6 Alminnelige merknader

6.1 Opprettelse av pensjonsordninger

6.1.1 Om private tjenestepensjoner

I dag er omkring 55 pst av alle sysselsatte i Norge medlem av offentlig eller privat tjenestepensjonsordning. Tilnærmet alle offentlig ansatte er medlem i statlig, kommunal eller fylkeskommunal ordning, mens omkring 35 pst av alle ansatte i privat sektor er tilknyttet en tjenestepensjonsordning etter skatteloven, jf avsnitt 3.4.1. Reglene for slike pensjonsordninger har betydning for enda flere gjennom reglene for pensjoner til barn og andre etterlatte. I tillegg vil flere over tid ha vært medlem, fordi de har skiftet mellom arbeid med og uten tjenestepensjonsordning eller gått over til offentlig sektor. Med valget av lovs form for de nye reglene har det bl a vært et ønske om å oppnå bedre tilgjengelighet og forståelse for reglene hos de mange som tjenestepensjonsordningene berører. Kunnskapene om disse reglene synes ujevnt fordelt, noe som delvis kan forklares med at emnet er komplisert. På bakgrunn av dette har det vært et siktemål for utvalget å utforme reglene på en slik måte at de skal være forståelige også uten spesielle forkunnskaper. Et viktig ledd i dette arbeidet har vært å utarbeide klare definisjoner av sentrale begreper i loven. Ved valget av hvilke begreper som en har gitt egne definisjoner, har utvalget lagt vekt på at dette er begreper som enten går igjen flere steder i loven, som er særlig vanskelige, eller spesielt sentrale av andre grunner. Når det gjelder det nærmere innholdet av disse begrepsdefinisjonene, vises det til de særskilte merknadene til enkeltbestemmelsene.

6.1.2 Opprettelse, adgang og minstekrav

6.1.2.1 Gjeldende rett

Någjeldende forskrifter har ingen regler hvor det eksplisitt framgår et krav om et visst antall medlemmer for godkjennelse som TPES. Noe slikt vilkår framgår heller ikke uttrykkelig av forarbeidene til forskriften. Finansdepartementet har imidlertid i flere tolkningsuttalelser ( Utvalget 92/691, 93/229, og i brev av 3. mars 1995) lagt til grunn at reglene om private tjenestepensjonsforsikringer etter skatteloven forutsetter at pensjonsordningen må omfatte flere personer (arbeidstakere).

Daværende Eidsivating lagmannsrett avsa i april 1995 en dom hvor spørsmålet om det i någjeldende regler stilles et minstekrav til antall ansatte, sto sentralt. Konkret gjaldt saken hvorvidt det er adgang til skattemessig fradrag for forsikringspremie til tjenestepensjonsordning i et foretak hvor eneaksjonær er eneste ansatte i et foretak. Retten kom for det første fram til at det ikke kan utledes noe minstekrav til antall ansatte verken i forskrifter eller forarbeider. Under henvisning til at enmannsaksjeselskapet er akseptert både selskapsrettslig og skatterettslig, ble det lagt til grunn at opprettelse av tjenestepensjonsordning i enmannsaksjeselskaper med eier som eneste ansatte, ikke innebærer en illojal omgåelse av skattereglene som gir anledning til skattemessig gjennomskjæring. Videre mente retten at likhetshensyn tilsier at det må være adgang til å tegne tjenestepensjonsordning også i disse tilfellene. Det ble uttalt at dersom lovgiver har ment noe annet må det fordres klar lovhjemmel. Dommen ble ikke anket.

I utkastet til ny tjenestepensjonsforskrift fra 1992 ble det i § 1-3 stilt krav om at en tjenestepensjonsordning må omfatte minst 5 personer som alle har en arbeidstid på minst 75 pst av full arbeidstid i tilsvarende stilling. I kommentarene til bestemmelsen heter det: Det foreslås av skattemessige hensyn at det settes et minstekrav til antall medlemmer på 5 i en pensjonsforsikring. Grensen er satt for å unngå at en eller fåmannsbedrifter i realiteten omgår de begrensninger som er satt for skattefrie premiebetaling til Egen pensjonsforsikring.

Ved høringen i forbindelse med utkastet fra 1992, var det forslaget om et minstekrav på 5 medlemmer som vakte de sterkeste reaksjonene. De fleste av de som tok opp dette spørsmålet viste til at en slik regel vil utelukke en rekke foretak her i landet fra å opprette tjenestepensjonsordning. Man mente dette vil være urettferdig og utelukke mange arbeidstakere fra det godet en tjenestepensjonsordning er.

På bakgrunn av de klare høringsuttalelsene, valgte man i utkastet fra 1994 å redusere minstekravet til 2 personer. Kravet om minimum 75 pst av normal arbeidstid ble opprettholdt. For ordninger med færre enn 5 medlemmer ble det foreslått krav om at ordningen må omfatte andre enn innehaver og daglig leder, og at disse ikke kan gis et høyere pensjonsgrunnlag enn den høyest lønnede av de øvrige ansatte i foretaket. Endelig konstaterte man at det uansett er anledning for innehaver og daglig leder å tegne Egen pensjonsforsikring etter skatteloven.

Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) drøfter ikke den problemstillingen som reises her. Under Stortingets behandling av meldingen, uttrykte et flertall i sosialkomiteen at også bedrifter med mindre enn 5 ansatte skal kunne opprette tjenestepensjonsordninger.

6.1.2.2 Utvalgets vurderinger

Et sentralt prinsipp innenfor skattefavoriserte pensjonsordninger er kravet til forholdsmessighet, som påvirker forholdet mellom høyt- og lavtlønnede med hensyn til summen av beregnet folketrygd og ytelsene fra ordningen. Et slikt krav vil ikke gi noen mening i en ordning med kun ett medlem. Videre må det kreves at det foreligger grunnlag for beregning av pensjonsgivende lønn, noe som forutsetter arbeidstilknytning til foretaket for de personer det gjelder.

Det er relativt mange småbedrifter i Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrås bedrifts- og foretaksregister var det i 1995 i alt om lag 160 000 bedrifter med registrert sysselsetting i privat sektor, alle næringer inkludert. 47 000 bedrifter, dvs knapt 30 pst av bedriftsmassen, var registrert med 1-4 årsverk. Om lag 51 pst var registrert med 0-1 årsverk i 1995. Normalt vil antallet sysselsatte være høyere enn antall årsverk. Statistikken gir ikke anledning til å skille ut bedrifter med tjenestepensjonsordning. Data fra Norske Pensjonskassers Forening viser at om lag 18 pst av totalt 135 private pensjonskasser hadde 1-10 medlemmer i 1995.

Tjenestepensjonsordninger i selskaper med bare få eller ingen ansatte vil i realiteten ha sterke innslag av å være individuell pensjonsforsikring. I så fall vil de kunne innebære en omgåelse av de reglene som gjelder for EPES og IPA, der det gjelder begrensning mht inntektsfradragets størrelse. Ordinært vil arbeidsgivers premieinnbetaling til IPA skattlegges som alminnelig lønnsinntekt på den ansattes hånd. Den ansatte innrømmes videre fradrag innenfor den alminnelige fradragsramme. Hvis man ikke stiller minimumskrav til antall ansatte for foretakspensjonsordninger, kan dette føre til misbruk av ordningen (eksempelvis gjennom bruk av proformaselskaper).

På den annen side vil det kunne virke urimelig å utelukke større grupper av ansatte og eiere i mindre foretak fra å opprette foretakspensjonsordning med skattefordel. Utvalget mener at foretakspensjoner har egenskaper som gjør at de vil egne seg også for slike foretak. I utkastet har utvalget søkt å ivareta de mange hensyn som gjør seg gjeldende gjennom et forslag til minstekrav utformet i to alternativer. Første alternativ stiller krav om at ordningen må omfatte to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 prosent av full stilling. I det andre alternativet vil det være tilstrekkelig med en ansatt, forutsatt at vedkommende oppfyller disse betingelser og ikke har eierinteresser i foretaket. På denne måten vil det være mulig å opprette foretakspensjonsordning med skattefordel både i det typiske familieforetaket, og i foretak hvor eierne utfører arbeid av et visst omfang.

Utvalget har funnet dette forsvarlig under forutsetning av at pensjonsgrunnlaget er den enkeltes lønn slik denne er definert i utkastets bestemmelser om hva som skal anses som lønn, og reglene om grenser for samlede pensjonsytelser fra ordningen. Gjennom disse har utvalget søkt å minske mulighetene for uttak av pensjoner som ikke står i samsvar med arbeidsinnsats og avlønningsnivå.

Med en slik løsning vil man unngå forskjellsbehandling av mindre virksomheter, avverge avgrensningsproblemer, og kunne minske antall ordninger som i hovedsak er skattemotiverte.

6.1.3 Minstekrav til antall medlemmer i pensjonskasser

6.1.3.1 Gjeldende rett og tidligere forslag

Någjeldende TPES-regler inneholder ingen eksplisitte krav om et minste antall medlemmer for å kunne opprette en pensjonskasse. Noe slikt krav synes heller ikke å følge av forsikringsvirksomhetsloven eller pensjonskasseforskriften. Det kan stilles spørsmål om den tidligere nevnte lagmannsrettsdommen må forstås å gjelde TPES generelt, slik at det med basis i dagens regler ikke kan stilles noe minstekrav enten ordningen er organisert gjennom livsforsikringsselskap, eller som pensjonskasse.

I utkastet til ny forskrift fra 1992 ble det foreslått et krav om at pensjonskasser som ledd i TPES måtte ha minimum 30 arbeidstakere ved opprettelsen. I merknadene til utkastet ble det vist til at sikkerhetshensynet (manglende risikoutjevning i små pensjonskasser) kan avhjelpes tilfredsstillende ved gjenforsikring. På bakgrunn av faren for manglende kompetanse hos styret i små pensjonskasser mht forvaltning, fant man det imidlertid nødvendig å stille krav om en viss størrelse på foretaket knyttet til hvor mange ansatte det har.

Også dette forslaget vakte reaksjoner i høringsrunden. Norges Forsikringsforbund mente det måtte være tilstrekkelig med 2 medlemmer, mens NHO gav uttrykk for at forslaget ville innebære diskriminering av mindre foretak. Norske Pensjonskassers Forening tilbakeviste anførselen om manglende kompetanse i små foretak under henvisning til at et slikt krav ville utelukke de fleste advokatfirmaer og fondsmeglerforetak fra å opprette pensjonskasse, samtidig som disse kan være rådgivere ved forvaltningen av pensjonskassers midler.

I utkastet til ny forskrift fra 1994 tok man hensyn til høringsuttalelsene, og foreslo et krav om at pensjonskassen ved opprettelsen måtte omfatte mer enn 10 arbeidstakere. Videre ble det gitt en hjemmel for Kredittilsynet til å dispensere fra dette kravet i særlige tilfelle.

6.1.3.2 Utvalgets vurderinger

Valget av opprettelse av pensjonskasse framfor å tegne forsikring i et livsforsikringsselskap, kan begrunnes med muligheten av å kunne forvalte ordningens midler bedre enn forsikringsselskapene. Videre er det vanlig å vise til at pensjonskasser kan ha lavere administrasjonskostnader enn selskapene. Det anføres også at en vil kunne oppnå høyere avkastning (overskuddsdannelse) gjennom en pensjonskasse, fordi risikoutvalget avviker fra det gjennomsnittsutvalg som selskapene opererer med. Ved å unnlate å stille strengere krav for opprettelse av pensjonskasse, vil foretakene ha en valgmulighet, noe som kan ha sin egenverdi. Like vilkår kan også bidra til konkurranse mellom aktørene på markedet.

6.1.3.3 Pensjonskassene som finansinstitusjoner

I henhold til finansmarkedslovgivningen anses alle pensjonskasser som finansinstitusjoner. Det vises her til finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 nr 2, jf forsikringsvirksomhetsloven § 1-1.

Gjennom pensjonskasseforskriften er en rekke av de regler som gjelder for organisering og forvaltning i forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner gjort gjeldende for pensjonskasser. Pensjonskassenes formål er bl a å forvalte andres midler på en best mulig måte. Av hensyn til de berettigede må det stilles krav til disse institusjonenes organisering, og deres forvaltning av de betrodde midler. For å ivareta disse hensynene ser utvalget det som påkrevd at nærmere vilkår er oppfylt. En vil her særlig peke på behovet for at de personer som leder de enkelte pensjonskassene gjennom styreverv har den nødvendige kompetansen til å inneha slike posisjoner. Dette vil kunne være problematisk i små foretak dersom ledelsen av denne selv skal forestå håndteringen av pensjonskassen. Unntak vil kunne gjelde for foretak hvor forvaltning av betrodde midler inngår som et ledd i virksomhetsutøvelsen.

Videre ser utvalget det som sentralt å begrense faren for uheldige utslag av at de samme personer både eier foretaket, forvalter pensjonskassens midler og er berettiget til ytelser fra denne. Det vil i disse tilfellene være fare for at det ikke alltid skilles klart mellom eiernes, foretakets og pensjonskassens midler.

6.1.3.4 Forsikringstekniske forhold – reassuranse

Behovet for risikoutjevning taler for å stille et krav om minste antall medlemmer i en pensjonskasse. Desto flere en kan fordele ulike risiki på, jo tryggere står den enkelte. Dersom pensjonskassen ikke har tilstrekkelig med kapital, vil enkeltstående hendelser kunne velte pensjonskassen, og i verste fall medføre at medlemmene i ordningen taper sine rettigheter helt eller delvis.

Faren for dette vil kunne dempes eller fjernes gjennom reassuranse. Dette innebærer at risikoen jevnes ut gjennom å fordeles på et større antall personer. Rent praktisk skjer dette ved at pensjonskassen tegner forsikring i forsikringsselskap for derigjennom å inngå i et større forsikringskollektiv.

I små pensjonskasser vil det normalt være nødvendig med reassuranse for rent forsikringsteknisk å oppnå tilstrekkelig sikkerhet for medlemmenes rett til pensjon. Dette innebærer at de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være noe annet enn et unødvendig mellomledd mellom de berettigede og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig reassurandøren. Dette viser seg særlig i de tilfellene hvor mindre pensjonskasser overlater både reassuranse og forvaltning av pensjonskassen til et livsforsikringsselskap, noe som synes å forekomme i økende utstrekning.

6.1.3.5 Utvalgets forslag

Som påpekt kan noen av problemene knyttet til små pensjonskasser avhjelpes gjennom bl a reassuranse og innleid kompetanse. Dersom en går for langt i denne retning vil imidlertid de minste pensjonskassene ikke utgjøre noe mer enn et fordyrende mellomledd. En har imidlertid vært i tvil med hensyn til hvor en bør sette grensen. Etter utvalgets syn taler forsikringstekniske forhold isolert sett for å stille krav om 50 til 100 medlemmer i pensjonskasser opprettet i tilknytning til skattefavorisert foretakspensjonsordning. Dette vil imidlertid være et høyt krav sett i forhold til størrelsen på de fleste foretak i Norge. Konkurransemessige hensyn, og hensynet til at pensjonskasser skal kunne utgjøre et reelt alternativ til forsikring i livsforsikringsselskap, tilsier også en lavere grense.

Ved å avveie disse hensynene, finner utvalget å ville foreslå et krav om minst 15 medlemmer for adgang til å opprette pensjonskasse. Dersom pensjonskassen har mindre enn 50 medlemmer, kreves det inntatt bestemmelser i pensjonskassens vedtekter om betryggende gjenforsikring i livsforsikringsselskap som selger kollektiv pensjonsforsikring i Norge. Utkastet inneholder hjemmel for Kredittilsynet til å fastsette nærmere regler om slike krav.

Pensjonskasser med et lavere antall medlemmer enn det som oppstilles her, vil i mange tilfeller være opprettet ut fra andre hensyn enn de som utvalget anser som relevante i denne sammenheng. I disse tilfellene vil gjerne muligheten for å kunne styre forvaltningen av pensjonskassens midler og skattemessige hensyn være de viktigste grunnene for opprettelsen av pensjonskassen.

Pensjonskassene vil uansett størrelse være underlagt tilsyn av Kredittilsynet. Det er uforholdsmessig kostbart å drive tilsyn med et stort antall pensjonskasser, særlig når de enkelte pensjonskassene er små. Dette reduserer totalt sett de mulige gevinster som ligger i pensjonskassesystemet. Tilsyn er personell- og ressursmessig krevende, og vil beslaglegge store ressurser innen Kredittilsynets samlede ramme. Dette vil enten kreve redusert innsats på andre felt, eller økte rammer over statsbudsjettet. Alternativt vil Kredittilsynet måtte øke tilsynskostnadene til den enkelte pensjonskasse for å dekke de faktiske kostnader.

Antall ansatte i et foretak kan svinge opp og ned over tid. Det kan derfor være behov for en viss fleksibilitet i kravet om et visst minste antall medlemmer i en pensjonskasse. Utvalget foreslår derfor at pensjonskassen kan fortsette sin virksomhet så lenge den har minst 10 medlemmer, forutsatt at kravene til reassuranse er oppfylt. I særlige tilfelle kan et lavere antall godtas i en kortvarig periode, under forutsetning av at det innhentes tillatelse fra Kredittilsynet. Det vises til utkastet § 2-2 (4), hvor det framgår at pensjonsordningen kan videreføres som pensjonsforsikring.

6.1.4 Regelverk og pensjonsplan

Med utkastet har utvalget forsøkt å skape en standard for hva regelverket for hver enkelt pensjonsordning bør inneholde. Der hvor utkastet åpner for dette vil det imidlertid være mulig å avtale andre løsninger, forutsatt at dette er i overensstemmelse med lovgivningen for øvrig. Avtalen foretaket inngår med forsikringsselskapet om å opprette pensjonsordning med tilhørende vilkår og pensjonsplan, vil utgjøre ordningens regelverk. I de tilfeller foretaket velger å opprette eller slutte seg til en pensjonskasse, vil regelverket være nedfelt i pensjonskassens vedtekter med tilhørende pensjonsplan.

6.1.4.1 Regelverk

Det følger av utkastet § 2-1 at pensjonsordningen skal ha et regelverk. Gjennom dette kravet sikrer en at ordningen praktiseres i henhold til skrevne og generelle regler. Videre heter det i § 2-1(3) at regelverket for pensjonsordningen i sin helhet skal være i overensstemmelse med loven og tilhørende forskrifter. På denne måten vil både det offentlige og de som er berettiget til ytelser i ordningen kunne kontrollere at pensjonsordningen forvaltes i samsvar med regelverket og lovgivningen. At kravet etter § 2-1 (3) er oppfylt, vil være en forutsetning for skattemessig særbehandling.

Videre må regelverket baseres på utkastet § 2-1 (1) som fastsetter at pensjonsordninger i samsvar med loven her kun kan opprettes for å sikre pensjonsytelser i tillegg til de ytelser som til enhver tid utbetales i henhold til lov om folketrygd. Ved utmåling av ytelser fra ordningen vil det normalt ligge en standardberegnet folketrygdytelse i bunnen ved beregningen av pensjonen. Bestemmelsen i § 2-1(1) fastslår at skattefavoriserte pensjonsordninger som opprettes etter lovens ikrafttredelse vil være såkalte nettoordninger. Dette innebærer at ytelsene fra ordningen ikke påvirkes av eventuelle senere endringer i folketrygdens ytelser. Tilpasninger til slike endringer må eventuelt skje i henhold til særskilt bestemmelse i regelverket. Utkastet stenger imidlertid ikke for at en gjennom foretakspensjonsordningen kan dekke opp den differanse som måtte følge av at en på grunn av alder ikke har hatt mulighet til å tjene opp fulle ytelser i folketrygden.

6.1.4.2 Pensjonsplan

Pensjonsplanen er en del av pensjonsordningens regelverk. Av pensjonsplanen skal det framgå hvilke former for ytelser pensjonsordningen tilbyr, omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett til disse. Utkastet § 2-1 (2) fastsetter at pensjonsordningen skal tilby alderspensjon. Dette er den sentrale formen for pensjonsytelse. Det enkelte foretak kan videre velge om ordningen også skal inneholde andre former for pensjonsytelser. I tillegg til alderspensjon åpner utkastet for at ordningen kan omfatte uførepensjon, samt pensjon til barn, ektefelle, registrert partner og samboer.

Det følger av utkastet § 2-3 (3) at opptjente ytelser etter pensjonsplanen skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen. Gjennom denne bestemmelsen fastslår utkastet at det såkalte ytelsesprinsippet skal legges til grunn. Premieinnbetalingene i ordninger basert på dette systemet bestemmes slik at en spesifisert ytelse kan garanteres utbetalt fra pensjoneringstidspunktet. Størrelsen på premieinnbetalingene vil her kunne variere, avhengig av forpliktelsen. Dette i motsetning til en innskuddsbasert ordning, hvor innskuddet er spesifisert, mens ytelsen blir bestemt av størrelsen på innbetalingene og avkastningen på disse midlene. De nærmere reglene om størrelsen på ytelsene følger av utkastet, jf kapittel 5. Det følger av utkastet § 2-1(3) at disse reglene skal være nedfelt i pensjonsplanen.

Livsforsikring med investeringsvalg (unit linked livsforsikring) kjennetegnes ved at ytelsene etter kontrakten knytter seg til verdien av spesifiserte eiendeler som forsikringstaker velger sammensetningen av. Privat tjenestepensjonsordning kan ikke inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forbudet følger av forskrift av 23. april 1997 nr 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 14 annet ledd. Kapitalforvaltningsforskriften gjelder for forsikringsselskaper med hovedsete i Norge og filialer av utenlandske forsikringsselskaper hjemmehørende utenfor EØS. Forskriften gjelder ikke EØS-fililaler.

Utvalgets forslag åpner for at foretakspensjon med skattefordel kan tegnes i filialer av utenlandske livsforsikringsselskaper, både selskaper innenfor og utenfor EØS. Det vises til utkastet § 2-2 annet ledd. Forbudet mot å tegne foretakspensjon med skattemessig særbehandling som livsforsikring med investeringsvalg, bør etter utvalgets syn også omfatte EØS-filialer. På denne bakgrunn foreslår utvalget en bestemmelse i utkastet § 2-3 fjerde ledd som svarer til kapitalforvaltningsforskriften § 14 annet ledd. Således vil foretakspensjon med skattefordel heller ikke kunne tegnes i filialer i Norge av livsforsikringsselskaper hjemmehørende i annen EØS-stat. Utkastet § 2-3(1) fastsetter at pensjonsplanen skal gjelde for alle som omfattes av pensjonsordningen, med mindre noe annet følger av loven med tilhørende forskrift. Gjennom denne regelen trekkes det forbindelseslinjer til utkastet kapittel 3 med bestemmelsene om rett til medlemskap i ordningen. Bestemmelsen knytter også an til utkastet § 5-3, som fastsetter det såkalte forholdsmessighetsprinsippet, og som er sentralt med hensyn til omfanget av pensjonsordningens ytelser. Det følger av § 5-3 (1) at pensjonsplanen skal fastsette ytelsene slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og folketrygden blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket. Videre krever bestemmelsen at de samlede pensjonsytelser fra ordningen og beregnet folketrygd ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Det motsatte er imidlertid mulig.

6.1.5 Styre og styringsgruppe

6.1.5.1 Innledning

Det er opp til foretaket å avgjøre om det skal opprettes foretakspensjonsordning for de ansatte i foretaket. Også i de tilfeller der arbeidstakerne betaler deler av premien, vil det være arbeidsgiver som må bære de største omkostningene ved ordningen. Dersom arbeidsgiver ønsker å avvikle ordningen, vil det være anledning til dette, med mindre arbeidsrettslige forhold setter begrensninger. I avtalen med forsikringsselskapet vil bare arbeidsgiver og ikke de ansatte være part, til tross for at de sistnevnte vil ha rettigheter i henhold til avtalen. Disse forholdene reiser spørsmålet om, og eventuelt på hvilken måte, de ansatte bør ha noen form for medbestemmelse i foretakspensjonsordningen.

6.1.5.2 Gjeldende rett

I TPES-reglene fastsettes at pensjonskasse og suppleringsfond skal ha et styre, og at minst to av fire medlemmer skal velges av og blant de personer som omfattes av ordningen, jf forskrift av 28. juni 1968 § 3 nr 1. Dette innebærer at det ikke eksisterer regler som gir de ansatte representasjon i de tilfeller ordningen er etablert gjennom tegning av forsikring i livsforsikringsselskap, noe som er den vanligste formen for tjenestepensjonsordning. For pensjonskassers del følger det også av pensjonskasseforskriften § 6 at pensjonskasser skal ha et styre på minst fire personer, hvorav minst to av disse skal velges av og blant medlemmene i pensjonskassen. Någjeldende forskrifter inneholder få bestemmelser som angir noe om styrets kompetanse.

TPES-forskriften av 28. juni 1968 § 3 inneholder også krav om utskillelse og anbringelse av pensjonsordningens midler, samt plikt til å sende Kredittilsynet et revidert regnskap. Videre følger det av § 17 at Kredittilsynet kan tre i styrets sted i forbindelse med opphør av ordningen. I forskriften § 9 annet ledd pålegges styret i suppleringsfond å framlegge en pensjonsplan for Kredittilsynet til godkjennelse. Ut over dette er styret ikke omtalt i någjeldende forskrifter.

I de tilfeller hvor någjeldende forskrifter statuerer avgjørelsesmyndighet med hensyn til forvaltningen av pensjonsordningen, er denne lagt til arbeidsgiver. Der hvor det er opprettet et styre for ordningen, må det legges til grunn at dette har et ansvar for at ordningen er i overensstemmelse med lov og forskrift.

6.1.5.3 Utvalgets forslag

På bakgrunn av de ansattes sterke økonomiske interesse i pensjonsordningen, mener utvalget at det bør gis regler som sikrer de ansatte å bli tatt med på råd ved utformingen og forvaltningen av ordningen. Utvalget viser her til at ytelsene fra pensjonsordningen vil kunne ha vesentlig betydning for den livsstandard medlemmene vil ha som pensjonister, og at denne perioden av livet blir lengre ettersom levealderen øker. Videre peker utvalget på at pensjonsytelser er en del av den enkeltes generelle lønns- og ansettelsesvilkår, noe som gjør det naturlig at de ansatte kan påvirke de beslutninger som tas for pensjonsordningen.

Ulike spørsmål knyttet til pensjonsrettigheter kan også være vanskelige å forstå. Det vil derfor være av betydning at representanter for de ansatte kan få innblikk i og kunnskap om slike spørsmål, med sikte på videreformidling til de øvrige ansatte.

Når det gjelder pensjonsordning opprettet i form av pensjonskasse, vil de ansatte velge sine representanter til styret av pensjonskassen i henhold til pensjonskasseforskriften § 6. Medlemmene i ordningen vil på denne måten være direkte med på å fatte de vedtak som vil være bindende for pensjonskassen. Det vises i denne sammenheng til de regler som gjelder for styret i pensjonskasser. Regler om styre og styringsgruppe er fastsatt i utkastet § 2-4. I henhold til § 2-4 (1) skal styret i en pensjonskasse forestå forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen.

For pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap, foreslår utvalget at det skal opprettes en styringsgruppe med representasjon fra de ansatte, jf utkastet § 2-4 (2). Det stilles ikke krav om styringsgruppe for pensjonsordningen før ordningen omfatter minimum 15 personer. I mindre foretak enn dette antar utvalget at det vil være unødvendig med opprettelse av formelle organer for å sikre at de ansatte blir hørt. Med et minstekrav på 15 blir det også parallellitet til minimumskravet for opprettelse av pensjonskasse, hvor de ansatte vil være representert i pensjonskassens styre. På denne måten vil en unngå at de ansattes representasjon blir avgjørende for valget mellom å tegne forsikring i livsforsikringsselskap eller opprettelse av pensjonskasse. Styringsgruppen skal bestå av minimum tre personer, hvorav minst en av disse velges av og blant medlemmene i ordningen. At en har brukt ordet medlemmer framfor ansatte, innebærer at også pensjonister med pensjoner under utbetaling vil kunne være medlem av styringsgruppen, jf definisjonen i utkastet § 1-2 (2) bokstav b. For å gi fleksibilitet i forhold til de mange situasjoner som kan forekomme, foreslås det at Kredittilsynet kan godkjenne en annen oppnevning i særlige tilfeller.

6.1.5.4 Styrets og styringsgruppens kompetanse

Kompetansen til styret i pensjonskasser følger av forsikringsvirksomhetsloven og pensjonskasseforskriften. Styringsgruppen, som vil gjelde uansett om pensjonsordningen er organisert i pensjonskasse eller i livsforsikringsselskap, skal kunne uttale seg om alle sider ved saker som gjelder forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Av særlig betydning vil det være at styringsgruppen skal behandle pensjonsordningens regelverk før dette vedtas eller endres.

Mens styret i pensjonskasser vil fatte bindende vedtak, vil pensjonsordningens styringsgruppe bare kunne avgi uttalelser, og vil særlig være et forum for diskusjon og ikke et styrende organ i tradisjonell forstand. Styringsgruppen skal kunne drøfte alle typer spørsmål i tilknytning til pensjonsordningen, men vil ikke treffe avgjørelser.

6.2 Medlemskap

6.2.1 Innledning

Ved utarbeidelsen av utkast til lov for skattefavoriserte foretakspensjonsordninger, må det avgjøres hvilke arbeidstakere som skal kunne nyte godt av ordningene. I Velferdsmeldingen (s 297) pekes det på at selve ordningens omfang og medlemskapsbestemmelsene er av stor fordelingsmessig betydning, og at eventuelle unntak fra hovedregelen om medlemskap for alle arbeidstakere dermed bør være basert på hensyn som i seg selv er pensjonspolitisk tungtveiende eller har særlig stor praktisk vekt.

Dette kapitlet omhandler de vilkår et foretak som oppretter en foretakspensjonsordning etter gjeldende regler kan sette for at en arbeidstaker skal tas opp i ordningen, og utvalgets forslag til nye regler for medlemskap. Det må presiseres at både gjeldende regler og utvalgets forslag tar for seg de strengeste vilkår arbeidsgiveren kan stille for at arbeidstakerne skal opptas i pensjonsordningen. Det er derfor ingenting i veien for at arbeidsgiveren fastsetter lempeligere vilkår for opptak i pensjonsordningen dersom han ønsker det.

Utvalget anser medlemskap i en foretakspensjonsordning som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår, og mener derfor at unntak fra hovedregelen om medlemskap for alle arbeidstakerne skal ha vektige begrunnelser. Utvalget går inn for at arbeidstakerene heretter ikke skal kunne reservere seg mot å bli med i en eksisterende tjenestepensjonsordning eller ved opprettelse av en ny ordning.

Selv om arbeidstakeren skulle bli medlem av pensjonsordningen fra første dag i foretaket, er det likevel av hensyn til foretaket behov for å kreve en viss tilknytning mellom arbeidstakeren og foretaket for at han skal tjene opp pensjonsrettigheter i ordningen.

6.2.2 Gjeldende rett

Et foretak som oppretter en tjenestepensjonsordning skal som hovedregel la ordningen omfatte alle ansatte som er obligatorisk trygdet etter bestemmelsene i lov om folketrygd. Enkelte grupper kan likevel holdes utenfor både ved ansettelse og ved innføring av ordningen. Dette gjelder arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen, arbeidstakere med mindre arbeidstid enn 50 prosent av full stilling og arbeidstakere som har vært kort tid i arbeidsgivers tjeneste (5 år hvis arbeidstakeren er yngre enn 25 år og 1 år ellers). Det kan også settes som vilkår at arbeidstakeren er arbeidsfør når vedkommende tas opp i ordningen. Det er videre mulig å opprette en pensjonsordning som bare omfatter arbeidstakere med lønn som overstiger et visst beløp, eller arbeidstakere som på grunn av alder ikke kan tjene opp full tilleggspensjon i folketrygden. Som vilkår for fulle ytelser etter pensjonsplanen, skal det kreves minst 30 tjenesteår hos arbeidsgiveren. Tjenestetiden kan regnes tilbake til ansettelsen, eventuelt fra da ordningen ble opprettet. Ved kortere tjenestetid er avkortingen forholdsmessig.

6.2.3 Rett til medlemskap

Utvalgets synspunkt er som ovenfor nevnt at medlemskap i en foretakspensjonsordning skal regnes som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Dette taler for at alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Et lavt krav til ansiennitet for rett til medlemskap i ordningen vil kunne gi økt mobilitet i arbeidsmarkedet, og dette anses som ønskelig. Som alminnelige regler om medlemskap foreslår utvalget at arbeidstakere i foretaket skal opptas i dets pensjonsordning.

De fleste foretakspensjonsordninger vil være nettoordninger, tett knyttet til folketrygden. Utvalget foreslår derfor at de som skal tas opp som medlemmer i en foretakspensjonsordning skal være obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd, se utkastet § 3-2 (3). Arbeidstakere som ikke er obligatorisk trygdet etter folketrygdloven, f eks korttidsansatt utenlandsk arbeidskraft, reiser særlige pensjons- og skattespørsmål som egner seg for forskriftsregulering. Det følger av utkastet § 3-2 (3) at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om obligatorisk folketrygdmedlemskap som vilkår for medlemskap i en foretakspensjonsordning.

Spørsmålet om medlemskap reiser spesielle problemstillinger knyttet til unge arbeidstakere. Utvalget foreslår i utkastet § 3-3 (1) at pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år. Etter gjeldende regler kan det stilles særlige krav til lang ansettelsestid for å ta opp arbeidstakere under 25 år i pensjonsordningen. Utvalget ønsker at yngre arbeidstakere skal ha samme rett til medlemskap i ordningen som eldre arbeidstakere. Dette er ikke bare begrunnet i muligheten for opptjening av pensjonsrettigheter, men også ut fra hensynet til at også yngre arbeidstakere skal være dekket av uførepensjon og pensjoner til etterlatte der dette inngår i ordningen.

I Velferdsmeldingen sies det:

«...muligheten til å holde personer med lav lønn utenfor, kan ha en praktisk begrunnelse, siden situasjonen for disse kan være at de faktisk ikke opparbeider pensjon i tjenesteforholdet utover det som opparbeides i folketrygden. For den enkelte ansatte vil imidlertid lønnsforholdene kunne endre seg, og unntaksbestemmelsen ville eventuelt kunne få betydning for opptjeningstid m.v. Likebehandling av ansatte tilsier at adgangen til å unnta fra medlemskap på et rent lavtlønnskriterium ikke bør opprettholdes.» (side 297)

Utvalget foreslår i § 3-3 (2) at en arbeidstaker skal være medlem selv om det for tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene etter lov om folketrygd. Etter forslaget § 4-2 (2) skal tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foretaket. Medlemstid vil derfor ha selvstendig betydning for opptjeningen av rettigheter, f eks dersom den ansatte først etter en viss ansettelsestid i foretaket starter å tjene opp pensjon utover det som opparbeides i folketrygden.

Arbeidstakere som er medlemmer av en annen pensjonsordning som foretaket betaler premie eller avgift til, og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, skal, for å hindre dobbeltdekning, etter forslaget ikke være medlemmer av pensjonsordningen. En enkelt arbeidstaker blir i slike tilfeller bare medlem av en pensjonsordning.

6.2.3.1 Arbeidsforholdets varighet

Etter dagens regler kan det som nevnt ovenfor settes som vilkår for medlemskap at arbeidstakere over 25 år har vært i arbeidsgivers tjeneste i ett år. For ungdom under 25 år kan det stilles krav om inntil fem års ansettelse. I Velferdsmeldingen, avsnitt 12.5.1, heter det om dette:

«Krav til minste ansettelsestid for opptak i ordningen bør sammenholdes med varighetskravet til medlemskap for å oppnå eiendomsrett til opptjent pensjon. En antar at rimelig minste ansettelsestid neppe bør være vesentlig lengre enn varighetskravet for eiendomsrett, som nedenfor foreslås satt til 6 måneder. Settes også minste ansettelsestid til seks måneder, vil eiendomsrett til opptjent pensjon senest inntre etter ett år. Samlet sett vil en lengre periode kunne virke urimelig, jf. diskusjonen nedenfor. Det foreligger ikke viktig pensjonsmessig eller praktisk begrunnelse for å opprettholde dagens sterkere ansettelseskrav til ungdom under 25 år.»

Mange arbeidsgivere kan føle det ubehagelig med en todeling av arbeidsstokken ved at noen er medlemmer, mens andre ennå ikke har rett til dette. Opptjening av alderspensjonsrettigheter i en foretakspensjonsordning blir kanskje ikke vektlagt av yngre nytilsatte arbeidstakere, fordi pensjonsytelser er så langt inn i framtiden. For disse kan det synes viktigere ved ytelser i tilfelle uførhet eller dødsfall. Premietillegget for uførepensjon og pensjoner til etterlatte er så lite at dette kan tale for at samtlige ansatte bør ha slik dekning fra første dag. For å komme inn under uføredekning og pensjoner til etterlatte er det medlemskap i foretakspensjonsordningen som er det essensielle.

For å unngå at ubetydelig opptjening av rettigheter skal medføre store administrative kostnader ved en mengde små fripoliser, kombineres en regel om at alle ansatte er medlemmer fra første dag med et krav til minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise. Utvalget har i utkastet § 4-6 (2) foreslått at medlemmer som har kortere medlemstid enn tolv måneder, mister retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve. Er årlig opptjent pensjon mindre enn 10 pst av G, foreslås det i 4-7 (1) at medlemmet bare har rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA). Overføring til individuell pensjonsavtale vil være uten skattevirkning for den ansatte, og skal heller ikke kunne redusere de fradrag den ansatte kan få ved å tegne individuell pensjonsavtale utenom denne ordningen. For øvrig vises til avsnitt 6.3.6, hvor spørsmålet er drøftet nærmere.

Utvalget foreslår i utkastet § 3-4 (1) at en arbeidstaker som ansettes av foretaket, og som fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket. Gjennom de foreslåtte reglene om fripolise, premiereserve og medlemskap fra første arbeidsdag i foretaket, har utvalget tatt hensyn til Regjeringens standpunkt i Velferdsmeldingen om å redusere kravet til minste ansettelsestid for opptak i ordningen og varighetskravet til medlemskap for å oppnå rett til opptjent pensjon.

6.2.3.2 Reservasjonsrett

Pensjonsordningen skal som hovedregel omfatte samtlige av foretakets ansatte, jf 1968-reglene § 4 nr 1. Ut fra bestemmelsens ordlyd og hensynet til likebehandling av arbeidstakerne, forstås hovedregelen slik at foretaket ikke har adgang til å utelukke arbeidstakere som av ulike grunner ikke ønsker medlemskap i pensjonsordningen. Dette innebærer at en arbeidstaker ikke har anledning til å reservere seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen. Tilsvarende gir bestemmelsen heller ikke anledning for en arbeidstaker til å bringe sitt medlemskap til opphør uten at arbeidstakeren slutter i foretaket, f eks på grunn av foretakets beslutning om å innføre eller øke arbeidstakernes andel av premieinnbetalingen.

Kredittilsynet har imidlertid akseptert reservasjonsrett mot medlemskap for personer som ble ansatt før opprettelsen av pensjonsordningen, ut fra betraktninger om at disse arbeidstakerne skal behandles i henhold til de arbeidsvilkår som gjaldt ved ansettelsen. Det vises i denne sammenheng til Kredittilsynets rundskriv nr 41/93 av 16. desember 1993. For så vidt gjelder opptak av arbeidstakere som tidligere har reservert seg mot medlemskap uttaler Kredittilsynet i rundskrivet:

«Av forsikringstekniske/risikomessige hensyn kan det normalt ikke tillates at arbeidstakere som først har reservert seg, senere tas opp i pensjonsordningen. Kredittilsynet vil imidlertid ikke gjøre bemerkninger til at i tilfeller der forutsetningene for reservasjonen blir vesentlig endret fordi arbeidsgiver beslutter å betale hele premien for pensjonsordningen, må de som reserverte seg fordi de ikke ville betale pensjonsinnskudd kunne tas opp i pensjonsordningen. En forutsetning må være at disse arbeidstakerne får beregnet sin pensjonsgivende tjenestetid fra opptakstidspunktet.»

Utvalget viser til at foretakspensjonsordninger er en del av det sosiale sikringssystemet. På bakgrunn av sikringshensynet mener utvalget at det ikke bør være adgang for arbeidstakere til å reservere seg mot medlemskap i en foretakspensjonsordning. Det følger av utkastet § 3-3 første ledd at pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som er fylt 20 år. Det vises også til utkastet § 3-4 første ledd som fastsetter at nyansatte skal opptas som medlemmer fra første arbeidsdag i foretaket. Videre følger det av utkastet § 4-6 at opphør av medlemskap i pensjonsordningen utelukkende knytter seg til opphør av arbeidsforholdet. De foreslåtte bestemmelsene innebærer således en endring av gjeldende rett ved at arbeidstakere som var ansatt i foretaket ved opprettelsen av pensjonsordningen, ikke lenger vil ha anledning til å reservere seg mot medlemskap. Utvalget viser i denne sammenheng til at foretaket har adgang til å endre arbeidsvilkårene. Arbeidsmiljøloven § 55 E stiller krav om at endringene gjenspeiles i arbeidsavtalen tidligst mulig og senest en måned etter at endringen trådte i kraft.

6.2.4 Arbeidstakere med løsere tilknytning

Etter gjeldende regler er det anledning til å utelukke deltidsarbeidende og personer med inntekter under et visst nivå fra medlemskap i de enkelte tjenestepensjonsordningene. I Velferdsmeldingen (side 297) ble det pekt at dette er allment uheldig fra et fordelingssynspunkt, og kan føre til at ordningene blir skjevt innrettet i forhold til deltidsarbeidere, ofte kvinner. Regjeringen la derfor til grunn at kriteriene for medlemskap burde endres for å gi deltidsansatte og personer med lav lønn sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordningen i det enkelte foretak. Sosialkomiteen fulgte opp dette ved behandlingen av Velferdsmeldingen i Stortinget da den uttalte:

«Når det gjelder ... krav til deltidsarbeidende og sesongarbeidere, mener komiteen at begrunnelsen for disse unntakene fra den generelle medlemsretten er svak. Komiteen mener derfor kriteriene bør endres for denne gruppen slik at de gis en sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift.» (Innst S, side 105)

Selv om utvalgets forslag om at alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år skal omfattes av pensjonsordningen er et moment i denne sammenheng, har utvalget lagt synspunktene i Velferdsmeldingen til grunn for forslagene til regler for enkelte grupper med løsere tilknytning til foretaket. Disse behandles nedenfor.

6.2.4.1 Minstekrav til deltidsarbeid

Etter gjeldende regler kan det settes som alminnelig vilkår for opptakelse i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid.

I Velferdsmeldingen ble det uttalt: «Regjeringen vil også framheve arbeidslinjas rolle i pensjonspolitikken...Ordningene bør være innrettet slik at de kan stimulere til yrkesdeltakelse og til et godt fungerende arbeidsmarked. Regjeringen fremmer i denne meldingen en rekke forslag som kan bidra til å bedre disse ordningenes virkning på yrkesdeltakelsen. Bl.a. legges det vekt på tiltak som kan bidra til at tjenestepensjonsordningene i større grad enn i dag støtter opp under pensjonsmessig likestilling mellom kvinner og menn og kvinners yrkesdeltakelse.» (side 20)

Ved behandlingen av Velferdsmeldingen mente sosialkomiteen blant annet følgende:

«...det er positivt at Regjeringen vil ta initiativ til å lette tilgangen for deltidsansatte til TPES ved at ordningen gjøres tilgjengelig også ved lavere antall arbeidstimer pr. uke. Dette er særlig viktig for kvinner, da en stor andel er deltidsansatt. Komiteen viser til at dagens ordning åpner for at personer med lav lønn og deltidsarbeidende kan utelukkes fra medlemskap i de enkelte bedriftsordningene.» (Innst S, side 105)

Planleggings- og samordningsdepartementet har i et høringsbrev forslått at i stat og kommune skal en arbeidstid på en dag i uken gi rett til medlemskap i pensjonsordning. Det har blitt vanligere at arbeidstakere kombinerer flere slike deltidsjobber. Med dagens adgang til å kreve 14 timer arbeid pr uke for opptak i en offentlig pensjonsordning, kan en person som har deltidsjobb i to forskjellige foretak på til sammen 14 timer arbeid i uken, likevel være utelukket fra medlemskap i begge pensjonsordningene.

Det kan hevdes at det ikke vil være noen realitet i fripolisene dersom man går for langt ned i kravet om stillingsbrøk for opptjening av rettigheter i en foretakspensjonsordning. Dette vil imidlertid bli løst ved forslaget som er omtalt under avsnitt 6.2.3.1 om at arbeidstakeren må ha et minstebeløp av opptjente rettigheter for å få rett til fripolise.

EØS-reglene om pensjonsmessig likebehandling av kvinner og menn er omtalt i avsnitt 4.1 ovenfor. Utvalget har diskutert om Norge bryter sine forpliktelser etter EØS-avtalen dersom man opprettholder adgangen til å kreve 50 prosent stilling for opptak i en foretakspensjonsordning. Forpliktelsen til å gjennomføre prinsippet om lik behandling av kvinnelige og mannlige arbeidstakere i tjenestepensjonsordninger, følger som nevnt av EØS-avtalen art 69 og rettspraksis ved EF-Domstolen om rekkevidden av EF-Traktatens art 119. EF-Domstolen har i flere forhåndsavgjørelser lagt til grunn at vilkår om medlemskap i tjenestepensjonsordninger som fører til utelukkelse av deltidsansatte må være begrunnet i objektive faktorer. Dersom nasjonale myndigheter kan godtgjøre at en lovbestemmelse er begrunnet med kjønnsnøytrale hensyn, vil den omstendighet at en lovbestemmelse omfatter flere kvinner enn menn, ikke være en overtredelse av EØS-reglene.

Utvalget legger vekt på å styrke deltidsansattes mulighet for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger, og støtter forslaget fra stat og kommune om at en arbeidstid på en dag i uken skal gi rett til medlemskap i foretakets pensjonsordning. Utvalget viser til forslaget i utkastet § 3-5 (1) om at arbeidstakere som har mindre enn en femdel av full stilling i foretaket som hovedregel ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer at arbeidstakere som har en femdel av full stilling eller mer, har rett til å tas opp i ordningen.

Videre foreslår utvalget i § 3-5 (2) at pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling skal utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville være opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling. Dagens regler har ikke regler for beregning av pensjonsytelsene til deltidsansatte. Det kan videre kreves minst 50 pst stilling for medlemskap, og det kan opprettes pensjonsordninger som bare omfatter arbeidstakere hvis lønn overstiger et fastsatt beløp. Samlet har disse forholdene gjort at mange arbeidstakere ikke har rett til medlemskap i pensjonsordningen på arbeidsplassen, og at de ikke tjener opp pensjonsrettigheter ut over folketrygden. Utvalgets forslag innebærer at en rekke arbeidstakere som tidligere falt utenfor et foretaks pensjonsordning på grunn av krav til lønn, eller krav til arbeidstid, nå tjener opp pensjonsrettigheter i ordningen fordi man skal beregne pensjonen på grunnlag av 100 pst stilling og deretter avkorte pensjonen i forhold til virkelig stillingsandel.

6.2.4.2 Sesongarbeidere

Etter gjeldende regler kan det settes som vilkår at en sesongarbeider bare skal opptas i pensjonsordningen hvis han har arbeidet hos arbeidsgiveren minst 130 uker i løpet av de siste fem år og ikke mindre enn 20 uker i noen av disse år. For å følge opp Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne, går utvalget inn for at det stilles mindre krav for at sesongarbeidere skal tas opp i ordningen. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 3-6 (1) at det kan settes som vilkår at sesongarbeidere som i løpet av et kalenderår utfører arbeid i foretaket som tilsvarer mindre enn en femdel av tilsvarende fulltidsstilling, som hovedregel ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Det følger motsetningsvis av dette at sesongarbeidere som utfører arbeid i foretaket som utgjør en femdel av fulltidsstilling eller mer, skal tas opp i ordningen.

Utvalget foreslår videre i (2) at arbeidsgiveren kan kreve en noe fastere tilknytning over tid før sesongarbeidere skal ha rett til opptak i ordningen. Det foreslås at regelverket kan fastsette at en sesongarbeider bare skal opptas som medlem dersom det arbeid som er utført i løpet av de siste tre år, for hvert år utgjør minst en femdel av fulltidsstilling. Dette vil skape parallellitet med forslaget for deltidsarbeidere ved at man begge steder opererer med et krav om en femdel av full stilling for rett til å bli tatt opp i ordningen.

6.2.4.3 Permitterte arbeidstakere

Når en arbeidstaker har permisjon for et fastsatt tidsrom, forutsettes det at vedkommende vil gjenoppta arbeidet i foretaket etter endt permisjon. Slike permisjoner anses som et ledd i arbeidsforholdet, og tilknytningen til foretaket kan her sies å være så sterk at det er naturlig at medlemskapet i pensjonsordningen opprettholdes under fraværet. Utvalget forstår det også slik at dette er praksis. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 3-7 (1) at arbeidstakere i disse tilfellene skal være medlem av pensjonsordningen under permisjonen.

Når det gjelder opptjening av pensjon i det tidsrom permisjonen varer, går utvalget inn for at det skilles mellom permisjon arbeidstakeren har rett til i henhold til lov, og permisjon som beror på avtale mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren. Ved lovbestemt permisjon vil arbeidstakeren opptjene pensjon på vanlig måte etter regelverket. For permisjon i henhold til avtale, kan arbeidsgiverne etter utkastet § 3-7 (2) bokstav a fastsette særlige regler om opptjening av pensjon i det tidsrom permisjonen varer. Etter bokstav b stilles arbeidsgiveren fritt til i slike tilfeller å fastsette at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet.

Disse bestemmelsene skal ikke omfatte det en arbeidsrettslig kaller permittering i forbindelse med arbeidskonflikter. Regelen er ikke utformet med dette som siktemål. I forbindelse med arbeidsrettslige konflikter som streik og lock-out fortsetter arbeidsforholdet selv om ansatte kan bli permittert under konflikten. Hittil har en ikke erfaring for at det er behov for slike regler.

6.2.4.4 Arbeidstakere som ikke er arbeidsføre

Det er vanlig å kreve at arbeidstakeren er arbeidsfør for å kunne tas opp i en foretakspensjonsordning. Utvalget har ovenfor foreslått at nye arbeidstakere skal være med i foretakspensjonsordningen fra første arbeidsdag. Som en følge av dette er det naturlig at en arbeidstaker som ikke begynner å arbeide på det tidspunkt han skal, først skal bli medlem av pensjonsordningen når han begynner å arbeide i stillingen. En slik regel er foreslått i utkastet § 3-8.

6.2.5 Eldre arbeidstakere

Etter gjeldende regler kan det settes som vilkår at arbeidstakere ved opptakelse i pensjonsordningen har en viss tid igjen til pensjonsalderen, høyst ti år. Med denne regelen er det mulig å ha skattefavoriserte foretakspensjonsordninger uten å måtte oppta eldre nyansatte i ordningen. I Velferdsmeldingen ble det sagt følgende om eldre arbeidskraft:

«Den tradisjonelle premieprofilen for oppbygging av en tjenestepensjon innebærer at det i utgangspunktet innbetales en nominelt konstant premie for hvert år frem til pensjonsalderen, så lenge det ikke skjer en nominell lønnsøkning. Ved økende lønn, øker også den lønnen en skal se hen til ved fastsettelse av tjenestepensjonen. Dette gir år for år stadig økende premieinnbetaling til dekning av den enkelte arbeidstakers fremtidige pensjon. [...] Premien kan på denne måten stige sterkt over tid, og sterkere jo sterkere lønnsøkningen er.» (side 285)

Et av problemene med denne premieprofilen kan være at i tider med høy lønnsvekst kan de store premier som må betales inn for personer som nærmer seg pensjonsalderen, bidra til utstøtning av eldre arbeidstakere.

I Velferdsmeldingen ble det videre sagt om dette:

«Det vil være billigere for bedriften å ikke inkludere den nyansatte i tjenstepensjonsordningen uansett innbetalingsprofil i tjenestepensjonsordningen. [...] Muligheten til å holde eldre utenfor ordningen kan derfor styrke eldre arbeidstakeres muligheter til å skifte arbeid og eldre arbeidssøkendes situasjon de siste 10 årene før de når pensjonsalderen, (dvs vanligvis fra 57 år). Eldre nyansattes muligheter til opptjening av tjenestepensjon svekkes imidlertid, noe som isolert sett strider i mot hensynet til likebehandling. Dette argumentet må likevel ses i sammenheng med at kun 40 prosent av ansatte i privat sektor har tjenestepensjonsordninger i bedriften samt styrking av deres muligheter til nyansettelser.

[...]

Forslaget vil gi personer som har anledning til å skifte arbeid i den aktuelle fasen av livet, en sterkere stilling når det gjelder å tjene opp tjenestepensjon. Dette vil isolert sett kunne øke mobiliteten for disse, fordi de ellers ville vegret seg for å skifte arbeid nettopp på grunn av manglende mulighet til å tjene opp tjenestepensjon de siste årene av sin arbeidskarriere. Imidlertid kan forslaget redusere arbeidsgivernes interesse for å ansette personer i de aktuelle aldersgruppene. Det er derfor tvilsomt om mobiliteten i arbeidsmarkedet blir større, i beste fall er effekten usikker. På bakgrunn av dette er neppe økt mobilitet et sterkt argument for endring av forskriftene i denne retning. Ved å redusere grensen for når bedrifter har anledning til å holde nyansatte utenfor pensjonsordningen, vil det i praksis ikke lenger være mulig for bedriftene å ha skattefavoriserte tjenesteordninger uten å inkludere eldre nyansatte. Det vil sterkt forverre mulighetene for at arbeidsløse i aldersgruppen 57-62 år kan komme i arbeid igjen.

Vanskelighetene på arbeidsmarkedet for eldre arbeidstakere er allerede betydelige. En mener derfor at hensynet til å gi ledige mulighet til jobb må gå foran hensynet til dem som ønsker å skifte jobb. Dette er også i tråd med intensjonene bak arbeidslinja. Omfanget av jobbskifter i eldre aldersgrupper er begrenset. Dette taler isolert sett for å utvide fritaket for pliktmessig opptak av eldre nyansatte noe fra 57; f.eks. til 55 år, og tilsvarende for særaldersgrenser. Dette vil styrke eldres posisjon i arbeidsmarkedet noe. Ut fra en samlet vurdering har Regjeringen kommet til at dagens fritaksperiode på 10 år bør opprettholdes.» (s 299-300)

Ved behandlingen i Stortinget ble dette skrevet i innstillingen om de gjeldende regler:

«Komiteen ser at denne unntaksbestemmelsen kan medføre at likebehandlingsprinsippet i tjenestepensjonsordningene svekkes, men ser også risikoen for at eldre arbeidsløse øker sin risiko for å bli utstøtt fra arbeidsmarkedet. Komiteen mener derfor at dagens fritaksperiode på 10 år bør opprettholdes.» (Innst S, side 105)

Dagens system vil kunne innebære at f eks arbeidstakere som skifter stilling når de har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder mister muligheten til å opptjene pensjon disse årene. Prinsippet om likebehandling i foretakspensjonsordningene tilsier at eldre nyansatte arbeidstakere skal tas opp i ordningen på lik linje med yngre arbeidstakere. Det kan videre synes inkonsekvent å holde nyansatte eldre arbeidstakere utenfor med den begrunnelse at de eldre arbeidsledige skal få bedre muligheter til nytt arbeid, når det i forbindelse med obligatorisk innføring av lineær opptjening argumenteres med at lineær opptjening vil styrke eldre arbeidstakeres stilling på arbeidsmarkedet siden innbetalingene til tjenestepensjonsordningen de siste årene vil bli lavere enn ved dagens modell.

I Innstillingen fra Stortinget er lineær opptjening omtalt slik:

«Dette innebærer at det hvert år avsettes midler som må anses å tilsvare pensjonsmessige merforpliktelser som følge av opptjening i det samme året. Komiteen viser til at lineær opptjening vil innebære at man momentant vil justere pensjonspremien for lønnsvekst, noe som vil gi en svakere stigning av premieinnbetalingene i perioder med høy lønnsvekst.» (side 104)

Utvalget foreslår i utkastet § 3-9 (1) at en arbeidstaker som hovedregel skal være medlem av pensjonsordningen selv om vedkommende har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen. I henhold til 3-9 (2) kan det likevel fastsettes særskilte regler for eldre nyansatte arbeidstakere. Forslaget i innebærer fleksibilitet ved at arbeidsgiveren i § 3-9 (2) – uten hinder av forholdsmessighetsprinsippet – er gitt anledning til å fastsette lavere ytelser for slike arbeidstakere som har mindre enn et fastsatt antall år igjen til pensjonsalderen. Forslaget holder dermed åpent det konkurransefortrinn det vil kunne være for eldre arbeidstakere å stå utenfor ordningen. Utvalget går i utkastet § 4-3 inn for lineær opptjening. Det følger av det lineære prinsipp at premiene ikke blir så høye for eldre arbeidstakere sent i opptjeningstiden som ved dagens opptjeningsmodell. Det taler også for at foretakene kan være mer innstilt på ulike mellomløsninger i stedet for å holde eldre arbeidstakere helt utenfor.

6.2.6 Førtidspensjonerte arbeidstakere

Som hovedregel vil opptjening av rettigheter i en foretakspensjonsordning forutsette at man fortsatt er i arbeid. Når arbeidstakeren går av med pensjon, er det naturlig at opptjening i ordningen opphører. På denne bakgrunn foreslår utvalget i utkastet § 3-10 (1) at førtidspensjonerte arbeidstakere som hovedregel ikke skal fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Forslaget innebærer imidlertid fleksibilitet for arbeidsgiver ved at annet kan fastsettes i regelverket eller i avtale om førtidspensjonering. Utnyttes denne muligheten, vil førtidig fratreden ikke føre til avkortning i pensjonsytelsene.

Mange eldre ønsker fleksible muligheter for overgang fra arbeid til pensjon, for eksempel ved å kombinere arbeid og pensjon. Ordningene med Avtalefestet Pensjon (AFP) er innført for å imøtekomme eldre arbeidstakeres behov for fleksibilitet i forhold til et pensjoneringstidspunkt som er tidligere enn pensjonsalderen i folketrygden. Ordningene kom i stand etter sentrale forhandlinger mellom LO og NHO. Andre organisasjoner i arbeidslivet har senere fulgt etter. Spørsmålet om fleksibel pensjonsalder for yrkesaktive ble tatt opp i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1988. I brev av 24.2.1988 til Landsorganisasjonen i Norge og daværende Norsk Arbeidsgiverforening om inntektsoppgjøret for 1988, ga Regjeringen tilsagn om medvirkning i oppgjøret under bestemte forutsetninger. På bl a denne bakgrunn ble det inngått avtale med følgende protokoll mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening hvor det blant annet heter (utdrag):

«5. AVTALEFESTET PENSJON (AFP)

1. Den økonomiske situasjon tillater ikke en alminnelig nedsettelse av pensjonsalderen. Partene mener imidlertid det er nødvendig med et verdig alternativ til de ordninger som i dag praktiseres. Partene er derfor blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og ved fylte 65 år fra 1. januar 1990.

2. [...] »

AFP gir eldre arbeidstakere med et langt arbeidsliv bak seg muligheten til en verdig uttreden av arbeidslivet, selv om dette skjer før pensjonsalder. Særlig i tider med stor arbeidsledighet og svak økonomi, kan gode tidlig-pensjonsordninger brukes for å gi eldre en kompensasjon for at de går ut av arbeidslivet. På den andre side er det viktig at forholdene legges til rette for at flere eldre fortsetter sin yrkesdeltakelse lenger enn til pensjonsalderen, dersom de ønsker det. Eldre arbeidstakere sitter inne med erfaring og ekspertise som er verdifull for foretakene.

Utvalget har vurdert om arbeidstakere som benytter seg av AFP, skal fortsette å tjene opp pensjonsrettigheter fram til 67 år i en foretakspensjonsordning. Dersom eldre arbeidstakere taper for mye når det gjelder muligheten til opptjening av pensjon, vil ikke ordningen innebære noe reelt alternativ for den enkelte arbeidstaker. Utvalget har lagt vekt på at AFP må innebære reell fleksibilitet, og foreslår i utkastet § 3-10 (2) at arbeidstakere som mottar AFP kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette følger av regelverket. Enten arbeidsgiveren velger å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som medlemmer, eller å la medlemskapet opphøre, skal den regelen som velges gjelde alle arbeidstakere i foretaket som benytter seg av AFP-ordningen.

6.2.7 Opptjening etter oppnådd pensjonsalder

Utvalget understreker at ønsket om mer fleksibilitet i systemet for eldre og pensjonerte arbeidstakere også må gjelde de som vil stå i arbeid ut over pensjonsalderen. Sammen med forslaget om at eldre arbeidstakere skal være medlemmer av pensjonsordningen, og muligheten til å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som medlemmer, er det utvalgets hensikt at disse reglene til sammen gir fleksible regler som ivaretar de forskjellige behovene og ønskene eldre arbeidstakere måtte ha for en foretakspensjonsordning.

I Velferdsmeldingen ble det pekt på avhengigheten av høy sysselsetting og verdiskapning for å skape grunnlag for fortsatt velferd:

«Høy sysselsetting innebærer at mange kan være med på å finansiere velferdsgodene... Norge står, i likhet med mange andre land, overfor store utfordringer når det gjelder å skape rom for økte ressurser til framtidens velferdsoppgaver.»(side 11)

«En utvikling med flere eldre i arbeidsstyrken, vil kunne innebære et press på førtidspensjonsordninger og stønadsordninger med medisinske inngangsvilkår. Dersom dette blir utviklingen framover, kan resultatet bli at færre yrkesaktive relativt sett, må finansiere livsopphold for mange yrkespassive. Lavere tilstrømming til ulike former for førtidspensjonering vil dermed være av stor betydning for å sikre vår sosiale trygghet og velferd på lang sikt.» (Side 15)

«Regjeringen ønsker å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder på lengre sikt... Yrkesdeltakelsen blant eldre har vært fallende gjennom lang tid. Faktisk gjennomsnittlig avgangsalder for alders- og uførepensjonister i folketrygden og særaldersgrenser i statlig sektor er nå vel 60 år. Det er viktig å snu denne utviklingen. Regjeringen vil derfor holde fast ved dagens pensjonsalder i folketrygden på 67 år, og vil styrke denne som aldersnorm i pensjonssystemet...Regjeringen vil legge til rette for fleksibilitet i det samlede pensjonssystemet.... Andre både vil og kan fortsette lenger i arbeid, og Regjeringen vil legge forholdene bedre til rette for det.» (side 18)

I Velferdsmeldingen gikk Regjeringen inn for å opprettholde pensjonsalderen, men legge til rette for økt fleksibilitet:

«Regjeringen går inn for å bedre fleksibiliteten og stimulere flere eldre til å fortsette i arbeid før og etter fylte 67 år. En vil derfor forbedre avkortingsreglene for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år.

Friinntektsgrensen på ett grunnbeløp opprettholdes, men avkortingsprosenten bør settes lavere enn nåværende 50 prosent. Samtidig tar en sikte på å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt.» (side 26)

Stortinget uttalte i Innstillingen til Velferdsmeldingen også følgende:

«Flertallet mener videre at det er formålstjenlig å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt for å stimulere flere i gruppen 67 til 70 år å bli værende i arbeid.» (Innst S side 85)

Folketrygdens bestemmelser om dette er nå å finne i folketrygdloven § 19-6. Summen av pensjon og inntekt kan overstige 100 pst av tidligere arbeidsinntekt, men dersom inntekten er over grunnbeløpet skal alderspensjonen (uten ektefelle- og barnetillegg) mellom 67 og 70 år reduseres med 40 pst av inntekt over grunnbeløpet. For året etter at pensjonisten avsluttet sitt arbeid tar en i denne inntekten ikke med eventuell etterslepsinntekt fra avsluttet virksomhet. For de som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet pensjon med statstilskudd, gjelder fortsatt grensen på 100 pst.

I tråd med dette foreslår utvalget i utkastet § 3-11 (1) at arbeidstakere som etter å ha nådd pensjonsalderen fortsatt har fulltids- eller deltidsstilling i foretaket, beholder sin rett til medlemskap i pensjonsordningen. Videre foreslås det i (2) at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Dette betyr at en arbeidstaker som har full lønn, ikke samtidig kan få pensjon fra foretakets pensjonsordning. Har arbeidstakeren deltidsstilling, får han pensjon for den delen han ikke arbeider.

For å skape et insentiv til å fortsette å arbeide etter at man har nådd pensjonsalderen, foreslår utvalget gunstige opptjeningsregler for slike arbeidstakere i utkastet § 4-5. Arbeidstakere som ved oppnådd pensjonsalder ikke har opptjent full pensjon, og som etter dette tidspunktet fortsetter å arbeide i foretaket, skal etter forslaget 4-5 (1) godskrives etterfølgende tjenestetid. Dette betyr at arbeidstakere som mangler full opptjening i foretakspensjonsordningen, får anledning til å fortsette å tjene opp rettigheter dersom de arbeider etter å ha nådd pensjonsalderen.

Dersom arbeidstakeren har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder eller for øvrig før fratredelsen, kunne man hevde at lønn ville være et tilstrekkelig insentiv for å fortsette å arbeide ut over pensjonsalderen. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at arbeid etter nådd pensjonsalder også bør føre til økt pensjon. Det foreslås derfor i utkastet § 4-5 (2) at det skal foretas en omberegning av pensjonen på grunnlag av den premiereserve som på tidspunktet for fratreden er knyttet til opptjent pensjon. Denne omberegningen vil gi høyere utbetalinger til arbeidstakeren fra pensjoneringstidspunktet. Grunnen til dette er at når disse arbeidstakerne er lengre i arbeid enn forutsatt, blir det et mindre antall år å fordele den opptjente premiereserve på, og dette gir høyere ytelser. Utvalget er klar over at dette forslaget kan stimulere de som har full tjenestetid mer enn de som ikke har det, men har likevel ikke funnet grunn til å redusere ytelsene til denne gruppen.

Ved arbeid ut over pensjonsalderen, kan arbeidstakeren også få rett til økt utbetaling fra folketrygden. Det kan reises spørsmål om opptjeningen av pensjon i foretakspensjonsordning ved arbeid ut over pensjonsalder bør reduseres som følge av dette. Utvalget har vurdert spørsmålet, men har ikke funnet grunn til å redusere pensjonene fra foretakspensjonsordingen på grunn av slike forhold.

Utvalget går inn for å videreføre den adgangen arbeidsgiveren etter gjeldende regler har til å opprette en pensjonsordning bare for arbeidstakere som på grunn av alder pr 1. januar 1967, ikke kan opptjene full tilleggspensjon i folketrygden. Dette er tatt inn i overgangsreglene. For foretak som har alminnelig pensjonsordning, bør disse sikres ved særlige tillegg, se utkastet § 5-5 (2).

6.3 Opptjening av pensjon

Utkastet kapittel 4 omhandler opptjening av pensjon, og er delt i alminnelige regler knyttet til krav til tjenestetid, lineær opptjening mv og regler tilknyttet opphør av medlemskap og rett til fripolise. Kapittelet inneholder videre et avsnitt om medregning av tjenestetid i annet foretak og et avsnitt om opptjening av pensjon i foretakspensjonsordninger under omsorgspermisjoner for barn, samt etablering av fripoliseregister mv.

6.3.1 Pensjonsalder

I St meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen, avsnitt 11.3, ble det understreket at den alminnelige aldersgrensen på 67 år i TPES-ordninger bør opprettholdes av hensyn til framtidens forsørgelsesbyrde, målt ved antall yrkesaktive i forhold til antall yrkespassive. Det ble blant annet vist til Lund-utvalgets innstilling ( NOU 1994: 2 Fra arbeid til pensjon) som peker på at ut fra hensynet til forsørgelsesbyrden for de framtidige yrkesaktive, bør den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen økes fra dagens nivå på om lag 60 år. Det er hovedsakelig uførepensjonister og personer som blir tidligpensjonert gjennom offentlige og private ordninger for avtalefestet pensjon (AFP) eller særaldersgrenser i offentlig sektor, som medfører at den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen er vesentlig lavere enn folketrygdens aldersgrense på 67 år. En eventuell senking av aldersgrensen i private foretakspensjonsordninger vil isolert sett bidra til å senke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen.

Pensjonsforsikringsutvalget ( NOU 1994: 6 Private pensjonsordninger) argumenterte for lavere aldersgrense i TPES, blant annet ut fra hensynet til likebehandling og fleksibilitet. Det ble vist til at relativt store grupper arbeidstakere har anledning til å gå av med pensjon 65 år gamle eller tidligere gjennom offentlige og private ordninger for avtalefestet pensjon (AFP). Det ble også pekt på at reduksjon i laveste tillatte pensjonsalder vanskelig kan komme i konflikt med begrunnelsen for skattemessig favorisering av pensjonssparing.

I Velferdsmeldingen ble det ut fra en samlet vurdering lagt avgjørende vekt på siktemålet om å øke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen som et ledd i Regjeringens arbeidslinje. I avsnitt 11.3.5 heter det:

«Regjeringen vil i det videre arbeidet med regelverket for TPES-ordninger legge til grunn at også skattefavorisert pensjon skal støtte opp om den alminnelige samfunnsmessige aldersnorm i folketrygden. Det vil her være sentralt å opprettholde en normal aldersgrense på 67 år i disse ordningene, og forbeholde lavere fratredelsesalder for særlige begrunnede ordninger for førtids alderspensjon.» (side 268)

Sosialkomiteens flertall hadde ingen merknader til dette. Som en oppfølging av Velferdsmeldingen legger derfor utvalget til grunn at den alminnelige aldersgrensen i TPES på 67 år opprettholdes, jf utkastet § 4-1. I avsnitt 7.5 i Velferdsmeldingen heter det:

«Regjeringen legger til grunn at fleksibilitet i pensjoneringsalderen under 67 år skal ivaretas gjennom de eksisterende avtalefestede ordninger som er etablert for brede lønnstakergrupper.» (s. 200)

Både i privat og offentlig sektor er det etablert avtalefestede førtidspensjonsordninger. Det er videre lovfestede førtidspensjonsordninger for fiskere, sjømenn og skogsarbeidere som i utgangspunktet er selvfinansierende, men der staten garanterer for ordningene. I forbindelse med foretakspensjon er det ordningen for avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor som er interessant. Disse ble først innført i tilknytning til inntektsoppgjøret i 1988, og er senere utvidet. Arbeidslivets parter har hovedansvar for ordningene, men staten bidrar med 40 pst av finansieringen av utgiftene ved AFP som direkte tilskudd til pensjoner under utbetaling for 64-66 åringer. Dessuten får AFP-pensjonister i privat sektor godskrevet poengår for tiden fram til fylte 67 år, samt visse skattemessige fordeler gjennom det skattefrie sluttvederlaget. Offentlig ansatte som går av med AFP får godskrevet poengår fram til fylte 65 år. I forbindelse med inntektsoppgjøret i LO/NHO-området i 1997, ble det avtalt å utvide AFP-ordningen til å omfatte tidligpensjon for 63-åringer fra 1. oktober 1997 og for 62-åringer fra 1. mars 1998. Det statlige bidraget knyttet til denne utvidelsen vil begrense seg til visse skatte- og trygdemessige fordeler. Antall AFP-pensjonister i privat sektor har økt fra om lag 500 i 1988 til om lag 4 400 ved utgangen av 1996.

Førtidspensjon innen rammen av den tariffestede AFP-ordningen vil representere et unntak fra hovedregelen om 67 års aldersgrense i foretakspensjonsordninger. Videre kan Kongen fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte, eller stillinger som krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli utført på forsvarlig måte. Det er godkjent lavere pensjonsalder enn 67 år i private tjenestepensjonsordninger for følgende yrker: flypiloter og dykkere (55 år), flybesetningsmedlemmer unntatt piloter (60 år), yrkessjåfører (62 år), sykepleiere, bergverksarbeidere, kranførere, førere av gravemaskiner og bulldoserkjørere, yrkesakkvisitører i forsikring, reisende (selgere), reingjetere, ansatte på faste oljeinstallasjoner til havs og sjåførlærere (65 år).

6.3.2 Krav til tjenestetid

1968-reglene angir at premien skal beregnes under forutsetning av årlig premiebetaling fram til pensjonsalder eller ved engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, supplert med årets risikopremie for udekket andel av fastsatt pensjon. Premieinnbetalingstiden vil i begge tilfeller være tiden fra arbeidstakeren blir tatt opp i pensjonsordningen og fram til pensjonsalderen. I de aller fleste tilfeller benyttes årlig premiebetaling.

Tjenestetiden er tiden fra arbeidstakeren ble ansatt hos arbeidsgiveren og fram til pensjonsalderen. Det er et vilkår for å få fulle pensjonsytelser at arbeidstakeren har en tjenestetid av en viss lengde. I de fleste pensjonsordninger benyttes 30 år, som er det laveste kravet til minste opptjeningstid etter 1968-reglene. En oversikt over utbredelsen av ulike krav er gitt i avsnitt 3.3.

Ved opptak i en pensjonsordning benyttes tjenestetid som beregningsfaktor for å fastsette om medlemmet skal kunne opptjene fulle ytelser, eller om det skal foretas en avkorting fordi vedkommende ikke vil kunne oppnå full tjenestetid. Premieinnbetalingstiden benyttes deretter ved premiefastsettelsen for å angi hvor lang tid ovennevnte ytelse skal finansieres over. Det kan virke som om det dette momentet er lite kjent. Det innebærer bl a at ansatte som ved opptak i en ordning har mer enn det fastsatte krav til minste opptjeningstid igjen til pensjonsalder, opptjener pensjon i forhold til det virkelige antall år som er igjen til pensjonsalder og ikke i forhold til kravet. Dette betyr at ved 35 års opptjening vil premien for et medlem som meldes inn som 27-åring, fordeles over 40 år, og ikke 35 år. Vedkommende vil dermed ha opptjent full pensjon ved fylte 67 år, og ikke før.

Faktisk tjenestetid er ikke direkte interessant ved fratreden før pensjonsalder når årlig premie benyttes, idet fripolisen fastsettes på grunnlag av opptjent premiereserve som består av de premier som er innbetalt. Ved lineær opptjening vil fripolisen fastsettes i forhold til fulle ytelser som andel av oppnådd tjenestetid i forhold til tjenestetid ved pensjonsalder eller kravet til tjenestetid i ordningen, om det siste er størst. Det lineære opptjeningssystem har således fordeler framfor det tradisjonelle system når det gjelder å kunne angi hvilke pensjonsrettigheter som er opptjent til enhver tid.

I Velferdsmeldingen ble det foreslått at minstekravet til tjenestetid for full pensjon i TPES-ordninger heves fra 30 til 40 år. Dagens ordninger har i dag vedtekter om tjenestetid som varierer mellom 30 og 40 år. Økningen i minste opptjeningstid er også behandlet av arbeidsgruppen som utredet omsorgsopptjening, se avsnitt 6.3.11 og vedlegg 1. Krav om 30 års tjenestetid blir i dag benyttet i over 90 pst av TPES-ordningene i dag i henhold til en spørreundersøkelse som er gjennomført på oppdrag av Finansdepartementet blant et utvalg foretak med TPES-ordning, se avsnitt 3.3.

Forslaget om økt krav til tjenestetid for full tjenestepensjon er i Velferdsmeldingen begrunnet med å motivere til langvarig yrkesdeltakelse, samt å gi større likebehandling av arbeidstakere med og uten tjenestepensjon i privat sektor. Det påpekes her at det er vanskelig å begrunne at kravet i private ordninger skal være lavere enn kravet til full pensjon i folketrygden. Det ble videre blant annet pekt på at felles krav til tjenestetid i ulike ordninger vil gjøre TPES-ordningene mer oversiktlige, styrke de sentrale pensjonsnormene og bidra til at ordningene i ulike foretak lettere kan sammenlignes. I Innst S nr 180 (1995-96) om Velferdsmeldingen går sosialkomiteens flertall inn for økt minste tjenestetid for full pensjon fra 30 år til 35 år i både private og offentlige tjenestepensjonsordninger. I innstillingens avsnitt 12.2 sier flertallet (Høyre og Arbeiderpartiet) følgende:

«Etter flertallets oppfatning vil det på bakgrunn av de utfordringer Velferdsmeldingen beskriver, være et naturlig skritt at minste opptjeningstid i tjenestepensjonsordningene heves fra dagens nivå på 30 år.

Flertallet mener at en økt minste opptjeningstid i private og offentlige tjenestepensjonsordninger til 35 år vil være et godt bidrag til arbeidslinjen, og at dette vil støtte opp om andre nødvendige tiltak for å bedre incentivene til å stå lenger i arbeid.

[...]

Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.» (Innst S side 104-5)

I utkastet § 4-2 (1) foreslås det at foretaket må kreve en tjenestetid på minst 35 år for rett til fulle pensjonsytelser. Kravet kan settes høyere enn dette, men ikke ut over 40 års tjenestetid. Tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foretaket, jf utkastet § 4-2 (2). Dersom annet ikke er fastsatt i regelverket, skal det ses bort fra tjenestetid før opprettelsen av pensjonsordningen. Regelverket kan ha regler om medregning av tjenestetid i annet foretak. Ved beregning av ytelser til uføre og etterlatte, regnes tjenestetiden fram til tidspunktet medlemmet tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon.

Foretakspensjonsordninger er nært knyttet til folketrygden, og det virker ikke rimelig at opptjeningstiden i foretakspensjonsordninger skal være lenger enn nødvendig opptjeningstid for full pensjon i folketrygden, som er 40 år. Høyere krav enn dette kan medføre at bare et lite antall personer vil være så lenge ansatt hos en arbeidsgiver at de oppnår det nødvendige antall år. Etter utvalgets vurdering bør det derfor ikke være anledning til å fastsette lengre minste tjenestetid for full pensjon enn 40 år.

For ikke å svekke kvinners pensjonsmessige stilling, har Stortinget gått inn for å innføre en ordning med omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger, jf avsnitt 6.3.11. Minstekravet på 35 års tjenestetid for full pensjon etter § 4-2 er ikke til hinder for at en pensjonsordning som er opprettet før lovens ikrafttredelse og som har mindre minstekrav for full pensjon enn 35 år, kan videreføre dette minstekravet for personer som var medlemmer i pensjonsordningen ved lovens ikrafttredelse, jf utkastet § 16-2 (4). Det kan videre bestemmes i regelverket for pensjonsordningen at samme krav til tjenestetid også skal gjelde for personer som er blitt medlemmer etter at loven trådte i kraft og som forut for ansettelsen i foretaket var medlem i en pensjonsordning med krav til tjenestetid på mindre enn 35 år . Overgangsreglene på dette punktet må ses i sammenheng med spørsmål vedrørende gjennomføring av regler om 35 års minste tjenestetid for full pensjon også for offentlige pensjonsordninger, jf sosialkomiteens innstilling til Velferdsmeldingen. Endringer i kravet til tjenestetid i Statens Pensjonskasse forutsetter en lovendring. Pensjonsordningen er i staten en lovfestet del av tjenestemenns lønns- og arbeidsvilkår. Det er derfor ikke klart om en kan endre disse til ugunst for tjenestemenn som er i stilling. Dette medfører at endringer bare kan berøre nye arbeidstakere i offentlig sektor. Utvalget legger til grunn at en tilsvarende løsning bør kunne gjelde for private foretakspensjonsordninger.

Ved vurderingen av økningen av minste opptjeningstid for full pensjon, bør en også ta i betraktning at flere av endringene i reglene for medlemskap isolert sett vil medføre at det blir lettere å tjene opp full pensjon. Dette gjelder for det første forslaget om at pensjonsordningen som hovedregel skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år, jf utkastet § 3-3 (1), mens det etter gjeldende regler er anledning til å holde personer under 25 år utenfor tjenestepensjonsordningene.

Videre skal arbeidstakere som ansettes av foretaket og som fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som medlem fra første dag i foretaket, jf utkastet § 3-4 (1). Etter gjeldende regler kan det settes som vilkår at arbeidstakere over 25 år har vært i arbeidsgivers tjeneste i ett år, mens det for ungdom under 25 år kan stilles krav om inntil fem års ansettelse.

Det kan også etter gjeldende regler settes som alminnelig vilkår for opptakelse i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid. Utvalget foreslår i utkastet § 3-5 (1) at arbeidstakere som har en femdel av full stilling eller mer, har rett til å tas opp i foretakspensjonsordningen. Forslaget om å redusere kravet til arbeidsperiodens varighet for rett til opptjent pensjon, jf utkastet § 4-6 (2), vil gjøre det lettere å skifte arbeid uten at en derved taper pensjonsrettigheter i foretakspensjonsordningen som følge av kort medlemskap. Etter gjeldende regler kan pensjonsordningen der arbeidsgiver betaler premien, beholde hele kapitalverdien av den opptjente pensjon i de tilfeller hvor denne er mindre enn 25 pst av folketrygdens grunnbeløp, eller medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tiden som kreves for å oppnå fulle ytelser (vanligvis tre år med gjeldende minstekrav). I utkastet foreslås det at arbeidstakerne beholder retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve dersom tjenestetiden er minst 12 måneder, jf utkastet § 4-6 (2). Dette innebærer en styrking av medlemmers rett til opptjent pensjon og bedrer mulighetene for å planlegge pensjonssparingen for arbeidere med hyppige jobbskifter. Er opptjent årlig alderspensjon mindre enn 10 pst av G, har medlemmet likevel bare rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), jf utkastet § 4-7 (1).

6.3.3 Lineær opptjening

Stortinget gikk i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen inn for et obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp for tjenestepensjonsordninger, jf avsnitt 12.2 i Innst S nr 180 (1995-96) om Velferdsmeldingen. Lineær opptjening innebærer at pensjonsrettigheter skal opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn. Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstod det året. Grunnlaget er vanligvis arbeidstakerens faktiske lønn, og det skal ikke tas hensyn til framtidig forventet lønnsvekst. Eksempelvis vil lineær opptjening for en 32-åring som meldes inn i en ny foretakspensjonsordning innebære at det avsettes et beløp som tillagt rente (grunnlagsrenten) og dødelighetsarv vil kunne finansiere 1/35 av den pensjonen vedkommende ville fått hvis hans nåværende lønn skulle være sluttlønnen.

I dag er den såkalte tradisjonelle premieprofilen nærmest enerådende innen TPES-ordningene. Denne premieprofilen innebærer at det fastsettes en årlig premie, i utgangspunktet lik for alle år fram til pensjonsalderen. Premien endres like mye for alle framtidige år når pensjonsgrunnlaget endres. Ved lønnsøkninger blir det stadig økende premieinnbetaling til dekning av den enkelte arbeidstakers framtidige pensjon. Dette har sammenheng med at det blir stadig færre gjenstående år å fordele en forhøyelse av pensjonsrettighetene på, jo eldre medlemmet blir. Denne virkningen blir sterk i perioder med høy lønnsvekst.

Lineær opptjening gir i likhet med den tradisjonelle metoden, økte premieinnbetalinger fram mot pensjonsalder i perioder med lønnsvekst. Men stigningen i premiebetalingene ved kontinuerlig lønnsvekst er svakere enn ved tradisjonell opptjening i den siste delen av den yrkesaktive karrieren. Arbeidsgiveren må som nevnt år for år foreta premieavsetninger tilsvarende den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstår ved lønnsøkning og som er knyttet til allerede opptjent ansiennitet, og arbeidsgiver kan derfor ikke skyve disse kostnadene foran seg. Utvalget mener det er klart positivt at de pensjonsmessige konsekvenser av en lønnsøkning på denne måte påløper samtidig med lønnsøkningen.

For den enkelte arbeidstaker vil lønnsøkninger ved lineær opptjening føre til økte pensjonsrettigheter beregnet som om vedkommende hadde hatt den nye lønnen siden innmeldingstidspunktet i foretakspensjonsordningen, dvs en form for medregning for alle medlemmer som får lønnsøkning. Økningen av nåverdien av pensjonsforpliktelsene som følge av lønnsøkning må dekkes gjennom tilsvarende avsetninger innen årets utgang. Når økte pensjonsrettigheter som følge av høyere lønn fullt ut blir tatt hensyn til hvert år, kan de årlige premiebetalingene således variere en god del fra år til år i takt med lønnsendringer, jf nærmere omtale i avsnitt 9.5.3. Dette er en naturlig konsekvens av innføring av lineær opptjening for den enkelte. At en ikke som etter gjeldende metode kan skyve pensjonskostnader knyttet til lønnsøkninger foran seg, har den positive konsekvensen at de pensjonsmessige kostnadene ved å gi lønnsøkninger blir bedre synliggjort. Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet på grunn av høye pensjonskostnader, noe som var et viktig siktemål i Velferdsmeldingen.

I Velferdsmeldingen ble det videre framhevet at eldres stilling på arbeidsmarkedet svekkes som følge av den tradisjonelle opptjeningsprofilen. Den progressive innbetalingsprofilen i perioder med høy lønnsvekst gir høye arbeidskraftskostnader for eldre arbeidstakere. Det ble framhevet i Velferdsmeldingen at forholdsmessig opptjening etter tjenestetid gjennom hele yrkeskarrieren ut fra den til enhver tid gjeldende lønn, innebærer at de reelle arbeidskraftskostnadene knyttet til eldre arbeidstakere blir lavere enn ved dagens system. Dette vil isolert sett bidra til å øke mobiliteten til eldre arbeidstakere og bidra til å hindre utestenging av eldre arbeidstakere på arbeidsmarkedet. Det ble videre framhevet at lineær opptjening, bedre enn den tradisjonelle opptjeningsmetoden, tilfredsstiller et intuitivt rimelighetskrav om at det hvert år avsettes midler som anses å tilsvare de pensjonsmessige merforpliktelser som påløper det året. I Velferdsmeldingen ble det videre pekt på at lineær opptjening gjør det lettere for den enkelte å få et inntrykk av nivået på egne opptjente rettigheter. Disse forhold er nærmere behandlet foran i avsnitt 4.2.

Utkastet § 4-3 er en oppfølging av Stortingets tilslutning til innføring av lineær opptjening. For pensjonsordninger opprettet før loven trådte i kraft, gjelder § 4-3 bare opptjening av pensjon på grunnlag av tjenestetid etter at regelverket for pensjonsordningene er endret i samsvar med de nye reglene, jf overgangsregelen i utkastet 16-2 (5). Regelverket skal være endret senest ett år etter at loven trådte i kraft. Pensjon opptjent ved tjenestetid før dette tidspunktet, skal beregnes etter det tidligere gjeldende regelverk. Virkningene av lineær opptjening må også ses i sammenheng med utkastet § 9-1 og 9-2. Utvalget vil påpeke at også det lineære prinsippet med normal lønnsutvikling vil gi en stigende premieprofil over yrkeskarrieren, men ikke i samme grad som den tradisjonelle metoden. Motstykket er som nevnt at det blir større premieøkningene i år hvor det gis lønnsforhøyelser med lineær metode enn med tradisjonell metode. Både med lineær og tradisjonell metode kan variasjoner i premienivået motvirkes ved å anvende premiefondsmidler. For arbeidstakere som blir værende i den samme stillingen fram til pensjonering, vil det for øvrig være uten betydning hvordan pensjonsretten er opptjent over tid.

Gjennomføringen av det lineære prinsipp forutsettes gjennomført i løpet av en 10-årsperiode, se om overgangsreglene nedenfor i utredningens kapittel 7.

6.3.4 Skifte av stilling mv innen foretaket

Dersom en arbeidstaker skifter stilling i foretaket, og dette fører til endring av pensjonsalderen, skal opptjent pensjon beregnes særskilt for den tjenestetiden arbeidstakeren har i hver av stillingene, jf utkastet § 4-3 (2). Det kan likevel fastsettes i regelverket at opptjent pensjon skal beregnes ut fra samlet tjenestetid i foretaket og pensjonsalderen i den nye stillingen, og at det utstedes fripolise etter reglene i utkastet §§ 4-7 til 4-9 som sikrer arbeidstakerens rett til den del av opptjent pensjon som eventuelt overstiger den pensjon som ville vært opptjent om pensjonsalderen i den nye stillingen legges til grunn ved beregningen.

Etter gjeldende regler kan det settes som alminnelig vilkår for opptak i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid. Dette innebærer at flere deltidsarbeidende, som oftest kvinner, i dag kan holdes utenfor tjenestepensjonsordningene. Gjeldende regler er ikke til hinder for at personer som går over fra fulltidsstilling til deltidsstilling med under 50 pst stillingsbrøk, kan meldes ut av tjenestepensjonsordningen. Som nevnt i avsnitt 6.2.4, legger utvalget, for å følge arbeidslinjen i Velferdsmeldingen, vekt på å styrke deltidsansattes muligheter for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger. Etter utkastet § 3-5 (2) skal opptjent pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville vært opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling. Grensen for å kunne holde deltidsansatte utenfor ordningen foreslås redusert fra arbeidstid tilsvarende 50 pst av full stilling til 20 pst av full stilling, jf utkastet § 3-5 (1).

Utvalget foreslår ut fra dette at ved overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling innen et foretak, skal opptjent pensjon for tjenestetid etter stillingsskiftet utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen som ville vært opptjent i full stilling, jf utkastet § 4-4 (1). For å unngå lavere pensjon som følge av overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling for arbeidstakere som oppfyller kravet til minste tjenestetid for full pensjon, foreslås det at det kan ses bort fra tjenestetid i deltidsstilling som overstiger kravet. Dette vil kunne styrke insentivene til fortsatt yrkesdeltakelse.

Overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling innebærer ofte at arbeidstiden reduseres, men at en beholder sitt arbeidsområde. Skifte av stilling vil imidlertid her også inkludere det forhold at en ansatt går ned i lønn som følge av endrede arbeidsoppgaver. Ved stillingsskifte som innebærer lavere lønn, skal retten til pensjon etter pensjonsplanen fra og med endringstidspunktet beregnes etter den nye lønnen dersom ikke annet er fastsatt i regelverket, jf utkastet § 4-4 (2) bokstav a. Videre skal tjenestetiden før endringstidspunktet medregnes, jf utkastet § 4-4 (2) bokstav b. Utvalget foreslår at det skal utstedes en fripolise etter reglene i §§ 4-7 til 4-9 som sikrer arbeidstakeren rett til opptjent pensjon som er knyttet til differansen mellom ny og gammel lønn ved lønnsendring som nevnt ovenfor, jf utkastet § 4-4 (2) bokstav c.

6.3.5 Særregler for medlemmer som fortsetter i stilling etter å ha nådd pensjonsalderen

Velferdsmeldingen la vekt på økt gjennomsnittlig pensjoneringsalder som en viktig målsetting for å lette den framtidige forsørgingsbyrden. Det ble understreket at pensjonspolitikken, som de øvrige trygde- og stønadsordninger, regler mv, bør støtte opp under den øvrige aktive arbeidsmarkedspolitikken. Det ble videre framhevet at middelaldrende og eldre er en ressurs som det er viktig å beholde i arbeidslivet, og at de private pensjonsordningene bør stimulere til yrkesdeltakelse og et godt fungerende arbeidsmarked. Dette omtales nærmere i avsnitt 6.2.7.

Etter gjeldende regler får ikke arbeidstakerne godskrevet etterfølgende tjenestetid i tjenestepensjonsordninger dersom de fortsetter å arbeide ved oppnådd pensjonsalder. For å stimulere til fortsatt yrkesdeltakelse etter oppnådd pensjonsalder, foreslår utvalget at arbeidstakere som ikke har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder, og som fortsatt har stilling i foretaket, skal godskrives etterfølgende tjenestetid, jf utkastet § 4-5 (1).

Dersom arbeidstakeren har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder eller for øvrig før fratredelsen, skal det i henhold til § 4-5 (2) foretas omregning av pensjonen ved fratredelsen på grunnlag av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon. Denne omregningen vil gi noe høyere utbetalinger til arbeidstakeren fra pensjoneringstidspunktet. Dette skyldes at når disse arbeidstakerne er lengre i arbeid enn forutsatt, blir det et mindre antall år å fordele de opptjente ytelsene på. En omregningsregel som i utkastet § 4-5 (2) vil kunne gi pensjonsmessige insentiver til fortsatt yrkesdeltakelse for personer med full opptjening ved oppnådd pensjonsalder.

For å støtte opp under den øvrige gjennomføring av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, foreslår utvalget videre at det også gis insentiver til fortsatt yrkesdeltakelse for foretakspensjonsmedlemmer som går over til en ny stilling i et nytt foretak med foretakspensjonsordning etter oppnådd aldersgrense i det tidligere foretaket. Ifølge utkastet § 4-5 (3) kan arbeidstakeren i slike tilfeller kreve at foretakspensjonen knyttet til det tidligere arbeidsforholdet ikke utbetales så lenge en er i lønnet arbeid i nytt foretak, og at det foretas en omregning av pensjonen etter utkastet § 4-5 (2).

Når det gjelder eldre arbeidstakere, henvises det som tidligere nevnt for øvrig til utkastet § 3-9 (1) og omtalen i avsnitt 6.2.5, der det framgår at eldre arbeidstakere i utgangspunktet skal være medlem av pensjonsordningen selv om arbeidstakeren har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen. Det må fastsettes særskilt i pensjonsordningens regelverk dersom nyansatte eldre arbeidstakere ikke skal tas opp som medlemmer, eller bare skal opptas på særskilte vilkår.

6.3.6 Opphør av medlemskap og rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold

Når en arbeidstaker som ikke har nådd pensjonsalderen slutter hos en arbeidsgiver som har TPES-ordning, har vedkommende i utgangspunktet rett til oppsatt pensjon i form av en fripolise betalt av denne arbeidsgiverens pensjonsordning, jf gjeldende 1968-regler § 13 nr 3. På tidspunktet for jobbskifte representerer denne fripolisen en reserve som sammen med senere avkastning fra forsikringsselskapet danner grunnlaget for en bestemt pensjonsytelse fra pensjonsalderen.

Arbeidstakernes rett til opptjente rettigheter gjennom fripoliser er imidlertid etter nåværende regler begrenset av arbeidsperiodens varighet og størrelsen på fripolisens kapitalverdi. Etter gjeldende regler kan pensjonsordningen der arbeidsgiver betaler premien, beholde hele kapitalverdien av den opptjente pensjon i de tilfeller hvor denne er mindre enn 25 pst av folketrygdens grunnbeløp, eller medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tiden som kreves for å oppnå fulle ytelser (vanligvis tre år med gjeldende minstekrav). Dette betyr at arbeidstakere ikke får med seg fripolise ved jobbskifte hvis de har vært medlem i mindre enn tre år. I tillegg medfører gjeldende regler om medlemskap (med karenstid på opp til fem år for yngre arbeidstakere), at enkelte arbeidstakere i dag kan være ansatt i mange år i foretak med tjenestepensjonsordning uten å få rett til opptjent pensjon. Begrensningen i retten til opptjent pensjon har særlig betydning for arbeidstakere som foretar hyppig jobbskifte, siden disse kan risikere å få lav eller ingen foretakspensjon.

I Velferdsmeldingen ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og arbeidsavtaler. Dette ble vurdert som et tungtveiende argument for at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig av arbeidsperiodens varighet.

Mange og hyppige jobbskifter medfører kostnader for foretakene i forbindelse med opplæring mv. Slike kostnader kan i ulik grad være reflektert i lønnen til nyansatte. I den grad reduserte krav til arbeidsperiodens varighet for rett til fripolise medfører problemer for mange foretak i form av hyppige utskiftninger i arbeidsstokken og høyere opplæringsutgifter, er dette et argument mot mer liberale krav.

I Velferdsmeldingen ble det foreslått å redusere kravet til minste arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder (under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold:

«Krav til minste ansettelsestid for opptak i ordningen bør sammenholdes med varighetskravet til medlemskap for å oppnå eiendomsrett til opptjent pensjon. En antar at rimelig minste ansettelsestid neppe børe være vesentlig lengre enn varighetskravet for eiendomsrett, som nedenfor foreslås satt til 6 måneder. Settes også minste ansettelsestid til seks måneder, vil eiendomsrett til opptjent pensjon senest inntre etter ett år. Samlet sett vil en lengre periode kunne virke urimelig, [...]» (side 297)

Ved Stortingets behandling gav sosialkomiteen sin tilslutning til forslaget i Velferdsmeldingen.

I henhold til utkastet § 4-6 (2) skal arbeidere med kortere medlemstid enn 12 måneder ikke beholde sin rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve ved fratredelse (under forutsetning av medlemskap fra første arbeidsdag). Sett i sammenheng med forslaget om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens intensjoner på dette punktet. Ut fra administrative hensyn som nevnt ovenfor foreslås det videre at medlemmer med opptjent årlig pensjon under 10 pst av G, kun har rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), jf utkastet § 4-7 (1). Adgangen til å få fripolise blir noe redusert, men rettighetene kommer medlemmene til gode gjennom reglene i utkastet § 4-7.

Etter IPA-regelverket er det ikke tillatt å flytte kontrakter fra pensjonsforsikring til pensjonssparing (eller omvendt). Forbudet mot slik flytting er begrunnet med såkalt seleksjonsfare. Seleksjon oppstår dersom f eks personer med svekket helse og utsikter til et kort liv, flytter kontrakter fra ordninger med forsikringselement til spareordninger uten forsikringselement, for dermed å øke sannsynligheten for at innbetalte midler og tildelt overskudd skal tilfalle dem selv eller deres etterlatte. Utvalget vil påpeke at en tilsvarende seleksjonsfare ikke er til stede i tilfeller hvor en overføring først kan finne sted etter at forsikrede har fratrådt sin stilling. Utvalget vil videre påpeke at en i § 4-6 (2) har lagt vekt på å få til en pragmatisk løsning knyttet til små fripoliser, og vil derfor tillate dette. De kostnadsbesparelser livsforsikringsselskapene oppnår ved å unngå kontoføring mv for en rekke mindre fripoliser, antas å oppveie enkelte ulemper ved den foreslåtte ordning.

I kollektiv pensjonsforsikring er det vanlig at forsikringsvilkårene, når ordningen omfatter uførepensjon og premiefritak ved uførhet (se avsnitt 6.8.2.4), bestemmer at medlemmer som er minst 25 pst uføre ikke kan meldes ut. Delvis uføre som slutter i foretaket vil dermed ha rett til å fortsette medlemskapet i sin helhet. I tillegg til rett til å beholde uførepensjonen, vil medlemmet fortsatt ha rett til utvidet uførepensjon dersom uføregraden senere øker. Noe av bakgrunnen for dette er at personer som allerede er uføre vil ha vanskelig for å bli tatt opp i ny foretakspensjonsordning. Hvis retten til uførepensjon eller premiefritak ikke inntrer, kan utmelding finne sted når dette er konstatert. Utvalget mener at det er rimelig at arbeidstakere med uføregrad mellom 20 og 100 pst gis rett til å bli stående i arbeidsgivers pensjonsordning.

For nærmere omtale av medlemskapsspørsmål, vises det til reglene om medlemskap i utkastet kapittel 3, og til avsnitt 6.2. ovenfor.

6.3.7 Fripolisen mv

Utkastet § 4-7 fastslår retten til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med opptjent pensjon. I foretakspensjonsordninger organisert i livsforsikringsselskaper, skal livsforsikringsselskapet utstede fripoliser til personer som slutter i foretaket med rett til fripolise, jf utkastet § 4-7 (2). Pensjonskasser skal som hovedregel også inngå avtale med et livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser, jf utkastet § 4-8. Kredittilsynet kan likevel samtykke i at fripoliser utstedes av pensjonskassen selv. I utgangspunktet vil de større pensjonskassene ha forutsetninger for å kunne håndtere dette på egen hånd.

Etter 1968-reglene § 13 nr 3 annet punktum kan Kredittilsynet bestemme at pensjonskassen skal inngå avtale med et livsforsikringsselskap om sikring av opptjente ytelser. De aller fleste pensjonskasser har i dag avtale med livsforsikringsselskap om sikring av oppsatte ytelser.

Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom den som har mottatt fripolisen og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som har utstedt den, jf utkastet § 4-9 (1). Midler knyttet til en fripolise kan overføres til annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift. Midlene kan ikke overføres til annet livsforsikringsselskap enn nevnt i utkastet § 2-2 (2). Det kan ikke settes som vilkår for medlemskap i en ny pensjonsordning at midlene knyttet til fripolise for opptjent pensjon i en annen ordning blir flyttet til den nye pensjonsordningen, jf utkastet § 3-4 (3) siste punktum. Det kan heller ikke settes slikt vilkår for medregning av tjenestetid i annet foretak, jf utkastet § 4-11 (3).

6.3.7.1 Fortsettelsesforsikring

Ifølge forsikringsavtaleloven § 19-7 har medlemmer rett til å fortsette en kollektiv pensjonsforsikring individuelt når en kollektiv pensjonsforsikring opphører eller et medlem trer ut av den gruppen som forsikringen omfatter. Retten til fortsettelsesforsikring etter forsikringsavtaleloven § 19-7 er bare gjort gjeldende for livsforsikringsselskaper, men loven er ikke til hinder for at pensjonskasser kan inngå avtaler med livsforsikringsselskap om individuell fortsettelsesforsikring. Ifølge forsikringsavtaleloven § 10-1 gjelder lovens regler i kapittel 10 også for pensjonskasser så langt de passer.

Etter utkastet § 4-9 (2) skal fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 tegnes på samme vilkår som fripolisen, men likevel slik at forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte etter kapittel 6 og 7 i lov om foretakspensjon. Utkastet § 4-9 (2) går gjennom denne utvidelsesadgangen lenger enn forsikringsavtaleloven § 19-7. Utvalget mener at reglene ikke bør stenge for muligheten til å velge slike utvidelser. Nærmere vilkår for en utvidelse som nevnt i utkastet § 4-9 (2) må imidlertid avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. For å unngå mulig seleksjon kan det f eks tenkes at det kan være aktuelt med krav om helseprøving mv og at det benyttes en annen premietariff for at livsforsikringsselskapet skal godta en slik utvidelse. Dette er forhold som livsforsikringsselskapet må ta stilling til.

Fortsettelsesforsikring skal som hovedregel omfatte de samme ytelser i samme innbyrdes forhold som den forsikringen vedkommende trer ut av. Personer som er uføre kan normalt ikke meldes ut av pensjonsordningen når de fratrer. Dette gjelder imidlertid ikke de som ikke oppfyller kravene til å motta uførepensjon pga karensbestemmelser. Utvalget har vurdert dette, og har kommet til at det bør tillates at fortsettelsesforsikringen i slike tilfeller ikke omfatter uføreytelser.

Når det gjelder den skattemessige behandling av fortsettelsesforsikringer, vises det til utredningens avsnitt 8.6.

6.3.7.2 Omregning av fripoliser

Mobiliteten i arbeidsmarkedet er stigende, og det er i større grad blitt aktuelt at personer i løpet av yrkeskarrieren er medlem av ulike foretakspensjonsordninger med ulik pensjonsalder. Etter gjeldende regler vil eksempelvis en person som først har medlemstid i tjenestepensjonsordning med 62 års aldersgrense, og deretter medlemstid i tjenestepensjonsordning med 67 års aldersgrense, få utbetalt tjenestepensjonen knyttet til den første ordningen i de fem siste årene av yrkeskarrieren. For den enkelte kan det være upraktisk å få utbetalt ulik pensjon på ulike tidspunkt. Videre kan utbetaling av pensjon i yrkesaktiv alder som nevnt i eksempelet ovenfor, redusere insentivene til fortsatt yrkesdeltakelse, bl a fordi gjennomsnittsskatten dermed kan bli høyere enn ved utbetaling etter oppnådd pensjonsalder i folketrygden.

Hvis fratredelsesalder er høyere enn pensjonsalder etter fripolisen, ønsker utvalget å gi adgang til å omregne ytelsene fra fripolisen slik at disse kommer til utbetaling fra faktisk fratreden. Dette er tatt inn i utkastet § 4-9 (3). En del eldre fripoliser har pensjonsalder over 67 år. For slike tilfeller foreslår utvalget i § 4-9 (4) at arbeidstaker kan kreve å få utbetalt ytelsene fra fripolisen tidligere, men ikke tidligere enn den alminnelige pensjonsalderen i foretakspensjonsordninger på 67 år. Det skal da foretas omregning av pensjonen for å ta hensyn til dette.

6.3.7.3 Rådighetsbegrensninger

Etter gjeldende regler er det klare rådighetsbegrensninger for fripoliser. Et medlem har ikke adgang til å gjenkjøpe fripoliser, overdra fripoliser før forfall eller pantsette fripoliser. Pantsetting er regulert i forsikringsavtaleloven § 19-13 og er omtalt i avsnitt 6.7.1.1 her.

6.3.8 Utenlandske statsborgere mv

Det følger av flytteforskriften § 3-1 første ledd at flytting av midler knyttet til en tjenestepensjonsordning etter skatteloven, bare kan foretas til annen tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Etter flytteforskriften § 1-3 kan Kredittilsynet dispensere fra flytteforskriftens bestemmelser i særlige tilfelle, og bare når dette er uten prinsipiell betydning og for øvrig er ubetydelig. I praksis er det ikke gitt dispensasjoner i medhold av bestemmelsen. Bestemmelsen antas ikke å gi hjemmel til å fravike vilkåret i § 3-1 idet et slikt unntak vil være av prinsipiell betydning. Når det gjelder gjeldende rett, vises det for øvrig til omtale under avsnitt 3.1.5 og 3.1.7.

Arbeidstaker som er medlem av kollektiv pensjonsforsikring, har ved opphør av tjenesteforhold rett til å få overført en andel av de midler som er knyttet til forsikringen til bruk og sikring av tilsvarende pensjonsrettigheter knyttet til nytt tjenesteforhold, jf forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 annet ledd. Utvalget har vurdert hvordan dette skal praktiseres overfor livsforsikringsselskap og pensjonskasser som ikke er etablert i Norge, når utenlandske eller norske arbeidstakere får ny stilling i utlandet etter å ha arbeidet i Norge.

Gjeldende tjenestepensjonsregler innebærer skattefordeler til tjenestepensjonsordninger i selskaper som er etablert i Norge og som oppfyller visse produktkrav med hensyn til fordeling, ytelsenes varighet mv. Utenlandske tjenestepensjonsordninger oppfyller normalt ikke de norske produktkravene for skattemessig favorisering, noe som isolert sett taler for et forbud mot å overføre midlene til pensjonssikring i utlandet. Etter utvalgets vurdering vil et eventuelt forbud mot flytting ikke være i strid med EØS-avtalen.

For midler knyttet til Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), er det ikke adgang til å flytte pensjonsmidler til utlandet, jf IPA-forskriften § 1-3 første ledd. Det er mer som taler for en streng regulering vedrørende flytting av pensjonsmidler til utlandet for individuelle ordninger enn for kollektive ordninger. Det er lettere å omgå reglene i individuelle ordninger, fordi valgfriheten er mer framtredende. Det er videre vanskelig å kontrollere ordninger i utlandet, og det er svært begrensede muligheter for å forhindre at framtidige pensjonsytelser i individuelle ordninger utbetales før pensjonsalderen i utenlandske selskaper (gjenkjøp), og føres tilbake til Norge. I kollektive ordninger vil bl a regler om automatisk medlemskap i pensjonsordningen for alle ansatte i et foretak i praksis sette grenser for manipulasjonsmulighetene.

Det er imidlertid også argumenter som taler for å gi dispensasjon for flytting av fripoliserettigheter. For medlemmene av tjenestepensjonsordningene vil det være lite praktisk å ha fripoliserettigheter knyttet til flere ulike land. Det kan videre påpekes at det med gjeldende skatteregler provenymessig har liten betydning om det foretas overføring av fripoliser fra Norge til utlandet for utenlandske statsborgere. Uavhengig av om pensjonsmidlene er i Norge eller overføres til utlandet, vil det med gjeldende skatteregler ikke bli formuesskatt på pensjonsmidlene eller løpende beskatning av avkastningen på pensjonsmidlene.

Utvalget mener det som hovedregel bør være forbud mot flytting av fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Det foreslås likevel unntak for utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge. Utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, har ikke krav på alderspensjon fra folketrygden, jf folketrygdloven §§ 19-2 og 3-5 siste ledd. Foretakspensjonsordninger er nettoordninger knyttet til standardberegnet folketrygd. Personer som ikke er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd, kan ikke være medlem i foretakspensjonsordninger med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen, jf § 3-2 (3) i utkastet. For utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, som slutter i foretaket med rett til opptjent pensjon og som deretter bosetter seg i utlandet, bør det derfor etter utvalgets vurdering være adgang til å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap i utlandet, jf utkastet § 4-10 (1).

6.3.9 Adgang til medregning

Spørsmålet om medregning oppstår når en avslutter et arbeidsforhold i et foretak med foretakspensjonsordning og begynner i et annet foretak som har foretakspensjonsordning. Ved medlemstid av en viss varighet har en da rett til opptjent pensjon i form av en fripolise ved jobbskiftet. Spørsmålet blir om de opptjente rettigheter hos den tidligere arbeidsgiveren skal medregnes i den nye foretakspensjonsordningen, eller om den opptjente fripolisen skal være et separat tillegg til ny opptjening i den nye ordningen.

Når det tas hensyn til tidligere opptjente pensjonsrettigheter, vil arbeidstakere som får mindre enn tjenestetiden for full pensjon (f eks 35 år) hos den nye arbeidsgiveren, få et tillegg i den pensjonsgivende tjenestetiden. Tillegget i pensjonsgivende tjenestetid kan enten være lik medlemstiden i den tidligere pensjonsordningen eller lik den tiden som svarer til de opptjente pensjonsrettighetene. Premiereserven som knytter seg til opptjent pensjon fra den tidligere pensjonsordningen kan enten bli stående i pensjonsordningen hvor de er opptjent, eller overføres til den nye pensjonsordningen. Det skal på den annen side gjøres et fradrag i pensjonsytelsen på beregningstidspunktet som motsvarer den ytelse som er sikret i den opprinnelige ordningen.

Medregning av tidligere tjenestetid og ytelser som er opptjent i en tidligere pensjonsordning, er ikke nødvendigvis til gunst for arbeidstakerne. Hvorvidt dette er til arbeidstakers fordel eller ikke, vil avhenge av flere forhold som alder, lengden på tidligere tjenestetid og størrelsen og kvaliteten på de to separate pensjonsplanenes ytelser. Eksempelvis vil en person med mer enn 35 år igjen til pensjonsalder (i en ordning med 35 års tjenestetid for full pensjon), ikke ha fordel av medregning av tidligere tjenestetid, under forutsetning av at vedkommende blir i denne stillingen til pensjonsalder. Dette følger av at vedkommende vil kunne oppnå full opptjeningstid i sin nye pensjonsordning, og i tillegg få fripolise på grunnlag av tidligere arbeidsforhold. Derimot kan det eksempelvis være en vesentlig fordel med medregning for personer som skifter til ny stilling i et nytt foretak og får vesentlig lønnsstigning i den nye stillingen.

Når et foretak med tjenestepensjonsordning ansetter en person med tidligere medlemskap i en foretakspensjonsordning, blir premiens størrelse upåvirket av om det foretas medregning eller ei, dersom lønnsnivået er uendret, premiereservene fra den gamle ordningen overføres og godskrevet tid i den nye ordningen baseres på denne. Ved senere lønnsendringer har det imidlertid betydning for det nye foretakets pensjonsutgifter om det foretas medregning av tidligere tjenestetid, ettersom foretakene da må finansiere den økte verdien av samlet godskrevet tjenestetid. Uten nærmere regulering kan det da bli pensjonsmessig kostbart for foretakene å gi lønnsopprykk, særlig til eldre arbeidstakere.

Utkastet § 3-9 (3) begrenser imidlertid rekkevidden av medregningsreglene i relasjon til eldre arbeidstakere. Ifølge denne paragraf skal medregning av tjenestetid ikke gjelde for arbeidstakere som har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen når de opptas, med mindre annet er fastsatt i regelverket. Videre framgår det av utkastet § 5-6 (1) bokstav a, at regelverket kan fastsette at det ved endringer i lønn som går ut over den alminnelige lønnsutviklingen i foretaket, ikke skal tas hensyn til tidligere tjenestetid.

Etter gjeldende regler har arbeidsgiverne valgfrihet mht om tidligere opptjente rettigheter til arbeidstakere som slutter i et foretak med pensjonsordning, skal medregnes i det nye foretakets pensjonsplan, jf 1968-reglene § 6 nr 2 bokstav c. 1968-reglene har ingen bestemmelser om hvordan en eventuell medregning skal gjennomføres, eller hvordan en i denne forbindelse skal håndtere tidligere reserve. Det har medført at det bl a har utviklet seg ulik praksis for medregning i livsforsikringsselskapene og i pensjonskassene.

En spørreundersøkelse foretatt av Loen Consulting, viste at om lag 55 pst av et utvalg på 217 foretak med TPES-ordning tar hensyn til tidligere opptjente rettigheter i sine pensjonsplaner, se avsnitt 3.3. At andelen ikke er større, tyder på at foretak som har TPES-ordninger vurderer medregning ulikt. Drøyt halvparten har funnet at fordelene ved å medregne opptjening fra andre ordninger er større enn ulempene ut fra kostnadshensyn, personalpolitiske vurderinger og foretakets behov ellers.

Arbeidstakere i offentlig sektor får rett til oppsatt pensjon ved fratreden. Denne retten kan ikke overføres til en privat tjenestepensjonsordning. 1968-reglene anses imidlertid å ikke være til hinder for å ta hensyn til de allerede opptjente rettigheter ved fastsettelse av den pensjon som kan opptjenes i den private pensjonsordningen. Arbeidstakere som går over fra privat til offentlig stilling, får verken overført sine pensjonsrettigheter eller medregnet disse i en offentlig pensjonsordning på individuell basis. Unntak har imidlertid blitt gjort der det dreier seg om offentlig overtakelse av hele eller deler av en virksomhet.

I Velferdsmeldingen ble det blant annet lagt vekt på at obligatorisk medregning i tjenestepensjonsordninger kan gi enkelte foretak betydelig høyere pensjonskostnader i framtiden. Det ble videre pekt på at det ville være uheldig dersom enkelte arbeidstakeres mobilitet på arbeidsmarkedet skal svekkes som følge av pensjonsmessige merkostnader knyttet til obligatorisk medregning av tidligere opptjente rettigheter i andre pensjonsplaner.

I Innst S nr 180 (1994-95) går sosialkomiteen inn for at medregning fortsatt skal være frivillig. I avsnitt 12.2 heter det:

«Komiteen mener at bestemmelser om medregning av ansattes pensjonsopptjening hos tidligere arbeidsgivere fortsatt må være frivillig. Komiteen vil her peke på den uensartede praktiseringen av dette og hensynet til bedriftenes egne personalpolitiske vurderinger og behov for tilpassede ordninger. Komiteen vil også peke på faren for at obligatorisk medregning kan føre til at arbeidsgivere vil ha høyere kostnader ved å ansette en arbeidstaker med opptjente tjenestepensjonsrettigheter enn ved å ansette andre, og videre at enkelte bedrifter vil få økte kostnader som følge av en slik endring.»

I utkastet § 4-11 er vedtaket om valgfri medregning fulgt opp. Det kan ikke settes som vilkår for medregning at midler knyttet til opptjent pensjon i en annen pensjonsordning blir overført til den nye pensjonsordningen, jf utkastet § 4-11 (3). Overskuddsdannelsen på fripoliser skal således kunne tilfalle arbeidstaker og ikke nødvendigvis pensjonsordningen når medregning benyttes.

Det framgår av utkastet § 4-11 at dersom en tar hensyn til tidligere tjenestetid, skal en ta hensyn til tjenestetid både i privat og offentlig virksomhet. For arbeidstakere som kommer fra offentlige ordninger hvor det ikke utstedes fripolise, skal det ved medregning beregnes en tenkt/fiktiv fripolise som legges til grunn ved medregningen. Etter utvalgets vurdering skal det ikke kunne fastsettes i regelverket at medregning bare kan omfatte personer som har vært medlem av pensjonsordningen tidligere, eller ved konsernordninger; bare for personer som har vært medlem av annen pensjonsordning innen konsernet. Når en foretakspensjonsordning har regler om medregning, skal disse også gjelde for nyansatte uten noen tidligere tilknytning til den aktuelle foretakspensjonsordningen eller det aktuelle konsern. En annen sak er at regelverket for felles konsernpensjonsordninger kan fastsette at tjenestetiden ved sammenhengende ansettelse i konsernforetak skal beregnes under ett, se utkastet § 12-2 (3).

6.3.10 Regler for medregning

For å oppnå en mer ensartet praksis for medregning i de private foretakspensjonsordningene som tar hensyn til tidligere opptjente rettigheter i andre foretakspensjonsordninger, foreslår utvalget at den enkelte ordning i sitt regelverk nedfeller hvilken medregningsprosedyre som skal benyttes, jf § 4-12. I dag skjer medregning på ulike og til dels vilkårlige måter, og det har som nevnt utviklet seg ulik praksis i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Utvalget legger vekt på at når medregning benyttes, skal arbeidstakere ikke kunne fratas rettigheter som allerede er ervervet under tidligere medlemskap i andre tjenestepensjonsordninger. Dette vil være viktig for arbeidstakere som går fra en tjenestepensjonsordning til en dårligere ordning. Utvalget viser for øvrig også til flytteforskriften § 3-2, som fastsetter at overføring av midler ikke må medføre noen reduksjon i de forsikredes opptjente ytelser eller premiereserve.

Etter utvalgets vurdering bør medregning innføres for alle medlemmer og på like vilkår dersom medregning først blir innført i en pensjonsordning. Det vil innen konsernpensjonsordninger dermed ikke være adgang til å ha ulike medregningsregler for nyansatte som har vært i konsernet tidligere, men som har hatt et avbrudd i ansettelsestiden, og øvrige nytilsatte.

Ifølge utkastet § 4-12 (1) skal tillegget i tjenestetid ved medregning settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen dersom premiereserven for den pensjonen som er opptjent der er minst like stor som premiereserven ville vært i den nye ordningen etter like lang tjenestetid. Ved beregning av premiereserven i den nye ordningen legges ytelsene som gjelder for arbeidstakeren ved opptaket i den nye ordningen til grunn. Er premiereserven fra den tidligere ordningen lavere, dvs at den tidligere ordningen er dårligere enn den nye, avkortes tillegget i tjenestetid forholdsmessig.

Fradraget i pensjonsytelsene ved medregning skal ifølge utkastet § 4-12 (2) settes lik de pensjonsytelser som vil tilsvare premiereserven fra den tidligere ordningen, men likevel ikke mer enn de ytelser i den nye ordningen som svarer til tidligere tjenestetid. Dette innebærer at personer som kommer fra en ordning og får medregning i en ellers lik ordning med lavere kompensasjonsnivå, kan få noe høyere pensjon enn personer som har vært i det nye foretaket hele yrkeskarrieren. Dette er en følge av at slike arbeidstakere har rett til å beholde tidligere opptjente rettigheter.

Dersom arbeidstakeren har opptjente pensjonsrettigheter (dvs rett til oppsatt pensjon) fra Statens Pensjonskasse eller annen offentlig pensjonsordning, beregnes tillegget i tjenestetid og fradraget i ytelsen i reglene i utkastet § 4-12 første og annet ledd med utgangspunkt i opptjent pensjon ved opptaket i den nye ordningen, jf utkastet § 4-12 (3).

Bestemmelsene i § 4-12 om sikring av opptjente rettigheter ved medregning, gjelder uavhengig av om premiereserven knyttet til opptjent pensjon i den tidligere pensjonsordningen blir overført til den nye pensjonsordningen, jf utkastet § 4-13 (1). Dersom premiereserven overføres og denne er større enn den ville vært i den nye ordningen etter like lang opptjeningstid, skal pensjonsytelsene som svarer til den overskytende del tilfalle arbeidstakeren i form av en fripolise, jf utkastet § 4-13 (2). Utvalget ønsker med dette forslaget å beskytte forsikredes rett til opptjent fripolise også i de tilfeller hvor premiereserve overføres ved medregning.

Medlemmene Aabakken og Veierud foreslår, for å hindre at arbeidstakere spekulerer i om det lønner seg å overføre verdien av tidligere opptjente rettigheter, tilføyet et nytt tredje ledd i § 4-13, jf spesialmerknadene til denne paragraf.

Utvalget har vurdert om det skal anses å stride mot kravene til forholdsmessighet dersom det innføres regler om medregning av tidligere rettigheter i en eksisterende pensjonsordning, og denne regelendringen bare gjøres gjeldende for medlemmer som opptas etter en nærmere angitt dato. Et krav om at medregning i slike tilfeller skal innføres for alle medlemmer, ville medført betydelig økonomisk belastning for arbeidsgiver i endringsåret. Etter utvalgets oppfatning er adgang til medregning å anse som et gode for medlemmene, og det bør ikke stilles urimelige krav som hindrer at medregning av tidligere rettigheter blir innført i pensjonsordninger som ikke har slik medreging. Utvalgets konklusjon er således at innføring av medregning av tidligere rettigheter må kunne foretas uten at det kreves at dette gjøres gjeldende for andre enn nyansatte. Dette anses ikke å bryte med prinsippet om at pensjonsplanen skal være den samme for alle, eller øvrige deler av forholdsmessighetsprinsippet. En annen sak er at foretaket kan velge å la medregningsreglene også få virkning for de som er ansatt på tidligere tidspunkt og som ikke har fått medregnet tidligere opptjening fra andre foretak.

Utvalgets medlem Aabakken er ikke enig i at medregning skal kunne innføres bare for nyansatte. Dette vil kunne føre til stor forskjellsbehandling. For ikke å belaste arbeidsgiveren for sterkt administrativt, bør imidlertid medregning fullt ut gjøres avhengig av at tidligere ansatte som ønsker medregning, opplyser om og dokumenterer samtlige av de rettigheter de måtte ha fra tidligere tjenestepensjonsordninger.

6.3.11 Omsorgsarbeid

I Innst S nr 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) fremmet et flertall i sosialkomiteen (Arbeiderpartiet og Høyre) følgende forslag:

«Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.» (side 105)

Bakgrunnen for ønsket om en slik utredning, var forslaget i Velferdsmeldingen om å øke opptjeningstiden til 40 år innen privat tjenestepensjon etter skatteloven (TPES), og – som del av dette – å innføre omsorgsopptjening i TPES, med adgang til å lukke nåværende ordninger på grunn av kostnadsforholdene.

En prosjektgruppe drøftet spørsmålet om omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger, og utarbeidet et foreløpig materiale med skisse til en ordning for dette. På dette grunnlag ble det oppnevnt en arbeidsgruppe med representanter fra Sosial- og helsedepartementet, Administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Norges Forsikringsforbund, Rikstrygdeverket, Statens Pensjonskasse, Kommunal Landspensjonskasse og Kredittilsynet for å fullføre prosjektgruppens arbeid for de private ordningene og utrede omsorgsopptjening i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Arbeidsgruppen har benyttet prosjektgruppens materiale i arbeidet med utredning om forlenget opptjeningstid og omsorgsopptjening i offentlige og private tjenestepensjonsordninger.

6.3.11.1 Mandat

Arbeidsgruppen ble gitt følgende mandat:

«Arbeidsgruppen skal drøfte pensjonspolitiske, administrative og økonomiske konsekvenser av å innføre 35 års opptjeningstid og omsorgsopptjening i offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Arbeidsgruppen skal beskrive og drøfte prinsipielle og praktiske problemstillinger ved dette, og gjøre rede for de regelendringer som er nødvendige ved innføring av 35 års tjenestetid som minstekrav for rett til full tjenestepensjon.

Gruppen skal utarbeide en modell for omsorgsopptjening i TPES og en modell for offentlige tjenestepensjonsordninger. Modellene skal omfatte regler for personkrets, opptjening av pensjonsrett, finansiering og administrasjon. For TPES-ordningen utarbeides forslag til lovtekst og merknader. Det forutsettes at arbeidsgruppen har kontakt med Tjenestepensjonsgruppen (Selvig-utvalget) under arbeidet. Modellen for offentlig sektor gis en allmenn beskrivelse som grunnlag for utarbeidelse av lov- og forskrifts-bestemmelser.

Det skal gjøres særlig rede for hvordan modellene for privat og offentlig tjenestepensjon vil samvirke. Det forutsettes at 1 år med omsorgsopptjening bør gi opptjening enten i en TPES-ordning eller i en offentlig tjenestepensjonsordning.

Det legges til rette for vurdering av økonomisk-administrative konsekvenser gjennom intervallanslag for merutgifter og mindreutgifter i privat og offentlig sektor ved samtidig forlengelse av opptjeningstiden og innføring av omsorgsopptjening. I denne sammenheng vurderes også virkningen av adgangen til å lukke nåværende TPES-ordninger. Det foretas en vurdering av mulige arbeidsstyrkevirkninger.»

Arbeidsgruppens rapport er tatt inn som vedlegg 1 til utvalgets utredning. Utvalget har på bakgrunn av realitetsforslagene i arbeidsgruppens rapport utarbeidet et utkast til lovtekst om omsorgsopptjening i utkastet til lov om foretakspensjon, jf §§ 4-14 til 4-19. I sammendraget av arbeidsgruppens utredning nedenfor er det tatt inn henvisninger til utvalgets forslag.

6.3.11.2 Sammendrag av arbeidsgruppens utredning

6.3.11.3 Utvalgets vurdering

Utvalget legger til grunn, i samsvar med sitt mandat, at utkastet skal inneholde regler om omsorgsopptjening. Ved vurderingen av hvordan en ordning for omsorgsopptjening skal utformes, har utvalget kommet til at hovedelementene i arbeidsgruppens utredning og forslag bør legges til grunn. Utvalget regner med at spørsmålene vil være gjenstand for betydelig oppmerksomhet ved høringen, og har derfor konsentrert seg om å utarbeide et forslag til lovtekst der hovedpunktene for en ordning med omsorgsopptjening er med. Dersom forslaget får tilslutning, vil det være naturlig at mer detaljerte regler for ordningen gis ved forskrift.

Hovedføringer for arbeidsgruppens arbeid med omsorgsopptjening i foretakspensjonsordninger, framgår av Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne. Utvalget har ikke hatt innflytelse på de vilkårene arbeidsgruppen anbefaler for å kunne tjene opp omsorgspoeng, men har søkt å lage en praktikabel lovtekst ut fra de forutsetninger som ligger til grunn for ordningen. I denne sammenheng har utvalget lagt vekt på at dette utgjør en videreføring av satsningen på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Utvalget har lagt til grunn en minste opptjeningstid på 35 år for rett til full pensjon, og at de nye reglene om omsorgsopptjening bare skal gjelde for personer som går ut i yrkesaktivt arbeid igjen etter at den nye lovgivningen er trådt i kraft, se utkastet 16-2 (10).

I utkastet § 4-15 har utvalget fulgt arbeidsgruppens anbefaling om å organisere omsorgsopptjening som en pool-ordning med finansiering via foretakspensjonsordninger, og at omsorgspoolen skal fastsette en egen pensjonsplan for omsorgsopptjent pensjon, se utkastet § 4-16. I samme bestemmelse foreslås det at det i pensjonsplanen skal legges til grunn at samlet alderspensjon normalt skal utgjøre 66 prosent av lønnen. Omsorgsopptjening av pensjon i foretakspensjonsordninger skal være knyttet til folketrygdens godskriving av pensjonspoeng for omsorgsarbeid, og Omsorgspoolen skal sikre omsorgsopptjent pensjon ved tegning av fripolise i livsforsikringsselskap. Dette er tatt inn som §§ 4-18 og 4-17 i utkastet til lovtekst.

Omsorgspoolen skal opprettes som egen juridisk enhet med tilhørende administrasjon for å organisere og gjennomføre ordningen med omsorgsopptjent pensjon. Det kan reises spørsmål om den aktivitet omsorgspoolen utfører er skattefri fordi det er en innretning som ikke har erverv til formål. Det er i praksis antatt at en pensjonsinnretning som er opprettet av en bedrift til fordel for dens ansatte, vil være skattepliktig når den er bygd opp på forsikringsteknisk grunnlag ved tilskudd fra bedriften og ansatte. Dette gjelder når de ansatte erverver krav på pensjon. Innretningen vil da tjene bedriftens og ansattes økonomiske interesser på en slik måte at den anses for å ha erverv til formål. Utvalget antar etter dette at omsorgspoolens virke vil tilsi at den har erverv som formål. Etter utvalgets oppfatning bør omsorgspoolen likevel unntas fra skatteplikt.

Utvalget har tatt hensyn til at omsorgsopptjening av pensjon ikke skal hindres av jobbskifte. Den yrkesaktivitet som kreves for å godskrives ett opptjeningsår kan derfor ligge lang tid etter omsorgsfraværet. Denne yrkesaktiviteten kan også bestå av flere enkeltperioder. Det er et vilkår at man i løpet av yrkeskarrieren har vært medlem av en foretakspensjonsordning, men dette medlemskapet kan ligge både før og etter fraværet. Opptjeningen er knyttet til hvor lenge man har arbeidet etter omsorgsfraværet.

Utvalget vil peke på at gjeldende regler for tjenestepensjonsordninger med krav om 30 års opptjening for rett til full pensjon, ikke har en slik ordning med omsorgsopptjening. Gjeldende regler har heller ikke bestemmelser om rett til opptjening av pensjon under permisjoner. Praksis mht opptjening av pensjon under permisjon vil derfor variere fra arbeidsgiver til arbeidsgiver, se avsnitt 3.3. Utvalget har foreslått nye regler om opptjening av pensjon under permisjoner i utkastet § 3-7. I denne bestemmelsen forutsettes det at man skal fortsette opptjeningen av pensjon under permisjoner man har rett til i henhold til lov. Forslaget innebærer en styrking av de ansattes rettigheter, ved at medlemmer av en foretakspensjonsordning ikke lenger kan få pensjonsopptjeningen redusert som følge av lovfestede permisjoner.

Utvalget antar at dette forslaget har redusert behovet for en ordning med opptjening av pensjon under omsorgsfravær. Videre ser utvalget i likhet med arbeidsgruppen at behovet for en ordning med omsorgsopptjening i foretakspensjonsordninger synes redusert som følge av at Stortinget ved behandlingen av Velferdsmeldingen gikk inn for 35 års opptjening i steden for 40 år. Utvalget er enig i arbeidsgruppens vurderinger av de store praktiske og administrative hensyn som ordningen vil medføre. Utvalget vil understreke at forslaget om omsorgsopptjening henger nøye sammen med en utvidelse av opptjeningstiden.

Når det gjelder den lovtekniske løsning, har utvalget drøftet om reglene for omsorgsopptjening skulle gis som egen lov. Utvalget har imidlertid funnet det hensiktsmessig å inkorporere dette med de øvrige regler utvalget har utarbeidet for foretakspensjoner. Forslaget er tatt inn som del IV i kapittelet om opptjening av pensjon, og kan ved eventuell manglende tilslutning tas ut uten konsekvenser for lovens systematikk eller for det øvrige innhold i utkastet.

Utvalget har ikke vurdert arbeidsgruppens rapport når det gjelder offentlig sektor.

6.3.12 Fripoliser og registrering

6.3.12.1 Fripoliseregisteret

I Velferdsmeldingen, under avsnittet Noen brukerhensyn i 12.5.4, står det som eget punkt følgende om «Sentral registrering av fripoliser fra TPES»:

«Det kan være av nytte at det åpnes for en sentral registrering av at det er opptjent TPES-pensjon på den enkeltes hånd. Et slikt sentralt register av fripoliser kan dekke behov arbeidsgivere, arbeidstakere, forsikringsselskaper og andre pensjonsinstanser måtte ha for å koordinere beregningen av opptjente rettigheter. En tenker seg imidlertid ikke at dette skal fungere som en siste ansvarshavende instans for å foreta utbetalinger av pensjonsytelser. Regjeringen legger til grunn for det videre arbeidet med TPES-reglene at det foretas en grundig utredning av de administrative, og de mer prinsipielle problemene knyttet til en slik sentral registrering. En vil i forbindelse med forslag om nytt regelverk redegjøre for utredningen og de nærmere premisser for det registreringsopplegg som velges.»

Om dette sa sosialkomiteen i sin innstilling:

Komiteen vil peke på behovet for at den enkelte ansatte bør få en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter i ulike arbeidsforhold. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil ta initiativ til at selskapene skal få etablert et registreringssystem hvor man kan få en samlet oversikt over rettighetene. Dette kan også være viktig av hensyn til pårørende. Komiteen er enig i et slikt tiltak» (Innst S side 104)

Dette er ikke tatt opp i utvalgets mandat, men vurderingene i Velferdsmeldingen og i Stortingets innstilling er så klare at utvalget likevel har sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge hjemmel for opprettelse av et slikt register i utkastet. Utkastet til ny TPES-forskrift fra 1994 inneholder et forslag om at ansvaret for all utbetaling av pensjonsytelser tilfaller siste pensjonsinnretning. Dette ble avvist i Velferdsmeldingen, og det er særlig hensynene til oversikt for arbeidsgivere, arbeidstakere, pensjonister og etterlatte som teller når en inkluderer et slikt forslag. Videre vil forsikringsselskaper og andre pensjonsinnretninger kunne ha nytte av slik oversikt over opptjente rettigheter. Også for offentlige utredningsoppgaver og til generelle statistikkformål vil slik oversikt være av stor nytte.

Utkastet § 4-20 sier at fripoliser fra foretakspensjonsordninger som er godkjent etter denne loven skal registreres i registeret. Også eldre fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven skal registreres, om ikke sterke praktiske hensyn taler for andre løsninger. Selve utformingen av registeret vil gjøres gjennom forskrift med hjemmel i denne lov, når det besluttes opprettet. Utvalget viser videre til at et slikt register dekker de registerbehov som omsorgspoolen (§ 4-15) vil ha når det gjelder medlemskap i foretakspensjonsordninger, og at det sterkt vil lette registreringen av omsorgsopptjent pensjon.

6.3.12.2 Sammenslåing av fripoliser

Allerede i dag vil en rekke arbeidstakere som har skiftet jobb en eller flere ganger, kunne ha en rekke fripoliser i ulike forsikringsselskaper. Utvalget har ikke oversikt verken over hvor mange personer som har fripoliserettigheter, hvor mange fripoliser den enkelte har i gjennomsnitt eller hvor store pensjonsytelser som er sikret eller allerede kommer til utbetaling gjennom fripoliser. Det er mange som oppfatter det som vanskelig å få oversikt over hvilke rettigheter de har ved oppnådd pensjonsalder. Kortere gjennomsnittlig ansettelsestid i hvert arbeidsforhold vil øke dette oversiktsproblemet. Etablering av et fripoliseregister i samsvar med forslaget i utkastet § 4-20, vil til en viss grad kunne avhjelpe forholdet.

Utvalgets utkast vil generere flere og mindre fripoliser enn i dag, gjennom redusert krav til ansettelsestid før medlemskap og rett til opptjent pensjon, redusert krav til stillingsandel før rett til medlemskap oppstår, og rett til fripolise for en andel av opptjent pensjon ved redusert framtidig opptjening gjennom redusert pensjonsgivende lønn eller endret beregningsgrunnlag. Dessuten vil overgangen til lineær opptjening i noen tilfeller gi rett til fripoliser der opptjent pensjon etter det lineære prinsippet er mindre enn den ville vært etter det tradisjonelle prinsippet.

Kostnadene for administrasjon av mange, relativt små fripoliser vil være store i forhold til verdien av den enkelte polise, og dermed vil den andel av et eventuelt overskudd i selskapet som tilfaller polisen, lett være mindre enn de kostnader som polisen belastes med. Dette er en problemstilling som særlig gjelder de aller minste polisene, og utvalget har derfor i § 4-7 (1) foreslått at poliser med premiereserve under 1/10 av folketrygdens grunnbeløp kan overføres til en IPA-avtale eller annen foretakspensjonsordning, se avsnitt 6.3.6.

Det kan generelt virke nærliggende å overføre fripoliser til IPA, men dette er verken i tråd med de pensjonspolitiske hensyn som ligger bak skattefavoriseringen av foretakspensjoner eller gjennomførbart i praksis. Til det er det for stor forsikringsmessig forskjell på produktene som er tillatt under henholdsvis reglene om IPA og etter utvalgets utkast. Blant forutsetningene for skattemessig særbehandling av foretakspensjoner, er krav om forsikringselement, herunder livsvarig utbetaling, og denne formen for krav har en annen utforming og hensikt i IPA. Den mulighet som ligger i IPA-reglene om adgang til å endre innholdet i kontrakten over tid, er heller ikke forenlig med forsikringselementet, og vil dessuten bringe opp problematikk knyttet til uheldig seleksjon hvis kontrakter fra foretakspensjon skal konverteres til IPA-kontrakter.

Det er sentralt i norsk livsforsikring at forsikringstakerne har flytterett. Retten til flytting av livsforsikringskontrakter er sikret gjennom forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 og flytteforskriften (forskrift av 27. nov 1991 nr 757). Flytteadgangen har vært anvendt i større grad i foretaksmarkedet enn i individuell forsikring, kanskje fordi det blant større foretak er vanlig å be om anbud på tjenester man ønsker med jevne mellomrom. Evnen og viljen til å foreta sammenligninger mellom eksisterende leverandør og konkurrentene, eventuelt med profesjonell bistand, er stor. Hos personkunder kan tilhørigheten til et valgt forsikringsselskap være større, og kompetansen når det gjelder å vurdere selskapenes tjenester opp mot hverandre vil lett være mindre.

Utvalget tror at en løsning der en åpner for adgang til å samle flere fripoliser til en større fripolise-konto hos et forsikringsselskap, kan være et godt alternativ til konverteringsadgang til IPA. Ved å åpne for slik adgang, vil det antall fripoliser som selskap og enkeltperson må forholde seg til, kunne reduseres kraftig. Dette gir mindre administrasjon og lavere kostnader, mens avkastningen, etter kostnader, på slike rettigheter vil øke.

Det virker rimelig å legge medregningsreglene slik de er formulert i utvalgets utkast til grunn for en konvertering av ulike fripoliser. En vil likevel kunne få visse problemer med å konvertere fripoliser fra ulike ordninger til ett forsikringsforhold. Pensjonsprosenten i de ulike ordningene vil ikke ha noen betydning, fordi den sikrede pensjon i en fripolise er basert på premiereserven. Imidlertid vil ulike fripoliser ha ulike betingelser knyttet til seg på flere områder. Omfanget av forsikringsdekning kan variere fra bare alderspensjon, til å inkludere ytelser i forbindelse med uførhet og til etterlatte. Andre forhold som f eks særaldersgrenser, kan også være aktuelle. Slike forhold bør som utvalget har foreslått behandles i kapitlet om medregning, dog med den forskjell at forsikringsforholdet framdeles skal søke å opprettholde alle ytelser og betingelser. Dette kan eksempelvis dreie seg om å yte en prosentvis lavere uførepensjon, basert på den andel av samlet pensjon som stammer fra ordning med uføredekning. Parallelt kan en del av ytelsen komme til utbetaling ved eventuell særaldersgrense.

6.4 Alderspensjon

Alderspensjonen vil være den sentrale ytelsen i en foretakspensjonsordning. Bestemmelser som gjelder utformingen av pensjonsplanens regler om alderspensjon står i utkastet §§ 5-1 til 5-7. De øvrige ytelsene som kan finnes innenfor en foretakspensjonsordning, uførepensjon og pensjoner til etterlatte, følger i egne kapitler. Lovreglene for og den nærmere beskrivelse av disse vil i stor grad være avledet fra reglene om alderspensjon.

Etter utvalgets mening er det sentrale prinsippet ved endringer i pensjonsplanen at opptjente rettigheter ikke kan angripes. De reglene utvalget har utformet for endringer finnes i utkastet §§ 5-8 til 5-10.

6.4.1 Innledning

En viktig føring for alderspensjonens utforming er Stortingets syn på foretakspensjonsordninger og deres rolle. I Stortingets innstilling til Velferdsmeldingen uttalte flertallet følgende om de private tjenestepensjonenes rolle i det samlede pensjonssystemet (Innst S kapittel 9.2 side 96):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke folketrygdens rolle som grunnpilar i de samlede pensjonsordningene, og at andre ordninger skal være et supplement til folketrygden. Flertallet viser til at offentlige tjenestepensjonsordninger skiller seg fra private blant annet ved at en i offentlig sektor har bruttoordninger, dvs. at ytelsen alene skal utgjøre en selvstendig pensjon, mens privat sektor i hovedsak har nettoordninger. Nettoordninger fungerer som tillegg til bruttopensjoner. Offentlige tjenestepensjoner i motsetning til private samordnes med folketrygden. Videre har offentlige tjenestepensjonsordninger en klar fordelingsprofil ved at bare 1/3 av inntekter mellom 8 G og 12 G er pensjonsgivende. Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering om at pensjonsnivået i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt.»

Regjeringen la i Velferdsmeldingen særlig vekt på de langsiktige konsekvensene ved vurderingen av aldersgrensespørsmålet i tjenestepensjonsordningene og viste til behovet for å øke den faktiske pensjoneringsalderen i Norge. Regjeringen gikk derfor inn for at en som et nødvendig bidrag til dette opprettholder en normal aldersgrense på 67 år i de pensjonsordningene som reguleres av 1968-reglene.

Utbetaling av alderspensjon fra tjenestepensjonsordning der vedkommende har vært medlem, inntrer når medlemmet oppnår pensjonsalderen. Denne skal være identisk med folketrygdens pensjonsalder, jf hovedreglene i utkastet § 2-1 (1) hvoretter foretakspensjon er en nettoordning. Noen grupper, for eksempel flygere, dykkere og yrkessjåfører, har særaldersgrenser og kan få tjenestepensjon før fylte 67 år. I slike tilfeller vil pensjonsordningen normalt utbetale en full pensjonsytelse fram til fylte 67 år. Da vil ytelsene reduseres til et supplement til folketrygdens alderspensjon, jf utkastet § 5-1 (2). Regjeringen varslet i Velferdsmeldingen dessuten forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. I Stortingets innstilling presiserte komiteen at:

«[...] eldre arbeidstaker bør sikres en reell valgfrihet til å fortsette fram til fylte 70 år og at det derfor er viktig at tjenestepensjonsordninger ikke bidrar til utstøtning av eldre arbeidstakere. Komiteen har her merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. Komiteen er enig i dette prinsippet» (side 102)

Om oppnådd pensjonsalder vil være saklig grunn for oppsigelse må vurderes etter de kriterier som legges til grunn ved anvendelsen av arbeidsmiljølovens regler. Utvalget viser til utkastet §§ 3-11 og 4-5 hvor en har regulert fortsatt opptjening etter oppnådd pensjonsalder. Det er ikke behov for forslag om særskilte oppsigelsesregler i utkastet.

6.4.2 Alderspensjonens utforming

I de fleste tilfeller er i dag de private tjenestepensjonsordningene bygd opp som nettoordninger, for eksempel ved at de samlede ytelsene fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen skal gi en pensjon av en viss størrelse i forhold til sluttlønn. Det innebærer at man ser tjenestepensjonen som en ren supplerende ytelse til folketrygdpensjon. Denne beregningen er i de fleste tilfeller foretatt ut fra lønn og en standardberegnet folketrygdpensjon. Tjenestepensjonen bestemmes deretter som differansen mellom ønsket nivå på den samlede pensjonen og den standardberegnede folketrygdytelsen.

En rekke betegnelser og uttrykk benyttes i pensjonsframstillinger og i den pensjonspolitiske debatten for å belyse de ulike ordningene som finnes. For å unngå en begrepsmessig uklarhet, vil utvalget presisere noen av hovedbetegnelsene. Et utgangspunkt kan være at pensjonsordninger kan utformes for å utgjøre en selvstendig full ytelse etter oppnådd pensjonsalder eller for å gi en tilleggsytelse til slike. Folketrygden er en slik selvstendig full ytelse, mens tjenestepensjoner ofte har vært utformet som supplement til denne igjen.

Når en arbeidsgiver gir en bruttogaranti for pensjon, innebærer dette at full pensjon for den enkelte skal nå opp til det garanterte nivået, forutsatt full opptjening. Eksempelvis er de offentlige tjenestepensjonsordningene bruttoordninger der arbeidsgiver garanterer at pensjonisten som regel skal motta minst 66 prosent av sluttlønn. Bruttogarantien sier her at det er summen av pensjon fra folketrygden og tjenestepensjon som skal utgjøre dette nivået. Mindre ordninger som lovbestemt førtidspensjon i visse næringer og tjenestepensjon med særaldersgrenser er også bruttoordninger. Det samme gjelder ordningen med avtalefestet pensjon (AFP).

I nettoordninger garanteres en ytelse i tillegg til andre pensjonsytelser, men ikke et minste samlet pensjonsnivå. De eksisterende TPES-ordningene er gjerne utformet som et gitt tillegg til folketrygdens ytelser på enhver tid, jf utkastet § 2-1 (1). Nettoordninger kan imidlertid utformes på flere måter, f eks ved påslag av et bestemt beløp, bestemte prosenter av ulike sluttlønnsintervall eller av hele sluttlønnen, eller et påslag som sammen med en standardberegnet folketrygd gir en viss prosent av sluttlønnen, jf utkastet § 5-2. Uttrykket nettoordning er altså ikke alene nok til å beskrive en pensjonsordning. Innenfor nettoordningene kan en skille ut netto differanseordninger og netto tilleggsordninger.

En vanlig måte å beskrive en TPES-ordning har vært å oppgi en pensjonsprosent som inkluderer en standardberegnet folketrygd (se avsnitt 6.4.4). Denne pensjonsprosenten vil imidlertid bare være et mål, fordi endelig folketrygdpensjon oftest vil avvike fra den standardberegnede. Det er i de fleste tilfeller ikke gitt noen individuell garanti om at endelig samlet pensjon skal utgjøre en slik prosentandel av sluttlønn, blant annet fordi det ikke er naturlig at senere endringer i folketrygden skal kompenseres. I Velferdsmeldingen kalte en denne type ordninger for netto differanseordninger.

En pensjonsordning kan alternativt utformes uten eksplisitt referanse til folketrygdens ytelser, for eksempel gjennom en pensjonsprosent gitt som 15 prosent av sluttlønn mellom 2 og 12 G. I Velferdsmeldingen foreslo en å kalle dette en netto prosentordning, men utvalget mener at det er naturlig å se denne typen ordninger sammen med ordninger som består i et gitt beløp til alle medlemmene og å kalle begge disse netto tilleggsordninger.

Ordninger av den nettotype som beskrevet her, gir enkle tilleggsytelser i forhold til folketrygden. Når pensjon beregnes ut fra medlemskap i to eller flere bruttoordninger, vil samlet ytelse bestemmes av samordningsbestemmelser. Når en person f eks har rett til full pensjon både fra en offentlig tjenestepensjon og fra folketrygden, ligger den høyeste og avgjørende bruttogarantien vanligvis i tjenestepensjonen, og gjennom samordningsfradrag og øvrige samordningsregler oppstår det en motsatt situasjon i forhold til netto tjenestepensjon, fordi visse ytelser i folketrygden (i Velferdsmeldingen nevner en høyere grunnpensjon for enslige og den såkalte fiktivfordelen) etter disse reglene vil utgjøre tillegg til det garanterte pensjonsnivå. En annen sak er at kombinasjonen av private pensjonsordninger og standardberegnet folketrygd også kan gi slike virkninger, men innenfor denne typen pensjonsordninger der det ikke er satt noe endelig mål, har dette mindre betydning.

Både differanse- og tilleggsordninger som beskrevet her, gjelder pensjoner som arbeidsgiveren sikrer i forsikringsselskap eller egen pensjonskasse. I Velferdsmeldingen reiser en spørsmål om privat tjenestepensjon da pr. definisjon er nettoordninger, eller om det også kan finnes bruttoordninger i privat sektor. For å svare på dette må en ta i betraktning at en tjenestepensjonsordning er et trepartsforhold, som består av en avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og en annen avtale mellom arbeidsgiver og forsikringsselskap/pensjonskasse, jf utredningens avsnitt 3.5. Den sistnevnte avtalen vil i hovedregel være standardisert og klart utformet, mens den første (vanligvis den enkeltes arbeidsavtale) typisk vil spesifisere at den ansatte skal være medlem av foretakets pensjonsordning gitt at visse vilkår er oppfylt, men vil ikke detaljbeskrive hvordan denne ordningen er utformet. En arbeidsgiver kan likevel gjennom sin avtale med den enkelte ansatte i tillegg til å sikre et pensjonspåslag i pensjonskasse eller forsikringsselskap gi sine arbeidstakere en individuell bruttogaranti om at vedkommende skal få pensjon som sammen med faktisk folketrygdytelse gir samlet pensjon som minst utgjør en viss avtalt prosent av nærmere definert sluttlønn. Dette kan kalles en brutto differanseordning. Slike ordninger antas nå å ha svært liten utbredelse.

Enda en variant består i at tjenestepensjonen generelt framstår som en differanseordning, mens det i de avtalefestede premissene for ordningen ligger at pensjonsplanen skal justeres om det skjer endringer i folketrygdens regler i framtiden. Ytelsen skal altså ikke reforhandles hvis beregningsforutsetningene endres, men skal automatisk kompensere for endringen. I motsetning til brutto differanseordningene vil ikke faktisk folketrygdytelse trekkes inn. En kan gå ut fra at de garantier som er gitt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i en del av dagens ordninger medfører at de i praksis er slike garanterte differanseordninger.

Av det totale antall ordninger i utvalgsundersøkelsen som ble utført i forbindelse med utvalgets arbeid og som er beskrevet i avsnitt 3.3, oppgav 59 pst av foretakene som ble spurt at deres ordning var en differanseordning. I Velferdsmeldingen refereres en undersøkelse utført i 1995. I denne var andelen foretak med differanseordning 76 pst, altså noe høyere.

Det vanligste prinsippet for pensjonens størrelse i en netto tilleggsordning er at den skal utgjøre en bestemt andel av medlemmets lønn. Utvalget har i utkastet § 5-2 spesifisert flere mulige utforminger.

Et sentralt element i utformingen av enhver tjenestepensjonsordning er det såkalte forholdsmessighetsprinsippet (§ 5-3). Bare ordninger som oppfyller dette kravet tillates etter utkastet. Slike ordninger kan utformes på flere måter, f eks ved at pensjonen skal utgjøre:

• et bestemt beløp fastsatt ut fra lønn (beregnet etter regelverket) sammen med en standardberegnet folketrygd

• en bestemt del av lønn (beregnet etter regelverket), eller

• et bestemt beløp per medlem, fastsatt i forhold til og ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp

Det første alternativet innbefatter utformingene som er valgt i mange av eksemplene i utkastet her, nemlig en felles pensjonsprosent for alle medlemmene for summen av folketrygd og foretakspensjon. Det kan under dette alternativet også inkluderes utforminger der deler av pensjonsgivende lønn ikke inkluderes som pensjonsgrunnlag, for eksempel ved at lønn under 2 G ikke teller med. Det andre alternativet vil som oftest innebære at en har tatt steget fullt ut til en nettoordning, og definerer pensjonsordningen uten å se hen til folketrygden. Kravet til forholdsmessighet ( avsnitt 6.4.3) må være oppfylt, og det vil det normalt være hvis alle medlemmene har samme kompensasjonsgrad.

Et bestemt beløp for samtlige medlemmer kan stå i strid med forholdsmessighetsprinsippets krav til at samlet pensjonsytelse fra foretakspensjonsordning og standardberegnet folketrygd skal være rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket. I utkastet er derfor beløpet begrenset til folketrygdens grunnbeløp. Utvalget har sett denne ordningen både som et selvstendig alternativ og som et supplement til de to andre. Sistnevnte innebærer at man garanterer en minste pensjonsytelse for alle medlemmer. På denne måten kan arbeidsgiver sikre en ytelse til ansatte som ellers ikke ville opptjent pensjon. I sitt regelverk kan ordningen sette krav til tjenestetid, slik at det blir et rimelig forhold mellom tjenestetid og ytelse. Dette kravet trenger ikke være identisk med ordningens krav etter § 4-2 (1). Utvalget har funnet at en slik minste pensjon ikke bør gi seg utslag ved fratreden før pensjonsalder, slik at utbetaling av en minste pensjon bare skal skje ved fratredelse ved pensjonsalder. Utvalget peker på at hyppige jobbskifter ellers vil resultere i en urimelig samlet pensjon.

6.4.3 Om forholdsmessighetsprinsippet

Et sentralt fordelingsmessig prinsipp ved utforming av pensjonsplaner er, som nevnt over, det såkalte hovedkravet til forholdsmessighet. En nærmere gjennomgang finnes i avsnitt 4.3.1. Dette prinsippet har vært en viktig del av utforming av reglene for pensjonsordninger i arbeidsforhold. I utkastet er dette utformet i § 5-3 (1), der det fastslås at ytelsene etter pensjonsplanen skal utformes slik at det enkelte medlemmets samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og standardberegnet folketrygd skal være rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket.

I utkastet § 5-3 (2) fastslås det videre at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Slik sikrer en at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. I tillegg har utvalget presisert i § 5-3 (3) at ytelser fra andre pensjonsordninger som foretaket har betalt eller betaler premie til, skal inngå ved beregning av samlede ytelser for medlemmer som omfattes av flere ordninger.

Bestemmelser i 1968-reglene § 4 punkt 2 åpner for at de grupper som går inn under Pensjonstrygden for sjømenn kan holdes utenfor en pensjonsordning som er opprettet av et rederi. Det settes imidlertid som krav at en pensjonsordning som ikke opptar sjømenn, må ha en pensjonsplan med et moderat nivå. Bestemmelsen er praktisert slik at det ikke er adgang til å ta opp sjømenn med lavere ytelser enn de øvrige medlemmene, mens det er adgang til å holde sjømenn helt utenfor. Bruk av disse særvilkårene er rimelig utbredt blant rederiene. Etter utvalgets syn bør særordningen ikke opprettholdes, men de pensjonsordningene som ikke har tatt opp sjømenn i pensjonsordningen, bør få en rimelig frist til å oppfylle det nye lovverkets krav. Utvalget vil anta at en tre års frist bør gi de aktuelle rederier tilstrekkelig tid til å tilpasse pensjonsordningen til loven på dette punkt, jf forslag til overgangsregel i utkastet § 16-2 (3). Det kreves ikke at sjømennenes tjenestetid i foretaket før opptak i pensjonsordningen skal medregnes, selv om ordningen ellers praktiserer medregning.

Til grunn for forholdsmessighetskravet ligger en standardberegnet folketrygd. Fordi tjenestepensjonsordningene tilbyr en nettoytelse, er det ikke naturlig å foreta verken en individbasert beregning av framtidige folketrygdytelser, eller en nærmere tilpasning av tjenestepensjonen når folketrygdytelsene kommer til utbetaling.

6.4.4 Standardberegnet folketrygd

Standardberegningen av folketrygden skal ta utgangspunkt i folketrygdens regler på beregningstidspunktet, pensjonsgivende lønn og personens alder. Den pensjonsgivende lønn som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon, består i de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf utkastet § 5-4. Dette gjelder ikke når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I regelverket kan det fastsettes at godtgjørelse for overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas.

En beregning av folketrygdens faktiske ytelser til et enkelt medlem av en foretakspensjonsordning vil avhenge av:

• sivilstand, fordi folketrygdens grunnpensjon er ulik for enslige og ektefeller

• folketrygdens tilleggspensjon, som avhenger av;

  • samlet pensjonsgivende inntekt, som også inkluderer inntekter utenom pensjonsgivende lønn i foretakspensjonsordning og en rekke sosiale ytelser

  • antall mulige poengår etter folketrygdens innføring i 1967

  • samlet antall poengår hvis dette er lavere enn 40

  • de 20 høyeste poengår

  • fordelingen av tellende poengår før og etter folketrygdreformen i 1992

• forsørgingstillegg i folketrygden ytes til pensjonister som forsørger ektefelle uten egen inntekt

• derigjennom har ektefelles alder betydning for samlede ytelser fra folketrygden

• særtilleggets størrelse

Det er praktisk sett umulig å legge til grunn et så omfattende og usikkert grunnlag, enten det er etter forholdsmessighetsprinsippet eller i netto differanseordninger, for å beregne framtidig folketrygdytelse. En standardberegning av folketrygden som bare tar hensyn til de viktigste generelle forhold, som alder og derigjennom fordelingen av mulige poengår før og etter folketrygdreformen i 1992, er derfor nødvendig. Detaljerte opplysninger, som den enkeltes poenghistorie og samlede pensjonsgivende inntekt, skal ikke legges til grunn. Derimot skal pensjonsgivende lønn i foretakspensjonsordningen legges til grunn for poengberegningen som inngår i en standardberegnet folketrygd.

Fordi en foretakspensjonsordning er en kollektiv ordning, kan forenklede regler for beregning av folketrygd, dvs en sjablon- eller standardberegning, anvendes for samtlige medlemmer. Ved standardberegning av folketrygden går en fram slik:

• folketrygdens grunnpensjon skal settes lik for alle medlemmer av en ordning, men det skal i ordningens regelverk spesifiseres om en skal ta utgangspunkt i grunnpensjon for enslig (1 G) eller for ektefeller (3/4 G for den enkelte ektefelle) for alle medlemmer av ordningen

• det skal ses bort fra folketrygdens særtillegg, slik at bare egen tilleggspensjon legges til grunn

• for grupper av medlemmer kan det legges til grunn et normert lønnsgrunnlag

• for personer som på grunn av alder ikke har full opptjening i folketrygden, kan det i regelverket spesifiseres at full opptjening legges til grunn

Fordi folketrygden ble innført i 1967 og opptjening av pensjonsår startet samtidig, vil nye folketrygdpensjonister i dag ikke kunne ha 40 års opptjening, slik folketrygden krever for full pensjon. I en rekke tjenestepensjonsordninger kompenserer en i dag for forskjellen mellom den standardberegnede folketrygdspensjon (som er basert på full opptjening) og en beregnet pensjon basert på den opptjeningstid vedkommende vil ha fra 1967 til pensjonsalder. Noe misvisende kalles dette manglende folketrygd. Det vil falle bort i år 2007, da nye pensjonister i folketrygden fra da av vil ha hatt mulighet til å oppnå full opptjening.

Utvalget har kommet fram til at hovedregelen for beregning av folketrygdpensjon må være standardberegning som i utkastet § 5-5 (1), men åpner likevel for at den enkelte pensjonsordning i sitt regelverk kan velge å gi slikt tillegg til samtlige medlemmer som på grunn av alder ikke har kunnet oppnå full folketrygdpensjon. Det vil i tillegg, som i dag, være mulig å opprette pensjonsordning som bare har til siktemål å gi slikt tillegg. Utvalget finner det ikke rimelig at andre grunner til kort opptjeningstid, som opphold i utlandet etc. skal kunne gi tilsvarende tillegg, særlig fordi en rekke slike opphold vil gi opptjening av pensjon i det land vedkommende befinner seg i.

I § 5-6 er det formulert regler som skal gjøre det mulig å unngå at premien under det lineære prinsipp blir så høy i enkelte situasjoner at foretaket avstår fra å gi lønnsøkning eller å ansette eldre arbeidskraft. Ved særlig store lønnsøkninger, slike som særlig vil være knyttet til skifte av stilling, kan en se bort fra tidligere tjenestetid når opptjent pensjon skal beregnes. Bare tiden fram mot pensjonsalder skal telle med. Tidligere opptjent pensjon kan selvfølgelig ikke angripes, og vil fortsatt tilfalle arbeidstakeren.

Mot slutten av yrkeskarrieren vil svært store beløp måtte innbetales ved lønnsøkning, og dette vil ofte innebære at eldre arbeidskraft møter både restriksjoner på lønnstillegg og hindringer i arbeidsmarkedet. Utvalget mener derfor at pensjonsgrunnlaget de siste ti år før pensjonsalder ikke nødvendigvis skal justeres i forhold til den virkelige lønnsøkning medlemmet har om denne går ut over den alminnelige lønnsøkning i foretaket, men begrenses til den lønnsutvikling foretaket har for sine øvrige ansatte.

Generelt er reglene i § 5-6 begrunnet i behovet for å gi de enkelte foretak en viss fleksibilitet ved utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis en vil unngå at foretak avstår fra å opprette pensjonsordninger av frykt for kostnadsansvaret eller å stille foretakene overfor valg som til slutt fører til at de avstår fra å finne fram til en ordning som passer for det store flertall av arbeidstakere.

6.4.5 Maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt

Regjeringen la i Velferdsmeldingen til grunn at private pensjonsordningers plass i det samlede pensjonssystemet er å være et supplement til folketrygden. Stortingets flertall sluttet seg til dette. Det ligger i dette bl a at folketrygdens fordelingsmessige egenskaper bør understøttes av private pensjonsordninger. Regjeringen mener derfor at det bør legges vekt på å gi skattefavoriserte tjenestepensjoner en forbedret fordelingsprofil, gjennom maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt. Kompensasjonsgrad er definert som størrelsen av samlet pensjon (summen av folketrygd og pensjon fra foretakets pensjonsordning) i forhold til lønnsinntekt (normalt sluttlønn) som yrkesaktiv. Knekkpunkt betegner et inntektsnivå der det er overgang fra en kompensasjonsgrad til en lavere kompensasjonsgrad.

Ytelsene som kan sikres i en tjenestepensjonsordning er alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til etterlatte. Kravet om forholdsmessighet tilsier at pensjonsytelsene for den enkelte sammen med en standardberegnet folketrygd ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstaker med høy lønn enn for arbeidstaker med lav lønn. En ytterligere begrensning ligger i taket på pensjonsgrunnlag på tolv ganger folketrygdens grunnbeløp. Disse kravene begrenser til sammen i noen grad ytelsene til arbeidstakere med høy lønn. Det ble likevel påpekt av Pensjonsforsikringsutvalget ( NOU 1994:6 Private pensjonsordninger) at det på tross av taket på pensjonsgrunnlag ikke eksisterer noen absolutt begrensning på pensjonsutbetalingen, siden kompensasjonsgraden ikke er begrenset gjennom annet enn kravet til forholdsmessighet. Dette forholdsmessighetskravet vil medføre at alle som er dekket av en enkelt pensjonsordning, må gis samme kompensasjonsgrad. Isolert sett gir dermed ikke grensen for pensjonsgrunnlag noen begrensning på hvilken pensjonsytelse som kan tilbys innenfor skattelovens regler.

Til sammenligning er det i folketrygden full opptjening av rettigheter opp til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G. Tjenestepensjoner, utformet som netto differanseordninger som gir en felles kompensasjonsgrad i forhold til pensjonsgrunnlaget opp til 12 G, vil motvirke den fordelingsprofilen som ligger i folketrygden ved at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Det er uheldig å muliggjøre at skattefavorisering brukes til delfinansiering av ordninger som motvirker reglene i folketrygden.

Regjeringen ønsker derfor å bedre fordelingsprofilen i skattefavoriserte tjenestepensjoner etter mønster av folketrygden, dvs lavere dekningsprosent i det høyeste pensjonsintervall. I Stortingets innstilling til Velferdsmeldingen, skriver komiteens flertall følgende i avsnitt 12.2:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at tjenestepensjonsordningen fører til at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner bør forbedres. Flertallet viser til at folketrygdens system innebærer full opptjening opp til 6 G, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G og deretter ingen opptjening. Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette. Flertallet understreker at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs. at en legger til grunn at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger.» (side 104)

Komiteens merknader omhandler på samme måte som Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen, bare begrensinger ved beregningen av pensjonsgivende lønn. Det sies derimot ikke noe om hvilke kompensasjonsgrader i forhold til pensjonsgivende lønn som skal benyttes av pensjonsinnretningene. I utvalgets oppfølging av disse spørsmålene fra Velferdsmeldingen har en lagt til grunn noe strammere krav til maksimal tillatt kompensasjonsgrad for foretakspensjon og folketrygden samlet. Det bør slås fast at pensjonen aldri kan overstige lønn. Da de fleste ordningene bruker kompensasjonsgrader som er betraktelig under 100 pst, vil resultatet likevel bli en viss begrensing av pensjonsytelsene for de høyeste inntektsgrupper. Ytelsesbegrensningene er mer inngående behandlet i avsnitt 4.3. De grenser utvalget forøvrig går inn for er gjengitt i tabell 6.1 under og er basert på vurderinger som er gjengitt i avsnitt 4.3.2. Disse maksimumsgrensene bør være tilstrekkelig romslige til å dekke de fleste behovene for supplement til folketrygden, samtidig som en er sikret et visst fordelingselement i de skattemessige fordelene.

I praksis berøres bare inntekter over 9 G, fordi dekningsprosenter over 80 har svært liten utbredelse. Maksimal effekt i en 66 prosentsordning, som trolig er den mest utbredte pensjonsprosent i foretakspensjonsordninger, vil være reduksjon i samlet pensjonsytelse inkludert standardberegnet folketrygd fra 7,92 G ved inntekt på 12 G til 7,44 G, noe som utgjør om lag 6 prosents nedgang i utbetalt pensjon, se tabell 6.2 og også tabell 4.4 foran under avsnitt 4.3.

En kan alternativt se på dette som en begrensing i den totale dekning som kan garanteres høytlønte i en foretakspensjonsordning. Med den omtalte pensjonsprosent på 66 i forrige avsnitt, vil ytelsesbegrensningene for en inntekt på 12 G (510.000 kr basert på G fra 1. mai 1997) medføre at samlet dekningsgrad fra foretakspensjonsordningen og folketrygden ikke kan overstige 62 pst. Ytelsesbegrensningene medfører altså at for svært høytlønte (inntekt på eller over 12 G) vil en 66 prosentsordning effektivt tilsvare en 62 prosentsordning sett i forhold til 12 G. Reduksjonen i ordningens effektive pensjonsprosent vil avta ved lavere lønn, og være tilsvarende ved lønn over 12 G.

I Velferdsmeldingen la videre Regjeringen til grunn at påbegynt opptjening skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetningene. For nye ordninger må maksimal kompensasjonsgrad bli obligatorisk, og det samme skal gjelde nyansatte uten tidligere TPES-opptjening. I Velferdsmeldingen stod det:

«For nyansatte med tidligere TPES-opptjening i annen bedrift, bør det kunne avtales mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om den enkelte skal likestilles med øvrige nyansatte eller ansatte som kommer inn under det tidligere regelverket.» (Side 296)

Stortinget presiserer også dette i innstillingen til Velferdsmeldingen:

«Flertallet understreker at det må tas hensyn til personer som allerede har påbegynt opptjening, slik at disse ikke får endret opptjeningskrav for full pensjon, slik det er forutsatt i meldinga.» (Side 104)

De overgangsproblemene som her omhandles er behandlet nedenfor i utredningens kapittel 7, jf også utkastet § 16-2 (13).

6.4.6 Endring av pensjonsgrunnlaget

Verken 1968-reglene, forsikringsvirksomhetsloven eller pensjonskasseforskriften inneholder i dag spesifikke bestemmelser om framgangsmåten når pensjonsgrunnlaget endrer seg i løpet av premieinnbetalingstiden. Håndteringen av dette følger imidlertid av 1968-reglenes bestemmelser på andre områder. Økning av pensjonsgrunnlaget vil medføre en økning i alle de gjenværende premier ved årlig premiebetaling. Ved lineær opptjening vil premien i det året pensjonsgrunnlaget høynes måtte øke betydelig for å dekke økte rettigheter for tidligere tjenestetid. Det vil også bli en økning i premien i de resterende år fram til pensjonsalder, men i mindre grad enn ved tradisjonell premieberegning.

Nedsettelse av pensjonsgrunnlaget medfører lavere premie i resten av premieinnbetalingstiden. 1968-reglenes § 13 angir imidlertid at medlemmene til enhver tid har rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av den premiereserve som er samlet opp for vedkommende. Dette innebærer at de rettigheter som allerede er opptjent på tidspunktet for endring av ytelsene, ikke kan forringes.

Medlemmer med minst full tjenestetid vil etter gjeldende regler ikke kunne holdes utenfor ved en eventuell nedsettelse av nivået på ytelsene. Selv om medlemmer i denne kategori har minst full tjenestetid, er ytelsene ikke finansiert fullt ut fordi premien som tidligere nevnt er fastsatt ut fra den forutsetning at premiebetalingen skal løpe helt fram til pensjonsalder.

6.4.7 Endringer i pensjonsplanen mv

Det grunnleggende prinsippet i utvalgets anbefaling til hvordan endringer i pensjonsordningen skal behandles, ligger i at det enkelte medlems opptjente premiereserve er uangripelig. Ingen endringer kan redusere det enkelte medlems rett til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen eller av premiereserven knyttet til denne opptjente pensjon. Dette gjelder både endringer i pensjonsplan inkludert ytelser, endringer av beregningsgrunnlag for ordningen og endringer i form av flytting av pensjonsordningen.

Det vil likevel være adgang til å sette ned pensjonsytelsene i pensjonsplanen forutsatt at arbeidsrettslige forpliktelser ikke er til hinder for det. I et slikt tilfelle skal premiereserven være uangripelig. Den del som eventuelt er overskytende etter hva som ut fra pensjonsgivende lønn, samlet tjenestetid på endringstidspunktet og den nye pensjonsplanen er opptjent pensjon, skal skilles ut i form av en fripolise. Reglene om fripolise (§§ 4-7 til 4-9) vil da gjelde.

Det kan være andre tilfeller der en pensjonsplan tilsynelatende kommer i konflikt med forholdsmessighetsprinsippet og andre regler i loven her. Særlig har en diskutert dette i forbindelse med endringer i folketrygdens pensjonsytelser etter reformen i 1992, se boks 6.1. Det ble i 1994-utkastet til TPES-forskrift lagt opp til at eksisterende pensjonsplaner skal justeres slik at hovedkravet om forholdsmessighet skal oppfylles etter regelendringer i folketrygden med virkning fra og med 1992. Dette kravet kan betraktes som at arbeidsgiverne kunne bli pålagt å kompensere for endringene i folketrygden, (både 1992-endringen og senere endringer), siden regelendringen senket dekningsgraden i folketrygden for inntekter mellom 6 og 8 G. Slike effekter av forholdsmessighetskravet var ikke tiltenkt, men var ikke av et slikt omfang at de ikke ble omfattet av den grad av fleksibilitet som ligger innbakt i forholdsmessighetsprinsippet. Forholdsmessighet i tråd med de nye folketrygdreglene må imidlertid praktiseres fullt ut for nye medlemmer etter 1991 og alle medlemmer i ordninger opprettet etter dette, mens for personer som var medlemmer i TPES-ordninger i ved inngangen av 1992, kan forholdsmessighetskravet praktiseres som i 1992.

Generelt er det viktig at ikke skattesubsidierte ordninger resulterer i forskjellsbehandling mellom arbeidstakere med og uten foretakspensjonsordninger, gjennom at innstrammingene i folketrygdens pensjonssystem bare får virkninger for arbeidstakere uten foretakspensjon. Regelendringer i folketrygden skal heller ikke gi uforutsigelige pensjonsmessige kostnader for foretak med foretakspensjonsordning. I regelverket kan det derfor spesifiseres at ytelsene i pensjonsplanen skal settes ned hvis det i framtiden skjer endringer i folketrygdens regler slik at de forutsetninger pensjonsplanen bygger på kan sies å ikke lenger være til stede. Videre er det klart at arbeidsgivers garantier overfor den ansatte slik de kommer til uttrykk i den enkeltes arbeidskontrakt eller på andre måter (se avsnitt 3.5), kan binde arbeidsgiver til forpliktelser som går ut over de forpliktelser forsikringsselskap eller pensjonskasse har påtatt seg i kontrakten med arbeidsgiver. Kontraktsforholdet mellom den ansatte og arbeidsgiver vil i så fall medføre at arbeidsgiver må dekke de forpliktelser som går ut over forsikringskontrakten.

6.5 Uførepensjon

Verken etter dagens forskrifter eller etter utvalgets forslag vil det være obligatorisk å inkludere uførepensjon i en foretakspensjonsordning. Arbeidsgivers obligatoriske plikter i slik sammenheng følger av lov om yrkesskadeforsikring. Hvis uførepensjon er inkludert i foretakspensjonsordning, skal den imidlertid følge de prinsippene som er nedfelt i dette kapitlet. Disse er i stor grad basert på hovedprinsippene fra utkastets kapittel om alderspensjon, og de alminnelige regler for uførepensjon er identiske med reglene for alderspensjon som foreslås i utkastet §§ 5-2 til 5-10. De spesifikke reglene for uførepensjon er nedfelt i utkastet §§ 6-1 til 6-6.

I utkastet presiserer utvalget at alders- og uførepensjon ikke trenger å være sikret i samme forsikringsforhold (forsikringsselskap/pensjonskasse), se utkastet § 2-1 (2) andre punktum. Noen få foretak kan ha valgt å bare ha alderspensjon, eller en kombinasjon av alderspensjon og pensjoner til etterlatte i sin pensjonsordning. Det kan virke som om noen av disse foretakene velger en annen form for uføredekning, f eks i form av kollektiv gruppelivsforsikring med en større engangsutbetaling ved uførhet. Utvalget har vurdert det slik at denne type utbetalinger ikke er forenlige med de tidskrav til utbetaling som Stortinget har gått inn for i forhold til foretakspensjonsordninger. Det vil også reise seg problemstillinger knyttet til uføre som vender tilbake til yrkeslivet (såkalt reaktivering) etter å ha mottatt en engangsutbetaling fra en foretakspensjonsordning. Slike ordninger bør derfor ikke omfattes av lov om foretakspensjon.

6.5.1 Retten til uførepensjon

Uførepensjon kan etter utkastet § 6-1 ytes når arbeidstakeren er minst 20 prosent ervervsufør. Ved minst 50 prosent ervervsuførhet skal uførepensjon som hovedregel ytes etter samme uføregrad som i folketrygden.

Etter gjeldende rett vil uførepensjon komme til utbetaling 12 måneder etter uføretidspunktet. Regjering og Storting har i forbindelse med de offentlige ordningene gått inn for å forlange at hensiktsmessig yrkesrettet attføring skal være forsøkt før uførepensjonering, se boks 6.2. Som generell regel har derfor utvalget fastsatt at uførepensjon i foretakspensjonsordninger skal komme til utbetaling 12 måneder etter at ervervsevnen ble redusert, eller tidligere hvis utbetaling av syke- eller attføringspenger stopper før det.

Uførepensjon skal imidlertid ikke utbetales så lenge det utbetales attføringspenger. Et viktig element i den satsing på arbeidslinjen som er gjennomført de siste år, er å stimulere til egenaktivitet og egenansvar for å kunne forsørge seg selv og sin familie, og det offentlige har påtatt seg store forpliktelser til å legge til rette for at flest mulig arbeidsføre personer kan ta del i arbeidslivet. Rehabilitering og attføring er viktige tiltak for å få personer tilbake i arbeidslivet. For å stimulere til arbeid er det vesentlig at den enkelte får høyere inntekt ved å være i arbeid enn ved å motta trygd. Attføring og sykepenger er definert som korttidsytelser i Velferdsmeldingen, og bør ikke gi grunnlag for en langtidsytelse som uførepensjon.

6.5.2 Fastsettelse av uføregrad

I tidligere utkast til forskrift brukte en uttrykket ervervsgrad, men siden en i folketrygden eksplisitt har valgt å bruke begrepet inntektsevne har også utvalget sett det som hensiktsmessig å gå bort fra begrepet ervervsgrad. Fordi utvalget ikke ser noen entydig definisjon av inntektsevne, velger en å knytte reglene til uttrykkene ervervsevne og uføregrad. I forbindelse med trygdemyndighetenes behandling av søknad om uføretrygd i folketrygden skal det fastsettes i hvilken grad inntektsarbeidsevnen er tapt som følge av uførhet, jf folketrygdloven § 12-11. Det er da denne uføregraden som skal legges til grunn av pensjonsordningen. I folketrygden fastsettes og ytes normalt ikke uførepensjon for uføregrad lavere enn 50 pst.

Fastsettelsen av ervervsmessig uføregrad er til dels skjønnspreget. Den kan også ta lang tid. I de tilfeller hvor trygdemyndighetenes avgjørelse trekker ut i tid, er det imidlertid ikke noe i veien for at det fastsettes en uføregrad som inntil videre legges til grunn for utmålingen. I så fall vil man kunne slippe å vente på trygdemyndighetenes avgjørelse. Det er for øvrig på det rene at trygdemyndighetenes avgjørelse vil være bindende med tilbakevirkende kraft i forhold til pensjonsutmålingen.

Uførepensjon skal etter utkastet § 6-2 første ledd utmåles i forhold til den ervervsmessige uføregraden. Normalt synes det som om denne utgjør et godt grunnlag for beregningen av det inntektstap som følge av skade eller sykdom som resulterer i uførhet. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor vedkommende ikke kan anses som ervervsmessig ufør eller har en meget lav uføregrad, men likevel faktisk er påført et betydelig inntektstap som følge av skaden, f eks hvis det i vedkommendes yrke stilles bestemte krav til helse mv, som vedkommende etter skaden eller sykdommen ikke lenger oppfyller. Eksempler på dette vil kunne være flygere og dykkere som utsettes for en yrkesskade eller annen skade. Det kan lett tenkes at en mindre skade innebærer at man ikke lenger oppfyller de helsekravene som stilles for å få det sertifikat e.l. som kreves i det aktuelle yrket. Dette vil imidlertid ikke uten videre få betydning ved fastsettelsen av den ervervsmessige uføregraden. Denne er knyttet til ervervsevnen og ikke direkte til det yrket skadelidte hadde før skaden. Dermed vil den ervervsmessige uføregraden kunne være lav.

De yrker det her er tale om, vil ofte være høyt lønnet. Dersom skadelidte som følge av skaden må slutte i sitt tidligere yrke, kan han/hun derfor være påført et betydelig inntektstap. Det åpnes i § 6-2 annet ledd for at regelverket kan utformes slik at i slike tilfeller skal uføregraden fastsettes individuelt, men en påpeker likevel at utmålingen må følge skadeserstatningslovens alminnelige regler. Utkastet åpner ikke for selvdømme, men det må finnes en upartisk tvisteordning. Dagens praksis innebærer voldgift. I en slik situasjon kan uføregraden settes både opp og ned.

I spesielle tilfeller kan det være uklart hvilke skader ordningen skal dekke. Dette vil eksempelvis gjelde der det dreier seg om en forverring av uførhet som forelå på ansettelsestidspunktet, eller tilfeller der den teknologiske utvikling medfører at et handikap forringer ervervsevnen. Når trygdemyndighetenes avgjørelse av uføregrad avviker sterkt fra det som virker rimelig, yrke og arbeidsforhold tatt i betraktning, kan § 6-2 (2) i sjeldne tilfeller komme til anvendelse.

6.5.3 Uførepensjonens størrelse

Ved utmåling av uførepensjon skal tjenestetid fra medlemmet ble tatt opp i ordningen fram til det tidspunkt vedkommende tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon legges til grunn. Uførepensjon skal ytes i forhold til uføregraden etter § 6-2. Det er lønnsforholdet på uføretidspunktet som skal legges til grunn.

Hvis uføregraden er så lav at det ikke utbetales uførepensjon fra folketrygden, vil ytelsen fra pensjonsordningen (som skal supplere folketrygden) alene gi et lavt beløp. Det kan i ordningens regelverk spesifiseres at det i slike tilfeller skal gis et tillegg som tilsvarer beregnet, ikke berettiget pensjon fra folketrygden ved denne uføregraden.

Utvalget har drøftet spørsmålet om uførepensjon kan fastsettes som en andel av alderspensjonen. Et argument for å tillate lavere uførepensjon enn alderspensjon, er at i enkelte ordninger som i dag ikke har uføredekning kan kostnadsforhold gjøre det vanskelig å inkludere slik dekning selv om foretaket ønsker det. Hvis uførepensjon kan utgjøre en andel av alderspensjon, vil ordningen falle rimeligere for foretaket, og det kan være grunn til å tro at flere foretak da vil inkludere uføredekning i sin pensjonsordning. Det er uklart om det i dag eksisterer ordninger der uførepensjonen er mindre enn alderspensjonen. Utvalget mener imidlertid at disse ytelsene bør være like og at samlede ytelser bør ses under ett. Det vil også være upraktisk å ha ulike ytelser.

Det kan i regelverket for den enkelte ordning også fastsettes at det betales et barnetillegg for barn som uføretrygdet medlem forsørger eller plikter å forsørge. Det virker rimelig å legge den samme aldersavgrensing til grunn for barnetillegg som for barnepensjon etter § 7-1 (se avsnitt 6.6.1). Slike barnetillegg skal derfor utbetales for barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge, fram til de fyller 21 år.

6.5.4 Fradrag for andre ytelser

I eksisterende forskrift og i tidligere utkast til nye regler finnes det en rekke ytelser som det i regelverket kan legges opp til at det gis fradrag for. Utvalget ser det ikke som naturlig å opprettholde en så vid fradragsadgang.

I forbindelse med utbetaling fra yrkesskadeforsikring til erstatning for tap i ervervsevne, mener imidlertid utvalget at det er rimelig at det i den enkelte pensjonsordnings regelverk kan fastsettes at fradrag skal gjøres, jf utkastet § 6-4. Disse forsikringene vil i stor grad dekke samme forhold. Det er behov for samordning av ytelsene fra disse forsikringene, siden begge ytelser kan gjelde samme forsikringstilfelle og premiene betales av samme arbeidsgiver. Det er ikke rimelig at arbeidsgiveren skal pålegges dobbelt dekning. Hvis yrkesskadeerstatningen beregnes ut fra at det foreligger uførepensjon, er samordning allerede skjedd. Hvis ikke, kan det reises spørsmål om hvordan slik beregning skal skje.

Utvalget mener at avkortning som hovedregel kan skje krone for krone, men at andre prinsipper også kan benyttes. Et slikt alternativt prinsipp vil innebære forholdsmessig reduksjon av ytelsene fram til aldersgrensen nås. Ytelsene vil som regel ha ulik form gjennom at uførepensjonen utgjør en årlig strøm mens yrkesskadeerstatningen i hovedregel vil bestå i en engangsutbetaling. Hvis avkortningen skal skje i uførepensjonen, bør den bestå i en reduksjon i utbetalingene der nåverdien (kontantverdien) av avkortningen tilsvarer utbetalingen fra yrkesskadeerstatningen. Fradraget skal legges til pensjonsordningens midler hvis ordningen fortsatt eksisterer. Om forsikringsforholdet består i en fripolise, skal det tillegges fripolisen slik at alderspensjonen øker.

6.5.5 Nedsetting av løpetiden

I noen tilfeller vil den uførepensjon medlemmet har rett på, være så lav at verken medlem eller pensjonsinnretning er tjent med at en lav ytelse utbetales i mange år. Det er da rimelig å velge og utbetale premiereserven som ligger bak ytelsen i form av høyere beløp over en kortere periode. Utvalget mener at en hensiktsmessig grense for slike beløp ligger på omlag 20 pst av folketrygdens grunnbeløp, jf utkastet § 6-5.

6.5.6 Førtidig alderspensjon til ervervsuført medlem

Dersom et medlem i en foretakspensjonsordning tilstås uførepensjon fra folketrygden på grunnlag av minst 75 prosent ervervsuførhet og ikke er sikret uførepensjon i pensjonsordningen, kan utbetaling av alderspensjon ta til inntil fem år før pensjonsalderen. Hvis aldersgrensen i ordningen er høyere enn 67 år, kan likevel utbetalingene ta til fra fylte 62 år. Det er premiereserven for alderspensjon som sammen med beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen som skal danne grunnlag for denne ytelsen. Alderspensjonen vil i et slikt tilfelle derfor bestå av en lavere årlig ytelse enn opprinnelig sikret alderspensjon, men vil komme til utbetaling over flere år. Det vises til utkastet § 6-6.

Forøvrig vises til utkastet § 9-3 om premiefritak under ervervsuførhet og forholdet til uføres alderspensjon.

6.6 Pensjoner til etterlatte

Utvalget har kommet fram til at blant ytelsene til etterlatte er pensjon til barn som medlemmet ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget den viktigste og mest sentrale, og denne behandles derfor i § 7-1 først i kapitlet. Pensjoner til etterlatte kan også tilgodese ektefelle (§ 7-2 og § 7-3), registrert partner (§ 7-7) eller samboer (§ 7-8). I det følgende vil begrepet ektefellepensjon bli anvendt også når det gjelder pensjon til tidligere ektefelle, registrert partner og samboer der dette virker forenklende.

Utvalget går inn for at en foretakspensjonsordning ikke trenger å inneholde pensjoner til etterlatte. Utvalget anbefaler at hvis foretaket har slike pensjonsytelser, bør de omfatte ytelser til barn. Dette er imidlertid ikke gjort obligatorisk. Etterlatteytelser kan også omfatte ektefelle og registrert partner, og i tillegg samboer hvis ordningens regelverk spesifiserer det. De alminnelige regler for alderspensjon i utkastet §§ 5-2 til 5-10 gjelder tilsvarende for pensjoner til etterlatte, jf § 7-9. Hvis ordningen omfatter pensjoner til etterlatte, skal den imidlertid følge reglene som er nedfelt i dette kapitlet. Pensjonsordningen kan omfatte barnepensjon selv om den ikke omfatter ektefellepensjon.

Enkelte foretak kan ha valgt å bare ha alderspensjon, eller en kombinasjon av alders- og uførepensjon, i sin foretakspensjonsordning. Om lag 19 pst av ordningene besto i 1996 av alders- og uførepensjon, men ikke ektefellepensjon. 22 pst inkluderte ikke barnepensjon, jf avsnitt 3.3. Det kan virke som om det er mindre foretak som valgte bare å tilby alders- og uførepensjon i sine ordninger, slik at om en ser på andel med pensjoner til etterlatte blant ansatte istedenfor andel av foretak, vil denne være høyere.

Foretak som ikke har ektefelle- og barnepensjon gjennom sin foretakspensjonsordning, kan likevel være dekket på dette området gjennom andre forsikringsforhold. Disse foretakene kan ha valgt en annen form for etterlattedekning, f eks i form av gruppelivsforsikring med større engangsutbetaling. Utvalget har vurdert det slik at denne type utbetalinger ikke er forenlige med de krav til utbetaling over en lengre periode som Stortinget har lagt vekt på i forhold til foretakspensjonsordninger. Det kan også være andre, foretaksspesifikke forhold som gjør det naturlig å ikke tilby etterlattforsikring i en foretakspensjonsordning. Hvis foretaket på et tidspunkt velger å erstatte ektefellepensjon med gruppelivsforsikring, skal de allerede opptjente rettigheter til ektefellepensjon sikres i pensjonsordningen. De kan f eks ikke tillegges alderspensjonens premiereserve.

Andre ytelser til etterlatte enn de som er nedfelt i utkastet kan ikke sikres i en foretakspensjonsordning.

6.6.1 Barnepensjon

Barnepensjonen skal i regelverket fastsettes å tilsvare en andel av medlemmets lønn eller alderspensjon. Ved utmåling av barnepensjon skal den tjenestetid avdøde har i ordningen, tillagt tiden fram til det tidspunkt vedkommende tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon, legges til grunn. Det kan i regelverket i tillegg fastsettes minstebeløp for hvert barn og regler for beregning av ytelsene etter antall barn.

Barnepensjonen vil være en avledet ytelse av medlemmets lønn eller alderspensjon. Om avdøde har vært eneforsørger eller om barnet av andre grunner er foreldreløs, bør likevel ha innvirkning på utmålingen av pensjon. Utvalget har sett på de trygdeytelser et barn som har mistet begge foreldrene vil få og den praksis som finnes innen pensjonsforsikring og personskadeerstatning i dag. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det er naturlig at det fastsettes regler om høyere ytelser til foreldreløse barn, og at det i slik sammenheng heller ikke skal spille noen rolle om barnet får pensjon fra flere pensjonsinnretninger.

Barnepensjon skal etter dagens regler opphøre senest når barnet fyller 21 år, jf NOU 1994:6, avsnitt 5.7.4. Utvalget har vurdert i hvor høy alder barnet fortsatt bør ha rett til slik pensjonsytelse. Dette spørsmålet dreier seg i hovedsak om hvor langt den faktiske forsørgelse strekker seg. Etter barneloven § 53 første ledd varer forsørgelsesplikten til barnet er 18 år. Dette utvides noe etter annet ledd. Der barnet tar videregående skole, vil i de fleste tilfeller foreldrene ha forsørgelsesplikt ut denne. De fleste er ferdige med videregående skole som 19-åring. Innen personskadeerstatning har rettspraksis i de fleste tilfeller lagt til grunn at barn får erstatning ut den videregående skolen. Dette er noe lavere enn høyeste aldersgrense under IPA, gitt i IPA-forskriften § 3-2: Barnepensjon er ytelser som tilståes [...] og opphører ved barnets død, dog senest når barnet fyller 21 år.

Utvalget legger også dette til grunn og mener at barnepensjon bør komme til utbetaling fram til barnet fyller 21 år. Utvalget har vurdert det som irrelevant at grensen for eget medlemskap i en pensjonsordning, som er gitt i § 3-3 (1) i utkastet, er lavere enn grensen for barnepensjonen. Utvalget har dessuten vurdert det slik at hvis et barn som mottar pensjon som etterlatt selv blir ufør innen det fyller 21 år, skal det utbetales barnepensjon så lenge uførheten varer.

6.6.2 Ytelser til etterlatt ektefelle, partner eller samboer

Utkastet §§ 7-2 og 7-7 likestiller ektefelle og registrert partner som etterlatt. Pensjon til fraskilt ektefelle bestemmes etter reglene i ekteskapslovgivningen, jf utkastet § 7-3. I den enkelte pensjonsordnings regelverk kan det også tas inn at samboer skal inngå som etterlatt etter § 7-8. Ektefelle og registrert partner skal imidlertid gå foran samboer. Ifølge folketrygdloven har fraskilt ektefelle rett til pensjon som etterlatt dersom dødsfallet finner sted innen 5 år etter skilsmissen. Ekteskapet må i tillegg ha vart i minst 25 år eller i minst 15 år dersom det er barn i ekteskapet.

Ved delingen i et skilsmisseoppgjør vil det i mange tilfeller kunne være slik at pensjonsrettigheter kan holdes utenfor. Dersom en fraskilt ektefelle med slike udelte pensjonsrettigheter dør, kan den gjenlevende ektefellen også få del i avdødes eventuelle rettigheter i pensjonsordninger utenfor folketrygden, jf den nye ekteskapslovens §§ 86 og 87. Retten til slik ektefellepensjon er betinget av at avdøde ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. Ekteskapet må ha vart i minst 10 år og den fraskilte må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning, mens individuelle pensjonsforsikringer og foreningsforsikringer faller utenfor. Retten til denne type pensjon til etterlatte ble gjort strengere ved den nye ekteskapsloven: Kravet til ekteskapets varighet ble økt fra 5 til 10 år og kravet til alder ved skilsmisse ble økt fra 35 til 45 år. Dersom avdøde hadde flere fraskilte ektefeller som oppfyller kravene, vil pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med avdøde. Ifølge lovens forarbeider (NOU 1987: 30 side 156), kan fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon dels begrunnes med formuesrettslige synspunkter. Pensjonsretten vil for en stor del kunne være opptjent gjennom innbetaling under det tidligere ekteskap. Utbetaling til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av disse verdier.

Hvis det er spesifisert i regelverket, kan pensjonsordningen omfatte pensjon til etterlatt samboer på det tidspunkt medlemmet dør. Retten til pensjon for ektefelle og registrert partner vil gå foran samboers rett til pensjon. Om medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle eller partner, og samboer, ytes pensjon til samboer ut fra den tid som er gått siden samboerforholdet ble etablert. Det vil være denne tiden som gjelder selv om det også er inngått ekteskap eller registrert partnerskap under samboerforholdet.

6.6.3 Størrelse og varighet

Ektefellepensjon skal ifølge § 7-4 første ledd fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller av lønn ved medlemmets død, etter hva som er mest hensiktsmessig basert på den form man har valgt for å fastsette alderspensjonen (§ 5-2). Ved utmåling av pensjoner til etterlatte etter medlem som dør før pensjonsalder, skal den tjenestetid medlemmet har i ordningen tillagt tiden fram til det tidspunkt vedkommende tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon, legges til grunn.

Dersom det er flere mottakere av ektefellepensjon (fraskilte ektefeller, tidligere partnere etc), skal pensjonen fordeles mellom disse, jf avsnitt 6.6.2 over.

I folketrygden og i offentlige pensjonsordninger er ektefellepensjon en livsvarig ytelse. Utvalget er av den oppfatning av ektefellepensjon i private pensjonsordninger som hovedregel bør være livsvarig. Et flertall i utvalget mener imidlertid at ektefellepensjon også bør kunne være opphørende, mens utvalgets medlemmer Veierud og Aabakken vil foreslå at ektefellepensjon, på samme måte som alderspensjon, bare kan være livsvarig, jf spesialmerknadene til § 7-2 annet ledd.

6.6.4 Om avkortning av pensjon til etterlatt mot arbeidsinntekt

I Velferdsmeldingen foreslo Regjeringen en innstramming i folketrygdens pensjoner til etterlatte. Stortingets flertall pekte i innstillingen på at behovet og begrunnelsen for slike ytelser til etterlatte i framtiden vil reduseres som følge av at yrkesaktiviteten blant kvinner økte sterkt på 70- og 80-tallet med derav opparbeidet egen tilleggspensjon, kombinert med gradvis effekt av ordningen med opptjening av pensjonspoeng for omsorg i hjemmet. Det kan virke som om dagens avkortningsregler praktiseres liberalt, slik at etterlatte som ikke har arbeidsinntekt fordi de ikke ønsker å være i arbeid, heller ikke får redusert pensjonsutbetaling. Pensjonsytelsen den etterlatte får, kan med andre ord i en del tilfeller hemme insentivene til yrkesaktivitet blant kvinner. Stortingsflertallet la i innstillingen til Velferdsmeldingen vekt på at:

«selv om yrkesaktiviteten blant kvinner i dag er langt høyere enn for en del år siden, vil likevel etterlattepensjon for en del kvinner gjøre det lite lønnsomt å være eller bli yrkesaktiv siden etterlattepensjonen avkortes mot egen arbeidsinntekt.

Flertallet sluttet seg til at det bør vurderes en justering av folketrygdens regler i retning av at avdøde ektefelles tilleggspensjonsopptjening får mindre betydning. I Stortingsinnstillingen skrev sosialkomiteen videre om folketrygdens ytelser til etterlatte:

«Flertallet viser til at etterlattepensjonen ifølge regelverket skal graderes etter hvor stor inntekt man kan forvente at den gjenlevende vil skaffe seg. Lovens intensjon bør praktiseres slik at ikke etterlatte som har mulighet til arbeid, heller kan heve etterlattepensjon over mange år. Etterlattepensjon skal m.a.o. i utgangspunktet ikke være den måten som etterlatte i yrkesaktiv alder får sin inntekt på over lang tid.

Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende arbeid enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år. En slik eventuell endring av reglene for etterlattepensjon kan selvsagt kun gjelde nye tilfeller.» (Side 90)

Utvalget følger opp Stortingets intensjoner for folketrygdens pensjonsytelser til etterlatte også i foretakspensjonsordninger. Utvalget vil peke på at opphørende ytelser kan være et problem for eldre etterlatte, men at avkortning av ytelsene mot forventet arbeidsinntekt kan være et tilskudd til arbeidslinjen. Avkortningen vil her bidra til at særlig yngre kvinner ikke trekker seg ut av arbeidslivet for å leve på pensjon som etterlatt. Slik tilbaketrekning, selv om det er for relativt få år, vil gjøre det svært vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet etterpå. Det skal derfor etter utkastet § 7-5 gjøres fradrag i pensjoner til etterlatte (ektefelle, partner eller samboer) som ikke har fylt 67 år for forventet ervervsinntekt, med mindre ordningens regelverk har andre bestemmelser. Premien beregnes uten hensyn til ervervsprøving, og det overskytende vil ved avkortning tilføres premiefondet. Hvis ytelsen kommer fra en fripolise, tilfaller det overskytende kollektivet.

Fradragets maksimale størrelse reguleres etter § 7-6 første ledd til 40 pst av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 8 ganger folketrygdens grunnbeløp. Folketrygdpensjonen vil altså allerede være avkortet i sin helhet før pensjon fra foretakspensjonsordning avkortes. Særlig er det i andre ledd lagt vekt på at om det i folketrygden er satt en forventet ervervsinntekt, skal denne legges til grunn i foretakspensjonsordninger. For lave pensjonsytelser, dvs beløp som er mindre enn 10 pst av grunnbeløpet ved inngangen til året, kan det ikke gjøres fradrag. For etterlatt ektefelle som fortsetter i inntektsgivende arbeid etter fylte 67 år, skal ikke forventet, men virkelig ervervsinntekt legges til grunn.

Det følger ikke at en pensjonsordning som har ervervsprøving for etterlatte under 67 år må ha samme ordning for etterlatte mellom 67 og 70 år. I det siste tilfellet er det likevel viktig å oppfordre til fortsatt yrkesdeltakelse, og reduksjon i samlet inntekt på grunn av avkortning kan føre til at pensjonisten velger å fortsette lenger i eget arbeid.

Videre gjelder bestemmelsene i §§ 5-2 til 5-10 tilsvarende for pensjoner til etterlatte.

6.7 Pensjonsordningens midler

6.7.1 Oversikt over gjeldende regler

Livsforsikringsselskapene og pensjonskassene skal til enhver tid være i stand til å oppfylle sine pensjonsforpliktelser. I forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter er det fastsatt regler om kapitaldekning og solvensmargin. I tillegg stilles krav om fondsavsetninger og premieberegning, samt krav til forvaltningen av fondsmidlene. Reglene skal sikre soliditet i selskapene og pensjonskassene.

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 første ledd skal et livsforsikringsselskap i sin årsbalanse føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter livsforsikringsavtalene. Således kan forsikringsfondet nærmest betraktes som forsikringsselskapets gjeld til kundene. Ved pensjonskasseforskriften §§ 2 og 16 er bestemmelsen om forsikringsfond gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser.

Forsikringsfondet skal minst utgjøre differansen mellom kapitalverdien av selskapets framtidige forpliktelser og kapitalverdien av framtidige nettopremier (teknisk premiereserve), jf forsvl. § 8-2 annet ledd. Forpliktelser omfatter i denne sammenheng også garantert avkastning iht forsikringskontraktene. Forsikringsfondet omfatter også tilleggsytelser utover selskapets kontraktsforpliktelser. Etter dagens ordning vil slike tilleggsytelser være de enkelte kontrakters tildelte andel av overskudd, tilleggsavsetninger og kursreserver.

Overskudd dannes f eks når den faktiske avkastningen som selskapet har oppnådd på midlene, samt overskudd på de øvrige forsikringselementene og etter fradrag for kostnadselementene, er høyere enn den renten som ligger til grunn for premieberegningen, dvs grunnlagsrenten 1 . Videre inngår eventuelt overskudd på de øvrige grunnlagselementene. Det følger av forsvl. § 8-1, jf § 3-2, at den andel av overskuddet som selskapet med hjemmel i vedtektene ikke tilbakeholder for betjening og oppbygging av egenkapital 2 , skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene. Overskuddet tildeles årlig den enkelte kontrakt etter kontraktens bidrag til dannelsen av overskuddet og etter nærmere regler fastsatt i forskrift av 1. juni 1990 nr 430 om overskudd i livsforsikring. Andelen av overskuddet framgår av den årlige kontoutskriften som skal sendes kundene innen 1. juni. Andelen av tilleggsavsetninger og kursreserver tildeles ikke med endelig virkning. Etter forskrift av 26. mai 1995 nr 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring, skal kontoutskriften vise kontoens verdiutvikling i løpet av siste år.

Forsikringsvirksomhetsloven (forsvl) regulerer ikke nærmere hvordan overskuddet på kollektive kontrakter skal fordeles mellom foretaket og pensjonsordningens medlemmer. Problemstillingen er drøftet bl a i forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven. Det vises til Ot prp nr 42 (1986-87) side 47-48. Finansdepartementet la her til grunn at overskuddsanvendelsen burde reguleres i forsikringsavtalen og viste til det pågående arbeidet med ny forsikringsavtalelov. Det følger av lov av 16. juni 1989 nr 69 om forsikringsavtaler (FAL) § 19-2 at en kollektiv pensjonsforsikringsavtale skal fastsette om forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstakeren (arbeidsgiver) eller medlemmene 3 . Det følger av 1968-reglene § 7 første ledd at overskudd som iht livsforsikringsavtalen skal godskrives forsikringstakeren (arbeidsgiver), i sin helhet skal overføres til premiefondet.

Ordningen med tilleggsavsetninger, som ble innført høsten 1993, innebærer at livsforsikringsselskapene kan benytte en del av overskuddet til tilleggsavsetninger i forsikringsfondet. Formålet med ordningen er å styrke soliditeten i selskapene ved å gi selskapene anledning til å bygge opp bufferkapital for å kunne møte svingninger i verdipapirmarkedet. Tilleggsavsetningene inngår i forsikringsfondet, men skiller seg fra de øvrige midler i fondet ved at de ikke tildeles kundene med endelig virkning ved den årlige overskuddstildelingen. Tilsvarende gjelder for kursreserver som utgjøres av differansen mellom markedsverdien på selskapenes verdipapirer og bokført verdi. Midlene – tilleggsavsetningen og kursreserven – tilhører likevel kundene på den måten at den enkelte kontrakts andel av tilleggsavsetningene skal tildeles ved utbetaling, gjenkjøp og flytting, jf flytteforskriften § 3-12 (forskrift av 27. november 1991 nr 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring).

Ved endring av pensjonskasseforskriften av 23. april 1996, fikk pensjonskassene tilsvarende adgang til å foreta tilleggsavsetninger for skatteårene 1995 og 1996. Bakgrunnen var pensjonskassenes begrensede muligheter til å dekke eventuelt underskudd med premiefondsmidler. Det vises til at pensjonskassene etter gjeldende standardvedtekter bare kan benytte premiefondsmidler som overstiger 10 ganger årets premie til dekning av underskudd. Ordningen med tilleggsavsetninger for pensjonskasser (og kursreserver etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 for konsernpensjonskasser), samt nevnte adgang i standardvedtektene til dekning av underskudd, ble gjort midlertidig i påvente av utvalgets utredning av premiefondets status.

Premiefond og pensjonsreguleringsfond inngår i pensjonsordningens midler og inngår i forsikringsfondet. Skatteloven § 44 første ledd bokstav k regulerer foretakets fradragsrett for tilskudd til premie- og pensjonsreguleringsfond. 1968-reglene §§ 7 og 8 regulerer anvendelsen av fondsmidlene. Det vises til nærmere omtale nedenfor i avsnitt 6.9 om premiefond og avsnitt 6.10 om pensjonsregulering.

6.7.1.1 Utvalgets forslag

Forvaltning og disponering av midler knyttet til en foretakspensjonsordning skal skje i samsvar med de regler som utvalget foreslår. Utvalget mener at loven bør angi klart hva som menes med midler knyttet til pensjonsordningen. Det vises til utkastet § 8-1 hvor det framgår at en pensjonsordnings midler omfatter premiereserve til sikring av opptjent pensjon til enhver tid, premiefond, tilleggsavsetninger, kursreserver og et nytt fond, kalt pensjonistenes overskuddsfond.

I tilfeller der arbeidstaker slutter før pensjonsalderen, påligger det pensjonsordningen å sørge for at vedkommendes opptjente pensjonsrettigheter sikres ved en fripolise, jf utkastet § 4-7. Videre fastslår § 4-9 i utkastet at fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom den som har mottatt fripolisen og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som har utstedt den. For å skape sammenheng i reglene, finner utvalget det hensiktsmessig å presisere at pensjonsordningens midler ikke omfatter midler knyttet til fripoliser. Det vises til utkastet § 8-1 annet ledd.

Utvalget foreslår en bestemmelse i utkastet § 8-2 om at pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar med reglene i eller fastsatt i medhold av loven. Det foreslås regler om disponering av premiefondsmidler i utkastet kapittel 10. Etter någjeldende regler kan premiefondsmidler anvendes til pensjon også til arbeidstakere som på grunn av høy alder eller arbeidsudyktighet ikke er tatt opp som medlemmer i pensjonsordningen, jf 1968-reglene § 7 nr 2 bokstav d. Etter utvalgets syn bør premiefondsmidler fortrinnsvis benyttes til å sikre pensjonsordningens medlemmer. På denne bakgrunn finner utvalget ikke grunn til å videreføre adgangen til å anvende pensjonsordningens midler til arbeidstakere som ikke er medlemmer. Det foreslås en uttrykkelig bestemmelse om dette i utkastet § 8-2 annet ledd. Det vises i denne sammenheng også til utvalgets forslag om å begrense adgangen til unntak fra hovedregelen om obligatorisk medlemskap for alle arbeidstakere i foretaket, jf særlig utkastet § 3-9 første ledd.

Ved opprettelse av en foretakspensjonsordning, enten ved tegning av kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap eller ved opprettelse av pensjonskasse, sikrer foretaket de pensjonsforpliktelser som det har påtatt seg gjennom arbeidsavtaler. I lys av foretakets posisjon som forsikringstaker eller eventuelt som medlem av pensjonskassens styre, er det viktig at foretakets disposisjonsrett over pensjonsordningens midler begrenses av hensyn til sikring av medlemmenes rettigheter. Blant annet er det viktig å ha regler som sikrer at pensjonsordningens midler ikke kan nyttes til sikring eller dekning av foretakets gjeld.

Adgangen til pantsettelse av et medlems rett etter en kollektiv forsikring er regulert i forsikringsavtaleloven § 19-13. Etter bestemmelsen er det ikke adgang til å pantsette retten etter en kollektiv pensjonsforsikring, jf Ot prp nr 49 (1988-89) s 153. I opptjeningstiden kan retten etter en kollektiv tjenestepensjonsforsikring som hovedregel ikke tjene til gjeldsdekning, jf forsikringsavtaleloven § 16-1. Etter at pensjonen har begynt å løpe, kan medlemmets kreditorer søke dekning i pensjonsutbetalinger innenfor rammen av lov om fordringshavernes dekningsrett av 8. juni 1984 nr 59 (dekningsloven) § 2-7.

Med retten etter en kollektiv pensjonsforsikring må forstås medlemmets andel av premiereserven. Pensjonsordningens midler, slik utvalget definerer det i utkastet, er et videre begrep og omfatter blant annet premiefond og pensjonistenes overskuddsfond. For disse fond foreslås dessuten særlige regler om disponering av midlene. På denne bakgrunn mener utvalget at det er nødvendig med en regel om at pensjonsordningens midler ikke kan stilles som sikkerhet for eller nyttes til dekning av foretakets gjeld. Det vises til utkastet § 8-3 annet ledd.

Videre foreslår utvalget en særlig regel om fordeling av overskudd som tilordnes pensjonsordningen, jf utkastet § 8-5. Det følger av forsikringsavtaleloven § 19-2 annet ledd at en kollektiv pensjonsforsikringsavtale skal fastsette om forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstakeren eller medlemmene. Etter dagens praksis avtales i de fleste tilfeller at det overskuddet som tilordnes pensjonsordningen, skal godskrives foretaket og overføres til premiefond etter 1968-reglene § 7. Utvalget foreslår imidlertid at det gjøres et unntak fra hovedregelen for overskudd fra premiereserven tilknyttet pensjoner som er under utbetaling. Disse midlene bør etter utvalgets syn overføres til pensjonistenes overskuddsfond – og ikke til premiefondet – og nyttes til regulering av pensjoner under utbetaling, jf utkastet § 8-5 annet ledd. Etter utvalgets syn bør hovedregelen være at overskudd tildelt etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 og tilhørende forskrift, i sin helhet godskrives foretaket og overføres til premiefondet. Utvalgets forslag til regler om disponering av overskuddet vil innebære en vesentlig begrensning av den avtalefrihet som forsikringsavtaleloven § 19-2 annet ledd legger til grunn. Utvalget foreslår derfor at forsikringsavtalelovens bestemmelse endres.

Formålet med reglene om pensjonistenes overskuddsfond er å etablere en ordning for oppregulering av pensjoner under utbetaling, se avsnitt 6.10 nedenfor. Midler i fondet skal hvert år benyttes til oppregulering, men kan ikke overstige den årlige oppregulering av folketrygdens grunnbeløp, jf utkastet § 11-2 tredje ledd og § 11-4. Således sikrer en at verdien av pensjonsutbetalingene til pensjonistene i store trekk følger lønns- og prisstigningen. Reglene om pensjonistenes overskuddsfond har i hovedsak samme formål som dagens pensjonsreguleringsfond, men reglene foreslås utformet slik at det er en plikt til årlig oppregulering. I motsetning til dagens regler gjelder plikten uavhengig av om fondet har nådd en viss størrelse. Etter utvalgets vurdering vil det derfor ikke være behov for å videreføre ordningen med pensjonsreguleringsfond. Utvalget foreslår overgangsbestemmelser om avvikling av pensjonsreguleringsfond og overføring av midler til pensjonistenes overskuddsfond. Det vises til nærmere omtale av pensjonsregulering under avsnitt 6.10 nedenfor.

6.7.2 Pensjonskassens forhold til foretaket

Opprettelse av egen pensjonskasse er et alternativ til å tegne kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap for de foretak som ønsker å sikre avtalte pensjonsytelser for de ansatte. En pensjonskasse er et eget rettssubjekt. Den er normalt kapitalisert ved innskudd og eventuelt ansvarlig lån fra foretaket den er opprettet for, men kan også hente inn kapital fra markedet. For å hindre at økonomiske problemer i foretaket forplanter seg til pensjonskassen, gjelder særlige kapitalforvaltningsregler for plassering i verdipapirer utstedt av foretaket og for pensjonskassens lån, eller garanti for lån, til foretaket. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 6.7.3 nedenfor. For å sikre at pensjonskassene er i stand til å oppfylle sine pensjonsforpliktelser, er det særlig viktig at en pensjonskasses midler ikke blandes sammen med foretakets midler. Sett bort fra de tilfeller hvor pensjonskassen, innenfor tillatt ramme, har garantert for foretakets lån, vil pensjonskassens midler ikke hefte for foretakets forpliktelser. Etter utvalgets syn er separasjon av midlene et viktig prinsipp som bør nedfelles i den nye loven om foretakspensjonsordninger. Utvalget foreslår en bestemmelse om forholdet til foretaket i utkastet § 8-3.

Transaksjoner mellom foretak i finanskonsern skal være forretningsmessige, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8. Tilsvarende krav for foretak i samme konsern følger av lov av 13. juni 1997 nr 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov av 13. juni 1997 nr 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) §§ 3-9. Formålet er å hindre at konserninterne transaksjoner prises slik at de innebærer en formuesoverføring mellom foretakene. Etter utvalgets syn kan tilsvarende hensyn anføres på forholdet mellom foretaket og pensjonskassen der pensjonskassen mottar kapitalinnskudd eller ansvarlig lån fra foretaket. Slik utvalget ser det, foreligger det i disse tilfeller en fare for uthuling av pensjonskassens overskudd ved at foretaket gis en for høy avkastning på kapitalinnskudd eller ansvarlig lån. På denne bakgrunn foreslår utvalget en regel om at rente eller utbytte på midler som foretaket har tilført pensjonskassen i form av kapitalinnskudd eller ansvarlig lån, skal stå i rimelig forhold til innskuddet og den risiko som knytter seg til det, jf utkastet § 8-6 første ledd. Innskutt egenkapital betinger vanligvis høyere kapitalavkastning enn lånekapital. Pensjonskassens lån til foretaket er omtalt under avsnitt 6.7.3 nedenfor.

6.7.3 Kapitalforvaltning

Som en del av de samlede soliditetskrav for å sikre at forsikringsselskapene er i stand til å oppfylle sine forpliktelser, er det i forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 og tilhørende forskrift regler for et forsikringsselskaps forvaltning av eiendeler til dekning av forsikringsmessige avsetninger (forsikringsfondet). Ved pensjonskasseforskriften §§ 2 og 9 er forsikringsvirksomhetslovens kapitalforvaltningsregler i stor utstrekning gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 første ledd inneholder en forsvarlighetsstandard og generelle krav til et forsikringsselskaps kapitalforvaltning. De generelle krav innebærer at selskapet i forvaltningen plikter å ivareta hensyn til både sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning. § 7-4 annet ledd gir hjemmel for Kredittilsynet til å pålegge et selskap å endre en plassering innen en fastsatt frist dersom Kredittilsynet finner at plasseringen er i strid med lov eller forskrift, eller for øvrig er gjort på ubetryggende eller åpenbart uheldig måte.

Gjeldende regler inneholder i tillegg visse kvantitative plasseringsbegrensninger, jf forskrift av 23. april 1997 nr 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Forskriften regulerer uttømmende hvilke typer eiendeler som kan dekke de forsikringsmessige avsetningene. Et forsikringsselskap kan plassere inntil 20 pst av eiendeler til dekning av forpliktelsene i aksjer, andre selskapsandeler og andeler i verdipapirfond som etter vedtektene helt eller delvis plasserer midler i aksjer.

Plassering i rentebærende obligasjoner og fordringer som ikke har tinglyst tilfredsstillende pantesikkerhet mv, samt fast eiendom som ikke kan karakteriseres som omsettelig bolig og kontor/forretningseiendom, må til sammen ikke overstige 30 pst av eiendeler til dekning av forsikringsmessige avsetninger. Forskriften inneholder i tillegg to generelle begrensningsregler som retter seg mot plasseringer i unoterte verdipapirer og lignende, og plasseringer i usikrede utlån, jf kapitalforvaltningsforskriften § 7. I tillegg stilles det krav om valutamatching, dvs krav om at tilgodehavende i en valuta til enhver tid skal motsvare minst 80 pst av selskapets forsikringsmessige avsetninger i samme valuta.

Videre gjelder begrensinger i adgangen til å plassere i verdipapirer fra en enkelt utsteder. Lovens generelle krav om risikospredning innebærer at bare en viss del av eiendelene kan plasseres hos en enkelt utsteder/låntaker. Et livsforsikringsselskap kan ikke eie verdipapirer utstedt av en enkelt utsteder eller ha fordringer på en enkelt debitor som til sammen utgjør mer enn 3 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger. Et livsforsikringsselskap kan videre plassere inntil 2 prosent av forsikringsmessige avsetninger i fast eiendom. Sikkerhetshensynet ligger også til grunn for regelen i forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 (og pensjonskasseforskriften § 2), hvor det er fastsatt at et forsikringsselskap (eller en pensjonskasse) ikke kan eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 pst av aksjene eller andelene i ett foretak.

Ved endring av pensjonskasseforskriften 23. april 1997, er enkelte av bestemmelsene i forskriften for livsforsikringsselskaper av samme dato gitt tilsvarende anvendelse, jf pensjonskasseforskriften § 9. Dette gjelder bl a de generelle plasseringsbegrensningene. Kredittilsynets veiledende norm er at pensjonskassers eiendeler tilsvarende inntil 50 prosent av ansvarlig kapital kan plasseres hos en enkelt utsteder/låntaker. Pensjonskasseforskriften § 9 har i tillegg enkelte særregler om pensjonskassens forhold til foretaket. En pensjonskasse kan ikke eie aksjer, eierandeler eller andre former for ansvarlig kapital i foretaket. Pensjonskassens beholdning av andre verdipapirer utstedt av foretaket, samt lån til foretaket eller garanti for lån til foretaket, skal ikke overstige 20 pst av pensjonskassens forvaltningskapital. Med lån forstås også innskudd, dersom foretaket pensjonskassen er opprettet for, er en bank. Slike plasseringer må være sikret med pant innenfor 50 pst av forsvarlig verdi av pantet, med unntak for innskudd i bank og lån med såkalt negativ pantsettelsesklausul. 20 prosent-begrensningen gjelder samlet (konsolidert) for alle foretak i samme konsern. Videre må pensjonskassens utlån mv til foretaket og plassering i fast eiendom som leies eller på annen måte brukes av det foretaket som pensjonskassen er opprettet for, eller av annet foretak i samme konsern, samlet ikke overstige 35 pst av eiendeler til dekning av forsikringsmessige avsetninger.

Pensjonskasseforskriften stiller ikke krav til nivået på avkastningen på pensjonskassens lån til foretaket, men Kredittilsynet har ut fra lovens generelle krav om forvaltning under hensyn til avkastning, lagt til grunn at renten på lån til foretaket skal settes lik markedsrenten for tilsvarende lån (jf Kredittilsynets rundskriv nr 28/93 av 19. august 1993).

For forvaltning av midler i premie- og pensjonsreguleringsfond, gjelder forskrift av 21. november 1989 nr 1170, fastsatt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven § 7-9. Forskriftens bestemmelser gjelder tilsvarende for pensjonskasser, jf pensjonskasseforskriften § 13. Pensjonsreguleringsfond kan bare opprettes i og forvaltes av den pensjonsinnretning der tjenestepensjonsordningen er opprettet. Premiefond kan også opprettes i og forvaltes av bank. Premiefond er da et kapitalbeløp (bankinnskudd), med klausuler mht disponeringsadgang. Midlene skal forvaltes i samsvar med de regler som gjelder for forvaltningsinstitusjoner, jf forskriften § 6.

6.7.3.1 Utvalgets forslag

Privat tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven tegnes i et livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, jf 1968-reglene § 1 bokstavene a) og b). Således kommer de til enhver tid gjeldende kapitalforvaltningsregler til anvendelse ved forvaltningen av pensjonsordningens midler. Etter utvalgets syn bør dette klart framgå av den nye loven om foretakspensjonsordninger. Det vises til utkastet § 8-4 første ledd.

Ut fra lovens krav om best mulig avkastning innenfor rammen av sikkerhet og risikospredning, og for å hindre formuesoverføringer mellom pensjonskassen og foretaket som ikke er forretningsmessige, foreslår utvalget en bestemmelse om at renten på pensjonskassens lån til foretaket eller pensjonsordningens medlemmer skal settes lik markedsrenten for tilsvarende lån. Utvalget understreker at de rentesatser som benyttes skal være satt ut fra forretningsmessige hensyn, og mener at de rentesatser som bankene tilbyr, normalt vil gi god veiledning om rentenivået. Utvalget finner det misvisende å knytte nivået til normalrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold, fordi denne renten er fastsatt ut fra andre, ikke forretningsmessige hensyn. Det vises til utkastet § 8-4 annet ledd.

6.7.4 Krav til ansvarlig kapital i pensjonskasser

1. juli 1993 ble krav til ansvarlig kapital gjort gjeldende for pensjonskasser, jf pensjonskasseforskriften § 8. Med enkelte unntak er forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 med tilhørende forskrifter gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. En pensjonskasse skal innen 31. desember 1997 ha en kapitaldekning som til enhver tid utgjør minst 8 prosent (minst 10 prosent for pensjonskasser med forvaltningskapital på mindre enn 10 millioner kroner), av eiendeler og forpliktelser utenfor balansen beregnet etter et risikovektet beregningsgrunnlag etter nærmere regler i forskrifter fastsatt 1. juni 1990 nr 435 og 22. oktober 1990 nr 875. Et minstekrav for å drive virksomhet er at pensjonskassen har en kjernekapital på minst 200 000 kroner. Beregningsforskriften (1. juni 1990 nr 435) regulerer sammensetningen av den ansvarlige kapital. Etter § 3 nr 13 har Finansdepartementet adgang, på nærmere angitte vilkår, til å samtykke i at annen kapital enn oppregnet i § 3 nr 1-11 (aksjekapital, ulike fond mv), skal regnes som kjernekapital ved beregningen.

Begrunnet i store premiefond har flere foretak på vegne av pensjonskassen søkt Finansdepartementet om samtykke til å benytte premiefondsmidler som ansvarlig kapital. Foretakene finner det lite rimelig å måtte skyte inn kapital eller yte ansvarlige lån til pensjonskassen så lenge premiefondet er vesentlig større enn det med rimelighet trenger å være. Det er i denne sammenheng vist til at alt overskudd som tildeles foretaket skal overføres til premiefondet. Departementet har ikke gitt slikt samtykke. Ansvarlig kapital har til formål å være en buffer mot tap som måtte oppstå som følge av pensjonskassens forvaltning av midlene. Dette formålet ligger utenfor 1968-reglene § 7 om anvendelsen av premiefondsmidler. I alle tilfeller oppfyller ikke premiefondet vilkårene i annet og fjerde punkt i beregningsforskriften § 3 nr 13. Vilkåret i § 3 nr 13 annet punktum om at fondet skal kunne nyttes til dekning av tap eller underskudd ved løpende drift, anses ikke som oppfylt fordi det er foretaket som disponerer over premiefondet. Vilkåret i fjerde punktum i § 3 nr 13 om at kapitalen ikke skal kunne tilbakeføres uten ved avvikling, kan heller ikke anses som oppfylt fordi foretaket løpende kan belaste premiefondet for årlig premie.

Utvalgets forslag bygger på at premiefondsmidler fortsatt ikke skal kunne nyttes til dekning av tap som følge av forvaltningsmessig risiko, se avsnitt 6.9.7. Samtidig foreslår utvalget å innføre et tak for premiefondets størrelse og regler for tilbakeføring av midler til foretaket, jf utkastet § 10-4. Det vises til nærmere omtale av ulike problemstillinger i tilknytning til premiefond i avsnitt 6.9 nedenfor.

6.8 Premie, premiereserve mv

6.8.1 Premiereserve

Ser en bort fra adgangen til å opprette tariffestet pensjonsordning godkjent av Helse- og sosialdepartementet, må en pensjonsordning etter skatteloven i henhold til § 1 i 1968-reglene vært sikret enten i forsikringsteknisk oppbygget pensjonskasse eller i en kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap. Forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter setter krav til oppbygging av premiereserve i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.

For pensjonsordninger kan premiereserven noe forenklet defineres som nåverdien av opptjente pensjonsrettigheter etter pensjonsordningens pensjonsplan, fratrukket nåverdien av framtidige premieinnbetalinger. Ved bruk av terminpremier opphører premieinnbetalingen som tidligere nevnt på et avtalt tidspunkt. For pensjonsordninger i henhold til 1968-reglene er dette tidspunktet pensjonsalderen. For pensjonister er premiereserven derfor nåverdien av gjenstående pensjonsutbetalinger.

Forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 som også er gjort gjeldende for pensjonskasser, bestemmer at det skal foreligge et forsikringsfond, og at det i forsikringsfondet skal avsettes nettopremiereserver. Hvorvidt det er brutto- eller nettopremiereserver som skal avsettes i forsikringsfondet, har for øvrig vært vurdert ved en rekke anledninger, senest av Harlemutvalget. Hovedargumentene er at bruttopremiereserven gir bedre sammenheng mellom regnskap og avsetninger og de forutsetninger som er gjort i beregningsgrunnlaget. Denne metoden anses derved å være i bedre overensstemmelse med god regnskapsskikk. Nettopremiereserven gir derimot bedre sikkerhet dersom beregningsgrunnlagets forutsetninger skulle svikte. De engangskostnader som påløper ved tegning av forsikringen, skal etter denne metoden utgiftsføres i regnskapsåret. Reglene gir adgang til å gjøre fradrag for en del av de påløpne engangskostnadene, jf lov om forsikringsselskaper av 1911 § 81 som gjelder inntil videre, jf § 15-4 i forsikringsvirksomhetsloven. Det er imidlertid bare et fåtall av livsforsikringsselskapene som har benyttet seg av muligheten til å gjøre slikt fradrag.

Forsikringsvirksomhetslovens krav til premiereserve har også betydning for det enkelte medlems opptjening av rettigheter i en pensjonsordning. Det enkelte medlem som omfattes av pensjonsordningen har i henhold til § 13 i 1968-reglene til enhver tid rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av den premiereserve som er oppsamlet for vedkommende.

6.8.1.1 Utvalgets forslag

Lovutkastet § 9-1 retter seg i motsetning til forsikringsvirksomhetsloven mot foretaket. Forslaget til § 9-1 må ses i sammenheng med at foretaket har et ansvar for å sørge for at pensjonsordningen til enhver tid har en tilstrekkelig premiereserve som sikrer medlemmene opptjening av rettigheter i samsvar med det lineære prinsipp. Bestemmelsene i § 9-1 innebærer at forhold som lønnsregulering eller forbedring av pensjonsplan, vil utløse en plikt for foretaket til å sørge for kapitaltilførsel til ordningen for å dekke opp nødvendig krav til premiereserve.

Det presiseres at forslaget til § 9-1 ikke innebærer at foretaket eksempelvis blir ansvarlig for en underdekning i en pensjonskasse som skyldes tap i kapitalforvaltningen og lignende (eller feil i premieberegning som forsikringsselskapet eller pensjonskassen må anses ansvarlig for). Forslaget innebærer således ikke at foretaket blir ansvarlig for en forsikringsteknisk underbalanse i en pensjonskasse som skyldes et tap som måtte overstige summen av den ansvarlige kapital (garantifondet) og pensjonskassens premiefond.

6.8.1.2 Særskilte regler ved opprettelse av pensjonsordninger

I henhold til 1968-reglene er hovedregelen at det ved opprettelse av en pensjonsordning, skal medregnes tjenestetid før opprettelsestidspunktet. 1968-reglene § 6 nr 2 bokstav b åpner imidlertid for at det kan ses bort fra tjenestetid før opprettelsen av pensjonsordningen.

For en pensjonsordning som finansieres ved årlig premie, vil utgiftene ved medregning av tjenestetid før opprettelsen, fordeles over hele tidsperioden fra opprettelsen til den enkeltes pensjonsalder, jf beskrivelsen av prinsipper for årlig premie i avsnitt 4.2 (se boks 4.1) og premieinnbetalingstid i avsnitt 6.3.2. Ved innføring av lineær opptjening vil premien bli svært høy i opprettelsesåret dersom tjenestetid før opprettelsen medregnes. Utvalget antar at den høye premien kan medføre at slik medregning ikke gjøres. For å gi arbeidsgiver en reell valgmulighet mht medregning av tidligere tjenestetid, og for å motvirke urimelige forskjeller mellom arbeidstakerne, foreslår utvalget en viss lemping av kravet til at rettighetene skal være fullt dekket til enhver tid. Utvalget foreslår at innbetaling til dekning av premiereserve for den delen av rettighetene som skyldes medregning, kan fordeles over opprettelsesåret og de to påfølgende år. Det vises til lovutkastet § 9-2 (3).

6.8.2 Premier

6.8.2.1 Tilsyn med premiefastsettelse

Lov om forsikringsvirksomhet § 7-6 annet ledd er sentral når det gjelder de beregningsgrunnlag som benyttes. I nevnte bestemmelse heter det at livsforsikringsselskapet skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til livsforsikringsselskapets økonomi. Det heter videre at premiene skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for oppfyllelse av de inngåtte forsikringsavtaler.

Kredittilsynet skal føre kontroll for å påse at de premier som benyttes er i samsvar med dette. Kredittilsynet kan etter delegasjon fra Finansdepartementet i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 fjerde ledd forby bruk av premier som departementet finner er ubetryggende eller urimelige. Forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 annet og fjerde ledd er i pensjonskasseforskriften gjort gjeldende for pensjonskasser. I tillegg gir forskrift om premier og forsikringsfond i livsforsikring av 15. september 1997 nr 1005 utfyllende regler til forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 8-2.

6.8.2.2 Generelt om premiefastsettelse

I henhold til 1968-reglene § 11 nr 1 skal premie til en tjenestepensjonsordning beregnes under forutsetning av årlig betaling inntil nådd pensjonsalder eller tidligere død. 1968-reglene forutsetter således bruk av årlig premie med en premiebetalingsperiode fra medlemmets innmelding til vedkommendes pensjonsalder eller tidligere død. 1968-reglene har for øvrig bestemmelser som gir Kredittilsynet adgang til å godkjenne premiebetaling ut over fastsatt pensjonsalder, og at premiebetalingen kan opphøre ved laveste tillatte pensjonsalder for det aktuelle yrke, dersom denne er lavere enn fastsatt pensjonsalder.

Ved å benytte prinsippet med årlig premie vil de enkelte årspremier bli like store. Uforandret beregningsgrunnlag, pensjonsgrunnlag og pensjonsplan vil således gi like store premiebeløp hvert år i premieinnbetalingstiden. En slik situasjon er imidlertid ikke særlig realistisk. I de fleste pensjonsordninger er størrelsen av pensjonene knyttet opp til den enkeltes lønn til enhver tid, slik at de nominelle ytelser som pensjonsordningen skal dekke, vil øke i løpet av premieinnbetalingstiden. Dette innebærer følgelig at premiebeløpet også stadig er økende.

Det er imidlertid ikke bare premiebeløpets størrelse som er av betydning, men også den opptjening av pensjonsrettigheter som finner sted i løpet av den perioden det innbetales premie for et medlem. I en normal situasjon med en viss lønnsøkning som får innvirkning på medlemmets rettigheter, vil opptjeningen av pensjonsrettigheter pr år ikke øke særlig raskt i de yngre aldre. Mot slutten av premieinnbetalingstiden vil opptjeningen bli betydelig høyere for hvert år. Denne effekten er spesielt stor i de siste år før pensjonsalderen. Dette har sammenheng med at det blir stadig færre år å finansiere en forhøyelse av pensjonsrettighetene på, jo eldre medlemmet blir.

6.8.2.3 Premiefastsettelse for lineær opptjening

1968-reglene har bestemmelser som angir at det ikke er noe til hinder for at pensjonsordningen finansieres ved engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, supplert med årets risikopremie for udekket andel av fastsatt pensjon.

Bruk av engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, gir såkalt lineær opptjening av pensjonsrettigheter. Lineær opptjening medfører at opptjeningen generelt får en noe annen profil enn i tilfellet med ordinære årlige premier, ved at den rettighet som opptjenes er like stor hvert år. Dette har også innvirking på utviklingen av premiebeløpet som skal innbetales hvert år i premieinnbetalingstiden. Premiebeløpets nominelle verdi vil være høyere i yngre aldre i forhold til opptjening med årlig premie, men til gjengjeld vil effekten med til dels kraftig økning i de siste årene før pensjonsalderen bli dempet. På den annen side vil premien være vesentlig høyere i de årene det er lønnsregulering. Dette skyldes at dette årets premie skal dekke økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkningen for tidligere tjenestetid i pensjonsordningen. Muligheten for bruk av lineær opptjening benyttes i svært liten grad av livsforsikringsselskapene og de private pensjonskassene.

6.8.2.4 Premiefritak under uførhet

Premiefritak under uførhet er en ordning som dekker premieinnbetalingen for et medlem i den perioden vedkommende er ufør. Isolert sett kan premiefritak betraktes som en forsikring som medfører at arbeidsgivers og arbeidtakers del av premien dekkes av livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen så lenge uførheten varer eller inntil premieinnbetalingstiden utløper. I prinsippet er premiefritak en uførepensjon hvor ytelsen er lik premien for de øvrige ytelsene i pensjonsordningens pensjonsplan. Hvis en pensjonsordning omfatter uførepensjon, er premiefritak under uførhet normalt en integrert del av uføredekningen. Dersom uførepensjon ikke omfattes, kan den enkelte arbeidsgiver velge om premiefritak skal tilknyttes pensjonsytelsene. Ordningen med premiefritak kan etableres uavhengig av finansieringssystem.

6.8.2.5 Utvalgets forslag

Regjeringen har i Velferdsmeldingen fremmet forslag om innføring av obligatorisk lineær opptjening, jf nærmere omtale i avsnitt 4.2, 6.3.3 og om overgang til nytt lovverk i kapittel 7. Dette er et av de forslagene som utvalget i sitt mandat er bedt om å legge særlig vekt på. Under den vurdering som utvalget har foretatt, så man at det finansieringssystem som benyttes i dag også har fordelaktige sider. Dette kommer først og fremst til uttrykk ved at en eventuell forbedring i pensjonsgrunnlaget (lønnsgrunnlaget) eller pensjonsplanen, kan finansieres over en lengre periode, og ikke i det året endringen foretas. Derved vil premieinnbetalingen fra år til år ikke bli så fluktuerende som ved lineær opptjening. Denne effekten blir mindre jo kortere tid det er igjen til pensjonsalderen. I en pensjonsordning med stor spredning i alderssammensetningen blant medlemmene, vil heller ikke effekten med økende premie med økende alder bli så uttalt.

Arbeidsgiver må ved obligatorisk lineær opptjening finansiere økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkninger samme år som lønnsøkningen finner sted, og kan ikke skyve disse inn i framtiden som i dag. Utvalget anser det som en stor fordel at pensjonsmessige merkostnader som følge av lønnsøkninger, blir bedre synliggjort i foretakene. Et annet viktig siktemål med utvalgets forslag er å motvirke tendenser til at eldre arbeidstakere blir støtt ut fra arbeidslivet ved at en større andel av finansieringen av økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkninger tas tidligere i yrkeskarrieren, slik det ble understreket både Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne. Utvalget vil etter en samlet vurdering gå inn for å anbefale obligatorisk lineær opptjening, jf avsnitt 6.3.3.

Med årets premie etter lovutkastet § 9-2 forstås summen av engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, og årets risikopremie for udekket andel av fastsatt pensjon. Årets premie inkluderer også premie til dekning av økt pensjon som følge av lønnsøkning eller forbedring av pensjonsplan. I år med betydelig lønnsøkning, kan premieøkningen bli svært høy. Utvalget finner det rimelig at premieutgiftene i slike tilfeller kan fordeles over flere år. Det foreslås derfor at en nærmere angitt del av premien på bestemte vilkår kan innbetales i det etterfølgende år. Det vises til lovutkastets § 9-2 (2). Denne regelen gjøres også gjeldende dersom premieutgiftene på samme måte øker som en følge av at beregningsgrunnlaget endres, jf utkastet 9-5 (2).

Premie til dekning av økt pensjon ved forbedring av pensjonsplan skal som nevnt inkluderes i årets premie. En vesentlig forbedring, som f eks innføring av en ny ytelse eller betydelig økning av kompensasjonsnivået, kan medføre at premien i endringsåret blir svært høy. Utvalget ser det ikke som ønskelig at denne effekten av lineær opptjening skal forhindre at pensjonsplaner blir forbedret. Det foreslås derfor at Kredittilsynet kan samtykke i at det benyttes en opptrappingsplan for en periode på inntil tre år. Det vises til lovutkastet § 11-1 (2).

Som omtalt vil premien ved lineær opptjening kunne bli svært høy i de år det er lønnsøkning. Det foreslås derfor adgang til å utsette innbetalingen av deler av premien til neste år. Forutsetningen er imidlertid at premien er vesentlige høyere enn gjennomsnittet for de foregående tre år, og det er kun den del av premien som overstiger innestående på premiefondet, som kan innbetales året etter. Særlig vil reglene i § 5-6 bidra til at utslagene ved store lønnssprang og de siste ti år før pensjonsalder blir redusert.

Pensjonsalderen er normalt 67 år for alle medlemmer av pensjonsordninger i henhold til 1968-reglene, som følge av at 67 år i praksis er folketrygdens pensjonsalder. Unntak gjelder for de yrkesgrupper eller enkeltpersoner som i henhold til Sosial- og helsedepartementets godkjennelse har lavere pensjonsalder. Inntil 1973 var folketrygdens pensjonsalder 70 år, og etter gjeldende lov om folketrygd er aldersgrensen 70 år med adgang til å gå av ved fylte 67 år. I mange pensjonsordninger som er etablert før eller kort tid etter innføring av folketrygden, forekommer det fortsatt pensjonsalder som er høyere enn 67 år. Kredittilsynet kan godkjenne at premien fastsettes slik at premiebetalingsperioden løper utover pensjonsalderen. Er pensjonsalderen for den aktuelle gruppe satt lavere enn laveste tillatte pensjonsalder, kan premien fastsettes slik at premieinnbetalingen opphører ved laveste tillatte pensjonsalder. Utvalget finner det hensiktsmessig å videreføre sistnevnte prinsipp, jf utkastet § 9-3 (2). Adgangen til å få godkjennelse for at premieinnbetaling ut over pensjonsalder fastsettes i regelverket, har ikke hatt noen praktisk betydning i senere tid og foreslås derfor ikke videreført.

Det er normal praksis å benytte premiefritak ved uførhet når pensjonsplanen omfatter uførepensjon, jf avsnitt 6.8.2.4. Utvalget foreslår at denne praksisen gjøres obligatorisk, jf utkastet § 9-3 (2) og (3). Dette innebærer en endring i forhold til 1968-reglene som angir uførepensjon og premiefritak som separate ytelser som i prinsippet kan inngå i pensjonsplanen uavhengig av hverandre. Etter utvalgets forslag vil premiefritak alltid være en integrert del når pensjonsplanen omfatter uførepensjon. Det legges til grunn at premiefritak fortsatt kan inkluderes på frivillig basis når pensjonsplanen ikke omfatter uførepensjon.

Det følger av 1968-reglene at premiebetalingsperioden løper til pensjonsalder. Hvis medlemmet dør før pensjonsalder, og pensjonsplanen omfatter ytelser til etterlatte, skal det ikke innbetales ytterligere premier etter dødsfallet. Dette følger av de alminnelige forsikringstekniske prinsipper, som medfører at risikopremien skal ivareta eventuell udekket reserve når et forsikringstilfelle inntreffer. Det er ikke naturlig å legge andre prinsipper til grunn med de forsikringstekniske metoder som benyttes i dag, og som mest sannsynlig fortsatt vil bli benyttet. Prinsippet om at premieinnbetaling opphører ved død før pensjonsalder, fremgår eksplisitt av lovteksten, jf utkastet § 9-3 (4).

6.8.3 Arbeidstakers premieinnbetaling

Innen kollektiv pensjonsforsikring inngås forsikringsavtalen mellom arbeidsgiveren og livsforsikringsselskapet. Det er således arbeidsgiveren som står ansvarlig for forsikringen. 1968-reglene tillater imidlertid at arbeidstakerne bidrar med en andel av premien. For arbeidstakerne er premien fradragsberettiget i alminnelig inntekt, men ikke i personinntekt. Det innebærer at arbeidstakeren opptjener rettigheter i folketrygden basert på den andel vedkommende betaler. Slik sett har arbeidstakeren en fordel av å betale en andel av premien.

Tidligere var det ikke uvanlig at arbeidstakerne betalte en andel av premien, men i de ordninger som er startet opp de senere år har dette forekommet kun unntaksvis. Trenden synes nå å gå i retning av en viss gjeninnføring av slik arbeidstakerandel som virkemiddel for å senke arbeidsgivernes kostnader til pensjonsordninger. En oversikt over utbredelsen av slik egenandel er gitt i avsnitt 3.3.

I dag er praksis at om arbeidstaker betaler tilskudd, må arbeidsgiver betale tilskudd av minst samme størrelse. Med utgangspunkt i bestemmelser i 1968-reglene, som for så vidt gjelder suppleringsfond, antas at årlig tilskudd fra arbeidstakerne ikke for noens vedkommende skal overstige et beløp svarende til en fjerdedel av folketrygdens grunnbeløp. Utvalget går i utkastet § 9-4 (1) inn for at om arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, kan det årlige tilskudd for hver arbeidstaker ikke settes høyere enn 4 prosent av arbeidstakerens pensjonsgivende lønn. Tilskudd fra en arbeidstaker skal ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av den premie som skal betales for arbeidstakeren, jf utkastet § 9-4 (2). Utvalget går inn for at arbeidstakere som har betalt del av premien ikke gis spesielle rettigheter ved overskuddsdeling eller i opphørsreglene.

6.8.4 Endring av det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget

6.8.4.1 Avtaleforholdet

Tradisjonelt har en forsikringsavtale vært en avtale mellom forsikringstaker, dvs foretak, og livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som binder disse partene til bestemte ytelser og motytelser over en lang periode. Forsikringstakerens forpliktelse er, generelt sett, å innbetale en på forhånd fastsatt terminpremie eller engangspremie.

Innen kollektiv pensjonsforsikring vil den faktiske premien som forfaller hvert år endres ved at medlemmer trer ut av pensjonsordningen eller nye medlemmer kommer til, gitt at pensjonsgrunnlaget ikke endres. Dette kan imidlertid ikke regnes som endring av premie i forhold til avtalen.

Forsikringstaker har i henhold til forsikringsavtaleloven § 12-3 rett til å si opp avtalen når som helst når ikke annet er bestemt i forsikringsavtalen. Forsikringsselskapet er gitt en meget begrenset adgang til å si opp avtalen dersom opplysningspliktsreglene er brutt, jf forsikringsavtaleloven § 12-4, men forsikringsavtaleloven § 19-8 gir forsikringsselskapet i kollektiv livsforsikring adgang til å ta forbehold i avtalen om at det kan endre vilkår og premie i forsikringstiden.

Forsikringsavtaleloven må ses i sammenheng med forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser om tilsyn med premier og vilkår i livsforsikring, herunder krav til at forsikringsvilkår og premier skal være rimelige. Det er lagt til grunn i forarbeidene til loven at Kredittilsynet må kunne gi generelle retningslinjer om hva som kan godtas i relasjon til lovens §§ 7-6 og 7-7. Kredittilsynet har gitt retningslinjer som setter rammer for hvilke endringer i premie og forsikringsvilkår som er akseptable.

6.8.4.2 Kredittilsynets retningslinjer for endring av beregningsgrunnlag

Kredittilsynets styre fattet i 1990 et prinsippvedtak mht adgangen til endring av premie og forsikringsvilkår i forsikringstiden. Innen kollektiv pensjonsforsikring tillates en endringsklausul i forsikringsvilkårene som gir selskapet rett til å forhøye premiesatsene for løpende kontrakter. Forutsetningen er at selskapets kapitalavkastning eller omkostningene er vesentlig forskjellige fra forutsetningene i beregningsgrunnlaget for premien. Beregningsgrunnlaget bør normalt ikke revideres oftere enn hvert femte år for løpende kontrakter.

6.8.4.3 Nærmere om endringer i beregningsgrunnlaget

En endring av det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget krever forsikringstekniske omregninger av premie og premiereserve. Slike omregninger foretas på bakgrunn av rent forsikringstekniske prinsipper basert på de forsikringstekniske forutsetninger innen bransjen kollektiv pensjonsforsikring, og på bakgrunn av de regler og retningslinjer som til enhver tid gjelder innen denne bransjen, jf foregående avsnitt. I henhold til 1968-reglene § 13 må det også foretas en vurdering i forhold til den rett til opptjent pensjon som disse bestemmelsene fastsetter for pensjonsordninger som er godkjent etter skatteloven.

Konsekvensene av endringer i beregningsgrunnlaget, vil avhenge av hvilke beregningselementer som endres, hvilke endringer som foretas og om det er en kombinasjon av elementer som endres. Eksempelvis vil en nedsettelse av grunnlagsrente føre til høyere premie, og at nødvendige avsetninger til premiereserve øker. Den foreliggende premiereserve vil således være for lav i forhold til det nye beregningsgrunnlaget. En økning av kostnadselementene vil medføre høyere premie, men vil ikke ha innvirkning på netto premiereserve. Virkningene av en endring i risikoelementene kan slå positivt eller negativt ut i premien avhengig av hvilket risikoelement som endres og hva endringen består i. Som følge av slike ulike utslag vil enhver endring i beregningsgrunnlaget ikke kunne beskrives og kvantifiseres utfra generelle kriterier. Det er nødvendig å foreta eksplisitte beregninger for den enkelte kontrakt for å fastsette konsekvensene.

I beregningsgrunnlaget for kollektiv pensjonsforsikring er det for tiden aktuelt med endringer i samtlige risikoelementer. Kredittilsynet har derfor tatt initiativ overfor livsforsikringsselskapene til en revurdering av disse elementene. Bakgrunnen for at det er nødvendig med en slik revurdering, er endrede forhold innen dødelighet og uførhet. I tillegg antas det å foreligge følgende markante avvik fra gjeldende forutsetninger:

• giftermålshyppigheten er lavere, særlig for yngre aldersgrupper

• gjennomsnittlig aldersdifferanse mellom ektefeller har endret profil mellom de ulike aldersgrupper

• gjennomsnittlig antall barn er redusert

• gjennomsnittsalderen for barn ved inntrådt forsikringstilfelle er redusert

Videre kan det ikke kreves at den person som sikres ytelser ved forsikredes død, er den forsikredes ektefelle. Skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap kan føre til at pensjonsrettighetene må deles på flere personer. Ekteskapslovgivningen regulerer hvordan pensjonsrettigheter skal fordeles mellom ektefelle på dødstidspunktet og avdødes eventuelle fraskilte ektefelle. Dessuten er det, særlig i de senere år, på ulike måter etablert andre samlivsformer enn ekteskap. Lov om registrert partnerskap sikrer registrerte partnere samme rettigheter som ektefeller på mange områder, herunder rett til ektefellepensjon. Det er derfor nødvendig å tilpasse beregningsgrunnlaget til denne realiteten. Samboer av motsatt kjønn kan ikke sikres pensjon på tilsvarende vilkår som ektefeller innenfor rammen av 1968-reglene. I utkastet § 7-8 foreslås det at pensjonsordningen i regelverket kan omfatte pensjon til etterlatt samboer. Ved en revurdering av grunnlagselementene for etterlatteytelser, må også dette forholdet tas med i betraktningen.

På bakgrunn av henstilling fra Kredittilsynet, har samtlige livsforsikringsselskaper i den senere tid innført forhøyede uføreelementer i beregningsgrunnlaget. Det skulle derfor for de fleste selskapers del ikke være behov for en fornyet gjennomgang av disse grunnlagselementene i de nærmeste år. Endrede dødelighetsforutsetninger kan imidlertid også få konsekvenser for fastsettelse av premien for uførepensjon. De private pensjonskassene har bare i liten grad foretatt endringer i uføreelementene, og er derfor pålagt å foreta en vurdering av den enkelte pensjonskasses behov for endringer på dette området.

6.8.4.4 Utvalgets forslag

Ved gjeldende finansieringssystem med bruk av årlige premier, vil en endring av beregningsgrunnlaget som medfører økt behov for avsetninger i premiereserve, medføre at de resterende premier fram til pensjonsalder øker for det enkelte medlem. Økningen vil med andre ord bli finansiert over perioden fram til det enkelte medlems pensjonsalder. Ved lineær opptjening skal ideelt sett enhver endring, enten i beregningsgrunnlaget, pensjonsgrunnlaget eller pensjonsplanen, finansieres ved en engangspremie i det året endringen foretas. Dette er en forutsetning for å oppfylle kravet om at pensjonsordningen skal ha en premiereserve som er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene har opptjent ved hvert enkelt års utgang, samt at pensjonsordningen hvert år skal tilføres den premie som er nødvendig for å sikre den rett som er opptjent i løpet av året, jf utkastet §§ 9-1 og 9-2. Konsekvensene av en endring av beregningsgrunnlaget kan bli en betydelig premieøkning i endringsåret, og lovutkastet tar derfor høyde for at deler av premieinnbetalingen kan fordeles over flere år.

Utvalget har på denne bakgrunn kommet til at lovutkastet bør inneholde en bestemmelse (utkastet § 9-5) som gir Kredittilsynet rett til å kreve at beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen blir endret når dette er påkrevet for å gi betryggende sikkerhet for pensjonsrettighetene under ordningen. En slik forsterkning av beregningsgrunnlaget vil normalt måtte føre til premieforhøyelse, jf reglene om beregning av premien i utkastet § 9-3. Etter forsikringsavtaleloven § 19-8 har selskapet adgang til å ta forbehold i avtalen om endring av vilkår og premie. Utvalget antar at regelverket regelmessig bør inneholde uttrykkelig forbehold med hensyn til premie- og vilkårsendring for tilfeller hvor vesentlige forutsetninger for beregningsgrunnlaget viser seg å ikke holde stikk, jf utkastet § 9-5 (3). Premien kan øke kraftig ved en styrking av grunnlagselementene, og utvalget har derfor gjort § 9-2 (3) gjeldende også her slik at det er adgang til å innbetale premietillegget med en tredel i hvert år framover.

Disse bestemmelser må ses i sammenheng med de alminnelige krav i utkastet §§ 9-1 og 9-2 som, i samsvar med prinsippet om lineær opptjening, har til formål å sikre at kostnadene knyttet til en pensjonsordning skal dekkes etter hvert som de påløper og pensjonsrettigheter oppstår. Forutsetningen er således at pensjonsordningen til enhver tid skal være betryggende fondsbasert, dvs at midler som via premiebetaling mv er knyttet til ordningen, til enhver tid skal sikre foreliggende rettigheter, herunder også uførepensjon og andre ytelser knyttet til forsikrede risiki. På denne bakgrunn er det viktig at behov for premieforhøyelse som følge av at vesentlige forutsetninger for beregningsgrunnlaget svikter, blir klarlagt med påkrevet premie- og vilkårsendring som følge som snart som mulig. Bare på denne måte vil en oppnå en jevn periodisering av pensjonskostnadene i samsvar med formålet med bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 og 9-2. Ellers vil en del av kostnadene reelt bli utskutt i tid, og kanskje ved premie- og vilkårsendring på et langt senere tidspunkt, få et omfang som kan innebære en trussel mot videreføring av pensjonsordningen fra foretakets side. Bestemmelsene i utkastet § 9-5 og den inngrepshjemmel disse inneholder, retter seg til den enkelte pensjonsordning. Prinsipielt er bestemmelsene således av en annen karakter enn de fleste av inngrepshjemler overfor forsikringsselskaper som forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-2 og 8-3, samt §§ 7-6 og 7-7 gir tilsynsmyndighetene. Ett av hovedformålene med disse bestemmelser er å sikre at selskapets premier og fonds samlet sett er tilstrekkelige ut fra hensynet til selskapets soliditet og evne til å oppfylle sine forpliktelser i sin alminnelighet.

Denne prinsipielle forskjell vil være av betydning ved fastleggingen av rekkevidden av bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 til 9-5 i forhold til utenlandske EØS-selskaper som tegner foretakspensjonsforsikring gjennom filial her i riket. Det er klart nok at Norges EØS-forpliktelser ikke er til hinder for regulering av foretakspensjonsordninger med skattefordel gjennom nasjonal lovgivning, jf avsnitt 4.1 foran. Bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 til 9-5 skal således også gjelde pensjonsforsikringer tegnet av utenlandske EØS-selskaper gjennom filial her i riket, på samme måte som forsikringer tegnet av selskaper i henhold til norsk konsesjon. På den annen side bygger EØS-regelverket på prinsippet om at et forsikringsselskaps alminnelige soliditet er en sak som hører inn under hjemlandets myndigheter, og tiltak med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-5, 7-6, 8-2 og 8-3 begrunnet i hensynet til selskapets soliditet, vil ikke kunne gjøres gjeldende overfor utenlandske EØS-selskaper. Men dette er altså ikke til hinder for at norsk lovgivning stiller krav vedrørende tilfredsstillende fondsbasering og andre forhold ved den enkelte foretakspensjonsordning, og at slike krav gjøres gjeldende for alle foretakspensjonsordninger uten hensyn til om de tegnes av norske eller utenlandske selskaper.

6.9 Premiefond

6.9.1 Innledning

Det følger av 1968-reglene § 7 nr 1 annet punktum at det skal opprettes premiefond for tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. I medhold av skatteloven § 44 første ledd bokstav k kan foretaket kreve inntektsfradrag for innbetalinger til premiefond med inntil 150 prosent av årets premie. Inntektsfradrag gis likevel bare for innbetalinger til premiefondet i den utstrekning fondet etter at innbetaling er foretatt, ikke overstiger 10 ganger årets premie. Etter dagens regler beskattes ikke avkastning på premiefondsmidler, og midlene er unntatt fra formuesbeskatning.

Velferdsmeldingen behandler skattefavoriseringen av premiefondsmidler under punkt 12.6. Regjeringen uttaler her:

«Det er etter Regjeringens syn ikke saklig grunnlag for å skattefavorisere plasseringer på premiefond utover den skattefavoriseringen som ligger i at avsetningene til premiefond – innenfor visse begrensninger – er fradragsberettiget i bedriftens skattbare inntekt. Således bør avkastningen på premiefondet – enten dette er plassert som innskudd i bank, livsselskap eller pensjonskasse – beskattes årlig på ordinær måte.»

Og videre:

«Helt tilsvarende bør bedriften betale ordinær formuesskatt av premiefondets ajourførte verdi ved utgangen av det enkelte år» (side 301)

Innføring av en mer begrenset adgang til å innbetale til premiefond enn hva som gjelder etter dagens regler, er i Velferdsmeldingen begrunnet som følger:

«Begrunnelsen for dette inntektsfradraget er behovet for å stimulere til at bedrifter kan oppfylle sine forpliktelser overfor ansatte som forutsatt. Regjeringen mener at dette formålet blir tilstrekkelig ivaretatt selv om adgangen til avsetning med rett til inntektsfradrag reduseres noe. Nåværende avsetningsadgang for inntil 10 årspremier er unødig vid. En mer begrenset avsetningsadgang må således antas å være tilstrekkelig for å dekke utjevningsbehovet for svingende inntekter i bedriften.» (side 301)

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen var et flertall mot å innføre beskatning av premiefond. Det samme stortingsflertallet avviste også begrensninger i fradragsretten for forskuddsbetalt premie. Stortinget vedtok å be Regjeringen om at det i arbeidet med loven om tjenestepensjonsordninger legges til grunn en videreføring av dagens regler om avsetningsadgang i premiefond, unntak fra løpende formuesbeskatning og fra løpende skatt på avkasting.

På denne bakgrunn foreslår utvalget regler som viderefører gjeldende hovedprinsipper om skattemessig favorisering av premiefondsmidler.

6.9.2 Premiefondets bestanddeler

6.9.2.1 Gjeldende regler

Det følger av 1968-reglene § 7 nr 1 annet punktum at alle beløp som skal godskrives foretaket etter forsikringsavtalen eller vedtektene for pensjonskassen, skal overføres til premiefond. Overskuddsmidler som skal tilfalle foretaket, faller således inn under bestemmelsen. Videre skal premiereserve for personer som fratrer uten rett til oppsatt eller utbetalt pensjon på grunn av kort medlemstid, pensjonsbeløp for personer som fortsetter i tjeneste utover pensjonsalder og frigjort premiereserve ved død, overføres til premiefondet. Premiefond vil således bestå av forskuddsbetalte premier, tilbakeført overskudd og tilbakeførte midler fra premiereserven.

6.9.2.2 Utvalgets forslag

Utkastet § 10-2 viderefører i hovedsak gjeldende regler om hvilke midler som skal tilføres premiefondet. Etter de foreslåtte bestemmelsene i § 10-2 skal premiefondet tilføres alle tilskudd ut over årets premie som foretaket innbetaler til pensjonsordningen og som gir rett til inntektsfradrag. Det overskudd på pensjonsordningens midler som skal tilbakeføres til foretaket etter reglene i utkastet § 8-5, skal også overføres til premiefondet. Etter den foreslåtte regelen i § 8-5 skal overskudd som oppstår på den del av premiereserven som er knyttet til pensjoner under utbetaling, overføres til pensjonistenes overskuddsfond, jf nærmere omtale i avsnitt 6.10 nedenfor.

Videre følger det av utkastet § 10-2 bokstav b at avkastning på premiefondsmidler skal overføres til premiefondet. Også midler knyttet til pensjoner som ikke kommer til utbetaling (frigjort premiereserve ved død), og for meget betalt forskuddspremie for medlemmer som slutter i foretaket i løpet av året, skal tilføres premiefondet. Den foreslåtte bestemmelsen i utkastet § 4-6 annet ledd utvider de forsikredes rettigheter ved fratreden i forhold til 1968-reglene § 13 nr 4, slik at betydningen av regelen i utkastet § 10-2 bokstav b antas å bli mindre enn etter gjeldende rett.

6.9.3 Generelt om retten til premiefondsmidler

Utvalget er bedt om å vurdere hvem som bør ha eiendomsretten til premiefond. Utvalget forstår dette slik at det bes om en vurdering av reglene om disponering av premiefondsmidler, og hvem disposisjonsretten tilkommer i de ulike situasjoner. Som det vil framgå av utkastet, er det etter utvalgets syn behov for klare regler vedrørende bruk av premiefondet. Utvalget har derfor lagt vekt på å angi nøyaktig i lovteksten hvordan premiefondsmidlene skal disponeres. Det er derfor lite meningsfylt å ta nærmere stilling til eiendomsretten som sådan til premiefondet. Utvalget har lagt vekt på å få fram hvordan premiefondet kan benyttes, og dette er uttømmende regulert i utkastet § 10-3. Det grunnleggende er at premiefondet skal benyttes til pensjonsformål. Premiefondet kan ikke angripes ved konkurs, opphør mv. I den grad den teoretiske eiendomsrett måtte ha relevans for konkrete spørsmål, vil det være naturlig å legge til grunn at eiendomsretten tilhører foretaket som har opprettet pensjonsordningen. Det er foretaket, gjennom de beslutninger som det er tillagt i dag, og ved styrets kompetanse etter de foreslåtte regler, som treffer beslutning om anvendelsen av premiefondet innenfor de rammer som gjeldende og foreslåtte regler setter for anvendelsen av slike midler. Det er dette som begrunner hvem den teoretiske eiendomsrett bør ligge hos i forhold til enkelte aktuelle spørsmål hvor det er relevant, f eks i skattespørsmål.

Premiefond utgjør en del av en pensjonsordnings midler. Pensjonsordningens midler skal holdes atskilt fra foretakets midler, og kan således ikke hefte for eller dekke foretakets forpliktelser. Etter gjeldende regler er disponeringen av premiefondsmidler under den løpende drift av pensjonsordningen båndlagt, og midlene kan bare benyttes til formål som pensjonsordningen er opprettet for å ivareta. Det vises til oppregningen av disse formål i 1968-reglene § 7. Bestemmelsen er nærmere omtalt under avsnitt 6.9.4 nedenfor.

Disponering av premiefondsmidler ved endringer i foretakets virksomhet, som f eks innskrenkninger av virksomheten, fusjon eller fisjon, er ikke regulert i 1968-reglene. Disponeringen av premiefondsmidler har i slike tilfeller vært løst med utgangspunkt i 1968-reglene § 14 om opphør, samt ut fra formålet med pensjonsordninger. Etter § 14 skal pensjonsordningens midler nyttes til beste for arbeidstakerne. Regelen gir i mange tilfeller liten veiledning for løsning av de aktuelle spørsmål som oppstår ved ulike typer selskapsendringer.

Utvalget finner gjeldende ordning lite tilfredsstillende. Mange tjenestepensjonsordninger har betydelige verdier i premiefond. Fordelingen av premiefondsmidler ved endringer i foretakets virksomhet er derfor et viktig spørsmål. Det vil dessuten ofte være flere parter involvert som ikke nødvendigvis har sammenfallende syn på fordelingsnøkkelen. Etter utvalgets oppfatning bør det derfor lovfestes regler om disponering av premiefond ved endringer i foretakets virksomhet. Spørsmål om fordeling av pensjonsordningens midler, herunder premiefondsmidler, i konsernforhold og ved selskapsendringer er omtalt nedenfor. Det vises også til kapitlene 13 til 15 i lovutkastet.

6.9.4 Anvendelse av premiefondsmidler

6.9.4.1 Gjeldende regler

Formålet med å skattefavorisere innbetaling til premiefond er å stimulere foretak til å bygge opp buffere til sikring av forpliktelser overfor de ansatte. Ordningen med avsetning til premiefond gjør at foretaket kan innbetale til premiefond i gode år og trekke på fondet i dårlige år.

1968-reglene oppregner i § 7 hvilke formål premiefondsmidler kan benyttes til. Generelt skal premiefondsmidler direkte anvendes til å sikre pensjonsytelser for de som omfattes av ordningen. Den primære bruk av premiefondsmidler er dekning av foretakets premie til pensjonsordningen. Premiefondet kan også anvendes til å dekke arbeidstakers andel av premien. Videre kan premiefondet anvendes til å dekke engangspremie svarende til naturlig premiereserve for oppsatte pensjoner. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor tjenestetid før pensjonsordningen ble opprettet skal regnes som pensjonsgivende, og hvor det blir innført lineær opptjening etter bestemmelsene i 1968-reglene § 13 nr 1 annet ledd.

Premiefondets midler kan også anvendes til å regulere pensjoner som er under utbetaling, eller til å dekke engangspremie for slik regulering. Premiefondet kan på nærmere angitte vilkår anvendes til utbetaling av uførepensjon som ikke er sikret (avtalt) i pensjonsordningen. Videre kan premiefondsmidler anvendes til alderspensjon til arbeidstaker som har fylt 67 år der pensjonsordningens pensjonsalder er høyere, eller der vedkommende arbeidstaker har et yrke med lavere tillatt pensjonsalder, og arbeidstaker har nådd denne pensjonsalder. I tillegg kan foretaket bestemme at midlene i premiefond skal anvendes til å utbetale pensjon til arbeidstakere som på grunn av høy alder eller arbeidsudyktighet ikke er tatt opp i den faste tjenestepensjonsordning, samt til pensjon til deres etterlatte ektefeller eller barn under 21 år. Det er for øvrig et generelt krav at bruk av premiefondsmidler til tilleggsytelser og pensjonsytelser ikke kommer i konflikt med forholdsmessighetsprinsippet, jf 1968-reglene § 7 nr 2 tredje ledd.

6.9.4.2 Utvalgets forslag

Etter utvalgets vurdering bør gjeldende regler i hovedsak videreføres. Det vises til utkastet § 10-3. Etter § 10-3 første ledd bokstav a kan midler på premiefond anvendes til dekning av foretakets og arbeidstakers andel av premien til pensjonsordningen. Premiefondets midler kan etter utkastet § 10-3 første ledd bokstav b også anvendes til pensjonsreguleringsformål ved at midlene på nærmere angitte vilkår kan overføres fra premiefondet til pensjonistenes overskuddsfond, jf utkastet kapittel 11. Det er et vilkår for slik overføring at det ikke er tilstrekkelige midler i pensjonistenes overskuddsfond til å dekke engangspremie for tillegg til pensjoner under utbetaling i samsvar med den prosentvise årlige økningen av folketrygdens grunnbeløp.

Etter utkastet kan premiefondet på samme vilkår som etter gjeldende regler, anvendes til utbetaling av uførepensjon som ikke er sikret i pensjonsordningen. Bestemmelsen i utkastet § 10-3 tredje ledd viderefører kravet i gjeldende regler om at pensjonsytelser som finansieres gjennom premiefondet må oppfylle de krav til likebehandling og forholdsmessighet som er fastsatt i reglene.

Utvalgets forslag avviker imidlertid fra gjeldende regler på to viktige punkter. Det foreslås en regel om at foretaket ikke kan bruke midler i premiefondet til pensjonsreguleringsformål eller til dekning av pensjonsytelser dersom det ikke er tilstrekkelige midler til å sikre at årets premie og premien for neste år blir betalt. Videre mener utvalget at gjeldende adgang til å bruke premiefondsmidler til å utbetale pensjon for arbeidstakere som ikke er medlemmer, ikke bør videreføres. Utvalget viser til at formålet med fradragsretten for tilskudd til premiefond er å bidra til å sikre finansiering av pensjonsrettighetene til medlemmene av pensjonsordningen. Utkastet § 10-3 inneholder derfor ingen bestemmelse som svarer til 1968-reglene § 7 nr 2 bokstav d.

Gjeldende bestemmelse om at premiefondet kan anvendes til å dekke engangspremie svarende til naturlig premiereserve for oppsatte pensjoner, vil etter utvalgets syn ikke være relevant etter innføring av obligatorisk lineær opptjening. Utkastet § 10-3 har derfor ingen regel som svarer til 1968-reglene § 7 nr 2 bokstav b. Det vil imidlertid være behov for å videreføre adgangen i en overgangsperiode. Det vises til omtale i utredningens kapittel 7.

6.9.5 Foretak som har opprettet eller sluttet seg til flere tjenestepensjonsordninger

Dersom et foretak har opprettet eller sluttet seg til flere tjenestepensjonsordninger, skal premiefondsmidlene anses avsatt for alle tjenestepensjonsordningene, jf 1968-reglene § 7 nr 1 annet ledd. Dette innebærer at premiefondet i slike tilfeller ikke er reservert for bruk til en enkelt tjenestepensjonsordning. Kredittilsynet har antatt at tilsvarende gjelder premiefondet i tilfeller hvor foretaket også har en lukket tjenestepensjonsordning.

Gjeldende regler foreslås videreført, jf utkastet § 10-1.

6.9.6 Tilbakeføring av premiefondsmidler

6.9.6.1 Gjeldende regler

Gjeldende regler er til hinder for at midler i premiefond kan tilbakeføres til foretaket. Det er uttrykkelig fastslått for pensjonskassers vedkommende i 1968-reglene § 3, og følger ellers av en tolkning av 1968-reglene § 7, som positivt oppregner hvilke formål premiefondsmidler kan anvendes til. Gjeldende forståelse er at midlene ikke kan anvendes til andre formål enn de som er nevnt i § 7.

Imidlertid hjemler 1968-reglene § 15 en dispensasjonsadgang. Sosial- og helsedepartementet har etter tilråding fra Kredittilsynet gitt enkelte dispensasjoner til tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket. Dispensasjoner er gitt for tilbakeføring av midler som overstiger 10 ganger årets premie, og på vilkår av at det tilbakeførte beløp tas til inntekt i tilbakeføringsåret. Det er for øvrig ikke gitt refusjon av arbeidsgiveravgift i forbindelse med slike tilbakeføringer.

6.9.6.2 Velferdsmeldingen

Regjeringen uttalte i Velferdsmeldingen (s. 300-301) at den vil vurdere å åpne for tilbakeføring av tidligere ubeskattede premiefondsmidler når fondet overstiger et visst antall ganger årets premie. For så vidt gjelder den størrelse som premiefondet bør ligge på for å tillate tilbakeføring, uttalte Regjeringen at det ville bli vurdert nærmere ved utarbeidelsen av loven om tjenestepensjonsordninger, bl a ut fra behovet for kapital i pensjonsordningene og hensynet til å sikre arbeidstakernes pensjonsrettigheter.

6.9.6.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår regler om rett og plikt for foretaket til å tilbakeføre premiefondsmidler mot beskatning, jf utkastet § 10-4. Etter utvalgets syn bør foretak ikke få inntektsfradrag for innbetalinger til premiefond dersom premiefondet er større enn nødvendig ut fra hensynet til å sikre at en pensjonsordning opprettholdes. Også hensynet til foretakets kreditorer taler for å innføre plikt til tilbakeføring av midler i slike tilfeller. Utvalget foreslår at det innføres en plikt for foretaket til å tilbakeføre overskytende midler dersom premiefondet ved årets utgang er større enn ti ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående år for den eller de pensjonsordninger foretaket har, jf utkastet § 10-4 første ledd.

Videre foreslår utvalget en adgang for foretaket til å tilbakeføre midler som overstiger fem ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående år for den eller de pensjonsordninger foretaket har, jf utkastet § 10-4 annet ledd. Spørsmålet om tilbakeføring av midler etter annet ledd, skal forelegges styret i pensjonskassen eller styringsgruppen for en foretakspensjonsforsikring før foretaket treffer sin beslutning om tilbakeføring. Når utvalget går inn for en adgang for foretaket til å tilbakeføre midler som overstiger fem ganger gjennomsnittspremie for ordningen, er det fordi utvalget mener at et premiefond av denne størrelse vil gi medlemmene sikkerhet for opprettholdelse av pensjonsordningen, samtidig som en unngår at midler unødvendig låses fast i tjenestepensjonsordninger. Etter innføring av obligatorisk lineær opptjening av pensjonsytelsene vil imidlertid årspremien kunne variere atskillig fra år til år, avhengig av lønnsutviklingen i foretaket. Etter utkastet § 10-4 skal derfor også årspremien de to foregående år tas med i grunnlaget for beregning av den grense som utløser tilbakeføringsplikt og som gir tilbakeføringsadgang.

Det følger av utvalgets utkast til skatteloven § 42 nytt 15. ledd at beløp som tilbakeføres til foretaket skal tas til inntekt i tilbakeføringsåret. For å klargjøre de skattemessige konsekvenser av en tilbakeføring, har utvalget funnet det hensiktsmessig også å presisere dette i utkast til lov om foretakspensjon, jf § 10-4 (3).

6.9.7 Om premiefondsmidler bør regnes som ansvarlig kapital i pensjonskasser

6.9.7.1 Beregningsforskriften

Forskrift av 1. juni 1990 nr 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner (heretter kalt beregningsforskriften) §§ 2 til 5 regulerer hvilke typer kapital som kan regnes som ansvarlig kapital. Premiefond er ikke omfattet av bestemmelsene i beregningsforskriften.

Etter beregningsforskriften § 3 nr 13 kan Finansdepartementet samtykke i at annen kapital enn nevnt i § 3 nr 1-11 likestilles med kjernekapital dersom kapitalen:

• er fullt innbetalt,

• kan nyttes til dekning av tap eller underskudd ved løpende drift,

• ikke gir avkastning uavhengig av det årlige driftsresultat,

• ikke kan tilbakebetales uten ved avvikling.

Samtlige vilkår må være oppfylt for at samtykke skal kunne gis. Finansdepartementet har ikke gitt slikt samtykke. Verken foretaket eller pensjonskassen har en slik disposisjonsrett over premiefondsmidler som gjør at vilkårene i § 3 nr 13 er oppfylt. Ansvarlig kapital har for øvrig til formål å dekke tap som måtte oppstå som følge av pensjonskassens forvaltning. Dette formålet ligger utenfor 1968-reglene § 7. Foretaket og pensjonskassen er to atskilte rettssubjekter, og det er foretaket som innenfor de formål som er angitt i § 7 kan bestemme over anvendelsen av premiefondsmidlene. Foretaket kan bl a belaste premiefondet for den premie foretaket årlig skal betale til pensjonskassen. På denne bakgrunn må en pensjonskasses premiefondsmidler anses som avsatt til pensjonsformål og ikke til dekning av forvaltningsrisiko.

6.9.7.2 Anvendelse av premiefondsmidler til dekning av underskudd

Dersom en pensjonskasse ikke oppnår en samlet avkastning på rente-, risiko- og kostnadselementet som minst svarer til det som er forutsatt i det forsikringstekniske grunnlaget som pensjonskassen benytter, oppstår det et forsikringsteknisk underskudd. Underskuddet er et resultat av forvaltningsmessig risiko. Under forutsetning av at foretaket fortsatt ønsker å opprettholde pensjonskassen, ligger ansvaret for dekning av eventuelt underskudd reelt, men ikke formelt, på det foretaket som har etablert pensjonskassen. Foretaket har derfor hatt interesse i å benytte premiefondet til dekning av eventuelle underskudd i pensjonskassen. Premiefondet har også i praksis fungert som en soliditetsbuffer for pensjonskassene. I de tilfeller der premiefondsmidler er blitt benyttet til dekning av underskudd, er premieinnbetalingen fra foretaket blitt tilsvarende redusert, ved at premiefondet har dekket underskudd på fjorårets drift i pensjonskassen, i tillegg til en forsikringsteknisk beregnet årspremie. Den totale premien i slike tilfeller er således fastsatt som summen av årets forsikringstekniske premie, og det som for øvrig er nødvendig for at pensjonskassen for øvrig skal være i forsikringsteknisk balanse.

Praksis med å benytte premiefondet til dekning av underskudd i pensjonskasser, må ses i nær sammenheng med at pensjonskasser før innføringen av krav til ansvarlig kapital, ikke hadde andre midler enn premiefondsmidler til å dekke underskudd med. For å unngå avvikling av pensjonskassen, var det derfor i en slik situasjon både i medlemmenes og foretakets interesse å anvende premiefondet til dekning av underskudd i pensjonskassen. På denne bakgrunn, og også med støtte i 1968-reglene § 14 om at overskytende midler (premiefondsmidler) skal anvendes til beste for arbeidstakerne ved opphør og lignende, har Kredittilsynet ikke ansett slik bruk av premiefondsmidler for å være i strid med 1968-reglene, idet alternativet her var antatt å være opphør og lignende.

I forbindelse med Kredittilsynets utarbeidelse av standardvedtektene for private pensjonskasser i 1994 og 1995, ble Finansdepartementet forelagt spørsmålet om et forsikringsteknisk underskudd på årets drift, med foretakets samtykke kan belastes premiefondet. Finansdepartementet gav i brev av 26. januar 1995 til Kredittilsynet uttrykk for at standardvedtektene må legge begrensninger på muligheten for bruk av premiefondsmidler til dekning av underskudd. Departementet mente at premiefondsmidler bare skal kunne benyttes til dekning av underskudd i den utstrekning premiefondet overstiger 10 ganger årets premie. Departementet viste til at det var innført krav om ansvarlig kapital i pensjonskasser. Departementet understreket at det ikke tok endelig standpunkt til spørsmålet om anvendelse av premiefondsmidler til dekning av underskudd. Departementet uttalte at ordningen skal anses som midlertidig på bakgrunn av at reglene om tilleggsavsetninger ikke er gjort gjeldende for pensjonskasser, og at problemstillingen ville vurderes på nytt av dette utvalget i forbindelse med utvalgets arbeid med lov om private tjenestepensjonsordninger.

Utvalget vil i denne forbindelse også nevne at daværende finansminister Stoltenberg i brev til Høyres stortingsgruppe av 6. desember 1996 gjorde det klart at bruk av premiefond som ansvarlig kapital ikke var forenlig med formålet og begrunnelsen for å ha premiefond. I brevet heter det bl a:

«Premiefondsmidler skal etter reglene for tjenestepensjonsforsikringer av 1968 gå til nærmere definerte pensjonsformål. For at en pensjonskasse ikke skal måtte innstille, eller komme i store problemer ved underskudd, var det tidligere lagt til grunn som en tolkning av Forsikringsrådet/Kredittilsynet at premiefondsmidler i en pensjonskasse kunne gå til dekning av underskudd. Etter at det for noen år siden ble innført krav til ansvarlig kapital i pensjonskasser, bør premiefond ikke nyttes til dekning av underskudd før den ansvarlige kapital belastes. Premiefond er avsatt skattefritt, og skal som nevnt gå til pensjonsformål. [...]»

Også ved behandlingen av Velferdsmeldingen understreket Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Framskrittspartiet at premiefondet i realiteten er de ansattes eiendom:

«Det forhold at disse midlene i realiteten ikke er bedriftens eiendom, men de ansattes, gjør at disse medlemmer ikke deler Regjeringens sterke bekymring med hensyn til den innvilgede skattekreditt, og vil følgelig opprettholde dagens avsetningsmuligheter innenfor tjenestepensjonsordningen.» (Innst S side 106 og 107)

6.9.7.3 Utvalgets vurdering

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, premiefondet bør regnes som ansvarlig kapital i pensjonskasser. Etter utvalgets vurdering oppfyller ikke premiefondsmidler vilkårene i beregningsforskriften § 3 nr 13 annet og fjerde punktum. Vilkåret i annet punktum om at fondet skal kunne nyttes til dekning av tap eller underskudd ved løpende drift, anses ikke oppfylt fordi det er foretaket som disponerer over premiefondet, jf utkastet § 10-3. Vilkåret i fjerde punktum om at kapitalen ikke skal kunne tilbakebetales uten ved avvikling, kan heller ikke anses oppfylt, ettersom foretaket kan belaste premiefondet for den årlige premien (som jo for øvrig er hovedformålet med premiefond). Etter innføringen av kapitaldekningskrav i pensjonskasser i 1993 mener utvalget at både hensynet til de forsikrede (arbeidstakere og pensjonister) og livsforsikringsselskapenes konkurransevilkår, taler klart mot at det i reglene åpnes for at premiefondet kan regnes som ansvarlig kapital. En slik adgang ville også på en grunnleggende måte stride mot selve formålet med at fradrag gis for avsetning til premiefond. Ansvarlig kapital er ikke, og skal ikke, være fradragsberettiget i skattepliktig inntekt.

Utvalget viser videre til at pensjonskasseforskriften ble endret 23. april 1996 slik at pensjonskassene, for inntektsårene 1995 og 1996, fikk adgang til å foreta tilleggsavsetninger i forsikringsfondet etter tilsvarende regler som fastsatt for livsforsikringsselskaper. Utvalget antar at slik adgang også vil bli gitt for 1997. Formålet med tilleggsavsetninger er å bygge opp en kapitalbuffer som kan anvendes i de tilfeller hvor selskapet ikke oppnår en avkastning på sine eiendeler som svarer til renteforpliktelsen i beregningsgrunnlaget. Etter utvalgets syn vil pensjonskassenes behov for å anvende premiefondsmidler til dekning av underskudd ikke lenger være til stede dersom adgangen til å foreta tilleggsavsetninger gjøres permanent. Utvalget tilrår at pensjonskasseforskriften endres slik at pensjonskasser på permanent basis kan foreta tilleggsavsetninger på linje med livsforsikringsselskaper.

Videre viser utvalget til at pensjonskassene er pålagt å ha et sikkerhetsfond som skal fastsettes i henhold til forskrift av 29. november 1990 nr 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring, jf pensjonskasseforskriften § 17. Sikkerhetsfondet skal benyttes til å dekke ekstraordinære tap ved forsikringsvirksomheten. Kredittilsynet kan for øvrig i særlige tilfelle gi tillatelse til at det beløp som overstiger sikkerhetsfondets nedre grense, helt eller delvis kan benyttes til å dekke verdifall på obligasjoner, og på aksjer som klassifiseres som omløpsmidler.

Utvalget mener etter dette at premiefondsmidler ikke bør regnes som ansvarlig kapital i pensjonskasser. Utkastet § 10-3 om bruk av premiefondet skal dermed forstås som en uttømmende angivelse av de formål som premiefondsmidler kan brukes til. For øvrig vises det til utkastet § 10-4 som åpner for tilbakeføring av overskytende midler i premiefond ut over et nærmere angitt nivå.

I utkastet § 10-3 er det uttømmende angitt hvordan premiefondet kan brukes. Grunnforutsetningen som premiefondet hviler på, er at det skal nyttes til pensjonsformål for de ansatte, og dermed reelt kan sies å tilhøre disse. Utgangspunktet er at premiefondet kan nyttes til premieinnbetaling (i stedet for direkte betaling fra foretaket). Også andre pensjonsformål kan tilgodeses av premiefondet, slik det framgår av § 10-3. Disse bestemmelsene gjelder uansett om pensjonsordningen er organisert i et livsforsikringsselskap eller i en pensjonskasse.

Utvalget har drøftet særskilt spørsmålet om det bør være tillatt å bruke av premiefondet dersom en pensjonskasse er i underbalanse, dvs at aktiva er mindre enn passiva, etter at alle reservene, herunder tilleggsavsetningene, samt all ansvarlig kapital (inkl ansvarlig lånekapital) er benyttet (tapt) for å redusere underbalansen. Utvalget er kommet til at den underbalanse som etter dette måtte være til stede, kan reduseres (evt om mulig elimineres) ved å benytte premiefondet. I praksis betyr det at premiefondet helt eller delvis nedskrives på passivasiden for å redusere eller eliminere underbalansen. Dette kan begrunnes med at hensynet til de ansatte og pensjonistene (dersom alle reserver og all ansvarlig kapital er tapt), best kan ivaretas ved slik bruk av premiefondet. Det vises her til utkastet § 10-3 fjerde ledd. Hvis pensjonskassen etter en slik operasjon skal videreføres, må evt fortsatt underdekning dekkes av foretaket, slik at pensjonskassen er i balanse. Dernest må foretaket sørge for at det innbetales nok ansvarlig kapital til at kravene til ansvarlig kapital er oppfylt. Hvis foretaket ikke sørger for at pensjonskassen blir tilført ansvarlig kapital som nevnt, må pensjonskassen settes under administrasjon og avvikles, og realisasjonsverdien (av aktiva) overføres til livsforsikringsselskap for fortsettelse av ordningen med utgangspunkt i det overførte beløp.

Når det gjelder pensjonskasser, vil utvalget for øvrig kort nevne følgende:

• pensjonskasser kan nå innhente ansvarlig kapital både fra foretaket og fra markedet for øvrig. Også ansvarlig lånekapital kan benyttes.

• pensjonskassene kan nå tilbakeholde inntil 35 pst av overskuddet til (ytterligere) oppbygging av egenkapital (kjernekapital), skatt og utbytte.

• utvalget foreslår at adgangen til å ha kursreserver, samt adgangen til å avsette til tilleggsavsetninger, gjøres varig.

• utvalget foreslår at premiefond ut over 10 ganger premien (beregnet etter utkastet § 10-4), skal tilbakeføres til foretaket (mot beskatning), og at premiefond ut over 5 ganger premien, kan tilbakeføres (også mot beskatning).

6.10 Pensjonsregulering

6.10.1 Regulering av pensjoner

Pensjonsytelsene er i den enkelte pensjonsordnings regelverk gjerne definert ut fra arbeidstakers lønn ved fratredelsen ved nådd pensjonsalder. Verdien av disse ytelsene øker under opptjeningstiden normalt ved at en eller flere av de parametrene som ligger til grunn for fastsettelsen endres, for eksempel pensjonsgivende lønn eller deltidsprosent. Den premie foretaket må betale, øker i takt med verdiøkningen av de framtidige ytelsene.

Etter dagens regulering av tjenestepensjoner etter skatteloven foreligger det ikke noe krav til regulering av ytelsene etter pensjonering. Dette har i tider med høy inflasjon medført at en pensjons kjøpekraft har sunket dramatisk over tid. I en del ordninger har likevel regulering vært gjennomført, og da i første omgang gjennom at overskudd fordelt til den enkelte pensjonsordnings premiefond overføres til pensjonsreguleringfond for oppskriving av pensjonsytelsene. I enkelte ordninger er det også gjort direkte tilskudd fra arbeidsgiver til pensjonsreguleringsfond.

6.10.2 Regulering av pensjoner under utbetaling

Den tidligere forsikringsselskapslov fra 1911 ble i 1989 erstattet av lov om forsikringsvirksomhet av 10. juni 1988 nr 39. Videre ble den tidligere forsikringsavtalelov fra 1930 erstattet av lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr 69. Den nye lovgivningen medførte at forsikringsselskapene ble underlagt nye rammebetingelser for anvendelse av overskudd i livsforsikring.

Under tidligere lovgivning ble pensjoner under utbetaling i kollektiv pensjonsforsikring regulert i henhold til vedtak truffet av forsikringsselskapene, og reguleringen ble finansiert av overskuddet i kollektiv pensjonsforsikring. Tilbakeføringen av overskudd som oppsto på slik forsikring, ble foretatt etter to prinsipper; som tillegg til de avtalte ytelser eller som premierabatt. Livsforsikringsselskapene benyttet en kombinasjon av begge disse formene for tilbakeføring. Søknader om tillegg til ytelsene ble lagt fram for Kredittilsynet i form av såkalte bonusplaner som ble godkjent for ett år av gangen. Bonusplanene anga følgende satser:

• tillegg til pensjoner under utbetaling; såkalt bonustillegg

• garanterte tillegg til fripoliser og individuelle premiebetalende poliser utgått fra en kollektiv pensjonsforsikring

• satser for bonus til forsikringstaker, såkalt arbeidsgiverbonus.

Bonusplanene fra alle livsforsikringsselskapene var utarbeidet etter svært like prinsipper, bl a fordi alle selskapene benyttet samme forutsetninger om rente, dødelighet, uførhet og omkostninger i sine beregningsgrunnlag. Dette innebar at ovennevnte satser for tillegg var avhengig av selskapenes avkastning, og hvilken fordeling mellom bonus til pensjoner under utbetaling og arbeidsgiverbonus selskapene ønsket å benytte. Tillegg til pensjoner under utbetaling ble normalt fastsatt slik at de kompenserte for minst 80 prosent av prisstigningen. Overskuddet ble oppsamlet i et eget bonusfond for bransjen kollektiv pensjonsforsikring.

Gjeldende lovregulering finnes i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, forsikringsavtaleloven § 19-2 siste ledd og 1968-reglene § 8. Bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven og forsikringsavtaleloven er gjort gjeldende for pensjonskasser gjennom forskrift om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond. Forsikringsavtaleloven § 10-1 første ledd annet punktum fastsetter at lovens regler også gjelder for forholdet mellom pensjonskasser og medlemmene så langt det passer. Det er lagt til grunn i forarbeidene til forsikringsavtaleloven at loven bare unntaksvis vil passe for pensjonskasser etter skatteloven.

Livsforsikringsselskap og pensjonskasser kan med hjemmel i vedtektene normalt tilbakeholde inntil 35 prosent av overskuddet til betjening og oppbygging av egenkapital mv. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 første ledd at den andel av overskuddet som forsikringsselskapet eller pensjonskassen med hjemmel i godkjente vedtekter ikke tilbakeholder til betjening og oppbygging av egenkapital mv, skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter forsikringskontraktene.

Forsikringsavtaleloven § 19-2 siste ledd, som utfyller forsikringsvirksomhetslovens regler, krever at en avtale om kollektiv pensjonsforsikring skal fastsette om forsikringens overskudd skal godskrives forsikringstakeren eller medlemmene. Bestemmelsen gjelder tilsvarende i forhold til en pensjonskasses vedtekter. Nevnte regel gir foretaket (forsikringstaker) rett til å bestemme hvem som skal godskrives overskuddet, dvs om overskuddet helt eller delvis skal anvendes til framtidig pensjonsregulering, eller om det skal tilføres premiefondet.

Verken forsikringsavtaleloven eller 1968-reglene er således til hinder for at forsikringsavtalen eller vedtektene utformes slik at overskuddet i sin helhet skal anvendes til (framtidig) premiebetaling. Reglene er heller ikke til hinder for at bestemmelser om pensjonsregulering i forsikringsavtaler eller vedtektene når som helst kan endres. Arbeidsrettslige avtaler kan imidlertid sette begrensninger på arbeidsgivers rett til å unnlate å fastsette slike reguleringsbestemmelser eller foreta endringer i forsikringsavtalen.

I forarbeidene til de to aktuelle lovene er det redegjort for overskuddsanvendelsen i kollektiv pensjonsforsikring. Harlemutvalget foreslo at overskudd på kollektive pensjonsordninger primært skulle anvendes til regulering av pensjoner under utbetaling. Lovforslaget ble som det framgår av det som er nevnt tidligere, ikke tatt til følge. Utvalgets flertall foreslo følgende bestemmelse:

«Med mindre annet er avtalt mellom forsikringstaker og forsikrede skal ytelsene ut over de kontraktsmessige i kollektiv pensjonsforsikring forbeholdes de forsikrede for det formål å opprettholde pensjonens kjøpekraft. I samråd med Forsikringstilsynet kan likevel grensen justeres under hensyntagen til reallønnsutviklingen. Eventuelle overskytende, oppsamlede midler kan tilbakeføres til forsikringstakerne.»

Finansdepartementet uttalte på side 47 i Ot prp nr 42 (1986-87) til forsikringsvirksomhetsloven bl a følgende:

«Det har vært vanlig at forsikringsselskapene på egen hånd bestemmer hvorledes overskuddet i kollektiv pensjonsforsikring skal anvendes. Hverken forsikringstakerne eller de forsikrede har hatt krav på innflytelse på anvendelsen.»

«Denne ordning er prinsipielt sett neppe tilfredsstillende [....] Departementet har som nevnt stor sympati for den vanlige praksis med å tilbakeføre overskuddet til de forsikrede. Men man bør etter departementets mening ikke se bort fra at det etter omstendighetene kan være rimelig at overskuddet helt eller delvis godskrives forsikringstakeren ved kreditering av premiefond, som bl.a. kan benyttes til dekning av premier i senere år.»

[...] Det er en nærliggende tanke å overlate overskuddsanvendelsen til avtale i hvert enkelt tilfelle.»

Justisdepartementet uttalte på side 148 i Ot prp nr 49 (1988-89) til forsikringsavtaleloven bl.a.:

«Justisdepartementet slutter seg til det som er uttalt av Finansdepartementet i Ot. prp. nr 42 for 1986-87 om lovregulering av spørsmålet om anvendelse av overskuddet i kollektiv pensjonsforsikring. Departementet er enig i at dette er et område hvor det kan være en fordel med fleksibilitet og at loven derfor ikke bør binde partene til bestemte løsninger. Det må imidlertid samtidig være tålelig klart at spørsmålet om det er forsikringstaker eller medlemmene som skal godskrives overskuddet er noe som bør klarlegges i forbindelse med inngåelsen av kollektivavtalen og reguleres her gjennom bestemmelser som er bindende for selskapet. Departementet har derfor føyd til et nytt annet ledd om dette i proposisjonsutkastet § 19-2.»

I utkastet til ny forskrift om private tjenestepensjonsordninger fra 1992 og 1994, ble det i § 3-6 nr 2 foreslått krav om at en andel av overskuddet skal anvendes til pensjonsreguleringsformål, dersom arbeidstakerne har betalt tilskudd til pensjonsordningen. Bakgrunnen for at det ikke ble vurdert å gå lenger, var forutsetningene i forarbeidene til forsikringsavtaleloven. Her skrev en at overskuddsmidler på kollektive pensjonsordninger ikke skulle låses til regulering av pensjoner under utbetaling.

6.10.2.1 Vurdering av eventuelle endringer i reglene

Gjeldende regler om anvendelse av overskudd i kollektiv pensjonsforsikring har vært gjenstand for kritikk. En del pensjonister har etter innføring av nye regler opplevd at reguleringen av pensjoner under utbetaling er opphørt som følge av foretakets bestemmelser. Dette har særlig forekommet i tilfeller hvor det har vært eierskifte i foretaket. Opphøret av regulering av pensjoner under utbetaling har vært opplevd som særlig urimelig for de pensjonister som i sin tid har innbetalt en egenandel av premien til pensjonsordningen. På den annen side er det vanskelig å utlede eller basere en regel om rett til regulering av pensjoner under utbetaling alene på grunnlag av innbetalte egenandeler, bl a fordi disse kan ha variert i ulike tidsperioder og fordi det kan dreie seg om innbetalinger som har funnet sted langt tilbake i tid.

Utvalget foreslår derfor regler i utkastet basert på at overskudd som oppstår på premiereserven tilknyttet pensjonistenes rettigheter, skal tilføres til den enkelte pensjonists premiereserve og dermed gi grunnlag for regulering av ytelsene. Slik regulering skal til enhver tid ligge innenfor rammen av gjeldende regulering av grunnbeløpet i folketrygden. Overskudd som kan tilordnes premiereserven knyttet til aktive arbeidstakeres pensjonsrettigheter eller premiefondet, slik at andre mekanismer styrer reguleringen av ytelsene i tråd med de avtaler som foreligger, skal naturlig nok foretaket fortsatt fullt ut bestemme anvendelsen av.

Det kan også stilles spørsmål ved om arbeidsgivers uinnskrenkede råderett over anvendelsen av dette overskudd harmonerer med kravet om at overskudd på fripoliser skal tilbakeføres til fripolisen. Det følger av § 6 i forskrift om overskudd i livsforsikring fastsatt av Finansdepartementet 1. juni 1990 (nr 430) at en fripolise for en forsikret som er utmeldt av kollektiv pensjonsforsikring, skal anses som en egen kontrakt ved selskapets overskuddsfordeling. Dette innebærer at en arbeidstaker som fratrer like før oppnådd pensjonsalder og etter at siste årlige premie er betalt, vil få en pensjon som vil bli regulert ved eventuelt tilbakeført overskudd, mens en arbeidstaker som fratrer ved oppnådd pensjonsalder ikke vil ha rett til tilsvarende regulering.

Utvalget har på denne bakgrunn sett det slik at det normalt vil være den beste løsning at pensjoner under utbetaling blir regulert med det overskudd som oppstår på premiereserven knyttet til pensjonsrettighetene, og innenfor rammen av den til enhver tid gjeldende regulering av grunnbeløpet i folketrygden. Overskudd ut over det som eventuelt kreves for å opprettholde en G-regulering, bør kunne overføres til premiefondet hvis arbeidsgiver ønsker det. Utvalgets forslag innebærer at pensjonistene aldri vil kunne få høyere regulering enn årets regulering av grunnbeløpet i folketrygden, med mindre pensjonsplanen endres. Utvalget mener derfor en bør se utviklingen av grunnbeløpet over en periode på tre år, slik at om overskuddet ett år gir lavere regulering enn grunnbeløpsjusteringen, kan dette likevel oppnås over treårsperioden.

Utvalget foreslår derfor å innføre et eget overskuddsfond for pensjonistene, og at midlene som tilføres dette fond hvert år benyttes som engangspremie for tillegg til pensjoner under utbetaling, basert på utviklingen i grunnbeløpet de siste tre årene. Forslaget gjelder alle typer pensjoner, dvs alders-, etterlatte- og uførepensjoner under utbetaling. Det bør i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet kreves at alle pensjoner under utbetaling gis samme prosentvise tillegg. Overstiger midlene i overskuddsfondet ett år det beløp som trengs, skal resten av fondet tilføres premiefondet. Er midlene i overskuddsfondet et år ikke tilstrekkelige til å dekke engangspremien, bør foretaket gis rett, men ikke plikt, til å bestemme at de manglende midler kan overføres fra premiefondet eller innbetales av foretaket til overskuddsfondet.

6.10.2.2 Pensjonsreguleringsfond

Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav k kan foretaket innbetale tilskudd til pensjonsreguleringsfond med inntil 75 prosent av årets premie. Det er gitt nærmere regler om bruk av pensjonsreguleringsfond i 1968-reglene § 8.

Det er lagt til grunn i gjeldende regler at midler som i henhold til forsikringsavtalen eller pensjonskassens vedtekter skal tildeles arbeidstakerne, skal godskrives pensjonsreguleringsfondet. Slik tilbakeføring av overskudd til pensjonsreguleringsfond praktiseres i dag i liten grad både i livsforsikringsselskapene og i pensjonskasser.

Midler i pensjonsreguleringsfond skal brukes til å yte tillegg til pensjoner under utbetaling i pensjonsordningen, jf 1968-reglene § 8 nr 2. Når fondet har nådd en viss størrelse skal det utarbeides en plan for utbetaling av tillegg til slike pensjoner. Planen skal ta sikte på å opprettholde den kjøpekraft pensjonene hadde da de begynte å løpe og hvis det er nok midler, i takt med lønnsutviklingen.

Gjeldende regler krever at reguleringsplanen skal forelegges Kredittilsynet for godkjennelse. I praksis anvendes tre alternative standardplaner som er forhåndsgodkjent av Kredittilsynet. Gjeldende regler bygger på det syn at har foretaket først bestemt at pensjonsordningen skal ha et pensjonsreguleringsfond, skal det benyttes til regulering av pensjoner under utbetaling i samsvar med forskriftens bestemmelser. Pensjonskassens styre eller forsikringsselskapene har det primære ansvar for at fondet blir brukt i samsvar med reglene.

En rekke pensjonsreguleringsfond er blitt uforholdsmessig store i forhold til pensjonsordningens behov for finansiering av reguleringer. Det opprettes på den annen side i dag sjelden nye pensjonsreguleringsfond. Kredittilsynets erfaringer med flere av de fond som er opprettet, er ikke gode hva angår etterlevelse av reglene. Gjennom opprettelsen av pensjonistenes overskuddsfond faller behovet for et separat pensjonsreguleringsfond bort.

6.11 Felles pensjonsordning som omfatter flere foretak

Opprettelse av felles pensjonsordning kan være aktuelt når flere foretak utgjør en enhet, slik som i konsernforhold der foretakene praktisk og økonomisk langt på vei oppfattes som ett selskap. Gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven regulerer ikke hvorvidt ansatte i ulike foretak kan omfattes av en felles pensjonsordning. Pensjonskasseforskriften av 19. februar 1993 §§ 10, 14 og 15 og flytteforskriften av 27. november 1991 § 4-3 forutsetter at det foreligger en slik adgang. Selv om dette ikke er eksplisitt regulert i medhold av skattelovgivningen, antar utvalget at det likevel er adgang til å opprette slike felles pensjonsordninger. Forskriftene gitt i medhold av skatteloven er imidlertid ikke utformet med tanke på at det kan opprettes felles pensjonsordning, og er derfor ikke tilpasset de hensyn som bør ivaretas ved et slikt samarbeide. Utvalget finner det derfor hensiktsmessig å regulere området.

Det er flere hensyn som kan anføres som argument for å tilrettelegge forholdene slik at flere foretak kan opprette en felles pensjonsordning. Organiseringen av et selskap med flere juridiske enheter kan f eks være begrunnet ut fra hensynet til å fordele risiki og skille de enkelte næringer som utøves. Med mindre det foreligger særskilte mothensyn, bør slik inndeling i juridiske og økonomiske avgrensede enheter ikke alene være bestemmende for hvorvidt det kan opprettes felles pensjonsordning for konsernet.

Det framstår i mange henseende som rasjonelt og hensiktsmessig for konsernet å ha felles pensjonsordning for de ansatte, slik at det ikke nødvendigvis har pensjonsmessig betydning hvilket foretak i konsernet en arbeidstaker er ansatt i. Et eksempel på at dette kan være hensiktsmessig, er at ansatte kan forbli i pensjonsordningen ved intern flytting i konsernet. Dersom hvert foretak i konsernet har samme pensjonsplan, kan de ansatte innrømmes pensjonsrettigheter på opparbeidet grunnlag og med muligheter for opptjening av de først forespeilede pensjonsrettigheter.

En virksomhet kan bestå av flere foretak som har etablert hver sin pensjonsordning i en felles pensjonskasse. Det kan da framstå som økonomisk og rasjonelt at hvert av foretakene har felles pensjonsordning for alle pensjonsberettigede i pensjonskassen, særlig på grunn av at forvaltningen av midlene i ordningen og administreringen av denne dermed skjer i èn pensjonskasse.

Som argument av mer prinsipiell art kan det hevdes at forholdsmessighetsprinsippet, som er nedfelt i utkastet § 5-2, antas å ha større gjennomslagskraft dersom adgangen til å oppnå samme pensjonsrettigheter gjelder for samtlige ansatte i konsernet, enn om det gjennomføres gruppevis for medlemmene for hvert enkelt foretak. Dette argumentet gjelder i den utstrekning pensjonsberettigede i de respektive foretak har pensjonsrettigheter i henhold til samme pensjonsplan.

Dersom virksomheten er etablert med flere foretak, kan det hevdes at pensjonsordningen må omfatte samtlige ansatte i hvert av foretakene. Både i selskapsrettslige og skatterettslige sammenhenger er konsernet bundet av inndelingen i juridiske enheter, og det foreligger bare i liten grad regler som ivaretar hensynet til at foretakene som sådan til sammen utgjør en form for enhet. Utvalget mener likevel at dette argumentet i seg selv ikke er tilstrekkelig for å utelukke felles pensjonsordning, dersom det ved utformingen av reglene tas hensyn til selskaps- og skattemessige forhold ved regulering av rammen for den felles pensjonsordning.

Ovenfor er det anført argumenter for og mot adgang til å opprette felles pensjonsordning, som etter utvalgets oppfatning tilsier at det fortsatt skal foreligge adgang til dette. Selskaps- og skatterettslige forhold, bl a konsernbidragsreguleringene, setter imidlertid klare begrensinger for utformingen av ordningen. Det er påkrevet at en felles pensjonsordning ikke åpner for overføringer som er i strid med bestemmelsene, f eks slik at pensjonsmidler – uten at aksjelovgivningens regler følges – tilføres andre av pensjonsordningens medlemmer enn foretakets ansatte. Det følger derfor av utvalgets forslag at felles pensjonsordning i hovedsak ikke åpner for annen tilpasning enn at forvaltningen av midlene i ordningen og administrasjon av pensjonsordningen som sådan blir felles. I dette ligger den begrensing at det må foretas en inndeling av ansatte i grupper i samsvar med hvilket foretak de er ansatt i, slik at det blant annet ikke kan oppstå en sammenblanding av foretakenes og de respektive gruppers midler.

6.11.1 Nærmere om hvilke foretak som kan omfattes

Foran er det ikke foretatt noen avgrensing av hvilke foretak som kan inngå i en felles pensjonsordning, bortsett fra å si at et vilkår er at det foreligger et konsern eller tilsvarende gruppeforhold. Etter utvalgets vurdering avhenger avgrensingen i stor grad av begrunnelsen for hvorfor det skal være adgang til å opprette en felles pensjonsordning, herunder hvilke behov som reguleringene er ment å ivareta. Det må derfor foreligge en form for tilknytning mellom de involverte foretak. Det kan reises spørsmål man skal gi ethvert foretak som ønsker å opprette felles pensjonsordning med et annet foretak, mulighet til å opprette en slik ordning. Et eksempel kunne være ved bransjefellesskap. I det følgende skal det tas stilling til i hvilken utstrekning flere foretak bør kunne samarbeide og etablere felles pensjonsordning for sine ansatte.

Utgangspunktet er at alle foretak står fritt til å opprette en pensjonsordning for de ansatte, og det skal innen visse rammer stå fritt til å delta i felles pensjonsordning med andre foretak. Det er ikke en forutsetning at alle foretak i et konsern må omfattes. Ideelt sett kan det hevdes at det bør være opp til det enkelte foretak å inngå i et samarbeid med andre foretak om felles pensjonsordning, uavhengig av om det foreligger eiermessig tilknytning.

I utkastet § 1-2 (2) a er foretak definert som aksjeselskap, enkeltmannsforetak, ansvarlig selskap og enhver annen virksomhet som har arbeidstaker i sin tjeneste og som har fradragsrett etter skatteloven § 44 første ledd bokstav k. Det framgår overfor at et vilkår for etablering av felles pensjonsordning er at det foreligger et konsern, uten en nærmere presisering av hva som ligger i denne avgrensningen. I det følgende omtales konsern noe kort og upresist om de selskap som utgjør et fellesskap ved at det ene selskapet eier så mange andeler eller aksjer i det andre selskapet at det representerer flertallet av stemmene i dette. Det kan hevdes at ansatte som tilhører det samme konsern, også bør kunne tilhøre den samme pensjonsordning, uavhengig av om virksomheten er etablert som konsern og derfor består av flere juridiske enheter.

Utvalget er av den oppfatning at den felles pensjonsordning i størst mulig grad bør framstå som en permanent pensjonsordning. Dette antas i større grad å gjelde dersom avgrensingen foretas i forhold til at det må foreligge et konsern, enn eksempelvis bransjesammenslutninger. Hvis virksomhetenes pensjonsforsikringer benyttes til ordninger som har et sterkt preg av å være tilpasset enkeltgrupperinger innen ett foretak, vil det være uheldig. Regelverket bør utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som gruppe.

Det kan også anføres at de felles pensjonsordningene bør styres av hensynet til at ansatte får like pensjonsrettigheter, et argument som ikke gjør seg gjeldende i samme grad hvor det ikke foreligger avgrensning til konsern. Etter en samlet vurdering er utvalget av den oppfatning at det er de respektive foretak som avgjør hvorvidt det skal være medlem av en felles pensjonsordning, og at avgrensningen av hvorvidt felles pensjonsordning kan opprettes, beror på om foretakene inngår i det samme konsernet eller tilsvarende gruppe.

Det må også tas hensyn til de krav lovgivningen stiller til forsikringsvirksomhet. Konsesjonskravet i forsikringsvirksomhetsloven § 1-1, jf § 2-1, oppstiller begrensinger med hensyn til hvilke foretak som kan inngå i en og samme pensjonskasse. Det framgår av ordlyden at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for. Det følger av denne bestemmelsen at en pensjonskasse ikke kan drive akkvisisjon eller for øvrig overta eller framstå som tilbyder av kollektiv pensjonsforsikring for foretak generelt. Dette må også gjelde overfor foretak i en nærmere definert bransje eller næring.

Utvalget er av den oppfatning at definisjonen av finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 § 2a-2 danner en hensiktsmessig ramme for hvilke konsern som kan opprette felles pensjonsordninger. Adgangen blir da videre enn dersom aksjelovgivningens konsernbegrep skulle benyttes. Blant annet oppstilles ikke noe direkte krav til hierarkisk oppbygging og krav til at morselskapet for hele konsernet er et aksjeselskap. Det kan tenkes at det ikke foreligger innvendinger mot at også andre foretak eller at andre sammenslutninger tilsluttes en felles pensjonsordning som ikke inngår finansieringsvirksomhetslovens definisjon. I så fall bør det bero på en konkret vurdering hvor det legges særlig vekt på hvor nær tilknytning det er mellom foretakene. Adgangen til å gi slik godkjenning bør legges til Kredittilsynet.

6.11.2 Utforming av pensjonsordningen

Pensjonsordningene som skal inngå i en felles pensjonsordning, forutsettes å oppfylle lovbestemte krav til en pensjonsordning. Den felles pensjonsordning kan derfor bare omfatte foretakspensjonsordninger og ikke andre pensjonsordninger det enkelte foretak måtte ha. Individuelle tilpasninger for de pensjonsberettigede i de enkelte foretak kan fastsettes innen de rammer som oppstilles for de respektive pensjonsplaner. Det samme gjelder for retten til medlemskap. Ved opprettelsen av pensjonsordningen må minstekravene i utkastet § 2-2 være tilfredsstilt slik at minimumskravet til antall medlemmer av pensjonsordningen er oppfylt. Når pensjonsordningen omfatter flere foretak, er utvalget av den oppfatning at det er tilstrekkelig at antall medlemmer fra samtlige foretak, samlet sett, tilfredsstiller kravet.

Felles pensjonsordninger i et konsern vil øke de ansattes mobilitet innen konsernet, bl a fordi en felles pensjonsordning i større grad tilrettelegger for at det blir inngått like pensjonsplaner. Forslaget innebærer likevel ikke at ansatte har en slik rett uten at foretaket innrømmer dette. Opprettelse av felles pensjonsordning skal ikke forplikte foretaket på en slik måte hvis denne ikke positivt har tatt stilling til dette. Det enkelte foretak kan i sin pensjonsplan fastsette at samlet medlemstid i den felles pensjonsordningen skal brukes som tjenestetid når slik tjenestetid er sammenhengende. Dette innebærer medregning av tjenestetid for medlemmer av den felles pensjonsordningen kan foretas selv om medregning ikke praktiseres for nye medlemmer som kommer fra foretak utenfor konsernet. Hvis ikke medregning praktiseres generelt, kan ikke tidligere tjenestetid godskrives der det har vært et avbrudd i ansettelsesforholdet.

Dersom pensjonsordningen er etablert som en pensjonskasse, skal pensjonskassens styre forestå forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Foretak som har tegnet pensjonsforsikring, skal opprette en styringsgruppe på minst fire personer dersom pensjonsordningen har 15 eller flere medlemmer, jf utkastet § 2-4. Plikten til å opprette styringsgruppe hviler på samtlige foretak når pensjonsordningen omfatter mer enn 15 medlemmer. Utvalget har ikke funnet grunn til å regulere uttømmende hvordan en slik styringsgruppe skal sammensettes når den består av medlemmer fra flere foretak. I mange tilfeller antas det å fremstå som hensiktsmessig at styringsgruppen representeres med minst ett medlem fra hvert foretak. Når den felles pensjonsordning omfatter svært mange foretak, kan det være gunstigere å legge andre kriterier til grunn for sammensetningen.

6.11.3 Fordeling av overskudd, premier mv

Overfor ble det gitt uttrykk for at premiebetalinger og tilskudd til den felles pensjonsordning må kanaliseres til grupper som består av de pensjonsberettigede medlemmer i de ulike foretak. Begrunnelsen ligger i hensynet til skatte- og selskapsrettslige prinsipper, som begrenser adgangen til å overføre midler mellom foretakene i et konsern. Nærmere omtale av de skatte- og selskapsrettslige forhold følger under avsnitt 6.11.5.

Det må videre fastsettes rammer for hvordan midlene i pensjonsordningen skal fordeles i forhold til grupperinger av ansatte. Premie og tilskudd til pensjonsordningen skal fordeles mellom foretakene på grunnlag av de beløp som er nødvendig for å sikre opptjent pensjon for de medlemmer som inngår i hver gruppe. Ingen av foretakene kan belastes med en større andel av premien enn det som faller på gruppen. Overskudd på felles premiefond og pensjonistenes overskuddsfond skal ikke kanaliseres til andre grupper i den felles pensjonsordningen. Når det gjelder tilbakeføring av midler fra premiefondet til foretaket, må det oppstilles tilsvarende skranker slik at det ikke blir mulig å tilbakeføre midler til et annet foretak som omfattes av den felles pensjonsordning. Etter utvalgets syn vil dette sikre at et foretak ikke betaler for et annet, og at midler ikke overføres fra et foretak til et annet gjennom pensjonsordningen.

Etter utvalgets oppfatning bør det stilles visse notoritetskrav for å forhindre brudd på selskaps- og skatteregler. Dette kan oppnås ved at forsikringsselskapet eller pensjonskassen forestår regnskapsføringen, jf forskrift om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring av 26. mai 1995 nr 583.

6.11.4 Opphør av felles pensjonsordning

Opprettelse av en felles pensjonsordning bygger på en avtale mellom de aktuelle foretak. I tillegg til å oppfylle de alminnelige krav som gjelder for foretakspensjonsordninger, må pensjonsordningene i fellesskap oppfylle de tilleggskrav som gjelder for felles pensjonsordning. Forut for etableringen bør foretakene ha kommet til enighet om hvilke vilkår som skal være gjeldende for den felles pensjonsordning, for eksempel representasjonen i styringsgruppen. De regler som det i loven er lagt til hvert foretak å bestemme, for eksempel utforming av pensjonsplanen, må være klare før opprettelsen. Dersom pensjonsordningen skal utvides med ansatte fra andre foretak, kan dette avtales.

I utkastet § 12-5 behandles hva som skjer med den felles pensjonsordningen når konsernforholdet opphører. Dersom et konsernforetak blir solgt eller konsernforholdet opphører på annen måte, skal foretaket skilles ut fra den felles pensjonsordningen, jf 12-5 (1). Opphøret har ikke andre konsekvenser enn at den gruppe som ikke lenger omfattes, da ses som en alminnelig pensjonsordning og følger reglene for denne. Det økonomiske og administrative samarbeidet opphører, og foretakene som trer ut av ordningen, skal godskrives den del av premiereserven som knytter seg til medlemmene av foretakets gruppe. Det samme gjelder for den del av premiefondet og pensjonistenes overskuddsfond som skal tilskrives gruppen.

Med fratredelse av foretak tenkes det på de tilfeller hvor et eller flere foretak går ut av en felles pensjonsordning. Det kan være frivillig, og i utgangspunktet må det være fritt opp til hvert enkelt foretak å avgjøre hvorvidt det vil tre ut av ordningen. Det kan være ved passivitet, i tilfelle foretaket ikke foretar seg noe, men det ikke lengre er noe grunnlag for å videreføre den felles pensjonsordning for dette foretak. Slike problemstillinger oppstår f eks når selskap eksempelvis går konkurs og likvideres. Dersom et foretak og dets ansatte flytter ut av landet, kan pensjonsordningen ikke videreføres, og også i dette tilfellet foreligger det en opphørssituasjon.

Hvis en felles pensjonsordning ikke kan videreføres fordi minstekravene i reglene ikke er oppfylt, skal det foretaket som ikke oppfyller kravene skilles ut, jf § 12-5. Den felles pensjonsordningen kan også opphøre som følge av at det skjer endringer som medfører at vilkårene i § 12-1 for å ha felles pensjonsordning, ikke lenger foreligger. Ved utskilling av foretak, fordeles pensjonsordningens midler etter reglene i § 12-5 (2) og (3). Hvis foretaket oppretter ny pensjonsordning, skal midlene overføres til denne.

6.11.5 Skatte- og selskapsrettslige forhold

Skatte- og selskapslovgivningen oppstiller som nevnt begrensninger med hensyn til hvordan den felles pensjonsordning skal organiseres. Ved utforming av utkastet har utvalget tatt hensyn til disse begrensningene.

Et foretaks premieutgifter og tilskudd til premiefond skal ikke gå til sikring av pensjoner til ansatte i andre foretak som er medlem av pensjonsordningen. Aksjelovgivningens regler om utdelinger fra foretak og konserninterne transaksjoner tilsier også dette. Sett fra konsernets synspunkt kan det av skattemessige hensyn framstå som ønskelig å oppnå en slik vridning, f eks dersom et foretak i konsernet har underskudd og et annet foretak innen konsernet har overskudd. Skatteøkonomisk sett foreligger det ønske om at utgiften fradragsføres i det selskap som har overskudd. Utgiften kommer da effektivt til fradrag i dette året.

Dersom det skulle åpnes for konsernbidragsoverføringer i forbindelse med en ordning med felles pensjonsordning, må reguleringene i så fall harmoniseres med de betingelser som gjelder for konsernbidrag i henhold til aksjeloven kapittel 12, og til de vilkår som oppstilles i selskapsskatteloven kapittel 1.

Når det gjelder de skattemessige forhold, bygger utvalget på at fradragsretten etter skatteloven § 44 første ledd bokstav k bare innrømmes for premie til det aktuelle foretakets pensjonsordning. Med andre ord er fradraget etter dette regelsettet begrenset til premie og tilskudd for foretakets ansatte, og ikke i forhold til ansatte i andre foretak i konsernet. Utvalget understreker igjen at reglene for felles pensjonsordning må hindre at en gruppe kan betale pensjonskostnader for en annen.

Pensjonsordningens overskudd skal tilføres premiefondet. Utkastet 12-3 (3) slår fast at avkastningen på de aktives premiereserve og pensjonistenes overskuddsfond skal fordeles på de respektive foretaks andel av premiefond i samsvar med det som rettmessig skal tilskrives disse. I motsatt fall vil det kunne skje en indirekte overføring av premiebetalingsmidler mellom foretakene. På tilsvarende måte som premie til pensjonsordningen, er tilskudd til premiefond bare fradragsberettiget innen rammen av tilskudd til premiefond til foretakets ansatte. Utvalget foreslår i utkastet § 10-4 (2) at beløp som overstiger 5 ganger årets premie, kan tilbakeføres til foretaket. Det som kan tilbakeføres av midler på premiefondet, må kanaliseres til de respektive foretak i samsvar med den andel av premiefondet som skal tilskrives gruppen av medlemmer tilknyttet foretaket. Hvert foretak skal derfor bestå av en egen gruppe i den felles pensjonsordning hvor det ikke kan skje en sammenblanding av midlene som skal tilføres en gruppe med midler til en annen gruppe. Det samme gjelder for pensjonsmidler som er i pensjonsordningen, og for det overskudd som skal tilbakeføres til det enkelte foretak.

6.12 Sammenslåing av foretak

6.12.1 Hovedspørsmål

Flere foretak kan slås sammen ved at det dannes et nytt foretak samtidig som de tidligere foretakene avvikles. Alternativt kan et av foretakene som det overtakende foretak videreføre den felles virksomhet mens de øvrige foretakene avvikles. Dette gjelder uavhengig av foretakenes selskapsform. I denne sammenheng benyttes således begrepet sammenslåing i en langt videre betydning enn fusjon i aksjerettslig forstand. Overføring av en del av virksomheten i et foretak til et annet foretak, behandles imidlertid her som deling av foretak, se avsnitt 6.13 nedenfor.

I forhold til foretakspensjon oppstår ingen særlige spørsmål dersom ingen av de foretak som slås sammen har pensjonsordninger fra før av. Skal det nye foretaket ha pensjonsordning, må denne opprettes på vanlig måte i samsvar med reglene i utkastet. Har derimot ett eller flere av foretakene pensjonsordninger, oppstår det spørsmål om hvordan ordningene og deres midler skal håndteres innenfor den nye foretaksstruktur. Spørsmålene vil være forskjellige alt etter om det nye foretaket skal ha egen pensjonsordning eller ikke.

Når det nye foretaket skal ha egen pensjonsordning, vil en mulighet være å avvikle de foreliggende ordninger og la den nye ordningen tre i kraft fra og med sammenslåingen. I så fall må de sikredes rettigheter i tidligere ordninger sikres ved fripoliser samtidig som samtlige arbeidstakere i det nye foretaket vil opptjene pensjon i den nye ordningen fra opprettelsen. Et slikt brudd i pensjonssammenheng vil imidlertid være vanskelig å forene med den bærende ide bak sammenslåingen, nemlig at virksomheten i de tidligere foretakene skal videreføres som felles virksomhet i det nye foretaket. I de fleste tilfelle vil det derfor være naturlig å bygge på et kontinuitetsprinsipp, dvs at de tidligere pensjonsordninger videreføres innenfor den nye ordningen. De viktigste spørsmål som vil oppstå i så fall, vil gjelde:

• den nye ordningens overtakelse av forpliktelser og midler knyttet til tidligere ordninger,

• videreføring av pensjonsplaner i de tidligere ordninger som avviker fra pensjonsplanen for det nye foretakets pensjonsordning,

• om det nye foretaket skal kunne velge å videreføre enkelte, men ikke alle av de tidligere ordningene.

Disse spørsmålene må ses i sammenheng både med prinsippene om forholdsmessighet (utkastet § 5-3), likebehandling av arbeidstakerne i ett og samme foretak, og med de deler av reglene som rettslig og økonomisk skal sikre opptjente pensjoner for arbeidstakerne i et foretak.

Når det nye foretaket ikke skal ha egen pensjonsordning, oppstår andre spørsmål. Et hovedspørsmål blir da om foretaket likevel skal kunne videreføre foreliggende pensjonsordninger i foretak som inngår i sammenslutningen, eller om disse må avvikles. Spørsmålet kommer på spissen i tilfelle hvor ikke alle arbeidstakerne i det nye foretaket omfattes av de tidligere ordningene, men vil også være viktig hvis de tidligere ordningene gir ulike ytelser eller for øvrig varierende grad av økonomisk sikkerhet for de sikrede. Også i slike tilfelle vil det forhold at virksomheten videreføres – om enn i en ny organisatorisk ramme – tale for at også tilknyttede pensjonsordninger vanligvis bør kunne videreføres. De viktigste spørsmål her vil gjelde:

• adgangen til å videreføre tidligere pensjonsordninger,

• avvikling av pensjonsordninger som ikke videreføres.

Også i dette tilfellet må spørsmålene ses i sammenheng med prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling av arbeidstakere i ett og samme foretak.

6.12.2 Gjeldende regler og forvaltningspraksis

Det følger av § 14 i 1968-reglene at pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiveren innstiller sin virksomhet. En fusjon av to eller flere foretak som gjennomføres etter aksjelovens regler om fusjon, medfører i seg selv ikke at arbeidsgivers virksomhet anses å være innstilt i relasjon til 1968-reglene § 14. Dette er fast tolkningspraksis i Kredittilsynet og hos livsforsikringsselskapene. Forutsetningen for at § 14 ikke kommer til anvendelse, er at pensjonsordningen ikke skal opphøre i forbindelse med fusjonen.

Skal det nye foretaket etter sammenslåingen ha en pensjonsordning for sine ansatte, slår foretaket normalt sammen tidligere pensjonsordningers midler, herunder tilhørende premiefond i de berørte foretak, og anvender det sammenslåtte premiefond til premiebetaling under den nye pensjonsordningen. Det hender at et av de sammensluttede foretak har en pensjonsordning med et relativt større premiefond enn de øvrige foretak. Kredittilsynet har i slike tilfeller mottatt henvendelser fra medlemmer som er opptatt av at den sikkerhet som premiefondet gir for framtidig opptjening av deres pensjonsrettigheter, ikke blir redusert som følge av vesentlig premieøkning etter fusjonen. Kredittilsynet har derfor i alle henvendelser som gjelder fusjoner normalt bedt om at det føres separat regnskap over bruk av premiefondsmidlene i en periode etter fusjonen, som oftest i to år. Dette skyldes at det da kan være mulig å sikre medlemmene i den enkelte av de tidligere pensjonsordningene fortrinnsrett til midlene dersom det kort tid etter fusjonen skulle inntreffe organisatoriske endringer i det fusjonerte foretaket, f eks en fisjon eller at virksomheten opphører. Slik separat regnskapsføring har sammenheng med håndhevelsen og forståelsen av 1968-reglenes § 14.

I utgangspunktet skal pensjonsplanen for det nye foretaket etter sammenslutningen oppfylle kravet til forholdsmessighetsprinsippet i 1968-reglene. Foretaket må m a o ha en felles pensjonsplan for alle ansatte etter sammenslutningen. Etter samtykke fra Kredittilsynet i henhold til 1968-reglene § 6 nr 3 kan imidlertid forholdsmessighetsprinsippet i § 6 punkt 1 og 2 fravikes slik at medlemmene i et eller flere av de berørte pensjonsordninger kan beholde sin pensjonsplan fra før sammenslutningen, selv om denne er bedre enn den pensjonsplan som skal gjelde for de øvrige ansatte. I slike tilfeller skal det imidlertid skje en lukking av disse pensjonsordningene. Lukking innebærer at det ikke kan opptas nye medlemmer, og at premiebetalingene i henhold til tidligere pensjonsplan bare kan fortsette for de eksisterende medlemmer.

1968-reglene benytter begrepet sammenslutning av bedrifter. Kredittilsynets forståelse av dette begrepet er at søknader i forbindelse med fusjoner og andre former for organisatoriske endringer mellom foretak som kan sidestilles med fusjoner, kan avgjøres av Kredittilsynet i medhold av 1968-reglenes § 6 punkt 3. Søknader som ikke faller inn under Kredittilsynets forståelse på dette punkt, har blitt forelagt Sosial- og helsedepartementet til avgjørelse.

Det følger av § 7 pkt 1 annet ledd i 1968-reglene at premiefond til flere pensjonsordninger som en og samme arbeidsgiver har opprettet eller sluttet seg til skal anses avsatt for alle de aktuelle pensjonsordningene. Det er derfor lagt til grunn at premiefondet tilknyttet en pensjonsordning som er lukket i henhold til samtykke fra Kredittilsynet (eller Forsikringsrådet) i henhold til § 6 nr 3 i 1968-reglene, ikke er reservert for bruk til denne pensjonsordning alene, jf det som er sagt ovenfor om nytt felles premiefond.

Skal foretaket etter sammenslåingen ikke ha en pensjonsordning for de ansatte, kommer i utgangspunktet § 14 første ledd annet punktum i 1968-reglene til anvendelse. Pensjonsordning i foretak som inngår i sammenslåingen skal da avvikles og pensjonsordningens midler, herunder premiefondet, fordeles og anvendes til fripoliser til medlemmene i samsvar med en plan som må godkjennes av Kredittilsynet i henhold til § 14 i 1968-reglene. Kredittilsynet har lagt til grunn at det også i slike tilfeller er hjemmel i 1968-reglene § 6 nr 3 til å samtykke til at pensjonsordningen i et tidligere foretak kan opprettholdes for de ansatte som hadde pensjonsordning før sammenslåingen.

6.12.3 Utvalgets vurderinger

Ved vurderingen av hvilke regler som bør gjelde i tilfelle en sammenslåing av foretak, har utvalget tatt sitt utgangspunkt i det forhold at virksomheten i de tidligere foretakene i hovedsak vil bli videreført. Selv om dette vil skje innenfor en ny organisatorisk ramme, bør derfor virkningene for de ansattes pensjonsforhold av de organisatoriske endringene bli begrensede. Dette gjelder både i forhold til opptjent pensjon og framtidig opptjening av pensjon og generelt sett uten hensyn til om det nye foretaket skal ha egen pensjonsordning eller ikke. På den annen side vil sammenslåing av foretak være et viktig ledd i utviklingen av levedyktig næringsvirksomhet, noe utviklingen hos oss i de senere år også bærer sterkt preg av. Det vil derfor være behov for en viss fleksibilitet i reglene slik at pensjonsforholdene i det nye foretaket kan organiseres på en måte som ikke legger unødige hindringer i veien for en begrunnet strukturendring. Dette gjelder først og fremst i forhold til opptjening av pensjon etter at sammenslåingen er gjennomført. Dette innebærer bl a at det ikke i alle henseender vil være mulig å se bort fra at de tidligere foretakenes pensjonsforhold kan være ordnet ganske forskjellig og kreve at prinsippene om forholdsmessighet og likbehandling ubetinget skal gjøres gjeldende i forhold til alle ansatte i det nye foretaket. Dette vil heller ikke alltid være forenlig med hensynet til kontinuitet i pensjonsforholdene for arbeidstakere i et tidligere foretak med bedre pensjonsordning enn i de øvrige foretakene som inngår i sammenslåingen.

Etter utvalgets oppfatning foreligger det klare behov for en utbygging av reglene for håndtering av pensjonsforholdene ved sammenslåing av foretak. Gjeldende regler er i hovedsak kommet til uttrykk i forvaltningspraksis. Utvalgets forslag bygger i stor grad på retningslinjer som er forankret i praksis. Det skiller således mellom tilfelle hvor det nye foretaket skal ha egen pensjonsordning og tilfelle hvor ny ordning ikke opprettes.

Etter utvalgets oppfatning er det viktig at det ved sammenslåingen av foretak treffes vedtak som klargjør hvordan pensjonsforholdene i det nye foretaket skal organiseres. Formelt bør det derfor stilles krav om at det nye foretaket – dersom det skal ha pensjonsordning – oppretter ny egen pensjonsordning. Dette gjelder selv om et av foretakene er det overtakende foretak, og selv om opprettelsen da i tilfelle kan skje ved utvidelse av den eksisterende ordning for dette foretaket. Dernest er det nødvendig å få avklart forholdet til tidligere pensjonsordninger i de foretak sammenslutningen omfatter.

Når det nye foretaket oppretter egen pensjonsordning, vil den måtte omfatte samtlige arbeidstakere i foretaket og vil således som hovedregel bli bestemmende for framtidig opptjening av pensjon. Som følge av at det nye foretaket viderefører virksomheten i de tidligere foretakene, er det naturlig å ta som utgangspunkt at heller ikke i pensjonssammenheng bør de organisatoriske endringer innebære noe egentlig brudd. Utvalget mener at dette bør komme til uttrykk i hovedregelen om at den nye pensjonsordningen overtar forpliktelser i henhold til tidligere pensjonsordninger og i tilfelle også de midler som er knyttet til ordningene, se utkastet §§ 13-2 (2) og 13-4 (1). Samtidig bør det nye foretaket også ha den mulighet å avvikle de tidligere ordningene, noe som kan være aktuelt hvis disse er svært forskjellige eller hvis bare ett av foretakene har pensjonsordning fra før. Dermed gis det nye foretaket mulighet til å etablere en ensartet ordning for samtlige ansatte for framtiden, samtidig som opptjente pensjonsrettigheter blir sikret ved utstedelse av fripoliser på grunnlag av midler knyttet til de tidligere ordninger, jf utkastet §§ 15-3 og 15-4.

Etter utvalgets syn bør det imidlertid settes visse grenser for det nye foretakets valgrett når det gjelder håndteringen av tidligere pensjonsordninger. Ut fra en likebehandlingstankegang er det naturlig å kreve at foretakets valg må gjelde samtlige tidligere ordninger. Foretaket må således velge mellom å la forpliktelser under samtlige ordninger bli overtatt av den nye pensjonsordningen, eller avvikle samtlige tidligere ordninger. Noe annet ville kunne åpne for en viss spekulasjon fra foretakets side eller reell forskjellsbehandling av ulike grupper av arbeidstakere avhengig av størrelsen på premiefond og andre midler knyttet til de tidligere ordningene.

For den nye pensjonsordningen vil det måtte fastsettes en egen pensjonsplan som gir det nye foretakets ansatte samme adgang til framtidig opptjening av pensjon. Det kan tenkes at pensjonsplanen vil avvike fra tidligere foretaks pensjonsplaner, og det oppstår derfor spørsmålet om den nye pensjonsordningen – etter å ha overtatt forpliktelser under tidligere ordninger – bør kunne videreføre tidligere pensjonsplaner for de grupper disse gjaldt for. Dette vil i og for seg innebære et visst unntak fra forholdsmessighetsprinsippet, fordi framtidig opptjening av pensjon vil være basert på ulike regler for de forskjellige grupper ansatte i det nye foretaket.

Utvalget mener ut fra dette at det ikke bør komme på tale å videreføre en tidligere pensjonsplan som er dårligere enn pensjonsplanen i den nye ordningen. En annen sak er at det nye foretaket ikke bør pålegges – via medregningsregler eller på annen måte – å gi den nye pensjonsplanen tilbakevirkende kraft slik at opptjente rettigheter for de arbeidstakere som har hatt den dårligere pensjonsplanen, bringes opp på samme nivå som de øvrige. Den nye pensjonsordningen bør ikke være nødt til å overta større forpliktelser fra tidligere ordninger enn de rettigheter som faktisk er opptjent på tidspunktet for sammenslåingen.

Spørsmålet om det nye foretaket skal kunne videreføre en pensjonsplan som er bedre enn pensjonsplanen i den nye pensjonsordningen, står i en annen stilling. Pensjonsvilkårene er en viktig del av arbeidsvilkårene til de arbeidstakerne som kommer fra et foretak med bedre pensjonsplan, og arbeidstakerne vil naturlig nok ha vanskelig for å godta at sammenslåingen i så måte skal føre til en forringelse av adgangen til å opptjene pensjon etter sammenslåingen. Skulle reglene stenge for en videreføring av en bedre pensjonsplan, ville det også kunne skape vansker for gjennomføringen av en ellers velbegrunnet sammenslåing. Utvalget mener derfor at reglene bør gi adgang til dette selv om en dermed gjør et visst unntak fra forholdsmessighetsprinsippet i forhold til det nye foretaket, jf utkastet § 13-3 (1).

Dersom den bedre pensjonsplanen ikke blir videreført, må imidlertid rettigheter opptjent av de arbeidstakere det gjelder, sikres ved utstedelse av fripolise, jf utkastet § 13-2 (3) og (4).

Skal det nye foretaket ikke ha egen pensjonsordning, blir hovedspørsmålet om de tidligere pensjonsordningene likevel skal kunne videreføres av det nye foretaket, eller om de tidligere ordningene må avvikles. Disse spørsmål kan oppstå såvel i tilfelle hvor de tidligere foretakene har forskjellige ordninger, som i tilfelle hvor ikke alle foretakene sammenslåingen omfatter har pensjonsordning. Hvis ordningene videreføres, vil disse ulikhetene i pensjonsvilkårene også bli videreført i det nye foretaket. Dette foretaket vil i tilfelle få ulike pensjonskostnader for de forskjellige grupper av ansatte. Utvalget er kommet til at både hensynet til de berørte arbeidstakere og behovet for å motvirke at ulike pensjonsforhold skaper unødige vansker for en ellers begrunnet sammenslåing, tilsier at det nye foretaket bør ha adgang til å videreføre eksisterende ordninger selv om pensjonsforholdene for foretakets ansatte sett under ett blir noe forskjellige. Alternativet vil være å kreve at samtlige ordninger skal avvikles, men dette vil være å tillegge sammenslåingen virkninger for de ulike grupper av ansatte som er uforenlig med det forhold at den virksomhet de har vært knyttet til blir videreført i en ny organisatorisk ramme. En annen sak er at det nye foretaket bør kunne ha valget mellom å videreføre eller avvikle samtlige ordninger, jf utkastet § 13-6.

6.12.4 Nærmere om utvalgets forslag

Utkastets bestemmelser i §§ 13-2 til 13-5 får anvendelse når foretaket etter sammenslåingen skal ha en pensjonsordning som omfatter samtlige ansatte. § 13-2 krever at det må opprettes ny pensjonsordning, og fastsetter nærmere regler for denne. Det foreslås i § 13-2 (3), jf § 13-4, adgang for videreføring av tidligere pensjonsplaner på nærmere fastsatte vilkår.

Den nye pensjonsordning skal overta forpliktelsene i henhold til de tidligere ordninger som slås sammen. Bestemmelsene i § 13-2 (3) og (4) slår fast medlemmenes rett til opptjent pensjon og oppsamlet premiereserve ved endringer i pensjonsplan eller forsikringsteknisk beregningsgrunnlag.

Dersom det er lavere ytelser i pensjonsplanen for den nye ordningen enn ytelsene i pensjonsplanen for en tidligere ordning, og den sistnevnte pensjonsplan ikke blir videreført, skal de berørte medlemmer sikres rett til opptjent pensjon for differansen i oppsamlet premiereserve i samsvar med reglene i §§ 5-8 til 5-9 i utkastet. Det samme er foreslått i § 13-2 (4), jf § 5-8 (2) i utkastet dersom beregningsgrunnlaget endres og dette fører til at premiereserven knyttet til opptjent pensjon overstiger nødvendig premiereserve etter det nye beregningsgrunnlaget. Rettighetene etter § 13-2 (3) og (4) skal sikres ved at medlemmene gis rett til tilleggsytelser sikret i egne fripoliser.

I § 13-3 foreslås det at en tidligere pensjonsplan med bedre ytelser enn ytelsene i den nye ordningen, bare kan videreføres dersom alle pensjonsplaner med bedre ytelser som oppfyller vilkårene også blir videreført. Vilkårene for å videreføre en pensjonsplan uten særskilt samtykke fra Kredittilsynet, er at vedkommende pensjonsordning er opprettet minst 3 år før tidspunktet for sammenslåingen og at den videreførte pensjonsplan skal gjelde samtlige medlemmer av den tidligere ordningen på tidspunktet for sammenslåingen. Er det foretatt endringer i pensjonsplanen mindre enn 3 år før sammenslåingen, kan disse ikke videreføres uten særskilt samtykke fra Kredittilsynet. Foretaket må påvise at det ikke foreligger holdepunkter for å anta at foretaket har opprettet en pensjonsordning eller forbedret en eksisterende pensjonsplan samtidig som en hadde grunn til å regne med at sammenslåing ville finne sted. Kravet til dokumentasjon vil måtte avhenge av hvor lang tid som gjenstår før lovens krav ville vært oppfylt, og om det er tale om vesentlige forbedringer foretatt i de siste årene før fusjonen. Det skal gis melding til Kredittilsynet om videreføring av tidligere pensjonsplan med vedlagt dokumentasjon på at vilkårene er oppfylt mv.

Når det opprettes ny pensjonsordning etter sammenslåingen, skal midlene knyttet til de tidligere ordningene i henhold til utkastet § 13-3 overføres til den nye pensjonsordningen. I samsvar med tidligere forvaltningspraksis foreslås her en overgangsordning, herunder regler om fordeling av midlene dersom den nye pensjonsordning opphører innen tre år etter opprettelsen.

I henhold til utkastet § 13-4 skal pensjonsordningens midler etter § 8-1, dvs premiereserven, de tilleggsavsetninger som er tilknyttet pensjonsordninger, premiefond, overskuddsfond for pensjonister og kursreserven knyttet til pensjonsordningene (og i en overgangsperiode også eventuelle pensjonsreguleringsfond), forvaltes særskilt i en periode på tre år fra tidspunktet for sammenslåingen. En har her bygget på reglene om fellesfond i konsernforhold i utkastet § 12-4. Dette forslag innebærer eksempelvis at de enkelte premiefond i denne perioden bare kan anvendes til premiebetaling for medlemmer av den tidligere pensjonsordning fondet var tilknyttet, og at det i denne periode skal føres særskilt regnskap over bruk av midlene. Dette gjelder også dersom det ikke er tilstrekkelig midler på ett av premiefondene til å finansiere premien for medlemmene i en av gruppene i denne periode. I motsatt fall ville reglene her få en begrenset betydning. Pensjonistenes overskuddsfond skal etter utkastets regler være nullstilt før en fordeling gjennomføres. Utkastets regler om overskuddsfond for pensjonister medfører derfor at reglene om særlig forvaltning av dette fond ikke har noen praktisk betydning.

Det er foreslått regler om at hver gruppes andel av pensjonsordningens midler skal behandles særskilt dersom bestemmelsene om opphør i utkastet kapittel 14 eller 15 kommer til anvendelse før perioden på tre år er utløpt. Det samme gjelder når foretaket blir delt eller dets virksomhet delt eller delvis blir avviklet i samme periode. Etter utløpet av treårsperioden, skal den særskilte forvaltning av midlene opphøre, og samtlige midler anses knyttet til den nye ordningen.

Det er i utkastet § 13-5 foreslått særlige regler for det tilfelle at et av foretakene før sammenslåing har pensjonskasse. Dersom det nye foretak skal ha en pensjonskasse, gjelder reglene om overføring til ny pensjonsordning og særskilt forvaltning mv i § 13-4 i de første tre år også for sikkerhetsfond og for ansvarlig kapital i eventuelle pensjonskasser tilknyttet en eller flere av de foretak som er blitt sammensluttet. Midler fra sikkerhetsfond skal i slike tilfeller anvendes til sikkerhetsfond i den nye pensjonskassen. Tilsvarende gjelder for den ansvarlige kapital. Ved utløpet av treårsperioden vil den særskilte forvaltning opphøre.

Oppretter det nye foretaket pensjonsordning i form av pensjonsforsikring, foreslås det i utkastet § 13-5 (2) at reglene om overføring av midler til den nye pensjonsordning og reglene om særskilt forvaltning mv i § 13-4 også skal gjelde for sikkerhetsfond i eventuelle pensjonskasser tilknyttet en eller flere av de foretak som er blitt sammensluttet. Pensjonskassene til nevnte foretak må for øvrig avvikles og egenkapitalen behandles som fastsatt i vedtektene og forøvrig anvendes til å sikre medlemmenes rett til pensjon slik som fastsatt i utkastet § 15-3. Med samtykke fra Kredittilsynet kan egenkapitalen utbetales til foretaket, jf § 15-4 (2) og (3).

Utkastet §§ 13-6 til 13-8 inneholder regler for det tilfelle at det nye foretak ikke skal ha egen pensjonsordning. Det foreslås i utkastet § 13-6 at pensjonsordninger for foretak som omfattes av sammenslåingen, kan videreføres etter samme regler og vilkår som de som er foreslått for videreføring av særlig pensjonsplan i foretak som skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen. Videreføringen må gjelde samtlige tidligere ordninger. Ellers må alle ordningene avvikles.

Skal to eller flere tidligere pensjonsordninger videreføres, kan midlene slås sammen og forvaltes etter samme regler som de som gjelder for foretak som skal ha pensjonsordning etter sammenslåingen, jf § 13-4 med regler om atskilt forvaltning i en overgangsperiode på tre år. Det foreslås imidlertid ingen plikt i § 13-7 til å slå midlene sammen i disse tilfellene. Midlene i eventuelle premiefond skal etter § 10-1 (3) i forslaget etter utløpet av treårsperioden, kunne anvendes for samtlige pensjonsordninger som videreføres.

6.12.5 Skattemessige vurderinger

Ved sammenslåing etter reglene i utkastet kapittel 13 vil midler knyttet til pensjonsordninger i de tidligere foretakene bli overført til pensjonsordningen i det nye foretaket og gi grunnlag for sikring og videreføring av pensjonsrettigheter for arbeidstakerne i dette. Disse reglene gjelder selv om det nye foretaket ikke skal ha egen pensjonsordning for samtlige ansatte, men velger å videreføre de tidligere ordninger for de arbeidstakere som var knyttet til disse på tidspunktet for sammenslåingen. Utvalget mener at det bør legges vesentlig vekt på at foretaksendring av denne type prinsipielt ikke bør tillegges rettsvirkninger som innebærer forringelse av de forsikredes rettigheter. Midler som representerer opparbeidede rettigheter for de pensjonsberettigede, jf. utkastet § 8-1 (1), vil ikke omfattes av en eventuell skatteplikt. Det samme må gjelde for den del av premiefondsmidlene som er båndlagt til bruk utelukkende til pensjonsformål, for å sikre at pensjonsordningen blir videreført, jf. utkastet § 10-4 (2), jf. § 10-3. Utvalget antar at dette er et så viktig prinsipp i pensjonssammenheng at det bør nedfelles i en særskilt lovbestemmelse, jf. utkastet § 13-1 (2) første punktum. Ved deling av foretak eller dets virksomhet etter reglene i kapittel 14, vil overføring av midler knyttet til tidligere pensjonsordning kunne finne sted. Heller ikke slik overføring vil være gjenstand for beskatning ut fra de synspunkter som er nevnt ovenfor, og en uttrykkelig bestemmelse om dette er inntatt i utkastet § 14-4 (1) første punktum.

Midler i premiefond som etter utkastet § 10-4 ikke er strengt bundet til pensjonsordningen til sikring av arbeidstakernes pensjon, men som skal eller kan tilbakeføres til foretaket, står i en annen stilling. I hvilken utstrekning overføring av slike premiefondsmidler i forbindelse med sammenslåing eller deling av foretak vil være gjenstand for beskatning, må vurderes på grunnlag av gjeldende skattelovgivning. Som følge av dette foreslår utvalget en bestemmelse tilføyet i henholdsvis utkastet §§ 13-1(2) og 14-4 som gjør det klart at mulig skatteplikt som følge av overføring av premiefondsmidler som etter utkastet § 10-4 skal eller kan tilbakeføres til foretaket, følger gjeldende skattelovgivning.

Utvalget har vært noe i tvil om den lovtekniske plassering av bestemmelsene i utkastet §§ 13-1 (2) og 14-4. Etter sitt innhold dreier det seg her om skattebestemmelser som i utgangspunktet skal innpasses i ellers gjeldende skattelovgivning. På den annen side mener utvalget at det ut fra sentrale pensjonsrettslige hensyn er viktig å få presisert at foretaksendringer som sammenslåing og deling ikke bør ha skattemessige virkninger til forringelse av de forsikredes rettigheter.

Utvalget ser at det kan være behov for nærmere avklaringer og går ut fra at dette er spørsmål som best kan avklares under departementsbehandlingen.

6.13 Deling av foretaket og dets virksomhet

Organisatoriske endringer i foretaket eller andre forhold kan føre til at foretaket eller dets virksomhet blir oppdelt. For arbeidstakerne sett under ett vil dette normalt ha tilsvarende virkning, slik at de arbeidstakere som har tilknytning til en bestemt del av virksomheten følger med denne og dermed opphører å være tilknyttet foretaket. Dette reiser særlige spørsmål når foretaket har pensjonsordning.

Utvalget har kommet til at de ulike typer av deling av foretaket eller dets virksomhet har så vidt likeartede virkninger i pensjonssammenheng at det er grunnlag for å foreta en samlet vurdering av de spørsmål som oppstår. Utvalget har derfor behandlet slike forhold under ett innenfor kapittel 14 i utkastet. Følgende organisatoriske og faktiske endringer omhandles:

1. foretaket blir delt i to eller flere nye foretak i samsvar med selskapsrettslige regler (nedenfor 6.13.3),

2. en del av foretakets virksomhet blir utskilt og overført til et nytt foretak (nedenfor 6.13.4),

3. en del av foretakets virksomhet blir utskilt og overdratt til et annet foretak (nedenfor 6.13.4), og

4. en del av foretakets virksomhet blir utskilt og avviklet, slik at en del av arbeidsstokken må slutte i foretaket, herunder tilfelle hvor avviklingen av en del av virksomheten skjer gradvis over et begrenset tidsrom (nedenfor 6.13.5).

I forhold til aksjelovgivningen, vil de to førstnevnte tilfeller vanligvis omfattes av fisjonsbegrepet.

Når foretaket har en pensjonsordning som omfatter alle arbeidstakere i foretaket på det tidspunkt endringen av selskapets organisasjonsstruktur eller virksomhet gjennomføres, oppstår viktige spørsmål om tilpasning av pensjonsordningen til den situasjon som er oppstått når tiltakene er gjennomført og en del av de ansatte har opphørt å ha tilknytning til foretaket. Når arbeidsforholdet opphører, vil den del av arbeidsstokken som overføres til annet foretak ikke lenger kunne omfattes av den pensjonsordning de var tilknyttet før endringen. Det samme gjelder for så vidt ved avvikling av en del av virksomheten.

6.13.1 Gjeldende regler og forvaltningspraksis

Det følger av § 13 i 1968-reglene at det enkelte medlem ved fratredelsen som hovedregel vil ha rett til å få sikret en individuell fripolise basert på egen andel av oppsamlet premiereserve. Flytteforskriften kapittel 6 inneholder nærmere regler om overføring av individuelle rettigheter i privat pensjonsordning. I flytteforskriften § 6-3, som er basert på og utfyller § 13 i 1968-reglene, er det fastsatt at premiereserven skal beregnes på grunnlag av selskapets beregningsgrunnlag i de tilfelle hvor en pensjonskasse har avtale med et selskap om sikring av fripoliser. Bestemmelsen sikrer også medlemmets rett til opptjent pensjon i pensjonskassen dersom beregningsgrunnlaget i selskapet krever større avsetninger, f eks pga lavere grunnlagsrente enn det som er lagt til grunn i pensjonskassens beregningsgrunnlag. Ved individuell frivillig fratredelse får medlemmet ingen andel av tilleggsavsetningen og kursreserve eller andre midler tilknyttet pensjonsordningen. Dette er også lagt til grunn i flytteforskriften § 6-5, jf § 1-7.

Det følger av nevnte regel i 1968-reglene at premiereserven, dvs midler til sikring av det enkelte medlems opptjente pensjon, skal fordeles ved deling av foretak, delvis avvikling av virksomheten og andre situasjoner som medfører deling eller avvikling av pensjonsordningen. Det er gitt regler om deling og behandling av tilleggsavsetninger ved deling av og delvis avvikling av pensjonsordninger i Kredittilsynets utfyllende regler til Finansdepartementets forskrift av 15. september 1997 nr 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring. Finansdepartementets forskrift er gitt i henhold til §§ 7-6 annet ledd annet punktum og § 8-2 fjerde ledd i forsikringsvirksomhetsloven. Det er bestemt i Kredittilsynets utfyllende regler kapittel IV punkt E at selskapets tilleggsavsetninger skal fordeles etter de samme retningslinjer som gjelder ved fordeling av premiefond ved opphør av kontrakt om kollektiv pensjonsforsikring. Videre er det bestemt at tilsvarende gjelder ved deling eller delvis avvikling av virksomhet. I henhold til praksis blir aktive medlemmer som må fratre ved deling eller delvis avvikling av en pensjonsordning, tildelt en andel av de tilleggsavsetninger og kursreserve som er knyttet til vedkommende kontrakt, når pensjonsordningen for øvrig, herunder dens premiefond, blir delt. Tilleggsavsetningene avsettes da til styrking av fripolisens reserve. Det følger for øvrig av de utfyllende bestemmelser om tilleggsavsetninger at tilleggsavsetninger som regel fordeles på grunnlag av medlemmets andel av premiereserven.

Disse regler må ses i sammenheng med flytteforskriften. Det følger av flytteforskriften §§ 1-7 og 3-12 at forsikringstaker (foretaket) har krav på kontraktens andel av selskapets tilleggsavsetninger i forsikringsfondet, samt kursreserve, ved overføring av premiereserve og overskudd knyttet til en forsikringskontrakt. Tilleggsavsetningene skal om nødvendig på grunn av endret beregningsgrunnlag etter flyttingen avsettes til premiereserve i mottakende pensjonsinnretning. Hvis ikke dette er nødvendig skal tilleggsavsetningene avsettes som tilleggsavsetning i mottakene livsforsikringsselskap.

Ved overføring til pensjonskasser, skal tilleggsavsetninger etter gjeldende flytteforskrift overføres til premiereserven. Etter innføring av adgang til å avsette tilleggsavsetninger i pensjonskasser, bør flytteforskriften endres slik at bestemmelsene blir de samme som de som gjelder for forsikringsselskaper.

Ved deling av foretak eller virksomhet som innebærer deling av pensjonsordningen, har Kredittilsynet i forhold til 1968-reglene i utgangspunktet lagt til grunn at det foreligger adgang til å fordele midler i premiefondet på de to nye pensjonsordningene (og eventuelt på en gruppe medlemmer som må fratre som følge av fusjonen eller overdragelsen) i samsvar med ordningens/gruppens andel av den opprinnelige samlede premiereserve eller evt på basis av gruppens forholdsmessige andel av årspremien. Det er antatt at en slik deling også samsvarer best med intensjonen i 1968-reglene. Innebærer delingen av pensjonsordningen som følge av at foretaket eller virksomheten deles en vesentlig innskrenking av den opprinnelige pensjonsordning, har Kredittilsynets prinsipielle standpunkt vært at premiefondet skal eller bør fordeles. Det vises til det som er sagt over om vesentlige innskrenkninger.

En annen gruppe tilfeller er de hvor det foreligger overdragelse av virksomhet som medfører at ansatte går fra et foretak til et annet. Kredittilsynet har et par ganger behandlet slike saker ut fra reglene om sammenslåing av virksomheten i flere foretak. Forutsetningen er at alle ansatte i de avgivende foretak blir ansatt i det nye foretak og blir opptatt eller forblir medlem i pensjonsordningen.

Det foreligger ikke regler eller entydig forvaltningspraksis for hvordan en skal behandle tilfeller hvor en del av virksomheten i foretaket avvikles, f eks ved vesentlige driftsinnkrenkninger. Spørsmålet er om de ansatte som må forlate foretaket kun skal sikres opptjente rettigheter, eller om det skal foretas fordeling av pensjonsordningens midler ut over premiereserven med henblikk på også å sikre disse arbeidstakernes framtidig opptjening av pensjon. Spørsmålet knytter seg først og fremst til premiefondet som jo er avsatt med henblikk på dette. Skal hele premiefondet fortsatt være knyttet til pensjonsordningen og således for framtiden kun sikre de ansatte som blir tilbake i foretaket?

I 1968-reglene § 14 fastslår uttrykkelig at pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiver innstiller sin virksomhet, noe som betyr at også premiefondet skal fordeles. Etter sin ordlyd regulerer § 14 bare de tilfeller der arbeidsgiver innstiller hele sin virksomhet. Kredittilsynet har ut fra hensynet til sammenhengen i reglene, antatt at denne bestemmelsen må komme tilsvarende til anvendelse ved vesentlige innskrenkninger av arbeidsgivers virksomhet. Det er lagt vekt på at § 7 som angir at premiefondet i hovedsak skal anvendes til løpende premiebetaling, og § 14 som angir at premiefondet skal fordeles når arbeidsgivers virksomhet opphører, må ses i sammenheng med forbudet mot at midler i pensjonsordning tilbakeføres til foretaket eller dennes kreditorer. En har således sett premiefondet som en integrert del av pensjonsordningens midler, selv om det er foretaket som bestemmer når og hvordan premiefondet skal anvendes til pensjonsformål innenfor 1968-reglenes bestemmelser i § 7.

Det er i denne sammenheng lagt vekt på to hovedhensyn. Det ene hensyn er at hvis premiefondet ikke fordeles i slike situasjoner, vil det lett bli uforholdsmessig stort i forhold til de gjenværende forpliktelser som er knyttet til pensjonsordningen. Dette kan lett føre til situasjoner hvor en eller et par personer sitter igjen og får uforholdsmessig gode pensjonsrettigheter, både sett i relasjon til hensynet bak retten til inntektsfradrag og ut fra en sammenligning med de øvrige (tidligere) medlemmer av pensjonsordningen som har måttet fratre som følge av innskrenkninger i virksomheten. Det andre hensyn som taler for å kreve fordeling ved vesentlige innskrenkninger, er hensynet til likebehandling av medlemmer/arbeidstakere som må slutte på grunn av vesentlige innskrenkninger med de som må slutte på grunn av konkurs ellers andre former for totale opphør av virksomheten. Dette gjelder særlig innskrenkninger av virksomheten som nærmer seg opphør og/eller en total omlegging av virksomheten med utskiftning av arbeidsstokken osv. Det er også lagt vekt på at det i 1968-reglene § 14 fastsettes at Kredittilsynet (tidligere Forsikringsrådet) kan gi pensjonsordningens styre en frist på ikke under 3 måneder til å overføre midler til et livsforsikringsselskap til sikring av pensjonsrettigheter, dersom arbeidsgiver innstiller sin virksomhet helt eller delvis. Med bakgrunn i at tolkningen av forskriften er svært omtvistet, har Kredittilsynet i de senere år i de saker som er lagt fram tatt forbehold om at spørsmålet om fortolkning av § 14 er omtvistet, og at Kredittilsynet derfor ikke vil kreve at § 14 skal legges til grunn i slike situasjoner når forsikringstaker (foretaket) direkte motsetter seg fordeling av premiefondsmidlene.

Finansdepartementet har i februar 1997 avgitt en generell tolkningsuttalelse i relasjon til §§ 7 og 14 i 1968-reglene. Departementet bygger på de samme hovedhensyn som Kredittilsynet, men tar et annet utgangspunkt ved fortolkning av 1968-reglene på dette området. Departementet viser til at formålet med reglene om fradragsrett for avsetninger til premiefond er å stimulere forsikringstaker (arbeidsgiver) til å avsette midler til dekning av den årlige premien i tider hvor inntjeningen er dårlig. Finansdepartementet peker på at det følger av §§ 3 og 14 i 1968-reglene at premiefondet i utgangspunktet og etter arbeidsgivers bestemmelse, skal anvendes til foretakets framtidige premiebetaling. Hvis arbeidsgiver innstiller virksomheten, skal premiefondet anvendes til beste for arbeidstakerne. Departementet utleder av nevnte regler at i de tilfeller hvor foretaket har store utskiftninger av arbeidstakere, skal premiefondet kunne benyttes til premiebetaling for de nye ansatte, selv om foretaket hadde en helt annen gruppe ansatte da tilskuddet til premiefondet ble foretatt. På denne bakgrunn skal det etter departementets vurdering meget til før det kan legges til grunn at arbeidsgivers virksomhet er opphørt i henhold til § 14 i 1968-reglene, såfremt foretaket ikke er fullstendig avviklet. At en virksomhet f eks overdras til foretakets morselskap ved fusjon, anses etter departementets vurdering isolert sett normalt ikke som avvikling i denne sammenheng.

Departementet antar likevel at det etter gjeldende regler i særlige tilfeller vil kunne utløses rett til anvendelse av premiefondet til sikring av pensjoner når innskrenkningene kan karakteriseres som vesentlige og permanente. Dette vil særlig kunne være tilfellet dersom premiefondet er meget stort i forhold til de framtidige forpliktelser. Det vises her til forskriften § 6, som uttrykker et hovedprinsipp i reglene om forholdsmessighet mellom pensjonene i ordningen.

I de tilfellene det er klart at virksomheten er opphørt, eller vesentlig innskrenket i henhold til § 14, antar departementet at fordelingsreglene som hovedregel kommer til anvendelse uavhengig av bakenforliggende årsak til at virksomheten opphørte.

For pensjonskasse oppstår også delingsproblemene i forhold til sikkerhetsfond og egenkapital. Det foreligger ikke bestemmelser om deling av sikkerhetsfond i gjeldende regler verken i 1968-reglene, forsikringsvirksomhetsloven, pensjonskasseforskriften eller flytteforskriften. Krav om ansvarlig kapital i pensjonskasser ble innført i 1993. I pensjonskasseforskriften er det ikke gitt regler om deling mv ved organiseringsendringer i foretaket. Det foreligger heller ingen større praksis på dette området.

6.13.2 Utvalgets utgangspunkter

Ved vurderingen av hvilke virkninger deling, avvikling mv av foretakets virksomhet skal få i pensjonssammenheng, vil en løsning kunne være at man som hovedregel lar de alminnelige regler i utkastet §§ 4-7 flg komme til anvendelse. I så fall ville de arbeidstakere som forlater foretaket bare få sikret opptjent pensjon ved fripoliser. Denne løsning vil imidlertid kunne føre til betydelige ulikheter når det gjelder den pensjonsrettslige stilling for de arbeidstakere som blir tilbake i foretaket og dets pensjonsordning, og de arbeidstakere som må forlate foretaket sammen med den del av den samlede virksomhet i foretaket som disse arbeidstakerne er tilknyttet. Reglene i §§ 4-7 flg passer overhodet ikke når et foretak i sin helhet blir delt opp i to eller flere foretak og deretter avviklet. I så fall vil reglene om opphør av pensjonsordningen og avvikling av denne etter reglene i kapittel 15 være et alternativ. Dette er imidlertid neppe noen god løsning i alle de tilfelle hvor virksomheten etter oppdelingen og overføringen til de nye foretakene, i sin helhet blir videreført innenfor de nye organisatoriske rammer. Hensynet til kontinuitet tilsier da at hovedregelen må bli en tilsvarende deling av den foreliggende pensjonsordning.

Hensynet til arbeidstakernes pensjonsforhold er imidlertid ikke det eneste relevante hensyn i slike tilfeller. Endringer i de organisatoriske rammer for virksomheten eller for øvrig i omfanget av et foretaks virksomhet, er også et viktig ledd i tilpasningen av næringsvirksomheten til forholdene til enhver tid. En del slike endringer, f eks virksomhetsinnskrenkninger med eller uten organisatoriske endringer, er ofte – også i forhold til foretaket – framkalt av forhold som foretaket ikke er herre over. I slike tilfelle vil ensidig vektlegging av hensynet til pensjonsforholdene for de arbeidstakere som må forlate foretaket kunne ha negative virkninger for foretakets mulighet til å videreføre den del av virksomheten som under de rådende forhold bedømmes som levedyktig.

Reglene i utkastet §§ 4-7 flg er utformet først og fremst med sikte på vanlige tilfeller hvor en eller flere arbeidstakere forlater foretaket for å ta stilling i annet foretak. Disse reglene vil ikke alltid gi rimelige løsninger når organisatoriske eller andre endringer av virksomheten må tilskrives beslutninger eller andre forhold på foretakets side.

Utvalget er etter dette kommet til at reglene på dette området må utformes slik at man unngår løsninger som kan oppfattes som urimelig forskjellsbehandling av ulike grupper av arbeidstakere, og at man unngår å legge vesentlige hindringer i veien for nødvendige omstillinger i næringslivet, også i form av driftsinnkrenkninger. Denne avveiningen må etter utvalgets syn foretas særskilt med henblikk på de ulike typetilfelle.

6.13.3 Oppdeling av foretaket i flere nye foretak

Etter utvalgets syn reiser de tilfeller hvor et foretak i sin helhet blir delt opp i flere nye foretak normalt ikke så vanskelige problemer. Legger man til grunn at den samlede virksomhet i hovedsak blir videreført innenfor de nye foretakene, vil man unngå forskjellsbehandling mellom de ulike grupper av arbeidstakere som hver for seg overføres til de nye foretakene, ved å foreta en tilsvarende deling av pensjonsordningen og midlene knyttet til denne. Dette skaper grunnlag for kontinuitet i pensjonsforholdene, også slik at de nye foretakene dermed får et økonomisk grunnlag for videreføring av egen pensjonsordning. Alternativet – avvikling av den opprinnelige pensjonsordning etter reglene i utkastet kapittel 15 – vil i tilfelle føre til annen disponering av samtlige midler knyttet til pensjonsordningen, og dermed til at de nye foretakene vil måtte starte egne pensjonsordninger fullt ut på nytt grunnlag.

Delingen av pensjonsordningen bør etter utvalgets syn skje på grunnlag av forholdet mellom de grupper av ansatte som overføres til hvert av de nye foretakene. Hvis oppdelingen i flere foretak kun er en disposisjon innenfor ett og samme konsern, vil imidlertid foretakene fortsatt kunne være knyttet til den felles pensjonsordning som konsernet måtte ha.

Etter oppdelingen vil hver av de pensjonsordninger som dermed opprettes, måtte overta pensjonsforpliktelser og framtidig opptjening av pensjon for den gruppe av ansatte som overføres til det foretak pensjonsordningen skal gjelde for. Hovedspørsmålet vil derfor i slike tilfelle knytte seg til fordelingen av de midler som var knyttet til pensjonsordningen i det opprinnelige foretaket. Den premiereserve som skal sikre opptjent pensjon for hver av gruppene vil her normalt være det beste fordelingsgrunnlaget, både for opptjent pensjon og pensjoner under utbetaling. For å forenkle fordelingen, bør det imidlertid stilles krav om at overskudd og pensjonistenes overskuddsfond er fordelt på forhånd.

Fordeling på grunnlag av premiereserven gir likevel ikke en helt tilfredsstillende løsning når det gjelder fordeling av premiefondet. Dette skyldes at en uforholdsmessig stor del av premiereserven ofte kan knytte seg til pensjoner under utbetaling. Premiefondets midler skal imidlertid først og fremst sikre at det blir betalt premie for den yrkesaktive del av medlemsmassen. Premiefondet bør derfor etter utvalgets syn deles på grunnlag av gjeldende premier for hver av gruppene på delingstidspunktet. For å unngå at premievariasjoner fra et år til et annet får vesentlig betydning for fordelingsnøkkelen, antar utvalget at en her bør bygge på et gjennomsnitt av premien i delingsåret og antatt premie i de tre etterfølgende år.

Bestemmelser utformet i samsvar med disse prinsipper er inntatt i utkastet § 14-1 (1) og (2). Hvis pensjonsordningen i det tidligere foretaket er pensjonskasse og også pensjonsordningene i de nye foretakene skal være pensjonskasser, må fordelingen også omfatte sikkerhetsfond og kapital i den opprinnelige pensjonskasse, fordi det ellers vil være vanskelig å få etablert de pensjonskasser som de nye foretakene skal ha, jf utkastet § 14-1 (3). I andre tilfeller må den opprinnelige pensjonskassen avvikles og midlene tildelt hver gruppe av arbeidstakere benyttes til nye pensjonsforsikringer.

Etter omstendighetene kan det tenkes at en del av arbeidstakerne i det foretak som deles, ikke blir overført til noen av de nye foretakene, og at deres arbeidsforhold opphører. I så fall må disse sikres opptjent pensjon ved fripoliser etter reglene i utkastet §§ 4-7 flg med mindre realiteten er at en står overfor avvikling av en så stor del av den opprinnelige virksomheten at de særlige regler i utkastet § 14-3 kommer til anvendelse.

6.13.4 Utskilling av en del av foretaket

Utskilling av en del av foretakets virksomhet med etterfølgende overføring til annet foretak, kan forekomme på to måter. Dels kan det være tale om ren utfisjonering av virksomhet, dvs overføring av den utskilte del til et nyopprettet foretak som i første omgang vil være datterselskap av det opprinnelige foretaket. Dels kan det være tale om overdragelse av den utskilte del til et annet og frittstående foretak, og da oppstår særlig spørsmål dersom dette foretaket allerede har egen pensjonsordning. Den gruppe av arbeidstakere som blir overført, vil i så fall måtte inkluderes i denne pensjonsordningen.

Utvalget er kommet til at de rene utfisjoneringstilfellene som hovedregel bør behandles på samme måte som de tilfelle hvor foretaket i sin helhet blir delt opp i flere nye foretak. At det benyttes ulik juridisk teknikk bør ikke få betydning når de reelle virkninger i hovedsak er de samme. Ut fra behovet for å kunne foreta omstillinger i næringslivet, har imidlertid utvalget kommet til at premiefondet bør kunne unntas fra deling under to forutsetninger:

1. at det nye foretaket ikke skal ha egen pensjonsordning, og

2. mindre enn en tredel av medlemmene i pensjonsordningen for det foretak hvis virksomhet deles, skal overføres til det nye foretaket.

I slike tilfelle blir altså resultatet at hele premiefondet blir tilbake i foretakets pensjonsordning. De arbeidstakere som overføres til det nye foretaket ved utfisjoneringen, vil på vanlig måte få opptjent pensjon sikret ved fripoliser etter reglene i utkastet §§ 4-7 flg. Realiteten er derfor at de arbeidstakere som overføres til det nye foretaket, ikke blir tildelt premiefondsmidler og at disse midlene i tilfelle vil bli benyttet til å sikre pensjon ut over opptjente rettigheter på utfisjoneringstidspunktet for de øvrige medlemmer. Utvalget mener at en slik løsning bør begrenses til tilfelle hvor det bare er en mindre del av virksomheten og arbeidsstokken som utskilles og overføres til det nye foretaket, og er kommet til at grensen her bør settes ved en tredel. I mange tilfelle vil slik utfisjonering være første trinn i en transaksjon som avsluttes med at eierinteressene i det nye foretaket blir overdratt til et annet selskap og dermed fortsetter sin virksomhet som dettes datterselskap.

Dersom foretakets pensjonsordning er pensjonskasse, oppstår i utfisjoneringstilfelle også spørsmål om delingen av pensjonsordningens midler skal omfatte sikkerhetsfond og ansvarlig kapital i pensjonskassen. Utvalget er kommet til at dette bare bør komme på tale i tilfeller hvor mer enn halvparten av medlemmene i pensjonskassen skal overføres til det nye foretaket. Forutsetningen vil også være at det nye foretaket skal ha pensjonsordningen i pensjonskasse. For øvrig bør de arbeidstakere som overføres til det nye foretaket kunne sikres gode pensjonsforhold ved foretakspensjonsforsikring på grunnlag av de midler som tildeles gruppen, dvs tildelt premiereserve og eventuell andel av premiefondet.

Utvalget har kommet til at de tilfeller hvor en del av foretakets virksomhet utskilles og overføres til et annet og frittstående foretak, bør kunne behandles etter samme regler som de egentlige utfisjoneringstilfellene, jf utkastet § 14-2 (4). Når det annet foretak allerede har foretakspensjonsordning, må imidlertid de overførte arbeidstakere opptas i denne, jf reglene i utkastet kapittel 3. Utvalget mener at en i slike tilfeller bør kunne gi reglene om sammenslåing av foretak tilsvarende anvendelse. Dette vil innebære at forpliktelser vedrørende allerede opptjent pensjon vil måtte overtas av det annet foretaks pensjonsordning og at pensjonsplanen for de arbeidstakere som overføres, kan videreføres slik som angitt i § 13-3. Videre blir virkningen at de midler som ved delingen er tildelt den gruppe av arbeidstakere som overføres, vil bli forvaltet slik som angitt i § 13-4 i overgangsperioden. De hensyn som taler for særskilt forvaltning når forskjellige virksomheter slås sammen ved fusjon o l, gjør seg også gjeldende når virksomhet overføres ved overdragelse.

6.13.5 Avvikling av en del av virksomheten

Når foretaket opphører eller dets virksomhet avvikles, må pensjonsordningen også opphøre. De midler som er knyttet til pensjonsordningen bør da benyttes til å sikre medlemmene opptjent pensjon og i en viss utstrekning også framtidig opptjening av pensjon. Dette er nærmere regulert i utkastet kapittel 15. For øvrig bør en ta i betraktning at de regler utvalget foreslår om pensjonistenes overskuddsfond og pensjonsregulering (§§ 11-2 flg) og om tilbakeføring av midler i premiefond (§ 10-4), vil forenkle håndteringen av slike situasjoner.

I den andre enden av skalaen finner vi tilfeller hvor en eller flere arbeidstakere avslutter sitt arbeidsforhold, normalt for å gå over i stilling i annet foretak. Her vil sikring av opptjent pensjon gjennom fripolise etter utkastet §§ 4-7 flg gi en egnet løsning.

Mellom disse yttertilfellene ligger ulike situasjoner hvor foretaket avvikler eller nedbygger sin virksomhet med den følge at arbeidstakere må slutte i foretaket. Hovedspørsmålet i slike tilfelle vil være om en fortsatt skal legge reglene om fripolise til grunn eller om det er situasjoner som reelt har så stor grad av likhet med deling av foretakets virksomhet eller avviklingssituasjoner, at det bør skje en deling av de midler som er knyttet til pensjonsordningen mellom de arbeidstakere som blir tilbake i foretaket og de som må slutte.

Årsaken til slik avvikling eller nedbygging av virksomheten, vil vanligvis være å finne i foretakets økonomiske stilling og behov for rasjonaliseringstiltak for å sikre at foretaket kan fortsette sin virksomhet. Fra foretakets side vil det da som regel foreligge en klar interesse i å kunne beholde mest mulig av pensjonsordningens midler i den pensjonsordning foretaket skal ha for sin videre virksomhet. Dette gjelder særlig pensjonsordningens premiefond som vil innebære at pensjonskostnadene kan holdes på et lavere nivå enn ellers inntil vanskelighetene er overvunnet. Foretakets behov for å kunne nyttegjøre seg premiefondet i forbindelse med videreføring av virksomheten er for øvrig det vesentlig hensyn bak forslaget i utkastet § 10-4 om adgang til tilbakeføring av premiefondsmidler så lenge fondet ikke blir mindre enn 5 ganger gjennomsnittlig årspremie.

I disse tilfellene vil det således foreligge et interessefellesskap mellom foretaket og den del av arbeidsstokken som skal bli tilbake i foretaket. På den annen side står de arbeidstakere som må slutte i foretaket som følge av omstillingstiltakene. Næringspolitiske hensyn kommer også inn. Også for samfunnet vil det være viktig at pensjonsrettslige regler ikke motvirker omstilling og rasjonalisering. Fordelingsregler for avviklingssituasjoner som innebærer sikring av framtidig opptjening av pensjon for de arbeidstakere som må slutte, innebærer reelt at en del av de framtidige kostnader for pensjon til disse arbeidstakere blir belastet et foretak som allerede kanskje er i økonomiske vansker. Hensynet til likebehandling av alle arbeidstakere i pensjonssammenheng kan derfor ikke alltid tillegges avgjørende vekt.

En står her overfor meget vanskelige avveiningsspørsmål, noe omtalen foran 6.13.1 av forvaltningspraksis også viser. Vurderingsspørsmålet er ikke helt det samme i forhold til utvalgets utkast som i forhold til gjeldende rett. Den vesentlig årsak til dette er at reglene om tilbakeføring av premiefond avviker fra gjeldende regler, og gjør det mulig for et foretak med en vanskelig økonomisk stilling å nyttegjøre seg premiefondsmidler i omstillingssituasjoner så lenge fondet fortsatt er tilstrekkelig til å dekke 5 årspremier (gjennomsnittspremier). I samsvar med dette foreslår utvalget også en begrensning når det gjelder bruken av premiefondsmidler til å sikre framtidig pensjon i avviklingstilfellet, se utkastet § 15-3 (3) 3. punktum hvoretter ingen skal tildeles mer fra premiefondet enn nødvendig for å sikre fortsatt premiebetaling i inntil 5 år.

Etter utvalgets syn kan det bare komme på tale å anvende særlige regler om fordeling av midlene i pensjonsordningen i tilfeller hvor det er en meget betydelig del av foretakets virksomhet som blir avviklet med den følge at en betydelig del av arbeidsstokken må slutte i foretaket. Med utgangspunkt i forvaltningspraksis har en drøftet om grensen bør settes ved halvparten eller ved to tredeler av arbeidsstokken.

Utvalget har kommet til at premiefondet bør inngå i fordelingen dersom mer enn to tredeler av medlemmene i pensjonsordningen må slutte i foretaket fordi en del av dets virksomhet avvikles, jf utkastet § 14-3. Tilsvarende gjelder sikkerhetsfond i pensjonskasse, men egenkapitalen i pensjonskassen skal ikke tas i betraktning. Utvalget har lagt vekt på at hensynet til å motvirke en klar forskjellsbehandling mellom de to grupper av arbeidstakere må veie tyngst i slike tilfeller. Fordelingen fører tross alt til at foretaket og den del av arbeidstakerne som blir tilbake, vil kunne dra fordel av sin forholdsmessige del av premiefondet i den videre virksomhet.

De arbeidstakere som slutter i foretaket, vil etter slik fordeling bli tildelt sin del av premiereserven samt en del av premiefondet. Midlene skal benyttes til å sikre rett til pensjon etter utkastet §§ 4-7 flg. Det vil i så fall være naturlig å benytte premiefondsmidlene til fortsettelsesforsikring, noe som vil kunne være viktig særlig for eldre arbeidstakere som kan ha vanskelig for å finne nytt arbeid. Det er ikke meningen at premiefondsmidler skal tillegges premiereserven og dermed føre til økte ytelser hva angår opptjent pensjon.

Det vil være vanskelig å trekke en grense mellom avvikling av en del av virksomheten i foretaket og en gradvis driftsinnskrenkning i løpet av en forholdsvis kort periode. Resultatet vil i begge tilfelle være at en betydelig del av arbeidstakerne må slutte i foretaket. Utvalget er kommet til at driftsinnskrenkning gjennomført i løpet av to år her må likestilles med avvikling av en del av virksomheten. Også her er det plass for ulike vurderinger, men utvalget mener at det ikke kan bli tale om å sette perioden lenger enn to år.

6.13.6 Pensjonsordningens midler

En pensjonsordning midler omfatter premiereserve til sikring av opptjent pensjon til enhver tid, premiefond og pensjonistenes overskuddsfond, samt tilleggsavsetninger og kursreserve knyttet til pensjonsordningen, se utkastet § 8-1. Når pensjonsordningen er en pensjonskasse, vil en etter omstendighetene også måtte ta i betraktning sikkerhetsfond og egenkapital i tilfelle hvor det er tale om å dele pensjonsordningen. I en overgangsperiode vil en også måtte inkludere pensjonsreguleringsfond.

Midler knyttet til fripolise utstedt under pensjonsordningen omfattes ikke. Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom innehaveren og det selskap som har utstedt den, jf utkastet § 8-2 (2).

Spørsmål om håndtering av en pensjonsordning midler i tilfelle av deling av foretak og dets virksomhet må holdes atskilt fra:

• de spørsmål som knytter seg til pensjonsordningens midler i forholdet mellom foretaket og det forsikringsselskap som har tegnet pensjonsforsikringen. Slike spørsmål vil særlig gjelde foretakets rettigheter når det gjelder overskudd som skal tilføres forsikringen, tilleggsavsetninger og kursreserve.

• de spørsmål som oppstår i tilfelle hvor en pensjonsordning midler skal flyttes fra et selskap til et annet, noe som kan være aktuelt etter at en deling av midlene er gjennomført.

Utvalgets utgangspunkt er at i tilfelle av deling av foretaket eller dets virksomhet, bør pensjonsordningen og dennes midler deles på tilsvarende måte slik at de midler som tilordnes de ulike grupper av arbeidstakere kan benyttes til videreføring av pensjonsordninger for hver av gruppene. Hovedregelen – enten delingen skjer ved fisjon, utfisjonering eller annen utskilles av en del av virksomheten – bør derfor være at midlene fordeles på grunnlag av premiereserven for hver gruppe, jf utkastet § 14-1 (2) og § 14-2 (1). Hensatt til premiefondets særlige oppgave – å sikre framtidige premiebetalinger – bør imidlertid fondet deles slik at dette hensyntas, jf utkastet § 14-1 (2) 3. punktum. Også ellers står premiefondet i en viss særstilling som følge av at premiefondet kan unntas fra delingen i tilfelle hvor bare en mindre del av virksomheten fraskilles, utkastet § 14-2 (2), jf § 14-2 (4).

Det kan reises spørsmål om det i forhold til tilleggsavsetninger og kursreserve knyttet til pensjonsordningen, er grunn til å oppstille særlige regler for slike delingstilfeller. Utvalget har kommet til at dette ikke bør gjøres når delingen av foretaket eller dets virksomhet gjennomføres slik at det sikres kontinuitet også i pensjonsforholdene, dvs at det for hver gruppe av arbeidstakere som framkommer ved delingen, blir videreført en pensjonsordning på grunnlag tilordnede midler. I så fall bør hver av gruppene tilordnes en del av tilleggsavsetninger og kursreserve i samsvar med andelen av premiereserven.

Tilleggsavsetningenes formål er å styrke renteforutsetningen i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen og dermed styrke premiereserven. Samtidig er det knyttet en betinget overskuddsrett til avsetningen, som etter gjeldende regler ikke vil aktualiseres ved opphør og deling av en pensjonsordning. Livsforsikringsselskapet kan trekke på tilleggsavsetningen hvis beregningsgrunnlagets renteforutsetninger ikke slår til og underskudd oppstår. I delingstilfelle – hvor delingen skjer på grunnlag av kontinuitet i virksomhet og pensjonsforhold – bør derfor den sikkerhet for pensjonsordningen som ligger i andelen av selskapets tilleggsavsetninger og kursreserve, fordeles mellom de ulike grupper av arbeidstakere og de pensjonsordninger hver av gruppene deretter vil være medlemmer av. Premiereserven gir da det rimelige fordelingsgrunnlag.

De tilfelle av deling som her omtales, innebærer ikke opphør av pensjonsordningen, og utløser derfor ikke den betingede overskuddsrett som er knyttet til tilleggsavsetningene. Dette innebærer at en heller ikke i relasjon til pensjonistenes overskuddsfond og reglene om fordeling av overskudd i utkastet § 8-5, vil ha behov for særlige regler. Denne bestemmelse vil bare omfatte overskudd som faktisk blir tilført pensjonsordningen. Ved at pensjonsordningens midler faktisk blir fordelt på grunnlag av premiereserven, vil det også bli tatt hensyn til premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling ved fordeling av tilleggsavsetning tilknyttet pensjonsordningen. Pensjonistene vil dermed også få fordel av tilleggsavsetning knyttet til den gruppe som de overføres til.

I delingstilfelle kan det også tenkes at noen arbeidstakere må fratre, med den virkning at arbeids- og pensjonsforholdet opphører. Hovedregelen her er at deres rett til opptjent pensjon sikres ved fripolise etter utkastet § 4-7 flg utstedt på grunnlag av den premiereserve som trengs for å sikre opptjente rettigheter. I disse tilfelle vil altså ikke andre deler av pensjonsordningens midler enn premiereservene komme i betraktning. Etter utkastet er det bare i tilfelle hvor en del av virksomheten avvikles og mer enn to tredeler av arbeidstakere må avslutte sitt arbeidsforhold, at også denne gruppe av arbeidstakere skal tilordnes andel av de øvrige midler, dvs premiefondet og evt sikkerhetsfond i pensjonskasser, jf utkastet § 14-3 og § 14-1 (4) 2. punktum. Det dreier seg da om avvikling av en betydelig del av foretakets virksomhet, se foran avsnitt 6.13.5. Selve delingen av pensjonsordningens midler forutsettes her å skje på samme måte som ved annen oppdeling av foretaket, dvs på grunnlag av at de arbeidstakere som må fratre utgjøre en egen gruppe ved fordelingen av midler på samme måte som om de skulle overføres samlet til et nytt foretak. Ved delingen vil således premiereserve, premiefond, tilleggsavsetninger mv inngå. Utvalgets synspunkt er her at tilfellet deretter bør behandles som ved opphør av hele pensjonsordningen, og at tilordnede midler bør benyttes til å sikre pensjon for de fratrådte arbeidstakere, jf § 15-3 (3). Forholdet til pensjonister knyttet til den del av virksomheten som avvikles, må ordnes ut fra om de fortsatt skal være medlemmer av pensjonsordningen.

Utvalget har merket seg at det nye prinsipp for deling av premiefond i utkastet § 14-1 (2) 3. punktum synes å kreve endring i Kredittilsynets utfyllende regler om tilleggsavsetninger (kap IV pkt E).

En deling av pensjonsordning vil ikke sjelden innebære at en del av pensjonsordningen flyttes til et nytt livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse. Finansdepartementets forskrift av 27. november 1991 nr 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring (flytteforskriften) inneholder regler om behandling av tilleggsavsetninger ved flytting av en pensjonsordning. Det følger av flytteforskriften §§ 1-7 og 3-12 at forsikringstaker har krav på kontraktens andel av selskapets tilleggsavsetninger i forsikringsfondet ved overføring av premiereserve og overskudd knyttet til en forsikringskontrakt. Tilleggsavsetningene skal om nødvendig på grunn av endret beregningsgrunnlag etter flyttingen, avsettes til premiereserve i mottakene pensjonsinnretninger. Hvis ikke dette er nødvendig, skal tilleggsavsetningene avsettes som tilleggsavsetning i mottakene livsforsikringsselskap.

Ved overføring til pensjonskasser, skal tilleggsavsetninger etter gjeldende flytteforskrift overføres til premiereserven. Etter innføring av adgang til å avsette tilleggsavsetninger i pensjonskasser, bør flytteforskriften endres slik at bestemmelsene blir de samme som de som gjelder for forsikringsselskaper. Etter 1968-reglene får medlemmer ved individuell frivillig fratredelse ingen andel av tilleggsavsetningene tilordnet pensjonsordningen eller andre midler tilknyttet pensjonsordningen. Dette er også lagt til grunn i flytteforskriften § 6-5, jf § 1-7.

6.13.7 Skattemessige betraktninger

I den grad det er snakk om pensjonsordningens midler som overføres de pensjonsberettigede som fremtidig pensjonsytelse, som f eks overføring av premiefond til de pensjonsberettigede, utløser ikke dette skatteplikt. Først ved utbetalingen skattlegges midlene som pensjon. For øvrig vises til avsnitt 6.12.5 foran.

6.14 Opphør og avvikling av pensjonsordningen

6.14.1 Gjeldende regler og forvaltningspraksis

Det følger av § 14 i 1968-reglene at pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiver innstiller sin virksomhet. Midler utover premiereserven i pensjonsordningen (herunder premiefond), skal da nyttes til beste for arbeidstakerne i samsvar med en plan som skal godkjennes av Kredittilsynet, dvs til sikring av pensjonsrett ved fripolise i livsforsikringsselskap.

Det forekommer også situasjoner hvor virksomheten i et foretak avvikles, men foretaket opprettholdes med en eller et par personer som forestår forvaltning av foretakets eiendommer og øvrige formuesmasse. I slike situasjoner er et ofte tvist om hvorvidt det foreligger faktisk og/eller rettslig innstilling av arbeidsgivers virksomhet i relasjon til § 14 i 1968-reglene. I slike situasjoner har Kredittilsynet i de senere år tatt forbehold om at spørsmålet om fortolkning av § 14 er omtvistet og at Kredittilsynet derfor ikke vil kreve at § 14 skal legges til grunn i slike situasjoner når forsikringstaker direkte motsetter seg fordeling av premiefondsmidlene. Det vises til det som er sagt om delvis avvikling av virksomhet under kapittel 6.13.1.

1968-reglene har i § 14 også bestemmelser om at pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiver slutter å betale premier og tilskudd til pensjonsordningen, og det ikke foreligger midler i premiefond som kan nyttes til å dekke premien. Foreligger det midler i pensjonsreguleringsfond i en slik situasjon, kan disse midler bare anvendes til premiebetaling hvis foretaket ikke har økonomisk evne til å betale premien.

6.14.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at gjeldende regler om opphør og avvikling er forholdsvis fragmentariske og har gitt opphav til betydelig tolkningstvil og usikkerhet. En er derfor kommet til at det er behov for en utbygging av reglene, både slik at opphørsgrunnene trer klarere fram og slik at håndteringen av pensjonsordningens midler ved avvikling kan skje etter forhåndsfastsatte regler som tar hensyn til såvel arbeidstakernes som foretakets interesser.

I en del tilfelle er det klart nok at pensjonsordningen må opphøre og avvikles. Dette gjelder for det første når det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal avvikles, enten dette fører til at foretaket avvikles eller ikke, jf utkastet § 15-1 (2). Likt med dette bør være at virksomheten i sin helhet blir overført til et annet foretak, men i så fall vil det være naturlig å gi reglene om sammenslåing av foretak i utkastet kapittel 13 tilsvarende anvendelse. I dette tilfelle vil virksomheten i hovedsak bli videreført innenfor en ny organisatorisk ramme, og pensjonsordningen for de arbeidstakere som følger med til det nye foretaket kan sikres videreføring av pensjonsforholdene uavhengig av om det nye foretaket har pensjonsordning eller ikke, jf utkastet § 15-2.

I forlengelsen av reglene i kapittel 14 om overføring av en utskilt del av virksomheten, jf § 14-2 (2) og (4), bør det imidlertid være et vilkår at minst to tredeler av arbeidstakerne følger med til det nye foretaket, jf § 15-2 (2). Er ikke dette tilfellet, tilsier hensynet til likebehandling av foretakets arbeidstakere at pensjonsordningens midler benyttes til å sikre pensjon på lik linje for alle. Alternativet i disse tilfellene vil være å sikre de arbeidstakere som ikke overføres til det nye foretaket, rett til opptjent pensjon via vanlig fripolise. Dette er en løsning som en ut fra de hensyn som begrunner utkastet § 14-2 (2), jf § 14-2 (4), bør akseptere når kun en mindre del av arbeidstakerne opphører å ha tilknytning til virksomheten. I så fall vil det kunne være en forutsetning for overføringen og videreføringen av virksomheten så langt som mulig, at pensjonsordningens midler for øvrig holdes inntakt og gir grunnlag for pensjonsordning for det store flertall av arbeidstakere innenfor rammen av det nye foretaket eller pensjonsordningen der. Videre er det klart nok at pensjonsordningen må opphøre og avvikles når foretaket slutter å betale premie til ordningen, og nødvendige premier heller ikke kan dekkes av premiefondsmidler, jf utkastet § 15-1 (3). Dette vil normalt være tilfelle hvor foretaket er kommet i betydelige økonomiske vanskeligheter, f eks hvis det har innledet gjeldsforhandling eller er gått konkurs. I en slik situasjon vil foretaket i og for seg kunne søke å overkomme vanskene bl a ved tilbakeføring av premiefondsmidler etter utkastet § 10-4. Fondet kan imidlertid ikke nedbygges i så stor grad at det ikke er tilbake midler til å dekke premien i fem år. Har foretaket et premiefond av noen størrelse vil således pensjonsordningen kunne videreføres med midler fra premiefondet hvert fall så lenge at det vil kunne skje en viss avklaring med hensyn til om virksomheten er levedyktig og kan fortsette.

Endelig vil det også være tilfeller hvor pensjonsordningen skal avvikles fordi den ikke lenger tilfredsstiller de krav som stilles til foretakspensjonsordninger, eller det for øvrig har inntrådt slike endringer at opphør med etterfølgende avvikling framtrer som den rimelige løsning, jf utkastet § 15-1 (2) 2. punktum. Her beror altså opphøret ikke direkte på foretakets forhold, men på lovgivningens bestemmelser. Slike bestemmelser finner en inntatt i utkastet § 2-2 (4) og § 2-7 (4), som begge har karakter av sanksjonsregler, og i reglene om ulike foretaksendringer i §§ 12-5 (4), 13-2 (2), 13-5 (2) og 13-8.

Det er klart nok at pensjonsordningen må opphøre når det treffes vedtak om at foretaket eller dets virksomhet skal avvikles, og når foretaket ikke lenger kan tilføre pensjonsordningen nok midler. Spørsmålet er om foretaket også ellers skal kunne bestemme at pensjonsordningen skal opphøre. Dette kan f eks være aktuelt i tilfelle av økonomiske vansker med risiko for nedlegging og driftsinnskrenkninger. Spørsmålet blir da om foretaket skal kunne konsentrere sine ressurser om videreføring av virksomheten, eventuelt i mindre omfang. Bortfall av pensjonskostnader kan utgjøre et viktig bidrag i slike sammenhenger.

Dette spørsmålet skal her bare vurderes i forhold til de regler en lov om foretakspensjon i tilfelle vil inneholde. Det kan følge både av tariffavtale og arbeidsavtalene med de ansatte at foretaket har en plikt på annet grunnlag til å opprettholde pensjonsordningen.

Utvalget viser til at det er opp til foretaket selv å bestemme om det skal opprettes pensjonsordning. Dette gjelder selv om et slikt spørsmål selvsagt hører til de som kan bli gjenstand for forhandlinger mellom foretakets og dets ansatte eller de ansattes organisasjoner. Utvalget antar at et foretak nok kan tenkes å vise atskillig tilbakeholdenhet når det gjelder å opprette en pensjonsordning dersom beslutningen skulle være irreversibelt i forhold til reglene om foretakspensjon. Det vil i så fall dreie seg om en meget langsiktig eller varig forpliktelse for foretaket. Slike forpliktelser overfor de ansatte bør etter utvalgets oppfatning i tilfelle komme til uttrykk i tariff- eller arbeidsavtaler.

Utvalget foreslår derfor en generell regel om at foretaket skal kunne treffe vedtak om at pensjonsordningen skal opphøre, jf utkastet § 15-1 (1). Et slikt vedtak vil imidlertid ha så stor betydning for arbeidstakerne at en etter utvalgets syn må kreves at spørsmålet drøftes med styringsgruppen for pensjonsordningen eller pensjonskassens styre, før beslutning treffes.

6.14.3 Avviklingsoppgjøret

Når en pensjonsordning opphører, må hovedregelen være at pensjonsordningens midler benyttes til å sikre pensjon for medlemmene av ordningen. Dette gjelder først og fremst i forhold til opptjent pensjon, jf § 5-8, men i tilfelle hvor pensjonsordningen har midler ut over nødvendig premiereserve, bør slike midler også kunne tas i betraktning, jf § 15-3 (2). For å forenkle oppgjøret, bør overskudd være fordelt mellom premiefond og pensjonistenes overskuddsfond før fordeling på medlemmene gjennomføres. En bør for øvrig ta i betraktning at også tilleggsavsetning knyttet til pensjonsordning vil frigjøres ved opphør av forsikringsforholdet. Tilsvarende må gjelde ordningens andel av selskapets kursreserve.

Etter utvalgets syn bør pensjonsordningens midler som hovedregel fordeles mellom medlemmene på grunnlag av premiereserven knyttet til de enkelte medlemmers rett til pensjon. Dette bør gjelde ikke bare selve premiereserven, men også tilleggsavsetninger og kursreserve. Selv om det her dreier seg om midler som i og for seg også kan karakteriseres som overskuddsmidler, vil en hovedoppgave være å sikre at premiereserven er tilstrekkelig stor til å dekke opptjente rettigheter selv om beregningsforutsetningene ikke holder stikk og underskudd oppstår. Dette gjelder uten hensyn til om fripolise til sikring av opptjent pensjon skal utstedes av samme eller annet forsikringsselskap.

Premiefondet står imidlertid i en viss særstilling ved fordelingen, fordi fondets oppgave er å sikre betaling av premie for framtidig opptjening av pensjon. Utvalget mener derfor at fordelingen bør skje på den yrkesaktive del av medlemsmassen og ut fra hva som må forventes å medgå til premie for hver enkelt i de nærmeste år, jf utkastet § 15-3 (3) annet punktum. Utvalget har her valgt samme løsning som i utkastet § 14-1 (2) siste punktum.

En antar imidlertid at det bør settes en grense for hvor meget av premiefondsmidlene den enkelte skal tildeles. Denne bør tilpasses tilbakeføringsadgangen i utkastet § 10-4, samtidig som den sikrer at et medlem ikke får så meget at det vil gi vesentlig bedre pensjonsytelser enn om pensjonsordningen ikke var blitt avviklet. Ingen bør derfor kunne kreve mer av premiefondsmidler enn nødvendig for å dekke perioden fram til pensjonsalderen og ikke i noe tilfelle ut over en femårs periode. Det har her betydning at dette vil sikre fortsatt pensjon i en romslig overgangsperiode etter at arbeidsforholdet i foretaket er opphørt, og at mange arbeidstakere må ventes å få nye stillinger i andre foretak med pensjonsordninger. Lovens ordning bør derfor ikke legge opp til en dobbeltdekning ut over en overskuelig tidshorisont. Særlig eldre arbeidstakere kan imidlertid ha vanskelig for å få nytt arbeid, og i så fall vil premiebetaling for fortsettelsesforsikring eller andre tiltak som kan bedre deres pensjonsforhold etter opphøret, være viktig. Når medlemmet får midler fra premiefond, er det naturlig at dette skjer i form av en fortsettelsesforsikring etter § 4-9 (2).

Etter utvalgets forslag skal ubenyttede premiefondsmidler tilbakeføres foretaket og tas til inntekt i samsvar med utkastet § 10-4 (3).

Midler tildelt et medlem som ledd i avviklingsoppgjøret skal benyttes til å sikre medlemmets rett til pensjon gjennom fripolise etter reglene i utkastet §§ 4-6 flg. En viser til bemerkningene foran i avsnitt 6.13.4.

6.14.4 Særlig om avvikling av pensjonskasse

Når en pensjonskasse skal avvikles, vil pensjonskassens midler, foruten midler knyttet til selve pensjonsordningen, jf utkastet § 8-1, bestå av både sikkerhetsfond og egenkapital. Etter utvalgets syn har sikkerhetsfondet så nær tilknytning til de midler som skal sikre opptjent rett til pensjon, at sikkerhetsfondet bør trekkes inn i avviklingsoppgjøret og fordeles på samme måte som premiereserven. Særlig i tilfeller hvor pensjonsordningen har forholdsvis få medlemmer, vil sikkerhetsfondets oppgave være å trygge opptjente rettigheter i tilfelle av en upåregnelig utvikling.

Pensjonskassens egenkapital står i en annen stilling. Ved avviklingen av en pensjonskasse, skal det etter pensjonskasseforskriften § 19 utarbeides sluttregnskap, og egenkapitalen etter sluttregnskapet vil normalt måtte disponeres i henhold til hva vedtektene fastsetter. Innskutt kapital som ikke har medgått til å dekke forpliktelser innenfor rammen av sluttregnskapet, vil kunne utbetales innskyteren eller disponeres på annen fastsatt måte. Vedtektene bestemmelser må også gjelde for kapital som er bygget opp under pensjonskassens virksomhet.

Skulle vedtektene mangle bestemmelser om disponering av egenkapitalen, vil den kunne benyttes på samme måte som premiefondsmidler til å sikre medlemmene rett til pensjon innenfor den grense som utkastet § 15-3 (3) tredje punktum fastsetter, eller utbetales til foretaket med samtykke av Kredittilsynet. I den utstrekning det dreier seg om kapital bygget opp i pensjonskassen under dennes virksomhet, vil den rimeligste løsning være å benytte midlene til å sikre medlemmenes rett til pensjon.