9 Gjennomføring av møter i konfliktråd

9.1 Valg av konfliktråd

9.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett skal mekling som hovedregel skje i den kommune der påklagede eller siktede bor eller oppholder seg, jf. konfliktrådsloven § 6 og påtaleinstruksen § 18 A-2 annet ledd. Er det flere påklagede eller siktede, bør saken behandles i den kommune der de fleste bor eller oppholder seg.

I straffesaker kan påtalemyndigheten, dersom det finnes hensiktsmessig, beslutte å fremme saken for et annet konfliktråd enn det som følger av hovedregelen. Konfliktrådet kan i særlige tilfeller avtale med påtalemyndigheten at saken skal overføres til et annet konfliktråd.

I sivile saker kan det gjøres unntak fra hovedregelen dersom konfliktrådsleder mener det er mest hensiktsmessig. Partenes syn skal tillegges vekt.

Uenighet mellom konfliktrådene om hvor megling skal skje avgjøres av fylkesmannen, jf. forskrift om megling i konfliktråd § 9 annet ledd.

Når det gjelder valg av lokale, følger det av forskriften § 13 første ledd at meklingen kan foregå på ethvert sted som finnes hensiktsmessig, men normalt ikke på noen av partenes bopel eller eiendom.

9.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at mekling i utgangspunktet bør skje ved det konfliktrådet der fornærmede eller klager bor, og går inn for en felles regel for både sivile saker og straffesaker. Etter arbeidsgruppens oppfatning er det urimelig at fornærmede eller klager skal påføres en ekstra belastning og økonomisk byrde ved å måtte reise til gjerningsperson eller påklagede. Arbeidsgruppens undersøkelser viser også at de fleste konfliktrådene er av den oppfatningen at det er mest rettferdig at meklingen finner sted der fornærmede eller klager bor. Arbeidsgruppen presiserer imidlertid at konfliktrådene bør gis en vid adgang til å legge meklingen til det stedet de finner mest hensiktsmessig.

Ved uenighet mellom konfliktrådene om hvor megling skal skje mener arbeidsgruppen at spørsmålet bør avgjøres av Sekretariatet for konfliktrådene.

Etter arbeidsgruppens syn bør partene i sivile saker stå forholdsvis fritt i valg av konfliktråd. Dersom partene er uenige, avgjør konfliktrådet spørsmålet. I de rene sivile sakene kan det virke mer logisk å gjennomføre meklingen der påklagede bor. Det er klager som har bragt saken inn for konfliktrådet og som vanligvis er mest motivert for å få saken løst. Det kan også virke urimelig at påklagede skal reise til et annet sted i landet. Mange av de sivile sakene konfliktrådene behandler har sin bakgrunn i et påstått straffbart forhold. I disse sakene vil de samme hensynene gjøre seg gjeldende som for straffesakene.

Arbeidsgruppen foreslår for øvrig å videreføre regelen om at meklingen kan foregå på ethvert sted som finnes hensiktsmessig innenfor konfliktrådets virkeområde, men normalt ikke på noen av partenes bopel.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Kriminalomsorgen region sørvest, Konfliktrådet – region nord, Konfliktrådet i Vestfold, Konfliktrådet i Sogn og Fjordane, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Oppland, Konfliktrådet i Telemark og Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget om å snu hovedregelen om møtested, slik at møtestedet i utgangspunktet skal være der fornærmede eller klager bor.

Konfliktrådet i Oppland påpeker at det er svært viktig med mulighet for fleksibilitet i spørsmålet om møtested og mener dette er godt ivaretatt i forslaget. Det er likevel noen utfordringer med å ha klagers bo- og oppholdskommune som utgangspunkt for stormøter, oppfølgingsteam og ungdomsstraff.

9.1.4 Departementets vurdering

Departementet mener at hovedregelen, både i straffesaker og sivile saker, bør være at meklingen skal finne sted ved det konfliktrådet der fornærmede eller klager bor eller oppholder seg, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 13 første ledd. I straffesaker og i sivile saker med bakgrunn i et påstått straffbart forhold, vil det etter departementets syn være lite rimelig om den som har vært utsatt for det straffbare forholdet skal måtte dekke utgifter til å reise til et annet sted i landet. Det vil også kunne være en tilleggsbelastning for vedkommende å skulle reise til et nytt og kanskje ukjent sted for å gjennomføre meklingen.

Tilsvarende hensyn gjør seg ikke i samme grad gjeldende i sivile saker som ikke springer ut av et ellers straffbart forhold. I slike saker vil det ofte være klager som har størst interesse i å få saken behandlet i konfliktrådet, og det vil da være mest rimelig at det er klager som bør reise dit påklagede bor. Det vil imidlertid kunne være både komplisert og tidkrevende å skille mellom rene sivile saker og sivile saker med bakgrunn i et påstått straffbart forhold. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at det bør innføres en felles hovedregel for sivile saker og straffesaker om at mekling skal skje der klager eller fornærmede bor eller oppholder seg.

Slik departementet ser det bør konfliktrådene ha en vid adgang til å fravike hovedregelen dersom det anses hensiktsmessig at meklingen finner sted i en annen kommune enn der fornærmede eller klager bor. I noen tilfeller vil den beste løsningen være at partene møtes et sted midt imellom. Tilgangen på egnet lokale, særlig ved stormøter, kan også være av betydning. I enkelte saker kan det også tenkes at partene ønsker mekling i en tredjekommune av anonymitetshensyn. Partenes syn bør tillegges vekt.

I sivile saker bør partene stå forholdsvis fritt til å avtale hvilket konfliktråd som skal behandle saken. Etter departementets syn harmoner en slik løsning best med tvisteloven § 4-6 nr. 1 hvor partene har en vid adgang til å avtale verneting. Dersom partene ikke blir enige om hvilket konfliktråd som skal behandle saken, bør spørsmålet avgjøres av konfliktrådslederen som har mottatt saken.

Dersom det oppstår uenighet mellom konfliktrådene om hvor en sak skal behandles, er departementet enig med arbeidsgruppen i at den endelige avgjørelsen treffes av Sekretariatet for konfliktrådene, jf. forslag til § 13 annet ledd.

Departementet er, i likhet med arbeidsgruppen og Konfliktrådet i Oppland, av den oppfatning at det er viktig med mulighet for fleksibilitet i spørsmålet om møtested. Departementet går derfor inn for å videreføre regelen om at meklingen kan foregå på ethvert sted som finnes hensiktsmessig, men normalt ikke på noen av partenes bopel.

9.2 En eller flere meklere

9.2.1 Gjeldende rett

Etter konfliktrådsloven § 8 skal den enkelte saken settes med én mekler. Når konfliktrådslederen finner det hensiktsmessig, kan det imidlertid utpekes flere meklere til å assistere, jf. forskrift om megling i konfliktråd § 12 første ledd. Det har etterhvert utviklet seg en praksis for å utpeke to meklere i mer kompliserte saker. Det utpekes da én hovedmekler og én medmekler.

9.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener det fortsatt skal være slik at konfliktrådslederen avgjør om en sak skal settes med én eller flere meklere og foreslår dette lovfestet. Det kan oppstå uenighet mellom meklerne om en avtale skal godkjennes. Arbeidsgruppen ser det derfor som hensiktsmessig at konfliktrådet i hver sak utpeker én mekler som er ansvarlig for godkjenning av avtalen.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Sekretariatet for konfliktrådene anser at å utpeke én hovedmekler er hensiktsmessig for å plassere ansvar for koordinering og framdrift i saksgangen. Alle involverte meklere eller tilretteleggere i saken må likevel godkjenne eventuelle avtaler.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus støtter forslaget om at konfliktrådslederen skal kunne sette saken med én eller to meklere, men støtter ikke forslaget om at kun én mekler skal kunne godkjenne avtalen. Dersom rimelighetsvurderingen i en avtale er vanskelig, bør meklerne konferere administrasjonen før avtalen eventuelt godkjennes.

9.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener det ikke er grunn til å videreføre hovedregelen om at den enkelte saken settes med én mekler da dette bør vurderes fra sak til sak. Det er konfliktrådet som avgjør om en sak skal settes med én eller flere meklere. I saker hvor meklingen settes med mer enn én mekler, skal det utpekes en hovedmekler som har ansvar for koordinering og framdrift i saksgangen, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 14.

Departementet er i likhet med Sekretariatet for konfliktrådene og Konfliktrådet i Oslo og Akershus av den oppfatning at samtlige involverte meklere må godkjenne avtalen, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 17 annet ledd. Det vil ofte være kompleksiteten i en sak som avgjør om den bør settes med flere enn én mekler. I kompliserte saker vil det etter departementets syn være en viktig sikkerhetsventil at alle meklerne er med på å godkjenne avtalen. Meklerne har en plikt til å nekte å godkjenne avtalen dersom den i urimelig grad favoriserer en av partene, eller dersom den er uheldig av andre tungtveiende grunner. Dersom meklerne ikke blir enige om en avtale skal godkjennes eller ikke, bør rimelighetsvurderingen drøftes nærmere med konfliktrådslederen.

9.3 Rett til å oppsøke juridisk bistand

9.3.1 Gjeldende rett

I dag er det ingen bestemmelse som slår fast at partene har rett til å søke juridisk bistand i forbindelse med et møte i konfliktrådet. Det er imidlertid klart at partene har en slik rett.

Ifølge Europarådets anbefaling, Recommendation No. R (99) 19, artikkel 8 har partene «the right to legal assistance», og etter FNs anbefaling, Basic principles of the use of restorative justice programmes in criminal matters, artikkel 12 bokstav a har partene «the right to legal advice before and after the restorative process.» Bestemmelsene forstås som at partene har rett til å søke juridisk bistand, men ikke slik at myndighetene har plikt til å sørge for juridisk bistand under meklingen eller at det gis rett til offentlig oppnevnt forsvarer eller fri rettshjelp.

9.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste partenes rett til å søke juridisk bistand i forbindelse med et møte i konfliktrådet, jf. deres forslag til § 10 i ny konfliktrådslov. I arbeidsgruppens merknad til bestemmelsen vises det til at partene har rett til å søke juridisk bistand både før, under og etter møtet i konfliktrådet, for å få avtalen vurdert av advokat før undertegning. Dette betyr ikke at partene får benytte advokat på det offentliges bekostning. Retten til å benytte juridisk bistand er med andre ord ikke knyttet opp mot en plikt for det offentlige til å dekke kostnadene.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Noen få høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å lovfeste prinsippet om at partene har rett til å søke juridisk bistand.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus ser det som positivt at partenes mulighet til å søke juridisk bistand tydeliggjøres. Dette ansvarliggjør partene i den avtalen de inngår. Meklerne skal likevel vurdere rimelighetsgraden av avtalen, noe som blir mer utfordrende for lekmeklere etterhvert som sakene øker i alvorlighetsgrad og kompleksitet.

Konfliktrådet i Sogn og Fjordane stiller spørsmål ved hva det i praksis betyr at partene skal ha rett til å søke juridisk bistand i forbindelse med møtet i konfliktrådet.

Konfliktrådet i Oppland ser ikke behov for en egen lovhjemmel for partenes rett til å søke juridisk bistand så lenge det ikke er meningen at den juridiske bistanden skal dekkes av det offentlige. De mener bestemmelsen kan virke mer forvirrende enn klargjørende for partene.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener det ikke er nødvendig å lovfeste prinsippet om at parter i saker for konfliktrådet har rett til å oppsøke juridisk bistand. Det er etter departementets oppfatning få uklarheter knyttet til dette i dag. Når hensikten med regelen ikke er å regulere i hvilke sammenhenger advokat eller rettshjelper kan være til stede i konfliktrådssaken eller hvem som skal betale for bistanden, er departementet enig med Konfliktrådet i Oppland om at en lovfesting kan virke mer forvirrende enn klargjørende.

9.4 Adgang til å ha med en støtteperson i møtet

9.4.1 Gjeldende rett

I dag kan konfliktrådet tillate at partene lar seg bistå i meklingsmøtet av en myndig person som ikke er advokat, jf. konfliktrådsloven § 7 tredje ledd annet punktum. Å holde profesjonelle aktører, særlig advokater, utenfor meklingen var en av grunntankene bak den norske konfliktrådsordningen.

9.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre ordningen med at partene skal kunne la seg bistå av en støtteperson i meklingsmøtet.

Konfliktrådet er, og skal også i fremtiden være, et lavterskeltilbud der man kan søke bistand til å få løst konflikter. Dersom en eller begge parter ønsker å la seg bistå av en advokat, skal imidlertid ikke dette forhindre bruk av konfliktrådet. Arbeidsgruppen foreslår derfor at også advokater skal kunne opptre som støtteperson under selve meklingen. Advokaten skal imidlertid ikke representere parten i møtet. For å sikre at dette ikke skjer er det viktig at advokaten er kjent med sin rolle i møtet

Arbeidsgruppen foreslår også å fjerne kravet om at støttepersonen må være myndig, jf. deres forslag til § 9 i ny konfliktrådslov.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er enige i at partene fortsatt bør kunne ha med seg en støtteperson i meklingsmøtet.

Flere av høringsinstansene er imidlertid imot forslaget om å åpne opp for at advokater kan være støtteperson i meklingsmøtet, herunder Sekretariatet for konfliktrådene, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Sør-Rogaland, Konfliktrådet i Vestfold, Konfliktrådet – region nord, Oslo politidistrikt, Politihøgskolen og Riksadvokaten.

Riksadvokaten er enig i at lekfolkprinsippet og lokal forankring er grunnleggende elementer i den norske konfliktrådsordningen. Riksadvokaten er derfor skeptisk til forslaget om å oppheve «advokatforbudet» under meklingsmøtet. Hvis den ene eller begge parter velger å søke juridisk bistand under meklingen, er det ikke bare en teoretisk mulighet for at prosessen lett får en annen karakter enn gjenoppretting og at siktemålet blir å oppnå en mest mulig «gunstig» avtale. Det kan bli vanskelig å unngå en rettsliggjøring av prosessen, i strid med intensjonen om at parten selv skal definere og løse konflikten. Meklingsmøtet kan ikke sammenliknes med ungdomsstraffen hvor siktede eller domfelte pålegges en rekke inngripende tiltak blant annet i form av kontroll og restriksjoner og strafferettslige reaksjoner dersom vilkårene brytes.

Konfliktrådet i Sør-Rogaland, Oslo politidistrikt og Konfliktrådet – region nord påpeker blant annet at advokatens tilstedeværelse vil kunne skape en ubalanse i meklingsmøtet selv om vedkommende ikke representerer parten. Oslo politidistrikt mener videre at forslaget medfører at en fjerner seg fra lekfolkprinsippet som er en av konfliktrådets grunnpilarer.

Konfliktrådet i Vestfold mener at det er tilstrekkelig at partene kan la seg bistå av advokat under forløpet i konfliktrådsbehandlingen, men uten at advokaten skal kunne være til stede under selve meklingsmøtet. Den symbolske effekten av en advokats tilstedeværelse i møtet vil kunne medvirke til en dreining i fokus fra gjenopprettende prosess til fokus på rettigheter. Det er også en fare for at partene blir mer passive og fraskriver seg ansvar. Partene har uansett en mulighet til å rådføre seg med advokat utenfor meklingen.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus mener advokatens rolle som støtteperson kan være vanskelig å avgrense. De ser det som vanskelig å ivareta og ansvarliggjøre partene innenfor konfliktrådets metodikk og lekfolkprinsipp dersom dette tillates. Videre kan forslaget innebære utfordringer med hensyn til partenes økonomiske situasjon og ulike muligheter for dekning av utgifter til advokat.

Politihøgskolen stiller spørsmål ved om konfliktrådet er rett instans hvis saken er så komplisert at advokatbistand under møtet er nyttig eller om partene heller bør prøve rettsmekling i sivile saker. Bruk av advokat kan gjøre det vanskelig å unngå at prosessen blir rettsliggjort. Hvis den ene parten har advokat, kan den andre parten føle behov for det samme. Det kan bli dyrt å møte i konfliktrådet, særlig hvis skadelidte også krever advokatkostnadene dekket som en del av avtalen. Konfliktrådet kan med dette bli mer tilgjengelig for lovbrytere med økonomiske midler. Når man ser forslaget i forbindelse med forslaget om at fornærmede skal kunne la være å møte når det foreligger særlige grunner, kan det bli slik at advokaten møter i fornærmedes sted. Politihøgskolen mener videre at advokatforbudet bør suppleres med et tilsvarende forbud mot rettshjelpere. Hvis advokatforbudet oppheves, bør det også innføres en frist for å varsle om at man vil la seg bistå av advokat, tilsvarende de regler som gjelder for forliksrådet. Dette vil gi også den andre parten mulighet til å vurdere å la seg bistå av advokat i møtet.

Sekretariatet for konfliktrådene mener advokaters tilstedeværelse kan virke passiviserende både for mekler og parter, og skape usikkerhet om mulige juridiske konsekvenser av å snakke fritt. Hensynet til partenes frie dialog og aktive deltakelse i møtet veier tyngre enn advokatens utfordring i å gi råd uten å ha vært til stede.

Andre høringsinstanser stiller seg positive til forslaget om at advokater kan delta i meklingsmøtet, herunder Juss-Buss, Rettspolitisk forening, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag, Konfliktrådet i Oppland, og Redd Barna.

Juss-Buss og Rettspolitisk forening mener at dersom advokater trekkes inn i meklingsprosessen, er det viktig at de er bevisst på hvilken rolle de skal ha i en meklingssituasjon. Det vil være hensiktsmessig å gi aktørene opplæring i hva konfliktråd er til forskjell fra alminnelig rettslig håndtering av konflikter. Når det gjelder ungdomsoppfølging, er det viktig at barnet ikke er den svake parten i meklingen og at det er personell til stede som kan sikre at partene kommer til et rettferdig og rimelig resultat.

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag støtter arbeidsgruppens forslag om at advokater kan være til stede i møtet, men påpeker at dette betinger rolleavklaring i forkant.

Redd Barna støtter forslaget om at advokat kan tillates som støtteperson under møte i konfliktrådet, særlig fordi partene ikke alltid er enige i innholdet i avtalen og at både klager og påklaget kan være usikre på hva det kan være rimelig å kreve og bli avkrevd. Særlig for mindreårige kan det være vanskelig å vurdere hva som er rimelig. For å ivareta barns rettssikkerhet er det en forutsetning at barnet kan få råd om godkjenning av planen eller avtalen.

9.4.4 Departementets vurdering

Departementet går i likhet med arbeidsgruppen inn for at partene fortsatt skal kunne la seg bistå av en støtteperson i konfliktrådsmøtet, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 15 første ledd. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at en umyndig i mange tilfeller bør kunne tillates å delta som støtteperson, for eksempel når en mindreårig møter sammen med en jevnaldrende venn.

Departementet ønsker imidlertid ikke å åpne for at advokater eller rettshjelpere kan delta som støtteperson i meklingsmøtet, jf. forslag til § 15 annet ledd. Som også enkelte av høringsinstansene har kommentert vil deltakelse fra advokat kunne sikre at rimelige avtaler inngås. Advokaten kan også bidra til å synliggjøre konsekvensene av avtalen. Slik deltakelse vil imidlertid kunne flytte oppmerksomheten fra å forstå og ta ansvar for konflikten, til å kreve og å få mest mulig ut av avtalen. Selv om advokaten er en støttespiller og ikke en prosederende part, mener departementet at dennes tilstedeværelse vil kunne medføre at partene blir passive og usikre på sin egen rolle og opptreden. Dersom bare én av partene har mulighet til å ta med advokat, kan advokatens tilstedeværelse skape usikkerhet og ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.

Etter departementets syn er det viktig at konfliktrådsbehandling gjøres tilgjengelig for parter uavhengig av den enkeltes økonomiske stilling. Det må antas at dersom en av partene skulle møte med advokat, ville dette påvirke den andre til å gjøre det samme. Dette vil virke kostnadsdrivende. Det vil kunne bli dyrt for gjerningspersonen å få løst saken i konfliktrådet dersom fornærmede bruker advokat i meklingsmøtet og deretter krever advokatkostnadene dekket som en del av avtalen. Konsekvensen vil kunne bli at gjerningspersoner som har økonomiske midler vil kunne få saken løst i konfliktrådet, mens personer som er økonomisk dårlig stilt ikke vil få tilsvarende mulighet. Synspunktet er også påpekt av Politihøgskolen i deres høringsuttalelse.

Konfliktrådet avgjør i hver enkelt sak om partene skal tillates å ha med støtteperson. Selv om advokater eller rettshjelpere ikke skal tillates å delta som støtteperson forhindrer ikke dette deltakelse dersom vedkommende har personlig tilknytning til parten og skal være til stede i egenskap av å være for eksempel forelder eller venn.

Som det fremgår av punkt 9.6.4 går departementet inn for å utvide angrefristen fra én til to uker. Dette vil legge til rette for at partene får mulighet til å oppsøke bistand etter møtet for å vurdere avtalen.

9.5 Rett til tolk

9.5.1 Gjeldende rett

Det følger av forskrift om megling i konfliktråd § 22 at partene uten kostnad har rett til å la seg bistå av tolk etter nærmere regler fastsatt av departementet.

Tolke- og oversettelsesutgifter belastes i dag det enkelte konfliktråds budsjett.

9.5.2 Arbeidsgruppens forslag

For å understreke viktigheten av bruk av tolk, foreslår arbeidsgruppen at hjemmelen for bruk av tolk inntas i konfliktrådsloven.

Arbeidsgruppen foreslår videre at konfliktrådene bør gis anledning til å belaste regelstyrte tolke- og oversettelsesutgifter på Justis- og beredskapsdepartementets budsjettkapittel 414 og 466.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet støtter forslaget om å ta hjemmelen for bruk av tolk inn i konfliktrådsloven. Det foreslås at bestemmelsen utformes slik at den gir en rett til bruk av kvalifisert tolk. Dette er samme begrep som er brukt i krisesenterloven, og understreker at man skal bruke kvalifiserte tolker, og ikke for eksempel familiemedlemmer eller barn.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet støtter også forslaget om å ta hjemmelen for bruk av tolk inn i konfliktrådsloven.

9.5.4 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det en viktig rettssikkerhetsgaranti at partene har rett til å la seg bistå av kvalifisert tolk under møter i konfliktrådet ved behov. Departementet mener at dette er særlig viktig for å unngå at mindreårige brukes som tolk. For å tydeliggjøre dette finner departementet det hensiktsmessig at dette reguleres i ny konfliktrådslov § 16.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at konfliktrådene bør gis anledning til å belaste regelstyrte tolke- og oversettelsesutgifter på Justis- og beredskapsdepartementets budsjettkapittel 414 og 466, viser departementet til det nylig nedsatte offentlige utvalg som skal utrede bruk av tolk i offentlig sektor. Utvalget skal blant annet utrede og fremme forslag til samordnet, kvalitetssikret og effektiv organisering av tolking i offentlig sektor, herunder rammevilkår for tolkeoppdrag. I påvente av denne utredningen finner ikke departementet det formålstjenlig å gå nærmere inn på arbeidsgruppens forslag om hvordan utgiftene skal belastes.

9.6 Avtaler inngått i konfliktrådet

9.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett står partene fritt til å bestemme avtalens innhold. En avtale som er i strid med preseptorisk lovgiving er imidlertid ikke bindende mellom partene. Mekler skal videre nekte å godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer den ene av partene eller er uheldig av andre tungtveiende grunner, jf. konfliktrådsloven § 14 og forskrift om megling i konfliktråd § 15.

I straffesaker kan partene trekke seg fra avtalen ved å gi beskjed til konfliktrådet innen en uke etter at den er godkjent av mekleren. Dette gjelder ikke en avtale som allerede er oppfylt. I sivile saker foreligger det ingen tilsvarende angrefrist for partene, men det følger av forskriften § 15 at partene kan oppfordres til å avtale en angrefrist.

Typiske avtaler i konfliktrådet er forsoningsavtaler, økonomiske avtaler, arbeidsavtaler eller avtaler i form av naturalytelser. Rene forsoningsavtaler er avtaler hvor det ikke forutsettes noen ytelse, men som viser at partene har fått snakket ut om det som har skjedd, og hvor det eventuelt også er bestemt hvordan partene skal forholde seg til hverandre i fremtiden.

Gjeldende rett stiller ingen øvre grense for hvor stor erstatning som kan avtales. Det følger av konfliktrådsloven § 13 annet ledd og forskrift om megling i konfliktråd § 14 annet ledd at både omfanget av erstatningen og forfallstid må fastsettes i avtalen. Det skal også fremgå av avtalen om denne representerer det endelige oppgjøret mellom partene.

Det er stilt spørsmål ved om klager er avskåret fra å kreve voldsoffererstatning dersom det er bestemt at avtalen innebærer det endelige oppgjøret mellom partene. Dette er verken presisert i dagens regelverk eller forarbeider.

9.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener partene fortsatt bør stå fritt til å bestemme avtalens innhold med de unntakene som gjelder etter dagens regelverk.

Videre mener arbeidsgruppen at det ikke er hensiktsmessig å innføre en øvre grense for hvor store beløp som kan avtales.

Arbeidsgruppen foreslår at konfliktrådsleder i særlige tilfeller skal kunne sette til side meklers godkjenning innen en uke etter at avtalen kom inn til konfliktrådet. Hovedregelen skal likevel være at det er mekleren som godkjenner avtalen med endelig virkning på vegne av konfliktrådet, og at konfliktrådslederens adgang til å oppheve avtalen kun er en sikkerhetsventil.

Arbeidsgruppen foreslår å utvide partenes angrefrist i straffesaker fra en til to uker, og anbefaler også at det innføres en tilsvarende regel for sivile saker, men slik at partene kan avtale seg bort i fra eller utvide angreretten ytterligere dersom de ønsker det. Angrefristen skal ikke gjelde avtaler som allerede er oppfylt.

For å sikre klagers rett til voldsoffererstatning foreslår arbeidsgruppen en ny bestemmelse i konfliktrådsloven som slår fast at en avtale i konfliktrådet ikke får noen betydning for rettigheter og plikter etter voldsoffererstatningsloven. Arbeidsgruppen foreslår også at det bør kreves regress fra skadevolder i saker som er avgjort ved mekling i konfliktråd.

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om utvidet angrefrist støtter dette, herunder Sekretariatet for konfliktrådene, Konfliktrådet – region nord, Konfliktrådet i Oppland, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag, Konfliktrådet i Vestfold, Kriminalomsorgen – region sørvest og Stine Sofies Stiftelse.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus viser til at en utvidet angrefrist vil gi partene en mer reell mulighet til å søke juridisk bistand, og til å vurdere avtalen de har inngått. Det samme påpekes av Sekretariatet for konfliktrådene og Kriminalomsorgen – region sørvest. Både Sekretariatet for konfliktrådene og Konfliktrådet i Oppland mener at angrefristen bør gjelde også ved forsoningsavtaler til tross for at disse avtalene anses som innfridd i det de er inngått.

Flere høringsinstanser støtter forslaget om at konfliktrådsleder i særlige tilfeller skal kunne oppheve en allerede godkjent avtale. Dette gjelder Konfliktrådet – region nord, Konfliktrådet i Oppland, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag og Konfliktrådet i Vestfold.

Konfliktrådet i Oppland viser til at en slik regel kan være en nødvendig og ønskelig sikkerhetsventil, men at bestemmelsen samtidig kan føre til unødig inngripen i partenes avtalefrihet og en uthuling av konfliktrådsideen. De mener derfor det er behov for uttømmende bestemmelser i forskrifts form for hva som kan anses som «særlige tilfelle». Det bør etableres saksbehandlingsregler som beskriver prosedyren for bruk av bestemmelsen, for eksempel at konfliktrådsleder før avgjørelsen skal ha en samtale med mekler og partene, og at vedtak om oppheving må begrunnes. Det må også avklares hvorvidt partene skal ha klagerett. Konfliktrådet i Oppland mener videre at fristen bør løpe fra meklingsmøtet og ikke fra avtalen kom inn til konfliktrådet, da det er vanskelig for partene å ha kunnskap om og kontroll på når dette skjer. Det bør også presiseres om retten til å oppheve en avtale ligger hos konfliktrådsleder eller om dette kan delegeres til rådgiver permanent eller i leders fravær.

Konfliktrådet – region nord mener at det er viktig at fristen løper fra avtalen er kommet inn til konfliktrådet og ikke en uke etter inngåelse.

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag understreker at bestemmelsen kun bør benyttes når avtalen er åpenbart svært urimelig, eller at saksbehandlingsfeil foreligger.

Andre høringsinstanser er skeptiske til at konfliktrådsleder skal kunne sette til side en allerede godkjent avtale, herunder Sekretariatet for konfliktrådene og Konfliktrådet i Oslo og Akershus.

Sekretariatet for konfliktrådene viser til at forslaget i seg selv vil kunne undergrave tilliten til mekleres kompetanse og derved meklingsinstituttets kompetanse. Hovedregelen bør derfor være at mekler avventer sin godkjenning og rådfører seg med konfliktrådsleder når det er tvil om en avtale skal godkjennes. Dersom forslaget likevel tas inn må praktiseringen skje helt unntaksvis, der avtalen er sterkt urimelig og partene selv ikke benytter angrefristen, eller der saksbehandlingsfeil har bidratt til at avtalen er inngått på feil grunnlag. Konfliktrådsleder må da begrunne sin avgjørelse skriftlig, og myndigheten må ikke kunne delegeres. Det må også være adgang for partene til å påklage avgjørelsen.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus mener at forslaget om at leder skal kunne sette til side en godkjent avtale vil kunne bidra til å undergrave lekmannsordningen og prinsippet om partenes ansvar for avtalen. Underkjennelsen må benyttes helt unntaksvis og det må være et krav at denne begrunnes skriftlig. Økonomiske avtaler er særlig utfordrende, da disse kan innebære høye beløp og hvor det kan være vanskelig å vurdere både hva som er dokumenterte eller sannsynliggjorte utgifter og rimeligheten i dette. En alternativ måte å håndtere utfordrende økonomiske avtaler på kan være at det vurderes regler som for eksempel at meklere ikke skal underskrive økonomiske avtaler i møtet før de har rådført seg med administrasjonen.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om arbeidsgruppens forslag om at en avtale i konfliktrådet ikke får noen betydning for rettigheter og plikter etter voldsoffererstatningsloven støtter dette. Dette gjelder Kontoret for voldsoffererstatning, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Vestfold, Konfliktrådet i Oppland, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Stine Sofies Stiftelse.

Kontoret for voldsoffererstatning støtter også arbeidsgruppens forslag om at det bør kunne søkes regress fra skadevolder, og viser i den forbindelse til at en slik regel vil samsvare med det klare utgangspunkt for voldsoffererstatningsordningen om at det primært er skadevolder som skal holdes ansvarlig for skadelidtes tap og skader.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus kan ikke se at det er noe som taler for at det skal være andre regler for regress etter mekling i konfliktråd sammenlignet med andre straffereaksjoner.

9.6.4 Departementets vurdering

En av grunntankene bak konfliktrådsordningen er at partene skal få eierforhold til konflikten og i fellesskap finne frem til hvordan den skal håndteres. Etter departementets syn bør utgangspunktet derfor fortsatt være at partene skal stå fritt til å bestemme hva en eventuell avtale skal gå ut på.

I likhet med arbeidsgruppen, mener departementet det ikke er grunn til å innføre en øvre grense for hvor stor erstatningssum det skal kunne inngås avtale om. Innføring av en øvre grense vil kunne medføre at enkelte egnede saker ikke kan løses ved konfliktrådsbehandling. Departementet mener at hensynet til partenes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt så lenge det økonomiske tapet kan dokumenteres og mekler skal nekte å godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer den ene av partene eller er uheldig av andre tungtveiende grunner.

Departementet støtter forslaget om å utvide angrefristen fra en til to uker i straffesaker, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 18 første ledd. En slik utvidelse vil gi partene en reell mulighet til å vurdere innholdet i avtalen, og til eventuelt å rådføre seg med en advokat før fristen utløper. Etter departementets syn er dette særlig viktig sett hen til at konfliktrådene behandler stadig mer alvorlige saker. I sivile saker skal partene informeres om at det kan avtales en frist for å trekke seg fra avtalen, jf. forslag til § 18 annet ledd.

Arbeidsgruppens forslag om at konfliktrådsleder i særlige tilfeller skal kunne sette til side meklers godkjenning innen en uke etter at avtalen kom inn til konfliktrådet følges ikke opp av departementet. I likhet med Sekretariatet for konfliktrådene og Konfliktrådet i Oslo og Akershus, er departementet av den oppfatning at forslaget vil kunne bidra til å undergrave lekfolkordningen og tilliten til mekleres kompetanse. Konfliktrådsleder har heller ikke deltatt i meklingsmøtet og har derfor ikke førstehånds kunnskap om hva som er bakgrunnen for avtalen. Etter departementets syn er meklers godkjenning tilstrekkelig for å ivareta partenes rettssikkerhet. Departementet presiserer imidlertid viktigheten av at meklere avventer sin godkjenning og rådfører seg med konfliktrådsleder når det er tvil om en avtale er urimelig eller uheldig av andre tungtveiende grunner. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom avtalen omfatter store erstatningssummer eller har et utradisjonelt innhold som griper inn i den private sfære.

Departementet er for øvrig enig med arbeidsgruppen i at en avtale i konfliktrådet ikke skal avskjære verken fornærmedes rett til å søke voldsoffererstatning eller statens rett til å søke regress fra skadevolder, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 17 siste ledd. Fornærmede vil ikke nødvendigvis ha full oversikt over skaden og det økonomiske tapet ved tidspunktet for meklingsmøtet. Det vil derfor være lite rimelig at en avtale som inngås i konfliktrådet skal avskjære fornærmedes rett til å søke voldsoffererstatning.

9.7 Taushetsplikt for deltakere i konfliktrådsmøtet

9.7.1 Gjeldende rett

Det følger av konfliktrådsloven § 10 at:

«Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov, plikter meglere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet, å bevare taushet om det de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold eller andre forhold som nevnt i forvaltningsloven § 13 første ledd. Som personlig forhold regnes også partenes navn, fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted».

Også partene i en konfliktrådssak har taushetsplikt om det de i forbindelse med konfliktrådsmøtet får vite om noens personlige forhold eller andre forhold som nevnt i forvaltningsloven § 13 første ledd. Dette følger av konfliktrådsloven § 10, jf. forvaltningsloven § 13 b. Konfliktrådsmekler plikter å gjøre partene oppmerksom på dette.

Per i dag er det ikke hjemlet taushetsplikt for andre deltakere i konfliktrådsmøtet, for eksempel for familie, venner eller andre berørte. Problemstillingen er ikke drøftet i arbeidsgruppens rapport og er heller ikke tatt opp av høringsinstansene.

9.7.2 Departementets vurdering

For å legge til rette for et best mulig konfliktrådsmøte er det viktig å sikre en fri dialog mellom partene. For å oppnå dette må partene ha tillit til at det som kommer frem under møtet ikke spres til uvedkommende. Departementet foreslår derfor å innføre en bestemmelse om taushetsplikt for deltakere i konfliktrådsmøtet som etter gjeldende regelverk ikke er omfattet av taushetspliktsreglene, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 9 annet ledd. Dette kan eksempelvis være slektninger til partene, venner, naboer, medlemmer av fritidsforeninger eller personer som er indirekte berørt av hendelsen.

En slik bestemmelse vil forhindre at det utvikler seg ulik praksis og rutiner med tanke på bruk av taushetserklæringer, både fra sak til sak og fra konfliktråd til konfliktråd.

Konfliktrådsmekler har plikt til å informere deltakerne om at de er underlagt taushetsplikt og at brudd på dette kan medføre straffansvar etter straffeloven § 121.