4 Innlegg i Lavutslippsutvalgets stafett

Internasjonal avtale om teknologiutvikling

Av Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Prosessindustriens Landsforening (PIL)

Nedenfor vil vi peke på noen grep vi mener må tas for at vi skal nå de målene som er satt for reduksjon av CO₂ nasjonalt og internasjonalt.

1. Globalt – Fra 2013 bør FNs Klimakonvensjon ha på plass en ny protokoll som fremmer teknologiutvikling (global avtale for klimagassreduserende teknologi)

Kyoto-protokollen har en rekke store mangler som må rettes opp når det skal forhandles om en ny protokoll etter 2013. Kyoto-protokollen er langt på vei blitt en ren Europaprotokoll (pluss Japan, New Zealand og Canada) og utøver ingen kraft i arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Snarere tvert om. Vi ser at EUs kvotehandel som er basert på Kyoto-protokollen, så langt er mislykket fordi handelen promoterer økt produksjon av kullkraft på bekostning av mindre utslippsintensiv kraftproduksjon og energiintensiv industri.

Som basis for de nasjonale klimagasstrategiene er det viktig at vi får på plass en global avtale som fremmer teknologiutvikling og som alle land kan slutte seg til. Dvs. at USA, Kina, India og andre store utviklingsland må inn i avtalen. I en global avtale vil det være mulig å etablere en effektiv kvotehandel i motsetning til den regionale handelen som gjør langt større ugagn enn nytte.

2. Nasjonale tiltak

De nasjonale tiltakene må rettes mot en kombinasjon av egen teknologiutvikling, import av ny teknologi, aktivt bruk av lovverket og andre administrative tiltak og ikke minst samarbeidsløsninger mellom myndigheter og berørt industri. Incentivordninger, samarbeidsløsninger og teknologiutvikling bør i særlig grad rettes mot petroleumssektoren. På dette feltet er Norge store og burde ha økonomisk styrke til å ta en internasjonal lederrolle i utvikling av klimareduserende teknologi og løsninger.

CO₂-fangst – transport – trykkstøtte eller lagring

På kontinentalsokkelen er geologien gunstig med tanke på lagring av store mengder CO₂. Klimagassen kan lagres enten i vannførende geologiske lag, i uttømte olje- og gassfelt eller i oljefelt som produserer.

Med en modell som er riktig utformet, er det mulig at CO₂ brukt til økt oljeutvinning både kan gi økt oljeproduksjon, merinntekter til oljeselskapene, landbasert industri og staten samtidig som det langt på vei bidrar til å løse CO₂ -problemet. CO₂ vil ikke lenger være et problem, men en etterspurt vare.

For at vi skal kunne realisere en nasjonal CO₂ dugnad med en verdikjede helt fra utslipp til lagring, må staten i første omgang ta lederrollen slik at vi kommer i gang.

Samarbeidsløsninger med industrien

Prosessindustrien har inngått en frivillig avtale med regjeringen om reduksjon av sine CO₂-utslipp med 20 prosent. Dette er et positivt samspill mellom industri og næringsliv som gir resultater og fører til at tiltak i verksettes i riktig rekkefølge.

Denne type avtalekonsepter vil også kunne brukes i andre sektorer. For eksempel at sektorer får større muligheter/forpliktelser til utslippskutt og teknologiutvikling som motytelse for avgiftskutt/fritak eller andre incentivordninger.

Aktivt bruk av lovverket for å stimulere til enøk og økt bruk av fornybar energi

Myndighetene bør lage rammebetingelser som gjør at nye private og offentlige bygg i fremtiden blir varmet opp på en energieffektiv måte og gjerne med vannbåren og annen alternativ oppvarming. Viktige grep i denne sammenheng er støtteordninger og strenge krav i byggeforskrifter og kommuneplaner. Videre bør tilknytningsplikt til vannbårne varmesystemer vurderes og gjennomføres.

Samferdselssektoren kan redusere utslippene kraftig ved å ta i bruk kjent teknologi og overgang til mindre forurensende energikilder

Stikkord for denne sektoren er fornyelse av bilparken og forsert overgang til CO₂-fri eller CO₂-nøytral energi.

25. august 2005

Norge bør være ledende på miljø

Av Per Terje Vold, administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF)

Utslipp av klimagasser er en utfordring som må løses gjennom internasjonale tiltak. Om Norge - som er en lilleputt i global utslippssammenheng - klarer å bli et lavutslippssamfunn har isolert sett liten betydning for miljøet på kloden. Det betyr imidlertid ikke at Norge skal løpe fra sitt klimaansvar. Vi bør og skal ha som ambisjon å være ledende innen miljø.

Norge står overfor en stor utfordring når det gjelder å oppfylle sine klimaforpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen. I dag står olje- og gassvirksomheten for om lag 27 prosent av de nasjonale CO₂-utslippene. Med en så betydelig andel, vil naturligvis næringens deltakelse i kvotehandel bidra til å lukke gapet, slik at Norge vil nå sine klimaforpliktelser. Med bakgrunn i at regjeringen har uttrykt en klar målsetting om at Norge skal innfri denne forpliktelsen, må petroleumsindustrien delta i handel med utslippskvoter på linje med tilsvarende installasjoner i EU.

Norge har pr. dags dato noen av verdens strengeste miljøkrav og verdens høyeste miljøavgift på CO₂-utslipp – om lag 330 kr. tonnet. Historisk har denne avgiften drevet oljeselskapene til å iverksette en rekke utslippsreduserende tiltak. Avgiften har faktisk medført at næringen har redusert utslippene av CO₂ med over 10 mill. tonn siden den ble innført i 1991. Dersom man ser på hva gjennomførte tiltak vil medføre av utslippsreduksjoner også ut levetiden for feltene offshore, vil man oppnå en reduksjon av CO₂-utslippene på mer enn 50 mill. tonn.

Men hensikten med CO₂-avgiften for oljebransjen er oppfylt. I dag er det få lønnsomme tiltak som ikke er gjennomført, og CO₂-avgiften har dermed utspilt sin rolle som pådriver for ytterligere utslippsreduksjoner. CO₂-avgiften er i dag er ren fiskal avgift som ikke gir bedre miljø, og er således ikke et godt og kostnadseffektivt virkemiddel for at Norge skal oppnå ambisjonen om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050.

En reallokering av avgiftsmidlene til innovasjon, forskning og investering i CO₂-reduserende tiltak vil være et langt bedre virkemiddel for å oppnå ambisjonen om lavutslippssamfunnet enn videreføring av avgiften. Dette vil bidra til utslippsreduksjoner i et langsiktig perspektiv, og vil samtidig kunne bidra til å øke verdiskapingen og gi flere arbeidsplasser.

OLF anser CO₂-injeksjon som ett av flere tiltak som under gitte og spesielle forutsetninger kan bidra til å øke utvinningen på norsk sokkel. For oljeselskapene er det imidlertid i dag isolert sett ikke lønnsomt å bruke CO₂ som tiltak for å øke oljeutvinningen. OLF er derfor interessert i å se nærmere på Bellona og Gasstek sine initiativ de siste ukene, hvor de for første gang setter bruk av CO₂ for økt oljeutvinning i et industrielt perspektiv. Olje- og gassindustrien vil bruke tiden fremover til å sette seg inn i disse rapportene.

Man må se utover Norges grenser for å bekjempe klimautfordringene, og ikke bare utvikle et lavutslippssamfunn nasjonalt, men også internasjonalt. For å oppnå tilstrekkelige utslippsreduksjoner, vil et kvotehandelssystem kun være ett av flere virkemidler. I tillegg vil det være avgjørende at den norske FoU-innsatsen intensiveres for å utvikle miljøvennlige løsninger.

15. september 2005

Hele det norske samfunnet må bli miljøvennlig

Av Ane Hansdatter Kismul, leder i Natur og Ungdom

Klimaendringene er farlige. Været blir villere, varmere og våtere. Det gir oss orkaner i USA og ekstremvær på Vestlandet. Klimaendringene er urettferdige fordi verdens fattigste rammes aller hardest. I fjor sommer sto tre fjerdedeler av Bangladesh under vann. Klimaendringene er allerede i gang, og det blir verre hvis vi ikke gjør noe. Derfor må Norge ha en ambisiøs klimapolitikk.

Klimaproblemet er globalt, og det trengs en internasjonal innsats for å kutte utslippene og skaffe hjelp til dem som rammes. Samtidig er hvert enkelt klimagassutslipp et lokalt utslipp. For å kutte klimagassutslippene globalt, må hvert enkelt land ta sin del av ansvaret. For at Norge skal kunne følge opp våre forpliktelser, i dag og i framtiden, må vi lage en plan for hvordan hele samfunnet skal kunne gå i en mer miljøvennlig retning. Hver enkelt bil, hver eneste oljefyr og hver eneste fabrikk er et lokalt utslipp som styres av reguleringer og krav – eller mangel på dette. Samtidig som vi lager internasjonale kvotesystemer, må arbeidet for å kutte bort og skape alternativer til hvert enkelt av de lokale utslippene settes i gang.

Det er umulig å lage en god plan dersom man ikke har et klart mål å styre etter. Lavutslippsutvalgets oppgave er å se på løsninger som reduserer utslippene med 50-80 prosent. Natur og Ungdom mener at målet må være å halvere utslippene våre innen 2020, og redusere videre mot 80 prosent fram til 2050. Norge må raskt vise at vi tar vår del av klimaansvaret. Vi har et stort ansvar for klimaforurensingen på kloden, en viktig del av landets inntekter er uløselig knyttet til økt forurensing fra olje- og gassprodukter. Utslippene fra gjennomsnitts-nordmannen øker raskere enn utslippene fra en gjennomsnitts-amerikaner.

Noen forsøker å gjøre klimadiskusjonen til en kvotediskusjon. Men en så snever tilnærming gir ikke miljøresultater - vi trenger mange typer tiltak. Enkelte beslutningstakere i dette landet vil nok undersøke den langsiktige kvoteprisen før de tar en viktig avgjørelse, men det gjelder ikke flertallet. Til tross for stadige oppslag om bensinpriser må prisendringene være enorme før det hindrer oss i å kjøre bil til butikken. Derfor må se på hvilke tiltak som mest effektivt vil kutte utslippene i hver enkelt sektor av samfunnet. Den dagen vi har valget mellom store kostnader i bomringen og få parkeringsplasser på den ene siden og moderne, effektiv kollektivtrafikk på den andre vil også utslippene reduseres i samferdselssektoren.

Samtidig må kvotesystemet brukes på den måten som gir mest resultater. Det må bli dyrere, ikke billigere, å forurense. Derfor er det ikke miljøvennlig å slippe hvem som helst inn i kvotesystemet. Oljeindustrien driver nå en intens kampanje for å få bli med. Det må de gjerne få lov til, men da må de samtidig beholde CO₂-avgiften som de i dag betaler. Oljeindustrien argumenterer iherdig for at de skal slippe unna dagens avgift ved å betale en mye lavere kvotepris i stedet. Men det er ingen løsning å gjøre det billigere å forurense.

En framtidsrettet, moderne og nytenkende klimapolitikk vil ha positive konsekvenser langt utover de mill. tonn klimagasser vi vil redusere de norske utslippene med. Hvis vi i Norge virkelig setter i gang og kutter utslippene vil nye løsninger og teknologi som vi tar i bruk kunne eksporteres til andre land. Slik teknologi kan både bli en lønnsom handelsvare med andre rike land, og et viktig bidrag til fattigere land som i dag opplever sterk vekst i sine utslipp. Samtidig vil Norge kunne spille en unik og offensiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, noe vi tidligere har vist at vi kan. Men hvis vi skal ha troverdighet når vi ber u-land og andre som i dag ikke har forpliktelser om å bli med på nye avtaler, må vi vise at vi tar våre egne forpliktelser på alvor og at det er mulig å finne løsninger.

Vi har alle muligheter til å ta klimaproblemet på alvor. For å bruke disse mulighetene trengs politisk mot og vilje. Lavutslippsutvalgets oppgave må være å vise alle tiltakene vi kan sette i verk for å løse klimaproblemet.

27. september 2005

Bioenergi – lokale løsninger på globale klimaproblemer

Av Silje Schei Tveitdal , daglig leder i Norsk Bioenergiforening (NOBIO)

Klimautfordringen er stor. Tiltak for å redusere utslippene av klimagasser i Norge og globalt fremstilles ofte som svært kostbare og avhengig av ny teknologiutvikling. Løsningene på klimaproblemet kan fremstilles enklere: Redusert bruk av olje og gass og økt bruk av fornybare energiressurser. Dette kan gjennomføres ved å ta i bruk velkjent teknologi for utnyttelse av bioenergi og andre fornybare energiressurser. 

I Norge produseres det omlag 15 TWh bioenergi i året. I Sverige er produksjonen av bioenergi oppe i 110 TWh pr. år. Dette betyr ikke bare at Norge hittil har gjort en svært dårlig jobb i å utnytte sine bioenergiressurser, det betyr også at vi har store muligheter for å øke produksjonen. Den svenske regjeringen lanserte nettopp målet om at Sverige skal bli uavhengig av olje innen 2020. Dette skal skje ved å erstatte oljebruken med bioenergi og annen ny fornybar energi. I transportsektoren satser svenskene for fullt på biodrivstoff. Den samme utviklingen er mulig i Norge. Resultatet kan bli en ny stor energibransje som sysselsetter flere 1000 mennesker over hele landet.

Biovarme kan erstatte olje til oppvarming

I Norge skyldes ca 8 prosent av de totale klimagassutslippene oppvarming med fossile brensler (1999-tall). Vi har både moderne teknologi og tilstrekkelig nye fornybare energiressurser tilgjenglig til å konvertere denne fossile oppvarmingen til oppvarming basert på ny fornybar varme. Dette vil kunne gi store reduksjoner i de norske utslippene av klimagasser.

Norsk Bioenergiforening har nettopp gjennomført en stor studie av mulighetene for fornybar varme på Østlandet. Hovedkonklusjonen i rapporten er at det er mulig å introdusere 10 TWh fornybar varme på Østlandet til en gjennomsnittlig forbedring av rammevilkårene på 12 øre/kWh.

Konvertering fra olje til bioenergi kan gjennomføres innen alle sektorer. Fra pelletskjeler i eneboliger til større varmesentraler. I våre naboland etableres nå storskala kraftvarmeproduksjon basert på bioenergi.

De viktigste virkemidlene for å sikre overgang fra fossil til fornybar oppvarming er:

• grønne sertifikater for varme eller tilskudd til bioenergi tilsvarende sertifikatprisen

• vrakpant på oljekjeler

• CO₂ -avgift på naturgass

Den pågående introduksjonen av fossil gass til oppvarming fremstår som en stor barriere for økt bruk av bioenergi og annen ny fornybar oppvarming. Samtidig bygges det opp en infrastruktur for distribusjon av naturgass som vi vil være bundet til i tiår fremover. Denne infrastrukturen er i motsetning til et fleksibelt fjernvarmesystem kun basert på fossil energi. Fossilgassen utgjør dermed et dobbeltproblem: Den fortrenger CO₂-nøytral energi og binder oss til langsiktig bruk av fossil energi.

Biodrivstoff erstatter bensin og diesel

Biodrivstoff er et klimanøytralt og et fornybart alternativ som innblandet i vanlig drivstoff kan benyttes direkte i diesel- og bensinmotorer. Innfasing av biodrivstoff er derfor en effektiv metode for å redusere CO₂-utslippene i trafikksektoren uten at det er nødvendig å foreta investeringer i ny motorteknologi. Innblandet i bensin og diesel vil det kun kreves moderate tilpasninger på distribusjonssiden. Disse forholdene gjør biodrivstoff til det klimatiltaket som pr. i dag kan gi raskest gevinst på utslippsiden i transportsektoren.

EU vedtok 8. mai 2003 et direktiv om at 2 prosent av fossilt drivstoff skulle erstattes av biodrivstoff i 2005. Mengden skal økes til 5,75 prosent i 2010. Videre vedtok EU et eget direktiv om beskatning og avgifter på biodrivstoff (oktober 2003). Taxation-direktivet gir landene anledning til å fjerne avgift på biodrivstoff. Norge har ingen avgift på biodiesel, og har til nå ikke implementert direktivet. Biodrivstoff er i dag 1-2 kr. billigere pr. liter enn mineraloljebasert drivstoff som må betale avgift.

Transportsektoren står for 25 prosent av CO₂-utslippene i Norge. Bruk av biodrivstoff gir store ressurs- og miljømessige fordeler. For hver 50 mill. liter biodrivstoff Norge introduserer vil utslipp i transportsektoren reduseres med 1 prosent det vil si ca 140 tusen tonn redusert CO₂-utslipp. Ved en 5 prosent innblanding av biodrivstoff betyr dette en reduksjon av CO₂-utslippene med ca 560 tusen tonn CO₂ pr. år.

Alle biologiske avfallsfraksjoner kan utnyttes til produksjon av biodrivstoff. For eksempel kan biodrivstoff produseres av destruksjonsfett, slakteriavfall, eller brukt stekefett. Bioetanol kan produseres av treavfall og papiravfall. Biogass produseres fra kloakkslam og våtorganisk avfall. Biodrivstoff løser dermed også avfallsproblemer, og kan gjøre matproduksjon renere ved at avfall som i dag blandes i dyrefôr i stedet blir biodrivstoff.

Viktigste virkemidler:

• Norge må implementere EUs biodrivstoffdirektiv.

• Avgiftsfritaket må videreføres for alt biodrivstoff.

7. oktober 2005

Si nei til nye utslippskilder

Av Einar Håndlykken, daglig leder i ZERO

Den mest effektive måten å unngå klimaendringer på, er om vi fra nå av sa at alle nye kjøretøy, industrianlegg og kraftverk måtte bygges med forurensingsfrie løsninger.

Alle kjøretøy, energi- og industrianlegg og andre forurensingskilder har begrenset levetid rent teknisk. Derfor vil de aller fleste av dagens kraftverk og industrianlegg uansett legges ned i løpet av de nærmeste årene. Dagens biler vil bli vraket. Spørsmålet er hva de erstattes med? Framtidens forurensingskilder er ennå ikke bygget. Prognosene som sier at verdens klimautslipp vil fortsette å vokse, baserer seg på at vi erstatter dagens anlegg med nye som forurenser. Dette gir oss en mulighet og et valg: Dersom alle nye kjøretøy og energi- og industrianlegg fra nå tar i bruk utslippsfri teknologi, vil utslippene gradvis reduseres til null etter hvert som de gamle forurensende anleggene stenges av rent tekniske årsaker. Vi i ZERO mener derfor at det aller viktigste er å sørge for at nye kjøretøy og energi- og industrianlegg baseres på ikke-forurensende alternativer. Det viktigste tiltaket mot klimaendringer vil være at vi slutter å bygge ut ny forurensende teknologi.

Derfor har vi i ZERO valgt å fokusere arbeidet vårt på å jobbe for de utslippsfrie løsningene, istedenfor å motarbeide de forurensende. Det betyr ikke at vi ikke er motstandere av fortsatt satsing på for eksempel oljeutvinning i sårbare områder, eller fossil energi uten rensing til kraftproduksjon - i ZERO er vi mot all forurensing. Men vi tror at vi bidrar bedre til å redusere utslippene gjennom å jobbe for det vi er for snarere enn mot det vi er mot.

Å være mot all forurensing, betyr overhodet ikke at vi ønsker verden tilbake til steinalderen. For i ZERO har vi vist, og vil fortsette å vise, at alle energi- og transporttjenester kan dekkes uten utslipp. Dette kan oppnås gjennom satsing på energiproduksjon basert på fornybar energi og fossil energi med CO₂-rensing og bruk av ikke-forurensende energibærere og drivstoff som elektrisitet, hydrogen, bioenergi og vann.

I Norge burde vi i utgangspunktet ikke behøve å ha klimautslipp. For å få utslippene våre ned på et bærekraftig og rettferdig nivå, bør de i hvert fall reduseres med 90 prosent. ZEROs utgangspunkt er tall fra FNs klimapanel om at de globale utslippene av klimagasser må reduseres med opptil 80 prosent for å stabilisere innholdet av CO₂ i atmosfæren. Atmosfæren eies ikke av noen, men behøves av alle. Det er derfor ikke rettferdig at vi i de rike landene får slippe ut mer CO₂ enn resten av verden. Med utgangspunkt i et prinsipp om lik rett til utslipp av CO₂ for alle mennesker på kloden, og at utslippene bør reduseres med 80 prosent globalt, kommer man til at det akseptable utslippet av CO₂ pr. person på kloden er 1,1 tonn årlig. Det norske CO₂-utslippet pr. person var i 2000 på 11,1 tonn. For at nordmenn ikke skal slippe ut mer CO₂ enn hva alle andre mennesker på kloden skal kunne gjøre, må vi altså kutte utslippene våre med 90 prosent.

Er dette mulig?

I Norge skyldes ca 8 prosent av de totale klimagassutslippene oppvarming med fossile brensler. Trenger vi å bruke olje for å varme opp hus og næringsbygg til et par og tyve grader? Selvfølgelig ikke. Vi har bare manglet politikere som har hatt et sterkt nok ønske om å gjøre noe med det.

Om lag 20 prosent av klimautslippene våre er knyttet til vegtrafikken. Satsing på kollektivtrafikk, arealplanlegging, tilrettelegging for sykkel og så videre blir åpenbart viktig. Men om vi skal oppnå en utslippsreduksjon i transportsektoren på type 90 prosent, må vi bytte ut dagens fossile bensin og diesel med klimanøytrale, og aller helst helt utslippsfrie alternativer. I ZERO mener vi dette kan oppnås gjennom en bred satsing på biodrivstoff, elbiler og hydrogenbiler. Det vi vet er at satsing på litt bedre teknologi enn dagens, ikke vil være godt nok. Det bør absolutt bli mer attraktivt å bruke biler som forurenser mindre, men vi vet også at dette er en strategi som aldri vil føre fram. Hybridbiler og andre tiltak for redusert energiforbruk i hver enkelt bil, vil bli spist opp av veksten i antall biler, kjørte kilometer og økt størrelse på bilene. Selv om hele verden skulle kjøre hybrid, vil utslippene fra transportsektoren sannsynligvis fortsette å vokse!

Det vi trenger er økt satsing på utvikling av batteribiler, statlig støtte til utbygging av hydrogenfyllestasjoner og et pålegg til alle som selger drivstoff om at de må selge en viss andel utslippsfrie eller klimanøytrale drivstoff. Det siste foreslo Torild Skogsholm og Knut Arild Hareide rett før de gikk av. Nå er det bare å håpe at de rød-grønne får det gjennomført!

På norsk sokkel står det i dag om lag 130 gassturbiner og forurenser med en virkningsgrad langt lavere enn kullkraft. Til tross for motstanden mot gasskraftverk på fastlandet, får gasskraftverkene offshore stå i fred. Men gasskraft blir vel ikke bedre selv om det er vann rundt?! Ved å dekke energibehovet offshore gjennom kraft fra land, vil store utslippsreduksjoner kunne oppnås. BP har nylig besluttet å elektrifisere Valhall-plattformen, et tiltak som alene reduserer de norske klimautslippene med 300 000 tonn, omlag like mye som utslippet fra 100 000 norske biler!

Nøkkelen vil være økt utslippsfri energiproduksjon. I lengden hjelper det lite med satsing på elektrifisering, hydrogen og elbiler, hvis energien blir produsert på en forurensende måte. Helt avgjørende er det derfor at vi kraftig øker den utslippsfrie energiproduksjonen vår. Norges totale energiforbruk var i 2002 på 314,6 TWh. Av dette var 177 TWh fossil energi.

For å oppnå en utslippsreduksjon på 90 prosent, må bruken av fossil energi i Norge reduseres med 159 TWh, til 18 TWh. Det store spørsmålet blir; hvordan skal vi klare dette i løpet av så kort tid som mulig? Det som er helt sikkert er at dette krever en storstilt satsing på nye fornybare energikilder og energieffektivisering. Men vil dette være nok?

ZERO er tilhenger av kraftig satsing på nye fornybare energikilder og energieffektivisering, og har foreslått flere tiltak som vil bidra til dette. Et svært høyt anslag over potensialet for fornybar energi og energieffektivisering er på totalt 116 TWh. Det må understrekes at realisering av dette krever en svært, svært offensiv satsing. Men for å klare å redusere de norske klimagassutslippene til et økologisk forsvarlig nivå, må det altså likevel gjennomføres ytterligere tiltak. Dette er en av hovedårsakene til at ZERO mener at løsninger med CO₂-deponering er en sentral del av de nødvendige tiltakene i arbeidet mot klimaendringer. Behovet for CO₂-håndteringsløsninger blir enda tydeligere hvis en ser på energisituasjonen i land med mindre fornybare energiressurser enn Norge.

I tillegg vil teknologi for fangst og deponering av CO₂ kunne brukes på eksisterende industri. En stor andel av de globale CO₂-utslippene kommer fra store punktutslipp fra kraftverk eller industri. Ca 1/3 av de globale utslippene av CO₂ kommer fra 10.000 store punktutslippskilder. I Norge står de 20 største utslippskildene for drøyt 15 prosent av CO₂-utslippene. Med CO₂-fangstteknologi vil store deler av disse utslippene kunne deponeres. I tillegg kan ny industriproduksjon bygges med CO₂-rensing.

En gjennomgang av de ulike utslippskildene vil vise at det er svært få – om noen – områder hvor det er nødvendig med utslipp av fossil CO₂. Sett i lys av dette burde lavutslippsutvalget vurdere hvilket utgangspunkt for arbeidet sitt som er det rette. Er det sikkert at det mest fornuftige er å starte med å vurdere hvor vi skal kutte utslippene hen? I ZERO mener vi at utvalget bør vurdere å snu på problemstillingen og stille spørsmålet; hvor trenger vi å ha fossile CO₂-utslipp i framtiden? Vårt svar er null.

24. oktober 2005

Norge kan bringe CO₂-rensing fra visjon til virkelighet

Av Steinar Bysveen, administrerende direktør i Energibedriftenes landsforening (EBL)

Bak dagens klimadiskusjon ligger to parallelle megatrender: Verdens trenger både mer energi og et bedre miljø. Behovet for energi er sterkt stigende, og aller mest i den tredje verden, samtidig som klimaproblemene blir stadig mer presserende.

Det nærliggende svaret (som ligger innbakt i begrepet «lavutslippssamfunn») er en gradvis overgang fra CO₂-intensive til fornybare energiformer. Samtidig finnes løfterike planer om forsvarlig håndtering av CO₂ fra fossile kilder, som tross alt vil dominere energibildet også i kommende tiår.

Hensikten med Kyoto var å redusere utslippene av CO₂ for å forhindre en fremtidig klimakrise på jorda. For å oppnå det har man i EU lagt opp til virkemidler som gjør det mer lønnsomt å produsere og investere i ren kraft, og mindre lønnsomt å produsere kraft fra fossile brensler.

Når strømmen blir brukt spiller det ingen rolle hva den er laget av. Vannkraft og kullkraft har nøyaktig de samme anvendelsesområdene – belysning, oppvarming osv. Derfor omsettes all kraft i ett marked, med én pris, fornybar eller ei. Så når produksjonskostnadene, og dermed prisen, stiger på kullkraft som følge av CO₂-kvoter, stiger prisen også på annen kraft som vannkraft og vindkraft. Resultatet er økte incentiver for investeringer i ren kraft, slik meningen hele tiden var. At dette så i neste omgang skaper en ekstragevinst for produsenter av ren kraft, er en logisk konsekvens av virkemidlene som anvendes i oppfølgingen av Kyoto.

Kyoto-avtalen har gjort norsk vannkraft enda mer verdifull fordi den ikke skader klimaet på jorda. Om dette i neste omgang fører til fornyet interesse for vannkraft, avhenger av politiske vedtak. I henhold til Kyoto-logikken, burde økt lønnsomhet føre til økt utbygging av all fornybar energi, deriblant vannkraft. Så dersom vi får et oppsving i produksjon av fornybar energi, på bekostning av ikke-fornybar energi, vil Kyoto-hensikten være oppnådd.

Men: Et raskt blikk på miksen av verdensproduksjonen av energi, forteller oss at utfordringene i vår nære fremtid ikke kan løses bare med fornybar energi – til det er dimensjonene for store. De neste 30 årene vil verdens energiforbruk øke 60 prosent, og fossile energikilder vil forbli dominante i hele tidsrommet.

Derfor er de hjemlige forsøk som gjøres for å etablere en verdikjede for CO₂ viktig. Utfordringene for å realisere et slikt prosjekt dreier seg om mye mer enn utvikling av renseteknologi. Det dreier seg om valg av transportløsning og utfordringer knyttet til injeksjon i et egnet oljefelt. Det totale investeringsomfanget er på linje med Lillehammer-OL, Gardermoen-utbyggingen eller et middels stort oljefelt i Nordsjøen. Kompleksitet og de teknisk-økonomiske utfordringene er kanskje større enn for de andre prosjektene. Og det må håndteres deretter.

Det er bare staten som har et ansvar for å få alle brikkene på plass. Regjeringen bør derfor gjøre en gjennomførbarhetsstudie av hele prosjektet – fra rensing til transport og injeksjon. En slik studie vil ha som mål å systematisere og identifisere samarbeidspartnere, teknologiske utfordringer, investeringsrammer, økonomi, videre organisering, og å etablere realistiske planer og tidsrammer for å kunne gjennomføre et konkret rensings- og injeksjonsprosjekt. Resultatene fra en slik gjennomførbarhetsstudie vil kunne danne grunnlag for en beslutning om eventuelt å gå videre med tanke på bygging.

Norge har som få andre land erfaring fra å håndtere store og komplekse prosjekter. Ved å ta i bruk denne kunnskapen og metodikken kan vi klare å bringe CO₂-rensing og -injeksjon fra visjon til virkelighet.

14. desember 2005

Fjernvarme som klimatiltak

Av Heidi Juhler, daglig leder i Norsk Fjernvarme

Kraftbransjen og politikere leter etter nye kraftprosjekter, samtidig som Norge har store varmeressurser som ikke utnyttes. Disse kan bidra til en bedre energibalanse og samtidig redusere CO₂-utslipp. En utbygging av fjernvarme i Norge til 6,5 TWh i 2015, kan gi en kostnadsbesparelse på nær 400 mill. NOK pr. år i det nordiske energisystemet (Norsk Energi 2005, Profu 2005).

Diagrammet viser en sammenligning av 4 alternative kombinasjoner av energitilførsel ved en forventet økning i elforbruk på 6 TWh. Fjernvarme representerer den mest miljøvennlige energiforsyningen, og registrert utslipp (søyle 3) skyldes bruk av gass og el i fjernvarme. Importert fossil kraft gir størst utslipp, med utbygging av gasskraftverk og innenlands bruk av gass til individuell oppvarming på 2. og 3. plass (Profu-Gøteborg 2005).

I Danmark, Sverige og Finland har fjernvarmen over 50 prosent av oppvarmingsmarkedet, i Norge 2,5 prosent. Den vesentligste barrieren for økt bruk av vannbåren varme er mangel på infrastruktur for distribusjon av annet enn elvarme i og utenfor bygg.

Forslag til nye energipolitiske grep for utbygging av 4 TWh ny fjernvarme:

• Forsert utbygging av infrastruktur: Kostnad 2 kr/kWh, statlig bidrag på 30 prosent gir årlig bevilgning på 240 mill. kr. pr. år. Med levetid på 30 år for rørnett, vil ordningen koste 2 øre/kWh.

• Konverteringsstøtte til kommunale, fylkeskommunale og statlige bygg, opptil 30 prosent av kostnadene, for ombygging fra elvarme til vannbåren varme og ombygning fra oljekjel til bioenergikjel eller varmepumpe (300 mill. kr).

• CO₂-avgift på direktebruk av naturgass: Bruk av gass i anlegg mindre enn 20 MW er pr. dato avgiftsfri, men gir dobbelt så store klimautslipp som fjernvarme. Bruk gassen til industrivirksomhet og la fornybar energi forsyne oppvarmingsmarkedet.

• Sertifikatmarkedet må også omfatte varme basert på fornybar energi. Dette vil sikre fornybar varmeproduksjon likeverdige vilkår i forhold til fornybar elproduksjon.

• Påbud om fleksible oppvarmingsordninger i alle nybygg og ved rehabilitering av bygg over 500 kvm – dette må inn i forskriften til ny plan og bygningslov. Vilkår for tilknytningsplikt for fjernvarme må forsterkes. Innfør bruk av «Primary Energy Factor» hvor energikildens CO₂ -vennlighet skal brukes som en parameter ved beregning av bygningers tillatte energibehov.

• Stopp eksport av søppel til Sverige ved å bedre incentiver for energiutnyttelse av avfall. Eksporten tilsvarer 1 trailerlass i timen døgnet rundt, året rundt.

• Begrens ordningen med uprioritert nettleie til elkjeler. Dette øker både olje- og elforbruk på bekostning av fjernvarme og bioenergi.

Regjeringserklæringen har allerede tatt opp flere av forslagene – men det gjenstår å vise at Norge kan bli et foregangsland i miljøpolitikken.

3. januar 2006

Kyoto-målene krever sterk lokal og regional innsats

Av Stig Hvoslef, rådgiver i Akershus fylkeskommune - Regional utvikling

Sett i forhold til Kyoto-målet har Norge etter 1997 hatt en alt for svak satsing på utslippsreduksjoner. For å oppfylle målet kreves nå en massiv innsats både sentralt, regionalt og ikke minst lokalt. I et spleiselag mellom alle sektorer i samfunnet, bør opprettelsen av regionale klimatiltaksfond bli et viktig virkemiddel.

Vi er inne i et globalt klimaskifte, og de fleste forskere mener mennesket med sitt forbruk av fossile energibærere gir et vesentlig bidrag til de pågående endringene. Kyoto-protokollen gir Norge i 2008-2012 rett til å slippe ut 1 prosent mer klimagass enn i 1991. Siden protokollen ble underskrevet har utviklingen galoppert i gal retning. Med fortsettelse av dagens trend vil utslippene i Osloregionen i 2010 ligge om lag 25 prosent høyere enn Kyoto-målet. Utviklingen skjer til tross for innføring av CO₂-avgifter og satsingen på energiomlegging gjennom Enova.

Samtidig er alle klar over at Kyoto-protokollen er et utilstrekkelig virkemiddel for å dempe klimagassutslippene. Regjeringen ønsker følgelig en vurdering av langsiktige reduksjoner i størrelsesorden 50-80 prosent. Kyoto-avtalen er dessuten til dels dysfunksjonell. Den bidrar f.eks. til ødeleggelse av gigantiske regnskogsområder (på Borneo), der drivkraften er ønsket om å profittere på et framtidig internasjonalt marked for biodrivstoff. Et slik marked ventes å bli en realitet som følge av EUs innsats for innfasing av 5,7 prosent biodrivstoff innen 2010. Regnskogen erstattes med oljepalmer som egner seg for drivstoffproduksjon. Plantasjene binder langt mindre CO₂ enn regnskog. I tillegg til nettoutslippet av klimagasser, fører dette til enorme lidelser for mennesker og dyr, og til uerstattelige tap av genetiske ressurser.

Norge har signalisert behovet for en klar skjerping av kravene i den nye avtalen som skal avløse Kyoto-protokollen. Det betyr at de norske klimagassutslippene må reduseres betydelig etter at Kyoto-målene er nådd. Vi må med andre ord oppnå en varig endring av vår energibruk.

Endringene i atmosfæren er globale, men hvert utslipp som forsterker drivhuseffekten, er lokalt og må håndteres gjennom lokale reguleringer og tiltak. Det er akutt behov for:

• Et lovverk som gir lokale myndigheter hjemmel for å gjennomføre de nødvendige tiltak;

• Ekspertise som gir lokalforvaltningen gode råd om relevante og effektive tiltak, og som kan bidra til å koordinere innsatsen; og

• Statlige ressurser som kan bidra til å utløse en tilstrekkelig stor regional innsats for å redusere bruken av fossile energibærere.

På alle disse områdene er det i dag et stort for­bedringspotensial.

Klimaplan i Osloregionen

Regjeringen oppfordret i sin tid kommuner og fylkeskommuner til å lage lokale/regionale klimahandlingsplaner (men har aldri stilt krav). I Osloregionen har fylkeskommunene i Akershus og Buskerud, og Oslo kommune gått sammen om en klima- og energistrategi og en tiltakspakke for å nå Kyoto-målet i denne regionen. Dette skal skje uten økt el-forbruk; dermed unngår vi de miljøkostnadene import av el ville medføre. Samarbeidet har pågått siden 1999, er godt politisk forankret, og er nå (fra høsten 2005) i gjennomføringsfasen.

Osloregionen med sine 1,2 mill. innbyggere bidro i 2003 for utslipp av ca 5,25 mill. tonn CO₂-ekvivalenter, hvorav transportsektoren stod for ca 3,1 mill. tonn, oppvarming for ca 1,25 mill. tonn, avfallssektoren for ca 0,4 mill. tonn og landbrukssektoren for ca 0,5 mill. tonn. De siste framskrivningene viser et totalutslipp på mer enn 6,3 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2012. De planlagte tiltakene rettet mot stasjonære kilder, avfalls- og transportsektoren vil bidra med en utslippsreduksjon på hhv. 10 prosent, 6 prosent og 12 prosent. Dette vil til sammen redusere utslippene med mer enn 1,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter sett i forhold til forventet utslipp i 2010 uten nye tiltak.

Regionale tiltak

De mest virkningsfulle tiltakene i handlingspakken vil for stasjonær energi være forsert fjernvarmeutbygging (hvor Osloregionen har spesielt gode forutsetninger), enøk og konvertering til biokjeler/vannbåren varme i eksisterende bygg, og strengere energirammer for nybygg, bl.a. tilknytningsplikt til fjernvarme i konsesjonsområdene. Potensialet er stort: Nye beregninger viser f.eks. at konverteringspotensialet for næringsbygg på Østlandet fram til 2016 er på hele 9,5 TWh. Samlet er det beregnet at pakken vil gi utslippsreduksjoner knyttet til oppvarming på nesten 600.000 tonn CO₂-ekvivalenter årlig.

For transportsektoren vektlegges arbeidet med samordnet areal- og transportplanlegging hvor økt kollektivbruk og tilrettelegging for innfartsparkering står sentralt, dessuten økokjøring og mobilitetsplanlegging, vridning til mindre kjøretøyer, effektivisering av godstransport, stimulans til miljøvennlig teknologiutvikling, og innfasing av biodrivstoff. Effekten av disse tiltakene antas å gi en utslippsreduksjon på minimum 700.000 tonn CO₂-ekvivalenter årlig.

Aktuelle avfallstiltak vil være økt uttak av deponigass og begrensning av lekkasjer, dessuten bedre kildesortering, økt forbrenningskapasitet og bedre håndtering av våtorganisk avfall. Dette handler om bedre ressursutnyttelse. Også her er det et stort potensial. I 2000 utgjorde f.eks. metanutslipp fra deponiene 780.000 tonn CO₂-ekvivalenter, og økt forbrenningskapasitet og andre tiltak antas å kunne gi en CO₂ -gevinst på noe under 300.000 tonn årlig.

Nødvendige virkemidler og finansiering

Klimatiltaksfond. Får å få gjennomført de nødvendige tiltakene må vi engasjere alle deler av samfunnet i et stort spleiselag. Fra staten trenger vi bidrag til et klimatiltaksfond for Osloregionen. Dette må være innrettet mot alle deler av samfunnet, og må gi incentiver til å utløse investeringer i privat og offentlig virksomhet, og i husholdninger. En modell som benytter regionale fond som verktøy, bør:

• Primært være rettet mot klimatiltak, og ikke kun mot energibruk (jf Enova);

• Ha en regional innretting, ettersom de ulike regionene har ulike utfordringer;

• Ha en regional forankring, slik at fondene styres av dem som vet hvor skoen trykker; og

• Rettes mot hele samfunnet (ikke bare mot større prosjekter slik Enova gjør i dag).

Dersom Enova skulle administrere slike regionale klimatiltaksfond, ville det kreve omfattende endringer av Enovas innretting, organisering og rammer. Dagens Enova er ikke et hensiktsmessig verktøy for å nå våre mål.

De årlige investeringene vil måtte bli store. Ifølge Norsk Fjernvarme vil f.eks. en forsert utbygging av infrastruktur for fjernvarme ha et årlig nasjonalt investeringsbehov på rundt 800 mill. kr. Med en firedel av befolkningen, kan de årlige merkostnadene grovt anslås til 2-400 mill. kr. i Osloregionen. På samme måte kan den årlige kostnaden for Enøk og energiomlegging i offentlige bygg anslås til minimum 250 mill. kr. (av et nasjonalt investeringsbehov på ca 1 mrd kr.).

Det regionale klimatiltaksfondet skal gi incentiver slik at aktørene i privat og offentlig sektor kommer over «investeringsterskelen». Investeringsvilligheten er ulik for forskjellige sektorer. Erfaringer viser at private husholdninger f.eks. ofte har større investeringsvilje enn offentlig og privat virksomhet. For Osloregionen har vi vurdert behovet for incentivmidler til 200-300 mill. kr. årlig.

Legale virkemidler. I dag har kommunene få muligheter til å styre bruken av energi til oppvarming. Dette er en hemsko for lokal klimainnsats i Osloregionen. Alt for mange byggefelt får energisløsende el-oppvarming som eneste alternativ. Dette er også et nasjonalt problem: I dag har 50 prosent av nybygde boliger utelukkende el-oppvarming; tilsvarende tall for næringsbygg er 25 prosent. Den pågående revisjonen av plan- og bygningsloven gir muligheter for å rette på dette. KRD har for tiden teknisk forskrift til revisjon. Her bør kommunene hjemles rett til å pålegge utbygger bruk av miljøvennlige alternativer.

Vannbåren varme er en forutsetning for alle miljøvennlige alternativer til el. Derfor må den nye forskriften inneholde krav om fleksible varmesystemer. Dessuten bør den styrke tilknytningsplikten til fjernvarme.

NVE har nylig i forskrifts form satt ned nettleien på uprioritert el som kan kuttes uten forutgående varsel. Denne ordningen slår beina under alle alternativer til kombinasjonen olje/el, og fører nå til økende investeringer i nye oljekjeler som automatisk kan koples inn når el-kjelen mister strøm. På denne måten initierer staten en ny barriere for utbygging av fjernvarme og CO₂-nøytral oppvarming, og samtidig sementeres bruken av et uønsket oppvarmingssystem for lang tid. Dette er et grelt eksempel på gal bruk av statlige virkemidler. Et annet er dagens unntak av CO₂-avgift for gass til oppvarming. Dette kan bli et av de største hindre for utbygging av CO₂-frie og CO₂-nøytrale oppvarmingssystemer på Østlandet.

Tilgjengelig ekspertise. For å gjennomføre koordinerte tiltak, vil det ofte være behov for å styrke den lokale ekspertisen. Det er derfor viktig at staten avsetter ressurser til å bygge opp slik ekspertise. I mange tilfeller vil den mest effektive bruken av slike ressurser være som fellesressurser i regionråd og fylkeskommuner. Det er gledelig at regjeringen nå har satt i gang en prosess som trekker i denne retningen.

7. februar 2006

Lavutslippssamfunn – hva kan vi bidra med på bolig- og byggesektoren ?

Av Martin Mæland, konsernsjef i OBOS

Våre miljøutfordringer omfatter en rekke områder - energiløsninger, avfallshåndtering, materialbruk, osv. Når det gjelder å redusere utslipp av klimagasser er det liten tvil om at energiforsyning og energibruk er mest sentralt. Derfor har OBOS gjennom en årrekke drevet enøkrådgivning overfor boligselskap, pilotprosjekter for å finne frem til miljøeffektive energiløsninger, og en rekke andre tiltak. De siste årene er arbeidet organisert gjennom energiprogram, i samarbeid med Enova. Mine utvalgte råd til Lavutslippsutvalget er basert på erfaringer fra dette arbeidet.

Skape marked for miljøeffektive boliger og andre bygg

Selv om det er gjennomført enøk-tiltak i store deler av den eksisterende bolig- og bygningsmassen og ny bebyggelse får stadig mer effektive energiløsninger, øker energibruken. Skal vi lykkes med å få resultater som teller må det etableres marked for miljøeffektive løsninger, slik at boligsøkere legger vekt på boligens energiegenskaper og boligselskapene vil investere i fagmessig energiforvaltning. Det varslede krav til energimerking/energisertifikat ved boligomsetning, kan bli et effektivt virkemiddel for å gi energibruk økt prioritet. Forutsetningen er at det iverksettes ordninger som gjelder alle boliger, og som følges opp i praksis. OBOS har utviklet et opplegg for energiregnskap for boligselskap, som gir oversikt over felles- og individuelt energiforbruk. Hvis dette følges opp med installasjon av (pålitelige) målere for ulike deler av energibruken og en profesjonell energiforvaltning, vil det gi merkbare resultater. Som illustrasjon kan nevnes at den bygningsmassen OBOS har forvaltningsansvar for - og/eller eierskap til - på ca. 10 mill. kvm bygningsmasse, har et samlet energiforbruk på 2 – 3 TWh, og beregnet potensial for effektivisering på 10 – 15 prosent, det vil si 200 – 300 GWh.

Sørge for rammebetingelser som tilrettelegger for miljøvennlige energiløsninger

Det er ingen klar prioritering av energieffektive løsninger i forhold til de mange andre kvalitetskrav og hensyn som pålegges av myndighetene, ved utbygging og fornyelse av boliger og andre bygg. For eksempel pålegges tilknytning til fjernvarmenettet i Vikens og andre fjernvarmeselskaps konsesjonsområder, uansett om dette er den miljømessig beste løsningen. I realiteten kan slik tilknytningsplikt blokkere for løsninger som både er rimeligere og mer energieffektive - som lavenergiboliger, lokale vannbårne varmeanlegg og bruk av alternative energikilder. Et eksempel kan illustrere denne problemstillingen: I et lite småhusfelt har vi oppnådd (vårt eneste) fritak fra tilknytningsplikten til fjernvarme, fordi Vikens etableringskostnader ble for høye. Det ga mulighet for å investere i lavenergiløsninger for tilsvarende beløp som fjernvarmetilknytningen ville koste; omkring 70.000 kr./leilighet. Beboerne får på den måten boliger som er langt mindre energikrevende, og derfor rimeligere i drift. Miljøregnskapet for boligene er også bedre enn tilsvarende for fjernvarmetilknytning, som langt fra er så miljøvennlig som det gis inntrykk av. Hvis det skal oppnås resultater som monner på energiområdet må regelverk, og praktiseringen av dette, være konsekvent og målrettet i forhold til lav og miljøvennlig energibruk.

Etablere målrettede støtteordninger og effektiv risikosikring

På bolig- og byggesektoren er det de mange små tiltakene, som til sammen kan føre til reduserte klimautslipp. Derfor vil målrettede støtteordninger - for eksempel til etablering av energiregnskap, installasjon av energimålere og profesjonell energiforvaltning - være effektive tiltak. Den vanlige praksis med inntil 50 prosent støtte, kombinert med gjennomførings- og dokumentasjonskrav, er en grei regel. Hvis ny teknologi skal tas i bruk, av OBOS og andre utbyggere, vil det være behov for ordninger for risikosikring. Å implementere nye løsninger er forbundet med risiko, som ikke kan belastes boligkjøpere og beboere. Her vil det ikke bare være snakk om tilskudd, men om full inndekning av kostnader ved skade og/eller funksjonsfeil. Denne posten må ikke utelates hvis det satses på teknologiutvikling som er ment å gi resultater på rimelig sikt.

24. februar 2006

Fokuser på det positive

Av Christian Grorud, Weightless Values AS / Vista Analyse AS

Hvis man vil slutte å røyke, er det godt og motiverende å rette oppmerksomheten mot fordelene ved å unnvære røyken. I en vanskelig overgangsperiode er det neppe vanskelig å kjenne på ulempene: savnet, fraværet av rutiner som fungerer osv, men det skaper ekstra smerte – og virker ikke motiverende. Desto viktigere er det å kjenne på hva som er godt ved å være uten røyk.

Da jeg var barn minnet foreldregenerasjonen meg stadig om at menneskets tilpasningsevne er stor, så hvis vi skulle komme til å tømme noen lagerressurser eller forurense noen leveområder, så ville vi nok klare oss likevel. Det kan være noe i det, men tilpasningsevnen kan også hjelpe oss til å finne glede i endringsprosesser som gjør det mulig å unngå utarming av ressurser og miljø – og overlate flere valgmuligheter til våre barnebarn.

Lavutslippsutvalget skal ha et hovedfokus på mulighetene i å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Det er en morsom oppgave. Ikke fullt så morsomt, men like viktig - er det å bidra til balanserte forventninger. Hvis befolkningen forventer at ny teknologi vil løse alle problemer, vil det bli vanskelig å ta ut de gevinster som ligger i atferdsendringer – og helt malplassert å drive motivasjonsarbeid for at de skal finne sted.

Det er gode grunner til å tro at vi kan oppnå lave utslipp både gjennom strukturelle endringer og aktivitetsreduksjoner – samt ved forbedret teknologi, som gir lavere utslippskoeffisienter.

Og, for å avslutte der jeg begynte: Vi må rette oppmerksomhet mot det som er bra. Det er ikke så rent lite som vil være bra i de endringsprosessene vi står overfor. På et trivielt og dagligdags nivå vil et transportsystem som forurenser mindre gjøre det mer attraktivt å gå og sykle til jobben i urbane områder. I næringssammenheng har vi lett for å tenke på klimautfordringene som et problem, men for mange eksisterende bedrifter - og enda flere in spe – er klimautfordringen selve eksistensberettigelsen. Allier dere med dem, og hjelp dem til å finne hverandre!

1. mars 2006

Er det grenser for industriens tåleevne?

Av Gunnar Syvertsen, administrerende direktør i HeidelbergCement Nord-Europa

På nettsiden til denne stafetten er det lagt inn et bilde av tre skorsteiner med spørsmålet «Hvordan kan vi redusere utslippene fra industrien?». Da er det fristende å stille et spørsmål tilbake, nemlig «Er det grenser for industriens tåleevne?» Innlegget ville blitt alt for langt om alle sider av disse spørsmålene skulle belyses, det å definere hva som faktisk ligger under samlebegrepet industri kan jo i seg selv føre til debatt.

Det vi alle bør ta inn over oss er at alt vi produserer, transporterer, varmer opp eller kjøler ned, krever energi som igjen bidrar til utslipp i atmosfæren. På spørsmålet om «Er det grenser for industriens tåleevne?» vil jeg før jeg svarer presisere at mitt svar på spørsmålet dreier seg om prosessindustri. Jeg mener jeg med hånda på hjertet kan stå for et utsagn om at norsk industri generelt sett er opptatt av og forsøker å leve etter målet om bærekraftig utvikling; ikke bare i forbindelse med festtaler, men også i praksis. De som ikke gjør det vil uansett ikke være i stand til å konkurrere i et stadig mer globalt marked.

Det er flere gode eksempler på at industrien yter vesentlige praktiske bidrag:

• Aluminiumsindustrien inngikk i 1997 en avtale med Miljøverndepartementet hvor de i løpet av 2005 forpliktet seg til å redusere de spesifikke utslippene med mer enn 55 prosent. Målet er nådd med god margin.

• I forbindelse med den avtalen PIL inngikk med Miljøverndepartementet i 2003 har industrien selv fått til en løsning (innenfor en pool av bedrifter som ikke omfattes av kvotehandelen) hvor Yara gjennomfører et stort tiltak (lystgass) som relativt sett er billig, og hvor finansieringen deles på en rekke bedrifter som alle har behov for reduserte utslipp.

• Norcem, som jeg kjenner aller best, har i løpet av de siste 10 årene investert i alt 250 MNOK for å kunne bruke store mengder alternativt (avfallsbasert) brensel som erstatning for kull i sin sementproduksjon. I en studie gjort av Stiftelsen Østfoldforskning konkluderer de med at bruken av alternativt brensel ved fabrikken i Brevik i 2005 reduserte de samlede utslippene med over 400.000 tonn CO₂ i forhold til om det ble brukt kull i produksjonen og avfallet måtte deponeres.

Bedriftene gjør dette både for å oppnå økonomisk gevinst og bedret konkurranseevne. Samtidig er industrien fullstendig klar over at dersom klimautfordringen ikke tas på alvor så vil dette slå tilbake på den enkelte bedrift.

Min påstand er derfor at norsk industri generelt ligger godt an i forhold til BAT (Best Available Technics), og at dette er en forutsetning for at vi skal ha industri i Norge i framtida! Myndighetene har nylig oversendt sin «Report on Demonstrable Progress under the Kyoto Protocol» og her ser en at det er gjort mange og til dels store tiltak fra industriens side. Beregningene viser at de norske utslippene i 2010 vil ligge over 11 mill. tonn lavere enn Referansebanen (hvor det ikke er gjort tiltak). Samlet reduksjon fra basis i 1990 fordeler seg med nesten 9 mill. tonn CO₂ på offshore og industri (henholdsvis 1,7 mill. tonn og 7,2 mill. tonn), mens «Resten av Norge» har gjennomført tiltak tilsvarende 2,2 mill. tonn CO₂.

Selv om dette underbygger min påstand, vil jeg umiddelbart ile til og si at dette selvsagt ikke betyr at det «ikke er mer å hente» på tiltakssiden. De «store klippene» tror jeg imidlertid er tatt! Det skal fortsatt stilles krav til industrien (på samme linje som våre konkurrenter), men industrien kan ikke klare de norske forpliktelsene alene. Det er et underliggende mål bak Kyoto-avtalen at det er de miljømessig beste bedriftene som skal overleve. Derfor må norske myndigheter operere sammen med myndighetene i resten av Europa, og det må seriøst arbeides for å komme fram til systemer som gjør det mulig gjennom sammenlikninger å vise hvilke bedrifter som «holder mål». Jeg tror at mange norske bedrifter, for ikke å si de fleste, vil komme godt ut.

For å kunne komme videre må derfor flere områder/sektorer enn industrien ta ansvar dersom vi skal få til en bærekraftig utvikling, og det må brukes en rekke virkemidler for å nå Norges reduksjonsmål når det gjelder klimautslippene. Ta for eksempel bygging av hus, næringsbygg og infrastruktur som veier og bruer. Fokus må dreies til at disse skal være energieffektive gjennom hele livssyklusen, ikke utelukkende fokusere på energibruk og CO₂-utslipp knyttet til framstilling av byggematerialene. Videre er reduksjon av utslipp fra transportsektoren, både på land og til vanns, nødvendig og absolutt mulig!

For å nå målene, må det jobbes innenfor alle sektorer både internasjonalt, nasjonalt og regionalt. En gruppe, som for eksempel industrien verken kan eller vil klare å løse alle utfordringene vi står overfor!

20. mars 2006

Energi fra avfall kan redusere klimautslipp

Av Håkon Jentoft, rådgiver i Norsk renholdsverksforening (NRF) (fra 1. juli 2006 Avfall Norge)

Energigjenvinning av avfall ivaretar både samfunnets behov for en sikker destruksjon av avfall og utnytter energien i det samme avfallet til bruk gjennom varme- og el-produksjon.

Utslipp fra moderne avfallsforbrenningsanlegg er de siste årene redusert betydelig og utgjør en svært liten andel av lokal luftforurensning. Restavfall fra husholdninger og næringsliv inneholder mer enn 50 prosent fornybar energi noe som gir lave klimagassutslipp både direkte i energiproduksjonen og indirekte gjennom redusert bruk av olje eller elektrisitet basert på importert kullkraft. NRF arbeider for å øke kapasiteten for norsk energiutnyttelse av avfall. Vi mener at dette kan skje parallelt med en økt utsortering av avfall til materialgjenvinning og biologisk behandling.

Hovedoppgaven for håndtering av avfall har tradisjonelt vært både å ta hånd om avfallet for å redusere miljø- og helserisiko og å utnytte ressursene som ligger i de ulike materialene. Dette har stort sett vært håndtert på samme måte i alle samfunn, og avfallsforbrenning har vært en av metodene for å gjøre dette. Avfallsbransjen oppgave er å ta vare på ressursene i avfallet gjennom gjenvinning og å sikre at avfallsfraksjoner som inneholder organiske eller uorganiske miljøgifter blir tatt ut av kretsløpet og forsvarlig destruert.

I tillegg har avfall også vært brukt som energikilde til produksjon av elektrisitet, fjernvarme og damp til industri. I de senere år har det blitt etablert flere utråtningsanlegg for produksjon av biogass fra utsortert matavfall fra husholdninger og næringsliv.

Fra 2009 vil det bli vanskeligere å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Ca. 1 mill. tonn avfall vil da måtte finne alternativ behandlingsform, enten gjennom økt materialgjenvinning, biologisk behandling eller gjennom energiutnyttelse i biogass- eller forbrenningsanlegg. Det finnes i dag planer for utbygging av nye forbrenningsanlegg i Tromsø og Kristiansand, mens det planlegges utvidelse av kapasitet ved eksisterende anlegg i Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo, Bergen og Ålesund. Alle disse utbyggingene vil lede til økt satsing på fjernvarme i tilknytning til anleggene. Samtidig planlegges det også nye biogassanlegg i Verdal og anlegg vurderes i Oslo og Bergen.

Når det likevel viser seg vanskelig å realisere disse anleggene, skyldes det at markedet for behandling av avfall har gått fra å være lokalt til i dag å være internasjonalt. Svenske forbrenningsanlegg vinner i dag de fleste kontraktene om norsk restavfall. Dette fordi:

• Ingen avgift på forbrenning av avfall (ny avgift kommer i Sverige fra 01.07.06).

• Generelt høyere energipriser i Sverige. Dette gjør at inntektsfordeling mellom mottak av avfall og salg av energi i Sverige er 50/50 mens det i Norge er 25/75.

• Ferdig utbygd distribusjonsnett for fjernvarme. Det svenske fjernvarmenettet kan ta i mot all energi fra avfall, mens det i Norge må bygges et nytt distribusjonsnett sammen med nye/utvidelse av anlegg.

Kommuner og næringsliv betaler allerede i dag for å få sitt avfall forsvarlig behandlet. Utbygging av ny produksjon vil derfor for en stor del finansieres av avfallsbesitterne uten at disse vil oppleve store økte kostnader. Imidlertid kan markedet sørge for at behandlingen skjer i Sverige istedenfor i Norge. NRF ber derfor om en 10-årig satsing på fornybare energikilder der avfall inngår. Vi har foreslått følgende alternative virkemidler:

• Økt investeringsstøtte til fornybar energiproduksjon.

• Økt investeringsstøtte til fjernvarmenett /varmedistribusjon.

• Ta bort CO₂ -delen i utslippsavgiften / harmonisere CO₂ -delen i utslippsavgiften med handel med utslippsrettigheter.

• Særskilt støtte og/eller skatteletter for kraft­varme.

• Tidsbegrenset produksjonsstøtte (bidrag) til fornybar varmeproduksjon.

• Krav på tydeligere vurdering av systemeffekter ved eksport av avfall til energigjenvinning.

Det interkommunale avfallsselskapet Follo Ren leverer i dag sitt restavfall til Energigjenvinningsetaten i Oslo. I en anbudsrunde i januar vant et svensk anlegg i konkurranse med 3 norske tilbydere. Det svenske anlegget lå ca 300 kr. under i pris pr. tonn enn sine norske konkurrenter. Flere norske kommuner skal i løpet av året ut på anbud med sitt restavfall. Dette kan lede til at ikke bare nye anlegg vil få problemer med å bli realisert, men også at eksisterende anlegg vil få problemer med å få inn nok avfall til en forsvarlig pris. Resultatet kan bli en nedbygging av norsk avfallsforbrenning. Energien fra disse anleggene i for eksempel fjernvarmenettene må erstattes, med hva?

9. juni 2006

Look to Sweden

Av Svein Tveitdal, spesialrådgiver i UNEP/GRID-Arendal

Internasjonal klimapolitikk er et godt eksempel på samspill mellom forskning og politikk. De fleste kan fremdeles ikke føle temperaturstigning direkte på kroppen. Grunnlag for politikk er utelukkende basert på råd fra forskerne. FNs klimapanel er toneangivende og har vært det mest suksessfulle internasjonale vitenskapspanelet på miljøområdet. Både biodiversitetskonvensjonen og forørkningskonvensjonen, for å nevne to viktige, ønsker seg tilsvarende effektive vitenskapspanel på sine områder for å styrke politikken.

I min periode som divisjonsdirektør i FNs miljøprogram hadde jeg sammen med en kollega fra WMO det administrative ansvaret for klimapanelet. Dette gav god innsikt i prosessene. Et lite sekretariat i Genève koordinerer sammenstillingen av forskningsresultater om klimaendringer fra flere tusen forskere i en omfattende prosess. I sammensetningen av panelet inkluderes forskere med ulike synspunkter og det tas hensyn til geografisk spredning. Prosessen er basert på konsensus, og sluttrapportenes sammendrag som er grunnlaget for politiske beslutninger, diskuteres til slutt linje for linje i et internasjonalt forum der medlemslandene i FN deltar.

Denne prosessen fører til at konklusjonene blir relativt forsiktige. Det har da også vist seg at når nye hovedrapporter legges fram med noen års mellomrom, og bevisene blir sterkere, blir prognosene for temperaturstigning stadig mer dramatiske.

Vi diskuterer i liten grad lenger om nordpolen vil bli isfri om sommeren, men når. Ulike forskningsrapporter om nedsmelting av Grønlandsisen gir klart grunnlag for å frykte at «point of no return» allerede kan være passert. I så fall får vi en havstigning på sju meter og spørsmålet er når. Dette skrekkscenariet har vi foreløpig ikke tatt inn over oss.

Denne utviklingen i det vitenskaplige grunnlaget for klimapolitikken forventer jeg vil fortsette. Budskapene i hovedrapportene fra klimapanelet vil bli sterkere. Noen som har tatt dette på alvor i sine beslutninger er forsikringsbransjen. På de årlige partsmøtene til FNs klimakonvensjon legger Munich Re sammen med FNs miljøprogram fram nye kostnadsoverslag over tapene fra katastrofer som skyldes ekstremvær. I 2005 var dette 1200 milliarder kr., hvorav forsikringsselskapene måtte betale 35 prosent for de forsikrede tapene. De fattige som ikke har råd til forsikring må i prinsippet dekke resten. Forsikringsselskapene vil i framtida neppe være villige til å forsikre installasjoner som ligger for utsatt til i forhold til ekstremvær.

Med sterkere signaler fra forskningsrapportene vil det internasjonale klimaregimet forsterkes tilsvarende både for utslipp og tilpasning. Løsningen ligger i overgang til ny forurensingsfri teknologi, men denne vil ikke komme fort nok, slik at CO₂ -rensing vil måtte settes inn i en overgangsfase.

Dette representere både muligheter og trusler. Vinnerne vil vi finne blant de som er først ute med riktig teknologi. Taperne er i første omgang innbyggere i Arktis, små øystater, og de fattige som utsettes for mer ekstremvær.

Kyoto-protokollen fullt implementert vil bare redusere den forventede temperaturøkningen med et par tiendedeler av en grad. Sterkere lut må så avgjort til og vi trenger foregangsland som forstår hva som står på spill og vil gå lenger.

Sverige som i henhold til Kyoto-protokollen kan øke sine utslipp i 2012 med 4 prosent i forhold til 1990, har pålagt seg selv et reduksjonsmål på 4 prosent i stedet og dette skal skje uten bruk av kvotehandel eller andre fleksible mekanismer i protokollen. De har videre en målsetting om reduksjon på 25 prosent av klimagassutslippene og å gjøre Sverige uavhengige av olje til oppvarming og transport innen 2020. Dette skjer i hovedsak gjennom overgang til fornybare energikilder som bioenergi, jernbaneutbygging, energisparing og andre utslippsreduserende tiltak stimulert av direkte bevilgninger, avgiftspolitikk og informasjonskampanjer. I Norge diskuteres bruk av mobile gasskraftverk som løsning på mulig kraftkrise i Midt-Norge. I Sverige er allerede produksjonen av bioenergi på størrelse med norsk vannkraftproduksjon.

Når Lavutslippsutvalget presenterer sin rapport, kan det bli et viktig skritt i retning av et norsk lavutslippssamfunn. Utvalget har ikke fått i mandat å se på virkemidler. Det blir en viktig politisk oppgave å følge opp utvalgets innstilling med de nødvendige klimapolitiske virkemidlene. Regjeringen varsler i Soria Moria-erklæringen at den skal presentere sektorvise klimahandlingsplaner. Dette kan bli et godt rammeverk for en ny norsk klimapolitikk. Forutsetningen er at det settes ambisiøse målsetninger for hver sektor – og at disse følges opp med konkrete virkemidler.

Dersom Grønlandsisen smelter, blir vi alle tapere. Vi trenger spydspisser som makter å ta alvoret innover seg og være pådrivere og eksempler i den internasjonale klimapolitikken.

Inntil videre - Look to Sweden!

22. juni 2006