5 Utvalgets Referansebane: Hva skjer om Norge ikke foretar seg noe spesielt?

5.1 Framtiden er usikker

Utfordringen ved å redusere framtidige utslipp med om lag to tredjedeler i forhold til dagens nivå er selvfølgelig knyttet til hvor store de framtidige nasjonale utslippene vil bli. Framtidig utslippsnivå er imidlertid svært usikkert, særlig når vi er interessert i en så lang tidshorisont som fram mot år 2050. På kort sikt vil konjunkturutviklingen ha mye å si for utslippene: Relativt høye utslipp når industrien går for fullt og man har tilnærmet full sysselsetting, og lavere utslipp når det er overkapasitet og høye ledighetstall i økonomien. På lenger sikt betyr utviklingen av næringsstrukturen i Norge mer.

Figur 5.1 illustrerer hvordan næringssammensetningen i Norge har endret seg siden midten av forrige århundre. Viktige næringer som hvalfangst og tømmerfløting har forsvunnet, mens nye aktiviteter som petroleumsaktiviteten dukket opp. Det er klart at de neste femti år vil medføre minst like store endringer. Sentrale spørsmål er blant annet hva som skjer med den kraftkrevende industrien de neste decennier? Bygges den ned/flagger den ut på grunn av høy kraftpriser e.l., eller satses det tvert imot på denne industrien, for eksempel på basis av massiv utbygging av gasskraft? Dette har betydning for utslippene fra denne sektoren, men vil også bety mye for kraftbalansen framover og dermed behovet for ny kraft. På lignende vis kan man spørre om hva skjer med havfiske og oppdrett. Vinner den ene på bekostning av den andre, vil klimaendringer lede til redusert havfiske, eller får vi vekst i begge typer fiske? Videre utbygging eller nedbygging av olje- og gassektoren betyr også mye for framtidige klimagassutslipp. Endelig vil type livsstil vi velger, energiintensiv og ressursødende eller miljøskånsom og energisparende, selvfølgelig spille en rolle.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

På så lang sikt som 40-50 år vil det meste av det tekniske utstyret i form av maskiner og lignende, og mange, men ikke alle, av bygningene, være byttet ut. Hva som vil finnes kommersielt tilgjengelig av teknologi, og hva vi velger å sette inn istedenfor dagens utstyr vil bety mye for framtidige utslipp. Den teknologiske utviklingen, som i stor grad bestemmes utenfor Norge, er derfor avgjørende for om utslippene vil vokse fortere eller saktere enn de gjør i dag, og om vi faktisk vil kunne klare å redusere våre klimagassutslipp framover.

Alt dette og mer til gjør det nesten umulig å si med noen grad av sikkerhet hva som faktisk vil være den framtidige utslippsutviklingen (i avsnitt 5.7 er det skissert noen alternativer). Likevel har vi behov for å skissere en mulig utslippsframtid, for med noen grad av tydelighet å kunne vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn. En slik «referanseutvikling» vil av alle de årsaker som er beskrevet ovenfor måtte bli noe tilfeldig.

Vi har valgt en referanseutvikling der vi antar at det internasjonale samfunnet i liten grad lykkes i å redusere utslippet av klimagasser. Dette drar i retning av høye framtidige utslipp fordi Norge i liten grad får drahjelp utenfra for å redusere egne utslipp. Samtidig har vi valgt et oljeprisnivå som ligger noe over det som har vært vanlig i norske framtidsbilder de siste årene, og dette kan bidra til å dempe utslippene. Om vi omvendt hadde antatt at det internasjonale samfunn ville innføre omfattende tiltak mot klimagassutslipp framover, ville dette medføre en lavere internasjonal pris på olje på grunn av redusert global etterspørsel, noe som ville redusere veksten i norsk BNP og derfor også antakelig våre utslipp. Det ville vært interessant å foreta nærmere studier av betydningen av vesentlig lavere global etterspørsel etter olje og gass på norsk økonomi i et femtiårs perspektiv.

Den antatte utslippsutviklingen framover som utvalget har valgt å legge til grunn, heretter kalt Referansebanen, kan derfor sies å være «sånn noenlunde midt på treet»; ikke veldig optimistisk, men heller ikke dypt pessimistisk, med hensyn på framtidige norske utslipp.

Referansebanen er åpenbart urealistisk i den forstand at det er usannsynelig at den faktisk vil bli virkeliggjort. Utvalget vil likevel hevde at dette er av underordnet betydning for utvalgets arbeid. Det sentrale er at utvalget kan vise hvordan Norge selv i det valgte framtidsbildet med stadig økende klimagassutslipp kan snu trenden og dermed bli et mer klimavennlig samfunn på sikt.

Den makroøkonomiske modellen MSG 6 er benyttet ved framskrivninger av økonomisk aktivitet i Norge fram mot 2050 og de tilhørende klimagassutslippene. Basisåret for modellen er 1999, og alle senere år er representert ved modellsimuleringer. Dette gjør at resultater for historiske år fram til i dag normalt vil avvike noe fra faktiske observasjoner. Som vi vil se anslår for eksempel MSG-modellen utslippene i år 2005 til å være noe høyere enn de foreløpige observasjonene som foreligger.

MSG-modellen inneholder tallfestede beskrivelser av sammenhenger i norsk økonomi, basert på historiske data, og lager økonomisk konsistente framskrivninger basert på disse. De viktigste drivkreftene bak økonomisk vekst, slik som befolkningsutvikling, produktivitetsutvikling, petroleumsinntekter og forhold på verdensmarkedet, er likevel bestemt utenfor modellen.

I Referansebanen er antakelsen om befolkningsvekst, økonomisk vekst, teknologisk endring og andre såkalte eksogene anslag, «konvensjonelle» i den forstand at de er mye likt med det som tidligere er lagt til grunn i forbindelse med regjeringens Perspektivmelding 2004 (St. meld. 8, 2004-2005), SFTs tiltaksanalyse (SFT, 2005) og andre offisielle dokumenter. Et unntak er behandlingen av prosessindustrien, der utvalget i Referansebanen legger til grunn noe lavere vekst enn det som har vært vanlig. Et annet unntak er at vi har lagt til grunn en noe høyere langsiktig oljepris enn det som har vært vanlig. Vårt valg, svarende til 30 USD/fat med dagens valutakurs, er likevel lavt sett i lys av dagens observerte priser.

I likhet med nær alle andre analyser av framtidig utvikling legger vi ikke inn i Referansebanen forventede kostnader (eller inntekter) som følge av de klimaendringer som med all sannsynlighet vil finne sted fram mot år 2050. Det er meget stor sannsynlighet for at disse tilpasningskostnadene over en periode på nesten femti år vil få et omfang som vil påvirke vår nasjonaløkonomi. Usikkerhet om størrelsene på - og karakteren av - disse kostnadene og eventuelle merinntekter gjør at utvalget likevel har valgt å se bort fra disse i Referansebanen. I tillegg kommer at de i stor grad vil bli bestemt av hva utlandet velger å gjøre, og, siden klimaendringene fram mot 2050 allerede er mer eller mindre fastlagt av historiske utslipp, vil dermed tilpasningskostnadene og eventuelle merinntekter være omtrent de samme i både utvalgets Referansebane og i Lavutslippsbanen (der utvalgets anbefalinger er implementert).

På dette og andre områder er det stor usikkerhet knyttet til utviklingen både i de ytre drivkreftene og også eventuelle endringer i virkemåten til norsk økonomi. Framskrivningene er likevel verdifulle for utvalget, fordi de tillater oss å tallfeste utfordringen knyttet til å få realisert et lavutslippssamfunn. Dessuten vil vesentlige innsikter illustreres ved forskjellene mellom Referansebanen og Lavutslippsbanen. De er i mindre grad avhengig av de absolutte nivåer i Referansebanen. Nedenfor presenteres enkelte elementer av Referansebanen i mer detalj.

5.2 Forutsetninger om økonomisk vekst i Referansebanen

5.2.1 Internasjonal økonomi

Utviklingen i norsk økonomi er sterkt påvirket av hva som skjer internasjonalt. I Referansebanen legger vi til grunn at Norge fortsatt vil ha en stor og åpen handel med nær sagt alle andre land.

Priser på olje og gass er særlig viktige for Norge. I Referansebanen antar vi at oljeprisen stabiliseres på 230 kr. pr. fat fra 2008 (tilsvarende om lag 30 USD/fat med dagens valutakurs). Dette er høyere enn gjennomsnittlig oljepris de siste 15 årene, men betydelig under dagens prisnivå. Prisen for naturgass er antatt å utvikle seg i takt med oljeprisen. Det forutsettes videre 4 prosent årlig realavkastning på Statens petroleumsfond. De siste årenes fallende priser, knyttet til økt import fra land med lave produksjonskostnader, er forventet å stoppe opp.

Boks 5.1 Norges befolkning og utslipp av klimagasser

I 1665 bodde det 440 000 personer i Norge. I 1822 passerte folketallet én million, i 1890 ble den andre millionen nådd, i 1942 den tredje og i 1975 den fjerde. I dag bor det om lag 4,6 mill. i Norge. Hva kan man si om framtiden?

Nøkkeltall 2004:
+Levendefødte	56 951
-Døde	- 41 200
+Innvandring	36 482
-Utvandring	- 23 271
=Befolkningsvekst	28 962
Folketall 1.1. 2005	4 606 363

Statistisk sentralbyrå lager med jevne mellomrom befolkningsframskrivninger. Den siste ble publisert i 2005, og har med framskrivninger av folketallet helt til 2060. Grunnlaget for framskrivningene er antakelser om nøkkelparametere som fruktbarhet, forventet levealder og netto innvandring. Ved å variere på disse størrelsene fås en rekke baner. Figur 5.2 viser en lav, en middels og en høyvekst bane. Disse antyder at Norges befolkning rundt 2050 vil ligge på mellom 5 og 7 mill. mennesker.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. http:www.ssb.no/emner/02/03/folkfram/

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Hvordan vil dette påvirke utslippet av klimagasser? Går vi litt tilbake i historien finner vi at utslippene av klimagasser i Norge har økt med ca. 10 prosent fra 1990 og fram til 2004. Over samme periode har utslippene pr. innbygger økt med 2 prosent mens befolkningen har økt med 8 prosent. Utslippsintensiteten er derfor relativt konstant ved økende befolkning, se figur 5.3 som viser både observerte intensiteter og intensiteter slik de framkommer i vår Referansebane. Bruker vi observert utslipp pr. innbygger i 2004 og multipliserer med framskrevet befolkning finner vi utslippsnivåer på mellom 60 og 85 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2050. Referansebanen, som bygger på en befolkningsframskrivning omtrent som middelalternativet i figur 5.2, anslår et samlet utslippsnivå på ca. 70 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2050.

5.2.2 Teknologisk endring

I framskrivningene legges det til grunn en vekst i total faktorproduktivitet (det vil si eksogen teknologisk endring) på 1 prosent pr. år for fastlands­økonomien samlet. Dette er om lag som gjennomsnittet for perioden 1970-1990; noe høyere enn produktivitetsveksten på 1980-tallet, og noe lavere enn produktivitetsveksten på 1970- og 1990-tallet. Over en periode på nesten 50 år innebærer denne forutsetningen at vi i 2050 kan produsere nesten dobbelt så mye med samme innsatsfaktorbruk som nå. I noen tilfeller er det forståelig hvordan en slik økning i produktiviteten kan finne sted, i andre tilfeller kan det synes i overkant optimistisk.

5.2.3 Befolkningsutvikling og tilgang på arbeidskraft

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Lavutslippsutvalget.

Befolkningsutviklingen bygger på middelalternativet til SSB befolkningsframskrivning fra 2001 1. Dette innebærer at antall personer i arbeidsfør alder (20-66 år) øker med omtrent 16 prosent over framskrivningsperioden. Samtidig reduseres denne aldersgruppen relative størrelse fra 61 til 56 prosent av befolkningen. I historisk sammenheng innebærer dette en relativt lav befolkningsvekst, se figur 5.4. Det som likevel er spesielt er at befolkningsveksten i hovedsak drives av en netto innvandring. En antakelse om jevnt økende innvandring over tid gjør at i overkant av 1 mill. innbyggere i 2050 kommer fra denne gruppen.

Yrkesfrekvens og gjennomsnittlig årlig arbeidstid er forutsatt nær uendret framover.

5.3 Framtidige økonomisk aktivitet: Bruttonasjonalprodukt (BNP)

Basert på antagelsene presentert foran, kan vi skissere en økonomisk utvikling som i figur 5.5 og tallfestet i tabell 5.1. Den generelle likevektsmodellen MSG 6 til Statistisk sentralbyrå er benyttet til tallfestingen. Basisåret for beregningene er 1999, men av presentasjonsmessige grunner velger vi å presentere framskrivningene fra år 2000.

Den årlige økonomiske veksten i Referansebanen er noe lavere enn 2 prosent pr. år i gjennomsnitt over framskrivningsperioden. Dette er historisk sett lavt, og skyldes primært den forventede lave veksten i arbeidsstyrken. Sektorbildet domineres av den avtagende betydningen av petroleumssektoren, relativt sterk vekst i transportsektorene samt en økende andel tjenesteyting.

Kilde: Lavutslippsutvalget.

Figur 5.6 og tabell 5.2 viser anvendelsen av bruttonasjonalprodukt i Referansebanen. Det er først og fremst privat konsum som vokser. I år 2000 utgjorde privat konsum 42 prosent av BNP. I 2050 øker denne andelen til hele 64 prosent. Lavere antatt vekst i offentlig konsum (i gjennomsnitt 1,4 prosent pr. år) og investeringer (1,1 prosent pr. år) frigjør ressurser til privat konsum.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Lavutslippsutvalget.

5.4 Privat konsum

Privat konsum har en gjennomsnittlig årlig vekst på 2,8 prosent i Referansebanen, se tabell 5.3 og figur 5.7. Dette er høyere en den gjennomsnittlige årlige veksten i økonomien på 1,9 prosent pr. år. Dette er delvis en følge av antatt relativt svak vekst i offentlig sektor som vil frigjøre ressurser til privat konsum. Verd å merke seg er den sterke veksten i nordmenns konsum i utlandet i Referansebanen samt at utgifter til bensin og fyringsolje vokser saktere enn samlet konsum og utgjør bare små og fallende budsjettandeler.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Lavutslippsutvalget.

5.5 Framtidig energibruk

I MSG-modellen benyttes energivarer som innsatsfaktorer i produksjonen dels direkte, og dels indirekte gjennom leveranser fra andre sektorer, for eksempel gjennom bruk av transporttjenester. I tillegg konsumeres energivarer i form av elektrisitet, autodiesel, bensin og brensel i private husholdninger. Samlet sett viser figur 5.8 at energi til stasjonære formål dominerer framfor energi brukt til transportformål gjennom hele framskrivningsperioden i Referansebanen.

Tabell 5.5 viser anslag over gjennomsnittlig årlig vekst i etterspørselen etter de forskjellige energivarene for perioden 2000-2050, samt den årlige veksten i BNP og privat konsum. Vi ser at den samlede etterspørselen etter energivarer er vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Dette gjenspeiler forutsetningene i Referansebanen om vesentlig bedringer i energieffektiviteten i økonomien over de neste femti år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Lavutslippsutvalget.

Det er i det siste tatt initiativ for utrede økt foredling av naturgass i Norge før den selges til utlandet (GassMaks). Tanken er å foredle opp mot 10 prosent av norsk gassproduksjon ved produksjon av plastprodukter, proteiner, metanol og drivstoff. Ti prosent av norsk gassproduksjon i 2050 vil ha en energiinnhold på mer enn 80 TWh. Hvis en slik satsing realiseres vil dette komme på toppen i figur 5.8 etter en lengre oppbyggingsperiode. En slik satsing kan realiseres uten vesentlig økning i norske klimagassutslipp.

5.6 Framtidige utslipp

Basert på den økonomiske vekstbanen og forbruket av energivarer i Referansebanen, kan utslipp av klimagasser beregnes. Tabell 5.6 og figur 5.10 viser resultatene.

Kilde: Oljedirektoratet.

Samlet øker klimagassutslippene fra knappe 55 MtCO₂-ekv. i 2000 til et nivå på nesten 70 MtCO₂-ekv. i 2050, altså med noe over 25 prosent. Dette er vesentlig lavere enn både BNP-veksten (152 prosent) og veksten i privat konsum (311 prosent). Den største utslippsveksten kommer fra introduksjon av gasskraft; ca. 20 «typiske» gasskraftverk som i 2050 leverer ca. 59 TWh elektrisitet til forbrukerne og står for utslipp av ca. 20 MtCO₂-ekv., svarende til nesten 30 prosent av de samlede utslipp. På den annen side finner vi den største reduksjonen i utslipp fra petroleumssektoren som reduserer sine utslipp med om lag to tredjedeler fram mot 2050 uten spesielle tiltak fordi den norske produksjonen av olje og gass er antatt å falle som vist i figur 5.9.

5.7 Noen framtidsbilder

Bilde 1: Dyr olje

Sterk etterspørsel fra Sørøst-Asia, politisk uro i Midtøsten og få nye funn gjør at olje- og gassprisene fortsetter å stige fra dagens nivå på rundt 70USD/fatet og 2 kr/Sm3. Dette drar med seg kullprisen, som så leder til rekordhøye elektrisitetspriser i hele det europeiske elmarkedet, inklusive det norske. Alternative energikilder som biomasse, vind og sol, blir dermed konkurransedyktige vis-à-vis fossile energikilder samtidig som det blir økt fokus på å redusere all energibruk.

Norges framtidige kraftbehov påvirkes i betydelig grad av hva som skjer med de vel 30 TWh pr. år som i dag brukes av den kraftintensive industrien. Allerede i dag ser vi en viss nedbygging av denne industrien i Norge, og viktige aktører som Norsk Hydro og Elkem har signalisert at framtidig produksjon i økende grad vil skje utenfor Europa. Høyere elektrisitetspriser bidrar til å akselerere denne prosessen, og frigjør nærmere 30 TWh kraft innen 2030. Dette reduserer det norske energibehovet kraftig samtidig som framtidig kraftforsyning holdes karbonfri. Den nye kraften som trengs får vi fra vindkraft (på land og ikke minst til havs) og kraft fra småkraftverk som delvis også går til eksport.

Høye elpriser gjør det mer lønnsomt å installere varmepumper for mer effektiv utnyttelse av elektrisitet til oppvarming. Dessuten fortrenger bioenergi i form av pellets, flis, ved og biogass all olje på oppvarmingsmarkedet. Utslippene knyttet til all form for stasjonær forbrenning reduseres derfor nesten til null.

På lignende vis gjør høye drivstoffpriser det attraktivt å blande inn stadig økende andeler biodrivstoff i bensin og diesel. Dette reduserer nettoutslippene av CO₂ fra transportsektoren. Ved hjelp av moderate avgiftsomlegginger oppmuntres folk til å kjøpe stadig mer utslippsvennlige biler i form av små dieselbiler, hybridbiler eller elbiler. Dette reduserer utslippene fra denne sektoren ytterligere. I tillegg kommer at høyere drivstoffpriser demper veksten i transportarbeidet. Over tid gjenspeiler dette seg i mer kompakte byer og tettsteder.

For petroleumssektoren gjør de høye energiprisene det mer lønnsomt å utvinne marginale felt og letevirksomheten trappes derfor opp. Sektorens utslipp reduseres imidlertid fortløpende ved at stadig flere av de nye anleggene legges på havbunnen og på land og forsynes med utslippsfri kraft. De få plattformene som står igjen får deler av sitt kraftbehov dekket av lokale vindmøller tilpasset store havdyp og fra land. I tillegg kommer en naturlig nedtrapping av aktiviteten ettersom de største og mest lønnsomme feltene tømmes.

I dette framtidsbildet vil de høye energiprisene langt på vei alene føre til sterkt reduserte klimagassutslipp. Det forutsetter likevel at man i tide investerer i nødvendig teknologiutvikling som vindmøller for dypt vann, nye produksjonsteknologier for biodrivstoff, automatiserte pelletskaminer, varmepumper og lavutslippsfartøy.

Bilde 2: Sterk klimapolitisk satsing

Skader som kan relateres til klimaendringer kommer fortere, hyppigere og sterkere enn ventet. Hetebølgen i Europa fra 2003 kommer tilbake allerede i 2009, og tørkesomre i Sør-Europa gjør at skog- og lyngbranner brer om seg. Akutt vannmangel gjør golfferier i sydlige strøk til et fjernt minne, og selv alpinferier i Alpene er det nå blitt vanskelig å få arrangert. Flere orkaner i nærheten av Manhattan har også økt bekymringen for skadelige klimaendringer hos den nyvalgte administrasjonen i USA. Etter mange år med stillstand i de internasjonale klimaforhandlingene innfører derfor de rike landene et bredt og sterkt kvotehandelsregime allerede fra 2012.

Dette sikrer en høy pris på klimagassutslipp og leder til storstilt satsing på CO₂-fangst og -lagring i kraftsektoren. Norge har vært tidlig ute med å utvikle og prøve ut denne teknologien, og flere norske selskap gjør det svært godt som leverandører til tjenester til dette markedet. I tillegg kommer tjenester Norge tilbyr for lagring og sikker oppbevaring av CO₂ under havbunnen i Nordsjøen. Dette er inntekter som kommer godt med, for olje- og gassinntektene er nesten helt tørket inn ettersom den globale etterspørselen etter fossile brensler er blitt redusert.

Foruten sterk reduksjon i klimagassutslippene fra kraftsektoren, velger flere land å regulere egne utslipp ved å innføre personlige kvoter for innbyggerne. Dette viser seg meget effektivt over tid, da salg av lav- og nullutslippsbiler nærmest eksploderer, og ferievanene legges om i retning av kortreiste ferier.

Oppdrettsnæringen i Norge får det imidlertid tyngre da de møter økte kostnader fra så vel frakt av fisk som kjøp av fór. Kvoteprisen gjør det også tyngre for trålflåten å tjene penger, mens kystfisket blomstrer. I det hele foretrekkes nå kortreist mat på grunn av prisen, og det blir igjen eksotisk og dyrt å spise nypoteter fra fjerne himmelstrøk tidlig i mai.

Petroleumsindustrien sliter og bygges raskt ned utenom den delen som håndterer CO₂. Det er uaktuelt med ny letevirksomhet og selv haleproduksjon fra felt i drift blir ulønnsom. For resten av industrien og på kraftsiden får vi en utvikling som i mangt og meget minner om framtidsbilde 1 skissert ovenfor, i det høye kvotepriser kompenserer for fallende råvarepriser på fossil energi og sikrer god lønnsomhet for fornybar energi og energieffektivisering.

Bilde 3: Intet lederskap

Etter femten år med intense klimaforhandlinger blir det nå klart at man ikke kommer noen vei. Motsetninger mellom i-land og u-land, mellom oljestater og i-land uten egne oljeressurser, og faktisk også innad i gruppene av i-land og u-land, gjør at hele prosessen kjører seg fast. I 2012 står man uten noen oppfølging av Kyoto-protokollen, og selv om noen land velger å bekjempe stadig økende klimagassutslipp, går nå mesteparten av innsatsen til å forbrede seg på klimaendringene. Sterkere innvandringsvern og økte forsvarsutgifter er to av trekkene som går igjen i nesten alle i-land og som gjør at tilpasningskostnadene blir høye.

I Norge oppleves en situasjon med økende kraftbehov og relativt store klimagassutslipp fra kraftkrevende industri, transport, petroleumssektoren og oppvarming, i tillegg til de nye utslippene fra gasskraftverkene. Myndighetene venter, som et forsiktig anslag, 50 prosent økning i norske klimagassutslipp fram mot 2050 med om lag like store bidrag fra hver av utslippskildene nevnt ovenfor.

Likevel er det noen framsynte som ser at skadene fra klimaendringer over tid vil tvinge fram utslippsreduserende tiltak internasjonalt. De argumenterer derfor sterkt for at Norge bør gripe sjansen til både å redusere egne utslipp og utvikle de teknologier og tjenester som vil bli nødvendige når «resten av verden våkner opp». Kan så Norge innenfor dette perspektivet klare å redusere sine utslipp med to tredjedeler?

Det er utfordringen i framtidsbilde 3 utvalget har valgt å se nærmere på, og svaret på spørsmålet ovenfor er heldigvis: Ja - selv i en situasjon der resten av verden gjør lite eller ingenting for å redusere sine utslipp, er det mulig å angi tiltak som vil redusere de norske utslippene med om lag to tredjedeler i forhold til «dagens utslipp» uten at det blir veldig dyrt.

5.8 Sammenfatning

Som vist foran i kapittel 4, er situasjonen i 2005 at de fire kildene «Petroleumsvirksomhet», «Prosessindustri», «Transport» og «Oppvarming» sammen med utslipp fra «Jordbruk og avfall» hver utgjør ca. ¼ av utslippene. I Referansebanen fram mot 2050 finner vi at:

• De samlede utslippene øker med omtrent 25 prosent, en svakere årlig vekst enn vi har hatt historisk.

• Utslipp fra gasskraftverk tar mer eller mindre over rollen til petroleumssektoren med hensyn på klimagassutslipp.

• Utslippene fra prosessindustrien reduseres svakt.

• Betydningen av transport øker.

I Referansebanen i 2050 har vi derfor fortsatt fire omtrent jevnstore utslippskilder, se figur 5.10, men nå består de av gasskraft, prosessindustri, transport og en samlekategori av petroleumsvirksomhet, oppvarming, jordbruk og avfall. Det er klart at skal målet om å redusere utslippet med to tredjedeler nås innen 2050 så må det gjennomføres betydelige utslippskutt fra alle utslippskildene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Lavutslippsutvalget.