8 Bruk av kjennetegn på Internett. Domenenavn

8.1 Hva er kjennetegnsbruk på Internett og hva knytter bruken til et bestemt territorium?

Bruk av varekjennetegn på Internett skiller seg blant annet fra tilsvarende bruk i den alminnelige varehandelen ved at man ikke ser selve varen med kjennetegnet på, men bare en gjengivelse av varen. I og for seg er det mulig å sammenligne dette med kjennetegnsbruk i fjersynsreklame og reklame i massemedier ellers. Det særegne er først og fremst at man på Internett i større grad henvender seg til hele verden og gjennom dette risikerer å gjøre inngrep i kjennetegnsrettigheter i mange land. De rettslige problem ved bruk av kjennetegn på Internett er særlig hva som er kjennetegnsbruk, hva som knytter denne bruken til et territorium der varemerket har vern og hvordan konflikter mellom nasjonale rettigheter skal kunne løses slik at det kan foreligge samtidig bruk i «cyberspace». Bruk av kjennetegn på Internett kan ha betydning også i forhold til oppfyllelse av «bruksplikt». Disse spørsmålene er gjenstand for arbeid i Verdensorganisasjonen for immaterialretts faste komité for varemerker, og nedenfor gjengis hovedpunktene i en foreløpig rapport. 1

Kjennetegnsbruk i f.eks . Norge vil det etter den faste komitéens vurdering være når bruken medfører en kommersiell effekt her. Slik effekt må bedømmes ut fra alle relevante omstendigheter, som f.eks. 1) at innehaveren gjør, eller planlegger å gjøre, forretninger her med produkter som er identiske med eller ligner de produkter som markedsføres under kjennetegnet på Internett; 2) graden og karakteren av innehaverens kommersielle virksomhet her i riket, herunder om kunder betjenes her, om det av nettstedet klart og utvetydig fremgår at innehaveren ikke har til hensikt å levere varer eller tjenester til Norge og om han har opptrådt i samsvar med denne hensikten, om innehaveren etter salg tilbyr f.eks. garanti eller service i Norge eller om han driver annen virksomhet i Norge i tilknytning til kjennetegnet, men som ikke har tilknytning til Internett; 3) i hvilken sammenheng varene eller tjenestene tilbys her i riket, såsom om de rettmessig kan selges her, og hvorvidt prisene er oppgitt i norske kroner; 4) hvordan nettstedet der kjennetegnet brukes er forbundet med Norge, om det tilbys interaktiv kontakt med brukerne i Norge, om det opplyses andre kontaktpunkter som adresse, telefonnummer m.v. i Norge, eller om nettstedet er registrert under toppnivådomenet «.no» (ISO Standard landkode 3166 for toppnivådomener), om språket som brukes på nettstedet er norsk og om nettstedet faktisk er blitt besøkt av Internett-brukere hjemmehørende i Norge; 5) om bruken av kjennetegnet på Internett er gjort i sammenheng med en «industriell eiendomsrett», herunder om bruken er understøttet av rettsbeskyttelse her i riket, eller om bruken har bakgrunn i en enerett som tilhører en annen - om denne eneretten innehas av en som har rettsbeskyttelse for den i Norge.

I den grad man på bakgrunn av momentene som er gjengitt ovenfor eller andre omstendigheter kan fastslå at det foreligger kjennetegnsbruk her i riket, vil man etter den faste komitéens mening ut fra de alminnelige kjennetegnsrettslige regler, herunder reglene om hvilken bruk som lovlig kan gjøres av kjennetegn - se f.eks. utkastets § 5 - kunne ta stilling til om det foreligger inngrep her i riket. Man kan også fastslå om «bruksplikten» for et registrert varemerke i Norge er oppfylt.

Hvorvidt brukeren av tegnet på Internett kan holdes rettslig ansvarlig for bruken f.eks. i Norge, bør imidlertid etter den faste komitéens mening ut fra Internettets uoversiktlige karakter - dvs. at man i praksis retter seg til hele verden - være avhengig om at brukeren får informasjon om at det foreligger inngrep og han kan ikke holdes ansvarlig for handlinger som er gjort før meldingen ble mottatt. Dette vil gjelde under følgende forutsetninger: 1) Brukeren anvender et kjennetegn han har rett til i et annet land og denne retten er ikke ervervet i ond tro, og han har gjennom nettstedet gitt tilstrekkelig informasjon til at han kan kontaktes; 2) brukeren tar skritt for å hindre kommersiell effekt i Norge og skritt for å hindre forveksling mellom kjennetegnene, etter at han har fått meldingen; 3) en melding som nevnt skal anses for å ha vært gitt dersom den er skrevet på språk som er anvendt på nettstedet, inneholder opplysning om hva slags enerett som er krenket, hvem som er innehaver av den norske eneretten og hvordan han kan kontaktes, hvilke land eneretten er beskyttet i, hva eneretten består i og opplysning om hvordan bruken av kjennetegnet på Internett har medført inngrep i den norske eneretten.

Det bør etter den faste komitéens oppfatning aksepteres som ansvarsfrihetsgrunn om innehaveren av et nettsted, som et tiltak for å unngå kommersiell effekt i Norge, klart og utvetydig i sammenheng med bruk av kjennetegnet, opplyser at bruken av det ikke angir kommersiell forbindelse med innehaveren av det norske kjennetegnet og at han ikke har til hensikt å levere varer eller tjenester i Norge. En forutsetning for at en slik opplysning skal ha rettsvirkning, er at innehaveren av nettstedet før levering av varer eller tjenester, spør kundene hvor de holder til og faktisk nekter å levere varer og tjenester til Norge.

I alle tilfelle av kollisjon bør man etter den faste komitéens oppfatning når det foreligger en rettighet som er beskyttet i et annet land og denne ikke er ervervet i ond tro, legge vekt på Internettets karakter og at forholdsreglene som må treffes for å unngå konflikt ikke må være uforholdsmessige, og særlig ikke må innebære at tegnet ikke kan brukes på Internett i fremtiden.

I de tilfelle man ikke kan løse konfliktene ved forhandlinger mellom partene er spørsmålet om jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer sentralt.

Varemerkeutredningen II anser prinsippene som er gjengitt ovenfor for å gi et godt utgangspunkt for hvordan norske innehavere av kjennetegn og brukere av kjennetegn på Internett bør opptre. For at prinsippene skal få internasjonal virkning er man imidlertid avhengig av konvensjonsregulering og det er neppe hensiktsmessig å fremme lovforslag om dette før arbeidet med slik regulering er kommet lenger.

8.2 Domenenavn

Domenenavn er brukervennlige adresser til nettsteder i verdensveven (world wide web, www). Domenenavn kan registreres under forskjellige toppnivådomener. Dette er for det første de syv generiske toppnivådomenene (gTLD), hvorav tre er åpne - dvs. at det ikke er restriksjoner med hensyn til hvem som kan registrere seg under dem. Disse er «.com», «.net», «.org». De andre fire er forbeholdt visse organisasjoner: «.edu» for høyskoler og universitet, «.gov» for byråer og føderale organer i USA, «.int» for internasjonale organisasjoner og «.mil» for USAs forsvar. For det annet er det de nasjonale toppnivådomenene (ccTLD), for Nordens del er disse «.dk» for Danmark, «.fi» for Finland, «.is» for Island, «.se» for Sverige og «.no» for Norge.

Registrene føres som hovedregel av ikke-offentlige institusjoner i de enkelte land. I Norge er det NORID som registrerer domenenavn under toppnivådomenet «.no». NORID står for NOrsk Registreringstjeneste for Internett Domenenavn og er en tjeneste som drives av UNINETT FAS AS, og er heleiet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Registreringspraksisen i de enkelte registrene er ulik og det vil ikke bli redegjort for denne her. Det skal imidlertid påpekes at et særtrekk ved praksisen er at det ikke foretas prøving av om søkerne har rett til domenenavnet før de registreres. Det alminnelige prinsipp som i hovedsak følges er «first come, first serve».

For Varemerkeutredningen II er det viktig å påpeke at de alminnelige kjennetegnsrettslige regler har anvendelse her. Det vil imidlertid regelmessig oppstå problemer da det under et toppnivådomene bare er plass til ett identisk tegn, mens flere kan ha rett til å bruke det samme tegnet i alminnelig næringsvirksomhet. Dette har sammenheng med at vernet for varekjennetegnene gjelder for bestemte varer eller tjenester. I en slik situasjon bør man ha konfliktregulerende mekanismer som f.eks. at rettmessig innehaver av et nettsted, etter henvendelse, skal ha plikt til å gi kontaktinformasjon til andre som har rett til samme kjennetegn. Slik informasjon kan f.eks gis gjennom en eller flere «hyperlenker», som ved å aktiveres, bringer besøkende til nettstedene til andre rettmessige innehavere.

I forhold til dem som urettmessig registrerer andres kjennetegn som domenenavn, antas alminnelige kjennetegnsrettslige prinsipper normalt å medføre at en registrering kan oppheves. Internasjonalt har man for de åpne toppnivådomenene (gTLD) opprettet organer for konfliktløsning (Uniform Domain Name Resolution Policy). 2

Også her i Norge bør det for «.no-domenet» etter Varemerkeutredningen IIs oppfatning opprettes tilsvarende ordning, for å sikre et raskt og brukervennlig system for løsning av konflikter. Det foreslås imidlertid ingen lovregulering her på det nåværende tidspunkt. Dagens regler for registrering av domenenavn er under revisjon i forbindelse med overgangen til et mer liberalt registreringssystem for «.no-domenet», og det forventes at man i den sammenhengen tar skritt for å innføre konfliktløsende mekanismer.