4 Forespørsel fra Varemerkeutredningen II til interesserte organisasjoner og institusjoner

Med brev av 9. juni 1998 henvendte Varemerkeutredningen II seg til endel interesserte organisasjoner og institusjoner m.v. med anmodning om synspunkter på et par spørsmål som fremsto som sentrale i utredningen. Brevet ble sendt til Foretaksregisteret, Regjeringsadvokaten, Statens veiledningskontor for oppfinnere, Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Legemiddelindustriforeningen, Norsk Bedriftsforbund, Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, Norsk Oppfinnerforening, Norske Patentingeniørers Forening, Næringslivets Hovedorganisasjon NHO, Håmsø patentbyrå, Patentkontoret Curo, Actio Lassen v/ Egil Lassen, direktør Jørgen Smith, Patentstyret, fungerende avdelingsdirektør Kathrine Berg, Patentstyret, seksjonssjef Debbie Rønning, Patentstyret, Fagbibliotekarforeningen i Patentstyret, Patentstyrets etatsgruppe av Statsansattes landsforening og Patentstyrets juristgruppe. Gjenparter til orientering ble sendt til Justisdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og de øvrige nordiske varemerkelovkomitéer, samt Danmarks og Islands observatører.

Brevet var sålydende:

« . . .Varemerkeutredningen II har følt behov for å høre synspunkter fra interesserte institusjoner og organisasjoner om enkelte av de mer sentrale spørsmål som det er naturlig å overveie i forbindelse med en ny revisjon av lovgivningen om varekjennetegn m.v. I denne omgang vil man være takknemlig for å få adressatenes vurderinger innenfor to emneområder, 1) Systemet med gransking og forprøving for så vidt angår relative registreringshindere, og 2) Firma som kjennetegn for varer, tjenester og virksomheter.

1) Systemet med gransking og forprøving for så vidt angår relative registreringshindere

Den såkalte hinderkatalogen i varemerkelovens § 14 angir en rekke forhold som kan være til hinder for registrering av et varemerke. Disse bestemmelsene tar dels sikte på å vareta offentlige interesser, dels skal de stenge for varemerker som ikke kan brukes uten at andres private rettigheter blir krenket. Registreringshindere av denne siste typen kan ryddes av veien gjennom samtykke fra innehaveren av den eldre rett. De betegnes derfor som relative registreringshindere.

Det er viktig å ha i minne at reglene i § 14 ikke bare har betydning som registreringshindere i egentlig forstand - altså som sperrer som registreringsmyndigheten håndterer for å hindre visse varemerker i å komme inn i Varemerkeregisteret. Registreringshindrene i § 14 funksjonerer også som ugyldighetsgrunner, vml. § 25 bestemmer at hvis et varemerke er registrert «i strid med denne lov», kan registreringen kjennes ugyldig ved dom.

Bestemmelsen i vml. § 14 er sålydende:

«Et varemerke kan ikke registreres dersom det:

1. strider mot lov eller den offentlige orden eller er egnet til å vekke forargelse,

2. er egnet til å villede,

3. uten samtykke av vedkommende myndighet inneholder offentlige våpen, flagg eller andre offentlige emblemer eller merker, derunder de offisielle innen- eller utenlandske kontroll- eller garantimerker eller -stempler som er fastsatt for varer av samme eller lignende slag som dem merket søkes registrert for, eller våpen, flagg eller andre emblemer, forkortelser eller benevnelser tilhørende mellomstatlige organisasjoner eller internasjonalt merke, segl eller kjennetegn når uhjemlet bruk av det er forbudt ved lov. Merket kan heller ikke registreres hvis det inneholder noe som kan forveksles med slike emblemer eller merker m v som her er nevnt. Utenlandske emblemer eller merker m v, med unntak av statsflagg, hindrer likevel ikke registrering før de er kunngjort i den tidende som utgis av Patentstyret,

4. inneholder noe som er egnet til å oppfattes som en annens firma eller som en annen persons navn eller portrett og som ikke åpenbart sikter på en som er død for lengre tid siden,

5. inneholder noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittel på en annens vernede åndsverk, eller krenker en annens opphavsrett til slikt verk eller en annens rett til fotografisk bilde eller mønster,

6. er egnet til å forveksles med en annens navn eller firma eller med varemerke som er registrert for en annen etter tidligere inngitt søknad, eller som var innarbeidet for en annen da søknaden om registrering ble inngitt,

7. er egnet til å forveksles med et varemerke som en annen hadde tatt i bruk før søkeren og søkeren var vitende om denne bruk da søknaden om registrering ble inngitt, eller

8. er egnet til å forveksles med et internasjonalt registrert varemerke, såfremt denne registreringen har virkning i Norge etter § 53 fra en tidligere dag enn den dag søknaden ble inngitt.

I tilfeller som nevnt i første ledd nr 4 til 8 kan registrering likevel skje når innehaveren av den eldre rett samtykker, og det ikke foreligger annen registreringshindring.

For vin og brennevin kan det ikke registreres varemerker som består av eller inneholder geografiske vin- eller brennevinsbetegnelser med mindre varen har den geografiske opprinnelsen som betegnelsen utpeker.»

Relative registreringshindere er, som det fremgår av bestemmelsens annet ledd, slike hindere som er nevnt i første ledds nr. 4-8.

Tradisjonelt har registreringsmyndighetene i de nordiske land, og bl.a. i Storbritannia, USA, Spania, Portugal og Irland, ex officio gransket varemerkesøknader også i forhold til relative registreringshindere, og har prøvet merkenes registrerbarhet i forhold til slike hindere.

Den nyetablerte ordningen med EU-varemerker har et system der det granskes etter relative registreringshindere i det egne register, men det skjer ingen forprøving, dvs. registreringsmyndigheten anvender ikke granskingsresultatene. De meddeles til søkeren, som så kan vurdere om han vil opprettholde søknaden, og innehaverne av de mulige hindrende rettighetene, som så kan vurdere om de vil aksjonere mot registreringen. En slik ordning er nå foreslått innført i Danmark. I Sverige ble det på «Varumärkesdagen» (22. januar 1998) gitt følgende signal til Justitiedepartementet: «Behovet av att förprövningen av varumärkesansökningarna vad gäller relative hinder (bl a förväxlingsbara märken) behålls.» Svenska Patentombudsforeningen har i en uttalelse av 7. mai 1998 til den svenske varemerkelovkomitéen gitt uttrykk for at «officialprövningen av såväl absolutta som relative hinder bör bibehållas, särskilt med hänsyn till de små och medelstora företagens särskilda behov och begränsade ressurser». Det kan således være realistisk å regne med at man, uansett hvilken ordning som blir valgt i Norge, går mot en situasjon der man ikke har en enhetlig nordisk løsning.

I Norge er omfanget av den gransking som skal skje ikke regulert i lov eller forskrift. Praksis i dag er at Patentstyret undersøker om det foreligger registreringshinder i form av eldre varemerkeregistreringer, men det granskes ikke regelmessig etter hindringer som registrerte firma, innarbeidede kjennetegnsrettigheter, navn, åndsverkrettigheter m.v., eller kjennetegn som bare er tatt i bruk. Den manglende gransking for så vidt gjelder tidligere registrerte firma har vært skarpt kritisert, og hevdes å medføre betydelige problemer for norsk næringsliv, jfr. Anna Elisabeth Nordbø i Lov og Rett 1995 s. 203 flg. Endel relative registreringshindere finnes ved at de fremkommer i det granskingsmateriale som gjennomgås ved leting etter absolutte registreringshindere, leksika, ordbøker o.l. Ellers blir Patentstyret i praksis ikke oppmerksom på slike hindere med mindre det inngis innsigelse - eller i noen tilfelle - uformell protest.

Der hvor Patentstyret ved sin gransking finner relative registreringshindere, blir disse ex officio motholdt, dvs. anført overfor søkeren som registreringshindre. Innehaveren av den eldre retten trekkes ikke inn i saksbehandlingen, og vil oftest være uvitende om det som foregår. Dersom registrering nektes, vil han heller ikke senere bli informert. Hvis derimot Patentstyret finner at den anførte eldre rettigheten likevel ikke er hindrende, vil det søkte merket bli registrert og registreringen kunngjort, slik at innehaveren av den eldre rettigheten kan gjøre innsigelse mot registreringen.

En slik ordning innebærer åpenbare fordeler for innehaveren av et registrert varemerke. For ham betyr forprøvingen at Patentstyret i stor utstrekning overtar forsvaret av hans merke, ved å tilbakevise alle forsøk på å få registrert varemerker som er egnet til å forveksles med det, uten omkostning for ham. Dette har en ganske stor praktisk betydning, idet det er en forholdsvis stor andel av avslagene på registreringssøknader som skyldes forprøvingen. Særlig for de mindre virksomheter må dette antas å kunne være viktig.

På den annen side må det pekes på at de fleste varemerker er registrert for et bredere varespekter enn registreringshaveren har noen aktuell og reell interesse av. Patentstyrets forprøving kommer derfor til å innebære et forsvar på embets vegne også for registreringer som innehaveren har mistet interessen for, og som han har tenkt å la gå ut. Den vil også - i alle fall i første runde - innebære at Patentstyret forsvarer rettigheter som kan kreves slettet på bakgrunn av manglende oppfyllelse av «bruksplikt«en (vml. § 25a).

En annen ulempe ved forprøvingen som ofte fremheves, er at den forsinker og fordyrer registreringsprosessen. Og det er klart, at graden av forsinkelse og fordyrelse i betydelig grad vil være proporsjonal med granskingens grundighet. Dette gir den noe problematiske situasjon at ikke bare fordelene ved granskingen, men også ulempene ved den, forsterkes når man øker dens kvalitet.

Når det gjelder forsinkelseseffekten bør det imidlertid minnes om at det kan finnes andre remedier mot den, enn å oppgi forprøvingen. Det er allerede satt inn effektiviserings-tiltak som har gitt god virkning. Det dreier seg dels om omlegging av registreringsprosedyren, om rasjonaliseringstiltak og om økt bemanning. Man kan også overveie en ordning som i tysk rett er kalt Eil Eintragung, og som innebærer at man mot en betaling av en tilleggsavgift kan få behandlet sin søknad utenom køen.

Et praktisk viktig poeng er at dersom det ikke skjer gransking i Patentstyret, vil det i betydelig utstrekning være nødvendig for søkerne selv å foreta eller la foreta en forhånds-gransking og en vurdering. Det vil i mange tilfelle bety at disse oppgavene overføres til personer med mer begrenset erfaring, både når det gjelder det rent letemessige og det vurderingsmessige. Dette er forhold som vil kunne gi seg noe ulikt utslag for de store og de små virksomheter. For de sistnevntes vedkommende bør man nok regne med at en opphevelse av Patentstyrets forprøving vil medføre en fordyrelse eller/og øket risiko.

For så vidt man vil legge vekt på at Patentstyrets gransking har begrenset verdi fordi den ikke omfatter f.eks. innarbeidede varemerker som ikke er registrert, og firma som bare er tatt i bruk, kan det nevnes at man her kan overveie andre tiltak. Man kan overveie om ikke forprøvingen bør gjøres mer betryggende ved å innføre en viss begrensning av vernet for de innarbeidede kjennetegn. Man kunne f.eks. vurdere en løsning der lokalt innarbeidede varemerker nok er registreringshindere, som kan gjøres gjeldende ved innsigelse, men ikke er ugyldighetsgrunn for en foretatt registrering, når innsigelsesperioden er utløpt uten at innsigelse på grunnlag av det innarbeidede merket er inngitt.

2) Firma som kjennetegn for varer, tjenester og virksomheter

Slektskapet mellom det firmarettslige og det varemerkerettslige kjennetegnsvern er svært nært. Gjennom de siste hundre års utvikling i lovgivning og omsetningsliv er varemerkebruk og firmabruk kommet til å bli delvis sammenfallende begreper, samtidig som det samme kjennetegn kan være både firma og varekjennetegn. Selv om man stadig nok oftest kan avgjøre om en bestemt bruk av et kjennetegn er av den ene eller den andre art, må det konstateres at det grunnleggende skillet mellom firma og varekjennetegn er brutt sammen, slik at det i mange tilfelle er vanskelig eller endog umulig å holde klart om kjennetegnene i den foreliggende situasjonen opptrer som det ene eller det annet.

Det er da åpenbart hensiktsmessig at firmalovens og varemerkelovens regler utformes slik, og praktiseres slik, at det ikke oppstår unødig avvik der hvor det ikke bare er slik at problemene er de samme, men også slik at løsningsprinsippene må bli de samme. Og når det i realiteten kan være umulig å foreta et utvilsomt riktig lovvalg, slik at varemerkeloven anvendes på varekjennetegnsbruk, og firmaloven på forretningsnavnebruk, blir det viktig å utforme reglene slik at lovvalgets betydning i slike tilfelle reduseres mest mulig. Vesentlige skritt i denne retning ble tatt ved endringene i varemerke- og firmalovene i 1995. Man vek imidlertid tilbake for tanken om en fullstendig gjennomprøving av firmalovens regler og en eventuell sammensmelting av varemerkeloven og firmaloven.

Begrunnelsen for dette var dels at man på firmaområdet ikke har en slik grad av rettsenhet som man har på varemerkeområdet. Det syntes derfor vanskelig å smelte de to lovene sammen uten at man iallfall ytre sett ville bryte opp et nordisk rettsfellesskap på varemerkerettens område. Fra denne synsvinkelen sto det som mere ønskelig om man først kunne søke seg frem mot en større grad av nordisk rettsenhet på firmarettens område, for eventuelt så - i forbindelse med eller i fortsettelse av dette - å drøfte sammenslåingsspørsmålet på et nordisk plan. Det ble også pekt på at man var i en situasjon der kjennetegnsretten var gjenstand for sterk oppmerksomhet innenfor EU-systemet. Det var uvisst hvilke krav som ville bli stilt til EU-landenes firmarett. Dette skapte usikkerhet, som ga grunn til å avvente utviklingen.

I store trekk er nok denne situasjonen uendret. En viss avklaring kan sies å foreligge i og med at den svenske varemerkelovkomitéens direktiv pålegger komitéen å undersøke og overveie de samordningsbehov mellom firmalov og varemerkelov som finnes, men ikke åpner for sammensmelting av de to lovene. Det er således ikke rom for enhetlige nordiske forslag om en sammensmelting på det nåværende tidspunkt. Det kan derfor synes mest hensiktsmessig at man også i Norge i denne omgang nøyer seg med å vurdere muligheten for en ytterligere forbedret samordning mellom de to lovene.

Et problem som da tiltrekker seg oppmerksomheten, er firmavernet og den varemerkerettslige bruksplikten.

Etter vml. § 25a kan retten til et registrert varemerke tapes, dersom varemerket er ute av reell bruk i fem år i sammenheng. Er varemerket registrert for et større antall vareslag, vil det - iallfall i prinsippet - måtte brukes for alle disse vareslag, for at bruksplikten etter § 25a skal anses oppfylt; registreringen vil kunne slettes for de vareslag som merket ikke har vært brukt for.

Etter firmal. § 3-1 annet ledd opphører rett til firma fra den dag faktisk bruk av firmaet opphører.

Firmalovens regel kan her ved første øyekast synes vesentlig strengere enn varemerkelovens, men i virkeligheten er nok forholdet det motsatte. Et firma kan være registrert med en ganske vidtfavnende angivelse av virksomhetens art, f.eks. «Produksjon og omsetning av bygningsartikler». Når dette firmaet innen ett år fra registreringen tas i bruk for en virksomhet som produserer eller omsetter bygningsartikler, vil firmaet etter firmal. § 3-1 annet ledd miste sitt vern først når det ikke er i bruk for slik virksomhet. Vernet består m.a.o. så lenge foretaket driver f.eks. salg av teglstein, og vil omfatte omsetning av bygningsartikler av andre slag, som f.eks. spiker, parkettplank, takpapp etc. Firmaets varemerkeregistrering for «bygningsartikler» vil imidlertid kunne kreves slettet etter vml. § 25a for slike bygningsartikler som kjennetegnet ikke har vært brukt for. Men denne slettelsen vil ha liten reell effekt; så lenge virksomheten beholder sitt firmarettslige vern, vil den kunne gripe inn mot andres bruk av kjennetegnet for enhver art av bygningsartikler.

Det er grunn til å overveie om dette er en tilfredstillende ordning, og det bør formentlig også overveies om den ikke innebærer en omgåelse av Varemerkedirektivets regler om bruksplikt.

Foran under 1 er nevnt at Patentstyret ikke gransker mot Foretaksregisteret. Dette på sin side gransker ikke mot Varemerkeregisteret. Som nevnt har det vært reist kritikk mot dette forholdet, som hevdes å skape betydelige problemer for næringslivet.

En omlegning av praksis slik at Foretaksregisteret og Patentstyret gransker mot både Foretaksregisteret og Varemerkeregisteret må antas å gi brukerne høyere grad av sikkerhet med hensyn til den enerett som blir meddelt, men må samtidig antas å medføre en noe lengre saksbehandlingstid. Omlegningen vil ikke kreve lovendring.

Dersom man vil opphøre med forprøving av relative registreringshindringer i Patentstyret, kan man tenke seg at Patentstyret gransker mot begge de to registre og sender granskingsrapport til søkeren, og melding til innehaverne av eldre rettigheter, for så vel firma som varemerker.

Patentstyrets og Foretaksregisterets praksis er ulik når det gjelder vurderingen av om det kjennetegn som søkes registrert har det særpreg som kreves. Foretaksregisteret registrerer firma som ville ha blitt nektet registrert som varemerker fordi de mangler særpreg (distinktiv evne) eller fordi det antas å foreligge et friholdelsesbehov for ordet. Hvis Patentstyret mottar innsigelse mot registrering av et varemerke, basert på forvekselbarhet med et registrert firma, er det praksis ikke å ta innsigelsen til følge med mindre man finner at firmaet oppfyller kravene til særpreg (distinktivitet) i vml. § 13.

Det er ønskelig å etablere en ordning her, f.eks. slik at man får samme distinktivitetsvurdering etter begge lover. Dersom man velger denne løsningen, bør det klargjøres gjennom en endret avfatning av firmalovens § 2-1. Vil man ikke velge denne løsningen, synes det ønskelig å skape et klarere lovgrunnlag for den nevnte praksis i Patentstyret.

Dersom man ønsker å harmonisere distinktivitetsreglene i de to lovene, synes det hensiktsmessig å etablere et felles klageorgan for de to registreringsmyndighetene. Et slikt organ vil kunne sikre mot uensartet praksis, og legge opp retningslinjer for skjønnsutøvelsen i begge registre.»

De adressater som svarte var tilnærmet samstemte om at ordningen med granskning og forprøving av relative registreringshindere bør opprettholdes.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttalte: «Særlig av hensyn til små og mellomstore bedrifter som ofte har små muligheter for å gardere seg mot urettmessig bruk av deres varemerker bør Patentstyret foreta forprøving».

Norske Patentingeniøreres Forening uttalte: «... gransking av såvel absolutte som relative hindringer [bør] beholdes, spesielt av hensyn til små og mellomstore bedrifters behov og begrensede ressurser».

Patentstyret uttalte: «Det argument mot et nytt system som får størst vekt, er at det er gitt retningslinjer fra regjeringen om at småbedrifter er et generelt satsningsområde som må prioriteres. Skal vi prioritere småbedrifter, gjøres dette lettere under dagens system».

Regjeringsadvokaten uttalte: «Forutsatt at søknadsgebyrene fastsettes slik at de dekker de reelle kostnader ved granskingen, synes det hensiktsmessig samfunnsøkonomisk at granskingen skjer i Patentstyret der spisskompetansen sitter, og ikke hos den enkelte markedsaktør».

Næringslivets Hovedorganisasjon NHO uttalte: «Særlig små og mellomstore bedrifter har sjelden ressurser til å følge med på dette området, og/eller gå til sak mot urettmessig bruk av deres varemerke».

Den Norske Advokatforening var den eneste som stilte seg positiv til en ordning: « ... der initiativet med å forsvare rettighetene overlates til rettighetshaverne». Dette ville ifølge foreningen føre til at registrerte kjennetegn ville falle bort dersom innehaveren ikke lenger har interesse av dem og igjen at slike kjennetegn ikke ville hindre nye kjennetegn i å bli registrert.

For det tilfelle at man skulle forlate systemet med forprøving av relative registreringshindringer, uttalte Norsk Forening for Industriens Patentingeniører: «Som et minimum bør vi opprettholde et system tilsvarende EU varemerker hvor det granskes etter relative registreringshindere og at disse meddeles søkeren og innehavere av de relative registreringshindere».

Lokalt innarbeidede varemerker vil, som det fremgikk av brevet fra Varemerkeutredningen II, normalt ikke fremkomme ved gransking, men vil etter gjeldende rett kunne være registreringshindring ved en innsigelse eller ugyldighetsgrunn ved domstolene. Slike lokalt innarbeidede varemerker kan tenkes utelukket som ugyldighetsgrunn ved domstolene, og adressatene svarte slik på dette spørsmålet:

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttalte: «Lokalt innarbeidede varemerker bør bare være registreringhindre som kan gjøres gjeldende ved innsigelse.»

Næringslivets Hovedorganisasjon NHO: «NHO mener at lokalt innarbeidede varemerker kun skal være registreringshindere som kan gjøres gjeldende ved innsigelse. De bør ikke være ugyldighetsgrunn for en foretatt registrering, når innsigelsesperioden er utløpt, uten at innsigelse på grunnlag av det innarbeidede merket er inngitt.»

Norsk Forening for Industriens Patentingeniører: «Når det gjelder forslaget om å innføre en viss begrensing av vernet for de innarbeidede kjennetegn . . . er NIP skeptisk til en løsning hvor innarbeidede varemerker er registreringshindere som kan gjøres gjeldende ved innsigelse, men ikke skal være ugyldighetsgrunn etter at innsigelsesperioden er utløpt. NIP er av den oppfatning at Varemerkelovens § 8 på en bedre måte ivaretar rettighetene til innehavere av innarbeidede kjennetegn.»

Varemerkeutredningen II fikk altså ikke noe entydig svar på spørsmålet. Som det implisitt fremgår av svaret fra Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, vil lokalt innarbeidede varemerker etter varemerkeloven § 8 etter fem år ikke lenger kunne utgjøre en ugyldighetsgrunn for et registrert varemerke og dette fremstår for foreningen som en tilfredsstillende løsning.

Med hensyn til spørsmålet om innføring av en «Eil Eintragung»-ordning, var alle adressater som svarte på dette spørsmålet negative.

Om firma som kjennetegn for varer og tjenester uttalte:

Næringslivets Hovedorganisasjon NHO: «NHO støtter etablering av en ordning hvor man får den samme distinktivitetsvurdering etter begge lover. Dette bør skje gjennom en endring av firmalovens § 2-1. Det vil være hensiktsmessig å etablere et felles klageorgan for de to registreringsmyndighetene.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon: « ... vi antar at det bør etableres en ordning med samme distinktivitetsvurdering etter firmalov og varemerkelov og da at det da vil være naturlig å etablere et felles klageorgan for de to registreringsmyndigheter».

Norske Patentingeniøreres Forening: «Varemerke- og firmaloven må samordnes slik at Foretaksregisteret og Patentstyret gransker mot både Foretaksregisteret og Varemerkeregisteret. Det bør etableres en ordning slik at man får samme distinktivitetsvurdering etter begge lover og virksomhetsangivelsen bør angis mer presist enn i dag.»

Patentstyret: « ... det [er] sterkt ønskelig fra Patentstyrets side at det etableres en felles ordning, og at man får samme distinktivitetsvurdering etter både varemerke- og firmaloven, og da slik at distinktivitetsvurderingen blir slik den praktiseres i Patentstyret i dag. Her bør det da bli en endret avfatning av firmaloven § 2-1. Siden Patentstyret ønsker en harmonisering av distinktivitetsreglene i disse to lovene, synes det videre hensiktsmessig at det etableres et felles klageorgan for disse to registreringsmyndighetene.»

Brønnøysundregistrene: «Foretaksregisteret og Nærings- og handelsdepartementet fører etter vår oppfatning en streng praksis med hensyn til firmaloven § 2-1 når det gjelder krav til firmaets særpreg. . . . Harmonisering av særpregskravet mellom firma og varemerker virker for vår del fornuftig. . . . Vi stiller oss imidlertid tvilende til at den mest praktiske løsningen ligger i opprettelsen av et felles klageorgan. Vi vil derimot anta at en kunne få til en bedre harmonisering i disse spørsmålene hvis det var det samme departementet som hadde det faglige ansvaret både for firmaloven og varemerkeloven.»

Den Norske Advokatforening: «Siden kravet til distinktivitet og adskillelse idag trolig er lavere for firma enn for varemerke, vil Utvalget understreke at en samordning ikke må medføre mindre strenge krav til distinktivitet og adskillelse enn det vi idag har for varemerker».

Norsk Forening for Industriens Patentingeniører: «En bør ta sikte på å rydde av veien de forskjeller som finnes mellom eksisterende varemerkerett og firmarett når det gjelder registrering og rettigheter forbundet med slik registrering. . . . Distinktivitetsreglene må da harmoniseres og man må ha et felles klageorgan for de to registreringsmyndighetene.»