging i konfliktråd

10.7.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har tatt utgangspunkt i at oppfølging i konfliktråd i hovedsak retter seg mot unge lovbrytere som var mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet, og har i liten grad tatt stilling til hvordan øvrige typer oppfølging i konfliktråd skal gjennomføres. Arbeidsgruppen har derfor ingen konkrete lovforslag knyttet til gjennomføringen av reaksjonen oppfølging i konfliktråd, utover forslaget til gjennomføring av ungdomsoppfølging.

Når det gjelder saker om vold i nære relasjoner peker imidlertid arbeidsgruppen på behovet for en ny forskrift som vil kunne bidra til et oversiktlig regelverk og effektiv behandling av slike saker. Det anbefales ikke konkrete bestemmelser til forskriften, men det pekes på at det allerede i dag er etablerte metoder for behandling av saker om vold i nære relasjoner. Det uttales også at det kan være aktuelt å ansette familievoldskoordinatorer ved større konfliktråd.

10.7.2 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg om gjennomføringen av den generelle reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Stiftelsen Alternativ til Vold har imidlertid pekt på behovet for særskilt kompetanse hos tilrettelegger i saker om vold i nære relasjoner.

10.7.3 Departementets vurdering

Det er nødvendig med klare rammer for innholdet i og gjennomføringen av reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Samtidig skal reaksjonen kunne iverksettes overfor ulike type forbrytelser og ulike typer gjerningspersoner. For å sikre fleksibilitet vil departementet derfor ikke detaljregulere innholdet og gjennomføringen av reaksjonen, utover det som er nødvendig for å sikre forutsigbarhet og likebehandling for den det gjelder. Et kjennetegn ved reaksjonen vil være bruk av gjenopprettende prosess i et konfliktrådsmøte, utformingen av en plan og oppfølging av denne. Hvilke metoder og oppfølgingsformer som skal brukes og hvilke personer eller aktører som vil være involvert, vil bero på sakens art. Gjennomføringen av reaksjonen må imidlertid være grundig forberedt, og aktuelle tiltak må være skissert før reaksjonen ilegges eller idømmes. Det er derfor viktig at påtalemyndigheten tar kontakt med det lokale konfliktrådet for å drøfte konkrete muligheter for oppfølging basert på den praksisen som er utviklet på området.

Konfliktrådsleder har ansvar for å legge til rette for oppfølging i konfliktråd med utgangspunkt i de tilgjengelige ressurser. Departementet antar at det vil kunne være aktuelt å benytte seg av det samarbeidsnettverket som etableres ved gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff også ved gjennomføring av reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Det kan imidlertid også tenkes tilfeller hvor det er behov for andre type oppfølgingsmetoder og samarbeidsstrukturer enn de som kjennetegner reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

Etter departementets syn vil erfaring med gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff kunne gi grunnlag for videre metodeutvikling av reaksjonen oppfølging i konfliktråd.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å forskriftsfeste nærmere regler for oppfølging i konfliktråd i familievoldssaker og ansettelse av familievoldskoordinator, vil departementet ta stilling til dette når det foreligger et bredere erfaringsgrunnlag. Det vises for øvrig til at Sekretariatet for konfliktrådene i 2013 har utviklet en veileder for håndtering av saker om vold i nære relasjoner.

Departementet foreslår en hjemmel for departementet til å gi forskrift med bestemmelser om innholdet i og gjennomføringen av reaksjonen oppfølging i konfliktråd, herunder nærmere bestemmelser om møter i konfliktrådet, utformingen av og innholdet i en plan, oppfølgingsansvar, forbud mot bruk av rusmidler og ruskontroll.

10.8 Brudd

10.8.1 Gjeldende rett

Bruddhåndteringen ved mekling i konfliktråd er forskjellig avhengig av det rettslige grunnlaget for reaksjonen.

Når en sak er overført til mekling i konfliktrådet i medhold av straffeprosessloven § 71 a og avtale ikke kommer i stand eller siktede bryter avtalen, avgjør påtalemyndigheten om bruddet er så vesentlig at strafforfølgningen bør tas opp igjen, jf. konfliktrådsloven § 16 og påtaleinstruksen § 18 A-3.

Ved påtaleunnlatelse på vilkår av konfliktrådsbehandling, jf. straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf. straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h, er det i utgangspunktet tilstrekkelig for å anse straffereaksjonen gjennomført at lovbryteren møter opp i konfliktrådet. Det følger av Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 8.4 at det vil kunne innebære brudd på vilkåret enten dersom siktede ikke møter opp til mekling, dersom han eller hun møter opp i beruset tilstand eller er uten synlig vilje til å bidra til et positivt resultat. Dersom partene kommer frem til en avtale i meklingsmøtet, vil det være brudd på vilkåret dersom avtalen ikke oppfylles, jf. straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h. Konfliktrådet skal gi beskjed til påtalemyndigheten dersom siktede bryter vilkåret. Riksadvokaten har i rundskriv nr. 4/2008 s. 6 og 7 uttrykt at påtalemyndigheten i slike tilfeller må ta stilling til om bruddet er så vesentlig at straffeforfølgningen bør tas opp igjen. Påtalemyndighetens ansvar for å følge opp brudd på vilkår følger også implisitt av påtaleinstruksen § 18-2 og § 18-3. Det fremgår av bestemmelsene at det i politiets innstilling skal angis hvilke vilkår som eventuelt bør settes for å unnlate påtale og at siktede bør gis en muntlig orientering om hva det betyr at det er gitt påtaleunnlatelse, hva vilkårene går ut på og følgene av at de ikke blir overholdt.

Kompetansen til å følge opp bruddsaker er også lagt til påtalemyndigheten der konfliktrådsbehandling er vilkår for betinget dom, jf. påtaleinstruksen § 29-9. Dette følger også av Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 8.4 og Riksadvokatens rundskriv nr. 4/2008 s. 7. Det vil innebære brudd på vilkåret dersom siktede ikke møter til mekling, dersom han eller hun møter i beruset tilstand eller er uten synlig vilje til å bidra til et positivt resultat. Det samme gjelder dersom domfelte ikke oppfyller en avtale inngått i meklingsmøtet. I slike saker avgjør påtalemyndigheten om domfeltes forhold tilsier at saken bør bringes inn for retten med begjæring om fastsettelse av nye vilkår, jf. straffeloven § 54 nr. 1. Påtalemyndigheten skal også vurdere om bruddet er så alvorlig at saken bør bringes inn for retten med begjæring om at straff helt eller delvis skal fullbyrdes, jf. straffeloven § 54 nr. 2.

Mekling i konfliktråd kan også inngå som del av samfunnsstraffen, jf. straffegjennomføringsloven § 53 første ledd bokstav c. Tilsynet med at innholdet i avtalen blir oppfylt er lagt til konfliktrådet, mens kriminalomsorgen har ansvaret for selve bruddhåndteringen.

10.8.2 Arbeidsgruppens forslag

10.8.2.1 Ungdomsoppfølging

Arbeidsgruppen foreslår at påtalemyndigheten skal være ansvarlig for å håndtere brudd under reaksjonen ungdomsoppfølging. Ifølge arbeidsgruppen er dette i overenstemmelse med lovens opprinnelige system, hvor påtalemyndigheten har ansvar for å håndtere brudd i saker som er overført til mekling i konfliktrådet i medhold av straffeprosessloven § 71 a, brudd i saker hvor konfliktrådsbehandling er satt som vilkår for påtaleunnlatelse, samt brudd på betingede dommer med konfliktrådsbehandling som særvilkår. Arbeidsgruppen går ikke nærmere inn på innholdet i påtalemyndighetens bruddhåndtering, men uttaler at det kan overlates til Riksadvokaten å vurdere om bruddhåndtering bør reguleres i rundskriv.

Arbeidsgruppens forslag er at systemet med muntlig advarsel, bruddsamtale og vurdering, slik det er beskrevet for ungdomsstraffen også gjøres gjeldende for ungdomsoppfølging.

Videre påpekes at det må foretas en konkret vurdering av hvilke vilkårsbrudd som bør føre til at ungdomskoordinatoren overfører saken til påtalemyndigheten med anmodning om at straffesaken gjenopptas, eventuelt at den subsidiære straffen fullbyrdes. Vurderingstemaene bør være de samme for ungdomsoppfølging som for ungdomsstraffen, det vil si en helhetsvurdering med vekt på hvor mye av straffen som gjenstår, individuelle forhold, bruddets alvorlighet og om det er begått gjentatte brudd. Arbeidsgruppen foreslår at disse reglene fastsettes i forskrift sammen med reglene for ungdomsstraff.

10.8.2.2 Oppfølging i konfliktråd

Arbeidsgruppen har ikke kommentert hvordan brudd på den generelle reaksjonen oppfølging i konfliktråd skal håndteres, og har derfor heller ikke foreslått særlige regler for dette.

10.8.3 Høringsinstansenes syn

Omlag halvparten av høringsinstansene som har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag, er negative til at bruddhåndteringen legges til påtalemyndigheten. Dette gjelder Riksadvokaten, Politihøgskolen, Oslo politidistrikt og Nordland friomsorgsforening.

Riksadvokaten har vanskelig for å se begrunnelsen for at brudd under gjennomføring av ungdomsstraffen skal følges opp av kriminalomsorgen, mens brudd under gjennomføring av ungdomsoppfølging skal følges opp av påtalemyndigheten. Politihøgskolen fremhever tilsvarende synspunkter.

Nordland friomsorgsforening viser til at friomsorgen allerede har et godt og funksjonelt bruddsaksregime innarbeidet med muntlige advarsler, innskjerpingssamtaler og bruddmelding til politi og kriminalomsorgen ved regionskontoret.

Politidirektoratet, Kriminalomsorgen region sørvest og Oslo kommune støtter arbeidsgruppens forslag om at bruddhåndteringen bør legges til påtalemyndigheten. Kriminalomsorgen region sørvest påpeker imidlertid viktigheten av en grundig regulering av håndteringen av brudd, som krav til dokumentasjon for brudd, skyldkrav, bevisbyrde, valg av reaksjon og videre saksgang.

Oslo friomsorgskontor mener at bruddmelding bør følges opp av påtalemyndigheten der ungdomsoppfølging er ilagt av påtalemyndigheten, men at påtalemyndigheten av erfaring ikke følger opp brudd på betingede dommer. Det samme påpekes av Kriminalomsorgen region øst.

Konsekvensen av brudd på vilkårene i en ungdomsoppfølging må etter Stavanger kommunes mening utredes ytterligere.

Oslo kommune påpeker at klare regler for melding og håndtering av brudd er viktig for troverdigheten til tiltakene. Det må etableres et tydelig skille mellom tiltak i ungdomsoppfølging og andre hjelpetiltak som også kan settes inn overfor ungdommen i samme periode.

10.8.4 Departementets vurdering

10.8.4.1 Ungdomsoppfølging

Under gjennomføringstiden av ungdomsoppfølgingen må det reageres både hvis barnet bryter vilkår som er fastsatt i planen og ved nye lovbrudd. Formålet med å reagere på vilkårsbrudd er å markere nødvendige grenser og sikre at siktede eller domfelte gjennomfører ungdomsoppfølging i tråd med gjeldende regler. Det er derfor viktig at fullbyrdelse av eventuell fengselsstraff eller gjenopptagelse av strafforfølgning fremstår som en reell mulighet. Men ikke all mangelfull gjennomføring av planen bør betraktes som brudd. Lovbryterne i disse sakene er ofte ungdom med store utfordringer i livet. Det må derfor være en viss aksept for at ikke alle deler av planen følges som forutsatt. Ungdomskoordinatoren har her et særlig oppfølgingsansvar.

Etter departementets syn bør bruddhåndteringen legges til påtalemyndigheten, som gjennom etterforskning og påtalevurdering har fått god kjennskap til saken og til siktede eller domfelte. En slik løsning harmonerer også best med dagens bruddsystem og påtalemyndighetens nåværende ansvar for å følge opp brudd der det er ilagt eller idømt mekling i konfliktrådet. Påtalemyndighetens bruddhåndtering skal bestå i å vurdere hvorvidt bruddet er så vesentlig at det bør få påtalemessige konsekvenser eller om gjennomføringen skal avbrytes.

Enkelte høringsinstanser mener bruddhåndteringen bør legges til kriminalomsorgen som har ansvaret for bruddhåndtering ved idømt samfunnsstraff og ved ungdomsstraff. Ved gjennomføring av ungdomsstraff er kriminalomsorgen imidlertid også obligatoriske deltakere i oppfølgingsteamet, mens de ved ungdomsoppfølging ikke vil ha en tilsvarende rolle. Kriminalomsorgen vil riktignok kunne ha vært involvert i saken ved at de har ansvaret for å gjennomføre personundersøkelse av den enkelte ungdom, men dette vil gjelde i alle straffesaker, uavhengig av om konfliktrådsbehandling er aktuelt.

Den strafferettslige reaksjonen ungdomsoppfølging vil både kunne ilegges på påtalestadiet og idømmes som vilkår til betinget dom. Kriminalomsorgen har ikke ansvar for bruddhåndtering ved strafferettslige reaksjoner ilagt på påtalestadiet. De har heller ikke lenger ansvar for brudd der det er satt vilkår til betinget dom, med unntak av vilkår om narkotikaprogram med domstolskontroll. Samlet sett finner departementet at det ikke er hensiktsmessig å legge bruddhåndteringen under gjennomføring av ungdomsoppfølging til kriminalomsorgen.

Før en bruddsak oversendes til påtalemyndigheten, skal konfliktrådet følge opp brudd gjennom bruk av muntlig advarsel, bruddsamtale og eventuell fastsettelse av nye vilkår i planen. Hvordan konfliktrådet følger opp bruddet beror blant annet på bruddets omfang og på den unge lovbryterens motivasjon. Hvis bruddet ikke er alvorlig, eller hvis det foreligger særlig formildende omstendigheter, skal ungdomskoordinatoren vurdere om det er tilstrekkelig å gi en muntlig advarsel. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, skal den den unge innkalles til en bruddsamtale med ungdomskoordinatoren. Målet med samtalen er å motvirke nye brudd og tydeliggjøre følgene av gjentatte brudd. Den muntlige bruddsamtalen bør følges opp med en skriftlig gjengivelse av innholdet i denne.

Etter departementets syn bør ungdomskoordinatoren sammen med ungdommen, kunne sette nye vilkår for gjennomføring i planen. Det bør være en klar forutsetning for å sette nye vilkår at dette anses nødvendig for å hindre nye brudd.

Departementet mener at det ikke er nødvendig å gi klageadgang eller mulighet til overprøving av nye vilkår, da siktede eller domfelte skal være med på å fastsette disse vilkårene.

Det må som hovedregel være gjennomført bruddsamtale før nye brudd kan medføre ytterligere konsekvenser. Ungdomskoordinatoren kan da, for eksempel, sammen med oppfølgingsteamet, vurdere om det bør innkalles til et nytt ungdomsstormøte før saken eventuelt overføres til påtalemyndigheten.

Dersom siktede eller domfelte, etter å ha gjennomført bruddsamtale og eventuelt fått nye vilkår, eller gjennomført nytt ungdomsstormøte, på nytt bryter kravene eller de fastsatte vilkårene, kan saken overføres til påtalemyndigheten med innstilling om at strafforfølgningen gjenopptas eller med innstilling om at den bringes inn for retten med sikte på fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.

Departementet påpeker viktigheten av at ungdomskoordinatoren sørger for at brudd dokumenteres på tilstrekkelig vis for å sikre notoritet.

Departementet er av den oppfatning at de nærmere regler for konfliktrådets håndtering av brudd skal fastsettes i forslag til ny konfliktrådslov § 33. Slike regler representerer et vesentlig inngrep i enkeltpersoners rettigheter og plikter og skal derfor fremgå klart av loven. Arbeidsgruppens forslag om å ta disse bestemmelsene inn i forskrifts form foreslås derfor ikke videreført.

10.8.4.2 Oppfølging i konfliktråd generelt

Under gjennomføringstiden av reaksjonen oppfølging i konfliktråd må det reageres både hvis siktede eller domfelte bryter fastsatte vilkår og ved nye lovbrudd. Formålet med å reagere på vilkårsbrudd er å markere nødvendige grenser og sikre at siktede eller domfelte gjennomfører oppfølgingen i tråd med gjeldende regler. Det er derfor viktig at fullbyrdelse av eventuell fengselsstraff eller gjenopptagelse av strafforfølgning fremstår som en reell mulighet. Departementet foreslår at reglene for håndtering av brudd og nye lovbrudd ved oppfølging i konfliktråd skal følge de samme reglene som foreslås for ungdomsoppfølging.

Departementet foreslår en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om håndtering av brudd ved oppfølging i konfliktråd.

10.9 Anmerkning på politiattest

10.9.1 Lovgrunnlag

Reglene for anmerkning på politiattest fremgår av politiregisterloven kapittel 7 med tilhørende forskrift. Loven og forskriften trer i kraft 1. juli 2014.

Hvilke forhold som skal anmerkes på politiattest og hvor lenge de skal fremgå av attesten avhenger blant annet av alvorlighetsgraden av den strafferettslige reaksjonen. Det har også betydning om gjerningspersonen var over eller under 18 år på handlingstidspunktet.

Det følger av politiregisterloven § 40 nr. 3 bokstav e at overføring til mekling i konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a ikke skal anmerkes på ordinær politiattest. Slik overføring til konfliktråd vil heller ikke anmerkes på uttømmende politiattest dersom vedkommende ikke har begått nye lovbrudd to år etter at konfliktrådsbehandlingen er avsluttet med godkjent avtale. Samme regel fremgår også i gjeldende konfliktrådslov § 17 som ble vedtatt ved lov 21. juni 2013 nr. 82, som trer i kraft 1. juli 2014.

Konfliktrådsbehandling kan også gjennomføres som vilkår for betinget dom eller som del av samfunnsstraff. Forholdene vil bli anmerket både på ordinær og uttømmende politiattest i henhold til politiregisterloven §§ 40 og 41. Unntaket som er eksplisitt knyttet til den strafferettslige reaksjonen overføring til konfliktråd gjelder da ikke.

For personer under 18 år oppgis ikke dom på betinget fengsel eller bot på ordinær attest, dersom lovbruddet er begått mer enn to år før utstedelsen av politiattesten, jf. politiregisterloven § 40 nr. 6. Disse forholdene vil imidlertid i utgangspunktet anmerkes på en uttømmende attest etter politiregisterloven § 41, ettersom alle straffer og andre strafferettslige reaksjoner som er registrert i reaksjonsregisteret anmerkes på en uttømmende politiattest. Det er i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav c gitt en særbestemmelse om at det på uttømmende attest likevel ikke skal anmerkes ordinære strafferettslige reaksjoner som er ilagt en person som var under 18 år på handlingstidspunktet, dersom vedkommende ikke har begått alvorlig eller gjentatte lovbrudd, og heller ikke har begått nye lovbrudd. Bestemmelsen er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 331 av 18. desember 2006, der regjeringen ble bedt om å utrede en ordning med «sletting av rulleblad» for å gi unge lovbrytere en ny sjanse.

Hva som skal regnes som alvorlige og gjentatte lovbrudd, og hvor lenge lovbrudd begått i ung alder skal anmerkes på uttømmende politiattest er nærmere angitt i politiregisterforskriften § 30-3. Hovedregelen er at uttømmende politiattest skal utstedes i samsvar med bestemmelsene om ordinær attest, dersom den ilagte reaksjonen gjelder lovbrudd begått før lovbryteren fylte 18 år. Det er imidlertid i bestemmelsens annet ledd nr. 1 til 3 angitt visse unntak fra dette. Et viktig unntak er at ilagt reaksjon for et lovbrudd med øvre strafferamme på fengsel i mer enn tre år medfører at attesten skal utstedes i samsvar med reglene om uttømmende attest i politiregisterloven § 41. Det avgjørende etter § 30-3 er lovbruddets øvre strafferamme, ikke hvilken reaksjon som faktisk er ilagt. Reaksjonen må imidlertid være av en slik art at den anmerkes på en ordinær politiattest.

10.9.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at reglene for overføring til mekling i konfliktråd skal gjelde tilsvarende for overføring til oppfølging i konfliktråd etter deres forslag til nytt annet ledd i § 71 a. Etter arbeidsgruppens oppfatning vil dette kunne bidra til at flere siktede gir samtykke og gjennomfører reaksjonen.

I arbeidsgruppens forslag er ungdomsoppfølging inkludert i den generelle bestemmelsen.

Overføring til oppfølging i konfliktråd vil etter arbeidsgruppens mening kunne erstatte flere reaksjoner som anmerkes på politiattesten. En av virkningene blir, etter deres oppfatning, at færre mindreårige får anmerkning på politiattesten.

Arbeidsgruppen drøfter ikke utfordringene knyttet til politiattest ved oppfølging i konfliktråd ilagt etter annet lovgrunnlag enn overføring fra påtalemyndigheten.

10.9.3 Høringsinstansenes syn

Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum støtter arbeidsgruppens drøftinger på dette punktet og presiserer viktigheten av at overføring til konfliktråd ikke skal fremkomme verken på ordinær eller uttømmende politiattest. Det understrekes at dette er viktig for å motivere til konfliktrådsbehandling.

Også Juss-Buss støtter arbeidsgruppens konklusjon på dette punktet og viser til erfaring med at dette kan være en ekstra motivasjonsfaktor. De peker også på at en slik bestemmelse harmonerer best med de grunnleggende hensynene bak konfliktrådsmodellen.

Stine Sofies Stiftelse peker på at en utvidet politiattest skal verne samfunnet mot å ansette personer i visse stillinger, dersom de har begått spesifikke lovbrudd. Det presiseres at dersom man vil slette anmerkningen etter to år, bør man være varsom med å overføre forbrytelser av seksuell karakter til oppfølging i konfliktrådet.

10.9.4 Departementets vurdering

10.9.4.1 Generelt

I likhet med arbeidsgruppen mener departementet at ungdomsoppfølging i konfliktråd og oppfølging i konfliktråd skal følge de samme reglene som gjelder for mekling i konfliktråd når det gjelder anmerkning på politiattest.

Forslaget om å utvide den generelle bestemmelsenom overføring til mekling i konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a, slik at saker også kan overføres til ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd, nødvendiggjør, etter departementets oppfatning, ikke noen endring i dagens regelverk om anmerkning av konfliktrådssaker på politiattest.

I saker der konfliktrådsbehandling settes som vilkår for påtaleunnlatelse, etter straffeprosessloven § 69 tredje ledd, vil heller ikke dette anmerkes på ordinær politiattest, jf. politiregisterloven § 40 nr. 3 bokstav b. Påtaleunnlatelser anmerkes imidlertid på uttømmende politiattest etter politiregisterloven § 41, og dette vil også være tilfelle ved påtaleunnlatelse med vilkår om konfliktrådsbehandling.

Departementet ser at de ulike registreringsreglene for strafferegistrering kan medføre en ubegrunnet rettsulikhet i ellers sammenlignbare saker som behandles i konfliktråd, avhengig av om påtalemyndigheten ilegger reaksjonen etter straffeprosessloven § 71 a eller § 69 tredje ledd. Påtaleunnlatelser kan imidlertid ilegges for en rekke ulike forhold, også alvorlige lovbrudd. Det er dermed ikke gitt at påtaleunnlatelser skal likestilles med den strafferettslige reaksjonen overføring til konfliktråd i alle saker. Dette er en problemstilling som vil kreve ytterligere utredning, og som departementet vil komme tilbake til.

Departementet viser videre til at oppfølging i konfliktråd som vilkår for betinget dom etter straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h, vil bli anmerket både på ordinær og uttømmende politiattest, jf. politiregisterloven §§ 40 nr. 3 bokstav a og 41 nr. 1. Det må antas at en betinget dom med vilkår om konfliktrådsbehandling normalt vil være en reaksjon på mer alvorlig kriminalitet enn de lovbruddene som avgjøres av påtalemyndigheten med en overføring til konfliktråd eller påtaleunnlatelse. Departementet finner det derfor rimelig at betinget dom med vilkår om oppfølging i konfliktråd anmerkes på politiattest på samme måte som betingede dommer ellers.

10.9.4.2 Særlig om ungdomsoppfølging

Departementet har vurdert særskilte regler for anmerkning på politiattest for den foreslåtte strafferettslige reaksjonen ungdomsoppfølging.

Ungdomsoppfølging vil, etter forslagene i denne proposisjonen, kunne ilegges enten som vilkår for påtaleunnlatelse, ved direkte overføring fra påtalemyndigheten, eller som vilkår for en betinget dom. Fordi de ulike lovgrunnlagene har ulike regler i politiregisterloven og den tilhørende forskriften, vil anmerkningen kunne falle svært ulikt ut for relativt like lovbrudd. I tillegg er reglene i politiregisterloven utformet med utgangspunkt i lovbruddenes øvre strafferamme, mens straffesaker mot mindreårige lovbrytere følger særskilte regler som gir mulighet for domstolen til å gå under minstestraff eller velge en lavere straffart.

Det vises i den forbindelse til at en rekke instanser, for eksempel utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere kan kreve fremlagt en uttømmende politiattest. At det skal være mulig å gjøre opp for seg og unngå langsiktige konsekvenser etter en vellykket rehabilitering dersom vedkommende ikke begår nye lovbrudd er ofte et viktig insitament for å gjennomføre tiltakene i en oppfølgingsplan. Ungdommene er i en fase av livet hvor de skal forme sin fremtid, og mange gjennomgår en betydelig positiv utvikling.

Departementet viser også til evalueringene etter prosjektene Ungdomskontrakt fra 2002, Felles ansvar fra 2004 og prosjekt Oppfølgingsteam fra 2009. I alle prosjektene fremkommer det at et «rent rulleblad» bidro sterkt til å gi motivasjon for deltakelse i en individuell og ofte krevende oppfølging i konfliktråd fremfor tradisjonell straffesaksbehandling.

Etter departementets oppfatning representerer anmerkning på politiattest for lovbrudd begått av mindreårige et grenseland i vurderingen av hvilke handlinger som er av den alvorlighetsgrad at de bør fremgå av en attest på kort eller lang sikt. Hensynet til barnets beste må avveies mot de hensynene som politiattesten skal ivareta.

Formålet med kravet om politiattest er å vise om vedkommende er skikket i nærmere definerte situasjoner eller stillinger – også på et langt senere tidspunkt i livet. Anmerkning for alvorlige lovbrudd vil klart kunne være av betydning også senere i livet, mens mindre alvorlige lovbrudd bør man kunne gjøre seg ferdig med.

Det vises her til at det i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav c, jf. politiregisterforskriften § 30-3, allerede er innført et unntak for lovbrudd begått i ung alder, se punkt 10.9.1 om lovgrunnlaget. Etter dette unntaket vil lovbrudd begått av mindreårige ikke vises på uttømmende attest etter en tid, forutsatt at det ikke er begått gjentatte eller alvorlige lovbrudd, og heller ikke er begått nye lovbrudd i en periode etter fylte 18 år. Det er på denne måten departementet har fulgt opp anmodningsvedtaket fra Stortinget om å gi unge lovbrytere en «ny sjanse». Det foreslås derfor ikke endringer i politiregisterloven om hvordan ungdomsoppfølging skal anmerkes på politiattest.

10.10 Konfliktrådsbehandling som foretrukken reaksjon for lovbrytere mellom 15 og 18 år

10.10.1 Gjeldende rett

Vilkårene for at en straffesak skal kunne overføres til mekling i konfliktråd er at både straffeskyld anses bevist, at saken egner seg for en slik reaksjon og at fornærmede og siktede samtykker, jf. straffeprosessloven § 71 a. Slik loven er formulert inngår beslutningen i påtalemyndighetens frie skjønn. Selv om det i de senere årene har vært et uttalt mål å øke antall straffesaker som overføres til konfliktråd, foreligger det ikke normative føringer for dette.

10.10.2 Arbeidsgruppens forslag

Etter arbeidsgruppens mening bør det være en presumpsjon for at saker med gjerningspersoner mellom 15 og 18 år bør overføres til mekling eller oppfølging i konfliktråd, forutsatt at de erkjenner de faktiske forhold og samtykker til slik overføring. Arbeidsgruppen foreslår derfor å lovfeste at konfliktrådsbehandling skal være den foretrukne reaksjonen fremfor andre strafferettslige reaksjoner for denne gruppen, jf. forslag til nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 71 a. Det presiseres imidlertid at påtalemyndigheten fortsatt skal ha frihet til å utøve et fornuftig påtalemessig skjønn.

10.10.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppens forslag om at konfliktrådsbehandling skal være den foretrukne reaksjonen fremfor andre strafferettslige reaksjoner var løftet frem i høringsbrevet. Spørsmålet ble omtalt av en rekke høringsinstanser.

Østfold politidistrikt, Oslo friomsorgskontor, Kriminalomsorgen region sørvest, Barne-, ungdoms- og familieetaten og Foreningen for fangers pårørende er positive til utvalgets forslag om at overføring til konfliktråd bør være en foretrukket reaksjon i saker hvor gjerningspersonen er mellom 15 til 18. Tidlig inngripen, hvor det legges til rette for at vedkommende kan ta ansvar for egne handlinger, kan være avgjørende i et kriminalitetsforebyggende perspektiv.

Politijuristenes syn er at overføring til konfliktråd gjerne kan være den foretrukne reaksjonen for barn mellom 15 og 18 år, men presiserer viktigheten av at påtalemyndigheten ikke låses til en bestemt reaksjon. Det er av og til behov for et større spekter av alternativer å velge mellom, og det anses derfor bedre at dette skjer etter en friere skjønnsutøvelse enn forslaget legger opp til.

Også Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund påpeker at føringene ikke må bli for rigide, slik at en fleksibel tilpasning til dagens kriminalitetsbilde hindres. Et påtalemessig skjønn må opprettholdes.

10.10.4 Departementets vurdering

Forslaget om at konfliktrådsbehandling skal være den foretrukne reaksjonen fremfor andre strafferettslige reaksjoner, ble første gang tatt opp i St.meld. nr. 20 (2005–2006) Alternative straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar. Dette ble verken fulgt opp i NOU 2008: 15 Barn og straff eller i Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff.

Departementet er enig i at forslaget om en foretrukket reaksjon kunne hatt en pedagogisk effekt både hos påtalemyndigheten og hos domstolen. En slik regel ville imidlertid gripe direkte inn i påtalemyndighetens frie skjønn i behandlingen av straffesaker mot ungdom. Etter departementets syn er dette verken hensiktsmessig eller ønskelig. Utviklingen av lokalt, tverretatlig samarbeid de senere årene har gjort oppfølgingen av unge lovbrytere langt mer individorientert og har vist behovet for et større utvalg av strafferettslige alternativer for unge lovbrytere. Det er også stigende grad av enighet, både politisk og faglig om at fengsel må unngås så langt det er mulig for barn. Dette gjenspeiles i at færre barn dømmes til ubetinget fengsel.

Forslaget om nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 71 a følges ikke opp.