4 Internasjonal rett

4.1 Innledning

Den norske sosial- og helselovgivning påvirkes av og må forholde seg til både folkerettslige krav til nasjonal lovgivning og andre lands lovgivning. Det kreves lojal oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser, og staten er ansvarlig og skal sørge for praktisk gjennomføring, herunder i kommunene.

Stortinget vedtok våren 1999 lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (Menneskerettsloven). Lovvedtaket innebærer at den europeiske menneskerettskonvensjonen, FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og barnekonvensjonen, ikke bare etablerer en folkerettslig forpliktelse for den norske stat, men gjelder som norsk lov, og skal gå foran annen norsk lovgivning ved motstrid (se Menneskerettsloven § 3). Loven er uttrykk for et ønske om å gjøre menneskerettighetene tydeligere i norsk rett. Praktisk viktig er også Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester og EF-forordning (nr. 1408/71/EF) om samordning av trygdeordningene når arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller deres familiemedlemmer flytter innenfor EU, som Norge gjennom EØS-avtalen er bundet av. I tillegg er Europarådets sosialpakt og FNs Standardregler om like muligheter for mennesker med funksjonshemming av betydning.

4.2 Menneskerettigheter

Menneskerettigheter kan defineres som overordnede etiske og folkerettslige prinsipper for vern om enkeltmenneskets personlige frihet, psykiske og fysiske integritet og selvrespekt, som forutsettes lagt til grunn i nasjonal rettsanvendelse og myndighetsutøving, uavhengig av om det foreligger et konkret lovgrunnlag for dette. Menneskerettsprinsippene er i dag i det vesentlige nedfelt i internasjonal konvensjoner som forplikter de enkelte stater, og håndheves i et visst omfang gjennom internasjonale kontrollorganer. Menneskerettighetskonvensjonene fastslår at hvert enkelt menneske har krav på vern om og respekt for sin frihet og integritet, uavhengig av rase, farge, språk, religion, politisk syn eller annen mening, nasjonalt eller sosialt opphav, eiendom, fødsel eller andre forhold. Hver enkelt skal ha rett til liv, frihet og personlig trygghet. Videre er det fastsatt at alle har rett til den høyest oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk, og rett til en tilfredsstillende levestandard og sosial trygghet. Retten til å nyte godt av vitenskaplige framskritt faller også inn under det som er gjort gjeldende som norsk lov.

Den folkerettslige regulering på dette området er imidlertid til dels ganske vag. Den enkeltes rettigheter kommer til uttrykk som en konsekvens av statenes forpliktelser, men disse er til dels for generelle og allmenne til å kunne påberopes med særlig styrke av den enkelte. Vagheten kan skyldes politisk uenighet, og store forskjeller i levestandard, utvikling og økonomiske vilkår mellom konvensjonsstatene.

På helseområdet det i praksis er Verdens helseorganisasjon (WHO) som arbeider med landenes overholdelse av de internasjonale standardene. Organisasjonen har tradisjonelt fokusert på faglig implementering av praktiske foranstaltninger, og ikke lagt vesentlige ressurser i arbeidet for å utvikle bindende rettslige normer som den enkelte kan påberope seg.

I innledningen til FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 fremgår at de stater som er parter til denne konvensjonen, i samsvar med de prinsipper som er fastslått i FN-pakten, skal ta utgangspunkt i erkjennelsen av den iboende verdighet hos alle medlemmer av menneskeslekten og av deres like og umistelige rettigheter er grunnlaget for frihet, rettferd og fred i verden.

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 uttales at det bare er mulig å nå fremtidsmålet med frie mennesker som nyter frihet fra frykt og nød dersom det blir skapt slike forhold at enhver kan nyte sine sivile og politiske rettigheter, så vel som sine økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonen ble vedtatt og åpnet for signatur, ratifikasjon og tiltredelse ved FNs generalforsamlings resolusjon 2200 A (XXI) 16. desember 1966, og trådte i kraft 23. mars 1976. I innledningen gis det uttrykk for generelle prinsipper, som også har betydning for den norske sosial- og helselovgivning.

De to viktigste konvensjonene i forhold til sosial- og helselovgivningen er imidlertid konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnekonvensjonen. Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble vedtatt og åpnet for signatur, ratifikasjon og tiltredelse ved FNs generalforsamlings resolusjon 2200 A (XXI) 16. desember 1966. Den trådte i kraft 3. januar 1976.

I henhold til artikkel 9 skal konvensjonsstatene anerkjenne retten for enhver til sosial trygghet, herunder sosialtrygd. Av artikkel 2 nr. 2 følger at konvensjonspartene forplikter seg til å garantere at de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen, blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status forøvrig. Av dette kan utledes som konsekvens at de tilstedeværende ressurser i sosial- og helsetjenestene skal være tilgjengelige for alle på like vilkår.

Etter artikkel 11 nr. 1 skal konvensjonspartene anerkjenne ”retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold. Konvensjonspartene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre virkeliggjørelsen av denne rett, og erkjenner i den anledning den vesentlige betydning av internasjonalt samarbeid grunnet på frivillighet”. I samme artikkels nummer 2 pålegges konvensjonspartene, som anerkjenner den grunnleggende rett for alle til å være trygget mot sult, hver for seg og gjennom internasjonalt samarbeid, å treffe de tiltak, herunder utarbeidelsen av konkrete programmer, som er nødvendige for å oppfylle enkelte nærmere bestemte oppgaver.

Det følger videre av artikkel 12 at konvensjonspartene skal anerkjenne retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk. Retten må ses i relasjon til landets utviklingsnivå. De tiltak som konvensjonspartene treffer for å oppnå full virkeliggjørelse av rettigheten, skal omfatte tiltak som er nødvendige for å: a) Minske foster- og spedbarndødeligheten og fremme barnets sunne utvikling, b) Forbedre alle sider ved hygienen i miljø og industri, c) Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer og d) Skape vilkår som trygger alles legebehandling og pleie under sykdom. Disse prinsippene er viktige som målestokk for de enkelte lands sosial- og helsetjenester. Det kan imidlertid vanskelig sies at de med dette har påtatt seg særlig presise konkrete forpliktelser.

Barn har begrensede muligheter for fullt ut selv å ivareta sine interesser. Dette gjorde at det fremstod som nødvendig å vedta særlige regler på internasjonalt plan for å beskytte barn, herunder sikre de fortrinn på enkelte områder. Ivaretakelse av barns rettigheter ved et eget, forpliktende ­regelverk innebærer en tydeliggjøring av barnets selvstendige rettigheter overfor foreldre, og av offentlige organers rett og plikt til å ivareta barnets interesser.

Barns rettigheter er særskilt omhandlet i FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989, den såkalte Barnekonvensjonen. Konvensjonen ble vedtatt og åpnet for undertegning, ratifikasjon og tiltredelse av FNs generalforsamlings resolusjon 44/25, den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990.

Konvensjonen har som anvendelsesområde forholdet mellom barn og stat, mellom familie og stat og mellom familie og barn, idet staten også skal garantere barnets beskyttelse overfor familie/foreldre. Psykisk eller fysisk utviklingshemmede barn tilstås gjennom artikkel 23 enkelte særlige rettigheter. Partene skal anerkjenne at et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet. Videre skal det anerkjennes at barn med funksjonshemminger har rett til særlig omsorg og skal, innenfor rammen av de midler som er til rådighet, og oppmuntres til og sikres at barn som oppfyller vilkårene og barns omsorgspersoner får den hjelp de har søkt om og som er rimelig i forhold til barnets tilstand og foreldrenes eller andre omsorgspersoners situasjon.

Idet det anerkjennes at funksjonshemmede barn har særlige behov, skal hjelp som ytes i samsvar med det ovenfor nevnte gis gratis når dette er mulig, samtidig som foreldrenes eller andre omsorgspersoners økonomi skal tas i betraktning. Hjelpen innrettes slik at funksjonshemmede barn har effektiv adgang til og mottar undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling.

Ethvert barn har etter artikkel 26 rett til sosiale trygdeytelser, inkludert sosial forsikring, og partene skal treffe de nødvendige tiltak for at barnet oppnår fulle rettigheter i samsvar med landets lovgivning. Når det er hensiktsmessig, bør ytelser gis under hensyn til ressursene og forholdene til barnet og de personer som har ansvaret for barnets underhold, samt andre forhold som har betydning for søknad om ytelser inngitt av eller på vegne av barnet.

Ethvert barn har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling, se artikkel 27. Det er foreldre eller andre som er ansvarlige for barnet, som har det grunnleggende ansvaret for å sikre, innen sine evner og økonomiske muligheter, de levevilkår som er nødvendige for barnets utvikling. I samsvar med nasjonale forhold og innenfor rammen av sine midler, skal imidlertid statene treffe egnede tiltak for å hjelpe foreldre og andre som har ansvaret for barnet til å virkeliggjøre denne rettighet. De skal ved behov sørge for materiell hjelp og støttetiltak, særlig med hensyn til mat, klær og bolig.

4.3 Kort om EU-regelverket

Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) trådte i kraft 1. januar 1994. Som et ledd i avtalen ble gjeldende EF-rett på sosial- og helseområdet utvidet til å gjelde hele EØS-området. Nye bestemmelser vedtatt av EUs organer gjøres i hovedsak gjeldende som norsk rett etter nærmere bestemte prosedyrer. Selv om gjeldende EU-regler om sosial bistand og sosiale tjenester dermed i hovedsak gjelder for hele EØS-området, er det imidlertid en felles oppfatning mellom de nordiske landene at det er behov for et mer omfattende regelverk på dette området enn det som gjelder etter EF-retten.

Etter Maastricht- og Amsterdamtraktatene er den rettslige basis for EUs helsepolitikk nedfelt i traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap (EF-traktaten), artiklene 95, 152,153, se konsolidert utgave av traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap, EF-tidende nr. c 325 av 24. desember 2002.

EF-traktatens artikkel 95 om harmonisering er et viktig uttrykk for helsepolitiske mål i EU. Det fastslås her (i nr. 3) at Kommisjonens forslag til harmoniserings av medlemsstatenes helselovgivning med mer skal baseres på et høyt sikkerhetsnivå, under hensyntagen til enhver ny utvikling basert på vitenskaplige kjensgjerninger. En derogasjonsklausul (nr. 4) tillater imidlertid medlemsstatene å gi særlige nasjonale bestemmelser for å beskytte miljø og arbeidsmiljø. Dersom Rådet eller Kommisjonen har vedtatt harmoniseringstiltak, kan en medlemsstat meddele Kommisjonen om at en finner det nødvendig å opprettholde de nasjonale bestemmelsene for å ivareta visse viktige behov omtalt i artikkel 30, herunder offentlig sedelighet, offentlig orden, offentlig sikkerhet, og beskyttelse av menneskers og dyrs liv og sunnhet, eller vedrørende miljøbeskyttelse eller beskyttelse av arbeidsmiljøet (artikkel 95, nr. 4). Tilsvarende gjelder når medlemsstaten finner det nødvendig å innføre nasjonale bestemmelser basert på nytt vitenskapelig grunnlag vedrørende miljøbeskyttelse eller beskyttelse av arbeidsmiljøet på grunn av et problem som er spesifikt for medlemsstaten, og som viser seg etter vedtagelsen av harmoniseringsforanstaltningen (nr. 5).

Kommisjonen skal innen seks måneder bekrefte eller forkaste disse nasjonale bestemmelsene, etter å ha vurdert om de er et middel til vilkårlig forskjellsbehandling eller en skjult begrensning av samhandelen mellom medlemsstatene, og om de utgjør en hindring for det indre marked (nr. 6 første avsnitt), med mulighet for en forlenget vurderingsperiode på ytterligere 6 måneder (nr. 6 tredje avsnitt). Hvis Kommisjonen ikke har truffet noen avgjørelse innen dette tidsrommet, betraktes de nasjonale bestemmelsene som godkjent (nr. 6 andre avsnitt). Kommisjonen skal på bakgrunn av et slikt unntak undersøke om det gir grunnlag for tilpasninger av det generelle regelverket (nr. 7).

Medlemsstatene kan med en eller flere av de ikke-økonomiske begrunnelser som er nevnt i artikkel 30, treffe foreløpige tiltak Slike tiltak er undergitt en fellesskapskontrollprosedyre.

Traktatens kapittel XIII omhandler folkehelse. I innledningsbestemmelsen (artikkel 152 nr. 1 første avsnitt) fastslås at det skal legges til grunn et høyt sunnhetsbeskyttelsesnivå ved fastleggelsen og gjennomføringen av fellesskapets politikk og aktiviteter. Fellesskapets innsats skal være et supplement til nasjonal politikk og være rettet mot forbedring av folkehelsen og forebygging sykdommer hos mennesker, samt mot å identifisere farekilder for menneskets helse. Innsatsen skal omfatte bekjempelse av de største helsetrusler ved å fremme forskning og helseopplysning og utdannelse. (Artikkel 152 nr. 1 andre avsnitt). Medlemsstatene har imidlertid selv ansvaret for organiseringen og leveringen av helsetjenestene under subsidaritetsprinsippet (”the subsidiarity principle”), fellesskapets innsats skal være et ­supplement til de nasjonale politikker (nr. 1, andre avsnitt), og skal respektere fullt ut medlems­statenes ansvar for organisasjon og levering av medisinsk behandling og andre helsetjeneste­ytelser (nr. 5).

Rådet i Fellesskapet skal bidra til virkeliggjørelse av målene i denne artikkelen ved blant annet å vedta bestemmelser til fastsettelse av en høy standard for kvaliteten og sikkerheten av organer og stoffer av menneskelig opprinnelse, blod og blodprodukter. Slik regulering er imidlertid ikke til hinder for at den enkelte medlemsstat opprettholder eller innfører strengere bestemmelser. (Artikkel 152 nr. 4 bokstav a). Rådet skal også vedta ”tilskyndelsesforanstaltninger” med henblikk på beskyttelse og forbedring av folkehelsen, men uten at det er tale om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser. (Artikkel 152 nr. 4 bokstav c). Rådet kan også med kvalifisert flertall på forslag fra Kommisjonen vedta henstillinger med henblikk på å nå målene i denne artikkelen (nr. 4 siste avsnitt).

I avsnitt XIV er det bestemmelser om forbrukerbeskyttelse. Artikkel 153 skal sikre et høyt nivå på beskyttelse av blant annet sunnhet og sikkerhet for den enkelte forbruker. Disse hensynene inntas ved utformningen og gjennomførelsen av andre av fellesskapets politikk og aktivitet.

Også reglene i forordning nr. 1408/71/EF om samordning av trygdeordningene – som også regulerer rett til medisinsk behandling - når arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller deres familiemedlemmer flytter innenfor EU, gjelder for hele EØS-området. Som en følge av dette ble den nordiske konvensjonen om sosial trygghet fra 1981 opphevet i forbindelse med undertegningen av EØS-avtalen. Konvensjonen fra 1981 omfattet foruten trygdeordninger også sosialhjelp og sosiale tjenester. Den nordiske konvensjonen om sosial trygghet av 15. juni 1992, som trådte i kraft 1. januar 1994, gjelder ytelser som reguleres av trygdelovgivningen og supplerer forordning 1408/71/EF. Sosialhjelp og sosiale tjenester er nærmere regulert i Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester av 14. juni 1994, se punkt 4.4.

Viktige EU-regler om sosial bistand finnes også i forordningen om arbeidskraftens frie bevegelighet innenfor fellesskapet (nr. 1612/68/EF). I artikkel 7 nr. 2 i denne forordningen blir det slått fast at arbeidstakeren skal nyte de samme sosiale fordeler som landets egne borgere. Denne likestillingen gjelder også for arbeidstakerens familiemedlemmer. Tilsvarende rettigheter for selvstendig næringsdrivende følger direkte av forbudet mot diskriminering i EF-traktatens artikkel 12. Når en person har fått rett til å oppholde seg i landet på grunnlag av ervervsmessig virksomhet, mister ikke vedkommende denne retten selv om ervervsvirksomheten opphører og personen får behov for hjelp fra det offentlige.

Personer som ikke omfattes av disse reglene for yrkesaktive med familie, har ikke samme rett til sosial bistand i henhold til EF-retten. Dette fremgår direkte av bosettingsdirektivene (rådsdirektivene (EØF) 93/96, 90/365 og 90/364). Disse gjelder henholdsvis for studenter, for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende som ikke lenger er yrkesaktive, og for andre. Etter disse direktivene er oppholdsretten avhengig av at vedkommende har midler til rådighet, slik at han eller hun og eventuell familie ikke blir liggende vertslandets sosiale bidragssystem til byrde. For personer som søker arbeid i landet eller søker oppdrag som selvstendig næringsdrivende, og som på dette grunnlag har rett til å oppholde seg midlertidig i landet, er det også et krav at de ikke skal falle det offentlige til byrde under dette oppholdet. Reglene om unionsborgerskapet (EF-traktatens artikkel 18) har likevel utvidet ikke-yrkesaktive EU-borgeres rett til sosial bistand.

Det er imidlertid besluttet vedtatt enkelte begrensende overgangsordninger for borgere av landene som ble medlemmer av EU 1. mai 2004. Videre er utarbeidelsen av det såkalte tjenestedirektivet, et arbeid som kan ha betydning i relasjon til den kommunale sosial- og helsetjenesten.

4.4 Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester

Den nordiske konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester ble undertegnet 14. juni 1994, og trådte i kraft 1. oktober 1996. Konvensjonen sikrer at statsborgere i et annet nordisk land likestilles med landets egne borgere ved anvendelsen av den lovgivning som omfattes av konvensjonen.

Konvensjon får anvendelse på all lovgivning som til enhver tid gjelder i de nordiske land om sosialhjelp og sosiale tjenester, samt andre sosiale ytelser som ikke omfattes av reglene i Den nordiske konvensjon av 15. juni 1992 om sosial trygghet (trygdeytelser). Artiklene 5 og 9 skal også anvendes på lovgivningen om helsevesenet, jf. artikkel 2. Om ikke annet framgår av de enkelte artiklene, får denne konvensjon anvendelse på nordiske statsborgere og andre personer som har lovlig bopel i et nordisk land, jf. artikkel 3.

Ved anvendelsen i et nordisk land av lovgivning som omfattes av denne konvensjon, følger det av artikkel 4 at statsborgere i et annet nordisk land skal likestilles med landets egne borgere når de har lovlig midlertidig opphold eller lovlig bopel i landet.

Av artikkel 5 følger at en statsborger i et nordisk land ved skriftlig kontakt med en myndighet i et annet nordisk land i saker som gjelder sosialhjelp, sosiale tjenester, helsetjenester og sykdomsbehandling, har rett til å bruke dansk, finsk, islandsk, norsk eller svensk. I slike tilfeller skal myndigheten sørge for at vedkommende får den nødvendige tolke- og oversettingshjelp til disse språk, dersom det er behov for slik hjelp.

En person som omfattes av denne konvensjon, og som under lovlig midlertidig opphold i et annet nordisk land får umiddelbart behov for sosialhjelp og sosiale tjenester, skal fra oppholdslandet motta slik hjelp etter landets lovgivning som behovet for hjelp tilsier, jf. artikkel 6. En nordisk statsborger kan etter artikkel 7 heller ikke sendes hjem på grunn av sitt behov for sosialhjelp dersom hans familieforhold, tilknytning til bosettingslandet eller omstendighetene for øvrig taler for at han bør bli værende der, og ikke i noe tilfelle dersom han eller hun har hatt lovlig bopel i landet de siste tre årene.

Når en person som omfattes av denne konvensjonen, og som har behov for langvarig behandling eller pleie, ønsker å flytte fra et nordisk land til et annet nordisk land som vedkommende har en særlig tilknytning til, skal de ansvarlige myndigheter i de to landene søke å medvirke til en slik flytting, dersom denne kommer til å forbedre vedkommendes livssituasjon. De ansvarlige myndigheter i fra- og tilflyttingslandene kan, som ledd i en avtale om flytting, treffe beslutning om fordeling av utgiftene til behandling eller pleie mellom myndighetene i de to land, se artikkel 9.

Kommunene i grenseområdene mellom de nordiske land skal, etter artikkel 10, gjennom sine transportordninger samarbeide for å gjøre det mulig for funksjonshemmede og eldre å reise til en nabokommune i det andre landet på samme måte som de reiser til en nabokommune i sitt eget land.

4.5 Kort oversikt over den kommunale sosial- og helselovgivning i Sverige

4.5.1 Ansvarsforhold

Landstingene (tilsvarer de norske fylkeskommunene) og kommunene har ansvaret for helsetjenester til innbyggerne, mens det er kommunene som har ansvaret for sosiale tjenester.

4.5.2 Helsetjenester

Hovedreglene om helsetjenesten finnes i Hälso- och sjukvårdslagen av 1982. Dette er en rammelov som inneholder grunnleggende regler for alle helsetjenester, og angir hva de ansvarlige organer har plikt til å tilby den enkelte pasient. Den angir imidlertid ikke hvilke rettigheter den enkelte pasient har. Disse rettighetene finnes i egne lover om taushetsplikt, pasientjournal, i tillegg til regulering av klagerett i lovene om psykiatrisk tvangsbehandling, behandling av rusmisbrukere ved institusjoner og smittevern.

Målet for helsetjenestene er en god helse og tjenester på like vilkår for hele befolkningen. Helsetjenestene skal gis med respekt for likeverd og for det enkelte menneskes verdighet, jf. hälso- och sjukvårdslagen 2 §.

Landstingene og kommunene har ansvaret for helsetjenester til innbyggerne, jf. hälso- och sjukvårdslagen 3 § og 18 §. Den svenske helsetjenesten er organisert som tjenester i og utenfor institusjon (”sluten och öppen vård”). Tjenestene gis i hovedsak på to nivåer, det vil si som primærtjenester (”primärvård”) og helsetjenester på regionnivå (”regionsjukvård”). Primærtjenestene ytes av landstinget i kommunene, mens tjenestene på regionnivå ytes ved sykehus. Videre kan landstinget overlate deler av tjenesteytingen til andre. Dette har medført at en god del av helsetjenestene nå ytes av private.

Ledelsesansvaret for helsetjenestene skal etter beslutning av landstinget eller kommunen legges til en eller flere nemnder.

4.5.3 Nærmere om primærhelsetjenestene

Basisen i den svenske helsetjenesten er primærhelsetjenesten. Det utførende ansvaret for denne er lagt til senter for helsetjenester og legekontorer (”vårdcentraler, distriktssköterskemottagningar, läkarmottagningar”), som tar seg av behandling som ikke må skje i sykehus. Primærhelsetjenesten yter også forebyggende tjenester som svangerskapskontroll og helsekontroller for barn. I tillegg tilbys hjemmebesøk og døgntjenester. Enkelte slike senter kan også foreta enkle operasjoner og for eksempel røntgenundersøkelser. Primærtjenesten har i de aller fleste tilfeller også ansvaret for helsetjenester innen eldreomsorgen.

Landstinget har som alminnelig utgangspunkt hovedansvaret for helsetjenestene, se 3 § første avsnitt, mens kommunene har ansvaret for helsetjenester til personer som bor i boformer med særskilt service og omsorg for eldre og andre som har behov for slik bolig, se 18 § første avsnitt, jf. 3 § andre avsnitt, samt etter avtale med landstinget hjemmesyketjenester, se 18 § tredje avsnitt. I praksis innebærer dette at kommunene er tillagt ansvaret for å gi tjenester til eldre med stort behov av helsehjelp, særlig personer som er ansett ferdigbehandlet ved sykehus. Landstinget har alltid ansvaret for legetjenestene, se 18 § fjerde avsnitt.

4.5.4 Sosiale tjenester

Sosialtjenestens virksomhet er i hovedsak regulert i Socialtjänstlagen av 2001. I tillegg reguleres tjenestene av Lagen om stöd och service till vissa funktionshindrade,Lag om behandling av personuppgifter innom socialtjänsten og Sekretesslagen (taushetsplikt i offentlig virksomhet og begrensninger i offentlig innsyn i offentlige dokumenter).

Formålet med den kommunale sosialtjenesten er etter 1. kapittel 1 §, å fremme økonomisk og sosial trygghet, like levevilkår og aktiv deltakelse i samfunnet for alle. De sosiale tjenestene skal innrettes på å frigjøre og utvikle enkeltes og gruppers egne ressurser.

Det er kommunene som har ansvaret for sosiale tjenester til de som oppholder seg i kommunen, jf. Socialtjänstlagen 1. kapittel 2 §. Kommunens ansvar for oppgaver innen sosialtjenesten er lagt til den eller de nemnder som kommunen bestemmer (socialnämnder), jf. 1. kapittel 4 §. Nemndene kan ha forskjellige ansvarsområder, for eksempel kan tjenestetilbudet for barn ivaretas av en barne- og ungdomsnemnd, og tjenestetilbudet til eldre ivaretas av en pleie- og omsorgsnemnd.

Loven gjelder for alle, men den pålegger kommunen et særskilt ansvar for:

• barn og ungdommer (5. kapittel 1-3 §)

• eldre (5. kapittel 4-6 §)

• funksjonshemmede (5. kapittel 7-8 §)

• rusmiddelmisbrukere (5. kapittel 9 §)

• personer som pleier nærstående (5. kapittel 10 §)

• ofre for forbrytelser, og særlig kvinner som har vært utsatt for mishandling (5. kapittel 11 §)

Kommunens tjenester (”bistånd”) består av økonomisk sosialhjelp (”försörjningsstöd och bistånd i övrigt”), se 4. kapittel, praktisk bistand, se 3. kapittel 1 § siste avsnitt), tilrettelagte boliger (se 4. kapittel 3 § første avsnitt nr. 2), barneverntjenester (se 5. kapittel 1-3 §) og behandling for rusmiddelmisbrukere (se 5. kapittel § 9).

4.5.5 Tilsyn og klage

Socialstyrelsen har det nasjonale tilsyn med sosial- og helsetjenesten, og skal følge med i og bidra til å videreutvikle tjenestene, se Socialtjänstlagen 13. kapittel 1 § og Hälso- og sjukvårdslagen 32 § andre avsnitt.

Tilsyn med virksomhet etter hälso- och sjukvårdslagen utføres av Socialstyrelsens seks regionale tilsynsenheter. Tilsynet skal bidra til høy sikkerhet, god kvalitet og rettsriktige avgjørelser.

Socialstyrelsen og länsstyrelsen har felles ansvar for tilsyn med virksomhet etter Socialtjänstlagen og Lagen om stöd och service till vissa funktionshindrade. Socialstyrelsen har der et overgripende nasjonalt ansvar for samordning av tilsynet, mens länsstyrelsen har ansvar for det løpende tilsynet på regionalt nivå, se Socialtjänstlagen 13 kapittel § 2.

Etter Socialtjänstlagen kan alle beslutninger om tjenester (”bistånd”) påklages til länsrätten (”förvaltningsbesvär”), se 16. kapittel 3 §. Länsretten, som er en forvaltningsdomstol, kan prøve både lovligheten og hva som er et passende vedtak for den enkelte (full overprøvingskompetanse). Det innebærer at länsretten kan erstatte kommunens vedtak med et nytt, og at kommunen umiddelbart må sette i verk et slikt vedtak, se 16. kapittel 3 § andre avsnitt.

Også beslutninger om tvangsinngrep innen psykiatri, behandling av rusmiddelmisbrukere og smittevern kan påklages til länsrätten, se Socialtjänstlagen 16. kapittel 4 §. Klager på helsetjenester ellers er ikke lovregulert, men skal fortrinnsvis rettes direkte til helsepersonellet. Dersom dette ikke fører fram, kan saken fremmes for en pasientnemnd eller pasientombud. Disse har ikke kompetanse til å gjøre om beslutninger, men skal bidra til å løse problemene. Om en pasient mener at helsepersonell har begått feil eller unnlatelser, kan personen meldes til Hälso- och sjukvårdens ansvarsnämnd . Dette er en statlig nemnd som kan fatte beslutninger om disiplinære tiltak, for eksempel gi advarsler eller tilbakekalle autorisasjoner. Pasienten kan påklage nemndens beslutning til länsrätten.

Videre har helsepersonell etter Lagen om yrkesverksamhet på hälso- och sjukvårdens om-råde av 1988 plikt til å melde fra til Socialstyrelsen om en pasient i forbindelse med helsehjelp har blitt rammet eller utsatt for risiko for alvorlig skade eller sykdom (Lex Maria), jf. 6. kapittel 4 §.

4.6 Kort oversikt over dansk kommunal sosial- og helselovgivning

4.6.1 Innledende merknader

Kommunene og amtskommunene (tilsvarer de norske fylkeskommunene) har ansvar for sosial- og helsesektoren. Sosiale tjenester er en av de kommunale hovedoppgavene, mens ansvaret for helsetjenester med noen unntak er tillagt amtskommunene. Amtskommunene har ansvar for enkelte sosiale tjenester som behandling av rusmiddelmisbrukere i institusjon.

Sosial- og helsesektoren er den største kommunale utgiftsposten, og hovedtyngden av kostnadene er knyttet til barn og eldre, herunder institusjoner. De kommunale oppgavene er i hovedsak pålagt ved lov, men kommunen kan selv fastlegge det lokale servicenivået, innen rammen av lovverket. Regelverket søker å ivareta et ønske om kommunal frihet, fleksibilitet og forenkling, under forutsetning av ivaretakelse av borgernes rettssikkerhet, mulighet for effektiv kontrollutøvelse, valgfrihet og hensiktsmessig utgiftsstyring. Kommunenes utgifter blir i stor utstrekning refundert av staten.

4.6.2 Helsetjenester

Helsevesenets (Sundhedsvæsenets) oppgaver er fordelt mellom amter og kommunene. I København og Frederiksberg kommuner ivaretas sykehusoppgavene av Hovedstadens Sygehusfællesskab (HS). Amtskommunene har ansvaret for driften av sykehusvesenet og administrasjonen av den offentlige sygesikring . Amtene står således for hovedtyngden av virksomheten innen det samlede offentlige helsevesen. De enkelte amtsråd prioriterer innsatsen og fastlegger det lokale servicenivå innen rammene fastsatt i lovgivningen mv.

Ledelsen ved HS fastlegger servicenivået i HS, i samarbeid med de to kommuner og staten.

Ved løsningen av flere av helsevesenets opp­gaver, er det en forutsetning at det skjer i et tett samarbeid på tvers av sektorer, myndigheter, institusjoner mv. 

På helseområdet ivaretar kommunene først og fremst hjemmesykepleien, barne- og omsorgstannpleien og en rekke forebyggende helseordninger for barn og unge. Videre løser kommunene enkelte administrative oppgaver for sygesikringen, herunder f.eks. utstedelse av sygesikringsbeviser . De enkelte kommunalbestyrelser prioriterer likeledes innsatsen og fastlegger det lokale servicenivå innen rammene fastsatt i lovgivningen mv.

Viktige spørsmål om den enkeltes rettsstilling er regulert i Lov om patienters retsstilling . Lovens overordnede formål er å sikre respekten for pasientens verdighet, integritet og selvbestemmelsesrett. Videre skal den styrke tilliten og fortroligheten mellom pasient og behandler. Loven omhandler spørsmål om taushetsplikt for helsepersonell, informasjon og samtykke, rett til innsyn i egen journal, rett til tolketjenester, rett til rehabilitering og habilitering samt retten til å si nei til livsforlengende behandling når døden er uunngåelig.

Klager over forhold omfattet av denne loven kan bringes inn for Sundhedsvæsenets Patientklagenævn. Pasientklagenemndens avgjørelser kan ikke bringes inn for andre administrative myndigheter.

4.6.3 Sosiale tjenester

Den kommunale sosialtjenestens virksomhet reguleres i hovedsak av Lov om aktiv socialpolitik, Lov om social service og Lov om retssikkerhed og administration på det sociale område . Enhver som oppholder seg lovlig i Danmark har rett til hjelp etter disse lovene, jf. henholdsvis Lov om social service § 2 og Lov om aktiv socialpolitik § 3.

Lov om aktiv socialpolitik skal forebygge at personer får behov for hjelp til forsørgelse dersom de har eller kan få vanskeligheter med å være i arbeid. Det er også et formål å skape et økonomisk sikkerhetsnett for personer som ikke på annet vis kan sørge for seg selv og sin familie. Hensikten med å gi hjelp til forsørgelse er å sette mottakeren i stand til å klare seg selv. Mottakers arbeidsevne skal benyttes og utvikles etter evne, blant annet ved å ta imot tilbud om arbeid. Mottakeren skal ha mulighet for innflytelse og medansvar ved tilretteleggelsen av hjelpen, se § 1. Når det gis stønad er det primært med sikte på at stønaden skal være kortvarig.

Lov om social service pålegger kommunene i korte trekk å tilby rådgivning og støtte for å forebygge sosiale problemer, allmenne serviceytelser, tilgodese behov som følger av nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne eller særlige sosiale problemer, jf. § 1. Hensikten med tilbudene er å fremme den enkeltes mulighet for å klare seg selv eller lette den daglige tilværelsen og forbedre livskvaliteten. Hjelpen skal tilrettelegges i samarbeid med vedkommende ut fra den enkeltes behov og forutsetninger. Kommunen skal tilby tjenester som:

• barneverntjenester

• rådgivning på området

• praktisk bistand

• pleie og omsorg

• botilbud til funksjonshemmede

• særlige behandlingstilbud

• aktivitetstilbud (dagsenter, vernede arbeidsplasser eller lignende)

• hjelpemidler til funksjonshemmede.

Lov om retssikkerhed og administration på det sociale område skal sikre borgernes rettigheter og innflytelse under saksbehandlingen og fastlegge struktur og grunnleggende prinsipper for saksbehandlingen. Søknader, spørsmål om hjelp og klagesaker skal behandles etter reglene i denne loven. Videre skal loven fremheve forvaltningens plikt til å legge til rette for helhetlig hjelp og plikten til å forebygge at personer som har eller kan få vansker med å være i et arbeidsforhold får behov for hjelp til forsørgelse.

Etter lovens § 60 kan avgjørelser som kommunen og amtskommunen treffer etter den sosiale lovgivning, bringes inn for det sociale nævn av den som avgjørelsen gjelder. Det er et socialt nævn i hvert amt, jf. § 55. Avgjørelser om det generelle servicenivå, herunder hvilke tilbud og plasser som skal være til rådighet i kommunen og amtskommunen og takster for tilbudene, kan ikke bringes inn for annen administrativ klagemyndighet. Også uenighet mellom kommuner og amtskommuner om deres forpliktelser kan bringes inn for det sociale nævn . Den Sociale Ankestyrelse er klageinstans for avgjørelser i saker som er behandlet av det sociale nævn. Et vilkår for å ta ­klagen til behandling er at saken er av prinsipiell eller generell betydning.

Etter lovens § 16 har kommunalbestyrelsen plikt til å føre tilsyn med hvordan de kommunale oppgaver løses. Tilsynet omfatter både innholdet av tilbudene og den måten oppgavene utføres på. Amtsrådet har på samme måte plikt til å føre tilsyn med hvordan de amtskommunale oppgaver løses, jf. § 39.

Staten fører også et alminnelig tilsyn med amtskommunenes og primærkommunenes virksomhet. Det er opprettet fem regionale tilsynsorganer ledet av en statsamtmann. Det enkelte tilsynsorgan fører således tilsyn med flere amtskommuner. Tilsynets kompetanse omfatter legalitetstilsyn der lovgivning er rettet mot det offentlige, og det ikke finnes en særlig klageinstans. Tilsynet kan likevel behandle saker der den særlige klageinstansen, som for eksempel Den Sociale Ankestyrelse , av forskjellig grunner ikke har kompetanse til å behandle saken. I tilfeller der lovbrudd er særlig klart (klarhetskriteriet), kan tilsynet oppheve eller annullere beslutninger, eller ilegge tvangsbøter.