3 Gjenopprettende prosess internasjonalt

3.1 Innledning

Gjenopprettende prosess bygger på forståelse og metoder som er kjent både fra arabisk, gresk og romersk sivilisasjon, og fra vår egen historie. Opprinnelsen til dagens gjenopprettende tradisjon dateres gjerne til Nord- Amerika tidlig på 1970-tallet, da først som «victim-offender reconciliation program». Utviklingen av de gjenopprettende metodene kan følges videre i Nord-Amerika, New Zealand, Australia og Europa.

3.2 Internasjonale retningslinjer i straffesaker

FN utarbeidet i 2002 «Basic principles for Restorative Justice» hvor det settes opp følgende sentrale kriterier for gjenopprettende prosess i straffesaker:

• Gjenopprettende prosesstilnærming kan brukes på ethvert nivå i straffesakskjeden

• Tiltak kan bare brukes når det er tilstrekkelig med bevis for å sikte gjerningspersonen

• Samtykke fra både offer og gjerningsperson er en forutsetning

• Inngåelse av avtaler er frivillig, og avtalene skal være rimelige

• Deltakelse i et meklingsmøte skal ikke betraktes som bevis for skyld

• Offeret og gjerningspersonen må normalt være enige om sakens faktum

• Det som kommer frem i møtet skal ikke gjøres offentlig kjent, med mindre partene samtykker til dette

• Maktubalanse og kulturelle forskjeller mellom partene må tas i betraktning når gjenopprettende prosesstiltak vurderes

• Partene skal ha rett til juridisk bistand både før og etter selve møtet

• Partene skal ha rett til tolk dersom det er nødvendig

• Der gjenopprettende prosess ikke er egnet eller mulig, skal saken håndteres av strafferettssystemet på ordinær måte. I disse sakene bør strafferettspersonell anstrenge seg for å motivere gjerningspersonen til å ta ansvar overfor offeret og det berørte lokalsamfunnet

Europarådet vedtok en anbefaling for gjenopprettende prosess i straffesaker i 1999. Europarådet tok der til orde for at gjenopprettende prosess bør være tilgjengelig på alle nivåer i straffesakskjeden. Videre er det i anbefalingen gitt uttrykk for at beslutningen om hvilke straffesaker som skal overføres til slik behandling skal være lagt til påtalemyndigheten og domstolene. Europarådet utformet i 2007 retningslinjer for bedre implementering av ovennevnte anbefaling. I retningslinjene tas det blant annet til orde for at medlemslandene bør iverksette tiltak for å spre tilbudet om gjenopprettende prosess over et så stort geografisk område som mulig. Videre bør medlemslandene anerkjenne og fremme eksisterende og nye gjennomførbare ordninger. I retningslinjene oppmuntres også medlemslandene til å etablere eller forbedre samarbeidet med judisielle myndigheter for på denne måten å nå ofre og gjerningspersoner mer effektivt. Viktigheten av at medlemslandene kontinuerlig følger med på egne ordninger og pågående pilotprosjekter, samt evaluerer disse, understrekes også i retningslinjene.

Selv om anbefalingene fra Europarådet og FN gjelder gjenopprettende prosess i straffesaker, har flere av kriteriene som oppstilles overføringsverdi til sivile saker. Som eksempel kan nevnes at meklingsmøte krever begge parters samtykke, at inngåelse av avtaler skal være frivillig, og at partene i all hovedsak er enige om det saksforhold konflikten gjelder. Det som fremkommer i møtet skal ikke gjøres offentlig kjent, med mindre partene samtykker til dette.

Anbefalingene er ikke juridisk bindende, men er ment å gi veiledning og inspirasjon ved utarbeidelse av nasjonale regler for gjenopprettende prosess i straffesaker.

EU vedtok i 2012 Directive establishing minimum standards on the rights, support and protection of victims of crime. Direktivet setter kriterier som ivaretar ofrenes rettigheter i en gjenopprettende prosess. Det slås fast at gjenopprettende prosess bare skal brukes dersom det er i offerets interesse. Dette forutsetter blant annet et frivillig, informert samtykke, og at det er tatt høyde for offerets sikkerhet i prosessen.

3.3 Gjenopprettende prosess i Europa

Norge har kommet langt innenfor bruken av gjenopprettende prosess. Dette skyldes blant annet at konfliktrådene tidlig ble en lovregulert ordning med nasjonal organisering. Politikere, forvaltning og fagmiljøer har samarbeidet for å få etablert og videreutviklet konfliktrådene. Riksadvokaten tok initiativ til en lovregulering.

Flere europeiske land har tilsvarende ordninger, selv om det blant disse er store variasjoner med hensyn til blant annet organisering, lovregulering, profesjonalitet, og sakstyper. I tillegg til Norge, er Finland og Østerrike noen av landene i Europa som har kommet lengst i bruken av gjenopprettende prosess.

I Finland ble utviklingen av gjenopprettende prosesser drevet frem på 1970-tallet ut fra et ønske om å redusere de høye fangetallene, som var like store som i resten av de nordiske landene til sammen. Det første prosjektet startet i 1983 i regi av sosialtjenesten. Prosjektet ble fulgt opp av liknende prosjekter i store deler av landet og i 2000 ble det tilbudt konfliktrådsbehandling i 255 av 452 kommuner. Ordningen var frem til 2006 verken lovregulert eller statlig finansiert. For å sikre kvalitet og lik tilgang, ble ordningen lovfestet og gjort landsdekkende ved Lag om medling vid brott och i vissa tvister. Loven sikret også statlig finansiering. I likhet med Norge praktiserer Finland en ordning med lekfolk som tilretteleggere. I 2011 ble 13 081 saker overført til konfliktrådsbehandling. Av disse var 12 736 straffesaker og 345 sivile saker. Av straffesakene som ble overført ble 70 % meklet. 52 % av straffesakene som ble overført omhandlet vold. Saker om vold i nære relasjoner utgjorde 15 % av voldssakene. Tallene er ikke direkte sammenliknbare med den norske konfliktrådsstatistikken, da hvert enkelt lovbrudd telles som en sak i Finland.

I motsetning til de nordiske landene, har Østerrike en fullt ut profesjonalisert modell. Møtene ledes av yrkesutøvere med sosialfaglig bakgrunn, og som har gjennomgått en særskilt organisasjonsintern opplæring. Både statsadvokaten og domstolen kan overføre saker til konfliktrådsbehandling. I 2010 ble det overført 1286 saker der lovbryteren var mindreårig (14–18 år), mens antallet saker med lovbrytere over 18 år var 6181. Østerrike har også lang erfaring med bruk av gjenopprettende prosess i saker med vold i nære relasjoner. Så mye som 23 % av sakene som overføres fra statsadvokaten eller domstolen omhandler vold i nære relasjoner. Det er gjennomført to grundige evalueringer av disse sakene, med ti års mellomrom (2000 og 2010). Hovedkonklusjonen er at tilrettelagt møte i mange av disse sakstypene har en positiv effekt. Ofrene styrkes og blir bedre i stand til å søke hjelp hvis volden vedvarer. Den siste evalueringen viser at voldsutøvere også til en viss grad er i stand til å endre sin voldelige atferd. Dette har endret seg siden evalueringen i 2000, og forklares i rapporten med en generell holdningsendring med tydelig uttalt nulltoleranse for vold i nære relasjoner. Denne utviklingen legger til rette for og støtter opp under bruken av tilrettelagte møter som ett av flere virkemidler for å stoppe slik vold. Forskningen peker også på viktigheten av samvirket mellom formelle virkemidler som besøksforbud og med tilrettelagte møter mellom partene.