8 Sammenligning med andre land

8.1 Økt betydning av ekstern finansiering

I de fleste OECD-land har de offentlige grunnbevilgningene til institusjoner innenfor høgre utdanning gått noe ned eller vært uendret i de siste årene. I enkelte land, som f eks USA, er det i tillegg sterke begrensninger på bruken av offentlige midler. Samtidig har det vært en økning i antall studenter, og institusjonene er blitt tildelt nye oppgaver. Dette har ført til en intensivering i jakten på eksterne midler i en rekke land, noe som har økt andelen ekstern finansiering i forhold til grunnbevilgningene. Det kan hevdes at den eksternt finansierte virksomheten er blitt viktigere for institusjonene innenfor høgre utdanning i hele OECD-området i de siste tiårene. Myndigheter og institusjoner innenfor høgre utdanning i flere OECD-land har sett en økning i omfanget av eksterne midler som ønskelig.

Hvilken rolle universitetenes forskning spiller, og skal spille, i samfunnet er et tema som diskuteres i flere land. Et syn man støter på internasjonalt, er at mange ønsker en mer sentral rolle for institusjonene innenfor høgre utdanning for bruk av resultater fra forskning i en kommersiell sammenheng. Noen mener det vil skje en akademisk revolusjon ved institusjonene der patentering, etablering av nye bedrifter og andre næringsrettede aktiviteter vil bli sett på som en naturlig del av institusjonenes virksomhet. Entreprenør-universitetet eller det innovative universitet er et annet begrep som har dukket opp i de siste årene; det viser til universitetets faktiske eller ønskede rolle i å skape ny kunnskapsbasert virksomhet. Andre snakker om en ny modus for kunnskapsproduksjon, der en stadig større del av kunnskapsmengden i samfunnet blir til med et konkret siktemål og i et tverrfaglig samspill der institusjonene er en av flere aktører. Ut fra disse synspunktene vil en større andel av midlene ved institusjonene innenfor høgre utdanning komme fra eksterne kilder i framtiden.

Reaksjoner mot en slik utvikling er blitt artikulert særlig fra enkelte universitetsforskere. De har ment at forskerenes frihet til å velge sine egne problemstillinger og metoder, uten hensyn til eventuelle brukere, er hovedforklaringen på forskningens mange og fruktbare resultater for samfunnet i dette århundret. Kommersialisering av forskning med hemmeligholdelse av resultater, salg av data, registrering av patenter og salg av lisenser kan undergrave grunnforskningen som fri forskning.

Uansett er OECD-landenes utdannings- og forskningspolitikk blitt påvirket av den oppfattede relevansen institusjonene innenfor høgre utdanning har for utvikling av samfunns- og næringsliv. Økt samarbeid mellom institusjonene innenfor høgre utdanning og samfunnet for øvrig står på dagsordenen i de fleste land, og kommer til uttrykk i politiske dokumenter og konkrete tiltak. Dette har ført til press på institusjonene for bedre samarbeid med omverdenen og større ansvar for at resultater fra forskning blir tatt i bruk. Økonomiske begrunnelser for utdanning og forskning har m a o fått større plass enn tidligere. Det kan hevdes at en bakenforliggende årsak er et nytt syn på hvordan kompetanseheving og forskning kan få praktisk og økonomisk nytte for samfunnet, og som stiller krav til tettere forbindelse mellom institusjonene innenfor høgre utdanning og samfunnet for øvrig.

8.2 Omfanget av eksternt finansiert virksomhet

Tabell 8.1 viser at Norge, i likhet med andre land i Norden, har en relativt høy andel av forsknings- og utviklingsarbeid som er organisert ved institusjonene innenfor høgre utdanning. I Norge var denne andelen i 1995 26,0 pst, mens OECD-gjennomsnittet var 17,3 pst, og EU-gjennomsnittet var 20,8 pst. På 1990-tallet har andelen vært relativt stabil i Norge, mens den er gått ned f eks i Sverige og Finland. I EU har andelen økt.

Tabell 8.2 viser de totale FoU-utgiftene ved institusjoner innenfor høgre utdanning i noen utvalgte OECD-land. Tallene bekrefter inntrykket om at næringslivet finansierer en relativt liten del av FoU ved institusjoner innenfor høgre utdanning i Norge så vel som i flere andre OECD-land. Den offentlige grunnbevilgningen til FoU er relativt høy i Norge. Av landene som er vist i tabellen, er det bare i Nederland institusjonene mottar en større andel av sin finansiering av FoU-aktiviteter gjennom statlig grunnbevilgning. Det kan imidlertid noteres at annen offentlig finansiering i Nederland er svært lav. I Norge er annen offentlig finansiering av FoU-aktiviteter ved institusjonene 20 pst av total finansiering, noe som gjør at den samlede statlige finansieringen av FoU-aktiviteter ved institusjonene innenfor høgre utdanning i Norge er høy sammenlignet med andre OECD-land. Bidrag fra private foreninger, fond o l utgjør en svært liten andel i Norge sammenlignet med de andre landene i tabellen.

Forholdene i Norden er vist mer detaljert i tabell 8.3. Denne tabellen viser satsingens absolutte nivå, og prosentvis fordeling på ulike finansieringskilder. Sverige skiller seg ut med et meget høyt absolutt nivå på FoU-utgifter ved institusjoner innenfor høgre utdanning. Den relativt lavere andelen grunnbudsjett og forskningsrådsfinansiering i Sverige må delvis sees i en slik sammenheng. Likevel er den totale offentlige innsatsen på FoU nokså lik den for de andre nordiske land. Grunnen til dette er at en stor andel av FoU-utgifter ved institusjoner innenfor høgre utdanning i Sverige er finansiert av øvrige offentlige kilder, som fagdepartement og andre offentlige sektorpolitiske organer. Finansiering fra andre kilder enn offentlige er også noe større i Sverige enn i Norge.

Det framgår av tabell 8.3 at andelen som finansieres via forskningsråd, er klart større i Finland enn i andre nordiske land. Tabell 8.3 viser også at prosenten finansiering av forskningsråd utgjør av total finansiering av FoU-aktiviteter i Finland, har økt tilsvarende som grunnbevilgningen er blitt redusert i perioden 1989–95. Forholdene i Danmark, Norge og Finland er relativt like, ved at sum grunnbudsjett og forskningsrådsfinansiering utgjør mellom 81 og 84 pst.

Det er mindre likhet mellom landene når en ser på fordelingen på fagområder, se tabell 8.4. For hvert land er det også en markert forskjell fagområdene imellom.

For alle fag, unntatt humaniora og samfunnsfag og landbruksfag i Sverige, har Norge en relativt større offentlig finansiering enn andre nordiske land. Men Norge har også et gjennomgående lavere aktivitetsnivå når det gjelder FoU ved institusjoner innenfor høgre utdanning, særlig på teknologisk og til dels også på medisinsk forskning. Dette er områder som tradisjonelt har stor oppdragsforskning.

Forskjellene på noen fagområder vil jevnes noe ut, hvis en samholder forskning ved universiteter og høgskoler og oppdragsforskningsinstitutter. I denne utredningen settes imidlertid søkelyset på forholdene ved universiteter og høgskoler.

Tabell 8.1 viser at en stor del av samfunnets totale FoU-aktiviteter utføres ved institusjoner innenfor høgre utdanning. Dette gjør dem til sentrale arenaer for samfunnets kunnskapsutvikling. I Norge har de offentlige institusjonene en mer sentral rolle enn i de fleste andre land det vises til i tabell 8.1. Som vist i punkt 3.1 kan dette innebære bedrifter og andre aktører i samfunnet satser mindre på kunnskapsutvikling sammenlignet med andre land det er naturlig å sammenligne med. Mandatet er imidlertid å vurdere hvordan de offentlige institusjonene bedre kan legge til rette for eksternt finansiert virksomhet. Tabellene viser at selv om en høy andel av FoU-aktivitetene i Norge er organisert innenfor institusjonene, er det en relativt lav andel annen ekstern finansiering ved institusjonene sammenlignet med andre OECD-land. Den statlige finansieringen av institusjoner innenfor høgre utdanning synes derfor å spille en relativt mer sentral rolle i Norge enn i andre OECD-land. Dette kan innebære at vilkårene ikke er lagt godt nok til rette for eksternt finansiert virksomhet ved institusjonene.

8.3 Tre modeller for organisering av eksternt finansiert virksomhet

I punkt 3.2 er det vist til tre modeller for organisering av oppdragsvirksomhet: intern organisering, ekstern organisering og integrasjon. I kapittel 5 er det vist til at det statlige regelverket for institusjonene i Norge gir begrensninger for intern organisering av oppdragsvirksomhet. Ekstern organisering av oppdragsvirksomhet i såkalte randsoneinstitusjoner preger derfor situasjonen i Norge, særlig gjelder dette universitetene.

Det finnes flere eksempler 1 på universiteter internasjonalt som har integrert oppdragsvirksomheten med annen virksomhet ved institusjonene. Dette innebærer at enheter for oppdragsvirksomhet er nært tilknyttet institusjonene eller instituttene gjennom felles ledelse, avgjørende innflytelse i styrer fra institusjonenes side, eller at eksternt finansiert virksomhet går gjennom formidlingskontorer ved institusjonene direkte til instituttene. Særlig gjelder dette for universiteter i USA, bl a kan Massachusetts Institute of Technology, University of Californiainstitusjonene og Stanford University nevnes. 2 I Storbritannia er Cambridge University eksempel på den samme typen organisering av oppdragsvirksomhet. Ved disse lærestedene ser entreprenørskap ut til å være en positiv egenskap som verdsettes og stimuleres i mange av forskningsmiljøene. Påfallende mange fagpersoner har deltatt i oppstart av forskningsbaserte småbedrifter, uten at de av den grunn fullstendig har oppgitt sin forskerkarriere. Mange av institusjonene som i betydelig grad har drevet med knoppskyting av nye virksomheter i regionen, skårer også høyt på vitenskapelige indikatorer som antall nobelpriser.

8.4 Sentral styring eller individuelle løsninger

Det konkluderes i en rekke undersøkelser med at uformelle kontakter med utgangspunkt i den enkelte ansatte ved institusjonene er viktig for at institusjonene skal kunne får eksternt finansierte prosjekter. Tilsvarende gjelder for om resultater fra forskning skal bli overført og forstått av omverdenen på en tilfredsstillende måte. Ekstern finansiering av prosjekter lar seg ofte vanskelig forene med altfor detaljrike regelverk for kontakten mellom den enkelte ansatte og omverdenen. Det er likevel store ulikheter mellom graden av styring mellom institusjoner innenfor høgre utdanning i ulike land. Cambridge University og Université Joseph Fourier i Grenoble er gode eksempler på ulike tilnærminger i så måte. Begge universitetene er kjent for å ha høy faglig kvalitet, for å ha fokusert tidlig på økonomisk anvendelse av forskningsresultater, og for å ha et godt forhold til næringslivet og andre eksterne aktører. Cambridge University beskrives ofte som det regelløse universitet. De vitenskapelig ansatte får i utgangspunktet gjøre hva de vil. Det finnes ingen retningslinjer for hvor mye tid de ansatte skal få bruke til oppdrag eller konsulentvirksomhet, hvordan oppdrag skal prises, eller hvordan eierskap til samarbeidsforskning skal avklares.

I Grenoble er det valgt en annen strategi. Fra sentralt hold ved universitetet legges det vekt på å øke andelen ekstern finansiering. Det er utarbeidet omfattende retningslinjer for oppdragsvirksomhet og ekstern finansiering. Det er laget avtaler som regulerer forholdet mellom universitetets forskere og eksterne finansieringskilder, inkludert et avtaleverk som bestemmer eierskap til resultater. Det er ansatt flere konsulenter som skal bistå forskerpersonalet med å få i stand avtaler etter denne formaliserte og standardiserte malen. Universitetet har også lagt ned et stort arbeid i å beregne de reelle faste kostnadene ved hver eneste forskergruppering ved institusjonene, og pga store forskjeller i bl a utstyrsbehov fastsettes dekningsbidraget mest mulig realistisk for de enkelte forskergruppene.

8.5 Enheter for oppdragsvirksomhet

Det har vært en sterk vekst i antall enheter for oppdragsvirksomhet over hele verden i de siste tiårene. Noen av disse enhetene er rene formidlingskanaler, mens forskningen utføres i tradisjonelle, akademiske, disiplinære grupperinger. Andre har eget vitenskapelig personale og fasiliteter til å utføre undersøkelser. Slike enheter vil være avhengig av langsiktige samarbeidsavtaler med omverdenen for å sikre overlevelse på lengre sikt. Noen av dem fungerer som rene oppdragsinstitutter, mens andre vil få undervisningsansvar og rett til å tildele grader. Mange av enhetene er tverrfaglige, orientert mot bestemte bransjer eller etater, og/eller er etablert innenfor bestemte generiske teknologier som kan ha interesse for mange oppdragsgivere uten at de hører naturlig inn under en enkelt akademisk enhet, f eks materialteknologi. Det kan legges til at det naturligvis ikke bare er praktisk/økonomiske årsaker til å etablere slike enheter. Ofte vil det være faglige hensyn som ligger bak, f eks ønske om å angripe problemstillinger som krever innsats fra flere fag.

Fordelen med slike organisatoriske nyskapninger er deres fleksibilitet ved at de som regel er midlertidige av natur. Siden omfanget av ekstern finansiering kan variere fra år til år, er det ikke svært problematisk å legge ned en enhet som har problemer med å skaffe midler utenfra, mens noe slikt ville vært vanskelig for de fleste institutter eller annen virksomhet som er organisert innenfor institusjonene.

8.6 Oppsummering

Institusjonene innenfor høgre utdanning er viktige arenaer for utvikling av ny kunnskap. Det kan synes som om institusjonene i Norge har en viktigere rolle enn tilsvarende institusjoner i andre land, i og med at en større andel av samfunnets FoU-aktiviteter foregår innenfor institusjonene. Samtidig kan det synes som om næringlivet og andre private kilder finansierer en beskjeden andel av FoU ved institusjonene innenfor høgre utdanning i forhold til OECD-området ellers.

Enkelte av de norske institusjonene innenfor høgre utdanning organiserer store deler av sin oppdragsvirksomhet i separat organiserte enheter som de har begrenset innflytelse over, bl a på grunn av det regelverket som regulerer institusjonenes samarbeid med slike enheter. I andre land finnes det løsninger der oppdragsvirksomhet i større grad sees som en integrert del av institusjonenes virksomhet, uten at det er mulig å peke på at dette har ført til en svakere stilling for vitenskapelige kvalitetskriterier for virksomheten. Integrasjon av ordinære aktiviteter og eksternt finansiert virksomhet krever en annen type organisering av institusjonene innenfor høgre utdanning enn det som er mulig ut fra den forvaltningsmessige posisjonen de nå har. En slik integrering vil kreve mer fleksible ordninger for lønn, arbeidstid og tilsetting. Imidlertid kan det legges til rette for bedre integrering av eksternt finansierte og andre aktiviteter ved institusjonene ved etablering av enheter for oppdragsvirksomhet som er underlagt styring av institusjonene.