5 Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns kartlegging av behovet for ny lovgivning

Prosjektgruppen som i 1994 gjennomførte en kartlegging av svakheter og begrensinger i det lovverket som Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) i dag forvalter (jfr pkt.2.2), påpeker i sin rapport at både lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk, og lov om eksplosive varer i for stor grad legger opp til en mekanisk forvaltning hvor krav om tillatelser og andre sikringstiltak er basert på de mengder av brannfarlige eller eksplosive varer som håndteres i en virksomhet. En rekke detaljerte krav legger bindinger i forhold til det å ha en hensiktsmessig forvaltning av området, samtidig som virkemidlene for å gjennomføre lovens krav er begrenset. På en rekke detaljområder inneholder lovene også definisjoner og unntaksbestemmelser som oppfattes som uhensiktsmessig.

Det pekes på at lovene inneholder for mange detaljerte bestemmelser som det ikke er hensiktsmessig å regulere direkte i lovs form, samtidig som bestemmelsene er preget av datidens tekniske utvikling. Reguleringsformen fører til at områdene brannfarlige- og eksplosive varer er gjenstand for en detaljert regulering, mens andre farlige stoffer ikke er underlagt tilsvarende regulering.

Gruppen fant også at den reguleringsformen som er valgt for området væsker og gasser under trykk er lite hensiktsmessig, ved at loven kun inneholder en hjemmel for fastsettelse av forskrifter, mens lovens øvrige bestemmelser ikke kan gjøres direkte gjeldende.

I rapporten vises det også til at lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk, og lov om eksplosive varer ikke er basert på de nye reguleringsformene som følger av den internasjonale utviklingen, hvor man i stigende grad benytter uavhengige tredjepartsorganer i førmarkedskontrollen av produkter, mens offentlige tilsynsmyndigheter forutsettes å konsentrere seg om markedskontrollen. Lovene oppfattes også å være i utakt med de definisjoner som gjøres i en del internasjonale regelverk om transport av farlig gods.

Det pekes ellers på at lovene er uhensiktsmessige som produktkontrollover fordi de ikke er samordnet med produktkontrolloven og de tilsynsformer som den legger opp til, samt at lovene ikke gir et tilstrekkelig spekter av reaksjonsmidler i forhold til produkter som er i strid med gjeldende krav.

Når det gjelder reaksjonsmidler og sanksjonsmuligheter for øvrig, pekes det på som et generelt problem at lovene ikke er harmoniserte. Tvangsmulkt kan for eksempel bare ilegges med hjemmel i brannvernloven. I forhold til brannvernloven oppfattes det som et problem at man har begrensede muligheter til å tvangsgjennomføre vedtak om tvangsmulkt overfor kommunene.

Det pekes også på som et problem at lovene ikke inneholder klare hjemler for å ivareta de nye utfordringene som man ser ved å ha en risikobasert, i stedet for en mengdebasert, innfallsvinkel til brann- og eksplosjonsproblematikken. Særlig oppfattes brannvernlovens anvendelsesområde som en skranke for å kunne prioritere innsats på områder som ikke er spesifikt regulert av loven. Brannrisikoen innen en del industribransjer som faller utenfor de to spesiallovene representerer et risikonivå, som etter DBEs oppfatning, burde tilsi et særskilt tilsyn fra etatens side. Den generelle brannsikkerheten ved disse bedriftene er normalt underlagt tilsyn fra de lokal brannvesen, men disse har ofte bare begrenset kompetanse og kapasitet til å gjennomføre et dekkende tilsyn. Eksempler på slike bransjer er ferrolegerings- og aluminiumsindustrien og treforedlingsindustrien.

Det oppfattes som et problem at brannvernlovens bestemmelser settes ut av kraft i en krigssituasjon, og at brannvesenet da reguleres gjennom sivilforsvarslovgivningen.

I forprosjektrapporten pekes det også på at lovene ikke trekker opp klare grenser i forhold til andre forvaltningsorganer, og at den ansvarsfordelingen som det legges opp til mellom sentrale og lokale myndigheter i mange tilfeller oppfattes som uhensiktsmessig.

Det vises også til at lovene ikke reflekterer DBEs rolle som koordinerende myndighet for tilsynet med store industriutbyggingsprosjekter for olje og gass, samt at det tillatelsessystem som etableres for slike prosjekter er uhensiktsmessig.

Lovene gir hjemmel for å kreve internkontroll, men fremstår gjennom sine krav om særskilte tillatelser og godkjenninger som lite internkontroll-innrettede i praksis.

Gjennomgående konstaterte forprosjektrapporten at eksisterende lovgivning i liten grad ivaretar de hensyn som Lovstrukturutvalget betonet i sin andre delutredning Bedre struktur i lovverket (NOU 1992:32), særlig anbefalingene om en bedret tilgjengelighet av lovstoffet.