4 Utfordringer for konkurranseutsatt sektor

4.1 Innledning

De konkurranseutsatte næringene står overfor betydelige utfordringer. De siste fem årene har lønnsveksten i Norge vært klart høyere enn gjennomsnittet hos våre viktigste handelspartnere. I tillegg styrket kronen seg kraftig mellom mai 2000 og januar 2003. Selv om kronen siden dette har svekket seg noe, er den fremdeles på et sterkere nivå enn hva som er i samsvar med en balansert økonomisk utvikling, jf. kapittel 6.

Konkurranseutsatt sektor er viktig fordi den skaper valutainntekter som setter oss i stand til å øke våre forbruksmuligheter gjennom internasjonal handel. Dersom kostnadsnivået i konkurranseutsatt sektor blir for høyt, vil vi gradvis tape markedsandeler på eksport og hjemmemarkedene. Underskudd på handelsbalansen kan en stund finansieres ved å tære på formue, men før eller siden må balansen rettes opp gjennom redusert import eller økt eksport.

Valutainntektene fra oljesektoren innebærer at Norge kan ha et noe høyere kostnadsnivå enn om vi ikke hadde hatt slike inntekter. Over tid kan likevel ikke kostnadsutviklingen i Norge avvike vesentlig fra de landene vi handler med. Hvis lønnveksten i økonomien blir høyere enn hva produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor gir rom for, vil investeringene i sektoren gå ned og sysselsetting og produksjonen i disse næringene vil gradvis reduseres. Kravet til langsiktig balanse i utenriksøkonomien forutsetter at kostnadsutviklingen i Norge er i samsvar med landene vi handler med.

I avsnitt 4.2 drøftes det nærmere hvorfor skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer kan være nyttig for å forstå lønnsdannelsen og prissettingen. Avsnitt 4.3 viser at stadig flere næringer blir konkurranseutsatte, og at graden av konkurranseutsatthet har variert over tid. I avsnitt 4.4 drøftes noen viktige utviklingstrekk som beskriver konkurranseutsatte næringer i forhold til den øvrige økonomien. I avsnitt 4.5 drøftes faktorer bak beslutninger om å flytte norsk produksjon til utlandet. Avsnitt 4.6 redegjør for utviklingen i konkurranseevnen. Avsnitt 4.7 drøfter hvordan konkurranseutsatt sektor påvirkes av endringer i konkurranseevnen, blant annet ved hjelp av beregninger på en makroøkonomisk modell. I avsnitt 4.8 redegjøres det for hvordan konkurranseutsatte virksomheter selv vurderer utsiktene framover.

4.2 Skillet mellom konkurranseutsatt og skjermet sektor

Skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer ble første gang brukt av Odd Aukrust i en leder i Statistisk sentralbyrås Økonomisk utsyn over året 1962. Aukrust skrev her at for å forstå pris- og lønnsfastsettingen var det viktig å skille mellom «bedriftene i de markedsbeskyttede næringer som kan dekke stigende kostnader ved å sette prisen opp, og bedriftene i de konkurranseutsatte næringer som ikke har en slik mulighet fordi prisene på deres produkter bestemmes av prisutviklingen på verdensmarkedet.»

En vanlig definisjon av konkurranseutsatt sektor er at bedriftene i denne sektoren produserer varer som kan eksporteres og/eller importeres. Bedriftene i skjermet sektor produserer varer som ikke kan eksporteres eller importeres. En viktig motivasjon for dette skillet er knyttet til virkningene av for høye kostnader i sektoren eller bransjen som helhet. Hvis norske eksport- eller importkonkurrerende bedrifter har for høye kostnader, vil de bli utkonkurrert av sine utenlandske konkurrenter. Dette vil lede til underskudd på driftsbalansen og betydelige problemer for økonomien som helhet.

Skillet mellom de to sektorene sier ikke noe om i hvilken grad det er konkurranse mellom bedrifter innenfor hver av sektorene. Det kan være stor konkurranse mellom ulike bedrifter innen skjermet sektor, slik at bedrifter med høyere kostnadsnivå enn sine innenlandske konkurrenter blir utkonkurrert. Men dersom kostnadsnivået stiger i hele skjermet sektor, vil bedriftene kunne velte dette over i prisene i og med at de ikke er utsatt for direkte konkurranse fra utlandet.

Alternativt kan man bruke begrepene lokale og internasjonale varer, der de lokale varene er varer som må produseres lokalt, mens internasjonale varer kan kjøpes og selges internasjonalt. Siden vi må produsere lokale varer selv, trenger vi hele spekteret av næringer som produserer lokale varer. Det er av mindre betydning hva slags internasjonale varer vi produserer selv, og vi bør derfor konsentrere oss om den typen produksjon der norske produsenter er mer effektive eller der Norge har et bedre ressursgrunnlag enn andre land. Boks 4.1 redegjør for noen viktige sammenhenger når det gjelder prissetting og lønnsfastsetting i konkurranseutsatte og skjermede næringer.

Mekanismene beskrevet i boks 4.1 vil ikke nødvendigvis være like sterke for alle konkurranseutsatte næringer. I NOU 2000:21, vedlegg 8, peker Rødseth på at det kan være nyttig å skille mellom rotløse næringer og andre næringer. Rotløse næringer er næringer som ikke bruker andre lokale innsatsfaktorer i produksjonen enn arbeidskraft. Slike næringer vil lokalisere seg der hvor arbeidskostnadene er lavest i forhold til produktivitetsnivået, slik at en økning i kostnadsnivået relativt til konkurrentene vil få sterk betydning for produksjonen i, og over tid også lokalisering av, disse næringene. Denne typen næringer vil dermed ligge nærmest opp til den stiliserte beskrivelsen av konkurranseutsatte bedrifter over.

Boks 4.1 Lønns- og prisfastsetting i skjermede og konkurranseutsatte næringer

Figur 4.1 beskriver en økonomi med to næringer som produserer hver sin vare. I første omgang ser vi på tilpasningen på kort sikt, der kapitalbeholdningen er gitt. Den stigende tilbudskurven (T) avspeiler at bedriftene vil produsere og tilby mer jo høyere prisen er. For den konkurranseutsatte varen er prisen gitt på verdensmarkedet, illustrert ved en horisontal etterspørselskurve E_k . For den skjermede varen har produsentene en viss markedsmakt, slik at etterspørselskurven etter den skjermede varen (E_s ) er fallende med hensyn til prisen.

En økning i lønningene innebærer at tilbudskurven vil skifte oppover i diagrammet fra T til T1. Produsentene må nå motta en høyere pris dersom de skal være villige til å tilby det samme kvantum som før kostnadsøkningen. Dette bidrar til å redusere produksjonen i begge næringene. Effekten på produksjonen, og derfor også på sysselsettingen, er størst i konkurranseutsatt sektor (fra A til B i diagrammet over). Prisen på den skjermede varen går opp, mens prisen på den konkurranseutsatte varen er uendret. Lønnsomheten går mest ned i den konkurranseutsatte sektoren.

Dersom kapitalintensiteten er forskjellig i de to næringene, vil tilbudskurven ha forskjellig form, noe som vil påvirke størrelsen på utslagene på produksjon og sysselsetting. Dersom de konkurranseutsatte bedriftene er mer kapitalintensive enn de skjermede bedriftene, vil dette gi en brattere tilbudskurve. Effektene på produksjon og sysselsetting av økte lønninger kan derfor på kort sikt, for gitt kapitalbeholdning, i prinsippet bli mindre i konkurranseutsatt sektor enn i skjermet sektor.

De to sektorene vil også bli ulikt påvirket av lønnstillegg i den andre sektoren. En lønnsøkning i skjermet sektor vil gi redusert sysselsetting og økte priser i skjermet sektor. Dette vil i sin tur gi redusert kjøpekraft for de som jobber i konkurranseutsatt sektor. Produksjonen i konkurranseutsatt sektor blir ikke påvirket, siden etterspørselen etter konkurranseutsatte varer ikke er begrenset av innenlandske forhold. Lønnstillegg i konkurranseutsatt sektor vil på den annen side påvirke produksjonen både i konkurranseutsatt sektor og skjermet sektor, siden redusert produksjon og sysselsetting i konkurranseutsatt sektor gir redusert etterspørsel også etter skjermede varer.

På lang sikt er det rimelig å legge til grunn at også kapitalbeholdningen vil påvirkes av en kostnadsøkning gjennom endringer i investeringene. Fordi investorer fritt kan velge hvor de vil investere sin kapital, er det rimelig å forvente at

kravene til kapitalavkastningen på lang sikt vil være om lag de samme i Norge og i utlandet. Høyere lønnsvekst i konkurranseutsatt sektor enn det produktivitetsveksten gir grunnlag for, vil da føre til at investeringene i konkurranseutsatt sektor reduseres, og at produksjon og sysselsetting i disse næringene gradvis reduseres. I skjermet sektor vil høyere lønnsvekst kunne veltes over i prisene, og kapitalavkastningen blir god nok til at investeringer og produksjon kan opprettholdes.

På lang sikt må man vente at arbeidstakerne vil forsøke å tilpasse sin utdanning/kvalifikasjoner til arbeidsmarkedes behov og i forhold til avlønningen innen ulike yrker. For at begge sektorer skal kunne tiltrekke seg nok kvalifisert arbeidskraft, må lønnsnivået være om lag det samme i begge sektorer. Siden lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor er bestemt av produktivitetsnivået i sektoren og av kravet til avkastning på kapitalen, vil dette også være bestemmende for lønnsnivået i skjermet sektor.

I andre næringer, som gjør bruk av andre lokale innsatsfaktorer enn arbeidskraft, vil høyt lønnskostnadsnivå kunne motvirkes ved lavere avkastning på andre innsatsfaktorer. For eksempel kan rimelige kraftkontrakter gjøre det mulig for norsk kraftkrevende industri å opprettholde en tilstrekkelig lønnsomhet selv om lønnskostnadene er høyere enn i de land vi konkurrerer med.

Også andre forhold, som for eksempel forskjeller i skattesystem og landrisiko (for eksempel risiko for at myndighetene vil legge beslag på produksjonsmidlene eller endre skattesystemet), kan forklare at det er forskjeller på lønnsnivåene mellom land ut over det som kan forklares med forskjeller i produktivitetsnivåene. I tillegg kan økt betydning av merkevarehandel gjøre det mulig for bedrifter å oppnå en viss markedsmakt i sine nisjer.

4.3 Hvilke varer og næringer er konkurranseutsatte?

Delingen mellom skjermede og konkurranseutsatte næringer er svært vanskelig å foreta i praksis. For det første vil mange næringer bestå både av bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse, og bedrifter som ikke er det. For det andre vil mange bedrifter både produsere varer som er internasjonalt konkurranseutsatt, og varer som ikke er det. For det tredje er skillet ofte et spørsmål om grad, ved at lokal produksjon har en fordel på hjemmemarkedet på grunn av ulike handelshindringer, og ikke at internasjonal handel av varen er umulig.

De to viktigste formene for handelshindringer er transportkostnader og politiske handelshindringer (toll og kvoter). Transportkostnadene kan gi grunnlag for prisforskjeller mellom Norge og prisen på verdensmarkedet, og dersom transportkostnadene er tilstrekkelig høye, vil det ikke lønne seg å handle med varen over landegrensene. Dette kan blant annet gjelde varer med lav pris i forhold til vekt eller volum (som sement), og de fleste tjenester, som for eksempel helse- og frisørtjenester.

Omfanget av handelshindringene endres over tid. Varer og tjenester som tidligere var skjermet kan etter hvert bli mer konkurranseutsatte. Ny teknologi og effektivisering av transportsektoren har ført til at transportkostnadene knyttet til internasjonal handel er redusert betydelig de siste årene. Dette har bidratt til at stadig flere varer og tjenester er blitt konkurranseutsatte. De siste årene har dessuten tollsatsene på de fleste industrivarer blitt kraftig redusert. Tollsatser og kvoter på en del landbruksprodukter er også endret i noen grad. Dette bidrar til økt konkurranseutsatthet for norske bedrifter.

Reglene for anbudsinnhenting som følger av EØS-avtalen har trolig også bidratt til å gjøre norsk produksjon av flere typer varer og tjenester mer konkurranseutsatt. Spesielt gjelder dette for bygge- og anleggsbransjen, men tjenester som for eksempel arkitekter og konsulentselskaper omfattes også av disse reglene. Bruken av norsk i forhold til utenlands arbeidskraft varierer sterk med hensyn til hva slags varer eller tjenester som skal leveres. Muligheten for norske bedrifter å konkurrere om slike anbud i andre EØS-land har også blitt vesentlig utvidet.

Et mulig mål på konkurranseutsatthet er forholdet mellom utenrikshandelen av en vare (eksport pluss import) og produksjonsverdien av den samme varen. Tabell 4.1 viser utenrikshandelen i prosent av norsk produksjon i 1970 og 2000 for 30 store produktgrupper som til sammen omfatter alle varer og tjenester (samlet norsk produksjon). I tabellen er varene rangert etter hvor konkurranseutsatte de er, målt ved forholdet mellom utenrikshandelen og produksjonen i 2000. Høyest opp i tabellen finner vi varer fra naturressursbaserte næringer og industrien, mens de nederste plassene i hovedsak omfatter tjenester.

Høy utenrikshandel i forhold til norsk produksjon innen en produktgruppe behøver ikke bety at alle varene som inngår i produktgruppen er utsatt for internasjonal konkurranse. Dersom vi for eksempel sammenligner gruppen «Fisk og sjømat» (12) med gruppen «Næringsmidler» (14), er forskjellen i utenrikshandel relativt til norsk produksjon ikke så stor, henholdsvis 50 prosent og 40 prosent. Likevel er gruppen «Fisk og sjømat» i all hovedsak konkurranseutsatt – bare 7 prosent av sektoren har lav utenrikshandel, mens gruppen «Næringsmidler» i større grad er skjermet, ved at nesten 40 prosent av produksjonen i denne varegruppen er varer med liten eller ingen utenrikshandel.

En sammenligning av 1970 med år 2000 viser at med få unntak har utenrikshandelen økt i forhold til norsk produksjon for alle gruppene. Dette trekker i retning av at økonomien er blitt mer åpen, og mer utsatt for internasjonal konkurranse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dette illustreres også i figur 4.2. Figuren viser på x-aksen andel av bruttoproduksjonen og på y-aksen andelen av bruttoproduksjonen av de ulike varene der utenrikshandel (eksport + import) utgjør mindre enn fem prosent av innenlandsk produksjon.

Figuren viser (nederst til venstre) at i 2000 var nesten 20 prosent av samlet produksjonsverdi varer der utenrikshandelen var større enn 5 prosent for alle enkeltvarene som inngår i varegruppene. I 1970 var denne andelen i underkant av 8 prosent.

At linjen for 1970 i hovedsak ligger innenfor linjen for 2000 viser økonomien gjennomgående er blitt mer utsatt for internasjonal konkurranse. I forhold til i 1970 var det i år 2000 en større del av samlet produksjon der utenrikshandelen var høyere enn fem prosent for alle grupper.

Ikke alle former for utenrikshandel er dekket av tabell 4.1. Spesielt gjelder dette for tjenester knyttet til reisetrafikk, grensehandel og pendling over grensene. Ifølge Statistisk sentralbyrås satellittregnskap for turisme kjøpte utlendinger «reiselivsprodukter» i Norge for 13,7 mrd. i 2001. 1 Dette er i underkant av 25 pst. av det samlede forbruket av slike produkter, og utgjør om lag 15 pst. av produksjonen av slike varer og tjenester. For noen undergrupper står utlendinger for nærmere 40 pst. av forbruket av tjenestene. I tillegg kjøpte utlendinger andre varer og tjenester for i underkant av 9 mrd. kroner i 2001. Reiselivsnæringen står også overfor en betydelig konkurranse med hensyn til hvor nordmenn velger å feriere. Import av reiselivstjenester, som også inkluderer grensehandel, utgjorde 38,8 mrd. kroner i 2001.

Tradisjonelt tenker en gjerne at internasjonal konkurranse er noe som gjelder hele virksomheten, der en norsk bedrift selger samme produkter som utenlandske bedrifter. Men i hele økonomien, også innen det en vanligvis oppfatter som skjermet sektor, kan det likevel være internasjonal konkurranse knyttet til deler av virksomheten. For det første kan utenlandsk arbeidskraft konkurrere med norsk arbeidskraft om jobber i Norge. Med et fritt nordisk arbeidsmarked er det en omfattende pendling av arbeidskraft mellom de nordiske landene, særlig innenfor bygg- og anleggsektoren. Pendling over grensene blir i nasjonalregnskapet dels registrert som lønnsutbetalinger til og fra utlandet, og dels som handel med de varene og tjenestene der arbeidskraften inngår. I 2002 ble det utbetalt 6 mrd. kroner i lønn til utenlandske arbeidstakere i Norge. Fordi arbeidskrafttilgangen fra andre land trolig er mer følsom for arbeidsmarkedssituasjonen i Norge, vil den kunne bidra til en mer stabil ledighets- og lønnsutvikling i Norge.

For det andre kan utenlandske selskaper etablere seg med egne datterselskaper i Norge, med henblikk på det norske markedet. I 2002 var det registrert 1492 foretak som var definert som «norsk avdeling av utenlandsk foretak». Disse foretakene sysselsatte mer enn 22 000 personer, i all hovedsak norske statsborgere. I tillegg til disse foretakene kommer de utenlandske selskapene som etablerer egne aksjeselskaper i Norge. Den internasjonale konkurransen er her i større grad knyttet til eierfunksjonen, samt at de utenlandske selskapene trolig vil kjøpe en del av hovedkvartertjenestene sine (som for eksempel regnskap, advokattjenester, finanstjenester, reklame) fra utlandet. Dette bidrar til å gjøre de norske produsentene av disse tjenestene mer konkurranseutsatte. På den annen side har utenlandsk eierskap hatt stor betydning for utviklingen av norsk næringsliv, blant annet gjennom overføring av kunnskap. Denne formen for konkurranse (mellom norske bedrifter og utenlandske selskaper som etablerer seg i Norge) vil i dermed i hovedsak være en fordel for norsk økonomi, selv om noen norske bedrifter kan bli utkonkurrert av mer effektive utenlandske selskaper etablert i Norge.

Skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer er enda mindre entydig. En næring i nasjonalregnskapet er en samling bedrifter med visse fellestrekk, for eksempel at de produserer varer med lignende teknikk, produkter som har lignende bruksområde eller produksjon som bruker samme type råvarer. Dersom vi ønsker å analysere hvordan internasjonal konkurranse påvirker lønnsdannelsen, kan det være et viktigere poeng hvilke bedrifter som har felles lønnsdannelse gjennom organisering i forbund osv. Med utgangspunkt i det detaljerte kryssløpet fra nasjonalregnskapet kan vi i noen grad knytte produksjonen av ulike varer til næringer, men også på det mest detaljerte nivået vil det være næringer som produserer både lokale og internasjonale varer. Mange skjermede næringer leverer varer og tjenester til de konkurranseutsatte næringene, og vil dermed også berøres dersom konkurranseevnen til de konkurranseutsatte bedriftene svekkes.

Skillet mellom importkonkurrerende og eksportkonkurrerende næringer kan også være av interesse. Det er grunn til å tro at en del norske importkonkurrerende bedrifter vil ha større muligheter for å utøve markedsmakt enn norske eksportbedrifter, blant annet fordi norske importkonkurrerende bedrifter i mange tilfeller vil ha betydelig større markedsandeler på det norske markedet enn hva norske eksportbedrifter har i utlandet.

Fram til begynnelsen av 1990-tallet skilte ­Statistisk sentralbyrå (SSB) mellom utekonkurrerende, hjemmekonkurrerende og skjermede næringer. I hovedtrekk var tankegangen som ­følger: En næring var eksportkonkurrerende ­dersom den eksporterte mer enn halvparten av bruttoproduksjonsverdien av næringens karakteristiske produkt. En næring var hjemmekonkurrerende dersom den i hovedsak leverte til hjemmemarkedet i konkurranse med import. De nøyaktige andelene her er ikke dokumentert, og det ble sannsynligvis brukt en viss grad av skjønn. De praktiske problemene knyttet til inndelingen gjorde at SSB forlot konkurranseinndelingen ved overgangen til nytt nasjonalregnskap i 1995.

4.4 Beskrivelse av konkurranseutsatt sektor og utviklingen i de siste årene

Tradisjonelt sett har det vært industrinæringene (samt utenriks sjøfart og rørtransport) som er blitt regnet som konkurranseutsatte næringer. Siden deler av næringsmiddelindustrien og deler av grafisk industri i stor grad er skjermet fra utenlandsk konkurranse er dette litt misvisende. I tillegg er deler av reiselivsnæringen trolig vel så utsatt for endringer i konkurranseevnen som mange av de tradisjonelle industribedriftene. Målt som andel av den samlede økonomien, har tradisjonelle konkurranseutsatte næringer blitt mindre de siste tiårene. Bruttoproduktet i industrien utgjorde nesten 25 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 1970, mens andelen nå ligger på under 15 prosent. Også sysselsettingen i industrien, målt som andel av samlet sysselsetting, har falt fra om lag 25 prosent til 15 prosent.

Kilde: Bureau of Labor Statistics, Finansdepartementet

Figur 4.3 viser i stor grad en sammenfallende utvikling i industrisysselsettingen i Norge, Sverige og handelspartnerne fra 1970 fram til begynnelsen på 1990-tallet. På midten av 1990-tallet vokste industrisysselsettingen i Norge betydelig, noe som må ses i sammenheng med den sterke veksten i oljeinvesteringene i disse årene.

At industrisysselsettingen har vært fallende i de fleste industrialiserte land de siste tiårene skyldes flere forhold. For det første har sterkere produktivitetsvekst i vareproduksjon, blant annet som følge av større muligheter for mekanisering av produksjonen, bidratt til å redusere behovet for sysselsetting i industrien.

For det andre vil generell inntektsvekst gi større økning i etterspørselen etter tjenester enn etter varer. Dette bidrar til å redusere industriens betydning over tid i de fleste økonomier (både målt ved andel av sysselsettingen og som andel av samlet produksjon).

For det tredje har spesialisering og effektivisering også bidratt til å redusere sysselsettingen i industrien, ved at kjøp av varer tjenester som industrien tidligere produserte selv i større grad blir kjøpt fra underleverandører (som for eksempel regnskapstjenester, advokattjenester, kantine og renhold). Disse underleverandørene befinner seg til dels innen skjermet sektor og dels i utlandet. Slike endringer bidrar til å redusere sysselsettingen i industrien, og bidrar også til at skjermet sektor blir sterkere påvirket av endringer i konkurranseutsatt sektor.

De siste årene er det blitt mer vanlig å sette ut deler av produksjonen til bedrifter utenfor Norge. Når for eksempel norske skipsverft i større grad ferdigstiller moduler som er bygget ved verft i utlandet, i stedet for å bygge båtene fra grunnen, reduseres behovet for arbeidskraft i norsk industri. Årsakene til slik utsetting av produksjon kan være mange, men store forskjeller i lønnskostnadene mellom norske og tidligere østeuropeiske industriarbeidere er trolig en viktig årsak. Den politiske risikoen ved å investere i mange av disse landene er betydelig redusert i de siste årene. Kombinert med stor tilgang på velkvalifiserte industriarbeidere (blant annet som følge av nedbygging av statsbedriftene i disse landene), har dette gjort det mulig for en del norske industribedrifter å sette ut hele eller deler av produksjonen til lavere kostnader enn det er mulig å få til i Norge.

Økt kjøp av tjenester fra andre sektorer i norsk økonomi og utsetting av delproduksjon til andre land vil slå ut i redusert sysselsetting og økt bruk av produktinnsats. Utviklingen i produktinnsatsbruken i industrien representerer et grovt mål på betydningen av denne typen utsetting de siste tiårene, jf. figur 4.4. Målt ved bruttoproduksjonen har industriproduksjonen økt med i gjennomsnitt 2,2 pst. over perioden 1970-2002. Bruttoproduktet (bruttoproduksjon – vareinnsats) har kun økt med 0,5 pst. målt som årlig gjennomsnitt over den samme perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De faktorene som er diskutert over har alle bidratt til at bruken av sysselsetting i industrien har avtatt, både i Norge og i de fleste andre industrialiserte land. Det kan være grunn til å tro at også sammensettingen av sysselsettingen i industrien har endret seg de senere årene. Mange av de bedriftene som flytter produksjonen til lavkostland beholder en del arbeidsplasser i Norge, og dette er ofte arbeidsplasser som krever høyere kompetanse. I rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene pekes det på at lønnskostnadsnivået for arbeidskraft med høyere utdanning er relativt lavt i Norge sammenlignet med mange andre industrialiserte land. Dette kan bidra til å forklare hvorfor svekkelsen i konkurranseevnen målt ved relative lønnskostnader for arbeidere i industrien ikke har slått sterkere ut i industrisysselsettingen de siste årene.

Tabell 4.2 viser at til tross for en betydelig reduksjon i samlet sysselsetting i industrien i perioden 1981-2002, er antallet ledere og høyere funksjonærer økt i denne perioden. Disse to gruppenes andel av samlet sysselsetting i industrien har økt fra i overkant av 17 prosent i 1981, til over 30 prosent i 2002.

Den geografiske fordelingen av sysselsettingen har også betydning både for lønnsdannelsen (se kapittel 7) og for hvordan endringer i konkurranseutsatt sektor påvirker sysselsettingen i andre sektorer. Industrisysselsettingen utgjorde om lag 8 pst. av den samlede sysselsettingen i Oslo og Akershus i 2001, mens den i Hordaland og Rogaland utgjorde henholdsvis 19 og 23 prosent av samlet sysselsetting. 2 Nesten hver fjerde industriarbeidsplass befinner seg i disse to fylkene.

4.5 Nærmere om utsetting og utflytting av produksjon

I de siste månedene har det vært mange oppslag i media om at norske industribedrifter har flyttet hele eller deler av produksjonen til utlandet, eller har planer om å gjøre dette i nær framtid. Det er imidlertid vanskelig å få verifisert omfanget av dette basert på offentlig statistikk, blant annet fordi statistikken ikke skiller mellom finansielle plasseringer i utlandet og etablering av produksjon.

Sterkere økonomisk integrering mellom Øst- og Vest-Europa har skjerpet konkurransen for norsk næringsliv samtidig som mange av de øst-europiske landene har blitt mer aktuelle som investeringsområder for norske bedrifter. Terskelen for norske bedrifter for å investere i disse landene kan være lavere enn for eksempel i Øst-Asia. Arbeidsstyrken er relativt velutdannet og er betydelig lavere lønnet enn i Norge. Denne utfordringen deles i stor grad av andre vestlige land, men blir særlig alvorlig i lys av det høye kostnadsnivået i Norge. Utflytting av produksjon til disse landene vil være særlig aktuelt for næringer som ikke bruker andre lokale innsatsfaktorer enn arbeidskraft (i motsetning til for eksempel naturressursbaserte næringer) – disse vil lokalisere seg der hvor arbeidskostnadene er lavest i forhold til produktivitetsnivået.

TBL har spurt 449 medlemsbedrifter om deres uteproduksjon. 3 Av de 178 bedriftene som oppgir å ha uteproduksjon, har om lag halvparten blitt uteproduserende de siste fem årene. Over 40 prosent av de spurte bedriftene regner med å øke uteproduksjonen de neste årene, mens 16 prosent vurderer å starte uteproduksjon. Hoveddelen av uteproduksjonen skjer i EU og Øst-Europa (henholdsvis 45 prosent og 35 prosent). Den viktigste årsaken til at bedriftene velger å legge produksjon til utlandet er i følge denne undersøkelsen lavere kostnader (84 prosent). 16 pst. av bedriftene oppgir nærhet til markedene som årsak til uteproduksjon, mens 20 prosent oppgir behov for ekspansjon. Kun to prosent av bedriftene oppgir krav fra utenlandske eiere som årsak til uteproduksjon.

Det foreligger betydelig forskning internasjonalt på faktorer som bestemmer bedriftenes valg med hensyn til plassering av produksjon og investeringer. I forbindelse med utvidelsen av EU har Midelfart m.fl. (2002) forsøkt å anslå endringene i industristrukturen i EU og USA ved hjelp av økonometriske metoder. 4 De finner at prosessen i retning av sentralisering og spesialisering av industrien i Europa har gått sakte. Samtidig finner de klare tendenser til at lokaliseringen av industrien påvirkes av utdanningsnivået på arbeidstyrken. De finner også at industri som krever mye spesialisert vareinnsats i større grad vil etablere seg i sentrale områder med god infrastruktur og lavere transportkostnader. Det totale omfanget av produksjonsutsetting til andre land er forsøkt anslått i en rapport fra Federal Reserve Bank of New York. 5 Hummels og Ishii finner at 30 prosent av verdens eksport kan knyttes til eksport av innsatsvarer til produksjon i andre land, og at denne eksporten har økt med 40 prosent i de siste 25 årene. De konkluderer med at de viktigste årsakene til økt omfang av slik handel er at handelshindringer er bygget ned og at transportkostnadene er redusert i denne perioden.

Et annet mål på økt globalisering av norsk industri kan man få ved å se på veksten i sysselsettingen i de største industriselskapene, og hvordan fordelingen av denne på Norge og utlandet har endret seg de siste tiårene. I en undersøkelse som SNF har gjort blant de 30 største industribedriftene i 1980, 1990 og 2000, finner en at samlet sysselsetting har økt betydelig, men at denne sysselsettingsøkningen i sin helhet har skjedd utenfor Norge, jf. figur 4.5. 6 Dette behøver ikke i seg selv å representere noe problem. Mer bekymringsfullt kan det være at Norge som investeringsland ser ut til å bli mindre interessant for utlendinger. Utlendingers direkteinvesteringer i Norge var i 2002 på kun 5 mrd. kroner. Til sammenligning investerte utlendingene for over 50 mrd. kroner i årene 1999 og 2000. Nedgangen i utlendingenes direkteinvesteringer i Norge ser ut til å være bredt basert, både når det gjelder land og fordelt på næring.

Kilde: SNF

4.6 Utviklingen i konkurranseevnen

4.6.1 Innledning

Konkurranseevnen for et land kan defineres som landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet, gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien, jf. boks 4.2. For en enkelt næring eller sektor anvendes konkurranseevnebegrepet annerledes, og knytter seg til næringens evne til å overleve over tid. Dette avhenger av næringens lønnsomhet og evne til å tiltrekke seg investeringer.

I dette avsnittet diskuteres utviklingen i konkurranseutsatt sektors kostnadsmessige konkurranseevne. Denne avhenger blant annet av utviklingen i produktivitet, lønnskostnader og kapitalkostnader jf. tabell 4.3. Mange av de faktorene som inngår i de tradisjonelle målene på konkurranseevnen er imidlertid usikre størrelser, og den endelige «testen» på om en nærings konkurranseevne er god nok vil være om investeringene er tilstrekkelig store til å opprettholde næringen på lengre sikt.

Dersom kostnadsnivået blir for høyt, vil forholdet mellom nyetableringer og nedleggelser falle og sysselsetting og produksjon i disse næringene reduseres. Denne prosessen kan imidlertid ta tid, blant annet fordi kapitalen i en del tilfeller ikke har annen anvendelse og det vil kunne være usikkert om det høye kostnadsnivået vil være varig. Omfanget av flytting av produksjon til andre land vil også være en indikasjon på om lønnsnivået er blitt for høyt, særlig dersom dette gjelder produksjon der vi har grunn til å tro at vi er relativt flinke (har et høyt produktivitetsnivå). Det er imidlertid grunn til å regne med at tendensen til å flytte arbeidsintensiv produksjon til land med lavere lønnsnivå uansett vil fortsette.

4.6.2 Lønnskostnader

Målt i felles valuta har lønnskostnadene for norske industriarbeidere økt med til sammen 16 prosent mer enn hos handelspartnerne i perioden 1996-2002 jf. figur 4.6. Tapet av kostnadsmessig konkurranseevne i denne perioden har vært større enn gevinsten gjennom første del av 1990-tallet. Høyere lønnsvekst enn handelspartnerne forklarer tre fjerdedeler av denne svekkelsen siden 1996, mens sterkere kronekurs forklarer en fjerdedel. Dersom en kun ser på de tre siste årene, forklarer høyere lønnsvekst om lag 40 pst. av svekkelsen. Lønnskostnadene for arbeidere i norsk industri lå i fjor anslagsvis 34 pst. høyere enn hos våre handelspartnere. Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) ligger lønnskostnadene i Norge langt nærmere nivået hos våre handelspartnere når funksjonærene inkluderes i sammenlikningene for industrien. Siden funksjonærene har hatt en enda høyere lønnsvekst enn arbeiderne de siste årene, er imidlertid fordelen av relativt lave funksjonærlønninger trolig redusert de siste årene.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntekts­oppgjørene og Finansdepartementet

Tabell 4.4 viser utviklingen i timelønnskostnadene hos våre viktigste handelspartnere de siste ti årene.

4.6.3 Produktivitet

En sammenligning av relative timelønnskostnader får ikke fram at produktivitetsutviklingen kan være forskjellig i ulike land. Høy relativ timelønnsvekst i et land er ikke problematisk hvis produktivitetsveksten er tilsvarende sterk. Sammenlikning av produktivitetsutviklingen mellom land er imidlertid problematisk av flere grunner. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til å splitte opp veksten i bruttoproduktet målt i verdi på vekst i priser og på vekst i produktivitet. Det kan i tillegg være forskjeller med hensyn til hvordan dette gjøres i praksis i ulike land, jf. omtale i TBU-rapportene om dette. For det andre vil det være betydelige forskjeller i hvor stort rom det vil være for produktivitetsvekst i ulike næringer og for ulike typer produkter. I stor grad vil næringer og produkter med lite rom for produktivitetsvekst ha tilsvarende høyere prisvekst over tid. Det er således ikke nødvendigvis noen ulempe å være i næringer eller produkter med lite rom for produktivitetsvekst. Det vedvarende prisfallet på datamaskiner er et ekstremt eksempel på hvordan svært høy produktivitetsvekst slår ut i reduserte priser. For Norges vedkommende er et tilsvarende fenomen illustrert i figur 4.7. Figur 4.7 B viser at volumveksten i bruttoproduktet norsk industri i gjennomsnitt har vært betydelig lavere enn hos våre handelspartnere siden midten av 1970-tallet. Samtidig viser figur 4.7 A at dette ikke har slått ut i lavere vekst i bruttoproduktet i verdi, fordi høyere prisvekst fullt ut har kompensert for lavere produktivitetsvekst.

Dersom lavere produktivitetsvekst for norsk industri, og tilsvarende høyere bruttoproduktprisvekst, skyldes ulike målemetoder, eller er knyttet til at vi i stor grad lager produkter med lite rom for produktivitetsvekst, vil dette ikke være noe svakhetstegn for industrien. Det vil derimot være mer bekymringsfullt dersom høyere prisvekst henger sammen med skjerming av deler av industrien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

I en artikkel i Økonomiske Analyser viser Naug og Boug at forskjellene i industristrukturen mellom Norge og Sverige kan forklare om lag 1/5 av forskjellen i produktivitetsveksten for perioden 1993-1999. 7 Lavere produktivitetsvekst i Norge enn i Sverige var særlig konsentrert til noen næringer som i stor grad er skjermet for internasjonal konkurranse (næringsmiddelindustrien og grafisk industri), mens forskjellene mellom produktivitetsveksten i Norge og Sverige i andre næringer var liten. For flere næringer (metaller, verkstedsindustrien og kjemisk industri) var produktivitetsveksten i Norge høyere enn i Sverige i perioden 1993-1999. Den svake produktivitetsveksten i de skjermede delene av norsk industri representerer et problem ut fra et effektivitetshensyn, og reflekterer i noen grad kostnadene ved å skjerme næringene fra internasjonal konkurranse.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne er også avhengig av produktivitets- og kostnadsutviklingen i resten av økonomien. Høy produktivitetsvekst i skjermet sektor kan gi lavere kostnader for konkurranseutsatt industri, og dermed styrke konkurranseevnen for disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Bureau of Labour Statistics

Figur 4.8 viser at BNP i faste priser for Fastlands-Norge økte i gjennomsnitt med 3,3 pst. årlig på 1990-tallet, 0,4 prosentpoeng høyere enn tidligere anslått og høyere enn for USA, som på 1990-tallet ble trukket fram som eksempel på et land der økt bruk av teknologi (blant annet gjennom internett) hadde ført til økt produktivitetsvekst i økonomien. For Norge er det først og fremst en sterkere vekst innenfor tjenesteytende næringer som forklarer den sterkere BNP-veksten. I OECDs Economic Outlook nr. 67 ble produktivitetsveksten i norsk økonomi anslått til å være blant de høyeste i OECD-området på 1990-tallet. Høy produktivitetsvekst i Norge de siste årene kan delvis skyldes at norske tjenesteytende næringer har vært tidlig ute med å utnytte ny teknologi. Det er imidlertid ikke opplagt at den sterke produktivitetsveksten i disse næringene vil kunne fortsette framover. På den annen side er det næringer der produktivitetsveksten har vært svak de siste årene, og der potensialet for økt produktivitetsvekst kan være større, for eksempel næringsmiddelindustrien.

4.6.4 Markedsandeler

En svekkelse i industriens konkurranseevne vil over tid slå ut i reduserte markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene. Økt internasjonal spesialisering bidrar til at hjemmemarkedsandelene faller trendmessig. Man bør derfor sammenligne utviklingen i norske hjemmemarkedsandeler med utviklingen i hjemmemarkedsandelene for handelspartnerne.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Figur 4.9 viser at norsk industri har tapt markedsandeler både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet de siste årene. I perioden 1997-2002 falt eksportmarkedsandelene med 10 pst. Tapet av markedsandeler de siste årene er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringer, som blant annet produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med forskjeller i konjunktursituasjonen i Norge og våre handelspartnere. I perioden 1996-2002 falt hjemmemarkedsandelene for norsk industri med i gjennomsnitt 2 prosent pr. år. Tapet av markedsandeler har likevel vært lavere for norsk industri enn for industrien hos våre handelspartnere. Dette kan skyldes at vi i større grad har skjermet næringsmiddelindustrien mot internasjonal konkurranse.

4.6.5 Lønnsomhet

Et annet makroøkonomisk mål på utviklingen i lønnsomheten i bedriftene er driftsresultatet som andel av samlet faktorinntekt. Lønnskostnadsandelen, som er andelen av totale faktorinntekter som ikke går til næringsinntekter (dvs. 1-driftsresultatet), har økt markert i industrien de siste årene, og har ikke vært høyere siden 1978. Den økte lønnskostnadsandelen henger sammen med høy kostnadsvekst og til dels også svak prisutvikling på eksportproduktene. I 2002 utgjorde lønnskostnadene 92 pst. av faktorinntekten i industrien, mens gjennomsnittlig lønnskostnadsandel i de siste 30 årene har vært vel 80 pst.

En mer detaljert oppsplitting av industrien viser at det er store forskjeller mellom de ulike industrisektorene. I møbelindustrien økte for eksempel lønnskostnadsandelen med 25 prosentpoeng fra 1999-2001, mens lønnskostnadsandelen i nærings- og nytelsesmiddelindustrien har trendmessig økt helt siden begynnelsen av 1990-tallet, jf. figur 4.10. I verkstedsindustrien har lønnskostnadsandelen økt kraftig de siste to årene etter å ha falt i mer enn ti år.

Utviklingen i lønnskostnadsandelene påvirkes av kapitalintensiteten (dvs. kapitalinnsatsen sett i forhold til produksjonen) i sektoren. Ved økt kapitalintensitet må en større del av faktorinntekten gå til kapitaleierne, siden de bidrar med en større del, og dette vil bidra til å redusere lønnsandelen. For handelspartnerne samlet sett har lønnskostnadsandelen vært svært stabil de siste årene, og betydelig lavere enn i Norge.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) sammenligner lønnsomheten i norsk industri med lønnsomheten hos våre handelspartnere, målt ved bedriftsøkonomiske mål som driftsmarginer og totalrentabilitet. Målt på denne måten har lønnsomhetsutviklingen vært svak på siste halvdel av 1990-tallet, men langt mindre dramatisk enn hva som antydes ved de makroøkonomiske målene.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntekts­oppgjørene

4.7 Hvordan påvirkes konkurranseutsatt sektor av endringer i konkurranseevnen?

4.7.1 Innledning

I dette avsnittet drøftes nærmere hvordan en konkurranseevnesvekkelse kan påvirke utviklingen i industrien framover. Først diskuteres generelt hvordan endringer i lønn og valutakurs påvirker produksjon og sysselsetting, og deretter analyseres effektene av slike endringer i konkurranseevnen ved hjelp den makroøkonomiske modellen MODAG.

4.7.2 Generelt om hvordan endringer i konkurranseevnen påvirker konkurranseutsatt sektor

En konkurranseevneforverring gjennom styrket valutakurs vil slå ulikt ut for ulike bedrifter. Dette skyldes flere forhold. En del bedrifter har store kostnader i utenlandsk valuta til kjøp av vareinnsats i utlandet. For disse bedriftene vil noe av valutakursforverringen bli motsvart av lavere vareinnsatskostnader målt i norske kroner. Virkningene på bedriftenes tilpasning vil også avhenge av i hvilken grad bedriftene kan holde lønnsomheten oppe gjennom å la være å redusere prisene målt i norske kroner når valutakursen styrker seg. I den enkle modellen i boks 4.1 la vi til grunn at de konkurranseutsatte bedriftene ikke hadde markedsmakt og derfor måtte ta prisene for gitt. I realiteten vil også mange konkurranseutsatte bedrifter, særlig innen importkonkurrerende næringer, i noen grad kunne velte økte kostnader over i prisene. Ved en permanent valutakursstyrking er det grunn til å tro at prisene målt i norske kroner på lang sikt vil endres om lag like mye (langtidselastisitet lik 1), men det kan ta tid før denne effekten er uttømt.

Muligheten for valutasikringsforretninger, og kostnadene ved slik sikring, vil være viktig for bedriftenes evne til å leve med valutakursfluktuasjoner. Ved kjøp og salg av valuta på termin kan bedriftene i prinsippet sikre seg mot at kortsiktige valutakursfluktuasjoner påvirker bedriftens lønnsomhet. Stort sett er terminsikring av valutastrømmer mulig for perioder opp til noen år. Størrelsen på framtidige valutastrømmer er imidlertid ofte usikker, og da er terminsikring ikke lenger så egnet. Valutaopsjoner (som gir rett, men ikke plikt til å veksle et gitt valutabeløp) kan være dyre for perioder ut over en viss lengde, særlig hvis den aktuelle valutakursen erfaringsmessig er volatil. I praksis er det vanlig å sikre en begrenset andel av forventede framtidige inntekter, og en mindre andel jo lengre tidshorisonten er. Medlemsbedriftene i TBL oppgir at lengden på valutasikringsavtalene i gjennomsnitt er om lag 9 måneder.

Fordi det i et perspektiv utover noen få år ikke finnes gode valutasikringsinstrumenter, vil kostnadene for bedriftene bli vesentlig større med en vedvarende valutakursendring enn ved kortsiktige fluktuasjoner. Utsiktene for den nominelle valutakursutviklingen i årene framover er antakelig svært viktig for beslutninger om lokalisering.

I nyere handelsteori er eksistensen av usikkerhet og irreversible etablerings- og avviklingskostnader brukt som en forklaring på hvorfor det kan ta tid fra en bedrifts eksport er blitt ulønnsom til bedriften velger å legge ned eksportvirksomheten i dette markedet. 8 Elisabeth Aarseth har i en NUPI-rapport foretatt en økonometrisk studie av adferden til norske fiskeeksportører basert på bruk av opsjonsteori. 9 Utgangspunktet for denne teorien er at bedriftene står overfor irreversible etableringskostnader når de skal gå inn eller ut av et marked. Investeringene knyttet til etableringen vil i mange tilfeller gå tapt dersom bedriften velger å trekke seg ut av markedet. Dette vil påvirke bedriftenes beslutning både om når de skal gå inn i nye markeder, og hvor lenge de skal bli i et marked når for eksempel valutakursendringer gjør den løpende driften ulønnsom. Aarseth finner støtte for at det er tregheter i tilpasningen med hensyn til å etablere seg i/trekke seg ut av markeder.

Selv om det er vanskelig å trekke klare konklusjoner på grunnlag av avgrensede enkeltstudier, indikerer disse teoriene og studiene at økt valutakursusikkerhet (større svingninger i valutakursen) i seg selv kan virke hemmende på etableringen i nye eksportmarkeder. 10 At det er betydelige «sunk costs» forbundet med etablering i nye markeder kan også forklare hvorfor det ser ut til å være relativt høye terskelverdier for hvor mye lønnsomheten må falle før bedriftene trekker seg ut av et marked. 11 Hvis en først er kommet over en slik terskel kan bevegelsen ut av et marked eller fallet i investeringene bli betydelige.

Det vil også være forskjeller mellom næringene når det gjelder mulighetene til å omstille produksjonen gjennom endret bruk av arbeidskraft, kapital og annen vareinnsats. I NOU 1988:21 (Norsk økonomi i forandring) ble det pekt på at faktormobiliteten var avgjørende for hvordan eksporten blir påvirket av en kostnadsøkning på kort og mellomlang sikt. En viste til at en stor del av eksportnæringens kapital er sektorspesifikk og at dette virket mobilitetsbegrensende. Kostnadsøkninger vil i så fall i større grad slå ut i investeringene og i mindre grad i produksjonen. Det ble også pekt på at tilgangen på rimelig energi er viktig for en betydelig del av norsk eksportindustri, og at denne energien ikke uten videre kan benyttes til alternative formål. Liberaliseringen av kraftmarkedet de siste årene har i noen grad gjort det enklere for kraftintensive bedrifter å selge kraften videre når lønnsomheten av å bruke kraften i egen produksjon er mindre enn lønnsomheten av å selge kraften i markedet. Fremdeles vil imidlertid tilgang på langsiktige og rimelige kraftkontrakter bidra til å gjøre det attraktivt for energiintensiv industri å opprettholde produksjon i Norge.

Det kan også være forskjeller med hensyn til hva slags skjermingsvern ulike næringer står overfor. Også en del næringer som i utgangspunktet må anses å være konkurranseutsatte, nyter godt av et visst skjermingsvern (for eksempel deler av næringsmiddelindustrien), og vil derfor i utgangspunktet bli mindre påvirket av en økning i kostnadsnivået.

4.7.3 Effekter av svekket konkurranseevne belyst ved MODAG 12

For å få et inntrykk av hvordan ulike sektorer i norsk økonomi blir påvirket av endringer i konkurranseevnen, kan vi bruke den makroøkonomiske modellen MODAG. Næringsfordelingen i denne modellen er litt for grov i forhold til å skulle skille mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer (jf. diskusjonen foran). Når vi her fokuserer på effektene på industrien, inkluderer dette næringer som i noen grad er skjermet fra internasjonal konkurranse. På den annen side vil effektene på de tjenesteytende næringene i disse beregningene delvis være et resultat av at deler av disse næringene også står overfor internasjonal konkurranse både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet.

Styrket kronekurs

I denne beregningen ser en på effekten av at kronekursen styrker seg varig med 2 prosent. 13 En styrking av kronekursen fører til reduserte priser på utenlandske produkter målt i norske kroner (importpriser). Beregningsteknisk er det lagt til grunn at overveltingen fra endringer i kronekursen til importpriser på de fleste produktene er 60 pst. det første året, 87,5 pst. det andre året og 100 pst. det tredje året (forutsetningene er hentet fra tilsvarende beregninger i Eika og Moum (1999)). 14 Overveltning fra importpriser til konsumpriser er i MODAG forutsatt å skje momentant. I forhold til hva vi har sett de siste årene kan dette virke lite realistisk. Som et anslag på overveltingen over noen år ved en slik permanent valutakursendring, kan effektene likevel virke rimelige. Pengemarkedsrenten er holdt konstant, slik at realrenten øker når prisene reduseres.

Lavere priser på utenlandske produkter gjør norske konkurranseutsatte varer relativt sett dyrere, og dermed taper industrien markedsandeler både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet. I MODAG er det lagt til grunn at industrien har en viss markedsmakt også på eksportmarkedet, og de vil derfor ikke behøve/ønske å sette ned eksportprisene tilsvarende det valutakursen har styrket seg med. Reduksjonen i prisen på utenlandske produkter bidrar isolert sett til å redusere det innenlandske prisnivået. Dette skyldes dels reduserte priser på norske produkter levert på hjemmemarkedet som følge av reduserte konkurrentpriser, og dels reduserte enhetskostnader på grunn av billigere importert produktinnsats.

Lavere priser gir høyere realrente og dette bidrar til å redusere privat konsum og boliginvesteringene. På kort sikt vil imidlertid lavere priser gi økt realdisponibel inntekt for husholdningene. Dette vil de første årene i noen grad motvirke effektene av svekket konkurranseevne på sysselsettingen i øvrige næringer. Lavere priser slår ut i lavere lønnsvekst, og som det framkommer av tabell 4.5 vil innenlandsk lønns- og prisnivå i modellen på lang sikt falle med om lag like mye som import- og eksportprisene. Fleksibiliteten i lønnsdannelsen, slik den er representert i MODAG, gjør at de realøkonomiske effektene av en appresiering på lang sikt er små. Produksjon og sysselsetting i industrien vender tilbake til sine opprinnelige nivåer, og eksporten av tradisjonelle varer er på lang sikt om lag uendret sammenliknet med referansebanen. Lønnskostnadsandelene øker noe de første årene, men er på lang sikt uendret i forhold til referansebanen. At lønnskostnadsandelen for øvrige næringer faller de første årene, skyldes at bedriftene får økt lønnsomhet gjennom reduserte priser på importert vareinnsats.

De siste fire kolonnene i tabell 4.5 viser beregninger der lønnen holdes eksogen, dvs. upåvirket av appresieringen. Effektene på eksportprisene i denne beregningen er svært like de vi fikk i beregningen med endogen lønnsvekst på kort sikt (1-3 år). Effektene på bruttoprodukt og sysselsetting er langt større, siden lønningene er forutsatt å holdes upåvirket. Reduksjonen i varehandelsprisen skyldes reduserte vareinnsatskostnader. I beregningen er lønnskostnadsandelen i industrien høyere enn i referansebanen på lang sikt, noe som henger sammen med forutsetningen om eksogen lønn.

Økt lønn

For å analysere hvordan en konkurranseevnesvekkelse som kommer gjennom økt lønn vil påvirke produksjon og sysselsetting i industrien har vi foretatt en skiftberegning der lønnsnivået er økt med 2 pst. gjennom hele beregningsperioden, jf. tabell 4.6. Valutakursen er holdt uendret.

På kort sikt vil økt lønn gi økte inntekter for husholdningene. Dette vil bidra til økt innenlandsk etterspørsel og økt produksjon i næringene utenom industrien. Høyere lønninger fører til at bedriftenes produksjonskostnader og prisene på norske produkter øker. I tillegg vil økte lønninger bidra til at bedriftene i noen grad erstatter arbeidskraft med andre innsatsfaktorer. Økt pris- og kostnadsvekst bidrar til en svekkelse av konkurranseevnen, og industriproduksjonen re­du­seres sammenliknet med referanseforløpet. Som det framgår av tabellen vil eksportprisene øke noe, ved at industrien utnytter sin markedsmakt og dermed velter noe av kostnadene over på prisene. Utslagene er likevel små i forhold til prisøkningene på skjermede varer (her illustrert med hjemmeprisen i varehandelen). Lønnskostnadsandelen øker i industrien, men er tilnærmet konstant på lang sikt for øvrige næringer.

Beregningen med økte lønnskostnader gir svært like resultater på sysselsetting og produksjon som beregningen med appresiering og eksogen lønn i tabell 4.5, også på lang sikt (10 år). Det nominelle bildet i de to beregningene er imidlertid svært forskjellige. Appresieringen bidrar til redusert prisvekst, mens økte lønnskostnader gir økt prisvekst.

I alle disse beregningene er rentenivået holdt konstant, noe som innebærer at vi utelater en viktig mekanisme i økonomien. En permanent appresiering gir redusert prisvekst, og med et inflasjonsmål for pengepolitikken vil dette gjøre det mulig å redusere rentenivået. Dette vil delvis kunne motvirke de negative effektene av en sterkere krone. En konkurranseevnesvekkelse som skyldes økt lønnsvekst vil på den annen side gi høyere prisvekst og høyere rente, og vil dermed forsterke de negative effektene på produksjon og sysselsetting i industrien. Rentenivået er holdt konstant i beregningene, dels for å rendyrke virkningene av henholdsvis sterkere valutakurs og økt lønn, og dels fordi det ikke er opplagt hvor raskt og hvor mye Norges Bank vil måtte endre rentene for å oppfylle inflasjonsmålet.

4.8 Hvordan vurderer konkurranse­utsatte virksomheter utsiktene framover?

Utvalget har hatt møter med en rekke eiere, ledere og tillitsvalgte i konkurranseutsatte virksomheter, jf. kapittel 1. Dette har vært nyttig for å danne et bilde av hvordan konkurranseutsatte virksomheter opplever sin egen situasjon i dag, og hvilke strategier de følger i lys av denne. Utvalget har i tillegg fått tilgang til en kartlegging som NHO har gjennomført blant en gruppe av konkurranseutsatte virksomheter om konsekvensene av svekket konkurranseevne og hva bedriftene legger på vekt på i forhold til beslutninger om å ekspandere i Norge. Avsnitt 4.8.1 oppsummerer resultatene fra NHOs undersøkelse. I avsnitt 4.8.2 presenteres vurderinger fra Rapp Gruppen, som er en av de konkurranseutsatte virksomhetene utvalget har snakket med.

4.8.1 Oppsummering av innspill fra «workshop» i regi av NHO

NHO arrangerte i januar 2003 en «workshop» der de ba en gruppe bedrifter å komme med innspill på følgende spørsmål:

I. Gitt dagens lønnsnivå og kronekurs samt en forventet lønnsvekst fremover er i overkant av andre land – hva betyr dette for:

• Bedriftens inntjening

• Produksjonsvolum og sysselsetting i Norge

• Investeringsstrategi

• Valg av underleverandører

• Bedriftens kunder (markedet i Norge)

II. Bortsett fra kostnadsnivået, hva er de største hindringene for fortsatt ekspansjon i Norge?

De utvalgte bedriftene var Aker Kværner, Moelven, Ulstein verft, Union hotell, Norsk Hydro, Stat­oil, Siemens AS, Norgips og Hagen treindustri.

Bedriftene viste til at styrkingen av kronen har stor negativ effekt på omsetning og lønnsomhet for virksomheter med stor eksportandel. Effekten av styrket kronekurs kommer på ulikt tidspunkt i bedriftene avhengig av lengde på kontrakter, bruk av valutasikring og omfanget av markedsmakt. Omstillingen i bedriftene skjer først for innsatsvarer i produksjonen, og styrkingen av kronekursen har ført til at bedriftene i større grad enn før skifter ut norske underleverandører med utenlandske.

Med unntak av Norsk Hydros investering i Sunndal Aluminium på Sunndalsøra, er nivået på nyinvesteringer i norsk landbasert industri svært lavt. Investeringene som gjennomføres er i hovedsak vedlikeholdsinvesteringer. Bedriftene regnet det som mer sannsynlig at ekspansjon vil skje i utlandet enn i Norge. De betraktet det som en naturlig konsekvens av globalisering og internasjonal arbeidsdeling at en del arbeidsintensive prosesser som er for dyre i Norge, i framtiden vil bli utført i andre land.

Bedriftene understreket betydningen av stabile og gode rammebetingelser og at kostnadsutviklingen bringes ned på linje med våre viktigste handelspartnere. For at viktige aktører og klynger skal beholdes i norsk industri, må lønnsdannelsen fremdeles være tilpasset konkurranseutsatt sektor.

Det ble påpekt at mange høyteknologiske miljøer i Norge er underleverandører til de store industribedriftene. For at de skal overleve i et internasjonalt marked er de avhengige av kompetansemiljøer og store krevende kunder i hjemmemarkedet.

For å få til nyinvesteringer i Norge ble økt satsing på kunnskap, forskning og utvikling framhevet som viktig. Skattefunn ble trukket fram som et positivt tiltak. 15 Samtidig har dette tiltaket begrenset betydning for de største bedriftene, i og med at ordningen har et tak på 8 millioner kroner.

En relativt gunstig beskatning av eiendom i Norge, sammenlignet med annen formuesbeskatning, ble trukket fram som et mulig hinder for nyskaping og økt produktivitet. Eventuelle skjerpelser i kapitaleierbeskatningen vil være uheldig for bedriftenes utviklingsmuligheter.

Bedriftene la vekt på at offentlig sektor må effektiviseres for å hindre at arbeidskraft presses ut av konkurranseutsatt sektor. De mente også at det bør legges til rette for økt arbeidsinnvandring. Bedret infrastruktur og reduserte transportkostnader ble vurdert å være viktig for å bedre bedriftenes inntjening.

Energisektoren ble trukket fram som spesielt viktig for konkurranseutsatt sektor. Sikker tilførsel av energi til konkurransedyktige priser er en sentral rammebetingelse for norsk industri. Bedriftene ønsket en endring i petroleumsbeskatningen slik at denne ble bedre tilpasset produksjon på små felt og haleproduksjon. Dette ville etter bedriftenes vurdering støtte opp under en ny fase i oljeutvinningen på norsk sokkel.

4.8.2 Et eksempel fra konkurranseutsatt sektor: Rapp Gruppen

Rapp Gruppen, som selger ustyr til båter og offshoreindustrien, har hovedkontor i Bodø og har produksjon både i Norge og i utlandet. I tillegg til helt eller delvis å eie produksjonsanlegg i St. Petersburg og Polen, har gruppen underleverandører i en rekke land. Gruppen omsetter for om lag 400 millioner kroner hvorav 80 prosent eksporteres. I møte med utvalget pekte ledelsen for Rapp på følgende faktorer som de anså var viktige for å opprettholde gruppens konkurransekraft:

• Gruppen satser på økt uteproduksjon spesielt på komponentnivå. Samtidig gjøres det tiltak internt i produksjonsbedriftene for effektivisering og større fokus på sammensetting av produkter og testkjøring. Spesielt rettes fokus mot å bedre verktøy og kontrollsystemer for uteproduksjonen.

• Rapp Gruppen søker å redusere sin valutaeksponering ved å ha størst mulig andel av inntekter og utgifter i samme valuta. Som følge av dette tar virksomheten sikte på i større grad å fakturere importen av komponenter fra produsenter i lavkostland i euro. I tillegg etterstrever gruppen å inngå salgskontrakter i euro for å knytte inntektene bedre opp mot utgiftene til innkjøp av innsatsvarer. Videre blir lån i større grad tatt opp i euro for å få lånekostnadene i samme valuta som inntektene.

• Redere av oljerigg- og produksjonsfartøy setter i stor grad kontrakter ut til verft som er lokalisert i Østen. For å redusere kostnadene etablerer Rapp produksjon av branndørprodukter i Kina for levering til rigger og fartøy som bygges ved kinesiske og koreanske verft. Uteproduksjon krever teknologioverføringer, produksjonsledelse og kontroll. For å følge opp dette vil Rapp Gruppen etablere seg i Kina.

• Blant annet fordi færre nordmenn enn tidligere utdanner seg innen industrirelaterte retninger, ville Rapp gruppen se det som en fordel hvis gruppen kunne bruke produksjonspersonell blant annet fra Russland.

• Gruppen er opptatt av å påvirke arbeidstakerorganisasjonene til å vise måtehold i lønnsoppgjørene. En er imidlertid ikke optimistisk i forhold til hva det er mulig å oppnå gjennom moderat lønnsvekst – avstanden til konkurrentlandene blir vurdert til å være alt for stor.

• For å videreføre gruppens kompetanse innenfor teknologiutvikling ser Rapp det som fordel med et større og mer helhetlige system for å støtte opp omkring produktutvikling, blant annet med direkte engasjement fra teknologisentre.