1 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

1.1 Utvalgets mandat og arbeidsform

Utvalget for høgre utdanning ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. april 1998. Utvalget skal avgi sin hovedutredning 1. april 2000. Utvalget ble gitt i mandat å utarbeide en delutredning med frist 1. april 1999 om organisering av eksternt finansiert virksomhet ved institusjoner innenfor høgre utdanning. I mandatet heter det at utvalget skal

«vurdere dei personalmessige, juridiske og økonomiske rammene både for oppdragsverksemd i regi av institusjonane sjølve og for samarbeid med randsoneinstitusjonar i lys av utfordringane frå samfunns- og næringsliv, slik at institusjonane bl.a. er betre i stand til å møte kompetansebehova i arbeidslivet. Utvalet blir bede om å vurdere desse spørsmåla som ei eiga utgreiing innan 1. april 1999, og kan hente inn nødvendig eksperthjelp i arbeidet».

Utvalget består av:

• Professor Ole Danbolt Mjøs, leder

• Student Hilde Gunn Bjelde

• Rektor Knut Brautaset

• Viseadministrerende direktør Gro Brækken

• Professor Signe Kjelstrup

• Generalsekretær Kari Kjenndalen

• Rektor Bjarne Kvam

• Professor Ole Henrik Magga

• Rektor Victor Norman

• Universitetsdirektør Kåre Rommetveit

• Student Anne Rygg

• Professor Turid Karlsen Seim

• Student Ivar Strand

• Professor Rune Sørensen

• Nestleder Gerd Liv Valla

• Forsker Per Olaf Aamodt

• Fylkesmann Tora Aasland

Sekretærer for utvalget er avdelingsdirektør Hans J. Gjertsen og rådgivere Janne Irene Einan, Tine Sophie Prøitz og Erik Strøm.

Utvalget la opp til en arbeidsform som søkte å inkludere enkeltpersoner og miljøer med særlig ekspertise og interesse for temaer som utvalget behandler. Utvalgets sekretariat har i forbindelse med denne utredningen derfor deltatt i møter med enkeltpersoner fra universiteter og høgskoler. I disse møtene har bl a utvalgsmedlemmene Kåre Rommetveit og Victor Norman deltatt. I ett av møtene, 11. januar 1999 ved Universitetet i Bergen, var økonomidirektører fra universitetene til stede. Professor Jan Fridthjof Bernt, rådgiver Geir Strøm og direktør Arne Svindland har bidratt med innspill til utvalgets utredning. Det samme har en rekke andre som utvalgets sekretariat også har hatt møter med. Blant disse er FOKUS, som organiserer regionale forskningsinstitutter.

Utvalgets sekretariat har hatt kontakt med professor dr juris Eivind Smith om spørsmål som er knyttet til forvaltning og ansvarsforhold vedrørende enheter for oppdragsvirksomhet opprettet av de høgre utdanningsinstitusjonene. Utvalget har i den forbindelse bedt om innspill fra Smith, som er lagt ved utredningen som vedlegg 2.

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) har på oppdrag fra utvalget utarbeidet en rapport om organisering og omfang av eksternt finansiert virksomhet i Norge og andre OECD-land.

1.2 Utvalgets tolkning av mandatet

I mandatet uttrykkes eksplisitt et ønske om at institusjonene innenfor høgre utdanning skal bli bedre i stand til å ta oppdrag for samfunns- og næringslivet. Dette begrunnes særlig ut fra arbeidslivets behov for kompetanse. Mandatet peker videre på at dagens regelverk og rammebetingelser kan virke hemmende på institusjonenes muligheter for å utvikle og organisere oppdragsvirksomheten ved institusjonene. Disse begrensningene kan virke lite hensiktsmessige ut fra en målsetting om at institusjonene innenfor høgre utdanning i større grad skal innrettes mot å ta oppdrag for samfunnet.

I mandatet skilles det ikke mellom statlige og private institusjoner, til tross for at det er vesentlige forskjeller når det gjelder eierforhold og organisering av virksomheten. Statlige institusjoner er eid av staten og blir enten styrt av staten ved departementet, eller så har institusjonene fått delegert fullmakter og myndighet til selv å styre viktige deler av virksomheten ved institusjonene. Styringen og organiseringen av universitetene, de vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene skjer i henhold til lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr 22, og generelle regelverk for statlig virksomhet. Til sammen bestemmer dette de personalmessige, juridiske og økonomiske rammene både for oppdragsvirksomhet i regi av institusjonene selv, og for institusjonenes samarbeid med randsoneinstitusjoner. Private høgskoler er ikke underlagt lov om universiteter og høgskoler, men omfattes av lov om private høyskoler. Utvalget har tolket mandatet slik at utvalget er bedt om å se på rammebetingelsene for de statlige institusjonenes oppdragsvirksomhet.

1.3 Definisjon av begreper

Institusjonene får sine bevilgninger i to varianter: én del uten noe inntektskrav og en annen del som det er knyttet inntektskrav til. Denne siste kan ikke benyttes i større grad enn de inntekter som regnskapsføres.

Det sentrale økonomiregelverket gir rammer for økonomiforvaltning ved institusjoner innenfor høgre utdanning. I dette inngår Bevilgningsreglementet (Stortingets vedtak av 19. november 1959 med endringer senest av 27. november 1997), Økonomireglement for staten (fastsatt ved kongelig resolusjon 26. januar 1996), Funksjonelle krav til økonomiforvaltningen i staten (fastsatt av Finansdepartementet 24. oktober 1996, R-0564), og Hovedinstruks fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om økonomiforvaltning ved institusjoner i universitets- og høgskolesektoren (fastsatt 28. januar 1998).

Eksternt finansiert virksomhet er i denne sammenhengen all virksomhet som er finansiert ved inntekter som føres brutto over statsbudsjettet/-regnskapet, mens tilsvarende utgifter føres brutto over institusjonenes inntekts- og utgiftskapittel.

Oppdragsvirksomhet er i denne sammenhengen eksternt finansiert virksomhet der det blir satt vilkår knyttet til utformingen av konkrete prosjekter i kontrakter.

Institusjonenes virksomhet finansiert over grunnbevilgning er knyttet til oppgaver som er pålagt gjennom lov om universiteter og høgskoler, og det som det tildeles midler til over institusjonenes kapitler i statsbudsjettet, inkludert institusjonenes felleskapittel i statsbudsjettet.

Oppdragsutdanning er utdanning og kurs som de utdanningssøkende eller deres arbeidsgivere må betale for.

Enheter for oppdragsvirksomhet er egne rettssubjekter som er knyttet til institusjonene gjennom styrerepresentasjon fra institusjonenes side, eller der institusjonene har bidratt med kapital til enhetene.

Overhead og dekningsbidrag er begreper som ofte blir brukt om hverandre. Denne utredningen vil benytte begrepet dekningsbidrag. Med dette menes midler til dekning av indirekte utgifter ved prosjekter, som administrasjons- og kapitalkostnader og annet utover direkte prosjektkostnader.

Dekningsbidrag drøftes bl a i sammenheng med bidragsfinansierte oppdrag. Dette er oppdrag der oppdragsgiver bare betaler deler eller ingenting av dekningsbidraget, slik at institusjonen selv må dekke kostnader utover direkte prosjektutgifter. I de tilfellene der oppdragsgiver ikke betaler noe dekningsbidrag, er dette som regel gavefinansierte oppdrag.

Nettobudsjettering innebærer at Stortinget kun treffer ett budsjettvedtak. Det blir m a o tildelt en netto utgiftsbevilgning tilsvarende differansen mellom brutto utgifter og inntekter. Statsbudsjettet (nettobudsjettet) og statsregnskapet (bevilgningsregnskapet) vil synliggjøre den delen av virksomhetens bevilgning som dekkes over statskassen. Inntekter av oppdrag og brutto utgifter registreres bare i virksomhetens internregnskap utenfor bevilgningsregnskapet. Det er to former for nettobudsjettering. Den ene formen er den som brukes for forretningsdriften. Her blir imidlertid bruttotall for inntekt og utgift ikke fjernet fra budsjett og regnskap, men blir oppført på et underpostnivå i det formelle vedtaket. Den andre formen er å gi en ren tilskuddsbevilgning på en 50-post, der bruttotallene holdes helt utenom statsbudsjettet.