6 Tilgrensende lovgivning

6.1 Innledning

Mandatet forutsetter at utvalget skal utrede forholdet til annen forvaltning og regelverk. I det følgende gir utvalget derfor en kortfattet oversikt over de viktigste tilgrensende lovområder med tilhørende forvaltning. Forholdet mellom den nye loven og det eksisterende regelverk kommenteres under de enkelte punkter i kap. 6.

6.2 Kommuneloven

Lov om kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 er en paraplylov som gir de generelle rammene for den kommunale virksomheten.

Lovens utgangspunkt er at all kommunal kompetanse etter særlovgivningen i prinsippet skal ligge til kommunestyret, som det øverste folkevalgte organ. Kommunestyret gis imidlertid stor frihet til å opprette folkevalgte og administrative organer, og tildele disse oppgaver og myndighet hensiktsmessig ut i fra lokale forhold. Særlovgivningen er søkt harmonisert med kommuneloven, ved at bestemmelser om organisering og saksbehandling som grep inn i den kommunale handlefriheten i størst mulig utstrekning er fjernet. Det er også foretatt en gjennomgang for å endre rettighetsregler og standardkrav som legger bindinger på den kommunale tjenesteproduksjonen, og som det av hensyn til nasjonal styring ikke er nødvendig å opprettholde.

I Retningslinjer for statlig regelverk overfor kommuner og fylkeskommuner, fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet den 26. mars 1998 heter det at det ikke skal innføres pålegg om å opprette bestemte folkevalgte organer i kommuner med mindre tungtveiende nasjonale hensyn tilsier noe annet. Særlovgivningen skal ikke inneholde regler om intern delegasjon eller administrative forhold i den enkelte kommune. Dette prinsippet kan imidlertid fravikes når særlige nasjonale styringshensyn tilsier det.

I retningslinjene heter det videre at bindende regler om hvordan kommunal tjenesteproduksjon eller forvaltning skal utøves, bare skal finnes på områder der hensyn til rettssikkerhet, likhet eller andre nasjonale hensyn tilsier det. Regler om standardstillinger, kompetansekrav og annet regelverk som innebærer standardisering i kommunen, skal også bare finnes på områder der nasjonale hensyn krever dette. I utgangspunktet skal det heller ikke gis bindende regler om innredning, utstyr, eller andre tekniske krav overfor kommunale tjenestegrener, med mindre hensynet til blant annet liv, helse, sikkerhet og beredskap tilsier det.

Gjeldende brannvernlov er på flere punkter i strid med de hovedprinsippene som kommuneloven er tuftet på. Dette er imidlertid akseptert av Stortinget ut fra de nasjonale hensyn m.v. som er anført som grunnlag for avvik fra hovedprinsippene. Brannvernloven tillegger således myndighet direkte til brannsjef, og det er fastsatt til dels meget detaljerte krav til organisering og dimensjonering av de kommunale brannvesen.

6.3 Forurensningsloven

Lov om vern mot forurensninger og avfall av 13. mars 1981 har som formål å verne det ytre miljø mot forurensning, å redusere eksisterende forurensning og mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Loven skal videre sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensning og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Loven forbyr enhver å forurense, med mindre man har fått en tillatelse.

Forurensningsloven tar primært sikte på forurensning fra stedbunden næring. Stoffer og produkter reguleres primært i henhold til produktkontrolloven. Loven skal først og fremst forebygge eller motvirke at forurensning oppstår, men viktige deler av den omfatter også regler for de tilfeller hvor forurensning har inntrådt.

Forurensningsloven forutsetter at SFT skal ha melding om virksomheter som kan medføre større forurensingsproblemer på et så tidlig tidspunkt som mulig under planleggingen. I forbindelse med etablering av virksomhet som kan medføre større forurensningsproblemer, kreves det konsekvensanalyser før konsesjon/tillatelse gis.

I henhold til loven, har den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning plikt til å sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningene av forurensningen. Beredskapen skal stå i rimelig forhold til sannsynligheten for akutt forurensning, og omfanget av skadene og ulempene som kan inntreffe. Sannsynligheten for og konsekvensene av akutte utslipp skal beregnes på grunnlag av risikoanalyser. Risikoanalysene skal så danne grunnlag for utvikling av en beredskap mot akutt forurensning. Etter nærmere bestemmelser fra forurensningsmyndigheten, skal virksomhetenes beredskap tilpasses den kommunale og statlige beredskapen mot akutt forurensning.

I henhold til forskrift om varsling av akutt forurensning eller fare for akutt forurensing, fastsatt av Miljøverndepartementet, har virksomhetene ved en akutt forurensning plikt til å varsle brannvesenet på nødnummer 110.

Loven pålegger også kommuner å sørge for en nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensing som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen, og som ikke dekkes av privat beredskap. I henhold til brannvernloven, skal brannvesenet bl.a bistå med innsats ved andre akutte ulykkessituasjoner, herunder akutt forurensning.

Med bakgrunn i dette har det pågått et samarbeid mellom Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) og Statens forurensningstilsyn (SFT) om oppbygging av regional beredskap mot akutt forurensning fordelt på 34 regioner, med det kommunale brannvesenet som innsatsenhet. Det interkommunale samarbeidet bygges, med utgangspunkt i en vertskommune, opp omkring et fast beredskapsutvalg bestående av politimester, brannsjef, havnesjef der det er aktuelt, representanter fra de samarbeidene kommuner og representanter fra stedlig beredskapspliktig industri. SFT er underlagt Miljøverndepartementet og har som sentral oppgave å bekjempe forurensning, støy og avfall og å følge opp miljø- og helseskadelige stoffer og produkter. Etaten har hovedansvaret for tiltak mot industriforurensning, leder beredskapsarbeidet mot olje og annen akutt forurensning og har et generelt ansvar for overvåkningen av forurensningstilstanden i luft og vann.

SFT har faglig instruksjonsmyndighet overfor fylkesmennenes miljøvernavdelinger innen områdene landbruk, fiskeoppdrett, enkelte industribransjer, kommunalt avfall og avløp samt spesialavfall.

Grenseflatene mot brann- og eksplosjonsvern lovgivningen knytter seg således til flere forhold. De viktigste gjelder reguleringen av de forebyggende og beredskapsmessige aspekter knyttet til de farlige stoffer som omfattes av lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer, som i tillegg til brann- og eksplosjonsfare også kan utgjøre en forurensningsrisiko. Brann- og eksplosjonsrisikoen må derfor veies mot forurensningsrisikoen, og kravene må så langt som mulig samordnes. En annen grenseflate knytter seg til beredskap. Kravet om etablering av den kommunale beredskapen mot akutt forurensning er fastsatt med hjemmel i forurensningsloven, men tar utgangspunkt i brannvesenets personell og øvrige ressurser.

6.4 Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 regulerer i likhet med lov om brannvern brannsikkerheten i bygninger m.v. I brannvernloven settes tekniske og organisatoriske krav til bygninger/brannobjekter i drift, mens plan- og bygningsloven setter tekniske krav til planlegging, utforming og gjennomføring av bygg.

I teknisk forskrift til plan- og bygningsloven av 22. januar 1997 stilles det bl.a krav til byggematerialets kvalitet, byggets utførelse, planløsninger og til tilgjengelighet for rednings- og slokkemannskaper.

Forskriften stiller krav om at byggverk skal ha en planløsning og utførelse som gir tilfredsstillende sikkerhet ved brann for personer som oppholder seg i eller på byggverket, materielle verdier og for miljø- og samfunnsmessige forhold. Herunder skal det være forsvarlige muligheter for å redde mennesker og dyr og for slokkearbeid. Byggverk skal videre plasseres og utføres slik at risiko for brannspredning til andre byggverk blir akseptabelt liten.

Ved endring av bestående byggverk kan kommunen gjøre tillatelsen betinget av at det iverksettes brannsikringstiltak også i de deler av bygningen som ikke omfattes av det søknadspliktige tiltaket.

For at forskriftens krav til personsikkerhet, verdisikkerhet og miljø- og samfunnsmessige interesser skal være ivaretatt, må det godtgjøres at byggverket har tilfredsstillende utførelse når det gjelder bæreevne- og stabilitet, antennelse, utvikling og spredning av brann og røyk, tilretteleggelsen for slokking av brann, brannspredning mellom byggverk, sikkerhet ved rømning, samt tilgjengelighet for rednings- og slokkemannskap. Ett av formålene med plan- og bygningsloven er å legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet.

I hver kommune skal det utarbeides en kommuneplan med mål for utviklingen i kommunen, retningslinjer for sektorenes planlegging og en arealdel for forvaltning av arealer og andre naturressurser. Det skal også utarbeides et samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomhet de nærmeste årene. I arealdelen av kommuneplanen skal bl.a båndlagte områder angis, mens reguleringsplanen skal angi fareområder, herunder ildsfarlige opplag og andre innretninger som kan være farlige for allmennheten, samt områder som på grunn av særlig fare ikke tillates bebygget eller bare skal utbygges på nærmere vilkår av hensyn til sikkerheten. Kommunenes planvedtak både hva gjelder kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner, er som hovedregel rettslig bindende med mindre det er gjort formell innsigelse fra fagorganer som er tillagt innsigelsesrett. Avgjørelsesmyndigheten er i slike tilfeller lagt til Miljøverndepartementet.

Her er det nære grenseflater mot lovene om brannfarlige varer m.v. og eksplosive varer, som forutsetter at virksomhet som omfattes av lovene skal være lokalisert slik at de ikke utgjør en særskilt risiko i forhold til naboskapet. De to lovene gir derfor hjemmel for fastsettelse av sikringsfelt, i tillegg til de arealbegrensninger som eventuelt kan fastsettes med hjemmel i plan- og bygningsloven.

Plandelen i plan- og bygningsloven forvaltes av Miljøverndepartementet, mens den bygningstekniske delen forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet er den sentrale bygningsmyndigheten, med Statens bygningstekniske etat som den sentrale myndighet for det bygningstekniske regelverket, tilsynsmyndighet for reglene om dokumentasjon av byggvarers egenskaper og sekretariat for sentral godkjenning av foretak etter plan- og bygningsloven.

Miljøverndepartementet har det administrative hovedansvaret for statens planleggingsoppgaver, og skal arbeide for at de vedtak som treffes på riksnivå blir fulgt opp i den fylkeskommunale og kommunale planleggingen. I plansaker etter plan- og bygningsloven, er det flere statlige etater som har innsigelsesadgang. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) har en slik adgang. Det er viktig at de som legger fram slike planer (kommunale, fylkeskommunale, statlige og private utbyggere) sørger for at man også innen veg- og tunnelbygging er oppmerksom på denne adgangen DBE har som fagmyndighet innen brann- og eksplosjonsvern.

Fylkestinget er øverste planleggingsmyndighet i fylkeskommunen, mens kommunestyret har ansvaret for og ledelsen av kommuneplanleggingen og arbeidet med reguleringsplaner i kommunen.

Fylkesmannen er av departementet blant annet delegert myndighet til å avgjøre klager over vedtak fattet av kommunal bygningsmyndighet. I tillegg er Fylkesmannen forvalter av innsigelsesretten i plansaker etter plan- og bygningsloven, på en del fagområder.

6.5 Sivilforsvarsloven

Lov om sivilforsvaret av 17. juli 1953 tar primært sikte på å forebygge skade på sivilbefolkningen ved krigshandlinger eller begrense virkningene av dette. Loven gir hjemmel for å pålegge eier og bruker av fast eiendom å forberede og sette i verk egne beskyttelsestiltak for eiendommen etter nærmere bestemmelser, herunder etablering av industrivern.

Industrivernplikten er nærmere regulert gjennom forskrifter og gjelder for industrielle og håndverksmessige bedrifter som sysselsetter 40 personer eller flere, samt noen andre virksomheter uavhengig av antall ansatte. Forskrift om egenbeskyttelsestiltak ved industrielle bedrifter m.v. pålegger Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ved Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) å organisere og kontrollere egenbeskyttelsen (industrivernet) ved landets industribedrifter og anlegg. Brann- og ulykkesforebyggende arbeid er en viktig del av industrivernets oppgaver. Industrivernet skal til enhver tid være organisert, utstyrt og øvet for blant annet å kunne bekjempe brann under ulike forhold i bedriften.

Mange av de bedriftene som faller inn under lovene om brannfarlige og eksplosive varer, vil være forpliktet til å opprette såkalte industribrannvesen. Dette vil vanligvis også være et vilkår for de tillatelser som gis etter denne loven. De fleste industrivernpliktige bedrifter vil således være underlagt tilsyn både fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) og brannteknisk inspeksjon fra de kommunale brannvesen.

Administrativt er Næringslivets sikkerhetsorganisasjon underlagt NHO, men er i egenskap av sivilforsvarsorganisasjon også faglig underlagt Direktoratet for sivilt beredskap. NSO utarbeider retningslinjer for bedriftenes industrivern og fører tilsyn med industrivernpliktige bedrifter. I tillegg har organisasjonen en betydelig opplæringsvirksomhet av personell i bedriftene.

Sivilforsvarsloven hjemler også bruk av sivilforsvarsstyrker i fred. Omlag en tredjedel av de tjenestepliktige i sivilforsvaret er oppsatt i fredsinnsatsgrupper (FIG) eller katastrofeinnsatsavdelinger, som er særskilt forberedt for innsats i fredstid. På landsbasis er det 104 fredsinnsatsgrupper (pr. 1997) bestående av 20-25 personer, utstyrt med materiell for innsats innen områdene brann-, rednings- og sanitetstjeneste. Katastrofeinnsatsavdelingen består på landsbasis av ca 15 000 personer, som kan settes inn ved større ulykker og katastrofer i fredstid. Sivilforsvaret har ikke et selvstendig ansvar eller oppgaver ved katastrofer i fred, men skal ved behov forsterke de eksisterende beredskapsressurser innen politi, brann- og helsevesen. Bruk av sivilforsvarets ressurser vil som hovedregel skje ved lokal anmodning om bistand.

Sivilforsvarets sentrale ledelse er Direktoratet for sivilt beredskap. Fylkesmennene har den regionale ledelsen av sivilforsvaret og det overordnede ansvar for alle sivilforsvarstiltak i fylket. Sivilforsvarsloven regulerer formelt sett også brannvesenets oppgaver i krigs- og krisesituasjoner, selv om den ikke inneholder detaljerte bestemmelser om dette.

6.6 Politiloven

I henhold til politiloven av 4. august 1995, tilligger det politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv, eller helse er truet, hvis ikke annen myndighet er tillagt ansvaret. Bestemmelsen forutsetter at politiet må ha forberedt en beredskap for å ta seg av slike oppdrag, samt at det finnes en organisert redningstjeneste.

Med redningstjeneste forstås den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilte opprettede organer eller ved særlige tiltak.

Justisdepartementet har ansvaret for den administrative samordningen av redningstjenesten, mens hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler har ansvaret for den operative samordningen av tjenesten.

Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats. Politiet er utpekt til å koordinere innsatsen i konkrete ulykkestilfeller. Tjenesten er integrert og omfatter alle typer redningsaksjoner. Redningstjenesten har et to-trinns ledelsesapparat som består av de to hovedredningssentralene og de 55 lokale redningssentralene. De lokale redningssentralene er tilknyttet landets 54 politidistrikter og sysselmannskontoret på Svalbard.

Politiloven pålegger også politiet å gjøre det som er mulig for å avverge fare eller begrense skadevirkningene ved ulykkes- og katastrofesituasjoner, som ikke medfører noen redningsaksjon eller hvor omfanget er slik at det går ut over det som gjelder redning av menneskeliv. Det foreligger ikke noe enhetlig planverk for slike situasjoner, som kan være mangeartede, men politiet forutsettes å ha egne beredskapsplaner og treffe de tiltak som er mulig. Politiet skal i henhold til politiloven også søke å koordinere den innsatsen som gjøres fra ulike instanser, inntil ansvaret overtas av andre. Grenseflatene mot brann- og eksplosjonsvernlovgivningen knytter seg først og fremst til forholdet mellom politimesteren og brannsjefen når det gjelder fullmakter ved innsats samt det forhold at brannvesenet forutsettes å inngå i den organiserte redningstjeneste uten at dette er særskilt regulert.

6.7 Produktkontrolloven

Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester av 11. juni 1976 har blant annet til formål å forebygge at produkt medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemet, forurensning, avfall eller støy eller lignende. Loven kommer til anvendelse på tilvirkning, herunder utprøving, innførsel, omsetning, bruk og annen behandling av råvare, hjelpestoff, halvfabrikata, og ferdig vare av ethvert slag.

Produktkontrolloven gjelder i utgangspunktet alle slags produkter, og omfatter også produkter som er underlagt annen lovgivning. Produktkontrolloven er forutsatt å være en samlende lov for det offentlige vern mot helse- og miljøskadelige produkter, og skal danne grunnlaget for en best mulig samordning av den offentlige kontroll med produkter ut ifra helse- og miljøhensyn. For de produkter som omfattes av spesiallover, gjør ikke produktkontrolloven noen innskrenkninger. Produktkontrolloven kan gjelde i tillegg dersom det er sider ved et produkt som ikke reguleres av spesialloven. Utgangspunktet er at produktkontrolloven og f.eks. brann- og eksplosjonslovgivningen, arbeidsmiljøloven m.m gjelder side ved side når det gjelder produktregulering. På en del områder er det derfor fastsatt forskrifter med hjemmel i alle de aktuelle lovverk, f.eks. for klassifisering, merking m.v. av farlige stoffer og produkter.

Produktkontrolloven stiller krav om forebyggende tiltak som kan hindre uhell m.m. Loven gjelder alle faser av produkts livssyklus, og pålegger et generelt ansvar om aktsomhetsplikt, kunnskapsplikt og opplysningsplikt for de aktører som er ansvarlige for de ulike faser.

Produktkontrolloven administreres av Miljøverndepartementet og Barne- og familiedepartementet, med Statens forurensningstilsyn og Produkt- og Elektrisitetstilsynet som respektive utøvende organer. Myndigheten er fordelt slik at Miljøverndepartementet har kompetansen til å forebygge at produkter medfører miljøforstyrrelser eller helseskade, som følge av kjemiske egenskaper og støy, mens Barne- og familiedepartementet har ansvaret når det gjelder produktets mekaniske egenskaper, samt for forbrukertjenester.

6.8 Arbeidsmiljøloven

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 skal sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og har en verneteknisk, yrkeshygienisk og velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. Loven gjelder med visse unntak for enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker.

Loven krever blant annet at brann- og eksplosjonsfare forebygges, og at det er tilstrekkelige rømningsveier i tilfelle brann, eksplosjon eller andre ulykker. Arbeidsmiljøloven med forskrifter setter en rekke tekniske og organisatoriske krav, som vil gjelde ved siden av brannvernlovgivningens bestemmelser.

Arbeidsmiljøloven setter også krav til virksomhet hvor giftige og andre helsefarlige stoffer forekommer, samt krav til produsenter og importører av slike stoffer. Mange av disse stoffene vil også være omfattet av lov om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk.

Loven utfylles av en rekke forskrifter, hvorav enkelte er fellesforskrifter mellom Direktoratet for arbeidstilsynet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE), noen også sammen med andre tilsynsmyndigheter.

Arbeidsmiljøloven forvaltes av Arbeidstilsynet, som er underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Arbeidstilsynets tilsyn omfatter de fleste av de objekter DBE og de kommunale brannvesen fører tilsyn med, og på mange områder er det tale om parallellhjemling. Reguleringsmessig antas dette allikevel ikke å være noe problem, da brann- og eksplosjonsvernlovgivningen som spesiallovgivning, supplerer arbeidsmiljølovens mer generelle bestemmelser på området. Heller ikke i praksis er det opplyst at dette representerer noe problem.

6.9 Lov om tilsyn med elektriske anlegg

Lov om tilsyn med elektriske anlegg av 24. mai 1929 omfatter alle elektriske anlegg, alt elektrisk utstyr med unntak av radiotelegrafer og radiotelefoner.

Produkt- og Elektrisitetstilsynet (PE), de lokale elektrisitetstilsyn ved elektrisitetsverkene og det stedlige tilsyn ved industribedrifter fører bl.a tilsyn med brannsikkerheten til anlegg for produksjon, distribusjon og fordeling av elektrisk energi, større industrianlegg (høyspenning), elektromedisinsk utstyr, elektrisk utstyr, skip, mobile offshoreinnretninger og boliger. Tilsynet gjennomføres bl.a med hjemmel i lov om tilsyn med elektriske anlegg og forskrift om elektriske bygningsinstallasjoner av 20. desember 1989.

Produkt og Elektrisitetstilsynet er den sentrale myndighet som forvalter områdene elsikkerhet og sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester. Det formelle grunnlaget for PEs virksomhet er henholdsvis lov om tilsyn med elektriske anlegg og produktkontrolloven. PE er administrativt underlagt Kommunal- og regionaldepartementet og rapporterer dit når det gjelder elsikkerhet. Når det gjelder sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester, rapporterer PE til Barne- og familiedepartementet. Grenseflatene mot brann- og eksplosjonslovgivningen knytter seg i første rekke til tiltak rettet mot branner med elektrisk årsak (som gjelder et meget betydelig antall av de samlede branner) og til bruk og godkjenning av forskjellige typer utstyr og innretninger i brannfarlige eller eksplosive atmosfærer.

6.10 Lov om bygging og sikring av drivstoffanlegg

Lov om bygging og sikring av drivstoffanlegg av 31. mars 1949 har som formål å sikre landets beholdning av drivstoff, og hjemler krav om sikring mot skade som følge av krigshandlinger og sabotasje, og krav om utvidelser av eksisterende anlegg dersom dette er nødvendig av forsvarsmessige hensyn. I tillegg må slike anlegg tilfredsstille de krav som ellers gjelder i medhold av lov om brannfarlige varer m.v.

Loven forvaltes av Olje- og energidepartementet, men anleggene omfattes også av lov om brannfarlige varer m.v. når det gjelder de sikkerhetsmessige aspekter.

6.11 Jernbaneloven

Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m av 11. juni 1993 nr. 100, åpner for at det kan gis forskrifter om godkjenning av utstyr for transport av farlig gods. For å ivareta hensynet til en sikker og hensiktsmessig trafikkavvikling og miljø, kan det i forbindelse med tillatelsen til jernbanedrift settes krav til kompetanse hos driftspersonellet, sikkerhetsreglementer og internkontrollbestemmelser.

Jernbaneloven forvaltes av Samferdselsdepartementet, mens Kommunal- og regionaldepartementet forvalter de av jernbanelovens bestemmelser som omhandler transport av farlig gods.

6.12 Vegtrafikkoven

Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 hjemler forskrifter om transport av gods som er farlig eller kan volde særlig ulempe. Det kan gis bestemmelser om lasting og lossing og om kontroll på veg og i bedrift. Loven åpner også for forskrifter om opplæring av kjøretøymannskaper og om utstyr for transport av farlig gods. Det kan også treffes vedtak om meldeplikt for transport av farlig gods, og at visse transporter med farlig gods skal være forbudt eller bare tillatt på visse veger til visse tider.

Samferdelsesdepartementet forvalter vegtrafikkoven, mens Kommunal- og regionaldepartementet forvalter lovens bestemmelser knyttet til transport av farlig gods.

6.13 Havne- og farvannsloven

Lov om havner og farvann m.v av 8. juni 1984 har som formål å legge forholdene til rette for en best mulig planlegging, utbygging og drift av havner og å trygge ferdselen.

Loven hjemler forskrifter og enkeltvedtak om lossing, lasting, lagring og transport innen havnedistriktet av farlige stoffer og varer.

I forbindelse med stasjonær oppbevaring av brannfarlig vare på skip, vil både Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) og Kystdirektoratet eller det lokale havnevesenet komme inn og vurdere området hvor skip med brannfarlig vare kan legges. DBE vil vurdere utstrekningen av sikringsfeltet i forhold til bosettingen i området, mens havnemyndighetene vil vurdere bruken av farvannet. Håndtering av farlig gods i havner er også regulert av en særskilt forskrift fastsatt av Kystverket, mens selve transporten er regulert av DBEs forskrifter om transport av farlig gods. Brannfarlig og eksplosiv vare som håndteres i havner omfattes også av DBEs spesiallovgivning. Rørledninger for ilandføring av olje og gass fra anlegg på kontinentalsokkelen omfattes også av begge lovgivningssett i landfallsområdene.

Loven forvaltes av Kystverket, som er underlagt Fiskeridepartementet.

6.14 Sjødyktighetsloven

Lov om Statskontroll med Skibes Sjødygtighed m.v av 9. juni 1903 inneholder bestemmelser om lasting og lossing av farlig gods, og hjemler bestemmelser om transport av farlig gods på ferjer, samt bestemmelser om stasjonær oppbevaring av farlige stoffer på skip.

Loven forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet med Sjøfartsdirektoratet som fagansvarlig myndighet.

6.15 Stråleloven og atomenergiloven

Lov om bruk av røntgenstråler og radium m.v av 18. juni 1938 hjemler forskrifter om bruk av røntgenstråler i medisinsk øyemed, samt om melding, og godkjenning av og tilsyn med anlegg, apparater og materiell for slike stråler. Loven er under revisjon.

Lov om atomenergivirksomhet av 12. mai 1972 hjemler forskrifter om fremstilling, behandling, pakking, merking, transport, lagring, omsetting av atomsubstans, annet atombrensel eller radioaktivt produkt. Dette omfatter bl.a. brannvarslere basert på ioniserende isotoper.

Loven hjemler også krav om at kommunale og fylkeskommunale myndigheter skal samarbeide med innehaver av et atomanlegg om sikringstiltak til vern for befolkningen i vedkommende område.

Ovenfor nevnte lover forvaltes av Sosialdepartementet med Statens Strålevern som fagansvarlig myndighet.

6.16 Petroleumsloven

Lov om petroleumsvirksomhet av 29. november 1996 med sikkerhetsforskrifter omfatter sikkerhetskrav til innstallasjoner og rørledninger på kontinentalsokkelen.

Grenseflatene mot brann- og eksplosjonsvernlovgivningen knytter seg i første rekke til rørledninger for olje og gass til terminaler på land. Landdelen av rørledningene reguleres av Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns (DBE) lovgivning. Det samme gjelder de landbaserte innstallasjonene. Integreringen av sjø- og landbaserte anlegg tilsier derfor et nært samarbeid, slik at kravene til teknisk og organisatorisk sikkerhet blir harmonisert. Med bakgrunn i anbefalingene fra en arbeidsgruppe under Kommunal- og regionaldepartementet, som ble avgitt i 1996, er det besluttet at sikkerhetsbestemmelsene etter petroleumsloven ikke skal gjelde for landbaserte utvinningsanlegg (d.v.s. landbaserte anlegg som er forbundet med anlegg på sokkelen ved rørledning), selv om petroleumsloven formelt sett også nå omfatter slike landbaserte anlegg. Det innebærer at det fortsatt er bestemmelsene i lov om brannfarlige varer m.v. med tilhørende forskrifter, som er de viktigste sikkerhetsbestemmelsene for slike anlegg.

Petoleumslovens sikkerhetsbestemmelser med tilhørende forskrifter forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet med Oljedirektoratet som fagansvarlig myndighet. Samarbeidsbehovene og -rutinene mellom Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Oljedirektoratet nedfelles for de enkelte prosjekter i særskilte samarbeidsavtaler.