1 Sammendrag og anbefalinger

Menneskeheten står ovenfor en formidabel utfordring: Å redusere de globale utslippene av klimagasser samtidig som man sikrer nødvendig økonomisk og sosial utvikling i den tredje verden. I FNs klimakonvensjon (United Nations Framework Convention on Climate Change - UNFCCC, 1992) er det nedfelt at den rike del av verden vil måtte redusere sine utslipp raskere og mer radikalt enn fattigere land. Ulike studier anslår videre at et kutt i klimagassutslippene med to tredjedeler i den rike verden innen midten av dette århundre vil være nødvendige for å unngå «skadelige klimaendringer».

Utvalget har fått i oppgave å utrede hvordan Norge kan redusere sine klimagassutslipp med 50-80 prosent fra dagens nivå innen 2050.

Utvalgets hovedkonklusjonen er at å redusere norske utslipp med i størrelsesorden to tredjedeler innen 2050 er

• nødvendig,

• gjørbart,

• og ikke umulig dyrt.

Utvalget anbefaler at Norge etablerer en formell målsetting om å redusere klimagassutslippene fra norsk territorium med to tredjedeler innen 2050, og at denne målsettingen vurderes på ny i 2020. Målsettingen omfatter alle Kyoto-gassene og relaterer seg til utslippsmålet nedfelt i Kyoto-forpliktelsen.

Utvalget har vurdert hva som kan være store kilder til norske utslipp fram mot 2050, og har vist hvilke tiltak som bør iverksettes for å redusere disse utslippene. En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave å realisere. Utvalgets anbefalinger er derfor et lite antall, hovedsakelig teknologisk baserte, tiltak hvor hvert enkelt tiltak har et forholdsvis stort potensial for reduksjoner. Utvalget erkjenner at også disse tiltakene kan være vanskelig å få gjennomført. Derfor er det helt nødvendig at det norske samfunnet får en dyp forståelse for klimaproblemet og løsningene, slik at tiltakene skal kunne bli iverksatt.

Utvalget har lagt vekt på at tiltakene for å oppnå utslippsmålet innen 2050 bør være:

• Få og store . Utvalget har valgt ut et fåtall store tiltak, slik at beslutningsinnsatsen kan fokuseres.

• Basert på relativt kjent teknologi . Utvalget har med hensikt ikke valgt tiltak som i dag bare er på idé-stadiet, siden det synes fullt mulig å få til nødvendige reduksjoner med relativt kjent teknologi.

• Politisk realiserbare. Utvalget har fokusert på tiltak som bedømmes å være politisk realiserbare dersom det utvikles gode virkemidler. En rekke tiltak som krever store holdningsendringer er derfor utelatt.

• Gi bidrag til internasjonal teknologiutvikling. Tiltakene skal gi Norge muligheter til å yte bidrag til en ønsket internasjonal teknologiutvikling på klimasiden og samtidig gi grunnlag for ny næringsutvikling i Norge.

• Kostnadseffektive. Utvalget har lagt vekt på at tiltakene ikke skal være urimelig dyre sett i forhold til de utslippsreduksjoner de kan levere. Andre positive eller negative samfunnsmessige effekter som tiltakene kan ha er også vektlagt.

• Robuste . De forslåtte tiltakene skal i størst mulig grad være fornuftige under ulike antakelser om framtidig utvikling av økonomi, handel, energipriser, klimaavtaler, og lignende.

1.1 Utvalgets helhetsløsning

Utvalgets helhetsløsning består av i alt 15 tiltak, se tabell 1.1. Tiltakene retter seg i hovedsak mot spesifiserte og store utslippskilder, med unntak av to mer grunnleggende tiltak (tiltak 1 og 2) som utvalget ser på som en forutsetning for at de øvrige tiltakene skal bli realisert.

I tillegg til disse hovedsakelige teknologisk baserte tiltakene, vil utvalget understreke viktigheten av å:

• Arbeide for en global klimaprotokoll for ytterligere utslippsreduksjoner som inkluderer alle land og kilder, og støtte opp om det internasjonale arbeidet med å utvikle kvotehandelssystemene.

• Arbeide spesielt for å inkludere utslippene fra internasjonal luftfart og utenriks sjøfart i internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner.

• Bidra til teknologiutvikling innen klimanisjer der Norge har særlige fortrinn. Framskaffelse av slike teknologier vil bidra til utslippsreduksjoner i utlandet.

1.2 Nødvendige første skritt

Tiltakene ovenfor vil redusere utslippene vesentlig på sikt. For å minimalisere kostnadene må imidlertid arbeidet med utslippsreduksjoner starte tidlig, slik at innføring av nye teknologiske løsninger fases inn når utstyr likevel skal fornyes. Gitt den lange levetiden til bygninger, infrastruktur og maskiner er det helt essensielt at det gis tydelige politiske signaler om at dagens utslippsnivå er uakseptabelt. Dette gjøres lettest ved å sørge for at alle klimagassutslipp har en reell kostnad (avgift, kvotepris), at økonomisk nedskriving av gammelt utslippsintensivt utstyr akselereres og ved at det gis sterke incentiver til utvikling av mer klimavennlig teknologi. Utvalget vil derfor fremme forslag om at følgende tiltak blir gjennomført allerede i inneværende stortingsperiode, dvs. før 2009:

1. Iverksetting av informasjonstiltak knyttet til klimaproblemet («Klimavettkampanjen») – gjennom langvarig statstøtte til informasjon om klimaproblemet og hvordan enkeltindividet kan bidra til å redusere utslipp uten forringelse av sin livskvalitet.

2. Støtte til «Lavutslippsutvalgets teknologipakke» og teknologisatsingen anbefalt av Forskningsrådets klimaforskningsutvalg – gjennom store og langsiktige bevilgninger til prioriterte forskningsoppgaver, herunder forskning for økt forståelse av beslutningsprosesser tilknyttet klimatiltak.

3. Videreutvikling av teknologiske nyvinninger gjennom etablering av pilot- og demonstrasjonsprosjekter.

4. Realisering av CO₂-fangst og -lagring i alle gass- og kullkraftverk.

5. Innfasing av lav- og nullutslippskjøretøy - gjennom mer miljøtilpassede bilavgifter (registreringsavgift, årsavgift, etc., for eksempel i tråd med NAFs forslag), statlig innkjøp og statlig pålegg om omsetning av biodrivstoff (minst 5 prosent av omsetningen innen 2009).

6. Økt satsing på CO₂-nøytral fyring – gjennom støtte til varmesystemer basert på biobrensel og varmepumper og innføring av returpant på gamle olje- og gasskjeler.

7. Økt satsing på energieffektivisering – gjennom skjerpete bygningsstandarder for energiforbruket pr. m² i bygg.

8. Etablering av tydelige, stabile og langsiktige støtteordninger til utvikling av fornybare energikilder til erstatning for ordningen med «grønne sertifikater» som det ikke ble noe av. Her må også energileveranser til varmemarkedet inkluderes.

9. Stimulering av klimavennlige offentlige innkjøp gjennom omfattende motivasjons- og opplæringstiltak blant relevante ansatte og sterkere håndheving av reglene for offentlige innkjøp.

10. Utarbeiding (i departementene) av sektorvise tiltaksplaner og forslag til virkemidler for å nå målet om et klimavennlig Norge.

11. Arbeide aktivt for at det europeiske kvotehandelssystemet og systemet under Kyoto-protokollen videreutvikles, og at flere land og sektorer tar på seg bindende utslippsforpliktelser.

En del av kostnadene ved disse tiltakene må bæres av fellesskapet (gå over statsbudsjettet), mens andre kan bæres av forurenseren og inngå som en del av en naturlig fornying. Utvalget foreslår noen tiltak som kan framstå som dyre i dag i forhold til andre tiltak. Dette gjelder i første rekke forslaget om utbygging av infrastruktur for fangst, transport og lagring av CO₂. Utvalget mener likevel dette tiltaket er avgjørende for helhetsløsningen både i forhold til industriutvikling og elproduksjon nasjonalt, og i et globalt perspektiv, jf. teknologistudien framlagt av IEA i juni 2006 (IEA, 2006). Norge har komparative fortrinn i utvikling av denne teknologien i form av høy relevant kompetanse og egnede lagringssteder. Til tross for høye investeringskostnader i starten (som utvalget mener vil lønne seg økonomisk på sikt), er det oppmuntrende at vi finner, basert på beregninger utført av SSB (Åvitsland, 2006), at de nasjonaløkonomiske kostnadene ved gjennomføring av hele tiltakspakken er små.

1.3 Veiledning for leseren

Utredningen består av ti kapitler og fire vedlegg:

I kapittel 2 gis en presentasjon av utvalgets mandat, sammensetning og arbeid. Her redegjøres det også for utvalgets presisering av mandatet når det gjelder å definere klimagasser og hva som skal regnes som norske utslipp.

Kapittel 3 presenterer noen argumenter for at Norge bør arbeide for å redusere sine klimagassutslipp med i størrelsesorden to tredjedeler innen midten av dette århundre.

I kapittel 4 redegjøres det for Norges historiske klimagassutslipp – både størrelse og hva som er kildene.

Kapittel 5 tegner et bilde av hva som kan skje med hensyn til klimagassutslipp dersom Norge ikke setter inn tiltak (en utvikling som benevnes «Referansebanen»). Fra denne framgår det hva som er utfordringen når utslippene i 2050 skal reduseres til ca. en tredjedel av dagens utslipp.

I kapittel 6 gjennomgås så en rekke mulige tiltak rettet mot de største norske kildene til utslipp. Det tekniske potensialet blir beskrevet, og utvalgets valg og «dosering» av ulike tiltak blir skissert. Faktagrunnlaget for dette kapitlet bygger på eksterne utredninger.

I kapittel 7 presenterer utvalget sin helhetsløsning for hvordan Norge kan bli et klimavennlig samfunn (en utvikling som benevnes «Lavutslippsbanen»).

Kostnadene knyttet til Lavutslippsbanen er estimert i kapittel 8 .

Kapittel 9 skisserer så økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets anbefalinger.

Kapittel 10 inneholder utvalgets konklusjoner og konkrete anbefalinger for hvordan Norge kan bli et klimavennlig samfunn innen 2050.

Utvalget har valgt å legge ved referanser for de eksterne utredningene utvalget har bestilt og brukt (vedlegg 1), forslag som ble presentert på de fire åpne høringene avholdt i 2005 og 2006 (vedlegg 2), liste over møter med ulike instanser (vedlegg 3) samt inviterte innlegg som ble publisert på utvalgets nettside (vedlegg 4).