7 Overgang til nytt lovverk

7.1 Behovet for overgangsregler

Utvalgets utkast til lov om foretakspensjon innebærer en samlet regulering av foretakenes og de forsikredes rettigheter og plikter under kollektive pensjonsordninger med skattefordel. Lovutkastet suppleres av forslag til endringer i skatteloven. Både de pensjonsrettslige og skatterettslige regler som foreslås vil innebære til dels viktige endringer i gjeldende rett. Dette aktualiserer spørsmål om behov for overgangsregler.

De gjeldende pensjonsrettslige regler er utformet i forskrift om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven av 28. juni 1968 nr 3 og forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 (1968-reglene), og har sin hjemmel i skatteloven § 44 første ledd bokstav k. Forskriften angir hvilke krav som må oppfylles av en pensjonsordning for å komme inn under de særlige regler loven inneholder for behandlingen av utgifter, fonds mv knyttet til ordningen. Reglene er således direkte knyttet opp mot foretaksbeskatningen selv om de nærmere regler og vilkår selvsagt også er utformet med henblikk på å ivareta de forsikredes interesser og allmenne samfunnshensyn. Reglene er imidlertid til dels fragmentariske, også om en tar hensyn til at mange spørsmål etterhvert er løst via utfyllende regler, forvaltningspraksis mv.

Det er en hovedregel i norsk rett at endringer i skatteloven kan gjennomføres med virkninger for igangværende virksomhet, og lovgiveren står ganske fritt når det gjelder å utforme overgangsregler. Dette gjelder også i forhold til endring av skattelovens regler om pensjonsordninger med tilhørende forskrift. Hensynet til stabilitet i foretaksbeskatningen tilsier likevel at en del av overgangsvirkningene bør avdempes ved egnede overgangsregler. Som det vil fremgå nedenfor er det utvalgets oppfatning at de endringer som foreslås i skatteloven innebærer såvidt vesentlige endringer i någjeldende beskatningsregler at det på en del punkter foreligger behov for overgangsregler.

De vesentligste behov for overgangsregler knytter seg til de pensjonsrettslige regler som foreslås i utkastet til lov om foretakspensjon. Som nevnt er någjeldende regler utformet slik at de i sin form fremtrer som vilkår for en særlig skattemessig behandling av foretakenes utgifter, fonds mv knyttet til pensjonsordningene. Endres reglene – og dermed vilkårene for den skattemessige behandling av foretakene – vil dette etter utvalgets syn uunngåelig få virkninger også for utformingen av foretakenes pensjonsordninger. Utformingen av ny lovgivning og behovet for overgangsregler må derfor vurderes på bakgrunn av den – i og for seg indirekte – innvirkning som ny lovgivning kan få når det gjelder foretakenes pensjonsforpliktelser og de forsikredes pensjonsrettigheter.

Et foretaks pensjonsordning er en viktig del av hele arbeidsforholdet mellom foretaket og dets ansatte. Avhengig av hvordan de enkelte arbeidsavtaler og i tilfelle tariffavtaler er utformet, vil pensjonsforholdene også i rettslig forstand kunne være gjort til en del av arbeidskontraktene. Uansett om dette er tilfellet eller ikke, må en legge til grunn at eksisterende pensjonsordninger er utformet på bakgrunn av de særlige skatteregler på dette området. Selv om endring av skatteregler i og for seg kan gjennomføres med virkning også for bestående rettsforhold, er det etter utvalgets syn påkrevet i en del sammenhenger å ta hensyn til at partene i arbeidslivet har innrettet seg i tillit til den etablerte skatteordning. Et viktig lovgivningshensyn vil derfor være å legge forholdene til rette for at eksisterende pensjonsordninger vil bli videreført med den nye lovgivningen, og det er da ikke til å unngå at tilpasningsperioden i forhold til den nye lovgivningen på en del områder vil måtte bli forholdsvis lang. De overgangsregler utvalget foreslår er utformet med utgangspunkt i slike overveielser.

På en del hovedområder er utvalgets lovutkast materielt preget av at det fortsatt skal knyttes fordeler ved foretaksbeskatningen til pensjonsordningene. Endringer i synet på hvilke hovedforutsetninger som må være oppfylt for å innrømme slik skattefordel, kommer klart til uttrykk i Regjeringens velferdsmelding og resultatet av Stortingets behandling av meldingen. Her gis også enkelte føringer med hensyn til håndteringen av overgangsproblemer av betydning for foretakenes kostnadsnivå og for de forsikredes rettigheter.

På den annen side omhandler store deler av utkastet spørsmål vedrørende foretakets og arbeidstakernes pensjonsrettslige stilling, der den skattefordel som knyttes til pensjonsordningene ikke nødvendigvis vil få avgjørende betydning ved utformingen av bestemmelsene. På en god del områder inneholder således utkastet regler om forhold som ikke er dekket ved gjeldende regler og hvor rettstilstanden derfor er uklar. På disse områdene står en friere i spørsmålet om overgangsregler.

Det er altså utvalgets syn at det i en god del sammenhenger trengs overgangsregler. Utvalgets forslag til slike regler er inntatt i lovutkastet kapittel 16.

7.2 Noen hovedsynspunkter på utformingen av overgangsreglene

Utvalgets lovutkast tar sikte på lovfeste rammeregler for foretakspensjonsordninger. Denne tilnærmingsmåte forutsetter at hver enkelt av pensjonsordningene utformer sitt eget regelverk innenfor de rammer som loven vil trekke opp. En har imidlertid ikke begrenset seg til bare å foreslå regler som bør være ufravikelige. På en rekke områder inneholder lovutkastet normalregler beregnet på vanlige pensjonsordninger, men slik at den enkelte pensjonsordning etter behov vil kunne fastsette avvikende regler. I lys av dette er det klart at eksisterende pensjonsordninger i alle tilfelle vil ha behov for en viss overgangsperiode for å få tilpasset sitt eget regelverk til den nye lovgivningen.

Ved vurderingen av tilpasningsperiodens lengde, har utvalget lagt vekt på at de fleste pensjonsordninger har form av pensjonsforsikring, og at problemet i hovedsak vil være å få tilpasset forsikringsvilkårene til den nye lovgivningen. En antar at dette er et arbeid som først og fremst vil foregå i forsikringsselskapene og deres samarbeidsorganer. Utvalget går derfor inn for at tilpasningsperioden – på samme måte som i forsikringsvirksomhetsloven § 15-2, som hovedregel settes til ett år fra lovens ikrafttreden, jf utkastet § 16-2 (1). Det er her tatt hensyn til utvalgets forslag om at Kongen skal fastsette tidspunktet for ikrafttreden. Den reelle tilpasningsperiode fra vedtagelsen av loven vil således bli en del lenger enn ett år.

For pensjonskasser vil tilpasning til loven forutsette vedtektsendring. Pensjonskassens vedtekter er i dag basert på standardvedtekter utarbeidet av Kredittilsynet, og gjennomføringen av loven forutsetter derfor at tilsynet utarbeider nye standardvedtekter tilpasset den ramme loven trekker opp. Utvalget antar derfor at hovedregelen på ett år praktisk sett også kan gjøres gjeldende for pensjonskasser.

De viktigste overgangsproblemer knytter seg til hvilke virkninger en ny lovgivning om foretakspensjon skal gis i forhold til foretakenes og arbeidstakernes stilling i henhold til de eksisterende tjenestepensjonsordninger. Utgangspunktet er for så vidt greit nok. En ny lov vil ikke kunne gripe inn i rettigheter ervervet før loven trådte ikraft, eller forpliktelser stiftet før dette tidspunktet. På den annen side vil en kunne gi loven anvendelse for opptjening av pensjon og pensjonsrettslige plikter hva angår tiden etter at loven er trådt ikraft. Det kan selvsagt tenkes å foreligge særlige arbeidsavtaler som også gjelder framtidig opptjening av pensjon, men i samsvar med den sondring mellom selve arbeidskontrakten og reguleringen av pensjonsordningene som det er redegjort for foran, legget utvalget til grunn at slike avtaler ikke berøres av ny lovgivning om foretakspensjon.

Både likhetshensyn og praktiske hensyn taler i og for seg for at den nye lovgivningen burde gjelde all opptjening av pensjon etter at regelverket for pensjonsordning er brakt i samsvar med loven innen utløpet av den tilpasningsperiode på ett år som allerede er omtalt. På den annen side kan det være arbeidstakere som har kommet langt i opptjening av pensjon under hittil eksisterende ordninger og som rimeligvis har innrettet seg etter den utsikt til fremtidig fullføring av opptjening på dette grunnlag. På foretakssiden vil en tilsvarende kunne ha innrettet seg etter det omkostningsnivå som eksisterende ordninger gir. Både av denne grunn og for øvrig ut fra ønsket om å holde pensjonskostnader under et visst nivå, vil en del foretak derfor kunne foretrekke å kunne videreføre den eksisterende ordning.

Dersom loven ble begrenset til å gjelde pensjonsordninger som opprettes etter at loven er trådt i kraft, vil slike forventninger og ønskemål bli ivaretatt. En mindre vidtgående løsning vil være det som er kalt lukking av eksisterende ordninger slik at eksisterende ordninger i og for seg blir videreføret, men bare for de arbeidstakere som er medlemmer av ordningene på det tidspunkt de nye reglene ble gjort gjeldende.

Utvalget legger til grunn – i samsvar med Regjeringens Velferdsmelding og Stortingets behandling av denne – at det ikke vil være noe aktuelt alternativ å begrense den nye lovgivningen til bare å gjelde for pensjonsordninger opprettet etter at loven er trådt i kraft. Tilsvarende legger utvalget til grunn at en løsning basert på lukking av gjeldende ordning i alle tilfelle måtte gjøres betinget av at et foretak som ville gjøre bruk av en slik adgang, oppretter en helt ny ordning for arbeidstakere som blir tatt inn i foretaket etter at ny lovgivning er trådt ikraft. Det vil være et for klart brudd med forholdsmessighetsprinsippet om et foretak skulle ha adgang til å ha foretakspensjon med skattefordel bare for en del av sin arbeidsstokk.

Enhver løsning basert på en viss videreføring av gjeldende regler side om side med den nye lovgivningen, vil imidlertid skape ulikheter og praktiske problemer. En vil i lang tid få forskjell mellom foretak som har hatt pensjonsordning og nye foretak som oppretter pensjonsordning etter den nye lovgivningen, en ulikhet som dersom den medfører ulike kostnadsbelastninger kan ha konkurranseeffekter. Det vil også føre til betydelige forskjeller når det gjelder arbeidstakernes muligheter til å opptjene person, både innenfor det enkelte foretak og mellom de ulike foretak. En del slike ulikheter foreligger også i dagens situasjon som følge av at foretakene har atskillig frihet når det gjelder utformingen av enkelthetene ved egen pensjonsordning. I tillegg kommer at ulike lovfastsatte rammebetingelser vil gjøre forskjellene mellom pensjonsordninger store og derved kunne få betydning for mobiliteten av arbeidskraft og dermed arbeidsmarkedets virkemåte.

Utvalget regner med at en i kommende år må vente en betydelig høyere grad av mobilitet i arbeidsmarkedet enn det som hittil har vært vanlig hos oss. Pensjonsforholdene vil her ha betydning. De nye regler som foreslås om medlemskap vil innebære at nye grupper av arbeidstakere får rett til å bli medlem av pensjonsordning. Det vil også komme til arbeidstakere som enten på grunn av ung alder eller av andre grunner ikke har hatt tidligere tjenestepensjonsopptjening. Endelig vil det også være arbeidstakere som har påbegynt sin opptjening under eksisterende ordninger, men som tar nyansettelse i andre foretak med eller uten tidligere – nå lukket – ordning. I så fall oppstår spørsmålet om slike arbeidstakere – i motsetning til andre nyansatte – skal kunne få videreført sin opptjening av pensjon innenfor den lukkede ordning, eller om de som følge av skifte av arbeidsplass skal omfattes av det nye regelverket.

Disse ulikheter når det gjelder både de forskjellige grupper av foretak og de forskjellige grupper av arbeidstakere, har ledet utvalget fram til det hovedsynspunkt at målet med overgangsreglene må være at en innen overskuelig fremtid når fram til en situasjon med enhetlige regler for alle foretakspensjonsordninger med skattefordel. I samsvar med dette mener utvalget at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet til slike pensjonsordninger bør være undergitt samme lovverk når det gjelder opptjening av pensjon etter at de nye reglene er trådt ikraft. Dette er ikke til hinder for at en ut fra sikkerhetshensyn i en del viktige sammenhenger gjør unntak fra enkelte elementer i reglene og regulerer særlige spørsmål ved overgangsregler. Dette bør imidlertid skje etter en særskilt vurdering av de enkelte spørsmål som oppstår. En generell overgangsregel basert på at eksisterende pensjonsordninger videreføres etter lukking vil etter utvalgets syn innebære en langt mer grovmasket overgangsordning enn rimelig og nødvendig. Utvalget oppfatter også Regjeringens Velferdsmelding og Stortingets behandling av denne slik at det ved vurderingen av overgangsproblemene skal foretas særskilte vurderinger av de ulike enkeltspørsmål som foreligger. En kommer nedenfor ved behandlingen av disse spørsmål tilbake til de synspunkter på enkeltspørsmål som der er kommet til uttrykk.

De viktigste spørsmål i denne sammenheng vil gjelde de nye reglene om:

1. Medlemskap

2. Lineær opptjening av pensjon

3. Opptjeningstid og forholdsmessighet

4. Ytelsesgrenser, knekkpunkter og forholdsmessighet

5. Livsvarig og åremålsbegrenset pensjon

6. Minstekrav til foretakspensjonsordninger.

7.3 Medlemskap

Lovutkastet kapittel 3 innebærer at nye grupper av arbeidstakere skal opptas som medlemmer av pensjonsordningen, jf særlig reglene i §§ 3-3 flg. Som det der fremgår vil det i en del sammenhenger være nødvendig at foretaket tar standpunkt til hvilke bestemmelser regelverket for pensjonsordningen skal inneholde. Disse bestemmelsene bør derfor gjelde fra det tidspunkt regelverket er tilpasset den nye lovgivningen, senest ett år fra lovens ikrafttreden, jf utkastet § 16-2 (3).

I forbindelse med opptak av nye medlemmer som følge av de nye reglene i lovutkastet, vil det kunne oppstå spørsmål om en skal ta i betraktning tidligere tjenestetid i foretaket. Utgangspunktet er at slik medregning er frivillig, jf også utkastet § 4-2 (2). I forhold til reglene i utkastet § 9-1 vil imidlertid slik medregning kunne medføre ekstra tilskudd fra foretakets side. Utvalget antar derfor at de særlige regler om fordeling av slike tilskudd ved opprettelse av ny pensjonsordning i § 9-2 (3) bør gjelde tilsvarende ved opptak av nye medlemmer som følge av den nye lovgivningen, jf § 16-2 (18).

7.4 Lineær opptjening av pensjon

Som følge av Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne legger utvalget til grunn at den nye lovgivningen skal bygge på prinsippet om lineær opptjening av pensjon. I Velferdsmeldingen heter det:

«Regjeringen vil gå inn for obligatorisk overgang til lineær opptjening i TPES-ordninger, men at kravet begrenses til framtidig opptjening for den enkelte arbeidstaker. Dette innebærer at alle de som er inne i TPES-ordninger vil bli tilordnet en lineær modell for videre oppbygging av premiereserven. Det vil imidlertid ikke være krav om å oppjustere den eksisterende premiereserven til det som ville eksistert om lineær opptjening hadde foregått hele tiden. Dette sikrer gradvis overgang til lineær opptjening.» (Side 291)

Det fremgår av sitatet at spørsmålet om lineær opptjening har to sider, en som gjelder den enkelte arbeidstakers rettigheter og en som knytter seg til fondsbasert sikring av opptjente rettigheter. I lovutkastet er disse to spørsmål regulert i §§ 4-3 og 9-1, jf § 9-2.

Når det gjelder forholdet til den enkelte arbeidstakers opptjening av pensjon etter utkastet § 4-3, følger det av utvalgets forslag til § 16-2 (5) at bestemmelsen skal gjelde eksisterende pensjonsordninger, men bare så vidt gjelder pensjon opptjent ved tjenestetid etter at pensjonsordningens regelverk er tilpasset den nye lovgivningen, jf § 16-2 (1). Tidligere opptjente rettigheter bestemmes etter tidligere gjeldende regler.

I samsvar med dette foreslås det i utkastet § 16-2 (19) at premie beregnet etter § 9-2 skal betales for pensjon opptjent ved tjenestetid etter at de nye reglene er trådt i kraft. Som følge av at hittil benyttet metode for premieberegning har medført at en forholdsvis stor del av kostnadene vil påløpe i de siste 10-15 år før oppnådd pensjonsalder, vil dette kunne føre til at pensjonsordningens premiereserve i tiden etter det nye lovverket er trådt ikraft, vil kunne ligge under det som trengs til å sikre opptjente rettigheter, jf utkastet § 9-1 (1). Slik manglende premiereserve vil måtte tilføres pensjonsordningen fra foretaket enten via premiebetaling for de arbeidstakere det gjelder, basert på tidligere beregningsmåte, eller ved særlige tilskudd til premiereserven, f eks ved overføring fra premiefond.

I sine drøftelser med referansegruppen har utvalget fått inntrykk av at det fra alle hold anses å være en fordel så snart som mulig å komme over til en situasjon hvor premiereserven er tilstrekkelig til å dekke opptjente rettigheter. Inntrykket er også at mange foretak vil være innstilt på å få dekket manglende premiereserve innen forholdsvis kort tid, under forutsetning av en liberal adgang til å bruke foreliggende premiefondsmidler til dette formål. På denne bakgrunn er utvalget kommer til å ville foreslå en overgangsperiode på inntil 10 år i denne sammenheng. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende premiereserve. Dette kan skje omgående når tilstrekkelige premiefondsmidler foreligger, men en kan også velge en mer gradvis fremgangsmåte. Det har her betydning at det overskudd som pensjonsordningen tilføres etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 vil, for den del som tilfaller foretaket, bli tilført premiefondet og således kan benyttes til dette formål.

Det er betydelige praktiske fordeler ved et slikt opplegg. Det vil muliggjøre en hurtigere overgang til prinsippet om premiebetaling på grunnlag av lineær opptjening. Som følge av at lovutkastet inneholder regler som gir foretakene en betydelig grad av frihet ved disponeringen av midler i premiefond, vil opplegget også kunne gjennomføres uten direkte økonomisk belastning for svært mange foretak.

Det opplegg som her er skissert er gjennomført ved overgangsreglene i utkastet § 16-2 (17)-(21). Hovedreglene er inntatt i § 16-2 (17) hvoretter manglende premiereserve skal være dekket i løpet av en periode på 10 år, men slik at overskudd som tilfaller foretaket skal benyttes hvis ikke minst halvparten er dekket innen fem år. Disse bestemmelsene suppleres av § 16-2 (20) og (21) om tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket som nevnt i utkastet § 10-4. Hovedsynspunktet er her at den adgang til å tilbakeføre premiefondsmidler som det her gjelder, ikke kan benyttes før manglende premiereserve er dekket.

7.5 Opptjeningstid og forholdsmessighetsprinsippet

Utkastet § 4-1 innebærer ingen endring av gjeldende regler hvoretter den normale pensjonsalder er 67 år på samme måte som i folketrygden. Ved vurdering av hvilken rett til pensjon en arbeidstaker har opptjent, vil det avgjørende være den tjenestetid i foretaket som arbeidstakeren har ved oppnådd pensjonsalder. Ved for tidlig fratreden beregnes opptjent pensjon ut fra fulle ytelser og forholdet mellom faktisk tjenestetid og den tjenestetid arbeidstakeren ville ha hatt ved oppnådd pensjonsalder. Selv om faktisk tjenestetid er mer enn minstekravet til tjenestetid, vil det i så fall skje en slik forholdsmessig avkorting i ytelsen.

Etter gjeldende regler er minstekravet for fulle ytelser 30 års tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder, men en pensjonsordning kan gjøre bruk av et krav om lengre tjenestetid uten at det her er satt noe maksimum. Som det fremgår av utkastet § 4-2 foreslår utvalget at det skal fastsettes et maksimum på 40 år. Lovforslaget innebærer at minstekravet økes til 35 år ved oppnådd pensjonsalder. Det er økningen i minstekravet som her aktualiserer spørsmålet om overgangsregler.

I Velferdsmeldingen foreslo Regjeringen et minstekrav på 40 år kombinert med en ordning for omsorgsopptjening av pensjon under fravær fra yrkeslivet på grunn av omsorg for barn. I lovutkastet er reglene om omsorgsopptjening inntatt i §§ 4-14 flg. Regjeringen forutsatte også at det var behov for overgangsregler:

«En obligatorisk regel på 40 år for full opptjening vil kun gjøres gjeldende for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter, dvs. personer som på innføringstidspunktet vil være 20 år eller yngre. For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det til grunn uendrede opptjeningskrav for full pensjon, dvs. nåværende varighetskrav i bedriftsordningene.» (side 296)

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, gikk flertallet inn for at spørsmålet om et minstekrav til tjenestetid på 35 år skulle utredes. Utvalgets forslag i utkastet § 4-2 er i samsvar med dette. Også en slik økning av kravet til tjenestetid gjør det nødvendig med overgangsregler for dem som allerede har påbegynt opptjening basert på hovedregelen om uendrede opptjeningskrav for full pensjon.

Utvalget legger til grunn at Regjeringens standpunkt innebærer at en eksisterende pensjonsordning skal kunne videreføre et krav om opptjeningstid på mindre enn 35 år for de som var medlemmer av pensjonsordningen da den nye lovgivningen trådte ikraft. Dette innebærer at den forskjellsbehandling av tidligere og nyere medlemmer som dette vil medføre, ikke skal anses å være i strid med forholdsmessighetsprinsippet. I lovutkastet er overgangsregel om dette tatt inn i utkastet § 16-2 (4) første punktum.

En slik regel vil imidlertid ikke medføre at et slikt medlem – hvis det forlater foretaket og tar arbeid i et annet foretak, vil ha krav på å fortsette opptjening av pensjon på samme grunnlag som før. Dels er det slett ikke sikkert at det nye foretaket har pensjonsordning, og det kan også ha pensjonsordning opprettet etter den nye lovgivningen med 35 år som minstekrav. Selv om det dreier seg om en eksisterende pensjonsordning, kan denne være basert på et høyere minstekrav eller for øvrig ha et regelverk som avviker fra ordningen i det foretak medlemmet forlater. I alle disse tilfellene vil pensjonsordningen i det nye foretaket arbeidstakerne blir tilknyttet, bli bestemmende for fremtidig opptjening av pensjon. Dette er en konsekvens av skiftet av arbeidsplass.

Det spørsmål som oppstår er imidlertid om en eksisterende pensjonsordning som viderefører et krav på mindre enn 35 års tjenestetid for sine medlemmer ved lovens ikrafttreden, bør – uten å trå forholdsmessighetsprinsippet for nær – kunne la det lavere kravet til tjenestetid gjelde også for nye arbeidstakere som kommer fra en annen eksisterende ordning hvor pensjon er påbegynt opptjent på grunnlag av en tjenestetid på mindre enn 35 år.

Utvalget er kommet til at pensjonsordningen i det nye foretaket vanskelig kan pålegges en plikt til å ha en slik særregel og dermed til å ha ulike regler for nye arbeidstakere avhengig av deres tidligere pensjonsforhold. Utgangspunktet må være at foretaket må ha rett til å gjøre sin pensjonsordning gjeldende for alle nye arbeidstakere uavhengig om den bygger på regler om ytelser, opptjening mv som avviker fra andre ordninger. Imidlertid mener utvalget at pensjonsordningen – når det spesielt gjelder kravet til tjenestetid – bør gis adgang til å gjøre det unntak fra forholdsmessighetsprinsippet som består i at en særregel om tjenestetid for eksisterende medlemmer også blir gjort gjeldende for nye arbeidstakere som kommer fra en eksisterende ordning med lavere tjenestetidkrav enn 35 år. Det må imidlertid være opp til foretaket selv om det vil gjøre bruk av en slik adgang og i så fall ta nødvendige bestemmelser inn i sitt regelverk, jf utkastet § 16-2 (4) annet punktum.

Når det spesielt gjelder de nye regler om omsorgsopptjening av pensjon, er mulige overgangsproblemer drøftet i Velferdsmeldingen (side 271). Det forslag som utvalget har utarbeidet når det gjelder omsorgsopptjening, vil imidlertid ikke få virkninger som er særegne for eksisterende ordninger. Utvalget har kommet til at det praktisk sett ikke lar seg gjøre å gjennomføre en slik ordning med henblikk på forhold som i tid ligger forut for den nye lovgivningens ikrafttreden. Det avgjørende bør etter utvalgets syn være at en person etter fravær fra yrkesaktivt arbeid har gått ut i arbeidslivet etter at den nye lovgivningen er trådt ikraft, jf utkastet § 16-2 (10). De tre års yrkesaktivt arbeid som kreves for å oppnå et opptjeningsår etter reglene om omsorgsopptjening må således i sin helhet i tid ligge etter dette tidspunkt. Det avgjørende er her ny innsats i arbeidslivet etter omsorgsfraværet. En annen sak er at omsorgspoeng som skriver seg fra tiden før lovens ikrafttreden vil kunne nyttiggjøres i kombinasjon med slikt yrkesaktivt arbeid.

7.6 Ytelsesgrenser, knekkpunkt og forholdsmessighetsprinsippet

I Velferdsmeldingen gikk Regjeringen inn for innføring av såkalte knekkpunkter som medfører at det settes maksimalgrenser for de samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og folketrygden beregnet etter ulik vekting av forskjellige lønnsintervaller. Utvalgets forslag til slike regler er inntatt i utkastet § 5-7. I Velferdsmeldingen omtales også overgangsproblemene i denne sammenheng:

«En legger til grunn at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetningene. For ordninger som opprettes etter et visst tidspunkt, må maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt bli obligatoriske skranker for alle medlemmer. I eksisterende ordninger må det samme gjelde for nyansatte uten tidligere TPES-opptjening. For nyansatte med tidligere TPES-opptjening i annen bedrift, bør det kunne avtales mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om den enkelte skal likestilles med øvrige nyansatte eller ansatte som kommer inn under det tidligere regelverket. Grunnen er at tidligere TPES-opptjening i seg selv verken skal være noen ulempe eller noen fordel forbindelse med jobbsøknader.» (Side 295-96)

Flertallet i Sosialkomiteen sluttet seg i behandlingen av Velferdsmeldingen til dette og uttalte i Stortingsinnstillingen:

«Flertallet understreker at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs at en legger til grunn at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger.» (Side 104)

Utvalget tolker disse uttalelsene slik at en eksisterende pensjonsordning – uten hinder av forholdsmessighetsprinsippet – skal kunne videreføre sin pensjonsplan uten å gjennomføre de maksimalgrenser for samlede ytelser som følger av reglene om knekkpunkter, men at dette bare skal gjelde for medlemmer som har påbegynt opptjening i ordningen. I samsvar med dette har utvalget i utkastet § 16-2 (13) foreslått en slik regel for de arbeidstakere som er medlemmer av pensjonsordningen på det tidspunkt den nye lovgivningen trer ikraft. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende arbeidstaker da hadde en så høy lønn at maksimalgrensen ville innebære noen begrensninger av samlede ytelser eller ikke.

I uttalelsen i Velferdsmeldingen omtales også forholdet til arbeidstakere som før loven trådte ikraft har påbegynt opptjening i annen pensjonsordning, dvs personer som er ansatt i foretaket etter at den nye lovgivningen er trådt ikraft. Denne gruppe arbeidstakere er også omtalt foran i avsnitt 7.5 i forhold til de nye reglene om tjenestetid. Den løsning som skisseres i Velferdsmeldingen er at det for slike arbeidstakere kan treffes konkret avtale om at maksimalgrensen ikke skal få betydning. Etter utvalgets syn er en slik løsning – hvis den skal inngå som en del av regelverket for pensjonsordningen – i strid med et sentralt element i forholdsmessighetsprinsippet, nemlig at det regelverk som fastsettes for pensjonsordningen skal gjelde etter sin ordlyd for alle arbeidstakere i foretaket. En annen sak er at den enkelte arbeidsavtale kan inneholde bestemmelser om pensjon uavhengig av foretakets pensjonsordning, men en slik avtale kan ikke gis fondsbasert sikring innenfor pensjonsordningen. Foretaket vil imidlertid være forpliktet etter avtalen og vil kunne føre utgiftene forbundet med den til fradrag etter skatteloven som øvrige lønnsutgifter.

Utvalget er kommet til – i samsvar med den tilnærmingsmåte som ligger i Velferdsmeldingen – at det for den gruppe av arbeidstakere som har påbegynt opptjening i en annen pensjonsordning, ikke bør oppstilles generelle unntak fra bestemmelsene om knekkpunkter og maksimalgrensene for samlet pensjon som disse medfører. For en rekke av de arbeidstakere som skifter arbeidsplass vil forholdet være at de lønnsforhold som ligger til grunn for opptjente rettigheter ved fratreden, ikke vil få nevneverdig betydning i forhold til reglene i utkastet § 5-7. En vesentlig årsak til dette er at pensjonsytelsene sammen med standardberegnet folketrygd i de fleste pensjonsordningene er fastsatt med utgangspunkt i en viss andel av lønnen til enhver tid, normalt i området 60-70 pst. Bare et fåtall av arbeidstakere vil være i den stilling at de på tidspunktet for fratreden har en lønn av en slik størrelse at de vil ha påbegynt opptjening av pensjon som overstiger den maksimalgrense som i tilfelle vil følge av utkastet § 5-7. For øvrig vil forventningene med hensyn til framtidig pensjon være forbundet med den usikkerhet som generelt gjør seg gjeldende for hver og en som vurderer sine fremtidige karrieremuligheter. I tillegg kommer at alle arbeidstakere som skifter stilling må være forberedt på at pensjonsordningen i det nye foretaket – hvis foretaket har pensjonsordning – vil kunne være mindre gunstig enn i det foretaket som forlates.

Det nye foretaket kan generelt sett ikke pålegges noen plikt til å sikre pensjonsforhold tilsvarende de som gjaldt i arbeidstakerens tidligere stillinger. En minner om at foretakene ikke har noen plikt til å ha regler om medregning av tidligere tjenestetid fra andre foretak. Utvalget antar at det heller ikke foreligger rimelige forventningshensyn som tilsier at det nye foretaket gis adgang til å bryte med forholdsmessighetsprinsippet ved å unnlate å anvende reglene om knekkpunkter for en gruppe av nyansatte. I den utstrekning pensjonsforholdene sett fra den ansattes side står sentralt, må disse tas i betraktning ved vurderingen av de samlede lønns- og arbeidsvilkår som tilbys av det nye foretaket. Som nevnt foran er det i tilfelle intet til hinder for at arbeidstakeren i så fall søker å oppnå en individuell arbeidsavtale som gir bedre pensjonsforhold enn foretakets pensjonsordning innebærer. Slike avtaler bør imidlertid etter utvalgets syn i tilfelle inngås uavhengig av og ligge på siden av pensjonsordningen i det nye foretaket. En antar at det er dette syn som er kommet til uttrykk i det avsnitt i Velferdsmeldingen som er gjengitt foran.

7.7 Livsvarig og åremålsbegrenset pensjon

Regjeringen gikk i Velferdsmeldingen inn for at foretakspensjon skal baseres på prinsippet om livslang pensjon, se side 262-65. Utvalget har lagt dette til grunn i utkastet § 5-1. Utvalget er kjent med at det i senere år er opprettet enkelte pensjonsordninger basert på prinsippet om tidsbegrenset alderspensjon, dvs pensjon som i tilfelle skal opphøre etter et antall år eller ved oppnåelse av fastsatt alder. En er også kjent med at det er omtvistet om slike ordninger er i samsvar med gjeldende regler for tjenestepensjonsordninger. Uten hensyn til hvordan dette måtte være, er det viktig at de arbeidstakere som er tilsluttet slike ordninger sikres den pensjon som er opptjent på det tidspunkt den nye lovgivningen trer ikraft. En antar videre at det ikke vil være aktuelt med overgangsregler som gir adgang til å videreføre slike ordninger i sin opprinnelige form. Det bør etter utvalgets syn stilles krav om at alderspensjon skal være livslang, noe som innebærer at eksisterende pensjonsordninger av denne type må tilpasses dette prinsipp eller avvikles etter reglene i kapittel 15.

Dersom foretaket kommer til at pensjonsordningen skal videreføres under den nye lovgivningen, bør rettigheter opptjent under pensjonsordningen før dette tidspunkt så vidt mulig omregnes til rettigheter basert på prinsippet om livslang alderspensjon. Det kan da vise seg at opptjent pensjon med tilhørende premiereserve vil overstige hva som vil være opptjent under den nye pensjonsplanen. Denne differansen når det gjelder opptjente rettigheter har selvsagt arbeidstakerene et krav på å bli godskrevet.

I utkastet § 16-2 (11) har utvalget foreslått nødvendige overgangsregler utformet etter disse retningslinjer.

7.8 Minstekrav for opprettelse av foretakspensjonsordninger

Utvalget har i utkastet § 2-2 foreslått regler om minstekrav som må være oppfylt for at et foretak skal kunne tegne foretakspensjonsforsikring eller opprette pensjonsordningen i form av pensjonskasse. Det er i dag uklart om det gjelder slike eller lignende minstekrav. Utvalgets forslag tar sikte på å trekke grensen mellom kollektive – foretaksorganiserte – pensjonsordninger og individuell pensjonssparing og mellom pensjonsforsikringsordninger og pensjonskasser. Reglene suppleres av sanksjonsregler som kan settes i verk av tilsynsmyndighetene, jf utkastet § 2-2 (4) og § 2-7.

Det foreligger i dag både pensjonsforsikringer og pensjonskasser som ikke vil oppfylle minstekravene. Utvalget antar at de nye reglene ikke kan gjøres gjeldende for eksisterende tjenestepensjonsordninger uten etter en rommelig overgangstid og foreslår denne satt til minst 5 år, jf utkastet § 16-2 (2).

Dersom pensjonsordningen ikke fyller minstekravene, vil det normale være at Kredittilsynet påpeker forholdet og setter en frist for å bringe forholdet i samsvar med loven, jf § 2-7. Skjer dette ikke på en måte som Kredittilsynet finner å kunne godta, skal ordningen avvikles. En minner i denne sammenheng om tilsynets kompetanse etter utkastet § 2-7 (4). Det vil ikke være naturlig å kreve at pensjonsordningen avvikles dersom ikke-oppfyllelsen av minstekravene må antas å være av forbigående art. For øvrig viser utvalget til de særlige regler for pensjonskasser i utkastet § 2-2 (4) hvoretter pensjonsordning i pensjonskasse som ikke fyller minstekravet til 10 medlemmer kan videreføres som pensjonsforsikring.

7.9 Andre overgangsregler

De øvrige overgangsregler i utkastet § 16-2 gjelder forhold som forutsettes regulert i reglene, eller forhold som inntrer etter at den nye lovgivningen er trådt ikraft. Den førstnevnte gruppe er regulert i samsvar med hovedregelen i utkastet § 16-2 (1), se § 16-2 niende, tolvte, fjortende og treogtyvende ledd. Til den annen gruppe hører reglene i utkastet § 16-2 sjette, syvende, åttende, sekstende og toogtyvende til fireogtyvende ledd, som alle knytter rettsvirkning til det relevante forhold når dette inntrer etter at den nye lovgivning er trådt ikraft. Til denne gruppe hører også utkastet § 16-2 (1) annet punktum.

I utkastet § 8-2 (2) foreslår utvalget en regel hvoretter pensjonsordningens midler ikke kan benyttes til å utbetale pensjoner mv til arbeidstakere som ikke er opptatt som medlemmer. Dette innebærer en begrensning av någjeldende regler om bruk bl a av premiefond. Utvalget antar at det her vil være behov for en overgangsregel slik at utbetaling til ikke-medlemmer kan fortsette en viss tid etter at den nye lovgivningen er trådt ikraft, og foreslår en overgangsperiode på 3 år, se utkastet § 16-2 (15).

Utvalget utelukker ikke at det kan vise seg behov for ytterligere overgangsregler, bl a til utfylling av de hovedregler som er foreslått i § 16-2. Slike regler forutsettes gitt i forskrift med hjemmel i § 16-2 (26).