Til § 1 Formål

Formålet med loven er todelt. Den skal for det første gjennom krav til forebyggende tiltak verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann, eksplosjon, ulykker med brannfarlige eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer, samt mot ulykker ved landtransport av farlig gods. For det andre skal de nevnte verdier vernes gjennom krav til beredskap og innsats overfor brann, eksplosjon, ulykker med brannfarlige, eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer samt ved andre akutte ulykkessituasjoner der brannvesenet har innsatsplikt, herunder ulykker med transport av farlig gods. For en nærmere presisering av hva de tre stoffbegrepene omfatter, vises til utkastets § 5 og kommentaren til denne. En nærmere spesifikasjon av brannvesenets innsatsplikter følger av § 19.

I tidligere brannvernlov var også vern av dyr eksplisitt nevnt i formålsbestemmelsen. Utvalget legger til grunn at vern av liv og helse også omfatter dyr, og har derfor ikke foretatt en tilsvarende presisering i lovutkastet.

Loven skal være den sentrale på brann- og eksplosjonsvern området både hva angår generelle forebyggende og beredskapsmessige tiltak mot brann og eksplosjon og i forhold til de typer farlige stoffer og farlig gods med tilhørende innretninger og utstyr som loven omfatter.

Uttrykket akutte ulykkessituasjoner er benyttet for å presisere at loven ikke har til formål å regulere den aktiviteten som foregår i etterkant av en beredskapsinnsats i akuttfasen. Sanering, restverdibeskyttelse o.l. ligger følgelig utenfor loven.

Andre akutte ulykkessituasjoner hvor brannvesenet har en innsatsplikt vil typisk være trafikkulykker, ras- og sammenstyrtningsulykker, naturulykker, kjemikalieulykker o.l. For slike typer ulykker stiller ikke loven noe krav om forebyggende tiltak, men kun krav om beredskap og innsats. Dette fordi krav til forebyggende tiltak i forhold til de ulike ulykkestyper i nødvendig utstrekning forutsettes regulert gjennom spesiallovgivningen.

De kommunale brannvesen er det viktigste landsdekkende offentlige redningskorps for førsteinnsats ved akutte ulykkessituasjoner. Gjennom reguleringen av brannvesenets organisering og oppgaver blir loven derfor den viktigste på redningsområdet i mangel av en gjennomgripende redningslov. Loven suppleres av annen beredskapsrettet lovgivning som for eksempel sivilforsvarsloven og forurensningsloven.

Til § 2 Hva loven gjelder

Loven spenner over et vidt område både med hensyn til hvem som er tillagt plikter og hva disse plikter går ut på. § 2 trekker opp det samlede anvendelsesområdet knyttet til forskjellige grupper pliktsubjekter (d.v.s. den som er tillagt plikter etter loven). Noen pliktsubjekter vil kunne omfattes av flere av punktene.

Av bestemmelsens nr. 1 fremgår det at loven er generell i den forstand at den regulerer de plikter hver enkelt, både privatpersoner og virksomheter, har til både å forebygge og begrense skadevirkningene ved brann, eksplosjon og ulykker.

Begrepet ulykker må leses i sammenheng med formålsbestemmelsen i § 1. Loven tar således bare sikte på å regulere forebyggende tiltak mot brann og eksplosjon og tiltak mot ulykker i forbindelse med brannfarlige-, eksplosjonsfarlige- og tilstandsfarlige stoffer og transport av farlig gods. Det er ikke hensikten å statuere en generell forebyggelsesplikt, idet plikter til å forebygge forskjellige typer ulykker som anført foran forutsettes regulert gjennom spesiallovgivningen.

I nr. 2 fremkommer det at loven omfatter kommunens plikt til å sørge for et brannvesen. Begrepet sørge for er benyttet da loven åpner for ulike måter å oppfylle kravet på. Det er i loven ikke noe krav om at det er kommunen selv som må stå for den daglige driften av brannvesenet.

Nr. 3 slår fast at loven også regulerer virksomheters plikt til å forebygge og begrense skade ved brann, eksplosjon og ulykker. Som i nr.1 må begrepet ulykker sees i sammenheng med avgrensningen i formålsbestemmelsen i § 1.

Virksomhetenes plikt er generell med hensyn til å forebygge brann og eksplosjon. Den omfatter også de plikter som virksomhetene har i forbindelse med enhver håndtering av brannfarlige, eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer med tilhørende utstyr og innretninger. Slik håndtering omfatter både tilvirking, behandling, oppbevaring, bruk, transport, omsetning m.m. Ved landtransport av farlig gods er loven ment å være altomfattende i den forstand at den ikke bare er begrenset til brannfarlige, eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer. De internasjonale regelverker for transport av farlig gods inndeler godset i 9 forskjellige fareklasser avhengig av godsets fremherskende farepotensiale, som alle vil være omfattet av loven.

Nr. 4 regulerer arbeidstakeres plikt til å forebygge og begrense brann, eksplosjon og ulykker i virksomheten. Arbeidstakerne har en selvstendig plikt til å innrette arbeidet slik at de forebygger brann, eksplosjon og ulykke. Dersom en slik hendelse likevel skulle inntre, har de en plikt til aktivt å medvirke til å begrense skadevirkningene.

Nr. 5 regulerer kravene til produkter både når det gjelder kvalitet og sikkerhet. Lovens produktbegrep favner vidt og omfatter både de forskjellige typene farlige stoffer og de innretninger, utstyr m.v. som benyttes i forbindelse med håndteringen av stoffene.

På produktområdet gjelder også produktkontrolloven. Denne har til formål å hindre at farlige produkter settes ut på markedet. Denne gjelder også brann- og eksplosjonsfare, men når det gjelder forbrukervern i forhold til brannfarlige og eksplosive varer har allikevel den nærmere regulering vært foretatt i medhold av de gamle lovene om slike varer. Det eksisterer således en parallellhjemling.

Utvalget legger til grunn at den nye loven også skal gjelde for produkter. Dette fordi den har et videre anvendelsesområde enn forbrukervern. Den omfatter således også produktenes kvalitet og funksjonalitet. Imidlertid legger utvalget til grunn at de krav til produkter som tar sikte på å beskytte forbrukerne systematisk sett primært bør hjemles i produktkontrolloven, enten det dreier seg om brann- og eksplosjonsfare eller andre risiki. Utvalget fremmer derfor forslag om at det i produktkontrolloven eksplisitt presiseres at den også omfatter brann- og eksplosjonsfare, og at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern også tillegges myndighet etter loven. Derved sikres den samme grad av fleksibilitet hva angår kravsettingen som i dag eksisterer mellom forurensningsloven og produktkontrolloven. Ved fastsettelsen av produktkontrolloven ble det lagt til grunn at også annen spesiallovgivning ville gjelde parallelt med denne, og et slikt forslag vil derfor ikke utgjøre noen særordning.

Den praktiske avgrensningen mellom den nye loven og produktkontrolloven vil da være slik at større produkter som normalt er beregnet på industrien, f.eks. gassbeholdere og andre typer innretninger som vil kunne utgjøre en del av et større anlegg, naturlig vil reguleres av den nye loven. Mindre produkter, først og fremst beregnet på det daglige forbrukermarkedet, for eksempel aerosolbeholdere, camping-gassbeholdere o.l., forutsettes regulert av produktkontrolloven. Dette skillet er naturlig ettersom de kontrollmekanismene som vil være aktuelle, varierer avhengig av produktets størrelse, kompleksitet og den risiko som er forbundet med dette.

Når det gjelder produkters funksjonalitet og hensiktsmessighet, vil loven regulere kravene til blant annet håndslokkere, røykvarslere og andre brannalarmanlegg, husbrannslanger, verneutstyr for bruk i brannvesenet m.m.

Etter siste ledd kan Kongen når det gjelder tilstandsfarlige stoffer fastsette den nærmere avgrensningen i forhold til annen lovgivning. Dette antas å være nødvendig i forhold til forurensningsloven, fordi flere av de stoffer som faller inn under denne stoffkategorien også vil utgjøre en forurensningsrisiko. Avgrensningskriteriet vil da være den mest fremherskende risiko.

Til § 3 Hvor loven gjelder

Loven gjelder for hele landet, i utgangspunktet også for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, men det forutsettes at det i likhet med dagens situasjon vil være behov for særskilte bestemmelser for lovens anvendelse og håndheving på Svalbard.

Paragrafens annet ledd er en direkte videreføring av eksisterende bestemmelser, og gir hjemmel for en nærmere regulering av brannvesenets innsats i sjøområder og ved eventuell bistand til eller fra fremmed stat.

Loven gjelder ikke for petroleumsaktivitetene på den norske del av kontinentalsokkelen. Det forutsettes at alle sikkerhets- og beredskapsspørsmål der reguleres gjennom petroleumsloven og øvrig lovgivning som er gjort direkte gjeldende for disse aktivitetene. Landbaserte anlegg, for eksempel ilandføringsterminaler og utvinningsanlegg som er forbundet med anlegg til havs er imidlertid fullt ut omfattet. Det samme gjelder rørledninger med tilhørende innretninger på land og i sjøområder etter at rørledningen første gang har krysset land.

Det er ellers ikke gjort unntak fra loven, men det forutsettes at alminnelige rettskildebetraktninger vil gjøre at loven på enkelte områder bare kommer til anvendelse som sekundærlovgivning, for eksempel på norske skip.

Til § 4 Fullmakter vedrørende lovens gjennomføring

Loven forutsetter på samme måte som dagens lovgivning at det fastsettes forskrifter på områder hvor det er behov for en mer detaljert regulering. Det legges til grunn at de fleste av de gjeldende forskrifter på Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns forvaltningsområde blir videreført med hjemmel i den nye loven. I tillegg vil loven gi hjemmel for ytterligere regulering på områder som pr. idag oppfattes som utilstrekkelig regulert som følge av de gamle lovenes begrensninger. Den nye loven legger imidlertid ikke opp til konkrete mengdegrenser som avgrensningskriterium for de materielle krav som stilles, men legger til grunn at slike avgrensninger i fremtiden i større grad skal bygge på risikovurderinger. Paragrafens første ledd inneholder derfor en generell hjemmel for departementet til å fastsette forskrifter til utfylling av lovens bestemmelser. Dette innebærer også en hjemmel til å etablere godkjenningsordninger både i forhold til produkter, kompetansekrav for personer eller krav om samtykke til en virksomhet. Tilsvarende må det kunne fastsettes bestemmelser om tilbakekall av slike. På områder hvor prinsippene etter EØS-avtalen om fri flyt av varer ikke gjelder, og hvor Norge fortsatt kan opprettholde særskilte godkjenningsordninger, vil dette også være en hjemmel til å fastsette bestemmelser som for eksempel forbyr import av visse produkter. Utvalget har lagt til grunn at det er tilstrekkelig med en hjemmelsbestemmelse for forskrifter fremfor å innta mer spesifikke forskriftsfullmakter i de enkelte paragrafer.

For transport av farlig gods vil loven være hjemmelsgrunnlaget for den detaljerte forskriftsreguleringen på området, herunder implementeringen av internasjonale regelverker som f.eks. ADR og RID avtalene for henholdsvis veg- og jernbanetransport av farlig gods. Dette innebærer en forenkling ved at disse regelverker tidligere måtte fastsettes med hjemmel i fire forskjellige lover.

Etter annet ledd kan departementet fravike loven ved enkeltvedtak dersom særlige forhold tilsier det. Dette er en noe mindre vidtgående fullmakt enn i de gamle lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer, ettersom disse også til en viss grad åpnet for muligheten til å fastsette forskrifter som avviker fra lovens krav. Dette var nødvendig ut fra de gamle lovenes detaljerte krav og forutsetningen om at anvendelsesområdet kunne utvides til å omfatte andre stoffer enn det som pr. definisjon var brannfarlige eller eksplosive varer. Den nye lovens mer generelle karakter gjør en tilsvarende vid fullmakt unødvendig. Derimot vil det fortsatt være behov for at det kan fastsettes forskrifter som avviker fra loven når det gjelder Forsvarets aktiviteter og objekter, jfr. bestemmelsens første ledd i.f.

Etter tredje ledd kan kommunen fortsatt fastsette lokale forskrifter på områder hvor dette er uttrykkelig nevnt i loven eller i utfyllende forskrifter. Det forutsettes at slike lokale forskrifter fastsettes av kommunestyret.

Departementet kan i henhold til fjerde ledd pålegge en kommune å endre sine lokale forskifter, eller selv fastsette de nødvendige lokale forskrifter dersom kommunen ikke følger departementets pålegg. Dette er i samsvar med gjeldende brannvernlov.

Til § 5 Definisjoner

Lovens anvendelsesområde er nært knyttet opp til definisjonene av brannfarlige, eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer.

De to førstnevnte begrepene går lenger enn begrepene brannfarlige og eksplosive varer i dagens lovgivning. Brannfarlige stoffer vil for eksempel også omfatte brannfarlige faste stoffer og visse oksiderende stoffer i tillegg til brannfarlige væsker og gasser. Eksplosive stoffer vil i tillegg til vanlige eksplosiver også omfatte andre stoffer med eksplosive egenskaper, for eksempel ammoniumnitrat, organiske peroksider og støv som kan representere en eksplosjonsrisiko.

Tilstandsfarlig stoff vil være stoffer som ikke faller inn under de to førstnevnte kategorier, men som på grunn av sitt trykk, sin temperatur eller annen tilstand representerer en risiko. Begrepet vil også omfatte stoffer der andre farlige egenskaper enn brann- og eksplosjonsfare forsterkes gjennom den tilstand disse befinner seg i. Typiske eksempler på tilstandsfarlige stoffer vil være oksygen, nitrogen, klor, svoveldioksid, ammoniakk, vanndamp og andre væsker og gasser under trykk samt substanser som befinner seg i smeltet eller glødende form (eller i mellomstadier). Flytende metaller i smelteverk o.l. er eksempler på sistnevnte kategori. Det legges bevisst opp til brede definisjoner slik at reguleringsbehovet kan defineres for hvert enkelt stoff etter det risikopotensiale det representerer. Det vil ikke være lovteknisk hensiktsmessig å gi en eksakt definisjon av de stoffer som kan tenkes å falle inn under de tre begrepene. Dersom det viser seg å være behov for en nærmere grenseoppgang mot annen lovgivning, i første rekke mot forurensningsloven, forutsettes dette gjort gjennom forskrifter, jfr. utkastets § 2 siste ledd.

Loven omfatter også utstyr og innretninger som benyttes i forbindelse med de tre kategoriene farlige stoffer og i forbindelse med landtransport av farlig gods.

Lovens virksomhetsbegrep favner meget vidt, idet det omfatter ethvert privat eller offentlig rettssubjekt uten hensyn til om driften er innrettet mot fortjeneste eller ikke. Begrepet omfatter således også institusjoner og organisasjoner som utøver offentlig servicevirksomhet i vid forstand.

Til § 6 Sentral tilsynsmyndighet

Etter første ledd er Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern den sentrale tilsynsmyndighet etter loven. Det forutsettes at den sentrale tilsynsmyndigheten har fullmakt til å utføre tilsyn på hele lovens område, men det eksisterende hovedprinsipp om at det er kommunen som skal føre brannteknisk tilsyn med særskilte brannobjekter (d.v.s. objekter som ikke er underlagt dedikert tilsyn fra direktoratets side) innen den enkelte kommune videreføres. Se imidlertid kommentar til § 7 annet ledd.

Direktoratet er underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. I henhold til annet ledd kan departementet i særlige tilfeller bestemme at også andre myndigheter enn Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern skal føre tilsyn etter deler av loven.

I særlige tilfeller kan også Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i henhold til tredje ledd anta andre offentlige eller private sakkyndige til å føre tilsyn på sine vegne.

Bestemmelsens fjerde ledd innebærer at Kongen kan bestemme at en bestemt tilsynsmyndighet skal ivareta koordineringen av tilsynet med store industriutbyggingsprosjekter eller ved større anlegg i drift når disse omfattes av loven. Bestemmelsen er tatt med for å understreke behovet for en samordnet oppfølgning fra myndighetssiden ved de store anleggene når det gjelder tilsynet med helse, miljø og sikkerhet. Utvalget foreslår derfor at tilsvarende bestemmelser også inntas i forurensningsloven og arbeidsmiljøloven. En slik koordineringsfunksjon har Kongen idag tillagt Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern når det gjelder forvaltningen av storulykkesforskriften.

Til § 7 Lokal tilsynsmyndighet

Etter første ledd fører kommunen, formelt sett kommunestyret, i praksis det kommunale brannvesen, det lokale tilsynet med loven på områder som er nærmere fastsatt i loven eller forskrifter gitt i medhold av den. I samsvar med prinsippene i kommuneloven er ansvaret i loven tillagt kommunen som sådan. Det vil således være kommunestyrets og administrasjonssjefens ansvar å sørge for at det kommunale brannvesen og lederen av dette får de nødvendige fullmakter, slik at både de forebyggende og beredskapsmessige oppgavene kan gjennomføres på en hensiktsmessig og forsvarlig måte.

Erfaring viser at det i en del kommuner ikke gjennomføres brannteknisk tilsyn i teknisk kompliserte og store anlegg, eller at slikt tilsyn er mangelfullt. Bestemmelsens annet ledd etablerer derfor en hjemmel for at sentral tilsynsmyndighet kan bistå kommunene i tilsynet med slike objekter. Ut fra habilitetsbetraktninger vil det i slike tilfeller være nødvendig at formelle pålegg utferdiges av sentral myndighet. Departementet blir da klageinstans.

Til § 8 Tilsynsmyndighetens rett til å kreve opplysninger

I tillegg til å være en hjemmel for å kunne kreve opplysninger fra de som er underlagt tilsyn etter loven, er dette en hjemmel for å kunne kreve opplysningene i en bestemt form, elektronisk, skjematisk osv. Bestemmelsen presiserer at den som er underlagt tilsyn ikke kan påberope taushetsplikt som grunnlag for ikke å gi nødvendige opplysninger til tilsynsmyndigheten. Denne er allikevel på sin side omfattet av de alminnelige bestemmelser om taushetsplikt i offentlighetslov og forvaltningslov når det gjelder opplysninger o.l. som noen plikter å fremlegge etter bestemmelsen.

Etter annet ledd kan tilsynsmyndighetene innen helse-, miljø- og sikkerhetsområdet seg imellom kunne utveksle opplysninger uten hinder av den taushetsplikt som eller gjelder. Dette har sammenheng med at disse myndigheter utfører et samordnet tilsyn med de samme tilsynsobjekter, og det er således ikke grunnlag for at disse tilsynsmyndighetene skal være forhindret fra å utveksle opplysninger.

Til § 9 Tilsynsmyndighetens rett til adgang m.m.

Bestemmelsen sikrer tilsynsmyndighetene og de som utfører tilsyn på disses vegne, adgang til ethvert sted og innretning som er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av tilsynsoppgavene. En virksomhets sikkerhetsrutiner kan således ikke påberopes for å hindre tilsynspersonell adgang. Ved tilsyn med militære anlegg o.l., må det imidlertid forutsettes at tilsynspersonellet i nødvendig grad er sikkerhetsklarert. Bestemmelsen hjemler også rett til bistand fra politiet dersom noen legger hindringer i veien for gjennomføringen av tilsynet.

I forbindelse med tilsyn er det et krav om at tilsynspersonellet skal legitimere seg. Dette kravet vil være særlig viktig når det er andre som utfører tilsyn på vegne av den som er tilsynsetat etter loven eller når brannvesenets oppgaver er overført til selskap e.l. etter avtale, jfr. kommentar til § 17. I slike tilfeller vil det være naturlig at legitimasjonskravet også omfatter kopi av det dokument som gir representanten fullmakt til å drive tilsyn.

Ved tilsyn er det et krav om at representanter for eier eller bruker av tilsynsobjektet skal kontaktes. Ved tilsyn i virksomhet skal representant for arbeidsgiver, dersom denne ikke skulle være eier, samt hovedverneombudet kontaktes. Dersom det ikke lykkes å komme i kontakt med disse, kan det allikevel gjennomføres tilsyn. Det må imidlertid kreves en viss grad av aktivitet fra tilsynsmyndighetens side for å sikre slik medvirkning. Med bakgrunn i at det ofte vil kunne være uklart hvem som faktisk er arbeidsgiver eller eiers/brukers representant, for eksempel ved house-parties og andre tilfeldige arrangementer med et betydelig antall mennesker til stede, er det svært viktig at tilsynet likevel kan gjennomføres og at nødvendige sikringstiltak, herunder stengning, kan kreves utført.

Bestemmelsen presiserer for ordens skyld at representant for eier, bruker eller arbeidsgiver har rett til og kan pålegges å være til stede ved tilsyn. Det er gjort et unntak for denne retten når det gjelder intervju av arbeidstaker eller dersom slik tilstedeværelse anses å kunne sette formålet med tilsynet i fare. Dette innebærer en tydeliggjøring av bestemmelser som også følger av forvaltningslovens § 15.

Til § 10 Tilsynsmyndighetens rett til å innhente prøver

Bestemmelsen etablerer en adgang for tilsynsmyndigheten til å ta prøver og gjennomføre nødvendige undersøkelser. Denne retten gjelder både før et produkt bringes på markedet, og etter at det er markedsført. Bestemmelsen må ses i lys av de begrensninger som følger av EØS-avtalen hva angår førmarkedskontroll av produkter som reguleres av totalharmoniseringsdirektivene.

Bestemmelsen hjemler også adgang til å kreve prøver av farlig gods ved tilsyn med transportinnretninger eller i virksomheter hvor slikt gods oppbevares eller håndteres.

Hovedregelen etter siste ledd er at den som vedtaket retter seg mot skal betale kostnadene ved prøver/undersøkelser etter første og annet ledd. Imidlertid åpnes det adgang for Kongen til å bestemme at kostnadene helt eller delvis skal bæres av det offentlige. Dette vil det kunne være behov for ved spesielt kostbare prøvetak og undersøkelser, for eksempel ved destruktiv kontroll av en større innretning.

Til § 11 Tilsynsmyndighetens plikt til å avgi rapport etter tilsyn

Bestemmelsen fastslår som hovedregel at tilsynsmyndighetene har en plikt til å avgi rapport etter gjennomført kontroll. Unntak kan imidlertid gjøres dersom dette vil være uhensiktsmessig og ikke fører til noen svekkelse av rettssikkerheten for den som tilsynet er rettet mot og det ikke strider mot internasjonale forpliktelser.

Til §12 Den enkeltes plikt til å forebygge og begrense skadevirkningene ved brann, eksplosjon og ulykker

Bestemmelsens første ledd slår fast en alminnelig aktsomhetsplikt for å forebygge brann, eksplosjon og andre ulykker. Det pålegges i annet ledd enhver en underretnings- og varslingsplikt ved ulykker. I tredje ledd etableres en plikt for enhver til etter evne å assistere og redusere skadevirkningene ved ulykker. Det er lagt inn en del kvalifiserende elementer i bestemmelsen, blant annet ved uttrykkene etter evne, og det som er mulig. Det betyr at det alltid må foretas en vurdering av hvorvidt man kan yte egnet assistanse for eksempel når risikoen forbundet med dette er så stor at assistansen ikke vil kunne ytes uten fare for eget liv eller helse, eller hvor man måtte være i villrede med hensyn til hva som er adekvat assistanse. Se også straffeloven § 387, som til en viss grad speiler den foreslåtte bestemmelse ved at den innfører straff for den som unnlater å hjelpe den som er i overhengende livsfare eller unnlater å melde fra om og etter evne å avverge blant annet brann og annen ulykke som medfører fare for menneskeliv.

I siste ledd slås fast at enhver må finne seg i at den som leder innsatsen ved en ulykke ved behov kan pålegge enkeltpersoner å delta ved innsatsen og finne seg i rekvisisjon av og inngrep i materielle verdier til bruk i innsatsen. I denne bestemmelsen er dette presisert som en plikt for enhver. I § 20 er tilsvarende presisert som en fullmakt for den som leder innsatsen. Det sier seg selv at slike inngrep alltid må stå i forhold til de verdier man forsøker å redde, og at den som rekvirerer må være seg bevisst dette forholdsmessighetsprinsippet.

Bestemmelsen knytter seg til de ulykkessituasjoner som loven regulerer, jfr. § 1. Utvalget viser imidlertid til de synspunkter som fremkommer i kap. 7.4 mht. behovet for en mer generell stadfestelse av denne type plikter i en ny redningslov.

Til § 13 Forebyggende sikringstiltak og vedlikehold

Bestemmelsens første ledd slår fast som et overordnet prinsipp at eieren av virksomhet, objekt, område m.v. som nevnt i bestemmelsen har ansvaret for å gjennomføre de sikringstiltak som er nødvendige for å forebygge og begrense følgene av brann, eksplosjon og andre ulykker. Dette prinsippet gjelder enten det dreier seg om virksomheter i vid forstand, herunder stat og kommune, eller objekter som eies av privatpersoner.

Etter annet ledd utvides plikten etter første ledd til også å omfatte den som bruker bygning, eiendom m.v., for så vidt angår plikt til å føre tilsyn med bygningstekniske konstruksjoner, sikkerhetsinnretninger og øvrige sikringstiltak og sørge for at disse til enhver tid er i orden, herunder at uhindret evakuering skal kunne skje.

Bestemmelsen gjelder også i forhold til de bygninger m.v. hvor det gjennomføres arrangementer som er meldingspliktige etter § 15, selv om meldingsplikten som sådan er oppfylt. Den omstendighet at det skal sendes melding, samt at brannvesenet kan fastsette ytterligere sikringstiltak, fritar således ikke for disse forpliktelser. Om virksomheters plikter vises ellers til kommentaren til kap. V.

Til § 14 Utvidet aktsomhetsplikt for eier og bruker av bygning og annen eiendom

Bestemmelsen viderefører prinsippene fra eksisterende brannvernlov §§ 16 og 17. Eier eller bruker av bygning eller annen eiendom som er truet av brann eller ulykke har en plikt til etter evne aktivt å foreta seg det som er mulig for å hindre antennelse eller ulykken fra å inntre. Tilsvarende skal eier eller bruker av bygning og annen eiendom som har vært utsatt for en slik hendelse på forlangende av den som leder innsatsen sørge for vakthold og andre sikringstiltak. Denne plikten går så langt som det er nødvendig for å sørge for at en brann ikke skal blusse opp igjen, og ellers det som er nødvendig for å beskytte liv og verdier. Bestemmelsen har bare betydning i forhold til perioden umiddelbart etter en brann eller annen ulykke. I forhold til eksisterende brannvernlov er uttrykket opprydding strøket. Det er ikke ment å innebære noen realitetsendring, idet uttrykket andre sikringstiltak anses å omfatte den type opprydding som det her vil være tale om. For øvrig vises til § 20 nr. 5 som presiserer tilsvarende fullmakter for den som leder brannvesenet.

Til § 15 Meldeplikt ved store arrangementer o.l.

Denne bestemmelsen er en videreføring i forenklet form av eksisterende brannvernlovs § 26. Bestemmelsen slår fast at den som har til hensikt å gjennomføre store arrangementer, forestillinger o.l. i forsamlingslokaler, telt o.l. skal sende melding til lokal tilsynsmyndighet. I praksis forutsettes dette å være det lokale brannvesen. Plikten er generell. Imidlertid er det lagt opp til at brannvesenet skal kunne gjøre unntak for permanente forsamlingslokaler som fast benyttes for slike formål. Et slikt unntak må kunne gjøres på permanent basis når brannvesenet finner de fysiske og organisatoriske sikringstiltakene betryggende. Bestemmelsen vil derfor ha størst praktisk betydning i forhold til bygninger som midlertidig tas i bruk til formål som de ikke er bygget for, f.eks. bruk av skoler til overnatting under arrangementer o.l. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med § 22 tredje ledd som gir hjemmel for å pålegge ytterligere sikringstiltak, herunder oppgradering av beredskapen og fastsettelse av maksimum antall personer i objekter hvor det foregår slike arrangementer o.l. Bestemmelsen vil supplere eventuelle lokale politivedtekter. Utvalget vil peke på at det vil kunne være aktuelt å fastsette nærmere forskrifter om meldeplikt, ansvarshavende og om sikringstiltak ved tilfeldige arrangementer, for blant annet å sikre seg mot den type tragiske hendelser som fant sted ved diskotekbrannen i Gøteborg i oktober 1998.

Til § 16 Systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid

De gjeldende lovene om brannfarlige m.v. og eksplosive varer inneholder bare bestemmelser som hjemler fastsettelse av forskrifter om internkontroll, det vil si at plikten først følger av særskilte forskrifter. Eksisterende brannvernlov har imidlertid en mer aktiv bestemmelse i § 14, hvor selve internkontroll-plikten er direkte slått fast i loven. Utvalget tar sikte på å etablere en tilsvarende plikt direkte i den nye loven. Forslaget slår således fast at den som er ansvarlig for virksomhet som omfattes av loven plikter å gjennomføre internkontroll. For virksomheter er et slikt krav i samsvar med forskriften om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontrollforskriften). Utvalget mener imidlertid at det på brann- og eksplosjonsvernområdet også kan være behov for å kunne pålegge en slik plikt også overfor andre enn de som utøver virksomhet. Det kan for eksempel være aktuelt å pålegge eiere av særskilte brannobjekter som ikke inngår i virksomhet en slik plikt. Det samme kan gjelde overfor eiere av objekter hvor brannrisikoen er stor, men som allikevel ikke er definert som særskilt brannobjekt etter § 21. Bestemmelsen åpner derfor en slik adgang. I samsvar med internkontrollprinsippene skal etterlevelse av loven, forskrifter og enkeltvedtak kunne dokumenteres. Dette er uttrykkelig slått fast i bestemmelsen.

Til § 17 Etablering og drift av brannvesen

Bestemmelsens første ledd slår fast en plikt for kommunen til å sørge for etablering og drift av brannvesenet. Dette er en presisering i forhold til tidligere, da denne plikten bare fulgte forutsetningsvis av brannvernloven.

I annet ledd videreføres kravet i dagens brannvernlov om at det skal være en egen kvalifisert person i kommunen som brannvesenet sorterer under. I gjeldende brannvernlov er denne benevnt brannsjef og fremstår derfor som en såkalt særlovsstilling. Dette er i strid med de prinsipper kommuneloven bygger på, og stillingsbetegnelsen er derfor som sådan utelatt i lovutkastet. Det forutsettes allikevel at det skal være en dedikert leder av brannvesenet, og at denne innehar de nødvendige kvalifikasjoner og fullmakter for utøvelsen av sin funksjon. Kommunen står selvfølgelig fritt til å benytte stillingsbetegnelsen brannsjef. Endringen er således ikke ment å ha noen materiell betydning utover at også lederen av brannvesenet inngår i det ordinære linjesystemet i kommunen under administrasjonssjefen. Det vil således være kommunestyrets og administrasjonssjefens ansvar å sørge for at lederen av brannvesenet får de nødvendige fullmakter. I tredje ledd presiseres at lederen av brannvesenet ved behov kan inngå som en del av kommunens ledelsesapparat ved større krise- og katastrofesituasjoner.

Kommunene står fritt til å organisere og drive brannvesenet på den måte som den enkelte kommune finner mest hensiktsmessig. Forutsetningen for dette er imidlertid at alle krav fastsatt i lov eller i forskrifter skal være oppfylt. Dette innebærer også at loven i tredje ledd åpner adgang for en kommune til å inngå avtale med privat firma om at dette skal gjennomføre brannvesenets oppgaver, både hva angår forebyggende og beredskapsmessige aktiviteter. For å sikre at slike avtaler ivaretar de lov- og forskriftsbestemte krav, samt sikre en forsvarlig myndighetsutøvelse, skal slike avtaler forelegges Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE), som kan kreve nødvendige endringer.

Dersom en kommune overlater de forebyggende og beredskapsmessige oppgaver til et privat selskap e.l., er det nødvendig å sikre at offentlig myndighetsutøvelse skjer av kommunalt organ som har de nødvendige fullmakter til dette. Det må derfor i slike tilfeller etableres administrative ordninger i kommunen som sikrer dette. Saksforberedelse, herunder kontroll etter fullmakt fra kommunen, kan foretas av det private selskap, men pålegg vedrørende forebyggende tiltak må fattes av kommunen selv i samsvar med bl.a. kravene i forvaltningsloven.

Til § 18 Brannordning

Gjennom en skriftlig brannordning skal kommunen sikre og dokumentere at brannvesenet er bemannet, organisert, utstyrt, utdannet og øvet på en slik måte at alle forebyggende og beredskapsmessige oppgaver kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte. Dette er i samsvar med gjeldende ordning. Bestemmelsen innfører imidlertid et nytt krav om at brannordningen skal omfatte og baseres på en risiko- og sårbarhetsanalyse, som skal inngå som en del av kommunens sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse. At brannordningen skal være basert på risiko- og sårbarhetsanalyser er lovfesting av et krav som til nå har vært stillet gjennom dimensjoneringsforskriften. Brannordningen skal relateres til både de forebyggende og beredskapsmessige oppgaver, og skal omfatte alle de oppgaver og innsatssituasjoner hvor brannvesenet inngår. Også de oppgaver som kommunen på frivillig grunnlag tillegger brannvesenet skal fremgå av brannordningen, slik at det kan kontrolleres at utførelsen av disse ikke svekker gjennomføringen av de lovpålagte oppgavene.

Det er fortsatt et krav om at brannordningen, herunder risiko- og sårbarhetsanalysen, skal forelegges Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Det legges imidlertid ikke opp til en formell godkjenningsordning. Ved foreleggelsen forutsettes direktoratet å kontrollere at brannordningen er vedtatt i overensstemmelse med krav i lov og forskrifter, og inneholder nødvendig dokumentasjon om hvordan kommunen ivaretar forebyggende og beredskapsmessige oppgaver sett i forhold til kommunens og de enkelte tettstedenes innbyggertall, krav til innsatstider, kartlagt risiko m.m. Direktoratet forutsettes å kunne stille de krav som måtte være nødvendige for at brannordningen skal tilfredsstille kravene. Selv om det ikke legges opp til særskilt godkjenning tilsier god forvaltningsskikk at kommunen også får en tilbakemelding fra sentral tilsynsmyndighet dersom det ikke er spesielle kommentarer.

Brannordningen og de analyser, avtaler o.l. som denne baserer seg på forutsettes å inngå som en del av kommunens dokumentasjonsgrunnlag i forhold til kravet om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, jfr. utkastets § 16.

Til § 19 Brannvesenets oppgaver

Loven spesifiserer hvilke oppgaver som skal utføres av brannvesenet. Langt på vei dreier det seg om en videreføring av eksisterende brannvernlov § 8, med enkelte viktige nye presiseringer.

Bestemmelsens nr. 1 presiserer at brannvesenet i tillegg til sine ordinære tilsyns- og beredskapsoppgaver også skal ha som en viktig oppgave å drive aktivt informasjonsarbeid på de områder hvor deres kompetanse tilsier det. Hver kommune bør selv vurdere hvilke informasjonsbehov som bør prioriteres avhengig av kommunens bebyggelse, næringsvirksomhet, utsatte grupper m.m.

Bestemmelsen presiserer i nr. 4 at brannvesenet skal utføre de oppgaver som tillegges dette i krigs- og krisesituasjoner. Dette innebærer at brannvesenets oppgaver i slike situasjoner heretter forutsettes regulert av den nye loven med tilhørende forskrifter. Tidligere var det lovgivningen vedrørende det sivile beredskap som regulerte dette. Se utvalgets anbefalinger om revisjon av sivilforsvarsloven og underliggende regelverk.

Det presiseres videre i nr. 6 at brannvesenet også skal være innsatsstyrke i forbindelse med andre ulykkessituasjoner enn brann. Tidligere forutsatte loven bare at brannvesenet skulle bistå ved denne type ulykkessituasjoner. Bestemmelsen innebærer at brannvesenet nå forutsettes å være en fullverdig innsatsstyrke for enhver type ulykke hvor deres kompetanse og utrustning gjør dette naturlig, i samarbeid med andre etablerte beredskapsorganisasjoner som f.eks. sivilforsvar og helse- og ambulansetjenesten. Det legges til grunn at den nærmere angivelse av hvilke ulykkessituasjoner dette vil omfatte skal defineres av kommunen og fremgå av brannordningen og den risiko- og sårbarhetsanalysen som denne er basert på. Ut fra risikobildet i den enkelte kommune kan dette føre til særskilte dimensjonerings- og utstyrsbehov.

Bestemmelsen forutsetter ellers i nr. 3 at brannvesenet på samme måte som idag med grunnlag i lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer, skal utføre en rekke nærmere angitte tilsynsoppgaver i forbindelse med virksomhet med de typer farlige stoffer som omfattes av loven. Den nærmere defineringen av disse oppgaver, herunder avgrensningen av ansvar og oppgaver mellom direktoratet og brannvesenet, forutsettes foretatt av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i forskrifter. Ofte vil denne type virksomhet kunne være omfattet av lovens bestemmelser om særskilte brannobjekter, men det kan også tenkes virksomhet som ikke nødvendigvis behøver klassifiseres som særskilte brannobjekter for at det skal kunne foreligge et behov for særskilt tilsyn. Dette betyr at loven i seg selv ikke vil inneholde noen konkrete bestemmelser om kommunenes (brannvesenets) oppgaver på dette område slik som de eksisterende lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer idag legger opp til. Dette er en konsekvens av ønsket om ikke å innta detaljerte bestemmelser om myndighetsfordeling, avgrensningskriterier m.v. direkte i lovteksten.

Bestemmelsen presiserer også at brannvesenet i tillegg til feiing skal sørge for å utføre kontroll av fyringsanlegg. Feiervesenet som egen organisasjon innen brannvesenet vil ikke lenger fremgå av loven. Det forutsettes at kommunene kan organisere denne tjenesten som de selv ønsker.

Til § 20 Fullmakter ved brann og andre ulykkessituasjoner

Bestemmelsen viderefører i stor grad eksisterende bestemmelser i brannvernlovens kap. 3 om brannsjefens fullmakter, men fremstår nå i en mer konsentrert og samlet form i èn bestemmelse.

Etter nr.1 slås det fast at den som leder brannvesenet har den faglige ledelsen av brannbekjempelsen ved alle branner. Funksjonen ivaretas i egenskap av fagleder brann. Politiet er skadestedsleder (SKL) og ivaretar alminnelig ordenstjeneste og trafikkavvikling i egenskap av fagleder orden.

I branntilfeller hvor liv eller helse er truet vises det til gjeldende bestemmelser og instrukser om ansvar for og organisering av redningstjenesten. Hovedredningssentral (HRS) eller lokal redningssentral (LRS) leder og koordinerer aksjonen. Politiet plikter å ivareta skadestedsledelsen, og SKL leder på vegne av politimesteren/redningsledelsen all innsats på skadestedet. Alt personell på skadestedet er underlagt skadestedslederen.

Lederen av brannvesenet er skadestedsleder, og innehar ordensmyndighet, inntil politiet ankommer skadestedet.

Bestemmelsen innebærer også at den som leder innsatsen med grunnlag i avtale som nevnt i § 17 har disse fullmakter. Ellers ville det i praksis bety at innsatsleder ikke ville kunne gjennomføre sine oppgaver på en fullgod måte. Det er imidlertid en forutsetning at kriterier for offentlig myndighetsutøvelse er klart presisert i avtalen, og at det foreligger en klar myndighetsoverføring fattet av formelt kompetente kommunale organer (i praksis kommunestyret).

De oppgaver som spesifiseres i bestemmelsen legges direkte til lederen av brannvesenet. På disse områder er det således ikke ment å være nødvendig med særskilt bemyndigelse fra kommunestyre/administrasjonssjef. Ved utrykninger hvor lederen av brannvesenet ikke er til stede, tilligger de samme fullmakter den som leder utrykningen, herunder den som leder innsatsen med grunnlag i avtale som nevnt i § 17.

Til § 21 Særskilte brannobjekter

Bestemmelsen viderefører prinsippet i dagens brannvernlov § 22, men inneholder færre eksempler på hvilke typer objekter som er omfattet. Bestemmelsen er ment å omfatte ethvert objekt eller område m.v. hvor en brann kan medføre mer enn alminnelig risiko for tap av liv eller skader på helse, miljø eller materielle verdier. Den noe mer generelle ordlyden i forslaget er således ikke ment å representere en innskrenkning i forhold til den gamle brannvernloven. Bestemmelsen er imidlertid begrenset til brannsituasjoner, og identifikasjonen vil danne utgangspunktet for hvilke objekter brannvesenet skal føre obligatorisk tilsyn med. Det legges opp til at kommunen ved identifikasjonen av tilsynsobjektene må kunne utvise et visst skjønn etter de lokale behov, men det forutsettes også at sentral tilsynsmyndighet, for å sikre en viss grad av likebehandling over hele landet, etablerer mer detaljerte kriterier for hvilke typer objekter som normalt forutsettes å være omfattet av bestemmelsen. Loven er ikke ment å være til hinder for at det kan tas hensyn til sekundærvirkningene av en brann (f.eks. et giftutslipp) ved utvelgelsen av de særskilte brannobjektene.

Bestemmelsen tillegger kommunen som sådan ansvaret for at tilsynet gjennomføres. I gjeldende brannvernlov er dette ansvaret lagt direkte til brannsjefen, mens lovutkastet legger til grunn at lederen av brannvesenet gjennomfører tilsynet i medhold av delegert myndighet fra kommunestyret via administrasjonssjefen, i samsvar med kommunelovens prinsipper. Gjennom lovens § 23 kan den sentrale tilsynsmyndighet også føre tilsyn med hvordan kommunene følger opp brannsikkerheten i objekter omfattet av §§ 21 og 22 hvor kommunen selv er eier eller bruker, og eventuelt fatte vedtak om tiltak for å bedre denne.

Dersom kommunene ønsker at det skal gjennomføres tilsyn i andre bygninger enn det som er omfattet av første ledd, kan de fatte vedtak om dette enten i form av et enkeltvedtak eller gjennom lokal forskrift. Bestemmelsen presiserer at det er kommunestyret selv som skal fastsette en slik lokal forskrift.

Til § 22 Ytterligere sikringstiltak og beredskap

Bestemmelsen viderefører prinsippet fra eksisterende brannvernlov § 25 om at kommunestyret kan pålegge ytterligere krav til vern mot brann for særskilte objekter, områder o.l. når dette finnes påkrevd. Dette vil gjelde krav til bygningsmessige og andre tekniske tiltak for å bedre brannsikkerheten. Det forutsettes at slike vedtak fattes av kommunestyret selv, idet det her dreier seg om vedtak som kan ha store økonomiske konsekvenser.

Videre presiserer bestemmelsen at det for bestemte objekter som representerer en spesiell risiko også kan kreves at objektets eier etablerer en egen beredskap eller bekoster en nødvendig styrking av det kommunale brannvesen. Slike vedtak må imidlertid fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Det normale vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn av en konkret henvendelse fra den enkelte kommune. Eksempler på objekter hvor slike pålegg vil kunne være aktuelle er tunneler, underjordiske trafikkanlegg for øvrig, større kjøpesentre og objekter og innretninger som er spesielt sårbare og vitale i den samfunnsmessige infrastruktur. Normalt vil krav til beredskap ved virksomheter være regulert av § 30, og det er ikke forutsetningen at § 22 og § 30 skal benyttes sammen overfor virksomhetene. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det med lovutkastets vide definisjon av virksomhet vil kunne forekomme virksomheter som ikke er omfattet av kriterier som nevnt i § 30, og hvor det på grunn av den foreliggende risiko vil kunne være aktuelt å fatte vedtak i det enkelte tilfelle i medhold av § 22. Bestemmelsen åpner for øvrig adgang for kommunen til å fastsette sikringstiltak i forbindelse med større arrangementer, herunder krav til den ansvarshavende. Se også kommentar til § 15.

Til § 23 Særskilte brannobjekter hvor kommunen er eier eller bruker

Kommunens dobbeltrolle som både eier og tilsynsmyndighet av særskilte brannobjekt, gjør det nødvendig å etablere ordninger som kan styrke tilliten til at det offentlige som eier av bygninger også følger de gjeldende brannvernkrav. Erfaring har vist at enkelte kommuner noen ganger velger å unnlate eller å utsette gjennomføringen av brannsikringstiltak ved objekter hvor kommunen selv er eier eller bruker. Det er normalt argumentet om motstridende prioriteringer innenfor begrensede økonomiske rammer som er hovedbegrunnelsen for slik manglende oppfølgning. Med de store konsekvenser for tap av menneskeliv og verdier som kan bli resultatet av en brann i et særskilt brannobjekt, mener utvalget at det er viktig å ha mulighet for å gripe inn overfor kommuner som ikke oppfyller de krav som stilles. Bestemmelsen etablerer en mekanisme for å tilfredsstille dette hensyn gjennom et krav om at kommunen må kunne dokumentere overfor sentral tilsynsmyndighet hvordan kommunen har gjennomført slikt tilsyn og hvordan dette er fulgt opp. Bestemmelsen forutsetter ikke nødvendigvis at sentral tilsynsmyndighet skal føre et detaljert årlig tilsyn med alle landets kommuner på dette området, men forutsetter at denne type dokumentasjon skal foreligge sammen med den øvrige dokumentasjonen som sentral tilsynsmyndighet vil legge til grunn i sitt internkontrollbaserte tilsyn. Dersom tilsynet med dokumentasjonen gir indikasjoner på at enkelte kommuner ikke oppfyller sine forpliktelser, vil sentral tilsynsmyndighet kunne gå inn i den enkelte sak og eventuelt fatte vedtak og benytte de gjeldende reaksjonsmidler. Dessuten forutsettes det at sentral tilsynsmyndighet med grunnlag i erfaringer fra tilsynet etter bestemmelsen kan etablere et mer omfattende tilsyn overfor de kommuner som viser en vedvarende mangelfull oppfølgning.

Til § 24 Samarbeid mellom kommuner

Loven etablerer et nytt prinsipp om at kommunene innen en region har en plikt til å samarbeide om løsningen av brannvesenets oppgaver med sikte på økt slagkraft og en best mulig utnyttelse av kompetanse og ressurser. Loven forutsetter at kommunene selv finner frem til de beste måtene for slikt samarbeid. Imidlertid videreføres kravet om at departementet kan pålegge kommuner slikt samarbeid dersom den sentrale tilsynsmyndighet gjennom sin tilsynsvirksomhet finner at kommuner ikke oppfyller samarbeidskravet.

Bistandsplikten overfor andre kommuner ved branner og ulykker som den enkelte kommune ikke klarer å håndtere med egne ressurser videreføres. Plikten utløses når den som leder innsatsen på brann- eller ulykkesstedet ber om bistand. Forutsetningen for å yte bistand er som tidligere at dette ikke svekker vedkommende kommunes egen beredskap vesentlig.

Til § 25 Nødalarmeringssentral

Eksisterende brannvernlov har ingen konkrete bestemmelser om etablering og drift av nødalarmeringssentraler. Bestemmelsen tar derfor sikte på å etablere en uttrykkelig hjemmel for krav om slik etablering og for krav om at kommunene i en region som fastsettes av sentral tilsynsmyndighet skal slutte seg til sentralen. Bestemmelsens annet ledd stiller funksjonsrettede krav til hva sentralen forventes å kunne utføre og kvaliteten på disse tjenester. Det forutsettes at kostnadene ved opprettelse og drift bæres av de deltagende kommuner i fellesskap etter nærmere avtale mellom de enkelte kommuner og vertskommunen. Ved uenighet i denne forbindelse fatter fylkesmannen endelig avgjørelse, jfr. utkastets § 39.

Til § 26 Tjenesteplikt i brannvesenet

Bestemmelsen tilsvarer i det alt vesentlige § 8 annet og tredje ledd i dagens brannvernlov. Imidlertid ønsker man ikke lenger å spesifisere på hvilken måte kommunen ordinært skal rekruttere personell til brannvesenet. Bestemmelsen slår ellers fast at enhver myndig person bosatt i en kommune av kommunen kan pålegges tjenesteplikt i brannvesenet når dette er nødvendig. Bestemmelsen gjelder generelt, men det forutsettes at den ikke tas i bruk med mindre det ikke er mulig å rekruttere personell ad frivillig vei eller når andre situasjoner fører til at brannvesenet ikke blir i stand til å gjennomføre sine oppgaver i overensstemmelse med brannordningens forutsetninger. Det må også tas hensyn til at en eventuell utskrivning ikke vil svekke andre beredskapsorganisasjoner, for eksempel sivilforsvaret eller industribedrifter som har krav til egenberedskap etter denne eller annen lovgivning. Ved slik pålagt tjenesteplikt inntrer kommunens alminnelige arbeidsgiveransvar med de plikter dette innebærer blant annet for opplæring, sikringstiltak m.m.

Til § 27 Politiattest

Bestemmelsen viderefører kravet fra den gamle brannvernlovens § 8 siste ledd.

Til § 28 Ledelsens overordnede ansvar for sikkerhet

Første ledd presiserer det grunnleggende krav om at det er ledelsen i virksomheten som har det overordnede ansvar for ivaretagelsen av sikkerheten på alle de områder som omfattes av loven. Ledelsens ansvar gjelder i alle faser av virksomhetens livssyklus, det vil si fra planlegging, bygging, utprøving og drift til avvikling. Kravene til ledelsen av virksomhet i det kapittel vil også kunne suppleres av andre bestemmelser i loven som retter seg mot for eksempel eier og bruker av bygning m.v.

I annet ledd er det krav om at i virksomhet med de typer farlige stoffer som omfattes av loven gjelder ledelsens ansvar både i forhold til de arbeidstakere, til tredjeperson, miljøet og omgivelsene forøvrig. For slike virksomheter vil det faktiske innholdet i ledelsens ansvar være å sørge for at risikoen forbundet med virksomheten blir så lav som mulig. For å oppnå dette, må virksomheten oppfylle de tekniske og organisatoriske krav som er fastsatt av myndighetene og eventuelle tilleggskrav som virksomheten selv måtte ha definert. I stedet for eller i tillegg til mer tradisjonelle tekniske og organisatoriske krav, kan myndighetene når det måtte være behov for det også fastsette mer spesifikke kvalitative eller kvantitative risikokriterier som virksomhetene må dokumentere at de oppfyller. Alternativt kan myndighetene overlate til den enkelte virksomhet selv å definere slike kriterier, som tilsynsmyndighetene så legger til grunn for sitt tilsyn med denne. Lovutkastet legger således til grunn at tilsynet skal være risikobasert, med en stor grad av fleksibilitet når det gjelder kravsetting og oppfølgning fra tilsynsmyndighetene i forhold til de enkelte virksomhetene. Det vil naturligvis alltid være tale om å finne en balanse mellom sikkerhetsgevinsten og kostnadene for gjennomføringen av tiltakene.

Begrepet håndtering er ment å omfatte alle former for aktiv eller passiv omgang med de aktuelle farlige stoffer, herunder oppbevaring, tilvirkning, bearbeiding, forbruk eller annen bruk av farlige stoffer, transport, fylling, tapping, handel, erverv, innførsel, utførsel, overføring, overlatelse av eksplosiv vare, demontering og destruksjon av ammunisjon o.l. Ledelsens ansvar er således knyttet opp mot alle de forhold som tilsynsmyndighetene finner grunn til å regulere ut fra den risiko som er forbundet med de aktuelle stoffer. Det er sagt uttrykkelig i tredje ledd at ledelsen skal sørge for at alle arbeidstakere og underkontraktører gis nødvendig opplæring, slik at de kan gjennomføre arbeidsoppgavene sine på en forsvarlig måte, og at de får opplysninger om forholdsregler ved brann og andre ulykkessituasjoner.

Til § 29 Sikringsfelt

Bestemmelsen viderefører kravet etter lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer om at det som hovedregel skal være et sikringsfelt rundt anlegg og innretninger med farlige stoffer som utgjør en særlig risiko. Sikringsfeltet skal sikre tredjeperson mot konsekvensene av ulykker ved virksomheten, og skal samtidig sikre virksomheten mot aktiviteter i naboskapet som kan få betydning for sikkerheten. Paragrafen utfyller eksisterende bestemmelser om arealplaner osv. i plan- og bygningsloven.

Bestemmelsen angir ikke hva som anses å være en særlig risiko. Dette forutsettes nærmere definert av den sentrale tilsynsmyndighet i medhold av bestemmelsens siste ledd. Virksomheten må vurdere sin risiko i forhold til kriteriene, og dersom det er klart at den vil være omfattet av disse, må det treffes de nødvendige tiltak med henblikk på å få etablert et sikringsfelt. Dette vil innebære kontakt mot både kommunale myndigheter, grunneiere og mot sentral tilsynsmyndighet, ettersom etableringen av sikringsfeltet innebærer elementer knyttet til både plan- og reguleringsmessige, privatrettslige og sikkerhetsmessige forhold.

Virksomheten må fremme forslag til sikringsfelt med tilhørende rådighetsbegrensninger overfor sentral tilsynsmyndighet og ta utgangspunkt i de kriterier som er fastsatt i medhold av bestemmelsens fjerde ledd. Risikoanalyse vil kunne være et viktig dokumentasjonsgrunnlag for virksomhetenes forslag. Sentral tilsynsmyndighet definerer på grunnlag av sin gjennomgang av forslaget sikringsfeltets utstrekning og rådighetsbegrensninger.

Sentral tilsynsmyndighets bestemmelse av sikringsfeltets utstrekning og rådighetsbegrensninger er imidlertid ikke tilstrekkelig for å få dette formelt etablert. Selve etableringen av sikringsfeltet må gjennomføres av kommunen som et vedtak i plan- og reguleringssammenheng. Sikringsfeltet må stadfestes i kommuneplanens arealdel og inntas i reguleringsplanen. Sikringsfeltet med rådighetsbegrensninger bør tinglyses. Det understrekes at kommunen gjennom sin myndighet etter plan- og bygningsloven har full kontroll til selv å avgjøre hvorvidt en virksomhet skal kunne etableres eller ikke, selv om den sentrale tilsynsmyndighets kriterier måtte være oppfylt.

Dersom virksomheten selv ikke er eier av de arealer som båndlegges, kan sikringsfeltet og rådighetsbegrensningene erverves gjennom avtale med grunneier eller gjennom ekspropriasjon etter oreigningsloven eller plan- og bygningsloven. Dersom virksomheten selv ikke eier sikringsfeltet, må den ha en selvstendig plikt til å følge med på de aktiviteter som foregår innenfor sikringsfeltet etter at dette er etablert, og rapportere til tilsynsmyndighetene om aktivitet som er uforenlig med de fastsatte rådighetsbegrensningene.

I og med at etablering av sikringsfelt er en relativt kompleks prosedyre, og dessuten kan føre til relativt store kostnader for virksomheten, er det nødvendig med nær kontakt mellom sentral tilsynsmyndighet, den aktuelle kommune og virksomheten gjennom hele saksbehandlingen.

Kravet om sikringsfelt omfatter kun stasjonær virksomhet, det vil si at transport faller utenfor. Stasjonær virksomhet vil imidlertid omfatte transportrelaterte innretninger og anlegg, for eksempel havner, omlastingsterminaler og skiftestasjoner. Transport innenfor en etablert bedrifts område blir også å oppfatte som stasjonær virksomhet. Rørledninger med tilhørende installasjoner er også omfattet av bestemmelsen.

Bestemmelsen presiserer i fjerde ledd at det kan fastsettes nærmere kriterier for sikkerhetsavstander og tilhørende rådighetsbegrensninger. Dette innebærer blant annet at det må kunne fastsettes kriterier for akseptabel risiko (akseptkriterier) i områdene rundt anlegg som kan representerer en fare, som tilsynsmyndighetene kan legge til grunn for sin vurdering av sikringsfeltets utstrekning og hvilke restriksjoner som skal gjelde for arealbruken innenfor dette. I driftsfasen vil virksomhetens oppfyllelse av kriteriene være gjenstand for tilsyn.

I enkelte situasjoner vil det ikke være mulig å etablere et sikringsfelt uten at dette fører til urimelige kostnader eller urimelige inngrep i eksisterende virksomhet. Bestemmelsens siste ledd tar sikte på denne type situasjoner, hvoretter sentral tilsynsmyndighet kan bestemme at tekniske og organisatoriske tiltak ved en virksomhet helt eller delvis kan erstatte sikringsfelt.

I og med at forurensningsloven gjennom kravet til forsvarlig miljøkvalitet også omfatter liv og helse, foreslår utvalget at bestemmelser om sikringsfelt også inntas i denne slik at man sikrer identiske krav for virksomhet med andre farlige stoffer enn de som omfattes av lovutkastet. Det legges til grunn at det kan være aktuelt med en særskilt forskrift fastsatt med hjemmel både i den nye loven og forurensningsloven, som regulerer sikringsfelt-problematikken på en helhetlig måte.

Til § 30 Beredskapsplikt

Første ledd slår fast at virksomhet som utgjør en særskilt brannrisiko og/eller som håndterer farlige stoffer som omfattes av loven må sørge for å etablere en egenberedskap i tilfelle brann og andre ulykker. Kravet gjelder imidlertid bare dersom virksomheten omfattes av kriterier som fastsettes av sentral tilsynsmyndighet. Bestemmelsen oppstiller også krav om varslings- og innsatsplaner, øvelser og krav om samordning i forhold til offentlig beredskap, herunder brannvesen, politi, helsevesen m.fl. Beredskapen må også tilpasses den særlige risiko som virksomheten representerer. Kravet om slik beredskap i virksomheten forutsettes samordnet med Statens forurensningstilsyn, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon og andre som måtte stille beredskapskrav til virksomheter. Beredskapen etter denne bestemmelse forutsettes å være et supplement til den offentlig etablerte beredskap.

Bestemmelsen omfatter også virksomhet som transporterer farlig gods. Det sier seg imidlertid selv at beredskapskrav i denne sammenheng først og fremst vil knytte seg til visse utstyrskrav til kjøretøyet og til opplæring av sjåfører med hensyn til hvordan man skal forholde seg ved relevante ulykkessituasjoner. Slike krav er nedfelt i regelverket for transport av farlig gods.

Annet ledd gjelder spesielt for virksomheter som håndterer brannfarlige, eksplosjonsfarlige og tilstandsfarlige stoffer og som representerer en storulykkesrisiko. Bestemmelsen etablerer et krav om at beredskapen ved slik virksomhet også skal dekke nærområdene rundt virksomheten i en avstand som fastsettes av sentral tilsynsmyndighet. Kravet vil være knyttet til ulykkessituasjoner som den offentlig etablerte beredskap ikke kan forutsettes å dekke alene som følge av det mulige store omfang av ulykken, eller på grunn av de farlige stoffenes særlige egenskaper. Gjennom begrensningen av den utvidede beredskapsplikten til nærområder, menes de eksterne områder som umiddelbart rammes ved en storulykke på virksomhetens område eller i forbindelse med en farlig gods transport i nærheten av virksomheten. Den endelige geografiske avgrensning forutsettes fastsatt av sentral tilsynsmyndighet med grunnlag i aktuelle ulykkescenarier som forutsettes fremlagt av virksomheten.

Bestemmelsen understreker prinsippet om at den som skaper en risiko må betale for tiltak for å eliminere risikoen til et akseptabelt nivå.

Til § 31 Plikt til rapportering og oppfølging

Bestemmelsen etablerer en plikt for virksomheter til å etablere egnede rutiner for intern tilløpsregistrering og rapportere uhell og ulykker, eventuelt nesten-ulykker til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i samsvar med prosedyrer som fastsettes av direktoratet. Sistnevnte innebærer at det vil være opp til direktoratet å etablere hensiktsmessige prosedyrer og rapporteringskriterier, slik at det blir en fornuftig avgrensning av hvilke typer situasjoner som skal rapporteres, og som ikke blir unødig byrdefulle for industrien. Hensikten er at direktoratet skal få muligheter til å følge sikkerhetsstandarden og ulykkesfrekvenser og -typer innen de enkelte virksomheter og bransjer for derved å gi et bedre grunnlag for prioritering av tilsyn, regelverksutvikling og andre tiltak.

Bestemmelsen oppstiller også et selvstendig krav for virksomhetene til å gjennomføre en granskning når det har skjedd en ulykke eller uhell, samt å underrette direktoratet om resultatet og de tiltak man vil gjennomføre for å unngå lignende hendelser. Bestemmelsen er ikke til hinder for at direktoratet alene eller i samarbeid med andre offentlige myndigheter gjennomfører selvstendig granskning av inntrufne ulykker.

Til § 32 Særskilt informasjonsplikt for virksomhet med storulykkespotensiale

Bestemmelsen lovfester et krav om større åpenhet i forhold til naboskapet rundt anlegg som kan utgjøre en fare for storulykke. Dette gjelder både informasjon om pågående aktiviteter, tilhørende risiko og forholdsregler ved ulykkessituasjoner. Slik informasjon skal gis i lettfattelig form og jevnlig oppdateres. Dette er en utvidet plikt for virksomheten i forhold til dagens situasjon. Det understrekes at det her dreier seg om forhåndsinformasjon, og at informasjon om særskilte tiltak og forholdsregler under en ulykke gis av aksjonsledelsen.

Til § 33 Uttalerett for befolkningen om virksomhet med storulykkespotensiale

Bestemmelsen gir publikum i nærheten av en planlagt virksomhet med storulykkespotensiale en utvidet adgang til å påvirke beslutninger om lokalisering av ny virksomhet med storulykkespotensiale og tilhørende sikringstiltak og beredskap. Det samme gjelder i forhold til eksisterende virksomhet for så vidt gjelder sikringstiltak og beredskap. Det vil være naturlig at uttaleretten sikres gjennom allerede etablerte medvirkningsmekanismer fastsatt i plan- og bygningslov, offentlighetslov, forurensningslov m.fl., men forutsetter i tillegg en mer aktiv oppfølgning både fra virksomhetenes og myndighetenes side overfor befolkningen i områdene rundt en slik virksomhet. Bestemmelsen forutsettes i nødvendig utstrekning utfylt av forskrifter.

Til § 34 Arbeidstakere

Bestemmelsen understreker det selvstendige ansvar som påligger alle arbeidstakere til å gjennomføre arbeidsoppgavene i samsvar med gjeldende sikkerhetsbestemmelser, både lov- og forskriftsfestede og interne prosedyrer, samt å samarbeide med ledelsen for å fremme sikkerheten i virksomheten.

Til § 35 Krav til produkter

Bestemmelsen slår fast at ansvaret for sikre og formålstjenlige produkter påligger både produsenter, leverandører, importører og markedsførere. Kravet til produkter går lenger enn produktkontrolloven i og med at også formålstjenlighet er omfattet. Dette betyr for eksempel at Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern vil kunne stille krav til funksjonaliteten ved røykvarslere, sprinkleranlegg, håndslokkere, personlig verneutstyr m.m., det vil si produkter som normalt ikke utgjør en forbrukerrisiko.

Til § 36 Merking

Bestemmelsen omfatter enhver form for nødvendig merking, f.eks. advarsels- og faremerking, CE-merking og transportmerking. Kravene vil omfatte enhver innretning som enten i seg selv eller på grunn av sitt innhold forutsettes merket. CE-merket er eksempelvis bare en bekreftelse på at produktet tilfredsstiller visse grunnleggende sikkerhetskrav fastsatt i EU-direktiver, mens advarsels- og faremerking gjennomføres på grunn av innholdets farlige egenskaper. Krav om faremerking av forbrukerprodukter, f.eks. fyrverkeri, forutsettes derfor normalt hjemlet i produktkontrolloven, jfr. kommentaren til § 2. Bestemmelsen forutsetter at de detaljerte krav til merking fastsettes i forskrifter.

Til § 37 Gebyr

Bestemmelsen viderefører ordningen i lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer med avgift for tilsyn etter loven. I utkastet benyttes begrepet gebyr, da det her først og fremst vil være tale om betaling for de forebyggende tilsynsoppgaver som myndighetene gjennomfører. Forslaget legger til grunn at det er departementet som skal fastsette at slikt gebyr skal kunne kreves. Gebyret er ikke ment å dekke mer enn de faktiske kostnadene ved tilsynet. Bestemmelsen går lenger enn de tre gamle lovene på brannvernområdet ved at den åpner for at det kan kreves gebyr også for tilsyn som utføres av det kommunale brannvesen. Det forutsettes dessuten i annet ledd at kommunene gjennom lokal forskrift selv kan fastsette slike selvkostbaserte gebyrer for brannvesenets gjennomføring av feiing. Brannvesenets oppgaver i akuttfasen er ikke ment å skulle gebyrlegges. For frivillige servicetjenester som en kommune tillegger brannvesenet, kan kommunen selv fastsette betalingssatser.

Til § 38 Erstatning for deltakelse i brannvesenets rednings- og slokkearbeid

Bestemmelsen viderefører de grunnleggende prinsipper om at tvangsmessig deltagelse i innsats og ethvert inngrep eller rekvisisjon fra brannvesenets leder i denne forbindelse skal kompenseres fullt ut, men er forenklet vesentlig i forhold til eksisterende brannvernlovs §§ 29-31. Det forutsettes at kommunen har en plikt til å yte slik kompensasjon umiddelbart i første hånd, selv om slik kompensasjon eventuelt også kan kreves gjennom forsikringsoppgjøret for den aktuelle brann eller ulykke. Det anses mest hensiktsmessig at de mer detaljerte kompensasjonsbestemmelser fastsettes i forskrift.

Til § 39 Kompensasjon og utgiftsfordeling mellom kommuner

Bestemmelsen samler en del av bestemmelsene om utgiftsfordeling mellom kommuner i gjeldende brannvernlovs §§ 30 og 32. Det vil selvsagt være adgang for to eller flere kommuner å avtale at kompensasjonsreglene kommunene imellom skal være annerledes enn fastsatt i loven.

Til § 40 Pålegg og forbud mot bruk

Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene adgang til å gi de pålegg som er nødvendige for å kunne gjennomføre loven og forskrifter fastsatt med hjemmel i denne. Bestemmelsen gir også adgang for tilsynsmyndighetene til på nærmere angitte forutsetninger å fastsette forbud mot bruk av en bygning, et produkt eller en innretning m.v. som er underlagt tilsyn. Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene rett til å kreve bistand fra politiet for å sikre gjennomføringen av påleggene.

Til § 41 Tilbakekall av produkt

Bestemmelsen tar sikte på etablere en klar hjemmel for tilsynsmyndigheten til å tilbakekalle et produkt fra markedet dersom dette viser seg ikke å tilfredsstille sikkerhetsmessige eller andre krav som er satt til dette gjennom lov eller forskrift.

Til § 42 Tvangsmulkt

Denne bestemmelsen får nå et generelt anvendelsesområde, fra tidligere å bare gjelde for brannvernloven. Dessuten innfører den et nytt prinsipp om at tvangsmulkt også kan fastsettes som en engangssum for enkeltstående overtredelser. I likhet med forurensningsloven innebærer utkastet at tvangsmulkt også skal kunne fastsettes før overtredelse av loven er oppdaget, det vil si at selve overtredelsen av f.eks. et vilkår i en tillatelse utløser betalingsplikten dersom tvangsmulkten er direkte knyttet til vilkåret.

Til § 43 Tvangsfullbyrdelse

Bestemmelsen sikrer at tilsynsmyndighetene skal kunne tvangsgjennomføre ikke oppfylte pålegg etter utløpet av den frist som er satt for oppfyllelse. Slik tvangsgjennomføring kan da utføres for eiers m.v. regning. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten rett til å kreve bistand fra politiet for å sikre gjennomføringen av slike pålegg. Siste ledd hjemler tvangsgjennomføring straks dersom forholdet åpenbart kan lede til brann, eksplosjon eller annen ulykke.

Til § 44 Klage

Bestemmelsen legger opp til en klageordning som baserer seg på forvaltningslovens system med ett-trinns klageadgang. Dette innebærer at departementet er klageinstans for vedtak som fattes av den sentrale tilsynsmyndigheten eller av andre som måtte være tillagt vedtaksfullmakt etter § 6 annet eller tredje ledd. Det legges opp til at det er Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern som skal være klageinstans for vedtak fattet av kommunestyret selv eller når fylkesmannen måtte ha fattet vedtak i medhold av § 39. For øvrige vedtak fattet av kommunen gjelder den generelle regel i forvaltningslovens § 28 annet ledd, det vil si at kommunestyret eller en særskilt klagenemd er klageinstans.

Til § 45 Straff

Bestemmelsen er selvforklarende. Utvalget har ikke funnet grunn til å endre strafferammen. Overtredelser av loven vil normalt også rammes av andre straffebud i straffeloven.

I annet ledd presiseres at det også vil være straffbart å hindre tilsynsmyndighetene i gjennomføringen av tilsyn etter loven.

Til § 46 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen gir nødvendige overgangsordninger for tillatelser, forskrifter m.v. etter den gamle lovgivningen.

Til § 47 Ikrafttredelse

Loven vil forutsette en del nye forskrifter som må være på plass før loven kan settes i kraft, og den forutsettes derfor å tre i kraft etter Kongens nærmere bestemmelse.

Til § 48 Oppheving av/endring i andre lover m.v

Bestemmelsen trekker opp den nye lovens forhold til øvrig eksisterende lovgivning.