3 Endringer i reglene om sentrale motparter (oppgjørssentraler)

3.1 Bakgrunn for lovforslaget

På bakgrunn av erfaringene med markedet for OTC-derivater under den internasjonale finanskrisen høsten 2008 kom G20-lederne til at det var behov for å styrke rammene for handelen med slike finansielle instrumenter. I sin uttalelse etter toppmøtet i Pittsburgh 25. september 2009 heter det bl.a.:

«Improving over-the-counter derivatives markets: All standardized OTC derivative contracts should be traded on exchanges or electronic trading platforms, where appropriate, and cleared through central counterparties by end-2012 at the latest. OTC derivative contracts should be reported to trade repositories. Non-centrally cleared contracts should be subject to higher capital requirements. We ask the FSB and its relevant members to assess regularly implementation and whether it is sufficient to improve transparency in the derivatives markets, mitigate systemic risk, and protect against market abuse.»

G20 uttalelsen fra Pittsburgh har blitt fulgt opp med regelverk bl.a. i EU. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) No 648/2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (Europeisk markedsinfrastruktur – EMIR), ble vedtatt 4. juli 2012 og trådte ikraft 16. august 2012. Forordningen innebærer at det må benyttes sentral motpart som er godkjent i henhold til forordningen ved alle handler med nærmere bestemte klasser av OTC-derivater. Forordningen inneholder også krav til og virksomhetsregler for sentrale motparter. Disse kravene gjelder uavhengig av hva slags finansielle instrumenter de utøver motpartsvirksomhet for.

Vi har i norsk rett definert «oppgjørsvirksomhet (clearing)» som yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel med finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 og forpliktelser vedrørende lån av finansielle instrumenter, jf. verdipapirhandelloven § 2-6. Det er regler om oppgjørssentraler (clearingsentraler) i verdipapirhandelloven kapittel 13. Innholdet i definisjonen i verdipapirhandelloven § 2-2 innebærer at reglene i verdipapirhandleloven kapittel 13 gjelder for foretak som går inn som sentral motpart ved handel med finansielle instrumenter. Det er imidlertid ikke plikt etter norsk rett til å bruke sentral motpart ved handel med OTC-derivater.

EMIR-forordningen regnes som EØS-relevant. Finansdepartementet ga derfor i august 2012 Finanstilsynet i oppdrag å nedsette og lede en arbeidsgruppe som skulle vurdere, og komme med forslag til regler for, gjennomføringen av forventede EØS-regler som svarer til EMIR i norsk rett. Arbeidsgruppen fikk følgende mandat:

Mandat:

«Arbeidsgruppen skal:

1. Redegjøre for Europaparlaments- og rådsforordning 648/2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (EMIR), herunder virkningene av gjennomføring av EMIR i norsk rett og hvilke handlingsalternativer som foreligger.

2. Foreslå bestemmelser til inkorporasjon av EMIR i norsk rett, herunder nødvendige forskriftshjemler.

3. Vurdere behovet for og foreslå de endringer som er nødvendige i gjeldende lovgivning, herunder annen lovgivning enn den som er direkte berørt av EMIR, som følge av gjennomføring av EMIR i norsk rett

4. Beskrive EU-kommisjonens utfyllende EU-regler til EMIR og foreslå forskriftsbestemmelser til gjennomføring av disse i norsk rett. Hvis EU-kommisjonen ikke har fastsatt utfyllende regler, skal ESMAs forslag til utfyllende regler legges til grunn.

5. Vurdere behovet for og foreslå de endringer som er nødvendige i gjeldende forskriftsregelverk som følge av gjennomføring av EMIR og utfyllende regler til EMIR i norsk rett.

Arbeidsgruppen skal legge til grunn at EMIR tas inn i EØS-avtalen og at det i den forbindelse tas nødvendige forbehold knyttet til ESMAs rolle overfor Finanstilsynet og norske institusjoner. Det skal legges til grunn at tilsynsmessig samarbeid, herunder rapporteringsrutiner, ikke forutsetter slike forbehold.

Arbeidsgruppen skal legge opp til et samarbeid med Utenriksdepartementets oversettelsesenhet, som muliggjør at en omforent oversettelse av EU-regelverket kan vedlegges gruppens rapporter.

Arbeidsgruppen skal avgi en delrapport I til Finanstilsynet som dekker punkt 1 til 3, dvs de lovmessige avklaringene innen 1. februar 2013. Delrapport II som dekker de forskriftsmessige avklaringene som nevnt i punkt 4 og 5 skal avgis innen 1. juni 2013.»

EU etablerte med virkning fra 1. januar 2011 en ny overnasjonal finanstilsynsstruktur. Det er foreløpig ikke utviklet en EØS-løsning på den overdragelse av nasjonal kompetanse til overnasjonale organer som er gjennomført i EU og hvordan de nye EU-tilsynsmyndighetene på finansområdet (EBA, EIOPA og ESMA) skal håndteres i EØS-sammenheng. Saken reiser bl.a. konstitusjonelle spørsmål for Norge. EMIR legger tilsyns- og autorisasjonskompetanse til The European Securities and Markets Authority (ESMA). Tidlig i 2013 ble det klart at det ville kunne ta mer tid enn tidligere antatt å innlemme EMIR i EØS-avtalen. På den bakgrunn tok Finanstilsynet kontakt med Finansdepartementet for å vurdere et mulig tilleggsoppdrag til arbeidsgruppen om å utrede endringer i verdipapirhandelloven som vil kunne gjøre det lettere for sentrale motparter å søke om anerkjennelse etter EMIR, og å videreføre sine tjenester overfor utenlandske aktører, og således redusere risikoen for at utenlandske aktører velger bort handel på norske markedsplasser. På bakgrunn av Finansdepartementets tilbakemelding til Finanstilsynet, fikk arbeidsgruppen 30. januar 2013 et tilleggsoppdrag om snarest mulig å fremlegge et særskilt lovforslag om gjennomføring av regler for sentral motparter i verdipapirhandelloven som tilsvarer det som ville ha vært gjeldende for disse institusjonene dersom EMIR var tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Tilleggsoppdraget omfattet ikke EMIRs regler for plikt til å benytte sentral motpart ved handel i OTC-derivater. Arbeidsgruppen avga 22. mars 2013 en delrapport som svar på tilleggsoppdraget. I denne delrapporten legger arbeidsgruppen til grunn at tilleggsoppdraget best løses ved at den nåværende reguleringen av oppgjørssentraler i verdipapirhandelloven kapittel 13 omarbeides til en rammelovgivning for sentrale motparter, og at utfyllende regler gis i forskrift. Arbeidsgruppen viser til at den har hatt begrenset tid til rådighet for tilleggsoppdraget, og at det er ønskelig med en fleksibel løsning som gir norske myndigheter mulighet til å hensynta den internasjonale utviklingen på området. Arbeidsgruppen forutsetter derfor at lovutkastet som foreslås i delrapporten utfylles med nødvendige forskriftsregler som gir et norsk regelverk for sentrale motparter som er likeverdig med EMIR.

I tillegg til de mer spesifikke bestemmelsene som omtales nærmere i rapporten, foreslår arbeidsgruppen at departementet får en generell hjemmel til å fastsette forskrifter til utfylling av bestemmelsene i verdipapirhandelloven, dersom dette finnes nødvendig av hensyn til at virksomheten skal skje på en sikker, ordnet og effektiv måte. Generelt viser arbeidsgruppen til at hjemmelen vil kunne benyttes dersom den internasjonale utviklingen tilsier at det bør oppstilles ytterligere krav til sentrale motparter eller til deltakerne. Mer konkret viser arbeidsgruppen til at hjemmelen vil kunne benyttes for eksempel om det viser seg å være behov for nærmere regler om varslingsplikt ved deltakeres mislighold, samt for utfyllende regler om segregering og portering, som ikke dekkes av andre forskriftshjemler.

3.2 Høring

Finansdepartementet sendte arbeidsgruppens delrapport på høring 24. april 2013 med høringsfrist 26. juli 2013 til følgende høringsinstanser:

Fiskeri- og kystdepartementet

Justis- og beredskapsdepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Olje- og energidepartementet

Finanstilsynet

Konkurransetilsynet

Norges Bank

Skattedirektoratet

Den Norske Advokatforening

Den norske Revisorforening

Energi Norge

Finans Norge

Folketrygdfondet

Imarex NOS ASA

Landsorganisasjonen i Norge

NASDAQ OMX Oslo ASA

Nordic Association of Electricity Traders (NAET)

Nordisk Energimeglerforbund (NEBA)

Norges Fondsmeglerforbund

Norges Rederiforbund

Norsk Kapitalforvalterforening

NOS Clearing ASA

Næringslivets Hovedorganisasjon

Oljeindustriens Landsforening

Oslo Børs ASA

Oslo Clearing ASA

The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor)

Verdipapirfondenes Forening

Følgende instanser har avgitt høringsuttalelse med merknader:

Finanstilsynet

Norges Bank

Finans Norge

Folketrygdfondet

NASDAQ OMX Oslo ASA

Oslo Børs ASA

Oslo Clearing ASA

Verdipapirsentralen ASA

3.3 Høringsinstansenes generelle merknader

Høringsinstansene som har uttalt seg stiller seg i all hovedsak positive til arbeidsgruppens forslag. De fleste av disse høringsinstansene understreker betydningen av at det i Norge fastsettes regler som er harmonisert med internasjonale regler på området. Som arbeidsgruppen viser høringsinstansene særlig til EMIR.

Finanstilsynet støtter hovedtrekkene i arbeidsgruppens forslag. Finanstilsynet viser imidlertid til at regelverket Sveits har innført for at dets sentrale motparter skal kunne anerkjennes av ESMA, er relativt overordnet. Dersom EU-kommisjonen vurderer dette regelverket som ekvivalent med EMIR, vil det etter Finanstilsynets oppfatning neppe være behov for fullt så utfyllende regler som arbeidsgruppen har lagt opp til. Finanstilsynet viser videre til at de lovreglene som foreslås vil bli erstattet av nye EØS-regler som svarer til EMIR på det tidspunktet forordningen er innlemmet i EØS-avtalen, og foreslår derfor at det med utgangspunkt i gjeldende regler, nå bare gjøres de endringer som vil være nødvendig for at norske sentrale motparter skal kunne drive oppgjørsvirksomhet knyttet til deltakere og markedsplasser etablert i EU.

Finanstilsynet legger for øvrig til grunn at departementet, i lys av øvrige forskriftshjemler som er foreslått, vurderer om det er behov for den generelle forskriftshjemmelen som arbeidsgruppen har foreslått.

Oslo Clearing er tilfreds med at Finansdepartementet har etablert en løsning ift. EMIR, inntil denne trer i kraft i norsk rett. Oslo Clearing har ingen merknader til forslaget som foreligger, men ber om at det i tillegg til endringene arbeidsgruppen har foreslått, gis regler om overgangsordninger, prosess for fornyet godkjenning mv.

I høringsuttalelsen til NASDAQ OMX heter det bl.a.:

«I Såväl Europa som globalt har under en längre tid pågått en utveckling som medfört en betydande ökning av konkurrensen på finansmarknaden. Denna ökade internationella konkurrens har bl a lett til att det har blivit allt viktigare att de nationella regler som påverkar finansmarknaden er tydliga. En gränsöverskridande marknad som finansmarknaden ställer även höga krav på rättssäkerhet. Detta tydliggjordes inte minst under finanskrisen vilken visade på betydelsen av ett klart och tydligt rättssystem som dessutom kraven på förutsebarhet. Detta är av särskilt stor betydelse för mindre marknader såsom den norska, inte minst för att underlätta bedömmingen av konsekvenserna av norsk rätt för båda inhemska och utenländska aktörer.»

3.4 Departementets vurdering

EMIR er som nevnt over hittil ikke innlemmet i EØS-avtalen. Dette innebærer at det ikke foreligger EØS-regler som nå må gjennomføres i norsk rett. Bakgrunnen for tilleggsoppdraget til arbeidsgruppen var et ønske om å legge til rette for fortsatt adgang til EU-markedet for norske sentrale motparter. Høringsinstansenes merknader viser etter departementets oppfatning at det bør etableres et norsk regelverk for sentrale motparter som er likeverdig med EMIR i påvente av at EMIR kan innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Det er likevel etter departementets vurdering usikkert i hvilken grad norske sentrale motparter vil kunne tilby tjenester på EU-markedet uten at EMIR er tatt inn i EØS-avtalen.

Departementet er i hovedsak enig i arbeidsgruppens utkast til utforming av regelverket. Departementet mener imidlertid i likhet med Finanstilsynet at loven i større utstrekning enn det arbeidsgruppen har foreslått, bør inneholde materielle bestemmelser, og ikke bare forskriftshjemler.

Departementet mener det bør fastsettes en generell forskriftshjemmel, som foreslått av arbeidsgruppen. En slik hjemmel vil gi en generell mulighet til å supplere lovreglene med forskriftsbestemmelser, uavhengig av hva som dekkes av de mer spesifikke hjemlene arbeidsgruppen har foreslått. Det vil kunne være behov for å kunne fastsette nærmere regler om varslingsplikt ved deltakeres mislighold, samt for utfyllende regler om segregering og portering.

Departementet legger opp til å vurdere spørsmålet om overgangsregler samt ev. regler for fornyet godkjenning i forbindelse med lovens ikrafttredelse, jf. den foreslåtte hjemmelen til å gi overgangsregler.

3.5 Definisjoner mv.

3.5.1 Gjeldende rett

Det er vanlig å skille mellom hhv. motpart og motpartsvirksomhet, avregning og avregningssentral, og oppgjør og oppgjørssystem. Avregning kalles i noen sammenhenger også «clearing», og sentrale motparter kalles i noen sammenhenger «clearingsentral» eller «CCP». Selve oppgjøret av for eksempel pengetransaksjoner eller transaksjoner med finansielle instrumenter skal gi finalitet og rettsvern for transaksjonene.

I betalingssystemloven § 1-2 er «verdipapiroppgjørssystem» definert som «systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør eller overføring av finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2.» Betalingssystemloven § 1-3 inneholder bl.a. følgende definisjoner:

«Med deltaker menes avregningssentral, oppgjørsbank, sentral motpart, operatør for annet system og annen institusjon eller foretak som deltar i et interbanksystem eller verdipapiroppgjørssystem.

Med avregningssentral menes foretak som foretar avregning.

Med oppgjørsbank menes kontobank for deltakere i et interbanksystem eller verdipapiroppgjørssystem.

Med sentral motpart menes institusjon som trer inn som part eller på annen måte garanterer for at andre deltakere oppfyller sine forpliktelser.

Med avregning menes omregning av ordrer mellom to eller flere deltakere til en samlet nettoforpliktelse eller nettofordring.

Med oppgjør menes endelig overføring av penger eller finansielle instrumenter mellom deltakere i interbanksystemer eller verdipapiroppgjørssystemer.»

Verdipapirhandelloven § 13-1 fastsetter at «oppgjørsvirksomhet» bare kan drives av «oppgjørssentral» (clearingsentral). Samtidig er «oppgjørsvirksomhet» definert som «yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel med finansielle instrumenter og forpliktelser vedrørende lån av finansielle instrumenter». Dette svarer til definisjonen av sentral motpart i betalingssystemloven. Definisjonen av oppgjørsvirksomhet og oppgjørssentral i verdipapirhandelloven innebærer at regelverket gjelder for sentrale motparter og virksomhet som sentral motpart for handel med finansielle instrumenter. Virksomhet som «oppgjørssentral» for finansielle instrumenter krever tillatelse fra departementet. Verdipapirhandelloven kapittel 13 gir videre regler om bl.a. deltakelse i «oppgjørsordning» og om deltakelse i utenlandske «oppgjørssystemer».

3.5.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen viser til at EMIR definerer sentral motpart som en juridisk person som trer inn mellom partene i en handel og således blir kjøper overfor selger og selger overfor kjøper. Arbeidsgruppen foreslår at begrepet «sentral motpart» benyttes i verdipapirhandelloven kapittel 13 i stedet for begrepet «oppgjørssentral». Arbeidsgruppen viser til at sentrale motparter har en annen rolle i verdipapirkjeden enn oppgjørssystemer, og mener at begrepet «sentral motpart» bedre reflekterer virksomheten som søkes regulert. Arbeidsgruppen viser videre til at begrepet «sentral motpart» benyttes i annen lovgivning, herunder i lov om betalingssystemer.

Arbeidsgruppen foreslår at definisjonen av oppgjørsvirksomhet i verdipapirhandelloven § 2-6 endres slik at alternativet «eller på annen måte garantere» bortfaller. Arbeidsgruppen begrunner dette med at det ikke bør skapes usikkerhet om norske sentrale motparters forretningsmodell, noe som ellers ville kunne være til hinder for anerkjennelse etter eksempelvis EMIR, jf. nevnte definisjon av sentral motpart i EMIR. Arbeidsgruppen viser videre til at en i Sverige har gjort en tilsvarende endring av definisjonen av oppgjørsvirksomhet. Arbeidsgruppen foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift om at sentrale motparter kan drive tilknyttet virksomhet uten hinder av verdipapirhandelloven eller annen lov, herunder garantistillelse som nevnt. Det vil i følge arbeidsgruppen være nødvendig å fastsette slik forskrift for at Oslo Clearing skal kunne fortsette å garantere for verdipapirlån.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Verdipapirsentralen mener det ville vært en fordel om lovgiver benyttet anledningen til å endre begrepsbruken i verdipapirhandelloven for å skape et tydeligere skille mellom virksomhet som sentral motpart og virksomhet som verdipapiroppgjørssystem etter betalingssystemloven. VPS viser til at behovet for en slik klargjøring tidligere er påpekt av både Norges Bank, Oslo Clearing og VPS i høringsuttalelser vedrørende endringer i betalingssystemloven.

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til å bruke begrepet «sentral motpart» i verdipapirhandelloven kapittel 13. For ytterligere å tydeliggjøre skillet mellom verdipapiroppgjør og clearing, foreslår departementet at begrepet «motpartsvirksomhet» benyttes i verdipapirhandelloven § 2-6, og at begrepet «oppgjørsordning» erstattes av begrepet «motpartsordning» i verdipapirhandelloven kapittel 13. Departementet legger til grunn at begrepet «oppgjørssystem» i gjeldende § 13-6 annet ledd ikke har noe selvstendig innhold utover innholdet i begrepet «oppgjørsordning», og foreslår derfor videre, at man også her benytter begrepet «motpartsordning», jf. forslaget til § 13-5 annet ledd.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det bør gis hjemmel til å fastsette forskrift om at sentrale motparter kan drive tilknyttet virksomhet uten hinder av annen lovgivning. Det foreslås at bestemmelsen inntas i tilknytning til reglene om tilknyttet virksomhet, som nytt § 13-3 fjerde ledd første punktum.

3.6 Konsesjonsplikt

3.6.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 13-1 første ledd sammenholdt med definisjonen av «oppgjørsvirksomhet» innebærer at virksomhet som sentral motpart krever tillatelse fra departementet. Av bestemmelsens sjette ledd følger at departementet kan gi utenlandske foretak som er gitt tillatelse til å drive clearingvirksomhet og er under betryggende tilsyn i hjemstaten, tillatelse til å drive virksomhet som sentral motpart i Norge. Departementet kan i tilfelle gjøre unntak fra kravet i 13-1 annet og femte ledd. I verdipapirhandelloven § 13-6 er departementet videre gitt hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om norske verdipapirforetaks og regulerte markeders adgang til utenlandske «oppgjørssystemer». Slik forskrift er foreløpig ikke fastsatt.

3.6.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener det ikke er behov for vesentlige endringer i verdipapirhandellovens bestemmelser om tildeling av tillatelse til sentrale motparter etablert i Norge. Etter forslaget skal således tillatelse fortsatt gis av departementet, men arbeidsgruppen foreslår at det presiseres at kravene til sentrale motparter må være oppfylt både på søknadstidspunktet og senere.

Arbeidsgruppen legger til grunn at motpartsvirksomhet for norske markedsplasser krever norsk tillatelse. I tilfelle behov, foreslår arbeidsgruppen imidlertid hjemmel for departementet til å gi nærmere regler i forskrift om stedlig virkeområde for konsesjonsplikten.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør det åpnes for at utenlandske sentrale motparter kan få adgang til å yte motpartstjenester i Norge uten krav om norsk tillatelse. Dette forutsetter en anerkjennelse fra norske myndigheter, der utgangspunktet bør være at det anerkjente foretaket kan drive virksomhet i Norge basert på hjemlandets rett. Forutsetningen skal være at hjemstatens regulering vurderes som likeverdig med den norske, og at det er etablert et tilfredsstillende tilsynssamarbeid. Arbeidsgruppen foreslår på den bakgrunn en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å innføre en anerkjennelsesordning. Arbeidsgruppen viser til at en lignende anerkjennelsesordning har vært vanlig i flere andre europeiske land, bl.a. i Danmark, Sverige og Storbritannia, og at en slik anerkjennelsesordning er gitt i EMIR artikkel 25.

3.6.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet mener at departementets gjeldende adgang til å gi tillatelse til utenlandske sentrale motparter, vil dekke adgangen arbeidsgruppen har foreslått til å anerkjenne utenlandske sentrale motparter. Finanstilsynet foreslår derfor at hjemmelen som arbeidsgruppen har foreslått til å gi en anerkjennelsesordning ikke innføres, men at departementet gis hjemmel til å unnta utenlandske sentrale motparter fra verdipapirhandellovens regler.

Finanstilsynet mener det gjelder krav om tillatelse etter verdipapirhandelloven ved clearing for norske markedsplasser. Finanstilsynet ber om at departementet klargjør dette i lovproposisjonen.

3.6.4 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i arbeidsgruppens vurderinger, og slutter seg til forslaget om at kravet til tillatelse etter § 13-1 bør videreføres. Departementet er enig med arbeidsgruppen og Finanstilsynet om at gjeldende bestemmelse hjemler krav til tillatelse ved motpartsvirksomhet for norsk markedsplass for finansielle instrumenter. Departementet legger til grunn at det etter bestemmelsen fortsatt vil gjelde krav om tillatelse ved slik virksomhet, og anser det derfor ikke som nødvendig å innføre hjemmelen som arbeidsgruppen har foreslått til å fastsette ytterligere regler i forskrift om lovens stedlige virkeområde.

I likhet med Finanstilsynet mener departementet for øvrig at en ordning hvor utenlandske sentrale motparter på nærmere bestemte vilkår kan gis anledning til å drive virksomhet i Norge på grunnlag av tillatelse fra en kvalifisert hjemstat etter en forenklet søknadsprosedyre(en «passporting»-ordning), for eksempel ved at det sendes melding til norske tilsynsmyndigheter, dekkes av gjeldende adgang til å gi utenlandske sentrale motparter tillatelse til å drive virksomhet i Norge, og det er derfor ikke behov for en presisering av dette i loven, slik arbeidsgruppen har foreslått. Departementet slutter seg videre til Finanstilsynets forslag om å gi hjemmel til å unnta utenlandske sentrale motparter fra verdipapirhandellovens regler. For å klargjøre at hjemmelen også gir anledning til å innføre en «passporting»-ordning, foreslår departementet at det presiseres at unntak kan gis ved forskrift eller enkeltvedtak.

3.7 Organisatoriske krav

3.7.1 Gjeldende rett

Av verdipapirhandelloven § 13-1 annet ledd følger at en «oppgjørssentral» (sentral motpart) skal være organisert som allmennaksjeselskap, men at departementet kan gjøre unntak fra dette kravet.

Det følger av § 13-1 tredje ledd at den som faktisk leder clearingvirksomheten skal ha relevant erfaring og ha ført en hederlig vandel. Det stilles videre egnethetskrav til aksjeeiere med betydelig eierandel i en sentral motpart, jf. verdipapirhandelloven § 13-1 fjerde ledd. Ved erverv av betydelig eierandel kommer verdipapirhandelloven § 9-10 til anvendelse, jf. § 13-1 fjerde ledd. Blant annet skal erverv av direkte eller indirekte eierandel på minst 10 % av aksjekapitalen eller stemmene i den sentrale motparten meldes til Finanstilsynet, som kan nekte ervervet dersom erververen ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av selskapet. Det skal også sendes melding ved andre nærmere angitte endringer i aksjeeierstrukturen. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om egnethetsvurderingen av aksjeeiere. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Av verdipapirhandelloven § 13-1 femte ledd følger at sentral motpart skal ha en kontrollkomité valgt av generalforsamlingen, og med hjemmel i finanstilsynsloven er sentral motpart pålagt å ha internrevisjon, jf. internkontrollforskriften § 9 første ledd.

3.7.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har ikke foreslått at kravet til organisasjonsform videreføres, men har forutsatt at krav til organisasjonsform kan videreføres i forskrift, jf. omtalen av forslaget til hjemmel nedenfor.

Arbeidsgruppen viser til at det etter gjeldende rett ikke er krav om egnethetsvurdering av andre enn den som faktisk leder virksomheten. Arbeidsgruppen mener at det bør stilles krav til erfaring og vandel også for andre faktiske ledere, samt for styret. Arbeidsgruppen viser til at det også kan være hensiktsmessig å stille krav om opprettelse andre selskapsorganer med særlig ansvar for risikostyring og «compliance», eksempelvis risikokomité. Arbeidsgruppen viser til at slike krav i stor grad vil være av teknisk karakter, samt at den nasjonale og internasjonale utviklingen dessuten kan medføre behov for tilpasninger som bør gjennomføres relativt raskt. Arbeidsgruppen mener på den bakgrunn at det vil være mest hensiktsmessig at departementet gir organisatoriske regler i forskrift, og foreslår derfor en forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 13-1. Arbeidsgruppen viser for øvrig til at den internasjonale utviklingen, og den økte bruken av sentrale motparter i Norge, kan tilsi at det bør stilles ytterligere organisatoriske krav til sentrale motparter, utover dem som følger av gjeldende regelverk.

Arbeidsgruppen mener at egnethetskravet til betydelige eiere bør videreføres, men mener at det bør gjøres visse tilpasninger med sikte på harmonisering med internasjonalt regelverk. Arbeidsgruppen foreslår på den bakgrunn at hovedprinsippet gis i loven, og at utfyllende regler gis ved forskrift.

Arbeidsgruppen mener videre at det kan være hensiktsmessig at organisatoriske krav knyttet til internkontroll, herunder eksempelvis IKT og risikostyring, kan gis av departementet i forskrift gitt med hjemmel i verdipapirhandelloven. Arbeidsgruppen viser til at det da vil være mulig å samle slikt regelverk i forskrifter gitt med hjemmel i verdipapirhandelloven.

Etter arbeidsgruppens vurdering kan det oppstå behov for å kreve at sentrale motparter har et verdipapiroppgjørssystem godkjent etter lov om betalingssystemer. Arbeidsgruppen viser til at det etter EMIR gjelder krav om at sentrale motparter skal ha et godkjent verdipapiroppgjørssystem. Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende regelverk om adgang for sentrale motparter til å søke om slik godkjenning videreføres, men legger til grunn at krav om et godkjent verdipapiroppgjørssystem ev. kan stilles med hjemmel i den foreslåtte forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 13-1 første ledd.

Arbeidsgruppen foreslår at kravet om at sentrale motparter skal ha kontrollkomité oppheves. Arbeidsgruppen viser til at Banklovkommisjonen i NOU 2011: 8 har foreslått å fjerne kravet til kontrollkomité for banker og forsikringsselskaper med den begrunnelse at det er «en ordning som neppe virker tilfredsstillende under dagens forhold i finansnæringen». Arbeidsgruppen mener at dette gjelder tilsvarende for sentrale motparter.

3.7.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet foreslår at kravet til kontrollkomité erstattes med et krav om risikokomité. Finanstilsynet viser til at de nærmere reglene om risikokomiteens sammensetning og oppgaver bør gis i forskrift. Finanstilsynet foreslår videre at det inntas egnethetskrav til styremedlemmer og ledende ansatte ved en henvisning til verdipapirhandelloven § 9-9.

3.7.4 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i arbeidsgruppens vurderinger. Departementet mener imidlertid at kravet til organisasjonsform bør videreføres i loven. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at egnethetskravet bør gjelde for styret og andre faktiske ledere i virksomheten. Departementet mener at regelen bør framgå direkte av bestemmelsen, istedenfor ved en henvisning til § 9-9, slik Finanstilsynet har foreslått. Dette klargjør at egnethetskravet knytter seg til erfaring som er relevant for motpartsvirksomhet, og at det ikke nødvendigvis kan forutsettes at erfaring som anses tilstrekkelig etter § 9-9, vil oppfylle egnethetskravet etter § 13-1.

Departementet er enig med arbeidsgruppen og Finanstilsynet i at det bør gjelde et egnethetskrav for aksjeeiere med betydelig eierandel. Det foreslås at gjeldende adgang til å nekte tillatelse etter § 13-1 fjerde ledd erstattes med et slikt krav til egnethet.

Departementet er enig i at kravet til kontrollkomité kan bortfalle. Det vises til Banklovkommisjonens vurdering av at ordningen neppe virker tilfredsstillende under dagens forhold i finansnæringen. Departementet deler Banklovkommisjonens vurdering på dette punktet. Departementet mener at vurderingen gjør seg gjeldende også for sentrale motparter.

Departementet er også enig i at det bør innføres et krav om risikokomité. En ordning med risikokomité vil kunne bidra til å styrke arbeidet med risikostyring i sentrale motparter. Organisering av arbeid med risikostyring i sentrale motparter i en risikokomité anses internasjonalt for god bransjepraksis. Departementet viser dessuten til at det stilles krav om risikokomité etter EMIR. Departementet mener i likhet med Finanstilsynet at hovedregelen om krav til risikokomité bør gis ved lov, mens utfyllende regler om risikokomiteens sammensetning og oppgaver, kan gis i forskrift. Departementet foreslår derfor at kravet til risikokomité oppstilles i verdipapirhandelloven § 13-1 femte ledd istedenfor gjeldende krav om kontrollkomité.

3.8 Soliditet og likviditet

3.8.1 Gjeldende rett

3.8.1.1 Kapital og likviditet

Det følger av verdipapirhandelloven § 13-2 at en «oppgjørssentral» (sentral motpart) skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig i forhold til den virksomhet som drives, men minst 50 millioner kroner. Departementet har fastsatt hva som skal anses som ansvarlig kapital i forskrift av 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital. Departementet har etter verdipapirhandelloven § 13-2 fjerde ledd hjemmel til å gjøre unntak fra reglene om ansvarlig kapital for sentral motpart som driver begrenset virksomhet. I § 13-2 tredje ledd stilles det krav til likviditet. Et beløp tilsvarende minst halvparten av foretakets ansvarlige kapital skal til enhver tid bestå av innskudd eller ubenyttede trekkrettigheter i kredittinstitusjon. I § 13-2 femte ledd er det satt begrensninger på adgangen til å eie underliggende finansielle instrumenter eller finansielle instrumenter den driver motpartsvirksomhet knyttet til, med mindre dette er påkrevet for organiseringen av oppgjøret. Begrensningen gjelder ikke for statsobligasjoner utstedt av EØS-stat.

3.8.1.2 Sikkerhet

Av verdipapirhandelloven § 13-4 første ledd følger det at «oppgjørssentralen» (den sentrale motparten) skal påse at den har tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av de avtaler den trer inn i som part eller på annen måte garanterer for oppfyllelse av. Det stilles videre krav om at den sentrale motparten løpende skal beregne og kreve slik sikkerhet. I tillegg kan departementet når det anses påkrevd fordi den sentrale motparten ikke anses å ha tilstrekkelig sikkerhet til oppfyllelse av sine forpliktelser, pålegge sentrale motparter å kreve ytterligere sikkerhet. Det kan oppstilles krav til hvem sikkerheten skal stilles av, jf. § 13-4 annet ledd.

3.8.1.3 Beskyttelse ved mislighold mv.

Det er gitt flere lovbestemmelser som bidrar til å sikre sentrale motparter ved deltakeres eller samvirkende motparters konkurs. Det er i verdipapirhandelloven § 14-2 fastsatt at skriftlig avtale mellom to parter om at deres forpliktelser etter derivatavtaler til enhver tid skal motregnes til markedskurs løpende eller ved mislighold, kan gjøres gjeldende uten hinder av reglene om motregning og om konkursboets rett til å velge hvilke av konkursdebitors avtaler det vil tre inn i, jf. dekningsloven §§ 7-3 og 8-1. Videre følger det av § 14-3 at sikkerhet for derivatavtaler som er stilt overfor en sentral motpart i samsvar med de regler som gjelder for den sentrale motparten, ikke kan omstøtes etter dekningsloven § 5-7. Departementet kan i forskrift bestemme at verdipapirhandelloven §§ 14-2 og 14-3 også skal gjelde andre finansielle instrumenter enn derivater. Slik forskrift er ikke gitt. Det er i lov om finansiell sikkerhetsstillelse bl.a. gitt bestemmelser om bruksrett til sikkerhet, sikkerhetsstillelse i form av overføring av eiendomsrett, vern for sluttavregning, realisasjon av sikkerhet og lovvalg. Loven gjelder avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse inngått mellom nærmere angitte institusjoner, herunder sentrale motparter.

3.8.2 Arbeidsgruppens forslag

3.8.2.1 Kapital

Arbeidsgruppen viser til at det etter EMIR oppstilles et krav til en startkapital på minst 7,5 millioner euro. Det er også gitt krav om andre økonomiske midler. Arbeidsgruppen viser til at EMIR krever at de andre økonomiske midlene skal være forhåndsfinansierte, og at de skal dekke mulige tap som overstiger den sentrale motpartens marginsikkerheter og misligholdsfond. Arbeidsgruppen mener at norske sentrale motparter i utgangspunktet bør ha like rammevilkår som andre sentrale motparter i Europa, og at kravet til «ansvarlig kapital» derfor bør erstattes med et krav til «kapital», som både kan dekke krav om startkapital og om andre økonomiske midler. Arbeidsgruppen mener at de mer detaljerte kravene til kapital bør gis i forskrift, og foreslår for dette formål at det gjøres enkelte tilpasninger i gjeldende forskriftshjemmel, slik at det ved behov kan fastsettes utfyllende regler som svarer til EMIR.

Når det gjelder det beløpsmessige minstekravet på 50 millioner kroner, jf. gjeldende § 13-2 annet ledd i verdipapirhandelloven, viser arbeidsgruppen til at det sannsynligvis ikke er noe praktisk problem for aktørene å oppfylle dette, da de per i dag uansett overoppfyller kravet. Arbeidsgruppen foreslår derfor at minimumsbeløpet på 50 millioner kroner videreføres, men da som et minstekrav til «kapital».

3.8.2.2 Sikkerhet, andre finansielle ressurser og likviditet

Når det gjelder kravet til sikkerhet etter § 13-4, viser arbeidsgruppen til at bestemmelsen i første rekke tar sikte på å kreve at det skal innhentes marginsikkerhet. Arbeidsgruppen viser til at marginsikkerhet etter EMIR kun er et av elementene i forsvarsverket til en sentral motpart. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det istedenfor gjeldende krav til innhenting av sikkerhet, innføres et generelt krav om at sentrale motparten skal være i stand til å møte sine forpliktelser. Arbeidsgruppen foreslår at kravet utformes slik at en sentral motpart skal påse at den til enhver tid har tilstrekkelig sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet til å møte sine forpliktelser. Arbeidsgruppen viser til at krav til kvaliteten på sikkerheten som sentrale motparter innehar, har sentral betydning for å sikre finansiell stabilitet, og arbeidsgruppen mener at det på dette området ikke bør gjelde mindre strenge regler i Norge enn det som følger av EMIR.

Arbeidsgruppen foreslår videre at det gis hjemmel til i forskrift å operasjonalisere det generelle kravet til sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet. Slike forskriftsregler bør etter arbeidsgruppens vurdering omfatte regulering av hva sikkerheter skal dekke, hvor ofte sikkerheter skal kalles inn, krav til misligholdsfond og krav til likviditetskontroll.

Verdipapirhandelloven § 13-2 tredje ledd stiller krav om at 50 % av ansvarlig kapital til enhver tid skal bestå av innskudd eller ubetinget trekkrettighet i kredittinstitusjon. Arbeidsgruppen viser til at dette skiller seg fra EMIR, hvor regelverket er utformet slik at det gjelder begrensninger knyttet til størrelsen på bankinnskudd og krav til kvalitet på investeringene. Hensynet til sentrale motparters soliditet tilsier etter arbeidsgruppens vurdering at det også i Norge innføres begrensninger i størrelsen på bankinnskudd og kvaliteten på investeringer, særlig når det gjelder plasseringer hos den sentrale motpartens medlemmer. Arbeidsgruppen foreslår på den bakgrunn at gjeldende krav om innskudd/trekkrettighet oppheves.

Arbeidsgruppen foreslår også å oppheve § 13-2 femte ledd der det er gitt regler om begrensninger i den sentrale motpartens mulighet til å eie underliggende eller finansielle instrumenter som har tilknytning til motpartsvirksomheten. Arbeidsgruppen viser til at tilsvarende regulering ikke er gitt i EMIR, der investeringsmulighetene til en sentral motpart vil følge av dens investeringspolicy. Hensynet til norske sentrale motparters konkurransesituasjon tilsier etter arbeidsgruppens oppfatning at det ikke fastsettes strengere regler i Norge enn det som følger av EMIR. Arbeidsgruppen viser til at tilsvarende regler som de som følger av EMIR ev. vil kunne fastsettes med hjemmel i arbeidsgruppens forslag til § 13-3 femte ledd.

3.8.2.3 Modeller

Arbeidsgruppen mener at det også bør fremgå av forskriftshjemmel at departementet kan stille krav om uavhengig vurdering og myndighetsgodkjennelse av modeller for fastsettelse av marginkrav, risikohåndtering, stresstesting mv., krav til testing av slike modeller og også krav til godkjennelse ved endring av modeller. Arbeidsgruppen viser til at slike krav følger av EMIR.

3.8.2.4 Beskyttelse ved mislighold mv.

Arbeidsgruppen mener som nevnt at det bør kunne stilles krav om at sentrale motparter har et verdipapiroppgjørssystem som er godkjent etter lov om betalingssystemer. Arbeidsgruppen viser til at oppdrag lagt inn i verdipapiroppgjørssystemet, samt avregningen av disse, vil være beskyttet etter lov om betalingssystemer kapittel 4. Arbeidsgruppen viser for øvrig til at den i lys av sitt begrensede mandat, ikke har analysert om det er behov for endringer i dette regelverket, herunder ev. styrking av konkursvernet for sentrale motparter.

Arbeidsgruppen drøfter særskilt spørsmålet om regulering av samvirkingsavtaler (interoperabilitet) mellom sentrale motparter. Arbeidsgruppen viser til at det i EMIR stilles særlige krav til sentrale motparter ved inngåelse av samvirkingsavtaler. EMIR fastsetter blant annet at en sentral motpart skal skille eiendeler og posisjoner som den holder på vegne av sentrale motparter som den har inngått en samvirkingsavtale med, fra andre eiendeler og posisjoner (segregering). Arbeidsgruppen mener at det bør åpnes for at tilsvarende krav kan innføres i Norge. Arbeidsgruppen viser bl.a. til en antagelse om at norske sentrale motparter vil måtte oppfylle disse kravene for å kunne inngå samvirkingsavtaler med europeiske motparter. Arbeidsgruppen legger til grunn at bestemmelsen den har foreslått i verdipapirhandelloven § 13-1 om hjemmel for departementet til å gi bestemmelser om sentrale motparters virksomhet, vil kunne benyttes til å oppstille slike krav.

Arbeidsgruppen viser videre til at det følger av EMIR artikkel 53 nr. 5 at ved mislighold fra en sentral motpart, skal sikkerhet den har mottatt som følge av en samvirkingsavtale snarest returneres til den sentrale motparten som har stilt sikkerheten. Som et ledd i å sikre dette, er det i EMIR artikkel 87 fastsatt endring i Finalitetsdirektivet artikkel 9 nr. 1 som innebærer at retten til den sentrale motparten som har stilt sikkerheten (den sikkerhetsstillende systemoperatørens) ikke skal berøres av mottakende sentral motparts konkurs. Arbeidsgruppen foreslår at endringen gjennomføres i norsk rett ved at det innføres et nytt annet ledd i betalingssystemloven § 4-4.

3.8.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet mener det ikke er nødvendig å følge opp arbeidsgruppens forslag om å erstatte gjeldende krav til «ansvarlig kapital» med et krav til «kapital». Finanstilsynet viser til at kapitalelementene som kreves etter EMIR, vil kunne ivaretas ved at departementet kan fastsette nærmere regler om hva som skal anses for ansvarlig kapital. Finanstilsynet legger for øvrig til grunn at gjeldende forskrift om beregning av ansvarlig kapital, videreføres. Finanstilsynet mener videre at kravet om en ansvarlig kapital på minst 50 millioner kroner bør økes til et beløp minst tilsvarende 7,5 millioner euro, da dette er minstekravet til den startkapitalen som kreves etter EMIR. Finanstilsynet støtter arbeidsgruppens forslag om å oppheve verdipapirhandelloven § 13-2 tredje til femte ledd.

Finanstilsynet foreslår at gjeldende regler om innkreving av sikkerhet mv. i verdipapirhandelloven § 13-4 videreføres. Finanstilsynet legger imidlertid til grunn at sikkerhet må forstås så vidt at bestemmelsen også dekker forsvarsverkene som EMIR oppstiller. Finanstilsynet viser til at bestemmelsen i så fall vil åpne for at det i forskrift kan stilles krav tilsvarende det som i EMIR omtales som krav om marginsikkerhet, misligholdsfond, generelle likviditetskrav, sikkerhetsstillelse mellom sentrale motparter mv.

NASDAQ OMX viser til at EMIR åpner for at deltakelse kan organiseres gjennom en såkalt «agentmodell» eller gjennom en såkalt «prinsipalmodell». Ved en agentmodell vil medlemmer innbetale bidrag til misligholdsfond på vegne av sine klienter, mens ved en prinsipalmodell står klientene direkte ansvarlige overfor den sentrale motparten til å sørge for at slike bidrag innbetales. NASDAQ OMX viser til at svensk lovgivning forhindrer enkelte aktører fra å stille bidrag til misligholdsfondet, herunder kommuner, landsting og visse fondsforvaltere. NASDAQ viser videre til at det er blitt foreslått for det svenske Finansdepartementet å utrede regelverksendringer som vil åpne for de motpartsordninger som forutsettes av EMIR. NASDAQ OMX foreslår at det gjennomføres en tilsvarende utredning i Norge.

Når det gjelder krav om å holde bestemte midler eller posisjoner adskilt (segregering) og regler for overføring av posisjoner hos misligholdene medlemmer til andre medlemmer (portering), viser NASDAQ OMX viser til at kravene i EMIR på disse områdene er de mest grunnleggende tiltakene å minske de negative konsekvensene av et motpartsmedlems konkurs. NASDAQ OMX anser at det bør undersøkes og sikres at det etter norsk rett er mulig å oppfylle forordningens krav til segregering og portering, samt gjennom en analyse av dette i forarbeidene, å vise at forordningens krav er forenlige med norsk lovgivning. Videre er det NASDAQ OMX’ erfaring at utenlandske markedsaktører generelt sett har liten tillit til uttalelser i forarbeider, og NASDAQ OMX mener derfor at det ville være av stor verdi for tilliten til det norske finansmarkedet og regelverket, om det ble innført uttrykkelige bestemmelser om segregering og portering direkte i loven.

Norges Bank mener at hjemmelen til å gi regler i forskrift om bidrag til misligholdsfondet, bør tydeliggjøres. Norges Bank mener videre at hjemmelen til å gi forskrift om uavhengig vurdering og myndighetsgodkjenning av modeller, bør tydeliggjøres.

3.8.4 Departementets vurdering

3.8.4.1 Sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet

Departementet er i det vesentlige enig i arbeidsgruppens vurderinger. Det bør, slik arbeidsgruppen har foreslått, stilles krav om at sentrale motparter har tilstrekkelig sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet til å møte sine forpliktelser. Kravet innebærer at sentrale motparter vil måtte ha tilstrekkelig kapital, andre økonomiske midler, marginsikkerheter, misligholdsfond mv. samt likviditet til å oppfylle sine forpliktelser, hvilket vil si at alle forsvarsverkene som det oppstilles krav om etter EMIR, etter omstendighetene kan være omfattet. Departementet foreslår at det overordnede kravet gis i verdipapirhandelloven § 13-2 første ledd. Departementet foreslår videre at det gis hjemmel til å stille nærmere krav til sentrale motparters sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet i § 13-2 fjerde ledd første punktum.

Departementet foreslår at Finanstilsynets forslag om at det beholdes et minstekrav til ansvarlig kapital, følges opp ved at verdipapirhandelloven § 13-2 annet ledd videreføres, men mener i likhet med Finanstilsynet at det er hensiktsmessig å endre beløpet fra minst 50 millioner kroner til et beløp som minst svarer til 7,5 millioner euro, slik det kreves etter EMIR.

Departementet foreslår videre at kravet om at sentrale motparter løpende skal beregne og kreve tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av de avtaler foretaket trer inn i som part, eller på annen måte garanterer for oppfyllelse av, videreføres som nytt tredje ledd i § 13-2. Departementet legger til grunn at det etter bestemmelsen siktes til innkreving av marginsikkerhet, men viser til at det vil kunne oppstilles krav om at sentrale motparter skal innhente andre former for sikkerhet, for eksempel misligholdsfond, i medhold av forskriftshjemmelen som er foreslått i bestemmelsens fjerde ledd.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å oppheve gjeldende § 13-2 tredje og fjerde ledd.

Begrensningen i sentrale motparters adgang til å eie underliggende eller finansielle instrumenter som motpartsvirksomheten omfatter etter § 13-2 femte ledd er gitt av hensyn til å begrense risiko ved mulig samvariasjon mellom en sentrale motparts eksponeringer og kapitalplasseringer som skal sikre eksponeringene, eksempelvis slik at en sentral motparts forpliktelser øker proporsjonalt med fall i verdien av dens plasseringer. Departementet mener at det fortsatt må legges avgjørende vekt på at sentrale motparter til enhver tid kan møte sine forpliktelser. Departementet viser imidlertid til at det vil variere om underliggende eller finansielle instrumenter øker eller reduserer risikoen som motpartsvirksomheten til enhver tid innebærer. Departementet er på den bakgrunn enig med arbeidsgruppen i at det ikke vil være hensiktsmessig å videreføre forbudet. Hensynene som begrunnet forbudet vil være tilstrekkelig ivaretatt gjennom det generelle kravet om at sentrale motparter skal ha tilstrekkelig sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet etter forslaget til § 13-2 første ledd, samt forslaget om at sentrale motparter skal ha betryggende systemer for håndtering av risiko forbundet med virksomheten. Ved behov vil ytterligere krav ev. kunne stilles i forskrift eller ved enkeltvedtak, jf. forslaget til forskriftshjemmel i § 13-2 fjerde ledd.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det bør kunne stilles krav om uavhengig vurdering og myndighetsgodkjennelse av modeller, krav til testing av slike modeller, samt om krav til godkjennelse ved endring av modeller. På bakgrunn av Norges Banks merknader, foreslår departementet at det inntas eksplisitt hjemmel for dette i § 13-2 fjerde ledd annet punktum.

3.8.4.2 Beskyttelse ved mislighold mv.

Departementet slutter seg i det vesentlige til arbeidsgruppens vurderinger, herunder at det foreløpig ikke stilles krav om at sentrale motparter skal ha verdipapiroppgjørssystem som er godkjent etter lov om betalingssystemer. Ved behov vil det ev. kunne stilles krav om slikt verdipapiroppgjørssystem i forskrift.

Departementet deler arbeidsgruppens vurdering av at det bør kunne gis nærmere regler om samvirkingsavtaler. Nærmere regler om segregering av midler og posisjoner som holdes for samvirkende sentrale motparter vil kunne gis med hjemmel i bestemmelsen departementet foreslår i § 13-3 fjerde ledd. Andre regler om samvirkingsavtaler vil kunne gis med hjemme i departementets forslag til § 13-6. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det inntas nytt annet ledd i betalingssystemloven § 4-4. Dette er nødvendig for å sikre at sikkerhetsstillende sentrale motparts (den sikkerhetsstillende systemoperatørens) rett til stilt sikkerhet ikke skal berøres av konkurs hos mottakende sentral motpart.

NASDAQ OMX tar opp spørsmålet om annen lovgivning stenger for at enkelte sluttbrukere av tjenestene til en sentral motpart vil være forhindret fra å skyte inn midler i et misligholdsfond dersom en sentral motpart har organisert virksomheten sin etter en såkalt «prinsipalmodell». NASDAQ OMX viser bl.a. til at EMIR åpner for at sentrale motparter kan organisere sin virksomhet i enten en «prinsipalmodell» eller i en «agentmodell».

Departementet oppfatter en «prinsipalmodell» å innebære at hver av partene i en transaksjon inngår bilaterale avtaler direkte med den sentrale motparten, mens en «agentmodell» vil innebære at hver av partene i en transaksjon benytter «agenter» som er medlemmer hos den sentrale motparten som mellommenn. Slik departementet har forstått det vil medlemmene i en «agentmodell» innbetale bidrag til den sentrale motpartens misligholdsfond som er proporsjonale med sine og sine kunders samlede eksponeringer, mens klientene selv eller en tredjepart, for eksempel en clearingadministrator, vil innbetale bidrag for sine egne eksponeringer ved en «prinsipalmodell».

Departementet konstaterer at verdipapirhandellovens bestemmelser ikke krever noen bestemt organisering av virksomheten til en sentral motpart i dette henseendet. De sentrale motpartene står med andre ord fritt til å velge en «agentmodell», en «prinsipalmodell» eller en kombinasjon. Verdipapirhandelloven sikrer derfor etter departementets syn like rammebetingelser for norske sentrale motparter, som det andre sentrale motparter har etter EMIR på dette området. Departementet ser ikke på det nåværende tidspunkt behov for å avklare om enkelte potensielle sluttbrukere av tjenestene til sentrale motparter etter annen lovgivning, for eksempel kommuneloven, vil kunne være forhindret fra å stille midler som sikkerhet for posisjoner hos en sentral motpart. Aktørene vil selv måtte vurdere om de har anledning til å benytte tjenestene til en sentral motpart. For øvrig bemerker departementet at valg av modell for virksomheten til en sentral motpart er en forretningsmessig vurdering, og at det må være i de sentrale motpartenes egen interesse å tilby tjenester som potensielle kunder har anledning til å benytte seg av.

Når det gjelder NASDAQ OMX’ merknader til spørsmålet om stillingen til segregerte midler og posisjoner etter norsk rett, samt mulighetene til å gjennomføre portering ved et motpartsmedlems konkurs, viser departementet til at norsk lovgivning, sett i lys av lovendringene som arbeidsgruppen har foreslått, neppe er til hinder for at det kan avtales ordninger for segregering og portering som svarer til EMIR. Det vises til arbeidsgruppens vurdering, som departementet deler, av at oppdrag lagt inn i verdipapiroppgjørssystemet, samt avregningen av disse, vil være beskyttet etter lov om betalingssystemer kapittel 4. Det vises videre til ovennevnte endring i betalingssystemloven § 4-4, som gjennomfører endringene i Finalitetsdirektivet artikkel 9 nr. 1 fastsatt i EMIR artikkel 87. Videre vises det til bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 14 som gjør unntak fra regler i dekningsloven for avtaler om motregning og for sikkerhet stilt overfor sentrale motparter. Ved behov åpner de foreslåtte forskriftshjemlene også for at det kan gis mer eksplisitte regler om segregering og portering på et senere tidspunkt, og herunder fastsettes ev. ytterligere unntak fra konkurs- og/eller dekningsloven.

3.9 Virksomhetsregler

3.9.1 Gjeldende rett

Av verdipapirhandelloven § 13-3 første ledd følger at en «oppgjørssentral» (sentral motpart) skal organisere oppgjøret mellom partene.

En sentral motpart kan bare drive virksomhet som har naturlig sammenheng med utøvelsen av motpartsvirksomheten, jf. verdipapirhandelloven § 13-3 tredje ledd. Finanstilsynet kan dessuten pålegge sentrale motparter å holde tilknyttet virksomhet atskilt fra motpartsvirksomheten. Slikt pålegg er hittil ikke gitt.

Etter verdipapirhandelloven § 13-3 annet ledd kreves at sentrale motparter skal ha klare, ikke-diskriminerende og objektive regler for deltakelse, og § 13-3 fjerde ledd presiserer at deltakere fra annen EØS-stat ikke kan diskrimineres. Den sentrale motparten har imidlertid på kommersielt grunnlag rett til å nekte å gjøre tjenester tilgjengelige, jf. 13-3 femte ledd.

Det følger av verdipapirhandelloven § 13-5 første ledd at ansatte, tillitsmenn og andre personer med bestemmende innflytelse hos en sentral motpart har taushetsplikt om det de under sin virksomhet får kjennskap til om andres personlige eller forretningsmessige forhold. Taushetsplikten er ikke til hinder for utlevering av opplysninger til regulert marked for at slikt marked skal kunne oppfylle sine lovpålagte plikter etter børsloven § 27, jf. verdipapirhandelloven 13-5 annet ledd. Finansdepartementet kan gi nærmere regler om utleveringsplikten, jf. verdipapirhandelloven § 13-5 tredje ledd.

3.9.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen har foreslått at gjeldende § 13-3 første ledd oppheves med henvisning til at bestemmelsen må anses for overflødig.

Arbeidsgruppen legger til grunn at verdipapirhandelloven § 13-3 annet ledd tilsvarer EMIRs krav om at en sentral motpart skal ha åpne og objektive kriterier for medlemskap som ikke innebærer forskjellsbehandling. Arbeidsgruppen mener derfor at bestemmelsen bør videreføres. EMIR stiller også krav om at deltakerkriteriene skal sikre at deltakerne har tilstrekkelige økonomiske midler og tilstrekkelig driftskapasitet til å overholde forpliktelsene som følge av deltakelsen. Arbeidsgruppen viser til at tilsvarende krav til sentrale motparter følger av gjeldende regelverk, men viser til at forskriftshjemmelen som er foreslått i utkastet til § 13-3 femte ledd, åpner for at departementet ev. kan formalisere og presisere disse kravene nærmere ved behov.

Arbeidsgruppen foreslår også at verdipapirhandelloven § 13-3 fjerde og femte ledd oppheves siden innholdet i disse bestemmelsene dekkes av andre bestemmelser.

For øvrig har arbeidsgruppen foreslått at det i § 13-3 inntas krav om betryggende systemer for risikohåndtering, at krav om sikkerhet, finansielle ressurser mv. inntas i denne bestemmelsen, og at det gis hjemmel til å gi nærmere regler om segregering samt internkontroll og utkontraktering i forskrift.

Arbeidsgruppen viser til at EMIR ikke har bestemmelser om taushetsplikt som svarer til verdipapirhandelloven § 13-5. Arbeidsgruppen mener imidlertid at det fortsatt bør gjelde regler om sentrale motparters mv. taushetsplikt, og foreslår derfor at bestemmelsen videreføres. Etter arbeidsgruppens vurdering vil EMIR ikke være til hinder for at også medlemsstatene i EU fastsetter nasjonale regler om sentrale motparters mv. taushetsplikt.

Arbeidsgruppen mener at det bør stilles krav om at sentrale motparter offentliggjør opplysninger om sentrale forhold ved sin virksomhet. Dette vil bidra til å sikre åpenheten i derivatmarkedet. Også etter EMIR gjelder det krav om at sentrale motparter må offentliggjøre opplysninger om en rekke forhold knyttet til virksomheten. Arbeidsgruppen foreslår at regler om offentliggjøring fastsettes av departementet i forskrift, og viser til forslaget til forskriftshjemmelen som arbeidsgruppen har foreslått i utkastet til § 13-1 første ledd.

3.9.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet støtter arbeidsgruppens forslag om å oppheve verdipapirhandelloven § 13-3 første ledd, da bestemmelsen, i lys av endringene i verdipapirhandelloven § 2-6, må anses for overflødig.

Finanstilsynet legger til grunn at § 13-3 femte ledd kan videreføres, men at de sentrale motpartenes mulighet til å nekte å levere tjenester må utøves på en ikke-diskriminerende og objektiv måte.

Verdipapirsentralen mener at det bør vurderes å innta en hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette unntak fra taushetsplikten. Verdipapirsentralen viser til at en slik hjemmel vil gjøre det mulig med raskere regelverkstilpasninger dersom det senere skulle vise seg å være behov for slike unntak.

3.9.4 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i arbeidsgruppens vurderinger, men foreslår at § 13-3 gis en noe annen utforming enn foreslått av arbeidsgruppen. Departementet viser til at kravet om sikkerhet, finansielle ressurser og likviditet er foreslått inntatt i § 13-2 om soliditet og likviditet. Departementet viser videre til at kravet om betryggende systemer for risikohåndtering bør framheves, og foreslår at dette inntas i bestemmelsens første ledd.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å videreføre reglene om taushetsplikt i ny § 13-4 første og annet ledd. Departementet foreslår imidlertid enkelte justeringer i forskriftshjemmelen i § 13-5 tredje ledd, jf. departementets utkast til § 13-4 nytt tredje ledd, slik at det i forskrift kan oppstilles plikt til utlevering av opplysninger, og gis regler om sentrale motparters plikt til å offentliggjøre opplysninger. Departementet slutter seg til forslaget fra Verdipapirsentralen om at det også bør gis hjemmel til å gjøre unntak fra taushetsplikten ved ev. behov.

3.10 Deltakelse

3.10.1 Gjeldende rett

Av verdipapirhandelloven § 13-6 følger at det kun er verdipapirforetak, kredittinstitusjon, eller andre som driver virksomhet som omfattes av verdipapirhandelloven § 2-1, som kan være deltaker i «oppgjørsordning» på vegne av kunder.

Etter verdipapirhandelloven § 13-6 annet ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om norske verdipapirforetak og regulerte markeders adgang til utenlandske «oppgjørssystemer». Det er foreløpig ikke fastsatt slik forskrift.

Det følger av verdipapirhandelloven § 10-6 første ledd at verdipapirforetak ved formidling av handler i derivater skal påse at det har betryggende sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser. Verdipapirhandelloven § 10-6 annet ledd stiller krav om at verdipapirforetak, ved handel i derivater som foretas under medvirkning av «oppgjørssentral», skal påse at kunden stiller minst den samme sikkerheten som den «oppgjørssentralen» krever.

3.10.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen viser til at EMIR ikke har regler om hvem som kan delta i motpartsordninger på vegne av kunder som svarer til verdipapirhandelloven § 13-6 første ledd. Arbeidsgruppen viser imidlertid til at EMIR stiller krav om at deltakere som deltar på vegne av kunder skal ha økonomiske midler og operasjonell kapasitet som er tilstrekkelig til å drive slik virksomhet. Arbeidsgruppen viser videre til at EU-baserte sentrale motparter må ha et godkjent verdipapiroppgjørssystem, og at en rekke land har innført begrensninger som innebærer at kun kredittinstitusjoner og verdipapirforetak kan delta i slike systemer. Dette innebærer slik arbeidsgruppen ser det at en tilsvarende regel som § 13-6 reelt sett vil gjelde i store deler av EU. Arbeidsgruppen viser for øvrig til at hovedformålet med verdipapirhandelloven § 13-6 første ledd ikke er å regulere deltakerkretsen til sentrale motparter, men å regulere hvilke foretak som har anledning til tilby motpartstjenester til kunder. Arbeidsgruppen mener derfor at det ved vurderingen av bestemmelsen særlig bør legges vekt på hensynet til forbrukervern. Arbeidsgruppen foreslår på den bakgrunn at verdipapirhandelloven § 13-6 første ledd videreføres. Arbeidsgruppen presiserer at den mener bestemmelsen ikke er til hinder for inngåelse av samvirkingsavtaler med andre sentrale motparter.

Arbeidsgruppen foreslår at verdipapirhandelloven § 10-6 annet ledd oppheves. Arbeidsgruppen viser til at kravet er ment å sikre at verdipapirforetaket har tilstrekkelig sikkerhet for den eksponering det har overfor sin kunde ved å representere kunden i clearingen. Bestemmelsen forutsetter imidlertid at det er et en-til-en forhold mellom størrelsen på sikkerhetskravet som kundens posisjon genererer og kravet til sikkerhet deltakeren må stille. Ved tidspunkt for innføring av clearing i det norske markedet, var det vanlig at sluttkunden (kunden til deltakeren) hadde et avtaleforhold med den sentrale motparten, og at clearing skjedde på sluttkundenivå med deltakeren som solidarisk representant for sluttkunden. Arbeidsgruppen viser til at dette ikke er i tråd med dagens praksis.

Arbeidsgruppen viser videre til at EMIR forutsetter at sluttkunder skal kunne velge mellom segregering av sine posisjoner i individuelle kundekonti eller i såkalte «omnibuskonti». Ved valg av «omnibuskonti» vil sikkerhetskravet som et verdipapirforetak blir presentert for være det samlede nettokravet for de aktuelle kundenes posisjoner. Nettokravet vil kunne avvike betydelig fra det som ville vært sikkerhetskravet dersom man summerte sikkerhetskravene som ville vært resultatet av kundenes individuelle eksponeringer. Ved en «omnibus»-løsning kan det heller ikke legges til grunn at sikkerhetskravet beregnet av den sentrale motparten, i alle tilfeller kan relateres til den enkelte kundes eksponering. Arbeidsgruppen foreslår på den bakgrunn at verdipapirhandelloven § 10-6 annet ledd oppheves. Arbeidsgruppen bemerker at verdipapirhandelloven § 10-6 første ledd uansett pålegger verdipapirforetakene å påse at de har tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser.

3.10.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har gitt merknader til denne delen av arbeidsgruppens forslag, men Finanstilsynet har i sitt alternative forslag til forskriftshjemmel, foreslått at det gis adgang til å fastsette vilkår for deltakelse i motpartsordning.

3.10.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag, men foreslår som nevnt at det inntas en legaldefinisjon av begrepet «motpartsordning» i § 13-5 første ledd annet punktum. Departementet foreslår videre at det i tillegg til forskriftshjemmelen arbeidsgruppen har foreslått til å gi regler om behandling av kundemidler hos deltakere, gis hjemmel til å stille nærmere vilkår for deltakelse i motpartsordning.

3.11 Tilsyn

3.11.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirhandelloven § 15-1 annet ledd, jf. lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner m.v. (finanstilsynsloven) § 1 første ledd nr. 14 og § 2, at Finanstilsynet skal føre tilsyn med «oppgjørssentralers» (sentrale motparters) virksomhet. Finanstilsynet skal se til at de institusjoner det har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter, jf. finanstilsynsloven § 3.

Sentrale motparter har opplysningsplikt overfor Finanstilsynet i henhold til verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd og finanstilsynsloven § 3 annet ledd, og skal varsle Finanstilsynet dersom det inntreffer forhold som kan innebære risiko for at den sentrale motparten ikke vil kunne overholde fastsatte kapitalkrav, jf. verdipapirhandelloven § 15-2 annet ledd.

Etter finanstilsynsloven § 4 kan Finanstilsynet pålegge sentrale motparter å innrette internkontroll og bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) etter bestemmelser fastsatt av Finanstilsynet, å ha høyere kapital enn de lovbestemte minstekrav og å endre sammensetning til kontrollkomiteen. Med hjemmel i finanstilsynslovens § 4, er internkontrollforskriften og IKT-forskriften gjort gjeldende for sentrale motparter. Førstnevnte forskrift gir nærmere regler om styret og daglig leders ansvar for risikostyring og internkontroll, hva risikostyring innebærer og hvordan foretaket skal gjennomføre internkontrollen. Det stilles krav til dokumentasjon og rapportering, samt at ansvaret foretaket har ved utkontraktering presiseres. IKT-forskriften gir nærmere regler om sentrale motparters bruk av IKT, herunder nærmere regler om adgangen til utkontraktering og krav til katastrofeberedskap.

Finanstilsynet kan gi sentrale motparter pålegg om retting dersom de opptrer i strid med lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov, jf. verdipapirhandelloven § 15-7. Videre følger det av finanstilsynsloven § 4 a at Finanstilsynet kan gi pålegg om stans av ulovlig virksomhet.

3.11.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen mener at gjeldende regelverk gir Finanstilsynet de nødvendige hjemler for å føre tilsyn med sentrale motparter på en effektiv og hensiktsmessig måte. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid enkelte mindre tilpasninger som følge av andre foreslåtte endringer i regelverket for sentrale motparter.

Arbeidsgruppen foreslår at det i verdipapirhandelloven § 15-2 annet ledd annet punktum inntas en plikt for sentrale motparter til å varsle Finanstilsynet dersom det skjer vesentlige endringer av betydning for tillatelsen. Arbeidsgruppen viser til at det gjelder en slik plikt for sentrale motparter i EU, jf. EMIR artikkel 14 nr. 4.

Arbeidsgruppen har vurdert om sentrale motparter bør ha plikt til å varsle Finanstilsynet før de erklærer at en deltaker er i mislighold, jf. EMIR artikkel 48 nr. 3. Arbeidsgruppen legger til grunn at Finanstilsynet vil ha behov for slikt varsel i de tilfellene der misligholdet vil kunne medføre risiko for at den sentrale motparten ikke vil kunne oppfylle de fastsatte kapitalkrav, eller det oppstår andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften. Arbeidsgruppen mener imidlertid at den sentrale motparten allerede vil ha en varslingsplikt etter verdipapirhandelloven § 15-2 annet ledd første punktum. Videre viser arbeidsgruppen til at verdipapirforetaket som risikerer å bli erklært for å være i mislighold normalt også vil ha en varslingsplikt i henhold til samme bestemmelse. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke endringer i regelverket på dette punktet. Arbeidsgruppen viser imidlertid til at en generell varslingsplikt ved deltakers mislighold eventuelt vil kunne innføres med hjemmel i arbeidsgruppens forslag til § 13-6.

Dersom norske sentrale motparter anerkjennes av ESMA, forutsetter EMIR artikkel 25 nr. 7 at det, i forbindelse med prosessen for tredje landsanerkjennelse, inngås en samarbeidsavtale mellom Finanstilsynet og ESMA. Samarbeidsavtalen skal blant annet regulere informasjonsutveksling, og skal gi ESMA tilgang til all informasjon ESMA krever om den aktuelle sentrale motparten. Videre skal avtalen blant annet regulere mekanismer for å sikre rask melding til ESMA hvor tredjelandets myndighet anser at den sentrale motparten er i brudd med vilkårene for tillatelse eller annen lov. Avtalen skal også regulere prosedyrene for å koordinere tilsynsaktiviteter, herunder også stedlig tilsyn i den grad dette anses hensiktsmessig.

Arbeidsgruppen legger til grunn at utlevering av institusjonsspesifikk informasjon til ESMA kan skje uten brudd på Finanstilsynets taushetsplikt etter finanstilsynsloven § 7 og forvaltningsloven. Arbeidsgruppen viser i den forbindelse til Finansdepartementets høringsbrev datert 6. februar 2013 om «forslag til endring av taushetspliktbestemmelsene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven», hvor det i høringsnotatet punkt 5 er gitt uttrykk for at departementet vurderer utleveringshjemmelen i finanstilsynsloven § 7 som tilstrekkelig. Dersom norske myndigheter inngår slik samarbeidsavtale, bør det etter arbeidsgruppens vurdering presiseres i samarbeidsavtalen at opplysningene bare kan brukes til å utføre tilsynsoppgaver, at opplysningene skal være underlagt taushetsplikt hos ESMA og at videreformidling av opplysningene fra ESMA forutsetter samtykke fra Finanstilsynet. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette følges opp av Finansdepartementet og Finanstilsynet, og ser derfor ikke behov for at det oppstilles særlige krav til samarbeidsavtaler i lovgivningen.

3.11.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til denne delen av arbeidsgruppens forslag.

3.11.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og forslag på dette punktet. Når det gjelder adgangen til utlevering av institusjonsspesifikk informasjon til ESMA, vises det til at departementet i Prop. 188 L (2012–2013) opprettholdt vurderingen i høringsbrevet av 6. februar 2013, som det er vist til ovenfor.

3.12 Sanksjoner

3.12.1 Gjeldende rett

Av verdipapirhandelloven § 17-3 annet ledd nr. 1 følger at det å drive «oppgjørsvirksomhet» i Norge uten nødvendig tillatelse, samt brudd på taushetsplikten etter verdipapirhandelloven 13-5, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

Det er ikke gitt bestemmelser om overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelsene som gjelder sentrale motparter eller deres ansatte og tillitsvalgte.

Det følger av verdipapirhandelloven § 15-7 første ledd at Finanstilsynet kan gi sentrale motparter pålegg om retting dersom de opptrer i strid med lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov, eller dersom den som faktisk leder dens oppgjørsvirksomhet ikke oppfyller kravene til erfaring og hederlig vandel. Videre kan Finanstilsynet gi pålegg om at stemmerettigheter ikke skal utøves, eller om at aksjene avhendes, dersom aksjeeier med betydelig eierandel ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket, jf. § 15-7 fjerde ledd. Det følger av verdipapirhandelloven § 15-7 sjette ledd at dersom Finanstilsynet har grunn til å anta at noen handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven, kan Finanstilsynet pålegge vedkommende å bringe handlingen til opphør. Slike pålegg kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør. Finanstilsynet er også gitt hjemmel til å gi pålegg om retting eller stans av virksomhet i finanstilsynsloven §§ 4 og 4 a.

Dersom Finanstilsynets pålegg gitt med hjemmel i bestemmelse gitt i eller i medhold av lov ikke blir etterkommet, kan departementet bestemme at de personer eller den institusjon, institusjonenes morselskap eller morselskapet i det konsern som institusjonen er en del av, som skal oppfylle pålegget, skal betale en daglig løpende mulkt til forholdet er rettet, jf. finanstilsynsloven § 10 annet ledd. Departementets kompetanse etter denne bestemmelsen er delegert til Finanstilsynet. Uaktsom eller forsettlig overtredelse av finanstilsynsloven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse, jf. finanstilsynsloven § 10 første ledd.

3.12.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen foreslår at man i Norge gir tilsvarende regler som etter EMIR artikkel 20 og 25 om tilbakekall av tillatelse eller anerkjennelse til å drive motpartsvirksomhet. Arbeidsgruppen foreslår at dette gjennomføres ved at det inntas en forskriftshjemmel som gir departementet mulighet til å fastsette nærmere bestemmelser om slikt tilbakekall av tillatelse og anerkjennelse, jf. arbeidsgruppens utkast til ny § 13-1 femte ledd i verdipapirhandelloven.

Det følger av EMIR artikkel 22 nr. 3 at medlemsstatene skal kunne ilegge passende administrative tiltak ved manglende overholdelse av reglene for sentrale motparter. Disse tiltakene kan inkludere krav om korrigerende tiltak innen en fastsatt frist. Det sies ikke noe i forordningen om hvilke konkrete former for administrative tiltak som skal kunne ilegges. Forordningen forutsetter imidlertid at tiltakene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha en avskrekkende effekt.

Arbeidsgruppens mener at gjeldende regelverk fungerer godt i praksis og at det gir norske myndigheter de nødvendige midler for å sikre at bestemmelsene om sentrale motparter etterleves. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke endringer i straffebestemmelsene, utover oppdaterte paragrafhenvisninger. Arbeidsgruppen foreslår videre oppdatering av paragrafhenvisningene i verdipapirhandelloven § 15-7.

3.12.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til denne delen av arbeidsgruppens forslag

3.12.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og forslag på dette punktet.