5 Regelverket for den eksternt finansierte virksomheten

5.1 Bakgrunn for regelverket

5.1.1 Innledning

Det har alltid vært et visst omfang av oppdragsvirksomhet ved institusjoner innenfor høgre utdanning. Tidligere ble slik virksomhet søkt organisert innenfor institusjonene.

Det statlige budsjettsystemet var tidligere innrettet slik at eksternt finansiert virksomhet ved institusjonene bare unntaksvis og i helt spesielle tilfeller var innpasset i budsjettene og regnskapsført i statsregnskapet. Siden eksternt finansiert virksomhet, slik vi kjenner den i dag, var problematisk å innpasse innenfor institusjonenes organisatoriske rammer, valgte institusjonene etter hvert å legge en stor del av denne typen virksomhet i egne stiftelser og selskaper utenfor det statlige budsjett- og regnskapssystemet.

5.1.2 Organisering eksternt

Den første frittstående enhet for oppdragsvirksomhet var stiftelsen SINTEF, som ble etablert ved daværende NTH allerede i 1950, og som siden har utviklet seg til en profesjonell oppdragsenhet. I 1986 ble UNIFOB ved Universitetet i Bergen etablert, og etter hvert har de fleste høgre utdanningsinstitusjonene tilknytning til enheter for oppdragsvirksomhet i institusjonens randsone.

I løpet av 1970- og 1980-årene oppstod det en flora av mer eller mindre uformaliserte aktiviteter ved institusjonene bl a pga mangel på skikkelig regelverk og ordninger. Det var på denne tiden en tendens til at virksomheten ble organisert eksternt, dvs at den eksternt finansierte forskningen, og spesielt den tradisjonelle oppdragsvirksomheten, ble organisert i egne enheter i institusjonenes randsone. På 1980-tallet snakket en gjerne om en stiftelsesbølge. Det synes å være liten tvil om at de relativt lite fleksible rammene for tilpasning på det økonomiske og administrative området var en viktig forklaringsfaktor bak denne utviklingen.

Det viste seg at opprettelse av stiftelser og selskaper reiste flere prinsipielle og kontrollmessige problemstillinger som departementet og Riksrevisjonen etter hvert begynte å se nærmere på. I antegnelsene til statsregnskapet for 1983 vedrørende Finansdepartementet pekte Riksrevisjonen på de kontrollproblemene som kan oppstå for administrasjonen. Riksrevisjonen uttalte i den sammenhengen bl a at hensikten med opprettelse av stiftelser synes å være frihet for institusjonene i forhold til statlige bestemmelser og regulativer. Virksomheter som er finansiert av staten eller som får bidrag eller tilskudd fra staten, skal etter Riksrevisjonens oppfatning følge statens regelverk på det økonomiske og administrative området. En slik oppfatning er i tråd med Bevilgningsregle-mentets § 17.

Da antallet forskningsstiftelser og stiftelseslignende organer etter hvert ble betydelig, så Riksrevisjonen det som viktig at departementet utarbeidet retningslinjer for å ivareta partenes, herunder også statens, interesser. I 1986 fremla en interdepartemental arbeidsgruppe (satt sammen av personer fra det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet og Finansdepartementet) en foreløpig vurdering av retningslinjer for samarbeid mellom statlige institusjoner og stiftelser. I disse retningslinjene er det lagt vekt på at det må være klar juridisk og økonomisk atskillelse mellom den institusjonen som er moderinstitusjon og stiftelsen. I forhold til statsbudsjettet og reglene for bruk av statsmidler uttaler arbeidsgruppen at stiftelser må betraktes som en helt privat institusjon, og det forutsettes således ikke gitt gratisytelser fra moderinstitusjonen i form av lokaler, arbeidsytelser eller generelle tilskudd. Inntil departementet i 1993 fastsatte retningslinjer for regulering av forholdet mellom de høgre utdanningsinstitusjonene og stiftelser/selskaper var det retningslinjene fra 1986 som gjaldt for inngåelse av rammeavtaler om forskningssamarbeid med fristilte organer, herunder stiftelser.

Senere har Hernes-utvalget i sin utredning, NOU 1988: 28 Med viten og vilje, omtalt eksternt finansiert virksomhet ved institusjonene. Utvalget uttalte bl a at det var viktig å etablere ryddige forhold omkring oppdragsforskning og samarbeid med forskningsstiftelser.

Utredning en fra Hermansen-utvalget, NOU 1989: 5 En bedre organisert stat, ble det også gitt en omfattende vurdering av dette spørsmålet. I den heter det bl a at

«stiftelser og stiftelseslignende organer opprettet av om med tilknytning til staten, bare rent unntaksvis vil være en hensiktsmessig organisasjonsform for kanalisering av statlig engasjement».

I høringsuttalelse til NOU 1989: 5 slutter Riksrevisjonen seg til utvalgets syn på dette punktet, og understreker at man bør være svært restriktiv med å velge stiftelsesmodellen i tilfeller der statsmidler er involvert enten ved at det bevilges startkapital og/eller midler til drift, eller ved at statlig eiendom stilles til disposisjon. I St meld nr 28 (1988-89) Om forskning konkluderes det med at Regjeringen bl a går inn for at staten stort sett skal avholde seg fra å delta økonomisk i etablering av nye oppdragsinstitusjoner og/eller forskningsstiftelser.

Riksrevisjonens ønske om ryddighet i forholdet mellom institusjon og stiftelse/selskap er bakgrunnen for at gjeldende regelverk legger vekt på at virksomhet i randsonen må skilles klart fra institusjonene. Dette er bl a for at randsoneinstitusjonenes kostnader ved bruk av institusjonenes ressurser skal synliggjøres i størst mulig grad, og for at randsoneinstitusjonene ikke skal bli utdanningsinstitusjonens gratispassasjer. Bakgrunnen for å skille virksomhet i randsone fra institusjonene var bl a ønsket om å hindre kryssubsidiering og sammenblanding av roller.

Forholdet mellom institusjoner i høgre utdanning og enheter for oppdragsvirksomhet reguleres av Retningslinjer for samarbeid mellom universiteter og vitenskapelige høgskoler og offentlige og private stiftelser eller selskap av 26. august 1993, med endring 16. juni 1995. Et særlig problem i forholdet mellom universiteter og høgskoler og stiftelser i deres randsone, er at Riksrevisjonen og institusjonene i henhold til reglementet skal gis adgang til å føre kontroll med stiftelsen. Stiftelser har imidlertid sitt eget lovverk å forholde seg til. Det kan derfor diskuteres om de skal kunne forpliktes av regelverk utformet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som ikke er overordnet i forhold til organisering, styring, revisjon m m av stiftelser. I denne sammenhengen har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i brev 23. desember 1998 bedt Riksrevisjonen om en nærmere redegjørelse for hvordan bestemmelsene om konstitusjonell kontroll skal forstås og vil bli fulgt opp. Det kan i denne forbindelse påpekes at forholdet mellom institusjoner innenfor høgre utdanning og randsoneinstitusjoner organisert som stiftelser fortsatt er preget av en viss grad av uryddighet når det gjelder forhold knyttet til styring, ansvar og kontroll med institusjonenes engasjement.

5.1.3 Organisering internt

Det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet fastsatte 1. september 1988 Reglement om betaling for oppdragsvirksomhet ved universiteter og høgskoler (rundskriv V–47/88). Reglementet ble, bl a på bakgrunn av en undersøkelse gjennomført av Riksrevisjonen i 1993, revidert og erstattet av rundskriv F–10–96.

Riksrevisjonens undersøkelse ved et utvalg distriktshøgskoler hadde som formål å kartlegge og vurdere organisering og regnskapsføring av oppdragsvirksomheten i forhold til eksisterende regelverk. Undersøkelsen viste at det til dels var store avvik mellom etablerte rutiner og praksis og reglementets bestemmelser på vesentlige punkter. Den varierende oppfølgingen av regelverket kan ha hatt forskjellige grunner. På noen områder kan reglene ha vært noe kompliserte, samt noe uklare og upresise i utformingen. Samtidig kan det være en mulighet for at institusjonene ikke har ønsket en for sterk regulering av sine eksternt finansierte aktiviteter og dermed heller ikke har vært spesielt opptatt av å følge reglene til detalj.

Departementet har i de senere årene lagt vekt på at den eksternt finansiertevirksomheten søkes organisert innenfor institusjonene og blir en del av institusjonens primærvirksomhet. Budsjettsystemet og det øvrige regelverket legger således opp til at oppdragsvirksomhet skal organiseres som en del av institusjonens samlede virksomhet, framfor at virksomheten kanaliseres til stiftelser og selskaper i institusjonenes randsone. I de siste årene har det også vært en tendens mot at denne virksomheten organiseres internt ved institusjonene, og både oppdragsforskning og oppdragsundervisning gjennomføres nå i økende omfang i institusjonenes egen regi.

5.2 Lovgrunnlag – universitets- og høgskoleloven

Institusjoner innenfor høgre utdanning er regulert av lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr 22. Loven nevner ikke eksternt finansiert virksomhet som sådan, men har en bestemmelse som gjelder forholdet mellom institusjon og randsone i § 17, der det heter:

1. «En institusjon kan, innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver.

2. Departementet skal gis årlig melding om institusjonens deltakelse i slikt samarbeid og om den betydning dette har for institusjonens øvrige virksomhet. Departementet kan pålegge institusjonen å tre ut av slikt samarbeid hvis dette anses nødvendig av hensyn til institusjonenes primæroppgaver.»

I omtalen av § 17 i Ot prp nr 85(1993–94) heter det bl a til punkt 1,

• at det er viktig at institusjonene søker samarbeid med andre institusjoner i samfunnet der forholdene ligger til rette for det, innenfor forskning, undervisning (særlig etterutdanning) og formidling

• at det på enkelte fagområder kan være av stor verdi – økonomisk, samfunnsmessig og forskningsmessig – at det etableres egne institusjoner – f eks stiftelser eller selskap – eller bredere samarbeidsforhold enn det som er mulig utelukkende med basis i institusjonens eget apparat

• at slikt samarbeid ikke må få en form eller et innhold som utsetter institusjonen for urimelig økonomisk risiko, eller som binder opp eller styrer institusjonens beslutninger og virksomhet på primærområdet

• at slikt samarbeid må ligge innenfor det mandat institusjonen har når det gjelder arbeidsdeling innenfor Norgesnettet

og til punkt 2,

• at samarbeidet må være gjenstand for en løpende vurdering når det gjelder omfanget av engasjementet, den risiko man utsetter seg for, og det institusjonens øvrige miljøer får ut av engasjementet

• at det primære ansvaret for vurderingen ligger hos styret, men

• at departementet må ha mulighet til å føre tilsyn med hvordan engasjementet utvikler seg, samt få løpende orientering om omfanget av engasjementet, den risiko man utsetter seg for, og det institusjonens øvrige miljøer får ut av engasjementet

• at departementet kan pålegge institusjonen å tre ut av slikt samarbeid, hensyn tatt til de rettslige og økonomiske bindinger som foreligger

Generelt gjelder for øvrig at Stortinget må fatte vedtak om bevilgning på vanlig måte til kapitalinnskudd.

5.3 De viktigste reglene i reglement om betaling av oppdragsvirksomhet

Eksternt finansiert virksomhet som organiseres innenfor institusjonene, reguleres i rundskriv F– 10–96 Reglement om betaling for oppdragsvirksomhet ved universitet og høgskoler, fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 4. mars 1996. Rundskrivet regulerer all eksternt finansiert virksomhet ved institusjonene, med unntak av oppdragsutdanningstilbud som ikke blir bestilt direkte av en oppdragsgiver.

Reglementet regulerer oppdragsvirksomhet, som defineres slik (1.1):

«virksomhet som etter bestilling av ekstern oppdragsgiver skal utføres av universitet eller høgskole mot betaling. Oppdragsvirksomheten kan omfatte forskning, utredningsarbeid, undervisning og annen virksomhet som institusjonene ut fra sitt formål skal drive».

Det er etablert særlige regler for prosjekter finansiert av Norges forskningsråd (1.4), for bidragsforskning der ekstern bidragsyter bare har betalt en del av utgiftene (1.2), gaver der bidragsyter ikke stiller krav til utforming av prosjektet og heller ikke setter noen tidsramme (1.3) og tvungne undersøkelser i medhold av lov om kulturminner (1.5).

Ifølge reglementet skal det lages lokale retningslinjer for virksomheten som skal godkjennes av styret og sendes departementet og Riksrevisjonen til orientering.

De viktigste bestemmelsene gis i reglementets del 2. Det skal inngås skriftlig avtale for alle oppdrag. Hovedregelen er at oppdragsgiver skal betale alle direkte og indirekte utgifter knyttet til oppdraget. Indirekte utgifter, dekningsbidraget, knyttes til en bestemt prosentsats, minst 40 pst, beregnet av lønnsutgiftene. 1

Dekningsbidraget skal dekke følgende hovedtyper av utgifter (4.1): drift av lokaler, bruk av institusjonens øvrige fasiliteter og infrastruktur (f eks bibliotek, edb-tjenester etc), administrasjon, utgifter til sykevikar og utgifter knyttet til erstatningsansvar. I tillegg skal merinntektskravet dekkes. 2 Det beløpet som måtte gjenstå når oppdragets direkte og indirekte utgifter, samt inntektskravet, er dekket, står til institusjonens disposisjon.

Alle unntak fra hovedreglene skal i det enkelte tilfellet vedtas av kompetent styringsorgan. Vedtaket skal dokumenteres skriftlig (2.3). Dette er særlig relevant i forbindelse med at institusjonen medvirker med egne ressurser til utførelsen av oppdraget. Slik medvirkning er betinget av at man faglig er spesielt interessert i oppdraget og/eller at institusjonen står fritt til å utforme oppdraget og fastsette fremdriftsplanen (5.2). Medvirkningen kan være av to slag (5.3): Man kan enten redusere overhead, eller man kan (i ekstraordinære tilfeller) benytte post 01. I førstnevnte tilfelle kan myndigheten til å gjøre vedtak delegeres (5.4), i sistnevnte tilfelle må styret selv gjøre vedtaket (5.3).

Bruk av institusjonens personale i oppdragsvirksomhet reguleres i 5.1. Alle oppdrag skal tilbys institusjonen. Vitenskapelig så vel som teknisk/administrativt personale kan brukes i oppdragsvirksomheten innenfor rammen av sin arbeidstid. Betingelsen er imidlertid at oppdragsgiver betaler alle utgifter forbundet med dette til institusjonen, samt at den tilsatte og institusjonen er villig til å inngå en slik avtale. 3 Når institusjonen har særlig faglig interesse av det, kan vitenskapelig personale også frikjøpes fra sin undervisningsplikt. Endelig kan ikke institusjonen engasjere den tilsatte til å utføre oppdrag for seg som næringsdrivende/firma eller for firma.

5.4 Regler for forholdet mellom institusjon og randsone

Når det gjelder krav i forhold til oppretting av institusjoner i randsonen, heter det bl a i Ot prp nr 85 (1993–94) at disse ikke må utsette institusjonen for urimelig økonomisk risiko eller binde opp institusjonens beslutninger og virksomhet på primærområdet. Når det gjelder krav til kontroll, heter det at styret har det primære ansvaret for å vurdere risiko og forpliktelser, men at departementet må ha mulighet til å føre tilsyn med hvordan engasjementet utvikler seg. I tillegg skal departementet få løpende orientering om omfanget av engasjementet, vurdering av risiko, samt en vurdering av hva institusjonenes øvrige miljøer faglig får ut av engasjementet.

Departementet fastsatte Retningslinjer for samarbeid mellom universiteter og vitenskapelige høgskoler og offentlige og private stiftelser eller selskap 26. august 1993. Retningslinjene ble endret 2. juni 1995 for å bringe dem i samsvar med nevnte lov og tilsvarende retningslinjer for de nye statlige høgskolene, fastsatt av departementet 3. april 1995.

Retningslinjene gjelder (1.1) når institusjonen

• oppretter tiltak sammen med andre

• oppretter tiltak uten deltakelse fra andre

• trer inn i eksisterende tiltak

• deltar i alle andre former for tiltak som dreier seg om forskning, undervisning eller løsning av særskilte oppgaver av vesentlig interesse for institusjonen eller samfunnet ellers

Tiltak defineres i nevnte retningslinjer som offentlige eller private stiftelser eller selskaper. Retningslinjene er relativt detaljerte når det gjelder hva som skal sikres i oppretting av randsonevirksomheter:

• sikre at samarbeidet ikke medfører begrensninger i institusjonens selvstendighet

• sikre at institusjonen ikke deltar i tiltak dersom tiltakets formål strider mot institusjonens mål

• sikre at samarbeidet ikke medfører at det brukes ressurser på tiltaket som er ment for å løse institusjonens egne oppgaver

• sikre at oppdragsforskning som er av faglig interesse for institusjonen, ikke blir utført av stiftelser og selskap alene, men i regi av institusjonen selv eller i samarbeid med tiltak

• hindre at det skjer en overføring av institusjonens oppgaver og midler til tiltak

• sikre uavhengighet mellom institusjon og tiltak

• sikre at institusjonen ikke etablerer samarbeidstiltak som innebærer at gjeldende regelverk for korrekt budsjett- og økonomiforvaltning svekkes

Det sies bl a følgende om personfellesskap (3):

«Deltakerne i institusjonens styre og råd kan ikke ha tilsvarende posisjoner i tiltakets styrende organer. Det samme gjelder personfellesskap mellom styrende organer ved fakultet eller institutt og tiltak som er organisert i tilknytning til disse».

Det skal utarbeides vedtekter for tiltaket, og disse skal overensstemme med disse retningslinjene og godkjennes av institusjonens styre før stiftelse av tiltaket (4.1). Dersom tiltaket er en stiftelse, skal den ha et råd som skal velge styre (4.2).

Uansett organisasjonsform må det bl a vedtektsfestes at (4.3)

• tiltaket framtrer utad som helt uavhengig av institusjonen

• økonomisk ansvar som tiltaket pådrar seg, ikke skal kunne gjøres gjeldende mot institusjonen

• tiltaket ikke skal kunne forplikte institusjonen

• Riksrevisjonen og institusjonen skal gis adgang til å føre kontroll med tiltakets virksomhet

Forholdet mellom institusjon og tiltak skal reguleres gjennom en rammeavtale, som skal godkjennes av departementet etter anbefaling fra institusjonens styre. Endringer i rammeavtalen skal godkjennes av departementet. Avtalene skal sikre at det betales markedspris for bruk av lokaler og utstyr.

5.5 Regler for oppdragsutdanning

Mens reguleringen av forskningsdelen av den eksternt finansierte virksomheten er relativt ny og dokumentasjonen samlet, er de regler som styrer oppdragsutdanning, både eldre og spredd over flere dokumenter. Følgende dokumenter er sentrale:

• Rundskriv V–34/82 Voksenopplæringstiltak ved regionale høgskoler.

• Retningslinjer for disponering av bevilgningen på kap 341, underpost 01-3, og regler for regnskapsføringen mv, av 30. november 1982. 4

• Rundskriv V–1/85, del III Eigenandel for kursdeltakarar, av 3. januar 1985.

• Rundskriv F–39–92 Eigenandel for kursdeltakarar, av 22. april 1992.

• Rundskriv F–104–96 Prosedyrer for organisering og igangsetting av desentraliserte studier og fjernundervisningsstudier med desentraliserte samlinger hvor universiteter og vitenskapelige høgskoler er faglig ansvarlig, av 6. desember 1996.

De reglementerne som regulerer forskningsdelen av den eksternt finansierte virksomheten, omhandler forhold mellom organisasjoner – institusjoner og randsoner, institusjoner og oppdragsgivere. Reglene for oppdragsutdanning, derimot, behandler først og fremst relasjonene mellom en institusjon og enkeltpersoner, nemlig de som deltar i slik utdanning. Dermed blir det et viktig anliggende i disse reglene å ivareta prinsippet om at utdanning – som hovedregel – skal være gratis. I særlig grad gjelder dette utdanningstilbud som er identiske med, ekvivalente med eller av samme grunnleggende type som ordinære tilbud. To problemstillinger er av denne grunn sentrale: skillet mellom oppdragsutdanning, som i sin tur er knyttet til spørsmålet om – og størrelsen på – en eventuell kursavgift.

Disse to elementene er sentrale i Rundskriv V– 34/82. I punkt 4.3 defineres etterutdanning og kortere kurs som ikke er deler av førstegangsutdanning som utdanning som sikter mot fornyelse og ajourføring av førstegangsutdanning, mens videreutdanning defineres som utdanning, som oftest kompetansegivende, på et høgre nivå enn tidligere eller innen et nytt fagområde. 5

Oppdragsvirksomhet knyttet til utdanning skal være utdanning som skiller seg fra det ordinære tilbudet, som er gratis. I Rundskriv V–34/82 heter det at egenbetaling på 20 pst av bruttoutgiftene ved kurset skal kreves ved etterutdanningskurs, mens det ikke skal kreves avgift for videreutdanning. Det er institusjonens eget ansvar å definere hvilke av deres tilbud som tilhører hvilken kategori.

Rundskriv V–1/85 representerer en oppmykning av reglene, og har som sitt utgangspunkt Stortingsvedtak av 6. desember 1984 (s 4), der det heter: Stortinget samtykkjer i at statlege høgskolar og universitet kan krevje eigenandel av kursdeltakarar utover det som følgjer av lov om vaksenopplæring, når det gjeld studieeiningar på opptil eit halvår som kan takast for seg, og som ikkje kan arrangerast innenfor den løyvinga som er tildelt.

Dette innebar at betalingskurs med lengre varighet enn det tidligere regler tillot, kan arrangeres. Egenandelen er heller ikke begrenset til de 20 pst som gjelder for etterutdanningskurs. Kravet om at det ikke kan tas betaling for ordinære tilbud, opprettholdes. I Rundskriv F–104–96 delegerer departementet myndighet til institusjonene til å godkjenne tilbud på opptil 20 vekttall i fag som allerede finnes blant institusjonens ordinære tilbud.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet foreslo i St prp nr 1 (1998–99) at Stortinget gir sin tilslutning til at institusjoner under lov om universiteter og høgskoler kan gis adgang til å ta egenandeler av kursdeltakere for studier inntil ett og et halvt år, dvs 30 vekttall. I innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Budsjett-innst S nr 12 (1998–99), ble det gitt flertallsmerknad om at det ikke burde være en slik vekttallsgrense, og at komiteen ville komme tilbake til dette i forbindelse med behandling av St meld nr 42 (1997–98) Kompetansereformen. I innstillingen til denne, Innst S nr 78 (1998–99), heter det: For å sikre nødvendig fleksibilitet og tilpasning til brukernes behov, mener komiteen at institusjonene innenfor høyere utdanning må stå fritt til å utarbeide forskjellige etter- og videreutdanningstilbud innenfor sine fagområder- uten noen ytterligere godkjenning fra departementets side. Forutsetningen for dette må imidlertid være at de nye oppgavene innenfor etter- og videreutdanning ikke går på bekostning av institusjonenes tradisjonelle forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning.

5.6 Oppsummering regelverk

Ser en på utviklingen i regelverk for eksternt finansiert virksomhet i de siste ti år, finner en at kravene til klare avtaler og dokumenterte administrative rutiner er skjerpet. Dette er en naturlig og lite kontroversiell utvikling, gitt den sterke økningen i den eksternt finansierte virksomheten vi har sett i denne perioden.

I den samme perioden har det også vært en innstramming når det gjelder institusjonenes anledning til å benytte sin randsone som en integrert del av sin totale virksomhet, og en innskjerping i reglene for tradisjonell oppdragsvirksomhet.

Institusjonenes mulighet for å påta seg eksternt finansierte prosjekter begrenses i liten grad av gjeldende regelverk, med unntak for særlige bestemmelser for kurs innenfor oppdragsutdanning. Det kan til og med være at regelverket i dag gir ansatte og fagmiljøer muligheter i for stor grad til å ta oppdrag, i form av bidrag, som på grunn av for lavt dekningsbidrag trekker ressurser ut av institusjonenes øvrige virksomhet. Imidlertid kan det noteres at det har vært økende grad av detaljorientering i enkeltbestemmelser og strengere praktisering av regelverk. Dette har skjedd parallelt med innføring av generelle regelverk for organisering og økonomiforvaltning i staten som i større grad enn tidligere legger vekt på delegasjon av myndighet og fokus på mål og resultater. En oppmykning av regelverk for eksternt finansiert virksomhet kan derfor være i tråd med reformer i organisering og økonomiforvaltning i staten.