2 Bakgrunn og prinsipper for konfliktrådsordningen

2.1 Nærmere om konfliktrådene og deres bruk av gjenopprettende prosess

Formålet med dette kapitlet er å beskrive hva gjenopprettende prosess er og hvilke hovedprinsipper som legges til grunn for ordningen. Det gis videre en kort redegjørelse for konfliktrådsordningens bakgrunn og utvikling frem til i dag.

Konfliktrådet er en statlig tjeneste som bistår med å løse konflikter enten mellom private parter, eller mellom fornærmede og gjerningsperson der en kriminell handling har funnet sted. Tjenesten er gratis og tilgjengelig i hele landet. Det er 22 konfliktråd i Norge og ca. 600 meklere. Virksomheten er regulert i lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd (konfliktrådsloven). Konfliktrådene har fra begynnelsen av vært kjennetegnet av prinsippene om lokal forankring, bruk av lekfolk som meklere og partenes frivillighet.

Konfliktrådsbehandling bygger på gjenopprettende prosess, som hittil har vært omtalt som restorative justice. Gjenopprettende prosess er en alternativ tilnærming til forståelse av og reaksjoner på kriminalitet, der målet er å styrke partenes mulighet til selv å håndtere og ta ansvar for egne handlinger og konflikter.

Det sentrale ved ordningen er at partene gjennom dialog forsøker å finne løsninger på lovbrudd og mellommenneskelige konflikter.

2.1.1 Sivile saker

Konfliktrådet kan behandle alle sivile saker som kunne vært fremmet for domstolen ved sivilt søksmål, i tillegg til at de kan behandle saker som ikke kan karakteriseres som rettslige i tvistelovens forstand. Eksempler på sivile saker kan være nabokonflikter, skadeverk eller økonomiske konflikter.

Det er forutsatt i konfliktrådsloven at tvisten har sitt utspring i en handling som har medført skade, tap eller annen krenkelse, og ikke i generell uenighet mellom to parter. Det er konfliktrådet ved konfliktrådslederen som avgjør om den enkelte sivile sak skal tas til behandling.

Sakene kan være brakt inn til konfliktrådet av privatpersoner eller offentlige og private virksomheter.

Bruk av konfliktråd i sivile saker omfatter også saker som har sitt utspring i et ellers straffbart forhold, men hvor vilkårene for å idømme straff ikke er til stede, for eksempel saker der lovbryteren er under kriminell lavalder. I tillegg kan en straffedømt ønske å møte sitt offer for å be om unnskyldning. Dette regnes også som en sivil sak selv om saksforholdet knytter seg til en kriminell handling.

2.1.2 Straffesaker

Gjenopprettende prosess brukt i straffesaker legger vekt på hvordan kriminalitet skader de mellommenneskelige relasjonene i et definert fellesskap. Å reparere skade som er påført fornærmede og andre gjennom kriminelle handlinger står derfor sentralt. For å reparere skaden må lovbryteren påta seg ansvaret for handlingen.

Hovedtyngden av straffesakene som i dag behandles i konfliktrådet er overført av påtalemyndigheten. Mekling i konfliktråd kan også settes som vilkår for påtaleunnlatelse, betinget dom eller være en del av en idømt samfunnsstraff. Eksempler på straffesaker som kan avgjøres ved konfliktrådsbehandling er vold, skadeverk, butikktyveri, trusler og ærekrenkelser. Riksadvokaten har i rundskriv gitt nærmere retningslinjer for hvilke typer saker som er egnet til overføring til konfliktrådet.

Ved bruk av gjenopprettende prosess i straffesaker involveres i økende grad lokalmiljøet ved bruk av stormøte. De lovstridige handlingene blir ansett som noe mer enn regelbrudd som staten har ansvar for å reagere på og straffe. Oppmerksomheten rettes også mot skaden som er påført fornærmede og fellesskapet, og relasjonene mellom disse. Derfor har både gjerningsperson, fornærmede og fellesskapet en rolle å spille i håndteringen av den kriminelle handlingen. Ved at alle berørte involveres, styrkes lokalsamfunnets mulighet både til å håndtere følgene av aktuelle konflikter, men også til å forebygge fremtidige konflikter. Lovbryteren må erkjenne og ta ansvar for sine handlinger overfor fornærmede.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i konfliktrådene har i de senere år ligget på i underkant av 40 dager. Dette gir mulighet til å reagere raskt ved lovbrudd og dermed tydeliggjøre det ansvar gjerningspersonen har for handlingen. For fornærmede gir oppgjørsformen en mulighet til å bli sett, hørt og å komme seg videre i livet og ut av en eventuell offerrolle.

2.2 Kjennetegn ved konfliktrådsbehandling

Gjennom opprettelsen av konfliktrådene ble innbyggerne gitt mulighet til å løse konflikter utenfor rettsapparatet. Konfliktrådet tilrettelegger for møter og dialog, og er ikke et behandlings- eller terapitilbud. Alminnelig livskunnskap representert ved lekfolk som tilretteleggere er en sentral bærebjelke i konfliktrådet.

Konfliktrådenes oppgaver favner vidt, noe som også gjenspeiler seg i dagens lovgivning. Første kapittel i konfliktrådsloven inneholder generelle bestemmelser om saksbehandling, mens annet kapittel inneholder særregler for konfliktrådets behandling av straffesaker. Noen av disse særreglene gir uttrykk for alminnelige prinsipper som kan gi veiledning også i sivile saker.

Konfliktrådsbehandling forutsetter at det finnes en fornærmet eller skadelidt. Videre forutsetter konfliktrådsbehandling partenes samtykke og at partene i det vesentlige er enige om det saksforhold som er bakgrunnen for tvisten. Kravet gjelder både i straffesaker og sivile saker, og er ansett som en viktig forutsetning for at resultatet av konfliktrådsbehandlingen skal bli vellykket.

Gjenopprettende prosess er en samlebetegnelse for ulike gjenopprettende metoder som mekling eller stormøte. Felles for de ulike metoder er at ansvaret for å håndtere konsekvensene av konflikten i stor grad overlates til de som er berørt. Mekling er et møte mellom parter tilrettelagt av en mekler. Et stormøte involverer flere, eventuelt alle, som er berørt av saken.

Mekling og mekler var gjennomgående begreper som ble brukt da konfliktrådet ble etablert. Det har over tid vist seg at disse begrepene har gitt uriktige assosiasjoner hos enkelte. Blant annet er det forstått som at ansvar og skyld er noe det kan forhandles eller mekles om. I konfliktrådets praktiske arbeid benyttes derfor ofte begrepene tilrettelegger og tilrettelagte møter. Begrepene mekler og mekling er imidlertid godt innarbeidet i praksis og regelverk og videreføres derfor i forslaget til ny konfliktrådslov. I denne proposisjonen brukes for øvrig også begrepene «konfliktrådsbehandling» og «konfliktrådsmøte» (ofte forkortet til møte).

Ved konfliktrådsbehandling legges det opp til et personlig møte, hvor de som er berørt, direkte eller indirekte, snakker sammen om det som har skjedd, om hvordan de skal forholde seg til hverandre i fremtiden, og om eventuell erstatning eller kompensasjon for dokumenterte utgifter. Ved at partene møtes ansikt til ansikt har de fortsatt et eierforhold til den aktuelle konflikt, og samhandlingen mellom partene gir mulighet for bedre forståelse, læring og løsning av konflikten. Partene kan ikke la seg representere av en annen, men det er adgang til å ha med en myndig person som støtteperson forutsatt at konfliktrådet godkjenner dette.

Meklingsmøtet eller stormøtet ledes av en upartisk mekler (tilrettelegger) som oppmuntrer partene til samtale gjennom å stille åpne spørsmål og tilrettelegge for forslag til hvordan konflikten kan løses eller skadene kompenseres. Gjennom denne prosessen styrkes partenes forståelse av at de selv kan ta ansvar for og påvirke utfallet av konflikten.

Avtalen mellom partene kan være av praktisk, økonomisk eller forsonende art. I straffesaker er det et krav at avtalen settes opp skriftlig. Dette er ikke et krav i sivile saker. En avtale som fastsetter en ytelse til skadelidte skal også fastsette omfanget av ytelsen, forfallstid og om avtalen representerer det endelige oppgjøret mellom partene.

2.3 Utviklingen av konfliktrådsordningen i Norge

I Norge vokste debatten om alternative reaksjoner frem på 1970-tallet, blant annet inspirert av Nils Christies artikkel Konflikt som eiendom. Mye av debatten dreide seg om alternative reaksjoner overfor unge lovbrytere. I St.meld. nr. 104 (1977–78) Om kriminalpolitikken, var det blant annet uttrykt et ønske om iverksettelse av tiltak for å hindre at unge lovbrytere ble satt i fengsel. Som følge av dette startet Sosialdepartementet i 1981 prosjektet Alternativ til fengsling av ungdom i Buskerud, og delprosjektet Konfliktrådet i Lier, et forsøk på alternativ konfliktløsning. Prosjektet fikk støtte fra Riksadvokaten, som i 1983 sendte ut et rundskriv hvor det i en prøveperiode ble åpnet for påtaleunnlatelse dersom mistenkte oppfylte avtalen med fornærmede og ellers skikket seg vel. Det ble også gitt retningslinjer for hvilke saker som var egnet for konfliktrådsbehandling. I 1989 sendte Riksadvokaten ut et nytt rundskriv hvor aldersgrensen på 18 år ble opphevet, i tillegg til at det også ble åpnet for konfliktrådsbehandling for personer som ikke var førstegangs lovovertreder. Det ble imidlertid understreket i rundskrivet at saker som kvalifiserte til ubetinget fengsel, ikke skulle avgjøres ved konfliktrådsbehandling.

På bakgrunn av erfaringene fra prosjektet oppfordret Sosialdepartementet alle landets kommuner til å opprette konfliktråd. De fleste konfliktråd som ble etablert i forbindelse med dette ble knyttet til barnevern og sosial omsorg. Erfaringer viste imidlertid at konfliktrådets behandling av straffesaker nødvendiggjorde en lovregulering av ordningen.

Lov om megling i konfliktråd ble vedtatt av Stortinget 15. mars 1991, og trådte gradvis i kraft fra 1. september 1992. Utfyllende bestemmelser ble gitt i forskrift av 13. august 1992 og i Justisdepartementets rundskriv 5. mai 1993 Om mekling i konfliktråd. Med dette ble Norge det første landet i verden med en lovfestet, offentlig konfliktrådsordning. Opprettelsen og administrasjonen av konfliktrådene ble lagt til kommunene, mens Justisdepartementet hadde det økonomiske og faglige ansvaret. I 2004 overtok Justisdepartementet også det fulle administrative ansvaret. Sekretariatet for konfliktrådene ble da opprettet og fikk det administrative og faglige ansvaret for de lokale konfliktrådene.

2.4 Sentrale stortingsmeldinger og proposisjoner

Det har skjedd store endringer i konfliktrådene siden oppstarten både hva gjelder metodikk, sakstyper og oppgaveportefølje. Utviklingen som har skjedd har hatt tverrpolitisk støtte. Nedenfor følger en oversikt over relevante stortingsdokumenter knyttet til tidligere forslag og tiltak som involverer konfliktrådenes virksomhet i straffesaker og som viser noe av den utvikling som har skjedd. Dokumentene omhandler unge lovbrytere, vold i nære relasjoner, samt bruk av gjenopprettende prosess i tradisjonell straffegjennomføring.

I St.meld. nr. 20 (2005–2006) Alternative straffereaksjoner for unge lovbrytere ble det uttrykt et ønske om minst mulig bruk av fengsel for unge lovbrytere, og at dette bare kan oppnås med et bredt spekter av strafferettslige reaksjoner, blant annet ved økt bruk av konfliktråd. I Innst. 64 S (2006–2007) understreket justiskomiteens flertall viktigheten av å redusere bruken av fengselsstraff overfor denne gruppen lovbrytere. Det beste for barnet vil som regel være en alternativ reaksjonsform og oppfølging.

I St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn ble det påpekt at gjenopprettende prosess skal tilbys på alle stadier ved strafforfølging og straffegjennomføring. Det ble understreket at konfliktrådsbehandling kan være en del av samfunnsstraffen og at konfliktrådet også brukes ved dialogmøter ved noen fengsler, da med kriminalomsorgen som medansvarlig for prosessen. I Innst. 169 S (2008–2009) ga justiskomiteen uttrykk for at de var enig i at gjenopprettende prosess kan ha en plass i tillegg til straffen, og at dette har stor verdi med tanke på rehabilitering og tilbakeføring.

I Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff ble det foreslått en ny straffereaksjon for unge lovbrytere, ungdomsstraff, forankret i konfliktrådet. Justiskomiteen fremhevet i Innst. 83 L (2011–2012) at det er et felles politisk mål at barn som den klare hovedregel ikke skal settes i fengsel, men at det i stedet er ønskelig å øke bruken av alternative reaksjoner overfor unge lovbrytere. Komiteen oppfattet forslagene i proposisjonen som en helhetlig tilnærming og oppfølging av Stortingets og Regjeringens felles ønske om mer målrettede tiltak overfor barn og unge som begår kriminalitet, blant annet knyttet til forebygging, økt bruk av konfliktråd og straffereaksjoner med rehabiliterende innhold. Lovforslaget ble enstemmig vedtatt av Stortinget i desember 2011 og er planlagt ikraftsatt 1. juli 2014.

I Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner åpnes det opp for å søke nye veier for å bistå ofre i volds- og voldtektssaker, herunder bruk av tilrettelagte samtaler i konfliktrådet som et supplement til rettsapparatets behandling. Nyere forskning, og erfaringer fra praktikere på feltet, viser at enkelte fornærmede både har hatt et ønske om, og har hatt utbytte av, en slik prosess. Erfaringene som er gjort tyder på at fornærmede som velger et tilrettelagt møte med overgriper raskere kan komme ut av offerrollen, og ta tilbake kontrollen over eget liv. Forutsetningen er at møtet mellom partene er frivillig, grundig forberedt og på den utsattes premisser. I Innst. 339 S (2012–2013) åpner justiskomiteen for at det i enkelte situasjoner vil kunne være aktuelt å benytte gjenopprettende prosess i saker hvor det er tale om vold i nære relasjoner.

2.5 Erfaringsbasert kunnskap

2.5.1 Innledning

Gjenopprettende prosess brukes i dag i stor grad overfor unge lovbrytere og ved mindre alvorlige lovbrudd. I de senere årene har det imidlertid vært gjennomført ulike prosjekter både i Norge og i andre land som har vist at ordningen også kan være egnet i mer komplekse saker som ved alvorligere vold, og i enkelte tilfeller også ved seksualisert vold og vold i nære relasjoner. I de mer alvorlige sakene kreves en noe annen type tilnærming både med hensyn til forberedelse og oppfølging. Prosjektene har gitt verdifull kunnskap for videreutvikling av ordningen. Et kjennetegn ved de ulike prosjektene er tverretatlig samarbeid. Bakgrunnen for dette er økende kunnskap og erkjennelse av at flere samfunnsaktører må involveres i komplekse straffesaker. Erfaring har også vist at involvering av andre ressurspersoner og partenes øvrige nettverk kan gi gode konfliktløsninger og ha en betydelig kriminalitetsforebyggende effekt.

2.5.2 Tilpassede reaksjoner for unge lovbrytere

I straffesaker med unge lovbrytere har det skjedd en prosjektbasert utvikling, der et samarbeid mellom politi og påtalemyndighet og lokalt hjelpeapparat har stått sentralt. En formalisering av denne utviklingen kan sies å ha startet med prosjektet Forsøk med ungdomskontrakter (2001–2003), der unge lovbrytere som hadde begått mindre alvorlig kriminalitet forpliktet seg til å gjennomføre spesifikke aktiviteter i en bestemt periode mot at påtalemyndigheten avsto fra ytterligere rettsforfølgelse. I evalueringsrapporten fra Politihøgskolen i Oslo (2004) ble koordinatorens sentrale rolle i prosjektsamarbeidet fremhevet gjennom det overordnede ansvaret for å bringe relevante ressurspersoner sammen, innhente informasjon, identifisere hjelpebehov og følge saken gjennom systemet.

Prosjektet Felles ansvar (2004) var en videreutvikling av erfaringene fra prøveprosjektet med ungdomskontrakter. Målet var å gi unge lovbrytere alternative, individuelt tilpassede reaksjoner og sikre en god tverrfaglig oppfølging av den enkelte ungdom. Prinsippene for gjenopprettende prosess var her en del av grunnlaget for arbeidet. Kontrakten med ulike vilkår og forpliktelser ble utformet av prosjektleder i samarbeid med den unge lovbryteren og foreldrene. De deltok i tverretatlige ansvarsgrupper sammen med politi, konfliktråd, hjelpeinstanser og eventuelt andre fra barnets nære familie eller øvrige nettverk. Prosjektet ble evaluert av Nordlandsforskning i 2007. Evalueringen viste at prosjektet lyktes med å involvere både det profesjonelle og det private nettverket. I tillegg synliggjorde det konsekvensene av lovbrudd og bidro til å gi den enkelte unge lovbryter bedre mulighet til å ta ansvar for egne handlinger.

Ihandlingsplanen Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005–2008) var ett av tiltakene å prøve ut oppfølgingsteam for unge lovbrytere. Prosjektet ble gjennomført i Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim og var en videreutvikling av Forsøk med ungdomskontrakter og Felles ansvar. Prosjektet rettet seg mot ungdom som hadde begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, og var motivert ut i fra kunnskap om at eksisterende straffereaksjoner kunne være lite egnet for å rehabilitere disse ungdommene og å forebygge nye lovbrudd. I stedet fikk den unge lovbryteren tilbud om betinget påtaleunnlatelse eller betinget dom med vilkår om deltakelse i oppfølgingsteam. Formålet med prosjektet var å styrke samarbeidet mellom rettshåndhevere og hjelpeapparat for å få til en forpliktende, forutsigbar og strukturert oppfølging i enkeltsaker. Arbeidet skulle, i likhet med prosjektet Felles ansvar, bygge på prinsippene for gjenopprettende prosess. I oppfølgningsteamene deltok også politiet og relevante lokale instanser, som hadde ansvaret for å følge opp ungdommen etter en avtalt plan. Planen kunne inneholde avtale om fremmøte på skolen, kurs i sinnemestring, ruskontroll, bevegelsesrestriksjoner, oppfølgingssamtaler osv. I Trondheim ble prosjektet gjennomført i regi av konflikrådet.

NTNU Samfunnsforskning evaluerte prosjektet og anbefalte i rapporten Oppfølgingsteam for unge lovbrytere (2009) videreutvikling og videreføring av oppfølgingsteamene. Effektmålingene viste at oppfølgingsteamene hadde høy grad av gjennomføring, lavt tilbakefall, få vilkårsbrudd, og at det er indikasjoner på klart bedret psykisk helse hos de unge. Evalueringen viste videre til at tett og koordinert oppfølging av ungdommene har vært et av de tydeligste suksesskriteriene. I tillegg var det forpliktende, tverretatlige samarbeidet som ble etablert av vesentlig betydning.

I mai 2013 leverte Telemarksforskning rapporten Følgeevaluering av Oppfølgingsteam – Telemark. Evalueringen vurderte blant annet modellens egnethet for å bistå den enkelte ungdom og samarbeidet mellom ulike statlige og kommunale instanser. I store trekk kom de til samme positive konklusjon som NTNUs rapport om oppfølgingsteam. Rapporten peker på viktigheten av at oppfølgingsteam forankres tverretatlig på ledernivå i statlige og kommunale etater.

I tiltak 22 i handlingsplanen Gode krefter, ble det lagt til rette for en nasjonal spredning av oppfølgingsteam i perioden 2009 til 2012.

I Handlingsplan for forebygging av kriminalitet (2013–2016) er både konfliktrådenes rolle og bruk av oppfølgingsteam særskilt nevnt.

2.5.3 Utprøving av ungdomsstraff

Den nye straffarten ungdomsstraff ble vedtatt av Stortinget i desember 2011 og skal etter planen tre i kraft 1. juli 2014. For å få erfaringer med bruk av den nye straffarten, ble det i 2012 igangsatt to pilotprosjekter, i henholdsvis konfliktrådene i Sør-Trøndelag og Telemark. Prosjektene prøver ut bruk av stormøte og ungdomsplan som bygger på den nye straffarten. Målgruppen er unge lovbrytere mellom 15 og 18 år som ellers ville ha fått ubetinget fengsel eller strengere samfunnsstraff. Pilotprosjektene bruker samme tilnærming og metodikk som oppfølgingsteamene i konfliktrådet og gir nyttige erfaringer før ungdomsstraffen trer i kraft. Erfaringene så langt er positive både for ungdommene det gjelder, og for å få til et godt tverrfaglig eller tverretatlig forvaltningssamarbeid for å stoppe en kriminell løpebane.

2.5.4 Konfliktrådsbehandling ved vold i nære relasjoner

Konfliktrådsbehandling har i enkelte tilfeller også vist seg egnet i saker som omhandler vold i nære relasjoner. Enkelte voldsofre har både hatt et ønske om og utbytte av tilrettelagte samtaler, som ett av flere virkemidler i straffeprosessen. Et møte mellom partene kan være en viktig faktor i en rehabiliteringsprosess og bidra til å styrke fornærmedes selvrespekt og verdighet. I vurderingen av om et slikt møte er egnet må det gjøres en kvalifisert og grundig vurdering av om den som har vært utsatt for vold, trusler og massive kontrolltiltak over tid, kan forventes å gi et informert og reelt samtykke. Det er også viktig at det ikke stilles urealistiske forventninger om tilgivelse og forsoning mellom partene.

I handlingsplanen mot vold i nære relasjoner Vendepunkt (2008–2011) ble gjennomføringen av tre tiltak (21, 22 og 23) lagt til konfliktrådet.

Tiltak 21 prøvde ut frivillig bruk av tilrettelagte samtaler og/eller stormøter rundt voksne og barn som var berørte av vold i nære relasjoner. Det ble blant annet lagt vekt på rutiner for godt tverretatlig samarbeid og å sikre et fokus på barnet.

Prosjektet ble evaluert av NTNU Samfunnsforskning i 2011 som konkluderte med at prosjektet burde videreføres med sikte på å gjøre ordningen permanent.

I tiltak 22 ble det prøvd ut tilrettelagte samtaler i saker der det var ilagt besøksforbud. Målsettingen var å gi partene et tilbud om å diskutere de praktiske følgene av besøksforbudet innenfor en trygg ramme. Erfaringene fra prosjektet viser at konfliktrådet er et egnet forum for å få på plass praktiske avtaler for å trygge den voldsutsatte og felles barn.

Tiltak 23 i handlingsplanen omhandlet tilrettelagt dialog i saker med vold i nære relasjoner på egnet tidspunkt i straffesakskjeden. Målet var å skape en arena hvor det åpnes for dialog om blant annet de følelsesmessige konsekvensene av straffbare handlinger, eventuell fremtidig relasjon, og forholdet til felles barn. Erfaringene fra prosjektet viser blant annet at det varierer når i straffesakskjeden den voldsutsatte og/eller voldsutøver kan ha behov for et tilrettelagt møte.

På bakgrunn av de erfaringer som er gjort i gjennomføringen av disse tre tiltakene, og for å sikre tilstrekkelig kompetanse i saker som omhandler vold i nære relasjoner, har konfliktrådene utviklet et opplæringsprogram for tilretteleggere. Blant annet gis det innsikt i sentrale kjennetegn ved slik vold, som maktforhold, manipulasjon og dysfunksjonelt samspill.

Et spørsmål om ære er et toårig prosjekt ved konfliktrådet i Sør-Trøndelag som inngår i Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2012 (Justis- og beredskapsdepartementet). Prosjektets formål er bedre ivaretakelse av ofre for æresrelatert vold, bearbeidelse av tillitsbrudd og skadde relasjoner, mobilisering av privat og offentlig nettverk for konstruktivt samarbeid om framtiden, og å forebygge ytterligere voldsbruk og ekstrem kontroll. Prosjektet har en tverrfaglig forankring.

I Handlingsplan mot voldtekt 2012–2014 (Justis- og beredskapsdepartementet) er ett av tiltakene å iverksette et treårig forskningsprosjekt om tilrettelagt dialog for personer mellom 16 og 30 år som har vært utsatt for voldtekt. Formålet med prosjektet er å utvikle tiltak som kan hjelpe voldtektsofre med å bearbeide sine overgrepserfaringer, og slik forebygge alvorlige og langvarige problemer etter voldtekt. I prosjektet vil ofre som ønsker det, få møte gjerningspersonen i et tilrettelagt møte i regi av konfliktrådet i Sør-Trøndelag. Tilbudet er forankret i helse- og omsorgstjenesten og er ikke et strafferettslig alternativ.