7 Administrativ omprøving
Etter den omlegning av innsigelsesordningen som skjedde ved revisjonen av varemerkeloven i 1995, kan en varemerkeregistrering oppheves administrativt etter innsigelse, dersom en slik inngis innen to måneder fra dagen for kunngjøringen om at registrering er skjedd, og Patentstyret finner (1) at registreringen er skjedd i strid med loven og (2) at registreringshindringen fortsatt foreligger (vml. §§ 21 og 2la). Videre kan en varemerkeregistrering oppheves hvis det etter at den er skjedd innkommer en søknad som har eldre prioritet etter Pariskonvensjonens regler og som er hindrende for registreringen (§ 21b første ledd). Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende dersom en eldre, hindrende søknad gjenopptas etter å ha vært henlagt eller videreføres etter oppreisning (§ 21b annet ledd), og dersom det kommer melding om at en internasjonal registrering som ville ha vært registreringshindrende er gitt virkning for Norge fra et tidspunkt forut for prioritetsdagen for den søknad som den norske registreringen hviler på (§ 21b tredje ledd). Og endelig kan Patentstyret av eget tiltak oppheve en registrering som er skjedd ved «en åpenbar feil», så lenge det ikke er gått tre måneder fra registreringsdagen (§ 2lc).
Utenom disse tilfellene - som alle vil måtte inntreffe relativt kort tid etter at registreringen er skjedd - vil et varemerke som er innført i Varemerkeregisteret normalt bli stående der inntil registreringen faller bort fordi den ikke begjæres fornyet ved utløpet av en tiårsperiode (jfr. vml. § 23a), selv om lovens vilkår for varemerkevern ikke er til stede. Registreringen kan nok da kjennes ugyldig eller slettes, men dette kan normalt kun skje ved dom etter søksmål reist for Oslo byrett. Slikt søksmål kan reises av enhver som har rettslig interesse i det, og i nærmere angitte tilfelle også av Patentstyret (jfr. vml. § 25b).
Loven åpner tre muligheter for administrativ prøving av registreringens gyldighet på et slikt senere tidspunkt:
Dersom merkehaveren og den som angriper registreringen blir enige om å kreve en slik fremgangsmåte, kan spørsmålet om registreringens ugyldighet eller slettelse avgjøres med endelig virkning av Patentstyrets annen avdeling (klageinstansen, jfr. vml. § 25c første ledd). En bestemmelse om en slik, voldgiftslignende, ordning kom inn i varemerkeloven av 1910, med den bemerkning i forarbeidene at man antok at den «ville vise seg praktisk ønskelig». 1
Varemerkeutredningen II har ikke undersøkt noe om i hvilken utstrekning det ble gjort bruk av denne ordningen mens loven av 1910 gjaldt. Bestemmelsen i varemerkeloven av 1961 har, så vidt Varemerkeutredningen II har kunnet bringe på det rene, vært brukt én gang. 2
Det er uvisst hva årsaken til denne ikke-bruk kan være. Selv om spørsmålet vil komme opp først etter at partene er kommet i en tvistesituasjon som kan gjøre det vanskelig å oppnå enighet, skulle man tro at de lave omkostninger ved fremgangsmåten - gebyret til Patentstyret er kr. 1.600 - måtte friste i endel saker. Det som imidlertid er klart, er at bestemmelsen har vært uten praktisk betydning.
Videre kan, etter vml. § 25c annet ledd, Patentstyrets annen avdeling «når den finner at vilkårene for varemerkevern åpenbart ikke har vært eller åpenbart ikke lenger er til stede», treffe avgjørelse om ugyldighet eller slettelse «når merkehaveren ikke gjør innvending mot det». Bestemmelsen er som det sees ganske restriktiv - åpenbart er et sterkt ord. Varemerkeutredningen II kjenner ikke til noe tilfelle der en registrering har vært kjent ugyldig eller slettet etter denne regelen. Den har vært påberopt i enkelte tilfelle der varemerkeinnehaveren har vært et selskap som har gått konkurs, men registreringene har vært opprettholdt fordi man har antatt at kjennetegnsrettighetene etter at konkursboet har vært sluttet har kunnet bestå på tidligere aksjonærers hånd.
Ved lovrevisjonen i 1995 ble det tilføyd en ny bestemmelse i vml. § 26 om at enhver kan begjære en registrering slettet når det er «begrunnet tvil om en merkehaver finnes» eller hans adresse er ukjent. Patentstyret skal da oppfordre merkehaveren til å melde seg innen en nærmere fastsatt frist, og slette registreringen dersom han ikke gjør dette. Denne bestemmelsen vil nok kunne få en viss praktisk betydning, kanskje særlig i de nettopp omtalte tilfellene der en søker møter mothold i form av et varemerke hvis registrerte innehaver er en juridisk person som er gått konkurs. Årlig er det ca. ti saker i Patentstyret etter denne bestemmelsen.
Utenom de her nevnte tilfellene må altså angrep på en registrering skje i form av søksmål med påstand om ugyldighet eller slettelse. Slike søksmål kan som nevnt i endel tilfelle reises av Patentstyret. Denne adgangen brukes imidlertid ikke i praksis - det skal iallfall ikke ha forekommet i annen halvdel av det tyvende århundre. Forklaringen er nok den enkle, at Patentstyret finner å måtte prioritere andre oppgaver.
Dette betyr at en registrering som ikke har vært i samsvar med loven, eller som lovens vilkår for opprettholdelse av registrering ikke lenger er til stede for, blir stående i registeret med mindre en annen part er villig til å ta det bryderi og den økonomiske belastning som er forbundet med et søksmål for Oslo byrett med krav om dom på ugyldighet eller slettelse. Og det er ikke grunn til å tvile på at det finnes et antall slike registreringer, som kanskje også påberopes og i praksis gir sin innehaver et varemerkevern som loven ikke gir ham rett til.
Noe stort problem har dette likevel neppe vært. Og motforestillingene mot å gå lenger når det gjelder å legge avgjørelsesmyndighet i spørsmål om slettelse og ugyldighet til andre organer enn domstolen har vært sterke. Patentstyret, som rent faglig skulle være vel utrustet til å vurdere slike spørsmål, er et tradisjonelt innrettet forvaltningsorgan som ikke er godt egnet for oppgaver som f.eks. vurdering av bevis i omtvistede faktiske forhold.
I og med innføringen av reglene om « bruksplikt» i vml. § 25a har man imidlertid nå fått en helt ny situasjon, der det kan oppstå svært mange tilfelle hvor avgjørelsen av spørsmålet om slettelse vil kunne bero på en enkel vurdering av ukomplisert dokumentasjon - eller mangel på dokumentasjon.
Etter bestemmelsen i vml. § 25a kan nå en registrering kreves slettet for de vareslag merket ikke har vært brukt for i de siste fem år, med mindre det foreligger rimelig grunn for unnlatelsen. Ikke-bruk i tiden før § 25a trådte i kraft, den 1. januar 1994, skal ikke tillegges vekt her. Dette betyr at unnlatt bruk ble aktuell som slettelsesgrunn fra 1. januar 1999.
Manglende oppfyllelse av «bruksplikten» er altså slettelsesgrunn for så vidt gjelder de vareslag merket ikke har vært brukt for. Atskillige registreringer er rene defensivregistreringer - de gjelder merker som innehaveren ikke har tenkt å bruke, men har registrert bare for å hindre konkurrenters bruk av dem. I slike tilfelle vil registreringen kunne slettes i sin helhet. Langt mer vanlig må det imidlertid antas å være at registreringen kan slettes partielt, den er ikke en ren defensivregistrering, men den omfatter vareslag - kanskje store mengder vareslag - som merket aldri har vært brukt for. Før lovrevisjonen i 1995 kunne varemerker registreres for hele vare- eller/og tjenesteklasser med angivelse bare av klassens nummer, og uten begrensning når det gjaldt antall klasser. En registrering for f.eks. «klassene 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41 og 42» ville omfatte enhver tenkelig tjeneste som kan tilbys. En registrering for klasse 16 omfatter «Papir, papp og varer laget av disse materialer, ikke opptatt i andre klasser; trykksaker; materialer til bokbinding; fotografier; skrivesaker og papirvarer; klebemidler for papirvarer og for husholdningsbruk; artikler til bruk for kunstnere; pensler; skrivemaskiner og kontorrekvisita (ikke møbler); instruksjons- og undervisningsmateriell (ikke apparater), plastemballasje (ikke opptatt i andre klasser); spillkort; trykktyper; klisjéer».
Men også i tiden etter at adgangen til rene klasseregistreringer ble opphevet har man fått meget omfattende registreringer, som f.eks. reg. nr. 193730, kunngjort 30. november 1998 med slik varefortegnelse:
«KL 29: Kjøtt, fisk, fjærkre og vilt; kjøttekstrakter; konserverte, tørrete og kokte frukter og grønnsaker, geléer, syltetøy, kompotter, egg, melk og melkeprodukter; meieriprodukter; spiselige oljer og fett.
KL 30: Kaffe, te, kakao, sukker, ris, tapioka, sago, kaffeerstatning; mel og næringsmidler av korn, brød, bakverk og konditorvarer, konfektyrer, spiseis; honning, sirup; gjær, bakepulver, salt, sennep; eddik, sauser, krydderier, is.
KL. 31: Jordbruks-, hagebruks- og skogsprodukter samt korn; levende dyr; friske frukter og grønnsaker; frø og såvarer, naturlige planter og blomster, næringsmidler til dyr, malt.
KL. 32: Øl; mineralvann, kullsyreholdig vann og andre ikke-alkoholholdige drikker; fruktdrikker og fruktjuicer; saft og andre preparater til fremstilling av drikker.»
I realiteten skiller dette seg lite fra en ren klasseregistrering for klassene 29, 30, 31 og 32 - vareangivelsen er en ren gjengivelse av sammenfatningene i den offisielle klasselisten.
Det er i mange tilfelle nokså utenkelig at en enkelt produsent skal ha gjort reell bruk av et varemerke for et slikt spektrum av varer. Forholdet kan nok stille seg annerledes for forhandlere av «supermarked»-typen, men også hos en slik vil man nok lete forgjeves etter endel av de varer registreringen omfatter. Og en konkurrent kan ha helt lojale motiver for å ville ta i bruk - og registrere - et identisk eller lignende merke for noen av de varer det registrerte merket ikke brukes for. Han vil f.eks. importere og selge japanske kunstnerpensler som bærer merket ARIAL, men nektes registrering fordi en tysk skrivemaskinfabrikk har registrert ARIEL for hele klasse 16. I et slikt tilfelle kan penselimportøren ikke få ryddet plass for ARIAL i registeret uten først å få dom for at ARIEL skal slettes for pensler, som det ikke har vært brukt for.
I endel slike saker vil det kunne foreligge tvil om faktiske forhold - det kan være omstridt om merket har vært brukt for de varer det gjelder, eller om bruken kan betegnes som reell bruk, eller om det er gått fire eller fem år siden den opphørte, etc. Men i et antakelig ganske stort antall saker må det antas at faktum er enkelt nok. Merkeinnehaveren blir oppfordret til å dokumentere at han har brukt ARIEL for pensler, og kan ikke det. De rettslige spørsmål kan nok by på tvil i en del slike saker - er omsetning av kjeks tilstrekkelig til å kreve opprettholdt en registrering for bakverk eller for næringsmidler av korn? Men faktum, om merket har vært brukt for kjeks, eventuelt bare for kjeks, eller ikke for bakverk eller kornprodukter i det hele tatt, vil etter alt å dømme i et flertall av sakene kunne klarlegges gjennom fremleggelse av eller fravær av svært enkel dokumentasjon.
Slik Varemerkeutredningen II ser det, har man her en situasjon som gir grunn til å innføre en ordning som åpner for at mange av disse sakene kan avgjøres av Patentstyret, ved administrativ omprøving av registreringen, med adgang for Patentstyret til å slette registreringen, helt eller delvis.
Regler om slik omprøving ble innført i Danmark fra 1. januar 1997 og ventes foreslått også i Sverige og Finland.
Den danske ordningen er regulert i varemerkelovens § 30, med supplerende regler i forskrift av 19. juni 1998 § 12. Begjæring om opphevelse av en varemerkeregistrering - helt eller delvis - kan inngis av enhver, i prinsippet også av merkeinnehaveren, hvis han ønsker å få prøvet om en innvending mot registreringen er holdbar. Begjæringen inngis til Patentdirektoratet, som skal underrette merkeinnehaveren og gi ham anledning til å uttale seg. Deretter gjør direktoratet vedtak i saken. Opphevelse skjer hvis de alminnelige betingelsene for opphevelse etter lovens § 28 er oppfylt, det vil si at registreringen ikke er i samsvar med lovens materielle registreringsvilkår (merket mangler særpreg, er forvekselbart med et kjennetegn med eldre rett, etc.) eller kan slettes på grunn av manglende oppfyllelse av «bruksplikten» eller fordi det er degenerert eller har vært brukt på en måte som har gjort det egnet til å villede. Direktoratets avgjørelse kan påklages til Patentankenævnet, og dettes avgjørelse kan så bringes inn for domstol. Dessuten kan enhver av partene, uhindret av at administrativ omprøving er igangsatt, når som helst gå til søksmål mot den annen part om de spørsmål som er reist i omprøvingssaken. I så fall vil direktoratet normalt stille omprøvingssaken i bero til rettssaken er avgjort, men noen ubetinget nødvendig konsekvens er dette ikke. Selve prosedyren i omprøvingssaken følger i alt vesentlig prosedyren ved behandlingen av innsigelsessaker. Gebyr for omprøving er 2.500 DKK.
Varemerkeutredningen II finner ikke grunn til å redegjøre nærmere for de ordninger som overveies foreslått i Finland og Sverige. Grunnleggende ulikheter i landenes alminnelige forvaltningsrett gjør det uhensiktsmessig å tilstrebe enhetlig regulering i disse forholdene.
For fullstendighets skyld skal nevnes at det i Norge med lov 22. desember 1995 nr. 82 (i kraft fra 1. januar 1997) ble innført en adgang til administrativ patentbegrensning, som innebærer at Patentstyret etter begjæring fra patentinnehaveren kan endre et bevilget patent slik at patentvernets omfang begrenses. Denne nydannelsen, som er regulert i patentlovens §§ 39a til 39e, har for så vidt en prinsipiell interesse for det spørsmål som Varemerkeutredningen II drøfter her. Grunnleggende ulikheter mellom patentvern og varemerkevern medfører imidlertid at enkeltheter i ordningen med patentbegrensning til dels har liten overføringsverdi til varemerkeretten, og det skal derfor ikke her gis noen nærmere redegjørelse for ordningen.
Varemerkeutredningen II er av den oppfatning at ordningen med «bruksplikt» ikke vil få noen vesentlig effekt uten at det etableres en enklere og billigere vei til slettelse av registreringer av ikke-brukte varemerker, enn den som går gjennom søksmål og dom. Den som i dag søker registrering av et varemerke vil ikke sjelden bli møtt med henvisning til en eldre registrering av et merke som ifølge registeret dekker et slikt vareområde at forvekselbarhet vil foreligge, men som overhodet ikke brukes for den del av vareområdet der forvekselbarheten vil gjøre seg gjeldende. Men om søkeren kan konstatere og underbygge dette, må han likevel få det svar fra Patentstyret at registreringen består inntil den eventuelt blir slettet. Søkeren får da valget mellom å finne seg et annet varemerke, begrense sin varefortegnelse slik at han styrer klar av det eldre merkets vareområde ifølge registeret, eller reise slettelsessak for Oslo byrett, eller overtale eller betale innehaveren av den eldre registreringen til å vike plass for ham i registeret. Å reise søksmål vil for de fleste fortone seg som en tung og kostbar vei å gå - særlig ettersom det i de senere år synes å være en tendens til at saksomkostningskravene i kjennetegnssaker kommer på et overraskende høyt nivå. Man må anta at søkere flest vil velge en annen løsning enn den å reise søksmål, og at registreringsinnehaveren som ikke har oppfylt sin «bruksplikt» ikke får problemer av den grunn - verken på kort eller på lengre sikt. Realiteten i dette er at Patentstyret ex officio beskytter rettsposisjoner som etter loven kan kreves slettet. At dette er en lite ønskelig situasjon krever neppe noen nærmere påvisning. - På tross av de motforestillinger mange må antas å ha mot å gå til søksmål for å få ryddet seg plass i registeret, må det nok regnes med at det over tid kan bli fremmet et ikke ubetydelig antall krav om slettelse på grunn av ikke-oppfyllelse av «bruksplikten». Også hensynet til Oslo byretts kapasitet taler derfor for å etablere en alternativ fremgangsmåte for å oppnå slettelse.
Det har fremgått foran at administrativ omprøving allerede er gjennomført i en viss utstrekning. De betenkeligheter av rent prinsipiell karakter som måtte foreligge, er altså allerede veid og funnet for lette på de områdene. Varemerkeutredningen II kan ikke se at de skulle ha større vekt i forhold til en slik utvidelse av adgangen til administrativ slettelse som drøftes her. Patentstyret, er som allerede nevnt, faglig vel utrustet til å vurdere slike spørsmål som det her gjelder, og er hensiktsmessig bygd opp med en behandlingsavdeling og en klageavdeling. En understreker at det er en klar forutsetning at registreringsinnehaveren skal ha en ubetinget adgang til å få den administrative avgjørelsen prøvet for domstolen.
Derimot bør adgangen til å kreve administrativ omprøving ikke være ubetinget. Varemerkeutredningen II er riktignok av den oppfatning at slikt krav bør kunne fremsettes av enhver som kunne ha reist søksmål om slettelse eller ugyldighet, jfr. om dette nedenfor. Men Patentstyrets karakter og organisasjon som forvaltningsorgan gjør at det ikke vil være egnet til å avgjøre enhver slik sak, jfr. det som er sagt foran om saker der faktiske forhold er omtvistet. Selv om uklarhet omkring faktiske forhold nok er den mest sannsynlige årsak til at varemerkesaker må anses mindre egnet for avgjørelse av et forvaltningsorgan, antar Varemerkeutredningen II at det også kan tenkes andre årsaker til at en sak ikke bør avgjøres administrativt. Det vil dessuten være hensiktsmessig å ha regler som hindrer at selve spørsmålet om administrativ avgjørelse kan eller ikke kan kreves, blir et tvistespørsmål mellom partene. En antar derfor at det bør finnes en rent diskresjonær adgang for Patentstyret til å avvise begjæringer om administrativ omprøving. Den som har begjært administrativ omprøving vil etter en slik avvisning, dersom han ikke lar saken falle, være henvist til å reise søksmål ved Oslo byrett. En parallell til en slik ordning finnes i tvistemålslovens regler om dom i forliksrådet, der § 294 nr. 4 gir forliksrådet hjemmel for å nekte å pådømme en sak dersom forliksrådet finner at «saken er saa vanskelig eller saa litet oplyst, at den ikke egner seg til at paadømmes i forliksraadet». Etter den foreslåtte bestemmelsen vil Patentstyret kunne avvise en begjæring også i mer spesielle tilfelle, som omtales nedenfor.
Varemerkeutredningen II er som nevnt av den oppfatning at administrativ omprøving bør kunne kreves av enhver som kunne ha reist søksmål om slettelse eller ugyldighet. Det vil etter vml. § 25b (lovutkastets § 29) si enhver som har rettslig interesse i det - hvem det er, kan variere etter søksmålsgrunnen, og det er unødig å gå nærmere inn på dette her.
I tillegg bør, som i Danmark, registreringsinnehaveren selv kunne kreve administrativ omprøving. Han kan, som foran nevnt, ha interesse av å få Patentstyrets vurdering av om en innvending mot registreringen er holdbar.
Etter bestemmelsen i vml. § 25b kan i visse tilfelle Patentstyret reise ugyldighetssak, og man kan for så vidt reise spørsmålet om Patentstyret da også bør gis adgang til å begjære administrativ omprøving. Varemerkeutredningen II vil ikke fremme forslag om det. Det kan gis flere grunner for dette standpunktet - viktigst er vel at Patentstyret ikke bør opptre som part i en tvist som Patentstyret selv skal avgjøre. Det fremgår indirekte av vml. § 25b (utkastets § 29) at Patentstyret ikke anses å ha rettslig interesse i slike saker, og det er da ikke nødvendig å innta en egen bestemmelse om at omprøvingsbegjæring ikke kan inngis av Patentstyret.
Når en registrering kjennes ugyldig - helt eller delvis - får avgjørelsen alltid virkning ex tunc. Varemerket anses som om det aldri har vært registrert for de varer eller tjenester ugyldigkjennelsen omfatter. En avgjørelse om ugyldighet må derfor alltid bygge på forhold som forelå på registreringstidspunktet.
En avgjørelse om slettelse derimot, bygger etter de någjeldende regler alltid på forhold som er inntruffet etter registreringen. En slik avgjørelse vil som regel ikke ha tilbakevirkende kraft, men ha virkning fra avgjørelsestidspunktet, se nærmere Birger Stuevold Lassen, Oversikt over norsk varemerkerett, 2. utg., Oslo 1997 s. 176 og s. 177-178.
Varemerkeutredningen II antar at det praktiske virkeområde for en administrativ omprøvingsordning vil være tilfelle av den sistnevnte typen, først og fremst saker om ikke oppfylt «bruksplikt» - som pr. definisjon aldri kan foreligge før registrering har skjedd og der det således aldri blir tale om ugyldighet. Og det synes klart at det kan være større betenkeligheter forbundet med en adgang til administrativ ugyldigkjennelse med tilbakevirkende kraft, enn en adgang til slettelse, som bare har virkning fremover. En ugyldigkjennelse kan, under uheldige omstendigheter, få rettsvirkninger som det ikke er lett å ha oversikt over på avgjørelsestidspunktet.
Man kunne møte slike betenkeligheter ved å la Patentstyrets omprøvingskompetanse være begrenset til de tilfelle der det kun påberopes slettelsesgrunner. Varemerkeutredningen II antar imidlertid at en slik løsning ville ha uheldige sider. Det vil være saker der det påberopes både ugyldighets- og slettelsesgrunner, og det vil være saker der ugyldigheten er så åpenbar og uomtvistelig at det bør være mulighet for å få gyldigheten prøvet uten søksmål. Varemerkeutredningen II er blitt stående ved å foreslå en mellomløsning her, slik at Patentstyret kan omprøve registreringer så vel på grunnlag av en ugyldighetsgrunn som på grunnlag av en slettelsesgrunn, men slik at konklusjonen - dersom den er fellende - alltid lyder på slettelse. Rettsvirkningene av en slik avgjørelse vil altså ikke ha virkning ex tunc, selv om den er bygd på en grunn som forelå allerede på registreringstidspunktet. Hvis det av en eller annen årsak - f.eks. ønske om å få gjenopptatt en inngrepssak - er av betydning å få kjent registreringen uvirksom ex tunc, må den som ønsker en slik avgjørelse fremme ugyldighetssak for Oslo byrett. Slik bør det også være dersom en slettelsesgrunn kan gis virkning fra et tidspunkt forut for slettelsesavgjørelsen, og det vil bli nedlagt påstand om dette. Denne løsningen kommer til uttrykk i utkastet til lovtekst ved at det åpnes for begjæringer om hel eller delvis slettelse - og bare dette - når vilkårene for slettelse eller ugyldighet foreligger.
Etter vml. § 25 (utkastets § 28 første ledd) om ugyldighet skal ugyldighetsdom ikke avsies dersom registreringen kan bestå etter reglene i lovens §§ 8-10. Dette er bestemmelser som normalt ikke anvendes av Patentstyret, og det er neppe hensiktsmessig å la Patentstyret foreta de vurderinger som her må gjøres. På den annen side bør det ikke bli tale om at man ved administrativ omprøving skal se bort fra denne regelen - det ville innebære at Patentstyret i en omprøvingssak kunne beslutte slettelse av en registrering som domstolen ikke ville ha kunnet kjenne ugyldig. Slik Varemerkeutredningen II ser det, bør problemet løses ved at Patentstyret, dersom det reises spørsmål om anvendelse av §§ 8-10 og en slik tanke ikke er klart uholdbar, avviser omprøvingsbegjæringen i kraft av sin diskresjonære adgang til slik avgjørelse.
Det bør ikke i noe tilfelle settes som vilkår for søksmål, at man først har begjært administrativ omprøving (jfr. tvml. 437). I noen saker vil dette være en forsinkende omvei, som man derfor ikke bør tvinge til.
Varemerkeutredningen II vil ikke foreslå innført den samme ordning som man har i Danmark når det gjelder litispendens. Man antar at det vil være mest hensiktsmessig at en begjæring om administrativ omprøving stenger for ugyldighets- og slettelsesøksmål mellom partene så lenge den behandles i Patentstyret, og da slik at den administrative klagemulighet må være uttømt før sak kan reises. Og på den annen side: Er stevning i sak om slettelse eller ugyldighet inngitt til Oslo byrett, er adgangen til administrativ omprøving stengt inntil søksmålet er rettskraftig avgjort.
Dersom det inngis flere begjæringer om omprøving som gjelder den samme registrering, vil det kunne være hensiktsmessig å forene dem til felles behandling. Det foreslås en bestemmelse som gir Patentstyret adgang til å gjøre dette, når partene ikke gjør innvending mot forening av sakene.
Patentstyrets første avdelings avgjørelser i omprøvingssakene må på vanlig måte kunne påklages til annen avdeling. Varemerkeutredningen II antar imidlertid at dette ikke bør gjelde for avgjørelser som avviser omprøvingsbegjæringer etter den foreslåtte bestemmelsen om diskresjonær avvisningsadgang, og viser om dette til det som er sagt nedenfor i kapittel 13 i merknadene til § 56 tredje ledd.
Som understreket foran foreslås det en ubetinget adgang til domstolsprøving av annen avdelings avgjørelser i disse sakene, når avgjørelsen går ut på hel eller delvis slettelse av en registrering. Avgjørelser som avviser eller forkaster en begjæring om slettelse bør derimot ikke kunne bringes inn for domstolen, jfr. utkastets § 57 annet ledd og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor i kapittel 13.
Når en nektelse av patent, varemerke- eller mønsterregistrering bringes inn til prøving for domstolen, er temaet om Patentstyrets annen avdeling traff en riktig avgjørelse slik saken forelå for annen avdeling. I en slik sak kan man således ikke føre inn nytt materiale, f.eks. en registreringshindring som ikke har vært påberopt under behandlingen i Patentstyret. Oppheves avslaget, blir imidlertid saken ført tilbake til Patentstyret, som da kan bringe inn mothold eller registreringshindere som ikke ble påberopt i første runde.
Slik Varemerkeutredningen II ser det, er det ikke grunn til å følge dette systemet ved domstolens prøving av avgjørelser i administrativ omprøving. Disse avgjørelsene har, selv om de er forvaltningsavgjørelser, mer til felles med avgjørelser i ugyldighetssaker, enn med avslagsavgjørelser. De bør derfor i de henseender som det her gjelder sees som ledd i en ugyldighets- eller slettelsesprosess, og da slik at partene står like fritt til å påberope materiale, som om ugyldighets- eller slettelsesøksmålet var reist uten forutgående administrativ omprøving.
Beslutninger om slettelse må anmerkes i registeret og kunngjøres, se utkastets § 33.
For behandling av slettelsesbegjæringer må det betales avgift, se utkastets § 30 fjerde ledd. Avgiftens størrelse fastsettes i forskrift, jfr. utkastets § 67. Det kan nevnes at avgiften for omprøving i Danmark er satt til kr. 2 500. Avgiften bør tilbakebetales hvis begjæringen avvises.