3 En formell fremstilling av hovedkursteorien

Hovedkursteorien viser sammenhenger som gjelder på lang sikt, og resultatene som følger av modellen er derfor å betrakte som langsiktsløsninger. En sentral forutsetning for teorien er at lønnsandelene, eller lønnsomheten, både i skjermet sektor (s) og konkurranseutsatt sektor (k), er stabile over tid. Samtidig forutsettes det samme lønnsvekst over tid i de to sektorene.

I modellen under har vi introdusert et ledd som reflekterer innfasingen av oljeinntekter (leddet k i likning (3). Ved å inkludere dette leddet kan en beregne en bane for lønnsveksten under forutsetning om at realappresieringen skjer gjennom en lønnsvekst som er høyere i Norge enn hos handelspartnerne, og ikke gjennom en styrket nominell valutakurs. Dette innebærer at lønnsandelen i konkurranseutsatt sektor øker over tid. Rimeligheten av denne antagelsen er drøftet nærmere i avsnitt 7.5 og kapittel 5.

Mer formelt kan hovedkursteorien fremstilles på følgende måte:

Likningene (1) og (2) sier at prisveksten på internasjonalt handlede varer målt i felles valuta over tid må være lik mellom land. Prisveksten på konkurranseutsatte varer i norske kroner

må da være lik prisveksten på

verdensmarkedet pluss endringen i valutakursen

. Tilsvarende vil prisveksten på importerte varer i norske kroner

være lik summen av prisveksten på verdensmarkedet

og endringen i valutakursen

. Likningene (3) og (4) viser utviklingen i lønnsomheten gitt ved lønnskostnadsandelen i henholdsvis konkurranseutsatt og skjermet sektor. I skjermet sektor holder konkurranse mellom bedriftene og mulighetene for full kostnadsoverveltning lønnsomheten uendret – reallønna

blir lik produktivitetsveksten

. I konkurranseutsatt sektor gir ( k ) uttrykk for at lønnsomheten svekkes når oljepenger innfases – reallønna

blir høyere enn produktivitetsveksten

, tilsvarende nivået på ( k ). Produktivitetsveksten tas som gitt i modellen. Likning (5) viser at konsumprisveksten

er et vektet gjennomsnitt av prisveksten på importerte konsumvarer og prisveksten på varer og tjenester produsert i skjermet sektor.

angir vekten til de importerte konsumvarene i konsumprisindeksen.

Modellen (1) – (5) viser sammenhenger som må antas å gjelde i den perioden vi skal fase inn mer oljeinntekter. Når innfasingen av oljeinntekter ikke øker lengre, vil k = 0, og lønnskostnadsandelen i k-sektor vil måtte være stabil. Vi er interessert i å løse modellen for lønns- og prisvekst under ulike forutsetninger om pengepolitisk regime.

Fast valutakurs

Med fast valutakurs

blir lønnsveksten bestemt av prisveksten ute, av produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor og den årlige svekkelsen av konkurranseevnen som følger av økt bruk av oljepenger, jf. likning (5). Dersom produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor er den samme i Norge som hos våre handelspartnere, og lønnsandelen skal være stabil (uendret konkurranseevne), må lønnsveksten i Norge være på linje med lønnsveksten hos handelspartnerne. I en situasjon der oljeinntektene skal fases inn, kommer et påslag på k pst. pr. år.

Fra likning (6) ser vi at konsumprisveksten blir bestemt av prisveksten på importerte og eksporterte varer, forskjellen mellom produktivitetsveksten i konkurranseutsatt og skjermet sektor og et ledd som uttrykker svekkelsen av lønnsomheten i k-sektor som følge av innfasing av oljeinntekter. Prisveksten på importerte varer påvirker konsumprisveksten direkte. Prisveksten på eksportvarer påvirker konsumprisindeksen via effekten den har på lønnsveksten og derigjennom prisveksten på varer og tjenester produsert i skjermet sektor. En varig økning i produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor vil gi rom for økt lønnsvekst og bidra til økt prisvekst. En varig økning i produktivitetsvekst i skjermet sektor vil ikke øke lønnsveksten, men bidra til lavere prisvekst.

Virkningen av den økte bruken av oljeinn­tekter på prisstigningen er lik andelen som hjemmeproduserte varer utgjør i konsumprisin­deksen

ganget med den årlige svekkelsen i den kostnadsmessige konkurranseevnen ( k ). Dersom inflasjonen skal være prosent­poeng høyere enn hos våre handelspartnere (dvs. i samsvar med ­differansen mellom inflasjonsmålet i Norge og det gjennomsnittlige inflasjonsmålet hos våre ­handelspartnere), innebærer det at den årlige konkurranseevnesvekkelsen vil være

. Dersom

for eksempel er 30 pst., blir den implisitte årlige konkurranseevnesvekkelsen pst.

Inflasjonsmål (fleksibel valutakurs)

Hvis prisveksten på eksportvarer og importerte konsumvarer var den samme

, ville lønnsveksten bli bestemt av innenlandske forhold alene, jf. likning (7). På lang sikt blir lønnsveksten i så fall lik inflasjonen (prismålet) pluss en veid sum av produktivitetsveksten i de to sektorene. Virkningen på lønnsveksten av svekket lønnsomhet i konkurranseutsatt sektor kommer til uttrykk som et «påslag» på produktiviteten i denne sektoren. En varig økning i produktivitetsveksten, enten det er i begge eller bare i en av sektorene, vil øke rommet for lønnsvekst. Hvis prisveksten på importerte konsumvarer er lavere enn prisveksten på varer produsert i konkurranseutsatt sektor, øker også rommet for lønnsvekst.

Løsningen for valutakursen blir:

Vi kan gi likning (8) et mer intuitivt innhold ved å anta at handelspartnerne er ett land som har den samme produktivitetsutviklingen som i Norge, den samme prisveksten på eksportvarer og importerte konsumvarer og den samme andelen importerte konsumvarer i konsumprisindeksen som i Norge. Vi legger til grunn at handelspartnere ikke skal fase inn inntekter fra utvinning av naturressurser (dvs. k = 0 for handelspartnerne). Vi kan da sette opp en modell for handelspartnerne lik den for Norge. Da får vi følgende uttrykk for valutakursen:

der

er konsumprisveksten hos handelspartnerne. Hvis vi først antar at k = 0, sier likning (9) at utviklingen i kronekursen over tid bestemmes av forskjellen mellom inflasjonsnivået i Norge og inflasjonsnivået hos handelspartnerne. Høyere inflasjon i Norge enn hos handelspartnerne vil i så fall motsvares av en gradvis depresiering av kronekursen. Hvis

, og vi holder fast ved antagelsen om at realappresieringen skjer gjennom høyere lønnsvekst enn hos handelspartnerne og ikke sterkere krone, vil den årlige svekkelsen av konkurranseevnen som følger av økt bruk av oljeinntekter motsvare forskjellene mellom inflasjonsmålene i Norge og handelspartnerne, dvs. at

. Valutakursen forblir pr. forutsetning uendret.

Anslag på lønnsveksten

I Inflasjonsrapport 3/02 drøfter Norges Bank en tilsvarende fremstilling av hovedkursteorien. Norges Bank tar utgangspunkt i en langsiktig situasjon, der en ikke modellerer en eventuell realappresiering som følge av økt bruk av oljeinntekter, dvs. at k = 0. En annen forskjell er at Norges Bank sammenliknet med modellen over (likning 1-5) legger til grunn at

. Likning (7) reduseres da til:

Norges Bank tallfester de eksogene parametrene i likning (7’). Norges Bank tar utgangspunkt i en langsiktig situasjon, og redegjør ikke for eventuelle forutsetninger om forløpet for realappresieringen i forbindelse med sin analyse. I sin tallfesting av de eksogene størrelsene definerer Norges Bank skjermet sektor til å omfatte offentlig og privat tjenesteyting, varehandelen og deler av industrien som på grunn av handelsbarrierer er skjermet for konkurranse fra utlandet. Norges Bank anslår årlig veksten i arbeidsproduktiviteten for denne gruppen til å være den samme som gjennomsnittet for de siste 20 årene, dvs. 1 pst. For konkurranseutsatt sektor legger Norges Bank gjennomsnittlig produktivitetsvekst hos våre handelspartnere de siste 20 årene – rundt 3 pst. – til grunn. Andelen importvarer i konsumprisindeksen er satt til 0,25-0,3. I tillegg legger Norges Bank til grunn at prisutviklingen på varer fra konkurranseutsatt sektor og på importvarer er den samme over tid. Dette gir en lønnsvekst i langsiktig likevekt på om lag 4 pst. og en årlig depresiering av kronekursen på om lag pst.

Bjørnstad (2002) bruker en tilsvarende modell som (1-5). I motsetning til Norges Bank inkluderer Bjørnstad et ledd som reflekterer konkurranseevnesvekkelsen (realappresiering) som følger av økt innfasing av oljeinntekter. Bjørnstad er kritisk til Norges Banks anslag på de eksogene variablene, og argumenterer for at lønnsveksten kan være betydelig høyere enn hva Norges Bank anslår. Han argumenterer for at:

• Prisveksten på eksportvarer med høyt teknologiinnhold produsert i et høykostland som Norge vil være høyere enn prisveksten på importerte konsumvarer. Økt handelsliberalisering og økt import fra lavkostland vil forsterke dette. Norske eksportvarer leveres dessuten i liten grad til konsum. I følge Bjørnstad er derfor Norges Banks forutsetning om lik prisvekst på eksportvarer og importerte konsumvarer urealistisk.

• Importandelen i konsumprisindeksen er høyere enn hva Norge Bank legger til grunn.

• Produktivitetsveksten i skjermet sektor er høyere enn lagt til grunn i Norges Banks beregninger. Han viser til at Norges Bank inkluderer offentlig sektor i beregning av produktivitetsveksten, men at tjenester produsert i denne sektoren har liten vekt i konsumprisindeksen. Han viser i tillegg til at produktivitetsveksten i privat tjenesteyting er oppjustert etter Statistisk sentralbyrås siste tallrevisjon.

• Konkurranseevnesvekkelsen som skyldes økt bruk av oljepenger vil komme gjennom svekket lønnsomhet i konkurranseutsatt sektor i den perioden oljepengene fases inn, dvs. at reallønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er høyere enn produktivitetsveksten.

Ved å legge andre forutsetninger til grunn enn Norges Bank kommer Bjørnstad til at rommet for lønnsvekst kan være så mye som 1,7 prosentpoeng høyere enn det Norges Banks har beregnet. Bjørnstad tar ikke stilling til hvilken rolle den nominelle valutakursen kan spille (og har spilt) i realiseringen av en slik realappresiering, og synes å legge til grunn at realappresieringen i sin helhet vil finne sted gjennom en sterkere kostnadsvekst i Norge sammenliknet med hos handelspartnerne. Generelt kan Bjørnstads anslag på enkelte av størrelsene virke optimistiske, særlig når det gjelder utviklingen i bytteforholdet og produktiviteten:

• Selv om eksportprisene har vokst noe mer enn importprisene over de siste 13 årene, kan det virker optimistisk å legge dette til grunn som en varig trend i årene fremover.

• Selv om produktivitetsveksten på 1990-tallet i skjermet sektor ble justert opp etter Statistisk sentralbyrås siste tallrevisjon, er dette drevet av særlig sterk produktivitetsvekst innen detaljhandel og finansiell tjenesteyting. Dette er næringer som på 1990-tallet opplevde store endringer både teknologisk og markedsmessig. Det kan være optimistisk å legge til grunn at denne trenden fortsetter framover.

Også anslaget for produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor er svært usikkert, jf. kapittel 4. Norges Bank legger til grunn at produktivitetsveksten for konkurranseutsatt sektor vil være på linje med gjennomsnittet for handelspartnerne de siste 30 årene – dvs. 3 pst. pr. år i gjennomsnitt. Dette kan virke høyt sett i lys av at produktivitetsveksten i industrien på 1990-tallet ble anslått til bare 0,8 pst. etter Statistisk sentralbyrås siste tallrevisjon, og at gjennomsnittlig vekst i industriens produktivitet i perioden 1970 til 2001 var 1,8 pst. pr. år. Trolig er produktivitetsveksttallene for 1990-tallet på grunn av målefeil for lave, jf. kapittel 4. Et rimelig anslag for produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor i årene framover kan således være 2 pst. pr. år.

Rommet for lønnsvekst er svært følsomt for til dels små endringer i de eksogene parametrene. Det er også betydelig usikkerhet knyttet til anslagene på de eksogene parametrene i likning 7. Tabell 3.1 viser beregninger av lønnsvekstbaner med ulike forutsetninger om de eksogene variablene:

• Alternativ 1 viser Norges Bank beregninger.

• Alternativ 2 viser en beregning der en legger til grunn en produktivitetsvekst på 2 pst. i konkurranseutsatt sektor og samme produktivitetsvekst i skjermet sektor som Norges Bank legger til grunn, dvs. 1 pst. Importprisene er antatt å utvikle seg i tråd med eksportprisene. Importprisenes andel av KPI er satt til 0,3.

• Alternativ 3 legger til grunn samme forutsetninger som i alternativ 2. I tillegg legger en til grunn at realappresieringen i sin helhet kommer gjennom høyere lønns- og prisvekst i Norge enn hos handelspartnerne.

• Alternativ 4 viser konsekvensen av å endre forutsetningen i alternativ 2 om uendret bytteforhold. Med en forbedring av bytteforholdet i tiden framover øker rommet for lønnsvekst.

• Alternativ 5 viser konsekvensen av å endre forutsetningen i alternativ 2 om produktivitetsveksten. Med lavere produktivitetsvekst reduseres rommet for lønnsvekst.