4 Gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XII nr. 3 (forordning (EF) nr. 924/2009 og forordning (EU) nr. 260/2012 om grensekryssende betalinger)
4.1 Bakgrunn for lovforslaget
EUs forordning 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro ble tatt inn i EØS-avtalen 7. november 2003 og er gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon. EU vedtok 16. september 2009 å erstatte forordning 2560/2001 med en ny forordning om betalinger på tvers av landegrensene. Formålet med forordningen er å bidra til at det indre markedet fungerer tilfredsstillende, samt styrke tilliten til euroen.
EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 86/2013 av 3. mai 2013 å innlemme Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene i fellesskapet i EØS-avtalen og å oppheve forordning 2560/2001, samt å innlemme Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/2012 om tekniske krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Stortinget samtykket 19. desember 2013, jf. Innst. 95 S (2013–2014) etter forslag fra departementet i Prop. 2 S (2013–2014), til at de to nye forordningene ble innlemmet i EØS-avtalen.
Gjennomføring av forordningene i norsk rett krever lovendring. Et høringsnotat fra Finanstilsynet med forslag til nødvendige lovendringer ble sendt på høring ved departementets brev 19. august 2013. Høringsfristen ble satt til 30. september 2013.
Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
Finansmarkedsfondet
Finanstilsynet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Handelshøyskolen i Bodø
Høyskolen i Sogn og Fjordane
Konkurransetilsynet
Norges Bank
Norges Forskningsråd
Norges Handelshøyskole
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Skattedirektoratet
Statens Pensjonskasse
Statistisk sentralbyrå
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
ØKOKRIM
Den Norske Advokatforening
Den norske Revisorforening
EVRY
Finans Norge
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Handelshøyskolen BI
Nets Norway AS
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Juristforbund
Norges Rederiforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Pensjonskasseforeningen
Sparebankforeningen i Norge
Følgende høringsinstanser har kommet med merknader til høringen:
Justis- og beredskapsdepartementet
Norges Bank
Statistisk Sentralbyrå
Advokatforeningen
Finans Norge
Pensjonskasseforeningen
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader til høringen:
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Brønnøysundregistrene
Konkurransetilsynet
Finanstilsynet
4.2 Gjeldende rett
Finansavtaleloven § 9 tredje ledd fastsetter at EØS-regler som svarer til forordning 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro skal gjelde som lov, med de tilpasninger som følger av vedlegg XII og protokoll 1 til EØS-avtalen. Finansavtaleloven gir departementet fullmakt til å fastsette at forordningen også skal gjelde for grensekryssende betaling i annen valuta.
Forordning 2560/2001 stiller krav om at gebyrene for grensekryssende betalinger på inntil 50 000 euro som er omfattet av forordningen, skal være lik gebyrene for nasjonale (innenlandske) betalinger. Formålet med forordning er å sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt styrke tilliten til valutaen euro. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av kredittransaksjoner (betalingsoverføringer initiert av betaleren), elektroniske betalinger (herunder korttransaksjoner) og minibankuttak. Forordningen gjelder ikke for betalinger som er initiert av betalingsmottakeren i henhold til forhåndslagret samtykke (direkte debiteringer – avtalegiro). Forordningen regulerer ikke vekslingsgebyrer i forbindelse med overføringen.
Forordning 2560/2001 artikkel 9 åpner for at avtaleparter utenfor eurosonen kan beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde for den nasjonale valuta. Per i dag er det bare Sverige og Romania som har meddelt at forordningens bestemmelser også skal gjelde deres nasjonale valuta. Etter finansavtaleloven § 9 tredje ledd annet punktum kan departementet ved forskrift fastsette at forordningen også skal gjelde for annen valuta.
I forbindelse med at EØS-regler som svarer til forordning 2560/2001 ble inkorporert i norsk rett, ble det vurdert om forordningens bestemmelser også skulle gjøres gjeldende for norske kroner, jf. Ot.prp. nr. 52 (2003–2004) kapittel 2.7. På side 13 (kapittel 2.7.3) uttalte departementet følgende om dette:
«Departementet er av den oppfatning at forordningen ikke bør utvides til også å omfatte norske kroner. Departementet viser i denne sammenheng til prinsippet om at kunden skal betale for faktiske kostnader. Dette er et viktig prinsipp for å hindre kryssubsidiering. Grensekryssende betalinger i norske kroner må antas å være mer ressurskrevende og dermed noe dyrere enn innenlands transaksjoner i norske kroner. Et krav om likt gebyr for de to tjenestene kan derfor medføre at bankene ikke kan ta priser som gjenspeiler de faktiske kostnadene. Ettersom de ulike bankene kan ha ulik mengde grensekryssende betalinger, vil dette igjen kunne føre til konkurransemessige uheldige effekter.
Et av formålene med forordningen er å bidra til reduserte priser på grensekryssende betalinger i euro. Den europeiske banknæringen etablerer nå et system som skal gi en mer effektiv gjennomføring av slike grensekryssende transaksjoner i euro. Systemet vil videre redusere kostnadene ved overføringene. Med hensyn til grensekryssende betalinger i norske kroner, finnes det ikke noe tilsvarende system. Selv om vi skulle la forordningen få virkning også for norske kroner, kan det på kort sikt ikke forventes mer effektive og billigere grensekryssende betalinger i norske kroner, rett og slett fordi det ikke finnes en infrastruktur som gjør dette mulig. På den annen side er det viktig å skape økonomiske incentiver som frembringer endringer i gjeldende infrastruktur.
Under henvisning til ovennevnte, mener departementet at det er lite hensiktsmessig i denne omgang å gjøre forordningen gjeldende for grensekryssende betalinger i norske kroner. Effekten av å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner er for usikker til at dette bør gjøres på det nåværende tidspunkt. Departementet vil imidlertid følge med i utviklingen i de aktuelle gebyrer, og vurdere tiltak – herunder å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner – dersom en ikke får en klar reduksjon i gebyrene innen rimelig tid.»
Stortinget sluttet seg enstemmig til departementets vurderinger og forslag, jf. Innst. O. nr. 69 (2003–2004) kapittel 2.2 og Besl. O nr. 76 (2003–2004).
4.3 Nærmere om forordningenes innhold og forholdet til norsk rett
4.3.1 Nærmere om forordning 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene
Forordning 924/2009 trådte i kraft i EU 1. november 2009. Forordningen er senere noe endret ved forordning 260/2012. I det følgende omtales innholdet i de enkelte artiklene i forordning 924/2009, slik de lyder etter endringene gjort i forordning 260/2012.
Forordning 924/2009 viderefører formålet og bestemmelsene i forordning 2560/2001, men utvider virkeområde for forordningen, slik at den også gjelder for direkte debiteringer. Dette innebærer at forordningen gjelder alle former for grensekryssende betalinger. Direkte debiteringer er betalinger initiert av betalingsmottakeren i tråd med et samtykke fra betaleren som er lagret hos betalingsinstitusjonen (banken) til enten betaler eller betalingsmottaker. Den norske tjenesten avtalegiro er et eksempel på en direkte debiteringstjeneste. Forordningen skal også gjelde uavhengig av størrelsen på betalinger, i motsetning til forordning 2560/2001 som kun gjaldt betalinger på inntil 50 000 euro.
I tillegg til at virkeområdet til forordningen utvides, styrkes tilsynsmyndighetenes rolle, og det stilles krav om at landene har etablert et system for utenomrettslig klageordning for slike transaksjoner. Forordning 924/2009 inneholder også bestemmelser om informasjonsplikt knyttet til gebyr for innenlandske og grensekryssende betalinger. Land som ikke har euro som nasjonal valuta kan, som i forordning 2560/2001, velge om forordningen også skal gjelde for grensekryssende betalinger i sin nasjonale valuta.
Artikkel 1 inneholder regler om formål og virkeområde for forordningen. Formålet med forordningen er å sikre at gebyrene for betalinger på tvers av landegrensene i EU/EØS-området er de samme som for betalinger i samme valuta innenfor en medlemsstat. Forordningen gjelder for betalinger på tvers av landegrensene som utføres i euro eller i den nasjonale valutaen til de medlemsstater som etter artikkel 14 har utvidet anvendelsen av denne forordning til også å gjelde sin nasjonale valuta. Forordningen får ikke anvendelse på betalinger som betalingstjenesteytere utfører for egen regning eller på vegne av andre betalingstjenesteytere, jf. nr. 3. Formålet og virkeområdet for forordningen er det samme som for forordning 2560/2001. Etter artikkel 1 nr. 4 (som er ny sammenlignet med forordning 2560/2001) inneholder forordningen artikkel 6, 7 og 8 regler om direkte debiteringer (avtalegiro).
I artikkel 2 defineres sentrale begreper som brukes i forordningen. Listen over definisjoner er tilpasset betalingstjenestedirektivet (direktiv 2007/64/EF), og er derfor endret sammenlignet med artikkel 2 om definisjoner i forordning 2560/2001. Artikkel 2 nr. 12 gjelder definisjonen av svært små foretak, og henviser til en kommisjonsrekommandasjon som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Denne definisjonen ble derfor endret i EØS-reglene som svarer til forordningen, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 86/2013, ved at teksten fra rekommandasjonen ble tatt direkte inn i definisjonen. Nr. 12 i EØS-reglene som svarer til forordningen lyder som følger:
«‘svært lite foretak’ et foretak som på tidspunktet for inngåelsen av betalingstjenestekontrakten er et foretak som uavhengig av juridisk form utøver økonomisk virksomhet. Dette omfatter særlig selvstendig næringsdrivende og familieforetak som utøver håndverksvirksomhet eller annen virksomhet samt partnerskap eller foreninger som regelmessig utøver økonomisk virksomhet. Kategorien svært små foretak og små og mellomstore bedrifter (SMB) omfatter foretak som sysselsetter færre enn 250 personer og som har en årsomsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, og/eller en samlet årsbalanse som ikke overstiger 43 millioner euro. Innenfor kategorien små og mellomstore bedrifter defineres et svært lite foretak som et foretak som sysselsetter færre enn ti personer og som har en årsomsetning og/eller årsbalanse som ikke overstiger 2 millioner euro.»
I artikkel 2 nr. 14 er betalingstjenesten «direkte debitering» definert som «en betalingstjeneste for debitering av en betalers betalingskonto, der en betalingstransaksjon blir initiert av betalingsmottakeren på grunnlag av betalerens samtykke gitt til betalingsmottakeren, til betalingsmottakerens betalingstjenesteyter eller til betalerens egen betalingstjenesteyter». Avtalegiro regnes etter definisjonen som en direkte debiteringstjeneste.
Artikkel 3 inneholder forordningens hovedregel om at gebyrer for betalinger på tvers av landegrensene skal være de samme som denne for tilsvarende nasjonale betalinger på samme beløp og i samme valuta. Etter artikkel 3 nr. 4 gjelder forordningen ikke gebyrer for valutaomregning. Artikkel 3 gjelder alle grensekryssende betalinger. Dette innebærer at også direkte debiteringstjenester (herunder avtalegiro) er omfattet av forordning 924/2009. Dett er nytt sammenlignet med artikkel 3 i forordning 2560/2001, som kun gjaldt kredittransaksjoner, elektroniske betalinger og minibankuttak og kun betalinger på inntil 50 000 euro.
Artikkel 4 inneholder regler om tiltak for å lette automatiseringen av betalinger, herunder krav om at betalingstjenestetilbydere (i hovedsak banker) når det er relevant skal opplyse brukere av betalingstjenesten (kunden) om dennes IBAN og BIC (internasjonale kontonummer). Det skal være kostnadsfritt å få disse opplysningene fra banken. Etter artikkel 4 nr. 3 kan betalingsyteren, dersom kunden ikke opplyser om mottakers IBAN-nummer og mottakende institusjons BIC-nummer, kreve ekstragebyr for transaksjonen. Slikt ekstragebyr skal institusjonen opplyse om i tråd med kravene i nr. 3. Nr. 4 gjelder for leverandører av varer eller tjenester og som aksepterer betalinger som er omfattet av forordningen. Ved faktureringen skal disse opplyse kundene om sitt IBAN-nummer og bankens BIC-nummeret til sin institusjon. Bestemmelsen svarer til artikkel 5 i forordning 2560/2001.
Artikkel 5 fastslår at medlemsstatene med virkning fra 1. januar 2010 skal avskaffe oppgjørsbasert nasjonal plikt for betalingstjenesteytere til å rapportere betalingsbalansestatistikk over sine kunders betalingstransaksjoner for beløp på opptil 50 000 euro. Artikkelen er ikke til hinder for at medlemsstatene fortsatt kan samle inn aggregerte data eller andre relevante og lett tilgjengelige opplysninger, forutsatt at slik innsamling ikke påvirker den automatiske betalingsbehandlingen. Fra 1. februar 2016 gjelder plikten også betalinger over 50 000 euro, jf. forordning 260/2012 artikkel 17 nr. 4. Artikkelen viderefører artikkel 6 i forordning 2560/2001 som gjaldt betalinger opp til 12 500 euro.
Artikkel 6 og 7 inneholder overgangsregler for multilaterale formidlingsgebyr for direkte debiteringer i euro som skal lette lanseringen av SEPA-ordningen for direkte debitering, ved å fastsette en øvre grense per transaksjon for det multilaterale formidlingsgebyret i en overgangsperiode. Dette skal bidra til å skape en felles forretningsmodell og en større juridisk klarhet om multilaterale formidlingsgebyrer, jf. fortalen punkt 11. Overgangsregelen i artikkel 6 om grensekryssende direkte debiteringer utløp 1. november 2012, mens overgangsregelen for nasjonale direkte debiteringer i euro gjelder frem til 1. februar 2017, jf. forordning 260/2012 artikkel 17 nr. 5. Etter utløpet av overgangsperiodene innføres et forbud mot multilaterale formidlingsgebyr for direkte debiteringer, jf. forordning 260/2012 artikkel 8, jf. artikkel 6 nr. 3.
Artikkel 8 er opphevet, jf. forordning 260/2012 artikkel 17 nr. 6.
Artikkel 9 fastslår at medlemsstatene skal utpeke hvilken myndighet som skal ha ansvaret for å sikre overholdelsen av forordningen.
Artikkel 10 fastsetter at det skal finnes fremgangsmåter som gjør det mulig for betalingstjenestebrukere og andre berørte parter å inngi klage til vedkommende myndigheter ved påståtte overtredelser av denne forordning begått av betalingstjenesteytere.
Artikkel 11 stiller krav om at det skal finnes egnede og effektive framgangsmåter for behandling av klager og tvister med sikte på å løse tvister om rettigheter og forpliktelser i henhold til denne forordning mellom betalingstjenestebrukere og betalingstjenesteytere. Etter artikkel 11 nr. 3 kan medlemsstatene beslutte at det bare er forbrukere og svært små bedrifter, jf. definisjonen i artikkel 2, som skal kunne benytte den utenrettslige klageordningen.
Artikkel 12 fastsetter krav om at myndighetene og klageorgan som er utpekt etter artikkel 9 og 11 skal samarbeide aktivt med tilsvarende myndigheter i andre land om å finne en rask løsning på tvister på tvers av landegrensene.
Artikkel 13 stiller krav om virkningsfulle sanksjoner som står i forhold til overtredelsen. Artikkelen svarer til artikkel 7 i forordning 2560/2001.
Artikkel 14 fastsetter at en medlemsstat som ikke har euro som valuta, kan beslutte å utvide anvendelsen av denne forordning til sin nasjonale valuta ved å sende melding til Kommisjonen. 14 dager etter at slik melding er sendt til Kommisjonen, utvides forordningens anvendelsesområde til å gjelde grensekryssende betalinger i denne valutaen på samme måte som for euro. Bestemmelsen svarer til artikkel 9 annet ledd i forordning 2560/2001.
Artikkel 15 fastsetter at Kommisjonen skal gjennomgå forordningen innen 31. oktober 2011 legge frem en rapport om hensiktsmessigheten av å avskaffe oppgjørsbasert nasjonal rapporteringsplikt, og innen 31. oktober 2012 legge frem en rapport om anvendelsen av forordningen. En tilsvarende revisjonsbestemmelse fulgte av artikkel 8 i forordning 2560/2001.
Artikkel 16 fastsetter at forordning 2560/2001 oppheves med virkning fra 1. november 2009, og artikkel 17 fastsetter at forordning 924/2001 får anvendelse fra samme dato.
4.3.2 Nærmere om forordning 260/2012 om tekniske krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro
Forordning 260/2012 fastsetter tekniske krav for kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro, samt sluttdato for når overgangen til et felles system for eurobetalinger – SEPA («Single European Payment Area») skal være sluttført for henholdsvis kredittoverføringer og direkte debiteringer. Uttrykket kredittoverføring er definert i forordningen som en bestemt type betalingstransaksjon, og er brukt for å markere at det kun er den typen overføringer som er nevnt i definisjonen som er omfattet av forordningen, jf. artikkel 2 nr. 1. Andre betalingstjenester enn kredittoverføringer eller direkte debiteringer, herunder korttransaksjoner og minibankuttak, omfattes ikke av forordningens virkeområde. Bakgrunnen for dette er at de felles SEPA-reglene for korttransaksjoner ikke var ferdig utarbeidet da forordningen ble vedtatt, jf. fortalen punkt 6.
I henhold til forordningen skal overgangen til SEPA være sluttført senest 1. februar 2014, jf. artikkel 6 nr. 1 og 2 (EU vedtok 18. februar 2014 en endringsforordning som utsatte fristen med 6 måneder, til 1. august 2014). Forordningen gjelder eurobetalinger, både nasjonale og grensekryssende, innad i unionen. Betalinger i andre valutaer enn euro, omfattes ikke av forordningens virkeområde, og det er ikke adgang til å utvide forordningen til å gjelde andre valutaer enn euro. Dette skyldes at SEPA-systemet kun gjelder eurobetalinger.
Forordning 260/2012 inneholder også et forbud mot multilaterale formidlingsgebyr («multilateral interchange fee») for direkte debiteringer som omfattes av forordningen, jf. artikkel 8 nr. 1. Dette forbudet gjelder fra 1. november 2012 for grenseoverskridende betalinger, og fra 1. februar 2017 for innenlandske betalinger i euro, jf. artikkel 6 nr. 3.
Forordning 260/2012 gjør som nevnt over også enkelte endringer i forordning 924/2009.
I det følgende omtales hver enkelt artikkel i forordningen.
Artikkel 1 i forordning 260/2012 fastsetter forordningens virkeområde. Det følger av artikkel 1 nr. 1 at forordningen kun gjelder kredittoverføringer, det vil si betalinger initiert av betaleren (for eksempel betalinger i nettbank), og direkte debiteringer, det vil si betalinger initiert av betalingsmottakeren i henhold til et forhåndslagret samtykke fra betaleren (for eksempel avtalegiro), i euro. Forordningen gjelder alle slike transaksjoner der både betalers og betalingsmottakers betalingstjenesteyter (i hovedsak banker, men kan også være betalingsforetak eller e-pengeforetak) er etablert i unionen. Artikkel 1 nr. 2 fastsetter unntak fra virkeområdet for visse typer transaksjoner, blant annet for interbankbetalinger (bokstav a) store betalinger som avvikles med egne systemer (bokstav b), korttransaksjoner (bokstav c), betalinger igangsatt med telekommunikasjonsutstyr eller andre digitale innretninger (bokstav d), pengeoverføringstransaksjoner (bokstav e) og e-pengetransaksjoner (bokstav f). Forordningen gjelder likevel betalinger som nevnt i bokstav f dersom betalingskontoene er identifisert med BBAN- eller IBAN-nummer.
I artikkel 2 defineres sentrale begreper som brukes i forordningen. På samme måte som i artikkel 2 i forordning 924/2009inneholder artikkel 2 nr. 23 en definisjon av «svært lite foretak» som henviser til en kommisjonsrekommandasjon som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Denne definisjonen ble derfor endret i EØS-reglene som svarer til forordningen, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 86/2013, ved at teksten fra rekommandasjonen ble tatt direkte inn i definisjonen. Nr. 23 i EØS-reglene som svarer til forordningen lyder som følger:
«‘svært lite foretak’ et foretak som på tidspunktet for inngåelsen av betalingstjenestekontrakten er et foretak som uavhengig av juridisk form utøver økonomisk virksomhet. Dette omfatter særlig selvstendig næringsdrivende og familieforetak som utøver håndverksvirksomhet eller annen virksomhet samt partnerskap eller foreninger som regelmessig utøver økonomisk virksomhet. Kategorien svært små foretak og små og mellomstore bedrifter (SMB) omfatter foretak som sysselsetter færre enn 250 personer og som har en årsomsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, og/eller en samlet årsbalanse som ikke overstiger 43 millioner euro. Innenfor kategorien små og mellomstore bedrifter defineres et svært lite foretak som et foretak som sysselsetter færre enn ti personer og som har en årsomsetning og/eller årsbalanse som ikke overstiger 2 millioner euro.»
Artikkel 3 til 5, samt vedlegg til forordningen, stiller krav til tilgjengelighet og samvirkingsevne, samt tekniske krav, for SEPA-baserte kredittoverføringer og direkte debiteringer. Artikkel 6 nr. 1 og 2 fastsetter at overgang til SEPA-baserte kredittoverforinger og direkte debiteringer skal være gjennomført innen 1. februar 2014. Artikkel 7 fastsetter at fullmakter til å iverksette direkte debiteringer som er gitt etter et gammelt betalingssystem fortsatt skal være gyldige etter overgang til SEPA-betalinger.
Etter artikkel 8 nr. 1 skal det ikke være multilaterale formidlingsgebyrer på direkte debiteringstjenester. Forbudet trer i kraft fra 1. november 2012 for grensekryssende betalinger og 1. februar 2017 for nasjonale betalinger, jf. artikkel 6 nr. 3. Forbudet i artikkel 8 nr. 1 gjelder ikke, på vilkår som nevnt i artikkel 8 nr. 2, transaksjoner som ikke kan gjennomføres på riktig måte eller som vil føre til unntaksbehandling, på grunn av for eksempel manglende midler, tilbakekalling, feil beløp eller feil dato, manglende fullmakt eller feil eller lukket konto.
Artikkel 9 fastsetter at en betaler eller betalingsmottaker som skal utføre betalinger som er omfattet av forordningen, ikke skal måtte opplyse om i hvilken medlemsstat denne kontoen befinner seg i.
Artikkel 10 fastslår at medlemsstatene skal utpeke hvilken myndighet som skal ha ansvaret for å sikre overholdelsen av forordningen.
Artikkel 11 stiller krav om virkningsfulle sanksjoner som står i forhold til overtredelsen.
Artikkel 12 stiller krav om at det skal finnes egnede og effektive framgangsmåter for behandling av klager og tvister med sikte på å løse tvister om rettigheter og forpliktelser i henhold til forordningen mellom betalingstjenestebrukere og betalingstjenesteytere. Etter artikkel 12 nr. 3 kan medlemsstatene beslutte at det bare er forbrukere og svært små bedrifter, jf. definisjonen i artikkel 2, som skal kunne benytte den utenrettslige klageordningen.
Artikkel 13 og 14 gjelder kommisjonens adgang til å vedta delegerte rettsakter for å ta hensyn til tekniske fremskritt og markedsutviklingen.
Artikkel 15 fastsetter at Kommisjonen skal legge frem en rapport om anvendelsen av forordningen innen 1. februar 2017.
Artikkel 16 åpner for at medlemsstatene kan fastsette overgangsregler.
Artikkel 17 gjør endringer i forordning 924/2009. Disse endringene er omtalt i kapittel 4.3.1 om forordning 924/2009 ovenfor.
Artikkel 18 fastsetter at forordningen trådte i kraft dagen etter at den ble kunngjort i Den europeiske unions tidende og at den kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
4.4 Høringsutkastet
Finansdepartementet sendte notat med forslag til lovendring på høring 19. august 2013. I høringsnotatet som var utarbeidet av Finanstilsynet, ble det foreslått å gjennomføre EØS-regler som svarer til forordning 924/2009 og forordning 260/2012 ved inkorporasjon i finansavtaleloven § 9 tredje ledd, og at någjeldende § 9 tredje ledd om inkorporasjon av forordning 2560/2001 oppheves.
I høringsnotatet ble det også foreslått at forordning 924/2009 ikke gis anvendelse for norske kroner. Begrunnelsen for dette var at de vurderingene som ble gjort i forbindelse med inkorporasjonen av forordning 2560/2001 fortsatt var relevante.
I høringsnotatet ble det foreslått at Finanstilsynet utpekes som vedkommende myndighet etter forordning 924/2009 artikkel 9 og forordning 260/2012 artikkel 10, som antas å være i tråd med arbeidsdelingen mellom Norges Bank og Finanstilsynet. Finanstilsynet la videre til grunn at forvaltningsloven og finanstilsynsloven tilfredsstiller kravene i forordning 924/2009 artikkel 10 om at det skal innføres fremgangsmåter som gjør det mulig for betalingstjenestebrukere å inngi klage til ansvarlig myndighet. Finanstilsynet la for øvrig til grunn at finanstilsynslovens sanksjonsregler tilfredsstiller forordningenes krav til sanksjoner, jf. forordning 924/2009 artikkel 13 og forordning 260/2012 artikkel 12.
Finanstilsynet antok videre i høringsnotatet at kravet i forordning 924/2009 artikkel 11 om egnede og effektive fremgangsmåter for utenrettslig klage- og tvistebehandling i forholdet mellom betalingstjenestebruker og betalingstjenesteyter kan oppfylles gjennom en utvidelse av Finansklagenemdas virkeområde, dog slik at den utenrettslige klage- og tvistebehandlingen begrenses til forbrukere og eventuelt svært små bedrifter, jfr. forordning 924/2009 artikkel 11 nr. 3 og forordning 260/2012 artikkel 12 nr. 3, jf. utkastet til forskriftshjemmel i finansavtaleloven § 9 for eventuell nærmere regulering av den utenrettslige klage- og tvistebehandlingen.
Finanstilsynet la til grunn at artikkel 5 nr. 1 om plikt til å oppheve betalingstjenesteyters eventuelle nasjonale forpliktelser til å utarbeide rapporter til bruk i oppgjørsbaserte betalingsbalansestatistikker ikke medfører behov for endringer i norsk rett. Finanstilsynet la herunder til grunn at valutaregisterlovens rapporteringsplikt ikke omfattes av forbudet artikkel 5 nr. 1. Finanstilsynet la også til grunn at det ikke er behov for overgangsregler etter forordning 260/2012 artikkel 16.
Departementet viste i høringsbrevet til at medlemslandene også kan gjøre forordning 924/2009 gjeldende for transaksjoner i nasjonal valuta. Norske kroner brukes i liten utstrekning til grensekryssende overføringer. Departementet la til grunn at en utvidelse av forordningens virkeområde til også å gjelde norske kroner ville kunne føre til uheldig kryssubsidiering mellom innenlandske og utenlandske betalingstjenester i norske kroner, ettersom bankene har forskjellige kostnader for disse transaksjonene.
Finansdepartementet opplyste også at foretak som yter betalingstjenester skal være medlem av klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4 for behandling av tvister om betalingstjenester, jf. forskrift 1.juli 2010 nr. 1049 om betalingsforetak § 1 femte ledd. Finansdepartementet la på denne bakgrunn til grunn at kravet i forordning 924/2009 artikkel 11 om at medlemsstatene skal innføre egnede og effektive framgangsmåter for behandling av klager og tvister mellom betalingstjenestebrukere og betalingstjenesteytere allerede trolig kan anses oppfylt.
4.5 Høringsinstansenes syn
Norges Bank og Pensjonskasseforeningen støtter forslaget til gjennomføring av forordningene. Også Finans Norge (FNO) er positiv til at forordningene gjennomføres i norsk rett, og viser til at dette vil gi norske banker mulighet til å delta i det indre markedet for betalingstjenester på lik linje med andre europeiske banker. Finans Norge slutter seg videre til departementets vurdering om at forordning 924/2009 ikke bør gjøres gjeldende for norske kroner, og viser til de vurderinger som tidligere er gjort om dette. I brev til Finanstilsynet 31. mai 2010 viste FNO til at en utvidelse av forordningen til å gjelde overføringer i norske kroner ikke vil ha noen virkninger på effektiviteten eller kostnadene for grenseoverskridende transaksjoner i norske kroner, men at det vil kunne bidra til samfunnsmessig uheldig kryssubsidiering. FNO har videre kommet med enkelte tekniske kommentarer til ordlyden i Finanstilsynets forslag. FNO foreslår at de to ulike forordningene gjennomføres i hvert sitt ledd i finansavtaleloven § 9 (henholdsvis tredje og fjerde ledd). FNO påpeker også at adgangen til å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner kun gjelder forordning 924/2009, og foreslår at dette presiseres i forskriftshjemmelen.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser til at forordning 260/2012 blant annet inneholder et forbud mot å opprettholde nasjonale forpliktelser for betalingstjenestetilbyderne til å utarbeide rapporter til bruk i oppgjørsbaserte betalingsbalansestatistikker, og påpeker at betalingsbalansestatistikk basert på bankens formidling av utenlandsbetalinger opphørte i 2004. Den nye forordningen vil derfor ikke ha betydning for norsk statistikk på dette område. SSB uttaler videre at forordningene kan gi grunnlag for å utvide statistikk for priser på betalinger som produseres i dag med priser på tjenester som forordningene har fokus på. SSB har for øvrig ingen merknader til anbefalingene i høringen.
Advokatforeningen er enig med departementet i at forordning 924/2009 ikke bør gjøres gjeldende for norske kroner og slutter seg til departementets begrunnelse. Advokatforeningen legger videre til grunn at eksisterende klagenemnd, jf. forskrift om betalingsforetak § 1 femte ledd, vil tilfredsstille kravene som fremgår av artikkel 12 i forordningen, men mener det likevel kan være grunn til å vurdere en forskriftsbestemmelse i lovforslaget slik Finanstilsynet foreslår. Advokatforeningen påpeker videre at finansavtaleloven er en forbrukerrettet lov og mener det derfor at det bør søkes gitt en tilgjengelig utforming av lovteksten. På denne bakgrunn foreslår Advokatforeningen å dele opp bestemmelsen med en del for hver forordning. Advokatforeningen påpeker videre at forskriftshjemmelen bør knyttes til norske kroner og ikke til «andre valutaer».
Justisdepartementet antar at det i lys av forskrift 1. juli 2010 nr. 1049 om betalingsforetak § 1 femte ledd kan være grunn til å foreta en nærmere vurdering av behovet for forskriftshjemmelen om utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning som Finanstilsynet har foreslått.
4.6 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at de to nye forordningene bør gjennomføres på samme måte som den forrige forordningen, dvs. ved inkorporasjon i finansavtaleloven § 9 tredje ledd. Etter departementets syn bør forordningene, i tråd med Finanstilsynets forslag, gjennomføres i ett enkelt ledd i finansavtaleloven § 9, slik at det ikke blir nødvendig å omnummerere de etterfølgende leddene i paragrafen.
En utvidelse av forordningen til også å gjelde norske kroner vil innebære at kostnadene ved grensekryssende betalinger i norske kroner ikke kan være høyere enn kostnadene ved innenlandske betalinger i norske kroner. Norske kroner brukes i liten utstrekning til grensekryssende overføringer. Forordningen regulerer uansett ikke eventuelle vekslingsgebyrer. Departementet er enig med Finanstilsynet og høringsinstansene i at en utvidelse av forordningens virkeområde til også å gjelde norske kroner ville kunne føre til uheldig kryssubsidiering mellom innenlandske og utenlandske betalingstjenester i norske kroner, ettersom bankene har forskjellige kostnader for disse transaksjonene. Resultatet av en slik utvidelse vil derfor kunne være økt pris på innenlandske betalinger i norske kroner. Departementet vil, i tråd med høringsutkastet og merknadene fra høringsinstansene, ikke foreslå at forordningen gjøres gjeldende for norske kroner.
Norges Bank har i tråd med departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 52 (2003–2004) fulgt med på bankenes priser for grensekryssende overføringer i norske kroner. Etter 2005 har Norges Bank i «Årsrapport om betalingssystem» gitt oversikt over slike priser. Oversiktene viser at prisen på slike overføringer har gått ned. Departementet legger til grunn at tilsvarende utvikling bør kunne forventes for grensekryssende direkte debiteringstjenester i norske kroner.
Advokatforeningenhar i sin høringsuttalelse påpekt at forskriftshjemmelen i finansavtaleloven § 9 tredje ledd bør gi adgang til å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner og ikke for «andre valutaer» slik Finanstilsynet foreslår. Departementet bemerker imidlertid at andre land kan velge å gjøre forordningen gjeldende for sine valutaer, og at det eventuelt vil være nødvendig å fastsette dette i forskrift for at det skal få virkning i norsk rett. Sverige og Romania har varslet Kommisjonen at forordningen skal gjøres gjeldende for sine nasjonale valutaer. Utvidelsen av forordningen til svenske kroner og rumenske lei, samt eventuelle andre kommende utvidelser til nasjonale valutaer, må gjennomføres i norsk rett for at det skal få virkning i Norge. Departementet følger derfor opp Finanstilsynets høringsforslag om en forskriftshjemmel for å kunne gjennomføre slike utvidelser av forordningens virkeområde til andre valutaer. Departementet er enig med Finans Norge i at det kun er forordning 924/2009 som kan gjøres gjeldende for andre valutaer, og foreslår å presisere dette i forskriftshjemmelen.
Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering i høringsnotatet av at det er naturlig at Finanstilsynet utpekes som vedkommende myndighet etter forordning 924/2009 artikkel 9 og forordning 260/2012 artikkel 10, og er videre enig i at forvaltningsloven og finanstilsynsloven tilfredsstiller kravene i forordning 924/2009 artikkel 10 om at det skal innføres fremgangsmåter som gjør det mulig for betalingstjenestebrukere å inngi klage til ansvarlig myndighet. Departementet slutter seg videre til Finanstilsynets vurdering om at finanstilsynslovens sanksjonsregler tilfredsstiller forordningenes krav til sanksjoner, jf. forordning 924/2009 artikkel 13 og forordning 260/2012 artikkel 12.
Departementet er enig med Finanstilsynet og SSBi at forbudet i forordning 924/2009 artikkel 5, jf. forordning 260/2012 artikkel 17 nr. 4, mot å opprettholde nasjonale forpliktelser for betalingstjenestetilbyderne til å utarbeide rapporter til bruk i oppgjørsbaserte betalingsbalansestatistikker, ikke vil ha betydning for norsk statistikk på dette område eller for rapporteringsplikten etter valutaregistreringsloven.
Som nevnt i høringsbrevet legger Finansdepartementet til grunn at foretak som yter betalingstjenester etter gjeldende rett, skal være medlem av klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4 for behandling av tvister om betalingstjenester, jf. forskrift 1. juli 2010 nr. 1049 om betalingsforetak § 1 femte ledd. Det er derfor etter departementets syn ikke behov for å utvide Finansklagenemndas virkeområde. Også Advokatforeningenlegger dette til grunn.Advokatforeningenstøtter Finanstilsynets forslag om forskriftshjemmel for klage- og tvistebehandling, mens Justisdepartementetpåpeker at det kan være grunn til å vurdere behovet for en slik forskriftshjemmel under henvisning til at alle foretakene likevel er omfattet av klageordningen, jf. forskriften om betalingsforetak § 1 femte ledd. Departementet er enig med Finanstilsynet og Advokatforeningen i at det kan være hensiktsmessig med en forskriftshjemmel om klage- og tvistebehandling selv om alle foretakene allerede er omfattet av en tvisteløsningsordning. Departementet viser blant annet til at forordning 924/2009 artikkel 12 fastsetter krav om samarbeid med andre lands myndigheter, og at det kan bestemmes at den utenrettslige tvisteløsningsmekanismen kun skal kunne benyttes av forbrukere og svært små foretak. Departementet foreslår på denne bakgrunn en hjemmel i finansavtaleloven § 9 som gir adgang til nærmere regulering av den utenrettslige klage og tvistebehandlingen i forskrift.
Forordning (EF) nr. 924/2009 og forordning (EU) nr. 260/2012 følger som utrykt vedlegg.