2 Innledning
Figur 2.1
Helse- og omsorgstjenesten står overfor store utfordringer i årene som kommer. Vi blir flere, og flere av oss blir eldre. Den medisinske utviklingen fører til at flere overlever alvorlig sykdom og flere lever lenge med kroniske sykdommer og/eller funksjonsnedsettelser. Dette er en ønsket utvikling, men vil øke antallet personer med langvarig behov for bistand av helse- og omsorgstjenestene. Mange vil ha behov for sammensatte tjenester, ofte fra flere tjenesteytere på ulike tjenestenivåer. Det kan medføre at begrensede ressurser vil sette tjenestene i større prioriteringsutfordringer.
I regjeringens kvalitetsreform for eldre Leve hele livet (Meld. St. 15 (2017–2018)) er flere gode leveår, der eldre beholder en god helse lenger, opplever at de har god livskvalitet og at de i større grad mestrer eget liv, samtidig som de får den helsehjelpen de trenger når de har behov for den, en målsetting.
I Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan viste man til at en mer velstående, kompetent og informert befolkning vil ha økte forventninger til hva helse- og omsorgstjenesten skal levere. Utvikling av nye og ofte ressurskrevende behandlingsmetoder forsterker forventningene. En mer kunnskapsrik og kvalitetsbevisst befolkning er imidlertid også en ressurs, som tjenesten i større grad må dra nytte av. Samtidig er det en utfordring at det er stor variasjon i befolkningens helsekompetanse. I dette ligger det at deler av befolkningen har vanskeligheter med blant annet å finne fram til riktige tjenester i helsesystemet, kritisk vurdere helseinformasjon og vurdere fordeler og ulemper ved ulike behandlinger. For å imøtekomme dette må helse- og omsorgstjenestene tilrettelegge for å møte brukere med ulik helsekompetanse.
Den medisinske utviklingen fører videre til at en større del av behandlingen vil skje poliklinisk i spesialisthelsetjenesten og/eller i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunene får dermed et stadig større ansvar for oppfølging før, under og etter behandling.
Spørsmålet blir hvordan begrensede helseressurser skal fordeles og disponeres på en rettferdig måte. Hvordan bruke ressursene der de gjør mest nytte og til de som trenger tilbudet mest? Vi kan skille mellom to typer situasjoner hvor det prioriteres i helse- og omsorgstjenesten. Den første situasjonen dreier seg om å ordne køen; alle får, men noen må vente. Den andre situasjonen handler om at noen får, mens andre ikke får. Dette kan både handle om begrensninger i kapasiteten i tjenestene eller at tiltaket ikke prioriteres fordi kostnaden ikke står i forhold til helsegevinsten. Å prioritere innebærer med andre ord å sette noe foran noe annet eller å velge bort noe som ikke har ønsket effekt.
I spesialisthelsetjenesten er det innført prinsipper for prioritering som sier noe om hvilke kriterier og avveininger skal ligge til grunn for prioriteringsbeslutninger på ulike nivåer. Også i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skjer det hele tiden prioriteringer: hos helsesykepleier og på sykehjemmet, hos fastlegen og hos fysioterapeuten, på kommunens vedtakskontor og når kommunens administrasjon og politikerne velger å bevilge ressurser til noe og ikke til noe annet. Det samme skjer i fylkeskommunenes administrasjon og i de fylkeskommunale tannklinikkene. Vi kan med andre ord ikke velge om vi vil prioritere, men vi kan velge hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for beslutningene. Prinsipper for prioritering bidrar til at prioriteringsbeslutningene blir mindre tilfeldige og at pasienter og brukere med likeartede behov får likeverdig behandling. Prinsipper for prioritering gir støtte og legitimitet når vanskelige beslutninger skal tas, og bidrar til å hindre at makt, tilfeldigheter, egenskaper hos pasienter og brukere og andre forhold fører til urettferdig fordeling.
2.1 Sentrale begreper i meldingen
Kriterier for prioritering
Tiltak i helse- og omsorgstjenesten skal vurderes ut fra tre prioriteringskriterier: nytte, ressurs og alvorlighet. De tre kriteriene inngår i de samlede prinsippene for prioritering.
Prinsipper for prioritering
Prinsippene for prioritering omfatter en beskrivelse av kriterier for prioritering, hvilken avveiing det skal være mellom kriteriene og hvilke andre hensyn enn kriteriene det eventuelt er relevant å legge vekt på i prioriteringsbeslutninger.
Kommunale helse- og omsorgstjenester
Kommunale helse- og omsorgstjenester brukes i denne meldingen om helsehjelp og andre tjenester kommunen skal sørge for etter lov 2. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).
Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd skal kommunen blant annet tilby seks hovedgrupper av tjenester:
Helsefremmende og forebyggende tjenester, blant annet helsetjenester i skoler og helsestasjonstjenester
Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, blant annet legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap, medisinsk nødmeldetjeneste, og psykososial beredskap og oppfølging
Utredning, diagnostisering og behandling, blant annet fastlegeordningen
Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
Andre helse- og omsorgstjenester, blant annet helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse og plass i institusjon
Den offentlige tannhelsetjenesten
Fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten etter lov 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven) § 1-3. Fylkeskommunen organiserer tannhelsetjenester i egen regi eller inngår avtale med private.
De prioriterte gruppene etter § 1-3 første ledd bokstav a til e er:
Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år
Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon
Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie
Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret
Andre prioriterte grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere
Gruppene i første ledd andre punktum bokstav a til e er listet opp i prioritert rekkefølge. Hvis ressursene ikke er tilstrekkelige for tilbud til alle gruppene, skal denne prioriteringen følges. Forebyggende tiltak prioriteres foran behandling. I tillegg til de prioriterte oppgavene kan den offentlige tannhelsetjenesten yte tjenester til voksne pasienter mot betaling etter fylkeskommunens bestemmelser. Departementet kan gi forskrift om at fylkeskommunen skal sørge for å tilby slike tjenester i områder av fylket der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud, og om pliktens varighet og geografiske virkeområde. I tillegg gis noen grupper gratis tannhelsehjelp basert på Stortingets budsjettvedtak (personer utsatte for tortur/overgrep og med odontofobi, personer med rusavhengighet og innsatte i fengsler).
Offentlig finansierte tannhelsetjenester
En samlebetegnelse på den offentlige tannhelsetjenesten og stønad til tannbehandling som finansieres av folketrygden etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 5-6 og § 5-6 a. Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter årlig takstene for folketrygdens stønad til tannbehandling i egen forskrift og rundskriv.
Det ytes stønad til undersøkelse og behandling utført av tannlege ved følgende tilstander/tilfeller:
Sjelden medisinsk tilstand
Leppe-kjeve-ganespalte
Svulster i munnhulen, tilgrensende vev eller hoderegionen for øvrig
Infeksjonsforebyggende tannbehandling ved særlig medisinske tilstander
Sykdommer og anomalier i munn og kjeve
Periodontitt
Tannutviklingsforstyrrelser
Bittanomalier
Patologisk tap av tannsubstans ved attrisjon/erosjon
Hyposalivasjon
Allergiske reaksjoner mot tannrestaureringsmaterialer
Tannskade ved godkjent yrkesskade
Tannskade ved ulykke som ikke er yrkesskade
Sterkt nedsatt evne til egenomsorg hos pasienter som har varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne
Helt eller delvis tanntap, uten egne tenner i underkjeven
Det ytes også stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling av periodontitt utført av tannpleier for tilstander/tilfeller under punkt 1, 6 og 14.
Spesialisthelsetjenesten
Spesialisthelsetjenesten omfatter sykehus, distriktspsykiatriske sentre, opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, institusjoner for tverrfaglig spesialisert rusbehandling, prehospitale tjenester, privatpraktiserende spesialister og laboratorie- og røntgenvirksomhet. De fire helseregionene har ansvaret for å sikre befolkningen i regionen tilgang til nødvendige spesialisthelsetjenester.