14 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

14.1 Merknader til endringer i likestillings- og diskrimineringsloven

14.1.1 Merknader til § 17

Likestillings- og diskrimineringslovens systematikk bygger på at §§ 17 og 18 henger sammen. Denne koblingen er ikke hensiktsmessig å videreføre.

Gjennomføring av direktivet krever endringer i begrepsbruken i bestemmelsene om universell utforming av IKT. Departementets foreslår derfor at § 18 gjøres til en selvstendig bestemmelse, som ikke utledes av den generelle bestemmelsen i § 17. Det foreslås ingen materielle endringer i § 17 utover dette.

Bestemmelsens første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsens andre ledd endres slik at henvisningen til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) fjernes. Bestemmelsen tredje, fjerde og femte ledd viderefører gjeldende rettstilstand. Det vises for øvrig til merknadene i kapittel 3.3.1.

14.1.2 Merknader til § 18

Bestemmelsens første ledd stadfester en plikt for offentlige og private virksomheter til å sikre universell utforming av løsninger for IKT. Plikten gjelder for IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner og som er hovedløsninger rettet mot eller stilt til rådighet for allmennheten.

Det følger av direktivets artikkel 1(1) at tilgjengelighetskravene er ment for å gjøre nettsteder og mobilapplikasjoner mer tilgjengelig for brukere("accessible for users"). Brukerbegrepet dekker, i tillegg til generelt publikum (allmenheten), også avgrensede grupper som ansatte i arbeidslivet.

Som nevnt foreslår departementet at ny § 18 skal være en selvstendig bestemmelse, som ikke utledes av § 17. Virkeområdet til dagens § 17 videreføres uten endringer, se merknader til § 17 over. Departementet foreslår å endre fra et allmennhetsbegrep i § 18 første ledd til et brukerbegrep, for å harmonere begrepsbruken med direktivet, og for å åpne opp for å kunne stille krav til universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet.

Virkeområde etter gjeldene rett i § 18 er avgrenset mot arbeidslivet generelt, ettersom IKT-løsninger rettet mot virksomhetens ansatte ikke anses rettet mot allmennheten. Ved å skifte til et brukerbegrep kan eventuelle krav til IKT-løsninger i arbeidslivet reguleres nærmere i forskrift. Begrepsendringen er ikke ment å medføre andre endringer i bestemmelsens virkeområde, eller påvirke kravene som stilles til universell utforming av automater. Det vil kun være IKT-løsninger i arbeidslivet, som eksplisitt omfattes av forskrift, som det stilles krav til. Paragraf 18 første ledd skal med andre ord ikke tolkes slik at alle IKT-løsninger i arbeidslivet skal være universelt utformet. Den nærmere grensedragningen gjøres i forskrift.

Bestemmelsens første ledd andre punktum stadfester at IKT-løsningene skal være universelt utformet fra det tidspunktet som er fastsatt i § 41.

Bestemmelsens annet ledd inneholder en definisjon av hva som menes med universell utforming. Definisjonen er tilsvarende den som følger av lovens § 17 med unntak av at begrepet "fysiske forhold" ikke er inkludert i definisjonen i § 18. Det betyr imidlertid ikke at kravene til universell utforming av IKT-løsninger ikke kan omfatte krav til fysiske forhold. I hvilken grad kravene til universell utforming av IKT-løsninger også stiller krav til fysiske forhold, når det gjelder IKT-løsninger, vil avhenge av de nærmere kravene som følger av forskriften, herunder de standarder det vises til. Forskriften regulerer krav til universell utforming av automater. Standardene inntatt i forskriften, evt. tilsvarende standarder som det refereres til, setter krav til fysiske forhold knyttet til automater. Eksempler er krav til skilting, tilkomst, betjeningsområde og betjeningshøyde.61

Bestemmelsen tredje ledd stadfester at det kan, på nærmere angitte vilkår, gjøres unntak fra kravene om universell utforming av IKT dersom kravene medfører en "uforholdsmessig stor byrde". Den foreslåtte begrepsbruken i tredje ledd om "uforholdsmessig stor byrde" er en gjennomføring av direktivets artikkel 5. Det vil være virksomhetene som har en plikt til å utarbeide en tilgjengelighetserklæring som skal vurdere om det foreligger en uforholdsmessig stor byrde etter § 18 tredje ledd.

Difi kan i kraft av sin generelle tilsynsmyndighet føre tilsyn med virksomhetenes forholdsmessighetsvurdering som skal være redegjort for i tilgjengelighetserklæringen, jf. §§ 36 og 19a.

Vurderingen av om det foreligger en uforholdsmessig stor byrde som kan begrunne unntak er, som i dag, svært snever. Terskelen for å ikke etterleve kravene skal ligge høyt og skal være godt begrunnet av virksomheten i tilgjengelighetserklæringen.

Departementet understreker at teknologi for IKT-løsninger utvikler seg svært raskt, og det kommer stadig nye løsninger på markedet. Det kan medføre at nye løsninger fort synker i pris, og det forventes derfor at virksomhetene omstiller seg og tar hensyn til denne utviklingen.

Dersom innhold er unntatt etter en forholdsmessighetsvurdering skal dette fremgå av tilgjengelighetserklæringen. Momenter for vurderingen av om det foreligger en uforholdsmessig stor byrde fremgår av ny § 18 tredje ledd. Vurderingen i tilgjengelighetserklæringen skal gjøres i tråd med denne bestemmelsen. Momentene i § 18 tredje ledd og momentene som fremgår av dispensasjonsbestemmelsen i forskriften er ikke identiske, og ingen av momentlistene er uttømmende. Departementet foreslår at momentene i forskriftens dispensasjonsbestemmelse videreføres. I praksis kan hensynene som fremgår av bestemmelsen om dispensasjon være relevant for virksomhetene i vurderingen av uforholdsmessig stor byrde, og motsatt, ved vurderingen av om det skal gis dispensasjon kan momentene i § 18 tredje ledd tas i betraktning.

Terskelen for å gjøre unntak fra kravene i tilgjengelighetserklæringen i forbindelse med forholdsmessighetsvurderingen, skal praktiseres tilsvarende som dispensasjonsadgangen.

Klageorganet (Diskrimineringsnemnda) vil kunne overprøve virksomhetens vurdering av om det er adgang til å gjøre unntak eller ikke. Tilsynsorganet (Difi) kan gi pålegg om retting til en virksomhet som ikke oppfyller plikten til universell utforming av IKT.

Virksomhetene som ikke har plikt til å utarbeide en tilgjengelighetserklæring (dvs. private virksomheter som ikke jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte) vil eventuelt måtte søke om dispensasjon dersom det skulle være aktuelt etter ny § 12 i forskriften. Departementet foreslår å endre dispensasjonsbestemmelsens vilkår fra "særlig tungtveiende grunner" til "uforholdsmessig stor byrde" av hensyn til en enhetlig begrepsbruk mellom loven og forskriften. Endringen er ikke ment å innebære en realitetsendring. Momentene i § 18 tredje er basert på direktivets artikkel 5(2) bokstav (a) og (b).

Bestemmelsen fjerde ledd gir uttrykk for sektoransvarsprinsippet, se Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.2.2.8. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Plikten til universell utforming av IKT anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift. Dette betyr bl.a. at håndhevingsorganet (Diskrimineringsnemnda) skal legge de sektorspesifikke reglene om universell utforming av IKT til grunn ved vurderingen av om plikten etter § 18 er oppfylt. Det skal med andre ord ikke pålegges ytterligere krav i medhold av § 18.

Det er inntatt en generell forskriftshjemmel i bestemmelsen femte ledd. Direktivets mer detaljerte krav skal gjennomføres ved endringer i forskriftens bestemmelser.

14.1.3 Merknader til § 19

Virkeområdet til § 19 endres slik at bestemmelsen avgrenses til å gjelde andre forhold enn IKT. Det foreslås ingen materielle endringer i bestemmelsen utover dette.

Aktivitets- og redegjørelsesplikten for universell utforming av IKT reguleres i egen bestemmelse, i ny § 19a. Dette skal sikre sammenhengen med departementets forslag om å skille plikten til universell utforming av fysiske forhold (§ 17) og plikten til universell utforming av IKT (§18).

14.1.4 Merknader til § 19a

Paragraf 19a er ny og omhandler kun IKT (ettersom omtalen av IKT tas ut av gjeldende § 19).

Bestemmelsens første ledd fastslår at offentlige virksomheter, offentligrettslige organer og private virksomheter er forpliktet til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme universell utforming av IKT. Denne plikten gjelder for alle virksomhetene som er omfattet av forskriftens krav til universell utforming av IKT. Innholdet i første ledd tilsvarer dagens § 19 og medfører ingen realitetsendringer. For en omtale av innholdet til plikten vises det til merknadene til § 19 i Prop. 81 L (2016-2017) side 326.

Bestemmelsen annet ledd stadfester en redegjørelsesplikt. Bestemmelsen innebærer en plikt for offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte å redegjøre for arbeidet med universell utforming av IKT. Redegjørelsesplikten innebærer at pliktsubjektene skal utarbeide en tilgjengelighetserklæring og sørge for en tilhørende tilbakemeldingsfunksjon for brukere. Denne bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med forskriftens bestemmelse om tilgjengelighetserklæring i foreslått § 6, se kapittel 7.3. Redegjørelsesplikten anses oppfylt dersom virksomhetene oppfyller forskriftens krav til tilgjengelighetserklæring i § 6.

14.1.5 Merknader til § 36

Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) skal føre tilsyn med at kravene i §§ 18 og 19a første ledd andre punktum overholdes, jf. § 41 om universell utforming av IKT.

Difi kan gi pålegg om retting til en virksomhet som ikke oppfyller plikten til universell utforming etter §§ 18og 19a første ledd andre punktum, og forskrift gitt i medhold av § 18 sjette ledd, og § 19a andre ledd, og kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegget dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet.

Bestemmelsen regulerer håndheving av reglene om universell utforming av IKT. Etter gjeldende rett henviser likestillings- og diskrimineringslovens § 36 til diskrimineringsombudslovens regler om tvangsmulkt (§ 13). Tilsvarende regler følger også av forskriftens § 6 og 7, med unntak for § 13 annet ledd annet punktum, som ikke er dekket i forskriften. Henvisningen til diskrimineringsombudslovens regler anses overflødig. Videre er ikke diskrimineringsombudslovens regler tilpasset Difi sin organisatoriske oppbygning. Departementet foreslår derfor at henvisningene til 13 fjernes fra § 36. Den materielle bestemmelsen i diskrimineringsombudslovens § 13 annet ledd annet punktum, som hverken følger av § 36 eller av forskriftens bestemmelser, foreslås derfor inntatt i § 36 annet ledd. Dette innebærer at en part kan begjære at en beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny av Difi, med henvisning til de relevante bestemmelsene i forvaltningsloven. Hva som nærmere ligger i dette er omtalt for nemnda sin del i Prop. 80 L (2016-2017):

"En part kan kreve at beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny, reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 36 vil da gjelde tilsvarende. Nemnda må i disse tilfellene behandle beslutningen om ileggelse av tvangsmulkt på nytt. Bakgrunnen for bestemmelsen er at ileggelse av tvangsmulkt normalt ikke i seg selv utgjør noe enkeltvedtak som er gjenstand for klagerett, og at forvaltningens konstatering av om mulkt skal ilegges, er basert på forhold som har inntrådt etter at vedtaket om tvangsmulkt er truffet. «Ileggelse» innebærer at forvaltningen tilkjennegir overfor den private parten at mulkten skal betales. Slik ileggelse kan skje gjentatte ganger på grunnlag av ett og samme enkeltvedtak om tvangsmulkt, for eksempel ved at et forbud mot å opptre på en bestemt måte brytes gjentatte ganger. Purring for manglende betaling av et beløp som det allerede er sendt påkrav for, er ikke en ny ileggelse.

Det er «forhold knyttet til ileggelsen» som er gjenstand for den særskilte klageretten. Med dette siktes det til de forholdene forvaltningen må ta stilling til for å konstatere om betingelsene for å ilegge tvangsmulkten er oppfylt. Klageretten gjelder for eksempel ikke spørsmålet om det var hensiktsmessig å treffe vedtak om tvangsmulkt i første omgang. Den særskilte klageretten gjelder heller ikke spørsmålet om det var hjemmel for å treffe vedtak om tvangsmulkt i første omgang.

Reglene i forvaltningsloven kapittel VI (§§ 28 til 36) gjelder tilsvarende ved klage over ileggelse av tvangsmulkt. Det gjelder også § 33 første ledd, som viser til at forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder tilsvarende så langt ikke annet følger av § 33.

Beslutning om tvangsmulkt er i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d tvangsgrunnlag for utlegg, se nærmere vurderingene i Prop.62 L (2015–2016) punkt 31.4.4"

Departementet legger til grunn at de samme føringene vil gjelde for Difi.

Difi kan kreve de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, og kreve adgang til IKT-løsninger som nevnt i § 18. Det samme gjelder klageinstansen ved klage over vedtak etter andre ledd.

Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av Difi eller av klageinstansen må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er avgjort. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring av tilsyn, utmåling av tvangsmulkt og hvordan vedtak om tvangsmulkt skal gjennomføres.

Diskrimineringsnemnda håndhever diskrimineringsforbudene knyttet til plikten om universell utforming av IKT. Nemnda behandler klager på diskriminering fra enkeltpersoner, interesseorganisasjoner og andre med rettslig klageinteresse. I hovedtrekk så er ansvarsfordelingen mellom Difi og nemnda slik at Difi fører tilsyn, mens nemnda behandler individklager.

Departementet foreslår at nemndas håndhevingsrolle på området presiseres i likestillings- og diskrimineringsloven § 36, som regulerer håndheving av universell utforming av IKT. Dette er for å tydeliggjøre nemndas rolle knyttet til håndheving av reglene om universell utforming av IKT. Departementet foreslår dermed et nytt femte ledd i § 36:

"Diskrimineringsnemnda håndhever klager over brudd på §§ 18, 19 og 19a i henhold til diskrimineringsombudslovens bestemmelser, jf. § 35."

Se mer om nemndas rolle i kapittel 14.2 for merknader til endringer i diskrimineringsombudsloven.

14.1.6 Merknader til § 36a

Departementet foreslår at Difis etterlevelse av kontroll og rapportering tas inn som en ny egen bestemmelse i loven. Det vises til omtale i kapittel 8.

14.1.7 Merknader til § 41

Det vises til omtalen i kapittel 12.3 om direktivets frister, tidspunkt for ikrafttredelse av de nye reglene og overgangsperioden som gis for at virksomhetene skal etterleve kravene.

Dagens § 41 annet ledd viser til at Difi kan gi dispensasjon fra fristene dersom det foreligger "særlig tungtveiende grunner". Vilkåret om særlig tungtveiende grunner endres som nevnt i kapittel 12.3 til uforholdsmessig stor byrde. Dette for å harmoniseres nasjonale bestemmelser med direktivets, se nærmere kapittel 5.3 og kapittel 12.3.

Endringen skal ikke medføre realitetsendringer med hensyn til hva som er terskelen for å innvilge dispensasjon.

Forskriften har en egen bestemmelse om ikrafttredelse og overgangsregler i § 11 (ny § 14). I hovedsak er det de samme reglene som følger av lovens § 41 og forskriftens § 11. Som omtalt i kapittel 12.3.1 gjelder det en generell overgangsfrist på tolv måneder, se forskriftens § 11 og lovens § 41.

Fristen på tolv måneder gjelder ved utvidelse av forskriftens virkeområde til nye pliktsubjekter. Ved innføring av nye krav, kan det settes en kortere overgangsfrist i forskriften. Overgangsfristens lengde må vurderes i det konkrete tilfellet, og vil blant annet bero på hensynet til forutsigbarhet, rettsikkerhet og evt. behovet for å gi kortere frist.

Departementet foreslår å fastsette en seks måneders overgangsfrist for de nye reglene som innføres. Som nevnt i kapittel 12.3.7 foreslår departementet å endre § 41 slik at kortere overgangsfrist kan fastsettes i forskrift, ved utvidelse av forskriften til nye pliktsubjekter. Det vil si at det åpnes for at det kan gis unntak fra den alminnelige 12 måneders overgangsfristen i forskriften.

Som presisert gjennomgående i høringsnotatet ønsker departementet at høringsinstansene gir innspill knyttet til lengden på foreslått overgangsfrist.

14.2 Merknader til endringer i diskrimineringsombudsloven

Diskrimineringsnemnda har myndighet til å håndheve bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven, med de unntakene som følger av diskrimineringsombudsloven § 7.

Etter gjeldende rett skal nemnda ikke håndheve bestemmelsen om universell utforming av IKT i § 18. Bakgrunnen for dette er at likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18 er koblet sammen, slik at klager over brudd på bestemmelsen om universell utforming av IKT, blir behandlet som et spørsmål om brudd på den generelle bestemmelsen om universell utforming etter § 17. Nemnda har etter gjeldende rett myndighet til å håndheve § 17.

Når departementet nå foreslår å skille §§ 17 og 18 innebærer det at unntaket i lovens § 7 første ledd bokstav (b), om Nemndas ansvarsområde, oppheves. På denne måten blir nemndas myndighet til å behandle klager over manglende oppfyllelse av plikten til universell utforming av IKT, videreført og presisert. Departementet foreslår at nemnda skal håndheve bestemmelsen om universell utforming av IKT, jf. forslag til ny § 18, og den foreslåtte bestemmelsen om aktivitets- og redegjørelsesplikten for universell utforming av IKT i § 19a. Nemnda følger reglene i diskrimineringsombudsloven ved sin klagebehandling.

Departementet foreslår at nemndas håndhevingsmyndighet, når det gjelder universell utforming av IKT, tydeliggjøres i likestillings- og diskrimineringsloven § 36, som regulerer håndhevingen av universell utforming av IKT. Etter dagens bestemmelse er det kun Difi sin tilsynsvirksomhet som fremgår av § 36. Dette kan gi et inntrykk av at nemnda ikke håndhever reglene om universell utforming av IKT. Ansvarsfordelingen mellom Difi og nemnda er i hovedtrekk slik at Difi fører tilsyn, mens nemnda behandler individklagene over brudd på bestemmelsene om universell utforming av IKT.

Difi skal føre tilsyn med at kravene i § 18, jf. § 41 overholdes. Difi har ikke myndighet til å behandle klager over diskriminering på grunn av manglende etterlevelse av kravene til universell utforming. Difi fører et risikobasert tilsyn hvor enkelte IKT-løsninger blir vurdert og testet opp mot kravene i forskriften. Dersom det påvises manglende etterlevelse av forskriftens krav vil tilsynet kunne følge opp dette nærmere etter forskriftens prosessuelle bestemmelse og virkemidler, se nærmere §§ 5,6 og 7 i forskriften.

Når nemnda skal behandle klager på manglende etterlevelse av forskriftens bestemmelser, herunder aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 19a, er det diskrimineringsombudslovens prosessuelle bestemmelser som ligger til grunn for nemndas håndheving.

En henvisning til nemndas håndheving i § 36 innebærer en realitetsendring ettersom nemnda vil få nye oppgaver gjennom håndhevelsen av redegjørelsesplikten etter den foreslåtte § 19a.

Det er i dag inngått en samarbeidsavtale mellom Difi og nemnda, som tydeliggjør oppgavefordelingen og håndteringen av saker knyttet til universell utforming av IKT. Ifølge avtalen skal tilsynet, på forespørsel, gi en skriftlig IKT-faglig uttalelse i forbindelse med klagesaker som behandles i nemnda.

Departementet foreslår at Diskrimineringsombudslovens unntaket i § 7 bokstav (b) «§ 18 om universell utforming av IKT» i diskrimineringsombudsloven, oppheves.

Se nærmere merknader til likestillings- og diskrimineringsloven § 36 i kapittel 14.1.5.

14.3 Forslag til lovendringer i likestillings- og diskrimineringsloven

Forslag til endringer i likestillings- og diskrimineringsloven. Endringene er skrevet i kursiv.

§ 17. Universell utforming

Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner.

Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Plikten gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

1. effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse,
2. om virksomhetens alminnelige funksjoner er av offentlig art,
3. kostnadene ved tilretteleggingen,
4. virksomhetens ressurser,
5. sikkerhetshensyn,
6. vernehensyn.

Plikten etter første ledd anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift.

Kongen kan gi forskrift om innholdet i plikten til universell utforming på områder som ikke er omfattet av krav i annen lov eller forskrift.

§ 18. Universell utforming av IKT

Plikten etter første ledd gjelder ikke dersom det innebærer en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

1. effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse,
2. virksomhetens karakter,
3. kostnadene ved tilretteleggingen,
4. virksomhetens størrelse og ressurser.

Plikten etter denne paragrafen anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift.

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming av IKT-løsninger.

§ 19. Aktivitetsplikt for universell utforming

Offentlige virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten. Det samme gjelder for private virksomheter rettet mot allmennheten.

§ 19a. Aktivitets- og redegjørelsesplikt for universell utforming av IKT

Offentlige og private virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming av IKT innen virksomheten.

Offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte skal redegjøre for arbeidet med universell utforming av IKT.

Kongen kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om innholdet i redegjørelsesplikten.

§ 36. Håndheving av reglene om universell utforming av IKT

Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) skal føre tilsyn med at kravene i §§ 18 og 19a annet ledd, jf. § 41 om universell utforming av IKT, overholdes.

Difi kan gi pålegg om retting til en virksomhet som ikke oppfyller plikten til universell utforming etter §§ 18og 19a annet ledd, og forskrift gitt i medhold av § 18femte ledd og § 19a tredje ledd, og kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegget dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. En part kan begjære at en beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny. Forvaltningslovens §§ 28-36gjelder tilsvarende.

Difi kan kreve de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, og kreve adgang til IKT-løsninger som nevnt i § 18. Det samme gjelder klageinstansen ved klage over vedtak etter andre ledd.

Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av Difi eller av klageinstansen må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er avgjort. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring av tilsyn, utmåling av tvangsmulkt, og hvordan vedtak om tvangsmulkt skal gjennomføres.

§ 36a. Tilsynsorganets plikt til kontroll og rapportering

Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) skal jevnlig måle om offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner overholder kravene til universell utforming.

Nærmere regler om kontroll og rapportering til ESA/EU-Kommisjonen kan fastsettes i forskrift.

§ 41. Overgangsregler

Plikten etter § 18 første ledd inntrer tolv måneder etter at forskrift om innholdet i plikten etter § 18 femte ledd har trådt i kraft, eller tolv måneder etter at forskriften gjøres gjeldende for nye pliktsubjekter, med mindre kortere frister følger av forskriften. Eksisterende IKT-løsninger skal være universelt utformet fra 1. januar 2021.

Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) kan gi dispensasjon fra fristene dersom det foreligger en uforholdsmessig stor byrde.

14.4 Forslag til lovendringer i diskrimineringsombudsloven

Kapittel 3 Diskrimineringsnemnda

§ 7. Nemndas ansvarsområde

Nemnda skal håndheve bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd, med unntak av følgende bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven:

1. § 13 første ledd om seksuell trakassering
2. § 24 om offentlige myndigheters plikt til å arbeide for likestilling
3. § 25 om arbeidslivets organisasjoners plikt til å arbeide for likestilling
4. § 26 om arbeidsgivers plikt til å arbeide for likestilling
5. § 28 om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv.
6. § 32 annet ledd om behandling av lønnsopplysninger
7. § 39 om straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap

Diskrimineringsnemnda skal ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven.

14.5 Forslag til endringer i forskrift om universell utforming av IKT-løsninger

Forslag til endringer i forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger er som følger. Endringene er skrevet i kursiv. Merknader og redegjørelser for endringene er behandlet i høringsnotatet.

§ 1. Forskriftens formål

Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, for å fremme likeverdig samfunnsdeltakelse, bygge ned og hindre nye digitale barrierer og hindre diskriminering.

§ 2. Virkeområde

Forskriften gjelder for IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stilt til rådighet for brukere.

Forskriften er begrenset til å gjelde automater og nettløsninger, herunder mobilapplikasjoner og digitale læremidler.

Forskriften gjelder for IKT-løsninger i utdannings- og opplæringssektoren.

Forskriften gjelder ikke for IKT-løsninger i virksomheter som sysselsetter arbeidstaker, og som brukes ved utøvelse av arbeid, med mindre annet fremgår av forskriften.

Offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, har plikt til universell utforming av innhold på intranett og ekstranett, så langt innholdet er omfattet av § 4 fjerde ledd bokstav g. Tilsvarende skal disse virksomhetene oppfylle forskriftens krav til forhåndsinnspilt multimediainnhold i § 4 fjerde ledd bokstav b, og kravene til tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon i § 6

Forskriften gjelder ikke for nettløsninger som faller inn under kringkastingslovens virkeområde.

Forskriften gjelder ikke der utformingen av IKT-løsninger reguleres av annen lovgivning.

Forskriften gjelder ikke på Svalbard, på installasjoner og fartøy i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, i økonomisk sone, eller på norske skip og luftfartøyer utenfor norsk territorium. Kravene i § 5 gjelder ikke på norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

§ 3. Definisjoner

I forskriften menes med

1. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT): Teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
2. Automat: Maskin eller annen innretning som brukeren opererer alene for å kjøpe en vare eller få utført en tjeneste.
3. Nettløsning: Formidling av informasjon eller tjeneste som er tilgjengelig i nettleser eller tilsvarende, tilgjengelig via en URI (Uniform Resource Identifier) og som benytter http-protokollen (Hypertext Transfer Protocol) eller tilsvarende for å tilgjengeliggjøre innhold.
4. Digitale læremidler: nettbaserte redskaper som kan brukes i det pedagogiske arbeidet, og som er utviklet med hensikt å støtte læringsaktiviteter.
5. Mobilapplikasjon: brukerprogramvare som utformes og utvikles for bruk på mobile enheter rettet mot allmennheten, som smarttelefoner og nettbrett. Dette omfatter ikke programvare som styrer enhetene (operativsystem) eller maskinvare.
6. Hovedløsning: IKT-løsninger som er en integrert del av den måten virksomheten informerer og tilbyr sine tjenester til allmenheten å og som er knyttet til virksomhetens alminnelige funksjon. Hovedløsning i utdannings- og opplæringssektoren: nettløsninger som er en integrert del av virksomhetens undervisning eller informasjonsformidling, og som virksomheten har innflytelse over.
7. Tidsbaserte media: omfatter media av følgende typer: lyd, kun video, lyd-video, lyd og/eller video kombinert med interaksjon.
8. Gjenstander fra kulturhistoriske samlinger: privat eller offentlig eide gjenstander som presenterer en historisk, kunstnerisk, arkeologisk, estetisk, vitenskapelig eller teknisk interesse, og som er en del av samlinger bevart av kulturinstitusjoner som biblioteker, arkiver eller museer.
9. Intranett og ekstranett: nettsteder som er tilgengelig på et lokalt nettverk til bruk for virksomhetens ansatte (intranett) eller på det åpne internett og som gir utvalgte tredjeparter adgang til avgrenset innhold (ekstranett).
10. Måledata: resultater fra kontrollaktiviteten som utføres for å kontrollere at kravene i § 4 overholdes. Måledata omfatter både kvantitative opplysninger om nettsteder og mobilapplikasjoner som er testet (antall nettsteder og mobilapplikasjoner eventuelt med antall av besøkende eller brukere, mv.) og kvantitative opplysninger om status for universell utforming.
11. Ny IKT-løsning: Total utskifting av en teknisk løsning, versjonsoppgradering, utskifting eller større endring av kildekode og større endring av utseende eller utforming. Gradvise endringer over tid som til sammen utgjør en endring som nevnt i denne bokstav, kan også regnes som ny IKT-løsning.
12. Brukergrensesnitt: Møtepunktet mellom menneske og maskin, og den delen av maskinen brukeren kommer i direkte kontakt med, herunder fysisk maskinvare og logiske programvarekomponenter.
13. Standard: Normativt dokument, herunder spesifikasjoner, retningslinjer og veiledninger. Med standard menes også standard vedtatt etter forordning nr. 1025/2015 artikkel 2(1) bokstav b og c.

Merknad: Begreper i gjeldende rett er her avkursivert, slik at kursivering kun indikerer hva som er nytt. Begrepene som defineres i bokstav a-m vil kursiveres i endelig forskriftstekst.

§ 4. Krav til universell utforming av nettløsninger

Virksomhetene skal sikre at nettløsninger er universelt utformet ved å gjøre de mulig å oppfatte, mulig å betjene, forståelige og robuste.

Nettløsninger skal minst utformes i samsvar med EN 301 549 V2.1.2 (2018-08) kapittel 9 (WCAG 2.1) på nivå A og AA, eller senere versjoner som endrer eller erstatter denne standarden.

Nettløsninger som tilfredsstiller kravene i annet ledd presumeres å være i overenstemmelse med første ledd.

Kravene til universell utforming gjelder ikke for følgende innhold:

1. dokumentformater publisert før 1. juli 2014. Slike dokumentformater er likevel omfattet dersom dokumentet er nødvendig for en aktiv administrativ prosess som ledd i de oppgaver virksomheten ivaretar.
2. forhåndsinnspilte tidsbaserte medier publisert før 1. januar 2021, trenger ikke oppfylle suksesskriterium 1.2.3 og suksesskriterium 1.2.5.
3. direktesendte tidsbaserte medier.
4. nettbaserte kart og karttjenester, så lenge vesentlig informasjon finnes på en tilgjengelig digital måte, for kart som er ment for navigasjonsformål.
5. tredjepartsinnhold utenfor virksomhetens kontroll.
6. reproduksjoner av kulturhistoriske gjenstander som ikke kan gjøres universelt utformet enten fordi:
1. etterlevelse av kravene er uforenlig med gjenstandens bevaring eller autensitet, eller
2. på grunn av manglende kostnadseffektive automatiserte løsninger, som kan omdanne manuskripter eller annet innhold.
7. innhold på intranett og ekstranett publisert før 1. januar 2021, frem til nettløsningen gjennomgår en vesentlig revisjon etter § 3 første ledd bokstav k.
8. innhold på arkiverte nettløsninger som ikke er nødvendige for aktive administrative prosesser i virksomheten og som ikke er oppdatert eller redigert etter 1. juli 2014.

§ 5. Krav til universell utforming av automater

Automater skal minst utformes i samsvar med følgende standarder, eller tilsvarende disse standarder:

1. CEN/TS 15291:2006 – Identification Card Systems – Guidance on design for accessible card-activated devices.
2. NS-EN 1332-1:2009 – Identification Card Systems – Human-machine interface – Part 1: Design principles for the user interface.
3. NS-EN 1332-2:1998 – Identification Card Systems – Man-machine interface – Part 2: Dimensions and location of a tactile identifier for ID-1 cards.
4. NS-EN 1332-3:2008 – Identification Card Systems – Man-machine interface – Part 3: Keypads.
5. NS-EN 1332-4:2007 – Identification Card Systems: – Man-machine interface – Part 4: Coding of user requirements for people with special needs.
6. NS-EN 1332-5:2006 – Identification Card Systems – Man-machine interface – Part 5: Raised tactile symbols for differentiation of application on ID-1 cards.
7. NS-EN ISO 9241-20:2009 – Ergonomics of human-system interaction -- Part 20: Accessibility guidelines for information/communication technology (ICT) equipment and services.
8. ISO 20282-1:2006 – Ease of operation of everyday products -- Part 1: Design requirements for context of use and user characteristics.
9. ISO/TS 20282-2:2006 – Ease of operation of everyday products -- Part 2: Test method for walk-up-and-use products.
10. ISO/TR 22411:2008 – Ergonomics data and guidelines for the application of ISO/IEC Guide 71 to products and services to address the needs of older persons and persons with disabilities.

§ 6. Tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjonalitet

Offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, skal avgi en tilgjengelighetserklæring vedrørende etterlevelse av kravene i § 4. Tilgjengelighetserklæringen skal være detaljert, uttømmende og tydelig. Tilgjengelighetserklæringen skal oppdateres regelmessig. Den skal være universelt utformet, i et maskinleselig format og følge standardoppsettet for slike erklæringer.

Tilgjengelighetserklæringen skal inneholde:

1. En forklaring av innhold som ikke er universelt utformet, og en begrunnelse for hvorfor innholdet ikke kan følge kravene, samt en beskrivelse av universelt utformede alternativer, der det finnes.
2. En beskrivelse av, og lenke til en tilbakemeldingsfunksjon, hvor enhver kan varsle virksomheten om mangelfull etterlevelse av kravene i forskriftens § 4. Enhver kan også be om opplysninger som er unntatt etter § 4 tredje ledd, eller som er unntatt etter en forholdsmessighetsvurdering i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven § 18 tredje ledd.
3. Lenke til håndhevingsprosedyren og informasjon om klagerett.

For nettsteder skal tilgjengelighetserklæringen publiseres på virksomhetens nettsted.

For mobilapplikasjoner skal tilgjengelighetserklæringen enten være publisert på virksomhetens nettsted, eller sammen med nedlastingsinformasjon for mobilapplikasjonen.

Virksomhetene skal svare på henvendelser fra brukerne innen rimelig tid.

§ 7. Tilsyn og krav om dokumentasjon

Direktoratet for forvaltning og ikt fører tilsyn etter forskriften.

Virksomhet som har ansvar etter forskriften, skal kunne dokumentere at krav i §§ 4 og 5 er overholdt. Ansvarsforhold i virksomheten og hvilke standarder som er benyttet for den aktuelle tekniske løsningen skal dokumenteres.

Direktoratet for forvaltning og ikt kan kreve de opplysninger og foreta de undersøkelser som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver, herunder kreve tilgang til IKT-løsninger som reguleres av forskriften.

Retten til å kreve dokumentasjon eller tilgang til lokaler og IKT-løsninger etter tredje ledd gjelder uten hinder av taushetsplikt.

§ 12. Dispensasjon

Direktoratet for forvaltning og ikt kan etter søknad gi dispensasjon fra tidsfristene forgjennomføring av forskriftens krav, dersom det foreligger en uforholdsmessig stor byrde. En uforholdsmessig stor byrde kan være hensynet til personvern, økonomi, sikkerhet, teknologiske muligheter eller der utviklingsforløpet for en anskaffelse ikke lar seg tilpasse tidsfristene.

Direktoratet for forvaltning og ikt skal årlig kontrollere om offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner overholder kravene til universell utforming etter forskriftens § 4.

Kontrollene skal utføres i samsvar med metodikken fastsatt i gjennomføringsrettsakt av EU-kommisjonen.

Metodikken omfatter:

1. perioden for målingen og utvalget av nettsteder og mobilapplikasjoner som inngår i målingen,
2. på nettstedsnivå; utvalget av enkeltsider og innholdet på disse sidene,
3. på mobilapplikasjonsnivå; innholdet som skal testes, herunder versjon, tidspunkt for lansering og oppdateringer,
4. en beskrivelse av brudd og samsvar med kravene til universell utforming med henvisning til relevante deler av gjeldende standard,
5. dersom det avdekkes brudd med kravene skal offentlige organer få data og informasjon om etterlevelsen av kravene, i et format som setter de i stand til å rette opp bruddene,
6. hensiktsmessige ordninger, herunder om nødvendig veiledning og eksempler om automatisk testing, manuell testing og brukertesing, som lar seg gjøre innenfor perioden for måling og rapportering.

Det skal rapporteres til ESA/EU-kommisjonen hvert tredje år. Første rapport skal fremlegges senest 23. desember 2021.

§ 14. Ikrafttredelse og overgangsregler

Forskriften trer i kraft 1. juli 2013.

Virksomheter som har plikter i henhold til denne forskriften, skal sørge for at nye IKT-løsninger er universelt utformet senest 12 måneder etter at denne forskriften er trådt i kraft. Virksomheter i opplærings- og utdanningssektoren har plikt til å sørge for at nye IKT-løsninger er universelt utformet senest 12 måneder etter 1. januar 2018.

For kravene som følger av § 2 sjette ledd, § 4 annet ledd og § 6 gis det en overgangsperiode på 6 måneder fra kravene trer i kraft.

Eksisterende IKT-løsninger skal være universelt utformet innen 1. januar 2021.