Del 2
Beskrivelse av nåtidssituasjonen

3 Pensjons- og trygdeordninger i Norge

3.1 Innledning – plan for framstillingen

Pensjons- og trygdeordningene i Norge kan deles i to hovedgrupper: Folketrygden og de supplerende pensjonsordningene.

Folketrygden er den grunnleggende ordningen. Den er en generelt befolkningsomfattende pensjonsordning, og gjelder alle som bor i Norge.

Alle har i utgangspunktet rett til en uavkortet ytelse fra folketrygden. Man sier derfor gjerne at den ligger i bunnen av pensjons- og trygdesystemet. En oversikt over folketrygden og de viktigste ytelsene som denne trygden gir, fins i punkt 3.2.

De supplerende ordningene – her definert som tjenestepensjonsordningene – er ordninger som gir ytelser som kommer i tillegg til ytelsene fra folketrygden. Målet med disse ordningene er å være et supplement til folketrygden. Et karakteristisk trekk ved dem er at retten til medlemskap i ordningene er knyttet til et arbeidsforhold eller til et yrke.

Ved framstillingen av de forskjellige tjenestepensjonsordningene er det hensiktsmessig å skille mellom ordninger som er opprettet for arbeidstakere i henholdsvis offentlig og privat sektor. Årsaken er at man kan si det gjelder ett system for hver av sektorene: Ett for arbeidstakere i offentlig sektor og ett for arbeidstakere i privat sektor. I punktene 3.3 og 3.4 skal vi gi en nærmere omtale av systemene i de to sektorene.

Selv om det er en rekke forskjeller på tjenestepensjonssystemene i de to sektorene, kan man også finne en del likheter. En viktig likhet er at pensjonsordningene regnes som en del av den enkelte virksomhets lønns- og arbeidsvilkår. Det har igjen medført at alle arbeidstakere i virksomheten i utgangspunktet skal være medlemmer i ordningen. Av den grunn kalles ordningene ofte for kollektive tjenestepensjonsordninger.

I folketrygden foreligger det rett til alderspensjon først fra fylte 67 år. Det samme er hovedregelen når det gjelder rett til alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning. Det er imidlertid etablert spesielle ordninger som gir pensjon fra en tidligere alder.

Ordninger som gir pensjon fra en tidligere alder enn 67 år, kalles vanligvis for en førtids- eller tidligpensjonsordning. Siktemålet med disse ordningene er å åpne for at en arbeidstaker som ønsker det, på nærmere vilkår kan ta ut hel eller delvis alderspensjon før den ordinære pensjonsalderen på 67 år. I punkt 3.5 skal vi gjøre nærmere rede for de viktigste førtids- og tidligpensjonsordningene vi har i Norge.

Førtids- og tidligpensjonsordningene er enten regulert i egne lover eller i egne avtaler. I framstillingen nedenfor har vi valgt å kalle alle ordninger hvor selve retten til pensjon er regulert i et annet regelverk enn den vanlige pensjonsordningens regelverk, for en førtidspensjonsordning.

Det betyr for eksempel at den avtalte retten som de stats- og kommuneansatte har til å ta ut pensjon fra fylte 65 år, vil bli omtalt som en førtidspensjonsordning, selv om selve pensjonsberegningen skjer etter den statlige eller kommunale pensjonsordningens regelverk. Vi mener av den grunn ikke å karakterisere «hovedordningen» til en stats- eller kommuneansatt for en førtidspensjonsordning, selv om den altså åpner for rett til pensjon fra en tidligere alder enn 67 år.

Ikke alle arbeidstakere i Norge har rett til medlemskap i en kollektiv tjenestepensjonsordning. Av landets ca. 2,1 millioner arbeidstakere regner man med at halvparten har medlemskap i en slik ordning, mens den andre halvparten bare har rett til ytelser fra folketrygden.

Det kan være mange årsaker til at en person ikke har medlemskap i en kollektiv tjenestepensjonsordning. De to viktigste grunnene er at arbeidsgiveren ikke har opprettet noen pensjonsordning for sine arbeidstakere, og at vedkommende er selvstendig næringsdrivende.

Dersom en person som ikke har rett til medlemskap i en kollektiv tjenestepensjonsordning, ønsker et tillegg til den pensjonen som han eller hun vil få fra folketrygden, er vedkommende henvist til individuell pensjonssparing. Det samme gjelder for personer som ønsker en tilleggsdekning til den pensjonen de vil få fra folketrygden og/eller fra den kollektive tjenestepensjonsordningen. I punkt 3.6 skal vi gi en omtale av de viktigste formene for individuell pensjonssparing.

Som nevnt over, er folketrygden den grunnleggende ordningen i det norske pensjons- og trygdesystemet. Alle de andre ordningene som skal omtales nedenfor, er supplerende ordninger til denne trygden. Av den grunn er det for en rekke av ordningenes vedkommende bestemt at ytelsene fra dem skal tilpasses de ytelsene som pensjonisten har rett til fra folketrygden. Hvordan denne tilpassingen skjer, og de forskjellige konsekvensene av den, vil bli omtalt i kapitlene 5 og 6.

3.2 Folketrygden

3.2.1 En oversikt

Folketrygden er grunnordningen i det norske pensjons- og trygdesystemet. Den ble innført med virkning fra 1. januar 1967, og er i dag regulert i lov 28. februar 1997 nr. 19.

Nesten alle som er bosatt eller arbeider i Norge, er omfattet av folketrygden. Denne trygdeordningen sikrer alle en viss minstestandard, uavhengig av tidligere inntekt. I tillegg sikrer den dem som har vært yrkesaktive, en inntektsstandard som står i forhold til den inntekten de hadde som yrkesaktive.

Minstestandarden sikres gjennom minstepensjonen. Denne pensjonen består av en grunnpensjon og et særtillegg. Standardsikringen ytes gjennom tilleggspensjonen, som kommer i tillegg til grunnpensjonen.

De viktigste pensjonsytelsene i folketrygden er alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon (enke-, enkemanns- og barnepensjon). Ytelsene fastsettes i forhold til grunnbeløpet (G) i folketrygden, som årlig reguleres av Stortinget med utgangspunkt i den forventede inntektsutviklingen for de yrkesaktive. Fra 1. mai 2000 utgjør grunnbeløpet 49 090 kroner.

3.2.2 Alderspensjon

Rett til alderspensjon fra folketrygden inntrer ved fylte 67 år. I aldersintervallet fra 67 til og med 69 år er pensjonen inntektsprøvd (se nedenfor). Fra fylte 70 år foreligger det en ubetinget rett til alderspensjon. Da gis pensjonen uavhengig av eventuell inntekt som pensjonisten måtte ha ved siden av den.

Alderspensjonen består av en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg. I tillegg kan det ytes forsørgingstillegg for ektefelle og barn.

Grunnpensjon gis til personer som har vært medlemmer i folketrygden i minst tre år. Medlemstiden er som hovedregel basert på botid i Norge, og grunnpensjonen størrelse er uavhengig av tidligere inntekt.

Full grunnpensjon gis til dem som har vært medlemmer i folketrygden i 40 år. Dersom medlemstiden er kortere, skal grunnpensjonen utgjøre så mange 40-deler av full grunnpensjon som vedkommende har medlemsår. Det gjelder særlige regler om fastsetting av medlemstid i folketrygden for personer som har kortere medlemstid enn 20 år når de har rett til tilleggspensjon.

For en enslig pensjonist utgjør full grunnpensjon 100 prosent av grunnbeløpet i folketrygden. Dersom pensjonisten har samboer eller ektefelle som mottar pensjon fra folketrygden (eller pensjon fra en ordning med avtalefestet pensjon, se punkt 3.5.3), utgjør den fulle grunnpensjonen 75 prosent av grunnbeløpet. Det samme gjelder dersom pensjonistens ektefelle eller samboer har en årlig inntekt – inkludert kapitalinntekt – som er større enn to ganger grunnbeløpet.

Tilleggspensjon gis til personer som i minst tre år etter innføringen av folketrygden har hatt en årlig inntekt som er større enn grunnbeløpet for det enkelte år. Pensjonens størrelse er avhengig av pensjonspoeng og av antall år det er tjent opp pensjonspoeng (poengår).

Full tilleggspensjon gis til dem som har 40 poengår. Er antallet poengår mindre, skal tilleggspensjonen utgjøre så mange 40-deler av full tilleggspensjon som vedkommende har poengår. Det gjelder særlige regler om fastsetting av kravet til antall poengår for rett til full tilleggspensjon for personer som er født i 1936 eller tidligere.

Pensjonspoenget for det enkelte kalenderår framkommer ved at den delen av medlemmets pensjonsgivende inntekt som overstiger grunnbeløpet i folketrygden, divideres med grunnbeløpet. Det blir ikke tatt hensyn til inntekt som det ikke blir betalt folketrygdavgift av.

Ved fastsetting av den pensjonsgivende inntekten teller all inntekt opp til seks ganger grunnbeløpet fullt ut, og en tredel av inntekten mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet. For poengår før 1992 var grensen på åtte ganger grunnbeløpet. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet teller ikke med.

Den årlige tilleggspensjonen utgjør 42 prosent (tilleggspensjonsprosent) av det beløpet som framkommer ved at grunnbeløpet blir multiplisert med sluttpoengtallet. For poengår før 1992 gjelder likevel en annen regel. For disse årene skal tilleggspensjonsprosenten utgjøre 45.

Sluttpoengtallet er lik gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene som pensjonssøkeren har. Dersom vedkommende har pensjonspoeng for mindre enn 20 år, benytter man gjennomsnittet av alle poengtallene som vedkommende har tjent opp.

Særtillegg gis til personer som ikke har tjent opp tilleggspensjon i folketrygden, eller som har så lav tilleggspensjon at særtillegget er større enn tilleggspensjonen. Det er et vilkår for rett til særtillegg at pensjonssøkeren også har rett til grunnpensjon.

Fullt særtillegg gis til dem som har vært medlemmer i folketrygden i 40 år eller mer. Dersom medlemstiden er kortere, skal særtillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som vedkommende har medlemsår.

Særtillegget fastsettes av Stortinget, og utgjør en viss prosentsats av grunnbeløpet i folketrygden. Det fastsettes en ordinær sats og en minstesats. Per 1. mai 2000 utgjør den ordinære satsen 79,33 prosent av grunnbeløpet, mens minstesatsen utgjør 74 prosent av grunnbeløpet.

En person som mottar alderspensjon, og som forsørger en ektefelle, kan ha rett til ektefelletillegg. Fullt ektefelletillegg svarer til 50 prosent av grunnbeløpet, og gis etter 40 års medlemstid i folketrygden. Dersom medlemstiden er kortere, skal tillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som pensjonisten har medlemsår i folketrygden.

Dersom alderspensjonisten forsørger barn som er yngre enn 18 år, kan han eller hun ha rett til barnetillegg. Fullt barnetillegg svarer til 30 prosent av grunnbeløpet for hvert barn pensjonisten forsørger. Fullt barnetillegg gis etter 40 års medlemstid i folketrygden. Er medlemstiden kortere, skal tillegget utgjøre så mange 40-deler av fullt tillegg som pensjonisten har medlemsår i folketrygden.

I figur 3.1 illustreres folketrygdens kompensasjonsnivå før skatt for en enslig og en gift pensjonist. Det er forutsatt at det tas ut pensjon 1. januar 1999, at vedkommende har hatt pensjonsgivende inntekt i alle årene etter 1967, og at vedkommende har hatt en jevn inntekt i de 20 beste årene. Dersom pensjonisten ikke har hatt pensjonsgivende inntekt i alle årene etter 1967, vil kompensasjonsnivået bli noe lavere enn det figuren viser. Når folketrygden er fullt utbygd i 2007, og er det mulig å ha 40 års opptjening, vil imidlertid kompensasjonsnivået bli noe høyere enn det som er illustrert.

Beregningene av kompensasjonsnivået i folketrygden viser relativt høye verdier for lave lønnsinntekter, for så å falle gradvis for høyere inntekter. Dette har sammenheng med at folketrygden både skal sørge for et akseptabelt minsteinntektsnivå (minstepensjon) uansett tidligere inntekt, og at den skal gi høyere pensjon i form av tilleggspensjoner til dem som har opptjent pensjonsrettigheter utover minstestandardnivået. For personer som har hatt svært lave lønnsinntekter, vil folketrygdens oppgave om å gi alle en minstesikring føre til høye kompensasjonsgrader.

Folketrygdens alderspensjon er som nevnt inntektsprøvd i alderen 67 til 70 år. For pensjonister i denne alderen som har en årlig pensjonsgivende inntekt ved siden av pensjonen som er større enn grunnbeløpet i folketrygden, skal pensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten. Det er ingen øvre grense for hvor mye summen av pensjonen og arbeidsinntekten kan utgjøre.

Forsørgertilleggene (ektefelletillegget og barnetillegget) blir også inntektsprøvd. Reglene bygger på en modell hvor man først fastsetter alderspensjonistens «inntekt». Deretter skal man ut fra hans eller hennes familiesituasjon fastsette et «fribeløp». Vedkommende kan ha en inntekt opptil fribeløpet uten at forsørgertillegget blir redusert.

Dersom pensjonisten har en inntekt som er høyere enn fribeløpet, skal man regne ut et reduksjonsbeløp. Det utgjør 50 prosent av differansen mellom inntekten og fribeløpet. Reduksjonsbeløpet trekkes fra i forsørgertilleggene.

De inntektstypene som kan føre til reduksjon av forsørgertilleggene, er folketrygdens grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg, tilsvarende ytelser fra en offentlig tjenestepensjonsordning, private pensjonsordninger, individuelle pensjonsforsikringer og lignende. Endelig blir det tatt hensyn til arbeidsinntekt, fødselspenger, adopsjonspenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger og dagpenger under arbeidsledighet. Kapitalinntekter holdes utenfor inntektsprøvingen.

Reglene om inntektsprøving av forsørgertilleggene ble endret med virkning fra 1. mai 1991. Mens de gamle reglene om inntektsprøving bare tok hensyn til den forsørgedes inntektsforhold, innebar de nye reglene at man også skal ta hensyn til forsørgerens inntektsforhold. I Borthen-dommen (Rt. 1996 s. 1415) kom Høyesterett til at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 å la de nye inntektsprøvingsreglene gjelde også for dem som hadde fått innvilget forsørgertillegg etter de gamle reglene.

3.2.3 Uførepensjon

Folketrygdens uførepensjon skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt).

Dersom hele inntektsevnen eller arbeidsevnen er tapt, ytes det hel uførepensjon. Er en del av inntektsevnen eller arbeidsevnen tapt, ytes det gradert pensjon – 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent av hel uførepensjon – som svarer til den delen av inntektsevnen eller arbeidsevnen som er tapt. Det ytes vanligvis ikke uførepensjon dersom tapet av inntektsevnen er mindre enn 50 prosent.

Uførepensjonen består av de samme pensjonskomponentene som alderspensjonen. Det vil si grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Ytelsene fastsettes på samme måte som for en alderspensjonist, men slik at det medregnes framtidig medlemstid og framtidige pensjonspoeng fra og med det året inntektsevnen eller arbeidsevnen ble nedsatt og til og med det året pensjonisten fyller 66 år. Dessuten kan det ytes forsørgertillegg for ektefelle og barn etter de reglene som gjelder for en alderspensjonist.

Med virkning fra 1. januar 1992 ble reglene for beregning av pensjonspoeng endret. Endringen innebar at det høyeste pensjonspoenget som kunne tjenes opp i et kalenderår, ble redusert fra 8,33 til 7.

De nye reglene ble gjort gjeldende også for dem som var uførepensjonert før regelendringen, og var godskrevet pensjonspoeng som var større enn 7. Disse personene fikk regnet om sin uførepensjon etter de nye reglene. Dette innebar at de fikk en mindre pensjon enn det de hadde fra før. Pensjonen ble imidlertid ikke kronemessig redusert, da de ble gitt et særskilt garantitillegg, som ble «spist opp» i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden. Dette innebar at i den perioden pensjonisten mottok garantitillegg, ble pensjonens kjøpekraft redusert.

I Thunheim-saken (Rt. 1996 s. 1440) kom Høyesterett til at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 å la de nye reglene om beregning av pensjonspoeng gjelde også for dem som hadde fått innvilget uførepensjon fra folketrygden etter de gamle reglene.

3.2.4 Etterlattepensjon

En gjenlevende ektefelle som er yngre enn 67 år, har rett til enke- eller enkemannspensjonhvis den avdøde i de siste tre årene fram til dødsfallet var medlem i folketrygden. Det samme gjelder dersom den avdøde mottok pensjon fra folketrygden de tre siste årene før han eller hun døde. Pensjonen består av de samme komponentene som en alders- eller uførepensjon: grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av den avdødes medlemstid i folketrygden. Denne tiden fastsettes som om den avdøde på tidspunktet for dødsfallet hadde fått rett til uførepensjon eller alderspensjon, det vil si den medlemstiden som den avdøde ville hatt ved fylte 67 år.

Tilleggspensjonen svarer til 55 prosent av den tilleggspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist regnet etter hel uførhet, eller som alderspensjonist.

Dersom den avdøde ikke hadde tjent opp noen tilleggspensjon, eller den opptjente tilleggspensjonen er liten, gis det særtillegg etter de samme bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Enke- og enkemannspensjonen er erversprøvd. Dersom den gjenlevendes årlige inntekt overstiger eller kan ventes å overstige 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, skal enke- og enkemannspensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten. Dermed kan pensjonen falle helt bort.

Barnepensjon gis til barn som er yngre enn 18 år, når de har mistet den ene eller begge foreldrene sine. Det er et vilkår for rett til pensjon at den avdøde faren eller moren var medlem i folketrygden i minst tre år fram til dødsfallet. Det foreligger også rett til ytelser dersom den avdøde mottok pensjon fra folketrygden i en periode på minst tre år før dødsfallet. Barn under utdanning kan få pensjon inntil de fyller 20 år. Forutsetningen er da at begge foreldrene er døde.

Når en av foreldrene er død, utgjør full årlig barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet i folketrygden for det første barnet og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna. Pensjonen deles likt mellom barna.

Dersom begge foreldrene er døde, ytes det for det første barnet en barnepensjon som svarer til enke- eller enkemannspensjonen etter den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. For det neste barnet utgjør full barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna. Pensjonen deles likt mellom barna.

Full barnepensjon gis når den avdøde hadde en medlemstid i folketrygden på 40 år eller mer. Er medlemstiden kortere, skal barnepensjonen utgjøre så mange 40-deler av full pensjon, som den avdøde har medlemsår i folketrygden.

3.2.5 Skatt og avgift på folketrygdytelser

Folketrygdpensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere med samme inntekt. Dette kommer av at de betaler lav trygdeavgift, og at de får særfradrag for alder og uførhet. Særfradraget er noe forskjellig for alderspensjonister og uførepensjonister. De som har aleneomsorg for barn, vil som regel bli lignet i skatteklasse 2.

Dessuten kan folketrygdpensjonister skattlegges etter den såkalte skattereduksjonsregelen. Denne regelen er et alternativ til de «vanlige» skattereglene for en pensjonist. Den skal anvendes dersom den gir en lavere utlignet skatt enn det de vanlige reglene fører til.

Hovedhensikten med skattereduksjonsregelen er at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom folketrygdpensjonen ikke skal betale skatt, og at denne fordelen gradvis skal avtrappes etter hvert som formuen og/eller inntekten stiger. Skattereduksjonsregelen fører til at marginalskatten i et område blir på 55 prosent.

Folketrygden finansieres ved trygdeavgift (medlemsavgift), ved arbeidsgiveravgift og ved tilskudd fra staten. Avgiftssatsene og tilskuddet fra staten fastsettes av Stortinget. Trygdeavgiften beregnes i prosent av personinntekt fastsatt i medhold av skatteloven (lov 26. mars 1999 nr. 14), det vil si på grunnlag av vedkommendes pensjonsgivende inntekt. Det gjelder forskjellige avgiftssatser for arbeidstakere, næringsdrivende og pensjonister.

Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av utbetalt lønn. Avgiften er differensiert i forhold til hvor i landet arbeidstakeren bor. Det er fem regionale soner basert på geografiske og økonomiske forhold.

3.3 Kollektive ordninger for arbeidstakere i offentlig sektor

3.3.1 En oversikt

I punktene 3.3.2 og 3.3.3 skal vi gi en oversikt over hovedtrekkene i de tjenestepensjonsordningene som er opprettet for arbeidstakere i henholdsvis statlig, kommunal og fylkeskommunal sektor. Først blir pensjonsordningen til arbeidstakere i statlig sektor omtalt. Deretter skal vi gjøre rede for det regelverket som gjelder for arbeidstakere i kommunal og fylkeskommunal sektor.

De pensjonsordningene som det blir gjort rede for i punktene 3.3.2 og 3.3.3, kan betegnes som «normalordningene» i de to sektorene. Det fins imidlertid også en rekke «spesialordninger» for enkelte grupper av yrkesutøvere, se punkt 3.3.4.

3.3.2 Ordninger for arbeidstakere i statlig sektor

Tjenestepensjonssystemet til arbeidstakere i staten er regulert i lov om Statens Pensjonskasse (lov 28. juli 1949 nr. 26). I tillegg til at loven gjelder for dem som arbeider i staten, gjelder den for lærere i grunn- og videregående skole, selv om disse lærerne er kommunale og fylkeskommunale arbeidstakere.

Lov om Statens Pensjonskasse åpner videre for at arbeidstakere i virksomheter/organisasjoner som har en nær tilknytning til staten – for eksempel virksomheter som tidligere har vært en del av staten og som er blitt fristilt – kan være medlemmer i Statens Pensjonskasse. Det er Stortinget som bestemmer om disse «kan-medlemmene» skal få være medlemmer i Pensjonskassen eller ikke.

De viktigste pensjonsytelsene som Statens Pensjonskasse gir, er alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon (enke-, enkemanns- og barnepensjon). Disse ytelsene er ytelsesbaserte, det vil si at de er definert som en viss prosent av arbeidstakerens pensjonsgrunnlag.

Pensjonsgrunnlaget fastsettes normalt ut fra arbeidstakerens sluttlønn, og det er som hovedregel bare den faste arbeidsinntekten som teller med. Ved fastsettingen av pensjonsgrunnlaget teller all inntekt opp til tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden fullt ut. Inntekt som overstiger tolv ganger grunnbeløpet, blir det ikke tatt hensyn til.

For personer som ble pensjonert før 1. mai 2000, blir pensjonsgrunnlaget fastsatt på en annen måte. For disse personene telte inntekt opp til åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden fullt ut, mens inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet telte med en tredel. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet var heller ikke for disse personene pensjonsgivende.

For dem som står i stilling fram til pensjonsalderen, gis det fulle pensjonsytelser når opptjeningstiden i ordningen er 30 år. Dersom opptjeningstiden er kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som arbeidstakeren har opptjeningsår.

Full alderspensjon utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Retten til slik pensjon inntrer i utgangspunktet fra aldersgrensen. Dette er det tidspunktet hvor stillingsforholdet opphører uten oppsigelse (se lov 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn med flere). For om lag 70 prosent av arbeidstakerne i statlig sektor er denne grensen 70 år. Den resterende delen av arbeidstakerne har lavere aldersgrense. Denne lavere grensen kan være 68, 65, 63 eller 60 år.

Uavhengig av aldersgrensen kan alle arbeidstakere ta ut alderspensjon fra det tidspunktet rett til alderspensjon fra folketrygden inntrer, det vil si fra fylte 67 år. I tillegg kan arbeidstakere ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen. Forutsetningen er da at summen av vedkommendes alder og opptjeningstid i Statens Pensjonskasse er 85 år eller mer. Denne regelen – som kalles 85-årsregelen – har praktisk betydning bare for de medlemmene i Pensjonskassen som har en aldersgrense på 68 år eller lavere.

Dersom alderspensjonisten forsørger barn under 18 år, får han eller hun et barnetillegg. Dette tillegget utgjør 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn pensjonisten forsørger. Summen av alderspensjonen og barnetillegget må likevel ikke utgjøre mer enn 90 prosent av pensjonsgrunnlaget. Hvis alderspensjonen gis for mindre enn full opptjeningstid, blir barnetillegget redusert tilsvarende.

I figur 3.2 illustreres kompensasjonsnivået i Statens Pensjonskasse for en alderspensjonist (se om skattereglene nedenfor). Det er ikke tatt hensyn til at vedkommende eventuelt mottar pensjon fra folketrygden. Figuren er basert på det tas ut pensjon etter 30. april 2000.

Dersom arbeidstakeren slutter i stilling som gir rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse før han eller hun har rett til en straks løpende alderspensjon fra Pensjonskassen, får vedkommende rett til en oppsatt (utsatt) alderspensjon. Forutsetningen er at vedkommende har en medlemstid i Pensjonskassen på tre år eller mer.

Den oppsatte pensjonsretten beregnes på samme måte som pensjonen til en arbeidstaker som står i stilling fram til han eller hun når pensjonsalderen/aldersgrensen.

For personer som først ble medlemmer i Statens Pensjonskasse etter 31. desember 1966 (folketrygdens ikrafttredelse), skal likevel kravet til medlemstid for rett til full pensjon fastsettes på en annen måte:

Medlemstiden for rett til full pensjon skal for disse personene være lik den medlemstiden vedkommende kunne oppnådd fra den dagen han eller hun ble medlem i Statens Pensjonskasse og fram til vedkommende nådde aldersgrensen for stillingen. Kravet til medlemstid for rett til full pensjon skal likevel ikke være lenger enn 40 år, og ikke kortere enn 30 år.

Et eksempel kan illustrere hvordan kravet til medlemstid for rett til full pensjon blir fastsatt for denne gruppen. En person blir medlem i Statens Pensjonskasse når hun er 35 år gammel. Aldersgrensen for vedkommendes stilling er 70 år. Hun slutter i staten som 40-åring, og har da en medlemstid i Pensjonskassen på 5 år. Den opptjeningstiden hun kunne oppnådd i Statens Pensjonskasse fra den dagen hun ble medlem i ordningen og fram til stillingens aldersgrense, er 35 år (70 - 35 = 35 år). Hennes oppsatte pensjonsrett skal da utgjøre 5/35 av full pensjon.

Den oppsatte pensjonen kommer i utgangspunktet til utbetaling fra stillingens aldersgrense, men likevel ikke før arbeidstakeren fyller 65 år.

Etter lov om Statens Pensjonskasse skal alderspensjonen avkortes krone for krone dersom det ved siden av pensjonen kommer arbeidsinntekt fra en stilling som gir rett til medlemskap i en pensjonsordning for ansatte i den offentlige sektoren. (Pensjonisten får da en såkalt differansepensjon.) Hvis arbeidsinntekten kommer fra privat sektor, skjer det ingen avkorting av pensjonen. Den kommer da i tillegg til arbeidsinntekten uten noen form for avkorting. Det samme gjelder i de tilfellene arbeidstakeren arbeider i staten på pensjonistavlønning.

Full uførepensjon utgjør på samme måte som alderspensjonen 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Videre fins det – som i folketrygden – regler om medregning av framtidig opptjeningstid fra uførheten oppstod, og fram til vedkommende når aldersgrensen for sin stilling.

Ut over dette blir uførepensjonen avkortet i forhold til arbeidstakerens tap av inntektsevne. Det gjelder imidlertid ingen regler om minstetap av inntektsevne før retten til uførepensjon inntrer, slik det gjør i folketrygden.

Full enke- og enkemannspensjon utgjør ni prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag. Fulle pensjonsytelser gis når den avdøde hadde en opptjeningstid i Statens Pensjonskasse på 30 år eller mer. Er opptjeningstiden kortere, skal enke- eller enkemannspensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som den avdøde hadde opptjeningsår i Pensjonskassen, eller som vedkommende ville oppnådd ved å fortsette som medlem i Pensjonskassen fram til aldersgrensen for den stillingen han eller hun hadde.

Når den gjenlevende ektefellen er født før 1. juli 1950 og den avdøde ble medlem i Statens Pensjonskasse første gang før 1. juli 2000, blir ektefellepensjonen fastsatt på en annen måte. Det samme gjelder for enker etter en mannlig arbeidstaker med medlemskap i Pensjonskassen før 1. oktober 1976. For disse personene skal full ektefellepensjon utgjøre 39,6 prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag.

Fulle pensjonsytelser gis – på samme måte som nevnt ovenfor – etter 30 års opptjeningstid i Statens Pensjonskasse. Ved kortere tid, kommer begrensningsregler til anvendelse.

De enke- og enkemannspensjonene som utgjør 39,6 prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag, er erversprøvd. Dette gjelder likevel ikke for enkepensjon som gis etter menn med medlemskap i Statens Pensjonskasse før 1. oktober 1976.

Ervervsprøvingen skjer etter bestemmelser som svarer til bestemmelsene om prøving av slik pensjon i folketrygden.

Full barnepensjon utgjør 15 prosent av det avdøde medlemmets pensjonsgrunnlag. Full ytelse gis når den avdøde hadde en opptjeningstid i Statens Pensjonskasse på 30 år eller mer. Er opptjeningstiden kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som den avdøde hadde opptjeningsår i Pensjonskassen, eller ville fått ved å fortsette i sin stilling fram til aldersgrensen for stillingen.

Ytelsene fra Statens Pensjonskasse blir skattlagt etter andre regler enn dem som gjelder for ytelser fra folketrygden. Når det bare ytes pensjon fra Pensjonskassen, for eksempel i forbindelse med en særaldersgrense, betales det lav trygdeavgift for pensjonsinntekten. Ellers skattlegges ytelsene som ordinær lønnsinntekt. Personer som bare mottar pensjon fra pensjonskassen og som ikke har folketrygdpensjon ved siden av, har ikke krav på særfradrag. De kan heller ikke skattlegges etter den såkalte skattereduksjonsregelen.

Ytelsene fra Statens Pensjonskasse finansieres ved at medlemmene i Pensjonskassen betaler to prosent av den pensjonsgivende inntekten i pensjonsinnskudd, og ved at arbeidsgiveren betaler en arbeidsgiverandel.

Arbeidsgiverandel betales av virksomheter som er pålagt det. Virksomheter som nettobudsjetteres, betaler ikke medlemsinnskudd eller arbeidsgiverandel direkte. De fleste humanitære organisasjoner som er medlemmer i Statens Pensjonskasse, betaler bare medlemsinnskudd og ikke arbeidsgiverandel. Den delen av de årlige utbetalingene som ikke dekkes av innskuddene, dekkes ved løpende bevilgninger over statsbudsjettet.

For undervisningssektoren og statlige foretak med videre er det etablert en ordning med pensjonsfond for den enkelte virksomhet etter regler som tar utgangspunkt i hva som gjelder i privat sektor. Det er imidlertid ikke opprettet reelle fonds. Man har forutsatt en avkastning som svarer til hva som gjelder for langsiktige statsobligasjoner.

3.3.3 Ordninger for arbeidstakere i kommunal og fylkeskommunal sektor

Pensjonsordningene for arbeidstakerne i kommunal og fylkeskommunal sektor er i dag tariffestet. Sosial- og helsedepartementet har med hjemmel kommuneloven (lov 25. september 1992 nr. 107) § 43 andre ledd gitt forskrift om pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte (forskrift 22. april 1997 nr. 374).

Hovedinnholdet i forskriften om de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene er at pensjonsytelsene fra disse ordningene ikke skal være høyere enn de pensjonene som Statens Pensjonskasse gir. Videre må aldersgrensene ikke være lavere enn aldersgrensene for tilsvarende stillinger i staten. Dessuten er det slik at alle ansatte må være med i pensjonsordningen.

Innenfor de rammene som Sosial- og helsedepartementets forskrift setter, er det opp til kommunen, fylkeskommunen og organisasjonene å avtale de nærmere vilkårene.

Kommunen eller fylkeskommunen kan organisere sin pensjonsordning på tre måter: For det første kan den slutte seg til kommunesektorens eget forsikringsselskap, Kommunal Landspensjonskasse (KLP). For det andre kan den opprette en egen pensjonskasse. For det tredje kan den tegne en kollektiv pensjonsforsikring i et annet livsforsikringsselskap.

Det er i dag i hovedsak bare de største kommunene og enkelte av fylkeskommunene som har egne pensjonskasser. Kredittilsynet har utarbeidet egne standardvedtekter for de kommunene og fylkeskommunene som har opprettet egne pensjonskasser. I dag er det 29 kommunale pensjonskasser.

Noen kommuner og fylkeskommuner har sine arbeidstakere pensjonsforsikret i forsikringsselskaper. Dette gjelder blant annet Asker, Bærum og Tromsø kommune. Pensjonsordningene til disse kommunene utformes normalt slik at de er tilnærmet identiske med det regelverket som KLP har i sin Felles kommunal pensjonsordning.

Hovedtyngden av kommunene og fylkeskommunene i Norge har tegnet sin pensjonsforsikring i KLP. Dette gjelder om lag 90 prosent av kommunene og fylkeskommunene. Samlet er disse kommunene og fylkeskommunene arbeidsgiver for om lag to tredeler av arbeidstakerne i kommunal og fylkeskommunal sektor.

Den største pensjonsordningen i KLP er Felles kommunal pensjonsordning. Ordningen er regulert i tariffavtale, og ble etablert i 1974. Vedtektene er senere endret en rekke ganger. De foreløpig siste vedtektene er fra januar 1999.

Aldersgrensene for de kommunale og fylkeskommunale arbeidstakerne følger aldersgrensene for arbeidstakerne i staten. Det vil si at den alminnelige aldersgrensen er 70 år, og at visse yrkesgrupper har en lavere aldersgrense.

På samme måte som i staten kan man fratre med alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen, såframt summen av opptjeningstiden i ordningen og alder er minst 85 år, eller vedkommende er fylt 67 år. I kommunal sektor har rundt 40 prosent av arbeidstakerne aldersgrense på 65 år eller lavere.

Ellers er regelverket i de kommunale og fylkeskommunale tjenestepensjonsordningene i all hovedsak likt regelverket i lov om Statens Pensjonskasse.

Ytelsene fra de kommunale pensjonsordningene skattlegges på samme måte som ytelsene fra Statens Pensjonskasse.

Finansieringen av de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene er i motsetning til Statens Pensjonskasse basert på et forsikringsteknisk system med forhåndsinnbetaling av premie. Den skal i prinsippet sikre at de pensjonsrettighetene som er opptjent til enhver tid, skal være sikret i fonds.

I Felles kommunal pensjonsordning i KLP fastsettes det en gjennomsnittspremie for alle som er med i ordningen. Dette gjøres ved at den forsikringstekniske premien for ordningen utlignes på medlemmene i prosent av pensjonsgrunnlaget, med sikte på at den samlede premien til ordningen skal gi en fondsøkning som svarer til en lineær opptjening av rettighetene i ordningen.

3.3.4 Ordninger for spesielle yrkesgrupper

I punktene 3.3.2 og 3.3.3 ble «normalordningene» for arbeidstakere i henholdsvis statlig, kommunal og fylkeskommunal sektor omtalt. Det fins imidlertid også en rekke «særordninger» og særlige regler for spesielle yrkesgrupper i disse sektorene. En oversikt over disse ordningene og særreglene er gitt i NOU 1995: 29 om «Samordning av pensjons- og trygdeytelser», kapittel 4.

3.4 Kollektive ordninger for arbeidstakere i privat sektor

3.4.1 En oversikt

Mange virksomheter i privat sektor har opprettet pensjonsordninger for sine arbeidstakere. Dette kan bedriften gjøre på tre måter. For det første kan den tegne kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap. For det andre kan den opprette en egen pensjonskasse. For det tredje kan den utbetale pensjoner over driften.

Det er ikke fastsatt lovregler som i detalj regulerer de private tjenestepensjonsordningene. Bedriftene kan derfor i utgangspunktet utforme pensjonsordningene slik de selv ønsker.

En viktig begrensning i den friheten virksomhetene har til å utforme pensjonsordningene slik de ønsker, følger likevel av skattereglene: Dersom arbeidsgiverne ønsker å utgiftsføre kostnadene ved pensjonsordningen, må pensjonsordningen tilfredsstille de vilkårene som skatteloven (lov 26. mars 1999 nr. 14) § 6–46 oppstiller.

Det betyr at ordningen per oktober 2000 må være utformet i samsvar med det man vanligvis kaller for TPES-regelverket (forskrift 28. juni 1968 nr. 3 og forskrift 27. oktober 1969 nr. 9451, begge gitt med hjemmel i skatteloven av 1911 § 44). Fra det tidspunktet lov om foretakspensjon (lov 24. mars 2000 nr. 16) – se nedenfor – trer i kraft, blir vilkåret at ordningene må tilfredsstille de kravene som denne loven stiller opp.

Det å oppnå skattefrihet for kostnadene ved en pensjonsordning er normalt av så stor betydning for en virksomhet at de vilkårene som skatteloven stiller opp, er den praktiske hovedregelen for hvordan en tjenestepensjonsordning for arbeidstakere i privat sektor kan utformes. I punkt 3.4.2 skal vi derfor gi en oversikt over de viktigste reglene som gjelder for at virksomheten skal kunne utgiftsføre kostnadene ved sin pensjonsordning.

I Ot.prp. nr. 71 for 1999–2000 – Forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold – er det lagt fram et forslag til en alternativ måte å utforme pensjonsordninger på i forhold til det som skatteloven så langt har lagt opp til.

Mens de pensjonsordningene som skatteloven tillater er ytelsesbaserte (det er selve pensjonsytelsen som er definert), innebærer forslaget i Ot.prp. nr. 71 at det skal åpnes for å kunne gi inntektsfradrag for premiene også til innskuddsbaserte pensjonsordninger. I punkt 3.4.3 skal vi gi en kort omtale av hovedinnholdet i forslaget til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

Dersom en arbeidsgiver ønsker å sikre sine ansatte pensjonsytelser ut over det som er tillatt for en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning etter skatteloven, kan dette problemet løses på to måter: Arbeidsgiver kan gi pensjon over driften eller kjøpe en kollektiv livrente i et livsforsikringsselskap. Den siste løsningen er normalt den sikreste for arbeidstakerne, og i punkt 3.4.4 skal vi gi en kort omtale av slike livrenter.

3.4.2 Lov om foretakspensjon

Lov om foretakspensjon skal fra det tidspunktet den trer i kraft, erstatte det någjeldende TPES-regelverket (se om dette regelverket i punkt 3.4.1 over). Den nye loven er ennå (oktober 2000) ikke trådt i kraft, men vi har i teksten nedenfor basert framstillingen på den, da det er ventet at den vil tre i kraft om ikke så lenge.

Lov om foretakspensjon med tilhørende endringer i andre lover innebærer til dels viktige endringer i det gjeldende TPES-regelverket. Det nye lovverket kan derfor ikke gjøres gjeldende for eksisterende pensjonsordninger uten ganske omfattende overgangsregler.

Som hovedregel er det bestemt at de pensjonsordningene som ble opprettet etter TPES-regelverket, skal ha tilpasset sitt regelverk til den nye lovgivningen senest to år etter at lov om foretakspensjon er trådt i kraft. Mange av bestemmelsene, blant annet reglene som utvider kretsen av medlemsberettigede, beregning av pensjonsytelser og premieberegning, forutsettes således å tre i kraft først fra det tidspunktet regelverket er endret.

Både for foretakene og for de forsikrede foreligger det praktiske og økonomiske problemer som ut fra rimelighetshensyn er undergitt særlig regulering. Mange regelendringer er derfor gitt en tilpasningsperiode som er lengre enn den generelle tilpasningsregelen på to år.

Lov om foretakspensjon er en rammelov, det vil si at den stiller opp rammer for hvordan den enkelte virksomhet kan utforme sin pensjonsordning. Så lenge pensjonsordningens regelverk er i samsvar med loven med tilhørende forskrifter, kan virksomheten innenfor dette utforme pensjonsordningen slik den ønsker. Dette er et vilkår for at virksomheten skal få skattefradrag for utgiftene ved pensjonsordningen. Nedenfor skal vi gi en omtale av de viktigste rammene som loven stiller opp.

En foretakspensjonsordning kan organiseres på to måter, enten som pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap eller som pensjonsordning i en pensjonskasse.

Loven inneholder et minstekrav til antall medlemmer for at det skal kunne opprettes en foretakspensjonsordning. Dette minstekravet er utformet i to alternativer. Det første alternativet stiller krav om at ordningen må omfatte minst to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 prosent av en full stilling. I det andre alternativet vil det være tilstrekkelig med én ansatt, forutsatt at vedkommende oppfyller kravene til lønn og arbeidstid i det første alternativet, og i tillegg ikke har eierinteresser i foretaket.

Regelverket skal blant annet inneholde en pensjonsplan. I denne planen skal det framgå hvilke former for ytelser pensjonsordningen gir, omfanget av ytelsene og vilkårene for rett til dem. Pensjonsplanen skal som hovedregel gjelde for alle som omfattes av pensjonsordningen.

Et vilkår for rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning er at de ansatte er pliktige medlemmer i folketrygden med opptjening av alderspensjon etter lov om folketrygd. Foretakspensjonsloven slår videre fast at alle arbeidstakere i virksomheten som har fylt 20 år, er pliktig medlemmer i ordningen. Alle som ansettes i foretaket og som fyller vilkårene, skal være medlemmer fra første dag.

Arbeidstakere med mindre enn 20 prosent av en full stilling kan holdes utenfor pensjonsordningen. Pensjon til deltidsansatte skal utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon vedkommende ville fått i en full stilling. På samme måte beregnes pensjonen til arbeidstakere som går fra full stilling til deltidsstilling for tiden etter overgangen.

Loven bestemmer videre at også arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonering som hovedregel skal være medlemmer i pensjonsordningen. Det må fastsettes særskilt dersom arbeidstakere med kort tid igjen til pensjonsalderen ikke skal være medlemmer i pensjonsordningen. Videre kan en arbeidstaker som har permisjon for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å komme tilbake til arbeidet, som hovedregel beholde medlemskapet i pensjonsordningen den tiden vedkommende har permisjon.

Opptjening av pensjon i en foretakspensjonsordning forutsetter som hovedregel at man fortsatt er i arbeid. Det er derfor bestemt at førtidspensjonerte arbeidstakere ikke kan være medlemmer i ordningen. Det er likevel åpnet for at det i regelverket kan fastsettes at personer som mottar avtalefestet pensjon, kan fortsette som medlemmer i ordningen. Det er verdt å merke seg at det skal skje en løpende premiebetaling fram til fylte 67 år, også for dem som tar ut avtalefestet pensjon.

Alderspensjon er den sentrale ytelsen i en foretakspensjonsordning. Dette er den eneste ytelsen en foretakspensjonsordning er pålagt å gi. Den kan etter hovedregelen komme til utbetaling først fra det tidspunktet arbeidstakeren fyller 67 år. Pensjonen kan komme til utbetaling så lenge pensjonisten lever, eller den kan opphøre før dette tidspunktet. Dersom det siste er bestemt, er det et vilkår at ytelsen gis i minst ti år.

I loven er det åpnet for at Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder for stillinger hvor kravene til arbeidstakernes fysiske eller psykiske helse er større enn det som gjelder for en «normal» stilling.

Kravet til medlemstid/opptjeningstid i foretakspensjonsordningen for rett til fulle pensjonsytelser kan ikke settes kortere enn 30 år og ikke lengre enn 40 år. Dersom medlemstiden/opptjeningstiden er kortere enn den tiden som er fastsatt for rett til fulle pensjonsytelser, får en arbeidstaker som fratrer ved pensjonsalderen en pensjon som skal utgjøre så mye av full pensjon som medlemstiden/opptjeningstiden utgjør av den tiden som kreves for rett til fulle ytelser.

Dersom en arbeidstaker slutter i virksomheten før han eller hun har rett til pensjon, beholder vedkommende retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve gjennom en fripolise. Forutsetningen er likevel at opptjeningstiden i ordningen er minst tolv måneder. Dette innebærer at hvis en arbeidstaker for eksempel har 37 år igjen til pensjonsalderen ved opptak i pensjonsordningen, opptjener han eller hun årlig 1/37-deler av full pensjon regnet av lønnen til enhver tid. Slutter arbeidstakeren i virksomheten etter 20 år, har han eller hun opptjent 20/37-deler av en pensjon regnet av lønnen på det tidspunktet arbeidsforholdet opphører.

Hvis arbeidstakeren tar nytt arbeid i et foretak med pensjonsordning der regelverket tillater medregning av tidligere opptjeningstid i ordningen, skal premiereserven som er knyttet til tidligere opptjente rettigheter, overføres. Det er videre gitt nærmere regler om blant annet fripoliser og forsikringsforholdet etter fripolise, samt sammenslåing av små fripoliser til en større «fripolisekonto» i et forsikringsselskap.

Lov om foretakspensjon angir flere mulige måter å utforme en alderspensjon på. Den krever likevel at ytelsen etter pensjonsplanen utformes slik at de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelse fra pensjonsordningen og en standardberegnet folketrygd skal være rimelig ut fra lønn og opptjeningstid i ordningen. Videre skal pensjonsytelsene – sammen med den standardberegnede folketrygdpensjonen – ikke utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lav lønn (forholdsmessighetsprinsippet).

Innenfor disse prinsippene kan pensjonen fastsettes på følgende tre måter:

• et bestemt beløp fastsatt ut fra sluttlønnen sammen med en standardberegnet folketrygd,

• en bestemt del av sluttlønnen, eller

• et bestemt beløp per medlem, fastsatt i forhold til og ikke høyere enn grunnbeløpet i folketrygden.

I den grad det blir tatt hensyn til en beregnet folketrygdpensjon ved fastsettelsen av ytelsen fra foretakspensjonsordningen (det første alternativet i avsnittet over), skal denne pensjonen fastsettes etter følgende prinsipper:

• Grunnpensjonen til alle medlemmene settes til grunnbeløpet i folketrygden eller til tre firedeler av dette beløpet.

• Tilleggspensjonen beregnes for hvert medlem etter folketrygdens regler på grunnlag av den lønnen som er pensjonsgivende i ordningen. Dersom den beregnede tilleggspensjonen er mindre enn folketrygdens særtillegg, skal beregnet tilleggspensjon settes lik særtillegget.

• Senere endringer i folketrygdens regelverk skal være uten betydning for retten til den opptjente pensjonen.

Den pensjonsgivende inntekten som normalt skal legges til grunn ved beregningen av foretakspensjonen, er i utgangspunktet de beløpene som arbeidsgiver plikter å innberette til ligningsmyndighetene som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid i et år.

Hovedregelen er at pensjonen skal beregnes ut fra den lønnen arbeidstakeren har når han eller hun blir pensjonert (sluttlønnsprinsippet). Fra dette utgangspunktet er det gjort unntak ved at veksten i pensjonsgrunnlaget de siste ti årene før pensjonering kan begrenses til den lønnsutviklingen foretaket har for sine øvrige ansatte. På den måten kan man se bort fra store lønnsøkninger på slutten av karrieren. På lignende måte kan man se bort fra tidligere opptjeningstid i ordningen ved beregning av opptjent pensjon etter større lønnsøkninger, som for eksempel ved skifte til ny stilling i foretaket.

Lov om foretakspensjon har ut over dette bestemmelser som setter et tak for hvor mye summen av arbeidstakerens foretakspensjon og beregnet folketrygdpensjon kan utgjøre av tidligere inntekt. Denne begrensningsregelen gjelder uavhengig av om det blir tatt hensyn til arbeidstakerens beregnede folketrygdpensjon ved fastsettelsen av vedkommendes pensjon fra foretakspensjonsordningen, eller ikke.

De begrensningene som gjelder, er

• 100 prosent av medlemmets lønn inntil seks ganger grunnbeløpet i folketrygden,

• 70 prosent av den delen av medlemmets lønn som er mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet, og

• 0 prosent av den delen av medlemmets lønn som overstiger tolv ganger grunnbeløpet.

Loven har videre regler om uførepensjon, men lar det være opp til det enkelte foretak om uførepensjon skal inkluderes i pensjonsordningen.

Uførepensjon kan ytes ved minst 20 prosent ervervsuførhet. Ved minst 50 prosent uførhet skal uførepensjonen som hovedregel ytes etter samme uføregrad som i folketrygden.

Ved utmåling av uførepensjonen skal man legge til grunn opptjeningstiden i ordningen fra medlemmet ble tatt opp i den og fram til det tidspunktet vedkommende tidligst kunne gå av med alderspensjon. Uførepensjonen skal i størrelse svare til den alderspensjon vedkommende ville hatt rett til ut fra lønnen på tidspunktet for uførheten. Uførepensjonen skal videre ytes i forhold til uføregraden.

Lov om foretakspensjon inneholder videre bestemmelser om ytelser til etterlatte av medlemmer i en foretakspensjonsordning. Det er imidlertid ikke obligatorisk å ha slike ytelser i en foretakspensjonsordning. Pensjon til barn som medlemmet ved sin død forsørget eller pliktet å forsørge, er gjort til den mest sentrale delen av etterlattepensjonen. I tillegg kan pensjonsplanen også omfatte ytelser til ektefelle og registrerte partnere, samt samboer.

Barnepensjonen fastsettes som en andel av medlemmets alderspensjon eller pensjonsgivende lønn ved medlemmets død. Ved utmålingen skal den opptjeningstiden som den avdøde hadde i ordningen, tillagt tiden fram til det tidspunktet vedkommende skulle hatt alderspensjon, legges til grunn. Barnepensjonen faller bort når barnet fyller 21 år.

Ektefellepensjon fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller av lønn ved medlemmets død. Ektefellepensjon kan avkortes i forhold til egen inntekt som overstiger åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden. Den kan også gjøres tidsbegrenset.

Ytelsene fra en foretakspensjonsordning skattlegges på samme måte som ytelsene fra de offentlige tjenestepensjonsordningene. Når det bare ytes pensjon fra foretakspensjonsordningen, for eksempel i forbindelse med en særaldersgrense, betales det lav trygdeavgift for pensjonsinntekten. Ellers skattlegges ytelsene som ordinær lønnsinntekt. Personer som bare mottar pensjon fra foretakspensjonsordningen, og som ikke har folketrygdpensjon ved siden av, har ikke krav på særfradrag. De kan heller ikke skattlegges etter den såkalte skattereduksjonsregelen.

En foretakspensjonsordning er en fondsbasert ordning. Det skal avsettes tilstrekkelige midler til å dekke pensjonsforpliktelsene medlemmet har opptjent (premiereserven). Loven om foretakspensjon har derfor regler om at pensjonsordningen årlig skal tilføres en premie som etter det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget for ordningen er tilstrekkelig til å sikre medlemmene den rett til pensjon som er opptjent i løpet av året.

Den årlige premien omfatter også eventuelle premier for uførepensjon og pensjon til etterlatte. Fordi pensjonsrettighetene skal opptjenes etter et lineært prinsipp, må det ved lønnsregulering innbetales tilstrekkelig premie til å dekke de forhøyde pensjonsforpliktelsene også for tidligere opptjeningstid i ordningen.

3.4.3 Ot.prp. nr. 71 for 1999–2000 Forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

I Ot.prp. nr. 71 for 1999–2000 er det lagt fram et forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Lovforslaget er basert på NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon og på forslaget til lov om foretakspensjon (Ot.prp. nr. 47 for 1998–99 jf. Innst.O. nr. 50 for 1999–2000).

Lovforslaget inneholder hvilke krav til medlemskap, kapitalforvaltning, innskudd med videre som får anvendelse i en innskuddsbasert pensjonsordning som skal ha skattemessig særbehandling på linje med ordninger opprettet etter lov om foretakspensjon.

At pensjonsordningen er innskuddsbasert innebærer at den pensjonen som medlemmet får, er definert som et produkt av den kapitalen som er spart opp, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden pensjonen blir tatt ut. Dette står i motsetning til de ytelsesbaserte pensjonsordningene, hvor selve pensjonsytelsen er definert.

Forslaget til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold inneholder regler om opptjening av alderspensjon og forvaltning av pensjonskapitalen som bygger på prinsipper som er vesensforskjellige fra de prinsippene som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon.

Etter lovforslaget skal den enkelte arbeidstaker i et foretak med innskuddsordning opptas som medlem fra han eller hun fyller 20 år, med rett til årlige innskudd. Innskuddene kan fastsettes på ulike måter, der ett av alternativene er som en andel av medlemmets lønn.

Den pensjonskapitalen som samles opp, skal kunne forvaltes kollektivt eller på individuelle konti i det forsikringsselskap, det forvaltningsselskap for verdipapirfond, den bank eller den pensjonskasse hvor foretaket har opprettet ordningen. Pensjonskapitalen er bundet fram til pensjonsalderen, og kan bare benyttes til alderspensjon. Loven gir regler for forhold knyttet direkte til pensjonskapitalen og alderspensjonen. Der er foreslått at eventuelle uføre- og etterlatteytelser kan tegnes etter reglene i lov om foretakspensjon.

3.4.4 Kollektive livrenter

Dersom en virksomhet tegner en kollektiv pensjonsforsikring hvor pensjonsplanen ligger innenfor de rammene som TPES-regelverket/lov om foretakspensjon stiller opp, får den utgiftsføre premien før beskatning. Er dette ikke tilfelle, kalles det for en kollektiv livrente i arbeidsforhold.

Retten til medlemskap i ordningen er – som for alle kollektive pensjonsordninger – obligatorisk. Dette innebærer at forsikringsavtalen må inneholde klart definerte objektive vilkår for rett til medlemskap. Ordningen må være generell, og omfatte alle som fyller vilkårene. For kollektive livrenter er det imidlertid ikke nødvendig at ordningen omfatter alle arbeidstakerne i virksomheten.

Her skal vi bare kort nevne at en kollektiv livrenteforsikring kan sikre arbeidstakerne pensjonsutbetalinger på linje med det en ordning opprettet etter TPES-regelverket/lov om foretakspensjon kan.

Det er imidlertid én viktig forskjell mellom de to typene pensjonsforsikring: Mens arbeidsgiver i en TPES-/foretakspensjonsordning har rett til å utgiftsføre premien til pensjonsordningen før beskatning, har han normalt ikke det ved en livrenteforsikring.

Kollektive livrenter er ikke bundet av særlige regler om aldersgrenser og ytelsesnivå. Summen av disse to forholdene gjør at det i hovedsak bare er to formål det normalt opprettes kollektive livrenteforsikringer for: Førtidspensjoner og ytelser for den delen av arbeidstakerens inntekt som overstiger tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Når det gjelder de skattemessige forholdene, er reglene slik at i de tilfellene arbeidsgiver dekker innbetalingene til den kollektive livrenteordningen, skal premien til livrenten ikke regnes som lønn for arbeidstakeren. Unntak gjelder likevel der arbeidsgiveren selv behandler den som lønn. For arbeidstakeren blir i disse tilfellene utbetalingen av livrenten i sin helhet beskattet som pensjonsinntekt i likhet med utbetalinger fra en pensjonsordning opprettet i samsvar med TPES-regelverket/lov om foretakspensjon.

3.5 Førtids- og tidligpensjonsordninger

3.5.1 En oversikt

Som det gikk fram innledningsvis, fins det regler som åpner for at en arbeidstaker kan ta ut alderspensjon før den alminnelige pensjonsalderen på 67 år. Det er en rekke ulikheter mellom de forskjellige ordningene, men det fins også enkelte fellestrekk. Et viktig fellestrekk er at ytelsene fra ordningene opphører når retten til pensjon fra folketrygden og/eller tjenestepensjonsordningene inntrer.

Folketrygdens uførepensjon og dagpenger under arbeidsledighet kan også være ytelser som minner om en førtids- eller tidligpensjonsordning. Disse ytelsene faller imidlertid utenfor temaet her, fordi retten til dem ikke er avhengig av at en viss alder er nådd.

Førtidspensjonsordningene og tidligpensjonsordningene er regulert dels i lov og dels i avtale. Nedenfor skal vi kort gjøre rede for de viktigste ordningene. Vi begynner med de ordningene som er lovbasert.

3.5.2 Lovbaserte ordninger

For enkelte grupper har det offentlige medvirket til pensjonsordninger som gir alderspensjon før den alminnelige pensjonsalderen på 67 år. Ordningene er i det alt vesentlige finansiert av partene, men de inneholder også en statlig garanti. Garantiansvaret innebærer at den enkelte pensjonist er garantert å få pensjonen utbetalt selv om den ordinære finansieringen svikter. Det fins i dag tre slike lovbestemte pensjonsordninger: pensjonstrygdene for henholdsvis sjømenn, fiskere og skogsarbeidere. Sistnevnte er opphevet fra 1998.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 ble de tre pensjonstrygdene tilpasset folketrygden. De fungerer i dag som særskilte førtidspensjonsordninger fram til fylte 67 år. For en nærmere omtale av ordningene og de ytelsene som de gir, vises det til NOU 1999: 6 Sjømannspensjon, punkt 5.5.

3.5.3 Avtalebaserte ordninger

I forbindelse med inntektsoppgjøret i staten for 1988 ble det vedtatt å innføre en ordning med avtalefestet pensjon (AFP). Hovedinnholdet i ordningen er at yrkesaktive på visse vilkår får adgang til å gå av med pensjon før pensjonsalderen i folketrygden på 67 år. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens uførepensjon. I tillegg til pensjonen gis det et såkalt AFP-tillegg.

Pensjonsalderen i ordningen ble satt til 66 år i 1989 og 65 år i 1990. I forbindelse med inntektsoppgjøret for 1992 ble det avtalt å senke pensjonsalderen til 64 år fra 1. oktober 1993. Pensjonsalderen ble ytterligere senket til 63 år fra 1. oktober 1997 og til 62 år fra 1. mars 1998. Begge disse reduksjonene skjedde i forbindelse med inntektsoppgjøret for 1997.

Ordningen i privat sektor omfatter i dag tariffbundne medlemsbedrifter i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), og bedrifter utenfor NHO som har tariffavtaler med forbund innenfor Landsorganisasjonen i Norge (LO). Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) har en tilsvarende avtale.

Med virkning fra 1. januar 1995 inngikk Bankenes Arbeidsgiverforening og Finansforbundet en avtale om avtalefestet pensjon for sitt område (bank- og finansnæringen).

Videre ble det fra 1. juli 1997 etablert en AFP-ordning ved avtale mellom Norsk arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (nå Arbeidsgiverforeningen NAVO) og LO v/LO-Stat, YS v/YS-Stat og Sammenslutningen av akademikerorganisasjoner i Norge.

Den største ordningen i privat sektor er Fellesordningen LO/NHO.

En tilsvarende adgang til å gå av med tidligpensjon er også avtalt i offentlig sektor. Pensjonsordningen for 65- og 66-åringer i stat og kommune går ut på at det gis tjenestepensjon med 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid på 30 år (tjenestepensjonsalternativet).

Dersom en pensjonsberegning etter Fellesordningen LO/NHO (folketrygdalternativet med AFP-tillegg) gir et bedre resultat, utbetales differansen i tillegg. For 62-, 63- og 64-åringer ytes det pensjon både fra Statens Pensjonskasse og kommunale/fylkeskommunale pensjonsordninger bare etter folketrygdalternativet, det vil si etter de samme prinsippene som i Fellesordningen LO/NHO.

Til sammen har om lag 60 prosent av landets yrkesaktive mulighet til å gå av med AFP.

Det er også etablert en ordning med tidligpensjon for jordbrukere. Denne ordningen vil ikke bli nærmere omtalt her. Det vises imidlertid til forskrift 3. februar 1999 nr. 190, hvor ordningen er regulert.

3.6 Individuell pensjonssparing

3.6.1 En oversikt

De tjenestepensjonsordningene som er omtalt i punktene 3.3 og 3.4, er såkalte kollektive tjenestepensjonsordninger. Personer som ikke har rett til medlemskap i en slik ordning – eller som ønsker en tilleggsdekning ut over det den kollektive ordningen gir dem – er henvist til enten individuell pensjonsforsikring eller ordinær sparing.

Den enkeltes sparing til alderdommen kan skje på forskjellige måter. I teksten nedenfor skal vi begrense oss til å omtale to former for sparing som benyttes hyppig på grunn av at det er gitt skattefordeler for hele eller deler av det beløpet som spares: Individuelle pensjonsavtaler og individuelle livrenter. I punktene 3.6.2 og 3.6.3 skal vi gi en kort omtale av disse spareformene.

3.6.2 Individuelle pensjonsavtaler

Ordningen med individuelle pensjonsavtaler (IPA) ble innført med virkning fra inntektsåret 1997. Ordningen er i dag regulert i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 § 6–47, og kom i stedet for regelverket om egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES).

I IPA-regelverket skilles det mellom pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler. Livsforsikringsselskaper kan tilby både pensjonssparing og -forsikring innenfor IPA. I tillegg kan banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond tilby spareavtaler i IPA. Oppsparte midler på spareavtaler som er inngått med forvaltningsselskap for verdipapirfond må imidlertid overføres til spareavtale i bank eller til forsikringsseslskap før utbetaling av pensjon kan ta til.

IPA må omfatte egen alderspensjon. I tillegg er det mulig å knytte enkelte andre pensjonsprodukter til avtalen. Barnepensjon, livsarvingspensjon og etterlattepensjon kan omfattes både av pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler, mens uførepensjon og avtaler om premiefritak ved uførhet bare kan omfattes av pensjonsforsikringsavtaler.

Utbetalingen av alderspensjonen kan starte fra fylte 64 år, og vare enten et visst antall år eller så lenge forsikringstakeren lever. Dersom det er avtalt at utbetalingsperioden skal vare et visst antall år, er det et vilkår at den avtalte utbetalingsperioden er minst ti år. Hvis forsikringstakeren dør før tiårsperioden er utløpt, stopper utbetalingen.

Størrelsen på ytelsene fra pensjonspareavtale i IPA, er avhengig av det totale beløpet som er spart opp, den avkastningen som oppnås på de oppsparte midlene, og lengden på den tiden pensjonen skal utbetales over. For en pensjonsforsikringsavtale vil i tillegg dødelighetsarven være et element som spiller inn på pensjonens størrelse.

For innskudd til IPA kan det gjøres fradrag i alminnelig inntekt for inntil 40 000 kroner per år. I tillegg til dette er avkastningen på pensjonsavtalen skattefrie i sparetiden, og man betaler ikke formuesskatt på det innestående beløpet. Ved utbetaling av IPA blir både innbetalte beløpet og avkastning skattlagt som pensjonsinntekt.

3.6.3 Individuelle livrenter

I likhet med en individuell pensjonsforsikringsavtale er en skattefavorisert livrente en forsikringsordning hvor man kan sette av et stort engangsbeløp – eller et fastsatt avtalt sparebeløp, som settes av månedlig eller årlig – og som på et senere tidspunkt skal komme til utbetaling i terminbeløp så lenge en person lever, eller han eller hun når en bestemt alder. For at ordningen skal bli skattefavorisert som livrente, må den tilfredsstille de vilkårene som forskrift 19. november 1999 nr. 1158 § 5–41 stiller opp.

Størrelsen på den renten som vil komme til utbetaling, er avhengig av størrelsen på det beløpet som totalt er betalt inn, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden livrenten skal komme til utbetaling. I tillegg vil størrelsen på renten (ytelsen) avhenge av dødelighetsarven.

Livrenteforsikringen kan enten tegnes som ordinær livsforsikring med garantert rente og rett til andel av selskapets overskudd eller som en livsforsikring med investeringsvalg (kalt unit linked eller fondsforsikring) hvor forsikringstakeren tilføres overskuddet på forvaltningen, men tar også risiko for verdireduksjon og tap på de investeringene som er knyttet til forsikringen.

Livrenten må ha en total varighet på minst tolv år. Varigheten kan deles på sparetid og utbetalingstid. I slike tilfeller må utbetalingstiden være minst seks år. Det er gjort unntak fra dette prinsippet i de tilfellene livrenten tegnes av arbeidsgiver for å finansiere førtidspensjonering av en arbeidstaker fram til den lovbestemte pensjonsalderen. Den avtalte utbetalingstiden må i disse tilfellene være minst to år fra den kalendermåneden utbetalingene tok til å løpe.

De vanligste formene for livrentesparing kan i dag deles i to grupper: Livrente med tilbakebetaling og livrente uten tilbakebetaling.

Livrente med tilbakebetaling utbetales fra et avtalt tidspunkt og i et avtalt antall år, eller alternativt så lenge forsikringstakeren lever. Hvis forsikringstakeren dør i forsikringstiden, vil innbetalt premie, uten rente, med fradrag av de livrentebeløp som allerede er utbetalt, bli utbetalt til vedkommendes etterlatte.

Livrente uten tilbakebetaling utbetales fra et avtalt tidspunkt og i et avtalt antall år, eller alternativt så lenge forsikringstakeren lever. Dersom forsikringstakeren dør i forsikringstiden, stopper utbetalingen. Vedkommendes etterlatte har da ikke krav på tilbakebetaling.

I tillegg til de to omtalte formene for livrentesparing, er det mulig å knytte forskjellige tilleggsdekninger til livrenten. De vanligste er sikring mot uførhet, ektefelle/samboerrente og barnerente: Uførerenten sikrer forsikringstakeren utbetaling hvis han eller hun blir ufør i den avtalte forsikringstiden, ektefelle/samboerrenten kan sikre ektefelle/samboer utbetaling livsvarig eller i et bestemt antall år hvis forsikringstakeren faller fra, mens barnerenten kan sikre etterlatte barn et fast beløp hvis forsikringstakeren faller fra før barna fyller 25 år.

Forsikringstakeren får ikke skattefradrag for innbetaling til en livrente. Som et motstykke betales det ikke skatt av den avkastningen som oppnås på de midlene som spares opp i oppsparingsperioden.

Når utbetalingen av livrenten begynner, skal det ikke betales skatt av den delen av utbetalingen som er tilbakebetaling av oppsparte midler, mens det skal betales kapitalskatt av avkastningen.

4 Dagens Overføringsavtale

4.1 Formål og forhistorie

Overføringsavtalen mellom offentlige tjenestepensjonsordninger kommer til anvendelse på pensjonsrettigheter som er tjent opp i to eller flere ordninger, enten samtidig eller etter hverandre i tid.

Avtalen innebærer at den samlede pensjonen fra de forskjellige ordningene som arbeidstakeren har vært medlem i, utbetales fra den ordningen som vedkommende sist er medlem i, som om all opptjening er skjedd i denne ordningen.

I 1972 ble det inngått en separatavtale mellom de to lovfestede pensjonsordningene Statens Pensjonskasse og Pensjonsordningen for sykepleiere, hvor den sistnevnte ordningen er administrert av Kommunal Landspensjonskasse, KLP. Denne avtalen dannet opptakten til det som etter hvert ble Overføringsavtalen.

Det var altså to lovfestede pensjonsordninger som var tidligst ute med å inngå en overføringsavtale. Den umiddelbare bakgrunnen for avtalen var at sykepleierne i 1962 ble overført fra Statens Pensjonskasse til Pensjonsordningen for sykepleiere. Ved overføringen ble de pensjonsrettighetene som var tjent opp i Pensjonskassen kontantutløst, og premiereserven ble overført til sykepleierpensjonsordningen.

Hvis sykepleierne etter denne overføringen senere tok stilling ved et statssykehus, kunne pensjonsrettighetene ikke tilbakeføres til Statens Pensjonskasse. Sykepleierne kunne dermed få et betydelig pensjonstap.

Det var også en annen årsak til at Sykepleierordningen var først ute med overføringsavtale. Denne ordningen hadde allerede da et regelverk som fulgte regelverket i lov om Statens Pensjonskasse. Slik avtalen ble utformet, var dette en nødvendig forutsetning.

Innenfor offentlig sektor er det etter 1960 skjedd betydelige strukturendringer. Dette skyldes at arbeidsdelingen mellom stat, kommune og fylkeskommune på flere områder er blitt forandret. Noen eksempler på dette er at ligningsvesenet ble overtatt av staten fra kommunene i 1960, sykehusvesenet ble i hovedsak fylkeskommunalt ved sykehusloven av 19. juni 1969. Ved lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 ble den statlige distriktslegeordningen opphevet, og det ble etablert en kommunal allmennhelsetjeneste. Sykehjemmene ble overført fra fylkeskommune til kommune i 1988. De kommunale og fylkeskommunale distriktshøgskolene ble lagt inn under det statlige høgskolesystemet i 1985.

I tillegg ble private handelsskoler og handelsgymnas overført til det offentlige skoleverket, og dermed til Statens Pensjonskasse gjennom privatskoleloven i 1969. Lærerne ved disse skolene hadde tidligere ikke hatt medlemskap i kommunale pensjonsordninger.

Man kunne forutse motstand fra arbeidstakerenes side mot denne omleggingen, dersom man ikke løste spørsmålene om videreføring av pensjonsrettigheter på en tilfredsstillende måte.

Da det i sin tid ble vurdert å overføre allmennhelsetjenesten til kommunesektoren, var man inne på tanken å opprette en interimsordning i KLP for arbeidstakere som ville bli overført til kommuner eller fylkeskommuner. Bakgrunnen for dette var at de kommunale pensjonsordningene ikke hadde like gode pensjonsvilkår som det Statens Pensjonskasse hadde.

Sosialdepartementet ønsket at et utvalg skulle utrede disse spørsmålene. Statens Pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse tok i stedet et felles initiativ overfor departementet med forslag om at man burde opprette et utvalg med mandat å foreta en generell utredning av forholdet mellom de statlige og de kommunale pensjonsordningene. Departementet imøtekom denne anmodningen, og i 1971 ble det oppnevnt et utvalg med representanter fra de involverte partene.

Våren 1972 foreslo utvalget en rammelov for kommunale pensjonsordninger, hvor ytelsene fra disse skulle være like gode som etter lov om Statens Pensjonskasse. Samtidig ble det foreslått en klarere hjemmel for tilsyn med de kommunale pensjonsordningene. Dette tilsynet skulle utføres av det daværende Forsikringsrådet (i dag Kredittilsynet). Forsikringsrådet skulle i tillegg til tilsynsfunksjonen også søke å koordinere pensjonsreglene i de kommunale ordningene. Dette arbeidet ble imidlertid ikke fulgt opp. I stedet ble Statens Pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse enige om å løse saken på frivillig basis.

En overføringsavtale kunne på en enkel måte løse overgangsproblemene ved skifte av stilling i offentlig sektor: Formålene var både å fjerne hindringer for personalmobilitet ved skifte av stilling i offentlig sektor for enkeltpersoner, og å hindre motstand fra arbeidstakerne mot de strukturendringene som det var behov for. Samtidig ville man unngå horisontal samordning mellom opptjente tjenestepensjoner etter samordningsloven § 7 (se kapittel 5) til fordel for en mer enkel sammenlegging av tjenestetid.

Hovedproblemet med å få til en løsning var at de kommunale ordningene i Kommunal Landspensjonskasse fulgte privat sektors forsikringstekniske system, hvor forsikringen bare dekket en beregnet nettopensjon, mens Statens Pensjonskasse sikret en bruttopensjon (se punkt 6).

Betydningen av dette er omtalt i kapittel 15 om sikring av offentlige tjenestepensjoner i livsforsikringsselskap. Stort sett var det den samme problemstillingen som den gang måtte løses i forholdet mellom de statlige og kommunale ordningene, som man i dag har i forholdet mellom de offentlige og private ordningene.

Løsningen ble at KLP la om sitt forsikringstekniske system til et bruttosystem ved hjelp av kommunale garantier, som sikret ytelser som i Statens Pensjonskasse. Det er denne ordningen som i dag kalles Felles kommunal pensjonsordning. På denne måten kunne man i 1974 slutte seg til den avtalen om overføring som to år tidligere var inngått mellom Statens Pensjonskasse og Pensjonsordningen for sykepleiere. Det ble videre utarbeidet standardvedtekter for KLPs pensjonsordninger, med bestemmelser nær opp til bestemmelsene i lov om Statens Pensjonskasse.

Den største av de tariffestede tjenestepensjonsordningene er Felles kommunal pensjonsordning i KLP, som pensjonsforsikrer de fleste kommuner i Norge. Men det er også selvstendige kommunale pensjonskasser. Noen kommuner har sine pensjonsordninger i private forsikringsselskaper.

Det er i kommunale tariffavtaler gitt regler for utmåling av bruttopensjonen. I medhold av forskrift 9. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond, er det utarbeidet standardvedtekter for kommunale pensjonskasser som er tilpasset vedtektene for Fellesordningen i KLP og lov om Statens Pensjonskasse.

Reglene om samordningsfradrag er inntatt i samordningsloven. Siden samordningsfradragene i sum utgjør mer enn halvparten av bruttopensjonene, blir reglene i denne loven en vesentlig del av regelverket. Det er naturlig å se på samordningsreglene som en integrert del av pensjonsordningenes regelverk.

4.2 Beskrivelse av systemet med Overføringsavtale

4.2.1 Hjemmel for og omfang av avtalen

Systemet med Overføringsavtale har hjemmel i lov om Statens Pensjonskasse § 46. Noen tilsvarende hjemmel for kommunesektoren er naturlig nok ikke lovfestet, siden pensjonsordningene ikke er lovfestet. De lovfestede pensjonsordningene for sykepleiere og apoteketaten har tilsvarende hjemler for å inngå Overføringsavtaler som det lov om Statens Pensjonskasse har.

Lov om Statens Pensjonskasse § 46 første ledd lyder:

«Med samtykke av departementet kan Pensjonskassens styre treffe overenskomst med en annen pensjonsinnretning eller en kommune om overføring av medlemmer og pensjonister. I overenskomsten bestemmes i hvilken utstrekning de overførte medlemmene skal få tidligere tjenestetid regnet med, og hvorledes oppgjøret for de overførte pensjonsrettigheter skal skje. Skal denne overføring skje ved løpende pensjonsytelser når disse i de enkelte tilfelle blir aktuelle, bestemmes i overenskomsten i hvilken utstrekning avgjørelser truffet av den annen pensjonsinnretning får virkning for igangsetting og opphør av pensjoner etter denne lov, hvor dette ikke følger av loven. I overenskomsten kan bestemmes at det skal sees bort fra slike begrensninger i retten til løpende pensjon som følge av at vedkommende, når pensjonstilfellet inntreffer, har fratrådt stilling eller arbeid som omfattes av loven, dog skal pensjoner som overføres til den annen pensjonsordning beregnes i forhold til den oppsatte alderspensjonen.»

I brev av 29. november 1974 supplerte Sosialdepartementet, som Pensjonskassens overordnede, med følgende:

«I medhold av lov av 28. juli 1949 om Statens pensjonskasse § 52 samtykker departementet i at den tidligere inngåtte avtale om overføring av pensjonsrettigheter mellom Statens Pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse utvides slik at overføringsavtalen også vil omfatte ansatte ved ikke kommunale/fylkeskommunale helseinstitusjoner hvor det etter folketrygdlovens § 2-3 ytes godtgjørelse for opphold og behandling.

En er for øvrig enig i at avtalen som hovedregel vil omfatte alle institusjoner som drives av kommuner/fylkeskommuner. Når det gjelder andre institusjoner enn helseinstitusjoner og som ikke alene drives av kommuner, må avtalen vurderes særskilt og eventuelt forelegges departementet.»

I dagens utgave av Overføringsavtalen med kommentarer er disse retningslinjene nå inntatt. Avtalens § 3 angir hvem avtalen gjelder for:

«Avtalen gjelder arbeidstakere som har pensjonsordning i samsvar med de vedtekter som ligger til grunn for inngåelsen av avtalen og med eventuelle senere endringer som er godtatt av Statens Pensjonskasse.»

I kommentarene til avtalens § 3 er dette supplert med følgende:

«

1. Avtalen tar sikte på statlige og kommunale tjenestepensjonsordninger, herunder pensjonsordninger for helsepersonell i institusjoner som får refusjoner etter lov om folketrygd og for virksomheter som drives i kommunal eller interkommunal regi.

2. Avtalen gjelder både frivillig og tvungent plasskifte. I unntakstilfelle vil en avtale om overtagelse av personell i en virksomhet som f. eks. overføres til det offentlige måtte aksepteres, selv om gruppen kommer fra en pensjonsordning av annen karakter enn de ordninger som er med i avtalesystemet.»

Overføringsavtalen kan betegnes som en standardavtale. Dette skyldes at de overføringsavtalene som Statens Pensjonskasse har inngått med forskjellige tjenestepensjonsordninger, er tilnærmet likelydende. I vedlegg 1 er Overføringsavtalen gjengitt i sin helhet.

I NOU 1995: 29 om «Samordning av pensjons- og trygdeytelser» foreslo Samordningsutvalget at de delene av Overføringsavtalen som regulerte arbeidstakernes pensjonsrettigheter, skulle tas inn i lov om Statens Pensjonskasse. Bakgrunnen for forslaget var at medlemmenes rettigheter skulle framgå av loven, og at informasjonsbehovet dermed bedre kunne ivaretas.

Reglene om oppgjør mellom avtalepartene mente Samordningsutvalget ikke burde lovfestes, men som før bero på avtale mellom partene. Forslaget fra utvalget er hittil ikke blitt fulgt opp.

4.2.2 Beskrivelse av Overføringsavtalen, og begrepene oppsatt pensjon og fripolise

En tilslutning til Overføringsavtalen vil være en privatrettslig disposisjon mellom avtalepartene.

Den pensjonsordningen som arbeidstakeren sist er medlem i, utbetaler pensjonen etter de reglene som gjelder for denne ordningen for all tidligere tjenestetid, som om all tid var opptjent i denne ordningen. Det såkalte sluttlønnsprinsippet gjør at en økning av pensjonsgrunnlaget etter overgangen til den siste ordningen gjelder for den samlede tjenestetiden.

Vi kaller den siste ordningen for den utbetalende ordningen. De tidligere refunderende pensjonsordningene er bundet av vedtak og disposisjoner som den utbetalende ordningen gjør i forbindelse med pensjoneringen, blant annet av aldersgrense, tidspunkt for igangsetting og stopp av pensjon, og pensjoneringsgrad. Dette gjelder også om arbeidstakeren tidligere har hatt en oppsatt pensjonsrett fra et tidligere eller et senere tidspunkt enn det som gjelder i siste ordning.

Man kunne tenke seg at vedkommende skulle få utbetalt en oppsatt pensjon/fripolise beregnet ut fra pensjonsgrunnlaget på det tidspunktet vedkommende sluttet i den forrige stillingen, kanskje tidlig i sin karriere da vedkommende enda hadde et lavt lønnsnivå. Men istedet får vedkommende i kraft av Overføringsavtalen hevet sitt tidligere pensjonsgrunnlag opp til nivået for det endelige sluttidspunktet.

Bruken av begrepene «oppsatt pensjon» og «fripolise» kan oppfattes å være noe upresise. I debatten om offentlige og private tjenestepensjonsordninger er det imidlertid nødvendig å ha en presis terminologi, etter som beregningene skjer etter helt forskjellige prinsipper i offentlige og private ordninger. Vi skal derfor nedenfor gjøre nærmere rede for de to begrepen.

I privat pensjonsforsikring brukes begrepet «fripolise» om en opptjent pensjonsrettighet hvor premieinnbetalingen har opphørt. Dette begrepet brukes fram til det tidspunktet pensjonen begynner å løpe, og fra da av benyttes begrepet «pensjon» som ellers.

Verdien av fripolisen fastsettes som den pensjonen som kan kjøpes for den forsikringsmessige kontantverdien av de innbetalte premiene for vedkommende medlem, fratrukket verdien av den forsikringsmessige risikoen og de administrative kostnadene som forsikringsselskapet har hatt. Et utmeldt medlem får oppgitt fripoliseverdiene som konkrete kronebeløp som vil bli utbetalt når et forsikringstilfelle senere måtte inntreffe (ved pensjonsalder, uførhet eller dødsfall).

I offentlige tjenestepensjoner brukes begrepet «oppsatt pensjonsrett» om pensjonsrettigheter hvor premieinnbetalingen har opphørt. Når pensjonen kommer til utbetaling, kalles den «en oppsatt pensjon». Begrepet er entydig definert i regelverket for de offentlige tjenestepensjonsordningene, se blant annet lov om Statens Pensjonskasse § 24 første ledd.

For å sikre tilstrekkelig presisjon vil vi senere benytte begrepet «oppsatt pensjonsrett» om de ytelsene et medlem i en offentlig tjenestepensjonsordning er sikret dersom personen meldes ut av ordningen før et pensjonstilfelle har inntruffet. Oppsatt pensjon kalles ytelsen først når den kommer til utbetaling.

For fripoliser i private tjenestepensjonsordninger er det intet generelt minstekrav for rett til pensjon. Når kapitalverdien av pensjonsrettighetene er mindre enn en fjerdedel av folketrygdens grunnbeløp ved fratredelsen eller når medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den opptjeningstid som kreves for rett til full pensjon, ytes det ofte ingen fripolise i private ordninger.

For å få en oppsatt pensjonsrett i offentlige tjenestepensjonsordninger, kreves det minst tre års medlemstid. En oppsatt pensjonsrett beregnes ut fra pensjonsgrunnlaget ved fratreden. Dette grunnlaget reguleres på samme måte som løpende pensjoner, det vil si i dag i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden, også i tidsrommet fram til pensjonen kommer til utbetaling.

Dersom vedkommende ikke har full tjenestetid, avkortes pensjonen forholdsmessig. Ved avkortingen kan nevneren i avkortingsbrøken gå over fra 30-deler til 40-deler dersom vedkommende ved fortsatt tjeneste til aldersgrensen ville oppnådd mer enn 30 års tjenestetid. Nevneren settes likevel ikke høyere enn det antall år medlemmet ville fått som tjenestetid ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen for stillingen. Formelen for pensjonen blir:

En oppsatt pensjonsrett fra en offentlig tjenestepensjonsordning kommer til utbetaling som en alderspensjon fra stillingens aldersgrense, når aldersgrensen er 65, 68 eller 70 år. Hvis aldersgrensen er 68 eller 70 år, kan medlemmet få utbetalt pensjonen fra fylte 67 år. Forutsetningen er da at vedkommende får utbetalt alderspensjon fra folketrygden. Er aldersgrensen lavere enn 65 år, kommer den oppsatte alderspensjonen likevel først til utbetaling fra 65 år.

I tillegg gir den oppsatte pensjonsretten en rett til utbetalt uførepensjon hvis vedkommende senere blir ufør med rett til utbetaling av uførepensjon fra folketrygden. Andre uførepensjonslignende ytelser fra folketrygden gir ikke rett til oppsatt uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning. Det har hittil vært et krav at arbeidstakeren er minst 50 prosent ufør for at rett til uførepensjon fra folketrygden skal inntre.

Dessuten gir den oppsatte pensjonsretten rett til etterlattepensjon ved et senere dødsfall.

På det tidspunktet pensjonen kommer til utbetaling, er det den siste pensjonsordningen som står for kontakten med pensjonisten for den samlede opptjeningstiden som vedkommende har i de forskjellige ordningene knyttet til Overføringsavtalen. Den første ordningen refunderer sin del av pensjonsutgiftene til den siste og utbetalende ordningen.

Den gjeldende fordelingsnøkkelen for dette refusjonsoppgjøret fordeler ansvaret for bruttopensjon og samordningsfradrag etter to ulike regelsett.

Den refunderende pensjonsordningen beregner en bruttopensjon som skal overføres. Denne pensjonen blir i hovedsak beregnet etter ordningens egne regler, uten hensyn til størrelsen av den samlede pensjonen som kommer til utbetaling.

Det samlede samordningsfradraget beregnes etter den normalt høyere sluttlønnen i den utbetalende ordningen og for øvrig etter de ordinære samordningsregler ut fra den samlede opptjeningen av tjenestepensjon. Det samlede samordningsfradraget fordeles mellom pensjonsordningene i forhold til den samlede pensjonsgivende tjenestetiden i hver ordning. Det gjelder ingen maksimalbegrensning. Etter dette belastes nok i mange tilfeller den refunderende ordningen med en for liten del av det samlede pensjonsansvaret.

4.2.3 Noen konkrete beregningseksempler

I fire eksempler vil vi her belyse hvordan ulike pensjoner blir beregnet etter Overføringsavtalen, og hvordan pensjonene ville blitt beregnet etter samordningslovens regler.

Følgebde legges til grunn samordningen med folketrygdpensjonen for alle eksemplene:

Samordningsfradragene for tilleggspensjon er beregnet ut fra en antatt tilleggspensjon på basis av lønn/pensjonsgrunnlag i den siste ordningen (4,85 i sluttpoengtall, 25 + 8 poengår, 1933 som fødselsår). Den første ordningen beregner sitt fradrag på vanlig måte med eventuelt fiktivt poengtall. Den andre ordningen fastsetter sitt fradrag i henhold til samordningsforskrift nr. 17.

For folketrygdens grunnpensjon har ordningene beregnet sin forholdsmessige andel av maksimalt fradrag på ¾ G.

Regneeksemplene ovenfor viser at pensjonisten vil få hevet sin bruttopensjon i det første tilfellet (eksempel 1) med vel 35 000 kroner, eller ca. 23 prosent. Nettopensjonen vil i dette tilfellet øke med vel 15 000 kroner, eller ca. 36 prosent.

Økningen blir enda større når ansettelsesforholdet i staten gir 40-deler ved beregning av oppsatt pensjon i Statens Pensjonskasse, se eksempel 4.

Andre pensjonister, se eksempel 2 og 3, kan få liten eller ingen økning.

En analyse har vist at de alderspensjonistene som omfattes av avtalen i dag, i gjennomsnitt har fått en økning av bruttopensjonene på ca. 6 prosent.

4.2.4 Administrasjon av avtalesystemet

I kommentarene til Overføringsavtalen er det nedfelt at Statens Pensjonskasse skal fungere som den koordinerende instansen. Overføringsavtalene med Statens Pensjonskasse blir inngått på vegne av fellesskapet, på den måten at de øvrige avtalepartene ikke inngår enkeltvise avtaler med nye avtaleparter.

Pensjonskassen skal blant annet påse at de pensjonsordningene som deltar, er oppbygd slik at arbeidstakere som skifter ordning, får en uforandret pensjonsrett. Videre skal Pensjonskassen påse at forutsetningene om gjensidighet mellom ordningene blir oppfylt så langt som mulig.

Når en pensjonsordning ønsker å slutte seg til overføringsavtalesystemet, vurderer Statens Pensjonskasse, på vegne av partene i Overføringsavtalen, om betingelsene for opptak i avtalesystemet er til stede.

Statens Pensjonskasse skal videre følge opp at ordningene holder tritt med de forutsetningene som er lagt inn ved inngåelsen av avtalen, og med endringene som måtte komme til underveis. Når det gjelder forholdet til regelverket, er dette nedfelt i dagens avtale § 9:

«Det er en forutsetning for avtalen at pensjonsordningene så langt som mulig samordner sine pensjonsbestemmelser, herunder snarest mulig gjennomfører tilsvarende endringer av pensjonsbestemmelsene som dem som måtte være foretatt i lov om Statens Pensjonskasse.

Dersom bestemmelsene for den enkelte ordning på grunn av manglende oppfølging kommer til å avvike vesentlig fra det som er en forutsetning for avtalen, avgjør Statens Pensjonskasse om avtalen fortsatt kan gjelde og hvordan det i tilfelle skal forholdes med overførte rettigheter og pensjoner som allerede utbetales.»

Ved endringer av prinsippiell karakter i avtalens omfang vil Statens Pensjonskasse innhente samtykke fra avtalepartene før endringene blir satt i verk. Utvalget legger til grunn at partene vil ha adgang til å reservere seg mot vedtak som innebærer vesentlige materielle endringer i avtaleforholdet, men må følge endringer i pensjonsreglene.

Man har ikke hatt noen systematisk rådføringsordning overfor de kommunene som er avtaleparter. Også disse avtalepartene vil etter omstendighetene kunne reservere seg mot vesentlige endringer i avtaleforholdet. Det mest nærliggende eksemplet på at partene er blitt rådspurt, er prosessen ved opptaket av Tromsø kommunes pensjonsordning i Vital under Overføringsavtalen i 1990.

Avtalen sier mindre om oppfølgingen av finansieringen av pensjonene. På dette området er imidlertid pensjonskassene og forsikringsselskapene under tilsyn av Kredittilsynet. Likevel har Statens Pensjonskasse i kraft av de forutsetningene som ligger til grunn for avtaleinngåelsen, et ansvar for oppfølging også av disse forholdene.

Kredittilsynet har i noen tilfeller gitt administrativ bistand ved denne oppfølgingen. I praksis er det ved opptak av ordninger under avtalen at finansieringen er blitt vurdert. Det må likevel være opp til Statens Pensjonskasse, eventuelt etter samråd med avtalepartene, å avgjøre hvilke krav til oppfølging en forsvarlig administrasjon av avtalen stiller.

Statens Pensjonskasse har i kraft av Overføringsavtalen også et ansvar ved opphør av pensjonsordninger, se avtalen § 11.

4.2.5 Hvilke virksomheter omfattes av Overføringsavtalen?

4.2.5.1 Fortegnelse

Tabell 4.1 nedenfor gir en oversikt over de tjenestepensjonsordningene som er knyttet til overføringavtalesystemet, og fra hvilket tidspunkt.

I oversikten er de kommuner som har sin egen pensjons kasse, benevnt som xx kommunale pensjonskasse. De kommuner som har sin pensjons ordning i et forsikringsselskap, er benevnt som yy kommunes pensjonsordning.

4.2.5.2 Nærmere om hvem som omfattes av Overføringsavtalen

Innenfor kommunal sektor vil enten en kommune/fylkeskommune, en pensjonskasse eller et livsforsikringsselskap være involvert i Overføringsavtalen.

Av livsforsikringsselskapene er det inntil i dag bare inngått avtale med pensjonsordninger i Kommunal Landspensjonskasse. KLP er et gjensidig livsforsikringsselskap, eid av kommunene.

Kommunal Landspensjonskasse administrerer flere pensjonsordninger. For tre av disse ordningene er det inngått Overføringsavtale med Statens Pensjonskasse. Det er den lovbestemte og profesjonsbaserte Pensjonsordningen for sykepleiere, som er regulert i lov av 22. juni 1962, den vedtektsbestemte og profesjonsbaserte Pensjonsordning for sykehusleger (den underordnete legeordningen opprettet i 1952, den overordnete i 1971), og den vedtektsbestemte Felles kommunal pensjonsordning, som ble opprettet 1. januar 1974. Det er ikke KLP Forsikring som er avtalepart, men de tre pensjonsordningene i KLP ved sine styrer.

Omfanget av det arbeidsmarkedet Overføringsavtalen gjelder for, vil i stor grad avgjøres av hvilke virksomheter som kan ha sin pensjonsordning i Statens Pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse. Det er ikke bare statlige og kommunale virksomheter som har sluttet seg til disse to største offentlige tjenestepensjonsordningene, men også andre. Både halvoffentlige og private institusjoner som utøver offentlig virksomhet på vegne av stat og kommune, kan i dag ha tilknytning til offentlige pensjonsordninger.

Statens Pensjonskasse omfatter i første rekke de virksomheter som har obligatorisk medlemskap. Det er den rene statsforvaltningen hvor medlemskapet er hjemlet direkte i lov om Statens Pensjonskasse, og det pedagogiske personalet i det offentlige skoleverket som er medlemmer i Statens Pensjonskasse i kraft av stortingsvedtak fra 1917 og 1918.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 33 for 1993-94 om «Medlemskap i Statens Pensjonskasse» har Stortinget drøftet hvilke offentlige og private virksomheter som skal gis adgang til medlemskap i medhold av lov om Statens Pensjonskasse § 5 andre ledd første punktum, som lyder:

«Stortinget kan bestemme at arbeidstakere i en virksomhet utenfor statsforvaltningen skal være medlemmer av Pensjonskassen og kan fastsette særlige vilkår for dette.»

Med virkning fra 1. januar 2001 er denne myndigheten lagt til departementet, i medhold av lovens § 10.

Tidligere statlige virksomheter som blir fristilt fra staten, fortsetter etter slikt innlemmelsesvedtak i mange tilfeller sin pensjonstilknytning til Statens Pensjonskasse. Dette forutsetter imidlertid i alminnelighet en fortsatt tilknytning til statsforvaltningen.

Opp gjennom årene har en rekke humanitære og ideelle organisasjoner fått medlemskap i Statens Pensjonskasse for sine tilsatte. Som enkelte offentlige virksomheter kan også disse siste være organisert som stiftelser. En rekke virksomheter innen universitets-, forsknings- og høyskolesektoren har også tilknytning til Statens Pensjonskasse.

KLPs formål er å ivareta medlemmenes behov for livs- og pensjonsforsikring. Hvem som kan være medlem (forsikringstaker) i selskapet, er fastlagt gjennom KLPs vedtekter og konsesjon. I utgangspunktet kan selskapet drive forsikringsvirksomhet etter forsikringsklasse I uten begrensninger, se forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjon.

Deltakelse i KLP's fellesordninger (Felles kommunal pensjonsordning og Pensjonsordningen for sykehusleger) er imidlertid forbeholdt medlemmer som er kommuner, fylkeskommuner, foretak, selvstendige virksomheter, institusjoner eller organisasjoner hvor kommuner eller fylkeskommuner har en majoritetsinteresse (som er satt til 50 prosent av både eierandelen og stemmerettighetene eller tilsvarende interesse i forhold til virksomhetens, institusjonens eller organisasjonens formål).

Med godkjenning av Kredittilsynet har Felles kommunal pensjonsordning overtatt kollektiv pensjonsforsikring for andre virksomheter som ligger under det offentlige virksomhetsområdet og som det offentlige hadde måttet drive om virksomheten ikke hadde eksistert. Likeså er virksomheter som følger det kommunale tariff- og avtaleverk hittil blitt tatt opp i Felles kommunal pensjonsordning i KLP. Omfanget av andre medlemmer enn dem som er beskrevet, er likevel begrenset slik at de til sammen ikke kan ha en premiereserve som utgjør mer enn 10 prosent av de totale premiereserver i selskapet.

Deltakelse i den lovbestemte Pensjonsordningen for sykepleiere i KLP er i prinsippet uavhengig av arbeidsgivers status. Det er likevel bare en ubetydelig andel av sykepleierne i ordningen som har andre arbeidsgivere enn kommuner og fylkeskommuner.

I forhold til Overføringsavtalen er det bare deltakelse i fellesordningene som er av interesse, likevel med unntak for folkevalgte i kommuner/fylkeskommuner.

En rekke kommuner har opprettet egne kommunale pensjonskasser for sin virksomhet. I slike tilfeller er det inngått Overføringsavtale med den kommunale pensjonskassen. Statens Pensjonskasse har i tillegg inngått avtale med tre pensjonskasser for kommunale kraftselskap, som tidligere hadde opprettet egne kommunale pensjonskasser.

Fra 1990 ble det i praksis åpnet for at kommuner som hadde sin pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap, også kunne bli omfattet av Overføringsavtalen. I slike tilfeller ble det ikke inngått avtale med det enkelte forsikringsselskap, men med kommunen selv.

Noe av årsaken til at kommunen og ikke forsikringsselskapet her er part, er at det mellom kommunen som arbeidsgiver og de kommunalt ansatte gjelder pensjonsvedtekter (tariffavtale) som angir hva den enkelte ansatte er forsikret for, mens det mellom kommunen som forsikringstaker og forsikringsselskapet ligger en separat forsikringsavtale til grunn. Disse to avtalesettene er ofte ikke fullt ut sammenfallende, siden alle elementene i avtalen mellom kommunen og de ansatte ikke er forsikringsbare i forsikringsselskapet. Det er dermed funnet mest hensiktsmessig og riktig at kommunen blir part i avtalen. Det blir dermed kommunen som har det fulle pensjonsansvaret, og som i egenskap av avtalepart blir direkte ansvarlig overfor de andre avtalepartene i Overføringsavtalen.

Dette innebærer at forsikringsselskapene ikke dekker hele pensjonsansvaret. Årsaken er at et forsikringsselskap ikke vil kunne innestå for alle forpliktelsene etter Overføringsavtalen.

4.3 Grunnleggende betingelser for tilknytning til Overføringsavtalen

4.3.1 Innledning

Man kan si at betingelsene for opptak i Overføringsavtalen dels knytter seg til rene opptaksbetingelser, og dels til betingelser som gjør at pensjonsordningene kan betegnes som offentlige. Til dels vil disse to formene for betingelser flyte over i hverandre.

I forbindelse med vurderingen av opptak av Tromsø kommunes pensjonsordning i Overføringsavtalen, siteres det her fra et sentralt brev fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet av 13. juli 1988:

«Tjenestepensjonsordninger i den private og den offentlige sektor har etter folketrygdens innførelse utviklet seg forskjellig. I den offentlige sektor er det etablert et bruttosystem som garanterer et totalnivå i pensjon bestående av de samlede pensjonsytelser fra folketrygden og tjenestepensjon. Dette nivå skal opprettholdes uavhengig av utviklingen i folketrygden. Det er tjenestepensjonen som bærer risikoen for det samlede nivå. I den private sektor arbeider man med et netto system som sikrer et netto tillegg til en antatt folketrygd.

Statens Pensjonskasse og KLP og de kommunale pensjonskasser har i sine vedtekter ensartede regler for pensjonsberegning, blant annet gjennom:

1. et bruttosystem med samordning

2. regulering av løpende pensjoner

3. fastsettelse og regulering av oppsatte rettigheter

4. et felles system med særaldersgrenser.

I staten er disse pensjonsrettigheter sikret gjennom statsgaranti. I den kommunale sektor er det gjennom forskrifter krevet at det skal være fondsmessig dekning for de forpliktelser pensjonsordningen har overfor medlemmene i henhold til vedtektene. Gjennom forsikringstekniske oppgjør følger Kredittilsynet opp at denne dekning overholdes.

Lov om Statens Pensjonskasse § 46 gir hjemmel for å inngå gjensidighetsavtale mellom Statens Pensjonskasse på den ene siden og en annen pensjonsinnretning eller en kommune om overføring av medlemmer og pensjonister. Denne bestemmelsen gir ikke departementet eller pensjonskassenes styre noen hjemmel til å godkjenne eller nekte å godkjenne noen overføringsavtale mellom andre pensjonsinnretninger eller kommuner innbyrdes. Departementet vil for sin del anse staten forpliktet til å inngå slik avtale når visse minimumskrav er tilfredsstillet. Departementet anser det nødvendig at den annen part yter en bruttopensjon av noenlunde samme kvalitet som Statens Pensjonskasse yter og viser i denne sammenheng til de gjeldende samordningsregler som bl.a. kan innebære at statspensjonen blir en null-pensjon.

Lovens § 46 første ledd, siste setning, må videre forplikte partene til å beregne oppsatte pensjoner på samme måte. Dette må igjen innebære at tjenestetidsberegning må skje i hovedsak etter sammenfallende regler.

Departementet ser det videre som en forutsetning at partene i en slik overføringsavtale er forpliktet til en i hovedsak sammenfallende reguleringsordning. Hvis en pensjonsordning bare delvis kan tilfredsstille disse krav, må i tilfelle kommunen sørge for differansen.

Den tilleggsytelse det her er tale om, må sikres etter kravene i Sosialdepartementets forskrifter av 25. april 1975, se særlig § 4 følgende.

For å oppsummere: Følgende krav må tilfredsstilles om departementet skal kunne godkjenne overføringsavtale:

1. Pensjonsordningen må være en bruttoordning

2. Alle deler av pensjonsforpliktelsene må være sikret slik Sosialdepartementets forskrifter krever, d.v.s. fondsdekning.

3. Pensjonen må reguleres på samme tid og på samme måte som i Statens Pensjonskasse.

4. Oppsatte pensjoner beregnes på samme måte som i Statens Pensjonskasse.

5. Pensjonsordningens ytelser må være likeverdige med statens.»

4.3.2 Nærmere om opptaksbetingelser

4.3.2.1 «Evighetsperspektivet» - fondsoppbygging

Pensjonsforpliktelser må ses i et meget langsiktig perspektiv. Dette kan illustreres ved at pensjonsrettigheter som skal utbetales for en person som opptjener disse som 25-åring, kan komme til utbetaling over 40 år senere som en alderspensjon, og enda senere som en enke-/enkemannspensjon. Av denne grunn kan man hevde at slike rettigheter må ses i et «evighetsperspektiv».

Ytelsene fra Statens Pensjonskasse er regulert i lov om Statens Pensjonskasse av 28. juli 1949 nr. 26. Statens Pensjonskasse bygger på utligningssystemet, «pay-as-you-go-systemet», og har ingen fondsoppbygging for rettigheter som er tjent opp etter 1. juli 1948. Staten garanterer for at pensjonsforpliktelsene blir dekket. Denne statsgarantien framkommer av lov om Statens Pensjonskasse § 1.

I kommunal sektor er rammebetingelsene for tjenestepensjonsordningene gitt dels i forskrift om kommunale pensjonsordninger i medhold av kommuneloven § 24 nr. 4, og dels i forsikringslovgivningen, supplert med forskrifter. Forskriftene sier blant annet at en kommunal pensjonsordning ikke kan ha bedre pensjonsytelser enn lov om Statens Pensjonskasse. Aldersgrensene må ikke være lavere enn dem som er fastsatt for tilsvarende stillinger i staten etter lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn med flere av 21. desember 1956.

De kommunale kassene og livselskapene skal i utgangspunktet ha en premiereserve som dekker de framtidige pensjonsforpliktelsene. En eventuell underdekning må være avklart, og det må da foreligge en plan for innarbeiding av underdekningen, se forsikringsvirksomhetsloven § 8–2. Kommunale pensjonsordninger i livselskaper er underlagt Kredittilsynets kontroll. For kommunale pensjonskasser har Kredittilsynet i tillegg et godkjennelsesansvar. I dag vil pensjonskassenes vedtekter ligge innenfor rammer trukket opp i standardvedtekter. Vedtektene skal forelegges Kredittilsynet.

Ved vurderingen av om en ny virksomhet skal opptas i Overføringsavtalen, foretas det en undersøkelse av dekningsnivået for kommunens/virksomhetens pensjonsordning. Her vil det være tale om å klarlegge en eventuell underdekning. Det vil da foretas en sammenlikning mellom den dekningen som den forsikrede ordningen har, og en beregnet full fondsdekning for en kommunal pensjonsordning som følger lov om Statens Pensjonskasse og standardvedtektene for kommunale pensjonskasser fullt ut. En eventuell underdekning skal bringes til opphør innenfor en gitt plan og tidsramme. Alternativt kan det foretas avsetning av ekstra midler i et eget premiefond.

Etter at alle kommunale arbeidstakere nå er medlemmer av pensjonsordninger som er tilsluttet Overføringsavtalen, vil nye avtaleparter enten bygge videre på pensjonsrettigheter og premiereserver som er flyttet fra en annen pensjonsordning under avtalen, eller utelukkende forsikre framtidig opptjening av rettigheter. Den underdekningen en ordning måtte ha, vil derfor allerede være gjort rede for. Det er særlig enkelte kommunale pensjonskasser som har en underdekning, men også enkelte kommuners pensjonsordninger i private forsikringsselskap. I tillegg er det utfordringer knyttet til økt uttak av uførepensjon og opphevelsen av knekkpunktet fra 1. mai 2000. At all inntekt nå er pensjonsgivende opp til 12 G, gir et samlet fiansieringsbehov i avtalesystemet på 1 250 millioner kroner i tillegg til økte AFP-utgifter mellom 65 og 67 år.

4.3.2.2 Gjensidighetsprinsippet

Tilslutning til avtalen forutsetter at både de nåværende ansatte og alle tidligere ansatte i kommunen/annen virksomhet blir omfattet. I den grad tidligere ansatte har vært omfattet av andre og dårligere vedtekter enn dem som ligger til grunn for dagens medlemmer, har Statens Pensjonskasse gjennomgående krevd at også disse gamle rettighetene bringes opp til dagens nivå. Statens Pensjonskasse har fraveket prinsippet i to tilfeller: Bergen kommunale pensjonskasse (som senere har korrigert dette), og Asker kommunes pensjonsordning, som har unntatt fripoliser før 12. mai 1992. Asker kommune har uttrykkelig motsatt seg å inkludere arbeidstakere i kommunen som er fratrådt før mai 1992 i Overføringsavtalen.

4.3.2.3 Prinsippet/forutsetningen om lik regulering av pensjonsordningene

Lov om Statens Pensjonskasse § 42 lyder:

«Dersom Stortinget forhøyer lønningene til statens arbeidstakere eller bevilger tillegg til disse, skal spørsmålet om å forhøye pensjonene eller bevilge tillegg til disse legges frem for Stortinget. Bestemmelsene gjelder tilsvarende dersom lønningene eller tidligere bevilgede tillegg til disse settes ned.»

Av dette følger at partene er forpliktet til å regulere rettighetene på samme måte, men at prinsippet om G-regulering er en politisk, og ikke en rettslig forutsetning. Medlemmene har antakelig ikke et rettslig krav på å få sine pensjoner regulert.

I forarbeidene til folketrygdloven fra 1966 ble det prinsipielt uttrykt at grunnbeløpet skulle reguleres ved endringer i det alminnelige lønnsnivå. Grunnbeløpet skulle for det første justeres for endringer i prisnivået, målt ved konsumprisindeksen. For det andre skulle det reguleres med sikte på å gi pensjonistene deres andel av den alminnelige velstandsøkningen. Disse retningslinjene er senere justert. I henhold til de gjeldende retningslinjer – vedtatt av Stortinget 23. mai 1991 – har man forlatt skillet mellom kompensasjon for prisutvikling og velstandstillegg. I stedet uttrykkes det:

«Siktemålet for reguleringa skal vera å gi pensjonister med folketrygdpensjon ei inntektsutvikling om lag på linje med venta utvikling for yrkesaktive og i tråd med dei prinsipp og mål som er lagt til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegg ellers.»

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999-2000 (for Arbeids- og administrasjonsdepartementet) er retningslinjene for regulering av grunnbeløpet fra 1991 blitt supplert med følgende:

«Venta inntekstutvikling for yrkesaktive blir fastsett med utgangspunkt i inntektsoppgjera for offentleg tilsette og LO/NHO-oppgjeret. Det skal følgje med eit bakgrunnsmateriale som viser kva tal forventa inntektsutvikling for yrkesaktive er basert på, og andre tilhøve som har hatt innverknad på fastlegginga av grunnbeløpet. Materialet skal også vise korleis inntektsutviklinga har vore for yrkesaktive og pensjonistar i dei seinare åra. Oversikt over utviklinga for yrkesaktive i LO/NHO-området og for offentlege tilsette og for gruppa lønnstakarar i alt baserast mellom anna på materiale om lønnsutviklinga frå Det tekniske berekningsutvaIet for inntektsoppgjera.»

Dette innebærer at en vurdering av lønnsutvklingen blant annet skal basere seg på gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper under ett.

Fram til 1986 ble pensjoner fra offentlige pensjonsordninger regulert tilsvarende regulering av lønnstrinn på statens lønnsregulativ (lønnsreguleringsprinsippet). Dette innebar at den som for eksempel fratrådte i lønnstrinn 40, fikk samme regulering av sitt pensjonsgrunnlag etter dette lønnstrinnet som den som fortsatt stod i stilling i lønnstrinn 40. Pensjonistene fikk imidlertid ikke med seg den økningen i lønnen som ansatte fikk i form av justerings- og normeringsopprykk, som innebar at lønnen ble flyttet fra et lønnstrinn til et høyere lønnstrinn.

De offentlige tjenestepensjonsordningene gikk over til et G-reguleringsprinsipp i 1986. Det vises her til NOU 1985: 8 om «Reguleringsprinsipper i offentlige tjenestepensjonsordninger» og til Stortingsmelding nr. 29 for 1985–86 «Om regulering av pensjoner i Statens Pensjonskasse». Dette innebærer at pensjonsgrunnlaget for dem som fratrer, reguleres med den økningen som grunnbeløpet får ved hvert reguleringstidspunkt, som normalt er 1. mai hvert år.

Grunnbeløpet har i noen perioder blitt underregulert, i andre perioder overregulert sammenliknet med lønns- og prisutviklingen i samfunnet. Over tid har det imidlertid vist seg at det ikke er blitt kompensert for den gjennomsnittlige lønnsutviklingen. Figur 4.1 illustrerer dette

I NOU 1990: 8 om «Regulering av folketrygdens grunnbeløp» ble spørsmålet om indeksering av grunnbeløpet utredet. Regjeringen gikk den gang mot dette fordi reguleringen måtte ses i sammenheng med det økonomiske opplegget for øvrig og de retningslinjer som ble lagt til grunn for gjennomføringen av inntektsoppgjørene. I stedet gikk Regjeringen inn for en fortsatt konkret vurdering hvert år, tilknyttet reguleringstidspunktet per 1. mai. Reguleringen skal fortsatt drøftes med pensjonistenes organisasjoner på forhånd.

Slik dette reguleringsprinsippet praktiseres i offentlig sektor, omfatter det både dem som går umiddelbart over fra stilling til pensjon og dem som fratrer før vedkommende får rett til utbetalt pensjon (med oppsatt pensjonsrett). Dette følger av lov om Statens Pensjonskasse § 15 fjerde ledd. De som får pensjon i dag på grunnlag av oppsatte rettigheter knyttet til en fratreden før 1986, får først lønnstrinnsregulert grunnlaget fram til 1985 og deretter G-regulert det fra 1986.

Uavhengig av hvilket reguleringsprinsipp som til en hver tid er gjeldende, er Overføringsavtalen knyttet til den forutsetningen at det må foreligge en felles regulering av pensjonene i ordningene under avtalen. I så måte kan man derfor si at dette prinsippet følger av gjensidighetsprinsippet som er nevnt foran. Dette prinsippet er en forutsetning for at man kan si at pensjonene har samme nivå og utvikling uansett hvilken ordning som er den siste. I tillegg er en felles reguleringen forutsetning for et felles refusjonssystem mellom pensjonsordningene.

4.3.2.4 Prinsippet om pensjonsdekning på 66 prosent for egenpensjon

Gjennom regelverket er det åpnet for ulike pensjonsprodukter med ulik pensjonsdekningsgrad. I offentlig sektor danner pensjonsdekningsgraden i Statens Pensjonskasse norm for de kommunale pensjonsordninger og for andre ordninger som søker tilslutning til Overføringsavtalen.

Pensjonsdekningsgraden i Statens Pensjonskasse for egenpensjon er 66 prosent av bruttolønnen eller pensjonsgrunnlaget, som normalt er lønnen siste måned før pensjonering. Denne dekningsgraden knytter seg til alders- og uførepensjoner.

Fram til 1. mai 2000 ble det godskrevet 66 prosent pensjon opp til et grunnlagsbeløp som tilsvarte 8 ganger grunnbeløpet i folketrygden. For den delen av grunnlaget som lå mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden, ble det kompensert med 1/3 av 66 prosent, det vil si 22 prosent.

Fra 1. mai 2000 er det såkalte knekkpunktet på 8 G bortfalt på den måten at det ytes 66 prosent helt opp til et beløp tilsvarende 12 G.

For den del av lønnen som måtte overstige 12 ganger grunnbeløpet, gis ingen pensjonsdekning. Dette taket ligger fast for all pensjonsdekning som omfattes av offentlige og private pensjonsordninger med skattefradrag for den premie som arbeidsgiver betaler til pensjonsordningen.

To pensjonsordninger avviker i dag fra denne dekningsgraden. Det er Oslo kommunale pensjonskasse og Oslo Sporveiers pensjonskasse, som begge har en pensjonsdekningsgrad på 70 prosent. Et tilsvarende avvik i en pensjonsordning ville neppe ha blitt akseptert for en ny avtalepart under Overføringsavtalen i dag. Avviket var historisk betinget da avtalene med Oslo kommunale pensjonskasse og Oslo Sporveiers pensjonskasse ble inngått.

4.3.2.5 Bruttopensjonsprinsippet

Dagens pensjonsordninger i offentlig sektor baserer seg på bruttoordninger. I en bruttoordning er samlet tjenestepensjon og folketrygd bestemt til en fast prosent av pensjonsgrunnlaget. Tilpasningen til folketrygdens ytelser skjer ved at det blir gjort samordningsfradrag i tjenestepensjonen for pensjon og liknende fra folketrygden.

Til sammenlikning har en nettoordning ytelser som forutsettes å ligge på toppen av en folketrygd. Da unngår man beregning av et samordningsfradrag for den ytelsen som faktisk kommer til utbetaling fra folketrygden. Man samordner i stedet tjenestepensjonen med en forventet pensjon fra folketrygden. Dette beregnede fradraget gjøres på det tidspunktet pensjonen tjenes opp.

Gjennom bruttoprinsippet er man garantert en samlet pensjon som står i forhold til den lønnsinntekten som ligger til grunn for pensjoneringen, det vil si lønnen på sluttidspunktet. Dette betyr at man for alders- og uførepensjoner er garantert 66 prosent av sluttlønnen ved fullt opptjent tjenestepensjon, enten det utbetales både tjenestepensjon og folketrygd, eller det bare kommer tjenestepensjon til utbetaling.

Bruttosystemet innebærer på den ene siden at det gjøres fradrag for de samordningspliktige ytelser som faktisk kommer til utbetaling. På den andre siden innebærer systemet at i den utstrekning det ikke utbetales pensjon fra folketrygden, sikres medlemmet 66 prosent av sin tidligere lønn i pensjon.

I utgangspunktet kompenserer folketrygden og de offentlige tjenestepensjonsordningene for bortfallet av omtrent de samme inntektene. Bruttopensjonsprinsippet har betydning i særlig tre situasjoner:

1. Folketrygden forsikrer ikke medlemmet mot det aktuelle inntektsbortfallet. Eksempler på dette er arbeidstakere som fratrer ved en aldersgrense som er lavere enn 67 år, eller arbeidstakere som fratrer med mindre enn 50 prosent uførepensjon. Et tredje eksempel er enkepensjon etter mindre enn fem års ekteskap. I disse tilfellene kommer tjenestepensjonen til utbetaling alene. Man er utenfor folketrygdens dekningsområde.

2. Reglene for opptjening av rettigheter er andre i tjenestepensjonsordningen enn i folketrygden. Blant annet er full opptjeningstid vanligvis 30 år i tjenestepensjonsordningen, mens den er 40 år i folketrygden. En arbeidstaker med mellom 30 og 40 års yrkesaktivitet får full tjenestepensjon, til tross for at han ikke har tjent opp full folketrygdpensjon. Dette kaller vi den individuelle bruttogarantien.Bruttosystemet sikrer medlemmet innenfor visse grenser mot manglende opptjening i folketrygden.

3. Det tredje elementet i bruttogarantien er den garantien som gis mot framtidige endringer i folketrygdens regelverk. Siden retten til tjenestepensjon i tillegg til å være lovfestet er sikret gjennom medlemmets individuelle arbeidskontrakt, har lovgiver begrenset adgang til å gjøre inngrep i:

   1. løpende pensjonsytelser,

   2. opptjente rettigheter, og også

   3. retten til fortsatt å være forsikret på de avtalte vilkår.

Det er også begrensninger i lovgivers adgang til å gjøre inngrep i opptjente pensjonsrettigheter i folketrygden, men Stortinget har større mulighet til å endre på disse reglene enn på pensjonsreglene i lov om Statens Pensjonskasse, se Rt. 1996, s. 1415 og 1480.

Gjennom Overføringsavtalen konserveres også dette regelverket i de tariffestede pensjonsordningene i kommunal sektor. Dette innebærer at arbeidstakerne kan stole på at de vil motta en samlet pensjon av en viss størrelse, 66 prosent av lønn ved fratreden, også etter at det er gjennomført endringer i folketrygdens regelverk. Dette kalles regelverksgarantien.

I et bruttosystem vil tjenestepensjonen dekke opp for den nedgang som måtte skje i folketrygdens ytelsesnivå. Tilsvarende vil tjenestepensjonen bli redusert hvis folketrygdens ytelsesnivå skulle heves, som det skjedde ved økningen av minstepensjonen med 12 000 kroner i 1998. Den vesentligste økningen skjedde da ved en økning i særtilleggssatsen, mens resten ble gitt ved reguleringen av grunnbeløpet.

Ved lov av 7. juli 2000 om endring i lov om Statens Pensjonskasse og enkelte andre lover er det nå vedtatt et nettosystem for enke-/enkemannspensjoner (med 9 prosent pensjon) og barnepensjoner (med 15 prosent pensjon). Disse endringene innebærer at de andre pensjonsordningene i avtalesystemet må endre sine regler tilsvarende. Administrasjonssystemene må tilpasses et bruttosystem for egenpensjoner og et nettosystem for familiepensjoner.

4.3.2.6 Andre prinsipper

Det er flere prinsipper eller forutsetninger som ligger til grunn for Overføringsavtalen enn dem som er nevnt ovenfor:

Et identisk regelverk

Det må blant annet foreligge et tilnærmelsesvist identisk regelverk. Som nevnt er regelverket i kommunal sektor utviklet etter mønster av reglene i lov om Statens Pensjonskasse. Regelverksutvikling skjer i praksis i et samarbeid mellom statlig og kommunal sektor. Det kan imidlertid være individuelle forskjeller, selv om disse forskjellene i det siste er blitt vesentlig mindre. Dette skyldes også at Kredittilsynets standardvedtekter for kommunale pensjonskasser er tilpasset vedtektene for Fellesordningen i KLP.

En samlet pensjonsplan

Det må videre foreligge en samlet pensjonsplan som består av både alders-, uføre- og etterlattepensjon.

I dagens situasjon med opptak av kommuner som er forpliktet til å følge standardvedtektene i kommunal sektor, vil det meste ligge til rette for at Overføringsavtale kan inngås uten pålegg av noen art.

I en situasjon hvor virksomheter som ikke er bundet av standardvedtektene i kommunal sektor eller av tariffkrav på pensjonsområdet, søker om opptak i avtalen, vil man i større grad kunne støte på forhold som trenger nærmere avklaring/korrigering før avtale kan inngås.

Dette er imidlertid ikke en ny situasjon. Statens Pensjonskasse har lenge hatt medlemmer tilsatt i foretak som er organisert innenfor flere forskjellige hovedtariffområder. I pensjonsspørsmål vil disse virksomhetene ha begrenset valgfrihet så lenge de velger å bli i Statens Pensjonskasse.

Pensjonsordningen må kvalifisere til inntektsfradrag

For at en arbeidsgiver skal ha rett til skattefradrag for innbetalt pensjonspremie, må han ha sin pensjonsordning enten i henhold til lov om foretakspensjon eller i henhold til en offentlig pensjonsordning. Dette siste gjelder pensjonsordningene i Statens Pensjonskasse og andre lovpålagte pensjonsordninger, samt kommunale pensjonskasser og offentlige pensjonsordninger i forsikringsselskap.

4.3.2.7 Avvik fra lov om Statens Pensjonskasse eller standardvedtektene

I praksis ser man på standardvedtektene for kommunale pensjonsordninger som identiske med reglene i lov om Statens Pensjonskasse, selv om det er en rekke små ulikheter i vilkårene.

Dersom en ordning på enkeltområder har vesentlig bedre vilkår enn i Statens Pensjonskasse eller standardvedtektene, kan man akseptere tilslutning til Overføringsavtalen, men uten å gi de avvikende vilkårene virkning i avtalesammenheng.

Som eksempel kan nevnes særordninger som gir utbetaling av oppsatt pensjonsrett fra aldersgrense 60 år, mens avtalen forutsetter utbetaling først fra 65 år. Da vil refusjon fra en tidligere ordning først ytes fra 65 år. Noen ordninger kan i særlige tilfeller innvilge barnepensjon ut over 21 år. I slike tilfeller vil refusjon ytes til den utbetalende ordningen etter avtalen fram til 21 år, men ikke lenger. En ordning har i særlige tilfeller gitt adgang til å innvilge etterlattepensjon til samboere. I slike tilfeller vil Overføringsavtalen ikke gis anvendelse.

Disse spørsmålene søkes avklart i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det er et siktemål i størst mulig utstrekning å unngå slike særordninger, men de kan ikke alltid avvikles uten videre.

Mindre avvik er etter en konkret vurdering blitt akseptert også med virkning for de øvrige avtaleparter, slik at avtalen gis anvendelse og refusjon ytes til den utbetalende pensjonsordningen. Hvis det oppstår tvil om et vilkår skal aksepteres under Overføringsavtalen, kan Statens Pensjonskasse rådføre seg med de andre sentrale aktørene, som KLP og DSKP.

4.3.2.8 Aktuelle problemer ved flytting av pensjonsordninger

Ved overgang fra en pensjonsleverandør til en annen for hele virksomheten oppstår ulike spørsmål, avhengig av hvilken pensjonsleverandør man flytter fra og hvilken man flytter til.

Der hvor hele bestanden av aktive, oppsatte og pensjonerte flytter over til den nye leverandøren, er saken uproblematisk. I de tilfeller deler av bestanden av løpende pensjoner blir tilbake i den gamle ordningen, er det viktig å legge merke til at Overføringsavtalen kommer inn i to sammenhenger; dels i forhold til dem som har gått over til den nye leverandøren, og dels ved opprettholdelse av den gamle avtalen for dem som blir tilbake i den gamle ordningen. Det blir da også et ansvar for virksomheten å oppfylle kravene som Overføringsavtalen setter til dem som blir igjen i den gamle ordningen. Dette innebærer for det første at tidligere oppsatte rettigheter ikke kan omgjøres til fripoliser. For det andre innebærer dette at virksomheten fortsatt har et ansvar for å regulere pensjoner og oppsatte rettigheter på samme måte som i Statens Pensjonskasse.

Dette medfører at virksomheter som i dag er tilsluttet Overføringsavtalen og nye som blir tilsluttet den, påtar seg et meget langsiktig pensjonsansvar for de personer som ansettes, og som dermed blir omfattet av Overføringsavtalen.

4.4 Hvordan Overføringsavtalen har fungert

4.4.1 Innledning

Etter at Overføringsavtalen har eksistert i nesten 30 år, kan man oppsummere hvordan den har fungert i forhold til de intensjoner man hadde fra starten.

Avtalen har fått et betydelig omfang. I 1998 ble det utbetalt pensjon til ca. 25 000 pensjonister under Overføringsavtalen. Samlet pensjon som refunderes til de utbetalende pensjonsordningene utgjorde i det samme året over 400 millioner kroner, i gjennomsnitt 16 000 kroner per pensjonist. Det er naturlig å se på hvordan avtalen fungerer for medlemmene/pensjonistene, for arbeidsgiverne og for pensjonsinnretningene.

Opptjente rettigheter kan delvis knytte seg til suksessive tjenesteforhold, men også til parallelle tjenesteforhold.

Regelverkene for pensjon i statlig og kommunal sektor har stort sett nærmet seg hverandre i den perioden Overføringsavtalen har virket.

4.4.2 Medlemmenes forhold

Medlemmene vil motta pensjon fra den siste pensjonsordningen som om all offentlig tjeneste var omfattet av denne. Dette betyr at:

1. Samlet pensjon blir beregnet etter lønnsnivået ved endelig fratreden. Uten avtalen ville oppsatte pensjonsrettigheter blitt beregnet og utbetalt fra tidligere ordninger etter lønnsnivået ved fratreden i disse stillingene. En analyse Statens Pensjonskasse har gjort av de alderspensjonister som mottar pensjon under avtalen, viser at 73 prosent av pensjonistene har hatt en reallønnsoppgang (definert som mer enn en G-regulering) etter stillingsskiftet og følgelig fått høyere pensjon enn de ville ha fått etter samordningsloven.

2. Kortere ansettelsesforhold på under tre år blir medregnet som pensjonsgivende tid, hvilket de ikke ville blitt uten avtalen. Dette berører mange mennesker. I dag har Statens Pensjonskasse alene ca. 250 000 fratrådte medlemmer og nær 60 000 av disse har mindre enn tre års medlemskap. Korteste tjenestetid i en ordning som det tas hensyn til, er likevel seks måneder.

3. Det oppstår ikke nye karensproblemer i forhold til uføre- eller dødsfallsrisiko ved skifte av stilling, etter som slike saker blir behandlet som om all opptjening har skjedd i en ordning. Normalt blir en person innhentet av karensregler hvis vedkommende blir syk innen to år etter tilsettingen, når vedkommende visste om sykdommen eller svakeligheten på tilsettingstidspunktet.

4. Ved vurderingen av om en person kan fratre inntil tre år før aldersgrensen, kommer 85-års-regelen inn i bildet. Hvis vedkommendes alder og den tjenestetiden som er opptjent utgjør 85 år eller mer, kan vedkommende fratre. I denne beregningen tas det hensyn til tid i begge ordningene.

5. Full opptjeningstid under Overføringsavtalen er vanligvis 30 år. Uten avtalen ville opptjeningstiden i et tidligere arbeidsforhold som er fratrådt med oppsatt pensjonsrett normalt være 40 år. Ved to arbeidsforhold som begge var 15 år, vil man i dag oppnå full opptjeningstid. Uten Overføringsavtalen ville det blitt 15/40 i første pensjonsordning og 15/30 i siste. Dette ville gi 37,5 prosent av full pensjon før samordning i første ordning og 50 prosent i siste.

I Statens Pensjonskasse er det gjennomført en undersøkelse av hvilken økonomisk betydning avtalen har for pensjonistene. Det har vist seg vanskelig å sette tall på punktene 2 til 4 ovenfor, men det er gjennomført beregninger av fordelen ved at pensjon for all tjenestetid beregnes av sluttlønnen. Beregningene er bare gjennomført for bruttopensjonen, ettersom samordningsberegningene i mindre grad påvirkes av avtalen. Det vises her til eksemplene inntatt foran i kap 4.2.3.

4.4.3 Arbeidsgivers forhold

For arbeidsgiverne har avtalen fått den konsekvensen at disse må dekke den pensjonsøkningen arbeidstakerne får på grunn av avtalen. Etter dagens refusjonssystem (se nedenfor) innebærer dette at siste arbeidsgiver (pensjonsordning) bærer de økonomiske kostnadene knyttet til at vedkommende får løftet grunnlaget fra første ordning opp til pensjonsgrunnlaget i siste ordning, det vil si en effekt av karriereutviklingen med hensyn til lønnen. Dette forholdet omtales senere.

Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor har vært ansett som et gode, og har antakelig lettet mobiliteten i arbeidsmarkedet innen offentlig sektor. Det foreligger imidlertid ingen undersøkelser av dette. Det har i liten grad vært motstand mot endret funksjonsfordeling mellom stat, kommune og fylkeskommune i offentlig sektor (med unntak for det pedagogiske personalets vedkommende). Det er grunn til å tro at Overføringsavtalen har bidratt til dette.

4.4.4 Overføringen mellom pensjonsordningene

Overfor pensjonistene framstår den opptjente pensjonen som om den kommer fra én ordning. Dette gjennomføres ved en avregningsoperasjon mellom pensjonsordningene på pensjoneringstidspunktet.

Pensjonene i de to ordningene beregnes i utgangspunktet på samme måte. Følgende skjer når en person som omfattes av avtalen, blir pensjonist:

1. Når det er kjent at en person har hatt medlemskap i en eller flere tidligere pensjonsordninger under Overføringsavtalen, sender den siste ordningen en forespørsel til de tidligere pensjonsordningene. Disse svarer med opplysninger om medlemstid og pensjonsgrunnlag.

2. Den siste ordningen beregner pensjonen etter sine regler på basis av samlet tjenestetid, begrenset til full pensjon (30/30). Deretter foretas samordningen med folketrygden. Endelig utbetales den samlede pensjonen til pensjonisten.

3. Den siste og nå utbetalende ordningen gir opplysninger som vedrører samordningen til den refunderende ordningen.

4. Den refunderende ordningen beregner sin andel av bruttopensjonen basert på:

   1. pensjonsgrunnlaget i egen ordning, G-regulert fram til pensjoneringstidspunktet,

   2. tjenestetiden i egen ordning i forhold til en nevner på;

      1. 30 år, når samlet tid er 30 år eller kortere,

      2. samlet faktisk tjenestetid, når den samlede tjenestetiden er lenger enn 30 år

   3. deltidsprosenten i egen ordning.

5. Deretter beregnes den refunderende ordningens andel av samordningsfradraget i folketrygden basert på grunnlag av et beregnet sluttpoengtall ved endelig fratreden i den utbetalende ordningen.

6. Den refunderende ordningen overfører «refusjonspensjonen», det vil si det den ene ordningen skylder den andre, til den utbetalende ordningen. Dette skal skje månedlig.

4.5 Oppsummering og vurdering

Overføringsavtalen mellom de offentlige tjenestepensjonsordningene innebærer at:

1. Den samlede pensjonen utbetales fra den siste pensjonsordningen som en arbeidstaker er medlem av

2. Pensjonene utbetales samlet

3. Pensjonene utbetales fra det tidspunktet arbeidsinntekten opphører

4. De forskjellige risikodekninger opprettholdes og fordeles. Dette gjelder retten til familiepensjon, og særlig retten til uførepensjon.

Koordinering av rettigheter er ønskelig, både når enkeltpersoner beveger seg i et arbeidsmarked, og når virksomheter flytter sin pensjonsordning. Mange problemstillinger er sammenfallende når enkeltpersoner og virksomheter skifter pensjonsordning, men ikke alle.

Pensjonene i de to ordningene beregnes i utgangspunktet på den samme måten. Overføringsavtalens hovedprinsipper er at den siste (den utbetalende) ordningen som arbeidstakeren er medlem av, utbetaler pensjon etter sine regler for den samlede tjenestetid, begrenset til full pensjon (30/30).

Den første ordningen (den refunderende) beregner en pensjon etter sine regler. Denne overføres løpende til den utbetalende ordningen.

• Som pensjonsgrunnlag benyttes eget pensjonsgrunnlag G-regulert fram til pensjonering.

• Deltidsprosent beregnes av tjeneste i egen ordning.

• Tjenestetid er egen tjenestetid (teller i tjenestetidsbrøken).

• Full tjenestetid (nevner i tjenestetidsbrøken) er 30 år hvis samlet tjenestetid er 30 år eller kortere, eller samlet faktisk tjenestetid i ordningene hvis den samlede tjenestetiden er lenger enn 30 år.

• Samordningsfradraget fordeles etter tjenestetiden. Dette innebærer at refunderende ordninger får gjøre samordningsfradrag beregnet etter fiktivt sluttpoengtall i siste ordning. Det er den utbetalende ordningen som fastsetter det samordningsfradraget som skal fordeles.

Den refunderende ordningen må månedlig overføre refusjonspensjon. Pensjonsordningene har derfor ikke oppnådd særlige rasjonaliseringsgevinster gjennom avtalen. Det har også vært betydelige forsinkelser i arbeidet med beregning og overføring av refusjonspensjoner, særlig i Statens Pensjonskasse. Det har vært foreslått endringer av beregningsrutinene med sikte på å gjøre beregningene enklere og raskere.

Beregningsteknikken ved fordeling av pensjonsansvaret mellom den utbetalende og den refunderende ordningen har vært diskutert mellom avtalepartene. Årsaken er at den refunderende ordningen antakelig belastes med en for liten del av det samlede pensjonsansvaret ettersom man beregner bruttopensjonen basert på pensjonsgrunnlaget ved fratreden i egen ordning, mens samordningsfradraget er basert på (det normalt høyere) pensjonsgrunnlaget ved endelig pensjonering. Statens Pensjonskasse har gitt uttrykk for at det kan være rimelig at en del av den oppgradering av rettigheter i den første ordningen som skyldes lønnsutviklingen i det siste arbeidsforholdet, dekkes av den siste arbeidsgiveren. Det er den siste arbeidsgiveren som har størst interesse av at pensjonen står i et rimelig forhold til den lønnen som den avløser.

Statens Pensjonskasse har overfor Arbeids- og administrasjonsdepartementet lagt fram forslag til ny beregningsformel på vegne av avtalepartene. Det er grunn til å peke på at kostnadsfordelingen mellom den utbetalende og den refunderende ordningen har nær sammenheng mellom lønnsutviklingen for eldre arbeidstakere. Det kan være at man vil se at arbeidstakere i offentlig sektor i større grad enn tidligere vil nå toppen på sin lønnskarriere noen år før endelig fratreden med pensjon. I så fall vil det skje en jevnere fordeling av kostnadene mellom den utbetalende og den refunderende pensjonsordningen.

Man antok ved avtalens etablering at arbeidstakere i omtrent like stor grad ville gå mellom pensjonsordningene, men dette har vist seg ikke å være tilfellet. Offentlig ansatte som skifter stilling avslutter i overveiende grad sitt yrkesliv i kommunal sektor. I de forslagene som foreligger fra en arbeidsgruppe, er det derfor også foreslått en revidert fordelingsnøkkel.

Forslagene er nærmere behandlet av arbeidsgruppen som de nåværende parter i Overføringsavtalen nedsatte i 1998, se kapittel 17 og vedlegg 5.

5 Samordningslovgivningen

5.1 Innledning

De fleste tjenestepensjonsordninger gir samme type pensjonsytelse som folketrygden, det vil si alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

Et særtrekk ved ytelsene som de offentlige tjenestepensjonsordningene gir, er at størrelsen på dem som hovedregel er fastsatt som bruttobeløp. For å unngå overkompensasjon er det derfor bestemt at ytelsene fra disse ordningene skal tilpasses eller samordnes andre pensjons- og trygdeytelser som den pensjonsberettigede har rett til.

I dette kapitlet vil utvalget gi en oversikt over samordningsreglene.

5.2 Oversikt over samordningsreglene

I 1957 ble det gitt en lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser (lov av 6. juli 1957 nr. 26).

Den umiddelbare bakgrunnen for loven, som trådte i kraft 1. januar 1959, var at det samtidig ble innført en alderstrygd som ikke var behovsprøvd. Alle fikk da rett til uavkortet alderspensjon ved fylte 70 år. De som hadde rett til pensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning, fikk denne pensjonen redusert med et samordningsfradrag. Utviklingen av pensjonssystemet etter at samordningsloven ble innført, har ført til at loven har blitt endret en rekke ganger.

Samordningsloven deler trygde- og pensjonsordningene inn i fire hovedgrupper (samordningsloven § 1 nr. 1). Dette er folketrygd, personskadetrygd, tjenestepensjon, og avtalefestet pensjon (AFP) som det kan godskrives pensjonspoeng for.

Personskadetrygd omfatter krigspensjon og ytelser etter yrkesskadetrygdloven av 1958. Tjenestepensjon omfatter pensjon som er fastsatt ved lov eller vedtak av Stortinget, eller som er fastsatt av kommuner og fylkeskommuner for deres arbeidstakere og tillitsmenn.

Begrepet tjenestepensjon er nærmere definert som pensjon opptjent i et arbeidsforhold eller et yrke, likevel ikke tilleggspensjon fra folketrygden (§ 4 første ledd).

Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for pensjonsordninger for arbeidstakere i selvstendige statlige eller kommunale foretak og i andre institusjoner av offentlig karakter. Denne myndigheten er delegert til Sosial- og helsedepartementet.

Tidligere var også private tjenestepensjoner i en viss grad omfattet av samordningsloven. For eksempel skulle en pensjon fra en pensjonsordning i offentlig sektor før 1979 samordne med private bedriftspensjonsordninger som var godkjent «etter skatteloven».

Avtalefestet pensjon som det kan godskrives pensjonspoeng for, har stort sett samme stilling i regelverket for samordning som pensjon fra folketrygden. Når en offentlig tjenestepensjonsordning yter avtalefestet pensjon som beregnes som en tjenestepensjon, regnes pensjonen som en tjenestepensjon i samordningslovens forstand.

Når det gjelder omfanget av samordningsloven for tjenestepensjonsordninger, gav Sosialdepartementet 30. august 1958 en forskrift der det er bestemt at samordningsloven skal gjelde for noen konkrete nevnte pensjonsordninger, for eksempel Norges Banks Pensjonskasse. Det er videre bestemt i forskriften at samordningsloven også gjelder for:

«Pensjonsordninger for tjenestemenn eller arbeidere i andre selvstendige statlige eller kommunale foretak og i øvrige institusjoner av offentlig karakter, for så vidt de ikke går inn under samordningslovens § 1, punkt 1, første ledd. Det kan således gjelde pensjonsordninger for sykehus, kraftselskaper, billag og rederiselskaper.»

Grensen mellom bedrifter/foretak som tilhører offentlig sektor og dem som ikke gjør det, kan være vanskelig å trekke. I praksis har spørsmålet ikke kommet på spissen når det gjelder forholdet til samordningsloven. Det har funnet sted en utvikling der for eksempel tidligere statsinstitusjoner har valgt å gå over til private tjenestepensjonsordninger (foretakspensjon), som er nettoordninger.

Etter loven om foretakspensjon er det fullt mulig også for kommunalt/interkommunalt eide foretak, som for eksempel kraftselskap, å innføre foretakspensjon for sine arbeidstakere. Slike pensjoner er såkalte nettopensjoner, der samordningsloven ikke gjelder. I praksis vil dermed et fristilt foretak kunne velge mellom på den ene siden en netto-ordning, der det gis en pensjon i tillegg til folketrygden, men ikke foretas noen samordning, og på den andre siden en brutto-ordning, der det foretas samordning etter samordningsloven.

Innenfor den enkelte trygde- og pensjonsordning skiller samordningsloven mellom de forskjellige formene for ytelser. Det er alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon, barnepensjon og enkelte andre ytelser. Ved samordning med folketrygdens pensjoner skiller loven dessuten mellom samordning med tilleggspensjon/særtillegg og samordning med grunnpensjon.

Det er tre hovedtyper av samordning; nemlig intern, horisontal og vertikal samordning.

Ved intern samordning justerer man de forskjellige ytelsene fra samme trygde- og pensjonsordning, for eksempel alderspensjon og etterlattepensjon fra Statens Pensjonskasse.

Ved horisontal samordning tar man for seg ytelser fra forskjellige trygde- og pensjonsordninger, men man holder seg innenfor samme hovedgruppe av ordninger, altså to tjenestepensjoner eller to personskadetrygder.

Ved vertikal samordning tilpasser man ytelser fra forskjellige ordninger som tilhører forskjellige hovedgrupper, for eksempel pensjon fra folketrygden og pensjon fra Statens Pensjonskasse.

Hovedprinsippet er at man først skal foreta intern samordning, deretter horisontal samordning, og til slutt vertikal samordning. Regler om intern samordning står i regelverket (lover eller vedtekter) til de enkelte trygde- og pensjonsordningene, mens samordningsloven gir regler om horisontal og vertikal samordning. Loven er likevel ikke helt uttømmende, siden det finnes regler om disse siste formene for samordning også ellers i lovgivningen.

Samordningsloven inneholder i hovedsak regler om beløpsmessig samordning. Dette innebærer at en eller flere av de ytelsene som man har rett til, kan bli kronemessig avkortet (ofte betinget av at summen av ytelser overstiger et fastsatt maksimum).

5.3 Intern samordning

5.3.1 Innledning

Intern samordning av ytelser til samme person fra folketrygden eller av ytelser fra personskadetrygdene skal ikke behandles her.

Når det gjelder tjenestepensjonsordningene, har disse som regel alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Det knytter seg sjelden særlige problemer til intern samordning av pensjoner fra en tjenestepensjonsordning.

Det ytes for eksempel uførepensjon til et medlem av en tjenestepensjonsordning når medlemmet fratrer sin stilling på grunn av sykdom eller skade før oppnådd aldersgrense. Dersom pensjonsgrunnlaget (lønnen da han eller hun fratrer sin stilling) for eksempel er 250 000 kroner, utgjør uførepensjonen ved full opptjeningstid 66 prosent av dette beløpet, det vil si 165 000 kroner. Uførepensjonen ytes til aldersgrensen, og avløses da av alderspensjon normalt med samme beløp.

Dersom to ektefeller begge har vært medlemmer i for eksempel Statens Pensjonskasse og den ene dør, kan den gjenlevende ha rett til to pensjoner. Er den gjenlevende for eksempel en kvinne over 67 år, vil hun kunne ha rett til både alderspensjon og enkepensjon. Er hun under 67 år og ufør, vil hun kunne ha rett til både uførepensjon og enkepensjon. Det kan da oppstå spørsmål om intern samordning av disse pensjonene.

Reglene om enke- og enkemannspensjoner har vært revidert flere ganger. Ved siste revisjon ble det innført en ordning med netto enke- og enkemannspensjon i offentlig sektor i samsvar med et forslag fra Samordningsutvalget (NOU 1995: 29), men med en lavere pensjonssats enn utvalget foreslo. Det gjelder forskjellige overgangsregler, slik at det i mange år framover vil bli gitt pensjoner etter tre forskjellige regelsett. Det vises til kapittel 3 foran.

5.3.2 Ikke-ervervsprøvd enkepensjon (bruttopensjon)

Denne type pensjon gjelder enker etter menn som ble medlemmer i tjenestepensjonsordningen før 1. oktober 1976 (for Statens Pensjonskasse med flere. Datoen varierer noe for de fylkeskommunale pensjonsordningene.) Disse enkene har en ubetinget rett til en enkepensjon, som ved full opptjeningstid utgjør 39,6 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. Pensjonen er ikke behovsprøvd, og samordnes heller ikke med egen tjenestepensjon.

Hvis ektefellene har tjent 250 000 kroner hver og mannen dør, vil enken få en alderspensjon på 165 000 kroner og en enkepensjon på 99 000 kroner, til sammen 264 000 kroner. Det er her forutsatt at begge pensjonene ytes etter full opptjeningstid.

5.3.3 Ervervsprøvd enke- og enkemannspensjon (bruttopensjon)

Denne type pensjoner gjelder enker etter menn som ble medlemmer i tjenestepensjonsordningen (Statens Pensjonskasse med flere) 1. oktober 1976 eller senere. Videre gjelder den enkemannspensjon. Det vil fortsatt bli innvilget slike pensjoner i en lang overgangstid etter at det nå er innført netto enke- og enkemannspensjoner i offentlig sektor, se nærmere under kapittel 3 foran.

Også i disse tilfellene er pensjonen til den etterlatte ektefellen 39,6 prosent av den avdødes pensjonsgrunnlag, altså 99 000 kroner dersom den avdøde hadde en inntekt på 250 000 kroner, og pensjonen var fullt opptjent.

En viktig forskjell er at denne pensjonen – i motsetning til pensjonene som er omtalt ovenfor under punkt 5.2.1 – skal inntektsprøves i forhold til den arbeidsinntekten den gjenlevende har eller kan forventes å få. Dette medfører at pensjonen kan bli redusert eller falle helt bort.

Dersom den gjenlevende ektefellen også har egen alders- eller uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen, skal pensjonene samordnes (intern samordning), se for eksempel lov om Statens Pensjonskasse § 35. Enke- eller enkemannspensjonen skal ikke utbetales med et større beløp enn at samlet pensjon svarer til summen av 60 prosent av vedkommendes egen pensjon og den alders- eller uførepensjon den avdøde var berettiget til.

Dersom også den etterlatte hadde en inntekt på 250 000 kroner, vil den egne tjenestepensjonen utgjøre 165 000 kroner. Samlet pensjon skal da ikke overstige (165 000 kroner + 165 000 kroner) x 60 prosent = 198 000 kroner. Det vil si at utbetalt enke- eller enkemannspensjon blir redusert til 33 000 kroner (198 000–156 000).

Som en oppsummering kan det konstateres at det foretas intern samordning av ervervsprøvd enke- og enkemannspensjon og egenopptjent tjenestepensjon fra samme tjenestepensjonsordning.

Personer som har rett til såkalte ikke-ervervsprøvde enkepensjoner (se punkt 5.2.2 foran), er særskilt gunstig stilt. Pensjonsnivået er høyt, og det foretas ikke inntektsprøving eller samordning med egenopptjent tjenestepensjon. For øvrig er samordningen med pensjon fra folketrygden spesielt gunstig i disse tilfellene, se punkt 5.5.

5.3.4 Netto enke- og enkemannspensjon

Ordningen med netto enke- og enkemannspensjon innebærer at pensjonene verken skal inntektsprøves eller samordnes (med unntak av eventuell horisontal samordning, se nedenfor). Således skal det ikke foretas noen intern samordning dersom den som får netto enke- eller enkemannspensjon, også har egenopptjent pensjon.

Ved full opptjening utgjør pensjonen 9 prosent av den avdødes pensjonsgrunnlag. Er pensjonsgrunnlaget (inntekten) 250 000 kroner i året, blir nettopensjonen dermed 22 500 kroner.

5.4 Horisontal samordning

5.4.1 Oversikt

I det følgende skal vi kort gjøre rede for hovedprinsippene for samordning av ytelser fra forskjellige tjenestepensjonsordninger. Disse reglene er nå stort sett erstattet av bestemmelsene i Overføringsavtalen.

Dersom en person har egen tjenestepensjon fra en tjenestepensjonsordning og enke- eller enkemannspensjon fra en annen slik ordning, står bestemmelsene i regelverket for tjenestepensjonsordningene, for eksempel i lov om Statens Pensjonskasse § 35.

Reglene er de samme som gjelder ved intern samordning, det vil si at det bare er de såkalt ervervsprøvde enke- og enkemannspensjonene som skal samordnes på denne måten, se punkt 5.2

Vi vil her framstille reglene om samordning av alderspensjoner fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger. Lovreglene om dette står i samordningsloven § 7. Disse reglene er omtalt i NOU 1995: 29 «Samordning av pensjons- og trygdeytelser», se side 71 punkt 5.3.3.

Reglene gjelder tilsvarende for samordning av uførepensjoner og for samordning av uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning med alderspensjon fra en annen ordning. Reglene får også tilsvarende anvendelse for samordning av enke- og enkemannspensjoner. Dette gjelder også for netto enke- og enkemannspensjoner, som nylig er innført.

Samordningsloven § 7 er imidlertid i stor grad satt ut av kraft ved Overføringsavtalen som er inngått mellom Statens Pensjonskasse, Kommunal Landspensjonskasse og andre kommuner/fylkeskommuner/pensjonsordninger. Etter disse avtalene overføres opptjeningstid og andre rettigheter til den siste ordningen som en person har vært medlem i. Denne utbetaler hele pensjonen, og kan kreve refusjon fra tidligere ordninger.

Vi skal her gjøre rede for samordningslovens hovedprinsipper for samordning av alderspensjoner fra flere offentlige tjenestepensjonsordninger. Disse reglene gjelder bare for tilfeller som ikke omfattes av Overføringsavtalen. Det er ca. 10 prosent av de tilfellene der noen har tjent opp rettigheter i to eller flere tjenestepensjonsordninger.

5.4.2 Hovedprinsippene for samordning av flere offentlige tjenestepensjoner

Når en person i løpet av sitt yrkesaktive liv har vært medlem i flere tjenestepensjonsordninger, skal den samlede pensjonen ikke overstige den pensjonen han eller hun ville ha fått om vedkommende i full tjenestetid hadde vært medlem i én ordning.

Det avgjørende er hva han eller hun ville ha fått hvis vedkommende hele tiden hadde vært medlem i den siste ordningen. Dersom summen av pensjonene fra de forskjellige ordningene blir større enn denne pensjonen, skal det skje en avkorting. Denne avkortningen skal skje i den sist opptjente pensjonen. Den først opptjente pensjonen skal vedkommende beholde uavkortet.

Disse prinsippene gjennomføres likevel ikke helt konsekvent. Det er satt et absolutt tak for den samlede pensjonen, som svarer til det beløpet som vedkommende ville ha fått med full tjenestetid i Statens Pensjonskasse eller i en annen og bedre ordning som han eller hun har vært medlem av. Det er gjort unntak for dem som har hatt lønnsnedgang, se punkt 5.4.5.

Grunnen til at vi har regler om samordning av ytelser fra flere tjenestepensjonsordninger, er at man ikke har sett det som ønskelig at den som skifter arbeidsplass og pensjonsordning, skal få høyere pensjon enn den som i hele sitt yrkesaktive liv er medlem i samme tjenestepensjonsordning.

De fleste ordninger har en opptjeningstid på 30 år. Den som er medlem i én ordning i lengre tid, får ikke av den grunn høyere pensjon. Den som i hele sitt yrkesaktive liv – kanskje 50 år – har vært medlem i én pensjonsordning, får ikke mer enn den som har vært medlem i 30 år. Dersom en person har vært medlem i én ordning i 30 år og i en annen i 20 år, ville han uten samordning fått nesten dobbelt så stor pensjon som den som har vært medlem i samme ordning i 50 år. Systemet fremmer stabilitet i arbeidslivet, og det hindrer i noen grad at den enkelte kan planlegge sin yrkeskarriere med sikte på å oppnå størst mulig pensjon.

5.4.3 Et eksempel på samordning av alderspensjoner ved lønnsstigning

A har arbeidet 20 år i X, og hadde en sluttlønn som i dag svarer til 200 000 kroner. (Denne lønnen er oppjustert i forhold til endringer i lønnsregulativet og/eller grunnbeløpet.) Deretter har hun arbeidet 20 år i Y, og hadde en lønn på 250 000 kroner da hun gikk av med pensjon. Både i X's pensjonskasse og i Y's pensjonskasse kreves det 30 års tjenestetid for rett til full pensjon, og begge pensjonsordningene gir en pensjon på 66 prosent av sluttlønnen. Hennes samordnede pensjon regnes da ut slik:

5.4.4 Et eksempel på samordning av alderspensjoner ved lønnsnedgang

Dersom en person får redusert sin lønn i forbindelse med skifte av arbeid og pensjonsordning, vil de reglene som er illustrert under punkt 5.4.3, føre til urimelige resultater. Dette kan man vise ved å bruke samme eksempel, men forutsette at sluttlønnen hos første arbeidsgiver var 250 000 kroner, og at sluttlønnen hos siste arbeidgiver var 200 000 kroner. (Beløpene er justert i forhold til endringer i lønnsregulativet og/eller grunnbeløpet.) Hvis de reglene som er framstilt foran skulle følges, måtte hennes samordnede pensjon regnes ut slik:

Etter denne utregningen får hun svært lite igjen i pensjon for de 20 siste yrkesaktive årene. Det skyldes regelen om at den samlede pensjonen ikke skal overstige det hun ville ha fått i pensjon dersom hun hadde vært medlem i den siste ordningen i alle sine yrkesaktive år. Det er gjort et unntak fra denne regelen for å bøte på slike urimeligheter som er vist i regneeksemplet foran. I det følgende skal vi gjøre rede for dette unntaket.

5.4.5 Godskriving av kvalitetsforskjellen

For de tilfeller hvor en person har hatt lønnsnedgang, vil den først opptjente pensjonen være høyere (kvalitativt bedre) enn den sist opptjente pensjonen. Det er et prinsipp i samordningsloven § 7 nr 1 andre ledd at pensjonisten skal godskrives denne kvalitetsforskjellen.

I eksemplet i punkt 5.4.4 er forskjellen mellom inntekten i den første stillingen og den andre stillingen 50 000 kroner. Denne kvalitetsforskjellen skal godskrives pensjonisten. Hennes pensjon vil da bli samordnet slik:

Reglene om kvalitetsforskjell fører til at den samlede pensjonen blir atskillig høyere enn om hovedregelen om samordning av alderspensjoner skulle ha vært fulgt. Det vises til punkt 5.4.4 foran hvor resultatet ble 132 000 kroner.

Pensjonen blir imidlertid ikke så høy som den ville ha blitt dersom vedkommende hadde hatt den laveste inntekten de første 20 årene og den høyeste inntekten de siste 20 årene. Det vises til punkt 5.4.3 foran hvor resultatet ble 165 000 kroner.

Det kan synes urimelig at rekkefølgen av opptjeningene skal være avgjørende for hvor stor samlet pensjon den enkelte får. Det er imidlertid den siste løpende arbeidsinntekten pensjonen skal erstatte, og dette reelle hensynet har vært førende ved utformingen av regelverket.

5.5 Vertikal samordning

5.5.1 Hovedprinsippene

Som nevnt foran taler man om vertikal samordning når en person får rett til ytelser fra to eller flere ordninger som tilhører forskjellige hovedgrupper av trygde- eller pensjonsordninger. Her er det bare den samordningen som skjer i forholdet mellom folketrygden og offentlige tjenestepensjonsordninger som skal behandles.

De fleste offentlige tjenestepensjonsordninger garanterer en pensjon som i seg selv skal gi tilstrekkelig inntekt til livsopphold. Som nevnt utgjør en fullt opptjent pensjon fra Statens Pensjonskasse 66 prosent av sluttlønnen. Folketrygdens pensjoner ligger vanligvis på 50–60 prosent av det tidligere inntektsnivået.

De som har rett til pensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning, vil nesten alltid også ha rett til pensjon fra folketrygden. Dersom man fikk beholde begge pensjonene uavkortet, kunne man fått en samlet pensjon som oversteg den tidligere lønnsinntekten. Det er derfor gitt regler om avkorting. Denne avkortingen skjer i den offentlige tjenestepensjonen. Folketrygdens ytelser skal man ha uavkortet. Folketrygden er den mest generelle trygdeordningen i Norge. Den omfatter hele befolkningen, og man sier gjerne at den ligger «i bunnen» av trygde- og pensjonssystemet.

Etter at det i 1991 ble innført inntektsprøving av forsørgingstilleggene, kan disse folketrygdytelsene reduseres for dem som har tjenestepensjon, se folketrygdloven § 3–26 tredje ledd bokstav b. Her er det altså gjort et viktig unntak fra det alminnelige prinsippet om samordning av tjenestepensjon og folketrygdytelser. På den andre siden kan ektefelletillegg og barnetillegg fra folketrygden ikke føre til reduksjon i tjenestepensjon, se samordningsloven § 3 første ledd andre punktum.

En tjenestepensjonsordning som avkorter sine pensjoner når det også kommer pensjon fra folketrygden, kaller man en bruttopensjonsordning. Det finnes imidlertid også tjenestepensjonsordninger som bare gir visse tillegg til ytelsene fra folketrygden; disse kaller man nettopensjonsordninger. Storparten av de offentlige tjenestepensjonsordningene er bruttopensjonsordninger, mens storparten av de private foretakspensjonene er nettopensjonsordninger. Det er bruttopensjonsordningene som skal behandles her.

5.5.2 Forholdet mellom folketrygden og tjenestepensjonene

Når en person har rett til alderspensjon både fra folketrygden og fra én eller flere offentlige tjenestepensjonsordninger, skal det gjøres fradrag i den offentlige tjenestepensjonen. Det er den samordnede tjenestepensjonen, eller den pensjonen som framkommer etter at reglene i Overføringsavtalen er anvendt, som skal samordnes med folketrygden.

Det framgår av forskrifter gitt med hjemmel i samordningsloven hvordan man skal forholde seg når det skal gjøres fradrag i flere offentlige tjenestepensjonsordninger for pensjon fra folketrygden. Det er nærmere regulert i hvilken rekkefølge fradragene skal foretas og hvordan fradragene skal fordeles mellom ordningene.

I en del konstellasjoner der samordningen er komplisert, øker kompleksiteten når det skal gjøres samordningsfradrag i pensjoner fra flere tjenestepensjonsordninger. Disse forholdene er imidlertid eliminert når en person har opptjent rett til tjenestepensjon i flere tjenestepensjonsordninger som er tilsluttet Overføringsavtalen, der det bare utbetales en tjenestepensjon.

Det gjøres først et samordningsfradrag i den offentlige tjenestepensjonen med et beløp som svarer til den tilleggspensjonen vedkommende har opptjent i folketrygden. Hovedregelen er at hele folketrygdens tilleggspensjon skal trekkes fra (samordningsloven § 23 nr 1 bokstav a).

Ofte er tilleggspensjonen i folketrygden beregnet av en høyere inntekt enn den som er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen. Samordningsfradraget begrenses i slike tilfeller til en beregnet tilleggspensjon ut fra pensjonsgivende inntekt i tjenestepensjonsordningen. Ved denne beregningen anvendes et fiktivt sluttpoengtall i stedet for det egentlige sluttpoengtallet i folketrygden. Den reduksjonen i samordningsfradraget som dette innebærer, kalles fiktivfordelen (samordningsloven § 23 nr. 2 første ledd).

Deretter skal det gjøres fradrag i tjenestepensjonsordningen med et beløp som vanligvis svarer til ¾ av grunnbeløpet i folketrygden (samordningsloven § 19 første ledd). Med dagens grunnbeløp på 49 090 kroner, blir fradraget derfor på 36 818 kroner.

Resultatet blir ofte at pensjonisten får en samlet pensjonsutbetaling som svarer til tjenestepensjonen med et tillegg av ¼ av grunnbeløpet og/eller en fiktivfordel.

Tilsvarende regler gjelder når en person har rett til uførepensjon eller etterlattepensjon både fra folketrygden og fra en offentlig tjenestepensjonsordning. Det blir gjort fradrag i tjenestepensjonen med som hovedregel hele tilleggspensjonen og et beløp som svarer til ¾ av grunnpensjonen (samordningsloven § 19 andre ledd og § 23 nr. 1 bokstav a). Også i disse tilfellene skal fradraget for tilleggspensjonen begrenses med en eventuell fiktivfordel. Ved delvis uførhet gjelder særregler som ikke skal behandles her.

At samordningsfradraget foretas på grunnlag av den faktiske tilleggspensjonen i folketrygden der denne er lavere enn en beregnet tilleggspensjon etter pensjonsgivende inntekt i tjenestepensjonsordningen, er en av de viktigste fordelene ved bruttopensjonsordningene i offentlig sektor, sammenlignet med nettopensjonsordningene i privat sektor (foretakspensjonen).

Tilleggspensjon fra folketrygd og tjenestepensjon kan være opptjent av forskjellige personer. En enke kan ha sin egen tilleggspensjon fra folketrygden og tjenestepensjon som er opptjent av hennes avdøde mann. Eidsivating lagmannsrett har i dom av 17. mars 1989 fastslått at det i et slikt tilfelle ikke kan gjøres fradrag i tjenestepensjonen for den tilleggspensjonen som enken selv har opptjent. Staten påanket ikke denne dommen.

I en senere dom fra Høyesterett (Rt. 1994 s. 215) er imidlertid standpunktet presisert når tilleggspensjon er tjent opp av begge ektefeller. Nærmere regler er nå gitt i samordningsloven § 23 nr. 2 andre ledd. Reglene innebærer at fradraget beregnes av den tilleggspensjonen som er opptjent parallelt med tjenestepensjonen for den personen og av den inntekten som gir rett til pensjon, det vil si uten hensyn til den tilleggspensjonen en ektefelle har opptjent (parallellitetsprinsippet).

De ikke-ervervsprøvde enkepensjonene fra tjenestepensjonsordningene (når avdød ektefelle ble medlem i for eksempel Statens Pensjonskasse før 1. oktober 1976) samordnes med tilleggspensjon fra folketrygden etter fridelsregelen, som er spesielt gunstig. Har enken opptjent egen tilleggspensjon, skal denne pensjonen i sin helhet regnes som en fridel og trekkes fra tilleggspensjonen hun får utbetalt. Det gjøres bare samordningsfradrag i tjenestepensjonen med det beløpet som eventuelt er igjen (samordningsloven § 23 nr. 2 fjerde ledd).

Som nevnt foran er enke- og enkemannspensjonene fra de offentlige tjenestepensjonsordningene nå gjort om til nettoytelser, der det blant annet ikke skal foretas samordning med pensjoner fra folketrygden. Dette er en viktig forenkling av regelverket, men det er gitt vide overgangsregler som vil medføre at det fortsatt i mange år vil løpe enke- og enkemannspensjoner som skal samordnes med folketrygden (bruttopensjoner).

5.5.3 Eksempler på samordning av alderspensjoner

En enslig mann har en inntekt på 250 000 kroner på pensjoneringstidspunktet. Det forutsettes at han har full opptjeningstid både i folketrygden og i Statens Pensjonskasse. Før samordning utgjør pensjonen fra Statens Pensjonskasse 165 000 kroner.

Tilleggspensjonen fra folketrygden er avhengig av den opptjening pensjonisten har hatt gjennom en rekke år. Den kan for eksempel utgjøre 85 000 kr, eller den kan utgjøre 92 000 kr. Samordningsfradraget for tilleggspensjonen skal imidlertid begrenses til en tilleggspensjon beregnet på grunnlag av den pensjonsgivende inntekten i tjenestepensjonsordningen, det vil si av et beløp som utgjør (250 000 – 49 090 kr) x (pensjonsprosent = 45) = 90 410 kr.

I det første tilfellet er folketrygdpensjonen 134 090 kr.

Dette beløpet svarer til bruttopensjonen fra Statens Pensjonskasse pluss en fjerdedel av grunnbeløpet: 165 000 kr. + 12 272 kr. = 177 272 kroner.

I det andre tilfellet er brutto tjenestepensjon den samme, men folketrygdpensjonen utgjør nå 141 090 kr.

Dette beløpet svarer til bruttopensjonen fra Statens Pensjonskasse, pluss en fjerdedel av grunnbeløpet, pluss den delen av tilleggspensjonen som er unntatt fra samordning (fiktivfordelen): 165 000 kr. + 12 272 kr. + 1 590 kr. = 178 862 kr.

Dette eksemplet viser bare de viktigste reglene om samordning av alderspensjon fra folketrygden med alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning. Det kan komme inn en rekke forhold som det her ikke skal gjøres nærmere rede for.

De tilfellene en egenpensjonist (alderspensjonist) kan få utbetalt mer enn 66 prosent av sin opptjente tjenestepensjon (bruttogarantien), er i hovedsak:

• Pensjonisten har en grunnpensjon som er lik G. Da er den såkalte samordningsfordelen ¼ G.

• Pensjonisten har på grunn av ekstrainntekter hatt høyere pensjonsgivende inntekt i folketrygden enn i tjenestepensjonsordningen. Da reduseres samordningsfradraget for tilleggspensjonen med fiktivfordelen.

• Pensjonen er opptjent i en deltidsstilling (ikke gjennomgått her). Da avkortes samordningsfradraget for grunnpensjonen med en såkalt deltidsprosent.

• Pensjonisten har hatt begrenset yrkesaktivitet (ikke gjennomgått her). Da reduseres fradraget for tilleggspensjonen både ut fra tjenestetidsbrøken i tjenestepensjonsordningen og antall poengår i folketrygden delt på 40. Dette er kalt «dobbeltavkorting» av fradrag. Pensjonen blir da høyere enn hva en forholdsmessig del av bruttogarantien på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget skulle tilsi.

5.5.4 Samordning av avtalefestet pensjon

Avtalefestet pensjon (AFP) er etablert innenfor en rekke tariffområder. Modellen for de øvrige ordningene er LO/NHO-ordningen. Den avtalefestede pensjonen består av:

• en pensjon beregnet som en uførepensjon fra folketrygden, og

• et AFP-tillegg. Dette tillegget er ikke samordningspliktig. Det årlige AFP-tillegget er på 11 400 kroner i LO/NHO-ordningen, og er skattefritt (regnes som sluttvederlag). I andre tariffområder er AFP-tillegget på 20 400 kroner, og er skattepliktig.

AFP-pensjonen samordnes ellers på samme måte som pensjon fra folketrygden, se samordningsloven § 1 nr 1 første ledd bokstav d, som lyder:

«Privat eller offentlig pensjonsordning som yter avtalefestet pensjon som det kan godskrives pensjonspoeng for, se folketrygdloven § 3–19»

og § 19 første ledd nr 4:

«Reglene i nr 1 og 2 skal gjelde tilsvarende når det foreligger rett til avtalefestet pensjon som omfattes av lovens § 1 nr 1 første ledd bokstav d.»

Denne bestemmelsen gjelder samordningsfradrag for grunnpensjon. For samordning med tilleggspensjon/særtillegg er det gitt en tilsvarende bestemmelse i samordningsloven § 23 nr. 3 andre ledd.

AFP i offentlig sektor gir pensjonspoeng i folketrygden fram til fylte 65 år. Pensjonene etter fylte 65 år beregnes som en tjenestepensjon. For Statens Pensjonskasse framgår dette av lov om SPK § 21 tredje og fjerde ledd. Av samme grunn blir den avtalefestede pensjonen etter fylte 65 år i forhold til samordningsloven en tjenestepensjon. Dette gjelder pensjoner fra:

1. de lovfestede ordningene:

   1. Statens Pensjonskasse

   2. Pensjonsordningen for sykepleiere

   3. Pensjonsordning for apoteketaten, og

2. de tariffestede kommunale tjenestepensjonsordningene.

Etter fylte 65 år kan AFP-pensjonister i offentlig sektor få beregnet pensjonen som en folketrygdpensjon, hvis det gir et gunstigere resultat enn å få utbetalt sin opptjente brutto tjenestepensjon. I samordningssammenheng er ytelsen likevel å anse som en tjenestepensjon.

Visse lovfestede tjenestepensjonsordninger for særlige grupper har ikke slike særlige AFP-regler. Det gjelder statsråder, stortingsrepresentanter, høyesterettsdommere, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og kommunale tillitsvalgte. En del høyere statlige embetsmenn med videre er tatt ut av den statlige Hovedtariffavtalen. Fra 1999 har disse likevel fått rett til AFP.

5.5.5 Fordeler og ulemper med samordningssystemet

I visse relasjoner er samordningsreglene i ferd med å bli vesentlig enklere.

1. En av de tre gruppene av ytelser, nemlig pensjoner fra personskadetrygdene, er under nedtrapping. Samordningsutvalget (NOU 1995: 29) foreslo for øvrig i 1995 at samordningsreglene skulle overføres til de enkelte lovene. Dette er foreløpig ikke fulgt opp.

2. Etterlattepensjoner fra de offentlige tjenestepensjonsordningene er vedtatt omgjort til nettoytelser, slik det ble foreslått av Samordningsutvalget i 1995. Dette blir innført fra 1. januar 2001.

3. Viktige deler av samordningsreglene blir erstattet av Overføringsavtalen. Dette gjelder horisontal samordning av tjenestepensjoner, og ikke minst viktig fordeling av samordningsfradrag for folketrygden mellom to eller flere tjenestepensjonsordninger som skal samordne med folketrygden samtidig. Det som utvalget skal vurdere, er imidlertid blant annet om samordning av tjenestepensjoner kan gjeninnføres.

Uansett er det et svært komplisert teknisk beregningssystem man har for samordning av offentlige tjenestepensjonsordninger.

5.5.6 Samordning med folketrygd – regulering

Et stort problem knyttet til overføringsavtaler for virksomheter som ikke får sin pensjonsordning garantert av det offentlige, er at reguleringen av pensjonene forutsettes å være den samme i hele systemet. Unntak fra dette er bare gjort for Pensjonsordning for apoteketaten, som har en minst likeverdig regulering.

Hvis man ikke skulle kreve det samme innenfor et samordningssystem i samsvar med samordningsloven, ville bruttosystemet kunne innebære visse ulemper. En underregulering av tjenestepensjoner i forhold til G ville slå ut mye sterkere i et bruttosystem enn i et nettosystem. Dette kan vises med et eksempel:

Hvis bruttopensjonen er 200 000 kroner og samordningsfradraget for folketrygden 100 000 kroner, blir tjenestepensjonen etter samordning 100 000 kroner.

Reguleres for eksempel G med 10 prosent og tjenestepensjonen med 5 prosent, øker bruttopensjonen til 210 000 kroner og folketrygdpensjonen til 110 000 kroner, slik at tjenestepensjonen blir uendret etter samordning. Med en inflasjon som tilsvarer reguleringen av G, faller verdien av tjenestepensjonen i eksemplet med 10 prosent.

Dette problemet ville blitt redusert hvis man fulgte opp tanken i NOU 1985: 8 «Reguleringsprinsipper i offentlige tjenestepensjonsordninger» om å innføre et såkalt brutto-/nettosystem. Dette innebærer at pensjonen ved fratreden beregnes som en bruttopensjon. Senere foretas det ikke noen ny samordning, men det beløpet man kom fram til da pensjonen ble innvilget, behandles som en nettoytelse. Regulering av pensjonen skjer da direkte i denne ytelsen.

Hvis denne tanken skulle videreføres, måtte man imidlertid foreta en mer omfattende gjennomgang av regelverket. Man kunne da se for seg at det ikke ville foreligge et ekstraordinært ansvar etter fratreden som arbeidsgiver eller andre måtte ta ansvar for.

Forholdet er imidlertid at forutsetningene for den samordning som er skjedd ved fratreden, kan endres;

• barnetillegg kan avskaffes

• særtillegget i folketrygden kan endres

• folketrygdens tilleggspensjon kan endres

• retten til en annen samordningspliktig ytelse, tjenestepensjon eller folketrygdpensjon kan endres.

Det vil formodentlig være mulig å endre tjenestepensjonsordningenes regelverk, slik at et brutto-/nettosystem kunne innføres. Etter fratreden uten rett til straks å få pensjon, kunne pensjonsretten gjøres opp som en fripolise med utgangspunkt i en beregnet ytelse fra folketrygden. Man ville beholde noen av bruttosystemets fordeler; tjenestepensjonen ville fortsatt bli beregnet på en måte som gir et fornuftig nivå på samlet pensjon.

Utvalget går ikke nærmere inn på denne modellen her. Det vises til kapittel 24 nedenfor.

5.5.7 Samordning mellom tjenestepensjoner

Et formål med samordningsloven § 7 var å begrense nivået på samlet ytelse fra tjenestepensjoner. De fleste har en opptjeningstid på 30 år eller mer. Etter at:

• folketrygden har overtatt den vesentlige delen av det samlede pensjonsansvaret, og

• lengden på samlet yrkeskarriere er blitt kortere, er behovet for å begrense ytelsene ikke like stort. Dessuten vil hyppigere skifte av arbeid kreve en omfattende informasjonsutveksling. Et register over opptjente pensjonsrettigheter, for eksempel et sentralt fripoliseregister som forutsatt i utkastet til lov om foretakspensjon, ville kunne bidra til å løse problemet.

Et system hvor den siste tjenestepensjonsordningen får overført fripoliserettighetene, ville til en viss grad kunne bidra til å redusere pensjonsutgiftene for den siste tjenestepensjonsordningen. Dette forutsetter imidlertid at tidligere opptjente fripoliser blir regulert på en annen og bedre måte enn man har opplevd i Norge de siste 30 årene.

6 Bruttogarantien i de offentlige tjenestepensjonsordningene

6.1 Innledning

Siden 1873 har det eksistert pensjonsordninger for statens tjenestemenn som har sikret dem en inntekt etter nådd aldersgrense.

Det var innføringen av aldersgrenser som gjorde alderspensjonen nødvendig. Disse ytelser var i regelen pensjonistens eneste løpende inntekt, og var forutsatt alene å skulle gi kompensasjon for inntektsbortfallet etter pensjonering. Pensjonsnivået på 66 prosent ligger fast også i dag, og forutsetter da at det tas hensyn til andre pensjons- og trygdeinntekter.

I de offentlige tjenestepensjonsordninger gjennomføres dette ved at det foretas en samordning med pensjon først og fremst fra folketrygden. Samordningen innebærer at det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for hele eller en del av pensjonsytelsene fra folketrygden.

Dette systemet står i motsetning til private tjenestepensjoner, som kommer til utbetaling uavhengig av hvilke øvrige pensjonsinntekter pensjonisten har. De private pensjonene vil derfor, under ellers like vilkår, i utgangspunktet være lavere enn de offentlige pensjonene er før samordning.

Alderstrygd etter vår første alderstrygdlov av 1936 var en behovsprøvd ytelse. Den 1. januar 1959 ble behovsprøvingen i denne trygdeordningen opphevet; da fikk alle rett til alderstrygd. Dette gjaldt også for dem som hadde rett til alderspensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning.

Samtidig med opphevelsen av behovsprøvingen i alderstrygden trådte samordningsloven i kraft. Denne loven innebar at alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen skulle tilpasses (samordnes med) alderstrygden. Selv om behovsprøvingen i alderstrygden ble opphevet, var siktemålet med trygden å sikre pensjonistene en viss grunntrygghet, ikke å øke det alminnelige inntektsnivået for dem som hadde andre pensjonsinntekter. Således skulle også private tjenestepensjoner gjøre samordningsfradrag for alderstrygden. Ytelsen fra tjenestepensjonsordningene ble redusert. Dette skjedde ved at tjenestepensjonen ble redusert med et beløp som svarte til halve den grunnpensjonen som et pensjonistektepar fikk fra alderstrygden.

Folketrygdloven av 1966 innebar at vi fikk et tilleggspensjonssystem i det alminnelige trygdesystemet, men ingen prinsipiell omlegging av bruttosystemet. Tilleggspensjonene i folketrygden gikk inn på tjenestepensjonsordningenes tidligere område med ytelser som stod i forhold til tidligere inntekt ved alder, uførhet og tap av forsørger.

Tilleggspensjonsordningen dekket i store trekk pensjonsplanen til de offentlige tjenestepensjonsordningene. Nivået på ytelsene var imidlertid et annet. Modellen for folketrygden var den svenske trygdeordningen. Man prioriterte imidlertid å gi en relativt høyere grunnytelse framfor å styrke dekningen ved den inntektsrelaterte tilleggspensjonen.

Mens dekningsgraden i Sverige var 60 prosent for inntekt over «basbeloppet» og opptjeningstiden 30 år, ble dekningen i Norge 45 prosent av inntekten over grunnbeløpet og opptjeningstiden 40 år. Med full opptjeningstid ble pensjonen i Norge ca 2/3 av tidligere lønn når pensjonsgivende inntekt i gjennomsnitt hadde vært 4 G.

Jan Debes har i sin bok «I statens tjeneste» definert pensjon som en etterlønn, det vil si en periodisk kontantytelse som kommer i stedet for arbeidsinntekten. Et slikt siktemål hadde åpenbart ikke de sosiale grunntrygdene som alders- og uføretrygden: Disse trygdene tok bare sikte på å gi pensjonistene en nødvendig grunntrygghet.

Den bruttogarantien som i dag gjelder innenfor avtalesystemet, har to sider:

1. Det gis en regelverksgaranti, som innebærer at tjenestepensjonsordningen kompenserer for et eventuelt bortfall av ytelser fra folketrygden som skyldes endringer i lov og/eller forskrifter. Ved en reduksjon i folketrygdens ytelsesnivå, øker tjenestepensjonsordningenes forpliktelser. Satt på spissen har tjenestepensjonsordningene en latent merforpliktelse som er nesten like stor som de ytelser man faktisk forventer å utbetale. Det er dog liten grunn til å tro at folketrygdens minstepensjonsnivå blir senket radikalt. Man har derfor lagt til grunn at regelverksgarantien har en mer håndterlig størrelse.

2. Det gis en individuell garanti overfor de medlemmer som ikke har full opptjening av rettigheter i folketrygden. Garantien er blant annet av betydning for medlemmer som har 30 års medlemskap i tjenestepensjonsordningen, men mindre enn 40 poengår i folketrygden, og dermed ikke får full tilleggspensjon fra folketrygden. Den individuelle garantien er av særlig betydning i folketrygdens oppbyggingsperiode fram til år 2007–10.

6.2 Forskjeller mellom ytelsene fra folketrygden og fra de offentlige tjenestepensjonsordningene

6.2.1 Innledning

Retten til tjenestepensjon er knyttet til arbeidsforholdet. Folketrygden forsikrer i utgangspunktet alle som er bosatt i landet, og tilleggspensjon tjenes opp av all arbeidsinntekt. De offentlige tjenestepensjonene er begrenset til å omfatte arbeidstakere.

Overføringsavtalen innebærer at man har en felles pensjonsordning for alle arbeidstakere i offentlig sektor. Ytelsene fra folketrygden og fra de offentlige tjenestepensjonsordningene er i store trekk sammenfallende. Nedenfor i tabell 6.1 skal vi gjøre rede for noen viktige forskjeller.

6.2.2 Alderspensjon

Pensjonsalderen kaller man i offentlig sektor det tidspunktet hvor arbeidstakeren tidligst kan ta ut alderspensjonen.

Aldersgrensen er den alderen hvor arbeidsforholdet opphører uten oppsigelse, se lov 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn med videre (aldersgrenseloven). Den alminnelige aldersgrensen i de offentlige tjenestepensjonsordningene er 70 år (aldersgrenseloven § 2 første ledd).

I privat kollektiv forsikring er pensjonsalderen det tidspunktet alderspensjonen kommer til utbetaling. Dette skjer i utgangspunktet uavhengig av om arbeidsforholdet opphører. Tidspunktet er som regel sammenfallende med folketrygdens pensjonsalder. Før lov om foretakspensjon forelå det da også i alminnelighet en plikt til å fratre.

Folketrygdens pensjonsalder er 67 år. Dette er den alminnelige pensjonsalderen i Norge, selv om store grupper av arbeidstakere har lavere pensjonsalder: I dag kan så godt som alle offentlig ansatte og store grupper lønnstakere i privat sektor ta ut pensjon fra fylte 62 år (avtalefestet pensjon).

For arbeidstakere i offentlig sektor som er i alderen 62 til 65 år, blir den avtalefestede pensjonen beregnet etter folketrygdens regler med et skattepliktig tillegg på 20 400 kroner per år. Dette gir ytelser som er like gode eller bedre enn ytelsene i de offentlige tjenestepensjonsordningene når arbeidstakerens årsinntekt er mindre enn ca. 200 000 kroner.

Etter at arbeidstakeren har fylt 65 år, får pensjonisten en årlig pensjon som svarer til det gunstigste alternativet av pensjon beregnet etter tjenestepensjonsordningens regler, og pensjon beregnet etter folketrygdens regler med et tillegg på 20 400 kroner.

Det er verdt å merke seg at «tjenestepensjonsalternativet» etter fylte 65 år, ofte gir det gunstigste resultatet for medlemmene i Statens Pensjonskasse, mens «folketrygdalternativet» ofte gir det gunstigste resultatet for medlemmene i de kommunale tjenestepensjonsordningene. Dette skyldes at medlemmene i kommunal sektor gjennomgående har kortere medlemstid (opptjeningstid), i mange tilfeller har lavere lønnsnivå, og oftere har vært i deltidstjeneste. Dette gjelder særlig for de kvinnelige arbeidstakerne i denne sektoren. Forholdet har sammenheng med forskjeller mellom arbeidsoppgavene i staten og kommunene, og at den kommunale forvaltningen har økt sterkt de siste tiårene.

Nesten alle medlemmer i en offentlig tjenestepensjonsordning kan derfor ta ut pensjon før den alminnelige pensjonsalderen i folketrygden. I tillegg har en rekke stillinger særaldersgrenser, noe som blant annet gjelder for politi, militært befal, lensmannsetaten, helsevesenet og kommunale brannmenn. Aldersgrensene for disse stillingene varierer mellom 60 og 65 år.

6.2.3 Uførepensjon

For å få rett til uførepensjon fra folketrygden, må arbeidstakeren som regel ha tapt minst 50 prosent av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid.

For enkelte yrkesgrupper, som for eksempel undervisningspersonell, kan det være hensiktsmessig å gi uførepensjon når tapet av inntektsevnen er mindre enn 50 prosent. Dette regnes for å være i både arbeidsgivernes og arbeidstakernes interesse.

De fleste offentlige tjenestepensjonsordninger stiller derfor ikke noe krav om at tapet av inntektsevnen skal være av en viss størrelse. Innenfor «hullene» i folketrygdens sikkerhetsnett er det derfor fortsatt tjenestepensjonsordningene som dekker tjenestemennenes pensjonsbehov.

6.2.4 Etterlattepensjoner

Retten til etterlattepensjon fra folketrygden inntrer først etter fem års ekteskap, når det ikke er barn i ekteskapet. I tjenestepensjonsordningene gjelder i utgangspunktet retten til enke- og enkemannspensjon straks ekteskapet er inngått.

Det er også ulike vilkår for rett til etterlattepensjon for fraskilte i folketrygden og Statens Pensjonskasse.

Med virkning fra 1. januar 2001 er det innført et nettosystem for familiepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Dette gjelder for ektefeller som er født senere enn 1. juli 1950. Vi har etter dette tre grupper enkepensjoner og to grupper enkemannspensjoner:

1. De fleste vil være forsikret etter det nye nettosystemet, som gir en pensjon som med full opptjeningstid er 9 prosent av pensjonsgrunnlaget. Denne ytelsen kommer til utbetaling helt uavhengig av pensjonistens øvrige inntektsforhold. Siden det er de yngste som er forsikret etter disse reglene, vil det de første årene komme få pensjoner til utbetaling, første året mindre enn hundre.

2. Enkemenn som er født før 1. juli 1950, og enker som er født før 1. juli 1950 og ikke er omfattet av de gunstigere regler under 3., vil ha rett til en inntektsprøvd og samordnet bruttoytelse. For mange, særlig for enkemenn, vil dette gi en lavere ytelse enn etter de nye reglene, selv om regelendringen i sum er kostnadsnøytral.

3. Enker etter mannlig arbeidstaker tilsatt før 1. oktober 1976, har rett til en bruttoytelse som er 60 prosent av alderspensjonen, som svarer til 39,6 prosent av pensjonsgrunnlaget.

6.2.5 Barnepensjon

Folketrygden gir barnepensjon fram til fylte 18 år, men til 20 år når begge foreldre er døde.

For dødsfall som inntrer etter 1. januar 2001, er barnepensjonen fra Statens Pensjonskasse 15 prosent av pensjonsgrunnlaget for hvert barn, uten noen form for inntektsprøving eller samordning.

På grunn av overgangsreglene for enke- og enkemannspensjon kan det derfor i en overgangsperiode komme til utbetaling en enke- eller enkemannspensjon beregnet som en bruttoytelse og en barnepensjon beregnet som en nettoytelse.

6.3 Nivået på pensjonsytelsene fra folketrygden og fra de offentlige tjenestepensjonsordningene

I 1917 ble det innført to viktige lover: lov om Statens Pensjonskasse og lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn med flere.

Forutsetningen for å kunne gi embets- og tjenestemennene avskjed når de nådde aldersgrensen, var at de fikk en kompensasjon for inntektsbortfallet. En pensjonsdekning på 66 prosent av lønnen i tjenestestillingen har siden vært regnet som en alminnelig norm for hva denne kompensasjonen bør være, likevel med en viss reduksjon for høyinntektsgruppene.

Folketrygdens kompensasjon for inntektsbortfallet bygger på flere punkter på andre prinsipper. Nedenfor skal vi vise hvordan folketrygden erstatter bortfall av inntekt ved pensjonering, og vurdere om det er nødvendig å gi kompensasjon for inntektsbortfall ut over den kompensasjonen som folketrygden gir.

I den drøftelsen som følger, er to begreper sentrale; pensjonsgivende inntekt og pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgivende inntekt er definert i folketrygdloven § 3–15. Denne inntekten omfatter personinntekt etter skatteloven § 12–2, men ikke pensjon med videre som nevnt i folketrygdloven § 3–15 andre ledd.

Trygdeytelser som direkte skal erstatte arbeidsinntekt, regnes som pensjonsgivende inntekt. Jo større den pensjonsgivende inntekten er, jo større blir den tilleggspensjonen som pensjonisten får utbetalt fra folketrygden.

Pensjonsgrunnlaget er definert i lov om Statens Pensjonskasse (pensjonsloven) kapittel 3. Etter pensjonsloven § 22, jf. § 15, blir tjenestepensjonen vanligvis beregnet ut fra det pensjonsgrunnlaget som medlemmet har når han eller hun trer ut av stillingen. I tjenestepensjonsordningene holdes enkelte variable tillegg, herunder overtidstillegg, utenfor pensjonsgrunnlaget.

Når pensjonen fra tjenestepensjonsordningen blir samordnet med tilleggspensjonen fra folketrygden, blir den pensjonsgivende inntekten i folketrygden sammenlignet med pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen, se samordningsloven § 23 nr. 2 første ledd. Når man sammenligner ytelsene, er det også ellers nødvendig å se på hvilken inntekt pensjonen blir beregnet ut fra. Både i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene blir pensjonene i hovedsak regnet etter denne formelen:

Inntekt x pensjonsprosent x tid = pensjon

Folketrygden og de offentlige tjenestepensjonsordningene definerer den pensjonsgivende inntekten og pensjonsgrunnlaget på forskjellige måter. Som en fellesbetegnelse for den pensjonsgivende inntekten i folketrygden og pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningene, benyttet samordningsutvalget betegnelsen inntektsgrunnlag og grunnlag.

Også tiden, eller opptjeningstiden, defineres på forskjellige måter i folketrygden og i tjenestepensjonsordningene, se punkt 9.6.5. I folketrygden gis det full pensjon etter 40 års opptjeningstid, mens det i de offentlige tjenestepensjonsordningen normalt gis full pensjon etter 30 års opptjeningstid.

6.4 Forholdet mellom lønn og pensjon

6.4.1 Kompensasjonsgraden

Kompensasjonsgraden gir uttrykk for forholdet mellom tidligere lønn og størrelsen på pensjonen.

Vi har regnet pensjonsdekningen i forhold til bruttolønnen. Det er ikke tatt hensyn til at det blir betalt en forholdsmessig høyere skatt og folketrygdavgift av lønnen enn av pensjonen. Endelig har vi sett bort fra at tjenestemennene i de fleste tilfeller betaler et medlemsinnskudd på to prosent av lønnen. Dette er utgifter som pensjonistene ikke har. Størrelsene nedenfor kan derfor ikke benyttes i en diskusjon om hva som er et rimelig pensjonsnivå.

Gjennom grunnpensjonen gir folketrygden 75 eller 100 prosent dekning for inntektsbortfall opp til grunnbeløpet, avhengig av om pensjonisten enten er gift eller samboer, eller er enslig. Ved lavere inntekt er kompensasjonsgraden større enn 100 prosent.

Når det gjelder tilleggspensjonen for folketrygden, er inntekt mellom en og seks ganger grunnbeløpet pensjonsgivende fullt ut, mens inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet er pensjonsgivende med en tredel.

For opptjeningsår før 1992 var inntekt mellom en og åtte ganger grunnbeløpet pensjonsgivende fullt ut, mens inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet var pensjonsgivende med en tredel. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet er ikke pensjonsgivende.

For opptjeningsår etter 1991 er pensjonsdekningen i folketrygden 42 prosent for inntekt mellom en og seks ganger grunnbeløpet, og 14 prosent for inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet.

For opptjeningsår før 1992 er pensjonsdekningen for inntekt mellom en og åtte ganger grunnbeløpet 45 prosent, og 15 prosent for inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene er pensjonsdekningen 66 prosent for inntekt opp til tolv ganger grunnbeløpet. For inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet er pensjonsdekningen 22 prosent når arbeidstakeren har fratrådt sin stilling før 1. mai 2000. Etter opphevelsen av det såkalte knekkpunktet i forbindelse med hovedtariffoppgjøret i staten våren 2000, har vi fått nye overgangsregler for denne gruppen medlemmer.

Også under lov om foretakspensjon kan det etableres ordninger hvor inntekt opp til 12 G er pensjonsgivende fullt ut.

I folketrygden blir derfor pensjonsdekningen forholdsvis redusert for høyinntektsgruppene. I de offentlige tjenestepensjonsordningene er reglene om dette opphevet. Når arbeidsinntekten har vært høyere enn 6 G, må tjenestepensjonsordningen da bære en større del av de samlede pensjonsutgiftene.

6.4.2 Den pensjonsgivende inntekten i folketrygden og pensjonsgrunnlaget i de offentlige tjenestepensjonsordningene

Folketrygdens pensjoner blir beregnet ut fra de 20 årene hvor medlemmet har hatt størst inntekt i forhold til grunnbeløpet i folketrygden (sluttpoengtallet).

Denne måten å beregne pensjonene på gir ikke rettigheter som er proporsjonale med avgiftsinnbetalingen. Grunnen er blant annet at folketrygden ikke tar hensyn til de årene hvor medlemmet har hatt lav inntekt.

Man behøver ikke å ha arbeidet et helt kalenderår for å få godskrevet et opptjeningsår i folketrygden (poengår). Det er tilstrekkelig at man i løpet av kalenderåret har hatt en inntekt som overstiger grunnbeløpet.

Folketrygdens måte å beregne pensjonene på, gir en pensjon som står i et rimelig forhold til de høyeste inntektene som pensjonisten har hatt. Folketrygden gir ikke på samme måte som de private nettoordningene og de offentlige tjenestepensjonsordningene erstatning for det inntektsbortfallet som pensjonisten har på pensjoneringstidspunktet.

Det er tre forhold som gir forskjeller i grunnlaget i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene:

For det første beregner folketrygden grunnlaget ut fra inntekten i de 20 beste årene, mens tjenestepensjonsordningene beregner grunnlaget ut fra sluttlønnen.

For det andre er all ervervsinntekt pensjonsgivende i folketrygden, mens det i tjenestepensjonsordningene normalt bare er lønnen i tjenestestillingen som er pensjonsgivende. Biinntekter og overtidsbetaling tas ikke med.

For det tredje blir opptjente rettigheter i tiden fram til pensjoneringen regulert på forskjellige måter i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene: I folketrygden blir opparbeidede rettigheter regulert i takt med endringene i grunnbeløpet (G-regulering). I Statens Pensjonskasse blir pensjonsgrunnlaget normalt regulert gjennom lønnsendringer fram til pensjonering finner sted.

Etter lov om Statens Pensjonskasse § 22 blir pensjonen til medlemmet beregnet ut fra det pensjonsgrunnlaget som medlemmet har når han fratrer stillingen.

Dersom medlemmet går over til en stilling med lavere lønn, beholder han det høyere pensjonsgrunnlaget for de tidligere opptjente rettighetene. Dette pensjonsgrunnlaget blir deretter regulert i takt med endringene i grunnbeløpet (G-regulering). Reglene om delt pensjonsgrunnlag finnes i lov om Statens Pensjonskasse § 15 andre ledd.

En undersøkelse som ble foretatt i Statens Pensjonskasse i 1992, viser at folketrygdens måte å fastsette den pensjonsgivende inntekten på, gir en pensjonsgivende inntekt som i gjennomsnitt er 30 000 kroner høyere enn den pensjonsgivende inntekten i Statens Pensjonskasse. Det særlig tre grunner til dette:

1. En større del av den samlede arbeidsinntekten er pensjonsgivende i folketrygden enn i Pensjonskassen.

2. I løpet av 1970– og 1980-årene økte grunnbeløpet i folketrygden mer enn den generelle lønnsutviklingen i staten.

3. Folketrygden beregner grunnlaget ut fra de 20 årene hvor medlemmet har hatt størst inntekt i forhold til grunnbeløpet. I tjenestepensjonsordningene blir grunnlaget derimot beregnet ut fra den faste lønnen i tjenestestillingen når medlemmet trer ut av ordningen.

Besteårsregelen i folketrygden innebærer at grunnlaget i denne ordningen blir fastsatt ut fra de 20 årene hvor medlemmet har hatt størst inntekt i forhold til grunnbeløpet i folketrygden. Dette er en relativt gunstig beregningsmåte, men de fleste er på toppen av sin inntektskarriere når de fratrer med tjenestepensjon. Sluttlønnsprinsippet i tjenestepensjonsordningene gir derfor også et gunstig grunnlag.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene får medlemmene 66 prosent av sluttlønnen uavhengig av tidligere lønn og hvor stor pensjonspremie som er innbetalt. Det offentlige har derfor som arbeidsgiver sett det som viktigere at medlemmene i tjenestepensjonsordningene får en pensjon som står i forhold til sluttlønnen, enn at de får en pensjon som gjenspeiler tidligere pensjonsinnskudd.

Mellom de to store offentlige sektorene, stat og kommune, er det betydelige forskjeller mellom arbeidsoppgavene. Statlig sektor er ofte spesialisert i sine funksjoner, mens landets kommuner har likeartede oppgaver. Kommunal sektor har en større andel kvinnelige arbeidstakere i serviceyrker. Disse har en kortere yrkeskarriere og er i større grad ansatt i deltidstjeneste enn arbeidstakerne i staten. Utdannelsesnivået og lønnsnivået i staten er høyere.

Disse forholdene har betydning for opptjeningen av pensjonsrettigheter. Kommunal sektor har forholdsmessig høyere pensjonskostnader, men Statens Pensjonskasse, som også forsikrer det kommunale skoleverk, vil dekke en forholdsmessig høyere del av de samlede pensjonskostnader enn de kommunale pensjonsordningene. Vi legger her ikke fram statistiske undersøkelser som underbygger dette resonnementet.

Utvalget går ikke inn på spørsmålet om de offentlige tjenestepensjonsordningene bør beholde sluttlønnsprinsippet.

Folketrygden er en kombinasjon av to ytelser. På den ene siden har den et element av å være en sosialtrygd, med grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg for ektefelle og barn. På den andre siden har den en tilleggspensjonsordning som i hovedsak er bygd opp etter visse forsikringsmessige prinsipper, men også har en fordelingsmessig funksjon.

Det er verken helt eller delvis satt av fonds som gjenspeiler pensjonsforpliktelsene til folketrygden. Hvert år får medlemmene i folketrygden gjennom ligningsattesten en orientering om pensjonspoeng som de har tjent opp i ligningsåret. Disse opplysningene lagres i Rikstrygdeverkets database. Det blir ikke ført regnskap over verdien av pensjonsrettighetene til medlemmene i folketrygden.

6.4.3 Fiktivfordelsregelen

Inntektsbegrepet i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene er forskjellige. Dette forholdet er tillagt betydning når pensjonen fra tjenestepensjonsordningen skal samordnes med tilleggspensjonen fra folketrygden. I samordningsloven § 23 nr. 2 første ledd er det nemlig bestemt at samordningsfradraget for tilleggspensjonen skal begrenses når den pensjonsgivende inntekten i folketrygden har vært større enn den pensjonsgivende inntekten i tjenestepensjonsordningen (fiktivfordelen).

Regelen går i all enkelhet ut på at samordningsfradraget for tilleggspensjonen ikke skal være større enn det beløpet denne pensjonen utgjør når den blir beregnet ut fra den pensjonsgivende inntekten i tjenestepensjonsordningen. I dag nyter rundt 60 prosent av de offentlige tjenestepensjonistene godt av denne regelen.

Det er en viss sammenheng mellom størrelsen på biinntektene og størrelsene på fiktivfordelene. Det er likevel grunn til å understreke at sammenhengen mellom de to forholdene ofte er tilfeldig.

Det er særlig to faktorer som påvirker omfanget av fiktivfordelene: Størrelsen på den inntekten som ikke er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen, og forholdet mellom reguleringen av grunnbeløpet og lønnsutvikingen i den offentlige sektoren.

Hva som er av vesentlig betydning, er hvilken lønnsutvikling man har mot slutten av sin karriere. Hvis man «står stille», blir fiktivfordelen ofte høy. Dersom man får et opprykk, kan fiktivfordelen falle bort. Et slik resultat var neppe tilsiktet da regelen ble utformet i perioden fra 1966 til 1973, men det kan godt kalles «rettferdig». Den som har betalt det største pensjonsinnskuddet til tjenestepensjonsordningen, får også ofte et tillegg til tjenestepensjonen på grunn av at den pensjonsgivende inntekten i folketrygden har vært relativt høy i forhold til den pensjonsgivende inntekten i tjenestepensjonsordningen.

Hvis vi de neste 20 årene, sammenliknet med utviklingen i folketrygden, skulle oppleve en vedvarende reallønnsøkning for det midlere og det høyere lønnssjikt i stat og kommune, blir den effekten som er omtalt ovenfor, svekket. Den samlede verdien av fiktivfordelene vil da bli mindre.

6.5 Harmonisering til folketrygden

For å få logiske resultater av samordningsberegningene, er det generelt ønskelig at opptjeningsreglene i tjenestepensjonsordningene og i folketrygden er de samme.

I dag er reglene forskjellig på de fleste punkter. Når det gjelder opptjeningsreglene, er full tid i folketrygden 40 år, mens den er 30 år i de fleste tjenestepensjonsordninger. For årene mellom 30 og 40 øker folketrygdopptjeningen, og dermed også størrelsen på samordningsfradragene.

Til tross for at det fortsatt betales pensjonsinnskudd, øker ikke rettighetene i tjenestepensjonsordningene. Forbedrede tjenestepensjonsrettigheter er likevel knyttet til at pensjonen beregnes av lønnen ved fratreden, og dette betyr mye for pensjonens verdi. I tillegg kommer at hvis innskuddsbetalingen opphører før pensjonering, stiger opptjeningstiden – oftest til 40 år som i folketrygden.

I dag kan man oppnå liknende økonomiske virkninger ved å innføre et nettosystem for de offentlige tjenestepensjonsordningene. Da ville ikke lenger tjenestepensjonsordningene garantere for manglende folketrygdopptjening som følge av at opptjeningstiden er mellom 30 og 40 år.

I de områdene hvor det ikke kommer noen pensjon til utbetaling fra folketrygden, må hele inntektsbortfallet dekkes av tjenestepensjonsordningene.

6.6 Hvor mye kommer til utbetaling fra tjenestepensjonsordningen etter samordning?

Hovedtanken bak dagens samordningssystem er som tidligere nevnt at pensjonistens samlede pensjonsinntekt skal stå i et rimelig forhold til den inntekten som faller bort på grunn av pensjoneringen.

Inntil full tjenestepensjon er tjent opp, er det forholdsmessighet mellom innskuddet som et medlem betaler og størrelsen på bruttopensjonen som tjenes opp. Det er ikke et slikt samsvar mellom innskuddet og tjenestepensjonen etter samordning (nettopensjon). Utvalget skal i denne forbindelse peke på følgende forhold:

Når tjenestepensjonisten har rett til full pensjon fra folketrygden, skal tjenestepensjonen samordnes med folketrygdpensjonen.

Etter de reglene som gjelder for opptjening av tilleggspensjon fra 1992 (en tilleggspensjonsprosent på 42 og et knekkpunkt på seks ganger grunnbeløpet), vil pensjondekningen fra tjenestepensjonsordningen for inntekt mellom en og seks ganger grunnbeløpet være 66 - 42 = 24 prosent av pensjonsgrunnlaget. For inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet vil pensjonsdekningen være 66 - 14 = 52 prosent av pensjonsgrunnlaget, mens den for arbeidstakere som er fratrådt offentlig tjeneste før 1 mai 2000 for inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet vil være 66 : 3 = 22 - 14 = 8 prosent av pensjonsgrunnlaget. Forskjellen har sammenheng med overgangsreglene etter at knekkpunktet i de offentlige pensjonsordningene falt bort med virkning fra 1. mai 2000.

Figur 6.2 nedenfor viser forholdet mellom lønn og pensjon, basert på folketrygdens regler fra 1. januar 1992, for medlemmer fratrådt før 1. mai 2000. Figur 6.3 viser forholdet mellom lønn og pensjon etter 1. mai 2000, da knekkpunktet på 8 x G i tjenestepensjon ble tatt ut, slik at tjenestepensjonen gir 66 prosent dekning helt opp til 12 x G. Av forenklingsårsaker er det ikke tatt hensyn til særtillegget til ytelsene fra folketrygden. For

1. de eldste pensjonistene, som har hatt få yrkesaktive år etter 1967 med pensjonsgivende inntekt, og

2. deltidsansatte med lav pensjongivende inntekt,

fører særtillegget til at den selvstendige betydningen av retten til tjenestepensjon blir betydelig redusert.

Med et samordningstillegg som svarer til ¼ av grunnbeløpet i folketrygden, kommer samlet pensjon over 66 prosent av den pensjonsgivende inntekten i tjenestepensjonsordningen. Av figuren foran framkommer dette i søylen for grunnpensjon, som når opp til 100 prosent dekning.

Når inntekten svarer til grunnbeløpet i folketrygden, er pensjonsprosenten i tjenestepensjonsordningene 66, mens fradraget for grunnpensjonen er 75 prosent. Da er samordningsfradraget større enn tjenestepensjonen, og det kommer intet til utbetaling fra tjenestepensjonsordningen.

Samordningsfradraget blir høyere enn tjenestepensjonen inntil pensjonsgrunnlaget er så høyt at:

Tjenestepensjon = tilleggspensjon + 75 prosent x G

Dette betyr at det ikke kommer pensjon til utbetaling fra tjenestepensjonsordningen før pensjonsgrunnlaget utgjør 1,375 G. Deretter er dekningen konstant opp til et pensjonsgrunnlag som svarer til seks ganger grunnbeløpet, se tabell 6.3.

De lavtlønte får derfor forholdsmessig mindre igjen for sitt innskudd til tjenestepensjonsordningen enn de høyere lønte. Hvis man ser på tjenestepensjonen som en etterlønn, kan det hevdes at høytlønte tjenestemenn med inntekt over seks ganger grunnbeløpet, tar ut en større del av sin samlede livsinntekt i tjenestepensjon enn det de lavere lønte gjør. Til gjengjeld får de lavtlønte en folketrygdpensjon som er bedre, sett i forhold til tidligere lønn.

6.7 Dobbeltavkortingsreglene ved samordning av tjenestepensjon med tilleggspensjon fra folketrygden

Opprinnelig var det bestemt at når man skulle redusere samordningsfradraget for tilleggspensjonen fra folketrygden på grunn av at pensjonen fra tjenestepensjonsordningen ble gitt for mindre enn full opptjeningstid, skulle man ta utgangspunkt i det samordningsfradraget man kunne gjort for tilleggspensjonen når man forutsatte at denne pensjonen ble gitt for full opptjeningstid.

Denne regelen førte imidlertid ofte til at hele den tilleggspensjonen som kom til utbetaling, gikk til fradrag, selv om samordningsfradraget var redusert med opptjeningsbrøken i tjenestepensjonsordningen. Dette var særlig tilfellet de første årene etter at folketrygden ble innført. Regelen ble derfor i 1969 avløst av dagens regel om at man skal ta utgangspunkt i den tilleggspensjonen som faktisk er tjent opp i folketrygden, men redusere fradraget i forhold til tjenestetiden i tjenestepensjonsordningen. Dagens regel innebærer at samordningsfradraget for tilleggspensjonen i en del tilfeller blir dobbeltavkortet.

Med utgangspunkt i at samordningsfradraget for grunnpensjonen og tilleggspensjonen avkortes proporsjonalt i forhold til tjenestetidsbrøken, og at opptjeningen av brutto tjenestepensjon skjer proporsjonalt med opptjeningstidens lengde, skulle man tro at den pensjonen som kommer til utbetaling fra tjenestepensjonsordningen etter samordning, også står i forhold til opptjeningstiden i tjenestepensjonsordningen. Når dette likevel ikke er tilfellet, har det sammenheng med dobbeltavkortingen av fradraget for tilleggspensjonen.

Ved samordning med tilleggspensjon fører reglene om dobbeltavkortning til at personer som har kort yrkeskarriere i Norge, får en forholdsmessig høyere samlet pensjon enn det opptjeningen skulle tilsi. En utlending som arbeider 10 år i Norge, vil ha tjent opp 10/40 tilleggspensjon i folketrygden og 10/40 pensjon i Statens Pensjonskasse eller en kommunal ordning, hvis han reiser hjem før pensjonsalderen med oppsatt pensjonsrett. Ved fylte 67 år vil han kunne få pensjonen utbetalt. Samordningsfradraget for tilleggspensjonen blir da 10/40 x 10/40.

Hvis tilleggspensjonen er 20 000 kroner, blir samordningsfradraget 5 000 kroner. Det gis altså i eksemplet en ekstraordinær samordningsfordel på 15 000 kroner eller ¾ av den tilleggspensjonen som er opptjent. Samordningsutvalget IV foreslo at samordningsreglene burde vurderes skjerpet for denne gruppen, slik at man anvendte den laveste tjenestetidsfaktoren i folketrygden og Statens Pensjonskasse, men ikke begge.

6.8 En vurdering av dagens pensjonssystem

6.8.1 Innledning

Det kan være tre grunner for å gå bort fra dagens pensjonssystem:

1. Systemet er for teknisk komplisert og uoversiktlig.

2. Det gir økonomiske resultater som er urimelige.

3. Det er vanskelig å administrere på en forsvarlig måte.

Disse forholdene griper dels inn i hverandre. At systemet er uoversiktlig, kan bidra til at det blir innført regler som gir uheldige resultater. Det er ikke alltid like enkelt å ha full oversikt over alle virkningene som de nye bestemmelsene kan få.

Hvilket av disse forholdene man legger hovedvekten på, vil være av betydning for hvilke alternative pensjonssystemer man bør foretrekke.

Dagens samordningssystem kan kritiseres for at kompleksiteten har ført til en betydelig belastning for folketrygdens og tjenestepensjonsordningenes administrasjon. Vi er imidlertid innenfor et felt der tidsperspektivet gjør at det også kan være meget uheldig å foreta endringer i regelverket.

Endringsforslag må kunne begrunnes med at man får nye regler som er vesentlig bedre enn de gamle. Ellers sitter man lett tilbake med overgangsregler som gjør at mengden av regler fordobles. I en lang overgangsperiode består det gamle regelverk for en større eller mindre gruppe ved siden av det nye. Valget mellom alternativer vil derfor også avhenge av hvilke overgangsregler som er nødvendige.

Her byr åpenbart utviklingen i retning av fristilling av offentlig forretningsdrift at behovet for endringer kan øke. Overføringsavtalen har etter utvalgets oppfatning vært en styrke for samordningsreglene, ved at arbeidstakere med medlemskap i flere offentlige tjenestepensjonsordninger har fått sin pensjon beregnet som om de hadde en felles pensjonsrett. Dermed unngår man kompliserte beregninger av den pensjonen som kommer til utbetaling. Oppgjøret mellom partene kan være komplisert, men dette innebærer ikke de samme rettssikkerhetsproblemene.

6.8.2 Kontinuiteten i pensjonssystemet

Det går som regel 40–50 år fra en person starter i arbeidslivet til alderspensjonen begynner å løpe, deretter 10–20 år før han eller hun dør, og så ofte 10–20 år til de etterlatte dør. Det er derfor svært viktig at det er kontinuitet i pensjonssystemet. Det er et viktig hensyn at medlemmene har tillit til det pensjonssystemet de er omfattet av.

For tjenestemennene i staten var det i tidligere tider en realitet at de som kompensasjon for en lav lønn hadde et bedre pensjonssystem enn andre grupper arbeidstakere som det var naturlig å sammenlikne seg med. Også i dag er pensjonsordningen god. Man har vel også under samordningsloven klart å opprettholde tilliten til den, selv om mange andre grupper har fått tilsvarende eller bedre pensjonsordninger.

Det kan i denne forbindelse være verd å merke seg uttalelsen til det partssammensatte Nettopensjonsutvalget i NOU 1990: 21:

«Det er i dag tjenestemennene selv og pensjonistene som mest er skadelidende ved at bruttopensjonering er vanskelig å forstå. Det er selvsagt også slik at klagene er en belastning både i den politiske og den administrative verden. Innenfor de eksisterende økonomiske rammer bør det først og fremst være arbeidstakerne selv som må ta standpunkt til om de er villige til å ofre noen rettigheter for å få et mer lettforståelig system. Om de ikke er villige til det, må de sies å ha gitt avkall på det lett forståelige system. Dette må da være bruttosystemets forsvar.»

Med virkning fra 1. januar 2001 er det vedtatt en overgang til et nettosystem for familiepensjoner fra Statens Pensjonskasse. Tilsvarende endringer er gjennomført i de andre offentlige tjenestepensjonsordningene som er med i avtalesystemet.

De nye reglene for enkepensjon blir ikke innført for enker etter mannlige arbeidstakere tilsatt før 1. oktober 1976. For medlemmer som har tjent opp en rett til inntektsprøvd enke- eller enkemannspensjon, blir reglene innført bare når ektefellen er yngre enn 50 år per 1. juli 2000, såframt arbeidstakeren har medlemskap da. For dem som er eldre, har ikke lovgiver ønsket å forandre på den situasjon man kan ha innrettet seg etter.

Dette innebærer at vi nå har et tresporet system for enke- og enkemannspensjoner.

6.8.3 Endringer

Det har blitt gjennomført flere viktige endringer i folketrygden etter at den ble innført i 1967:

Pensjonsalderen har vært forandret; i 1973 fra 70 til 67 år, og i 1991 fra månedsskiftet før til månedsskiftet etter at pensjonisten fyller 67 år.

Ordningen med ventetillegg ble innført i 1973, og opphevet i 1984.

Grensen for den pensjonsgivende inntekten har vært justert to ganger. Fra 1967 kunne man tjene opp pensjonspoeng for inntekt opp til åtte ganger grunnbeløpet. Fra 1970 ble inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet pensjonsgivende med en tredel. Fra 1992 ble det nedre knekkpunkt flyttet ned fra åtte til seks ganger grunnbeløpet.

Pensjonsprosenten har også vært endret. For opptjeningsår etter 1991 ble tilleggspensjonsprosenten redusert fra 45 til 42.

Særtillegget har vært økt en rekke ganger. Siden reglene for samordning av tjenestepensjon med særtillegg er strengere enn ved samordning med tilleggspensjon, er økningen i særtillegget av spesiell betydning for deltidsansatte arbeidstakere, som det er mange av, særlig blant kvinner og i kommunal sektor.

6.9 Nærmere om innholdet i bruttogarantien

6.9.1 Innledning

Hvilken samordningspliktig ytelse som tjenes opp i folketrygden, er avhengig av tre forhold:

1. Folketrygdlovens regler

2. Arbeidstakerens yrkeskarriere

3. Reguleringen av pensjonsrettighetene i folketrygden og i tjenestepensjonsordningen.

Generelt gjelder at pensjonene under bruttosystemet i større grad enn i et nettosystem blir påvirket av hvordan pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonene blir regulert, enten dette skyldes lønnsnivået eller den løpende reguleringen. Etter at G-regulering ble innført i 1986 (St.meld. nr. 29 for 1985–86 og NOU 1985: 8), er reguleringen av bruttopensjonene og samordningsfradraget den samme, slik at pensjonene kan sammenlignes med nettopensjoner som G-reguleres. I forslaget til Stortinget ble dette kalt et brutto-nettosystem.

For en arbeidstaker som vil få en folketrygdpensjon som gir et samordningsfradrag på 100 000 kroner, vil 10 prosent økning i et pensjonsgrunnlag på 300 000 kunne gi en økning i utbetalt tjenestepensjon på inntil 20 prosent (det er da sett bort fra fiktivfordelsreglen).

Differansen er 20,2 prosent av kr 98 000. For tjenestepensjonsordningene er således lønnsutviklingen av stor betydning for kapitalbehovet.

6.9.2 Endringer i folketrygdens pensjonsregler og regelverksgarantien

Regelverksgarantien vil, etter innføringen av et nettosystem for familiepensjoner, etter hvert være begrenset til å gjelde egenpensjoner, det vil si uføre- og alderspensjoner. Det er da grunn til å peke på at denne gjennomføringen vil ta tid, på grunn av de romslige overgangsregler som er foreslått ved at de tidligere regler kommer til anvendelse når etterlatte er fylt 50 år per 1. juli 2000.

For egenpensjoner er situasjonen en annen. Det er nærliggende å se på virkningen av de regelendringene som er skjedd i folketrygdens ytelser siden 1967. Man bør da ta med seg at hver gang nivået på folketrygdens ytelser senkes, er en del av bruttogarantien realisert. På den andre siden fører enhver økning av de samordningspliktige trygdeytelsene til at betydningen av regelverksgarantien avtar.

Det kan være verdt å merke seg at det ikke er den samme rettslige adgang til å regulere ytelsene fra:

• folketrygden,

• tariffestede kommunale tjenestepensjonsordninger,

• lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger.

Overføringsavtalen innebærer likevel at tariffestede og lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger oftest må reguleres likt.

Grunnpensjonen er som grunnbeløpet i en del perioder blitt underregulert i forhold til lønnsnivået, også i offentlig sektor. I andre tidsrom har dette ikke vært tilfelle. Sammenligningsgrunnlaget er her pensjonsgrunnlaget, det vil si pensjonsgivende lønn ved fratreden.

Ved fratreden uten rett til straks å få pensjon, blir pensjonsgrunnlaget eventuelt regulert i takt med grunnbeløpet fram til det tidspunktet den oppsatte pensjonen skal begynne å løpe. Dette innebærer at vi ved denne sammenligningen må ta hensyn til en eventuell utvikling i retning av at arbeidstakerne i mindre grad enn før har høyest lønn på det tidspunktet de tar ut sin pensjon. Samordningsfradraget er ¾ G. Dette blir ikke påvirket av om det ytes full grunnpensjon eller ¾ grunnpensjon til ektefeller og samboere.

Særtillegget er samordningspliktig i sin helhet, også ved deltidstjeneste. Det samordnes derfor strengere enn tilleggspensjonen.

Da særtillegget og grunnpensjonen økte med 12 000 kroner årlig fra 1. mai 1998, gav dette Statens Pensjonskasse en budsjettmessig besparelse på 180 millioner kroner på årsbasis. Motsatt vil en reduksjon i den sosiale minstestandard koste de offentlige tjenestepensjonsordningene dyrt.

Utvalget vil anta at sannsynligheten for en slik utvikling er lav. Det er snarere slik at nettogarantien, som de private pensjonsordningene har, vil føre til at det samlede pensjonsnivå øker når særtillegget øker, mens det samlede pensjonsnivå forblir uendret i de offentlige bruttoordningene.

En arbeidsgruppe under Sosialdepartementet vurderer endringer i samordningsreglene for lave tjenestepensjoner, som etter endringen i særtilleggssatsene i 1998 oftere blir samordnet helt bort. Dette kan gjelde

• en del gamle løpende pensjoner med lavt pensjonsgrunnlag,

• pensjoner til deltidstilsatte som ikke har tjent opp tilleggspensjon ut over satsen for særtillegget.

Satsen for tilleggspensjonen ble endret fra 1. januar 1992 ved at nivået ble senket fra 45 til 42 prosent av inntekt som overstiger grunnbeløpet. I tillegg ble det såkalte knekkpunktet i folketrygden senket fra 8 til 6 G. Samlet førte disse endringer til at verdien av framtidig tilleggspensjon fra folketrygden ble redusert, og at verdien av framtidig opptjente rettigheter i Statens Pensjonskasse økte med om lag 17 prosent.

At knekkpunktet i folketrygden er senket til 6 G, innebærer at samordningsfradraget for tilleggspensjon over 6 G i en skjematisk framstilling er 66-14 = 52 prosent av pensjonsgrunnlaget.

6.9.3 Den individuelle garantien

For personer som flytter til Norge og som ikke oppnår full trygdetid, vil bruttogarantien komme til anvendelse ved samordningen med grunnpensjonen. Man har etter 1969 ikke regler om samordning med sosialtrygd som utbetales fra andre land.

Særtillegget utbetales til dem som ikke har tjent opp tilleggspensjon. Hvis de på grunn av kort yrkeskarriere har tjent opp en viss tilleggspensjon, men som ikke overstiger særtillegget, vil en del av tilleggspensjonen kunne være samordningsfri på grunn av at man benytter et lavere beregnet sluttpoengtall ved samordningen enn det som faktisk er tjent opp. Slike begrensningsregler har man ikke for særtillegget, som jo skal sikre en minstestandard.

Det er når folketrygdens tilleggspensjon er beregnet på grunnlag av et sluttpoengtall som er lavere enn et poengtall beregnet av pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen, at bruttogarantien kommer til anvendelse. Er tilleggspensjonen høyere enn et slikt beregnet sluttpoengtall, beholder pensjonisten det overskytende.

Folketrygdformelen inneholder to variable:

G x 42 % x sluttpoengtall x poengår/40

Sluttpoengtallet er knyttet til inntekten som tjenes opp gjennom flere år. Ved samordningen anvender man et lavere beregnet eller fiktivt sluttpoengtall, hvis dette gir et gunstigere resultat. Det skjer i dag i ca. 60 prosent av pensjonstilfellene. Det fiktive sluttpoengtallet finner man ved å beregne:

(Pensjonsgrunnlag - G)/G

For de fleste medlemmer er bruttogarantien av vesentlig større betydning når det gjelder tjenestetidsfaktoren. Man må ha 40 poengår i folketrygden for å få full pensjon, mens opptjeningstiden i tjenestepensjonsordningene er 30 år. For den generasjon kvinner som nå er pensjonister og for den neste, vil det påvirke samlet pensjonsnivå i betydelig grad, om tjenestepensjonsordningene ikke skulle kompensere for manglende opptjeningstid i folketrygden mellom 30 og 40 poengår. For disse grupper er også dobbeltavkortingsreglene beskrevet over av stor betydning.

Generelt gjelder at vurderingen av bruttogarantien blir en annen i folketrygdens oppbyggingsperiode, som man har kalt tiden fram til år 2007, enn senere. Det er først i år 2007 at yrkesaktive har hatt mulighet for å tjene opp 40 poengår.

Bruttogarantiens verdi er ut fra en praktisk vurdering i stor grad knyttet til at tjenestepensjonsordningene har en opptjeningstid på 30 år, mens opptjeningstiden er 40 år i folketrygden.

7 Rettigheter ved fratreden og flytteregler

7.1 Fripoliser i private pensjonsordninger. Kollektiv pensjonsforsikring og pensjonskasse

I offentlig sektor er pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsplass sikret gjennom Overføringsavtalen.

I privat sektor er pensjonsordningene (de som er regulert gjennom lovverket) fondsbasert. Ved fratredelser før pensjonsalderen er rettighetene i private pensjonsordninger klart definert i forsikringsavtalen mellom forsikringsselskap og arbeidsgiver eller ved pensjonskasseløsningen gjennom pensjonskassens vedtekter. I det følgende beskrives rettighetene ved fratredelse i privat sektor etter de lovreglene som fortsatt er i kraft (TPES), den nylig vedtatte lov om foretakspensjon (som skal avløse TPES-reglene fra 1. januar 2001), og forslaget til lov om innskuddspensjon Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000.

7.2 TPES-reglene

7.2.1 Fratredelser

For privat tjenestepensjonsforsikring innenfor skattereglene (TPES) gjelder at når en arbeidstaker som ikke er nådd pensjonsalderen, slutter hos en arbeidsgiver med en TPES-ordning, får han rett til oppsatt pensjon i form av en fripolise betalt av denne arbeidsgiverens pensjonsordning. På tidspunktet for jobbskiftet representerer denne fripolisen en reserve. Sammen med garantert og eventuelt senere meravkastning fra forsikringsselskap/pensjonskasse, danner denne fripolisen grunnlaget for en løpende pensjonsytelse fra pensjonsalderen.

Fripoliser i privat sektor anses som selvstendige forsikringsforhold (et eget rettsforhold mellom den som har mottatt fripolisen og livsforsikringsselskapet) og godskrives en andel av overskudd ut over grunnlagsrenten.

Det er imidlertid visse begrensninger som kan tas inn i forsikringsavtalen mellom kunden og forsikringsselskapet, dersom dette ønskes. Disse begrensningene går ut på at arbeidstakerens rett til opptjente rettigheter gjennom fripolise kan begrenses av arbeidsperiodens varighet og størrelsen på fripolisens kapitalverdi (reserve).

Etter disse reglene kan pensjonsordningen hvor arbeidsgiver betaler premien, beholde hele kapitalverdien av den opptjente pensjonen i de tilfeller hvor denne er mindre enn 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden ved fratredelsen, eller medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tiden som kreves for å oppnå fulle ytelser (vanligvis tre år med gjeldende minstekrav).

Dette betyr at arbeidstakeren ved jobbskifte ikke får med seg fripolisen hvis han har vært medlem mindre enn tre år. I tillegg kan man i en pensjonsordning etter gjeldende regler om medlemskap ha en karenstid før opptak på opptil fem år for yngre arbeidstakere. Det vil si at enkelte arbeidstakere i dag kan være ansatt i mange år i et foretak med tjenestepensjonsordning uten å få rett til opptjent pensjon.

Dette er ikke en tilfeldig regel. Den gang reglene ble laget, syntes man det var urimelig at såkalt «gjennomtrekk» skulle få rett til fripolise fra pensjonsordningen.

Fra pensjonskasser skal fripolisen normalt overføres til et forsikringsselskap og sikres i dette. Det er i dag likevel gjort visse unntak fra denne regelen.

Forsikrede som fratrer med fripolise, har rett til en fortsettelsesforsikring, det vil si at vedkommende på individuell basis har rett til å fortsette med en individuell forsikring med ytelser opp til det han var sikret i den kollektive pensjonsforsikringen. Slik fortsettelsesforsikring må sikres i et forsikringsselskap.

7.2.2 Medregning

Når det gjelder eventuell medregning av fripolise fra et eller flere tidligere arbeidsforhold ved ansettelse hos ny arbeidsgiver, er det ingen umiddelbar plikt for den nye arbeidsgiveren til å gjøre dette. Her er det avtalefrihet. Det er opp til kunden (arbeidsgiveren) om han vil ha slike bestemmelser med i avtalen. Dette har ført til at det er en rekke forskjellige alternativer som praktiseres.

Det ene ytterpunktet er at det ikke blir tatt hensyn til medlemstid eller fripolise fra tidligere arbeidsforhold i det hele tatt. Det andre ytterpunktet er at all tidligere medlemstid i en tidligere pensjonsordning blir godskrevet i den nye ordningen mot at den nominelle fripolise ved fratredelsestidspunktet trekkes fra.

I mellom disse ytterpunktene finnes det en rekke varianter hvor det blant annet kan tas hensyn til kvalitetsforskjell mellom ny og gammel ordning. Hvis den gamle ordningen er vesentlig bedre enn den nye som arbeidstakeren blir medlem av, tas det bare hensyn til en viss del av fripolisen. For ansatte som tidligere har vært med i en offentlig ordning, er det ofte slik at medlemstid i den offentlige ordningen blir godskrevet i den nye ordningen, mens det som trekkes fra er den regulerte oppsatte pensjon, det vil si verdien av den oppsatte rettigheten i den offentlige ordningen ved pensjonsalderen. Dette kan også være tilfellet ved overgang mellom private ordninger.

7.3 Lov om foretakspensjon

7.3.1 Fratredelser

Når det gjelder lov om foretakspensjon, er det en vesentlig forskjell fra det tidligere regelverket. Fripolisen vil hele tiden være beregnet på grunnlag av en lineær opptjening fra ansettelse til pensjonsalder. Dette vil si at hvis man fratrer i en ordning under lov om foretakspensjon, får man en fripolise som svarer til det antall år man har vært medlem i pensjonsordningen, beregnet på grunnlag av lønn ved fratredelsestidspunktet. Fripolisen beregnes som en prosent av full pensjon der prosentsatsen framkommer ved å ta antall medlemsår ved fratredelsen dividert med antall år fra ansettelse til pensjonsalder.

En slik lineær opptjent fripolise vil i forhold til det ordinære premiereservesystemet med årlig premiebetaling, være litt mindre de første årene, men betraktelig større de senere årene og dermed i størsteparten av opptjeningstiden. Ansatte som fratrer etter de første årene, vil altså ha en fordel av dette systemet. Det er foreslått en overgangsperiode på ti år før alle ordninger skal være gått over til lineær opptjening.

I foretakspensjonsloven er det også innført en rekke begrensninger i forhold til det tidligere regelverk (TPES). Blant annet er det innført reduserte minstekrav til medlemstid for rett til å beholde pensjonen og tilhørende premiereserve på 12 måneder. Etter som reglene for opptak i pensjonsordningen ikke lenger har noen karenstid, vil et betydelig større antall ansatte som fratrer ha rett til fripolise.

Hvis den opptjente reserven likevel er mindre enn 50 prosent av grunnbeløpet i folketrygden, har medlemmet bare rett til at premiereserven blir overført til en annen pensjonsordning under skatteloven som vedkommende blir medlem av, eller at det tegnes en individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven.

I en pensjonskasse kan det fortsatt inngås avtale med et livsforsikringsselskap om å overta fripolisene for ansatte som fratrer. Kredittilsynet kan likevel gi pensjonskassen adgang til selv å utstede slike fripoliser.

I motsetning til den tidligere loven er det nå også åpnet adgang til å regne om fripolisen, spesielt der fripolisene har lavere pensjonsalder enn den som er i den nye pensjonsordningen. Dermed blir tilpasningen enklere.

Det er fortsatt adgang til å tegne fortsettelsesforsikring slik som under den tidligere lov.

Flytting av fripoliser kan skje etter gjeldende forskrift om flytting.

7.3.2 Medregning

Når det gjelder medregning av tjenestetid hos ny arbeidsgiver, er det fortsatt avtalefrihet på dette området. Den nye arbeidsgiveren behøver ikke ha regler som tar hensyn til tidligere medlemstid. Hvis arbeidsgiver imidlertid ønsker å ta hensyn til dette, er det spesifisert hvordan dette skal gjøres. Muligheten for variasjoner på dette område er blitt betydelig mindre etter innføringen av den nye foretakspensjonsloven.

Hovedregelen er at arbeidstaker gis et tillegg i den pensjonsgivende tjenestetiden som svarer til tjenestetiden i den tidligere ordningen. Dette forutsetter at premiereserven for den pensjonen som er opptjent i den tidligere ordningen, er minst like stor som premiereserven ville vært i den nye ordningen etter like lang opptjeningstid.

Ved beregning av premiereserven i den nye ordningen legges de ytelser som gjelder for arbeidstaker ved opptaket i den nye ordningen til grunn. Er premiereserven fra den tidligere ordningen mindre, avkortes tillegget i tjenestetid forholdsmessig. Det tas dermed hensyn til kvalitetsforskjell mellom den gamle og nye ordningen. Det tilsvarende fradraget i pensjonsytelsene settes lik de pensjonsytelsene som vil tilsvare premiereserven fra den tidligere ordningen, men ikke mer enn de ytelsene i den nye ordningen som svarer til den tidligere tjenestetiden.

Dersom det skal medregnes tidligere tjenestetid, skal midlene overføres til den nye pensjonsordningen etter reglene i flytteforskriften. Midler som overstiger den premiereserven som skal sikre full medlemstid, kan sikres ved en egen fripolise.

7.4 Forslag til lov om innskuddspensjon

7.4.1 Fratredelse

Ved opphør av medlemskap beholder medlemmet sin rett til den pensjonskapitalen som er opptjent ved fratredelsen, med mindre medlemskapet har vært kortere enn 12 måneder.

Den som fratrer, får et pensjonskapitalbevis. Pensjonskapitalen forvaltes ifølge pensjonskapitalbeviset av utstedende institusjon, men kan flyttes etter bestemte regler etter medlemmets ønske.

Opptjent pensjonskapital konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Det er adgang til å fortsette pensjonssparingen på egen hånd etter fratredelsen dersom medlemmet ikke blir medlem av en annen innskudds- eller foretakspensjonsordning.

7.4.2 Medregning

Pensjonskapitalen kan etter medlemmets ønske overføres til pensjonskapital i en annen innskuddsordning medlemmet måtte bli medlem av.

7.5 Pensjon utenfor skattereglene

For pensjon utenfor skattereglene er man i dag ikke bundet og vil heller ikke være det av den nye foretakspensjonsloven. Ved en kollektiv pensjonsforsikring utenom skattereglene som dekker pensjon av lønn over 12 G, eventuelt pensjon fra en lavere pensjonsalder enn den tillatte, kreves det ingen regler om rett til fripolise ved fratreden, eventuell medregning i en ny ordning.

De fleste pensjonsordninger som har slike tilleggsordninger, har imidlertid fastsatt regler for dette. Vanligvis omfatter dette nøkkelpersonell. Slike regler blir oftest fastsatt i forhandlinger ved ansettelsen. I slike tilfeller blir fripolisen ofte en oppsatt livrente.

7.6 Regulering av løpende pensjoner og fripoliser

7.6.1 Regulering av løpende pensjoner

I private pensjonsordninger er det etter gjeldende rett avtalefrihet med hensyn til om løpende pensjoner skal reguleres eller ikke.

Lov om foretakspensjon ble vedtatt 7. mars 2000. Loven trer i kraft fra 1. januar 2001. Loven inneholder bestemmelser som innfører en plikt til årlig regulering av løpende pensjoner, betinget av at det har vært overskudd på premiereserven for løpende pensjoner. I henhold til loven skal overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling, tilføres et fond kalt pensjonistenes overskuddsfond.

Midlene i overskuddsfondet skal hvert år benyttes til en engangspremie for tillegg til ytelsene som utbetales til pensjonistene. Det stilles krav om likebehandling, slik at alle pensjonister skal gis samme prosentvise tillegg.

Formålet med bestemmelsene er å sikre at verdien av pensjonsutbetalingene til pensjonistene så vidt mulig følger lønns- og prisstigningen. Ut fra lovens formål skal det årlige tillegget til ytelsene, dersom det har vært tilstrekkelig overskudd på premiereserven for løpende pensjoner, svare til den prosentvise økningen i folketrygdens grunnbeløp, men kan som hovedregel ikke være høyere enn denne.

Overskuddet på premiereserven for løpende pensjoner vil ikke alltid være tilstrekkelig til å finansiere tillegg som svarer til den prosentvise årlige økning av folketrygdens grunnbeløp. Loven gir derfor adgang til at reguleringstillegget kan økes utover den prosentvise økningen i folketrygdens grunnbeløp, hvis det er nødvendig for at reguleringen av pensjonen i året og de to foregående årene til sammen skal svare til den prosentvise økningen av grunnbeløpet i disse tre årene. Således kan pensjonsordningen i en viss grad innhente justeringer av grunnbeløpet hvis overskuddet det enkelte år ikke har vært tilstrekkelig til å finansiere G-regulering av ytelsene. Det vil også være adgang til å overføre midler fra premiefondet eller til å innbetale tilskudd til overskuddsfondet. Loven gir foretaket en valgfrihet med hensyn til å tilføre midler til pensjonistenes overskuddsfond. Dersom foretaket yter tilskudd til overskuddsfondet, gis det inntektsfradrag for innbetalingen, jf. endring av skatteloven § 6-46 første ledd bokstav b.

Ovenstående gjelder ikke regulering av fripoliser under utbetaling. Løpende pensjoner etter fripoliser reguleres som i punkt 7.6.2.

7.6.2 Regulering av fripoliser

Fratrådte arbeidstakere som har vært medlemmer i private pensjonsordninger, får på gitte vilkår normalt rett til opptjent pensjon (fripolise) beregnet på grunnlag av den premiereserven som er oppsamlet for vedkommende ved innbetaling av premier.

Retten til den opptjente pensjon sikres i en egen forsikringsavtale. På tidspunktet for jobbskifte representerer denne fripolisen en reserve som sammen med senere avkastning fra forsikringsselskapet, danner grunnlaget for en bestemt pensjonsytelse fra pensjonsalderen. Den fratrådte får med andre ord rett til det overskuddet som genereres av fripolisen etter nærmere regler gitt i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende forskrift.

Den fratrådte får på denne måten sin pensjonsrett regulert innenfor de grenser som overskuddsdannelsen i vedkommende forsikringsselskap gir. Lov om foretakspensjon gir etter nærmere fastsatte regler et medlem som slutter i foretaket, rett til opptjent pensjon basert på en lineær opptjening. Den fratrådte har rett til en fripolise som sikrer vedkommende rett til den opptjente pensjon. Loven gjør for øvrig ingen endringer i reglene i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrift for tildeling av overskudd til fripoliserettigheter til fratrådte.

Livsforsikringsselskapene kan i henhold til sine godkjente vedtekter tilbakeholde opp til 35 prosent av overskuddet til skatt, utbytte og egenkapitalformål, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-1.

Overskuddet skal fordeles årlig på den enkelte kontrakt, etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av overskuddet i samsvar med de premie– og beregningsgrunnlag som har vært benyttet for denne. Fripoliser regnes som en egen kontrakt i relasjon til overskuddsreglene.

Kravet om årlig tilbakeføring av overskudd modifiseres ved adgangen for livselskapene til innen visse grenser å foreta tilleggsavsetninger. Tilleggsavsetninger er en betinget tilbakeføring av overskudd, men kan også ses på som en styrking av grunnlagsrenten ved beregning av avsetningene. Tilleggsavsetningene tilføres fripolisen med endelig virkning når forsikringen kommer til utbetaling. Tilleggsavsetningene innebærer en utsettelse av tilbakeføringen av overskuddet, men kommer rettighetshaveren til fripolisen til gode ved at livselskapet, på grunn av at tilbakeføringen er betinget, kan øke graden av aksjeinvesteringer som igjen gir opphav til høyere forventet avkastning.

I de senere årene har det tilbakeførte overskudd vært beskjedent, og dermed har reguleringen av fripolisenes verdi ligget under det en G-regulering innebærer. Dette har blant annet sin bakgrunn i at Kredittilsynet i 1995 henstilte til livselskapene å forsterke avsetninger til dekning av fremtidige kostnader forbundet med behandling av forsikringer det ikke lenger betales premie for (administrasjonsreserve). Bakgrunnen for henstillingen var at selskapene etter Kredittilsynets vurdering i en periode ikke hadde foretatt tilstrekkelige avsetninger for dette formålet.

De administrasjonsavsetningene selskapene siden 1995 har foretatt, har medført redusert regnskapsmessig overskudd i de samme regnskapsårene og dermed redusert grunnlag for regulering av fripolisene.

Livselskapene vil imidlertid i løpet av 2000 stort sett ha avsluttet forsterkningen av administrasjonsavsetningene, og det økte reservegrunnlag vil føre til større fremtidige overskudd, og en tilsvarende høyere regulering av fripolisene enn om avsetningene ikke var foretatt.

Det beskjedne tilbakeførte overskudd i de senere årene har også sin bakgrunn i at livsforsikringsselskapene har utnyttet adgangen til å bygge opp tilleggsavsetninger. Tilleggsavsetningene har imidlertid som nevnt som formål å øke det tilbakeførte overskudd på sikt.

Det er således flere forhold som gir grunn til å regne med at det tilbakeførte overskuddet på fripolisene vil øke vesentlig i framtiden, men det er vanskelig å si noe om hvorvidt overskuddet vil være tilstrekkelig til at fripolisens verdi vil øke i takt med en G-regulering.

Overskuddet vil for øvrig variere med det forsikringstekniske premie- og avsetningsgrunnlaget som er anvendt, avkastningsnivået i livsforsikringsselskapene (eller pensjonskassene), forløpet av risikoelementene (død og uførhet) og kostnadsforutsetninger i forhold til de forutsetningene som er lagt til grunn i premieberegningsgrunnlaget, likeså hvor stor andel av overskuddet som blir tilbakeholdt av selskapene.

De fleste norske livsforsikringsselskapene tilbakeholder i dag om lag 15-20 prosent av overskuddet til skatt, utbytte og egenkapitalformål, men de mindre individual selskapene har tradisjonelt tilbakeholdt en større andel av overskuddet. Grunnlagsrenten i beregningsgrunnlag som anvendes av norske livsforsikringsselskap, er i dag på tre prosent ved nytegning, men det anvendes fire prosent på tidligere tegnede kontrakter. I kollektiv pensjon (eksklusive KLP) er i overkant av 90 prosent av forsikringsforpliktelsene fortsatt sikret på et fire prosent grunnlag.

7.7 Forskrift om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- og pensjonsforsikring (flytteforskriften)

7.7.1 Historikk

Utvalget som behandlet konkurransen på finansmarkedet (NOU 1986: 59), vurderte det som helt fundamentalt for konkurransen livsforsikringsselskapene i mellom at det ikke måtte legges unødvendige hindringer i veien for flytting av forsikringer. Utvalgets flertall foreslo at det skulle lovfestes en rett for forsikringstakeren til å overføre alle oppsamlede midler på en livsforsikring til et nytt forsikringsselskap.

Tidligere kunne en forsikringstaker også flytte til et nytt forsikringsselskap. Hovedregelen var likevel at flyttingen ble registrert som opphør i det fraflyttede selskapet. De oppsamlede fonds ble fordelt på de ansattes premiereserver, og det ble utstedt fripoliser. I det nye forsikringsselskapet ble det tegnet en ny forsikring med ny oppsparing.

Kredittilsynet gav 22. februar 1988 retningslinjer som gav uttrykk for de vilkår Kredittilsynet stilte for å godkjenne en overføring av en kollektiv pensjonsordning fra en pensjonsinnretning til en annen.

Retten til flytting ble lovfestet i lov om forsikringsvirksomhet av 10. juni 1988 § 7–8. Lov og forskrift trådte i kraft 30. juni 1990. Ny forskrift om flytting ble gitt 27. november 1991 med ikrafttredelse 1. mars 1992.

7.7.2 Erfaringer

Flytteforskriften har medført at en hver bedrift eller enkeltperson som tegner en forsikring i et livsforsikringsselskap, når som helst kan si opp sin forsikring, og flytte sin premiereserve/sitt premiefond til et annet livsforsikringsselskap. Hittil har produktene i selskapene vært svært like, særlig på området for tjenestepensjonsforsikring. Livsforsikringsselskapene har derfor konkurrert på avkastnings- og omkostningssiden.

I 1999 ble det flyttet premiereserver/premiefond mellom livsforsikringsselskapene på 3,6 milliarder kroner, mot 5,2 milliarder kroner i 1998 og 2,9 milliarder i 1997.

Ingen land i EU har tilsvarende flytteregler for forsikringsselskaper.

7.7.3 Dagens flytteregler

7.7.3.1 Generelt

Flytteforskriften gjelder overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell forsikring til et annet forsikringsselskap eller pensjonskasse. Et hvert selskaps forsikringsvilkår og vedtekter skal ha regler som innebærer at en forsikring kan sies opp for flytting av forsikringstakers midler til annet forsikringsselskap eller pensjonskasse.

Det forsikringsselskapet som det flyttes fra, kan beregne et rimelig gebyr til dekning av utgifter ved overføringen. Maksimalt beløp er 5 000 kroner.

7.7.3.2 Definisjoner

Forskriften har en rekke definisjoner. Det sondres mellom kollektiv tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven, og kommunal pensjonsforsikring tegnet i et forsikringsselskap av kommune, fylkeskommune eller kommunal, interkommunal eller fylkeskommunal bedrift.

Med medlemmer i en kollektiv pensjonsordning menes de arbeidstakerne som oppfyller opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Som medlem regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstakeren ved oppnådd pensjonsalder, og uførepensjonist som er blitt ufør mens han/hun var i forsikringstakerens tjeneste. Med pensjonist menes en person som mottar løpende pensjon.

7.7.3.3 Vern av de forsikredes rettigheter

Overføring av midler knyttet til tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven kan bare foretas til tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Midler knyttet til annen privat kollektiv pensjonsforsikring kan bare overføres til privat kollektiv pensjonsordning som ikke er opprettet som tjenestepensjonsordning etter skatteloven.

Et viktig element i flyttereglene er at en overføring av midler ikke må medføre reduksjon i de opptjente ytelser eller premiereserve til den forsikrede. Den enkelte ytelse fastsettes etter overføringen etter den pensjonsplanen som gjelder i det nye selskapet.

Pensjonister skal i den nye ordningen sikres pensjonsytelser som minst tilsvarer pensjonsytelsene i den tidligere ordningen på overføringstidspunktet, inklusiv tildelt bonus som er sikret ved avsetninger i det avgivende selskapet.

7.7.3.4 Informasjon

De forsikrede eller deres representanter skal forelegges detaljert informasjon om virkningene av overføringene, herunder om virkningene av et eventuelt nytt beregningsgrunnlag, og om eventuelle nye prinsipper for regulering av løpende pensjoner.

Ansvaret for at tilstrekkelig informasjon er gitt, påhviler forsikringstakeren. Både det avgivende selskapet og det nye selskapet plikter å påse at informasjonen til forsikringstakeren er korrekt.

En overføring av midler kan ikke gjennomføres uten at arbeidstakere og pensjonister har hatt anledning til å uttale seg. Arbeidstakerorganisasjonene kan uttale seg på sine medlemmers vegne, med mindre arbeidstakerne har oppnevnt et utvalg som skal representere dem. Eventuelle bestemmelser i tariffavtale går foran bestemmelsene i denne lovparagrafen.

7.7.3.5 Hvem flyttingen omfatter

Flytting må gjelde alle arbeidstakere. Alders- og etterlattepensjonister kan holdes tilbake i den tidligere forsikringen, selv om de aktive og uførepensjonistene overføres til ny forsikring.

Overføring av midler knyttet til pensjonsrettighetene for fratrådte arbeidstakere kan bare foretas etter vedkommendes eget ønske.

7.7.3.6 Hvilke midler som skal overføres

Premiereserven for opptjente pensjonsrettigheter etter det avgivende selskaps beregningsgrunnlag overføres til det mottakende forsikringsselskapet. Det overføres bare premiereserve for de forsikrede som omfattes av overføringen. Hvis den overførte premiereserven er større enn premiereserven etter det mottakende forsikringsselskaps beregningsgrunnlag, skal det overskytende benyttes til å øke pensjonsbeløpene.

Den enkelte forsikringskontrakts andel av overskuddet skal overføres. Det samme gjelder kontraktens andel av kursreserven. Forsikringskontraktens andel av tilleggsavsetning i forsikringsfondet beregnes også etter det avgivende selskapets beregningsgrunnlag, og overføres til det mottakende selskapet.

Dersom den overførte premiereserven ikke er tilstrekkelig til å dekke nødvendig reserve, anvendes først den overførte andel av tilleggsavsetning til forsikringsfondet i det avgivende selskapet, og deretter disponible midler i premiefond med videre. Dersom fondene ikke er tilstrekkelig til dekning av manglende premiereserve, skal differansen opp til full premiereserve i den nye pensjonsordningen dekkes ved direkte innbetalinger fra forsikringstakeren.

7.7.3.7 Særlig om flytting av kommunale pensjonsordninger

Flyttereglene har et eget kapittel om overføring av midler knyttet til kommunale pensjonsordninger.

Betingelsene for rett til overføring av midler er at det ikke på noe punkt må medføre reduksjon i de forsikredes opptjente ytelser. Den enkelte ytelse skal etter overføringen fastsettes etter den pensjonsplanen som gjelder i pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretningen.

Midler knyttet til den kommunale pensjonsordningen kan bare overføres til annen kommunal pensjonsordning. De forannevnte regler om hvilke midler som skal overføres, er i hovedtrekk også gjort gjeldende for flytting av kommunale pensjonsordninger.

Premiereserven for opptjente pensjonsrettigheter etter det avgivende selskaps beregningsgrunnlag overføres til den mottakende pensjonsinnretningen.

7.7.3.8 Flytting av individuelle rettigheter

Et kapittel i flytteforskriften omhandler overføring av individuelle rettigheter i privat pensjonsordning.

En arbeidstaker kan ved ansettelse i stilling som medfører medlemskap i en privat pensjonsordning, kreve at midler knyttet til tidligere opparbeide rettigheter i en privat pensjonsordning overføres til den nye pensjonsordningen.

Den overførte premiereserven, beregnet etter den avgivende pensjonsinnretnings beregningsgrunnlag, benyttes til sikring av pensjonsytelser etter den nye pensjonsordningens pensjonsplan og gjeldende beregningsgrunnlag. Overskudd som er oppstått på fripoliser, skal benyttes til sikring av individuelle pensjonsrettigheter i den avgivende eller mottakende pensjonsinnretningen etter arbeidstakerens valg.

7.7.3.9 Omtale av dom basert på tidligere flytteforskrift

Det er avsagt en dom i Gulating lagmannsrett vedrørende krav i forbindelse med flytting av en kollektiv pensjonsforsikring fra et livsforsikringsselskap til en pensjonskasse. Den kollektive pensjonsforsikringen var sagt opp for flytting. Det oppstod tvist mellom partene om hvem som hadde ansvaret for 72 arbeidstakere som var sykmeldt på flyttetidspunktet, og som ble uførepensjonert i løpet av 12-månedersperioden etter at de ble sykmeldt.

Det saksøkte forsikringsselskapet anførte at en flytting omfatter alle aktive arbeidstakere, inklusiv sykmeldte. Det ble videre anført at det er de faktiske avsatte midlene på flyttetidspunktet som skal overføres, også for de sykmeldte. Kredittilsynet hadde vektlagt enkle og entydige regler for flytting, og at premiereserven for opptjente pensjonsrettigheter skulle beregnes etter det avgivende selskaps beregningsgrunnlag.

Retten ga sin tilslutning til livsforsikringsselskapets anførsler.

Dommen var viktig for avklaring mellom partene. Den er basert på den tidligere forskriften om flytting. Det man kan legge vekt på når det gjelder dommen, er at

• det er det avgivende selskaps beregningsgrunnlag som tilsier hvilke avsetninger som skal benyttes,

• reglene gir ikke millimeterrettferdighet, men er ment å bidra til at arbeidsgiveren og det avgivende forsikringsselskapet i hovedtrekk avslutter sitt forhold med endelig virkning. Derfor skal både uføre og sykmeldte flytte med sin arbeidsgiver.

I forhold til tidligere og senere flytteforskrifter har forsikringsselskapene utarbeidet utfyllende retningslinjer for tilfeller hvor personer for eksempel er delvis uføre.

7.7.3.10 Overføring til Statens Pensjonskasse, dispensasjon fra flytteforskriften

Flytteforskriftens regler er til hinder for at en forsikringstaker kan overføre midler og opptjente rettigheter fra en kommunal pensjonsordning til en «tjenestepensjonsordninger etter skatteloven» og omvendt. Det følger av §§ 3–1 og 5–1 i forskriften.

De nevnte begrensningene i flytteretten må ses i sammenheng med forskriftens krav om at en flytting ikke kan medføre reduksjon i de forsikredes rettigheter, det vil si arbeidstakernes og pensjonistenes opptjente ytelser og premiereserve. Hvorvidt den enkelte arbeidstaker eller pensjonist vil være tjent med å få sine rettigheter overført i en ny type ordning, vil variere avhengig av situasjonen for den enkelte. Noen vil kunne ha fordel av slik overføring av rettigheter og midler, mens andre vil tape på en slik overføring.

Et beslektet spørsmål som har vært oppe til behandling i Kredittilsynet, er om flytteretten gjelder når en forsikringstaker tilsluttes lov om Statens Pensjonskasse, det vil si om forsikringstakeren i så fall kan få overført rettigheter og midler fra sin «tjenestepensjonsordning etter skatteloven» til Statens Pensjonskasse.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7–8 med forskrift gjelder flytterett til forsikringsselskap eller pensjonskasse. Statens Pensjonskasse er i relasjon til forsikringsvirksomhetslovens øvrige regler verken et forsikringsselskap eller en pensjonskasse, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13–1. Den lovbestemte flytteretten gjelder med andre ord ikke.

Kredittilsynet har i samråd med Finansdepartementet antatt at forsikringsvirksomhetsloven likevel ikke er til hinder for at midler og rettigheter i kollektive pensjonsforsikringer overføres til Statens Pensjonskasse på de betingelser som er fastsatt i forsikringsvirksomhetsloven § 7–8 med tilhørende forskrift.

Ytelser og rettigheter i kommunale pensjonsordninger, herunder reglene om opptjening av pensjonsrettigheter, tilsvarer i hovedsak de ytelsene og rettighetene som følger av lov om Statens Pensjonskasse. I relasjon til flytteforskriftens regler er derfor pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse ansett på linje med kommunal pensjonsordning og ikke private tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Flytteforskriften må derfor i utgangspunktet anses å være til hinder for en overføring fra en privat tjenestepensjonsordning til Statens Pensjonskasse.

Kredittilsynet kan imidlertid i medhold av flytteforskriftens § 1–3 gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften i særlige tilfelle, dersom dette er uten prinsipiell betydning og for øvrig er ubetydelig. Finansdepartementet har i likhet med Kredittilsynet lagt til grunn at denne bestemmelsen innebærer en adgang til på relativt snevre vilkår å overføre rettigheter med tilknyttede midler opptjent i privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven fra et livsforsikringsselskap til Statens Pensjonskasse.

For at Kredittilsynet skal kunne gi en slik dispensasjon, er det en forutsetning at hvert enkelt medlem av pensjonsordningen samtykker til overføring av rettigheter og midler til Statens Pensjonskasse. Dette innebærer at arbeidsgiveren i samarbeid med det mottakende selskapet må gi utfyllende opplysninger til hvert enkelt medlem om virkningen av en overføring til en ny ordning, og at partene er enige om at medlemmene er tjent med en slik løsning.

Det er ikke tatt stilling til om et livsforsikringsselskap ut fra analogislutninger har plikt til å overføre midler til Statens Pensjonskasse.

Finansdepartementet har for øvrig lagt til grunn at en overføring fra et livsforsikringsselskap til Statens Pensjonskasse må regnes som opphør av en tjenestepensjonsordning i henhold til forskrift om private tjenestepensjonsordninger av 28. juni 1968 nr. 30 § 14. Etter paragrafens andre ledd skal midlene ved opphør anvendes til sikring av pensjonsrett som nevnt i forskriftens § 13. Rettighetene skal videre sikres i et livsforsikringsselskap med mindre Kredittilsynet godkjenner noe annet. Sosialdepartementet har gitt Kredittilsynet fullmakt til å godkjenne at midlene anvendes til sikring av pensjonsrettigheter i Statens Pensjonskasse, forutsatt at det også er gitt dispensasjon i henhold til flytteforskriften. Kredittilsynet må således også godkjenne at midlene anvendes til sikring av pensjonsrettigheter i Statens Pensjonskasse.

7.8 Fripoliseregister

I foretakspensjonsloven § 4-14 er det bestemt at det skal opprettes et fripoliseregister. Registeret skal så vidt mulig omfatte også fripoliser utstedt i henhold til tidligere regler.

Finansdepartementets begrunnelse for dette var blant annet at bestemmelser i den nye loven kan medføre at det blir utstedt langt flere fripoliser enn tidligere, og at det kan være behov for en samlet oversikt over opptjente rettigheter.

Arbeidstakere som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, skal kunne kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen, og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettighetene. Departementet registrerte at den foreslåtte adgangen til å slå sammen fripoliser har fått tilslutning blant de høringsinstansene som har uttalt seg. Departementet mente at sammenslåingsadgang er nyttig, i det den vil redusere antallet fripoliser og dermed omfanget av administrasjon knyttet til disse.

Departementet var enig med de høringsinstansene som påpeker at adgangen til å slå sammen fripoliser isolert sett vil redusere antall fripoliser. Dette må også ses i sammenheng med forsikringstakerens adgang til flytting av fripoliser, som innebærer at fripolisene kan flyttes til samme type pensjonsordning før sammenslåing. Et fripoliseregister vil kunne gi nyttig informasjon om omfang og verdi av fripoliser. Departementet ville derfor ved vurderingen av om et slikt register faktisk skal opprettes, blant annet ta hensyn til om adgangen til å slå sammen fripoliser i vesentlig grad vil redusere et slikt behov.

Når det gjelder retten til å velge i hvilket livsforsikringsselskap en fripolise skal stå, har foretakspensjonslovens § 4-9 femte ledd videreført gjeldende flytterett for fripoliser.

Under behandlingen i Stortinget gikk Finanskomiteen inn for at også de offentlige tjenestepensjonsordningene blir inkludert i et slik fripoliseregister, slik at all informasjon kunne bli samlet på ett sted. Komiteen bad Regjeringen komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag knyttet til dette før et fripoliseregister eventuelt opprettes.

I forslag til lov om innskuddspensjon (Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000) er det i § 6–2 foreslått at pensjonskapitalbevis skal registreres i Fripoliseregisteret.

8 Pensjonsordninger i arbeidsforhold og skatt

8.1 Innledning

Pensjonsavtaler i arbeidsforhold reiser flere skatterettslige problemstillinger, og det er gitt særlige regler for enkelte av ordningene.

For arbeidsgiver er det først og fremst av betydning om det foreligger fradragsrett, deretter omfanget av fradragsretten og på hvilket tidspunkt denne retten oppstår.

Også for arbeidstakeren oppstår spørsmål om fradrag for innbetalt premie til pensjonsordningen. Videre oppstår det spørsmål om hvordan og når pensjonsrettighetene skal beskattes, om opptjening av rettighetene skal skattlegges som fordel vunnet ved arbeidsforholdet eller om beskatningen først skal skje ved utbetaling av pensjonen. For både arbeidstaker og arbeidsgiver oppstår spørsmålet om beskatning av innestående midler i pensjonsordningen.

Staten, fylkeskommuner og kommuner er arbeidsgivere. Deres plikt til å betale skatt følger av skatteloven § 2-5. Formues- og inntektsskatt kan som hovedregel ikke pålegges staten, fylkeskommuner og kommuner, og disse vil derfor som hovedregel ikke berøres av regelverket som beskrives nedenfor.

I utvalgets mandat heter det at utvalget særskilt skal vurdere «sammenhengen mellom pensjonsloven, pensjonsvedtektene, TPES-reglene, eventuelt lov om foretakspensjon og de mulige forsikringsløsninger for de enkelte deltakerne sammenholdt med overføringsavtalens bestemmelser». Hovedvekten av framstillingen nedenfor vil være en beskrivelse av de gjeldende skattebestemmelser for private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES), og de endringene i skatteloven som vil gjelde for pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Vi vil imidlertid også gi en kort redegjørelse for forslaget til endringer i skatteloven som en følge av lovforslaget om innskuddsbasert alderspensjon i arbeidsforhold, og skattemessig behandling av kollektive livrenter.

8.2 Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES)

Nedenfor beskrives hovedpunktene i regelverket for private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES). Lov om foretakspensjon, som kommer til erstatning for disse reglene, iverksettes fra 1. januar 2001. Som hovedregel skal pensjonsordningene ha tilpasset sitt regelverk til den nye lovgivningen innen to år etter iverksettelsen.

Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven gis en gunstig skattemessig behandling. Dette gjelder blant annet fradragsrett for arbeidsgivers tilskudd til ordningen. Særlige regler om arbeidsgivers tilskudd til privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven finnes i skatteloven § 6-46. Bestemmelser til utfylling mv. av skatteloven § 6-46 er fastsatt av Sosial- og helsedepartementet i forskrift av 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjonsordninger med mer, og i forskrift av 27. oktober 1969 nr. 9451 om private tjenestepensjonsordninger, jf. § 6-46 og forskrift av 26. mars 1999 nr. 14 om gjennomføring mv. av skatteloven (1968-reglene).

Det er en forutsetning for skattefradrag at tjenestepensjonsordningen oppfyller nærmere fastsatte vilkår. Forutsetningen bygger på at ordningen framstår som rimelig. I dette ligger det blant annet et krav om at ansatte skal være medlemmer av ordningen etter nærmere fastsatte minimumsvilkår. Pensjonsnivået må være knyttet til de pensjonsberettigedes lønnsnivå. Det såkalte forholdsmessighetsprinsippet innebærer blant annet at de samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og fra beregnet folketrygd ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn, enn for medlemmer med lavere lønn. Nivået på pensjonene reguleres blant annet i forhold til lønn og opptjeningstid, og grunnlaget for pensjon kan ikke overstige 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Tjenestepensjonsordning etter skatteloven skattlegges etter det såkalte «P-prinsippet». Det innebærer at det gis fradrag i alminnelig inntekt for premie og for tilskudd til ordningen under forutsetning av at de senere utbetalingene skattlegges som pensjon. Avkastning på innestående midler kommer først til beskatning som pensjon på utbetalingstidspunktet. Alle løpende terminvise pensjonsutbetalinger er skattepliktig som alminnelig inntekt etter skatteloven § 5-1 første ledd, og som personinntekt etter skatteloven § 12-2 bokstav b. Det skal svares trygdeavgift etter lav sats.

Arbeidsgiver har etter skatteloven § 6-46 første ledd bokstav a fradragsrett for innbetaling til dekning av årets premie. Videre har arbeidsgiver med hjemmel i § 6-46 første ledd bokstav b rett til fradrag for tilskudd til premiefond med inntil 150 prosent av årets premie. Fondet må ved innbetalingen likevel ikke overstige 10 ganger årets premie. Arbeidsgiver har etter § 6-46 første ledd bokstav c også rett til å kreve fradrag for tilskudd til pensjonsreguleringsfond med inntil 75 prosent av årets premie. For tilskudd til pensjonsfond framgår det av § 6-46 andre ledd at det gis fradrag med inntil det beløp som er fastsatt i regler gitt av departementet.

Arbeidsgiver må svare arbeidsgiveravgift av alle tilskudd til pensjonsordningen, jf. lov om folketrygd § 23-2 fjerde ledd. Innbetaling til premiefond er omfattet av denne bestemmelsen.

Arbeidstaker har i medhold av skatteloven § 6-47 bokstav b rett til fradrag i alminnelig inntekt for sitt eventuelle tilskudd til en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Fradraget er ikke beløpsbegrenset.

Innbetalinger fra arbeidsgiver til ordningen anses ikke som skattepliktig fordel for arbeidstakeren. Det samme gjelder for løpende avkastning av innestående midler. Avkastningen kommer imidlertid til beskatning på arbeidstakerens hånd ved utbetaling i form av pensjon. Alle pensjonsutbetalinger er i sin helhet skattepliktige.

En arbeidstaker som trer ut av en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven og tegner en fortsettelsesforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven § 19-7, har fradragsrett for det årlige tilskuddet etter skattereglene for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Premien vil dermed inngå i den fradragsrammen som følger av disse reglene.

8.3 Pensjonsordning etter lov om foretakspensjon

Lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon erstatter forskriften fra 1968 (1968-reglene). Det er forutsatt at loven trer i kraft 1. januar 2001. Den skattemessige behandlingen etter P-prinsippet er vedtatt videreført for foretakspensjonsordninger. Forarbeider til loven er NOU 1998: 1, Ot.prp. nr. 47 for 1998-99, Innst. O. nr. 50 for 1999-2000 og Besl. O. nr. 55 for 1999-2000.

Nedenfor gjøres det rede for de den skattemessige behandlingen av foretakspensjonsordninger.

Arbeidsgiver gis fradrag for det som utgjør den årlige beregnede premien for å dekke medlemmenes rett til opptjent pensjon. Premie er definert i lov om foretakspensjon § 9-2 første ledd. Den kan variere fra år til år etter innføringen av det lineære opptjeningssystemet.

Det er med dette ingen endringer i forhold til gjeldende rett hvis premien betales i det året den forfaller. Overgang til et obligatorisk lineært opptjeningssystem vil i skattemessig sammenheng bare bety en endret periodisering av premien for den enkelte ansatte i løpet av opptjeningsperioden. Retten til fradrag vil i prinsippet være uendret.

I det lineære opptjeningssystemet må det i år med store lønnsøkninger beregnes forholdsmessig høye premier. Etter loven § 9-2 andre ledd kan det i visse tilfeller være mulig å fordele premieøkningen over to år. På denne bakgrunn skal det være fradragsrett som årets premie i det inntektsåret det innbetales premie, etter en fordeling av kostnadene ved lønnsøkninger i henhold til den nevnte bestemmelsen. Dette er en materiell endring av skattelovens begrep årets premie, fordi begrepet med dette utvides.

Ved innbetaling av tilleggspremie for å fylle opp premiereserven ved medregning av tjenestetid i foretaket før opprettelsen av pensjonsordningen etter lov om foretakspensjon § 9-2 tredje ledd, skal det gis fradragsrett i det året slik innbetaling finner sted. Premie som innbetales ved endring av beregningsgrunnlaget etter lov om foretakspensjon § 9-5 skal også gi rett til fradrag som årets premie. Også dette innebærer en utvidelse av skattelovens begrep årets premie.

Pensjonistenes overskuddsfond skal erstatte pensjonsreguleringsfondet i gjeldende private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. Skatteloven endres som en konsekvens av endringen av fondsstrukturen. Det gis fradrag for tilskudd til pensjonistenes overskuddsfond med hjemmel i skatteloven § 6-46 første ledd bokstav b. Det er ikke bestemt noen beløpsgrense. Dette begrunnes med at pensjonistenes overskuddsfond skal være tomt ved utgangen av hvert inntektsår, og at det trekkes klare grenser for regulering av pensjonsutbetalingene.

Retten til inntektsfradrag for arbeidsgivers tilskudd til premiefond videreføres.

Ved innføringen av det lineære opptjeningssystem vil det være gunstigst for arbeidsgiveren å innbetale mye til premiefondet i år med lave premier. Foretaket kan så trekke på fondet i år med høye premier. Det er derfor lagt til grunn en gjennomsnittsbetraktning basert på årets premie og premien de to foregående årene som grensen for retten til fradrag. Den øvre grensen i skatteloven for rett til fradrag tilsvarer den øvre grense for premiefondets størrelse som følge av lov om foretakspensjon, for å gjøre premiefondet mer velegnet til å dekke det formålet det er ment å dekke, jf. skatteloven § 6-46 første ledd bokstav c.

I lov om foretakspensjon åpnes det i § 10-4 for en rett og en plikt til å tilbakeføre premiefondsmidler til foretaket. Det settes en grense for hvor stort premiefondet kan være, samtidig som foretaket gis en viss fleksibilitet med hensyn til å kunne ta ut midler fra premiefondet. Videre er det i § 15-3 tredje ledd siste punktum sagt at ved opphør av pensjonsordningen skal det skje en tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket i visse tilfeller.

Premiefondsmidler som overføres til foretak i henhold til lov om foretakspensjon, skal i sin helhet tas til inntekt i tilbakeføringsåret, jf. skatteloven § 5-30 fjerde ledd.

Plikten til å svare arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd for tilskudd til foretakspensjonsordning, endres ikke. Det betyr at også tilskudd til det nye fondet, pensjonistenes overskuddsfond, er avgiftspliktig etter denne bestemmelsen.

I lov om foretakspensjon § 10-4 gis det en rett og plikt til tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket mot beskatning. Det gis ikke adgang til en tilbakeføring av arbeidsgiveravgiften.

Arbeidstakerens rett til fradrag for tilskudd til foretakspensjon følger av skatteloven § 6-47 bokstav b. Arbeidstakers rett til fradrag for et eventuelt tilskudd er dermed uendret. I praksis kan det imidlertid være lagt inn en begrensing, fordi det er en grense for hvor stort tilskudd arbeidstakeren kan bidra med til ordningen, jf. lov om foretakspensjon § 9-4.

Fortsettelsesforsikring innebærer et eget rettsforhold mellom det tidligere medlemmet i en foretakspensjonsordning og det livsforsikringsselskapet som forsikringen er tegnet i eller overført til. Det er fradragsrett for tilskudd til fortsettelsesforsikring etter skatteloven § 6-47 bokstav d. Det gis en egen fradragsramme tilsvarende den som gjelder for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA).

8.4 Skattemessig likebehandling av private og offentlige tjenestepensjonsordninger i kommunal og statlig sektor

Statens Pensjonskasse og de kommunale pensjonsordningene har på enkelte områder gunstigere vilkår enn det private foretak kan ha i sine pensjonsordninger, etter det gjeldende regelverket for tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (1968-reglene).

Etter skatteloven § 6-45 kommer arbeidsgivers utgifter til tjenestepensjonsordninger bare til fradrag i inntekten dersom pensjonsordningen oppfyller vilkårene i 1968-reglene, eller dersom ordningen er pålagt i, eller i henhold til lov. Statens Pensjonskasse er en lovpålagt ordning, og tilskudd til pensjonsordning i Statens Pensjonskasse gir således rett til inntektsfradrag. Flere skattepliktige, fristilte, statlige foretak har gjennom særskilt stortingsvedtak i henhold til lov om Statens Pensjonskasse § 5 andre ledd fått fortsette medlemskapet for sine ansatte i Statens Pensjonskasse etter at foretaket er blitt fristilt. De får dermed fradrag ved beskatning for utgifter til tjenestepensjonsordningen.

De kommunale pensjonsordningene er ikke lovpålagte, men følger av tariffavtale. Kommunale pensjonsordninger har normalt ikke tilpasset seg vilkårene i 1968-reglene, og tilskudd til slike ordninger er derfor ikke fradragsberettiget. Det ble imidlertid dispensert i en 3-årsperiode (1997, 1998 og 1999) for offentlige kraftforetaks tilskudd til kommunale pensjonsordninger. Dispensasjonene er gjort i medhold av § 15 i 1968-reglene, og innebærer at et foretak får inntektsfradrag for tilskudd til en kommunal pensjonsordning, selv om pensjonsordningen ikke oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Dispensasjonene ble gitt i forbindelse med omleggingen av beskatningen fra prosentligning til regnskapsligning i denne sektoren, og i påvente av lov om foretakspensjon.

Kommunal Landspensjonskasse tar i sin høringsuttalelse til NOU 1998: 1 opp forholdet til kommunalt eide, men for øvrig fristilte foretak, og hevder blant annet at disse foretakene har fått inntektsfradrag for den premien som er innbetalt:

«Inntil spørsmålet om skattefradrag ble tatt opp i forbindelse med at energiverkene ble skattepliktige, har dette ikke vært en aktuell problemstilling. De kommunale virksomheter som er/har vært skattepliktige har fått skattefradrag for premien som er innbetalt. Slik lovutkastet med merknader fremstår, kan det se ut som kommunale virksomheter ikke har fått skattefradrag for pensjonspremien. Dette er ikke riktig. Når loven ikke uttrykker at det er skattefradrag for denne pensjonspremien, er det en konsekvens av at det den gang denne paragrafen ble utformet var en lite aktuell problemstilling med skatt og pensjon for kommunale virksomheter.»

Finansdepartementet peker i Ot.prp. nr. 47 for 1998-99 på at det ikke er hjemmel i skatteloven § 44 for å gi inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger som ikke er pålagt i eller i henhold til lov og som heller ikke oppfyller vilkårene for privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (1968-reglene). Det heter videre at dersom kommunale, fristilte foretak har fått inntektsfradrag, må dette ha skjedd på feilaktig grunnlag og ikke i tråd med gjeldende regelverk.

Det ble i Ot.prp. nr. 47 for 1998-99 foreslått at de fristilte offentlige foretakene måtte tilpasse pensjonsordningen til kravene som gjelder for private foretakspensjoner som forutsetning for skattefavorisering.

Finanskomiteens behandling av spørsmålet om offentlige foretak med skatteplikt skulle omfattes av lov om foretakspensjon, går fram av Innst. O. nr. 50 for 1999-2000. Komiteen anførte at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie. Stortinget vedtok følgende endring i skatteloven:

«I lov av 26. mars 1999 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§6-45 nytt annet og tredje punktum skal lyde:

Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift om vilkår for fradrag m.v. etter annet punktum.»

Endringen er trådt i kraft fra og med inntektsåret 2000. Fradragsretten skal omfatte statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Det er satt som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens Pensjonskasse. Stortingets beslutning betyr at statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon ikke behøver å tilpasse seg kravene i ny lov om foretakspensjon for å oppnå inntektsfradrag, men får slikt fradrag i kraft av å ha en offentlig pensjonsordning.

Etter Stortingets behandling er det klart at det ikke skal stilles krav om 98 prosent offentlig eierandel i virksomheten for at den skal kunne få inntektsfradrag. Det er imidlertid ikke klart om det skal stilles minstekrav til den offentlige eierandel, eller hvor stor den i så fall må være.

Videre er det etter utvalgets oppfatning uklart hva som omfattes av begrepet «offentlig pensjonsordning» etter Stortingets behandling. Det legges til grunn at Finansdepartementet vil arbeide med sikte på å få en nærmere avklaring av disse spørsmålene.

8.5 Forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

I Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000 la Regjeringen fram forslag til en innskuddsbasert skattefavorisert pensjonsordning. Forslaget til lov om innskuddspensjon bygger på tidligere utredninger, blant annet NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon og på lov om foretakspensjon, jf. Ot.prp. nr. 47 for 1998-99, Innst.O. nr. 50 for 1999-2000 og Besl. O. nr. 55 for 1999-2000.

Stortinget har forutsatt at innskuddspensjon i arbeidsforhold skal gis den samme skattemessige behandling som de någjeldende private tjenestepensjonsordningene og pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. I Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000 er denne forutsetningen lagt til grunn. Det foreslås at arbeidsgivers rett til fradrag for tilskudd til innskuddspensjon reguleres i skatteloven § 6-46, det vil si samme bestemmelse som for tilskudd til foretakspensjon.

En videreføring av gjeldende prinsipp for skattemessig behandling av fradrag innebærer at arbeidsgiver gis fradrag for årets innskudd, det vil si det årlige innskuddet til ordningen etter forslaget § 5-1 andre ledd.

Fradragsretten for premie til forsikringen etter forslaget § 2-4 som gjelder ytelser ved uførhet og ytelser til etterlatte, vil følge reglene om fradrag for årets premie til en foretakspensjonsordning. Tilskudd som arbeidsgiver etter lovforslaget er forpliktet til å bidra med når markedsverdien av investeringsporteføljen er redusert i løpet av regnskapsåret, gir rett til fradrag etter en særskilt fradragshjemmel.

Det er foreslått at foretaket gis fradrag for tilskudd til innskuddsfond på linje med det som gjelder for premiefond i en foretakspensjonsordning. Grensen bør dermed være inntil 150 prosent av gjennomsnittet av årets innskudd og årets innskudd i de to foregående årene. Fradragsberettiget tilskudd kan likevel ikke være større enn at innskuddsfondet når grensen på ti ganger det nevnte gjennomsnittet.

I forbindelse med lov om foretakspensjon er det vedtatt en ny bestemmelse i skatteloven om fradrag for tilskudd til en fortsettelsesforsikring i henhold til i lov om foretakspensjon § 4-9. Etter departementets oppfatning bør fortsatt pensjonssparing etter forslaget § 6-5 første ledd være fradragsberettiget for den tidligere arbeidstakeren innenfor den samme rammen som gjelder for fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon.

Departementet foreslår at en arbeidstaker som trer ut av pensjonsordningen, kan tegne fortsettelsesforsikring etter forsikringsavtaleloven § 19-7, hvis vedkommende på grunn av sin uttreden mister dekning for uføre- og etterlatteytelser. Rett til fradrag forutsetter imidlertid at de forsikringene som foretaket har tegnet etter forslaget § 2-4, fyller vilkårene i lov om foretakspensjon for tilsvarende ytelser. Det vil således bare være fripoliser utgått fra slike forsikringer som kan benyttes til å tegne fortsettelsesforsikringer med rett til fradrag for premien.

Det åpnes i forslaget til innskuddspensjonsloven § 3-3 for at hver arbeidstaker har en egen alderspensjonskonto i ordningen, dersom det er fastsatt i regelverket. Det foreslås videre i samme bestemmelse at hver pensjonskonto skal kunne tilordnes en egen investeringsportefølje.

Ved pensjonssparing i verdipapirfond eller i særskilt investeringsportefølje er medlemmet direkte eier av andelen i fondet. Det er lagt til grunn at det er nødvendig å harmonisere reglene om pensjonsbeskatning og beskatning ved realisasjon av andeler. Reglene om pensjonsbeskatning skal gis forrang. Dette tilsier at flytting eller konvertering av pensjonskapital, som i utgangspunktet skal anses som realisasjon, likevel ikke skal utløse skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap. Departementet foreslår dermed en endring av skatteloven § 10-30 i tråd med dette, slik at det ikke skal foretas noen beskatning av gevinsten for andeler eid i forbindelse med innskuddspensjon. Bestemmelsen utelukker også korreksjon med RISK-beløp for slike andeler.

Ved tidlig død skal alderspensjonskapitalen primært benyttes til å sikre barnepensjon, jf. forslaget § 7-4 første ledd. Dersom pensjonskapitalen overstiger det som trengs til å sikre rimelig pensjon til etterlatte barn, eller det ikke finnes barn som har rett til barnepensjon, kan den benyttes til å sikre rimelig pensjon til etterlatt ektefelle, registrert partner eller samboer. Barnepensjon og etterlattepensjon etter denne bestemmelsen er løpende ytelser. Det samme er ytelser fra øvrige forsikringer for etterlatte etter forslaget § 2-4.

Alle løpende pensjonsutbetalinger til etterlatte beskattes som pensjonsinntekt. Dette betyr at det betales trygdeavgift med lav sats. Barnepensjon til barn som det ytes barnetrygd for, inngår imidlertid ikke i grunnlaget for personinntekt, jf. skatteloven § 55 første ledd nr. 1 bokstav d siste punktum. Slike pensjoner beskattes bare som alminnelig inntekt.

Det kan i visse tilfeller foretas utbetaling av pensjonskapitalen med et engangsbeløp. Den skattemessige behandlingen av slike engangsbeløp vil avhenge av om utbetalingen skjer til et dødsbo som er eget skattesubjekt etter skatteloven § 2-2 første ledd bokstav h, eller til fysiske personer. Direkte utbetaling til enkeltpersoner er bare aktuelt når det skjer til ektefelle som overtar boet i uskifte eller enearving som overtar ansvar for avdødes gjeld.

Engangsutbetaling til fysiske personer vil etter forslaget være skattepliktig både som alminnelig inntekt og personinntekt. Det vises til forslaget til endringer i skatteloven §§ 5-40 femte ledd og 12-2 ny bokstav e. Begge de foreslåtte endringene er nødvendige for å skattlegge utbetalingen som pensjon, da en engangsutbetaling faller utenfor skattelovens alminnelige pensjonsbegrep. Løsningen er den samme som for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA).

Et dødsbo vil aldri bli skattepliktig for annet enn alminnelig inntekt. Hjemmelen for skatteplikt vil følge av forslaget til endring av skatteloven § 5-40. I forslaget er det lagt vekt på at det så langt som mulig skal være en likestilling av den skattemessige behandlingen av en engangsutbetaling til dødsbo og enkeltpersoner. Det er derfor forutsatt at Stortinget fastsetter en særskilt sats for skattlegging av alminnelig inntekt for engangsutbetaling til dødsbo i det årlige skattevedtaket. Det foreslås at satsen bør være tilsvarende den satsen som vil gjelde for utbetaling til enkeltpersoner. Også her er forslaget lik det som gjelder for IPA. For inntektsåret 2000 er satsen for IPA 45 prosent.

Det følger videre av forslaget at ektefelle, enearving og arvinger i et dødsbo kan reinvestere utbetalingen i en IPA innen visse frister. Skattlegging av utbetalingen vil i så fall utsettes til det utbetales pensjon fra den individuelle pensjonsavtalen etter skatteloven ved oppnådd pensjonsalder. Det er ikke fradragsrett for det beløpet som reinvesteres.

8.6 Kollektiv livrente

I de tilfellene en arbeidsgiver ønsker å sikre de ansatte pensjonsytelser ut over det som er tillatt i en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (TPES) eller lov om foretakspensjon, kan blant annet kollektiv livrente benyttes. Det samme gjelder i de tilfellene der alderspensjonen skal begynne å løpe tidligere enn ved 67 år, eller pensjonsrettigheter bare skal gis til en gruppe ansatte.

Foretaket har etter skatteloven ikke rett til inntektsfradrag for premie til kollektiv livrente som ikke fyller vilkårene i TPES-regelverket eller lov om foretakspensjon. Dette fremgår av skatteloven §§ 6-45 og 6-47. Det følger likevel av fast og langvarig praksis at foretaket kan innrømmes fradrag for innbetaling til en kollektiv ordning som lønnskostnader, hvis de ansatte samtidig beskattes for premieinnbetalingen som lønn. I de tilfeller foretaket ikke krever fradrag, skal de ansatte heller ikke fordelsbeskattes. Det skal uansett svares arbeidsgiveravgift for alle tilskudd til ordningen i medhold av folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd.

De kollektive ordningene som faller utenfor TPES-regelverket, er normalt utformet slik at arbeidsgiveren har gitt endelig avkall på de midlene som er skutt inn i ordningen. Det innebærer at foretaket ikke inntektsbeskattes for avkastningen på premiereserven.

For arbeidstakeren blir spørsmålet om opptjening av pensjonsrettighetene skal anses som fordel vunnet ved arbeid. Det er fast ligningspraksis for at innbetalingene fra arbeidsgiveren ikke anses som skattepliktig lønn for arbeidstakeren. Heller ikke avkastning på innestående midler anses som innvunnet fordel før eventuell utbetaling av pensjon tar til.

Utbetaling av kollektiv livrente er skattepliktig på den ansattes hånd som alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 5-1 første ledd. Bestemmelsen i skatteloven § 5-41 første ledd, hvor det går fram at det bare er avkastningen fra en livrente som er skattepliktig, gjelder ikke for kollektiv livrente i arbeidsforhold. Utbetaling fra en kollektiv livrente beskattes dermed også som personinntekt etter skatteloven § 12-2 bokstav b. Kollektiv livrente vil dermed danne grunnlag for trygdeavgift og eventuell toppskatt.

9 Det hel- og halvoffentlige pensjonsmarkedet. Kunder og leverandører av pensjonstjenester

9.1 Innledning

I dette kapitlet blir det gitt en oversikt over kunder (9.2 og 9.3) og leverandører (9.4) i det «markedet» som Overføringsavtalen arbeider innenfor. Kundene er arbeidsgivere som kjøper pensjonstjenester og -produkter, samt arbeidstakerne hos disse arbeidsgivere. Kjøp av pensjonstjenester og -produkter er i dette markedet normalt pålagt i lov eller fastsatt i tariffavtale. Leverandører er de virksomhetene som selger slike tjenester og produkter.

Med det hel- og halvoffentlige pensjonsmarkedet menes virksomheter som følger det offentlige pensjonssystemet. Dette er karakterisert ved bruttopensjoner, som i utgangspunktet samordnes med hverandre og med folketrygden i henhold til samordningslovens regler. Overføringsavtalen suspenderer imidlertid den «horisontale» samordningen mellom tjenestepensjoner, se mer om dette i kapittel 5.

Virksomhetene er primært offentlig forvaltning, det vil si stat, kommuner og fylkeskommuner. Dessuten omfattes en rekke virksomheter, institusjoner og stiftelser som utfører oppgaver for det offentlige. Felles for disse virksomhetene er at deres virksomhet finansieres direkte eller indirekte, helt eller delvis over offentlige budsjetter. Nedenfor betegnes samtlige av disse virksomhetene som offentlige foretak.

Offentlige foretak utfører et mangfold av servicetjenester innenfor de fleste samfunnsområder. Det er sosiale tjenester, kommunikasjon, kraftproduksjon, barnehager, helsetjenester, skoler, museer, VAR (vann, avløp, renovasjon) med videre.

Virksomhetene er organisert på mange ulike måter; som særlovselskaper, aksjeselskaper, stiftelser med videre. Det tas i denne utredningen ikke sikte på å gi noen uttømmende oversikt, verken over virksomhetene eller organisasjonsformene.

Staten har samlet tjenestepensjonsordningene for de ansatte i statsforvaltningen i Statens Pensjonskasse, SPK. Statlig eide foretak som fristilles kan velge om de vil opprettholde et fortsatt medlemskap i SPK, etablere en egen pensjonskasse eller inngå en avtale om kollektiv pensjonsforsikring med et livsforsikringsselskap.

Kommuner og fylkeskommuner kan tilsvarende velge mellom å etablere en egen pensjonskasse eller inngå en pensjonsavtale med KLP eller et av de andre livsforsikringsselskapene. Kommunalt eide foretak har de samme valgmulighetene.

For både statlig og kommunalt eide foretak, samt private foretak og stiftelser som utfører offentlige oppgaver, gjelder i dag at dersom de ønsker tilslutning til Overføringsavtalen, må de velge henholdsvis SPK, KLP eller en etablert kommunal pensjonskasse. Dersom de ikke ønsker tilslutning til Overføringsavtalen, må de på den andre siden velge en annen pensjonsleverandør, i det medlemskap i de førstnevnte pensjonsinnretninger automatisk knyttes til Overføringsavtalen.

9.2 Pensjonsforholdene for arbeidstakere i den hel- og halvoffentlige sektoren

Nedenfor er det tatt inn en tabell 9.1 som oppsummerer pensjonsforholdene for arbeidstakere i offentlig forvaltning og i offentlige foretak. Tabellen er ikke fullstendig for stiftelser og privat eide foretak som utfører oppgaver for det offentlige. For sammenligningens skyld gis det senere også en del tall for det totale tjenestepensjonsmarkedet i Norge. Tallene er i hovedsak gitt per 1. januar 2000, og gir et godt bilde av størrelsesforholdene i denne sektoren:

Det hel- og halvoffentlige pensjonsmarkedet omfatter, som det framgår av tabell 9.1, i dag ca. 700 000 arbeidstakere. Av disse er ca. 140 000 statsansatte og medlemmer av SPK, og gjennom dette omfattet av Overføringsavtalen. De ca. 450 000 arbeidstakere i kommuner og fylkeskommuner har ulike typer pensjonsordninger, og alle omfattes av Overføringsavtalen. Av de ca. 101 000 arbeidstakere i offentlige virksomheter (linje 3 og 4 i tabell 9.1) omfattes ca. 84 000 arbeidstakere av avtalen gjennom medlemskap i SPK, KLP eller en kommunal pensjonskasse. I dag er det således ca. 17 000 arbeidstakere i denne sektoren som er medlemmer av pensjonsordninger utenfor Overføringsavtalen.

Det kan nevnes at innen kommunesektoren er ca. 63 prosent av de ansatte i kommuner og fylkeskommuner medlemmer av KLP, ca. 31 prosent er medlemmer av en kommunal pensjonskasse og ca. 6 prosent er medlemmer i annet livselskap. Totalt 2750 bedrifter med kommunal tjenestepensjonsordning har sin pensjonsordning i KLP.

I den private sektoren er ca. 550 000 arbeidstakere medlemmer i tjenestepensjonsordninger etter TPES-reglene. Av disse er ca. 400 000 medlemmer av tjenestepensjonsordninger i livselskap og ca. 150 000 medlemmer av private pensjonskasser. Blant de private pensjonskassene er det medregnet en rekke kasser som er etablert av foretak hvor staten er den dominerende eieren, som for eksempel Statoil, Norsk Hydro, Telenor, med videre.

9.3 Pensjonskundene

9.3.1 Staten

Staten har ca. 140 000 ansatte. Staten omfatter her sentraladministrasjonen, Forsvaret, rettsvesenet, politi- og påtalemyndigheten, fengselsvesenet, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten, skatteetaten, kirken, fylkesmannsadministrasjonen, universiteter og høyskoler, statens sykehus, en del forskningsinstitusjoner, med videre. Blant disse finnes også sju forvaltningsbedrifter, for eksempel Statsbygg og Luftfartsverket, og ti «forvaltningsorganer med særskilte fullmakter», for eksempel Norges Forskningsråd (NFR) og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI).

Arbeidsgiveransvaret for statens egen virksomhet er tillagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og pensjonsforholdene er hovedsakelig regulert gjennom lov om Statens Pensjonskasse.

9.3.2 Statlig eide foretak

Det finnes en rekke foretak og andre former for virksomheter hvor staten er den dominerende eier eller finansieringskilde, men som ikke er en del av statsforvaltningen.

Virksomheter hvor staten er eneeier, kan være organisert som statsaksjeselskap, statsforetak, særlovselskap, stiftelser med statlig tilknytning eller som ordinære aksjeselskap. Mange av disse virksomhetene har alltid stått utenfor statsforvaltningen, mens andre virksomheter har i de senere årene fått endret sin tilknytningsform gjennom såkalt «fristilling». Anslagsvis har minst 50 virksomheter endret tilknytningsform siden 1980.

Det finnes (per 1998) i alt 28 statsaksjeselskap, statsforetak og særlovselskap med ca. 85 000 ansatte:

• 16 statsaksjeselskap (for eksempel Statoil AS, Telenor AS og NRK AS),

• 6 statsforetak (for eksempel Statkraft SF, Statskog SF og Statens Kantiner SF)

• 6 særlovselskap (for eksempel NSB BA, Posten BA, Norsk Tipping AS og AS Vinmonopolet).

Hvert av disse foretakene kan ha mange datterselskaper.

I tillegg til selskapene ovenfor kommer ca. 240 stiftelser, hvorav mange tilhører forskningssektoren. Denne sektoren som helhet omfatter universiteter, høyskoler og mer frittstående forskningsinstitutter. De fleste av disse har sin pensjonsordning i SPK.

Ca. 140 foretak med 38 000 ansatte av de statlige foretakene er tilsluttet NAVO, Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning. Pensjonsforholdene for de ansatte i NAVO-foretakene er ikke regulert gjennom felles tariffavtaler, men mange er tilsluttet SPK og på den måten tilknyttet Overføringsavtalen.

Mange av de større statlig helt eller delvis eide virksomhetene, særlig industriforetakene, er tilknyttet NHO. Eksempler på dette er Statoil, Norsk Hydro, Statkraft, med flere. Noen av disse foretaker har etablert egne pensjonskasser, mens andre har pensjonsavtale med et livselskap. Alle disse ordningene er oftest i samsvar med TPES-reglene. Likeledes er Den norske Bank, (DNB) og Christiania Bank- og Kreditkasse, (CBK), hvor staten har store eierposisjoner, samt Norsk Rikskringkasting, (NRK), eksempler på offentlig eid virksomhet hvor pensjonsforholdene følger systemene i den private sektoren. Pensjonsordningene er derfor ikke knyttet til Overføringsavtalen, og omfattes dermed ikke av det hel- og halvoffentlige pensjonsmarkedet slik dette begrepet brukes her.

9.3.3 Kommuner og fylkeskommuner

Norges 435 kommuner og 18 fylkeskommuner (19 med Oslo som både er kommune og fylkeskommune) har ca. 450 000 arbeidstakere, inklusive undervisningspersonalet. Alle kommuner og fylkeskommuner er medlemmer av Kommunenes Sentralforbund, (KS) som er en felles arbeidsgiverorganisasjon for hele kommunesektoren, og som utgjør ett tariffområde. Oslo kommune har likevel en egen tariffavtale.

Tariffavtalene for kommunene tilsier at arbeidstakerne skal være omfattet av en tjenestepensjonsordning som tilsvarer Felles kommunal pensjonsordning i KLP, og at ordningen skal være omfattet av Overføringsavtalen.

Gjennom tariffrevisjonen per 1. mai 2000 er det skilt mellom pensjonsbestemmelsene for arbeidstakere i kommuner og fylkeskommuner, og arbeidstakere ansatt hos andre KS-medlemmer. Se nærmere om dette i kapittel 10.

Pedagogisk personell forhandler som kjent med staten om sine lønnsbetingelser, og er medlemmer av SPK.

Alle kommuner og fylkeskommuner er i prinsippet omfattet av Overføringsavtalen, enten de har egen pensjonskasse, er knyttet til KLP eller har en pensjonsavtale med et annet livsforsikringsselskap.

9.3.4 Offentlig eide foretak som utfører kommunale og fylkeskommunale oppgaver, forretningsdrift med videre

Blant foretak og organisasjoner i kommunal sektor finnes mange typer virksomhet både av forretningsmessig og av mer ideell karakter. Grensen mellom offentlig og privat virksomhet kan derfor være vanskelig å trekke. Ca. 3 000 selvstendige foretak og organisasjoner med ca. 50 000 arbeidstakere har fram til nå hatt de samme tariffavtaler og pensjonsordninger som kommunene. Som nevnt ovenfor i punkt 9.3.3, er pensjonsbestemmelsene under revisjon for arbeidstakere utenfor kommuner og fylkeskommuner som er knyttet til tariffavtaler med KS.

470 av disse foretakene, med ca. 17 000 ansatte, er medlem av KS og følger deres tariffavtale for kommunesektoren. Disse foretakene er for eksempel energiverk, trafikkselskap, arbeidssamvirkebedrifter, barnehager, boligbyggelag, brann- og redningskorps, havnevesen, næringsmiddeltilsyn, kultur- og idrettsanlegg, helse- og sosialinstitusjoner, skoler og selskap innen VAR-sektoren (vann, avløp, renovasjon).

Ca. 650 foretak med ca. 20 000 ansatte var medlemmer av den tidligere Arbeidsgiverforeningen for private organisasjoner (APO). Disse er nå tilsluttet Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH). Dette er i hovedsak institusjoner og organisasjoner i helsesektoren, samt noen museer, folkehøyskoler, barnehager, med videre. Disse har en tariffavtale nær den som gjelder for KS-området, og med de samme forpliktelsene på pensjonsområdet.

Innen energisektoren er det (i 1999) 47 energiverk i helt eller delvis offentlig eie med ca. 3 700 arbeidstakere, som er tilknyttet NHO. Det er for disse ikke inngått tariffavtaler som regulerer pensjonsforholdene.

9.4 Pensjonsleverandørene

9.4.1 Statens Pensjonskasse (SPK)

SPK har ca. 286 000 premiebetalende medlemmer. Medlemmene er ansatt i staten, i fristilte statsforetak eller tilknyttet forsknings- og undervisningssektoren. SPK startet sin virksomhet i 1917 som en fortsettelse av «Den Norske Enkekasse» og «Pensionsordningen for statens tjenestemænd». Pensjonskassen er i dag et forvaltningsorgan under Arbeids- og administrasjonsdepartementet (tidligere Sosialdepartementet).

Pensjonsvirksomheten i SPK er regulert gjennom lov om Statens Pensjonskasse. Dessuten finnes særskilte lover for pensjonsordningene for statsråder og stortingsrepresentanter, samt Pensjonsordningen for apoteketaten.

Pensjonsordningene for statens tjenestemenn, statsråder og stortingsrepresentanter er ikke fonderte, men har en statsgaranti for sine forpliktelser.

Pedagogisk personell i grunnskolen og den videregående skole, samt i det private skoleverk innen samme sektorer, er medlemmer av SPK gjennom særskilte stortingsvedtak.

Virksomheter som ikke er en del av den statlige forvaltningen, «innlemmes» i SPK gjennom vedtak i Stortinget. Likeledes kan statlige foretak som fristilles, beholde medlemskapet i SPK gjennom særskilte stortingsvedtak. Fra 1. januar 2001 er Arbeids- og administrasjondepartementet gitt fullmakt til innlemming og utlemming av virksomheter i SPK.

Lov om Statens Pensjonskasse er normgivende for pensjonering i offentlig sektor, og er dermed basis for Overføringsavtalen mellom offentlige tjenestepensjonsordninger. Alle medlemmer av SPK, unntatt medlemmene av statsråds- og stortingsmannsordningene, er omfattet av Overføringsavtalen.

9.4.2 Livsforsikringsselskaper

Livsforsikringsselskap med hovedsete i Norge og som tilbyr kollektive pensjonsordninger for hele det norske markedet, er i år 2000 Gjensidige Nor Spareforsikring, Norske Liv AS, Storebrand Livsforsikring AS, Vesta Liv AS, Vital Forsikring ASA og VÅR Livsforsikring AS. Alle utenom Gjensidige-Nor er aksjeselskaper. Kommunal Landspensjonskasse, KLP, som har en særskilt konsesjon, er behandlet nedenfor. I tillegg til disse kan selskaper innen hele EØS-området tilby pensjonsordninger på det norske markedet, men utvalget er ikke kjent med at dette har skjedd hittil.

Forsikringsnæringen er regulert gjennom lov om forsikringsvirksomhet, lov om forsikringsavtaler og lov om finansieringsvirksomhet. EUs livdirektiver, som er gjort gjeldende i EØS–området, er implementert i norsk lovgivning.

Forholdet mellom forsikringstakeren (arbeidsgiveren) og forsikringsselskapet reguleres gjennom lov om forsikringsavtaler, av selve forsikringsavtalen og av forsikringsvilkårene. I pensjonsordninger for kommunalt ansatte reguleres arbeidstakernes pensjonsrettigheter av pensjonsvedtektene.

Lov om forsikringsvirksomhet (fovl) og lov om forsikringsavtaler forutsetter at forsikringstakerne informeres gjennom kontoutskrifter og at arbeidstakerne informeres gjennom forsikringsbevis. Lov om forsikringsvirksomhet § 8–1 og tilhørende forskrifter krever en fordeling av selskapets overskudd. Videre forutsetter lovgivningen at selskapets forpliktelser er sikret gjennom:

1. Full fondsdekning for alle opptjente pensjonsrettigheter i kollektive pensjonsordninger. I fovl § 8–2 heter det blant annet:

   «Et forsikringsselskap skal i sin årsbalanse føre opp et forsikringsfond til dekning av selskapets forpliktelser etter forsikringsavtalene. Det skal også omfatte avsetninger med sikte på tilleggsytelser utover kontraktsforpliktelsene, jfr § 8–1. Forsikringsfondet skal minst utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser som nevnt i første ledd og kapitalverdien av fremtidige nettopremier.»

2. Tilleggsavsetninger som har som hovedformål å dekke opp manglende avkastning, hvis denne ikke er tilstrekkelig til å dekke den garanterte renten.

3. En ansvarlig kapital som skal stå i et visst forhold til forvaltningskapitalen.

Regelverket for ansvarlig kapital er gitt i fovl. § 7–3 med tilhørende forskrifter.

Tilsynet med livsforsikringsselskapene er tillagt Kredittilsynet. De forsikringstekniske beregningsgrunnlagene og endringer i disse skal meldes til Tilsynet, som for øvrig blant annet følger opp selskapenes kapitaldekning og solvens. De fleste livsforsikringsselskapene har også etablert konsulentselskaper for å betjene både offentlige og private pensjonskasser. Konsulentselskapene påtar seg arbeidsoppgaver både på det administrative, forsikringstekniske og finansielle området.

9.4.3 Kommunal Landspensjonskasse (KLP)

Ved inngangen til 2000 hadde KLP ca. 270 000 premiebetalende medlemmer i pensjonsordningene. Medlemmene er ansatt i kommuner, fylkeskommuner og i ca. 2 700 foretak.

KLPs medlemmer er enten knyttet til en av to profesjonsorienterte ordninger eller til Felles kommunal pensjonsordning som omfatter alle øvrige medlemmer. De to profesjonsbestemte ordningene er den lovbestemte Pensjonsordningen for sykepleiere og den tariffestede Pensjonsordningen for sykehusleger. Alle disse ordninger har ytelser som ligger tett opp til regelverket i SPK.

KLP er et gjensidig livsforsikringsselskap, dannet av de norske kommunene i 1949, og med egen konsesjon for livsforsikringsvirksomhet fra 1974. KLP har visse avvik i sine konsesjonsbestemmelser i forhold til de øvrige livsforsikringsselskapene, se nedenfor. Den vesentligste delen av virksomheten er kollektiv pensjonsforsikring, som tilbys kommuner, fylkeskommuner og kommunale virksomheter.

Virksomhetsområdet er bestemt av vedtektenes § 1–3 hvor det begrenses hvor stor kundemasse KLP kan ha utenfor kommunenes og fylkeskommunenes interesseområde. Det heter at organisasjoner hvor kommuner eller fylkeskommuner ikke har en majoritetsinteresse, ikke må ha en premiereserve som utgjør mer en 10 prosent av eierandelene eller gir rett til mer enn 10 prosent av stemmerettighetene i selskapet. Med en majoritetsinteresse menes at kommuner eller fylkeskommuner skal ha minst 50 prosent av eierandeler, stemmerettigheter eller tilsvarende interesse i forhold til organisasjonens formål.

9.4.3.1 KLP's spesielle konsesjonsbetingelser

I henhold til sin konsesjon er KLP, som andre livsforsikringsselskap, underlagt forsikringslovgivningen og således under tilsyn av Kredittilsynet. KLPs virksomhet innen pensjonsforsikring skiller seg fra andre norske livsforsikringsselskap. Skillelinjen er knyttet til at KLP tilbyr forsikringsmessig dekning av alle de pensjonsforpliktelser kommunesektoren har. Bakgrunnen for at KLP kan dekke alle ytelser forsikringsmessig, er knyttet til to bestemmelser i selskapets vedtekter:

«§ 2–2 Medlemmenes ansvar

Medlemmer av KLP som har tegnet kollektiv pensjonsforsikring, er i fellesskap ansvarlige for at underskudd som er oppstått innen denne del av virksomheten dekkes av medlemmene i forhold til den premiereserve som er beregnet for deres pensjonsordning.

§ 2–3 Egenkapitaltilskudd

Medlemmer med pensjonsordning i KLP plikter å betale egenkapitaltilskudd i den utstrekning det er nødvendig for å gi selskapet en tilfredsstillende soliditet. Tilskuddet fastsettes i forhold til premien og beregnes særskilt for den enkelte pensjonsordning av KLP's styre for det enkelte kalenderår.»

Den første bestemmelsen sikrer at selskapet kan kalle inn premie for eventuell manglende dekning av forsikringsmessige forpliktelser, uavhengig av hvordan og når den manglende dekningen oppstår.

Den andre bestemmelsen tillegger styret i KLP å definere nødvendig egenkapital i selskapet, og pålegger medlemmene å skyte inn egenkapital dersom det anses nødvendig.

Til sammen gir disse to bestemmelsene en sikkerhet for at de forpliktelser som følger av vedtektene i Felles kommunal pensjonsordning til en hver tid blir dekket, uavhengig av det enkelte medlemsforetaks finansielle stilling eller eksistens. Det er blant annet ut fra disse hensynene at begrensningen i selskapets virkeområde (se § 1–3 ovenfor) må ses.

Alle medlemmer av Felles kommunal pensjonsordning, Pensjonsordningen for sykepleiere og Pensjonsordningen for sykehusleger er omfattet av Overføringsavtalen.

9.4.4 Kommunale pensjonskasser

Det finnes 21 kommunale pensjonskasser, samt 3 pensjonskasser for kommunale foretak. Til sammen har disse ca. 94 000 premiebetalende medlemmer. De kommunale pensjonskassene samarbeider gjennom organisasjonen De selvstendige kommunale pensjonskasser (DSKP).

Pensjonskassene er selvstendige rettssubjekter. Kassenes midler holdes atskilt fra kommunenes midler. I utgangspunktet er pensjonskassene selveiende stiftelser, men stiftelseslovgivningen gjelder ikke.

Arbeidet med pensjonskassens oppgaver kan utføres av eget personale, eller være satt bort til andre virksomheter som utfører slike oppgaver. Slik «bortsetting» kan omfatte finansforvaltning, aktuarielle oppgaver, pensjonsberegninger med videre.

Pensjonskassenes virksomhet er regulert gjennom pensjonskasseforskriften, som er gitt av Finansdepartementet med hjemmel i lov om forsikringsvirksomhet. Dessuten gjelder den særskilte forskriften om kommunale pensjonsordninger. Ved pensjonskasseforskriften blir en rekke av forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser gjort gjeldende for pensjonskassene som fungerer som pensjonsforsikringselskaper for sine respektive kommuner og fylkeskommuner. Denne forskriften stiller krav om fondsdekning i kommunale pensjonskasser, samt krav om ansvarlig kapital på linje med de krav som stilles til livsforsikringsselskapene.

En del kommunale pensjonskasser har av historiske årsaker underdekning. Pensjonskasseforskriften inneholder nærmere krav til gradvis opptrapping av fondsdekningen for pensjonskasser med slik underdekning. Pensjonskassenes selskapsrettslige og forsikringsmessige bestemmelser finnes i vedtekter. Disse er utformet på grunnlag av standardvedtekter fra Kredittilsynet og godkjent av tilsynet etter vedtak i kassestyrene, samt i respektive kommunestyrer eller fylkesting. Pensjonskassenes vedtekter tilfredsstiller tariffavtalens krav om vedtekter i overensstemmelse med vedtektene for Felles kommunal pensjonsordning i KLP. Alle medlemmene av de kommunale pensjonskassene er i dag omfattet av Overføringsavtalen.

Bare et fåtall av de kommunale pensjonskassene har en formell garanti for sine forpliktelser fra den kommunen som har opprettet kassen. Utvalget antar likevel at pensjonskassenes vedtekter sett i sammenheng med forskriftens krav til fondsdekning, samt tariffavtalene forplikter kommunen til å sørge for tilstrekkelig finansiering.

9.5 Det samlede norske tjenestepensjonsmarkedet

Det samlede norske tjenestepensjonsmarkedet forvalter betydelige midler, avsatt til framtidig pensjonering. De forskjellige konkurrerende leverandørene måles ofte gjennom hvor stor kapital de forvalter eller hvor store fond som er avsatt til framtidige pensjonsutbetalinger. Ut fra tallene per 1. januar 2000 er forsikringsmessige avsetninger, det vil si midler som er avsatt til å dekke pensjonsforpliktelsene, i de ulike sektorer av pensjonsmarkedet fordelt slik (i milliarder kroner): Se tabell 9.2.

Om man ser på den offentlige sektors andel av fondene, utgjør disse 33% av hele markedet. Legger man til SPK's beregnede fond, vil den andelen de offentlige tjenestepensjoner utgjør av markedet være 55%.

10 Tariffmessige forhold i stat og kommune

10.1 Innledning

Tjenestepensjonsordningene i det offentlige er for den statlige del lovfestet, mens de kommunale ordninger dels er lovfestet og dels tariffestet. Samtlige ordninger – for den statlige tjenestepensjonsordningen, tjenestepensjonsordningene for kommuner og fylkeskommuner, samt kommunale og fylkeskommunale virksomheter organisert etter kommunelovens bestemmelser – er omfattet av Overføringsavtalen. I det følgende vil gjeldende rett bli beskrevet med særlig vekt på fristilte offentlige virksomheters pensjonsforhold.

10.2 Staten

Den statlige tjenestepensjonsordningen er lovfestet. Dette innebærer at spørsmål og krav vedrørende tjenestepensjon i utgangspunkt – med ett unntak – ikke er forhandlingsgjenstand under tarifforhandlingene. Spørsmålet om regulering av løpende pensjoner og en sikringsbestemmelse vedrørende pensjonsgrunnlaget og tidspunktet for fratreden er en del av den statlige Hovedtariffavtalen. Regulering av statlige pensjoner er i medhold av lov om Statens Pensjonskasse § 42 lagt til Stortinget, og pensjonene er siden 1986 blitt G-regulert.

Da Statens Pensjonskasse ble opprettet i 1917, førte dette til at en rekke tidligere pensjonsordninger for enkelte yrkesgrupper med videre ble ført inn i SPK. Dette var ordninger som enten var lovfestet eller som var organisert på frivillig eller «tvungen» basis av virksomhetene/tjenestemennene.

På denne tiden hadde statens tjenestemenn ikke forhandlingsrett over lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjonsrettigheter. Riktignok var det etablert adgang til lønnsforhandlinger for statens arbeidere, men de fleste hadde ingen pensjonsordning. Unntaket var jernbanearbeiderne, som hadde fått etablert pensjonsordninger tilbake i 1880-årene.

Da den generelle forhandlingsadgangen for statens tjenestemenn ble etablert på slutten av 1930-årene, lå den politiske styringen med tjenestepensjonsordningen inn under Sosialdepartementet.

Den sentrale forhandlingsordningen ble etablert først under Finansdepartementet ved opprettelsen av Statens Lønnsdirektorat, senere Statens Personaldirektorat. Forhandlingsordningen ble senere lovfestet gjennom tjenestetvistloven, og Personaldirektoratet ble lagt under et eget departement; Lønns- og prisdepartementet. Dette departementet ble senere omgjort og tilført nye oppgaver i 1972 som Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Senere har departementet ved flere anledninger skiftet navn, og er i dag organisert som Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Lov om Statens Pensjonskasse av 1949 hjemlet at det kunne inngås tariffavtaler med hovedsammenslutningene blant annet om hvilke inntekter som skulle inngå i pensjonsgrunnlaget. I tillegg ble det i protokollene fra hovedtariffoppgjørene mellom staten og organisasjonene tatt inn bestemmelse om regulering av pensjonsgrunnlaget og regulering av løpende pensjoner.

Lønnsforhandlingene ble ført mellom Personaldirektoratet og organisasjonene. Det departement Personaldirektoratet til enhver tid lå under, hadde det politiske ansvaret overfor Stortinget vedrørende forhandlingene. På denne tiden var det Sosialdepartementet som hadde ansvaret for pensjonsordningen. Dette førte blant annet til at Sosialdepartementet var statens avtalepart med hovedsammenslutningene i avtalen fra 1966 om tilpasning av tjenestepensjonsordningen til den nye folketrygden.

I 1981 ble Pensjonskassen og ansvaret for lov om Statens Pensjonskasse overført fra Sosialdepartementet til det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet og lagt under Personaldirektoratet. Bakgrunnen for dette var et ønske fra organisasjonene om å samle hele arbeidsområdet med tjenestemenns lønns- og arbeidsvilkår under det overordnede statlige arbeidsgiverorganet.

Denne omleggingen av det statlige ansvaret for tjenestepensjonsordningen førte ikke til at tjenestepensjonsordningen ble gjort til forhandlingsgjenstand, i det man fortsatt har valgt at ordningen skal være lovfestet. Det nære forholdet mellom Personaldirektoratet og organisasjonene, samt organisasjonenes voksende interesse for pensjonsspørsmål, har imidlertid ført til at pensjonskrav i økende grad har blitt fremmet under tarifforhandlingene.

De fleste kravene blir vanligvis avvist som ikke forhandlingsgjenstand. Men fra tid til annen har staten i protokollene til oppgjøret sagt at den vil legge fram forslag til lovendringer for Stortinget. Dette har blant annet skjedd vedrørende minstetid for rett til medlemskap, medregning av tid i forbindelse med omstillinger og nå senest ved oppgjøret våren 2000 ved fjerning av knekkpunktet på 8 G. Stortinget har deretter fulgt opp disse «tariffkrav» med å vedta nødvendige lovendringer.

I likhet med andre tariffområder avtalefestet staten i 1988 en egen tidligpensjonsordning (AFP) i Hovedtariffavtalen. Denne ordningen har senere under flere tariffoppgjør blitt endret og utvidet. Hjemmelen for å inngå en slik avtale ligger i dag delvis i lov om Statens Pensjonskasse og delvis i en egen lov om avtalefestet pensjon for statens tjenestemenn.

Lov om Statens Pensjonskasse § 11 inneholder hjemmel for at det kan inngås tariffavtaler vedrørende pensjonsgrunnlaget. Hovedtariffavtalen har i denne forbindelsen tariffestet medregning av variable tillegg i pensjonsgrunnlaget. Det er også inngått tariffavtaler om medregning av korte tjenesteperioder som pensjonsgivende, se lov om Statens Pensjonskasse § 19. Det er videre inngått en egen avtale fra 1. juli 1982 om medregning av permisjon og annet midlertidig fravær som pensjonsgivende tjenestetid, se lov om Statens Pensjonskasse § 20 første ledd bokstav d. Her er det blant annet avtalt at omsorgspermisjon etter fødsel er pensjonsgivende i inntil tre år, uten innskuddsbetaling.

I likhet med andre tariffområder har også staten inngått en tariffavtale om avtalefestet pensjon (AFP). Denne følger i prinsippet de samme vilkår og ytelser som i andre sektorer, dog slik at pensjonen beregnes tilnærmet lik en ordinær tjenestepensjon for alderstrinnene 65 og 66 år.

10.3 Kommunene

10.3.1 Kommunenes Sentralforbund (KS)

Norges Byforbund ble etablert i 1903 første gang, gjennom bymøter hvert tredje år. I 1916 ble bymøteinstitusjonen avløst av en fast organisasjon. Samtidig ble det opprettet et fast sekretariat «Kommunalt Centralbyraa». På begynnelsen av l920-tallet beskjeftiget sekretariatet 8 personer. Norges Herredsforbund ble stiftet i 1923. Under okkupasjonen ble Byforbundet og Herredsforbundet tvangssammensluttet og hadde fra l942 felles kontor. Innenriksdepartementet oppnevnte i 1942 nye styrer og felles formann for de to forbundene. I 1944 ble det sammensluttede forbundet – Norges Kommunesamband – etablert, og dette eksisterte fra 10. oktober 1944 til 8. mai 1945.

Etter frigjøringen ble det vedtatt at Byforbundet og Herredsforbundet skulle opprettholdes som selvstendige organisasjoner. Det ble imidlertid inngått en avtale mellom de to forbundene som blant annet innebar at de fra l946 skulle ha felles kontor; Kommunalt Sentralbyrå.

De to styrene vedtok at de nedsatte lønnsutvalgene inntil videre skulle fungere som rådgivende organer ved tarifforhandlinger, inntil spørsmålet om en endelig forhandlingsorganisasjon var avgjort. 34 byer og 80 herreder hadde på dette tidspunktet gitt sin tilslutning til at det ble opprettet en felles forhandlingsorganisasjon.

Fra 1966 er alle kommuner og fylkeskommuner medlemmer av Forhandlingsorganisasjonen. Det innebar imidlertid ikke at alle kommunene var omfattet av de generelle tariffoppgjørene. Det var enkelte kommuner som valgte å føre sine egne forhandlinger, men disse tok utgangspunkt i den avtalen som Forhandlingsorganisasjonen hadde forhandlet fram. Som regel måtte disse kommunene gi noe i tillegg for å komme fram til enighet.

Ved sammenslutningen av Norges Byforbund, Norges Herredsforbund, Norsk Sosialforbund, Norsk Havneforbund og Norsk Kommunalteknisk forening til ett forbund i 1972, ble Forhandlingsorganisasjonen egen avdeling i Norske Kommuners Sentralforbund, KS.

10.3.1.1 Bedriftsmedlemmer

I 1949 ble interkommunale bedrifter, kraftlag, samt sykehus, pleiehjem og skoler med videre invitert til å bli medlemmer i Forhandlingsorganisasjonen.

I år 2000 har forbundet ca. 470 bedriftsmedlemmer. Dette er egne institusjoner og virksomheter som enten er kommunale eller interkommunale, andelslag og aksjeselskap med eller uten kommunale eierinteresser og andre private virksomheter. Felles for de fleste av disse medlemmene var i utgangspunktet at de drev virksomhet som like gjerne kunne vært drevet av kommunen, og at de benyttet Sentralforbundets tariffavtaler. Nå er kravet til medlemskap at de skal være minst 50 prosent kommunalt/fylkeskommunalt eid eller utføre typiske kommunale eller fylkeskommunale oppgaver. Kommunale, fylkeskommunale, interkommunale og offentlig eide elektrisitetsverk (elverk) er den største gruppen – ca. 160. De øvrige bedriftsmedlemmene utgjøres av blant annet trafikkselskap, arbeidssamvirkebedrifter (ASVO), barnehager, boligbyggelag, brann- og redningskorps, distriktsrevisjoner, ulik forretningsdrift, havnevesen, helse- og sosiale institusjoner, kultur- og idrettsanlegg, næringsmiddeltilsyn, organisasjoner, skoler, vann-, avløp og renovasjonsselskaper (VAR-selskap) og vaskerier. Antall ansatte hos det enkelte bedriftsmedlem varierer fra noen ganske få til nærmere 900.

I 1988 fikk bedriftsmedlemmer med minst 25 ansatte stemmerett på linje med kommunene i forbindelse med uravstemning om tariffavtalen.

Vilkårene for medlemskap i Kommunenes Sentralforbund framgår av Lover for Kommunenes Sentralforbund § 2 med følgende ordlyd:

«Virksomheter som er minst 33 1/3 prosent kommunalt eller fylkeskommunalt eid eller minst 33 1/3 prosent eid av virksomhet som selv fyller vilkårene for medlemskap. I tillegg kan virksomheter som utfører typisk kommunale eller fylkeskommunale oppgaver, bli bedriftsmedlemmer uten nevnte krav til eierskap.»

10.3.1.2 Status som forhandlingsorgan

I henhold til kommunelovens bestemmelser var det den enkelte kommune som skulle fastsette lønns- og arbeidsvilkårene for sine ansatte. Bestemmelsen ble forstått slik at den enkelte kommune verken generelt eller for en enkelt sak kunne overlate slike avgjørelser til andre.

Kommunenes Sentralforbund inngikk sentralt de tariffavtalene kommunene brukte, men ble selv ikke part i disse avtalene. Det var fortsatt de enkelte kommunene som måtte vedta de tariffavtalene som ble inngått mellom KS og de enkelte arbeidstakerorganisasjonene. Et flertall av kommunene kunne ikke binde et mindretall av kommuner til en avtale. Av disse grunnene kunne ikke KS bli noen arbeidsgiverorganisasjon i arbeidstvistlovens forstand, men var formelt bare et rådgivende organ for kommunene.

I 1986 fremmet Regjeringen en melding til Stortinget om arbeidsgiversaken. Meldingen anbefalte at de nødvendige endringer i kommunelovene ble gjort, og Stortinget vedtok i lov av 27. februar 1987 nr. 12 følgende endringer i kommunelovene:

«Kommunestyret (fylkestinget) kan gi en sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner fullmakt til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi og motta arbeidsoppsigelse på kommunens (fylkeskommunens) vegne.»

Tabell 10.1 Per 1. september 2000 er følgende virksomheter medlem av KS' arbeidsgivervirksomhet:

Virksomhet:	Antall:
Interkommunale E-verk	183
(Fylkes-) kommunale E-verk (bedrift)	12
(Fylkes-) kommunale E-verk (etat)	1
Totalt E-verk	196
Arbeidssamvirke (ASVO)	10
Barnehager	6
Boligbyggelag	2
Brann- og redningskorps	5
Distriktsrevisjoner	61
Havnevesen	7
Helse/sosial	22
Kulturhus/idrettsanlegg	8
Næringsmiddeltilsyn	26
Organisasjoner	8
PP-tjenesten	6
Skoler	5
Trafikkselskaper	5
VAR-selskaper	49
Vaskerier	5
Forretning med kommunal eierandel	23
Forretning uten kommunal eierandel	1
Annet	25
Antall bedriftsmedlemmer totalt	470

Styret i Sentralforbundet vedtok i møte 9. april 1987 at de nye vedtektene for arbeidsgivervirksomheten skulle tre i kraft med virkning fra 1. januar 1988. Kommunene og fylkeskommunene ble deretter innbudt til å gi Sentralforbundet fullmakt i arbeidsgiversaker i samsvar med lovendringene. I tillegg til fullmakten som måtte vedtas av det enkelte kommunestyre/fylkesting, inneholdt tilslutningserklæringen en forpliktelse for kommunen/fylkeskommunen til å følge forbundets lover og vedtekter.

Sentralforbundets lover og de nye vedtektene for arbeidsgivervirksomheten medførte at de kommuner og fylkeskommuner som var medlemmer av Sentralforbundet, også måtte slutte seg til arbeidsgivervirksomheten og følge de tariffavtaler som ble vedtatt. Dette hadde betydning for kommunene Oslo, Bærum og Lørenskog, som hadde egne tariffavtaler.

Som arbeidsgiverforening i samsvar med arbeidstvistlovens regler fikk KS egen partsstatus i forhold til de sentralt inngåtte tariffavtaler, og rett til å opptre som part overfor arbeidstakerorganisasjonene. Vedtakelse av sentrale tariffavtaler ble gjort gjennom uravstemning hvor et flertall bandt mindretallet. Den enkelte kommune ble dermed bundet av og forpliktet til å følge vedtatte tariffavtaler og kunne bare inngå lokale avtaler innenfor rammen av de sentrale avtalene.

Hovedtariffavtalen ble med visse unntak, tillegg og presiseringer gjort gjeldende for Bærum og Lørenskog kommuner fra 1. mai l992.

Integreringen av Oslo kommune ble først utsatt til 1993 og deretter til 1994, da Oslo vedtok å oppheve sitt vedtak om tilslutning til arbeidsgivervirksomheten i forbundet. Oslo kommune ønsket imidlertid å opprettholde sitt medlemskap i KS, selv om dette ville være i strid med forbundets lover.

I februar 1996 ble det etablert et formelt samarbeid mellom KS og Oslo kommune om forhandlingsopplegg og forhandlingsprosedyrer ved gjennomføring av tariffrevisjonene og om øvrige arbeidsgiverspørsmål og utviklingsarbeid.

For å sikre samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling og en stabil utvikling av lønns- og arbeidsforhold i kommunesektoren, er det opprettet et arbeidsgiverutvalg fra KS og Oslo kommune (AKO). Utvalget skal ha en rådgivende funksjon i forhold til styret i KS og byrådet i Oslo kommune. Med denne samarbeidsmodellen opprettholder Oslo kommune sitt medlemskap i KS.

Samarbeidsavtalen ble forelagt Landstinget i mars 1996. Landstinget godkjente at Oslo fortsatte tilknytning til KS inntil videre. Oslo kommune har som følge av denne ordningen fortsatt selvstendig tariffavtale og forhandler på egne vegne med fulle partsrettigheter. De gjeldende tariffavtaler i Oslo er avvikende fra de sentralt inngåtte tariffavtaler i KS’ tariffområde på en rekke områder.

10.3.2 Utvikling av tariffavtaler – avtalesystemet

De første forsøkene på sentrale forhandlinger i kommunesektoren skjedde i 1940 på grunnlag av et initiativ fra Norges Byforbund. Formålet med dette initiativet var å forsøke å etablere mer ensartet og samlet lønns- og avtalepolitikk blant bykommunene. Forsøket strandet i det Norsk Kommuneforbund (som på denne tid var enerådende arbeidstakerorganisasjon i kommunesektoren) ikke var villig til å inngå sentral tariffavtale, fordi denne ikke dekket samtlige arbeidstakere i kommunene.

I 1946 ble den første sentrale avtalen om Fellesbestemmelser ved tariffoverenskomster inngått med Norsk Kommuneforbund. En tilsvarende avtale ble samme år inngått med Yngre Lægers Forening, om lønns- og arbeidsvilkår for underordnede sykehuslæger, og med Norsk Sykepleierskeforbund om lønns- og arbeidsvilkår for sykepleiersker.

Den første landsomfattende overenskomsten Fellesbestemmelser ble inngått mellom Norges Byforbund/Norges Herredsforbund - Forhandlingsorganisasjonen og Norsk Kommuneforbund for tariffperioden 1. juli 1955 – 31. desember 1958. De tariffavtaler/overenskomster som ble inngått av Norges Byforbund og Norges Herredsforbund og senere av det sammensluttede forbund i 1972, måtte vedtas av den enkelte kommune, da det var det enkelte medlem i Sentralforbundet som var part i tariffavtalen.

Ved endring i kommuneloven i 1987 ble det åpnet adgang for kommunene til å slutte seg til en arbeidsgiverorganisasjon. Som en følge av denne endringen kunne Sentralforbundet opptre på vegne av sine medlemmer i samsvar med arbeidstvistlovens bestemmelser. Fra 1988 har forbundet Norske Kommuners Sentralforbund kunnet binde sine medlemmer i forhold til inngåtte tariffavtaler, forutsatt at et nærmere vedtektsfestet flertall av de avgitte stemmene ved uravstemning har godkjent avtalen.

Fra KS ble etablert som forhandlingsorganisasjon i samsvar med arbeidstvistloven bestemmelser, har de sentrale tarifforhandlingene blitt gjennomført med sammenslutninger av forhandlingsberettigede organisasjoner, basert på avtale: «rammeavtalen om forhandlingsordningen i den kommunale sektor», med tre hovedsammenslutninger: LOK, YS-K og AF-K fram til 1. januar 1999, som fra da av ble utvidet til fire ved at Akademikerne fikk status som sammenslutning.

Disse fire sammenslutningene representerer per dags dato 37 forhandlingsberettigede selvstendige arbeidstakerorganisasjoner. Per 1. januar 2000 står Norsk Lærerlag (NL), Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) og Norges Farmaceutiske Forening utenfor sammenslutningsavtalen.

Den gjeldende Hovedtariffavtalen i KS’ tariffområde er bindende for landets kommuner og fylkeskommuner (unntatt Oslo) og for ca. 470 bedriftsmedlemmer i KS’ arbeidsgivervirksomhet, med samlet ca. 370 000 arbeidstakere. Lønns- og arbeidsvilkår for det pedagogiske personalet i grunnskolen og den videregående skolen blir framforhandlet mellom Staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og lærerorganisasjonene.

10.3.3 Bakgrunn for dagens pensjonsløsning

Ansatte i kommunal sektor, som omfatter ansatte i landets kommuner, fylkeskommuner og 450 kommunale foretak, er som ansatte i annen offentlig virksomhet sikret pensjoner etter bruttoprinsippet. Innen de rammer som er gitt for pensjon til kommunalt ansatte, er det satt begrensninger oppad til de pensjonsytelser en statstjenestemann med samme lønn og tjenestetid kan oppnå.

10.3.3.1 Historikk

Den kommunale tjenestepensjonsordningen ble formelt tariffestet fra og med 1. januar 1997. Ordningen er utviklet gjennom en årrekke av Kommunenes Sentralforbund og arbeidstakerorganisasjonene i fellesskap. De ansattes medvirkning gjenspeiles også ved at arbeidstakerne betaler to prosent av egen lønn som bidrag til pensjonsordningen.

I motsetning til i Staten er den kommunale tjenestepensjonen fondsbasert. Dette er et meget sentralt vilkår som er nedfelt i tariffavtalen, og gir en ekstra sikkerhet for de ansatte og større stabilitet i arbeidsgivers pensjonskostnader. De oppsparte fondsmidlene som er avsatt til framtidige pensjonsutbetalinger, kan ikke disponeres av arbeidsgiver, men bare benyttes til pensjonsutbetaling for nåværende og tidligere ansatte.

Arbeidsgivers pensjonsforpliktelser løper langt fram i tid, og langsiktige betraktninger må derfor ligge til grunn for hvordan pensjonsansvaret skal avlastes.

Hovedtariffavtalen, som er inngått mellom KS og 40 forhandlingsberettigede organisasjoner, beskriver i kapittel 2 hvilke pensjonsrettigheter kommunalt ansatte har. Avtalen henviser til Felles kommunal pensjonsordning i KLP som en beskrivelse av de tariffmessige forpliktelsene arbeidsgiver har overfor sine ansatte. I tillegg beskriver tariffavtalen de ekstra pensjonsmessige forpliktelser som går inn under AFP (avtalefestet pensjon) fra 62 år. Tariffavtalen overlater til den enkelte arbeidsgiveren å beslutte hvordan forsikringen skal etableres, enten i egen kommunal pensjonskasse, gjennom kommunesektorens eget forsikringsselskap KLP, eller i et av de øvrige forsikringsselskaper.

10.3.3.2 Grunnlaget for pensjonsordningen i Hovedtariffavtalen, lover og forskrifter

De ansattes pensjonsordning er regulert gjennom Hovedtariffavtalen kapittel 2, hvor hovedelementene i den gjeldende tjenestepensjonsordningen i grove trekk framgår. Konsekvensen av at pensjonsrettighetene er tariffregulert, innebærer et sterkere vern av de ansattes rettigheter og inkluderer blant annet at de ansattes organisasjoner, i henhold til arbeidstvistlovens bestemmelser, kan gå til lovlig arbeidskamp ved interessetvist, det vil si ved uenighet om inngåelse og/eller revisjon av gjeldende avtale om pensjon.

Kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger er i tillegg styrt av to lover, kommuneloven og samordningsloven, med tilhørende forskrifter. Disse gir videre henvisning til andre lover og forskrifter som til sammen i detalj styrer hva som er øvre grense for pensjon til kommunalt og fylkeskommunalt ansatte.

Forskriftene sier følgende:

«De kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger må ikke uten Sosialdepartementets samtykke gi høyere ytelser enn etter lov om Statens Pensjonskasse. Aldersgrensen må ikke være lavere enn fastsatt for tilsvarende stillinger i henhold til lov av 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m. fl.»

Ovenstående lover og forskrifter gir klare rammer for de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene. Det medfører blant annet at dersom det skal gjennomføres endringer eller omprioriteringer som ikke er i samsvar med for eksempel lov om Statens Pensjonskasse, er dette en omstendelig prosess, som enten vil kreve tilsvarende endringer i Statens Pensjonskasse eller endringer i gjeldende forskrifter.

De fleste kommuner og fylkeskommuner og en stor del av de andre bedriftsmedlemmene i KS’ arbeidsgivervirksomhet har etablert pensjonsordning gjennom Felles kommunal pensjonsordning i KLP.

I tillegg kommer 21 egne kommunale pensjonskasser (stort sett med samme regler som KLP og Statens Pensjonskasse) og pensjonsordninger for særskilte arbeidstakergrupper (delvis lovfestet og delvis tariffestet).

I alt 22 kommuner og flere av bedriftsmedlemmene har (per 1. januar 2000) privat pensjonsordning, det vil si pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap (Gjensidige, Storebrand, Vital eller Vår).

Lov av 22. juni 1962 om Pensjonsordning for sykepleiere og lov av 26. juni 1953 om Pensjonsordning for apoteketaten gir i tillegg til det ovennevnte, rammer for pensjonssystemet i KS’ tariffområde. Sykepleierordningen gir rett til pensjon knyttet til de samme rammene som den nå tariffestede pensjonsordning i KS’ tariffområde. Ordningen administreres av KLP og med eget styre oppnevnt av Sosialdepartementet.

Apotekordningen som i dag administreres av Statens Pensjonskasse, har et noe avvikende system for beregning av pensjon, i det pensjonsgrunnlaget er knyttet til lønnen for provisorer. Dette kan medføre en høyere pensjonsdekning enn det som følger av tariffavtalens begrensningsregel. Ordningen har eget styre oppnevnt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Den tariffavtalte Pensjonsordningen for sykehusleger omfatter leger ansatt ved kommunale, fylkeskommunale og private sykehus. Ordningen administreres av KLP og er i grove trekk tilsvarende Felles kommunal pensjonsordning.

Pensjonsordningene for folkevalgte tillitsmenn (ordførerordningene) er et frivillig tilbud til kommuner og fylkeskommuner om å pensjonsforsikre folkevalgte på lik linje med kommunalt ansatte. Ordningen er frivillig i den forstand at KS i medhold av gjeldende vedtekter for arbeidsgivervirksomheten ikke kan forplikte medlemmene ut over å inngå tariffavtaler på vegne av medlemmene. Ordførerordningen er per definisjon ingen tariffavtalt ordning, men en frivillig ordning lagt under det lokale selvstyre. Ordførerordningen er ikke omfattet av Overføringsavtalen.

10.3.3.3 Overføringsavtalen

Hovedtariffavtalen kapittel 2 punkt 2.1.5 stiller som krav at pensjonsrettighetene skal være omfattet av Overføringsavtalen med Statens Pensjonskasse og øvrige kommunale pensjonsordninger. Bakgrunnen for denne tariffestingen av Overføringsavtalen har sammenheng med at avtalen innebærer en sikkerhet for den enkelte med hensyn til forutsigbarhet for pensjonens størrelse, samtidig som arbeidstakeren kun behøver å forholde seg til siste pensjonsordning for utbetaling av pensjonen. Ordningen innebærer samtidig at det ikke vil være pensjonsmessige hindringer for å skifte arbeidsgiver innenfor det offentlige.

Ved etableringen av dette tariffkravet ved tariffrevisjonen per 1. mai 1996 hadde partene ikke full oversikt over alle sider ved kravet om tilslutning til Overføringsavtalen. Spesielt var dette tilfellet i forhold til de av KS’ medlemmer som var organisert etter andre lover enn kommuneloven. Av denne grunn har tariffpartene fra ikrafttredelsen 1. januar 1997 suspendert kravet om Overføringsavtale gjennom forhandlingsprotokoll med følgende innhold:

«Det er enighet om å suspendere kravet i Hovedtariffavtalen kapittel 2, punkt 2.1.5 om overføringsavtale for de medlemmer av KS som ikke er kommune/fylkeskommune, inntil spørsmålet om vilkår for tiltredelse til overføringsavtalen er avgjort.»

Suspensjonen gjelder ikke de medlemmene som gjennom sin pensjonsavtale allerede har tiltrådt Overføringsavtalen.

10.3.4 Kjøp av pensjon

Med unntak av det pedagogiske personalets og apotekansattes lovbestemte pensjonsordning i Statens Pensjonskasse, og sykepleieres lovbestemte og sykehuslegers tariffavtalte pensjonsordning i KLP, kan det, etter KS’ syn, konstateres at det er full anledning til å kjøpe pensjonsforsikring i forsikringsmarkedet.

Kjøp av pensjonsforsikring har imidlertid en slik karakter og gir slike betydelige konsekvenser inn i framtiden, at vurderingene som skal danne grunnlag for et endelig valg, bør være meget grundige. I tillegg vil det være viktig at de eventuelle vurderingene mellom tilbydere baseres på sammenlignbare størrelser og at det forsikringsproduktet som velges, tilfredsstiller tariffavtalens krav til materielt innhold.

Det er av denne grunnen tariffestet regler for flytting, som supplerer lov- og forskrifter på området. Reglene, slik disse framstår etter tariffrevisjonen per 1. mai 2000, er ment å være et hjelpemiddel og tilbud om kvalitetssikring av de tilbud om pensjonsforsikring som Kommunenes Sentralforbunds medlemmer innhenter i prosessen. Det endelige valget foretas imidlertid av de styrende organer i den enkelte kommune/fylkeskommune/bedrift, basert på følgende tariffregulerte bestemmelse:

«Før saken kan avgjøres av kommunestyret/fylkestinget skal søknad om godkjenning inn under overføringsavtalen mellom offentlige pensjonskasser være sendt til Statens Pensjonskasse og uttalelse fra tillitsvalgte som representerer de aktive arbeidstakere som er omfattet av pensjonsordningen, skal følge saken frem til endelig avgjørelse i kommunestyret/fylkestinget.»

10.3.5 Tvist om forståelsen av tariffavtalens bestemmelser (rettstvist)

Hovedavtalen mellom KS og de forhandlingsberettigede organisasjoner (avtalen om spilleregler mellom partene) regulerer i § 7 tvister om forståelsen av tariffavtale eller gyldigheten av tariffavtale. Etter denne bestemmelse skal slike tvister søkes løst gjennom lokale forhandlinger. Ved uenighet kan tvisten bringes inn for de sentrale tariffparter for fortsatte forhandlinger med sikte på forhandlingsløsning.

Ved fortsatt uenighet kan tvisten ved stevning bringes inn for Arbeidsretten (sentral Arbeidsrett i Oslo) som ved dom avgjør tvisten med bindende virkning.

Da pensjonsbestemmelsene, inkludert bestemmelsene om flytting av pensjonsordningen, er en integrert del av Hovedtariffavtalen, omfattes disse bestemmelser av tvisteløsningsbestemmelsene i Hovedavtalen.

Basert på disse bestemmelsene er 11 kommuner, samt KS som overordnet tariffpart, stevnet av Norsk Kommuneforbund/Landsorganisasjonen i Norge for Arbeidsretten. Begrunnelse for stevningen er påstand om brudd på Hovedtariffavtalens bestemmelser om flytting av pensjonsordningen, og avtalens bestemmelser om at pensjonsordningen skal være basert på et finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og som ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere. Tvisten er basert på Hovedtariffavtalen for tariffperioden 1998–2000 med påstand om at disse kommunene skiftet leverandør av pensjonsforsikring per 1. januar 1999 uten at de nødvendige godkjennelsene var gitt av partene.

Slike godkjenningsbestemmelser er nå per 1. mai 2000 fjernet fra tariffavtalen. Ved prosesskrift av 15. august 2000 underrettes Arbeidsretten om at LO/NKF har kommet til det standpunkt at endrede tariffbestemmelser ikke vil få innvirkning for den pågående rettssak.

10.3.6 Framtidig organisering av KS’ tariffområde

Ved tariffrevisjonen per 1. mai 2000 ble praksis med ett tariffområde som dekker hele kommunesektoren, brutt. Dette skjedde ved at det per 1. juni 2000 ble etablert et selvstendig tariffområde for energisektoren, fullstendig atskilt fra dagens tariffavtale. Dette innebærer at energibransjen får anledning til å benytte lovlige kampmidler ved en eventuell interessetvist ved forhandlingene i samsvar med arbeidstvistlovens alminnelige bestemmelser. Det er foretatt en radikal forenkling av avtalesystemet, inkludert at tariffbestemmelser om at pensjon innen 1. januar 2001 skal tilpasses de lovbestemte rammene for pensjonsordninger i arbeidsforhold.

Innen 1. november 2000 skal det framforhandles regler for tjenestepensjonsordningene for Kommunenes Sentralforbunds medlemmer som er organisert som juridiske personer med følgende føringer for ordningens materielle innhold, jf. Riksmeklingsmannens møtebok ved tariffrevisjonen per 1. mai 2000:

«AFP-ordningen for KS’ bedriftsmedlemmer tilpasses fullt ut til lov om statstilskott til avtalefestet pensjon av 23.12.1988 med forskrifter.

Detaljerte vedtekter og praktisk gjennomføring/forvaltning av ordningen avtales mellom partene på forhandlingssammenslutningsnivå.

Dersom KS og en eller flere av forhandlingssammenslutningene ikke kommer til enighet vedrørende reglene ved etableringen av AFP-ordningen, avgjøres tvisten i henhold til Hovedavtalen § 4, punkt 4-1 (nemndsbehandling).

Dagens tjenestepensjonsrettigheter opprettholdes som bruttoordning så langt loven om statstilskott tillater og avtalereguleres gjennom Sentral Generell Særavtale (SGS). Ved avtaleinngåelsen må det også tas hensyn til eksisterende lovgivning på området.»

11 Aktuelle pensjonsutredninger og forholdet til Overføringsavtalen

11.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget gi en oversikt over aktuelle pensjonsutredninger og innstillinger som kan være relevante i forhold til Overføringsavtaleutvalgets arbeid.

I de senere årene har det vært en betydelig aktivitet av utredninger på pensjonssiden i Norge.

Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 for 1994-95) omhandlet vårt samlede pensjonssystem, både folketrygden og supplerende ordninger, særlig i privat sektor. Velferdsmeldingen bygde blant annet på to forutgående utredninger, NOU 1994: 2 Fra arbeid til pensjon (Lund-utvalget) om tidligavgang fra arbeidslivet, og NOU 1994:6 Private pensjonsordninger (Hylland-utvalget) som omhandlet supplerende tjenestepensjonsordninger.

Hovedbudskapet i Velferdsmeldingen var at folketrygden skulle videreføres som «bærebjelken» i det norske pensjonssystemet uten særlige endringer, og at tjenestepensjonsordninger skulle utformes som supplerende ordninger. Stortingsflertallet sluttet seg stort sett til dette, men uttrykte ønske om ytterligere utredninger både når det gjaldt fondering og kostnadsnøytral fleksibilitet i folketrygden. Se nærmere omtale av NOU 1998: 10 (Moland-utvalget) og NOU 1998: 19 (Olsen-utvalget) nedenfor.

Det er foreløpig ikke tatt nærmere standpunkt til disse utredningene, som ble omtalt i Nasjonalbudsjettet for 2000. Stortingsbehandlingen forutsatte en nærmere oppfølging i Langtidsprogrammet 2001–2005, som legges fram våren 2001.

I NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping, er det pekt på de viktigste utfordringene norsk økonomi står overfor framover. Utvalget peker blant annet på at høyere yrkesaktivitet blant eldre, vil kunne redusere pensjonsutgiftene, samtidig som det gir økt tilgang på arbeidskraft.

I Norge og mange andre land har man sett en utvikling mot stadig lavere yrkesaktivitet blant eldre samtidig med økende levealder. Ifølge OECD bør framtidens pensjonssystem være bygd på flere elementer for å spre risiko. Slike elementer kan være løpende finansiering og/eller fonderte pensjonssystemer, innskudds- eller ytelsesbaserte systemer, offentlige eller private, obligatoriske eller frivillige ordninger.

Som i de fleste andre land tar det allmenne pensjonssystemet i Norge (folketrygden) sikte på en sosial omfordeling. For en vanlig gjennomsnittsinntekt gir folketrygden et kompensasjonsnivå på om lag 50 prosent av tidligere inntekt før skatt. Personer med midlere og høyere inntekter vil derfor ha behov for supplerende pensjonsordninger gjennom arbeidsforholdet eller egen sparing for å oppnå en god inntektssikring som pensjonist.

På basis av Hylland-utvalget og flere senere utredninger under ledelse av Selvig (se omtale nedenfor), er regelverket for supplerende private tjenestepensjoner nå oppdatert og tilpasset folketrygden gjennom den vedtatte loven om ytelsesbasert foretakspensjon. Videre ligger et lovutkast om innskuddsbasert pensjon til behandling i Stortinget.

Regelverket for de ytelsesbaserte tjenestepensjoner for ansatte i stat og kommune har stort sett vært uendret siden folketrygden ble innført i 1967. Samordningen med folketrygden etter bruttosystemet anses forholdsvis komplisert og skaper en viss misnøye. I NOU 1995: 29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser, ble det foreslått visse forenklinger, blant annet for etterlatteytelser som nylig er vedtatt.

Omstruktureringen av offentlig sektor med fristilling av tidligere offentlige virksomheter som selvstendige og skattepliktige rettssubjekter, reiser ulike problemstillinger for virksomheter i grenseland mellom privat og offentlig sektor, blant annet valg av pensjonsløsning.

I NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune, drøftes to former for fristilling: Nye tilknytningsformer og konkurranseutsetting gjennom anbudskonkurranser. Utvalgets prinsippielle syn er at muligheten for fristilling av tjenesteproduksjon må ses som et gode for den instans som har ansvaret for tjenesten, og at spørsmålet om fristilling bør være en del av handlingsrommet for de ansvarlige myndigheter. For øvrig tilrår utvalget endringer som gjelder overføring av oppgaver fra staten til kommunenivå og omvendt.

11.2 Utredninger som gjelder folketrygden

11.2.1 NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden? (Moland-utvalget)

Utvalget som ble ledet av direktør Torstein Moland, ble satt ned etter stortingsbehandlingen av Velferdsmeldingen. Utvalget avgav 2. juli 1998 sin innstilling NOU 1998 : 10 Fondering av folketrygden?

Bakgrunnen for utvalget var stortingsbehandlingen av St. meld. nr 35 for 1994–95 (Velferdsmeldingen), hvor Regjeringen ble bedt om å sette ned et offentlig utvalg som skulle gjennomgå og drøfte fordeler, ulemper og risikomomenter ved ulike fondskonstruksjoner for hele eller deler av folketrygden.

I mandatet heter det at utvalget som grunnlag for sitt arbeid skulle drøfte ulike mål for statens framtidige pensjonsforpliktelser. Videre ble det presisert at tjenestepensjonsordninger fortsatt bare skulle være et supplement til folketrygden.

Utvalget fokuserte på tre hovedspørsmål i forhold til framtidig nasjonalinntekt:

• Vil fondering av hele eller deler av pensjonsforpliktelsene bidra til at vi oppnår en høyere nasjonal sparerate enn vi ellers ville hatt?

• Kan fondering bidra til at sparekapitalen blir kanalisert til investeringer med høy avkastning?

• Kan fondering stimulere arbeidstilbudet, og dermed medvirke til å redusere den forventede knappheten på arbeidskraft som følger av befolkningsaldringen?

Utvalget konsentrerte drøftingen om fire hovedmodeller. En av modellene er en videreføring av dagens utligningssystem kombinert med generell sparing gjennom Statens petroleumsfond. De tre andre modellene innebærer obligatorisk fondering av pensjonsforpliktelsene i folketrygden ved at det bygges opp enten statlige eller private pensjonsfond, herunder alternativer med ytelsesbaserte private pensjonsfond eller private pensjonsfond med investeringsvalg.

Ved gjennomgangen av hovedmodellene, forutsatte utvalget at eventuell oppbygging av særskilte pensjonsfond skjer gradvis ved at den bare gjelder nyopptjente pensjonsrettigheter.

Pensjonssystemet vil i alle fonderingsmodellene være blandet med en statlig og ikke fondert grunnpensjon i bunnen av den fonderte tilleggspensjonen. Særtillegget forutsettes avkortet mot tilleggspensjonen slik at eventuelle endringer i særtillegget ikke påvirker behov for fondsopplegg.

Oppfølging

De spørsmål Moland-utvalget vurderte, er lagt fram for Stortinget i Nasjonalbudsjettet 2000, se nedenfor. Den daværende Bondevik-regjeringen tok her sikte på en nærmere behandling i Langtidsprogrammet 2001–2005, som legges fram våren 2001. Stortingets flertall (alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre) tok redegjørelsen til etterretning. Eventuelle endringer ligger således langt fram i tid.

Forholdet til Overføringsavtalen

Det er etter utvalgets mening lite trolig at en bruttoordning i de offentlige tjenestepensjoner kan opprettholdes dersom folketrygdens tilleggspensjon skulle legges om til en privat fondsbasert ordning med investeringsvalg. Ved en slik endring antas at det på sikt vil være mindre behov for Overføringsavtalen i sin nåværende form.

11.2.2 Arbeidsgruppe med analyse av fleksible pensjonsordninger og endringer i besteårsregelen (SHD 1998)

På bakgrunn av et stortingsvedtak fra behandlingen av Velferdsmeldingen er det utarbeidet en analyserapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen ble ledet av avdelingsdirektør Odd Helge Askevold, Sosial- og helsedepartementet.

Regjeringen ble bedt om å utrede fordeler og ulemper ved innføring av en fleksibel pensjonsordning for personer mellom 64 og 70 år, både hva angår avgangstidspunkt og mulighet til kombinasjon arbeid/pensjon – uten å øke belastningen i folketrygden.

Videre følger rapporten opp et stortingsvedtak om å utrede fordelingsmessige og økonomiske konsekvenser ved å endre besteårsregelen, innføring av deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse og fleksibel pensjonsalder.

Oppfølging

Utredningen om eventuell fleksibilitet i folketrygden er fulgt videre opp av Olsen-utvalget, som omtalt under punkt 11.2.3 nedenfor.

Spørsmålet om å endre besteårsregelen og/eller en deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse, er foreløpig ikke lagt fram for Stortinget. Spørsmålet om deling av pensjon ved skilsmisse omtales i St. meld. nr. 50 for 1998–99 (Utjamningsmeldinga).

Forholdet til Overføringsavtalen

Eventuelle endringer som følge av utredningen bør ikke ha direkte konsekvenser for Overføringsavtalen, forutsatt at eventuelle endringer i folketrygden får de samme konsekvenser for bruttoordningene i statlig og kommunal sektor.

11.2.3 NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering (Olsen-utvalget)

Utvalget, som ble ledet av daværende forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå Øystein Olsen, avgav sin innstilling 27. november 1998; inntatt i NOU 1998 : 19 Fleksibel pensjonering.

I forbindelse med lønnsoppgjøret 1997 og nedsettelse av pensjonsalderen i ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) til 62 år, bestemte den daværende regjeringen at det skulle settes ned et utvalg.

Blant annet skulle utvalget vurdere endringer i gjeldende førtidspensjonsordninger og annet relevant regelverk som kan bidra til å øke den enkeltes motivasjon og mulighet til å fortsette i arbeid. Samtidig skulle behovet for fleksibel førtidspensjonering for dem som er slitne etter mange år i arbeidslivet, og muligheten til å arbeide etter fylte 67 år for dem som ønsker det, ivaretas. Analyserapporten som er nevnt foran, ble benyttet som grunnlagsmateriale for Olsen-utvalget når det gjaldt fleksibel pensjonering.

Innstillingen gir omfattende beskrivelser og analyser av eldres situasjon på arbeidsmarkedet og utviklingen framover. Utvalget framhever at det er den videre utviklingen utvalget primært er bekymret for – ikke dagens situasjon. Det er viktig å holde på 67 år som aldersnorm for pensjonering. Samtidig erkjennes at det er behov for fleksible pensjonsmuligheter for dem som er slitne. Utvalget presiserer imidlertid at for dem som har helseproblemer, er det uførepensjon som er det naturlige alternativet.

Utvalget drøfter selektive førtidspensjonsordninger kontra allmenne ordninger og førtidspensjonsordninger i eller utenfor folketrygden. Etter utvalgets oppfatning kan en fleksibel allmenn ordning mest hensiktsmessig reguleres innen folketrygdloven. Utvalget anbefaler at dette utredes nærmere.

Arbeidstakerrepresentantene i utvalget (en fra AF, to fra LO, en fra YS) trakk seg fra utvalget, idet disse mente det lå utenfor utvalgets mandat å vurdere fleksibilitet i folketrygden.

Utvalget sondret mellom tiltak for å motvirke tidligpensjonering på kort sikt og på lang sikt (etter år 2010 da eldrebølgen kommer).

Utvalget foreslår flere tiltak som primært tar sikte på bedre målretting av AFP, likhet og forenkling.

Når det gjelder tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor, foreslår utvalget følgende endringer:

1. Særaldersgrenser – forholdet til 85-årsregelen:

For å underbygge målet om å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet, foreslås at den såkalte «85-årsregelen» oppheves. Regelen innebærer at når tjenestetid og alder til sammen utgjør 85 år, kan arbeidstakere med særaldersgrense i dag gå av tre år før den fastsatte aldersgrensen.

2. Invalidepensjon/uførepensjon på grunn av alderssvekkelse:

Utvalget foreslår at bestemmelsen om at en kan fratre med uførepensjon i offentlig sektor på grunn av alderssvekkelse fra fylte 64 år, oppheves.

3. Spesielt for inntektsprøving av tjenestepensjon i offentlig sektor:

Utvalget peker på ulikt regelverk og praksis i de forskjellige tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor når det gjelder avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt, og foreslår at dette blir mer ensartet:

• Ved førtidspensjonering basert på den enkeltes valg, bør det etter utvalgets oppfatning gjøres fradrag i pensjonen for arbeidsinntekt, slik at det unngås eventuelt overforbruk av førtidspensjoneringsordningene, f.eks. etter dagens 85-årsregel og AFP.

• Ved førtidspensjonering når den enkelte pålegges å slutte ved oppnådd særaldersgrense, anbefaler utvalget etter en samlet vurdering at det ikke foretas noen avkorting.

• Tjenestepensjon etter fylte 67 år bør avkortes etter de samme regler som gjelder i folketrygden – som det nå er avtalt for kommunal sektor – også i statlig sektor. Utvalget finner ingen rimelig grunn til at tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor skal kompensere for avkorting i folketrygdens ytelser.

• Utvalget mener det bør åpnes for fleksibilitet i folketrygden og skisserer alternativer for dette.

En fleksibel ordning i folketrygden vil omfatte flere enn dagens AFP-ordninger, og kan medføre økt tidligpensjonering. Utvalget understreker derfor at en helt sentral forutsetning for en folketrygdbasert ordning, er at ytelsene må være avhengig av ved hvilken alder vedkommende tar ut pensjon.

Utvalget mener det bør lønne seg for eldre å være i arbeid når man har helse og muligheter til det, og at valgfri tidligpensjonering bør «koste» noe. For dem som er ufør, mener utvalget som nevnt at folketrygdens uførepensjon og eventuell supplerende tjenestepensjon er en naturlig løsning på pensjoneringsbehovet. Utvalget viser til at både norske og internasjonale analyser framhever kompensasjonsnivået i forhold til inntektsnivået som yrkesaktiv, som sentral for en valgfri pensjoneringsbeslutning. Utvalget mener at det ikke bare er kompensasjonsnivået ved pensjoneringstidspunktet, men også hvordan nivået vil variere avhengig av avgangstidspunkt, som vil ha betydning for pensjoneringsbeslutningen.

Forsikringsmessig beregnede fradrag innebærer at både grunnpensjon og tilleggspensjon avkortes varig ved tidlig uttak av pensjon. Fordelinghensyn er likevel et argument for å velge en lavere avkortingssats og for å holde grunnpensjonen utenfor. Etter en samlet vurdering anbefaler utvalgets flertall en avkortingssats for tilleggspensjon på 0,5 prosent eller høyere per måned for dem som velger å gå av før fylte 67 år. For en gjennomsnittlig folketrygdpensjon på 145.000 kroner vil det tilsi en reduksjon på 30.000 kroner for den som går av ved fylte 62 år. For den som står i arbeid etter 67 år skal pensjonen øke med 0,75 prosent per måned fram til fylte 70 år.

Utvalgets mindretall, som er enig i at tidliguttak betinger redusert pensjon, viser til at det er usikkert hvor høye prosentsatsene bør være for å utsette pensjonsuttaket. Reduksjonen bør ikke være større enn at den gir en brukbar ordning for «slitere».

Det samme mindretallet peker for øvrig på at en eventuell utredning om en fleksibel folketrygd, også bør se på hvordan folketrygdens beregningsregler kan endres for å være bedre tilpasset et fleksibelt uttak av pensjon. Ved en mer livsløpsbasert pensjonsopptjening – gjennom en alleårsregel og avvikling av folketrygdens besteårsregel – vil hvert år med opptjening gi utslag på pensjonsresultatet. En slik ordning vil i større grad enn flertallets skisse tilgodese sliterne som begynner tidlig i arbeid og har jevn yrkeskarriere.

Forholdet til supplerende tjenestepensjoner

Uten nødvendige tilpasninger mellom tjenestepensjonsytelsene og en redusert folketrygdpensjon ved tidliguttak, kan pensjonsreduksjonen i folketrygden bli fiktiv og svekke motivasjonen for å stå i arbeid. Utvalget mener det er helt avgjørende for en fleksibel folketrygd at den enkelte står overfor kostnadene ved egen pensjoneringsadferd. Tjenestepensjonssystemet må derfor innrettes slik at det ikke kompenserer for redusert folketrygd.

Oppfølging

De spørsmålene som Olsen-utvalget tar opp, er forelagt Stortinget til foreløpig vurdering i Nasjonalbudsjettet 2000 og vurdert i sammenheng med Moland-utvalgets innstilling. Se nærmere nedenfor. Stortingsflertallet (alle unntatt AP og SV) sluttet seg til Bondevik-regjeringens varsling av tiltak for å motvirke utstøting av eldre i arbeidslivet.

Eventuelle endringer vil således ligge langt fram i tid.

Forholdet til Overføringsavtalen

Eventuelle endringer i tjenestepensjonsordningene antas å ville bli innført likt både i kommunal og statlig sektor, slik at det ikke får noen direkte betydning for dagens Overføringsavtale.

En eventuell fleksibel folketrygd som reduseres/økes i forhold til uttakstidspunkt, vil reise spørsmål om bruttosystemet i de offentlige ordningene kan beholdes. I så fall kan det reises spørsmål om forutsetningen for å opprettholde Overføringsavtalen er til stede.

11.2.4 Status etter Nasjonalbudsjett 2000 og Budsjett-innst. S. 1 for 1999–2000

11.2.4.1 Pensjonsspørsmål

Nasjonalbudsjett 2000

I NOU 1998: 10 og NOU 1998: 19 er prinsipielle spørsmål om større endringer i pensjonssystemet reist. Dette gjelder både problemstillinger knyttet til fleksibilitet i folketrygden og spørsmålet om fondering av deler av pensjonsforpliktelsene.

I Nasjonalbudsjettet 2000 uttaler Regjeringen at den vil arbeide videre med disse sentrale pensjonspolitiske spørsmålene fram mot Langtidsprogrammet for 2001–2005, som skal legges fram tidlig i 2001. En vurdering i Langtidsprogrammet vil skje innenfor en samlet, langsiktig økonomisk ramme, der blant annet forholdet til offentlig tilbud av helse-, omsorgs- og utdanningstjenester vil bli trukket inn.

Budsjett-innst. S. 1

Finanskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, samt Sosialistisk Venstreparti), tar Regjeringens redegjørelse til orientering.

Medlemmene i komiteen fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til Regjeringens omtale av de pensjonspolitiske utfordringene, og slutter seg til Regjeringens vurderinger. Disse medlemmene vil særskilt peke på utfordringene Norge står overfor med voksende pensjonsforpliktelser, et økende antall eldre og den forsørgerbyrden det fører med seg for den yrkesaktive delen av befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det bør legges opp til en raskere behandling av disse spørsmålene enn det Regjeringen varsler i Nasjonalbudsjettet for 2000. Høyre mener Regjeringen bør legge fram en melding våren 2000 der det tas standpunkt til overordnete valg i pensjonsspørsmålene, herunder spørsmålene om fondering av tilleggspensjonene, fleksibel pensjonering og behovet for endringer i reglene knyttet til supplerende pensjonsordninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil omorganisere folketrygden i en helsedel (helsetjenester, eldreomsorg og sykelønn) og en pensjonsdel (alders-, uføre, etterlatte- og barnepensjon).

11.2.4.2 Økonomiske utfordringer på pensjonsområdet

Nasjonalbudsjettet 2000

De to sentrale pensjonsutredningene NOU 1998:10 og NOU 1998: 19 understreker at Norge på lang sikt står overfor store utfordringer på pensjonsområdet. Dette stiller krav til utformingen av politikken i dag. Regjeringen gjør i Stortingsmeldingen rede for noen generelle vurderinger i forhold til problemstillingene som drøftes i de to utredningene, og mer konkrete tiltak for å stimulere til økt yrkesaktivitet blant eldre.

Folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjoner er anslått å øke fra 8 prosent av BNP i 1995 til 15 prosent av BNP i 2030. Samtidig vil oljeinntektene etter hvert falle.

Regjeringen understreker at vekst i nasjonalinntekten er en grunnleggende forutsetning for å kunne sikre den yrkesaktive befolkningen fortsatt inntektsvekst, og samtidig holde et høyt nivå på offentlig tjenesteyting og møte de økte utbetalingene fra folketrygden.

Langsiktig vekst i nasjonalinntekten er i første rekke avhengig av tilgangen og kvaliteten på arbeidskraft og kapital. I tillegg kan inntekter fra Norges netto finanskapital i utlandet bidra til å finansiere framtidige utgifter. Antallet personer i arbeidsstyrken vil vokse mindre de nærmeste tiårene enn vi har vært vant med i etterkrigstiden, og isolert sett bidra til lavere vekst i skatteinntektene for det offentlige. I tillegg vil blant annet økende internasjonalisering begrense handlingsrommet for å finansiere offentlig tjenesteproduksjon med økte skatter og avgifter.

Finanspolitikken må tilpasses disse langsiktige utfordringene, og det må utvises varsomhet med å gjennomføre endringer som bidrar til å forsterke utgiftsdynamikken i statsbudsjettet. Det må også vurderes tiltak som kan bidra til å redusere utgiftene, og da særlig tiltak med sikte på å begrense tilgangen til stønadsordningene.

Etter Regjeringens syn vil en eventuell fondering av deler av folketrygden ikke i seg selv løse de langsiktige statsfinansielle utfordringene. Regjeringen vil, som nevnt, arbeide videre med de sentrale pensjonspolitiske spørsmålene som er reist i NOU 1998: 10 og NOU 1998: 19 fram mot Langtidsprogrammet for 2001–2005. En vurdering i Langtidsprogrammet vil skje innenfor en samlet langsiktig økonomisk ramme, der blant annet forholdet til offentlige tilbud av helse-, omsorgs- og utdanningstjenester vil bli trukket inn. Spørsmålet om eventuell fondering vil bli vurdert i denne forbindelse. Regjeringen vil imidlertid peke på at Statens petroleumsfond er et hensiktsmessig instrument for statlig finanssparing, blant annet fordi fondsoppbygging her reflekterer reell statlig sparing. En eventuell oppbygging av et statlig pensjonsfond kan medføre ytterligere binding på den offentlige budsjettpolitikken i årene framover.

Budsjett-innstilling S. 1

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Regjeringens syn om at en eventuell fondering av folketrygden i seg selv ikke vil løse de langsiktige statsfinansielle utfordringene, og slutter seg til denne vurderingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at Statens petroleumsfond er et hensiktsmessig instrument for statlig finanssparing, blant annet fordi fondsoppbygging her reflekterer reell statlig sparing. Flertallet tar for øvrig Regjeringens redegjørelse til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil omorganisere folketrygden i en helsedel og en pensjonsdel. Finansiering av helsedelen sikres ved en flat prosentvis helsepremie fra arbeidstakere og helseavgift fra arbeidsgivere. Finansiering av pensjonsdelen sikres ved flat prosentvis pensjonspremie fra arbeidstakere og arbeidsgivere på inntekt som gir poeng i tilleggspensjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker privat fondering av tilleggspensjonen i folketrygden.

11.2.4.3 Tiltak for å motvirke utstøting av eldre i arbeidslivet. Særaldersgrenser og 85-årsregelen

Nasjonalbudsjettet 2000

Regjeringen ser det som viktig å motvirke utstøtning av eldre i arbeidslivet. I samsvar med etter- og videreutdanningsreformen og arbeidet med livslang læring arbeider Regjeringen med gjennomføring av utviklingstiltak for eldre. Det foreslås i meldingen bevilget 180 millioner kroner i tilknytning til kompetansereformen i 2000 til blant annet endrede regler for studiefinansiering og kompetansehevende tiltak. Regjeringen vil også foreslå å innføre en rett for voksne som ønsker å ta videregående opplæring, og som ikke har fullført slik opplæring tidligere, til å gjøre dette.

Regjeringen vil samtidig understreke betydningen av forebygging. Tiltak for et godt arbeidsmiljø må omfatte hele arbeidslivet. Det er i 1999 opprettet en idebank for sykefraværsarbeid som er forankret hos partene i arbeidslivet.

Regjeringen vil følge opp forslag fra førtidspensjoneringsutvalget om en lovendring som utelukker at nådd pensjonsalder i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse.

Regjeringen vil arbeide videre med forslag fra førtidspensjoneringsutvalget om endringer i særaldersgrensene og 85-årsregelen.

Budsjett-innstilling S. 1

Flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringens omtale av tiltak for å stimulere til økt yrkesdeltaking blant eldre, og slutter seg til denne. Ikke minst er det viktig at det ikke blir mer lønnsomt å kombinere trygd og arbeid enn å arbeide fulltid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at spørsmålene om delpensjon i AFP og avkorting av arbeidsinntekt for 67–70-åringer er fulgt opp i Ot.prp. nr. 60 for 1998–1999 om «Endringer i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon og lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd – Kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt». Disse medlemmer viser videre til at spørsmålet om medlemskap i private tjenestepensjonsordninger for personer som mottar førtidspensjon er fulgt opp i Ot.prp. nr. 47 for 1998–1999 om «Lov om foretakspensjon». Disse medlemmene mener at AFP-ordningen må videreføres i tråd med avtaleverket, og at det videre arbeidet med pensjonsspørsmål må støtte opp om folketrygden som en felles fullverdig pensjonsordning for alle. Disse medlemmene legger til grunn at Regjeringen i oppfølgingen av førtidspensjoneringsutvalgets utredning ikke på noen måte bryter med de avtalene som partene i arbeidslivet har inngått.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at dette partiet hele tiden har vært i mot ordningen med AFP, hovedsakelig fordi ordningen bare gjelder for et fåtall av potensielle pensjonister innen visse områder av arbeidsstyrken. Behovet for arbeidskraft er økende, og det er ingen grunn til å innføre ordninger som gjør det like økonomisk fordelaktig å gå av med pensjon som å være i arbeid. Disse medlemmer mener at 67 år skal være gjeldende aldersgrense for avgang fra yrkesaktiv tilværelse, men vil ikke avvise muligheten for fleksibel pensjonsalder, så lenge dette er tilpasset det økonomiske nivået.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens omtale av ulike tiltak for å stimulere til økt yrkesdeltaking hos eldre til orientering og avventer at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag.

11.2.5 NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet (Bugge Fougner-utvalget)

Utvalget som ble ledet av høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner, avgav sin instilling 18. mai 1999.

På det privatrettsligeområdet går utvalget inn for at samboerskap generelt ikke bør likestilles med ekteskap. Det foreslås således ikke underholdsplikt, felleseie eller arverett for samboere.

På det offentligrettslige området – som trygd, sosialhjelp og skatt – går utvalget lenger i å likestille samboere med gifte. Forutsetningen er at samboerskapet har vart i minst to år. Flertallet vil innføre rett til etterlattepensjon for samboere som har levd sammen i minst fem år. Videre foreslås at samboere skal kunne skattlegges felles i skatteklasse 2.

Oppfølging

Utredningen, som hører under Barne- og familiedepartementet, var på høring høsten 1999. I høringsuttalelsene går både Rikstrygdeverket og Sosial- og helsedepartementet mot en full trygderettslig likestilling.

Forholdet til Overføringsavtalen

I den utstrekning eventuelle endringer følges opp likt i de offentlige tjenestepensjonsordninger, får utredningen ingen betydning for Overføringsavtalen.

11.3 Utredninger som knytter seg til offentlige tjenestepensjoner

11.3.1 NOU 1995: 29 Om samordning av pensjons- og trygdeytelser

Samordningsutvalget, som ble ledet av professor dr. jur. Asbjørn Kjønstad, avgav sin innstilling 30. juni 1995.

Samordningsutvalgets viktigste forslag var:

• Samordningsloven avvikles og fradragsregler/samordningsregler for folketrygdens ytelser tas inn i regelverket for de enkelte pensjonsordninger.

• Overføringsavtalen for pensjonsrettigheter innen offentlig sektor lovfestes.

• Etterlattepensjoner utformes som nettoordninger.

Oppfølging

Samordningsutvalgets innstilling ble sendt på høring høsten 1995.

Når det gjaldt spørsmålet om å ta samordningsreglene inn i regelverket for de enkelte pensjonsordninger slik at samordningsloven kunne oppheves, var arbeidstakerorganisasjonene og pensjonistorganisasjonene positivt innstilt. Derimot hadde forvalterne av pensjonsordningene, Rikstrygdeverket og pensjonskassene i offentlig sektor, store betenkeligheter. Man var særlig bekymret for en forskjellig regelutvikling. Av administrative hensyn er denne saken foreløpig stilt i bero.

Flere av høringsinstansene reiste for øvrig spørsmål om en alternativ rammelov for tjenestepensjoner i offentlig sektor. Dette spørsmål ble igjen stilt i bero i påvente av en ny lov om private tjenestepensjoner, se nærmere punkt 11.4.1 nedenfor. Det samme gjelder spørsmålet om lovfesting av Overføringsavtalen.

Når det gjelder utvalgets forslag om overgang til et nettosystem for etterlattepensjoner, har dette blitt fulgt opp. Stortinget har vedtatt å innføre netto enke- og enkemannspensjon i Statens Pensjonskasse og et par andre lovfestede ordninger (Ot.prp. nr. 94 for1998-99). Det samme er vedtatt for Pensjonsordningen for sykepleiere (Ot.prp. nr. 34 for 1999-2000). Kommunenes Sentralforbund og de kommunale pensjonskassene er innstilt på å følge etter på sine områder.

Forholdet til Overføringsavtalen

En eventuell ulik regelutvikling dersom samordningsloven ble opphevet, vil kunne medføre problemer for overføringsavtalesystemet. På den andre siden er dette forhold som i store trekk kunne lovreguleres i en eventuell ny lov om overføring av pensjonsrettigheter eller i en eventuell rammelov.

11.3.2 Arbeidsgruppe om samordning av lav tjenestepensjon med minstepensjon fra folketrygden

Som en følge av at folketrygdens minstepensjon økte med 12 000 kroner per år fra mai 1998, ble det uttrykt misnøye med at økningen helt eller delvis kunne gå til fradrag i offentlige tjenestepensjoner. På bakgrunn av stortingsbehandlingen av et forslag i Stortinget om problemet (Dok. nr. 8 : 93 for 1997–98), ble Regjeringen bedt om å gjennomgå hele samordningssystemet og forelegge saken for Stortinget når nødvendig utredning hadde funnet sted.

Fordi samordningsregelverket nylig er gjennomgått, satte Sosial- og helsedepartementet ned en arbeidsgruppe for å utrede og vurdere samordning av folketrygdpensjon med lav offentlig tjenestepensjon for om mulig å sikre at arbeidstakere, som har betalt premie til offentlige tjenestepensjonsordninger, får utbetalt noe tjenestepensjon ved siden av folketrygdpensjonen. Arbeidsgruppen ble ledet av underdirektør Tomas Berg, Sosial- og helsedepartementet.

Arbeidsgruppen avgav rapport i slutten av mars 2000. Rapporten ble deretter sendt på høring. Frist til å komme med merknader ble satt til 1. juli 2000.

Arbeidsgruppen peker på at utviklingen med økende særtillegg gradvis har ført til at flere opplever at tjenestepensjonen etter samordning blir liten, og at folketrygden overtar hele finansieringsansvaret.

I utgangspunktet skal særtillegget gå til fullt fradrag i opparbeidet tjenestepensjon. Fradraget er imidlertid begrenset til å utgjøre like stor del av fullt særtillegg som forholdet mellom faktisk opptjeningstid og kravet til full opptjeningstid i tjenestepensjonsordningen. Når tjenestepensjonen er basert på full opptjeningstid, forblir kompensasjonsgraden i forhold til pensjonsgrunnlaget uendret så lenge det kommer tjenestepensjon til utbetaling. Folketrygden overtar imidlertid en større del av finansieringsansvaret når særtillegget øker. Når tjenestepensjonen er basert på redusert opptjeningstid, vil personer som samtidig mottar minstepensjon fra folketrygden få nytte av en hver særtilleggsøkning.

Dersom tjenestepensjonen er opptjent helt eller delvis gjennom deltidsarbeid, skal fradraget for grunnpensjonen justeres i forhold til stillingsandel. For personer som har arbeidet deltid, skal dermed deler av grunnpensjonen holdes helt utenfor samordning. Uansett hvor stort pensjonsgrunnlaget er, skal det foretas deltidsavkortning av samordningsfradraget for grunnpensjon.

Tatt i betraktning av at utgangspunktet for de offentlige tjenestepensjonsordningene etter dagens system er at de skal garantere en samlet pensjonsytelse fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden på et visst nivå, konstaterer arbeidsgruppen at personer med lav tjenestepensjon før samordning ikke kommer dårligere ut sammenlignet med personer med høyere tjenestepensjoner. Samordningsreglene virker i all hovedsak til fordel for personer som har opptjent lave tjenestepensjoner på grunn av deltidsarbeid og kort opptjeningstid. Sammenlignet med personer som har full opptjeningstid og som har arbeidet fulltid, kommer denne gruppen resultatmessig bedre ut når man betrakter det samlede pensjonsnivået som garantien er knyttet til.

Arbeidsgruppen har imidlertid forståelse for at den enkelte pensjonist kan oppleve det som urimelig at tjenestepensjonen blir svært liten eller ikke blir utbetalt etter samordning som følge av forbedringer innenfor folketrygden når vedkommende har betalt innskudd til tjenestepensjonsordningen over en viss periode. Dette er imidlertid en konsekvens av dagens bruttosystem. Den enkeltes samlede pensjon (folketrygd og tjenestepensjon) går ikke ned som følge av at tjenestepensjonen reduseres eller går i null. Tjenestepensjonsordningens garanti om 66 prosent av sluttlønnen for alders- og uførepensjon og 39,6 prosent for etterlattepensjon er fortsatt oppfylt, selv om folketrygden overtar hele eller deler av finansieringsansvaret.

Dersom det er ønskelig med en mer direkte sammenheng mellom premieinnbetalinger og pensjonsutbetalinger, kan et alternativ være å gå over til et nettosystem, slik man har i privat sektor. Arbeidsgruppen mener imidlertid at spørsmålet om å innføre et nettosystem for beregning av alders- og uførepensjon må tas opp i en større sammenheng, og har ikke gått nærmere inn på vurderinger av dette.

Arbeidsgruppen vil heller ikke tilrå at det innenfor det nåværende bruttosystemet gjøres endringer for at de som har små eller ingen utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger, skal få høyere pensjoner. Et hvert tiltak vil bidra til å komplisere samordningsregelverket ytterligere. Dessuten vil samtlige tiltak føre til økte utgifter for de offentlige tjenestepensjonsordningene. For kommunal sektor vil flere av tiltakene for øvrig innebære betydelige engangskostnader. Arbeidsgruppen vil likevel peke på at en ordning med et garantert beløp etter samordning (nettogaranti) som beregnes i prosent av tjenestepensjonen før samordning, isolert sett synes å være den mest balanserte løsningen. Dersom det besluttes at det skal settes i verk tiltak for å sikre at personer med små tjenestepensjoner faktisk får noe utbetalt fra tjenestepensjonsordningen etter samordning, vil arbeidsgruppen anbefale denne løsningen.

Oppfølging

På bakgrunn av stortingsvedtaket vil Sosial- og helsedepartementet gi en samlet gjennomgang og vurdering av hele samordningssystemet. Arbeidsgruppens rapport og høringsuttalelsene til denne vil inngå som en del av tilbakemeldingen til Stortinget.

Forholdet til Overføringsavtalen

Eventuelle endringer i samordningsloven som begrenser samordningsfradraget, vil gjelde for alle tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor, og vil således ikke medføre problemer i forhold til Overføringsavtalen.

Eventuelle endringer som går direkte på pensjonsplanen, kan ikke uten videre pålegges de kommunale ordningene. Uenighet i kommunal og statlig sektor på dette punkt kan føre til problemer i forhold til Overføringsavtalen.

11.3.3 Fornying og oppdatering av meldesystemet for samordningspliktige pensjons– og trygdeytelser

Sosial- og helsedepartementet nedsatte i 1999 en arbeidsgruppe som skulle oppdatere og fornye meldesystemet for samordningspliktige pensjons- og trygdeytelser. Hensikten var dessuten å tilrettelegge for at flere kunne få maskinell tilgang til slike opplysninger. Foruten representanter fra Statens Pensjonskasse, KLP Forsikring, De selvstendige kommunale pensjonskasser, Rikstrygdeverket og berørte departementer, deltok Datatilsynet i arbeidet. Arbeidsgruppen ble ledet av avdelingsdirektør Aase Rokvam, Sosial- og helsedepartementet.

Rapporten ble avgitt 22. desember 1999, og gjelder følgende:

Lovteknisk forenkling og presisering av regler om

• Opplysningsplikt, meldeplikt/meldesystem og refusjonsoppgjør

• Revisjon og forbedring av regelverket for tilbakekreving ved feilutbetaling

• Ansvarsfordeling ved tap ved feilutbetaling på grunn av svikt i meldesystemet.

For å kunne praktisere bruttosystemet for pensjoner i offentlig sektor, er det nødvendig med en utstrakt utveksling av data mellom trygdeetaten og pensjonsordningene som administrerer bruttoordninger. Mye av dataene beror på opplysninger fra pensjonistene selv. Dette er ikke problemfritt, og det skjer mye feil og forsømmelser og mange meldinger blir gitt for sent.

Det er etablert en ordning med maskinell overføring mellom trygdeetaten og Statens Pensjonskasse, samt KLP Forsikring. For øvrig skjer meldingene manuelt, blant annet med de selvstendige kommunale pensjonskasser, forsikringsselskap som har pensjonsordninger for kommuner og Pensjonstrygden for sjømenn.

Dagens opplysnings- og meldesystem hvor pensjons- og trygdeordningene skal «bistå» hverandre, bygger på flere elementer. Pensjonsordningene skal blant annet orientere pensjonistene om deres plikt til å gi melding om endringer i pensjons- og inntektsforhold som kan medføre reduksjon i samordningspliktige ytelser, samt gi meldinger til trygdeetaten. Trygdeetaten skal stort sett gi meldinger om «alt» som skjer av endringer til pensjonsordninger som utbetaler samordningspliktige bruttoytelser.

Arbeidsgruppens medlemmer er enige i at pensjonsordningene må gi bedre informasjon til pensjonistene om at disse skal gi pensjonsordningene beskjed om inntektsendringer og andre endringer i pensjonspliktige ytelser. Samtidig foreslås en enklere tilbakekrevingsregel på objektivt grunnlag i tilfeller hvor pensjonisten ikke har oppfylt sin meldeplikt.

Arbeidsgruppens medlemmer er ikke enige når det gjelder hvem som skal kreve feilutbetalinger tilbake fra pensjonistene og om ansvarsfordelingen når beløpet ikke blir tilbakebetalt. Spesielt er det reist spørsmål fra Statens Pensjonskasse om trygdeetaten bør ta seg av alle tilbakekrevingssaker. Trygdeetaten har ikke hjemmel for dette i dag, og Rikstrygdeverket er også negativ til å påta seg en slik oppgave.

I de tilfeller for mye utbetalt pensjonbeløp av ulike grunner ikke blir tilbakebetalt, har trygdeetaten hittil stort sett erstattet pensjonsordningenes tap dersom trygdeetaten ikke har gitt melding slik den skal. Man har ikke vurdert om også pensjonsordningene har sviktet i deres informasjon til pensjonistene. Arbeidsgruppens medlemmer fra trygdeetatens side foreslår en ansvarsfordeling i slike tilfeller, slik at man unngår den interne diskusjonen om hvem som har mest skyld. Fra pensjonsordningenes side mener man at trygdeetaten skal erstatte tapet dersom etatens meldesystem har sviktet, og at ansvarsfordeling bare skal finne sted når man ikke er enige om hvem som er ansvarlig for feilen.

Arbeidsgrupperapporten ble sendt på høring 17. januar 2000, med høringsfrist 15. mars.

Oppfølging

Rapporten er senere fulgt opp, og det er vedtatt lovendringer i samsvar med de fleste av arbeidsgruppens forslag, jf. Ot.prp. nr. 34 for 1999-2000 om lov om endringer i lov og Pensjonsordninger for sykepleiere. Forslaget fra arbeidsgruppen om ansvarsfordeling ved tap ved feil på grunn av svikt i meldesystemet er foreløpig stilt i bero.

Forholdet til Overføringsavtalen

Forslagene i rapporten har ingen direkte betydning for Overføringsavtalen.

11.3.4 Utredning om Statens Pensjonskasse – Styring og finansiering (Grøholt-utvalget)

Utvalget, som ble ledet av administrerende direktør Knut Grøholt i Vinmonopolet, avgav innstilling 24. januar 2000.

Bakgrunnen for at utvalget ble satt ned, var at eldrebølgen vil medføre at Statens Pensjonskasse de neste 15 årene får en nesten fordobling av antall pensjoner, fra ca. 170 000 til ca. 300 000, med derpå følgende økning i arbeidsoppgavene. Statens Pensjonskasses volumutfordringer, medlemmenes økte krav til informasjon og service, omstillingene i offentlig sektor og endringene på det private pensjonsområdet innebærer endringer i forutsetningene for den statlige pensjonspolitikken. Det ble derfor bestemt å nedsette et utvalg for å gjennomgå Statens Pensjonskasses styrings-, organiserings- og finansieringsform med tanke på nødvendige tilpasninger.

Utvalget foreslår at Statens Pensjonskasse bør gjøres om til en forvaltningsbedrift, som ledes av et ordinært styre. I dag er Statens Pensjonskasse et forvaltningsorgan under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Utvalget mener også at Statens Pensjonskasse bør premiefinansieres fullt ut, det vil si at de statlige virksomhetene, i likhet med de fristilte, skal betale premie direkte til Statens Pensjonskasse.

Utvalget går inn for at de fristilte virksomhetene skal kunne fortsette sitt medlemskap i Statens Pensjonskasse på frivillig basis. Men det er uenighet i utvalget om hvorvidt Statens Pensjonskasse skal få anledning til å tilby disse virksomhetene spesielt tilpassede pensjonsprodukter etter lov om foretakspensjon.

Oppfølging

Utvalgets forslag har vært sendt på høring, og det tas sikte på at Statens Pensjonskasse skal omgjøres til en forvaltningsbedrift fra 2001. Hvorvidt Statens Pensjonskasse skal kunne tilby pensjonsprodukter etter lov om foretakspensjon, er det foreløpig ikke tatt standpunkt til.

Forholdet til Overføringsavtalen

Med eventuelle nye produkttilbud tilpasset den nye loven om foretakspensjon, antas det at SPK også vil ha produkter som ikke tilfredstiller dagens krav i Overføringsavtalen.

11.4 Utredninger som gjelder private tjenestepensjoner

11.4.1 NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon, se Ot.prp. nr. 47 for 1998–99 lov om foretakspensjon og Innst. O. nr. 50 for 1999–2000

I Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 for 1994–95) ble det varslet omfattende endringer i regelverket for private tjenestepensjoner med skattefavorisering. Regelverket som ble tilpasset folketrygden ved forskrift 28. juni 1968 nr. 3 om private tjenestepensjoner (TPES-reglene), ble etter hvert ansett utilstrekkelig og lite tilgjengelig. Det ble derfor ansett hensiktsmessig med en modernisering og klargjøring av reglene i en egen lov.

På bakgrunn av stortingsbehandlingen av Velferdsmeldingen ble det oppnevnt et offentlig utvalg, ledet av professor dr. jur. Erling Selvig. Utvalget avgav sin innstilling i desember 1997, NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. Utredningen bygger på signalene fra stortingsflertallet og tilsvarende mandat. Utredningen ble i april 1999 fulgt opp av Finansdepartementet med Ot.prp. nr. 47 for 1998–99 Utkast til lov om foretakspensjon.

Den nye loven om foretakspensjon ble vedtatt 7. mars 2000, og skal tre i kraft fra 1. januar 2001. Loven er endret på flere områder i forhold til lovforslaget i Ot.prp. nr. 47, se Innst. O. nr. 50 (1999–2000).

Lov om foretakspensjon skal gjelde foretakspensjonsordning hvor det gis eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6–46 og foretak som har eller oppretter slik pensjonsordning.

I Ot.prp. nr. 47 for 1998–99 heter det at vilkårene som oppstilles i lov om foretakspensjon, skal gjelde alle typer kollektive pensjonsordninger som skal skattefavoriseres.

Stortinget vedtok en ny bestemmelse i skattteloven § 6–45 som sikrer fradrag for kostnad til « sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold». Departementet ble gitt hjemmel til å gi forskrift om vilkår for fradrag med videre. Stortingskomiteen viser til at fradragsretten skal omfatte statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen mener det bør settes som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens Pensjonskasse.

Komiteen viser videre til at departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne tilbys pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse, og at det i denne sammenheng er flere spørsmål som må utredes.

Den skattemessige situasjonen må etter dette forstås slik at fristilte statlige og kommunale foretak i dag kan velge om de vil fortsette med «en offentlig pensjonsordning som ikke er bedre enn pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse» dersom de har adgang til det, eller om de foretrekker en pensjonsordning etter lov om foretakspensjon. Skattemessig inntektsfradrag for utgifter til ordningen vil ikke lenger være noe problem.

Hvorvidt private forsikringsselskap skal kunne tilby fristilte foretak offentlig pensjonsordning med tilslutning til Overføringsavtalen, beror etter dette på andre forhold enn skattemessige fradrag, blant annet på garantiordninger, se kapittel 16.

Spørsmålet om hvorvidt kommunale pensjonskasser og Statens Pensjonskasse i framtiden skal kunne ha pensjonstilbud etter lov om foretakspensjon, som suplement til dagens bruttoordninger, har Stortinget således ikke tatt stilling til. Se blant annet omtale av Grøholt-utvalget under punkt 11.3.4 ovenfor.

Finanskomiteen uttaler seg ikke om hvilke krav til offentlig eierandel i de fristilte foretakene som bør stilles.

Oppfølging

Det er planlagt at den nye loven om foretakspensjon skal tre i kraft fra 1. januar 2001.

Forholdet til Overføringsavtalen

En pensjonsordning som fyller vilkårene i lov om foretakspensjon, vil ikke bli akseptert innenfor det gjeldende overføringsavtalesystemet for offentlige tjenestepensjonsordninger.

I utgangspunktet vil et fristilt foretak kunne velge å etablere en foretakspensjon. Mulighetene for å ha en offentlig pensjonsordning og få tilsutning til Overføringsavtalen, vil bero på andre forhold enn de skattemessige, for eksempel på offentlig eierandel og garanti.

11.4.2 NOU 1999: 32 og Ot.prp. nr. 71 for 1999–2000 lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold

I samsvar med omtalen i Nasjonalbudsjettet 1999, nedsatte Regjeringen et lovutvalg som skulle utarbeide forslag til lovregler for innskuddsbasert tjenestepensjon med skattemessig særbehandling. Lovutvalget ble ledet av professor dr. jur. Erling Selvig, og hadde for øvrig eksterne fagrepresentanter og medlemmer fra berørte departementer.

Utvalgets mandat var basert på sentrale mål som Stortinget hadde uttrykt vedrørende tjenestepensjonsordninger, på omtalen i Nasjonalbudsjettet og på Stortingets ønske om å se regelverket for ytelses- og innskuddsbaserte tjenstepensjonsordninger i sammenheng.

Utvalget avgav sin innstilling 26. oktober 1999. Utredningen ble i juni 2000 fulgt opp av Finansdepartementet med Ot.prp. nr. 71 for 1999–2000 utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

Et hovedmål med lovforslaget er å åpne for pensjonsordninger som kan bli et reelt alternativ for foretak som ikke har opprettet ytelsesbasert ordning. En ordning med innskuddspensjon skal omfatte alderspensjon, men kan også omfatte uføre- og etterlattepensjon. Tidligere har bare ytelsesbaserte pensjonsordninger, det vil si ordninger hvor arbeidstaker garanteres en bestemt alderspensjon, vært gitt skattefordeler.

Innskuddspensjon er basert på at arbeidsgiver betaler årlige pensjonsinnskudd. Den alderspensjonen som blir utbetalt, vil avhenge både av innskuddenes størrelse og av avkastningen på pensjonskapitalen. Pensjonskapitalen til den enkelte arbeidstaker bygges opp gradvis fra det tidspunkt arbeidstaker blir medlem av ordningen, og forvaltes i en sparekontrakt fram til pensjonsalder.

For å bidra til effektiv forvaltning er det lagt stor vekt på at det skal være konkurranse om pensjonskapitalen. Pensjonsordningen skal kunne være opprettet i et forsikringsselskap, en pensjonskasse, en bank eller i et forvaltningsselskap for verdipapirfond. Alderspensjonskapitalen er foreslått forvaltet som en kollektivordning med felles kapitalforvaltning, alternativt som en kollektiv ordning med investeringsvalg for foretaket eller alderspensjonskonto for hver arbeidstaker og med investeringsvalg for hvert medlem. Det er gitt nærmere regler om hvem som skal kunne forvalte kapitalen, og hvilke garantier som skal kunne gis.

Alderspensjonen skal i utbetalingstiden forvaltes i spareavtale eller konverteres til pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Alderspensjonen skal løpe i minst 10 år. Forslaget har også regler om hva som skal skje med kapitalen når et medlem dør. Sparekapitalutbetaling kommer i tillegg til eventuelle etterlattepensjoner.

Oppfølging

Lov om foretakspensjon trer i kraft 1. januar 2001. Dette innebærer at utkast til Innskuddspensjonsloven kan bli behandlet i Stortinget før Foretakspensjonsloven trer i kraft.

Forholdet til Overføringsavtalen

En ordning med innskuddsbasert tjenestepensjon i privat sektor, vil isolert sett ikke ha noen betydning for Overføringsavtalen i offentlig sektor.

11.4.3 NOU 2000: 13 Årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon

Som en oppfølging av stortingsbehandlingen av Ot.prp. 47 for 1998-99, har en arbeidsgruppe ledet av professor dr.jur. Erling Selvig 23. mai 2000 overlevert en rapport med utkast til endringer i lov om foretakspensjon til Finansdepartementet.

Arbeidsgruppen har utredet adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. I en ytelsesbasert foretakspensjonsordning loves arbeidstakerne en pensjon av en viss størrelse, for eksempel 66 prosent av sluttlønnen. Når det åpnes for investeringsvalg i fondsforsikringsselskap for slike ytelsesbaserte ordninger, er det viktig at sikkerheten for arbeidstakerenes opptjente pensjon ivaretas på en betryggende måte. Arbeidsgruppen har foreslått bestemmelser som sikrer dette. Det kan kjøpes en avkastningsgaranti som gjør fondsforsikringsselskapet ansvarlig for de tap som eventuelt oppstår. Alternativt vil institusjonen være ansvarlig for å tilføre ordningen nødvendige midler dersom investeringsvalget resulterer i tap, og foretaket ikke er i stand til å dekke dette.

I tillegg til å foreslå investeringsvalg for ytelsesbasert foretakspensjon, foreslår arbeidsgruppen et nytt alternativt opptjeningssystem i lov om foretakspensjon, kalt innskuddssikret alderspensjon. Årlig opptjening av alderspensjon i en innskuddssikret pensjonsordning vil bestå av to komponenter. For det første skal foretaket hvert år betale en forhåndsdefinert premie for arbeidstakeren. Forsikringspremien kan forvaltes av et ordinært livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, eller av et fondsforsikringsselskap. Arbeidstakerens endelige alderspensjon avhenger av summen av de pensjonsforsikringer som medlemmet på denne måten har mottatt. I tillegg kan arbeidstakeren sikres ytterligere pensjon som følge av avkastning eller overskudd på forvaltede midler.

Oppfølging

Utvalget avga sin innstilling 23. mai 2000. Utvalgets forslag er sendt på høring og en odelstingsproposisjon til Stortinget forventes høsten 2000.

Forholdet til Overføringsavtalen

Forslagene i rapporten har ingen direkte betydning for Overføringsavtalen.

11.5 Utredninger med videre som spesielt gjelder bank og forsikring

11.5.1 Banklovkommisjonen: NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag, NOU 1995: 25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon med videre av finansinstitusjoner, NOU 1996: 24 Betalingssystemer med videre, NOU 1998: 14 Finansforetak. NOU 1999: 31 Oppkjøp og inndriving av fordringer

Banklovkommisjonen, som ledes av professor dr.jur. Erling Selvig, skal gjennomgå blant annet bank- og forsikringsvirksomhetslovgivningen med sikte på modernisering, samordning og revisjon. De reglene i forsikringsvirksomhetsloven som setter krav til forsikringsproduktenes premier og forsikringsvilkår, vil kunne bli revurdert i denne sammenhengen.

Oppfølging

Banklovkommisjonen har avgitt fem rapporter og er fortsatt i virksomhet. Kommisjonen er bedt om å komme med en oppfølging av Konkurranseflateutvalgets innstilling (se punkt 11.5.2) innen utgangen av første halvår 2001.

Forholdet til Overføringsavtalen

Det er for tidlig å si om utvalgets forslag vil kunne ha relevans for de rammebetingelser som gjelder for livsforsikringsselskaps og pensjonskassers sikring av offentlige pensjonsordninger.

11.5.2 NOU 2000: 9 Konkurranseflater i finansnæringen

Ekspertutvalget for konkurranseflater i finansnæringen – Konkurranseflateutvalget – ble oppnevnt av Finansdepartementet etter vedtak i Regjeringen i juni i fjor. Utvalget, som ble ledet av professor Einar Hope, avgav innstilling 28. mars 2000. Utvalget har kartlagt norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft innen bank-, forsikrings- og verdipapirnæringen. Utvalget har også vurdert norsk finansnærings viktigste fordeler og ulemper sammenlignet med aktuelle utenlandske markeder. Et hovedmål med arbeidet har vært å framskaffe et faktagrunnlag som myndighetene og finansnæringen er enige om.

Oppfølging

Utvalget avgav sin utredning 28. mars 2000. Utvalget gav generelle anbefalinger om at visse forhold bør utredes nærmere, og at dette arbeidet gis høy prioritet med sikte på at norske aktører skal ha tilsvarende konkurransevilkår som utenlandske aktører har på finansmarkedet.

Finansdepartementet har bedt Banklovkommisjonen foreta en slik gjennomgang, samt å framsette forslag til regelverksendringer i tråd med konklusjonene som Banklovkommisjonen kommer til i gjennomgåelsen, innen utgangen av første halvår 2001.

Forholdet til Overføringsavtalen

Utredningen om konkurranseflater i finansnæringen er så generell i sine konklusjoner at det i dag er vanskelig å si hvilken betydning den vil få for kriterier som bør stilles for tilslutning til Overføringsavtalen.

12 Andre nordiske land og EØS-området

12.1 Innledning – en oversikt over kapitlet

Begrunnelsen for å gjøre nærmere rede for utenlandsk rett er todelt.

For det første er omtalen ment som «bakgrunnstoff» for del IV. I denne delen vurderer utvalget forskjellige modeller for hvordan morgendagens system om overføring av opptjente pensjonsrettigheter kan se ut. Noen av disse modellene er basert helt eller delvis på omtalen nedenfor.

For det andre kan omtalen gi ideer om hvordan framtidens pensjons- og trygdesystem i Norge kan se ut, forutsatt at man ønsker å legge dette systemet helt eller delvis om. Et eksempel på dette er omtalen av pensjons- og trygdesystemet i Sverige. Fra å ha et system som var svært likt det norske systemet, er systemene i de to landene i dag svært forskjellige.

Dette kapitlet består av tre hoveddeler. Den første delen er en oversikt over pensjonsordninger i andre nordiske land. Den andre delen gjør rede for nordisk konvensjon. I den tredje delen gir vi en oversikt over EØS-avtalens bestemmelser om pensjons- og trygderettigheter.

Oversikten over pensjons- og trygdesystemene i Danmark, Finland og Sverige – skal vi gjøre rede for i punktene 12.2 til 12.4. Først blir det gitt en oversikt over det enkelte lands grunn- og tilleggspensjonssystem. Deretter blir det gitt en oversikt over tjenestepensjonssystemer.

Nordisk konvensjon blir behandlet i punkt 12.5. Her skal vi gi en oversikt over regler om overføring av pensjonsrettigheter for statstjenestemenn som har tjenestegjort i statsadministrasjonen i flere av de nordiske landene.

Selv om Danmark, Finland og Sverige er medlem i EU, og Norge er medlem i EØS, spiller dette mindre rolle for pensjons- og trygderettighetene. Årsaken er at EØS-avtalen legger EU's regelverk til grunn på dette området. Et eventuelt medlemskap i EU for Norge vil derfor ikke få noen betydning for pensjons- og trygderettighetene: Regelverket er det samme, enten Norge er medlem i EØS eller i EU. EU/EØS-reglene behandles i punkt 12.6.

12.2 Danmark

12.2.1 En oversikt over framstillingen

Det danske pensjonssystemet kan deles i to hoveddeler: Det sosiale pensjonssystemet og arbeidsmarkedspensjonssystemet.

Den første delen – det sosiale pensjonssystemet (kalt social pension) – svarer til grunnpensjonssystemet i den norske folketrygden. Systemet omfatter alle som bor i Danmark, og ytelsene fra det er basert på pensjonssøkerens botid i Danmark.

Den andre delen – arbeidsmarkedspensjonssystemet – svarer til det norske tilleggspensjonssystemet og tjenestepensjonssystemet. Disse ytelsene er basert på den inntekten pensjonssøkeren har hatt som yrkesaktiv.

Arbeidsmarkedspensjonssystemet kan igjen deles i tre grupper.

Den første gruppen er ATP (arbeidsmarkedets tilleggspensjon). Dette svarer til tilleggspensjonssystemet i den norske folketrygden. En viktig forskjell er likevel at det i Danmark ikke er ATP som står for den inntektsavhengige delen av pensjonen. Det er det tjenestepensjonssystemet som gjør.

Den andre gruppen er forskjellige tjenestepensjonsordninger som er opprettet for arbeidere og funksjonærer i privat og offentlig sektor. Et særtrekk ved disse ordningene er at ytelsene fra dem er innskuddsbaserte, og at ordningene er regulert i tariffavtaler.

Den tredje gruppen er tjenestepensjonsordninger som er opprettet for tjenestemenn i staten og i kommunene. Et særtrekk ved disse ordningene er at ytelsene fra dem er ytelsesbasert. For de statsansatte tjenestemennene er det videre slik at ordningen er regulert i lov, mens det for de kommuneansatte tjenestemennene er slik at ordningen er regulert i vedtekter fastsatt av kommunen.

Dersom en person ønsker seg en pensjonsdekning i tillegg til det vedkommende kan få fra det sosiale pensjonssystemet og fra arbeidsmarkedspensjonssystemet, kan vedkommende gjøre dette ved å knytte seg til en ordning med individuell eller kollektiv pensjonssparing. Dette svarer til den norske ordningen med Individuelle pensjonsavtaler (IPA), og den er på samme måte som i Norge skattefavorisert. Den individuelle og kollektive pensjonssparingen vil ikke blir omtalt nærmere nedenfor.

I tabell 12.1 er det gitt en oversikt over det danske pensjons- og trygdesystemet. Av figuren går det fram at det sosiale pensjonssystemet ligger i »bunnen». Som et supplement til dette systemet kommer arbeidsmarkedspensjonene, og som et supplement til disse to systemene igjen kommer den kollektive og individuelle pensjonsparingen.

I punkt 12.2.2 følgende er det gitt en oversikt over pensjonsdekningen i forskjellige pensjonssituasjoner.

I tabell 12.2 er det gitt en oversikt over de viktigste ytelsene som de forskjellige pensjonsordningene i Danmark gir ved forskjellige pensjonsbegivenheter.

Det er for tiden (oktober 2000) politiske drøftinger i Danmark om en endring av uførepensjonssystemet, med sikte på at det skal bli færre grupperinger. Videre tas det sikte på å få til en nærmere regulering av overgangen fra yrkeslivet til uførepensjon. Dette skal blant annet ses i sammenheng med politiske initiativer til å gjøre arbeidsmarkedet mer romslig for beskyttede (vernede) jobber, deltidsjobber med mer.

12.2.2 Det sosiale pensjonssystemet

Det sosiale pensjonssystemet i Danmark er lovregulert. Det gjelder for alle som bor i Danmark, og pensjonenes størrelse er avhengig av hvor mange år man har bodd der. Systemet er skattefinansiert.

Det sosiale pensjonssystemet gir to typer ytelser: Alderspensjon og uførepensjon. Fulle ytelser gis etter 40 års botid i Danmark, og skal ved kortere tid utgjøre så mange 40-deler av full pensjon som vedkommende har boår i Danmark. Det gjelder særlige regler for flyktninger og for borgere fra et EØS-land.

Alderspensjonen (kalt aldersbetinget sosial pensjon) gis fra fylte 67 år til personer som er født før 1. juli 1939. For personer som er født etter 30. juni 1939, gis pensjonen fra fylte 65 år. Pensjonen blir inntektsprøvd mot pensjonistens arbeidsinntekter.

Uførepensjonen (kalt sosial førtidspensjon) gis til dem som har tapt hele eller deler av sin inntektsevne. Det fins tre typer uførepensjon; høyeste, mellomste og laveste.

Den høyeste uførepensjonen gis til personer som har tapt hele eller nesten hele sin inntektsevne. Den mellomste uførepensjonen gis til personer som har tapt to tredeler av sin inntektsevne, mens den laveste uførepensjonen gis til personer som har tapt halvparten av sin inntektsevne.

Det er kommunene som vurderer og avgjør hvor mye pensjonssøkeren har tapt av sin inntektsevne, og dermed hvor stor uførepensjon vedkommende vil få.

Uførepensjonen blir prøvd mot pensjonistens andre inntekter. I tillegg til at den blir prøvd mot vedkommendes arbeidsinntekt, blir den også prøvd mot andre pensjonsytelser som han eller hun mottar.

Det sosiale pensjonssystemet administreres av kommunene. De har – i tillegg til de faste satsene som systemet gir (kalt grunnbeløp) – anledning til å bevilge personlige tillegg til de pensjonistene som trenger det. Eksempler på slike tillegg er botillegg, tillegg til briller, medisiner, varme med mer. Per oktober 2000 utgjør grunnbeløpet ca. 50 000 DKK per år.

12.2.3 Arbeidsmarkedets tilleggspensjon

ATP ble innført ved lov i 1963. Systemet omfatter arbeidstakere, og i de siste årene har også arbeidsledige og pensjonister kunnet betale inn til systemet, dersom de ønsker det. En forutsetning er likevel at de er yngre enn 67 år.

ATP gir alderspensjon. I tillegg får en gjenlevende ektefelle etter et avdødt ATP-medlem et engangsbeløp.

ATP-ordningen er i hovedsak innskuddsbasert. Det vil si at størrelsen på en persons ATP i hovedsak er avhengig av hvor mange år det er gjort innbetalinger for, og av forstørrelsen på de innbetalingene som er gjort gjennom årene.

En ATP-pensjon som utbetales som en alderspensjon, vil for en enslig person gi en årlig pensjon på ca. 18 000 DKK fra fylte 67 år. Forutsetningen er da at vedkommende har vært medlem i ordningen fra den ble innført (1963) og fram til i dag.

Fra 1999 har alle yrkesaktive i Danmark betalt en prosent av bruttolønnen til en ordning som kalles »Særlig Pensionsopsparing». Denne ordningen administreres i sammenheng med ATP-ordningen.

I denne særlige pensjonsoppsparingen, som er lovregulert, vil pensjonsytelsene ved alderspensjonering bli utbetalt i forhold til den enkeltes stillingsprosent – ikke primært i forhold til de innbetalingene som er gjort.

12.2.4 Arbeidsmarkedspensjoner

12.2.4.1 Innledning

Arbeidsmarkedspensjonsordningene i Danmark kan deles i to grupper. Det gjelder et system for arbeidere og funksjonærer og et annet system for tjenestemenn i stat og kommune. Systemet for arbeiderne og funksjonærene er innskuddsbasert, mens systemet for tjenestemennene er ytelsesbasert.

Både for arbeiderne/funksjonærene og for tjenestemennene er det – som et ledd i tariffavtalene avtalt en gruppelivsordning. Denne ordningen sikrer gjenlevende etter en arbeider/funksjonær eller tjenestemann en engangsutbetaling ved vedkommendes død.

12.2.4.2 Pensjonsordninger for arbeidere og funksjonærer

Siden 1950-årene har grupper av funksjonærer og akademiske medarbeidere på det offentlige arbeidsmarkedet hatt pensjonsinnbetaling (4 + 8 prosent eller 5 + 10 prosent) som en del av sine lønns- og arbeidsvilkår. Når disse personene går over i pensjonisttilværelsen, vil deres arbeidsmarkedspensjon være basert på de pensjonsinnbetalingene som er gjort gjennom deres yrkesliv.

For faglærte og ufaglærte grupper av arbeidstakere (herunder kontorfunksjonærer) i det offentlige ble det etablert en arbeidsmarkedspensjonsordning i 1990. Først i 1998 er nivået på innbetalingene til denne ordningen kommet opp på nivået med innbetalingene til ordningen for funksjonærene og de akademiske medarbeiderne (4 + 8 prosent). Det vil derfor gå mange år før disse gruppenes arbeidsmarkedspensjonsordninger vil gi ytelser som er noenlunde på nivå med ytelsene til ordningen for funksjonærene og de akademiske medarbeiderne.

På det statlige arbeidsmarkedet er det mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden inngått en generell rammeavtale for de pensjonsordningene som arbeidsgiver og arbeidstaker innbetaler innskudd til.

I tabell 12.3 er det illustrert hvilke pensjonsbeløp en kontorsjef og hennes etterlatte vil få ved forskjellige pensjonssituasjoner. Det er forutsatt at vedkommende i sine ti første yrkesaktive år var medlem i en innskuddsbasert pensjonsordning, og at vedkommende deretter ble medlem i en ytelsesbasert ordning, og var det fram til pensjonering.

12.2.4.3 Pensjonsordninger for tjenestemenn

Pensjonsordningene for tjenestemenn i statlig og kommunal sektor er svært like hverandre. En viktig forskjell er likevel at ordningen for tjenestemennene i statlig sektor er regulert i lov, mens den for de kommunale tjenestemennene er regulert i vedtekter fastsatt av den enkelte kommune. I teksten nedenfor vil framstillingen knytte seg til den tjenestepensjonsordningen som gjelder for tjenestemenn i staten.

Den statlige tjenestepensjonsordningen gjelder for tjenestemenn i staten og i folkekirken. Videre gjelder den for dem som var lærere i folkeskolen på det tidspunktet ansvaret for skolen ble overført fra staten til kommunene (1992). Endelig omfatter ordningen enkelte lukkede grupper innenfor undervisningssektoren, det sivile området i Forsvaret og ansatte i statlige virksomheter som i løpet av de siste ti årene er gjort om til aksjeselskaper (lufthavn, post med mere). Per oktober 2000 er det ca. 130 000 yrkesaktive medlemmer i ordningen. Videre mottar ca. 70 500 personer alders- eller uførepensjon fra ordningen. Endelig er det ca. 27 500 personer som mottar enke- eller enkemannspensjon, og ca. 4 500 personer som mottar barnepensjon.

Innholdet i den statlige tjenestepensjonsordningen er fastlagt i lov, og prinsipielle endringer i ordningen skal gjennomføres ved lov – etter forhandling med tjenestemannsorganisasjonene.

Den statlige tjenestepensjonsordningen finansieres av skattemidler, og administreres av staten ved Finansministeriet. Ytelsene ordningen gir, er alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

For hvert år en person har vært ansatt som tjenestemann i hel stilling, opptjenes ett pensionsalderår (opptjeningsår). Denne opptjeningen blir registrert i et sentralt register (PENSAB). Her blir alle yrkesaktive med rett til pensjon fra den statlige tjenestepensjonsordningen registrert, slik at man løpende kan orientere den enkelte om vedkommendes pensjonsrettigheter.

For hvert opptjeningsår tjenestemannen har, tjener han eller hun opp en viss prosent av lønnen sin i pensjon. Opptjeningen skjer etter et degressivt (fallende) system. For hvert av de 16 første opptjeningsårene tjener tjenestemannen opp 1,75 prosent av lønnen i pensjon. For hvert av de neste 16 årene er pensjonsprosenten 1,5 prosent, mens prosentsatsen er 1 for hvert av de neste 5 årene. Full pensjon er dermed tjent opp etter 37 års opptjeningstid, og utgjør da 57 prosent av vedkommendes lønn.

Den pensjonsberegningen som er skissert ovenfor, ble gjennomført i 1993. Den er supplert med en overgangsordning som gjelder i perioden 1997-2002.

Dersom pensjonisten ved uttaket av tjenestepensjonen ikke har rett til alderspensjon fra det sosiale pensjonssystemet, får vedkommende et kronetillegg til tjenestepensjonen. Størrelsen på dette tillegget er avhengig av når vedkommende tar ut tjenestepensjonen.

Pensjonen blir beregnet ut fra den pensjonsgivende lønnen tjenestemannen har ved pensjoneringen. Deretter blir den årlige pensjonsutbetalingen regulert i samsvar med den generelle reguleringen av tjenestemannslønningene.

Dersom et medlem i tjenestepensjonsordningen slutter i sin medlemsberettigede stilling før vedkommende har fylt 60 år, får vedkommende en oppsatt pensjonrett. Forutsetningen er da at han eller hun har minst tre års medlemskap i ordningen etter fylte 25 år.

Den oppsatte pensjonsretten kommer til utbetaling fra pensjonsalderen i det sosiale pensjonssystemet (67 eller 65 år). Den kan videre komme til utbetaling fra fylte 60 år dersom vedkommende helt slutter i arbeid. Endelig kan den komme til utbetaling fra en tidligere alder dersom vedkommende får rett til uførepensjon fra det sosiale pensjonssystemet.

Dersom en tjenestemann blir oppsagt før han eller hun fyller 60 år på grunn av sykdom eller et annet forhold som vedkommende ikke er skyld i, får vedkommende en straks løpende pensjon. Forutsetningen er da at vedkommende har vært medlem i ordningen i minst ti år.

Hvis en tjenestemann får rett til mellomste uførepensjon fra det sosiale pensjonssystemet fordi vedkommende har mistet to tredeler av sin inntektsevne, kan han fra tjenestepensjonsordningen få rett til en forhøyd uførepensjon hvis ervervsevnen på sluttidspunktet var nedsatt med minst to tredeler. Pensjonen beregnes da som om vedkommende hadde fortsatt i arbeid fram til fylte 70 år.

Alderspensjon kan utbetales fra det tidspunktet tjenestemannen fyller 60 år, men gis da som en varig redusert ytelse.

I tillegg til alders- og uførepensjon gir tjenestemannspensjonsloven ektefellepensjon hvis ekteskapet er inngått før pensjonering og før tjenestemannen fylte 65 år. Endelig gis det barnepensjon til gjenlevende barn etter tjenestemannen, forutsatt at de er yngre en 21 år ved dødsfallet. Det er ikke noe vilkår for rett til barnepensjon at tjenestemannen var yrkesaktiv da han døde.

Ved uførepensjon fra det sosiale pensjonssystemet faller grunnbeløpet bort på grunn av inntektsprøvingen når en enslig pensjonist har en årlig inntekt på ca. 284 000 DKK. Den tilsvarende inntekten for en gift pensjonist er ca. 218 000 DKK. Ved alderspensjon fra det sosiale pensjonssystemet blir grunnbeløpet bare inntektsprøvd mot pensjonistens arbeidsinntekter.

12.2.4.4 Overføring av pensjonsrettigheter mellom forskjellige arbeidsmarkedspensjonsordninger

Det fins en rekke muligheter for å overføre pensjonsrettigheter mellom forskjellige arbeidsmarkedspensjonsordninger i Danmark.

Det er ikke nødvendigvis slik at det er en fordel for en arbeidstaker å samle alle sine arbeidsmarkedsrettigheter i én ordning. Årsaken er at de forskjellige ordningene som vedkommende har vært medlem av, kan supplere hverandre på forskjellige måter. Dette kan gjelde i forhold til ytelsessammensetning, ytelsesgarantier, forskjellige krav til helse med mer - sammenholdt med den enkelte persons individuelle status (levealder, familiestatus eller jobbstatus).

12.3 Finland

12.3.1 Terminologi - oversikt

Det finske pensjonssystemet består av en sosialforsikring, som alle får, og en frivillig forsikringsdekning.

Sosialforsikringen omfatter for det første en folkepensjon, som tilsvarer vår grunnpensjon i folketrygden. For det andre omfatter den en arbeidspensjon, som tilsvarer vår tilleggspensjon i folketrygden og vår tjenestepensjon. Sistnevnte blir også betegnet som tilleggspensjon.

De ulike pensjonsordningene styres av hver sine lover, for eksempel Arbeidspensjonsloven (APL), Statens pensjonslov (STPL), den kommunale (tjenesteinnehavers) pensjonslov (KTAPL), lov om pensjon for arbeidstakere i kortvarige arbeidsforhold (KAPL), lov om pensjon for kunstnere og visse spesialgrupper (KOPL), Sjømannspensjonsloven (SPL), lov om pensjon for eiere av foretak (FØPL), lov om pensjon for eiere av landbruksforetak, (LFØPL), og pensjonsloven for den evangelisk-lutherske kirken (KYPL). Lovenes innhold er langt på vei like. Ordningene er til dels bransjepreget. De omfatter alle ansatte.

Den frivillige dekningen ytes som kollektive ordninger via arbeidsgivere og individuelle ordninger. Den omfatter pensjonsdekning ut over det de gjeldende lover tilbyr, og er overlatt til avtaleverket.

Av et samlet antall arbeidspensjoner per 1. januar1999 utgjør statens ordning 8,7 prosent, den kommunale ordningen 20,9 prosent, den private generelle ordningen 51,7 prosent, ordningene for foretakseiere 12,7 prosent, og de øvrige spesielle arbeidsordninger tilsammen 6 prosent.

I gjennomsnitt er pensjonsdekningsgraden etter skatt for en pensjonist i offentlig sektor 85 prosent av en lønnsmottagers netto-inntekt. For privat sektor er den tilsvarende prosenten ca. 60.

Den gjennomsnittlige fratredelsesalderen i Finland er i dag 59 år. Denne ønskes høynet.

Finland er unntatt fra EU-reglene på den måten at forsikringsordninger fra andre EU-land ikke kan konkurrere med finske ordninger på hjemmebane.

12.3.2 Folkepensjonen

Den finske folkepensjonen er hjemlet i folkepensjonsloven, og dekker hele befolkningen. Den administreres av Folkepensjonsanstalten. Denne tilsvarer våre trygdekontorer med Rikstrygdeverket som overordnet instans.

Folkepensjonen finansieres ved arbeidsgiveravgift og av inntekt som staten tar inn gjennom beskatning, etter et såkalt pay-as-you-go-system.

Folkepensjonen gir en minsteytelse på 2 625 FIM i måneden (utgjør ca. 3 600 norske kroner), for den som har en botid på minst 40 år. Den blir forholdsmessig redusert ved kortere botid enn 40 år.

Folkepensjonen ligger i bunnen av pensjonssystemet og utbetales fullt ut når det ikke foreligger noen arbeids- eller tilleggspensjon. Den avtar ved økende arbeids- eller tilleggspensjon, og opphører helt når inntekten overstiger en øvre inntektsgrense. På dette punktet er således systemet annerledes enn i Norge.

Den som ikke har hatt arbeidsinntekt og som dermed mottar full folkepensjon, får utbetalt pensjonen skattefritt.

12.3.3 Arbeidspensjon/tilleggspensjon

Arbeidstakers pensjonsdekning består av en eller flere arbeidspensjoner/tilleggspensjoner i forhold til det antall arbeidsgivere han har vært ansatt hos gjennom sitt arbeidsliv.

Arbeidspensjon/tilleggspensjon er hjemlet i lov og er en obligatorisk forsikring. Den er basert på den inntekt som er inntjent. Slike pensjoner administreres av pensjonskasser og pensjonsstiftelser, og av private forsikringsselskaper. Det er Finansministeriet, som er overordnet Statskontoret, som tar seg av arbeidspensjon i statssektoren. Innenriksministeriet er overordnet kommunenes pensjonsforsikring, som også har sine egne pensjonsordninger. I tillegg har kirken sin egen arbeidspensjon, hvor Kirkemøtet er overordnet instans.

Av øvrige pensjonsinnretninger er det for eksempel arbeidspensjonskasser (for blant annet bygnings-, skogs- og havnearbeidere, men ikke for funksjonærene samme sted), som er en pensjonsordning for arbeidstakere i kortvarige arbeidsforhold, pensjonskasser for utøvende kunstnere og ulike typer freelancere, og Sjømannspensjonskassen. Overordnet disse pensjonsinnretningene er Sosial- og helsevårdsministeriet, med blant annet Forsikringsinspeksjonen. Denne tilsvarer Kredittilsynet i Norge.

En arbeidspensjon ytes etter en pensjonsprosent som er på 1,5 prosentenheter for hvert opptjeningsår etter fylte 23 år og fram til 60 år, og på 2,5 prosentenheter etter 60 år. Pensjonsprosenten kan variere fra ordning til ordning, men er normalt 60 prosent. Pensjonsalderen er 65 år.

Samlet pensjon skal ikke utgjøre mer enn normalt 60 prosent av den høyeste pensjonsgivende lønnen. Hvis en person har mer enn dette fra ulike arbeids- og tilleggspensjoner, skal hver av disse pensjonene reduseres i samme forhold som de enkelte pensjonene utgjør av samlet pensjon før avkortingen., slik at summen begrenses til 60 prosent. Det skjer således en forholdsmessig avkortning i begge pensjonsytelsene, noe som også avviker fra systemet i Norge.

Pensjonene reguleres etter en indeks som følger den alminnelige utviklingen av lønns- og prisnivået i landet. Fra 1996 ble det tatt i bruk to pensjonsindekser: For pensjonister fram til fylte 65 år følger indeksen utviklingen i både lønninger og priser. For pensjonister etter fylte 65 år påvirkes indeksen i sterkere grad av prisutvikling (80 prosent prisutvikling, 20 prosent lønnsutvikling).

Ordningene finansieres av arbeidstakers pensjonsavgift som utgjør generelt 4,7 prosent av lønnen, og av arbeidsgiveravgiften som ligger rundt 20 prosent, men som kan variere noe.

12.3.4 Den frivillige dekningen ut over den obligatoriske

Den frivillige dekningen utover folkepensjonen, arbeids- og tilleggspensjoner dekkes kollektivt av tjenestepensjoner, som er avtalebaserte ordninger, og individuelt av rent private pensjoner. Slike pensjoner gir med andre ord en tilleggsdekning ut over det de obligatoriske dekningene gir. Slike pensjoner administreres av forsikringsselskap, pensjonsstiftelser og pensjonskasser, og er underlagt Sosial- og helsevårdsministeriet. Her er det tale om fullt fondsbaserte ordninger.

12.3.5 Pensjonsskyddscentralen

Pensjonsskyddscentralen er et fellesorgan for alle pensjonsordninger. Den er både et rådgivende og et overvåkende organ.

Når et arbeidsforhold opphører, blir tjenesteforholdets lengde, sluttlønn og opptjent pensjon innrapportert til centralen. Centralen har ut fra dette et landsomfattende register over alle i yrkesaktiv alder med oversikt over ansatte og selvstendig næringsdrivende, og som viser deres pensjonsopptjening i ulike pensjonsinnretninger. På et vis kan dette sammenliknes med Rikstrygdeverkets funksjon i Norge som administrerer det såkalte samordningsregisteret. I tillegg kan Pensjonsskyddscentralen beregne de enkelte pensjonsytelser i de ulike ordningene og fastsette nøyaktig de pensjoner som kommer til utbetaling.

Pensjonsskyddscentralen har følgende hovedoppgaver:

1. Søknad om pensjon kan sendes inn til centralen på kun en blankett. (Søknad kan også sendes direkte til den siste pensjonsordningen eller en av de tidligere.) Centralen undersøker om den enkelte har rett til pensjon fra det tidspunktet det søkes om. Den foretar en forholdsmessig avkorting av folkepensjonen, og en gjensidig avkortning mellom ulike arbeids- og tilleggspensjoner når en person har opptjent mer enn full pensjon. Pensjonisten får sin pensjon utbetalt fra de enkelte pensjonsordningene han eller hun har vært medlem av.

2. Pensjonsskyddscentralen behandler sammen med Folkepensjonsanstalten også søknader om pensjon fra utlandet, og skjøtter kontakten med de andre EU-landene.

3. Den bidrar også med personlig rådgivning overfor arbeidstakere og arbeidsgivere.

4. Pensjonsskyddscentralen har som sentralorgan fått pålagt et ansvar med å føre kontroll med pensjonskasser og pensjonsstiftelser. Den skal dessuten rettlede disse ved innføring av nye lover og regler.

5. Centralen har også fått pålagt å gi informasjon til alle personer i ulike virksomheter som arbeider med pensjon og forsikring, både hva angår innføring i lover og regler, og om hvordan pensjonsutbetaling gjennomføres i praksis. Dette gjelder ikke bare ansatte i pensjonskasser og -stiftelser, men også pensjonsrådgivere i banker og forsikringsselskaper som arbeider med pensjonsspørsmål.

6. Sentralen er også et kredittforsikringsselskap som de enkelte arbeidsgivere skal benytte seg av som sikkerhet for sine lån i forsikringsvirksomhetene. Dessuten anvendes kredittforsikring for å trygge pensjonskassenes og -stiftelsenes totale pensjonsansvar.

12.3.6 Nærmere om de lovfestede arbeidspensjonsordningene

12.3.6.1 Generelt

Det betales en fast prosent for virksomheter av mindre størrelse som arbeidsgiverandel. I større virksomheter foretas det en ekstra avsetning for uførhet. En viss prosent av arbeidsgiverandelen og medlemmets pensjonsavgift blir plassert i et bufferfond. Utgifter til familiepensjon dekkes etter prinsippet payasyougo.

Det er innført nyere regler som gjør fratredelsesmulighetene svært fleksible. Noen ansatte er fortsatt omfattet av de gamle, mer begrensede reglene.

Alderspensjon kan normalt tas ut fra fylte 65 år. Førtids alderspensjon kan likevel bevilges i perioden mellom 60 og 65 år. Deltidspensjon kan utbetales til arbeidstakere i alderen 58 til 64 år når de går over til deltidsarbeid som utgjør mellom 16 og 28 timer i uken, samtidig som lønnen blir redusert til 35 - 70 prosent av den tidligere lønnen.

Dessuten har man en ordning med individuell førtidspensjon som er en kombinert form for uføre- og førtidspensjon, som kan tas ut fra fylte 60 år. Dette beror på elementer som helsetilstand (også med lavere uføregrad enn 60 prosent), aldring, lang tid i yrket, tungt og slitsomt arbeid og type arbeidsmiljø.

Videre ytes uførepensjon (minst 60 prosent uføregrad), arbeidsledighetspensjon og familiepensjon.

I det finske pensjonssystemet finnes det ingen begrensninger på hvor mye av lønnen som inngår i pensjonsgrunnlaget. Dette betyr at Finland ikke har inntektsgrenser i samlet lønns-/pensjonsgrunnlag som hos oss, hvor det settes et øvre tak på 12 G. Når de ansatte har mulighet til å opptjene full pensjon, er behovet for kompletterende pensjon over dette lønnsnivået normalt ikke til stede.

Forsikringsdomstolen er ankeinstans for saker vedrørende pensjon og forsikring.

12.3.6.2 Statspensjon

Statspensjonen er delvis fondert. Fondsmidlene er i dag plassert i statens verdipapirer, men man skal nå begynne å plassere dem også i aksjer og i privat virksomhet generelt.

Pensjonsfondets kapital utgjorde 1. januar 1999 16,9 milliarder FIM. Det samlede pensjonsansvaret innen staten antas å ligge rundt 272 milliarder FIM, målt i 1999-FIM.

Den statlige pensjonsordningen omfatter statlig ansatte og i mange år også skolepersonell. I tiden 1994-97 har imidlertid en rekke statlige og private yrkesskoler blitt overført til kommunene. Dessuten har en del statlige yrkesskoler blitt privatisert. Det er dermed blitt visse endringer med hensyn til hvilke grupper som i dag er omfattet av den statlige arbeidspensjonsordningen.

I statlig tjeneste er pensjonsalderen i dag individuelt varierende mellom 63 og 65 år. Visse yrkesgrupper har under nærmere bestemte vilkår rett til å velge en lavere pensjonsalder, som kan variere mellom 55 og 60 år. Nyere arbeidstakere har ingen slik valgrett.

Alderspensjonens størrelse er avhengig av i hvilken periode man er født, tilsettingstidens lengde (40 år er full tid i dag), pensjonsinntekten de ti siste arbeidsårene, den pensjonsprosenten som er opptjent de ulike årene og eventuell avkortning i forhold til andre pensjoner.

I årene 1993-95 er det imidlertid gjort svært mange endringer i pensjonsdekningsreglene i staten, som har medført at reglene er blitt noe uoversiktlige. De som imidlertid er født før 1. januar 1940, beholder i alminnelighet sine tidligere pensjonsrettigheter.

Førtids alderspensjon, som i dag kan tas ut i alderen mellom 58 og 60 år (inntil fem år før aldersgrensen), beregnes som den alminnelige alderspensjonen. Men for hver måned vedkommende tar ut pensjon før pensjonsalderen, minsker den inntjente pensjonen med 0,4 prosentenheter. Dette betyr at den årlige pensjonsprosenten avtar med 4,8 prosentenheter hvert kalenderår, og med 24 prosentenheter for en 5-års-periode. Den som tar ut førtids alderspensjon fra 60 år, får dermed 30 prosentenheter mindre pensjon enn den som venter til 65 år med å ta ut sin pensjon. Denne lavere pensjonsstørrelsen må vedkommende beholde livet ut.

Deltidspensjon kan i dag tas ut i alderen mellom 56 og 58 år. Fra år 2003 er det planen at tidspunktet for utbetaling av deltidspensjon skal settes opp igjen til 58 år.

12.3.6.3 Kommunale pensjoner

Disse ordningene omfatter de fleste kommunalt ansatte (funksjonærer og arbeidere = tjenesteinnehavere), og ansatte i kommunale aksjeselskap som eies minst 90 prosent av kommuner, og ansatte i andre selskap- eller medlemsforeninger som helt ut eies av kommunene.

I kommunale ordninger finnes to pensjonsalderssystem ved siden av hverandre; det gamle yrkesbaserte pensjonsalderssystemet og det nye fleksible systemet. I det gamle systemet finnes ikke førtids alderspensjon, individuell førtidspensjon og deltidspensjon.

Den alminnelige pensjonsalderen i kommunal sektor er i dag 65 år. Før 1990 var den generelle avgangsalderen 63 år med tillegg av yrkesbaserte aldersgrenser, som imidlertid falt bort da førtidspensjonene (det fleksible systemet) trådte i kraft.

Pensjonen beregnes i store trekk som den statlige pensjonen. For dagens ansatte av eldre garde er pensjonsprosenten 66, men for dem som er unge i dag (født 1960 og senere), er dekningsgraden satt ned til 60 prosent.

12.3.6.4 Generell pensjonsordning for arbeidstakere

Denne ordningen gjelder ikke for stats- og kommuneansatte, og heller ikke for de arbeidstakerne som faller inn under spesialordninger, se punkt 12.3.6.5. Dette innebærer i praksis at dette er en pensjonsordning for arbeidstakere i private arbeidsgiveres tjeneste.

Denne ordningen er bygd opp etter samme mønster som stats- og kommuneordningen, og består av de samme pensjonstilbud og på nær sagt samme vilkår.

12.3.6.5 Spesielle pensjonsordninger for arbeidstakere

Som det allerede er nevnt tidligere, inngår her:

Pensjonsordning for kunstnere og freelancere. Denne ordningen er også langt på vei lik med de øvrige ordninger som er beskrevet foran.

Pensjonsordning for sjømenn. Denne gruppen hadde inntil for kort tid siden pensjonsalder 60 år. Fra 1. januar 2002 er pensjonsalderen økt til 65 år, med overgangsregler for den mellomværende perioden. Førtids alderspensjon tilbys også her inntil fem år før vedkommendes pensjonsalder. Denne blir derfor økende fra 55 til 60 år innen 2002.

Pensjonens størrelse beregnes etter særskilte regler. Pensjonen finansieres av arbeidstaker, arbeidsgiver og staten.

12.3.6.6 Spesielle ordninger for eiere av foretak

Det er lagd en egen pensjonsordning for eiere av foretak og en annen pensjonsordning for eiere av landbruksforetak. Sistnevnte ordning gjelder innen områdene landbruk, fiske og reindrift.

Alderspensjon gis her fra 65 år. Disse ordningene finansieres av foretakene og staten.

12.3.7 Den frivillige avtalebaserte pensjonsforsikringen

Denne formen for tilleggspensjon har en kompletterende funksjon, i det slik pensjonsforsikring går videre enn det de lovfestede ordninger legger opp til. Utvidelsene kan igjen ha to uttrykksformer:

Enten gir den høyere pensjon, som dermed gir dekning ut over de lovfestede 60 prosent. Opptjeningstiden er vanligvis mellom 25 og 30 år. Slik tilleggsdekning påvirker ikke den lovfestede dekningen.

Ellers gir den bedre pensjon på andre måter, som for eksempel ved en lavere pensjonsalder. Denne tilleggsdekningen kan imidlertid minske den obligatoriske pensjonen fordi den medfører kortere opptjening i forhold til den ordinære pensjonsalderen.

12.3.8 Den skattemessige behandlingen

12.3.8.1 Den obligatoriske pensjonsforsikringen

Arbeidstaker betaler som nevnt 4,7 prosent av sin lønn i pensjonspremie. Arbeidsgiver betaler ca. 20 prosent, slik at summen blir ca. 25 prosent. Premiene er fradragsberettiget, både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Selve opptjeningen av pensjonsrettigheter er skattefri, men på utbetalingstidspunktet blir pensjonene stort sett skattlagt som lønn.

12.3.8.2 Den frivillige forsikringen

Ved den frivillige kollektive forsikringen er premiene fradragsberettiget så lenge pensjonsdekningen ikke blir for høy. Pensjonsalderen må minst være 55 år for å få skattefritak for premien. Pensjonsdekningsgraden kan likeså være høyst 66 prosent av sluttlønnen, som utgjør et gjennomsnitt av de ti siste årslønnene. Sparedelen er i praksis skattefri. Ved pensjonsutbetaling blir pensjonene stort sett inntektsbeskattet på vanlig måte.

Ved den frivillige individuelle forsikringen er også her premien fradragsberettiget så lenge pensjonsdekningen ikke blir for høy. Pensjonsalderen må i så fall være minst 58 år (en alder som foreslås økt til 60 år), og pensjonsnivået må ikke være høyere enn 66 prosent av sluttlønnen. Pensjonene må komme til utbetaling minst fire ganger under en toårsperiode. (En engangsutbetaling gir en annen beskatningsform.) Sparedelen er i praksis skattefri, mens utbetalingene blir inntektsbeskattet.

12.3.9 «Den finske modellen»

I kapittel 22 blir det finske systemet omtalt som en alternativ modell for en overføringsordning, og dette systemet blir der benevnt som «den finske modellen».

Denne modellen baserer seg på et gjennomgående homogent pensjonssystem. Det består riktignok av en rekke pensjonsordninger med hver sin pensjonslov, men disse bygger på et regelverk som langt på vei er felles for alle lovpålagte ordninger.

Når en ansatt slutter i tjeneste hos en arbeidsgiver under en pensjonslov, enten dette er en statlig, kommunal eller privat arbeidsgiver, vil vedkommende person gis rett til en fripolise, det vil si en individuell rettighet for den enkelte. Denne rettigheten blir stående i den pensjonsordningen hvor vedkommende var medlem, sammen med den pensjonsformuen som knytter seg til denne rettigheten. Det foretas således ingen flytting av premiebeløpene og deres avkastning mellom ordningene.

Reguleringen av de oppsatte rettighetene er delvis innbakt i premiesystemet, og delvis i en form av en utjevningsdel i tilfelle uforutsette forhold inntreffer. Dette siste får da preg av en solidaritetstanke. Dette innebærer at hvis en arbeidsgiver går konkurs, dekker de andre arbeidsgiverne opp for utviklingen av fripoliseverdier som knytter seg til en slik arbeidsgiver. (Hvis et forsikringsselskap skulle gå konkurs, skal en slik situasjon etter loven dekkes opp av de øvrige forsikringsselskapene.)

I Norge er det problemer som knytter seg til indekseringen. Det er noe forskjellig reguleringssystem i privat sektor, avhengig av om det dreier seg om en straks løpende pensjon eller en fripolise. Det er ingen særskilt oppdekning fra andres side hvis en arbeidsgiver går konkurs.

Et annet problem man har i Norge, er at offentlig sektor bygger på 30 år som full opptjeningstid, mens privat sektor har det antall år som gjenstår til vedkommende fyller 67 år. I Finland har som nevnt både offentlig og privat sektor 40 år som full opptjeningstid.

En stor fordel med et system hvor pensjonsmidlene ikke flyttes til et ny pensjonsordning, er at pensjonsmidlene, som jo skal dekke livssituasjoner ofte langt fram i tid, kan plasseres meget langsiktig. Dette øker avkastningen, og gir dermed gjennomgående lavere premier, og må ses på som en svært hensiktsmessig ordning.

En annen fordel med den finske løsningen er at man ikke har den norske varianten med samtidig opptjening av en tilleggspensjon i norsk folketrygd og en offentlig tjenestepensjon for samme type inntekt. Norge har et bruttosystem i offentlig sektor, som blant annet innebærer et vanskelig tilgjengelig regelverk som både skal betjenes og kommuniseres, og som innebærer at premien i den offentlige tjenestepensjonen må korrigeres når folketrygdens dekningsgrad endrer seg. Det avkortingssystemet mellom flere pensjonsordninger som man har i Finland, kan ikke sammenliknes med det norske samordningssystemet. Den koordinering/avkortning som finner sted i Finland når flere ordninger gir pensjon som til sammen overstiger maksimum, skjer mellom tjenestepensjonsordningene på en langt enklere måte enn etter det norske samordningssystemet.

12.4 Sverige

12.4.1 En oversikt over framstillingen

I Sverige trådte det i kraft et nytt folketrygdsystem fra 1. januar 1999. Det nye systemet heter «Den nya allmänna pensionen», og det vil gradvis erstatte det «gamle» folketrygdsystemet fra 1962. Dette systemet dannet mønster for det folketrygdsystemet som fins i Norge i dag, ved at det bestod av en folkpension og en ATP-pension (allmänn tilleggspension). Disse ytelsene svarer til henholdsvis grunn- og tilleggspensjonen i den norske folketrygden.

Nedenfor (punkt 12.4.2) skal vi omtale hovedtrekkene i den nye svenske folketrygden. Når det gjelder den «gamle» svenske folketrygden, vil denne bli omtalet helt kort. For en mer utførlig omtale av denne trygden, vises det til NOU 1995: 29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser, kapittel 6.

I tillegg til det svenske folketrygdsystemet fins det et supplerende tjenestepensjonssystem. På samme måte som i Norge er formålet med dette systemet todelt. Dels skal det gi et tillegg til de ytelsene som kommer fra folketrygdsystemet, og dels skal det kompensere for bortfall av inntekter som folketrygdsystemet ikke kompenserer for. Tjenestepensjonssystemet vil bli omtalt i punkt 12.4.3.

Et sentralt begrep i det svenske pensjons- og trygdesystemet er basbeloppet. Dette svarer til grunnbeløpet i den norske folketrygden. I Sverige fins det to grunnbeløp: Et «vanlig» og et forhøyd. Det vanlige grunnbeløpet benyttes når man utmåler pensjonene, og det forhøyde benyttes i forbindelse med opptjening av rettigheter. Fra 1. januar 2000 utgjør det vanlige grunnbeløpet 36 600 SEK, mens det forhøyde utgjør 37 300 SEK.

12.4.2 Grunn- og tilleggspensjonssystemet

12.4.2.1 En oversikt

Den 1. januar 1999 trådte et nytt grunn- og tilleggspensjonssystem i kraft i Sverige: Den nya allmänna pensionen. De første utbetalingene fra det nye systemet vil skje i 2001, og det vil på sikt erstatte det gamle systemet med folkpension og ATP-pension.

Det nye pensjonssystemet gjelder fullt ut for dem som er født i 1954 eller senere, mens det ikke gjelder for dem som er født i 1937 eller tidligere. For disse personene gjelder det gamle systemet med folkpension og ATP-pension.

For personer født i perioden 1938 til og med 1953, gjelder både det nye og det gamle systemet: Disse personene vil få pensjon fra begge systemene.

Det nye svenske pensjonssystemet er basert på medlemmets livsinntekt. Dette står i motsetning til det gamle ATP-systemet (tilleggspensjonssystemet), som var basert på de 15 årene medlemmet hadde størst inntekt i forhold til det svenske grunnbeløpet (basbeloppet).

At det svenske pensjonssystemet er basert på medlemmets livsinntekt, innebærer at all skattbar inntekt som medlemmet har hatt fra fylte 16 år og fram til han eller hun blir pensjonist, teller med ved pensjonsberegningen. Det er gitt egne regler om pensjonsopptjening for personer med omsorg for små barn, studenter og dem som avtjener verneplikten.

Selv om all skattbar inntekt teller med ved pensjonsopptjeningen, er det likevel satt et tak for hvor stor del av inntekten det blir tatt hensyn til: Den delen av årsinntekten som overstiger 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet, blir det sett bort fra. Det er videre satt en nedre grense for hvor stor inntekt medlemmet må ha for at vedkommende skal kunne tjene opp pensjon. Fra og med 1999 er det bestemt at inntekten må overstige 8 700 SEK for at den skal telle med ved pensjonsberegningen.

Det nye svenske folketrygdsystemet er tredelt. Det består av en inkomstpension (inntektspensjon), en premiepension (premiepensjon) og en garantipension (garantipensjon). Inntektspensjonen finansieres ved at de årlige innbetalingene til systemet dekker de årlige utbetalingene. Premiepensjonen er fondsfinansiert, mens garantipensjonen er finansiert av skattemidler.

I punktene nedenfor skal vi omtale de tre delene av det nye svenske folketrygdsystemet. Inntektspensjonen blir omtalt i punkt 12.4.2.2. Premiepensjonen blir omtalt i punkt 12.4.2.3, mens garantipensjonen blir omtalt i punkt 12.4.2.4. Til slutt skal vi i punkt 12.4.2.5 gi en kort omtale av overgangsreglene mellom det nye og det gamle folketrygdsystemet.

Inntektspensjonen og premiepensjonen tjenes opp ved at det hvert år innbetales et beløp til arbeidstakerens framtidige inntektspensjon og premiepensjon. Totalt blir det innbetalt et beløp som svarer til 18,5 prosent av arbeidstakerens lønn. Av dette beløpet betaler arbeidstakeren 5,95 prosent, mens arbeidsgiveren betaler resten.

12.4.2.2 Inntektspensjon

Inntektspensjonen tjenes opp ved at det hvert år betales en pensjonsavgift som svarer til 16 prosent av medlemmets pensjonsgivende lønn (begrenset til 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet) inn til det allmenne pensjonssystemet. Denne innbetalingen svarer til årets opptjente pensjonsrett. Summen av de innbetalingene som er gjort gjennom årene, svarer til medlemmets opptjente pensjonsformue. Formuen blir hvert år regulert i takt med realinntekts- og prisutviklingen i Sverige.

Inntektspensjonen kan tas ut fra fylte 61 år, og kommer til utbetaling så lenge pensjonisten lever. Man kan også vente med å ta ut pensjonen. Det er ikke satt noen grense for når man må ta ut pensjonen. I tillegg til å ta ut hel pensjon, kan man ta ut tre, to eller en firedel av den.

Størrelsen på det årlige pensjonsbeløpet som pensjonisten får rett til, kommer man fram til ved å dividere vedkommendes pensjonsformue med et delingstall. Dette tallet er like stort for kvinner og menn, og det gir uttrykk for den gjennomsnittlige gjenstående levealderen for det aktuelle årskullet. Delingstallet blir lavere jo senere man tar ut pensjonen, og større desto tidligere den tas ut. På den måten blir pensjonen større jo lenger man venter med å ta den ut, og mindre jo tidligere man tar den ut.

Når utbetalingen av pensjonen har startet, blir det årlige pensjonsbeløpet hvert år justert i forhold til realinntektsutviklingen: Hvis realinntekten har økt med mer enn 1,6 prosent, blir pensjonsbeløpet justert opp med det overskytende. Dersom realinntekten har økt med mindre, blir pensjonsbeløpet justert ned med det manglende. I tillegg blir pensjonsbeløpet justert i takt med prisutviklingen.

12.4.2.3 Premiepensjon

Premiepensjonen tjenes opp på samme måte som inntektspensjonen. Det vil si at også denne pensjonen er basert på medlemmets livsinntekt, og at det hvert år settes av en viss del av medlemmets lønn til pensjonsformål. Ordningen med premiepensjon administreres av Premiepensionsmyndigheten.

Premiepensjonen er utformet som et fondsforsikringssystem. Pengene spares i et eller flere verdipapirfond, og det er arbeidstakeren som bestemmer hvor pengene skal plasseres. Det er adgang til å flytte pengene mellom forskjellige fonds for dem som ønsker det.

Premiepensjonen tjenes opp ved at det hvert år betales inn 2,5 prosent av medlemmets pensjonsgivende inntekt til Premiepensionsmyndigheten. Denne ordningen overfører deretter pengene til det fondet som arbeidstakeren velger. Den pensjonsgivende lønnen fastsettes på samme måte som ved inntektspensjonen. Det er det samme taket for hvor mye man kan ta hensyn til av arbeidstakerens pensjonsgivende inntekt (7,5 ganger det forhøyde basbeloppet).

På samme måte som for inntektspensjonen kan man ta ut premiepensjonen fra fylte 61 år. I tillegg til å ta ut hele pensjonen, kan man ta ut tre, to eller en firedel av den. Utbetalingen av ytelsen er på samme måte som for inntektspensjonen en ytelse som kommer til utbetaling så lenge pensjonisten lever.

Pensjonens størrelse er avhengig av størrelsen på den oppsparte kapitalen. Videre er den avhengig av den avkastningen som er oppnådd på midlene, og lengden av den tiden pensjonen ønskes tatt ut over.

Dersom medlemmet har premiepensjonen plassert i fonds når han eller hun begynner å ta ut pensjonen, vil pensjonsutbetalingene varierer i takt med endringene i vedkommendes fondsverdier. Den som ønsker det, kan derfor selge sine fondsandeler ved pensjonering, og i stedet kjøpe en vanlig livrenteforsikring. På den måten kan vedkommende sikres et garantert månedsbeløp.

12.4.2.4 Garantipensjon

Garantipensjon gis til dem som ikke mottar inntekts- og premiepensjon, eller som mottar lave slike pensjoner.

Full garantipensjon for en enslig pensjonist utgjør 2,13 ganger basbeloppet. Er vedkommende gift, utgjør den fulle garantipensjonen 1,90 ganger basbeloppet.

For rett til full garantipensjon kreves det at pensjonisten har vært medlem i den svenske folketrygden i minst 40 år. Dersom han eller hun har kortere medlemstid, får vedkommende en garantipensjon som utgjør så mange 40-deler som han eller hun har medlemsår.

Dersom pensjonisten har en lav inntekts- og premiepensjon, kan han eller hun i tillegg til disse pensjonene få utbetalt den delen av garantipensjonen som svarer til differansen mellom garantipensjonen og vedkommendes inntekts- og premiepensjon. Dette gjelder likevel bare dersom vedkommendes inntekts- og premiepensjon er mindre enn 3,07 ganger basbeloppet for en enslig pensjonist og mindre enn 2,72 ganger basbeloppet for en gift pensjonist. I motsatt fall gis det ikke noe tillegg til inntekts- og premiepensjonen.

Garantipensjonen kan tas ut tidligst fra fylte 65 år. I tillegg til å ta ut hele pensjonen, kan pensjonisten ta ut tre, to eller en firedel av den. Pensjonen er skattepliktig, og justeres i takt med konsumprisindeksen.

12.4.2.5 Overgangsregler

Som nevnt i punkt 12.4.2.1, gjelder det «gamle» folketrygdsystemet med folkpension og ATP-pension fullt ut for personer som er født i 1937 eller tidligere. Disse personene vil derfor få all sin pensjon fra det gamle systemet.

Personer som er født i perioden 1938 til og med 1953, vil som nevnt få pensjon både fra det nye og det gamle folketrygdsystemet. Fordelingen av ytelsene fra gammelt og nytt system for disse personene skjer slik: En person som er født i 1938, vil få 16/20 fra det gamle systemet og 4/20 fra det nye systemet. Er vedkommende født i 1939, vil han få 15/20 fra det gamle systemet og 5/20 fra det nye systemet, og så videre.

Når det gjelder beregningen av ytelsene fra det gamle folketrygdsystemet (folkpensionen og ATP-pensionen), skjer denne beregningen kort fortalt på samme måte som beregningen av grunn- og tilleggspensjonen i den norske folketrygden. Det vises derfor til punkt 4.2, hvor det er gjort nærmere rede for dette. Her skal likevel følgende særtrekk kort nevnes:

Full folkpension utgjør enten 96 prosent (enslig pensjonist) eller 78,5 prosent (gift pensjonist) av basbeloppet. Fulle ytelser gis etter 40 års botid i Sverige, eller etter 30 år med opptjening av ATP-poeng.

For ATP-pensionens vedkommende er det slik at det høyeste pensjonspoenget (ATP-poeng) som kan tjenes opp i et år, er 6,5. Videre utgjør sluttpoengtallet gjennomsnittet av de 15 største ATP-poengene pensjonssøkeren har tjent opp. Pensjonsprosenten er 60, og det kreves 30 år med ATP-poeng for rett til full pensjon.

Ytelsene fra det gamle folketrygdsystemet kommer i utgangspunktet til utbetaling fra fylte 65 år. Det er imidlertid adgang til å ta dem ut fra fylte 61 år.

12.4.3 Tjenestepensjonssystemet

12.4.3.1 En oversikt

Det svenske tjenestepensjonssystemet kan deles i fire sektorer: Stat, kommune, privatansatte tjenestemenn og privatansatte arbeidstakere innenfor LO-området.

I punktene 12.4.3.2 til 12.4.3.5 skal vi gjøre rede for hovedtrekkene i tjenestepensjonssystemene innenfor hver av de fire sektorene. Et særtrekk ved disse systemene er at de alle er regulert i tariffavtaler. Dette står i motsetning til det norske systemet, hvor ordningene – med unntak av kommunal sektor – enten er regulert i lov eller i avtaler inngått for den enkelte virksomhet.

I Norge er tjenestepensjonsordningene i hovedsak bygd opp som ytelsesbaserte ordninger, det vil si ordninger som definerer ytelsene fra ordningen for eksempel som en viss prosent av medlemmets lønn.

Dette står i motsetning til de svenske tjenestepensjonsordningene, hvor man i stor grad har gått over til å utforme ordningene som innskuddsordninger. Det vi si ordninger som definerer ytelsen fra ordningen som et produkt av den kapitalen som er spart opp, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden pensjonen ønskes tatt ut over. Selv i de sektorene hvor «hovedpensjonen» er ytelsesbasert, er det vanlig at den er kombinert med en innskuddsbasert pensjon.

Ved framstillingen av tjenestepensjonssystemene i de forskjellige avtaleområdene i Sverige, er det viktig å være klar over at det i den enkelte sektoren ikke er slik at det bare fins én tariffavtale om pensjon. Det typiske er at det fins en rekke forskjellige avtaler om pensjon innenfor den enkelte sektor. I framstillingen nedenfor har vi sett bort fra dette, og konsentrert oss om den man kan kalle «hovedavtalen» i den enkelte sektor.

Et annet viktig moment ved framstillingen nedenfor, er at de fleste avtalene som blir omtalt, er relativt nye. Dette skyldes at de gamle avtalene måtte endres som følge av den omleggingen som fant sted i folketrygdsystemet. Det er derfor viktig å være klar over at det «under» de avtalene som omtales, fins «gamle» avtaler som arbeidstakerne også kan ha rettigheter etter. Disse gamle avtalene vil ikke bli omtalt nedenfor.

På samme måte som i Norge er det vanlig at svenske arbeidstakere skifter arbeidsgiver og dermed pensjonsordning i løpet av sitt yrkesliv. I punkt 12.4.3.6 skal vi kort omtale de pensjonsmessige konsekvensene av å skifte fra en tjenestepensjonsordning til en annen.

12.4.3.2 Statlig sektor

Tjenestepensjonssystemet til ansatte i staten er regulert i avtalen «PA–91 Tjänstepension» (PensionsAvtal–91). Det omfatter ca. 250 000 statsansatte.

Pensjonssystemet gir to typer alderspensjon: En hovedpensjon og en supplerende pensjon. Hovedpensjonen er ytelsesbasert, mens den supplerende pensjonen er innskuddsbasert. Den ytelsesbaserte pensjonen er utligningsfinansiert, mens den innskuddsbaserte pensjonen er fondsfinansiert.

Hovedpensjonen – den ytelsesbaserte pensjonen – beregnes ut fra medlemmets gjennomsnittslønn de fem siste årene før det året vedkommende tar ut pensjon (pensjonsgrunnlaget), oppjustert til pengeverdien i året før avgangsåret.

Full pensjon utgjør 10 prosent for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mindre enn 7,5 ganger basbeloppet, 65 prosent for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 7,5 og 20 ganger basbeloppet, og 32,5 prosent for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 20 og 30 ganger basbeloppet. Den delen av pensjonsgrunnlaget som overstiger 30 ganger basbeloppet, gis det ingen pensjon for.

Full pensjon gis til dem som har vært medlem i pensjonsordningen i 360 måneder etter at han eller hun har fylt 28 år. Er opptjeningstiden i ordningen kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 360-deler av full pensjon som vedkommende har opptjeningsmåneder.

Pensjonsalderen er 65 år. Man kan også ta ut pensjonen fra fylte 60 år, eller man kan vente med å ta den ut til fylte 70 år. Dersom pensjonen tas ut før pensjonsalderen, får vedkommende en varig redusert ytelse, mens et utsatt uttak av pensjonen gir en varig økt ytelse. Ytelsene gis så lenge pensjonisten lever.

Den supplerende pensjonen– den innskuddsbaserte pensjonen – kalles Kåpan (den kompletterende pensjon). Den tjenes opp ved at arbeidsgiveren hvert år betaler inn en pensjonspremie på 1,5 prosent av medlemmets pensjonsgivende lønn. Pensjonen kommer til utbetaling samtidig med hovedpensjonen. Størrelsen på den er avhengig av størrelsen på de oppsparte midlene. Størrelsen er videre avhengig av den avkastningen som er oppnådd på midlene, og hvor mange år arbeidstakeren ønsker å ta ut pensjonen over.

12.4.3.3 Kommunal sektor

Pensjonssystemet til ansatte i kommunal sektor er regulert i avtalen PFA–98 (Pensions- och försäkringsavtal 98). Det omfatter ca. 682 000 kommuneansatte og ca. 256 000 landstingsansatte.

Systemet gir to typer alderspensjon: En hovedpensjon og en supplerende pensjon. Hovedpensjonen er innskuddsbasert, mens den supplerende pensjonen er ytelsesbasert.

Hovedpensjonen – den innskuddsbaserte pensjonen – består av en generell del og en individuell del. Den generelle delen kan tas ut fra fylte 61 år, mens den individuelle delen kan tas ut fra fylte 55 år. Etter 30 års medlemstid i det kommunale pensjonssystemet er nivået på de to delene ment å gi medlemmet et tillegg til pensjonen fra folketrygdsystemet på mellom 10 og 20 prosent av vedkommendes pensjonsgivende lønn.

Oppsparingen av hovedpensjonen skjer ved at arbeidsgiver hvert år etter medlemmets fylte 28 år setter av en pensjonsavgift til medlemmets framtidige alderspensjon. Avgiften beregnes ut fra medlemmets skattepliktige lønn, og varierer alt etter som vedkommendes lønn er over eller under 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet. Den varierer videre etter hvilket avtaleområde i kommunesektoren vedkommende hører inn under.

For inntekt under 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet utgjør avgiften til den generelle delen mellom 2,4 og 3,5 prosent av medlemmets pensjonsgivende lønn, mens den utgjør mellom 1,1 og 1,0 prosent av lønnen til den individuelle delen. For inntekter over 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet utgjør avgiften til den generelle delen mellom 0 og 1,1 prosent av medlemmets pensjonsgivende lønn, mens den utgjør mellom 1,1 og 1,0 prosent av lønnen til den individuelle delen.

Oppsparingen til den generelle delen av hovedpensjonen skjer etter et utligningssystem. For den pensjonskapitalen som arbeidsgiveren «låner» av arbeidstakeren, betaler han en rente som er lik renten på statsobligasjoner.

Når arbeidstakeren ønsker å ta ut pensjonen, beregnes den årlige pensjonen ut fra summen av de oppsparte midlene, den avkastningen som statsobligasjonsrenten har gitt og forventet gjenstående levealder for vedkommende. Deretter knyttes det årlige pensjonsbeløpet til basbeloppet, og reguleres i takt med dette.

Oppsparingen til den individuelle delen av hovedpensjonen skjer ved at den årlige pensjonsavgiften plasseres i fonds. Det er arbeidstakeren selv som velger hvilket fond han eller hun vil plassere pengene i. Pensjonens størrelse blir så avhengig av størrelsen på den kapitalen som er spart opp, den avkastningen som er oppnådd på midlene og forventet gjenstående levealder for vedkommende.

Den supplerende pensjonen er ytelsesbasert, og gis til dem som har en årlig inntekt som overstiger 7,5 ganger det forhøyde basbeloppet. Pensjonen beregnes ut fra gjennomsnittet av vedkommendes lønn de siste sju årene før pensjonering, oppjustert til nivået på pensjoneringstidspunktet og lengden på medlemstiden i ordningen.

Full pensjon gir en dekning på 62,5 prosent for den delen av den gjennomsnittlige lønnen som er mellom 7,5 og 20 ganger basbeloppet, og 31,25 prosent for den delen av den gjennomsnittlige lønnen som er mellom 20 og 30 ganger basbeloppet. Den delen av den gjennomsnittlige lønnen som er større enn 30 ganger basbeloppet, gis det ingen pensjon for.

Full pensjon gis etter 30 års opptjeningstid. Er opptjeningstiden kortere, skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som arbeidstakeren har opptjeningsår.

Pensjonsalderen for den supplerende pensjonen er 65 år, men den kan tas ut fra fylte 61 år. Et slik tidliguttak av pensjonen gir en varig redusert ytelse.

12.4.3.4 Privatansatte tjenestemenn

Pensjonssystemet til tjenestemenn i privat sektor er regulert i avtalen «Industriens och handelns tilläggspension för tjänstemän». Systemet omfatter rundt 600 000 privatansette tjenestemenn.

Pensjonssystemet gir to typer alderspensjon. En hovedpensjon og en supplerende pensjon. Hovedpensjonen er ytelsesbasert, mens den supplerende pensjonen er innskuddsbasert. Begge typer pensjon kan tas ut fra fylte 55 år, og opptjeningen av dem starter når arbeidstakeren fyller 28 år.

Hovedpensjonen kalles ITP, som står for «Industriens och handelns tilläggspension för tjänstemän». Ved full opptjeningstid gir den en pensjonsdekning på 10 prosent for inntekt opp til 7,5 ganger basbeloppet, 65 prosent for inntekt mellom 7,5 og 20 ganger basbeloppet og 32,5 prosent for inntekt mellom 20 og 30 ganger basbeloppet. Det gis ikke pensjon for inntekt som overstiger 30 ganger basbeloppet.

Full pensjon gis etter en opptjeningstid på 30 år. Ved kortere opptjeningstid skal pensjonen utgjøre så mange 30-deler av full pensjon som vedkommende har opptjeningsår.

Den supplerende pensjonen kalles ITPK, som står for «Industriens och handelns tilläggspension för tjänstemän – kompletterande». Den tjenes opp ved at arbeidsgiver hvert år betaler en pensjonsavgift på to prosent av arbeidstakerens lønn til det pensjonsfondet som arbeidstakeren velger at pengene skal plasseres i.

Størrelsen på den årlige pensjonen er avhengig av den kapitalen som er spart opp, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden pensjonen ønskes tatt ut over. Ved uttak av pensjonen over en periode på fem år er det antatt at den vil gi en dekning på ti prosent av arbeidstakernes pensjonsgivende lønn.

ITP-pensjonene kan sikres på tre måter: For det første gjennom pensjonsforsikring i SPP (Svenska Personalpensionskassan), for det andre ved å etablere en pensjonsstiftelse (dette kan sammenlignes med en pensjonskasse), eller for det tredje gjennom avsetning av opptjente rettigheter i foretakets eget regnskap.

Dersom det tredje alternativet velges (avsetninger i foretakets eget regnskap), kreves det at foretaket tegner en kredittforsikring i FPG (Forsikringsselskapet Pensionsgaranti), slik at arbeidstakernes pensjonsrettigheter er sikret mot konkurs. Medlemsforetakene betaler en årlig avgift for garantien, og har til gjengjeld den fordelen at penjonsfondene kan benyttes i finansieringen av foretaket. Per 1. januar 2000 utgjør den årlige avgiften for en kredittforsikring i FPG 0,2 prosent av pensjonsbeløpet.

Svensk næringsliv har i stor utstrekning benyttet seg av alternativet med en kredittforsikring.

12.4.3.5 Privatansatte arbeidstakere innenfor LO-området

Tjenestepensjonssystemet til privatansatte arbeidstakere innenfor det svenske LO-området er regulert i avtalen «Avtalspension SAF-LO». Systemet omfatter om lag en million arbeidstakere.

Pensjonssystemet er fullt ut premiebestemt. Siktemålet med ytelsene fra systemet er at de sammen med ytelsene fra folketrygdsystemet skal gi pensjonisten en alderspensjon på om lag 60 prosent av vedkommendes gjennomsnittslønn. Forutsetningen for at dette målet skal nås, er at vedkommende tar ut pensjon ved fylte 65 år, og har 40 års opptjeningstid i systemet.

Opptjeningen skjer ved at arbeidsgiveren fra arbeidstakerens fylte 22 år hvert år betaler inn en pensjonsavgift på 3,5 prosent av vedkommendes lønn. Pengene plasseres i det pensjonsfondet som arbeidstakeren selv velger.

Størrelsen på den årlige pensjonen er avhengig av størrelsen på den oppsparte kapitalen, den avkastningen som er oppnådd på midlene og lengden på den tiden arbeidstakeren ønsker at pensjonen skal betales ut over.

Pensjonen kan tas ut tidligst fra fylte 55 år. Den kommer i utgangspunktet til utbetaling så lenge arbeidstakeren lever, men det er adgang til å bestemme at den i stedet skal komme til utbetaling i fem eller ti år.

12.4.3.6 Pensjonsmessige konsekvenser av å skifte tjenestepensjonsordning

Det fins ikke noe system om overføring av opptjeningstid fra en tjenestepensjonsordning til en annen slik ordning i det svenske tjenestepensjonssystemet. Når en person slutter i en stilling som gir rett til medlemskap i en tjenestepensjonsordning, får vedkommende i stedet på visse vilkår rett til en oppsatt pensjonsrett/fripolise.

Den pensjonsformuen som vedkommende har tjent opp på sluttidspunktet, blir stående i pensjonsordningen, og blir regulert i samsvar med det som er bestemt i ordningens regelverk. Ytelsen kommer til utbetaling fra pensjonsordningens pensjonsalder. Systemet er dermed likt det systemet som gjelder for norske tjenestepensjonsordninger som står utenfor Overføringsavtalen.

12.5 Nordisk konvensjon om samordning av statlig tjenestepensjon

12.5.1 Gjeldende konvensjon

Den nordiske Overføringsavtalen er fra februar 1973. Den ble inngått mellom Danmark, Finland, Sverige og Norge i en tid da de nordiske landene hadde bruttosystemer for sine statlige tjenestepensjonsordninger. Det siste land utbetaler pensjonen for den samlede statlige tjenestetiden i de nordiske landene. Det skjer ingen overføring av oppsparte midler mellom landene. Formålet med avtalen er å lette mulighetene for utveksling av tjenestemenn i Norden. Konvensjonen er tuftet på forutsetningen om godt naboskap.

De økonomiske resultatene av denne ordningen kan bli ganske overraskende. Etter at Danmark og Sverige er gått over til et nettosystem, ser man dette enda klarere enn tidligere. Et eksempel kan vise dette:

I Sverige har man hatt en svært god folkepensjon etter lov av 1962, se punkt 12.4, som gir en ATP (tilleggspensjon) som i prinsippet tilsvarer 60 prosent av pensjonsgivende inntekt i pensjon. Opptjeningstiden er 30 år. I Danmark har man en folkepensjon som ikke er inntektsavhengig. Den gir samme ytelse til alle. Den statlige tjenestepensjonen kompenserer for dette. I Danmark har man et samlet pensjonsnivå omtrent som i Norge.

Hvis man etter 30 års tjeneste i Sverige flytter til Danmark, og avslutter yrkeskarrieren som dansk statstjenestemann, får man dansk folkepensjon og tjenestepensjon, men i tillegg den opptjente ATP fra Sverige fra det tidspunkt rett til denne ytelsen inntrer (65 år).

Samlet pensjon før skatt blir som regel høyere enn tidligere lønn, siden den svenske ATP kan utgjøre inntil 60 prosent av inntekt over grunnbeløpet (basbeloppet).

12.5.2 Forslag til ny nordisk konvensjon

Det foreligger et forslag til en ny nordisk konvensjon basert på prinsippene i forordning 1408/71. Det er ikke behandlet på forpliktende nivå. Forslaget går et par skritt lenger enn 1408/71. Man har «en felles målsetting om at overgang fra tilsetting med statlig pensjonsrett i et av de nordiske land til slik tilsetting i annet nordisk land ikke skal hindres av pensjonsmessige grunner». Ut fra dette vil man ivareta enkelte hensyn ved overgang fra statlig tjeneste i et land, til slik tjeneste i et annet nordisk land.

Når rett til alders- eller etterlattepensjon inntrer i det landet tjenestemannen er ansatt, skal den pensjonsberettigede kunne motta samtlige opptjente ytelser fra pensjoneringstidspunktet, dersom arbeidstakeren ønsker det.

Dette innebærer at man fra Norge må utbetale tjenestepensjonen hvis arbeidstakeren skulle få rett til å fratre med straks løpende pensjon fra et annet nordisk land, for eksempel ved fylte 60 år.

Det er på dette punktet avtalen går lengre enn EU’s koordineringsregler. En person som har siste tjenesteforhold i Sverige, vil etter forslaget for eksempel kunne ta ut sin norske tjenestepensjon når han senest ved 65 års alder fratrer med svensk alderspensjon. Alternativet hadde vært at man måtte vente til 67 år, da retten til oppsatt alderspensjon inntrer. Reglene om felles pensjonstidspunkt skal bidra til økt mobilitet i statlig tjeneste i Norden.

12.6 EØS-området

12.6.1 Innledning

Hvert land har sine egne regler og sitt eget ytelsesnivå. Alderspensjonen kommer også til utbetaling til ulik tid gjennom de ulike reglene som gjelder for pensjonsalder og aldersgrenser i de forskjellige landene.

EØS-reglene om trygd og pensjon har koordinering som siktemål. Det stilles ingen krav om harmonisering av regelverkene i de ulike landene. Overføringsavtalen representerer et motstykke; en felles beregning og utbetaling krever at pensjonsreglene i stat og kommune er harmoniserte.

Dette gjelder desto mer når man i en del land, blant dem Norge, har rett til to forskjellige pensjoner som er omfattet av koordineringsreglene, en som gjelder for alle som er bosatt i landet, og en som er knyttet til arbeidsforholdet med rett til medlemskap i en lovfestet offentlig tjenestepensjonsordning.

Problemstillingene som gjelder statlige og kommunale pensjonsordninger, vil ofte være sammenfallende, men det er ulikheter. For statstjenestemenn gjelder at man ved å tjenestegjøre i annet europeisk land vil kunne få sine norske tjenestepensjonsrettigheter regulert etter regler på tre nivåer: nasjonale regler, nordiske regler i medhold av Nordisk konvensjon (1973), som er under avvikling og EU’s regelverk, særlig Rådsforordning 1408/71. Bestemmelsene om beregning av pensjon er gitt i forordningens kapittel 46.

Forordning 1408/71 bestemte tidligere i artikkel 2 nr. 3 at den bare får anvendelse for offentlige tjenestemenn i den utstrekning tjenestemennene er omfattet av den alminnelige trygdelovgivningen («en medlemsstats lovgivning som denne forordning får anvendelse på»).

De norske lovfestede tjenestepensjonsordninger som er omfattet av EU’s koordineringsregler, er såkalte bruttoordninger. Det er ordninger som kan komme til utbetaling alene med inntil 66 prosent pensjonsdekning, men som stort sett vil gi supplerende ytelser til folketrygden. Systemet med bruttoordninger er oppstått etter en historisk utvikling hvor staten gav tjenestepensjon til sine ansatte før man fikk alminnelige lovfestede trygdeordninger i Norge. Pensjonsformelen er i sin enkleste form: pensjonsgrunnlag x 66 % x tjenestetid/30

Er tjenestetiden redusert, det vil si lavere enn 30 år, avkortes også fradraget.

I lov om Statens Pensjonskasse av 1917 var det tatt inn et forbehold om at pensjonene kunne nedsettes hvis det senere ble opprettet en alminnelig folketrygd. Dette forbeholdet kom til anvendelse fra 1. juli 1959 i forbindelse med innføringen av en alderstrygd som ikke var behovsprøvd. Samtidig ble reglene om innbyrdes koordinering av ytelsene fra alderstrygden, personskadetrygdene og Statens Pensjonskasse samlet i en lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Forordning 1408/71 kan komme til anvendelse både på folketrygdens og på lovfestede tjenestepensjonsordningers ytelser.

12.6.2 Oversikt over EU’s koordineringsregler

12.6.2.1 Innledning

EF-traktatens artikkel 48 inneholder bestemmelser om arbeidskraftens frie bevegelse. I St.prp. nr. 100 for 1991-92 Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske fellesskapsområde (EØS), punkt 10.6.5 «Virkninger for ulike typer arbeidskraft», er det uttalt:

«De undersøkelser som er gjennomført for enkelte faggrupper tyder på at det i dag hovedsakelig er muligheten for å få arbeid, eventuelt bedre betalt jobb, som er den viktigste faktoren for dem som bestemmer seg for å flytte til et annet land. Med frihet til å søke arbeid hvor en ønsker, vil det dermed være etterspørselen etter arbeidskraft som i større grad styrer flyttingene mellom land...»

Arbeidskraftens frie bevegelse forutsetter i henhold til artikkel 48 nr. 2 avskaffelse av en hver forskjellsbehandling begrunnet i nasjonalitet. I henhold til traktatens artikkel 48 nr. 4 gjelder bestemmelsene i artikkelen ved ansettelse i offentlig administrasjon.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 er hjemlet i EU-traktatens artikkel 51 og inkorporert i norsk rett ved forskrift 25. april 1997 nr. 384.

12.6.2.2 Offentlige tjenestemenn

Særlige ordninger for «offentlige tjenestemenn og likestilt personell» har tidligere vært unntatt fra forordningens anvendelsesområde. Med virkning fra 25. oktober 1998 er forordning 1408/71 utvidet til å omfatte også offentlige tjenestemenn. Vedtaket er et kompromiss som lar det være opp til det enkelte land i hvilken utstrekning det skal tas hensyn til tjeneste i andre land. Det tas hensyn til opptjeningsperioder i tilsvarende ordninger. Dette ville innebære at Statens Pensjonskasse koordinerer sine ytelser med andre lands pensjonsordninger for offentlige tjenestemenn.

Det behøver ikke tas hensyn til rettigheter i alminnelige sosiale trygdeordninger. Problemstillingen er at det ikke vil oppfattes som rimelig om for eksempel en dansk arbeidstaker med privat yrkesbakgrunn, etter tilsetting i norsk statstjeneste skulle få bedre rettigheter i Statens Pensjonskasse enn en norsk arbeidstaker med samme yrkesbakgrunn.

Forordningen vil også kunne anvendes for noen andre lovfestede pensjonsordninger, herunder pensjonsordningene for stortingsrepresentanter og statsråder. Av ordninger som er omfattet av Overføringsavtalen er det, i tillegg til Statens Pensjonskasse, pensjonsordningene for sykepleiere og for apoteketaten som kan få sine ytelser regulert gjennom forordningen.

Reglene vil ikke komme til anvendelse for de tariffestede kommunale pensjonsordningene i avtalesystemet, herunder Felles kommunal pensjonsordning i KLP. Indirekte kan de likevel få en viss betydning, siden avtalen krever harmoniserte regler.

12.6.2.3 Fire grunnprinsipper

Bestemmelsene i forordning 1408/71 bygger på fire hovedprinsipper:

1. Forordningens artikkel 3 fastslår at personer som er omfattet, skal behandles likt - uavhengig av nasjonalitet. Det vil si at andre lands borgere skal ha de samme rettigheter som medlemsstatens borgere (likebehandlingsprinsippet).

2. Sammenleggingsprinsippet følger av artikkel 48. I artikkel 48 nr. 1 fastsettes det en minste opptjeningstid (trygdetid eller botid) på ett år. Denne minstegrensen er av betydning for om minstekravet til opptjeningstid er oppfylt. Er tjenesten i et land kortere enn ett år, behøver pensjonsordningen ikke utbetale noen ytelse.

   Ved en anvendelse av prinsippet på lovfestede tjenestepensjonsordninger vil den pensjonsgivende tjenestetiden være avgjørende, jf. for eksempel lov om Statens Pensjonskasse §§ 19 og 20. Tjenestetiden har imidlertid to funksjoner som må holdes fra hverandre:

   «kvalifikasjon»; den kan være av betydning for selve retten til en ytelse, og

   «utmåling»; den kan være av betydning for ytelsens størrelse.

   Det er i første relasjon det skal medregnes tid fra et annet land. Pensjon fra Statens Pensjonskasse kan altså ytes til en person som har ett års tjenestetid fra Norge, ett fra Belgia og ett fra Italia.

   Ved utmålingen av pensjonen tas det bare hensyn til tjenestetid i et annet land når det foreligger perioder som ellers ikke ville være pensjonsgivende noe sted. Størrelsen på ytelsen blir fullt ut regulert i den nasjonale lovgivningen.

3. Pro rata-prinsippet fastslår at pensjonene fra de forskjellige medlemslandene skal stå i forhold til den opptjeningstiden arbeidstakeren har hatt i det enkelte land. Regler om dette er gitt i forordnng 1408/71 i artikkel 46 nr. 2.

   Det er gitt fordelingsregler hvoretter det først fastsettes et teoretisk beløp .All opptjeningstid i EU regnes da som pensjonsgivende. Deretter multipliseres dette teoretiske beløpet med faktisk opptjeningstid i medlemslandet og divideres med all opptjeningstid. Dette regnestykket gir den pensjonen arbeidstakeren minst har rett til. Disse reglene vil i begrenset grad komme til anvendelse i Norge. Årsaken til dette er at våre nasjonale regler i alminnelighet vil gi like godt eller bedre resultat, se også forordningens artikkel 46 nr. 3. Det følger av denne bestemmelse og artikkel 46 nr. 1 at når en person har rett til pensjon både etter nasjonal lovgivning og EØS-reglene, skal pensjonen beregnes etter de reglene som gir den høyeste ytelsen.

4. Eksportabilitetsprinsippet fastslår, når det gjelder kontantytelser, at et beløp som tilsvarer den pensjonen som er tjent opp, skal sendes til pensjonisten i det medlemslandet vedkommende bor. Prinsippet følger av EØS-avtalen artikkel 29 bokstav a.

For ytelser til barn er det Rådsforordning 1408/71 kapittel 8, og Rådsforordning 574/72 kapittel 8 som regulerer utbetalingen. Her har utgangspunktet vært at siste bostedsland står for den samlede utbetalingen av ytelser.

12.6.2.4 Rett til alderspensjon etter 85-årsregelen

Lov om Statens Pensjonskasse bestemmer i § 21 andre ledd at man kan ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen når alder og tjenestetid til sammen utgjør minst 85 år. Regelen er bare av betydning for visse grupper tjenestemenn med lave aldersgrenser, for eksempel i politiet og forsvaret. Det vil følge av prinsippet i artikkel 45 nr. 1 at man ved avgjørelsen av om 85-årskravet er oppfylt, skal legge til tjenesteperioder av tilsvarende art i andre land.

12.6.3 Området for anvendelse av forordning 1408/71 på norske offentlige tjenestepensjonsordninger

12.6.3.1 Lovfestede pensjonsordninger for bestemte yrkesgrupper

Norge har hittil meddelt at følgende lovfestede tjenestepensjonsordninger går inn under forordningens anvendelsesområde:

• Pensjonsordningen for sykepleiere

• Pensjonstrygden for sjømenn

• Pensjonstrygden for fiskere

• Pensjonstrygden for skogsarbeidere (opphevet).

Det er all grunn til å vurdere en utvidelse av denne listen til også å omfatte Pensjonsordningen for apoteketaten (lov 26. juni 1953 nr. 11), som er en lovfestet pensjonsordning for alle ansatte i apotek med videre. Selv om ordningen ikke uttrykkelig er profesjonsbasert, blir den i praksis i høy grad det.

12.6.3.2 Statens Pensjonskasse

Statens Pensjonskasse (lov 28. juli 1949 nr. 26) forsikrer i det vesentlige tjenestemenn ansatt i stat og kommuner. Pensjonskassen har imidlertid også medlemmer utenfor offentlig sektor. Det gjelder;

• private undervisningsinstitusjoner,

• statsaksjeselskaper

• tidligere statlig virksomhet som de senere årene er skilt ut i statsforetak eller andre selskapsformer

• virksomheter innenfor forskningssektoren

• humanitært og kristelig bistandsarbeid.

Enkelte statsforetak, NSB BA og Posten BA, kan sies å ligge i en gråsone i forhold til om virksomheten skal ses på som offentlig. Ansatte i NSB og Posten er tjenestemenn, men de to selskapene er selvstendige rettssubjekter. Virksomhetene ivaretar til dels samfunnsoppgaver av offentlig art, men primært driver de forretningsvirksomhet.

12.6.3.3 Tariffestede pensjoner

Tariffestede pensjonsordninger er ikke omfattet av koordingeringsreglene i forordning 1408/71. De kommunale tariffestede tjenestepensjonsordninger, først og fremst Felles kommunal pensjonsordning i KLP, er omfattet av lovregulering gjennom samordningsloven. Dette rokker ikke ved at de faller utenfor området for 1408/71.

I denne gruppen kommer også de selvstendige kommunale pensjonskasser, blant annet for Oslo kommune, og kommuner som har sin pensjonsforsikring i private forsikringsselskaper. For de sist nevnte gjelder at det er kommunen som har ansvaret for ytelsene fra den offentlige tjenestepensjonsordningen (vedtektene), mens forpliktelsen er gjenforsikret i en forsikringsavtale med forsikringsselskapet.

Medlemmer av offentlige tjenestepensjonsordninger har som regel rett til tjenestepensjon først fra fylte 67 år. Allerede fra 62 år kan de fratre med avtalefestet pensjon (AFP ). Dette er en tariffestet ytelse som også ligger utenfor området for forordning 1408/71. Etter forordning 1408/71 artikkel 1 bokstav j punkt i, kan Norge velge å oppheve denne begrensningen når den lovfestede pensjonsordningen er omfattet av forordningen.

Det kunne i så fall være nærliggende å gjøre dette for AFP etter fylte 65 år. Denne ytelsen beregnes og utbetales i hovedsak som en tjenestepensjon. AFP etter 65 år er omfattet av den nasjonale Overføringsavtalen.

12.6.4 Forholdet mellom europeisk koordinering og norsk samordning

Det er flere likhetspunkter, men enda flere forskjeller mellom koordineringsreglene i 1408/71 og reglene i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

12.6.4.1 Sammenlegging av tjenestetid for å kvalifisere til rett til pensjon

Formålet med EF’s koordineringsregler er først og fremst å motvirke diskriminering av arbeidstakere som flytter mellom medlemslandene, og deres etterlatte.

Samordningsloven har en regel som har et tilsvarende formål. I § 6 er det bestemt at en person som ikke oppfyller kravene til minste pensjonsgivende tjenestetid, likevel skal ha rett til alderspensjon på visse vilkår hvis man har vært medlem av en annen tjenestepensjonsordning som er omfattet av loven.

12.6.4.2 Begrensning av samlet pensjon

Samordningslovens formål er primært å gi regler som begrenser de samlede ytelsene fra flere pensjonsordninger. Loven ble innført samtidig med at man fra 1. januar 1959 fikk en alminnelig ikke behovsprøvd alderstrygd - en alderstrygd som ble utbetalt til alle på like vilkår. Til pensjonister som samtidig mottok tjenestepensjon og personskadetrygd, ble det da nødvendig å redusere (samordne) disse pensjonene for at det samlede pensjonsnivået ikke skulle stige.

Forordning 1408/71 setter ikke noen slik form for begrensning på de samlede ytelsene som kommer til utbetaling fra flere pensjonsordninger.

12.6.4.3 Hvilke ordninger som er omfattet

Samordningsloven regulerer forholdene innenfor et område som, til tross for sin kompleksitet, er klart definert. Man kjenner til en hver tid hvilke pensjonsordninger som er omfattet av lovens regler, og har mulighet for konkret å få oversikt over konsekvensene av samordningslovens regler.

På europeisk nivå har man hatt den samme ambisjon. Hvert medlemsland skal gi en oversikt over hvilke pensjonsordninger som er omfattet av forordningen.

12.6.4.4 Betydningen av at rettighetene er tjent opp og utbetales samtidig

De nasjonale samordningsreglene regulerer primært forholdet mellom ytelser som er tjent opp til samme tid. I lov om Statens Pensjonskasse § 6 er det satt som vilkår for å være medlem av Pensjonskassen at man samtidig er trygdet etter folketrygdloven, og betaler folketrygdavgift for de samme inntekter som ligger til grunn for pensjonsopptjeningen i Pensjonskassen. Det gjøres likevel også fradrag i statspensjonen for folketrygdytelser som er tjent opp til annen tid enn tjenestepensjonen.

Folketrygd og tjenestepensjon tjenes opp samtidig, men to tjenestepensjoner vanligvis suksessivt. Formålet med de europeiske koordineringsreglene er primært å regulere forholdet mellom ytelser som er tjent opp til forskjellig tid. I praksis vil man vanligvis ikke være omfattet av flere lands pensjonsordninger i samme tidsrom. Forordningens artikkel 13 nr. 1 første punktum bestemmer at: «Med forbehold for artikkel 14 c skal personer som denne forordning får anvendelse på, bare omfattes av en medlemsstats lovgivning.» Etter artikkel 13 nr. 2 bokstav d skal «offentlige tjenestemenn og personer likestilt med slike omfattes av lovgivningen i den medlemsstat hvis administrasjon de arbeider for». Koordineringsreglene er dermed etter sin ordlyd til hinder for at arbeidstakere kan være dekket av et lands lovfestede tjenestepensjonsordning og et annet lands sosialtrygd.

Siden det er på utbetalingstidspunktet koordineringen skjer, er det vesentlig i hvilket tidsrom ytelsen kommer til utbetaling. Det er altså et likhetstrekk mellom reglene i forordning 1408/71 og samordningsloven at ytelsene må kunne komme til utbetaling samtidig for at det skal skje en koordinering eller samordning.

12.6.5 Oppsummering

I innledningen til forordning 1408/71 er det uttalt at:

«Det er nødvendig å respektere de nasjonale lovgivningers egenart og utelukkende utforme et koordineringssystem».

Det er lagt til grunn at når sammenlegging av tjenestetid er av betydning for selve retten til pensjon, skal man også ta hensyn til tjenestetid i et annet land, som om tjenesten eller oppholdet hadde funnet sted i samme land. I realiteten går man altså noe lenger enn å gi rene koordinerings- eller samordningsregler. Tjenesten i et annet land er av direkte betydning for pensjonsretten.

Hvilken betydning forordning 1408/71 vil ha for offentlige tjenestepensjoner, avhenger av flere forhold.

Omfanget av det offentliges del av arbeidslivet er ikke lenger gitt. Statlig forretningsdrift blir i mange land skilt ut og privatisert. Forordningen gjelder for lovfestede ordninger. I Norge er de kommunale pensjonsordninger ikke lovfestet, og dermed ikke omfattet. Både den måten offentlig tjeneste organiseres på, og den måten man velger å organisere de særlige offentlige tjenestepensjonsordningene på, kan isolert sett føre til at prinsippene i forordning 1408/71 får redusert betydning.

Uavhengig av hvilken direkte betydning reglene i forordningen har, er det grunn til å anta at de, etter at de er gjort gjeldende for offentlige tjenestemenn, vil bli tillagt betydelig vekt ved utformingen av nasjonale regler i de nordiske landene. Man vil formodentlig være lojal mot såvel prinsippene i EU-traktatens artikkel 48 og 51, som mot de spesielle reglene i forordning 1408/71.

For Norges vedkommende fører Overføringsavtalen som Statens Pensjonskasse har inngått med kommunale pensjonsordninger til at regler som gjelder i staten, i betydelig grad vil bli innført også i de kommunale ordningene. Det nasjonale avtalesystemet er basert på likeverdighet. Dette systemet bør likevel kunne opprettholdes selv om kommunale tariffestede pensjonsordninger ikke er omfattet av forordning 1408/71.

Hvilke avgrensningsproblemer som kan oppstå, vil avhenge av avtalepartenes håndtering av spørsmålene. Det er en særlig utfordring at så vel straks løpende som oppsatte ytelser er ytelsesdefinerte i de offentlige tjenestepensjonsordningene i Norge.

Det er grunn til å tro at det generelt sett vil skje en utvikling i retning av harmonisering av en del vilkår for rett til pensjon, for eksempel ved uførhet, men dette kan ta tid. Uansett vil man ha ulike pensjonssystemer i EU i overskuelig framtid.

Hva som ville hatt stor betydning, og kunne ha bidratt til økt mobilitet over landegrensene, skulle bli en koordinering av tidspunktet for rett til pensjon, slik at siste arbeidsforhold var avgjørende for når man skulle få rett til pensjon. De relativt store variasjoner mellom landene med hensyn til pensjoneringsalder, gjør at dette er et viktig punkt.