9 Økonomiske og administrative konsekvenser
Utvalget er i sitt mandat bedt om å ha hovedfokus på mulighetene som ligger i å utvikle og ta i bruk ny teknologi, herunder vurdere hvilke tiltak som kreves for å utløse de teknologiske potensialene. Utvalgets helhetsløsning for hvordan Norge kan bli et klimavennlig lavutslippssamfunn er gjengitt i kapitlene 7 og 10. I tillegg er utvalget bedt om så langt som mulig å vurdere kostnader og andre konsekvenser knyttet til de ulike scenariene, også i et makroøkonomisk perspektiv, og herunder sammenlikne kostnadene ved utslippsreduksjoner nasjonalt med kostnader for tilsvarende reduksjoner i andre land. Utvalget har i kapittel 8 gitt sine vurderinger av hvilke samfunnsøkonomiske kostnader som er knyttet til å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn.
Dette kapitlet er viet de økonomiske konsekvenser for staten og administrative konsekvenser for både staten og andre forvaltningsnivåer.
9.1 Økonomiske konsekvenser
Utvalget har en entydig konklusjon i kapittel 8: Utvalgets tiltakspakke har minimale samfunnsøkonomiske konsekvenser sett i et makroøkonomisk perspektiv. Det synes heller ikke som omstillingsproblemene behøver å bli store gitt at man benytter tiden fram mot 2050 til nødvendige omstillinger. Det er interessant å merke seg at tilsvarende konklusjoner trekkes i offentlige utredninger i andre land.
Mange av de tiltakene utvalget foreslår krever skatte- og avgiftspolitiske tiltak. Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere hvilke tiltak som er best egnet. I kapittel 10 er det likevel gitt noen eksempler på økonomiske virkemidler. Derimot vil vi nedenfor påpeke noen områder der direkte statlig økonomisk medvirkning er påkrevd.
Utvalget understreker viktigheten av at det settes i gang tiltak raskt for på den måten å få til en mest mulig gradvis overgang til et lavutslippssamfunn. Offentlig støtte i den tidlige fasen i denne prosessen er viktig. Ulike typer støtteordninger er aktuelle. Utvalget vil understreke behovet for langsiktig satsing slik at aktørene som skal stimuleres opplever forutsigbarhet. Et eksempel på langsiktighet er opprettelsen av fond eller fast øremerking av avgifter, slik for eksempel Enova er finansiert.
Utvalget vil trekke fram følgende områder der en direkte økonomisk medvirkning er påkrevd:
En sterk og langvarig satsing, for eksempel finansiert gjennom å øremerke en andel av inntektene fra CO2-avgiften, på helhetlig informasjon til landets innbyggere om klimaproblemet og de muligheter Norge har for å redusere sine klimagassutslipp – Klimavettkampanjen.
Økt satsing på kompetanseoppbygging, forskning og utvikling, utprøving av klimavennlige teknologier – jf. utvalgets teknologipakke.
Økt satsing på samfunnsvitenskapelig forskning som kan bedre forståelsen av hva som er eller kan bli effektiv virkemiddelbruk i klimapolitikken, jf. Forskningsrådets klimaforskningsutvalg (Norges forskningsråd, 2006).
Tilskudd til/avgiftsfritak for produksjon av CO2 -nøytralt drivstoff, samt økt støtte til forskning på effektiv framstilling av biodrivstoff fra cellulose.
Støtte til utvikling og utprøving av gassdrevne skip og fiskefartøy av ulike slag – også med tanke på eksport.
Direkte investeringsstøtte ved overgang til bruk av biobrensler og andre fornybare varmekilder i bygg.
Støtte til investeringer i anlegg for innsamling av metan fra norske gårdsbruk.
Støtte til bygging av demonstrasjonsanlegg knyttet til CO2-fangst- og -lagring fra gasskraft og industri med store punktutslipp.
Støtte til teknologiforbedring knyttet til prosessutslipp fra kraftkrevende industri.
Økonomisk stimulering som fremmer teknologiutvikling innen CO2-fangst, utvikling av havmøller (vindmøller på dypt vann), solceller, varmepumper, hydrogen og gassdrevne skip og etablering av infrastruktur for lagring av CO2.
9.2 Administrative konsekvenser
Utvalget mener at å gjøre Norge til et klimavennlig samfunn er nødvendig, gjørbart, og ikke umulig dyrt. Likevel kan det være vanskelig å få iverksatt de nødvendige tiltak for å oppnå målet innen 2050. Disse problemene er ikke minst av administrativ karakter, dvs. knyttet til institusjonelle, organisatoriske og politiske forhold.
Arbeidet med å gjøre Norge til et klimavennlig samfunn krever deltakelse fra mange aktører innen alle sektorer. Med en slik omfattende oppgave er koordinering og klargjøring av arbeids- og rolleforedeling mellom statlige organer, mellom de ulike forvaltningsnivåene, og mellom offentlig og privat sektor av stor betydning.
Nedenfor vil utvalget peke på noen av de administrative utfordringene, og til en viss grad angi hvordan disse kan møtes.
Utvalget går inn for en omfattende og langvarig informasjon til befolkningen om klimaproblemet og om mulighetene for å redusere klimagassutslipp til et nivå som gjør Norge til et klimavennlig samfunn. Utvalget begrunner denne satsingen med at informasjon er en nødvendig forutsetning for å skape politisk aksept for en aktiv klimapolitikk. Dessuten kan informasjon om klimaproblemet gi et grunnlag for individuelle atferdsendringer på lengre sikt, og dette vil bidra til reduserte klimagassutslipp. Oppgaven kan ivaretas av en eller flere eksisterende statlige/private institusjoner som Statens forurensingstilsyn, Enova og/eller CICERO Senter for klimaforskning som av myndighetene er gitt en nasjonal rolle knyttet til informasjon om klima og klimapolitikk.
Formidling av kunnskap om klimaproblemet og mulige løsninger er en oppgave som må påhvile utdanningsinstitusjoner på alle nivåer. Teknologiutvikling er en nøkkelfaktor på veien til et klimavennlig samfunn. Derfor er det viktig å stimulere flere ungdommer til å ta relevant utdannelse innen realfag og teknologiske fag.
Klimaproblemet angår alle sektorer. Utvalget mener at arbeidet som er igangsatt med å utarbeide sektorvise klimaplaner og sektorvise klimamål er et viktig initiativ. Samordning av disse planene er viktig og må løftes opp på et høyt politisk nivå.
Utvalget mener det er et nødvendig arbeid som er satt i gang knyttet til å klimavaske norsk lovverk. Departementet begrunner igangsettelsen av dette arbeidet med at det er store utfordringer knyttet til et miljøproblem som involverer mange samfunnssektorer og mange aktører. Det vises videre til at det nasjonalt er innført flere virkemidler som er rettet direkte inn mot utslipp av klimagasser.
Staten vil gjennom sin innkjøpspolitikk ha klar innvirkning på hva som tilbys i markedet. Regjeringen må sørge for at miljøhensyn ivaretas ved praktisering av regelverket for offentlige innkjøp. Staten kan gjennom store innkjøp, for eksempel av kjøretøy, være med på å utvikle et marked for lav- og nullutslippskjøretøy.
Også innenfor bygg er staten en stor aktør. Statsbygg er Norges største sivile eiendomsaktør og forvalter mer enn 2,2 mill. kvadratmeter eiendom. Statsbygg kan derfor være et lokomotiv og standardsetter i bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen. Statsbygg rapporterer årlig til Fornyings- og administrasjonsdepartementet på resultatkrav knyttet til klimakorrigert energiforbruk i bygningsmassen (kravet er for tiden på maksimum 210 kWh/m2/år). Utvalget mener at det i tillegg bør innføres CO2-rapportering, og at statlige bygninger skal ha minimumskrav til energimerking i den nye bygningsenergiforskriften.
Utvalget har gjennom de høringer som er gjennomført fått innspill som tilsier at kommunenes kompetanse med hensyn til å utarbeide og implementere energi- og klimaplaner heller er blitt svekket enn styrket de senere årene. For å avhjelpe denne situasjonen bør et sentralt eller regionalt statlig organ få i oppdrag å bistå kommunene i arbeidet med planene og bidra til kompetanseoverføring. Dette gjelder særskilt ved å satse på:
kommunene som aktive bidragsytere for å få ned utslipp fra transport gjennom økt fokus på fortetting, utbygging langs kollektivnett og satsing på kollektivtrafikk,
kommunene som sentrale aktører i satsingen på energieffektiviseringstiltak gjennom bygging av lavenergibygg og ved alternative oppvarmingstiltak iverksatt gjennom kommunale planprosesser og tiltak i egen drift,
kommunene som foregangsaktører i klimapolitikken gjennom miljøsertifiseringsordninger.
Utvalget tar til orde for en massiv satsing på forskning og utvikling. Utvalget begrunner dette med behovet for utvikling av teknologier som bidrar til lavere utslipp av klimagasser. Norge har på en del områder gode fagmiljøer og tildels naturgitte fortrinn som gjør at man har komparative fortrinn i internasjonal sammenheng for å utvikle nettopp denne type teknologi. Slik teknologiutvikling kan sees på som Norges bidrag til det globale teknologiløftet som trenges for å «løse» klimaproblemet. En stor og langsiktig satsing på teknologiutvikling vil gi «spin-offs» i form av kompetanse og andre produkter som vil være av verdi for samfunnet uavhengig av eventuelle anvendelser i klimasammenheng.
Forskningsrådets klimaforskningsutvalg ble oppnevnt etter initiativ fra Miljøverndepartementet. Arbeidet ble ferdigstilt i august 2006. Lavutslippsutvalget støtter rapportens påpekning av behovet for å samordne klimaforskning og forskning for reduksjon av klimagassutslipp både mellom departementer og innad i Forskningsrådet (Norges forskningsråd, 2006).
Rapporten fra Klimaforskningsutvalget viser blant annet følgende hovedtrekk som bakgrunn for sine forslag til overordnede tiltak:
«Engasjement i klimaforskning fra flere departementer er for svak. Dette gjelder både deres bidrag til finansiering av klimaforskning og deres forståelse og formidling av kunnskapsbehov mht klimaendringenes betydning for egen sektor og sektorens betydning for klimagassutslipp.
Næringslivets engasjement og involvering i klimaforskning er for snever. Det er en sterk og god satsing på CCS 1, men lite involvering i forskning på konsekvenser av klimaendringer for egen næringsvirksomhet.»
og
«Med hensyn til forskning på teknologiske løsninger for å oppnå reduksjon av klimagassutslipp, er det behov for en bredere tilnærming enn dagens, og det er behov for forskning på implementering av teknologiske løsninger. I særlig grad gjelder dette en bedre forståelse av politiske og samfunnsmessige barrierer og effektive incentiver for teknologisk innovasjon og å ta i bruk eksisterende teknologi.»
Lavutslippsutvalget stiller seg bak Klimaforskningsutvalgets beskrivelse av situasjonen. Lavutslippsutvalget støtter også følgende forslag i klimaforskningsutvalgets rapport:
«Eksisterende programmer omfatter forskning på teknologiske løsninger for reduksjon av energirelaterte utslipp (RENERGI) og CCS (CLIMIT 2), men åpner ikke for hele bredden av mulige teknologier for utslippsreduksjoner. Utvalget foreslår derfor at:
Det satses bredere på forskning på teknologiske løsninger for å få fram mulige utslippsreduserende tiltak også i sektorer hvor CCS av forskjellige grunner ikke er aktuelt.
Klimaperspektiv bør innarbeides i øvrig teknologisk og særlig næringsrettet forskning, for å få fram nye muligheter for næringsutvikling. Dette er et klart underprioritert område i norsk forskning og politikk.»
Endelig framhever utvalget:
«Det bør satses på forskning på organisering og virkemidler for å realisere infrastruktur som er nødvendig for å implementere ny teknologi (energiteknologi, CCS etc). Forskningen må også inkludere virkemidler som stimulerer utvikling og implementering av ny teknologi.»