3 Hovedtrekk i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven

3.1 Gjeldende rett – hovedpunkter

3.1.1 Krav til organisering av tjenestepensjonsordninger etter skatteloven

Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES) reguleres i medhold av i skatteloven (sktl.) § 44 første ledd bokstav k. Bestemmelser om dette er gitt i forskrift av 28. juni 1968 nr 3 og forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 (1968-reglene). Arbeidsgiver og arbeidstaker gis en gunstig skattemessig behandling under forutsetning av at tjenestepensjonsordningen oppfyller de nærmere krav som er fastsatt i forskriftene. Arbeidsgiver har fradragsrett for innbetaling til dekning av premier i en TPES-ordning og innenfor visse begrensninger for innbetaling til premie- og pensjonsreguleringsfond. Det gis fradrag for innbetaling til premiefond for et beløp inntil 150 prosent av årets premie. I tillegg gjelder den begrensning at det ikke gis fradrag for innbetalinger til premiefond i den utstrekning innestående midler på fondet overstiger 10 ganger årets premie. For innbetaling til pensjonsreguleringsfond gjelder en fradragsbegrensning på 75 prosent av årets premie. Det er imidlertid ikke noe tak for fradragsretten ut fra samlede innestående midler i pensjonsreguleringsfond. Dersom arbeidstaker delfinansierer pensjonen, følger fradragsretten for arbeidstakers innbetalinger av sktl. § 44 første ledd bokstav h nr 2.

Avkastning på innestående midler i tjenestepensjonsordningen, herunder midler i premie- og pensjonsreguleringsfond, beskattes ikke løpende verken på arbeidsgivers eller arbeidstakers hånd. Avkastningen på midlene anses som skattepliktig inntekt først når ytelsen utbetales. Utbetalingene skattlegges som pensjon.

Ett av vilkårene for å oppnå skattefavorisering er at tjenestepensjonsordningen organiseres etter en av de alternative organiseringsmåter som er nevnt i 1968-reglene § 1. Etter § 1 bokstav a kan en TPES være en kollektiv pensjonsforsikring tegnet i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet her i landet. Bestemmelsen har i praksis vært forstått slik at TPES bare kan tegnes i livsforsikringsselskap som er etablert i Norge. Ved denne organiseringsmåten vil forvaltningen av tjenestepensjonsordningens midler, overskuddstildeling mv reguleres av lov 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet og tilhørende forskrifter. Alternativt kan foretaket opprette en pensjonskasse, jf § 1 bokstav b. Pensjonskassens virksomhet er regulert i forskrift av 19. februar 1993 nr 117 (pensjonskasseforskriften). Forskriften gir forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser i stor grad tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Etter 1968-reglene § 3 gjelder i tillegg særlige bestemmelser for pensjonskasser bl a om plikt til å ha et styre med minst fire medlemmer og om separasjon av foretakets og tjenestepensjonsordningens midler. Pensjonskasseforskriften gir tilsvarende bestemmelse om styre i pensjonskasser.

1968-reglenes § 1 bokstav b er etter sin ordlyd ikke til hinder for at en tjenestepensjonsordning organiseres ved at et konsern oppretter en såkalt konsernpensjonskasse, dvs. en pensjonskasse for flere av foretakene i konsernet. Kredittilsynet har lagt til grunn at kravet i § 6 nr 1 bokstav a om lik pensjonsplan for alle arbeidstakere i så fall gjelder de enkelte foretak i konsernet. 1968-reglene inneholder ingen særlige regler om konsernpensjonskasser, men pensjonskasseforskriften (forskrift av 19. februar 1993 nr 117) har enkelte regler som søker å forhindre at konsernpensjonskassen blander sammen midler som tilhører de enkelte foretak og deres ansatte og pensjonister. Det vises i denne sammenheng til pensjonskasseforskriften § 10 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv, § 14 om kontoføring og kontoutskrift og § 15 om overskudd.

TPES kan være et såkalt suppleringsfond som har som formål å yte pensjon til ansatte som på grunn av alder ikke kan opptjene full tilleggspensjon i folketrygden, eller et oppsamlingsfond i et livsforsikringsselskap med sikte på senere å etablere en fast tjenestepensjonsordning, jf § 1 bokstavene d og e. I 1968-reglene §§ 9 og 10 er det gitt regler om hhv suppleringsfond og oppsamlingsfond. TPES kan også være organisert i form av en avtale inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, jf 1968-reglenes § 1 bokstav c. TPES organisert ved kollektiv pensjonsforsikringsavtale i livsforsikringsselskap, ved pensjonskasse eller ved tariffavtale benevnes i 1968-reglene fast tjenestepensjonsordning.

3.1.2 Medlemskap

En tjenestepensjonsordning skal som hovedregel omfatte alle arbeidstakere i foretaket som er obligatorisk trygdet etter bestemmelsene i folketrygdloven, jf 1968-reglene § 4 første ledd. Folketrygdloven skiller mellom pliktig og frivillig medlemskap. §§ 2-1 til og med 2-6 regulerer hvem som er pliktige medlemmer i folketrygden. Det følger av § 2-2, jf § 1-8, at enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse er pliktig medlem.

De private tjenestepensjonsordningene er en del av det sosiale sikringssystem og anses som et supplement til folketrygden. Under henvisning til ordlyden i 1968-reglene § 4 nr 1 første punktum, sammenholdt med sikringshensynet, forstås bestemmelsen slik at det ikke er adgang til å unnta arbeidstakere som av ulike grunner måtte ønske det fra medlemskap i tjenestepensjonsordningen. Reservasjonsrett har imidlertid vært akseptert for personer som ble ansatt før opprettelsen av tjenestepensjonsordningen, begrunnet i at disse arbeidstakerne kan behandles i henhold til de arbeidsvilkår som gjaldt ved ansettelsen.

Tjenestepensjonsordningen kan i tillegg til foretakets arbeidstakere omfatte arbeidsgiver, jf § 4 nr 3. Et spørsmål som har vært reist er om 1968-reglene krever at tjenestepensjonsordningen må omfatte flere enn arbeidsgiver. Problemstillingen har vært spesielt knyttet til fradragsrett i enmannsaksjeselskaper. I en rettskraftig dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 24. april 1995 kom retten til at skattyter hadde fradragsrett for premieinnbetalinger. Lagmannsretten fant ikke holdepunkter i 1968-reglene for å kreve at TPES-ordninger må omfatte mer enn ett medlem og bygget bl a på at enmannsaksjeselskaper er akseptert både selskapsrettslig og skatterettslig.

Andre enn de som nevnt ovenfor, kan ikke opptas som medlemmer i tjenestepensjonsordningen, med mindre Kredittilsynet samtykker, jf § 4 nr 3 siste ledd. De tilfeller hvor Kredittilsynet har samtykket, er i hovedsak i situasjoner hvor et medlem av en pensjonsordning skal ha et lengre opphold i utlandet. Det er lagt vekt på at medlemskap i folketrygden i de fleste av disse tilfellene ikke kan opprettholdes. Det er også lagt vekt på at arbeidsgiver ønsker at vedkommende skal kunne opprettholde medlemskapet i pensjonsordningen.

Tiltakende internasjonalisering medfører økning i antall personer som arbeider i kortere eller lengre perioder utenfor Norges grenser. I lys av dette har Kredittilsynet gitt retningslinjer om opprettholdelse av medlemskap i privat pensjonsordning under utenlandsopphold. Etter retningslinjene er det ikke nødvendig å søke om Kredittilsynets samtykke dersom utenlandsoppholdet ikke varer i mer enn 5 år og pensjonsordningen ikke skal dekke tap av ytelser i folketrygden for den som ikke er frivillig medlem i folketrygden. Dersom arbeidsgiver ønsker at pensjonsordningen også skal dekke tap av folketrygdytelser, må det etableres en spesialordning for dette, med særskilt premieinnbetaling for disse tilleggsytelsene. Spesialordningen kan dekke utenlandsopphold inntil 5 år, og ordningen skal opprettholdes etter tilbakekomsten inntil vedkommende igjen oppnår fulle rettigheter i folketrygden, normalt 3 år. Ved uttredelse fra spesialordningen skal opptjent premiereserve tilbakeføres til pensjonsordningens premiefond. Det samme gjelder midler som av ulike årsaker ikke kommer til anvendelse. Kredittilsynet har i de senere år ikke mottatt søknader knyttet til 1968-reglene § 4 nr 3 som har vært begrunnet i andre forhold enn utenlandsopphold.

Hovedregelen om likebehandling av foretakets arbeidstakere modifiseres av enkelte unntak. Blant annet er det adgang til å begrense medlemskretsen til arbeidstakere med lønn over et av foretaket fastsatt beløp, jf § 4 nr 1 annet punktum. Et vilkår er likevel at forholdsmessighetsprinsippet i § 6 (jf omtale nedenfor) er oppfylt. I praksis innebærer dette vilkåret at foretaket kan unnta fra ordningen personer hvor folketrygden alene gir minst samme pensjonsprosent som tjenestepensjonen og folketrygden gir til sammen for de som er medlemmer i ordningen. Videre kan foretaket opprette tjenestepensjonsordning utelukkende for arbeidstakere som på grunn av alder ikke vil kunne opptjene full tilleggspensjon i folketrygden. Dette gjelder arbeidstakere som i 1997 er 57 år eller eldre.

Bestemmelsene i 1968-reglene om medlemskap bygger på at arbeidstaker må ha en viss tilknytning til foretaket. Forskriften § 4 nr 2 angir hvilke vilkår for opptak i ordningen det er adgang til å stille. For det første kan det kreves en viss ansettelsestid i foretaket, høyst fem år. Imidlertid skal arbeidstakere som har fylt 25 år opptas som medlemmer etter ett års ansettelse. Videre kan det stilles vilkår om at deltidsansatte må ha minst 50 prosent stilling og at sesongarbeidere har arbeidet minst 130 uker i løpet av de siste fem år og 20 uker eller mer i hvert av disse årene. Arbeidstakere som har 10 år eller mindre igjen til pensjonsalderen kan utelukkes fra tjenestepensjonsordningen. Det kan også stilles vilkår om at arbeidstaker skal være arbeidsfør ved opptak i ordningen, noe som ofte blir gjort i praksis. Dersom arbeidstakeren omfattes av annen tjenestepensjonsordning som arbeidsgiveren betaler premie til og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, er det adgang til å utelukke vedkommende fra ordningen.

3.1.3 Pensjonsytelsene

En tjenestepensjonsordning kan yte alderspensjon, pensjon til etterlatt ektefelle og etterlatte barn under 21 år, uførepensjon dersom arbeidstakeren er minst 25 prosent ufør, samt premiefritak under ervervsuførhet, jf 1968-regelene § 5 nr 2. En pensjonsordning kan ikke gi andre ytelser. Det er i praksis antatt at reglene ikke stiller vilkår om at en tjenestepensjonsordning må yte alderspensjon. En tjenestepensjonsordning kan derved f eks bare yte ektefellepensjon. Slike ordninger forekommer såvidt utvalget vet ikke i dag. Ektefellepensjon ytes også til etterlatt registrert partner, jf lov av 30. april 1993 nr 40 om registrert partnerskap § 3. Pensjon til etterlatt samboer faller utenfor bestemmelsen.

Utbetaling av alderspensjon kan først skje når medlemmet fyller 67 år. I medhold av § 5 nr 3 kan Kongen, eller Sosialdepartementet dersom vedtaket ikke gjelder større grupper av arbeidstakere eller kan ha prinsipiell betydning, fastsette lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning eller som stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir svekket før fylte 67 år. I forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 § 5 er det fastsatt lavere pensjonsalder for enkelte yrkesgrupper som f eks flypiloter og dykkere (55 år), andre flybesetningsmedlemmer (60 år), samt for yrkessjåfører (62 år).

Tjenestepensjonsordningens ytelser skal fastsettes etter en pensjonsplan som skal være den samme for alle medlemmene av ordningen, jf 1968-reglene § 6 nr 1 bokstav a. Pensjonsplanen angir foretakets pensjonsforpliktelser overfor arbeidstakerne. Forpliktelsene defineres som periodiske ytelser, normalt bestemt ut fra sluttlønn, som utbetales fra oppnådd pensjonsalder og eventuelt ved død eller ved uførhet på nærmere fastsatte vilkår. I pensjonsplanen skal det fastsettes, som et vilkår for å oppnå fulle pensjonsytelser, at arbeidstakeren når pensjonsalderen nås, har en tjenestetid i foretaket på minst 30 år, jf § 6 nr 1 bokstav d. Ved kortere tjenestetid skal ytelsene avkortes forholdsmessig. Bedriften kan velge om den ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal hensynta ytelser som tidligere er opptjent i annen pensjonsordning (medregningsadgang), jf § 6 nr 2 bokstav c. 1968-reglene har imidlertid ikke nærmere regler om hvordan medregning av tidligere opptjente rettigheter i praksis skal gjennomføres.

Innenfor de begrensinger som arbeidsrettslige regler setter og innenfor eventuelle begrensinger i forsikringsavtalen, kan foretaket på avtalerettslig grunnlag endre pensjonsplanen med virkning fremover. 1968-reglene § 13 setter begrensinger på adgangen til å endre pensjonsordningen i relasjon til de opptjente pensjonsrettigheter på endringstidspunktet. Adgangen til å endre pensjonsplanen er i utgangspunktet ikke begrenset. Det betyr at medlemmenes opptjente rettigheter, dvs. retten til andel av premiereserve, ikke påvirkes. I visse tilfeller er det imidlertid også adgang til nedsettelse av premiereserven, jf 1968-reglene § 13 nr 1 tredje og fjerde ledd. Det kan fastsettes i pensjonsplanen at pensjonsytelsene kan nedsettes dersom dette fører til en mer nøyaktig tilpasning til folketrygdens ytelser enn det har vært mulig å foreta ved premieberegningen. Ytelsene kan også nedsettes dersom det skjer vesentlige endringer i folketrygden som gjør at de forutsetninger som ligger til grunn for pensjonsplanen ikke lenger er til stede. Helse- og sosialdepartementet avgjør i medhold av § 13 om det foreligger vesentlige endringer i folketrygden.

På bakgrunn av fordelingshensyn setter 1968-reglene visse begrensninger på ytelsesnivået i tjenestepensjonsordningen. For det første begrenses ytelsesnivået ved et tak på pensjonsgrunnlaget på 12 ganger folketrygdens grunnbeløp, jf § 5 nr 1. Videre begrenses ytelsesnivået av forholdsmessighetsprinsippet. Kravet innebærer at det skal være et rimelig forhold mellom samlede pensjonsytelser, dvs. tjenestepensjon og pensjon fra folketrygden, som de enkelte arbeidstakere er sikret, hensyn tatt til lønn og tjenestetid. 1968-reglene § 6 nr 1 bokstav c angir en ramme for rimelighetsstandarden. Etter bestemmelsen skal samlede pensjonsytelser ikke utgjøre en større prosentdel av lønnen for en arbeidstaker med høyere lønn enn for en arbeidstaker med lavere lønn. Det motsatte, dvs større prosentandel for arbeidstaker med lav lønn, er imidlertid tillatt.

Den enkelte arbeidstaker har rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av den premiereserve som er oppsamlet for vedkommende ved innbetaling av premier, jf 1968-reglene § 13 nr 1. Premien skal beregnes på grunnlag av pensjonsgivende lønn på beregningstidspunktet og det skal innbetales like stor årlig premie inntil pensjoneringstidspunktet, jf § 11. Når lønnen endres, skal det foretas en ny beregning av den premie som skal innbetales fra endringstidspunktet og frem til pensjoneringstidspunktet. En arbeidstaker som slutter i foretakets tjeneste før oppnådd pensjonsalder, har rett til opptjent pensjon på grunnlag av sin andel av ordningens premiereserve på fratredelsestidspunktet. Med mindre arbeidstakers premiereserve overføres til ny tjenestepensjonsordning etter flyttereglene, jf avsnitt 3.3.5 nedenfor, skal den som hovedregel sikres i et livsforsikringsselskap, jf § 13 nr 3. Vedkommende får i så fall en fripolise i livsforsikringsselskapet som regnes som egen kontrakt bl a ved anvendelsen av reglene for årlig overskuddstildeling, jf forskrift av 1. juni 1990 nr 430 om overskudd i livsforsikring § 6.

Etter 1968-reglene § 13 nr 3 kan Kredittilsynet bestemme at en pensjonskasse skal inngå avtale med et livsforsikringsselskap om sikring av oppsatte ytelser for personer som fratrer før pensjonsalder. Denne bestemmelsen har liten praktisk betydning, fordi pensjonskassene i en årrekke frivillig har opprettet slike avtaler med livsforsikringsselskapene, såkalte utløsningsavtaler. Dersom en pensjonskasse ønsker å beholde fratrådtes rettigheter i pensjonskassen, må reglene om bl a overskuddstildeling og kontoføring/kontoutskrift for denne delen av medlemmene følges. Disse administrasjonsoppgavene er tildels kompliserte og ressurskrevende. På denne bakgrunn råder Kredittilsynet pensjonskassene til å inngå utløsningsavtaler. Det må fremgå av vedtektene hvorledes rettighetene til fratrådte skal håndteres. Videreføring av en eldre pensjonskasses tidligere praksis, f eks ved at rettigheter til medlemmer som fratrer mindre enn fem år før pensjonsalder beholdes i pensjonskassen, har Kredittilsynet ikke hatt merknader til.

Det kan fastsettes i forsikringsavtalen eller vedtektene for pensjonskassen at kapitalverdien av visse pensjonsrettigheter ved fratreden likevel skal overføres til pensjonsordningens premie- eller pensjonsreguleringsfond, jf § 13 nr 4. Dette gjelder der kapitalverdien av pensjonsrettighetene er mindre enn 1/4 G eller tjenestetiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tid som kreves for å oppnå full pensjon.

3.1.4 Premie- og pensjonsreguleringsfond

I medhold av skatteloven § 44 første ledd bokstav k nr 2, kan foretaket avsette midler i premiefond og vil innrømmes fradrag etter de fastsatte kriterier for innbetalingene. Formålet med denne avsetningsadgangen er å stimulere til sikring av foretakets fremtidige premiebetaling til finansiering av pensjonsforpliktelser. Premiefondsordningen gir foretaket anledning til i gode år å avsette midler i premiefondet som i dårlige år kan nyttes til premiebetaling.

Det følger av 1968-reglenes § 7 nr 1 annet punktum at alle beløp som etter forsikringsavtale eller vedtekter for pensjonskassen skal godskrives arbeidsgiveren, skal overføres til premiefondet. Fordelingen av overskudd mellom forsikringstaker (foretaket) og de forsikrede (pensjonsordningens medlemmer) skal fremgå av forsikringsavtalen, jf lov av 16. juni 1989 nr 69 om forsikringsavtaler § 19-2 siste ledd. Det beløp som skal overføres til premiefondet vil være foretakets andel av overskudd som etter forsikringsvirksomhetslovens regler årlig tildeles forsikringstakerne. Premiefond vil derfor for en vesentlig del være bygget opp av akkumulerte overskudd på premiereserven. I tillegg til innbetalinger fra bedriften og akkumulert overskudd, skal midler knyttet til pensjoner som ikke vil bli utbetalt godskrives premiefondet. Dette kan for eksempel være premiereserve for arbeidstakere som fratrer uten rett til pensjon på grunn av kort tjenestetid, jf 1968-reglene § 13 nr 4, eller for arbeidstakere som fortsetter å arbeide utover pensjonsalderen.

Midler i premiefond kan anvendes til premiebetalinger. I tillegg kan de brukes til å dekke opp manglende premiereserve, utbetaling av løpende pensjoner og pensjoner som etter pensjonsplanen ikke ytes av tjenestepensjonsordningen, jf 1968-reglene § 7 nr 2. Anvendes premiefondsmidler til tillegg eller pensjoner, skal ytelsene fastsettes i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet i § 6. Det er foretaket som innenfor rammen av § 7 bestemmer bruken av premiefondsmidlene. Oppregningen i forskriftens § 7 forstås som en uttømmende regulering av anvendelsen av premiefondsmidler. Tidligere forvaltningspraksis, dvs før innføringen av krav til ansvarlig kapital for pensjonskasser, har imidlertid gjort et unntak for anvendelse av pensjonskassers premiefondsmidler til dekning av underskudd i pensjonskassen. Det vises til nærmere omtale under avsnitt 6.9 nedenfor. Dersom foretaket ønsker å anvende premiefondsmidler til andre formål enn nevnt i § 7 (f eks tilbakeføre midler til foretaket), må det søke Sosialdepartementet om dispensasjon, jf 1968-reglene § 15. Departementet har gitt dispensasjoner for tilbakeføring av midler til foretaket i tilfeller der premiefondet overstiger 10 ganger årets premie.

Innenfor de begrensninger som er fastsatt i sktl. § 44 første ledd bokstav k nr 3, innrømmes foretaket inntektsfradrag for innbetaling til pensjonsreguleringsfond. Midlene skal som hovedregel anvendes til å yte tillegg til løpende pensjoner med sikte på å opprettholde den kjøpekraft pensjonene hadde da de begynte å løpe, jf 1968-reglene § 8 nr 2. Det er arbeidsgiveren som bestemmer om det skal ytes tillegg. Dersom fondets midler svarer til to ganger de løpende årlige pensjoner, skal det utarbeides en plan for pensjonsregulering.

1968-reglene har i § 14 særlige bestemmelser om anvendelse av midler i premie- og pensjonsreguleringsfond ved opphør av tjenestepensjonsordningen. Det vises til avsnitt 3.3.6 nedenfor.

3.1.5 Flytting av midler knyttet til tjenestepensjonsordning

Etter lov av 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet (forsvl.) § 7-8, har forsikringstaker (foretaket) rett til etter oppsigelse av forsikringsavtalen å kreve oppsamlede midler på sin tjenestepensjonsforsikring overført til annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Spørsmålet om lovfesting av flytterett er omtalt i forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven. Det vises til NOU 1986:5 Konkurransen på Finansmarkedet side 161-162 og til Ot prp nr 42 (1986-87) Om lov om forsikringsvirksomhet side 124-127 hvor det fremgår at lovfesting av flytteretten er begrunnet i hensynet til å stimulere til økt konkurranse i forsikringsmarkedet. De nærmere regler om betingelsene for flytteretten og gjennomføring av flytting, er fastsatt i forskrift av 27. november 1991 nr 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- og pensjonsforsikring (flytteforskriften).

3.1.5.1 Betingelser for forsikringstakers flytterett

Overføring av midler knyttet til en tjenestepensjonsordning etter skatteloven kan bare foretas til annen tjenestepensjonsordning etter skatteloven, jf flytteforskriften § 3-1 første ledd.

Den alminnelige frist for overføring av midler til annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse er to måneder regnet fra det tidspunkt oppsigelsen er mottatt av livsforsikringsselskapet/pensjonskassen, jf flytteforskriften § 3-8. Fristen forlenges dersom overføringen gjelder forsikringskontrakt med beløp på 10 mill kroner eller mer. For kontrakt med beløp på mellom 10 mill kroner eller mer og inntil 50 mill kroner, gjelder en frist på fire måneder, for kontrakt med beløp på inntil 200 mill kroner seks måneder og for kontrakt med beløp på 200 mill kroner eller mer gjelder åtte måneder. For øvrig kan ytterligere fristforlengelse avtales mellom forsikringstaker og livsforsikringsselskap etter at forsikringstaker har meldt overføring av midlene.

Videre må overføringen som hovedregel omfatte alle forsikrede under ordningen, jf flytteforskriften § 3-7. Unntak gjelder fripolisehavere. Overføring av midler knyttet til pensjonsrettigheter for fratrådte arbeidstakere krever samtykke fra den enkelte arbeidstaker, jf flytteforskriften § 3-6. I tilfeller der forsikringen omfatter flere foretak, kan overføringen omfatte forsikrede i bare ett eller i flere foretak knyttet til ordningen. Videre kan foretaket holde tilbake alders- og etterlattepensjonister i ordningen. Annen oppdeling av forsikringsbestanden kan ikke foretas.

I forarbeidene til forsvl. § 7-8 er det understreket at innføringen av flytterett for forsikringstaker i kollektive ordninger ikke må ramme de forsikrede (ansatte/pensjonister) på noen urimelig måte. Det vises til Ot prp nr 42 (1986-87) s. 126 – 127 hvor det heter:

«Når det legges opp til at overføring av kontrakter skal bli enkelt og vanlig, bør en også klargjøre om forsikringstakerne alene skal ha kompetanse til å treffe vedtak om å benytte overføringsretten eller om ansatte og forsikrede skal ta del i beslutningsprosessen. De forsikredes lovbestemte og kontraktsmessige rettigheter må under ingen omstendigheter kunne reduseres ved overføring av kontrakten. Overføringsreglene må derfor ses i sammenheng med de regler som definerer og sikrer de forsikredes rettigheter. For medlemmenes rettigheter i tjenestepensjonsordninger vises her særlig til § 13 i Regler om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven § 44 første ledd, bokstav k.»

Flytteforskriften § 3-2 fastsetter at overføring av midler ikke må medføre noen reduksjon i de forsikredes opptjente ytelser eller premiereserve. Dersom ytelser av samme art ikke er direkte sammenliknbare, skal det skje en sammenlikning ved hjelp av avgivende selskaps beregningsgrunnlag for den enkelte ytelse. Videre inneholder flytteforskriften § 3-3 regler som skal sikre at ytelsene i den nye pensjonsordningen minst svarer til pensjonsytelsen i den tidligere ordningen på overføringstidspunktet.

En overføring kan ikke gjennomføres før de forsikrede har hatt anledning til å uttale seg, jf flytteforskriften § 3-5. Flytteforskriften § 4-1 første ledd gir §§ 3-1 til og med 3-4 og § 3-7 tilsvarende anvendelse for rett til overføring av midler fra pensjonskasse til livsforsikringsselskap. Til dekning av kostnader knyttet til flytting av en tjenestepensjonsforsikring kan livsforsikringsselskapet/pensjonskassen ikke kreve dekket mer enn 5 000 kroner, jf flytteforskriften § 1-5.

3.1.5.2 Forsikringsselskapets/pensjonskassens plikt til å opplyse om forsikringens flytteverdi

Et livsforsikringsselskap skal innen 1. juni hvert år sende forsikringstaker en kontoutskrift som skal vise regnskap og status for forsikringen pr 31. desember det foregående år, jf forsvl. § 7-10 og forskrift av 26. mai 1995 nr 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring §§ 8 og 9 (kontoforskriften). Reglene gjelder tilsvarende for pensjonskasser som har overtatt pensjonsforsikring for ansatte i flere foretak (konsernpensjonskasser), jf forskrift av 19. februar 1993 nr 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond §§ 2 og 14. Kontoutskriften skal vise kontoens utvikling gjennom siste år og samlet flytteverdi ved utgangen av året, jf kontoforskriften § 7. Flytteverdien er summen av de oppsamlede midler knyttet til forsikringen som kan overføres og består av premiereserven tillagt forsikringens andel av tilleggsavsetninger og kursreserve, fratrukket forfalt, ubetalt premie. Midler i premie- og pensjonsreguleringsfond inngår ikke i flytteverdien, men det skal føres særskilte konti for slike fond.

3.1.5.3 Forsikringstakers (foretakets) plikt til å informere de forsikrede ved flytting av pensjonsforsikringen

Etter flytteforskriften § 3-4 påhviler det foretaket å gi de forsikrede tilstrekkelig informasjon om virkningene av flytting. De forsikrede eller deres representanter skal forelegges detaljert informasjon om virkningene av overføringen, herunder om virkningene av eventuelt nytt beregningsgrunnlag og om eventuelle nye prinsipper for regulering av løpende pensjoner. Opplysningene skal gis selv om tilsvarende endringer kunne ha vært foretatt ved endring av den tidligere pensjonsforsikring. Avgivende livsforsikringsselskap eller pensjonskasse og den nye pensjonsinnretningen har et medansvar for å påse at informasjonen er korrekt og utfyllende. Dersom det godtgjøres at de forsikredes uttalelse etter flytteforskriften § 3-5 er gitt på grunnlag av mangelfull informasjon, plikter foretaket påny å forelegge saken for de forsikrede til uttalelse.

3.1.5.4 Hvilke midler som skal overføres

Ved beregning av de midler som skal overføres, tas utgangspunkt i kontoutskriften for siste regnskapsår, men det skal også tas hensyn til endringer frem til oppgjørstidspunktet, jf flytteforskriften § 3-10. Forsikringens premiereserve, andel av tilleggsavsetninger, overskudd og kursreserve skal overføres til den nye pensjonsordningen, jf flytteforskriften §§ 3-12 og 3-13. Forsikringens andel av premie- og pensjonsreguleringsfond skal ved flytting overføres samtidig med de øvrige midler, jf forskrift av 21. november 1989 nr 1170 om forvaltning og bruk av midler i premie- og pensjonsreguleringsfond § 7.

Flytteforskriften § 3-12 gjelder tilsvarende for overføring fra pensjonskasse til livsforsikringsselskap, jf § 4-6. For så vidt gjelder utskillelse eller salg av foretak tilsluttet konsernpensjonskasse, vises til flytteforskriftens §§ 4-3 og 4-4. Etter disse bestemmelsene skal foretakets andel av overskudd, premie- og pensjonsreguleringsfond og kursreserve overføres. Tilleggsavsetning og premiereserve skal også overføres, jf §§ 1-7 og 4-4 (2) i flytteforskriften.

3.1.5.5 Flytting av midler ved opphør av arbeidsforhold

For den som slutter i arbeidsgiverens tjeneste uten rett til straks begynnende pensjon, skal kapitalverdien av opptjente pensjonsrettigheter nyttes til å sikre oppsatte ytelser, jf 1968-reglene § 13 nr 3. Livsforsikringsselskapet utsteder da en fripolise til sikring av oppsatt pensjon. I tilfeller der foretaket har tjenestepensjonsordning i pensjonskasse, kan Kredittilsynet bestemme at pensjonskassen skal inngå avtale med et livsforsikringsselskap om sikring av oppsatte ytelser, jf 1968-reglene § 13 nr 3 annet punktum. Det kan imidlertid fremgå av forsikringsavtale eller pensjonskasses vedtekter at der kapitalverdien av pensjonsrettighetene eller tjenestetiden i pensjonsordningen er svært lav, skal disse overføres til pensjonsordningens premiefond eller pensjonsreguleringsfond, jf 1968-reglene § 13 nr 4.

I tilfeller der arbeidstakeren skifter stilling og opptas som medlem i ny tjenestepensjonsordning, er det i utgangspunktet opp til regelverket for den nye ordningen å bestemme om arbeidstakers tidligere opptjente pensjonsrettigheter skal kunne medregnes i pensjonsordningen. Dette følger av 1968-reglene § 6 nr 2 bokstav c.

Medregning kan imidlertid foretas uavhengig av om kapitalverdien av tidligere opptjente rettigheter overføres til den nye pensjonsordningen. Etter forsvl. § 7-8 annet ledd har arbeidstaker som er medlem av kollektiv pensjonsordning, ved opphør av tjenesteforholdet rett til å få overført til annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse en andel av de midler som er knyttet til forsikringen til bruk og sikring av tilsvarende pensjonsrettigheter knyttet til nytt tjenesteforhold. Bakgrunnen for bestemmelsen er å gi medlemmene mulighet til å sikre opptjente pensjonsrettigheter ett sted, jf Ot prp nr 42 (1986-87) s 132. Bestemmelsen forstås imidlertid slik at flytteretten gjelder i forhold til avgivende livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Forøvrig kan gjennomføringen bero bl a på av hvilke bestemmelser som vil gjelde for det nye arbeidsforholdet. Det vises til flytteforskriften § 6-2 hvor det er fastsatt at midlene bare kan kreves overført til ny pensjonsordning der dette følger av regelverket for den nye pensjonsordningen eller særskilt avtale. Flytteforskriftens bestemmelser om flyttefrister gjelder tilsvarende ved overføring av midler knyttet til fripoliser, jf flytteforskriften § 6-4.

Medlemmene i en pensjonsordning har til enhver tid rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av oppsamlet premiereserve, jf 1968-reglene § 13 nr 1. Ved overføring av kapitalverdi som svarer til tidligere opptjente pensjonsrettigheter, er det normalt arbeidstakers premiereserve som skal overføres til den nye pensjonsordningen. Har pensjonskassen der opptjent pensjon er sikret, opprettet utløsningsavtale med et livsforsikringsselskap om sikring av fripoliser, skal premiereserven beregnes etter dette selskaps beregningsgrunnlag. Særlige regler gjelder for overføring til pensjonskasse, jf flytteforskriften § 6-6.

I de tilfeller arbeidstakeren mottar en fripolise for opptjent pensjon, skal fripolisen regnes som egen kontrakt ved den årlige overskuddsdelingen, jf forskrift av 1. juni 1990 nr 430 om overskudd i livsforsikring § 6. Etter at det er gjort fradrag i årsoverskuddet for tilbakeholdte midler i henhold til vedtektene, tilordnes overskuddet den enkelte kontrakt etter kontraktens bidrag til dannelsen av overskuddet og på grunnlag av dens premietariff. Det gjelder særlige regler om tildeling av andel av kursreserve.

Et spørsmål er om flytteforskriften åpner for å tillate flytting av midler knyttet til en TPES til utenlandsk livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Etter flytteforskriften § 1-3 kan Kredittilsynet dispensere fra flytteforskriftens bestemmelser i særlige tilfelle, og bare når dette er uten prinsipiell betydning og for øvrig er ubetydelig. I praksis er det ikke gitt dispensasjoner i medhold av bestemmelsen slik at midler knyttet til en TPES har kunnet overføres til utenlandsk livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Bestemmelsen antas ikke å gi hjemmel til å fravike vilkåret i § 3-1 idet et slikt unntak vil være av prinsipiell betydning. Det vises til 1968-reglene § 13 nr 3, jf § 1, som bygger på at midler knyttet til en TPES skal sikres i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse i Norge.

3.1.6 Hel eller delvis avvikling av foretakets virksomhet, selskapsendringer mv

1968-reglene har ingen bestemmelser som regulerer fordeling av tjenestepensjonsordningens midler i tilfeller der foretak i samme konsern har felles pensjonskasse eller ved selskapsendringer som f. eks. fusjoner og fisjoner. Et utgangspunkt er at premiereserven skal fordeles på pensjonsordningens medlemmer, jf 1968-reglene § 13. I situasjoner som nevnt har det i praksis vært reist mange spørsmål i tilknytning til fordeling av premiefondsmidler.

3.1.6.1 Avvikling av tjenestepensjonsordning

Dersom arbeidsgiver slutter å betale premie og tilskudd til tjenestepensjonsordningen og det ikke er midler i premie- eller pensjonsreguleringsfond, skal pensjonsordningen opphøre og midlene fordeles, jf 1968-reglene § 14. Ved opphør skal en plan for anvendelse av midlene forelegges Kredittilsynet til godkjennelse. Premiereserven skal som hovedregel sikres ved fripoliser utstedt av et livsforsikringsselskap, jf § 14 annet ledd. Dersom tjenestepensjonsordningen har midler utover premiereserven (midler i premie- og/eller pensjonsreguleringsfond), skal disse først nyttes til å sikre tillegg til medlemmer som på grunn av alder ikke vil kunne opptjene full tilleggspensjon i folketrygden. Ytterligere midler skal nyttes til beste for arbeidstakerne. I henhold til godkjente planer fordeles midlene forholdsmessig på arbeidstakerne etter premiereservens størrelse. Midlene fordeles som hovedregel til de arbeidstakerne som på opphørstidspunktet var ansatt i bedriften. Etter at fulle ytelser etter pensjonsplanen er dekket for arbeidstakerne, fordeles midler til uførepensjonister og deretter til alderspensjonister og etterlatte pensjonister.

3.1.6.2 Avvikling av foretakets virksomhet

Pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiver innstiller sin virksomhet, jf 1968-reglene § 14. Etter sin ordlyd kommer bestemmelsen til anvendelse i de tilfeller arbeidsgiver avvikler alle deler av den virksomhet foretaket driver. Ved flere anledninger har det vært reist spørsmål om § 14 kommer til anvendelse også i de tilfeller hvor virksomheten delvis innskrenkes. Dette tilfellet er ikke omfattet av ordlyden, og det foreligger usikkerhet om bestemmelsen kan tolkes slik at den også kommer til anvendelse ved innskrenkning av virksomheten. I mangel av andre holdepunkter har man søkt veiledning i at § 14 kan komme til anvendelse ved kraftig nedbygging av virksomheten over kort tid. I tilfeller der premiefondet vil bli uforholdsmessig stort i forhold til pensjonsforpliktelsene dersom fordeling ikke gjennomføres, taler hensynet til likebehandling av pensjonsordningens medlemmer for en slik forståelse av bestemmelsen. For de tilfeller der pensjonsordningen er opprettet i form av pensjonskasse, følger det av forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 § 14 at tjenestepensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiveren helt eller delvis innstiller sin virksomhet.

3.1.6.3 Fisjon

Ved fisjon av et foretak som har pensjonsordning, har Kredittilsynet lagt til grunn at medlemmene har rett til pensjon på grunnlag av oppsamlet premiereserve og dermed skal ha sin andel med seg ved utfisjoneringen, jf 1968-reglene § 13. Kredittilsynet har videre lagt til grunn at det er adgang til å fordele midler i premiefond dersom fisjonen medfører en deling av pensjonsordningen. Forståelsen er basert på 1968-reglene §§ 3 og 14 sett i sammenheng, og bygger også på at premiefondet anses som en del av pensjonsordningens midler. Midlene kan ikke tilbakeføres til foretaket mot beskatning uten at det foreligger dispensasjon fra Sosial- og helsedepartementet. Kredittilsynets oppfatning har vært at deling av midler i fisjonssituasjoner normalt vil være den løsning som ligger nærmest opp til 1968-reglenes intensjoner. Kredittilsynet har forutsatt at ansettelsesforholdet til medlemmene i pensjonsordningen overføres til det utfisjonerte foretak, og at fordelingen blir foretatt etter forsikringstekniske prinsipper.

3.1.6.4 Fusjon

Det legges generelt til grunn at en fusjon i seg selv normalt ikke medfører at arbeidsgiverens virksomhet skal anses å være innstilt i relasjon til 1968-reglene § 14. Dette har vært fast tolkningspraksis i Kredittilsynet, og i livsforsikringsselskapene. Forutsetningen for at § 14 ikke kommer til anvendelse, er at pensjonsordningen ikke opphører i forbindelse med fusjonen. Situasjonen må vurderes særskilt dersom en betydelig andel av arbeidstakerne i det foretak som hadde den enkelte pensjonsordning, måtte fratre i forbindelse med fusjonen.

I de tilfeller hvor samtlige av de fusjonerte foretak har pensjonsordning for sine arbeidstakere, har Kredittilsynet forutsatt at pensjonsordningene, herunder midler i premiefond, skal sammensluttes. I motsatt fall må pensjonsordningene avvikles i henhold til 1968-reglene § 14, eller det må fremmes søknad i medhold av § 6 nr 3.

Kredittilsynet har i utgangspunktet ikke krevet godkjennelse for sammenslutning av pensjonsordninger i de tilfeller hvor pensjonsordningene skal videreføres ved det skal etableres en felles pensjonsplan. Slike tilfeller anses normalt å ligge innenfor rammen av livsforsikringsselskapenes ansvar for at reglene følges. Det forutsettes imidlertid at tvilstilfeller skal forelegges Kredittilsynet.

Etter 1968-reglene § 6 nr 3 kan Kredittilsynet fravike bestemmelsene om forholdsmessighet i § 6 nr 1 og 2 ved sammenslutning av foretak. Den vanligste form for slike tilpasninger er lukking av pensjonsordninger. Lukking innebærer at pensjonsordningen ikke kan oppta nye medlemmer, men at premiebetalingene fortsetter for de eksisterende medlemmer i henhold til den pensjonsplan som gjaldt på lukkingstidspunktet.

3.1.6.5 Konsernpensjonskasser

Pensjonskasseforskriften (forskrift av 19. februar 1993 nr 117) har regler i §§ 10, 14 og 15 for konsernpensjonskasser. Etter disse reglene skal medlemmene inndeles slik at det dannes en gruppe for hver enkelt foretak tilknyttet konsernpensjonskassen. Forsikringsvirksomhetslovens regler om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv gjelder tilsvarende for fordeling mellom gruppene så langt de passer. Det skal føres konto for hvert foretak som bl a skal vise fordelingen av overskudd mellom foretakene. Forsikringsvirksomhetslovens regler om overskuddstildeling er gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer.

3.1.7 Dispensasjonspraksis – hovedtrekk

Sosial- og helsedepartementet, eller Kredittilsynet i den utstrekning etaten er gitt fullmakt til det, kan dispensere fra 1968-reglene, jf § 15 i vedlegg 2 til denne utredning. Dispensasjonssøknader avgjøres av departementet etter tilrådning fra Kredittilsynet. Departementet har avslått mer enn halvparten av søknadene. Av søknader som er innvilget, gjelder omlag halvparten tillatelser til å tilbakeføre premiefondsmidler til foretaket mot beskatning. De øvrige dispensasjoner gjelder mindre avvik fra hovedprinsippene i 1968-reglene, og omhandler i hovedsak fordeling av premiefondsmidler i ulike omstruktureringssituasjoner. Et fåtall dispensasjoner er knyttet til opptak i en pensjonsordning.

3.2 Utredningsarbeid

3.2.1 Tidligere lov og forskriftsarbeid

Inntektsfradrag for bedrifters utgifter til pensjonering av sine ansatte var forut for 1952 hjemlet i daværende skattelovgivnings bestemmelser om rett til fradrag for driftsomkostninger. For aksjeselskapers vedkommende fulgte det uttrykkelig av lovene at utgifter til pensjoner var fradragsberettiget. Skattelovene hjemlet inntektsfradrag ikke bare ved direkte utbetaling av pensjon, men i stor utstrekning også for avsetning og innbetaling til sikring av senere pensjonsutbetalinger. Det ble ikke stilt spesielle krav til forsikringsformen, eller til likebehandling av de ansatte med hensyn til pensjonenes størrelse, med unntak for at pensjonsfond måtte tilgodese både arbeidere og funksjonærer. Forut for 1952 var det også adgang til å tegne forsikring med engangspremie.

Ved kongelig resolusjon av 8. oktober 1948 ble det oppnevnt et utvalg med oppdrag å utrede spørsmålet om endringer i skattelovenes bestemmelser om pensjonsfond og pensjonsforsikringer. På bakgrunn av innstilling fra det såkalte Skattelovutvalget for pensjonsordninger, vedtok Stortinget 12. desember 1952 nye regler i skattelovene om rett til inntektsfradrag for premier og tilskudd til bedriftspensjonsordninger. Med hjemmel i skattelovene ble det samme dag fastsatt forskrift som anga de nærmere vilkår til ordningen for at denne skulle undergis skattefavorisering. De nye regler innebar begrensninger både med hensyn til størrelsen på de pensjoner som kunne utbetales fra skattefavoriserte ordninger, og størrelsen av det fradrag som ble innrømmet for innbetalinger til premie- og pensjonsfond. Samtidig innførte man første ledd i det såkalte forholdsmessighetsprinsippet. Dette innebar at samlet alderstrygd og tjenestepensjon skulle stå i forhold til tidligere lønn og tjenestetid i foretaket. Forskriften krevde også at ordningen måtte godkjennes av departementet dersom denne var opprettet i form av pensjonskasse eller pensjonsfond. Videre ble det etablert et system hvor ligningsmyndighetene uten nærmere undersøkelse kunne legge til grunn at arbeidsgiveren hadde krav på fradrag dersom polise, meldinger og kvitteringer for premieinnbetalingene var gitt påtegning om at de gjaldt bedriftspensjonsordning etter skattelovene.

Ved kongelig resolusjon av 19. desember 1958 ble det gitt en ny forskrift til avløsning av forskriften fra 1952. Her innførte man begrepet private tjenestepensjonsordninger etter skattelovene (TPES) som navn på ordningen. Videre innførte man det prinsipp at pensjonsordningen må omfatte samtlige arbeidstakere i bedriften.

Forut for ikrafttredelsen av folketrygdloven i 1967 og innføringen av obligatorisk tilleggspensjon, ble både offentlige og private tjenestepensjonsordninger gjenstand for en omfattende revisjon. For de private ordningenes del munnet dette ut i forskrift av 28. juni 1968 nr 3 og forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451, begge gitt med hjemmel i skatteloven § 44 første ledd, bokstav k. Administrativt sorterte forskriftene under Sosialdepartementet, som en følge av at dette departementet fram til 1988 hadde forvaltningsansvaret for forsikringsvirksomhet og pensjonskasser. Forskriftene, som gjennomgikk visse endringer på 1980-tallet, utgjør fremdeles de gjeldende regler på området. De bygger i stor grad på reglene fra 1958. Forskriften fra 1968 krever at samtlige ansatte skal omfattes av ordningen. I forskriften videreførte man et prinsipp fra en utfyllende forskrift av 21. desember 1966, som innebar at de samlede pensjonsytelser (inklusive folketrygden) ikke skal utgjøre en større prosentdel av tidligere lønn for de med høyere lønn enn for de med lavere lønn. Dette utgjør annet ledd i forholdsmessighetsprinsippet. Med forskriften fra 1968 fjernet man kravet om at pensjonene ikke kunne overstige den pensjon en statstjenestemann med samme lønn og tjenestetid fikk fra Statens Pensjonskasse. Samtidig innførte man en regel om at lønn over 12 ganger folketrygdens grunnbeløp ikke gir grunnlag for opptjening av pensjonsrettigheter. Videre økte man adgangen i skatteloven til inntektsfradrag for innbetalinger til premiefond.

I de etterfølgende år har omfanget og utbredelsen av tjenestepensjonsordninger etter skatteloven vokst i betydelig grad. Samtidig har det skjedd store endringer i næringslivet, både med hensyn til foretaksstruktur og dynamikk og hastighet i utviklingen. En ble derfor forholdsvis tidlig oppmerksom på at de någjeldende regler ikke er like godt tilpasset de nye forholdene på alle punkter. På bakgrunn av dette ble en systematisk gjennomgang av reglene igjen aktuell mot slutten av 1980-tallet. Dette hadde også sammenheng med at man samtidig vurderte endringer i folketrygdens tilleggspensjon, endringer som ble gjennomført i 1992. Våren 1990 ble det opprettet en bredt sammensatt arbeidsgruppe til å se på spørsmålet. Gruppen, som ble ledet av Sosialdepartementet, hadde representanter fra Administrasjonsdepartementet, Kredittilsynet, Norges Forsikringsforbund, Norske Pensjonskassers Forening og Trygdeforskningsprogrammet. Utformingen av et forslag til nye regler på området ble videreført gjennom en egen arbeidsgruppe med representanter fra Kredittilsynet, Sosialdepartementet, og Finansdepartementet. Denne gruppen utarbeidet et utkast til ny TPES-forskrift, som ble sendt på høring i 1992.

Gjennom høringen kom det fram kritikk mot deler av de foreslåtte reglene. Flere høringsinstanser viste til behov for lengre overgangstid og en mer helhetlig tenkning på pensjonsområdet. På bakgrunn av den kritikk som framkom, ble det besluttet å nedsette en ny arbeidsgruppe. Denne var sammensatt med representanter fra Kredittilsynet, Sosialdepartementet, Nærings- og energidepartementet og Finansdepartementet. Gruppen vurderte utkastet fra 1992 i lys av høringsuttalelsene, og framla et revidert utkast 3. juni 1994. Sentrale punkter i forslaget var innføring av lineær opptjening av pensjonsrettigheter, obligatorisk medregning av pensjonsrettigheter fra tidligere arbeidsforhold, samt styrking av medlemmenes rett til opptjente ytelser ved kortvarige ansettelsesforhold og selskapsendringer.

Adgangen til å holde eldre nyansatte arbeidstakere utenfor ordningen ble foreslått innsnevret. Videre la gruppen opp til at pensjonsordningene må foreta justeringer som følge av endringene i folketrygden fra 1992 for å overholde forholdsmessighetsprinsippet. Gruppen foreslo også å opprettholde kravet om livslange ytelser.

3.2.2 Lund-utvalget og pensjonsforsikringsutvalget

Til dels parallelt med det ovennevnte arbeid avga Lund-utvalget utredningen Fra arbeid til pensjon (NOU 1994:2), mens det såkalte pensjonsforsikringsutvalget under ledelse av Aanund Hylland i februar 1994 avga utredningen Private pensjonsordninger ( NOU 1994:6). Sentralt for Lund-utvalget var særlig virkningene for arbeidsmarkedet, økonomien og de eldre arbeidstakere i tilknytning til overgangen fra yrkesaktivitet til pensjon. Videre pekte utvalget på de økonomiske konsekvensene ved synkende inntekter og økte utgifter for staten som en følge av synkende gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Pensjonsforsikringsutvalgets mandat omfattet utredning av private pensjonsordningers samfunnsmessige rolle, som betydningen for kapitaldannelse, langsiktig sparing og eierskap. Dette utvalget var positive til lavere pensjonsalder, og ønsket ikke å stille krav om verken forsikringselement eller livslange ytelser. Pensjonsforsikringsutvalget foreslo både utvidet adgang til å holde arbeidstakere utenfor ordningen, og rett til opptjente ytelser uavhengig av ansettelsesforholdets lengde. Det ble også fremmet forslag om innføring av lineær opptjening innenfor TPES. Videre foreslo utvalget at det åpnes adgang for pensjonssparing uten forsikringselement utenfor forsikringsinstitusjoner, samt adgang til å etablere innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger med rett til skattemessig særbehandling.

Da 1994-utkastet til ny TPES-forskrift forelå, var Regjeringen allerede i gang med å utarbeide en bredt anlagt stortingsmelding om sosial velferdspolitikk, hvor pensjonspolitiske og pensjonsfaglige spørsmål ville utgjøre en viktig del. På bakgrunn av dette og i samsvar med høringsuttalelsene fra 1992 om å se TPES i et helhetlig perspektiv, bestemte man seg for å avvente vedtagelsen av nye regler.

3.2.3 Velferdsmeldingen

I Velferdsmeldingen (Stortingsmelding nr 35 (1994-95)) gikk Regjeringen gjennom gjeldende regler, vurderte begrunnelsene for å skattefavorisere private tjenestepensjonsordninger og drøftet de sentrale problemstillingene innenfor området. Velferdsmeldingen har sammen med Stortingets innstilling lagt premissene for utformingen av utvalgets utkast til nye regler.

Med hensyn til spørsmålet om fortsatt skattefavorisering av TPES uttrykte Regjeringen i Velferdsmeldingen at hensynet til stabile rammebetingelser må veie tyngst. På bakgrunn av dette foreslo man å opprettholde dagens system, selv om man mente at de tradisjonelle argumenter for skattefavorisering i liten grad var til stede. Det ble videre foreslått regler om høyeste maksimale kompensasjonsgrad (for folketrygden og TPES samlet) gjennom et system med knekkpunkter ved henholdsvis 6 og 9 ganger folketrygdens grunnbeløp. Dagens regler fastsetter kun at lønn ut over 12 G ikke skal medregnes som grunnlag for opptjening av pensjon i TPES. Formålet med forslaget er å innarbeide en mer sosial opptjeningsprofil innenfor TPES i tråd med det som er tilfellet i folketrygden. I Velferdsmeldingen gikk Regjeringen også inn for å vurdere å stramme inn adgangen til inntektsfradrag for avsetninger til premiefond, samt formuesbeskatning og løpende beskatning av avkastning på premiefond. Dette fikk imidlertid ikke tilslutning i Stortinget ved behandlingen av Velferdsmeldingen.

Som et ledd i arbeidslinjen foreslo Regjeringen å opprettholde dagens pensjonsalder på 67 år innenfor TPES. Mens det i dag gjelder et krav om minimum 30 års opptjening for rett til full pensjon, foreslo man i Velferdsmeldingen å øke dette kravet til 40 år. Dette har sammenheng med ønsket om å heve den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen, samtidig som en oppnår samsvar med tilsvarende regler i folketrygden. Regjeringen foreslo også at det innføres regler om opptjening av pensjonsrettigheter innenfor TPES under omsorgspermisjon som gir rett til omsorgspoeng i folketrygden. Dette anses nødvendig for at kvinner ikke skal komme dårligere ut som følge av et krav om 40 års opptjening for full pensjon. I Stortingsbehandlingen framsatte sosialkomiteen forslag om å be Regjeringen utrede et krav om 35 år både i offentlig og privat sektor, kombinert med omsorgsopptjening og adgang til å lukke eksisterende ordninger.

Også i Velferdsmeldingen ble det foreslått overgang til lineær opptjening, noe som innebærer at opptjening av pensjonsrettigheter skal skje forholdsmessig etter tjenestetid. Det ble anført at dette vil styrke eldre arbeidstakeres stilling på arbeidsmarkedet og gi bedre oversikt over opptjente rettigheter. Lineær opptjening foreslås å bli obligatorisk, men skal kun gjelde for framtidig opptjening.

Deltidsansatte og personer med lav lønn vil med dagens system normalt ikke opparbeide pensjon i en tjenestepensjonsordning etter skatteloven dersom pensjonsgrunnlaget er så lavt at folketrygden alene er stor nok til å gi minst den kompensasjonsgrad som normalt er fastsatt i pensjonsplanen. For å styrke disse gruppenes rettigheter og tilknytning til tjenestepensjonsordningen, ble det foreslått i Velferdsmeldingen rett til medlemskap etter 6 måneders ansettelse, og ansiennitet i ordningen fra samme tidspunkt. I dag kan det kreves at arbeidstakere over 25 år har vært ansatt i foretaket i ett år for å bli medlem, og inntil fem år for arbeidstakere under 25 år. Videre ble det foreslått å endre reglene vedrørende eiendomsrett til opptjent pensjon for de som slutter uten løpende pensjon. I dag vil man i mange tilfeller ikke få noen rettigheter med seg videre dersom man slutter før man har vært medlem av pensjonsordningen i tre år. Dette treårskravet er i Velferdsmeldingen foreslått senket til 6 måneder.

I Velferdsmeldingen ble det videre foreslått å opprettholde forholdsmessighetsprinsippet, som innebærer at samlet pensjon for personer med høy lønn ikke skal utgjøre en større del av tidligere lønn enn for personer med lavere lønn. Kravet om forsikringselement i ordningen ble foreslått opprettholdt. Dette innebærer at dødelighetsarv, dvs avsetninger tilknyttet medlemmer som dør, tilfaller forsikringskollektivet og ikke den avdødes arvinger. En konsekvens av kravet om forsikringselement er at ytelsene skal være livsvarige.

3.2.4 Stortingets behandling av Velferdsmeldingen

Stortinget behandlet Velferdsmeldingen den 14. mai 1996. Til grunn for behandlingen lå Sosialkomiteens innstilling, Innst S nr 180 (1995-96). Det ble, som varslet i mandatet, gitt en del føringer for utvalgets arbeid med lov om foretakspensjon. Det ble bare gjort ett vedtak, gjengitt i avsnitt 3.2.4.1 nedenfor, av direkte relevans for utvalget, men det ble gitt en rekke føringer i form av merknader i innstillingen fra vekslende flertall i Sosialkomiteen som ikke er nedfelt i formelle vedtak. Disse er omtalt under avsnitt 3.2.4.2.

3.2.4.1 Vedtak gjort av Stortinget

I behandlingen av Innst S 180 vedtok Stortinget forslag 4 med følgende ordlyd:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til egen lov for TPES- og EPES-ordninger i samsvar med fellesmerknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet under kap. 12 og 13 i Innst. S. nr. 180 for 1995-96.»

Vedtaket innebærer at Regjeringens forslag med hensyn til endrede regler for premiefond, ikke ble vedtatt. Avkastningen på premiefondsmidler skal ikke beskattes, premiefondet skal ikke inngå i foretakets formuesskattegrunnlag, og taket på 10 ganger årets premie for avsetning til premiefond skal ikke senkes. Disse forholdene er omtalt senere i utvalgets utredning. Ordlyden i fellesmerknadene var som følger:

«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens forslag om å redusere adgangen til avsetning på premiefond under dagens tak på 10 ganger årets premie i TPES-ordningen. Disse medlemmer viser videre til regelen om at tilskudd til premiefondet ikke må overstige 150 pst av årets premie, som setter grense for den årlige avsetningen til fondet. Disse medlemmer mener at bedriftenes avsetningsmulighet ikke må svekkes med hensyn til sikring av de ansattes rettigheter.

Disse medlemmer viser videre til forslag fra Regjeringen om både å inntekts- og formuesbeskatte premiefond. Disse medlemmer viser til at selv om avkastningen på premiefondet ikke beskattes fortløpende, blir uttak fra fondet, dvs. pensjonene, beskattet med inntektsskatt. Disse medlemmer viser til at beskatning kan vanskeliggjøre oppbygging av pensjonsordning for ansatte i private bedrifter. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte forslaget til innstramming.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen vil vurdere en reduksjon av dagens tak på 10 ganger årets premie for avsetning til premiefond til fremtidig dekning av de ansattes rettigheter i den private tjenestepensjonen. Etter disse medlemmers vurdering er dagens regler tjenlige til det formålet de er tiltenkt. Store svingninger i næringslivets inntekter og redusert adgang til fondsavsetninger for tjenestepensjonene vil svekke disse. Regjeringens ensidige fokusering på skattekreditten som innvilges, er bare ett av mange argumenter. Det forhold at disse midlene i realiteten ikke er bedriftens eiendom, men de ansattes, gjør at disse medlemmer ikke deler Regjeringens sterke bekymring med hensyn til den innvilgede skattekreditt, og vil følgelig opprettholde dagens avsetningsmuligheter innenfor tjenestepensjonsordningen.

Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen vil beskatte de avsatte midler på premiefond for såvel inntekts- som formuesskatt. Heller ikke denne skatteskjerpelsen vil disse medlemmer være med på. Alle disse angrepene på de private tjenestepensjonsordningene vil i sum resultere i at færre arbeidstakere vil bli omfattet av tjenestepensjonsordninger, i tillegg til at ordningene gjennomgående vil bli mindre verdt for den enkelte. Etter disse medlemmers vurdering er det fortsatt viktig å stimulere til at flere arbeidstakere skal være omfattet av en tjenestepensjonsordning enn hva som er tilfelle i dag hvor kun 40 % av de ansatte i privat sektor er omfattet av en tjenestepensjonsordning. I et slikt perspektiv vil fortsatt skattestimulans være av stor viktighet.»

3.2.4.2 Ulike merknader fra Sosialkomiteen

Ved siden av fellesmerknadene over, inneholdt sosialkomiteens innstilling ulike merknader fra vekslende flertall. Disse er ikke nedfelt i formelle vedtak, men har utgjort viktige føringer for utvalgets arbeid.

• Lineær opptjening: Komiteen går inn for lineær opptjening i tjenestepensjonsordninger, begrenset til framtidig opptjening.

• Medregning: Komiteen går inn for at medregning fortsatt skal være frivillig.

• Rett til fripolise: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for at 6 måneders medlemskap i en tjenestepensjonsordning skal gi rett til fripolise.

• Registreringssystem for rettigheter: Komiteen går inn for at det etableres et registreringssystem som gir en samlet oversikt over rettigheter fra tjenestepensjonsordninger.

• Maksimal dekningsprosent og knekkpunkt: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner forbedres gjennom innføring av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag. Det legges til grunn at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs. at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger.

• 35 års opptjeningstid og omsorgsopptjening: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ber om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.

• Endring av medlemskapskriteriene: Komiteen går inn for at medlemskapskriteriene for lavtlønte, deltidsarbeidende, sesongarbeidere, og arbeidstakere under 25 år endres slik at disse gruppene gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger i den enkelte bedrift.

• Eldre nyansatte arbeidstakere: Komiteen går inn for at dagens adgang til å holde nyansatte med mindre enn 10 år igjen til ordningens pensjonsalder utenfor bedriftens tjenestepensjonsordning, opprettholdes.

• Krav til antall ansatte: Komiteen går inn for at også bedrifter med mindre enn 5 ansatte skal kunne opprette tjenestepensjonsordninger.

• Ikke felles utbetaling av tjenestepensjon fra siste pensjonsinnretning: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, går inn for at det ikke gjennomføres en ordning med utbetaling av alle pensjonsytelser fra ulike tjenestepensjonsordninger fra siste pensjonsinnretning.

• Forsikringselement og krav til livslang ytelse: Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, går inn for at tjenestepensjonsordninger skal inneholde forsikringselement og gi livslange ytelser.

3.2.5 Innskuddsbaserte pensjoner

En ønsket i Velferdsmeldingen ikke å åpne for såkalte innskuddsbaserte ordninger, som kjennetegnes ved at innbetalingene er spesifisert mens utbetalingene avhenger av størrelsen på innbetalte midler med tillegg av eventuell avkastning. Det vises til at den finansielle risiko ved en innskuddsbasert ordning ligger hos den ansatte (og ikke hos arbeidsgiver, slik det er i ytelsesbaserte ordninger), som ikke vil være garantert en gitt ytelse, og at pensjonspolitiske hensyn og kjønnsmessige likebehandlingshensyn vanskelig kan ivaretas innenfor en innskuddsbasert ordning. Endelig vises det til muligheten for tapte skatteinntekter gjennom oppretting av nok en type privat tjenestepensjonsordning med skattemessig særbehandling.

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen ble Regjeringen bedt om å utrede spørsmålet om innskuddsbaserte ordninger videre. Innskuddsbaserte ordninger er derfor gitt en forholdsvis omfattende omtale, og en rekke spørsmål vedrørende slike ordninger reist i avsnitt 3.10 (side 97-105) i Revidert Nasjonalbudsjett 1997 (St meld nr 2 (1996-97)).

Dagens regulering av tjenestepensjonene er basert på ytelsesbaserte ordninger, slik også utvalgets forslag er. Den gunstige skattemessige behandlingen av tjenestepensjoner etter skatteloven omfatter således ikke innskuddsbaserte ordninger. Den videre behandling av innskuddsbaserte ordninger er foreløpig ikke avklart. Noen utredningsoppgave knyttet til innskuddsbaserte ordninger er ikke lagt til utvalget. Uansett den videre realitetsbehandling av innskuddsbaserte ordninger, legger utvalget til grunn at en først må klarlegge realitetsstandpunktene til en rekke spørsmål i en slik eventuell ordning, og hovedspørsmålet – om en slik ordning skal tillates innenfor de gunstige skattereglene – må avklares.

Utvalget vil her peke på at det er en rekke realitetsspørsmål ved en slik ordning som vil måtte løses etter samme modell som velges i den nye loven om foretakspensjon, som utvalget her har laget utkast til. Det vil utvilsomt også være slik at de realitetsspørsmål som kan bringes fram for Stortinget som et ledd i avklaringen av om en skal tillate en innskuddsbasert ordning innenfor det gunstige skatteregimet, bare vil være en del av den samlede mengde spørsmål en må avklare. En slik fullstendig realitetsavklaring kan etter utvalgets syn først kunne skje ved selve utarbeidelsen av loven om innskuddsbaserte pensjonsordninger, om en kommer fram til at en slik ordning skal etableres. Utvalget vil i denne forbindelse understreke behovet for samkjøring og koordinering av de to lovene, slik at en ikke gjennom ulikheter i lovkonstruksjoner mv. gjør den ene ordningen mer favorabel enn den andre. Dette er ikke til hinder for at lov om ytelsesbaserte ordninger vedtas før en tar standpunkt til innskuddsbaserte ordninger. Utvalget mener det haster med å få vedtatt den nye lov om ytelsesbaserte ordninger, som utvalget her har lagt fram utkast til.

3.3 Praksis i tjenestepensjonsordninger

I forbindelse med utvalgets arbeid og arbeidsgruppens utredning av omsorgsopptjening innen tjenestepensjonsordninger etter skatteloven, har en fått utført ekstern utredning på felter der det var behov for utfyllende opplysninger. Dette gjelder praksis i eksisterende tjenestepensjonsordninger, herunder særlig praksis vedrørende omsorgspermisjoner.

På oppdrag fra Finansdepartementet utførte derfor R. Loen Consulting i mars 1996 en spørreundersøkelse blant bedrifter med tjenestepensjonsordning for å kartlegge utbredelsen av noen trekk ved ordningene som en har lite informasjon om. Hovedemner for undersøkelsen var bedriftenes praksis når det gjelder medlemskap i sin tjenestepensjonsordning ved fødselspermisjon med lønn og ved omsorgspermisjon uten lønn, samt praksis vedrørende rettigheter fra annen pensjonsordning.

Samme foretak utførte også utredningsarbeide i forbindelse med Velferdsmeldingen. Hovedtemaet i den undersøkelsen var å kartlegge virkninger i tjenestepensjonsordningene av endringene i folketrygdens pensjonsregler fra 1992, jf avsnitt 11.5.3 i meldingen.

3.3.1 Undersøkelsens omfang

Undersøkelsen omfatter tjenestepensjoner i privat sektor organisert i både pensjonskasser og i livsforsikringsselskaper. Undersøkelsen ble foretatt per telefon, og spørsmålene ble rettet til personalavdelingen i bedriftene. Undersøkelsen dekker derfor forholdet mellom bedrift og ansatt, og i mindre grad det kontraktmessige forholdet mellom bedrift og livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Totalt dekker undersøkelsen 217 bedrifter med 161.414 ansatte.

I størrelse var bedriftene ulike. Tabell 3.1 under gir en oversikt over fordelingen av antall ansatte i bedriftene. De fleste ansatte arbeider i bedrifter med over 1000 ansatte.

3.3.2 Nærmere om ordningenes egenskaper

En skiller pensjonsordninger i tilleggs- og differanseordninger, der differanseordningen garanterer et samlet pensjonsnivå inklusive beregnet folketrygd, mens tilleggsordninger garanterer et rent tillegg i forhold til lønn, eller av lønn ut over en minste grense. Av det totale antall ordninger definerte 59 pst seg som differanseordninger. I alt 61 pst av de ansatte er medlemmer av slike ordninger.

I Velferdsmeldingen refereres en undersøkelse fra 1995, se kommentar i innledningen til avsnitt 3.3. I denne var andelen bedrifter som oppgav at de hadde en differanseordning 76 pst, altså noe høyere. Det kan synes som om nedgangen skyldes at nye ordninger i stor grad er tilleggsordninger, men også at eksisterende ordninger er endret (utvalgene var ikke identiske, så det eksisterer også utvalgsusikkerhet). Det var ingen lukkede ordninger i utvalget.

3.3.2.1 Pensjonsnivå

Et pensjonsnivå i størrelsesorden 66 pst er mest vanlig, selv om også en del bedrifter har lavere dekningsgrad. Dette gjenspeiler at mange har valgt å utforme ordningene etter mønster av Statens Pensjonskasse. Tabell 3.2 viser en oversikt over fordelingen på ulike pensjonsnivåer i undersøkelsen.

Fordelingen avhenger av om en ser på bedrifter eller medlemmer. Dette skyldes at flere store bedrifter har lav dekningsgrad.

I Velferdsmeldingen er tilsvarende fordeling beskrevet i avsnitt 11.5.3 (se også figur 11.1 i meldingen). Den gang oppgav et noe høyere antall av bedrifter (54 pst) å ha ordninger i intervallet 65-67 pst, mens betydelig færre bedrifter (4 pst) oppgav å ha pensjonsnivå på 70 pst og over. På grunn av utvalgsusikkerheten er det ikke klart om denne endringen skyldes tilfeldigheter i utvalget eller om det viser en tendens mot høyere ytelser. Det kan også gjenspeile at ytelsene er oppgradert i enkelte bransjer i løpet av perioden.

3.3.2.2 Regulering av lønnsgrunnlag for ordningen

Stort sett vil pensjonsgrunnlaget (beregningsgrunnlaget for pensjonen) bli regulert helt opp til folketrygdens pensjonsalder (67 år) eller senere. I knapt 20 pst av ordningene vil likevel siste regulering av grunnlaget skje noe før. Tabell 3.3 viser en oversikt over fordelingen av medlemmenes alder ved siste regulering av lønnsgrunnlaget.

Noen av disse bedriftene varierer ytterligere, eksempelvis ved å bruke snitt av siste tre år. Dette gjelder imidlertid bare for et fåtall av bedriftene, noe som også framgår av at om lag 80 pst av bedriftene brukte 67 år. Om lag 3 pst brukte snittet av de siste tre år før pensjonsalder.

3.3.2.3 Varighet

De fleste ordningene gir livsvarige ytelser, men det er innslag av ordninger der alderspensjonen opphører etter 10 år eller mer, eller trappes ned med stigende alder. Tabell 3.4 viser en oversikt over varigheten av pensjonsytelsen i de ulike bedriftene i undersøkelsen. En av de livsvarige ordningene her var aldersnedtrappende.

3.3.2.4 Opptjeningstid og avkortning

Av de bedriftene som ble spurt, hadde 94 pst 30 år som krav til opptjeningstid for full pensjon. Dette utgjorde 96 pst av de ansatte. Av de øvrige hadde 3 pst 35 års opptjeningstid (4 pst av de ansatte), mens 3 pst (med 1 pst av de ansatte) hadde andre krav.

Avkortning vil si at medlemmene ikke vil få full pensjon i denne pensjonsordningen selv ved å stå i samme jobb fram til pensjonsalder. Den vanligste grunn til dette er at da de ved opptak i pensjonsordningen hadde kortere gjenværende tid til pensjoneringsalder enn full obligatorisk opptjeningstid i ordningen (og at de ikke fikk medregnet eventuell tidligere opptjening). På spørsmål om hvor mange medlemmer som har avkortning, viser svarene at om lag 12 pst av medlemmene har avkortning. Med hensyn til avkortning, må imidlertid anslaget sies å være svakt begrunnet idet man i bedriftene lot til å ha liten oversikt over dette.

3.3.2.5 Forsikringsomfang

Ut over alders- og uførepensjon kan en kollektiv pensjonsavtale omfatte barnepensjon og ektefellepensjon. Selv om de fleste omfatter alle fire elementene, er det også ordninger som bare består av alders- og uførepensjon. Tabell 3.5 viser en oversikt over fordelingen på ulike ytelser blant ordningene i bedriftene i undersøkelsen.

Bedrifter som ikke har noen form for ektefelle- og barnepensjon gjennom kollektiv tjenestepensjon, kan likevel være dekket på dette området gjennom andre forsikringsforhold.

3.3.2.6 Tilskudd fra de ansatte

I utvalget hadde 18 pst av bedriftene ordninger der de ansatte betalte et tilskudd, i 17 pst av tilfellene 2 pst av lønn og i de resterende 1 eller 3 pst. Ordninger med tilskudd fra ansatte berører om lag 10 pst av alle medlemmer.

3.3.3 Medregning av tidligere rettigheter

Medregning er et spørsmål om hvordan en håndterer allerede opptjente pensjonsrettigheter i forbindelse med jobbskifte, og det har betydning for pensjonsnivået ved oppnådd aldersgrense. Når en nytilsatt som har tjent opp pensjon hos en eller flere tidligere arbeidsgivere, blir tatt opp som medlem i en ny bedrifts TPES-ordning, kan det skje medregning i denne bedriftsordningen ved at tidligere opptjening påvirker hvor stor pensjonsopptjeningen blir innenfor den nye bedriftens pensjonsplan, for en gitt lønnsutvikling. Når en arbeidstaker som ikke har nådd pensjonsalderen, slutter hos en arbeidsgiver med TPES-ordning, får han rett til oppsatt pensjon i form av en fripolise betalt av denne arbeidsgiverens pensjonsordning. På tidspunktet for jobbskifte representerer denne fripolisen en reserve som sammen med garantert og eventuell senere meravkastning fra forsikringsselskapet/pensjonskassen danner grunnlaget for en løpende pensjonsytelse fra pensjonsalder. Dagens TPES-regler har verken forbud mot eller plikt til at slik opptjening hos tidligere arbeidsgiver skal medregnes hos den nye arbeidsgiveren.

Noe over halvparten av bedriftene, om lag 55 pst, oppgav at de tar hensyn til tidligere rettigheter. Av disse mente de fleste at det var en fordel å ta hensyn til tidligere rettigheter, mens noen (10 pst av alle) oppgav at ikke hadde tatt stilling til dette.

Videre sa 41 pst av bedriftene som praktiserte medregning (som tilsvarer 23 pst av alle bedriftene) at de også ønsket å få overført den ansattes reserver til sin egen ordning, mens omtrent like mange (45 pst av de som tok hensyn til tidligere opptjening, eller 25 pst av alle bedriftene) oppgav at de ikke ønsket dette. De resterende svarte at de ikke hadde tatt stilling til spørsmålet.

Av bedriftene som ikke tok hensyn til tidligere rettigheter, oppgav omkring halvparten (55 pst) at de betraktet det som en fordel ikke å ta hensyn til slike rettigheter. Av de øvrige, mente 26 pst at det ikke var en fordel ikke å gjøre det (men lot være likevel) mens 18 pst oppgav at de ikke hadde tatt stilling til spørsmålet.

For noen av bedriftene, særlig de mindre, kan spørsmålsstillingen ha vært ny. Det kan også være noe uklart hva som ligger i kostnadsmessig fordel for bedriftene. Generelt kan det sies at spørsmålet krever en pensjonsfaglig kompetanse som det, ihvertfall i endel bedrifter, er relativt lite av. Eventuelle fordeler vil avhenge av bl a pensjonsnivået i ordningene og av metoden som anvendes for medregning. Undersøkelsen er derfor svak på dette punktet.

3.3.4 Medlemskap ved permisjon

For en del typer permisjoner uten lønn, herunder permisjon som følge av fødsel og adopsjon, medregner Statens Pensjonskasse inntil to år av permisjonstiden fullt ut som pensjonsgivende tjenestetid. For visse permisjoner kan tid medregnes i ytterligere fire år. Det er ikke nødvendig å betale inn pensjonsinnskudd for å få medregnet denne tjenestetiden. Denne perioden på to år kommer i tillegg til den fødselspermisjonen som en har krav på i henhold til folketrygdloven, dvs at kvinner som er medlemmer av Statens Pensjonskasse får en pensjonsmessig tellende tjenestetid på samlet inntil tre år ved permisjon etter fødsel. For hver ny fødsel kan opptjenes ytterligere ett års tellende tjenestetid. Det er ikke anledning til å fortsette medlemskap ved selv å betale hele premien.

De kommunale pensjonsordningene godskriver ikke ulønnede permisjoner. Den enkelte kan imidlertid på frivillig basis fortsette medlemskapet i inntil to år mot selv å betale hele premien. I likhet med Statens Pensjonskasse er alle risikosikret i to år ved permisjoner.

Praksis ved permisjoner i private kollektive tjenestepensjoner er lite kjent. I forbindelse med utredning av omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven er det derfor av interesse å kartlegge dagens praksis på dette området.

3.3.4.1 Fødselspermisjon med lønn

Under den lovfestede perioden med permisjon i forbindelse med fødsel oppgav bare 1 pst av bedriftene at ansatte ble meldt ut av ordningen. 3 pst svarte at problemstillingen ikke hadde vært aktuell, men de resterende 96 pst lot de ansatte bli stående i ordningen. Bedriftene som meldte ansatte ut eller ikke kunne svare, var svært små.

I den lovfestede fødselspermisjonen kan den enkelte velge mellom 80 pst lønn i 52 uker eller 100 pst lønn i 42 uker. Bare et fåtall av bedriftene la noen vekt på dette, slik at i 2 pst av bedriftene (6 pst av de ansatte) ville lønnsgrunnlaget bli endret til 80 pst eller til et gjennomsnitt om dette var aktuelt. Stort sett vil altså den ansatte bli stående i tjenestepensjonsordningen med full lønn som pensjonsgrunnlag i fødselspermisjonstiden.

3.3.4.2 Permisjon ut over fødselspermisjon

Den ansatte vil i tillegg kunne søke om omsorgspermisjon ut over den lovfestede tiden. Hele 71 pst av bedriftene oppgav at den ansatte også i slik permisjon ville bli stående i ordningen med fullt pensjonsgrunnlag. Dette utgjør 88 pst av de ansatte. Av de resterende bedriftene, oppgav tre fjerdedeler (25 pst av samtlige bedrifter) at de ville melde den ansatte ut av ordningen, mens de øvrige ikke hadde tatt stilling til spørsmålet.

3.3.4.3 Annen permisjon uten lønn

Et flertall av bedriftene oppgav at de ikke hadde tatt stilling til spørsmålet om de ville la ansatte stå i pensjonsordningen ved annen permisjon uten lønn. Om lag 42 pst av bedriftene oppgav at de ville la ansatte bli stående i pensjonsordningen også under slik permisjon. Dette gjelder for en større andel av medlemmene. Tabell 3.6 viser en oversikt over medlemskap under annen permisjon enn fødselspermisjon. Tiden før den ansatte blir utmeldt varierer, men i de bedriftene der problemstillingen er kjent vil i stor grad de ansatte kunne forbli i ordningen i opp til et år.

Det kan i tillegg føyes til at 16 pst av bedriftene aksepterer at den ansatte blir stående i ordningen under annen permisjon uten lønn mot at vedkommende selv betaler et tilskudd som dekker bedriftens kostnader helt eller delvis.

3.3.5 Kommentarer

Undersøkelsen har vist at ordningen i Statens Pensjonskasse fungerer som en slags norm i mange tjenestepensjonsordninger. Eksempelvis har 30 år vært den typiske opptjeningstiden, mens ytelser basert på om lag 66 pst av pensjonsgivende lønn er vanlige. Samtidig kan det virke som at nivået for ytelsene har steget noe, og at andelen tilleggsordninger er større enn en tidligere har antatt.

Om lag halvparten av bedriftene praktiserer medregning av tidligere rettigheter. Både på dette feltet og når det gjelder antall medlemmer med avkortning, er imidlertid undersøkelsen noe svak, tildels fordi kunnskapsnivået blant de intervjuede kunne virke lavt på disse punktene.

Det bør påpekes at ansatte i stor utstrekning blir stående i pensjonsordningen gjennom avgrensede perioder med omsorgspermisjon.

3.4 Omfang av supplerende pensjonsordninger

Praktisk talt alle arbeidstakere i offentlig sektor er tilknyttet en tjenestepensjonsordning gjennom Statens Pensjonskasse eller kommunale og fylkeskommunale ordninger. I offentlig sektor inngår avtalefestet pensjon (AFP) som en del av pensjonsordningen. I privat sektor inngår ulike tjenestepensjonsordninger, avtalefestet pensjon og individuelle pensjonsordninger i begrepet supplerende pensjonsordninger. Dette omfatter også tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven (TPES), egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES), kollektiv livrente i arbeidsforhold, individuell livrenteforsikring og individuell kapitalforsikring. Det er tjenestepensjon og egen pensjonsforsikring som har størst utbredelse, og særlig er de private tjenestepensjonsordningene etter skatteloven viktige. Av samlede fonds knyttet til pensjonsforsikringskontrakter i livsforsikring, utgjorde kollektive kontrakter 73 pst ved utgangen av 1995.

Tjenestepensjoner i privat sektor kan enten betales over drift eller sikres i forsikringsselskap eller pensjonskasse. I privat sektor er de fleste tjenestepensjonsordninger utformet slik at de fyller vilkårene for å oppnå fradrag for premien etter skatteloven, men det finnes også ordninger utenfor skatteloven. Ved sikring får bedriften fradrag i inntekten for innbetaling og tilskudd til privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Sikring av andre ordninger er ikke fradragsberettiget på samme måte. Pensjoner over drift, der forpliktelsene ikke er sikret som nevnt, kommer til fradrag ved utbetalingen. Tjenestepensjonsordningen i staten er lovfestet gjennom lov om Statens Pensjonskasse, og har satt mye av rammen for utforming og valg i de øvrige tjenestepensjonsordningene. Tjenestepensjonene i kommunene og fylkeskommunene er i stor utstrekning like den statlige tjenestepensjonsordningen.

Tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor omfatter kommunale, fylkeskommunale og statlige ordninger. Lov om Statens Pensjonskasse av 28. juli 1949 bestemmer at arbeidstakere som er tilsatt i statens tjeneste i heldagsstilling er medlemmer av Pensjonskassen. Deltidsansatte er medlemmer av Statens Pensjonskasse hvis de arbeider minst 14 timer pr uke. Lærere er medlemmer når de har minst 35 pst stilling. Arbeidstaker som mottar løpende alders- eller invalidepensjon fra Statens Pensjonskasse blir også medlem hvis arbeidstiden er kortere enn dette. Etter 1986 blir alle pensjoner regulert i takt med endringer i folketrygdens grunnbeløp (G).

Etter kommuneloven § 24 nr 4 står kommuner og fylkeskommuner fritt til å opprette pensjonsordninger for sine ansatte. I utgangspunktet vil slike pensjonsordninger være basert på avtaler mellom kommunene/fylkeskommunene og de ansattes organisasjoner. Kongen kan med hjemmel i nevnte bestemmelse forskriftsfeste nærmere regler for pensjonsordningene. Denne myndighet er delegert til Sosial- og helsedepartementet, og forskrift av 22. april 1997 gir materielle rammer for kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger. De kommunale og fylkeskommunale ordningene kan være organisert gjennom Kommunal Landspensjonskasse, egen pensjonskasse eller gjennom livsforsikringsselskap. Det er 435 kommuner og 18 fylkeskommuner i Norge. KLP har en markedsandel på 94 pst av antall kommuner og fylkeskommuner, med om lag 65 pst av de kommunalt ansatte.

Hovedtyngden av de kommunale tjenestepensjonsordningene har i dag inngått avtale med Statens Pensjonskasse om overføring av opptjente pensjonsrettigheter (overføringsavtalen). Et grunnleggende krav for at denne avtalen skal fungere, er at pensjonsvilkårene i de forskjellige ordningene i avtalesystemet er tilnærmet like. Av den grunn er det tatt inn en bestemmelse i disse avtalene hvor det går fram at de kommunale og fylkeskommunale ordningene plikter å gjennomføre tilsvarende endringer i sine vedtekter som de endringene som blir gjennomført i lov om Statens Pensjonskasse. I forbindelse med lønnsoppgjøret 1996 tariffestet partene i kommunesektoren et krav om at alle kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger skal være tilsluttet overføringsavtalen med Statens Pensjonskasse.

De offentlige tjenestepensjonsordningene er bruttoordninger, og garanterer en samlet ytelse bestående av tjenestepensjon og pensjon fra folketrygden. Denne garantien reguleres av regler om samordning, som medfører at den enkelte pensjonist får en samlet pensjon lik den høyeste enkeltpensjon vedkommende har blitt lovet. Utvalget som hadde til oppgave å forenkle samordningsreglene ( NOU 1995:29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser) skriver selv at samordningsloven inneholder det mest kompliserte og vanskelig tilgjengelige regelverket vi har i vårt rettssystem.

3.4.1 Utbredelse

De største enkeltaktørene innenfor tjenestepensjonsordninger er Statens Pensjonskasse (SPK) og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). SPK har alle ordninger innenfor statlig virksomhet som er dekket av loven, og noen ordninger utenfor. KLP har de fleste ordninger i kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Tabell 3.7 viser fordelingen av medlemmer i ulike ordninger.

I 1995 var i underkant av 2 millioner (om lag 1.910.000) personer sysselsatt i Norge. Det vil si at om lag 55 pst av arbeidstakerne i Norge var dekket av en tjenestepensjonsordning. For å se på private tjenestepensjonsordninger kan en trekke fra medlemmene i Statens Pensjonskasse, Kommunal Landspensjonskasse, de kommunale pensjonskassene og kommunale ordninger i livsforsikringsselskap, og man står da igjen med at knapt 35 pst av de øvrige sysselsatte er medlem i en tjenestepensjonsordning. Det er ikke hensiktsmessig å gjennomføre en nøyere beregning av denne andelen, bl a fordi grensedragingen mellom kommunale fristilte bedrifter og privat sektor i dag vil bli vilkårlig.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 anslo en at omtrent en tredjedel av alle arbeidstakere var sikret gjennom andre pensjonsordninger i tillegg til den alminnelige alderstrygden. Et siktemål for folketrygden var at alle skulle sikres en viss minsteinntekt gjennom grunnpensjonen, mens tilleggspensjonssystemet skulle sikre en samlet pensjon som stod i et rimelig forhold til tidligere inntekt. På sikt regnet en derfor med at bruken av supplerende pensjoner ville bli redusert. Utviklingen ser imidlertid ut til å ha gått i motsatt retning.

Summariske mål, eksempelvis samlet medlemstall i tjenestepensjonsordninger, beskriver bare i begrenset grad tjenestepensjonsordningenes omfang og viktighet. Ordningene vil, isolert sett, gi de enkelte medlemmene svært ulike utbetalinger og kompensasjonsgrad. Fordi mange skifter jobb mellom offentlig og privat sektor, og mellom bedrifter med og uten tjenestepensjonsordning, vil antallet pensjonister som får utbetalt pensjon fra en tjenestepensjonsordning være høyere enn hva prosentvis andel medlemmer i arbeidsstyrken på et gitt tidspunkt antyder.

3.4.2 Pensjonister i dag

Omkring halvparten av de husholdningene der minst et av husholdsmedlemmene er folketrygdpensjonist, mottar pensjonsytelser ut over folketrygden. Det foreligger imidlertid lite statistikk knyttet direkte til supplerende tjenestepensjonsordninger, og tallene kan ikke brytes ned på enkeltordninger. Ifølge Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994 utgjorde pensjonsytelser ut over folketrygden (dvs. egen pensjon fra andre enn folketrygden) om lag 19 prosent av samlede pensjoner blant alle pensjonister. Dette består i egen tjenestepensjon fra offentlig eller privat ordning, avtalefestet pensjon (AFP), livrenter i arbeidsforhold, utbetaling fra egen pensjonsforsikring (EPES), samt føderådsytelser i jord og skogbruk mv.

Tabell 3.8 viser antall pensjonister i ulike tjenestepensjonsordninger. Fordi enkelte kan ha utbetaling fra flere ordninger, vil samlet antall pensjonister med tjenestepensjon være lavere enn dette.

3.4.3 Individuelle pensjonsordninger

Ordningen med egen pensjon etter skatteloven (EPES) gir mulighet for egen sparing til pensjon med skattemessig særbehandling som kan brukes av alle som ønsker å spare til pensjonsalder. I henhold til Statistisk sentralbyrås selvangivelsesregister var de samlede EPES-innbetalinger i 1995 anslagsvis 1 248 millioner kroner. Det var 169 000 personer med EPES-fradrag i 1995. Inntektsfradraget for EPES-innbetalingene utgjorde isolert sett en skattelette på 350 millioner kroner i 1995. Ifølge Norges Forsikringsforbund utgjorde premiereserven for EPES og livrenter til sammen 54 mrd kroner ved utgangen av 1995. Etter som dataene ikke gir mulighet til å skille ut premiereserven for EPES og heller ikke mulighet til å fordele slik premiereserve på skattytere, er det ikke mulig å anslå provenyvirkningene av at løpende avkastning ikke beskattes og av fritak for formuesskatt.

Stortinget har vedtatt en endring i EPES-ordningen slik at det har blitt mulig å foreta egen pensjonssparing med skattemessig særbehandling også i bl a bank og verdipapirfond. Ordningen har fått betegnelsen Individuell pensjonsavtale (IPA), og er gjort gjeldende fra og med inntektsåret 1997. EPES vil avvikles fra og med 1998. IPA-reglene ligger på enkelte felt tett opp til de tidligere EPES-reglene, men innen IPA kan en inngå enten en pensjonsspareavtale eller en pensjonsforsikringsavtale. Pensjonen skal utbetales over minst 10 år.

3.5 Kontraktsforholdet i pensjonsordninger

Det er tre parter knyttet til avtaleverket om sikring av framtidig pensjon: foretaket, den ansatte og et forsikringsselskap eller en pensjonskasse. Forholdet mellom den ansatte og foretaket reguleres av den arbeidsavtale de har inngått, og vil regelmessig på en eller annen måte vise til foretakets pensjonsordning. Forsikringsselskapets eller pensjonskassens ansvar begrenses av den avtale som er inngått med foretaket. Det kan imidlertid også være gitt pensjonsløfter i den enkeltes arbeidskontrakt eller i andre former ut over den avtale foretaket har inngått for å sikre disse ytelsene utenfor foretaket.

For å sikre oppfyllelse av pensjonsforpliktelser overfor arbeidstakerne, kan foretaket inngå en avtale med et forsikringsselskap eller opprette egen pensjonskasse. Om pensjonsavtalen mellom selskapet og foretaket oppfyller de krav som stilles, kan den årlige premien kostnadsføres som lønnsutgift på foretakets hånd. Den ansatte fordelsbeskattes ikke ved premiebetalingen. Det påløper arbeidsgiveravgift på premien. Utbetalingene som senere kommer til den ansatte beskattes som pensjonsinntekt hos mottakeren, vanligvis etter en lavere skattesats enn mottakeren hadde som lønnstaker.

Ved ytelsesplaner påtar forsikringsselskapet eller pensjonskassen seg en forpliktelse om å yte pensjon av en nærmere avtalt størrelse. I forholdet mellom foretaket og arbeidstakerne er pensjonsrettighetene, på samme måte som f eks lønn, en motytelse for de ansattes arbeidsinnsats. For foretaket påløper således pensjonskostnadene samtidig med lønnskostnadene. Foretakets pensjonsforpliktelse måles som den diskonterte verdi (nåverdien) av de anslåtte framtidige pensjonsytelser som er opptjent på balansedagen. Framtidige pensjonsytelser er som oftest en funksjon av arbeidstakerens nominelle sluttlønn ved oppnådd pensjonsalder. Ved estimering av ytelsene må det tas hensyn til reguleringer, avtaleverk og antatt opptjeningsgrad.

Den lange perioden fra forpliktelsen påløper til utbetaling finner sted, er et særtrekk ved pensjoner. Tidsavstanden øker usikkerheten ved måling av forpliktelsen i forhold til andre langsiktige forpliktelser. Dette gjelder bl a demografiske faktorer, antagelser om lønnsreguleringer og antagelser om frivillig avgang. Valg av diskonteringsfaktor vil ha stor betydning for nåverdiberegningen. Ved valg av diskonteringsfaktor, skal det tas utgangspunkt i den langsiktige risikofrie renten.

Premien vil være beregnet ut fra den til enhver tid avtalte lønn (se f eks avsnitt 3.2), og denne vil i de fleste tilfeller avvike fra endelig sluttlønn. Dette medfører at premien normalt stiger med alder, som beskrevet av f eks Lund- og Hylland-utvalget ( NOU 1994:2 og 1994:6). Eldre arbeidskraft vil dermed kunne bli uforholdsmessig dyr i forhold til yngre. Særlig i tider med høy lønnsvekst kan de store premier som må betales inn for personer som nærmer seg pensjonsalderen, bidra til utstøting av eldre arbeidstakere og svekke eldres stilling på arbeidsmarkedet.

For en ansatt som står i stilling fram til pensjonsalder, har ikke premieprofilen noen betydning ut over at det for den enkelte kan være problematisk å få et inntrykk av verdien av den pensjonsrettigheten som er tjent opp. Om den ansatte derimot slutter før pensjonsalder, vil vedkommende få en oppsatt rettighet eller fripolise i selskapet som beregnes på grunnlag av oppsamlet premiereserve på fratredelsestidspunktet. Denne fripolisen får rett til andel i selskapets overskudd, og øker således normalt fram til pensjonsalder. Om dette ved pensjonering tilsvarer den andel av fulle pensjonsrettigheter den ansatte ville hatt om vedkommende stod i stilling helt fram til pensjonsalder, avhenger av hvilken avkastning selskapet oppnår og hvilken lønnsutvikling vedkommende ville hatt.

3.5.1 Foretakspensjonsordninger og avtaler

En foretakspensjonsordning er først og fremst en avtale mellom arbeidsgiveren og forsikringsselskapet, men har sin bakgrunn i arbeidsforholdet, der den ansatte som kompensasjon for sin arbeidsinnsats ved siden av direkte lønn i dag også loves framtidig pensjon. En foretakspensjon vil derfor være en del av den enkeltes normale lønns- og arbeidsbetingelser, men det er atskillig variasjon knyttet til hvordan pensjonsforholdene omtales i arbeidsavtalen.

Medlemskap i foretakets pensjonsordning skal fremgå av den enkeltes arbeidsavtale. Dette er nedfelt i arbeidsmiljølovens § 55 C (h) (se boks 3.1). Av samme bestemmelse fremgår det at det alltid skal foreligge en skriftelig arbeidsavtale.

I den enkelte arbeidsavtale kan pensjonsordningen i ulik grad være spesifisert. Et minste krav til spesifikasjon må være at det oppgis at den ansatte skal være medlem i foretakets pensjonsordning slik denne er utformet til enhver tid. Selv om ordningen kan være beskrevet, er det ikke krav til detaljeringsgrad.

3.5.2 Finansiering av framtidige pensjoner

Arbeidsgiver kan ha inngått en avtale om framtidig utbetaling av pensjon med den enkelte ansatte, og har ulike måter å oppfylle dette løftet på. Over tiden har ulike former for pensjonsordninger vært i bruk:

• pensjonering over driften

• bokreserver

• sikring i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse

Et særforhold med pensjonsløfter er at de har lengre horisont enn de fleste andre bindinger i foretakssammenheng, og det kan være ønskelig å sikre slike løfter utenfor foretaket. Over er det gitt eksempler på metoder som spenner fra full intern plassering i foretaket til full ekstern sikring.

Ved innføring av pensjonsordninger i bedrifter i Norge i første del av dette århundret, var pensjoner over driften vanlig. Allerede i skatteloven av 1911 ble det gitt anledning til å behandle utbetaling av pensjoner som lønnskostnader i sammenheng med skatteregnskapet. Arbeidsgiver sto gjerne fritt til å avgjøre viktige forhold ved pensjonene, som i seg selv kunne være å oppfatte som en form for etterlønn eller lønn uten arbeidsplikt. Ordningene var gjerne forbeholdt noen grupper av de ansatte. Utbetalinger av pensjonsytelser over drift er ikke underlagt de samme fordelings- og rettferdighetskrav som tjenestepensjonsordninger etter skatteloven er i dag, og pensjoner over drift kan derfor være utformet på måter som ikke er forenlige med de begrensinger som ellers pålegges slike pensjonsordninger.

Pensjonsforpliktelser med utbetaling over drift gir liten grad av sikkerhet for den ansatte. I den grad ordningen er nedfelt i den enkeltes arbeidskontrakt eller på annen måte nedfelt i ansettelsesbetingelsene, vil det eksistere et vanlig krav som kan forfølges rettslig. Den lange tidshorisonten som særpreger pensjonssammenhenger, medfører at de økonomiske forhold i foretaket kan svinge sterkt. Over tid kan et enkelt foretak gå konkurs, ha fått ny eierstruktur, blitt splittet i flere mindre foretak, slått sammen med andre foretak, og det vil i de fleste tilfeller ha fått ny ledelse. Alle disse forholdene kan spille inn på om og i hvilken grad pensjon over drift faktisk kommer til utbetaling når pensjonsalderen nås, og særlig i hvilken grad det foretas regulering av pensjonene etter pensjonsalder.

Ved pensjoner over drift vil det ikke gjøres avsetninger under opptjeningsperioden. I enkelte land, særlig Tyskland og Sverige, avsettes midler til å dekke framtidige pensjonsforpliktelser i form av såkalte bokreserver. Dette er en passivapost i foretakets balanse. Dette bidrar både til å synliggjøre forpliktelsene, og å gjøre verdiansettelse av foretaket enklere. For den enkelte er det likevel konkursrisiko til stede, slik at dette ikke kan betraktes som full sikring av framtidige pensjoner. Av det store antall bedrifter, vil likevel bare et fåtall foretak gå konkurs. Dette har medført framvekst av et konkursforsikringsmarked i forbindelse med bokreserve-pensjonssystemet, slik det praktiseres i Sverige og Tyskland. Det enkelte foretak kan her sikre de forpliktelser det har påtatt seg, slik at den enkelte arbeidstaker og pensjonist likevel vil få utbetalt en pensjonsytelse om foretaket skulle gå konkurs. Et slik marked har en ikke i Norge.

Det vanligste prinsippet for sikring av framtidige pensjoner i Norge er avsetning av midler tilsvarende pensjonsforpliktelsene utenfor det enkelte foretak. Det er dette som er typisk for fondsbaserte ordninger. Myndighetene har oppfordret til denne typen sikring gjennom å gi skattemessig særbehandling for midlene som er avsatt. Midler som oppfyller kravene i 1968-reglene er unntatt fra løpende formues- og avkastningsbeskatning. Sikring kan skje gjennom egen pensjonskasse eller gjennom livsforsikringsselskap. I begge tilfeller er prinsippet at midlene er sikret utenfor foretaket, slik at den videre forretningsmessige utvikling for selve foretaket ikke skal kunne få betydning for utbetaling av pensjoner etter de avsatte pensjonsmidler.

Utformingen av pensjonsplanen kan være gitt av foretakets kontrakt med livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen, og da vil de avsatte pensjonsmidler definisjonsmessig uttrykke opptjent pensjon. Forsikringsforholdet innebærer at arbeidstakerne dermed blir sikret i lovens forstand, og kan fremme sitt krav direkte mot selskapet eller kassen. Det kan imidlertid eksistere andre pensjonsløfter i foretaket i tillegg til og ut over de som er formulert i kontrakten med livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen. Eksempler på slike løfter kan være spesifikasjoner gitt i individuell arbeidsavtale, løfter gitt i forbindelse med interne pensjonsorienteringer eller garantier som knytter pensjonsordningen opp mot andre begivenheter eller utviklingen i for eksempel folketrygden. Slike pensjonsløfter som ikke er sikret i avtalen med livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, står foretaket alene ansvarlig for å oppfylle.

I situasjoner der de ansatte mener å ha krav ut over livsforsikringsselskapets eller pensjonskassens ytelser, vil det være foretaket kravet skal reises overfor. Spesielt vil det kunne gå et skille mellom ytelser under en gitt forsikring og under en gitt arbeidsavtale. Alle parter bør i slik sammenheng være interessert i å klargjøre og presisere de løfter som ligger i et foretaks pensjonsordning.

Et sentralt eksempel på løfter ut over kontraktsforholdet til livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, er reformen i folketrygdens tilleggspensjon i 1992. Folketrygdens knekkpunkt for poengopptjening ble da senket fra 8 til 6 G, mens pensjonsprosenten for framtidige poengår ble senket fra 45 til 42 pst. Personer i inntektsintervallet 6 til 8 G fikk redusert opptjening, mens verdien av framtidige poengår for alle grupper ble redusert. Det ble da diskutert om pensjonsordninger, utformet som nettoordninger, ville ha en plikt til å kompensere for disse endringene. Det er klart nok at livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen ikke hadde noen egen plikt til å dekke ytelser ut over den pensjonsplan som lå til grunn for avtalen med foretaket. En annen sak var at foretaket selv etter arbeidsavtalen kunne være forpliktet til å sikre et visst pensjonsnivå uavhengig av folketrygdens faktiske bidrag. Det forelå ikke noen generell sammenheng om dette, fordi arbeidsavtalens ordlyd her vil være avgjørende. Forholdet mellom 1992-reformen og tjenestepensjonsordninger er vurdert i Velferdsmeldingen, avsnitt 11.5.4 og i de alminnelige motivene til utkastet, avsnitt 6.4.6.