6 Konsumpsjon av kjennetegnsrett
Når en vare rettmessig er solgt under et varemerke, har kjøperen som regel fått rett til å selge den videre under det samme merket, så sant videresalget skjer innenfor det geografiske område der selgeren har retten til merket. Her å kreve en lisens avtale ville ikke være praktisk gjennomførbart, og man har derfor måttet søke andre løsninger. Tidligere bygde man gjerne på en konstruksjon om at videresalget skjedde i kraft av en stilltiende lisens. I dag ser man det heller på den måten at varemerkeretten konsumeres ved det første salget, slik at merkeinnehaveren ikke lenger kan gjøre sin rett gjeldende overfor bruk av merket på de solgte eksemplarene.
Fordi varehandelen i stor utstrekning er internasjonal, er det blitt et sentralt spørsmål om konsumpsjon inntrer uansett hvor varemerkeinnehaveren har satt varen i omsetning, eller om konsumpsjonen på noen måte er territorialt begrenset. Man taler om nasjonal konsumpsjon der hvor retten konsumeres bare innenfor det eller de land der merkeinnehaveren har satt varen i omsetning, og om internasjonal eller global konsumpsjon hvis varemerkeretten konsumeres i alle land for en vare som merkeinnehaveren har brakt i omsetning et eller annet sted i verden. Regional konsumpsjon betegner at varemerkeretten konsumeres også i andre land innenfor en region, når merkeinnehaveren setter varen i omsetning innenfor ett av regionens land. I dagens språkbruk her i Europa betegner regional konsumpsjon at varemerkeretten konsumeres innenfor EØS når varen av merkeinnehaveren er satt i omsetning i et EØS-land, men er i behold for merkeinnehaveren innenfor EØS for varer som han kun har satt i omsetning i land utenfor EØS.
Spørsmålet om konsumpsjonen skal være av den ene eller annen art, er i utgangspunktet et spørsmål om et rent politisk valg.
Forkjemperne for internasjonal konsumpsjon har villet hindre at varemerkeretten utnyttes til å skape kunstige handelshindringer. Hvis varemerkeinnehaveren etter å ha satt en vare i omsetning i ett land, i kraft av sin enerett til varemerket skal kunne forby import av den solgte varen til et annet land, kommer varemerkeretten til å tjene som et middel til å dele det internasjonale markedet opp i sektorer. Varene kan da prises etter hva kjøperne i den enkelte sektor lar seg presse opp til, med full sperring for priskonkurranse med hensyn til denne varen. Hvis man imidlertid anser eneretten til å bruke varemerket som konsumert med global virkning ved det første salget, muliggjøres en effektiv internasjonal priskonkurranse, til fordel ikke minst for alminnelige forbrukere. Global konsumpsjon innebærer at parallellimport alltid er tillatt, altså at aktører utenfor merkeinnehaverens agentur- og forhandlernett kan kjøpe hans varer i land der de er priset lavt, importere dem til et land der han holder vesentlige høyere priser, og selge dem der i konkurranse med ham, til priser lavere enn hans. Global konsumpsjon skaper, som det har vært sagt, «åpne sluser mellom de forskjellige markeder».
Ulempen ved global konsumpsjon er at parallellimporten sjenerer merkeinnehaverens omsetningssystem i importlandet. Hans agenter og forhandlere opplever parallellimporten som en urimelig konkurranse, fordi de selv ikke kan gå ned til de priser parallellimportørene kan holde. Parallellimportørene kan drive med lavere omkostninger også fordi de i stor utstrekning kan snylte på den reklame som det regulære forhandlernett må bekoste. Dette er særlig markert ved endel «store» merker for luksuspregede varer, som for eksempel DIOR. I noen bransjer er det også av betydning at parallellimportøren normalt ikke holder noe serviceapparat for reparasjoner m.v.
Forsøk på å utrede de økonomiske konsekvensene av valget mellom global og EØS-regional konsumpsjon av retten til varemerker, har ikke frembrakt resultater som gir sterk støtte for ett av alternativene.
Kommisjonen ga det britiske konsulentselskapet National Economic Research Associates i oppdrag, sammen med advokatfirmaet S.J. Berwin & Co. og IFF Research (et markedsundersøkelsesbyrå), å studere de antatte effektene av de to systemene. Disse fremla i februar 1999 sin rapport, The Economic Consequences of the Choice of a Regime of Exhaustion in the Area of Trademarks. Den omfangsrike rapporten behandler ti undersøkte vareområder, fottøy og lærvarer, musikkopptak, biler, elektronikk for forbrukere, husholdningsmaskiner, kosmetikk og parfyme, klær, ikke-alkoholholdige drikker, søtsaker og alkoholholdige drikker. Resultatene kan til dels være vanskelige å få oversikt over, og forbeholdene er mange. Hovedinntrykket er at valget mellom global og EØS-regional konsumpsjon vil ha nokså begrenset betydning, samfunnsøkonomisk så vel som for forbrukerne.
I Sverige ga regjeringen i 1998 Konkurrensverket i oppdrag å kartlegge konsekvensene for det svenske markedet, for svenske forbrukere og svenske produsenter, av en overgang fra global til EØS-regional konsumpsjon av varemerkerettene. Konkurrensverket har i sin utredning vurdert hvilke konsekvenser som må ventes hvis parallellimport bortfaller. Det kan neppe bli følgen av overgang til EØS-regional konsumpsjon, men det er klart at man - iallfall for mange viktige varers vedkommende - vil få en svært vesentlig reduksjon av parallellimporten.
Det heter i Konkurrensverkets sammenfatning 1:
«Värdet av den totala årliga försäljningen av parallellimporterade produkter uppskattas till ca. 9 miljarder kronor. Detta motsvarar 1 procent av den totala privata konsumtionen. Herav bedöms drygt 60 procent - ca 5, 3 miljarder kronor eller 0,6 procent av den privata konsumtionen - ha sitt egentliga ursprung i ett land utanför EES-området. 40 procent av den totala parallellimporten har således sitt ursprung inom EES-området . . .
De varuområden där parallellimporten värdemässigt bedöms ha stor omfattning är kläder (4000 mkr.), bildelar och bilreservdelar (3000 mkr.), läkemedel (1000 mkr.) samt skor (400 mkr.). Parallellimport av viss betydelse, men understigande 100 miljoner kronor, förekommer bl.a. inom områdena livsmedel, snöskotrar, golfutrustning, däck och motorcyklar.
Räknat som andel av försäljningen på den svenska marknaden har parallellimporten särskild betydelse på bilreservdelsområdet med en uppskattad marknadsandel på ca 20 procent. På flertalet av de övriga redovisade områden bedöms parallellimportens andel ligga mellan 5 och 10 procent medan andelen för däck stannar vid ca 2 procent. På livsmedelsområdet er dock marknadsandelen för parallellimporten betydligt lägre - uppskattningsvis under en tiondels procent.
. . .
I de brancher där parallellimport av större betydelse förekommer har prisnedsättningarna i förhållande till de reguljära priserna bedömts ligga i storleksordningen 10 - 30 procent. I handeln med kläder förekommer dock prisnedsättningar på parallellimporterade varor upp till 50 - 70 procent. Om en ändrad rättstilllämpning leder till att parallellimporten upphör och ersätts med försäljning til reguljära priser uppkommer en direkt priseffekt som beror dels på prisnedsättningens storlek, dels på parallellimportens andel i den berörda branchen. Den kraftigste priseffekten av ett bortfall av parallellimportens andel har bedömts uppkomma för bildelar och bilreservdelar, nämligen 4 - 5 procent. För exempelvis kläder har den direkta priseffekten uppskattats till 3 procent och för skor till 1,5 procent.
Dessa effekters genomslag i den allmänna prisnivån påverkas också av det berörda varuområdets andel av den totala privata konsumtionen. En samlad bedömning av de direkta priseffekter som har beräknats för olika varuområden visar att ett bortfall av parallellimporten kortsiktigt skulla höja den allmänna prisnivån med 0,2 procent.
Ett bortfall av parallellimporten skulle emellertid även få mer indirekta och långsiktiga effekter på konkurrensförhållandena i de berörda brancherna. Genom den existeranda lågprisimporten, och medvetandet om att sådan import kan stimuleras av höga priser på den svenska marknaden, uppkommer en prispress på den reguljära försäljningen genom etablerade försäljningskanalar. Storleken av denne indirekta priseffekt av faktisk och potentiell parallellimport är givetvis svår att precisera. En rimlig uppskattning är att effekten kan ligga i samma storleksordning som den ovan redovisade direkta effekten. Totalt skulle därmed priseffekten av ett bortfall av parallellimporten kunna uppskattas till ca 0,4 procent räknat på den allmänna prisnivån.
. . .
Om parallellimportens påverkan på den svenska marknaden upphör skulle
konsumenterna drabbas av prishöjningar som totalt kan uppskattas motsvara en engångsinflation på 0,4 procent men som på vissa varuområden innebär en inte oväsentlig fördyring,
parallellimportörerna förlora en försäljning på 5 500 miljoner kronor (varav 55 procent antas gå till befintlig handel och 45 procent till Internethandel) vilket motsvarar en minskad sysselsättning med ca 5 500 personer,
övrig handel få en ökad försäljning med 3 000 miljoner kronor, vilket möjliggör en sysselsättningsökning med ca 3 000 personer och en vinstökning med ca 100 miljoner kronor,
staten få minskade skattintäkter med 750 miljoner kronor samt ökade utgifter för A-kassan med 350 miljoner kronor till följd av en nettoökning av arbetslösheten med ca 2 500 personer.»
Den norske varemerkeloven har ikke inneholdt noen bestemmelse om hva slags konsumpsjon som gjelder etter norsk varemerkerett. Det har imidlertid vært ansett som sikkert, at konsumpsjonen etter norsk rett var internasjonal - altså global. 2
Gjennom EØS-avtalen ble Norge forpliktet til å gjennomføre EFs Rådsdirektiv 89/104 EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker (Varemerkedirektivet 1988). I dette direktivet bestemmer art. 7:
«1. Rettigheten til varemerket, skal ikke gi innehaveren rett til å forby bruken av det for varer som av innehaveren selv eller med dennes tillatelse er brakt på markedet i Fellesskapet under dette varemerket.
2. Nr. 1 skal ikke få anvendelse dersom innehaveren har berettiget grunn til å motsette seg den videre ervervsmessige utnyttelse av varene, og særlig dersom varenes stand er blitt endret eller svekket etter at de ble markedsført.»
Uttrykket «Fellesskapet» skal her leses som «innenfor EØS-området», jfr. protokoll 1, nr. 8, til EØS-avtalen, og avtalens art. 126.
Det er uten videre klart at dette er et påbud om regional konsumpsjon, i den betydning at det ikke er tillatt for EØS-landene å nøye seg med nasjonal konsumpsjon. Mange har ment at noen nærmere regulering av dette spørsmålet ikke er gitt i direktivet, slik at det enkelte land står fritt til å ha regler om mer enn regional konsumpsjon. Ut fra dette valgte man i Sverige etter grundige diskusjoner i forarbeidene å la varemerkeloven tie om spørsmålet. Følgen av lovens taushet forutsattes av Lagutskottet å være «att det materiella rättsläget på varumärkesrättens område bibehålls såvitt gäller principen om global konsumtion». 3
Samme linje valgte Norge. De norske forarbeidene til endringsloven av 1992 er meget knappe, men klare nok. Det fremholdes at direktivets art. 7 «ikke krever endringer i den norske varemerkeloven etter departementets syn . . . Varemerkeloven har ingen uttrykkelige regler om konsumsjon. Det er imidlertid sikker norsk rett at for varemerker gjelder internasjonal konsumsjon . . . Det er klart at EØS-avtalen forbyr nasjonal konsumsjon. Det er imidlertid uklart om den også vil forby internasjonal konsumsjon . . . Siden internasjonal konsumsjon er den løsning som skaper størst priskonkurranse på det norske marked og derfor er best for norske forbrukere, bør en etter departementets mening ikke ta sikte på å gå over til EØS-regional konsumsjon før spørsmålet eventuelt er blitt nærmere avklart i fremtidige konsultasjoner eller av EFTA-domstolen eller EF-domstolen.» 4
I 1997 fikk man en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, uttalelse av 3. desember 1997 i en sak om varemerket MAGLITE (E-2/97), og i 1998 en dom fra EF-domstolen, dom av 16. juli 1998 i en sak om varemerket SILHOUETTE (C-355/96).
MAGLITE-saken var forelagt for EFTA-domstolen av Fredrikstad byrett, som hadde et søksmål fra innehaveren av varemerket MAGLITE for lommelykter mot et firma som importerte MAGLITE-lykter kjøpt i USA til Norge og omsatte dem her. Saksøkeren gjorde gjeldende at det i Norge måtte gjelde EØS-regional konsumpsjon, slik at import hit uten hans samtykke av MAGLITE-lykter kjøpt i USA krenket hans varemerkerett. Saksøkte hevdet at prinsippet om internasjonal konsumpsjon fortsatt var gjeldende i Norge, og at hans import av lyktene og salg av dem her følgelig var lovlig. Fredrikstad byrett anmodet EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse med svar på følgende spørsmål:
«l. Er rådsdirektiv 89/104 EØF artikkel 7 nr. 1 slik å forstå at en rettighetshaver har rett til å hindre import fra tredje land utenfor EØS-området, når slik import skjer uten rettighetshaverens samtykke?
2. Er med andre ord den samme bestemmelse slik å forstå at konsumpsjonen av varemerkeretten verken kan begrenses til nasjonal konsumpsjon eller utvides til internasjonal konsumpsjon?»
Domstolens svar var sålydende:
«Artikkel 7, paragraf 1 av Rådsdirektiv 89/104/EØF (varemerkedirektivet), vist til i EØS-avtalen Vedlegg XVII, skal, i EØS-sammenheng, tolkes slik at den overlater til EFTA-statene å bestemme om de ønsker å innføre eller opprettholde prinsippet om internasjonal konsumpsjon av varemerkerettigheter når det gjelder varer med opprinnelse utenfor EØS.»
EFTA-domstolen anførte bl.a.:
«19. EFTA-domstolen bemerker at prinsippet om internasjonal konsumpsjon er i den frie handels og konkurransens interesse, og således i forbrukernes interesse. Parallellimport fra land utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde fører til et større tilbud av varemerkevarer på markedet. Som en følge av denne situasjonen vil prisnivåene på produkter bli lavere enn i et marked hvor bare importører som er autorisert av varemerkeinnehaveren distribuerer deres produkter.
20. Videre er prinsippet om internasjonal konsumpsjon i tråd med et varemerkes hovedfunksjon, som er å gjøre det mulig for forbrukeren med sikkerhet å identifisere produktenes opprinnelse. EF-domstolen definerte at varemerkets gjenstand er å garantere for varemerkets opprinnelsesekthet overfor forbrukeren eller den endelige bruker, ved å sette denne i stand til, uten noen mulighet for forveksling, å atskille dette produktet fra produkter av annen opprinnelse (se sak 102/77 Hoffmann-La Roche & Co. AG mot Centrafarm Vertriebgesellschaft Pharmazeutischer Erzeugnisse mbH ECR [1978] 1139, avsnitt 7). Dette hovedmålet reises det ikke spørsmål om i den foreliggende sak siden produktene som er importert er originale varer som bærer det originale varemerket og kommer fra innehaveren av merket. Kvalitets- eller garantifunksjonen til et varemerke kan betraktes som en del av opprinnelsesfunksjonen. Videre har EF-domstolen nylig påpekt viktigheten av beskyttelsen av varemerkets goodwill (se sak C-337/95 Parfums Christian Dior SA og Parfums Christian Dior BV mot Elvora BV, foreløpig ikke publisert, 5
avsnitt 39 flg). EFTA-domstolen bemerker imidlertid at beskyttelsen av goodwill ikke kan ses på som en hovedfunksjon av en varemerkerett som ville kreve et forbud mot parallellimport. Prinsippet om internasjonal konsumpsjon er derfor fullt ut i samsvar med merkets funksjon som en indikasjon på opprinnelse.
21. Fra ordlyden i varemerkedirektivet artikkel 7(1), som den er gjenspeilet i EØS-avtalens vedlegg XVII, punkt 4 (c), følger det ikke klart om EØS-avtalepartene på nasjonalt nivå tillates å opprettholde eller innføre prinsippet om internasjonal konsumpsjon av rettigheter.
22. EØS-avtalen protokoll 28, artikkel 2, setter som betingelse at avtalepartene skal fastsette slik konsumpsjon for opphavsrettigheter som er fastsatt i fellesskapsretten. Med forbehold for fremtidig utvikling av rettspraksis skal denne bestemmelse tolkes i samsvar med den forståelse som er fastslått i de relevante rettsavgjørelser truffet av EF-domstolen før undertegningen av avtalen. I denne forbindelse bemerker Domstolen at dommene fra EF-domstolen på tiden for undertegningen av EØS-avtalen utelukket nasjonal konsumpsjon, men stilte ikke krav om at EFs medlemsstater skulle oppgi prinsippet om internasjonal konsumpsjon. Videre eksisterer det ingen rettspraksis fra EF-domstolen som utelukker internasjonal konsumpsjon av rettigheter. Av den grunn er betydningen av Protokoll 28, artikkel 2, a priori begrenset til at EØS-omfattende konsumpsjon må etableres i EØS/EFTA-statene som et minimum av hva kontraktspartene kan bestemme. Bestemmelsen er ikke relevant for å besvare spørsmålet om disse statene fortsatt kan foreskrive et generelt prinsipp om internasjonal konsumpsjon.
23. Direktivets forhistorie viser at det første direktivforslaget (OJ nr C 351, 21.12.1980, s. 1), som foreskrev internasjonal konsumpsjon ble endret, og det modifiserte forslaget (COM(85) 739) begrenset uttrykkelig konsumpsjonsregelen til varer som var blitt brakt på markedet «i Fellesskapet». Ikke desto mindre beholdt enkelte medlemsstater i Fellesskapet og i EFTA internasjonal konsumpsjon eller lot spørsmålet stå åpent for tolkning av de nasjonale domstoler.
24. Videre er hovedargumentet . . . mot å tolke varemerkedirektivet artikkel 7 i favør av en internasjonal konsumpsjon, at dersom individuelle stater tillates fritt å fastsette om rettighetshavere kan motsette seg import fra tredjeland, ville dette kunne føre til en situasjon der de samme produkter kan bli gjenstand for parallellimport inn i en stat, men ikke inn i en annen. Dette kunne lede til interne misforhold i markedet. Derfor hevder de at prinsippet om fri bevegelighet må være den samme i alle medlemsstater, og at dette prinsippet også må gjelde for EØS.
25. Denne argumentasjonen må forkastes så langt det gjelder EFTA-statene. I motsetning til EF-traktaten etablerer ikke EØS-avtalen en tollunion. Formålet og anvendelsesområdet for EF-traktaten og EØS-avtalen er forskjellig (se uttalelse 1/91 om utkast til avtale mellom Fellesskapet på den ene side og landene i Det europeiske frihandelsområde på den annen side om opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde [1991] ECR 1-6079). Følgelig etablerer ikke EØS-avtalen en tollunion, men et frihandelsområde.
26. De ovenfor nevnte forskjeller mellom Fellesskapet og EØS vil måtte reflekteres i anvendelsen av konsumpsjonsprinsippet for varemerkerettigheter. Ifølge EØS-avtalen artikkel 8 får prinsippet om fri bevegelighet av varer, nedfelt i EØS-avtalen artikler 11 til 13, bare anvendelse på varer med opprinnelse i EØS, mens et produkt innen Fellesskapet er i fri sirkulasjon med en gang det lovlig er brakt på markedet i en medlemsstat. Generelt sett får det sistnevnte i en EØS-kontekst bare anvendelse på produkt med opprinnelse i EØS. I den foreliggende saken var produktet fremstilt i De forente stater og importert inn i Norge. Følgelig er det ikke gjenstand for prinsippet om fri bevegelighet av varer innen EØS.
27. I tillegg medfører ikke EØS-avtalen noen felles handelspolitikk overfor tredjeland (se særlig EF-traktaten artikkel 113). EFTA-statene har ikke overført deres respektive traktatkompetanse til noen form for overnasjonale organer. De står fritt til å slutte traktater og avtaler med tredjeland om utenrikshandel (se EØS-avtalen protokoll 28, artikler 5 og 6). Å kreve at artikkel 7 (1) i en EØS-sammenheng skal tolkes slik at den pålegger EFTA-medlemsstatene å anvende prinsippet om konsumpsjon på fellesskapsnivå, ville legge begrensninger på EFTA-statene i deres tredjelandsforbindelser. Et slikt resultat ville ikke være i overensstemmelse med EØS-avtalens formål, som er å skape et fundamentalt forbedret frihandelsområde, men ikke en tollunion med en uniform handelspolitikk.
28. På bakgrunn av disse betraktninger bemerker EFTA-domstolen at det er opp til EFTA-statene, dvs deres lovgivere eller domstoler, å fastlegge om de ønsker å innføre eller opprettholde prinsippet om internasjonal konsumpsjon av varemerkerettigheter når det gjelder varer med opprinnelse utenfor EØS.
29. Denne fortolkningen av varemerkedirektivet artikkel 7(1) i EØS-sammenheng er også i tråd med Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS), hvor spørsmålet er latt åpent for medlemsstatene å regulere. ...»
EF-domstolens avgjørelse i SILHOUETTE-saken gjaldt et tilfelle der de faktiske forhold nok ikke var fullt klarlagt, men der domstolen la følgende faktum til grunn for sin dom:
Det østerrikske foretaket Silhouette International Schmied GmbH & Co. KG fremstilte briller i høy prisklasse. De ble solgt under varemerket SILHOUETTE, som var registrert i Østerrike og i de fleste andre land. Hartlauer Handelsgesellschaft mbH var en lavprisbrillekjede. Silhouette nektet å levere SILHOUETTE-briller til Hartlauer, idet man mente at det ville skade selskapets renommé som leverandør av kvalitetsbriller, om Hartlauer solgte SILHOUETTE.
I oktober 1995 solgte Silhouette 21 000 brilleinnfatninger av utgåtte modeller til et bulgarsk selskap. Det var uklart om dette ble pålagt bare å selge brillene i Bulgaria og land i det tidligere Sovjetsamveldet. I november 1995 leverte Silhouette brillene i Sofia. Der fikk - uvisst på hvilken måte - Hartlauer kjøpt dem, og utbød dem til salg i Østerrike fra desember 1995. Hartlauer annonserte at man ikke fikk leveranser fra Silhouette, men nå hadde lykkes i å erverve 21 000 SILHOUETTE-innfatninger i utlandet. Silhouette forsøkte å stanse Hartlauers salg, og tvisten om dette kom til Oberster Gerichtshof, som besluttet å forelegge følgende prejudisielle spørsmål for EF-domstolen:
«1. Skal artikel 7, stk. 1, i Rådets første direktiv af 21. december 1988 om indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivning om varemærker (89/104/EØF, EFT L 40 af 11.2.1989, s. 1 - varemærkedirektivet) fortolkes således, at varemærket giver sin indehaver ret til at forbyde en tredjemand at bruge mærket for varer, som er markedsført under dette mærke i en stat, som ikke er en kontraherende stat?
2. Kan indehaveren af varemærket alene i henhold til varemærkedirektivets artikel 7, stk. 1 kræve, at tredjemand undlader at bruge mærket for varer, som er blevet markedsført under dette mærke i en stat, som ikke er en kontraherende stat?»
Domstolens svar var sålydende:
«l) Artikel 7, stk. 1, i Rådets første direktiv 89/104/EØF af 21. december 1988 om indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivning om varemærker, således som ændret ved aftalen af 2. maj 1992 om Det Europæiske Økonomiske Samarbejdsområde er til hinder for nationale bestemmelser, hvorefter der indtræder konsumption af de rettigheder, der er knyttet til et varemærke, for varer, som af indehaveren selv eller med dennes samtykke er markedsført uden for Det Europæiske Samarbejdsområde under dette mærke.
2) Artikel 7, stk. 1, i direktiv 89/104 kan ikke fortolkes således, at indehaveren af et varemærke alene med hjemmel i denne bestemmelse kan få nedlagt et forbud mod, at en tredjemand bruger hans varemærke for varer, som af indehaveren selv eller med dennes samtykke er blevet markedsført uden for Det Europæiske Økonomiske Samarbejdsområde under dette mærke.»
Kort fortalt betyr dette at EF-domstolen leser direktivet slik at det forbyr global konsumpsjon, men at direktivbestemmelsen om dette ikke i og for seg skaper forpliktelser som kan påberopes overfor private.
Det heter i dommens begrunnelse:
«15. Med det første spørgsmål ønsker Oberster Gerichtshof nærmere bestemt oplyst om direktivets art. 7, stk. 1, er til hinder for nationale bestemmelser, hvorefter der indtræder konsumption af de rettigheder, der er knyttet til et varemærke, for varer, som af indehaveren selv eller med dennes samtykke er markedsført uden for EØS under dette mærke.
16. Indledningsvis bemærkes, at direktivets artikel 5 fastlægger «de rettigheder, der er knyttet til varemærket», og at artikel 7 indeholder bestemmelsen om «konsumption af de rettigheder, der er knyttet til varemærket».
17. Ifølge direktivets artikel 5, stk. 1, giver det registrerede varemærke indehaveren en eneret. Det bestemmes endvidere i artikel 5, stk. 1, litra a), at indehaveren i medfør af eneretten kan forbyde tredjemand, der ikke har hans samtykke, at gøre erhvervsmæssig brug af blandt andet et tegn, der er identisk med varemærket for varer eller tjenesteydelser af samme art som dem, for hvilke varemærket er registreret. I medfør af artikel 5, stk. 3, som indeholder en ikke udtømmende opregning af de former for brug som indehaveren kan forbyde med hjemmel i stk 1, omfatter denne ret blandt andet import og eksport af de varer, der er forsynet med det pågældende varemærke.
18. I lighed med bestemmelserne i direktivets artikel 6, som fastsætter visse begrænsninger i varemærkets retsvirkninger, bestemmer artikel 7, at den til varemærket knyttede eneret under de i bestemmelsen angivne betingelser udtømmes, således at indehaveren af varemærket ikke længere har ret til at forbyde brugen av mærket. Konsumptionen er først og fremmest betinget af, at varerne er blevet markedsført af indehaveren selv eller med dennes samtykke. Ifølge direktivbestemmelsen selv indtræder der imidlertid kun konsumption, hvis varerne er blevet markedsført inden for Fællesskabet (inden for EØS efter ikrafttrædelsen af EØS-aftalen).
19. Det må endvidere fastslås, at det ikke for Domstolen er gjort gældende, at direktivet kan fortolkes således, at det foreskriver konsumption af de rettigheter, der er knyttet til varemærket, for varer, der er markedsført af indehaveren selv eller med dennes samtykke, uanset hvor markedsføringen er foretaget.
20. Hartlauer og den svenske regering har tværtimod gjort gældende, at medlemsstaterne efter direktivet har adgang til at foreskrive konsumption i national ret ikke alene for varer, som er markedsført inden for EØS, men også for varer, der er markedsført i tredjelande.
21. Den af Hartlauer og den svenske regering foreslåede fortolkning af direktivet forudsætter, når henses til ordlyden af artikel 7, at direktivet i lighed med Domstolens praksis vedrørende EF-traktatens artikel 30 og 36 alene pålægger medlemsstaterne at foreskrive konsumption inden for Fællesskabet, hvorimod direktivets artikel 7 ikke udtømmende regulerer spørgsmålet om konsumption af de rettigheder, der er knyttet til varemærket, hvorfor det giver medlemsstaterne mulighed for at fastsætte bestemmelser om konsumption, der går videre end dem, der udtrykkeligt fastsættes i direktivets artikel 7.
22. Som det er gjort gældende af Silhouette, af den østrigske, den tyske, den franske og den italienske regering samt af Det Forenede Kongeriges regering og af Kommissionen, er en sådan fortolkning imidlertid uforenelig med ordlyden af artikel 7, såvel som med opbygningen af og formålet med direktivets bestemmelser om de rettigheder, som varemærket giver indehaveren.
23. Det skal i den forbindelse først bemærkes, at selv om det i direktivets tredje betragtning anføres, at «det ... for tiden ikke [forekommer] nødvendigt at foretage en fuldstændig tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivninger om varemærker», indeholder direktivet dog en harmonisering af de centrale materielle regler på området, nemlig ifølge den samme betragtning af reglerne vedrørende de nationale bestemmelser, der har den mest direkte indvirkning på det indre markeds funktion, og denne betragtning udelukker ikke. at harmoniseringen vedrørende disse regler er fuldstændig.
24. Det anføres således i direktivets første betragtning, at den lovgivning, der gælder om varemærker inden for medlemsstaterne, indebærer forskelligheder, som kan hindre den frie bevægelighed for varer og den frie udveksling af tjenesteydelser samt fordreje konkurrencevilkårene i fællesmarkedet, hvorfor det er nødvendigt at tilnærme medlemsstaternes lovgivninger indbyrdes med henblik på det indre markeds oprettelse og funktion. I den niende betragtning understreges det, at det for at lette den frie omsætning af varer og den frie udveksling af tjenesteydelser er af afgørende betydning at sikre, at registrerede varemærker nyder samme retsbeskyttelse i alle medlemsstaternes retsordener, og at dette dog ikke forhindrer medlemsstaterne i at yde varemærker, der nyder et vist renommé, mere omfattende beskyttelse.
25. Under hensyn til disse betragtninger må direktivets artikel 5, 6 og 7 fortolkes således, at de indeholder en fuldstændig harmonisering af reglerne om de rettigheder, der er knyttet til varemærket. Denne fortolkning finder i øvrigt støtte i den omstændighed, at artikel 5 udtrykkeligt giver medlemsstaterne mulighed for at opretholde eller indføre visse bestemmelser, som er nærmere afgrænset af fællesskabslovgiver. Ifølge artikel 5, stk. 2, som henviser til den niende betragtning, kan medlemsstaterne således yde varemærker, der nyder et vist renommé, mere omfattende beskyttelse.
26. Under disse omstændigheder kan direktivet ikke fortolkes således, at det giver medlemsstaterne mulighed for i deres nationale ret at foreskrive konsumption af de rettigheder, der er knyttet til varemærket, for varer, der er markedsført i tredjelande.
27. Denne fortolkning er endvidere den eneste, som fuldt ud kan virkeliggøre direktivets mål, som er at beskytte det indre markeds funktion. Der ville nemlig uundgåeligt opstå hindringer for de frie varebevægelser og den frie udveksling af tjenesteydelser i en situation, hvor visse medlemsstater kunne foreskrive international konsumption, hvorimod andre kun foreskriver konsumption inden for Fællesskabet.
28. Det kan over for denne fortolkning ikke indvendes, således som den svenske regering har gjort, at direktivet, som er vedtaget med hjemmel i EF-traktatens artikel 100 A, der vedrører den indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes lovgivninger vedrørende det indre markeds funktion, ikke kan regulere forbindelsene mellem medlemsstaterne og tredjelande, og at direktivets artikel 7 derfor må fortolkes således, at direktivet alene vedrører forbindelserne inden for Fællesskabet.
29. Selv om traktatens artikel 100 A fortolkes som foreslået af den svenske regering, må det nemlig konstateres, at artikel 7, således som det er anført i nærværende dom, ikke har til formål at regulere forbindelsene mellem medlemsstaterne og tredjelande, men at fastlægge de rettigheder, der tilkommer indehaverne af varemærker i Fællesskabet.
30. Endelig bemærkes, at Fællesskabets kompetente myndigheder altid i forbindelse med indgåelsen af internationale aftaler på området vil kunne udvide den konsumption, der foreskrives i artikel 7, til varer, der er markedsført i tredjelande, således som dette er sket i forbindelse med EØS-aftalen.
31. Under hensyn til det anførte skal det første spørgsmål besvares således, at direktivets artikel 7, stk. 1, som ændret ved EØS-aftalen, er til hinder for nationale bestemmelser, hvorefter der indtræder konsumption af de rettigheder, der er knyttet til et varemærke, for varer, som af indehaveren selv eller med dennes samtykke er markedsført uden for EØS under dette mærke.»
Til det andre spørsmålet anførte domstolen at direktivet definerer de rettigheter som er knyttet til et varemerke i artikkel 5, mens artikkel 7 inneholder en viktig presisering av definisjonen, nemlig at reglene i artikkel 5 ikke gir innehaveren noen rett til å forby bruk av varemerket, dersom betingelsene for konsumpsjon etter art. 7 foreligger.
«35. Selv om direktivet ubestrideligt pålægger medlemsstaterne at gennemføre bestemmelser, i medfør af hvilke indehaveren af et varemærke i tilfælde af krænkelse af hans rettigheder skal være i stand til at opnå et forbud mod, at tredjemænd benytter hans varemærke, må det imidlertid efter det anførte fastslås, at denne forpligtelse følger af bestemmelserne i direktivets artikel 5 og ikke af bestemmelserne i artikel 7.
36. Under hensyn til denne konstatering skal det for det første bemærkes, at det følger af fast retspraksis, at et direktiv ikke i sig selv kan skabe forpligtelser for private, og at en direktivbestemmelse derfor ikke som sådan kan påberåbes over for sådanne personer. Det skal samtidig for det andet understreges, at det følger af den samme retspraksis, at den nationale domstol ved anvendelsen af nationale retsforskrifter, hvad enten de er ældre eller yngre end direktivet, er forpligtet til i videst mulig omfang at fortolke dem i lyset af direktivets ordlyd og formål og at fremkalde det med direktivet tilsigtede resultat, og således handle i overensstemmelse med EF-traktatens artikel 189, stk. 3 . . .
37. Under forbehold af det ovenfor anførte vedrørende den forelæggende rets forpligtelse til i videst muligt omfang at fortolke den nationale ret i overensstemmelse med fællesskabsretten skal det andet spørgsmål herefter besvares med, at direktivets artikel 7, stk. 1, ikke kan fortolkes således, at indehaveren af et varemærke alene med hjemmel i denne bestemmelse kan få nedlagt et forbud mod, at en tredjemand bruger hans varemærke for varer, som af indehaveren selv eller med dennes samtykke er blevet markedsført uden for EØS under dette mærke.»
Etter at SILHOUETTE-dommen falt har visse EU-land - blant dem Sverige - anmodet Kommisjonen om å vurdere en tilbakevending til prinsippet om global konsumpsjon. Anmodningen har møtt motstand, så vidt skjønnes særlig fra Tyskland, Frankrike og Italia. I et møte i Unionsrådet (for indre markedssaker) 25. mai 2000 meddelte kommissær Bolkestein medlemsstatenes ministre at Kommisjonen hadde besluttet, på det nåværende tidspunkt, ikke å foreslå noen endring av det gjeldende system med felleskapsregional konsumpsjon. Fire av medlemsstatene ga uttrykk for sterk støtte til Kommisjonens holdning, mens åtte medlemsstater beklaget Kommisjonens beslutning og understreket behovet for endring. De øvrige medlemsstater ga ikke uttrykk for noen oppfatning i spørsmålet.
Både MAGLITE-uttalelsen og SILHOUETTE-dommen har fremkalt kritiske bemerkninger. Varemerkeutredningen II skal ikke gå nærmere inn på dette. Det dreier seg under enhver omstendighet om et viktig rettskildemateriale som utredningen må forholde seg til slik det foreligger. Det kan imidlertid bemerkes, at det har vært pekt på at EFTA-domstolens uttalelse kan synes utilstrekkelig begrunnet når det gjelder forholdet til EØS-avtalens protokoll 28, artikkel 2, om avtalepartenes plikt til å fastsette samme opphør for «opphavsrettigheter» som det som er fastsatt i fellesskapsretten.
Formelt er det ingen direkte konflikt mellom EF-domstolens dom og EFTA-domstolens uttalelse, noe som vel forklarer at EF-domstolen overhodet ikke nevner EFTA-uttalelsen. EFTA-domstolen uttalte seg om hvordan artikkel 7, 1, skal tolkes «i EØS-sammenheng», mens EF-domstolens avgjørelse gjelder EU-statenes plikter etter direktivet. Ettersom EU-statenes og EFTA-statenes forpliktelser etter direktivet hviler på ulikt rettsgrunnlag, er det i og for seg fullt mulig at artikkel 7, 1, må gis ulikt innhold alt etter hvilken sammenheng den skal anvendes i.
Divergensen mellom dommen og uttalelsen skaper så vidt skjønnes heller ikke noen rettstilstand som ikke er til å leve med. Om Norge praktiserer global konsumpsjon for varer med opprinnelse utenfor EØS, mens EU-landene bare har EØS-regional konsumpsjon, vil det innebære at varer som importeres til Norge etter at merkeinnehaveren har satt dem i omsetning i f.eks. USA, fritt kan selges i Norge, men ikke uten merkeinnehaverens samtykke kan føres inn i EU-stater for omsetning der. Rettslig sett vil det således ikke være slik at Norge åpner en bakdør for parallellimport inn i EU-området. Det er imidlertid klart at en slik situasjon faktisk vil innebære vanskeligheter. Norge vil være et EØS-land der det lovlig kan omsettes varer som varemerkeinnehaveren ikke har tillatt omsatt innenfor EØS. Det vil innebære at man ikke oppnår - iallfall ikke fullt - ut den ønskede fri flyt av varer over grensene innenfor EØS, for disse varene kan ikke føres videre inn i EU-området. Det vil således, for varer fra Norge som ønskes ført inn i EU-området, måtte bringes på det rene hvor de stammer fra og på hvilke premisser de er brakt i omsetning i Norge. Det kan være uvisst hvor stor praktisk betydning denne ulempen vil ha. Prinsipielt er det klart at den kan oppfattes som en ubehagelig torn i øyet.
Etter den oppfatning Varemerkeutredningen II har, er situasjonen fortsatt slik som beskrevet i Ot. prp. nr. 72 (1991-92) s. 55, at global konsumpsjon er det system som best tjener norske forbrukere. Varemerkeutredningen II anser det derfor ikke i og for seg ønskelig å gå over til en ordning med EØS-regional konsumpsjon. Forholdene er allikevel noe endret siden 1991-92. Det må, etter EF-domstolens avgjørelse og Kommisjonens beslutning om ikke å revurdere spørsmålet, legges til grunn at de vesteuropéiske land som vi har viktige handelsforbindelser med, vil ha en ordning - og samme ordning - med bare regional konsumpsjon. Varemerkeutredningen II er av den oppfatning at hensynet til rettsenhet her må veie tungt. Det skal ganske sterke grunner til for å opprettholde en ordning som avviker fra det som gjennomføres i de aller fleste vesteuropéiske stater.
Det bør også nevnes at regional konsumpsjon er blitt den vanlige ordning når det gjelder industrielt rettsvern. Slik konsumpsjon ble gjennomført i patent- og mønsterretten i forbindelse med at Norge ble bundet av EØS-avtalen - da som en utvidelse av konsumpsjonsvirkningen, som for slike rettigheter tidligere hadde vært bare nasjonal. Regional konsumpsjon gjelder også for kretsmønster- og planteforedlerrett.
Man kan for varemerkerettens del peke på det påfallende i at Romatraktaten tjener som basis for regelverk som forbyr landene å opprettholde rettsregler som tar sikte på å fremme den fri konkurranse, men en slik innvending synes ikke å ha noen gjennomslagskraft.
Etter at SILHOUETTE-dommen er falt må det - til tross for uttalelsen i MAGLITE-saken - sies å være uklart om global konsumpsjon på varemerkeområdet fortsatt kan anses som gjeldende rett i Norge. Det er derfor under enhver omstendighet grunn for lovgiveren til å sørge for en avklaring.
Varemerkeutredningen II foreslår at bestemmelsene i direktivets art. 7 tas inn i loven om varekjennetegn. Dette er gjort i dansk og finsk lov om varemerker, og - ved en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2000 - i Sverige.
En slik lovbestemmelse er imidlertid i seg selv ikke avklarende. Den usikkerhet som råder, gjelder jo ikke spørsmålet om disse direktivbestemmelsene er er bindende for Norge, men spørsmålet om hvordan de er å forstå. Og det lovforslag som Varemerkeutredningen II fremsetter her, er - i likhet med bestemmelsene i den danske, den finske og den svenske lov - etter sin ordlyd «nøytralt», for så vidt det i seg selv ikke gir uttrykk for om det er MAGLITE-uttalelsen eller SILHOUETTE-dommen som skal legges til grunn for tolkningen.
Det skal bemerkes, at heller ikke en klar standpunkttagen her vil bringe alle tvilsspørsmål ut av verden. SILHOUETTE-dommen etterlater nok enkelte løse tråder, og det har skjedd før at EF-domstolen gjennom nye avgjørelser har foretatt «presiseringer» av rettsoppfatningene i eldre avgjørelser, som like gjerne kunne betegnes som ganske vesentlige endringer.
Etter den oppfatningen Varemerkeutredningen II er kommet frem til, bør en inkorporering av direktivets art. 7 likevel skje under den eksplisitte forutsetning, at bestemmelsen må tolkes som om Norge var forpliktet til å gjennomføre art. 7 i samsvar med EF-domstolens nye praksis - og fremtidige praksis. Bare på den måten kan man oppnå den rettsenhet som er en viktig premiss for lovutkastet. Den ulempe at lovens motiver da ikke kan gi klare utsagn om hvordan lovteksten må forstås i alle henseender må man akseptere, her som ellers hvor det er tale om EØS-harmonisering. Enkelte kommentarer til utkastets bestemmelse skal likevel gis nedenfor i kapittel 13, i merknadene til utkastets § 6.