1 Oversikt over lovgivning m.v. knyttet til brann og redning, samt forebygging av ulykker med farlige stoffer i andre land.

I det følgende gis kortfattede sammendrag av aktuell lovgivning og forvaltning i en del andre land. Mer utførlige rapporter følger som utrykt vedlegg.

1.1 Sverige

1.1.1 Redningstjenesten

Räddningstjänstlagen av 19. desember 1986 regulerer hvordan Sveriges redningstjeneste skal organiseres og drives. I tillegg inneholder loven bestemmelser om ulykkes- og skadeforebyggende tiltak.

Försvarsdepartementet har det overordnede ansvaret for redningstjenesten i Sverige, mens Helsedepartementet har ansvaret for ambulansevirksomhet og katastrofemedisin.

Räddningsverket er den sentrale tilsynsmyndigheten i henhold til räddningstjänstlagen, og den sentrale forvaltningsmyndigheten for landtransport av farlig gods, beskyttelsestiltak for befolkningen, redningstjenesten samt ulykkes- og skadeforebyggende tiltak i henhold til redningstjenesteloven.

Den statlige redningstjenesten består av fjell-, fly- og sjøredningstjenesten med henholdsvis politiet, Luftfartsverket, og Sjøfartsverket som ansvarlige myndigheter.

På lokalt nivå er det kommunene som er ansvarlig for redningstjenesten. I hver kommune skal det finnes en kommunal redningsnemnd og et redningsvesen med en redningssjef. Det er imidlertid en økende tendens til samarbeid mellom kommunene, også over fylkesgrensene. De samarbeidende kommunene kan gå sammen og lage egne kommuner eller såkalte kommunalforbund på ulike fagområder. Det er i dag ca 260 redningstjenestekommuner i Sverige. Private redningsvesen finnes ikke.

På den forebyggende siden har den kommunale redningsnemden ansvaret for at det utføres regelmessig brannsyn og feiing.

I hver kommune skal det utarbeides en redningstjenesteplan, og det er kommunene selv som gjennom en dialog med Räddningsverket bestemmer nivået på den kommunale redningstjeneste. Räddningsverket anmoder kommunene om å legge risikoanalyser til grunn for redningsplanene, men dette gjøres kun i liten grad. Räddningsverkets tilsyn med kommunene skjer igjennom redningsplanene, mens det faktiske tilsynet utføres av länsstyrelsen.

De kommunale redningssjefene leder redningsvesenets virksomhet i kommunen, og kan ved behov rekvirere alle tilgjengelige ressurser, både statlige og private. Länsstyrelsen eller en annen statlig myndighet skal ta over ledelsen når det er nødvendig å samordne kommunal og statlig redningstjeneste, eller samordne statlig redningstjeneste med ambulansevirksomhet. Regjeringen skal også ved spesielle tilfeller kunne overta ansvaret for redningstjenesten.

Staten erstatter kommunens kostnader knyttet til redningstjenesten, når utgiftene overstiger et visst nivå. Ved oljeulykker dekker staten kostnadene ved den kommunale redningsinnsatsen fullt ut.

Sivilforsvarsvirksomheten er i Sverige integrert i den ordinære redningstjenesten, hvor de enkelte sivile myndigheter har ansvaret for planleggingen innen sitt ansvarsområde. Ved krigsfare eller krig overtas redningsnemdens oppgaver av kommunalstyrelsen og redningsvesenets oppgaver overtas av sivilforsvarsorganisasjonen i kommunen.

1.1.2 Vern mot ulykker med farlige stoffer

Svenske bestemmelser knyttet til fare for storulykker finnes i räddningstjänstlagen med tilhørende forskrift, lagen om brandfarliga och explosiva varor, og i forskrifter hjemlet i arbetsmiljöförordningen og lagen om kemiska produkter.

Arbetarskyddsstyrelsen, Naturvårdsverket, Statens räddningsverk samt Sprängämnesinspektionen er de fire sentrale myndighetene på området.

Arbetarskyddstyrelsens ansvarsområde er knyttet til arbeidstakernes miljø innenfor bedriftens anleggsområde, mens Sprängämnesinspektionen er den sentrale forvaltningsmyndighet for spørsmål vedrørende brannfarlige og eksplosive varer.

Den kommunale nemnden som har ansvaret for räddningstjenesten foretar det lokale tilsynet av brannfarlige varer, mens Sprängämnesinspektionen har det sentrale tilsynsansvaret på dette området for hele Sverige. Ved behov bistår Sprängämnesinspektionen de lokale myndighetene i deres tilsynsarbeid. For visse teknisk kompliserte bedrifter, naturgassledninger og forsvaret har Sprängämnesinspektionen det hele og fulle tilsynsansvaret

Når det gjelder eksplosive varer fører Sprängämnesinspektionen tilsyn med samtlige svenske tilvirkere og med forsvaret. Det er politiet som har det lokale tilsynet med oppbevaring, import og handel med eksplosive varer som ikke skjer i tilknytning til tilvirkning. I kompliserte tilfeller bistår Sprängämnesinspektionen politiet.

Räddningsverket har ansvaret for transport av farlig gods, men det er Sprängämnesinspektionen som er tilsynsmyndighet for de fleste farlige stoffene.

Sprängämnesinspektionen arbeidsområde berører mennesker såvel innenfor som utenfor en bedrifts anleggsområde. Derimot inngår ikke det ytre miljøet i Sprängämnesinspektionens ansvarsområde, som kun ivaretar vern mot skader på grunn av brann eller eksplosjon. Miljøpåvirkning i det ytre miljøet f. eks forurensingsutslipp som følge av brann eller eksplosjon er en såkalt sekundær skade som faller inn under Naturvårdsverkets ansvarsområde.

Naturvårdsverket er den sentrale myndighet for spørsmål om miljøvern, og den sentrale tilsynsmyndighet i henhold til Miljøskyddslagen. Naturvårdsverket er også sentral tilsynsmyndighet etter Lagen om kemiska produkter når det gjelder håndtering av farlige stoffer som har betydning for det ytre miljøet. Naturvårdsverkets ansvarsområde omfatter det ytre miljøet, herunder menneskene, i nærheten av en bedrift. I en akuttsituasjon er hovedoppgaven å bistå i spørsmål som omhandler det ytre miljøet, men har ikke noe operativt ansvar. En viktig del av Naturvårdsverkets oppgaver er sanering.

Länstyrelsen utøver det daglige tilsynet etter miljøvernlovgivningen og loven om kjemiske produkter innen länet. Det fortløpende tilsynet kan delegeres videre til en miljønemd eller til annen kommunal nemnd.

For å lette arbeidet myndighetene imellom er det satt ned en ekspertkomité med representanter fra de aktuelle myndighetene som skal samordne spørsmål omkring tilpasning av reglene mellom de ulike myndighetene, utarbeide en policy og strategi for spørsmål som dreier seg om risiko- og sikkerhetsanalyser, konsekvensanalyser, vurdering av innsendte rapporter samt utgjøre en ressurs og støttefunksjon for de regionale og lokale myndighetene.

1.2 Danmark

1.2.1 Katastrofeberedskap

Beredskapsloven av 23. desember 1992 regulerer den danske katastrofeberedskapen i både krig og fred. Indenrigsministeriet har det overordnede ansvaret for katastrofeberedskapen.

Katastrofeberedskapen er bygget opp med en kommunal og en statlig regional beredskap til innsats både under fred og krig, samt med en sentral styrelse til styring og planlegging av beredskapen.

Beredskabsstyrelsen leder den statlige redningsberedskapen og har bla. til oppgave å gi råd til Indenrigsministeriet og andre myndigheter i spørsmål om beredskapsforhold. De utarbeider regler, retningslinjer m.v. om redningsberedskapet og den sivile beredskapen, og gir råd til de kommunale redningsberedskap og til myndighetene som er ansvarlig for den sivile beredskapen.

Etter delegasjon fra Indenrigsministeriet fører Beredskabsstyrelsen tilsyn med det kommunale redningsberedskapet. Ved en krig eller krise skal Beredskabssyrelsen ivareta den overordnede, operative ledelsen av redningsberedskapet

Beredskabsstyrelsen koordinerer også planleggingen av den sivile beredskapen og gjennomfører den del av planleggingen som ikke påhviler andre myndigheter.

Ved beredskapsloven av 1992 ble brannvesenets og sivilforsvarets beredskap endret slik at oppgavene i fredstid ble retningsgivende for katastrofeberedskapens organisasjon, størrelse og funksjon. De krigsmessige oppgavene er således kun en naturlig overbygning av de fredsmessige oppgavene.

Kommunalbestyrelsen er ansvarlig for det kommunale redningsberedskapet, som skal kunne yte en forsvarlig innsats ved brann eller overhengende fare for brann, rasulykker, togulykker, flyulykker til lands, skipsulykker ved kai, naturkatastrofer og akutte uhell med farlige stoffer på landjorden, i vannløp og havner. I tillegg skal de ha en innkvarterings- og forpleiningstjeneste.

Beredskabsloven åpner for at Innenriksministeren kan bestemme at redningsberedskapet i visse kommuner skal kunne yte en øyeblikkelig og mer omfattende innsats mot følgene av krigshandlinger. I dag er det ca. 40 kommuner, som har en slik utvidet beredskapsplikt.

Kommunens redningsberedskap skal kunne ivareta førsteinnsatsen ved en ulykke. Dersom dette ikke er tilstrekkelig kan det suppleres med bistand fra naboberedskaper, interkommunale beredskaper eller fra det statlige regionale redningsberedskapet.

Under en krise eller krig vil sykehusberedskapen inngå i redningsberedskapet og politimesteren vil inngå som ansvarlig for det statlige lokale redningsberedskapet.

Det kommunale redningsberedskapets oppgaver kan utføres ved at kommunalbestyrelsen inngår avtaler med en annen kommunalbestyrelse, et privat redningsselskap eller frivillig brannvern.

Omlag 50% av kommunene i Danmark har overlatt det kommunale redningsberedskapets oppgaver til Falcks Redningskorps. Avtalene med Falck omfatter imidlertid kun innsats ved ulykker. Forebyggende virksomhet er en kommunal oppgave som ikke kan settes bort.

Kravene til dimensjonering av det kommunale redningsberedskapet fastsettes av Innenriksministeriet. Selv om formålet med Beredskapsloven dekker andre ulykker enn brann, er dimensjoneringsgrunnlaget brann og akutte uhell med farlige stoffer. Kommunene skal imidlertid ha supplerende utstyr, men det er ikke detaljert bestemt hva dette skal være.

For å sikre en samlet planlegging, skal kommunene utarbeide en samlet beredskapsplan, som skal gjelde både i krig og fred. De ressurser som inngår i kommunens fredstidsberedskap kan inngå i de samme funksjoner i den krigsmessige beredskap. Amtkommunene skal utarbeide en samlet beredskapsplan som dekker amtskommunale sektorer som helse- og sosialområdet, veivesen, miljø, transport, vannforsyning m.m . Planen utarbeides i samråd med politi, fylkeskommune, beredskapssentra, sivilregionen, og skal sendes Beredeskapsstyrelsen til orientering, ikke godkjenning. Det er ikke noe krav om at det skal foreligge risikoanalyser som grunnlag for planene.

Det statlige redningsberedskapet skal kunne løse de samme oppgaver som det kommunale, men er ment å være et supplement når ulykken overstiger det kommunen selv klarer og håndtere. Det samme gjelder ved krig. Det statlige redningsberedskapet er delt inn i 7 regioner med ett beredskapssenter i hver region. Kommunene kan ved behov rekvirere assistanse fra disse beredskapssentralene. Ved innsats mot brann eller andre akutte ulykker ytes denne assistansen vederlagsfritt.

Det sivile beredskapets oppgaver er å planlegge og treffe foranstaltninger med henblikk på at samfunnets funksjoner kan videreføres under krise eller krig, samt yte støtte til de øvrige delene av totalforsvaret.

For å kunne ivareta en administrasjon på et regionalt nivå under en krise eller krig er en rekke statsamter utpekt til å kunne overta funksjonen som en særlig sivil regionsadministrasjon, en sivilregion. Sivilregionen er en stabsorganisasjon, som ledes av en statsamtsmann utpekt av innenriksministeren. Et av hovedformålene med sivilregionen er å kunne fremme samarbeidet mellom totalforsvarets myndigheter på det regionale nivå. Det er 7 sivilregioner, som har sammenfallende grenser med forsvarets-, politiets- og redningsberedskapets regioner

Sivilregionen hovedoppgave under en krig eller krise er å prioritere og koordinere bruken av regionens sivile ressurser. Sivilregionen skal også samle og formidle informasjon om situasjonen innenfor det sivile beredskap i regionen. Den skal også inngå i totalforsvarssamarbeidet med de øvrige regionale totalforsvarsmyndighetene.

I fredstid består sivilregionen av få medarbeidere som blant annet har til oppgave å utarbeide en plan for aktivering og etablering av sivilregionen under krise eller krig, og å ivareta koordineringen av den sivile beredskapsplanleggingen med de øvrige regionale myndighetene og med den kommunale og amtskommunale sivile beredskapsplanleggingen.

Beredskabsstyrelsen rådgir kommunene i spørsmål knyttet til for eksempel brannfarlige virksomheter, brannforebyggende tiltak, utdannelse av beredskapspersonell og om innkjøp av materiell. Beredskabsstyrelsen fører tilsyn med virksomheter som fremstiller eksplosiver, selv om forvaltningsansvaret for eksplosivlovgivningen er underlagt Justitsministeriet. Styrelsen fører også tilsyn med atomanlegg og ivaretar internasjonalt samarbeid samt forskning og utvikling på området.

1.3 Finland

1.3.1 Redningstjenesten

Redningstjenesten i Finland reguleres i hovedsak i fredstid av Lagen om brand- och räddningsväsen fra 1975, og i krig av Befolkningsskyddslagen.

Inrikesministeriet har den øverste ledelsen, koordinering og tilsyn med redningstjenesten i Finland. Andre myndigheter med direkte ansvar for ulike sektorer innen redningstjenesten er Inrikesministeriets politiavdeling og grensevaktavdelingen, Sosial- og helseministeriet, Miljøministeriet, Luftfartsverket og Strålesikkerhetssentralen.

I länene ledes og overvåkes redningstjenesten av länstyrelsens redningsbyråer.

Staten har ansvaret for den alminnelige utviklingen av redningstjenesten, for opprettholdelsen av et riksdekkende overvåknings- , alarmerings- og ledelsessystem, for redningsvesenets yrkesrettede grunnutdanning, og andre allmenne oppgaver.

Det er imidlertid kommunene som har det grunnleggende ansvaret for redningstjenesten. Brannvesenet er selve bærebjelken i den finske redningsorganisasjonen, og har den koordinerende ledelsen ved brann, eksplosjon, oljeutslipp på land og innsjøer, ras, trafikkulykker, gass- eller væskeutslipp, radioaktivt utslipp, oversvømmelse samt andre naturulykker. Brannvesenet deltar også ved søk etter forsvunnene personer, bekjempelse av oljeutslipp til sjøs, og de driver ambulansevirksomhet.

Det er ikke private brannvesen i Finland, men en rekke frivillige.

Brannsjefen har ledelsesansvaret ved de fleste typer ulykker med unntak av sjøulykker, søk etter forsvunnene personer og flyredning. Ved store ulykker vil det være brannsjefen i den samarbeidende region som tar ansvaret. Det er også mulig at Inrikesministeriet kan overta ledelsen av en stor ulykke.

Når det gjelder dimensjonering av brannvesenet er det gitt visse allmenne prinsipper for dette i lovgivningen, i tillegg er det gitt retningslinjer fra Inrikesministeriet .

Staten dekker ca 20-50% av kostnadene ved materiellanskaffelse til brann- og redningsvesenet

Det foreligger utkast til en ny redningslov som ennå ikke er vedtatt av Riksdagen. Den største prinsipielle forandringen i utkastet til ny redningslov er at loven om brann- og redningsvesenet og befolkningsskyddslagen foreslås slått sammen. Dette med bakgrunn i at det er de samme myndighetene som i praksis har ansvaret både i krig og fred.

Det vil fortsatt være egne lover for sjøredning og oljebekjemping .

Når det gjelder organsieringen av brann- og redningsvesenet, tar utkastet utgangspunkt i et grunnleggende sikkerhetsbehov. Ved å foreta risikoanalyser skal kommunene finne frem til hvilke risikofaktorer som er relevante for derigjennom å fastlegge det nødvendige servicenivået på redningstjenesten. I servicenivået skal det også inngå tiltak for å forebygge ulykker. Alt dette skal fremkomme av kommunens redningstjenesteplan.

I henhold til lovforslaget skal redningsmyndighetene i fremtiden også ha et større ansvar for forebygging av ulykker, og da ikke bare for brann.

1.3.2 Säkerhetsteknisksentralen TUKES

Säkerhetsteknisksentralen TUKES, er en ekspertorganisasjon underlagt det finske Handels- og industriministeriet. Deres målsetting er å beskytte liv og helse, forebygge eiendoms- og miljøskader, og å ivareta forbrukernes interesser når det gjelder nøyaktigheten av de målinger/veiinger som utføres i handelsvirksomheten.

TUKES’ hovedaktiviteter består i å granske planer og sikkerhetsrapporter, gi tillatelser og produktgodkjenninger, føre kontroll med at personer som er ansvarlig for bestemte aktiviteter har den nødvendige kunnskap, sertifisere operatører som installerer eller inspiserer bestemte installasjoner, foreta inspeksjoner, tester, markedskontroll med bestemte produkter, for eksempel fyrverkeri, samt føre tilsyn med bestemte anlegg/ virksomheter. TUKES deltar også i regelverksutviklingen og utgir veiledende retningslinjer. De fungerer også som rådgiver for virksomheter og privatpersoner.

Prosessikkerhetsenheten i TUKES arbeider spesielt med sikkerheten knyttet til industriens håndtering og lagring av farlige stoffer herunder LPG og naturgass, oljefyrte installasjoner, produkter håndtering av eksplosiver, gruvedrift og transport av farlig gods. I tillegg foretar de kvalitetskontroll av sement og fører tilsyn med våpen og ammunisjon.

1.4 Nederland

1.4.1 Katastrofehåndtering

Innenriksdepartementet har ansvaret for brannvesenet, katastrofehåndtering og organiseringen av medisinsk assistanse ved katastrofer i Nederland.

De sentrale lovene på dette området er the Fire Service Act, the Disaster Act og the Act on Medical Assistance in Times of Disaster.

Kommunene har ansvaret for det lokale brannvesenet og for oppbygningen og vedlikehold av et regionalt brannvesen, katastrofehåndtering, utarbeidelse av katastrofehåndteringsplaner og beredskapsplaner, og å yte medisinsk hjelp ved katastrofer.

Brannvesenet er selve kjernen i den nederlandske katastrofehåndteringen, og hver kommune skal i utgangspunktet ha et brannvesen, ledet av en lokal brannsjef. Mange av de 625 nederlandske kommunene er små, og har begrensede ressurser til å kunne tilby en normal brannverntjeneste innen kommunen. For å motvirke dette, er kommunene forpliktet til å samarbeide på regionalt nivå. I tillegg til å yte gjensidig bistand, er det regionale brannvesenet ansvarlig for å organisere og koordinere assistansen i tilfeller av større ulykker og katastrofer. Styringen av det regionale brannvesenet ligger i hovedsak hos borgermestrene i de samarbeidene kommunene. Den operative ledelsen ligger hos en regionale brannsjef, ofte brannsjefen i den største kommunen i regionen. I dag er det 39 regionale brannvesen i Nederland.

I lovgivningen er det krav om utarbeidelse av katastofehåndterings- og beredskapsplaner, og provinsiale koordineringsplaner.

Et kommunalt råd har ansvaret for utarbeidelsen av katastrofehåndteringsplan, som kan karakteriseres som et organisasjonskart og system for alarmering

Borgermesteren har ansvaret for å utarbeide beredskapsplaner for hver tenkelig katastrofe. Disse beredskapsplanene skal koordineres med nabokommunenes planer, og sendes provinsens kommissær. Denne har ansvaret for å utarbeide en koordineringsplan for provinsen. Planen skal sendes borgermestrene i provinsen og til departementet.

Borgermesteren har den overordnede kommandoen når det gjelder katastrofehåndtering og å iverksette foranstaltninger ved trussel om en katastrofe. Han får råd fra en katastrofestab med representanter fra brannvesen, politi og helsevesen. Ved store ulykker og katastrofer som påvirker flere kommuner kan borgermesteren i en av de berørte kommuner utpekes som koordinator. Hver borgermester beholder imidlertid den endelige kommandoen og ansvaret for krisehåndteringen innen sin egen kommune. Under normale forhold vil den kommunale brannsjefen ha den operative kommandoen over brannvesenet. Ved større ulykker eller katastrofer ligger ansvaret for den operative ledelsen hos den regionale brannsjefen. Brannsjefen utøver sine forpliktelser innenfor de grenser som borgermesteren setter, og er ansvarlig overfor borgermesteren på hvilken måte samarbeidet skjer.

Ved katastrofer utover lokal karakter kan en regjeringsoppnevnt instruere borgermesteren om hvilken strategi som skal legges til grunn og om nødvendig overta den operative ledelse for hele katastrofeområdet. I særlige tilfeller av hensyn til publikums sikkerhet eller opprettholdelsen av lov og orden, kan Innenriksdepartementet overta koordineringen av katastrofen .

1.4.2 Sikkerhet i forhold til tredje person

For å ivareta publikums sikkerhet ser man i Nederland på en rekke foranstaltninger som tilsammen danner en såkalt sikkerhetskjede.

Det første leddet i denne kjeden (proaction) består i å fjerne strukturelle risikoårsaker. Dette kan for eksempel bestå i å forby visse former for industriell virksomhet i nærheten av boligområder.

Annet leddet består av forebyggende tiltak (prevention). Dette for å forhindre at en allerede eksisterende risiko ikke forårsaker noen ulykke, og for å redusere følgene av en ulykke dersom den skulle inntre.

Det tredje leddet handler om forberedelser til ulykker (preparations). Et viktig element her er å utarbeide planer for krisehåndtering, foreta øvelser og informere publikum om potensielle katastrofesituasjoner.

Det fjerde leddet i kjeden består i selve bekjempelsen av katastrofen. (repression).

Det siste leddet i kjeden er oppfølgingen etter en ulykke (follow-up) , det vil si de tiltak som må settes i verk for å få samfunnet tilbake til normalsituasjonen igjen.

De to grunnleggende målsettingene i en integrert sikkerhetspolitikk er å koordinere tiltakene til de ulike myndighetene og organisasjonene samt koordinere tiltakene i hvert ledd av sikkerhetskjeden.

Kvantifisert risikovurdering ligger til grunn for beslutninger under de to første leddene i sikkerhetskjeden. Ved å vurdere risikoen finner man det mulig å håndtere risikoen og evaluere vurdert risiko. Ved å bruke aksepterte kriterier satt av de politiske beslutningstakerne mener man i Nederland at det er mulig å unngå risikofylte situasjoner.

Hovedpunktene i en kvantifisert risikovurdering er å:

1. Identifisere mulige årsaker til en ulykke

2. Vurdere sannsynligheten for en mulig ulykke

3. Beregne virkningen av en ulykke

4. Bestemme konsekvensene av de beregnede virkningene av en ulykke

Definisjonen av risiko som benyttes ved vurderingen av risiko overfor befolkede områder i nærheten av industriell eller annen aktivitet, er basert på hvor mange mennesker som vil omkomme som en følge av en stor ulykke. Andre skader eller følger av ulykken er ikke lagt inn i risikobegrepet, da dette er meget vanskelig å forutse.

Risikobegrepet består av en vurdering av en individuell risiko og samfunnsrisiko.

Farlig aktivitet blir i Nederland evaluert med hensyn til risikoen ved aktivitene, både ut i fra en individuell – og en samfunnsrisiko. Når en aktivitet er identifisert som farlig, blir risikoen ved denne aktiviteten sammenlignet med det som er en akseptabel risiko. Er risikoen uakseptabel må risikoreduserende tiltak, og/eller sikkerhetssoner etableres for å redusere risikoen til et akseptabelt nivå.

1.5 Storbritannia

1.5.1 Vern mot brann og andre ulykker

Home Office har det overordnede ansvaret for å fremme en effektiv brannverntjeneste og kriseplanlegging i Storbritannia. Home Office utøver ingen operasjonell kontroll med brannvesenet, men de har inspektorater som fører tilsyn med deres aktivitet.

Både politi og brannvesen er administrert og organisert på fylkesnivå. Brannvesenet er gitt en rekke fullmakter direkte i lover fra parlamentet, slik at de lokale myndighetene hverken kan styre eller kontrollere dem.

I henhold til den engelske brannloven av 1947, har de lokale brannvernmyndighetene et ansvar for at det innen deres området er et brannvesen, som er utstyrt til å møte det normale behov. Det er også et krav om at brannregionene i Storbritannia skal samarbeide, og det skal utarbeides planer for dette. Brannvesenet skal ikke bare være dimensjonert for brann, men også kunne takle andre ulykker. Ca 80% av kostnadene ved å holde et brannvesen dekkes av sentrale midler, resten dekkes lokalt.

Med mindre det er livreddende operasjoner, kan brannvesenet i England ta betalt for innsats knyttet til annet enn brann. De kan også ta betalt for innsats knyttet til bilulykker, men dette gjøres i liten grad. De kan imidlertid ikke ta betalt for utrykning til falske alarmer.

Alle Eiendommer i England og Wales er definert i forhold til fire brannrisikogrupper. På bakgrunn av disse brannrisikogruppene settes det nasjonale minstekrav til brannvesenets responstid.

The Fire Certificate brukes som et hovedinstrument i kontrollarbeidet på brannvernområdet. Etter nærmere bestemmelser av the Secretary of State utsteder brannvernmyndighetene dette sertifikatet til bestemte objekter.

Før utstedelsen av sertifikatet kan det f.eks. stilles krav om andre brannverntiltak, øvelser, max antall personer i objektet osv. Hoteller, vertshus, fabrikker, kontorer, butikker, jernbaneområder m.m. dekkes av denne ordningen. Objekter hvor det er liten fare for brann faller ikke under ordningen. For slike objekter er det et krav i lovgivningen at det skal være tilstrekkelige rømningsveier og brannvernutstyr.

Hovedansvaret for håndteringen av ulykker og katastrofer ligger i England på fylkesnivå. Med unntak av kriseplaner utenfor bedriftsområder har ikke de lokale myndighetene noen generell forpliktelse til å planlegge for fredstidskatastrofer. Ved en ulykke består deres rolle i å bistå politi, brann- og ambulansetjenesten.

Politiet blir vanligvis først varslet ved f. eks. en ulykke med farlige stoffer, og de har hovedansvaret for å utøve myndighet og koordinere innsatsmannskapene. Brannvesenet vil imidlertid ha hovedansvaret for selve brannstedet ved brann på en fast installasjon eller ved en trafikkulykke

1.5.2 Vern mot ulykker med farlige stoffer

Health and Safety at Work Act fra 1974 er den grunnleggende loven når det gjelder helse og sikkerhet i Storbritannia. Den omhandler både risiko innenfor og utenfor et bedriftsområde, inkludert risikoen til allmennheten.

I tillegg har man eksplosivloven fra 1875 som gjelder på områder hvor det håndteres eksplosiver.

The Control of Industrial Major Accident Hazards (CIMAH) Regulations fra 1984, implementerer SEVESO-direktivet, og gjelder for industriell virksomhet hvor farlige stoffer, med unntak av radioaktive og eksplosive stoffer, blir produsert, lagret eller brukt. Det er her et krav om at produsenter må kunne fremvise at faren for storulykke er identifisert, og at adekvate foranstaltninger er tatt for å begrense faren for en storulykke, samt konsekvensene av en slik ulykke. Tilleggskrav gjelder for områder hvor mengden farlige stoffer overskrider visse terskler. Tilleggskravene inkludere fremleggelse av sikkerhetsrapport, utarbeidelse av kriseplaner og å informere publikum.

Health and Safety Executive (HSE) ble opprettet i 1974 under the Health and Safety at Work Act, som et ikke- departementalt offentlig organ. Opprinnelig var HSE administrativt underlagt Arbeidsdepartementet, men er idag underlagt Miljødepartementet.

HSE gir hverken tillatelser eller godkjennelser for farlige anlegg, men de håndhever kravene knyttet til sikkerhet, inkludert kriseplanlegging innenfor bedriftsområdene. HSE gir råd til de lokale myndigheter med hensyn til kriser og områderegulering, og påser at de har oppdaterte kriseplaner basert på informasjon fra bedriftene. Det er krav om at HSE skal uttale seg før de lokale myndighetene gir tillatelser til bruk, eller lagring av visse mengder farlige stoffer.

HSE spiller ingen rolle når det gjelder håndteringen av en ulykke når den inntreffer, men kan etter anmodning også her bidra med råd og veiledning.

Når det gjelder kontroll med faren for storulykker er britisk lovgivning basert på følgende tre prinsipper:

1. identifikasjon – finne hvor det eksisterer en risiko for farlige ulykker

2. forebygging og foranstaltninger – redusere muligheten og risikoen for at en ulykke skal inntreffe, ved å foreta foranstaltninger innen bedriftsområdet

   Dette innebærer at ledelsen ved bedriften skal foreta en risikovurdering, samt iverksette nødvendige sikkerhetstiltak og foranstaltninger innen bedriftsområdet.

   Kravet om risikovurdering er hjemlet i Health and Safety at Work Act.

3. lindring – redusere virkningen av en ulykke dersom dens skulle inntreffe, ved å planlegge for kriser og å foreta områderegulering.

I Storbritannia knytter man risikovurderingen til det såkalte ALARP – prinsippet (As Low As Reasonably Practicable), eller en kost/nytte vurdering. Når det ikke er økonomisk forsvarlig å sette i verk tekniske tiltak for å redusere risikoen, har bedriften heller ingen plikt til dette. Bedriften må imidlertid kunne dokumenter at alt innen rimelig praksis er gjort for å redusere risikoen for ulykker.

Det vil derfor alltid være igjen en viss grad av risiko etter at alle rimelige praktiske tiltak har blitt iverksatt. For å begrense konsekvensene av de ulykkene som allikevel måtte skje, føres det kontroll med nye installasjoner og utvikling innen og i nærheten av bedriftsområder med storulykkepotensiale. Denne kontrollen utføres i hovedsak av de lokale planmyndighetene, som gir tillatelse til all nyetablering. De lokale planmyndighetene er på sin side forpliktet til å konsultere HSE, men er ikke forpliktet til å følge de råd HSE gir. Dersom de lokale planmyndighetene går imot rådene fra HSE, skal HSE varsles.

Rundt hver installasjon etablerer HSE en såkalt konsultativ sone, som innebærer at de lokale planmyndighetene må konsultere HSE dersom det skal foretas endringer innenfor sonen.

I samspillet mellom HSE og de lokale planmyndighetene er HSE hovedoppgave å sørge for at risikoen for en storulykke blir tatt hensyn til i planarbeidet. For å kunne gi råd til de lokale planmyndighetene, foretar HSE en teknisk vurdering av hvilken virkning den planlagte utviklingen vil ha for sikkerheten. Denne vurderingen består i en kvantifisert risikovurdering . Dersom det ikke er påkrevet å foreta en fullstendig kvantifisert risikovurdering, foretar de kun en konsekvensbasert vurdering. HSE vil i alle tilfeller forsikre seg om at vurderingene er realistiske og passende for sitt formål.