9 Håndhevingsprosedyre – Artikkel 9
9.1 Direktivet
Artikkel 9 stiller krav om at medlemslandene sikrer en tilstrekkelig og effektiv håndhevingsprosedyre. Formålet er å sikre at kravene og hovedprinsippene for universell utforming overholdes. At vurderingen av om kravene utgjør en uforholdsmessig stor byrde etter artikkel 5 kan overprøves og at kravene til tilgjengelighetserklæring i artikkel 7(1) overholdes.
Håndheving kan for eksempel innebære at det foreligger en mulighet "til å kontakte et ombud" for å sikre effektiv behandling av meldinger eller anmodninger fra brukere i henhold til artikkel 7(1) bokstav (b), en overprøving av forholdsmessighetsvurderingen etter artikkel 5. Håndhevingsprosedyren skal omfatte klagebehandling, jf. direktivets fortale avsnitt 53.
Direktivet stiller krav om at tilgjengelighetserklæringen skal inneholde en link til tilbakemeldingsfunksjonen og håndhevingsprosedyren. Dette vil sikre enkeltpersoner mulighet til å be om informasjon, og be om adgang til tjenester og dokumenter, se artikkel 7(1) bokstav (b) og fortalen avsnitt 46.
Medlemslandene skal sikre retten til adekvat og effektiv klageadgang og håndhevingsprosedyre, utenfor domstolene, som skal sørge for at direktivets krav blir overholdt, se fortalen avsnitt 53.
Håndhevingsprosedyren skal uformes slik at den sikrer realisering av enkeltpersoners rettigheter til innhold lagt ut på nettstedene og mobilapplikasjoner, i henhold til direktivets krav.
9.2 Gjeldende rett
Klageadgangen for enkeltpersoner er lagt til Diskrimineringsnemnda, se diskrimineringsombudsloven § 7. Diskrimineringsnemndas oppgaver fremgår av diskrimineringsombudsloven § 7. Det følger av denne bestemmelsen at nemnda håndhever den generelle bestemmelsen om universell utforming i §17. Likestillings- og diskrimineringslovens § 18 er unntatt fra nemndas ansvarsområde, jf. § 7, men den generelle plikten til universell utforming etter § 17 omfatter også IKT. Diskrimineringsnemnda håndhever denne bestemmelsen, noe som innebærer at det er en individuell klageadgang i saker om manglende universell utforming av IKT. Diskrimineringsnemnda behandler altså klager i enkeltsaker og vurderer om diskriminering, i form av mangelfull universell utforming av IKT, har funnet sted, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §§ 12 og 17, og diskrimineringsombudslovens § 7.
Det følger av likestillings- og diskrimineringslovens § 17 fjerde ledd at plikten til universell utforming av IKT skal anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming av IKT i lov eller forskrift. Diskrimineringsnemnda skal dermed legge de sektorspesifikke reglene om universell utforming av IKT til grunn ved vurderingen av om plikten er oppfylt. Det skal med andre ord ikke pålegges ytterligere krav i medhold av § 17.
Dersom sektorreglene i likestillings- og diskrimineringslovens § 18 og forskriften ikke er fulgt, foreligger det et brudd på likestillings- og diskrimineringsloven § 17. Det vises til uttalelsene i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven (Prop. 81 L (2016-2017) punkt 22.2.2.8).
Diskrimineringsnemnda har myndighet til å vurdere om plikten til å arbeide aktivt for å fremme universell utforming er oppfylt, se likestillings- og diskrimineringslovens § 19 og diskrimineringsombudsloven § 7.
Nemndas vedtak kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Dersom søksmål ikke reises innen den fastsatte fristen, har nemndas vedtak samme virkning som rettskraftig dom, se Prop. 80 L (2016-2017) punkt 7.6.
9.3 Departementets vurdering
Direktivet stiller krav om at det skal eksistere et klageorgan som behandler klager på manglende etterlevelse av direktivet. Enkeltpersoner kan (for eksempel) klage over forholdsmessighetsvurderingen som virksomheten har gjennomført, eller over manglende tilgjengelighet eller universell utforming av tilgjengelighetserklæringen.
Det må foreligge en klageadgang for brudd på den foreslåtte § 18 om universell utforming av IKT-løsninger, og § 19a om redegjørelsesplikt (tilgjengelighetserklæringen og tilbakemeldingsfunksjonen).
Organiseringen av håndhevingsapparatet på likestillings- og diskrimineringsområdet ble endret fra januar 2018. Håndhevingsoppgavene, dvs. behandling av klager i enkeltsaker om brudd på likestillings- og diskrimineringsloven, ble da skilt ut fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og overført til Diskrimineringsnemnda. Klagesakene skal dermed behandles i én instans i forvaltningen, i Diskrimineringsnemnda. Endringen innebærer at Likestillings- og diskrimineringsombudet ble et rendyrket pådriverorgan.
Departementet legger til grunn at enkeltindivider fortsatt skal sikres muligheten til å klage på manglende universell utforming av IKT til Diskrimineringsnemnda, se den foreslåtte § 18.
Departementet har vurdert hvordan håndhevingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten skal organiseres.
Som tilsynsmyndighet håndhever Difi i dag brudd på kravene om universell utforming av IKT. Difi kan om nødvendig ta i bruk reaksjoner i oppfølgingen av kontroller som avdekker brudd på kravene. Difi påser i dag, gjennom risikobaserte tilsyn at kravene er oppfylt innen fastsatte tidsfrister. Det er Difi som vurderer og velger ut virksomheter og nettløsninger for kontroll. En forutsetning for kontroll er at virksomheten har ny IKT etter 1. juli 2014, jf. forskriftens § 3 bokstav (f).
Difi sin tilsynsrolle skiller seg fra håndheving av diskrimineringsvernet. Det har vært argumentert for at generell tilsynsmyndighet og håndheving av diskrimineringsvernet ikke bør ligge hos samme organ, da dette kan innebære en uheldig blanding av roller, se Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 171.
Direktivets stiller krav om at det skal være en individklageadgang for direktivets krav om universell utforming, herunder knyttet til tilgjengelighetserklæringen og uforholdsmessighetsvurderingen.
Selv om Difi er et ekspertorgan for universell utforming av IKT, og skal håndheve og kontrollere kravene, er Difi per i dag ikke rigget til å fungere som klageorgan eller behandle individklager om diskriminering, og klager om manglende oppfyllelse av aktivitets- og redegjørelsespliktene. Ut i fra situasjonen vurderer departementet at det per i dag er mest hensiktsmessig at Diskrimineringsnemnda fortsetter å behandle klagesakene, både når det gjelder påstand om diskriminering på grunn av manglende universell utforming av IKT etter den foreslåtte § 18, og brudd på aktivitets- og redegjørelsesplikten for universell utforming av IKT etter de foreslåtte §§ 19 og 19a.
Departementets forslag innebærer endringer i reglene om plikten til å arbeide aktivt for å fremme universell utforming av IKT. Forslaget innebærer også at plikten til å utarbeide en tilgjengelighetserklæring og å sikre en tilbakemeldingsfunksjon (redegjørelsesplikt) lovfestes, se forslag til ny § 19a. Paragraf 19 gjelder nå bare for forhold som fremgår av § 17, og § 19a gjelder kun for forhold som er definert i den foreslåtte § 18.
Departementet foreslår at det, i denne omgang, ikke gjøres endringer i bestemmelser om håndheving av aktivitetsplikten etter § 19. Diskrimineringsnemnda skal dermed fortsatt håndheve denne bestemmelsen. Plikten til å utarbeide en tilgjengelighetserklæring har en funksjon som er direkte koblet til enkeltpersoners klageadgang.
Departementet foreslår at Diskrimineringsnemnda skal håndheve bestemmelsene om aktivitets- og redegjørelsespliktene, se den foreslåtte §§ 19 og 19a, som et ledd i den ordinære klagebehandlingen, dvs. behandle klager over brudd på disse bestemmelsene.
Det fremgår av diskrimineringsombudsloven § 8 at Diskrimineringsnemnda behandler de sakene som bringes inn for den. En part, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller andre med rettslig klageinteresse kan bringe en sak inn for nemnda.
Forarbeidene til diskrimineringsombudsloven (Prop. 80 L (2016-2017)), merknader til § 8, uttaler følgende om vilkåret "rettslig klageinteresse":
"Vilkåret «rettslig klageinteresse» er hentet fra begrepet «rettslig interesse» i den tidligere tvistemålsloven § 54 (jf. Ot.prp.nr.38 (1964–1965) side 98). Bakgrunnen for valget av vilkåret var at alle som kunne gå til søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, også burde kunne påklage vedtaket. Etter tvisteloven § 1-3 annet ledd første punktum avgjøres spørsmålet om det foreligger et «reelt behov», som er et vilkår for søksmålsrett, ut fra «en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det», jf. annet punktum. Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i «eget navn» om «forhold som ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta» når vilkårene etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt, jf. tvisteloven § 1-4 første ledd. Tilknytningen trenger ikke å bestå i at vedtaket har betydning for klagerens rettsstilling. Etter rettspraksis vurderes klagerens tilknytning ut fra klageinteressens art, styrke og representativitet.
Vilkårene om rettslig klageinteresse gjelder også for ombudet. Dersom vilkårene er oppfylt, har de full adgang til å bringe en sak inn for nemnda."
Lovforarbeidene presiserer videre at en part selv må bringe en sak inn for nemnda for at saken skal få rettskraftvirkning for parten selv. Det vises til Prop. 80 L (2016-2017) merknader til § 8.
Departementets forslag innebærer at Diskrimineringsnemnda skal håndheve redegjørelsesplikten, i tillegg til bestemmelsene om aktivitetsplikten, jf. de foreslåtte §§ 19 og 19a. Dette innebærer at diskrimineringsombudslovens bestemmelser om Diskrimineringsnemndas ansvarsområde endres tilsvarende, se forslag til revidert § 7 i diskrimineringsombudsloven.