3 Direktivets virkeområde, harmoniseringsnivå og definisjoner

3.1 Direktivets generelle virkeområde

Artikkel 1 definerer direktivets virkeområde. Direktivet omfatter i utgangspunktet alle "offentlige organers" nettsteder og mobilapplikasjoner.

Direktivet unntar visse sektorer, og enkelte typer innhold på nettsteder fra direktivets virkeområde. Noen av unntakene er tidsbegrenset, mens andre er permanente, jf. 1(3) og 1(4). Unntakene er behandlet i kapittel 3.4.

Direktivets formål er å gjøre nettsteder og mobilapplikasjoner tilgjengelig for brukere gjennom universell utforming, jf. artikkel 1(1) "more accessible to users". Direktivets virkeområde er vidt ettersom det retter seg mot alle nettsteder og mobilapplikasjoner i offentlig sektor som er rettet mot allmennheten, i tillegg til intra- og ekstranett som er rettet mot en avgrenset gruppe brukere, men ikke allmennheten som sådan jf. kapittel 3.5.12. Brukerbegrepet i artikkel 1(1) kan dermed sies å rekke videre enn begrepet allmennheten "general public".

Mobilapplikasjoner er definert som en applikasjon som er rettet mot allmennheten, "use by the general public" se kapittel 3.6.2.

3.2 Gjeldende retts generelle virkeområde for kravene om universell utforming av IKT

Etter dagens regelverk er den generelle bestemmelsen om universell utforming gitt i likestillings- og diskrimineringsloven § 17. Det følger av § 17 annet ledd at bestemmelsen også omfatter i IKT-løsninger. De nærmere kravene til universell utforming av IKT-løsninger er regulert i likestillings- og diskrimineringslovens § 18. Bestemmelsene er imidlertid bygget over samme lest og de generelle vilkårene som f.eks. allmennheten skal tolkes likt.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 pålegger "offentlige og private virksomheter" som er "rettet mot allmennheten" en plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Dette innebærer at virksomhetens funksjon må være "rettet mot enhver", jf. Prop. 81 L (2016-2017) merknader til § 17.

Eksempler på offentlige virksomheter som er rettet mot allmennheten er offentlige kontorer der publikum kan henvende seg, idrettsanlegg, offentlig transport og kulturbygg. Private virksomheter rettet mot allmennheten er for eksempel butikker, tjenestetilbydere og informasjons- og servicekontorer, jf. Prop 81 L (2016-2017) side 323. Virksomheter rettet mot mer spesifiserte målgrupper anses som rettet mot allmenheten dersom målgruppen er avgrenset av mer generelle forhold som geografisk tilhørighet eller alder.

Det følger av forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at et mer tilfeldig utvalg av personer kan falle innenfor begrepet "allmennheten". Barnehager, skoler, sykehus og fritidsklubber er omfattet av begrepet "allmenheten".

Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 andre ledd gir en definisjon av universell utforming: "Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene […]." Plikten til universell utforming innebærer at virksomhetene skal tilpasse de fysiske omgivelsene slik at flest mulig brukerforutsetninger ivaretas uten særløsninger, jf. Prop. 81 L (2016-2017) side 323. Utformingen eller tilretteleggingen skal være slik at virksomhetens "alminnelige funksjoner" kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Det fremgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 18 at løsninger for IKT som underbygger virksomhetens "alminnelige funksjoner" og som er "hovedløsninger" rettet mot eller stilt til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet.

Dagens lovgivning stiller krav til universell utforming av nettløsninger som er rettet mot allmennheten, men omfatter ikke intra- og ekstranett i arbeidslivet, som ikke anses rettet mot allmennheten.

3.3 Departementets vurdering

Departementet har vurdert behovet for å harmonisere begrepene i loven med direktivets begreper og har utredet de rettslige konsekvensene av å harmonisere begrepene.

3.3.1 Nettsteder og mobilapplikasjoner

Direktivet gjelder for nettsteder ("websites"). Et nettsted består av en eller flere nettsider. Begrepet "nettside" er ikke definert i direktivet, men begrepet "website" er definert i ordlisten til WCAG 2.1-retningslinjer. Tilsvarende definisjon er brukt i den europeiske standarden som direktivet viser til, EN 301 549.10

Med nettside ("web page") menes en ikke-integrert ressurs som hentes fra én enkelt URL ved hjelp av HTTP, samt en hvilken som helst annen ressurs som brukes til presentasjon eller som skal presenteres sammen med den av en brukeragent.

Definisjonen av begrepet nettside, som direktivet omhandler, faller inn under definisjonen av "nettløsning" som forskrift om universell utforming av IKT-løsninger regulerer, jf. § 3 første ledd bokstav (c). Nettsteder er dermed dekket av begrepet "IKT" i likestillings- og diskrimineringsloven § 18 andre ledd.

Direktivet gjelder også for mobilapplikasjoner jf. artikkel 1(1). Begrepet er definert i artikkel 3(2), hvor det med mobilapplikasjon menes:

"«mobilapplikasjon» brukerprogramvare utformet og utviklet av eller på vegne av offentlige organer for bruk av allmennheten via mobile enheter som smarttelefoner og nettbrett. Det omfatter ikke programvaren som styrer disse enhetene (mobile operativsystemer) eller maskinvaren."

Det er en etablert tolkning at begrepet "mobilapplikasjoner" faller inn under forskriftens definisjon av nettløsning i § 3 bokstav (c) og er dekket av begrepet "IKT" i likestillings- og diskrimineringslovens § 18 andre ledd.

3.3.2 Behov for lovendringer i §§ 17 og 18 i likestillings- og diskrimineringsloven

Virkeområdet i likestillings- og diskrimineringsloven § 18 avgrenses ved at IKT-løsningen er rettet mot eller stilt til rådighet for allmennheten, jf. første ledd. Kriteriet "allmennheten" beror på en sammensatt vurdering og tolkes vidt. Likevel er begrepet "allmennheten" ikke så vidt at det omfatter arbeidslivet som sådan.

Det fremgår klart av lovproposisjonen til likestillings- og diskrimineringsloven (Prop. 81 L (2016-2017)) side 200 at: "arbeidsplasser, som kontorer og møterom, regnes ikke som rettet mot allmennheten dersom bare de ansatte har tilgang,".

Virksomhetens alminnelige funksjoner, som kun er til rådighet for ansatte eller eksterne med særlig tilgang, anses ikke som rettet mot allmennheten etter gjeldende rett. Overført til IKT-løsninger, herunder intra- og ekstranett, er det naturlig å anse intra- og ekstranett for ikke å være rettet mot allmennheten. Grunnlaget for slutningen er at det ligger i lovens system at vilkårene i § 17 og § 18 skal tolkes likt.

Direktivet bruker begrepet "bruker", som rekker videre enn begrepet "allmennheten", og innebærer en plikt til universell utforming av nye intra- og ekstranett, samt eksisterende intra- og ekstranett som gjennomgår en vesentlig revisjon etter 23.september 2019.

Bestemmelsen om intranett og ekstranett er en del av direktivets virkeområde og formulert som et tidsbegrenset unntak i artikkel 1(4) bokstav (g), som lyder:

"Dette direktiv får ikke anvendelse på følgende innhold på nettsteder og mobilapplikasjoner:

g) Innhold på ekstranett og intranett, det vil si nettsteder som er tilgjengelige bare for en begrenset gruppe mennesker og ikke allmennheten som sådan, og som er publisert før 23. september 2019, inntil slike nettsteder gjennomgår en vesentlig endring."11

Dette innebærer at direktivet stiller krav til universell utforming av intranett og ekstranett i arbeidslivet for offentlig sektor.

På dette punktet skiller direktivet seg fra nasjonal lovgivning, som ikke stiller krav om universell utforming av IKT i arbeidslivet. Departementet har kommet til at det er nødvendig å harmonisere lovens begrep med direktivets. Dagens systematikk der kravene til universell utforming av IKT reguleres både i § 17 og i § 18, er ikke hensiktsmessig å videreføre.

Ved å skille bestemmelsene kan vilkårene tilpasses til hva som er egnet for IKT-løsninger. Som følge av direktivet, er det nødvendig å utvide virkeområdet for § 18 til å omfatte intranett og ekstranett i arbeidslivet. Departementet går etter dette inn for at § 18 gjøres til en selvstendig bestemmelse, som ikke utledes av den generelle bestemmelsen i § 17.

Ny § 18 vil få et noe utvidet virkeområde ved at det åpnes for at krav til universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet kan reguleres nærmere i forskrift.

Lovforslaget medfører altså ingen endringer hva gjelder krav til universell utforming av de øvrige fysiske forholdene i arbeidslivet. Krav til universell utforming av fysiske forhold reguleres utelukkende av § 17, og nærmere krav til universell utforming av bygg reguleres i plan- og bygningsloven. Utgangspunktet er at dersom sektorkrav er oppfylt foreligger det ikke diskriminering etter § 17, jf. tredje ledd.

Ny § 18 får et eget ledd om unntak dersom kravene utgjør en "uforholdsmessig stor byrde", sammenlignet med dagens § 17 tredje ledd. Etter gjeldene regelverk kan virksomhetene søke Difi om dispensasjon fra forskriftens krav dersom det foreligger "særlig tungtveiende grunner." Se for øvrig kapittel 5.3 om endring av begrepet "særlig tungtveiende grunner" til begrepet "uforholdsmessig stor byrde" i § 10. Begrepet "uforholdsmessig stor byrde" vil brukes i resten av høringsnotatet, med mindre det refereres til gjeldende rett.

Unntaksadgangen i den foreslåtte § 18 andre ledd er tilpasset IKT-løsninger særskilt, og innebærer en harmonisering med direktivets momenter i artikkel 5.

Se for øvrig kapittel 14 for øvrige merknader til §§ 17 og 18.

3.3.3 Endringer i forskriftens formålsbestemmelse

Definisjonen av begrepet "universell utforming" følger av dagens § 17 annet ledd. Samme definisjon følger også av i forskriftens § 1. Ettersom departementet foreslår å skille §§ 17 og 18 inntas en definisjon av universell utforming i ny § 18 annet ledd annet punktum. Det foreslås derfor å fjerne definisjonen som følger av forskriftens § 1 ettersom det ikke er nødvendig å gjenta definisjonen i forskriften.

Departementet foreslår videre å oppdatere formålsbestemmelsen i forskriftens § 1, slik at den speiler formålet i likestillings- og diskrimineringsloven, blir mer konkret rettet mot IKT-løsninger, og samtidig rendyrkes som formålsbestemmelse.

I dag er uforholdsmessighetsbegrensingen inntatt i forskriftens formålsbestemmelse. Direktivets artikkel 5 om "uforholdsmessig stor byrde" foreslås gjennomført i ny § 18. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å videreføre henvisning til uforholdsmessig byrde i formålsbestemmelsen i forskriften.

Departementet foreslår at forskriftens § 1 skal lyde:

§ 1. Forskriftens formål

Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger for å fremme likeverdig samfunnsdeltakelse, bygge ned og hindre nye digitale barrierer og bidra til å hindre diskriminering.

De delene som utgår av dagens formålsbestemmelse i forskriftens § 1, er etter departementets vurdering tilfredsstillende dekket av andre bestemmelser i oppdatert lov og forskrift.

3.3.4 Offentlige virksomheter vs. private virksomheter

Gjeldende rett omfatter alle offentlige og private virksomheter, se likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18, mens direktivet kun gjelder for offentlige virksomheter.

Departementet legger til grunn at gjeldende nasjonale regler om universell utforming av IKT, som går lenger enn direktivet, videreføres, i tillegg til at de må etterleve de 12 nye suksesskriteriene på nivå A og AA som følger av en oppdatering av WCAG 2.0 til WCAG 2.1. Det innebærer at alle virksomheter, herunder private virksomheter og lag og organisasjoner uavhengig av størrelse, skal etterleve de 35 suksesskriteriene som fremgår av dagens forskrift, i tillegg til de 12 nye suksesskriteriene som følger av en oppdatering av WCAG retningslinjene.

Departementet foreslår, som nevnt, at i den grad direktivet stiller strengere funksjonell krav enn gjeldende rett, som universell utforming av intranett og forhåndsinnspilte video, vil disse kravene også gjøres gjeldende for private virksomheter, men kun for de som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte.

Gjennomføring av de 12 nye suksesskriteriene som følger av en oppdatering av WCAG 2.0 og EN 301 549-standarden, og endringen av skjæringspunktet for dokumenter, vil gjelde for alle virksomheter. Dette krever forskriftsendring.

3.3.5 Allmenheten vs. brukere

Virksomheter som er rettet mot "allmenheten" er omfattet av kravene til universell utforming etter gjeldende rett. Direktivet omfatter også intra- og ekstranett i offentlig sektor, jf. redegjørelse i 3.3.1.

Etter departementets vurdering er direktivets begrep "bruker" videre enn begrepet "allmennheten" i nasjonal rett. Brukerbegrepet dekker, i tillegg til publikum generelt (allmenheten), også avgrensede grupper med brukere, for eksempel ansatte eller eksterne som gis tilgang til begrensede områder på en virksomhets intranett, eller gjennom et ekstranett. Departementet mener at en harmonisering av begreper er nødvendig for å oppfylle direktivets krav. Dette krever lovendring. Se for øvrig kapittel 14.1.2 om merknader til § 18.

3.3.6 Hovedløsning vs. alle nettsteder og mobilapplikasjoner

Departementet har vurdert om vilkåret "hovedløsning" i likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18 innebærer en avgrensing av virkeområdet, slik at ikke alle nettsteder og mobilapplikasjoner omfattes. I lovproposisjonen (Prop. 81 L (2016-2017) merknader til § 18) uttales det at:

"Som for fysiske forhold er det hovedløsningen som skal tilrettelegges. Kravet til universell utforming er ikke oppfylt dersom det etableres alternative nettløsninger eller plattformer for personer med funksjonsnedsettelser. Dersom virksomheten tilbyr flere likeverdige og tilsvarende hovedløsninger på ett sted, for eksempel flere minibanker i samme lokale, er det tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav at en av disse er universelt utformet. Dersom virksomheten har flere IKT-løsninger av ulik karakter, for eksempel både telefonapplikasjon og nettbank på PC må begge være universelt utformet, jf. Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.10.6.3.

Alle nettsteder som henvender seg til en ubestemt krets av personer vil dermed være omfattet dersom det er en hovedløsning for å gi informasjon og tjenester for virksomheten, jf. Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.2.3.3.

En "hovedløsning" er definert i gjeldende forskrift § 3 bokstav (e) – (bokstav (f) i forslag til forskrift) – på denne måten:

"IKT-løsninger som er en integrert del av den måten virksomheten informerer og tilbyr sine tjenester til allmennheten på og som er knyttet til virksomhetens alminnelige funksjon. Hovedløsning i utdannings- og opplæringssektoren: nettløsninger som er en integrert del av virksomhetens undervisning eller informasjonsformidling, og som virksomheten har innflytelse over."

Departementet understreker at direktivets krav om universell utforming omfatter alle offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner. Begrepet "hovedløsning" skal tolkes med utgangspunkt i dette.

Dersom offentlig virksomhet har flere IKT-løsninger som er omfattet av regelverket, for eksempel flere nettsteder, et nettsted og en mobilapplikasjon osv. skal alle IKT-løsningene følge kravene til universell utforming. En virksomhet kan med andre ord ha flere hovedløsninger.

3.3.7 Avgrensning mot familieliv og andre forhold av personlig karakter

Lovproposisjonen til en samlet lov om likestilling og forbud mot diskriminering, Prop. 81 L, var foreslått avgrenset til familieliv og andre forhold av personlig karakter, jf. merknaden til § 2. Denne avgrensningen ble lagt til grunn for rekkevidden av den generelle bestemmelsen om universell utforming i lovens § 17. I forbindelse med behandlingen av lovforslaget i Stortingskomiteen ble avgrensningen mot familieliv og andre forhold av personlig karakter i lovens § 2 første ledd fjernet. Bakgrunnen var at man ikke ønsket en felles likestillings- og diskrimineringslov som ikke omfattet diskriminering i familielivet og andre forhold av personlig karakter, f.eks. unge homofile som blir kastet ut hjemmefra. Selv om loven ikke håndheves på dette området, mente flertallet at det har en viktig signaleffekt at slik diskriminering omfattes.12

Selv om det generelle virkeområde til loven ble endret i stortingsbehandlingen er det slik at reglene om universell utforming i lovens §§ 17 og 18 ikke er ment å gjelde for familieliv og andre forhold av personlig karakter. For en omtale av dette se Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 9.7.3.1 og Prop. 81 L (2016-2017) punkt 9.1.2.4 (side 61-62).

Avgrensningen mot privatsfæren har tidligere fulgt både av forskriftens § 2, og vilkåret om at IKT-løsningen må være rettet mot allmennheten. Videre gjelder reglene i lov og forskrift for "virksomheter", som avgrenser mot familieliv og andre forhold av personlig karakter. Kravene til universell utforming av IKT gjelder ikke for privatpersoners hjemmesider eller profiler på sosiale medier, med mindre de er knyttet til næringsvirksomhet.

Ettersom departementet går inn for å harmonisere vilkårene i § 18 med brukerbegrepet i direktivet, og dermed går bort fra "allmennhet"-begrepet så er det hensiktsmessig å innta en tydelig presisering av avgrensning mot privatsfæren i forskriftens § 2. Endringen medfører ingen endring av rettstilstanden.

Ny § 2 fjerde ledd skal lyde:

"Forskriften gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter."

3.4 Harmoniseringsnivå

Det følger av direktivets artikkel 2 at direktivet er et minimumsdirektiv. Dette betyr at medlemslandene kan opprettholde og innføre regler som går lenger enn direktivets minimumskrav. Nasjonale reglene må være i overenstemmelse med EØS-retten generelt.

Direktivet gjelder for offentlig sektor. Nasjonal lovgivning stiller i dag like krav til universell utforming av nettløsninger for offentlig og privat sektor. Som det fremgår av kapittel 2.2, om samfunnsøkonomiske og administrative konsekvenser, har departementet fått utredet kostnadene ved å utvide direktivets krav til offentlig sektor og hele privat sektor (modell 2), offentlig sektor og deler av privatsektor (større virksomheter, modell 2b) og ved å gjennomføre direktivets krav for kun offentlig sektor (modell 1).

Sistnevnte modell er Norge forpliktet til å gjennomføre dersom direktivet skal inntas i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen. Foreløpig er det ikke truffet vedtak om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

I tillegg har det blitt vedtatt tre gjennomføringsbeslutninger med hjemmel i direktivet. Disse inneholder nærmere informasjon om krav til tilgjengelighetserklæring og tilbakemeldingsfunksjon13, om gjennomføring av kontroll og rapportering14, og om hvilken harmonisert standard som ligger til grunn for direktivet.15

Tatt i betraktning at norsk regelverk også regulerer privat sektor, er det spørsmål om Norge kun skal implementere EUs minimumskrav i direktivet (modell 1), eller gå lenger enn direktivet ved å utvide virkeområdet for de nye kravene til å gjelde for hele privat sektor (modell 2) eller for deler av privat sektor (virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte (modell 2b)). I tillegg er EUs regelverk i ettertid endret slik at det også omfatter 12 nye suksesskriterier ved at retningslinjene i WCAG 2.0 er oppdatert til WCAG 2.1. Det foreslås som nevnt tidligere at disse skal gjelde for alle pliktsubjektene etter forskriften uavhengig av valg av modell i og med at dette er en oppdatering av eksisterende retningslinjer.

Innføringen av direktivet er viktig ettersom det er 260 000 personer med funksjonshemming i norsk arbeidsliv. Det er mange personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker seg jobb, men som ikke får arbeid fordi jobbmarkedet ikke er tilgjengelig for dem grunnet manglende universell utforming av IKT. Direktivet kan også virke positivt for øvrige sysselsatte i Norge, noe som er spesielt viktig når arbeidstakere skal stå lenger i arbeid enn tidligere. Statped viser til at alle ansatte har nytte av universell utforming av intranett, f.eks. får mange svekket syn og hørsel med alderen.

Den viktigste samfunnsarenaen, hvor krav om universell utforming av IKT-løsninger ikke gjelder, er i arbeidslivet. Regjeringens mål er å ansette flere personer med nedsatt funksjonsevne, jf. Granavolden-plattformen. Målet er at 5 prosent av nyansatte skal ha nedsatt funksjonsevne eller "hull i CV-en".

I høringen av direktivet var det flere høringsinstanser som uttalte at direktivets krav for arbeidslivet burde gjelde fullt ut for privat sektor (modell 2), se kapittel 2.1. Flere av høringsinstansene viser til at en todeling av regelverket vil være tungvint for norske IT-leverandører. Den samfunnsøkonomiske analysen til Vista AS anbefaler at kravene i direktivet bør utvides til å gjelde hele privat og offentlig sektor (modell 2).

Flere høringsinstanser argumenterte for at alle IKT-løsninger i arbeidslivet bør være universelt utformet og ikke bare intranett og ekstranett, ettersom dette skaper et kunstig skille. Departementet ser at det å stille krav til universell utforming av én IKT-løsning i arbeidslivet og ikke alle IKT-løsninger, som sak- og arkivsystem, kan skape et kunstig skille. Dette lovforslaget har til hensikt å gjennomføre EUs direktiv på området og departementet forstår bestemmelsen om intranett og ekstranett slik at tilhørende sak- og arkivsystem, som det er lenket til fra intranettet, ikke er omfattet av direktivet. Danmark har tolket direktivet slik at "sak- og fagsystem" i utgangspunktet ikke er omfattet av direktivet, men har likevel valgt å gå lenger enn direktivet på dette punktet. De legger til grunn at dersom bakenforliggende saks- og fagsystemer har integrasjoner mot intranettet, og funksjonalitet fra dem er tilgjengelig gjennom intranettet, skal den konkrete funksjonaliteten være universelt utformet. Sverige har tolket direktivet dithen at saks- og arkivsystemer ikke omfattes, selv om tilgangen til systemet skjer via intranettet som er omfattet. Det vises til Sveriges "Lagrådsremiss om Genomförande av webbtillgänglighetsriektivet" side 26-27 hvor det uttales:

"[...] Många interna system såsom bl.a. administrativa system och ärendehanteringssystem är helt eller delvis webbaserade och skulle utifrån en bred tolkning av begreppet webbplats omfattas av lagens tillämpningsområde. Någon skrivning likt den som finns om mobila applikationer avsedda för internt bruk finns inte i direktivet. Däremot framgår av skäl 34 i direktivets ingress att medlemsstaterna bör kunna utvidga tillämpningen av direktivet till att omfatta andra typer av webbplatser och mobila applikationer, särskilt webbplatser på intranät eller extranät och mobila applikationer som inte omfattas av detta direktiv, som utformats för och används av ett begränsat antal personer på arbetsplatsen eller inom undervisningen, och bibehålla eller införa åtgärder i enlighet med unionsrätten som går utöver minimikraven för webbplatsers och mobila applikationers tillgänglighet. Av detta går det att dra slutsatsen att alla interna webbplatser eller webbaserade system inte omfattas av direktivets tillämpningsområde. De intranät som omfattas av lagen är därmed enligt regeringens bedömning endast sådana intranät som är utformade som interna informationsbaserade webbplatser som riktar sig till en offentlig aktörs anställda. De tekniska lösningar som omfattas av direktivets tillämpningsområde omfattar således inte enligt regeringen t.ex. interna ärendehanteringssystem, personaladministrativa system eller andra interna webbaserade system. Detta gäller även om åtkomst till dessa system sker via ett sådant intranät som omfattas av tillämpningsområdet."

Overnevnte vurdering er i tråd med departementets forståelse om at direktivet ikke inkluderer saks- og fagsystemer som er koplet opp mot intranett eller ekstranett, se nærmere punkt 3.5.12.

Selv om forslaget til universell utforming av IKT i arbeidslivet er begrenset anser departementet at universell utforming av intranett og ekstranett vil være et viktig skritt mot å stille krav til universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet.

Intranett inneholder viktig informasjon som f.eks. telefonnummer, e-postadresser, saksbehandlingsrutiner, maler for dokumenter, opplysninger om bedriftens produkter mm. Dette er informasjon som ofte er nødvendig for å kunne utføre arbeidsoppgaver.

Universell utforming av intranett vil gjøre arbeidstakere med funksjonsnedsettelser mer selvstendige i arbeidssituasjonen, selv om det fortsatt vil være behov for individuell tilrettelegging fordi øvrige IKT-løsninger på arbeidsplassene ikke omfattes. Rett til individuell tilrettelegging for arbeidssøkere og arbeidstakere reguleres av likestillings- og diskrimineringsloven § 22.

KS skriver at de ikke i tilstrekkelig grad kjenner til kommunenes og fylkeskommunenes intranett, men har en forståelse av at mange av intranettene bruker gammel teknologi og er integrert mot en rekke interne systemer bygget opp over tid. KS mener det kan bli svært kostnadskrevende å oppgradere intranett til å tilfredsstille kravene.

Departementet vil presisere at slike interne saks- og fagsystemer ikke omfattes av lovendringen. Se for øvrig kapittel 13.4.1 om økonomiske konsekvenser for kommunene. En viktig presisering er at lovforslaget stiller krav til universell utforming av nye intranett/ekstranett eller i forbindelse med en vesentlig revisjon av eksisterende intranett/ekstranett. Dvs. at virksomhetene ikke pålegges å skifte ut eksisterende intranett- og ekstranettløsninger. Direktivet forstås likevel slik at innhold som publiseres på eksisterende intranett – og ekstranettløsninger etter 23. september 201916, skal gjøres universelt utformet så langt det er mulig innenfor eksisterende løsning, f.eks. teksting av en video eller dokumenter.

Direktivet stiller krav til universell utforming av nye intranett og ekstranett i offentlig sektor. Som beskrevet over i kapittel 3.3 ønsker departementet å harmonisere direktivets brukerbegrep ved å innta dette i forslag til ny § 18. Det innebærer at krav til universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet kan reguleres særskilt i forskriften ettersom ansatte anses som brukere av intranett og ekstranett i virksomheten.

En eventuell utvidelse av direktivets krav til å omfatte deler av privat sektor vil ha positive effekter for samfunnet, blant annet gjennom økt sysselsetning. Departementets forslag er derfor at direktivets krav, som ikke er omfattet av eksisterende norsk regelverk, utvides til å omfatte private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, i tillegg til offentlige virksomheter. Det vises til omtalen av dette i kapittel 2.2, kapittel 2.3 og kapittel 13.17

Departementet foreslår å endre § 2 i forskriften om virkeområde for å gjennomføre direktivets nye krav for offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte. Dette innebærer at disse virksomhetene har en plikt til å sørge for universell utforming av intranett og ekstranett, så langt direktivet krever det, se kapittel 3.5.12, samt at virksomhetene skal ha en tilgjengelighetserklæring og en tilbakemeldingsfunksjon for sine nettløsninger, se nærmere om dette i kapittel 7. At de 12 nye suksesskriteriene skal gjelde alle virksomheter i offentlig og privat sektor foreslås gjennomført ved at forskriftens § 4 andre ledd endres til at nettløsninger minst skal utformes i samsvar med EN 301 549 V2.1.2 (2018-08) kapittel 9. Se nærmere kapittel 4.

Direktivets krav om tilgjengelighetserklæring og tilhørende tilbakemeldingsfunksjon, vil etter departementets syn kunne bidra til å effektivisere håndheving av regelverket for brukerne.

Departementet foreslår å innta en hovedregel i forskriften om at IKT-løsninger i arbeidslivet ikke er omfattet, med mindre annet fremgår av forskriften (femte ledd). Konkret hvilke pliktsubjekter i arbeidslivet og hvilke IKT-løsninger som er omfattet er uttømmende regulert i sjette ledd.

Ny § 2 femte og sjette ledd skal lyde:

"Forskriften gjelder ikke for IKT-løsninger i virksomheter som sysselsetter arbeidstaker, og som brukes ved utøvelse av arbeid, med mindre annet fremgår av forskriften.

Offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, har plikt til universell utforming av innhold på intranett og ekstranett, så langt innholdet er omfattet av § 4 fjerde ledd bokstav g. Tilsvarende skal disse virksomhetene oppfylle forskriftens krav i § 4 fjerde ledd bokstav b og kravene i § 6."

3.5 Unntak fra saklig og geografisk virkeområde

3.5.1 Direktivets unntak

Direktivet har et bredt saklig virkeområde, samtidig som det oppstilles generelle unntak for enkelte sektorer, og bestemte unntak for noen innholdstyper på nettsteder og mobilapplikasjoner. Enkelte unntak fra direktivets virkeområde er begrunnet med at det ikke eksisterer effektive og automatiserte metoder for å gjøre den aktuelle innholdstypen universelt utformet. Det vises for øvrig til fortalen avsnitt 22, hvor det fremgår at unntakene bør vurderes på nytt ved gjennomgåelsen av direktivet, i lys av framtidige teknologiske fremskritt.

Når direktivet gjennomføres i EØS-avtalen vil direktivet gjelde innenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde. EØS-avtalen gjelder på norsk territorium, det vil si norsk landterritorium, indre farvann og territorialfarvann og i luftrommet over. Jan Mayen er en del av norsk territorium og EØS-avtalen gjelder der. Det er gjort unntak for Svalbard som er unntatt fra EØS-avtalens virkeområde, i henhold til Protokoll 40, jf. også EØS-loven § 6.

3.5.2 Gjeldende rett

Det fremgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 18 tredje ledd at plikten til universell utforming av IKT-løsninger ikke gjelder der utformingen reguleres av annen lov eller forskrift (sektorprinsippet).

Forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven nevner noen eksempler: IKT-løsninger som er innbakt i bygninger, som for eksempel heiser og smarthusteknologi, som reguleres av plan- og bygningsloven. Videre er det eksempelvis vedtatt regler om universell utforming innenfor samferdselssektoren, se Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.2.2.8.

Det geografiske virkeområdet til loven er avgrenset ved at kravene ikke gjelder på Svalbard og Jan Mayen, installasjoner i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, norske luftfartøyer og norske skip i utenriksfart, jf. Likestillings- og diskrimineringsloven § 3 annet ledd.

3.5.3 Departementets vurdering

Det fremgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 18 tredje ledd at plikten ikke gjelder IKT-løsninger som reguleres i annen lov eller forskrift. Dette sektoransvarsprinsippet er nærmere omtalt i Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.2.2.8.

Denne avgrensningen videreføres ettersom eksisterende sektorlovgivning ikke berøres av direktivets virkeområde, f.eks. krav til universell utforming av heiser etter plan- og bygningsloven og kringkastingslovens § 2-9 om universell utforming.

Heiser og smarthusteknologi eller annen "innbakt IKT" i bygninger, er vanligvis ikke å regne som et nettsted eller en mobilapplikasjon.

Etter gjeldende rett er ikke Svalbard, Jan Mayen, installasjoner i virksomhet på norsk kontinental sokkel, norske skip i utenriksfart og norske luftfartøyer omfattet av kravene til universell utforming.

Jan Mayen er imidlertid omfattet av EØS-avtalens virkeområde, og avgrensningen i forskriftens § 2 femte ledd kan ikke videreføres for nettløsninger som er omfattet av direktivet. Avgrensning av det geografiske virkeområdet mot Jan Mayen foreslås derfor oppheves. Det følger av lovens § 3 annet ledd siste punktum at anvendelse av kravene til universell utforming på disse områdene kan gis i forskrift.

Departementet vurderer det også som nødvendig å gjøre endring i forskriftens § 2 femte ledd ved å tilføye at forskriften ikke gjelder i den økonomiske sonen eller norske skip i utenriksfart. Det følger motsetningsvis av dette at forskriften gjelder på norske skip og luftfartøyer i innenlandstrafikk, jf. også Prop. 81 L (2016-2017) punkt 9.2.5.1.

Ny § 2 niende ledd skal lyde:

"Forskriften gjelder ikke på Svalbard, på installasjoner og fartøy i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, i økonomisk sone, eller på norske skip og luftfartøyer utenfor norsk territorium. Kravene i § 5 gjelder ikke på norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg."

Annet punktum i bestemmelsen over gjelder forskriftens krav til automater.

Nedenfor gis det en redegjørelse for direktivets unntak fra det saklige virkeområde som følger av artikkel 1(3) og 1(4).

3.5.4 Kringkasting

3.5.4.1 Direktivet

Direktivet gjelder ikke for allmennkringkasting, jf. artikkel 1(3) bokstav (a). Sektoren er i sin helhet unntatt fra direktivet. Både fjernsyn og strømmetjenester/nett-tv er dermed unntatt.

I direktivets fortale avsnitt 23 fremgår det at:

"Retten for personer med nedsatt funksjonsevne og eldre til å delta og bli integrert i det sosiale liv og i kulturlivet i Unionen er uløselig knyttet til tilgjengelige audiovisuelle medietjenester. Denne retten kan imidlertid bedre utvikles innenfor rammen av Unionens sektorspesifikke regelverk eller regelverk med fokus på tilgjengelighet, som også gjelder for private fjernsynsselskaper, for å sikre rettferdige konkurransevilkår uten å berøre den samfunnsmessig viktige rollen som audiovisuelle medietjenester spiller. Dette direktiv bør derfor ikke få anvendelse på nettsidene og mobilapplikasjonene til allmennkringkastere."

3.5.4.2 Gjeldende rett

Det fremgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 18 tredje ledd at plikten til universell utforming av IKT-løsninger ikke gjelder der utformingen reguleres av annen lov eller forskrift. Tilsvarende avgrensning følger også av forskriftens § 2 fjerde ledd.

Kringkastingsloven har en særbestemmelse om tilrettelegging for "hørselshemmede i fjernsyn", jf. § 2-19. Det fremgår av denne bestemmelsen atNRKs riksdekkende fjernsynskanaler skal tekste nærmere definerte ferdigproduserte fjernsynsprogrammer og visse direktesendte fjernsynsprogrammer. Riksdekkende kommersielle fjernsynskanaler med en andel på mer enn fem prosent av de samlede seertallene for fjernsyn er omfattet av kravene for tilrettelegging for hørselshemmede, jf. § 2-19 annet ledd.

Det legges til grunn at likestillings- og diskrimineringslovens krav til universell utforming av IKT-løsninger ikke gjelder for allmennkringkasting.

3.5.4. 3 Departementets vurdering

Departementet har vurdert om unntaket for kringkastingssektoren bør presiseres i forskriften. I høringen uttalte Medietilsynet at de anså det som hensiktsmessig at krav til universell utforming av kringkasting og i audiovisuelle bestillingstjenester reguleres i kringkastingsregelverket. Videre var Medietilsynet positive til at unntaket presiseres i forskriften.

Departementet foreslår at det presiseres i forskriftens § 2 at likestillings- og diskrimineringsloven krav om universell utforming av IKT ikke gjelder for allmennkringkasting.

Hva som faller inn under kringkastingslovens bestemmelser følger av kringkastingslovens virkeområde. Likestillings- og diskrimineringslovens § 18 og forskriften om universell utforming får ikke anvendelse på innhold som faller innenfor kringkastingslovens saklige virkeområde, jf. kringkastingsloven kapittel 1.

Netflix, Viaplay, HBO, NRK nett-TV og TV2 Sumo er eksempler som kvalifiserer som audiovisuelle bestillingstjenester etter kringkastingslovens § 1-1 første ledd bokstav (d) og omfattes ikke av forskrift om universell utforming av IKT-løsninger.

Derimot vil nettløsninger som inneholder tidsbaserte medier, men som ikke kvalifiserer som kringkasting eller audiovisuelle bestillingstjenester, være omfattet av kravene i forskriften. Dette innebærer at podcaster, videoer og animasjoner på nettløsninger, som i utgangspunktet er omfattet av kravene til universell utforming. Hovedregelen er at dersom et bestemt innhold er omfattet av kringkastingslovens saklige virkeområde, omfattes det ikke av forskriften. Og motsatt, innhold som ikke faller inn under kringkastingslovens virkeområde, kan være omfattet av forskriften dersom vilkårene for anvendelse for øvrig er oppfylt.

Direktivet stiller krav om universell utforming av forhåndsinnspilte tidsbaserte medier, se nærmere kapittel 3.5.7 og 3.6.4.

Virksomheter i offentlig sektor og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte vil måtte følge kravene til forhåndsinnspilte tidsbaserte medier, slik det følger av direktivet. For eksempel må kommuner som publiserer en video på sitt nettsted tilfredsstille WCAG kriteriene 1.2.3 og 1.2.5, dersom kravene er relevant for den enkelte video. 18 Slike videoer faller utenfor kringkastingslovens virkeområde.

Forhåndsinnspilte videoer skal tekstes, og om nødvendig synstolkes. Om det stilles krav til synstolkning, må vurderes konkret på grunnlag av om lydsporet i videoen allerede formidler all nødvendig informasjon eller ikke, se nærmere kapittel 3.5.7.

Synstolkning er formidling av visuelt innhold i en video, som ikke allerede blir presentert som lyd. Synstolkingen gjør du med en fortellerstemme som tydelig skiller seg fra øvrige stemmer og lyder i videoen. Fortelleren formidler hva som skjer i videoen når ingen snakker, for eksempel personer som kommer inn i rommet, oppførsel og kroppsspråk. Synstolking av video presenteres som et separat lydspor som spilles av sammen med lyden fra videoen. Om all informasjon i videoen allerede er med som lyd, er det ikke nødvendig med synstolkning.

Dersom innføringen av kravene i suksesskriteriene 1.2.3 og 1.2.5 unntaksvis medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomhetene som omfattes av de nye kravene, vil dette fanges opp av uforholdsmessighetsvurderingen, se kapittel 5.3 om begrepet "uforholdsmessig stor byrde".

Forskriftens § 2 vil få ett nytt syvende ledd som skal lyde:

"Forskriften gjelder ikke for nettløsninger som faller inn under kringkastingslovens virkeområde."

3.5.5 Visse ikke-statlige organisasjoner

3.5.5.1 Direktivet

Direktivets artikkel 1(3) bokstav (b) fastslår at direktivets virkeområde ikke gjelder for visse frivillige organisasjoner, såkalte ikke-statlige organisasjoner. Dette er organisasjoner som er frivillige og selvstyrte og opprettet for hovedsakelig ideelle formål, eller som yter tjenester som ikke er vesentlige for allmennheten. Slike organisasjoner er unntatt fra direktivets virkeområde for å unngå å pålegge dem en uforholdsmessig stor byrde, se fortalens avsnitt 25.

Unntaket gjelder så lenge organisasjonen ikke tilbyr tjenester som er vesentlige for allmenheten.

3.5.5.2 Gjeldende rett

Etter gjeldene rett er lag og organisasjoners nettløsninger allerede omfattet av forskriftens krav til universell utforming av IKT-løsninger. Norsk rett går her lenger enn det som følger av direktivet.

3.5.5.3 Departementets vurdering

Ikke-statlige virksomheter er omfattet av eksisterende regelverk om universell utforming av IKT-løsninger. Eksisterende regelverk videreføres, slik at direktivets unntak på dette punkt ikke blir gjennomført i nasjonal rett. Videre vil de nye materielle kravene, som følger av direktivet, gjelde for ikke-statlige organisasjoner som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte.

3.5.6 Visse dokumentformater

3.5.6.1 Direktivet

Etter direktivets artikkel 1(4) er visse dokumentformater, nærmere bestemt "office file formats", unntatt fra direktivets virkeområde dersom dokumentet er publisert før 23. september 2018. Direktivet stiller ikke krav til dokumenter publisert før 23. september 2018, med mindre de eldre dokumentene er nødvendig for en aktiv administrativ prosess, som f.eks. kan være søknad om barnehageplass. I slike tilfeller må dokumentet oppfylle kravene uavhengig av publiseringsdato.

Direktivet inneholder ikke en definisjon av begrepet "office file formats". Det følger av fortalen avsnitt 26 at med slike dokumentformater menes dokumenter som ikke primært er tiltenkt til bruk på internett, men som likevel er publisert på et nettsted. Eksempler er PDF-filer, Microsoft Office dokumenter eller tilsvarende.

Direktivet bruker publiseringstidspunkt av dokumentet som skjæringstidspunkt for hvilke dokumenter som er omfattet.

Direktivets frist om universell utforming av dokumenter må etter departementets vurdering forstås i lys av direktivets generelle overgangsfrister i artikkel 12.

Departementet forstår direktivet dithen at det stilles krav om universell utforming av dokumenter som publiseres etter 23. september 2018, men at kravene ikke trer i kraft før nettstedet som sådan skal være tilgjengelig, dvs. fra 23. september 2019 for nye nettsteder, og 23. september 2020 for eksisterende nettsteder, jf. artikkel 12(3) bokstav (a) og (b).

Det vises for øvrig til kapittel 12 om tidsfrister og overgangsperioder.

3.5.6.2 Gjeldende rett

Etter forskriften skal alt innhold på ett nytt nettsted være universelt utformet.19 Innholdsbegrepet omfatter dokumenter. Gjeldende rett stiller dermed krav til at alle dokumenter på nettstedet skal være universelt utformet, uavhengig av publiseringsdato. Tilsvarende gjelder annet type innhold som tekst, bilde og video.

Gjeldende rett stiller imidlertid ikke krav til universell utforming av dokumenter, som publiseres på et eksisterende nettsted, herunder et nettsted som ble etablert før kravene om universell utforming ble vedtatt, og som i ettertid ikke har gjennomgått endringer som til sammen gjør at det er å betrakte som nytt nettsted. Fristen i forskriften for å gjøre eksisterende IKT universelt utformer er 1. januar 2021.

Oppsummert er dokumenter omfattet så lenge nettstedet skal følge kravene.

3.5.6.3 Departementets vurdering

Etter direktivet er skjæringstidspunktet for hvilke dokumenter som skal være universelt utformet publiseringstidspunktet (23. september 2018). For å tilfredsstille direktivet på dette punktet må vi bruke tilsvarende skjæringstidspunkt eller tidligere. Ettersom dagens regelverk tolkes slik at alle dokumenter på nye nettsteder skal være universelt utformet, vil det å sette en frist innebære en innsnevring av dagens regelverk. Samtidig kan det å sette en frist bidra til å klargjøre regelverket.20

Flere offentlige virksomheter har pågående prosjekter hvor arkiver digitaliseres. Ofte gjøres dette i forbindelse med en omlegging av et nettsted, slik at nettløsningen anses som en "ny IKT-løsning" etter forskriften, jf. § 3 bokstav (f).21 Ettersom dokumenter er innhold på nettsteder, vil slike dokumenter i utgangspunktet være omfattet av dagens regulering. Et ubetinget krav om universell utforming av alle dokumenter på nye nettsteder kan likevel medføre en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten. I høringen av direktivet skrev også departementet at det ikke vil være hensiktsmessig å stille krav om universell utforming av eldre dokumenter på eksisterende nettsteder.

Det er for eksempel mange virksomheter som har publisert en betydelig mengde PDF-dokumenter og lignende på sine nettsteder som ikke er universelt utformet, f.eks. kommuner, museer og utdanningsinstitusjoner. Å gjøre slike dokumenter universelt utformet er i mange tilfeller arbeidskrevende, for eksempel hva gjelder et håndskrevet scannet dokument, en gammel byggetegning, en avisartikkel eller lignende.

Departementet foreslår derfor at skjæringstidspunktet for hvilke dokumenter som skal være universelt utformet settes til 1. juli 2014. Dette er den samme fristen for når forskriftens bestemmelser skulle etterleves for nye nettsteder, og er dermed en frist som pliktsubjektene allerede er kjent med.

Endringen vil gjelde for alle virksomheter som er omfattet av reglene for universell utforming av IKT – herunder både offentlig og hele privat sektor.

Dersom det i enkelttilfeller medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten å gjøre dokumentene universelt utformet, kan virksomheten redegjøre for dette i tilgjengelighetserklæringen, se kapittel 7.1. Her vises det for eksempel til høringssvar fra Nasjonalbiblioteket ved høringen av direktivet. Av høringsuttalelsen fremgår det at kravene til universell utforming ikke kan gjelde for digitalt innhold i biblioteket ettersom dette vil kreve rettigheter Nasjonalbiblioteket ikke har, og det vil være uoverkommelig ressursmessig. Dette gjelder ikke bare dokumenter, men også store mengder historiske filmer og fjernsynssendinger. I slike tilfeller kan virksomheten redegjøre for unntak fra kravene som er nødvendig etter en forholdsmessighetsvurdering i tilgjengelighetserklæringen.

Dagens forskrift tar sikte på å stille krav til eksisterende nettløsninger fra og med 1. januar 2021.

Etter direktivet skal dokumenter som er nødvendig for aktive administrative prosesser gjøres universelt utformet uavhengig av publiseringstidspunkt.22 I slike tilfeller skal dokumentet være universelt utformet, uavhengig av publiseringsdato. Begrunnelsen er at skjema er nødvendig for at brukeren skal kunne sende den aktuelle søknaden til virksomheten.

Utgangspunktet etter gjeldende rett har vært at alt innhold på nettstedet må følge kravene. Som tidligere nevnt anser departementet det som hensiktsmessig å sette en frist som gjør at eldre dokumentformater ikke må følge kravene med mindre de er nødvendig for en aktiv administrativ prosess.

Dersom et dokument er tilgjengelig i flere formater, for eksempel både HTML og PDF, trenger kun ett av dem å være universelt utformet. Unntaket i direktivet er som nevnt for dokumenter som ikke primært er tiltenkt brukt på nettsteder, slik som PDF-filer.

Departementet foreslår at ny § 4 fjerde ledd bokstav (a) i forskriften, om unntak, skal lyde:

"dokumentformater publisert før 1. juli 2014. Slike dokumenter er likevel omfattet dersom dokumentet er nødvendig for en aktiv administrativ prosess som ledd i de oppgaver virksomheten ivaretar."

3.5.7 Forhåndsinnspilte tidsbaserte medier

3.5.7.1 Direktivet

Forhåndsinnspilte tidsbaserte medier som er publisert før 23. september 2020 er unntatt fra direktivets virkeområde. Det vil si at slikt innehold som publiseres etter 23. september 2020 må være universelt utformet. Det vises til artikkel 1(4) bokstav (b).

Se for øvrig kapittel 3.6.4 om hva som ligger i definisjonen av "tidsbasert media". Tidsbasert media er for eksempel en video som publiseres i en nettløsning.

Dersom videoen fortsetter å bli liggende på en nettløsning, vil det være å regne som forhåndsinnspilt tidsbasert media.

Direktesendt innhold er unntatt etter direktivets artikkel 1(4) bokstav (c), se kapittel 3.5.8, mens forhåndsinnspilte tidsbaserte medier kun er unntatt dersom de er publisert før 23. september 2020, se artikkel 1(4) bokstav (b).

For forhåndsinnspilte tidsbaserte medier publisert etter 23. september 2020 innebærer direktivet et krav om synstolkning eller et mediealternativ. Alternativ til tidsbaserte medier er definert i ordlisten til WCAG-2.1 retningslinjer som:

"dokument som inneholder tekstlige beskrivelser av tidsbasert visuell og auditiv informasjon i riktig rekkefølge, og som gir mulighet for å formidle resultatet av all interaksjon med det tidsbaserte mediet."

Tekst som gjengir innholdet i lydklippet eller videoen kalles tekstalternativer i ordlisten til WCAG 2.1. Dette innebærer at det gis tilgang til et alternativ til tidsbaserte medier (etter suksesskriterium 1.2.3) eller synstolkning av forhåndsinnspilt videoinnhold (etter suksesskriterium 1.2.5).

Etter suksesskriterium 1.2.5 er et tekstalternativ til video likevel ikke tilstrekkelig, ettersom kriteriet stiller krav om synstolkning ("audio descriptions"). Hvorvidt en video krever synstolkning beror på innholdet i videoen, se for øvrig punkt 3.5.4.3.

Dersom en kommune legger ut video av et kommunestyremøte, vil hoveddelen av informasjon fra møtet vanligvis fremgå av lydsporet i videoen. Likevel kan det være nødvendig med synstolkning i noen situasjoner. Eksempel: Stemmegivning med håndsopprekning, vil ikke fremgå av lyden, slik at resultatet krever synstolkning, f.eks. 7 av 10 representanter stemte for forslaget. Politisk parti X og Y stemte for. Parti Z stemte mot.

3.5.7.2 Gjeldende rett

Forskriften stiller krav om at nettløsninger må oppfylle 35 suksesskriterier i WCAG 2.0. Forskriftens § 4 første ledd krever at nettløsninger skal utformes i samsvar med WCAG 2.0 på nivå A og AA.

Det er gjort unntak for suksesskriteriene:

• 1.2.3 Synstolking eller mediealternativ (forhåndsinnspilt), nivå A
• 1.2.4 Teksting (direkte), nivå AA
• 1.2.5 Synstolking (forhåndsinnspilt), nivå AA

Unntakene ble i sin tid begrunnet i ressurshensyn, samt at den teknologiske utviklingen ikke var kommet langt nok til å innføre lovpålagte minstekrav på en kostnadseffektiv måte.

3.5.7.3 Departementets vurdering

Direktivets krav omfatter suksesskriteriene 1.2.3 og 1.2.5, men unntar 1.2.4 om direktesendte tidsbaserte medier, se artikkel 1(3) bokstav (c) og kapittel 3.5.8.

Direktivet stiller etter dette strengere krav til universell utforming av forhåndsinnspilte tidsbaserte medier, sammenlignet med gjeldende rett. For å oppfylle direktivets minimumskrav må unntakene 1.2.3 og 1.2.5 i forskriftens § 4 første ledd oppheves for offentlig sektor. Unntaket i direktivet må tas inn eksplisitt i forskriften. Skjæringsfristen i direktivet (23. september 2020) tilsvarer dato for når reglene skal begynne å gjelde. I Norge vil denne datoen være 1. januar 2021, og unntaket tas inn i forskriften med denne fristen. Unntaket tas inn i ny § 4 fjerde ledd bokstav (b):

"Forhåndsinnspilte tidsbaserte medier publisert før 1. januar 2021, trenger ikke oppfylle suksesskriterium 1.2.3 og suksesskriterium 1.2.5"

Det tidsbegrensede unntaket i § 4 fjerde ledd bokstav (b) foreslås å kun gjelde for offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, se forslag til ny § 2 i kapittel 3.4 om harmoniseringsnivå.

3.5.8 Direktesendte tidsbaserte medier

3.5.8.1 Direktivet

Direktesendte tidsbaserte medier er unntatt fra direktivets virkeområde etter artikkel 1(3) bokstav (c). Unntaket er ikke tidsbegrenset.

I fortalens avsnitt 27 trekker direktivet opp grensen for hvor langt unntaket rekker, og sier noe om forholdet mellom direktesendte og forhåndsinnspilte tidsbasert medier:

"Direktesendte tidsbaserte medier som forblir på internett eller publiseres på nytt etter direktesendingen, bør uten unødig forsinkelse fra datoen da de ble sendt for første gang eller publiseres på nytt, anses som forhåndsinnspilte tidsbaserte medier, og forsinkelsen bør ikke overskride den tiden som er strengt nødvendig for å gjøre tidsbaserte medier tilgjengelige, idet vesentlig informasjon som berører allmennhetens helse, velferd og sikkerhet prioriteres. Det nødvendige tidsrommet bør i prinsippet være på høyst 14 dager. I begrunnede tilfeller, for eksempel når det er umulig å innhente de relevante tjenestene i tide, kan dette tidsrommet unntaksvis forlenges til den korteste tiden som er nødvendig for å gjøre innholdet tilgjengelig."

Departementet legger disse føringene til grunn slik at innholdet skal være universelt utformet senest 14 dager etter at det er publisert. Tidsbruken skal ikke være lenger enn det som er nødvendig. Innhold som gjelder innbyggernes helse, velferd og sikkerhet skal prioriteres. I enkelttilfeller, der det unntaksvis ikke lar seg gjøre å skaffe nødvendige tjenester knyttet til universell utforming innen 14 dager, kan fristen forlenges. Fristen skal ikke forlenges mer enn det som er strengt nødvendig for å sikre at innholdet blir universelt utformet.

Direktesendte tidsbaserte medier, som blir liggende på nettstedet etter direktesendingen, vil regnes som forhåndsinnspilt. Det innebærer at det aktuelle innholdet skal overholde alle relevante krav til slikt innhold, bl.a. krav til teksting etter suksesskriterium 1.2.2, 1.2.3 og synstolkning etter suksesskriterium 1.2.5, med mindre videoen ble publisert før skjæringstidspunktet (1. januar 2021), se kapittel 3.5.7. Tilsvarende skal direktesendt innholdet, som blir avpublisert og lagt ut på nytt senere, følge kravene ettersom innholdet da vil regnes som forhåndsinnspilt.

Se for øvrig kapittel 3.6.4 om tidsbaserte medier.

3.5.8.2 Gjeldende rett

Forskriften unntar suksesskriterium 1.2.4, jf. § 4 første ledd.

3.5.8.3 Departementets vurdering

Både direktivet og dagens forskrift unntar direktesendte tidsbaserte medier. Unntaket i forskriften kan dermed videreføres. Ettersom § 4 første ledd skal endres, foreslås det et eksplisitt unntak for direktesendt innhold.

Forskriften § 4 fjerde ledd, om unntak, vil få følgende ny bestemmelse i bokstav (c):

"direktesendte tidsbaserte medier."

3.5.9 Nettbaserte kart og karttjenester

3.5.9.1 Direktivet

Nettbaserte kart og karttjenester er unntatt fra direktivets krav, så lenge vesentlig informasjon gis på en tilgjengelig måte for kart som er ment for navigasjon. Kart som er ment for navigasjon er i motsetning til kart som gir geografiske beskrivelse, se fortalen avsnitt 29:

"Når kart er beregnet på navigering og ikke som en geografisk beskrivelse, kan tilgjengelighet være nødvendig for å hjelpe personer som ikke kan bruke visuell informasjon eller komplekse navigasjonsfunksjoner etter hensikten, til for eksempel å finne lokaler eller områder der tjenester tilbys. Det bør derfor tilbys et tilgjengelig alternativ, for eksempel postadresser og nærliggende holdeplasser for kollektivtrafikk eller steds- eller områdenavn, som ofte allerede er tilgjengelige for det offentlige organet i en form som er enkel og leselig for de fleste brukere."

Direktivet omfatter kun kart som vises på et nettsted eller i en mobilapplikasjon. Digitale kart, som ikke formidles via en nettløsning, er ikke omfattet av direktivet.

3.5.9.2 Gjeldende rett

Kart og karttjenester er ikke eksplisitt unntatt fra forskriften, men tilsynet (Difi) opererer i praksis med et unntak. Begrunnelsen er at teknologien ikke har kommet langt nok til å gjøre nettbaserte kart og karttjenester universelt utformet på en hensiktsmessig måte. Dette gjelder spesielt interaktive kart der brukeren kan zoome og flytte kartet rundt, for eksempel Google Maps eller tilsvarende.

3.5.9.3 Departementets vurdering

Departementet anser det som hensiktsmessig å gjennomføre direktivets unntak for kart og karttjenester eksplisitt i forskriften. Kartverket er enig i departementets vurdering av at teknologien ikke er kommet langt nok til å sikre universell utforming av kart og karttjenester.

I Kartverkets høringssvar vises det til at det er flere nettbaserte kart og kartløsninger i kartverket som det ikke er mulig å gjøre universelt utformet. Kartverket støtter forslaget om at unntaket presiseres i forskriften. Statens vegvesen anbefaler ikke at det gis et unntak for kart og karttjenester, og viser til at kontrast og fargevalg kan bidra til tilrettelegging for personer med synshemming og fargeblindhet.

Paragraf 4 fjerde ledd, om unntak, vil få følgende ny bestemmelse i bokstav (d):

"Nettbaserte kart og karttjenester, så lenge vesentlig informasjon finnes på en tilgjengelig digital måte, for kart som er ment for navigasjonsformål."

3.5.10 Tredjepartsinnhold utenfor virksomhetens kontroll

3.5.10.1 Direktivet

Direktivet unntar tredjepartsinnhold på nettsteder, som ikke er finansiert, utviklet eller under kontroll av offentlig myndighet, jf. artikkel 1(4) bokstav (e). Direktivet omfatter kun tredjepartsinnhold som det aktuelle offentlige organet har kontroll over, jf. fortalens avsnitt 30. Direktivet er derfor avgrenset mot for eksempel brukergenerert innhold og innhold fra tredjeparter som organet ikke har kontroll over.

Alt innhold som virksomheten selv publiserer på nettstedet anses klart å ligge innenfor virksomhetens kontroll.

3.5.10.2 Gjeldende rett

Forskriften regulerer ikke eksplisitt ansvaret for tredjepartsinnhold. Etter dagens regelverk er virksomhetene, både i privat og offentlig sektor, ansvarlig for alt innhold de har på eget nettsted eller mobilapplikasjon. Dette gjelder også tredjepartsinnhold som leveres i henhold til kontrakt.

Dersom en kommune bruker en tredjepart som leverer en skjemaløsning, f.eks. søknad om barnehageplass, er skjemaet omfattet av forskriftens krav til universell utforming. Kommunen er i dette tilfelle ansvarlig for at skjemaet er universelt utformet. Slike tredjepartsløsninger, basert på kontrakter, anses klart å ligge innenfor virksomhetens kontroll.

Virksomhetene er videre ansvarlig for at video som publiseres på deres nettsted tilfredsstiller forskriftens krav, uavhengig av hvem som har filmet eller produsert den aktuelle videoen.

Innhold på nettsteder som genereres dynamisk, f.eks. brukergenerert innhold eller annonseinnhold, vil, som utgangspunkt, ligge utenfor virksomhetens kontroll.

3.5.10.3 Departementets vurdering

Som hovedregel vil tredjepartsinnhold på nettstedet, som ikke reguleres av kontrakter, anses å være utenfor virksomhetens kontroll. Et eksempel på dette er brukergenerert innhold. Departementet ønsker å videreføre denne rettstilstanden og samtidig presisere unntaket i forskriften.

Etter departementets syn er det uklart om direktivet gjelder for innloggingstjenester som f.eks. nettbank. Direktivet omfatter ekstranett, som er en nettside som krever innlogging, men inneholder ingen definisjon av begrepet ekstranett.

Departementet trenger imidlertid ikke å ta stilling til dette, eller definere ekstranett nærmere, ettersom nettløsninger som krever innlogging er omfattet av dagens forskrift.

Forholdet mellom virksomheten og leverandør eller annen tredjepart, f.eks. hvem som skal dekke kostnader ved manglende etterlevelse av krav til universell utforming, må reguleres i kontrakten mellom partene.

Gjeldende rettstilstand videreføres. Unntaket som følger av direktivets artikkel 1(4) bokstav (e) inntas i forskriftens § 4 fjerde ledd, om unntak, som vil få følgende bestemmelse i ny bokstav (e):

"tredjepartsinnhold utenfor virksomhetens kontroll."

3.5.11 Reproduksjoner av gjenstander fra kulturhistoriske samlinger

3.5.11.1 Direktivet

Direktivets unntar reproduksjoner av gjenstander fra kulturhistoriske samlinger, som ikke kan gjøres universelt utformet av ulike grunner. Enten fordi det er uforenlig med konservering eller gjenstandens autentisitet, jf. artikkel 1(4) bokstav (f) nr. i) eller på grunn av manglende kostnadseffektive løsninger for å gjøre innholdet universelt utformet, jf. nr. ii).

Samtidig følger det av fortalen at metadata, som angår reproduksjoner av gjenstander fra kulturhistoriske samlinger, bør omfattes av kravene, jf. fortalens avsnitt 31. Metadata er enkelt sagt data om data, som beskriver eller forklarer informasjonsressurser. Hva som anses som gjenstander fra kulturhistoriske samlinger er definert i direktivets artikkel 3(7) og omtales i kapittel 3.6.5.

3.5.11.2 Gjeldende rett

Dagens forskrift regulerer ikke dette særskilt. Det er forutsatt i forarbeidene til den tidligere likestillings- og diskrimineringsloven at elektronisk eller digital kunst ikke omfattes av kravene til universell utforming, ettersom man ikke har til formål å regulere det kunstneriske utrykket, jf. Ot.prp.nr 44. (2007-2008) s. 169.

Samtidig vil interaktive utstillinger, basert på IKT, være en del av museers formidlingsvirksomhet. Slike løsninger, rettet mot publikum, vil derfor kunne omfattes dersom de er løsrevet fra det kunstneriske formål. Et eksempel kan være at knapper som publikum skal trykke på for å kunne ta del i den kunstneriske opplevelsen gjøres tilgjengelige for folk som sitter i rullestol der dette er mulig, jf. Ot.prp.nr 44. (2007-2008) s. 169.

Tilsvarende vil metadata, som lenker til reproduksjoner av kulturhistoriske samlinger, være omfattet selv om innholdet det lenkes til ikke er universelt utformet. Ut i fra formålet med unntaket er det logisk at også søkefunksjoner i brukergrensesnittet, knyttet til slike data, er omfattet av kravene til universell utforming.

Tekniske metadata som ikke er rettet mot brukere er ikke omfattet av kravene.

3.5.11.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for å innta unntaket i forskriften basert på direktivets artikkel 1(4) bokstav (f). Med hensyn til hva som menes med at tilgjengelighetskravene ikke er forenlig med bevaring av gjenstanden eller gjenstandens autensitet, er f.eks. kravet til kontrast nevnt i direktivet. Utover dette er ikke vilkåret nærmere beskrevet i direktivet.

Etter departementets syn må vurderingen av om reproduksjoner fra kulturhistoriske samlinger skal unntas fra kravene om universell utforming, bero på om kravene vil endre gjenstandens karakter og/eller formål. Utgangspunktet må f.eks. være at historiske dokumenter, ofte med autentisk verdi, ikke skal endres for å gjøre innholdet universelt utformet. Den nærmere grensedragningen må bero på en konkret helhetsvurdering.

Med hensyn til unntaket om manglende kostnadseffektive automatiserte løsninger for å gjøre innhold universelt utformet, må en se hen til den generelle forholdsmessighetsvurderingen i forslagets § 18, se kapittel 5.3.

Vurderingen beror på om den automatiserte løsningen er kostnadseffektiv, og ikke om selve prisen er overkommelig for virksomheten eller ikke. Direktivet gir liten veiledning på hva som ligger i begrepet kostnadseffektivt. Den generelle forholdsmessighetsvurderingen i direktivet vil også gjelde for denne vurderingen.

Hvor langt unntaket vil gjelde må bero på en konkret vurdering, for eksempel kan det være slik at noen av kravene til universell utforming kan tilfredsstilles på en kostnadseffektiv måte, men ikke alle.

"Reproduksjoner av kulturhistoriske gjenstander som ikke kan gjøres universelt utformet, enten fordi

(i) etterlevelse av kravene er uforenlig med gjenstandens bevaring eller autensitet, eller

(ii) på grunn av manglende kostnadseffektive automatiserte løsninger, som kan omdanne manuskripter eller annet innhold."

3.5.12 Intranett og ekstranett

3.5.12.1 Direktivet

Direktivet oppstiller et tidsbegrenset unntak for innhold på intranett/ekstranett i offentlig sektor. Innhold på intranett/ekstranett som er publisert før 23. september 2019 er unntatt, inntil slike nettsider gjennomgår en vesentlig endring. Artikkel 1(4) bokstav (g) lyder:

"Dette direktiv får ikke anvendelse på følgende innhold på nettsteder og mobilapplikasjoner:"

g): "Innhold på ekstranett og intranett, det vil si nettsteder som er tilgjengelige bare for en begrenset gruppe mennesker og ikke allmennheten som sådan, og som er publisert før 23. september 2019, inntil slike nettsteder gjennomgår en vesentlig endring."

Ordlyden er noe uklar og reiser flere tolkningsspørsmål. En problemstilling gjelder forholdet mellom kravet til universelt utformet innhold og kriteriet om vesentlig endring av nettstedet. En annen problemstillingen er om direktivet pålegger medlemslandene en plikt til å oppgradere eksisterende intranett- og ekstranettløsninger etter 23. september 2019. En tredje problemstilling er om bestemmelsen omfatter underliggende IKT-systemer, som det er lenket til på intranettet (f.eks. saksbehandlingssystem osv.).

Det synes avklart at direktivet ikke pålegger medlemslandene en plikt til å oppgradere eksisterende intranett- og ekstranettløsninger. Kommuner, virksomheter og andre pliktsubjekter blir ikke pålagt å gjennomføre en oppgradering av eksisterende nettsteder. Det aktualiserer spørsmålet om direktivet oppstiller et selvstendig krav til universell utforming av innhold, som publiseres etter 23. september 2019 på eksisterende løsninger (nettsteder).

Ordlyden kan tolkes slik at kravet til universell utforming gjelder innhold som publiseres på intra-/ekstranettsteder som er nye etter 23. september 2019, eller som har gjennomgått en vesentlig endring. Samtidig kan ordlyden tolkes slik at bestemmelsen oppstiller et selvstendig krav til universell utforming av innhold som publiseres etter 23. september 2019 – uavhengig av om publiseringsløsningen er ny (publisert etter 23. september 2019) eller har gjennomgått en vesentlig endring. Problemet med sistnevnte tolkningsalternativ er at intra- og ekstranettløsninger, som ikke er universelt utformet, ikke nødvendigvis vil være egnet til å publisere universelt utformet innhold. Kravene om universell utforming er i mange tilfeller bygget inn i publiseringsløsningen – nettopp for å sikre at innhold som blir publisert er universelt utformet. Dette taler mot at direktivet oppstiller et selvstendig krav til innhold som publiseres.

Departementet uttalte i høringen av direktivet at bestemmelsen kan leses slik at den gjelder innhold som er publisert etter 23. september 2019 for intranett/ekstranett som har gjennomgått en vesentlig endring. Det vil si at kravene til universell utforming gjelder bare for intranett/ekstranett som har gjennomgått en vesentlig endring eller som er nye løsninger, dvs. publisert etter 23. september 2019. I slike tilfeller skal alt innhold på nettstedet være universelt utformet.

"innhold (webinnhold) informasjon og sanseinntrykk som kommuniseres til brukeren ved hjelp av en brukeragent. Dette inkluderer kode og oppmarkering som definerer innholdets struktur, presentasjon og interaksjon".23

Intranett og ekstranett har struktur, oppbygning og innholdstyper tilsvarende et vanlig nettsted, slik at retningslinjene i WCAG 2.1/kapittel 9 i standarden EN 301 549 V2.1.2 (2018-08) er egnet for å regulere det.

Intranett er ikke publisert på det åpne internettet. Intranett ligger på et lokalt nettverk, og er kun tilgjengelig for ansatte i en virksomhet eller andre som er gitt særskilt tilgang. Intranett benyttes typisk for å formidle informasjon om virksomhetens interne forhold, herunder om nyhetssaker om virksomheten, prosjekter, rutiner mv. Ekstranett bruker det åpne internettet og gir tredjeparter adgang til avgrenset innhold. Dette krever ofte innlogging, med brukernavn og passord.

Denne tolkningen gjør det klarere for virksomhetene å vite når kravene til universell utforming av intranett og ekstranett slår inn. Hvis det oppstilles et krav til universell utforming av innhold på intranett, uten en korresponderende plikt til å oppgradere publiseringsløsningen, blir det svært uklart hvor langt plikten til universell utforming strekker ved publisering av innhold. Tilsvarende vil det bli vanskelig å håndheve en regel, hvor innholdet i plikten vil bero på en konkret vurdering av publiseringsløsningen – dvs. i hvor stor grad det er praktisk mulig å gjøre innhold universelt utformet.

I hvilken grad innhold vil kunne gjøres universelt utformet vil variere med funksjonaliteten og egnetheten til den konkrete publiseringsløsningen. I hvilken grad man vil lykkes med å publisere universelt utformet innhold vil avhenge av kompetansen til vedkommende som legger ut innhold. Det vil trolig variere blant suksesskriteriene hvor krevende de vil være å oppfylle i det enkelte tilfelle, avhengig om det er snakk om koding av dokumenter, teksting av video eller krav til navigasjon. Det antas for øvrig at det er mangel på kompetanse knyttet til publisering av universell utformet innhold i norske virksomheter.

Departementet forstår derfor bestemmelsen slik at kravene til universell utforming av innhold kun skal gjelde for nye intranett- og ekstranettløsninger (publisert etter 23. september 2019) og intra- og ekstranettløsninger som har gjennomgått en vesentlig endring etter 23. september 2019. En konsekvens av tolkningen er at eldre intranett/ekstranett kan ha utilgjengelig innhold etter 23. september 2019. I praksis vil fristen for Norge være 1. januar 2021. Se for øvrig kapittel 12.3.5.

Departementet legger til grunn at begrepene "intranett" og "ekstranett" ikke omfatter administrative IKT-løsninger (programvare), som kan nås via intra- og ekstranett. Med administrative IKT-løsninger menes for eksempel sak/arkivsystem, timeregistrerings- og reiseregningssystemer, fakturasystemer og andre administrative arbeidsverktøy.

Denne forståelsen baserer seg på direktivets fortale avsnitt 34, som slår fast at:

"Medlemsstatene bør kunne utvide anvendelsen av dette direktiv til andre typer nettsteder og mobilapplikasjoner, særlig nettsteder og mobilapplikasjoner på intranett eller ekstranett som ikke omfattes av dette direktiv, og som er utformet for og brukes av et begrenset antall personer på en arbeidsplass eller innenfor utdanning, og for å opprettholde eller innføre tiltak i samsvar med unionsretten som går lenger enn minstekravene til nettsteders og mobilapplikasjoners tilgjengelighet. […]"

Departementet forstår direktivet dithen at det ikke inkluderer saks- og fagsystemer som er koplet opp mot intranett eller ekstranett, se nærmere punkt 3.2.2. Tilsvarende har Sverige tolket direktivet dithen at intranett er interne informasjonsbaserte nettsteder, og at andre interne arbeidssystemer faller utenfor direktivets virkeområde – også selv om tilgangen til slike systemer foregår gjennom intranettet.24

3.5.12.2 Gjeldende rett

Likestillings- og diskrimineringslovens krav om universell utforming av IKT gjelder for IKT-løsninger som er rettet mot eller stilt til rådighet for "allmenheten", se § 18. Det uttales i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at "arbeidsplasser, som kontorer og møterom, regnes ikke som rettet mot allmennheten dersom bare de ansatte har tilgang", se Prop. 81 L (2016-2017) side 200.

Dette innebærer at virksomhetens alminnelige funksjoner, som kun er stilt til rådighet for ansatte, ikke anses som rettet mot "allmennheten". Intranett er rettet mot virksomhetens ansatte, og ikke mot allmenheten. Det fremgår av forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at plikten til universell utforming av IKT ikke skal gjelde arbeidslivet, se Prop. 81 L (2016-2017) s. 200.

3.5.12.3 Departementets vurdering

Gjennomføring av direktivets krav krever lovendring. Som nevnt i kapittel 3.3 ønsker departementet å harmonisere direktivets brukerbegrep i forslag til ny § 18. Dette åpner for at forskriften kan stille krav til universell utforming av IKT-løsninger i arbeidslivet.

Det er kun kostandene ved å innføre direktivets krav til universell utforming av intranett og ekstranett som er utredet i Vista sin samfunnsøkonomiske analyse. Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser av en generell utvidelse av forskriften til øvrige IKT-løsninger i arbeidslivet er ikke utredet i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

Departementet foreslår derfor en nytt ledd i forskriftens § 2, om virkeområdet, som innebærer at offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte skal følge kravene til universell utforming av intranett og ekstranett. Plikten vil gjelde så langt innholdet er omfattet av forslag til ny § 4 fjerde ledd i forskriften.

Departementet foreslår at begrepene defineres i forskriftens § 3 første ledd bokstav (i) skal lyde:

"Intranett og ekstranett: nettsteder som er tilgengelig på et lokalt nettverk til bruk for virksomhetens ansatte (intranett) eller på det åpne internett og som gir utvalgte tredjeparter adgang til avgrenset innhold (ekstranett)."

Direktivet inneholder ikke en definisjon av en "vesentlig revisjon" av intranett eller ekstranett. Ved vurdering av hva som anses som "ny IKT-løsning" vises det til forskriften § 3 bokstav (f) (ny bokstav (k)):

"Ny IKT-løsning: Total utskifting av en teknisk løsning, versjonsoppgradering, utskifting eller større endring av kildekode og større endring av utseende eller utforming. Gradvise endringer over tid som til sammen utgjør en endring som nevnt i denne bokstav, kan også regnes som ny IKT-løsning."

Norge vil ikke rekke å gjennomføre direktivets frist for når innhold på intranett skal være universelt utformet (innhold publisert etter 23. september 2019). I dette høringsnotatet foreslår departementet ikrafttredelsesdato 1. juli 2020, med overgangsperiode frem til 1. januar 2021 . Det foreslås derfor at nye intranett og innhold som publiseres etter 1. januar 2021 skal være universelt utformet, se nærmere kapittel 12.3.5.

Tidsbegrenset unntak for innhold på intranett og ekstranett vil inntas i forskriftens § 4 fjerde ledd bokstav (g), som vil lyde:

"innhold på intranett og ekstranett publisert før 1. januar 2021, frem til nettløsningen gjennomgår en vesentlig revisjon etter § 3 første ledd bokstav k."

Kravene vil kun gjelde for offentlige virksomheter og private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, se forslag til ny § 2 i kapittel 3.4 om harmoniseringsnivå.

3.5.13 Arkiverte nettsider og nettsteder

3.5.13.1 Direktivet

Innhold på nettsteder og mobilapplikasjoner, som anses som arkiverte nettsteder, er unntatt fra direktivets virkeområde. Dette gjelder nettsteder og mobilapplikasjoner som har et innhold som ikke er nødvendig for administrative funksjoner, og som ikke er oppdatert eller redigert etter 23. september 2019. Rent teknisk vedlikehold av arkiverte nettsteder og mobilapplikasjoner regnes ikke som oppdatering, se fortalen avsnitt 32.

3.5.13.2 Gjeldende rett

I forbindelse med vedtagelsen av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 vurderte Barne- og likestillingsdepartementet om arkiv skal være omfattet av kravene. I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 168)) uttalte departementet følgende:

"[Aktive arkiv]er IKT-løsninger som bør kunne omfattes av bestemmelsen slik at flest mulig har tilgang. Samtidig er området per i dag ikke godt nok utredet med hensyn til konsekvensene av å lovhjemle en plikt til universell utforming av slike aktive arkiv. Departementet vil derfor komme tilbake til dette i forbindelse med forskriftsarbeidet og de nærmere presiseringer som der skal gjøres med hensyn til virkeområdet. Det understrekes at loven ikke har til hensikt å oppstille en plikt som vil få urimelige økonomiske konsekvenser for virksomhetene."

Reguleringen av tilgjengelighetskravene for IKT-løsninger ble videreført gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2013, jf. Prop. 88 L (2012-2013) side 181, og gjennom likestillings- og diskrimineringsloven av 2017, jf. Prop. 81 L (2016-2017) kapittel 22.10. Spørsmålet om å inkludere arkiv har ikke blitt utredet nærmere, og arkivert innhold på nettsteder og mobilapplikasjoner er etter gjeldende rett ikke omfattet av kravene til universell utforming av IKT. Dersom innhold på et nettsted eller mobilapplikasjon er nødvendig for en aktiv administrativ prosess skal imidlertid dette innholdet være universelt utformet.

3.5.13.3 Departementets vurdering

Ettersom direktivet unntar arkiverte nettsteder krever direktivet ingen endring av norsk rett på dette punktet. Unntaket kan likevel presiseres i forskriften. Skjæringstidspunktet direktivet setter for hva som regnes som arkiverte nettsted og mobilapplikasjoner er 23. september 2019. På dette punktet ønsker departementet å sette et tidligere skjæringstidspunkt, tilsvarende datoen for hva som regnes som ny IKT etter gjeldende rett (1. juli 2014).

Paragraf 4 fjerde ledd bokstav (h) vil få følgende bestemmelse:

"innhold i arkiverte nettløsninger som ikke er nødvendige for aktive administrative prosesser i virksomheten og som ikke er oppdatert eller redigert etter 1. juli 2014."

3.5.14 Utdanningssektoren

3.5 14.1 Direktivet

Direktivet åpner for at medlemsstatene kan unnta nettsteder og mobilapplikasjoner for barnehager og skoler, se artikkel 1(5). Medlemslandene kan derfor velge om de vil la kravene gjelde for denne sektoren eller ikke. Det er likevel et krav om at innhold som er knyttet til viktige nettbaserte administrative funksjoner, f.eks. søknad om barnehageplass, skal være universelt utformet.

Når det gjelder høyere utdanning har EU-kommisjonen gitt tilbakemelding på at de anser at offentlige universiteter og høyskoler som omfattet av direktivets virkeområde, jf. pressemelding:

"The directive also covers extranets and intranets that are published after the new rules come into force and older ones that undergo substantial revision, allowing employees and students to access information that is essential in their daily lives."

Nettsteder, inkludert intra- og ekstranett, i høyskole- og universitetssektoren skal være universelt utformet i henhold til de tidsfristene som fremgår av direktivets artikkel 12. For nye nettsteder er fristen 23. september 2019 og for eksisterende nettsteder er fristen 23. september 2020.

3.5.14.2 Gjeldende rett

Plikten til universell utforming av IKT-løsninger ble 1. januar 2018 utvidet til å gjelde for utdannings- og opplæringssektoren, jf. Prop. 81 L (2016-2017) side 308. Utdanningssektoren ble omfattet av regelverket i 2018, med en tolv måneders frist for å etterleve kravene, dvs. innen 1. januar 2019. At sektoren er omfattet følger eksplisitt av forskriftens § 2 første ledd.

3.5.14.3 Departementets vurdering

Gjeldende rett har et bredere virkeområde enn direktivet ved at utdannings- og opplæringssektoren er omfattet av kravene til universell utforming fra 1. januar 2019, se forskriftens § 11 annet ledd. Da utdanningssektoren ble inkludert i forskriftens virkeområde ble det også stilt krav til at digitale læremidler skal være universelt utformet. Denne reguleringen videreføres. Ettersom det foreslås å oppdatere retningslinjene som ligger til grunn for forskriften til WCAG 2.1 vil det være de nye retningslinjene som hele utdanningssektoren må forholde seg til. Alle nettløsninger i sektoren, herunder digitale læremidler, må følge de retningslinjene fra den datoen som fastsettes i forskriften.

Når det gjelder de nye materielle kravene som følger av EUs-regelverk vil disse gjelder for opplærings- og utdanningsinstitusjoner som faller innenfor modell 2b.

Det følger av i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven at barnehager (og skoler, sykehus og fritidsklubber) er omfattet av begrepet "allmenheten". Endring av begrepet "allmennheten" til "bruker" endrer ikke rettstilstanden, eller lovens virkeområde, se kapittel 3.3.5. Barnehager som er omfattet av modell 2b er omfattet av endringene som følger av EU-regelverk.

3.6 Definisjoner – Artikkel 3

3.6.1 Virksomheter i offentlig sektor

3.6.1.1 Direktivet og gjeldene rett

Likestillings- og diskrimineringslovens regler om universell utforming av IKT gjelder "offentlige virksomheter" og "private virksomheter".

Ansvarlige for diskriminering og mangelfull universell utforming kan være statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, og andre offentlige virksomheter av ulik art. Statsforetak og selskaper med statlig eierandel, er omfattet. Videre er offentlige myndigheter som ikke er underlagt regjeringen, pliktsubjekter etter gjeldende rett. Det samme gjelder skoler og andre utdanningsinstitusjoner. Departementet tolker virkeområdet i gjeldende rett slik at "offentligrettslige organer", slik disse er definert i direktiv 2014/24/EU i artikkel 2(1) punkt 4, er omfattet av regelverket.

Private rettssubjekter, så som private foretak uavhengig av ansvarsform, og organisasjoner, er omfattet av reglene. Det vises til forarbeidene til den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, Ot. Prp. nr. 44 (2007-2008) kapittel 9.3.7.3., der spørsmålet om hvilke rettssubjekter kan være ansvarlige for diskriminering ble drøftet.

3.6.1.2 Departementets vurdering

Begrepet "offentlig virksomhet" i lovforslaget til ny § 18 er dermed ment å omfatte begrepet "offentlig organ" slik dette er definert i direktivets artikkel 3(1). Definisjonen i direktivets artikkel 3(1) viser til at begrepet omfatter staten, regionale eller lokale myndigheter. Videre omfattes offentligrettslige organer slik dette er definert EUs direktiv om anskaffelser, direktiv 2014/24/EU artikkel 2 nr. 1 punkt 4.

Ettersom overnevnte offentlige virksomheter dekkes av begrepet "offentlig virksomhet" i ny § 18, anser departementet det ikke som nødvendig å innta direktivets definisjon i artikkel 3(1) i forskriften.

Begrepet "offentlig virksomhet" i gjeldende § 17 må tolkes i lys av denne bestemmelsens virkeområde og øvrige vilkår i § 17. Endringer i ny § 18 er ikke ment å påvirke virkeområdet til gjeldende § 17.

Der departementet benytter begrepet "offentlig sektor" er det ment som en fellesbetegnelse på de begrepene som er omtalt over.

3.6.2 Mobilapplikasjoner

3.6.2.1 Direktivet og gjeldene rett

Direktivet gjelder kun mobilapplikasjoner som er til bruk for allmennheten, se "use by the general public" i artikkel 3(1) nr. 2. Utgangspunktet er dermed at mobilapplikasjoner som er utviklet av det offentlige, og som er rettet mot allmennheten, er omfattet av direktivet.

Videre følger det av fortalen avsnitt 20 at tilgjengelighetskravene ikke bør anvendes på innhold som utelukkende ligger på mobile enheter, som er utviklet til lukkede brukergrupper eller til anvendelse i bestemte miljøer, og som ikke tilbys eller anvendes av store deler av offentligheten, jf.:

"Tilgjengelighetskravene fastsatt i dette direktiv bør ikke få anvendelse på innhold som finnes utelukkende på mobilt utstyr, eller på brukeragenter for mobile enheter som er utviklet for lukkede brukergrupper eller for bestemt bruk innenfor visse miljøer, og som ikke er tilgjengelige for eller brukes av store deler av allmennheten."

Direktivet omfatter mobilapplikasjoner som retter seg mot publikum generelt, og ikke mobilapplikasjoner som retter seg mot en avgrenset krets, som ansatte eller andre lukkede brukergrupper.

Etter direktivet kan medlemslandene utvide virkeområde til andre typer mobilapplikasjoner, som er utviklet for en lukket gruppe mennesker, for eksempel i arbeidslivet og utdanning.26 Det ligger innenfor medlemslandene handlingsrom å stille krav om universell utforming av mobilapplikasjoner som er ment for ansatte i offentlig sektor.

Medlemslandene oppfordres til å utvide anvendelsen av direktivet til private selskaper som tilbyr tjenester til allmennheten.

Norsk rett stiller allerede krav til universell utforming av mobilapplikasjoner for virksomheter som er omfattet av regelverket. Det fordi mobilapplikasjoner er omfattet av begrepet "nettløsning". Nye mobilapplikasjoner skal følge kravene i forskriftens § 4, på lik linje med nettsteder.

3.6.2.2 Departementets vurdering

Begrepet "mobilapplikasjon" omfattes av forskriftens definisjon av nettløsninger, se kapittel 3.3. Departementet viser til at mobilapplikasjoner etter direktivet er mobilapplikasjoner som er utviklet av offentlig sektor som er ment for bruk av allmennheten, jf. "for use by the general public."

Ettersom departementet foreslår at § 2 første ledd endres til å gjelde nettløsninger rettet mot "brukere" istedenfor "allmennheten", anser departementet det som hensiktsmessig å innta definisjonen direktivet bygger på. På denne måten får man tydeliggjort at forskriften er avgrenset mot mobilapplikasjoner rettet mot virksomhetenes ansatte, jf. også direktivets avgrensninger.

Når det gjelder opplærings- og utdanningsinstitusjoner viser departementet til at forskriften ble utvidet til å omfatte nettsteder, læringsplattformer og digitale læremidler i sektoren. Dette er IKT-løsninger som er rettet mot både elever, foreldre og foresatte – herunder rettet mot allmennheten. Vurderingen av om skolens eventuelle intranett rettet mot ansatte er omfattet av kravene i dette lovforslaget, vil beror på om virksomheten faller innenfor modell 2b.

Det foreslås følgende ordlyd til forskriften § 3 første ledd bokstav (e):

"Mobilapplikasjon: programvare som utformes og utvikles for bruk på mobile enheter rettet mot allmennheten, som smarttelefoner og nettbrett. Dette omfatter ikke programvare som styrer enhetene (operativsystem) eller maskinvare."

Dermed vil de mobilapplikasjonene som omfattes av definisjonen i § 3 første ledd bokstav (e) være omfattet av forskriftens virkeområde.

Dagens forskrifts inneholder en definisjon av begrepet nettløsninger i § 3 første ledd bokstav (c). Etter dagens regelverk omfattes mobilapplikasjoner av denne definisjonen. I § 2 andre ledd om virkeområde foreslås det å tydeliggjøre at mobilapplikasjoner omfattes av forskriften, og det er satt inn en henvisning til begrepet mobilapplikasjoner. Begrepet "applikasjon" er endret til "mobilapplikasjon".

Etter direktivet skal nasjonal lovgivning om mobilapplikasjoner anvendes fra 23. juni 2021, se artikkel 12(3). Departementet går ikke inn for å innføre den utvidede fristen for mobilapplikasjoner i forskriften, men går inn for at den alminnelige fristen for eksisterende IKT-løsninger kan anvendes på mobilapplikasjoner.

Begrunnelsen for dette er at mobilapplikasjoner, rettet mot allmennheten, allerede i dag er omfattet av forskriftens krav. Det skulle derfor ikke være nødvendig med en egen innføringstid for mobilapplikasjoner se kapittel 12.

3.6.3 Standard

3.6.3.1Direktivet og gjeldende rett

Begrepet standard er legaldefinert i direktivets artikkel 3(1) nr. 3.

I direktivet er begrepet definert slik: Standard:en teknisk spesifikasjon som er vedtatt av et anerkjent standardiseringsorgan for gjentatt eller kontinuerlig anvendelse, som ikke er obligatorisk og som er én av følgende standarder: internasjonal standard, europeisk standard, harmonisert standard eller nasjonal standard, jf. artikkel 2 nr. 1 i forordning (EU) nr. 1025/2012.

Forordningens artikkel 2 har følgende definisjon av begrepet standard:

"standard" means a technical specification, adopted by a recognised standardisation body, for repeated or continuous application, with which compliance is not compulsory, and which is one of the following:

1. ‘international standard’ means a standard adopted by an international standardisation body;
2. ‘European standard’ means a standard adopted by a European standardisation organisation;
3. ‘harmonised standard’ means a European standard adopted on the basis of a request made by the Commission for the application of Union harmonisation legislation;
4. ‘national standard’ means a standard adopted by a national standardisation body;

Direktivets artikkel 3(1) nr. 4 og 5 viser til definisjonene forordnings artikkel 2 bokstav (a) og (c) over.

3.6.3.2 Departementets vurdering

Etter forordningens artikkel 2 nr. 1 fremgår det at standarder ikke er rettslige bindene. Dette sammenfaller med forskriftens definisjon om at en standard er et normativt dokument, som spesifikasjoner, retningslinjer eller veiledninger.

Dersom en bestemt standard er inntatt, som en del av forskriftens krav, blir standarden rettslig bindene gjennom forskriften. Standarden blir altså rettslig bindene dersom forskriften pålegger pliktsubjektene å utforme nettløsninger i samsvar med nærmere spesifiserte krav i en standard, se forskriftens § 4.

Definisjonen i forordningen omfatter fire typer standarder, (a) standarder vedtatt av en internasjonal standardiseringsorganisasjon, (b) standarder vedtatt av en Europeisk standardiseringsorganisasjon, (c) standarder vedtatt på grunnlag av en anmodning fra EU-kommisjonen for gjennomføring av EU-harmoniseringslovgivning, og (d) standarder vedtatt av et nasjonalt standardiseringsorgan.

Direktivet viser til to typer standarder. Dette er standarder vedtatt av en europeisk standardiseringsorganisasjon, se artikkel 3(1) nr.4 og en harmonisert standard vedtatt på grunnlag av en anmodning fra Kommisjon for gjennomføring av EUs harmoniseringslovgivning, se artikkel 3(1) nr. 5.

Forordning nr. 1025/2012 er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg II kapittel XIV i forskrift om gjennomføring av forordning (EU) nr. 1020/2012 av 25. oktober 2012 om europeisk standardisering.27

Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger § 3 første ledd bokstav (h) viser ikke til standarder vedtatt en Europeisk standardiseringsorganisasjon eller standarder vedtatt etter anmodning fra EU-kommisjonen for gjennomføring av EUs harmoniseringslovgivning.

Departementet foreslår at henvisningene til forordningens artikkel 2 nr. 1 bokstav (b) og (c) inntas i forskriften.

Forskriftens definisjon i § 3 første ledd bokstav (h) videreføres i § 3 første ledd bokstav (m), supplert med følgende annet punktum:

"Standard: Normativt dokument, herunder spesifikasjoner, retningslinjer og veiledninger. Med standard menes også standard vedtatt etter forordning nr. 1025/2015 art 2(1) bokstav b og c."

3.6.4 Tidsbaserte medier

3.6.4.1 Direktivet og gjeldende rett

Begrepet "tidsbaserte medier" stammer fra den norske oversettelsen av WCAG 2.0.28 I den engelske versjonen av direktivet brukes begrepet "time-based media." Begrepene er kjent for aktører som arbeider med universell utforming av nettsteder, og er dermed innarbeidet terminologi. Det er hensiktsmessig å benytte etablerte begreper.

I ordlisten i WCAG 2.1 er alternativ til tidsbaserte medier ("alternative for time-based media") definert slik: dokument som inneholder tekstlige beskrivelser av tidsbasert visuell og auditiv informasjon i riktig rekkefølge, og som gir mulighet for å formidle resultatet av all interaksjon med det tidsbaserte mediet.

Direktivet inneholder en definisjon på "tidsbasert media" i artikkel 3(1) nr. 6:

"medier av følgende typer: bare lyd, bare video, lyd og video, lyd og/eller video kombinert med interaksjon".

Tidsbaserte medier omfatter både forhåndsinnspilt og direktesendt innhold, se blant annet direktivets fortale avsnitt 27.

Forskriften inneholder ikke en tilsvarende definisjon. Begrepet er derimot brukt i WCAG 2.1 og indirekte definert i ordlisten til WCAG 2.1 (normativ) som forskriftens § 4 første ledd viser til. Departementet foreslår å fjerne henvisningen til WCAG 2.0 i forskriften, og erstatte dette med en henvisning til den europeiske standarden, EN 301 549 V2.1.2 (2018-08).

3.6.4.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår at direktivets definisjon inntas i forskriftens § 3 i ny bokstav (g):

"Tidsbaserte media: omfatter media av følgende typer: lyd, kun video, lyd-video, lyd og/eller video kombinert med interaksjon."

3.6.5 Reproduksjon av gjenstander fra kulturhistoriske samlinger

3.6.5.1 Direktivet og gjeldene rett

Direktivets artikkel 3(7) definerer hva som menes med gjenstander fra kulturhistoriske samlinger og viser til at dette er privat eller offentlig samlinger som presenterer historisk, kunstnerisk, arkeologisk, estetisk, vitenskapelig eller en teknisk interesse.

Slike gjenstander kan være bevart i institusjoner som bibliotek, arkiver eller museum. Direktivets oppramsing av institusjoner, som forvalter slike kulturhistoriske samlinger, er ikke uttømmende, jf. begrepet "such as." Dermed kan også andre kulturinstitusjoner som f.eks. teater, opera eller konserter kunne tenkes omfattet av unntaket.

3.6.5.2 Departementets vurdering

Departementet ønsker å innta en tilsvarende definisjon som direktivet, og foreslår at § 3 første ledd bokstav (h) skal lyde:

"Gjenstander fra kulturhistoriske samlinger: privat eller offentlig eide gjenstander som presenterer en historisk, kunstnerisk, arkeologisk, estetisk, vitenskapelig eller teknisk interesse, og som er en del av samlinger bevart av kulturinstitusjoner som biblioteker, arkiver eller museer."

3.6.6 Måledata

3.6.6.1 Direktivet og gjeldene rett

Begrepet måledata er legaldefinert i direktivets artikkel 3(1) nr. 8.

Med måledata menes kvantitative resultater fra aktiviteter som utføres for å kontrollere om offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner overholder kravene til universell utforming etter forskriftens § 4. Måledata omfatter både kvantitative opplysninger om utvalget av nettsteder og mobilapplikasjoner som er testet (antall nettsteder og mobilapplikasjoner, antall brukere o.l.) og kvantitative opplysninger om nivået/status for universell utforming.

Begrepet blir brukt i forbindelse med myndighetsorganets rapporteringsplikt til EU-kommisjonen. Denne plikten følger av direktivets artikkel 8(4). Videre er det brukt i gjennomføringsbeslutningens artikkel 1 om "Subject matter and scope" og artikkel 9 om "Content of the report."

Dagens norske regelverk inneholder ikke en tilsvarende definisjon.

3.6.6.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår at definisjonen inntas i forskriften. Ny § 3 første ledd bokstav (j) skal lyde:

"Måledata: resultater fra kontrollaktiviteten som utføres for å kontrollere at kravene i § 4 overholdes. Måledata omfatter både kvantitative opplysninger om nettsteder og mobilapplikasjoner som er testet (antall nettsteder og mobilapplikasjoner eventuelt med antall av besøkende eller brukere, mv.) og kvantitative opplysninger om status for universell utforming."