9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Innledning

En stor del av utvalgets lovforslag utgjør en formalisering av den praksis som er blitt etablert, og en presisering og supplering av gjeldende regler. For øvrig har utvalget fulgt opp vedtak ved behandlingen av Velferdsmeldingen i Stortinget. Dette utgjør viktige elementer i utkastet. Gjennomgangen har vist at det har vært et klart behov for opprydning i og modernisering av reglene. Klarere, mer oversiktelige og lettere tilgjengelige regler vil være til fordel for foretakene, medlemmene, offentlige tilsynsmyndigheter, ligningsmyndighetene, samt livsforsikringsselskapene og pensjonskassene.

Nedenfor gis det en nærmere omtale av økonomiske og administrative konsekvenser med hovedvekt på virkningene for foretakene og medlemmene av pensjonsordningene. Noen av de mest sentrale forslagene har blitt omtalt som egne punkter. Det er satt fokus på konsekvensene av større endringer i reglene. Tilgangen på data for foretak med foretakspensjonsordninger er svært begrenset. Det er derfor under flere punkter benyttet generelle data om større grupper av arbeidstakere, foretak mv. Dette medfører at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvor representative flere av de gjengitte dataene er for foretak med foretakspensjonsordninger og ordningenes medlemmer.

9.2 Vedrørende arbeidstakernes pensjonsrettigheter

Rettstilstanden for medlemmer av tjenestepensjonsordninger er uklar og komplisert med dagens regler. Utvalget ser et klart behov for opprydning på dette feltet, og utkastet bidrar til å klargjøre og styrke arbeidstakernes pensjonsrettslige stilling. Utvalget vil understreke betydningen av entydig og klar regulering av foretakspensjonsordningene, og utkastet innebærer en klar forbedring i så måte.

Deltidsansatte, personer med lav lønn og yngre arbeidstakere får gjennom utvalgets forslag en sterkere tilknytning til foretakspensjonsordningene. Mens arbeidstakere med kortere enn 50 pst av full stilling ut fra gjeldende regler kan holdes utenfor tjenestepensjonsordningen, foreslås det en reduksjon av denne grensen til 20 pst av full stilling i utkastet 3-5 (1). Ifølge data fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU), som er en utvalgsundersøkelse, hadde om lag en tredel av alle deltidsansatte og om lag 9 pst av alle lønnstakere 10-19 timers ukentlig arbeidstid i 1996. Denne gruppen arbeidstakere vil kunne få anledning til å opptjene pensjonsrettigheter i en foretakspensjonsordning som følge av forslaget om å redusere adgangen til å holde deltidsansatte utenfor ordningene.

Videre kan det etter gjeldende regler stilles krav om ansettelsestid på 5 år for å ta opp arbeidstakere som er yngre enn 25 år, og det kan stilles krav om ett års ansettelsestid for øvrige arbeidstakere. Etter utkastet skal foretakspensjonsordningene omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år, jf utkastet § 3-3 (1). Videre foreslås det at arbeidstakere som ansettes av foretaket og som fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket, jf utkastet § 3-4 (1).

Forslaget om å redusere kravet til arbeidsperiodens varighet for rett til opptjent pensjon, jf utkastet § 4-6 (2), gjør det lettere for arbeidstakerne å skifte arbeid uten at en derved taper pensjonsrettigheter i foretakspensjonsordningen som følge av kort medlemskap. Etter gjeldende regler kan pensjonsordninger der arbeidsgiver betaler hele premien, beholde hele kapitalverdien av den opptjente pensjon i de tilfeller hvor denne er mindre enn 25 pst av folketrygdens grunnbeløp eller medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tiden som kreves for å oppnå fulle ytelser (vanligvis tre år med gjeldende minstekrav). Dette betyr at arbeidstakere ut fra gjeldende regler ikke får med seg fripolise ved jobbskifte hvis de har vært medlem i mindre enn tre år. Denne begrensningen i retten til opptjent pensjon, har særlig betydning for arbeidstakere som foretar hyppig jobbskifte, siden disse kan risikere å få lav eller ingen foretakspensjon. I utkastet foreslås det at arbeidstakerne beholder retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve dersom tjenestetiden er minst 12 måneder (men likevel særlige regler dersom opptjent pensjon er mindre enn 10 pst av G, jf utkastet § 4-7 (1)). Dette innebærer en styrking av medlemmers rett til opptjent pensjon som bedrer mulighetene for å planlegge pensjonsopptjeningen for arbeidere med hyppige jobbskifter.

Forslaget til medregningsregler i utkastet § 4-12, danner grunnlag for mer ensartet praktisering av medregning når den nye arbeidsgiveren medregner tjenestetid fra tidligere arbeidsforhold. Dette innebærer bl a at arbeidstakere som kommer fra en pensjonsordning til en dårligere ordning, beholder rettighetene som er opptjent i den forrige ordningen når medregning benyttes.

Et annet forslag som bidrar til å styrke arbeidstakernes pensjonsrettslige stilling, er utkastet § 2-4, der det framgår at det skal opprettes en styringsgruppe på minst tre personer for foretakspensjonsordninger med minst 15 medlemmer i livsforsikringsselskap. Minst en av styringsgruppemedlemmene skal velges av og blant medlemmene i ordningen med mindre Kredittilsynet i særlige tilfeller godkjenner annen oppnevning. Det er ingen krav om styringsgruppe i pensjonsforsikringer tegnet i livsforsikringsselskap etter gjeldende regler. Pensjonskasser og suppleringsfond er etter gjeldende regler pålagt å ha styre, jf 1968-reglene § 3 nr. 1.

Utkastet inneholder imidlertid også forslag som isolert medfører visse innstramminger for arbeidstakerne. Forslaget om utvidet minste tjenestetid for full pensjon fra 30 til 35 år er den vesentligste innstrammingen i utkastet. På den annen side er det grunn til å understreke at det uansett vil være mange arbeidstakere som vil oppnå lang nok tjenestetid til å bli uberørt av forslaget. Forslaget om utvidet opptjeningstid, må også ses i sammenheng med forslaget om å innføre omsorgsopptjening i foretakspensjonsordninger. Utvidet tjenestetid må videre ses i sammenheng med forslagene knyttet til medlemskap for deltidsansatte, personer med lav lønn og yngre arbeidstakere, samt det reduserte kravet til arbeidsperiodens varighet for rett til opptjent pensjon, jf omtalen ovenfor. Alle disse forslagene bidrar isolert sett til å styrke mulighetene for opptjening av full pensjon.

9.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene, livsforsikringsselskapene og pensjonskassene

De vesentligste administrative merutgiftene for foretakene synes å utgjøre engangsutgifter som naturlig følger av overgangen til nye og omfattende regler der bl a overgang til lineær opptjening er et sentralt element. Dette innebærer bl a at pensjonsordningene må justere sine regelverk og lage nye pensjonsplaner i løpet av ett år etter at loven har trådt i kraft. For livsforsikringsselskapene og pensjonskassene innebærer overgangen til lineær opptjening administrative engangsutgifter knyttet til å tilpasse pensjonsordningene til nye regler. Dette innebærer bl a omlegging av premieberegning og tariffer. I en overgangsfase vil det naturlig følge en del administrative merutgifter inntil en har innarbeidet nye rutiner tilpasset de nye reglene. På den annen side er det også klare administrative besparelser knyttet til klarere og lettere tilgjengelige regler, og i sum synes de administrative merutgiftene for foretakene å være relativt små.

Noen forslag i utkastet innebærer økte pensjonsutgifter for foretakene, mens andre forslag bidrar til å redusere disse. Forslaget om økt minstekrav til tjenestetid for full pensjon fra 30 til 35 år innebærer f eks isolert sett gradvis reduserte pensjonsutgifter for foretakene, mens forslaget om omsorgsopptjening trekker i motsatt retning, jf nærmere omtale i avsnitt 6.3.2 og 6.3.11. Forslaget om innføring av knekkpunkt innebærer reduserte pensjonsutgifter for foretak med mange høytlønte og/eller svært høy dekningsgrad, jf nærmere omtale i avsnitt 6.4.5.

De økonomiske konsekvensene for foretakene vil variere mellom ulike foretak, og vil bl a være avhengig av sammensetningen av arbeidsstokken ved det enkelte foretak. Eksempelvis vil foretak med mange deltidsansatte kunne få høyere pensjonsutgifter som følge av forslaget om å redusere adgangen til å holde deltidsansatte utenfor foretakspensjonsordningene. Videre vil flere foretak med mange yngre arbeidstakere kunne få økte pensjonsutgifter som følge av den foreslåtte innstrammingen i adgangen til å holde yngre arbeidstakere utenfor foretakspensjonsordningene.

Det reduserte kravet til arbeidsperiodens varighet for rett til opptjent pensjon, jf utkastet § 4-6, kan bidra til flere og hyppigere jobbskifter i foretak med foretakspensjonsordning. Dette kan medføre økte utgifter til opplæring mv for en del foretak. På den annen side kan dette bidra til økt arbeidskraftsmobilitet, noe som kan være en fordel for mange foretak. For livsforsikringsselskapene og pensjonskassene innebærer økt adgang til fripoliser og økt arbeidskraftsmobilitet, noe høyere utgifter knyttet til administrering av fripoliser.

Forslaget om overgang til lineær opptjening innebærer en tilnærming til Foreløpig Norsk regnskapsstandard for pensjonskostnader som ble vedtatt i april 1994. Denne har som formål å bidra til at pensjonskostnadene blir registrert når de påløper, og at de blir fordelt systematisk og fornuftig over opptjeningsperioden. Det framgår bl a av standarden at selv om hovedtyngden av den økonomiske opptjeningen av pensjonsrettigheter ved lønnsvekst normalt vil falle på slutten av opptjeningsperioden (med gjeldende tradisjonell opptjening), bør slike forventede økninger av pensjonsytelsene kostnadsmessig fordeles over hele opptjeningsperioden. Regnskapsstandarden og forholdet til lineær opptjening er omtalt i avsnitt 4.2. En overgang til lineær opptjening innebærer som tidligere nevnt at de pensjonsmessige kostnadene ved en ­lønnsforhøyelse må dekkes fullt ut i løpet av det året lønnsforhøyelsen blir gitt, og kan ikke som med den tradisjonelle opptjeningsmetoden skyves fram i tid. Innføring av lineær opptjening og tilhørende overgangsregler er nærmere omtalt i avsnitt 4.2, 6.3.3, 7.4 og 9.5.3.

Et annet sentralt forslag som vil få periodiseringsmessige konsekvenser for foretakene, er utkastets regler om rett og plikt for foretaket til å tilbakeføre midler i premiefondet mot beskatning. Utvalget foreslår tilbakeføringsplikt av overskytende midler mot beskatning dersom premiefondet er større enn ti ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående år, og tilbakeføringsadgang mot beskatning dersom premiefondet er større enn fem ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene i de to foregående år. Gjeldende regler er til hinder for at midler i premiefond kan tilbakeføres til foretaket, noe som både innebærer skatteutsettelse og innelåsing av kapital for foretaket. Dette er nærmere omtalt bl a i avsnitt 6.9.6, 8.7 og 9.5.7.

9.4 Administrative konsekvenser for offentlige myndigheter

Også for offentlige tilsyns- og ligningsmyndigheter vil det være en del administrativt merarbeid i en overgangsfase. For Kredittilsynet vil det eksempelvis i en overgangsfase gå mye tid til veiledning om reglene og til å behandle søknader om nye pensjonskassevedtekter mv. På den annen side ligger det også klare administrative besparelser knyttet til å få klarere, mer oversiktlige og lettere tilgjengelige regler. Flere forhold som tidligere har vært uten regulering eller har vært uklart, blir nå foreslått regulert i lovs form. Ikke minst vil det være administrative fordeler for offentlige myndigheter ved å ha klare regler for sammenslåing og deling av foretak med foretakspensjonsordning. Når nye rutiner er innarbeidet, vil det ventelig ikke bli vesentlige administrative merutgifter for offentlige tilsyns- og ligningsmyndigheter som følge av innføring av nye regler.

9.5 Nærmere om økonomiske og administrative konsekvenser av enkelte sentrale forslag

9.5.1 Økt minstekrav til tjenestetid for full pensjon

Forslaget om økt minstekrav til tjenestetid for full pensjon fra 30 år til 35 år i foretakspensjonsordninger, jf § 4-2, bidrar isolert sett til å redusere mulighetene for økt pensjon for personer med relativt kort yrkesaktiv karriere. Samtidig vil færre få muligheter til å tjene opp mer enn full foretakspensjon ved skifte av arbeidsgiver.

En spørreundersøkelse gjennomført på oppdrag fra Finansdepartementet, viste at 94 pst av i alt 217 foretak hadde 30 år som krav til tjenestetid. Dette utgjorde 96 pst av de ansatte. Dette innebærer at utvidet minstekrav til opptjeningstid for full pensjon til 35 år vil få betydning for nesten alle foretakspensjonsordninger i privat sektor. Bare 3 pst av foretakene (4 pst av de ansatte) hadde 35 års krav til tjenestetid for full pensjon.

9.5.2 Innføring av obligatorisk omsorgsopptjening

Utvidet minstekrav til opptjeningstid for rett til full foretakspensjon, vil isolert sett særlig kunne svekke kvinners muligheter til full opptjening, ettersom kvinner i større grad enn menn har perioder med ulønnet omsorgsarbeid for barn. Dette må imidlertid ses i sammenheng med forslaget om innføring av obligatorisk omsorgsopptjening i foretakspensjonsordninger som innebærer utvidede muligheter for full opptjening for personer med omsorgsfravær.

Det stilles krav til tre års arbeidslivstilknytning etter omsorgsfravær og ett års medlemskap i en foretakspensjonsordning før eller etter omsorgsfraværet for at det gis ett års omsorgsopptjening, jf utkastet § 4-18 (1) bokstav a og b. Det er en forutsetning at omsorgsfraværet kvalifiserer til omsorgspoeng i folketrygden. Det gis maksimalt syv års omsorgsopptjening. Omsorgsopptjeningen omfatter alders- og uførepensjon, samt pensjoner til etterlatte. Omsorgsopptjent pensjon omtales nærmere i vedlegg 1 fra en arbeidsgruppe (omsorgsgruppen) som har utredet dette spørsmålet. Omsorgsgruppen konkluderte med at omsorgsopptjeningen ville medføre relativt omfattende og kostbar administrasjon. Kostnadene i en slik ordning er knyttet til et registreringsapparat med tilknyttede funksjoner, en administrasjon for kjøp av fripoliser med tilknyttet oppgjør og selve premien som betales for disse polisene. Administrasjonen vil omfatte beregning av kapital, kjøp av fripoliser og avregning/oppgjør for slike kjøp. I kapittel 4 i arbeidsgruppens rapport og i avsnitt 6.3.11 er det gjort nærmere rede for bl a kostnadsanslag og administrative spørsmål knyttet til omsorgsopptjening.

9.5.3 Premieprofil ved lineær opptjening

Som nevnt i avsnitt 4.2 er en konsekvens av det lineære prinsippet sammenlignet med den tradisjonelle metoden, at en ikke lengre vil fordele innbetaling av den udekkede pensjonen fra tidligere år på framtidige premier, men fullfinansiere den straks etter en lønnsforhøyelse. De pensjonsmessige kostnadene ved en ­lønnsforhøyelse må således dekkes fullt ut i løpet av det året lønnsforhøyelsen blir gitt, og kan ikke som i dag skyves fram i tid. Innføring av lineær opptjening vil således kunne innebære høyere premier i de årene det er lønnsoppgjør sammenlignet med tradisjonell metode. Dette stiller krav til foretakenes likviditet, men det må understrekes at over tid må samme beløp uansett premieberegningsprinsipp måtte innbetales. Det henvises for øvrig til kapittel 4.2 for en nærmere omtale av lineær opptjening og illustrasjon av bl a virkningene av lineær metode på opptjent pensjon. Lineær opptjening er også omtalt bl a i avsnitt 6.3.3.

Figur 9.1 viser virkningen av lønnsvekst på premienivået med hhv tradisjonell metode (annuitet) og lineær metode illustrert i et typeeksempler med en person som innmeldes i en foretakspensjonsordning i 32 års alder og som har pensjonsgivende lønn ved inntreden på 6 G. Det er gjort forutsetninger om 35 års opptjeningskrav for full pensjon og 4 pst lønns­vekst hvert tredje år. Det er tatt utgangspunkt i en ordning med pensjonsprosent på 66 pst, som gir en fast foretakspensjonsprosent på 19, og det er kun inkludert alderspensjon. Som tidligere påpekt kan likviditetsbelastningen av variasjoner i årlige premieinnbetalinger som følge av lineær metode motvirkes ved å anvende premiefondsmidler. Figur 9.2 illustrerer sikret pensjon, bestående av foretakspensjon og folketrygd, med lineær opptjening i de to nevnte typeeksemplene. Som det framgår av figuren øker den sikrede pensjonen jevnt som andel av lønn med årene i disse eksemplene.

9.5.4 Eldre arbeidstakere

Reglene om eldre arbeidstakere i foretakspensjonsordninger er vesentlig utbygget. Eldre arbeidstakere får sterkere insentiv til fortsatt yrkesdeltakelse etter oppnådd pensjonsalder, gjennom forslaget om at arbeidstakere som ikke har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder og som fortsatt har stilling i foretaket, skal godskrives etterfølgende tjenestetid, jf § 4-5 (1). Etter gjeldende regler får ikke arbeidstakerne godskrevet etterfølgende tjenestetid i tjenestepensjonsordninger dersom de fortsetter å arbeide etter oppnådd pensjonsalder. Arbeidstakere som har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder, får også ekstra insentiver til å fortsette yrkeslivet etter oppnådd pensjonsalder gjennom forslaget om en omregning av pensjonen ved fratredelsen på grunnlag av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon, jf § 4-5 (2). Denne omregningen vil gi høyere utbetalinger til arbeidstakeren fra pensjoneringstidspunktet etter som det blir mindre antall år å fordele de opptjente ytelsene på når arbeidstakerne er lengre i arbeid enn forutsatt.

Data fra Rikstrygdeverket viser at det i 1996 var 36 685 personer som ble registrert som nye alderspensjonister i folketrygden i alderen 67-70 år. Bare om lag 6 pst av disse var over 67 år da de tok ut alderspensjon. Blant dem som fortsatte i yrkeslivet etter fylte 67 år, var over 70 pst menn.

Etter gjeldende regler kan det settes som vilkår at arbeidstakere ved opptakelsen i pensjonsordningen har minst 10 år igjen til pensjonsalderen. Utvalget foreslår i utkastet § 3-9 (1) at en arbeidstaker skal være medlem i pensjonsordningen selv om han har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen. Det må fastsettes særskilt dersom eldre nyansatte arbeidstakere skal holdes utenfor. Forslaget i § 3-9 innebærer fleksibilitet ved at arbeidsgiveren er gitt anledning til å fastsette lavere ytelser for arbeidstakere som har mindre enn et fastsatt antall år igjen til pensjonsalderen, samtidig som forslaget åpner for at eldre arbeidstakere kan beholde det konkurransefortrinn det vil kunne være å stå utenfor ordningen. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 6.2.5.

9.5.5 Maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt

Forholdsmessighetsprinsippet og regelen om maksimalt pensjonsgrunnlag på 12 G, utgjør de fordelingsmessige kravene til foretakspensjonsordninger etter gjeldende regler. Forslaget som omtalt i avsnitt 6.4.5 om innføring av maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt, innebærer noe sterkere fordelingspolitiske krav til skattefavoriserte foretakspensjonsordninger. Ifølge utkastet § 5-7 kan den pensjonsprosent som den enkelte foretakspensjonsordning tilbyr sine enkelte medlemmer ikke overstige 100 pst av lønn inntil 6 G, 80 pst av lønn mellom 6 G-9 G, 50 pst av lønn mellom 9 G-12 G og 0 pst av lønn over 12 G.

Innføring av maksimal dekningsgrad og knekkpunkt får i første rekke konsekvenser for høytlønte og medlemmer i ordninger med svært høy dekningsgrad. Etter som dekningsprosenter over 80 er svært lite utbredt, innebærer dette i praksis at det i hovedsak bare er inntekter over 9 G som berøres av forslaget. Maksimal effekt i en 66 pst ordning som er mest utbredt, vil være reduksjon i samlet pensjonsytelse (inkl standardberegnet folketrygd) fra 7,92 G til 7,44 G, dvs om lag 6 pst reduksjon i utbetalt pensjon. Dette inntrer ved inntekt på 12 G.

En kan alternativt se forslaget som en begrensning i den totale dekningen som kan garanteres høytlønte i en foretakspensjonsordning. Som omtalt i avsnitt 6.4.5, vil en 66 pst ordning for personer med 12 G i inntekt, etter forslaget i § 5-7 gi en effektiv pensjonsprosent på 62. Tidligere regler kan imidlertid videreføres forsåvidt gjelder personer som var medlemmer da loven trådte i kraft, jf utkastet § 16-2 (3)

Tabell 9.1 viser data fra Norges Forsikringsforbund om inntektsgrunnlaget (pensjonsgivende lønn) til om lag 300 000 yrkesaktive medlemmer i kollektive tjenestepensjonsordninger i livsforsikringsselskap ved starten av 1996. Tabellen viser andel medlemmer i ulike inntektskategorier. Inntektskategoriene blir både oppgitt i 1996-kroner og i forhold til grunnbeløpet, som ved starten av 1996 var 39 230 kroner.

Dataene indikerer at hovedtyngden av medlemmene har inntekter under 9 G. Om lag 22 pst av medlemmene har inntekt over 7,63 G, og 4 pst av medlemmene har inntekt over 12 G. Dataene indikerer at bare om lag 10-15 pst av medlemmene har inntekter over 9 G.

9.5.6 Pensjonistenes overskuddsfond

Utvalget foreslår at pensjonsreguleringsfond avvikles i løpet av en overgangsperiode på 5 år, og at det opprettes et pensjonistenes overskuddsfond, jf § 8-5 (2). Det foreslås at overskudd fra premiereserver for løpende pensjoner overføres til pensjonistenes overskuddsfond og benyttes til regulering av løpende pensjoner. Reglene om pensjonistenes overskuddsfond har i hovedsak samme formål som dagens pensjonsreguleringsfond, men reglene foreslås utformet slik at det er en plikt til årlig regulering. Reguleringen kan ikke overstige oppreguleringen av folketrygdens grunnbeløp. I motsetning til dagens regler gjelder plikten uavhengig av om fondet har nådd en viss størrelse.

Praksisen vedrørende regulering av løpende pensjoner varierer. Det er eksempler på ordninger som ikke regulerer løpende pensjoner, slik at verdien av pensjonene reelt sett blir redusert over tid. Utvalgets forslag vil sikre mer enhetlig praktisering mht. regulering av løpende pensjoner, og at den reelle verdien av utbetalingene til pensjonistene ikke vesentlig reduseres som følge av prisstigning.

Data fra Norske Pensjonskassers Forening viser at pensjonsreguleringsfondene samlet sett er relativt små. Innestående på pensjonsreguleringsfondene for tjenestepensjonsordninger tegnet i livsforsikringsselskaper (ekskl KLP) utgjorde om lag 461 mill kroner i 1996. Det tilsvarende tallet for private pensjonskasser var om lag 1 151 mill kroner. Til sammenligning var samlet premiefond om lag 13,5 mrd kroner i tjenestepensjonsordninger i livsforsikringsselskap (ekskl KLP) og om lag 11,7 mrd kroner i private pensjonskasser i 1996.

9.5.7 Tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket

Over 60 pst av samlet premie på om lag 2,4 mrd kroner for private norske pensjonskasser ble i 1995 dekket med premiefondsmidler. I 1996 hadde dette steget til om lag 78 pst av samlet premie på 2,6 mrd kroner. Premiefondene er blitt store i forhold til pensjonsforpliktelsene i flere pensjonsordninger.

Gjeldende regler er til hinder for at midler i premiefond kan tilbakeføres til foretaket. Som nevnt i avsnitt 6.9.6 foreslår utvalget regler om rett og plikt for foretaket til å tilbakeføre midler i premiefondet mot beskatning. Utvalget foreslår at det innføres en plikt for foretaket til å tilbakeføre overskytende midler dersom premiefondet ved årets utgang er større enn ti ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående år for den eller de pensjonsordningene foretaket har, jf § 10-4 (1). Videre foreslår utvalget en adgang for foretaket til å tilbakeføre midler som overstiger fem ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående årene, jf § 10-4 (2).

Forslaget innebærer økt fleksibilitet for foretakene til å frigjøre midler mot beskatning fra unødvendig store premiefond. Data fra Norske Pensjonskassers Forening fra 1995 viser at det særlig er små og mellomstore pensjonskasser som har store såkalte premiefondsfaktorer (premiefond dividert med årets premie). Det finnes eksempler på pensjonskasser med premiefondsfaktor rundt 100, dvs premiefondet er rundt 100 ganger årets premie. Slike ekstremt høye premiefondsfaktorer skyldes trolig for en stor del at de aktuelle foretakene har fisjonert eller redusert sin virksomhet uten at premiefondsmidler er fordelt. Dermed blir premiefondene store i forhold til premiene for de gjenværende arbeiderne.

Ifølge de nevnte dataene hadde om lag 19 pst av pensjonskassene premiefondsfaktor på 10 eller mer i 1996, og om lag 43 pst en premiefondsfaktor på eller over 5 i 1996. Dette er en nedgang fra 1995, da de samme tallene var hhv 23 og 48 pst Omfanget av tilbakeføring vil imidlertid trolig bli mindre enn det disse dataene indikerer, ettersom flere pensjonskasser vil anvende premiefondsmidler til å dekke opp manglende premiereserve ved overgang til lineær opptjening.

Tabell 9.2 viser nærmere fordeling av premiefondsfaktorer i pensjonskasser. Det er ikke tilgjengelig tilsvarende data for tjenestepensjonsordninger tegnet i livsforsikringsselskap.

Mangelfullt datagrunnlag gjør at det ikke er mulig å gi noe anslag på hvor stor økning i skatteinntektene til det offentlige blir som følge av forslaget. Provenyvirkningen vil uansett være avhengig av i hvilken utstrekning foretakene benytter seg av adgangen til å tilbakeføre premiefondsmidler mot beskatning (når premiefondet er lavere enn ti ganger årets premie).