2 Nærmere omtale av basisforløpet

Arbeidsstyrke og gjennomsnittlig arbeidstid

Framskrivningene av arbeidsstyrken bygger på middelalternativet i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivninger fra desember 2002. Befolkningsframskrivningene ligger også til grunn for framskrivningene av pensjoner og ressursbehovet i offentlig tjenesteyting. Framskrivningene av yrkesfrekvensene etter kjønn, utdanning og alder er basert på Statistisk sentralbyrås MOSART-modell. Økt utdanningslengde bidrar i følge MOSART-framskrivningene til en viss økning i yrkesdeltakingen for ferdigutdannede, men lavere yrkesdeltaking for personer under utdanning trekker i motsatt retning.

For utviklingen i gjennomsnittlig arbeidstid kan økt gjennomsnittlig utdanning bidra til økt arbeidstid blant kvinner. Dette kan motvirkes av at økt kvinnelig yrkesdeltakelse isolert sett trekker gjennomsnittlig arbeidstid ned. Samtidig fører økt inntektsnivå over tid til at fritid prioriteres høyere. I framskrivningene er det lagt til grunn at de ulike effektene utlikner hverandre. Det er imidlertid viktig å være klar over risikoen for at reduksjonen i gjennomsnittlig arbeidstid vil kunne fortsette.

Produktivitet og internasjonal økonomi

Ved siden av tilgang på arbeidskraft (og veksten i produksjonskapitalen), bestemmes veksten i produksjonskapasiteten av produktivitetsveksten. Produktivitetsveksten bestemmes i framskrivningene med utgangspunkt i eksogene anslag for sektorspesifikke variable for veksten i «total faktorproduktivitet», det vil si den delen av veksten som ikke kan knyttes til endringer i produksjonsfaktorene. Målt som årlig gjennomsnitt for perioden 2001 – 2050 er det lagt til grunn en vekst i indeksene for total faktorproduktivitet på nær 1,5 pst. Tabell 2.1 gir oversikt over enkelte sentrale forutsetninger knyttet til utviklingen i internasjonal økonomi.

Offentlige finanser

Utviklingen i pensjonsutbetalingene er basert på gjeldende regelverk og de oppdaterte befolkningsframskrivningene fra Statistisk sentralbyrå, jf. tabell 2.2. Sammen med antagelsen om at utviklingen i offentlig forbruk er bestemt av uendret ressursinnsats pr. bruker, innebærer dette at handlingsregelens krav til utviklingen i budsjettunderskuddet skjer gjennom tilpasning av utviklingen i offentlige inntekter. I framskrivningene er det dette beregningsteknisk gjort ved tilpasninger i arbeidsgiveravgiften, mens øvrige skattesatser er holdt konstante i realverdi. Utviklingen i lønnskostnadene bestemmes i framskrivningene av kravet til utviklingen i utenriksøkonomien. Endringer i arbeidsgiveravgiftssatsen vil dermed motsvares av endringer i lønnssatsene og påvirke utviklingen i husholdningenes inntekter på samme måte som for eksempel endringer i direkte skatter.

Tabell 2.3 gir en oversikt over utviklingen i ulike offentlige inntekts- og utgiftsposter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. I tabelloppstillingen er inntekter fra petroleumsvirksomheten og netto formuesinntekter holdt utenom. Oppstillingen gir dermed grunnlag for å etablere et underskuddsbegrep («primærunderskudd») som kan benyttes som indikator for utviklingen i det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet.

Tabellen illustrerer hvordan handlingsregelen gir rom for en økning i offentlige underskudd fram mot 2030. Tabellen viser imidlertid også at med gjeldende skatte- og avgiftssatser (utenom arbeidsgiveravgift) vil pensjonsordningene og kravet om uendret ressursinnsats pr. bruker i offentlig tjenesteyting imidlertid legge beslag på en betydelig andel av økningen i det finanspolitiske handlingsrommet allerede fram mot 2010 slik at rommet for skattelettelser gjennom redusert arbeidsgiveravgift blir relativt beskjedent. Videre utover i tid bidrar blant annet økningen i stønadsutbetalingene til at skattenivået må øke som andel av BNP for at utviklingen i offentlige finanser skal være forenlig med handlingsregelen.

Nettofinansinvesteringer etter sektor

I basisforløpet er kravet om langsiktig balanse i utenriksøkonomien i praksis knyttet til utviklingen i netto finansinvesteringene i offentlig forvaltning, jf. tabell 2.4. Dette innebærer at netto finansinvesteringene for privat sektor sett under ett, og for husholdningene og ikke-personlige foretak hver for seg, er om lag null gjennom hele framskrivningsperioden. Dette betyr at husholdningene gjennomgående bruker løpende inntekter til konsum eller boliginvesteringer. Hvis en hadde lagt til grunn at husholdningene i perioden med høy innfasing av oljeinntekter setter til side midler i påvente av perioder med lavere stimulanser fra finanspolitikken, ville dette bidratt til lavere vekst i innenlandsk etterspørsel og mindre press mot omstillinger i konkurranseutsatt sektor sammenlignet med basisforløpet. Betydningen av alternative antagelser om husholdningenes spareatferd er nærmere omtalt i avsnitt 6.5.

Innenlandsk etterspørsel og nettoeksport

Tabell 2.5 gir en oversikt over langsiktige utviklingstrekk i innenlandsk etterspørsel og nettoeksport utenom olje og gass i basisforløpet. I tråd med økningen i innfasingen av oljeinntekter fram mot 2020 reduseres nettoeksporten utenom olje og gass som andel av BNP for Fastlands-Norge. Det er i første rekke utviklingen i privat forbruk som bidrar til reduksjonen i nettoeksporten. Videre fram mot 2050 reverseres reduksjonen i nettoeksporten som følge av en mindre markert økning i samlet (privat og offentlig) forbruk og reduksjoner i oljeinvesteringer og investeringer i offentlig forvaltning som andel av BNP for Fastlands-Norge.