4 Forvaltning og gjeldende rett

4.1 Forvaltning

Kommunal- og regionaldepartementet har det overordnede myndighetsansvaret for brannvernet i Norge. I henhold til gjeldende lovgivning skal departementet blant annet fastlegge mål, prinsipper og retningslinjer for tiltak mot brann, gi forskrifter og tillatelser og være klageinstans over vedtak truffet av de ytre etater.

Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) er departementets faglige organ på brannvernområdet, og har blant annet til oppgave å påse at både enkeltindividets og samfunnets trygghetsbehov blir ivaretatt. Ansvarsområdet omfatter både forebyggende og beredskapsmessige tiltak i forbindelse med brann, eksplosjon, landtransport av farlig gods samt væsker og gasser under trykk. DBE fører tilsyn med de kommunale brannvesen, med bygging og drift av industribedrifter, tankanlegg m.m. hvor brannfarlige eller eksplosive varer inngår og med at landtransport av farlig gods skjer på en sikker måte.

DBE er av departementet delegert myndighet til å fastsette forskrifter samt utferdige tillatelser og godkjenninger. Direktoratet er også klageinstans for vedtak fattet av kommunestyret.

På lokalnivået er det kommunene ved brannvesenene som fører tilsynet med brann- og eksplosjonsvernlovgivningen. Først og fremst gjelder dette brannteknisk tilsyn med bygninger og andre objekter som utgjør en særlig risiko for brann samt tilsyn med visse aktiviteter knyttet til brannfarlige og eksplosive varer. I tillegg har kommunene ved brannvesenene beredskapsoppgaver knyttet til brann og redning. Brannvesenet påtar seg dessuten i stor grad andre oppgaver, som for eksempel ambulansekjøring, trygghetsalarmering, overvåking av tekniske anlegg m.v. Brannvesenets oppgaver og organisering, er foruten i brannvernloven, nærmere definert i forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn (1990), forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen (1995) og forskrift om feiing og tilsyn med fyringsanlegg (1998).

Viktige tilgrensende områder forvaltes av Justisdepartementet og Miljøverndepartementet.

Justisdepartementet har ansvar for samordning av den organiserte redningstjenesten og for kriseplanlegging og sivilt beredskap. Viktige aktører i den praktiske gjennomføringen av dette arbeidet er politiet, redningssentralene, Direktoratet for sivilt beredskap, Sivilforsvaret og fylkesmennene.

Med redningstjeneste forstås den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilte opprettede organer eller ved særskilte tiltak. Redningstjenesten er i Norge etablert som en funksjon istedet for en institusjon, i motsetning til det som er vanlig i en rekke andre land. Begrunnelsen for dette er blant annet Norges topografi, store avstander og spredt bosetting. Vi har to hovedredningssentraler, en i Bodø og en i Stavanger. De lokale redningssentraler er integrert i landets 54 politidistrikter og hos sysselmannen på Svalbard. Konseptet tar sikte på en effektiv utnyttelse av såvel offentlige som private ressurser. Justisdepartementet har ansvaret for den administrative samordningen og hovedredningssentralene. De to hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler har ansvar for den operative samordningen av redningstjenesten. Denne utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats. Tjenesten er integrert, og omfatter alle typer redningsaksjoner; sjø-, land-, og flyredning.

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for forvaltningen av forurensningsloven, reguleringsbestemmelsene i plan- og bygningsloven og de helse- og miljørettede aspekter av produktkontrolloven. De viktigste aktørene i gjennomføringen av oppgaver etter disse lovene er Statens forurensningstilsyn og fylkesmennenes miljøvernavdelinger. I tillegg til å være en overordnet tilsynsmyndighet på forurensningsområdet, er Statens forurensningstilsyn også tillagt ansvar for statlig innsats ved oljeforurensning og stiller krav til kommunenes beredskap mot akutt forurensning. Andre viktige tilgrensende forvaltningsområder fremgår av fremstillingen i kap. 6.

Figur 4.1 skisserer hovedkonturene av organiseringen av offentlig tilsyn innen helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, samt beredskap i Norge.

4.2 Lov om brannvern m.v.

Lov om brannvern av 5. juni 1987 er den sentrale loven på brannvernområdet i Norge.

Formålet med loven er å sikre mennesker, dyr og materiell verdier mot brann, og å begrense skadevirkningene i branntilfeller og i andre akutte ulykkessituasjoner. Loven omfatter den sentrale og lokale organiseringen av brannvernarbeidet i Norge, og inneholder materielle bestemmelser om forebyggende og beredskapsmessige tiltak i forbindelse med brann. Loven regulerer også brannvesenenes innsats i forbindelse med andre akutte ulykkessituasjoner enn brann, slik som bistand ved bilulykker eller akutt forurensing.

Lovens organisatoriske bestemmelser fastsetter hvilke sentrale og kommunale organer som forvalter brannvernlovgivningen. De viktigste er kravene til brannvesenets oppgaver og bemanning, feiervesenets oppgaver og organisasjon, samt krav til kommunale brannordninger og interkommunale samarbeidsordninger.

I henhold til brannvernloven, er det kommunestyrets oppgave å påse at kommunen har en fastsatt brannordning, som sikrer at brann- og feiervesenet er bemannet, organisert og utstyrt slik at de lovpålagte oppgavene kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte.

Kommunen står relativt fritt med hensyn til organiseringen av både det forebyggende brannvernet og beredskapen innenfor de rammer som er fastsatt gjennom forskriften om organisering og dimensjonering av brannvesen. Den enkelte kommune kan velge å ivareta alle oppgaver selv, eller inngå avtale med andre kommuner om etablering av felles funksjoner i varierende omfang. Videre er det gitt anledning til å inngå avtaler om at større bedrifter med industribrannvern, Forsvarets avdelinger o.l. kan ivareta slokkeberedskapen på kommunenes vegne. Alle slike avtaler skal i dag godkjennes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Gjeldende forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen setter krav både til det forebyggende brannvernarbeidet og utrykningsberedskapen, og den forutsetter at kommunene søker samarbeid over kommunegrensene for å optimalisere ressursutnyttelsen.

Lovens øvrige materielle krav knytter seg primært til plikter i forbindelse med forebyggende brannvern, for eksempel krav til forebyggende brannverntiltak i bygninger m.v. og krav til gjennomføring av brannsyn, samt til alminnelige plikter ved brann og andre akutte ulykkessituasjoner.

Brannvernloven hjemler også diverse godkjenningsordninger, blant annet for rednings-, sloknings- og varslingsutstyr og verneutstyr og utstyr for innredning.

Loven utfylles av forskrifter.

4.3 Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk

Lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk av 21. mai 1971 omfatter olje, petroleumsprodukter og andre brannfarlige væsker og gasser, samt andre væsker og gasser under trykk, for eksempel klor, svoveldioksid og ammoniakk.

Formålet med loven er å sikre at enhver omgang med brannfarlige varer og med væsker og gasser under trykk skjer under forhold som medfører minst mulig risiko for ulykker og uhell, både i arbeids- og dagliglivet. Loven omfatter alle former for håndtering av varene, både tilvirkning, oppbevaring, transport, bruk, lasting, lossing, avfallshåndtering m.m.

Loven etablerer de materielle krav og de administrative ordninger, som er nødvendige for å påse at slik omgang skjer på lovlig og betryggende måte. Blant annet legger loven opp til et omfattende system med tillatelser og godkjenninger fra tilsynsmyndighetenes side, hvorav de viktigste omfatter:

• Driftstillatelse for alle bedrifter som tilvirker eller bearbeider brannfarlige varer (behandlingsbedrifter)

• Oppbevaringstillatelse for tankanlegg hvor det oppbevares større mengder brannfarlige varer

• Tillatelse til omtapping

• Tillatelse til transport i rørledning på land

• Godkjenning av apparater, beholdere m.v. som brukes til tilvirkning, oppbevaring og transport av brannfarlige varer

• Godkjenning av tankkjøretøyer og førere av slike

I loven er det gitt konkrete krav til hvilke sikkerhetsmessige forhold som må være ivaretatt i tilknytning til de aktuelle tillatelser og godkjenninger. Loven gir også tilsynsmyndighetene vide fullmakter til å stille vilkår i forbindelse med dette.

Loven retter seg imot enhver som har befatning med brannfarlige varer eller gasser og væsker under trykk i forbindelse med de aktiviteter som er omfattet av loven. Loven utfylles av detaljforskrifter på alle sentrale områder.

4.4 Lov om eksplosive varer

Lov om eksplosive varer av 14. juni 1974 omfatter sprengstoff, krutt, ammunisjon, fyrverkeri, tennmidler og andre eksplosiver.

Formålet med loven er å sikre at enhver omgang med eksplosive varer skjer under forhold som medfører minst mulig risiko for ulykker og uhell. Loven omfatter enhver håndtering av eksplosivene, herunder tilvirkning, oppbevaring, transport, innførsel, utførsel, handel, bruk, tilintetgjøring (destruksjon) m.m.

Loven etablerer de materielle krav og administrative ordninger som er nødvendige for å påse at omgang med eksplosiver skjer på en lovlig og betryggende måte. Loven legger blant annet opp til et omfattende system med tillatelser og godkjenninger fra tilsynsmyndighetenes side, hvorav de viktigste omfatter:

• Tillatelse til tilvirkning av eksplosiver og endringer i prosesser og utstyr i sprengstoffindustrien

• Tillatelse til oppbevaring

• Tillatelse til import, eksport og overføring

• Godkjenning av all eksplosiv vare som skal benyttes i Norge

• Godkjenning av maskiner, apparater og utstyr som anvendes til oppbevaring, salg, bruk eller transport av eksplosiver

• Godkjenning av bruker av eksplosiver (skytebaser)

• Godkjenning av kjøretøy og fører for transport av eksplosiver

Loven gir konkrete krav til hvilke sikkerhetsmessige forhold som må være ivaretatt i tilknytning til de aktuelle tillatelser og godkjenninger, og gir tilsynsmyndighetene vide fullmakter til å stille vilkår i forbindelse med dette.

Loven retter seg mot enhver som har befatning med eksplosiver i alle de aktiviteter som omfattes av loven. Loven utfylles av detaljforskrifter på alle sentrale områder.

4.5 Landtransport av farlig gods

Som nevnt i pkt. 2.2, forvalter Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern regelverket om landtransport av farlig gods, dels etter bestemmelser i lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer og dels etter vegtrafikklov og jernbanelov. Det er fastsatt forskrifter om transport av farlig gods på veg og jernbane. I det vesentlige er bestemmelsene om slik transport basert på internasjonale avtaler og rekommandasjoner. Direktoratets myndighet i forbindelse med transport av farlig gods omfatter alle de 9 såkalte transportklasser etter FNs anbefalinger. I tillegg til direktoratet, kan vegkontor, politi og tollvesen kontrollere transport av farlig gods på veg. Tilsvarende gjelder for jernbanetransport, med unntak for vegmyndighetene. Direktoratet kan hos foretak også kontrollere andre forhold som har direkte tilknytning til transport av farlig gods.