4 Den nasjonale klimautfordringen: Hvor store er Norges klimagassutslipp?

Som diskutert i kapittel 2 er utvalgets oppgave å angi hvordan Norge kan bli et «lavutslippssamfunn», definert ved at utslippene av klimagasser skal reduseres med mellom 50 og 80 prosent innen 2050 fra «dagens nivå». Utvalget har presisert «dagens nivå» til det utslippstaket Kyoto-protokollen setter på norske utslipp i perioden 2008-2012, dvs. 50,3 MtCO₂-ekv. pr. år, tilsvarende 1 prosent over utslippsnivået i 1990. På samme vis er «klimagasser» definert som kurven av gasser dekket av Kyoto-protokollen (CO₂, CH₄, N₂O, PFK, HFK og SF₆) og der deres klimavirkning finnes ved å veie dem sammen som i Kyoto-protokollen.

Et første trinn i å løse oppgaven med å angi hvordan norske klimagassutslipp kan reduseres, er å forstå bedre hvor utslippene av klimagasser kommer fra, samt å ha en formening om hva framtiden vil bringe av økte utslipp. Dette vil bli beskrevet i dette og neste kapittel, først gjennom å beskrive historiske utslipp i Norge i dette kapitlet. Deretter, i kapittel 5, vil vi presentere en mulig langsiktig utslippsutvikling for Norge (heretter benevnt «Referansebane») fram mot 2050. Utvalget har valgt å bruke Referansebanen som et utgangspunkt for å adressere spørsmålet om hvordan norske utslipp kan reduseres på lang sikt.

4.1 Hvor store er Norges klimagass­utslipp?

Det er mange måter å definere «norske utslipp» på. For det første, og mest vanlig, er det å se på direkte utslipp fra norsk territorium (inklusive Svalbard). Denne definisjonen ligger for eksempel til grunn for Kyoto-protokollen som regulerer framtidige utslipp fra enkelte industrialiserte land, deriblant Norge (se avsnitt 3.3.1 om Kyoto-protokollen og boks 4.1 om Kyoto-forpliktelsene). Definisjonen omfatter da blant annet utslipp som følge av produksjon av eksportvarer i Norge. For eksempel vil utslipp fra produksjon av olje og gass, som hovedsakelig brukes av andre enn nordmenn, telle med i Norges utslippsregnskap. Omvendt belastes utlandet med utslipp knyttet til produksjon av de varer Norge importerer for egne investering og konsum. Det samme gjelder for nordmenns feriereiser og lignende som gir utslipp i utlandet.

Om vi korrigerer for disse forholdene får vi en annen definisjon av «norske utslipp», ofte omtalt som «Norges fotavtrykk» i klimasammenheng. Fotavtrykket angir med andre ord hvor store utslipp Norge kan sies å forårsake, uansett hvor disse utslippene finner sted.

I dette kapitlet skal vi innom begge disse betraktningsmåtene, men legger hovedvekten på den første og mest vanlige definisjonen av «norske utslipp», nemlig hvor store utslipp som kommer fra norsk territorium.

4.1.1 Utslipp fra norsk territorium

Norske utslipp av klimagasser fra norsk territorium har økt fra et nivå på 49,8 MtCO₂-ekv. pr. år i 1990 til 55,1 MtCO₂-ekv. pr. år i 2004, det vil si med om lag 10 prosent. Utslippsnivået i dag svarer om lag til 12 tonn CO₂-ekv. pr. innbygger og år og ligger omtrent 10 prosent over Kyoto-forpliktelsen Norge har for utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012.

De tre viktigste klimagassene er karbondioksid (CO₂), metan (CH₄) og lystgass (N₂O) med bare mindre bidrag fra de fluorholdige gassene (F-gassene). Det går fram av tabell 4.1 og figur 4.1 at CO₂ dominerte utslippene i 2004 med en andel på nesten 80 prosent. Metan (CH₄) og lystgass (N₂O) sto hver for nesten 10 prosent. Figur 4.2 viser at andelen CO₂ har vært økende de siste årene.

Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

4.1.2 Hvor kommer de ulike klimagassene fra?

Karbondioksid - CO₂

Menneskeskapte utslipp av CO₂ er hovedsakelig knyttet til forbrenning av fossilt brensel for framdrift av biler, båter og fly, for oppvarming av boliger og næringsbygg og for generering av prosessvarme til industrien, men blir også dannet uten forbrenning ved ulike kjemiske prosesser i industrien, for eksempel ved elektrodene i aluminiumsovnene. Det norske utslippet av CO₂ i 2004 var i overkant av 43 mill. tonn som er 27 prosent høyere enn nivået i 1990. De viktigste CO₂-kildene i Norge er petroleumsvirksomheten offshore (30 prosent), veitrafikk (22 prosent), fyring med olje, gass og kull (18 prosent), og prosessutslipp fra landbasert industri (16 prosent). Prosessutslippene kommer hovedsakelig fra produksjon av metaller og skyldes ikke forbrenning av fossile brensler. Utslippene i petroleumsvirksomheten er først og fremst knyttet til produksjon av kraft i gassturbiner på plattformene.

Tilveksten i norske skoger absorberer nå om lag 15 MtCO₂ pr. år, det vil si 44 prosent av CO₂-­utslippene i Norge (Statistisk sentralbyrå, 2005). Dette opptaket regnes imidlertid ikke med når norske utslipp beregnes i henhold til Kyoto-protokollen, og vi ser bort fra dette i fortsettelsen. Se boks 4.2.

Boks 4.1 Kyoto-forpliktelsen

Mange industriland har med Kyoto-protokollen for første gang påtatt seg bindende internasjonale forpliktelser om begrensing og reduksjon i klimagassutslipp. Størrelsen på forpliktelsen varierer fra land til land. Mens Norge kan øke sine årlige klimagassutslipp med 1 prosent i måleperioden 2008-2012 i forhold til 1990, må EU redusere sine utslipp med 8 prosent. Forpliktelsene til Japan og Canada er henholdsvis 7 og 6 prosent reduksjon. Innad i EU er utslippsforpliktelsene ytterligere differensiert slik at for eksempel Tyskland må redusere sine utslipp med 21 prosent, mens Sverige kan øke sine med 4 prosent i forhold til 1990. De fleste av de landene som ble medlem av EU i 2004 har også en forpliktelse som er på 8 prosent reduksjon.

Norske utslipp lå i 2004 10 prosentpoeng over Norges Kyoto-forpliktelse. Danmark, Canada og Østerrike overskred sine Kyoto-forpliktelser med mer enn 30 prosentpoeng i 2003, mens Japan, Finland, Spania og Luxemburg lå 20-24 prosentpoeng over. Irske utslipp lå rundt 10 prosentpoeng over Kyoto-kravet. Tyskland har redusert sine utslipp med 18 prosent siden 1990, men hadde fortsatt en 4 prosentpoengs reduksjon igjen før Kyoto-forpliktelsen ble oppfylt. S­verige, Storbritannia og Frankrike ligger an til åklare å oppfylle Kyoto-protokollen uten å måtte kjøpe utslippskreditter gjennom kvotehandel og andre Kyoto-mekanismer. Mange av de gamle østblokklandene, som f.eks. Russland antas også å klare sine forpliktelser.

Kilde: SSB (Valgaktuelt 2005).

Metan - CH₄

De norske metanutslippene er om lag 228 tusen tonn pr. år, tilsvarende 4,8 MtCO₂-ekv. Dette utslippet er dominert av utslipp fra avfallsfyllinger (40 prosent) og utslippet fra husdyr og husdyrgjødsel på til sammen 39 prosent. Metan fra avfallsfyllinger, husdyr og husdyrgjødsel oppstår ved nedbrytning av organisk materiale uten tilførsel av oksygen. Metanutslippene har vokst kraftig gjennom hele etterkrigstiden først og fremst pga. økt avfallsdeponering. De siste årene er utslippene imidlertid redusert, blant annet som følge av metaninnsamling fra avfallsdeponier, slik at de nå ligger litt under 1990-nivå.

Lystgass - N₂O

De norske lystgassutslippene er anslått til vel 16 tusen tonn pr. år, tilsvarende 5 MtCO₂-ekv. Nesten 50 prosent av dette utslippet skyldes bruk av nitrogenholdig kunst- og husdyrgjødsel i jordbruket og dyrking av myrer til jordbruksformål, mens 32 prosent er knyttet til produksjon av salpetersyre (til nitrogenholdig kunstgjødsel). Utslippene fra veitrafikken (16 prosent) har vært økende siden 1989, på grunn av innføringen av personbiler med katalysator.

På samme måte som for metan økte lystgassutslippene betydelig helt fram til begynnelsen på 80-tallet, primært på grunn av økt produksjon og bruk av kunstgjødsel. Etter 1990 har det imidlertid vært en viss nedgang i utslippsveksten på grunn av prosessomlegginger i salpetersyreproduksjonen – slik at den totale utslippsveksten fra 1990 til 2004 bare var 5 prosent.

F-gasser - PFK, HFK og SF₆

Utslippene av de såkalte F-gassene (langlivede klimagasser som inneholder fluor); perfluorkarbon (PFK), hydrofluorkarbon (HFK) og svovelheksafluorid (SF₆), står i alt for om lag 1 MtCO₂-ekv. pr. år, som svarer til mindre enn 2 prosent av de samlede utslippene.

Utslippet av PFK er i Norge totalt dominert av utslipp fra produksjon av aluminium. Fra 1990 til 2004 ble utslippet redusert med nesten 80 prosent.

HFK brukes i kjøleanlegg, som brannslukningsmiddel, til produksjon av skumplast mm. og er i dag svært aktuelle som erstatningsstoffer til ozonnedbrytende stoffer (KFK, HKFK og haloner). I 1990 var forbruket av HFK neglisjerbart, men har i løpet av 90-tallet økt betydelig. I 2004 tilsvarte forbruket et reelt utslipp på 0,24 MtCO₂-ekv.

Svovelheksafluorid (SF₆ ) brukes som dekkgass i produksjon av metaller, først og fremst magnesium. I tillegg brukes noe SF₆ i gassfylte elektrisitetsbrytere (GIS). Etter mange år med reduserte utslipp var det samlede SF₆-utslippet 0,28 MtCO₂-ekv. i 2004.

4.1.3 Hva er de viktigste kildene til de samlede direkte utslippene av klimagasser?

Som vi har sett kommer utslipp av klimagasser fra forbrenning av fossile brensler til oppvarming eller som drivstoff i transportsammenheng, samt som direkte utslipp fra enkelte industri- og nedbrytningsprosesser. Figur 4.4 viser utslipp av klimagasser sortert etter den kildeoppdelingen vi finner det nyttig å anvende i den videre analysen 1. Om man slår sammen oppvarming, jordbruk og avfall til en gruppe, får man en oppdeling av dagens utslipp i fire omtrent like store kilder. Tabell 4.3. viser nivåtall, andeler og gjennomsnittlig årlig vekst i utslippet av klimagasser over perioden 1990-2004 etter samme kildeinndeling.

Kilde: Utslippsregnskapet fra Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Fra tabellen går det fram at de kildene som bidro mest til utslippene i 2004 var:

• Transport, som sto for 30 prosent.

• Prosessindustri, med knappe 25 prosent.

• Petroleumsvirksomhet, som bidro med 25 prosent.

Til sammen representerte utslipp fra disse kildene 80 prosent av utslippene i 2004. Blant de resterende 20 prosent er utslipp fra oppvarming, landbruk og avfallsfyllinger.

Over tid har industriutslippene avtatt, mens særlig utslippene fra olje- og gassvirksomheten har økt sammen med de transportrelaterte utslippene.

Sammenliknet med en del andre viktige land kommer en relativt stor andel av klimagassutslippene i Norge direkte fra industrielle prosesser, se figur 4.5. Dette henger sammen med den store andel kraftkrevende industri vi har i Norge, der særlig reduksjonsprosesser knyttet til framstilling av metall fører til høye utslipp. Videre har Norge med sitt vannkraftsystem en meget spesiell og klimavennlig kraftsektor som pr. i dag nesten ikke slipper ut CO₂, i motsetning til de fleste andre land der denne sektoren er en stor utslippskilde.

Kilde: UNFCCC, http:/ghg.unfccc.int

4.2 Hvor store utslipp er nordmenn ansvarlige for? («Norges fot­avtrykk»)

I utslippsoversikter og internasjonale avtaler som Kyoto-protokollen fokuseres det på direkte utslipp fra et lands territorium. Disse utslippene kommer dels fra produksjon av varer og tjenester og dels fra konsum. Ikke alle varer og tjenester brukes imidlertid innenlands. Særlig i Norge eksporteres en vesentlig del av det som produseres. Petroleum og produkter fra kraftkrevende industri (metaller og kjemikalier) er viktige eksportvarer, men også fiske og fiskeoppdrett spiller en rolle i denne sammenheng. På denne måten belastes Norge for utslipp som er knyttet til varer og tjenester som brukes i andre land. På den annen side slipper Norge i Kyoto-sammenheng å svare for de varer og tjenester nordmenn importerer for eget konsum. I tillegg kommer de utslipp som er knyttet til nordmenns konsum i utlandet i forbindelse med reiser og opphold der, samt betydelige utslipp fra Norges store utenriksflåte. Utenriks flytrafikk er en siste utslippskilde som ikke bør glemmes.

Hvor store er så utslippene knyttet til eksport, import og norsk aktivitet i utlandet? Et alternativt utslippregnskap som kan svare på dette finnes dessverre ikke, men vi kan likevel gjøre noen grove overslag som illustrerer hvordan Norges utslipp fortoner seg når vi korrigerer for disse forholdene. Utvalget anbefaler at det arbeides videre med å etablere statistikk over utslipp knyttet til «Norges fotavtrykk» i klimasammenheng.

Overslaget vi presenterer her bygger på at de registrerte norske utslippene som stammer fra eksportsektorene trekkes fra, og utslippet knyttet til import av varer og tjenester legges til, utslipp fra norsk territorium. Anslag fra Bruvoll og Fæhn (2004, 2005) tyder på at utslippene som stammer fra eksportsektoren var om lag 20 MtCO₂-ekvivalenter i 2000 2 svarende til omtrent 35 prosent av utslippene fra norsk territorium.

Vi har ikke statistikk for utslippene som er knyttet til import av varer og tjenester. Vi kan imidlertid få et anslag på disse ved å anta at produksjonen i utlandet skjer med «tilpasset norsk teknologi», dvs. vi beregner utslipp i utlandet ved å benytte norske utslippskoeffisienter, korrigert for kjente avvik i noen store importland. Bruvoll og Fæhn (2005 a,b) gir et anslag på utslipp knyttet til import av varer og tjenester med denne forutsetningen, og antyder at disse var på noe over 10 MtCO₂-ekvivalenter i 2000. Figur 4.6 illustrerer grovt hvordan utviklingen har vært de siste 20 år. De to nederste linjene i figuren viser eksport- og importrelaterte utslipp. Fra å være omtrent like store i 1980 har eksportrelaterte utslipp vokst raskere enn de importrelaterte utslippene, først og fremst som følge av økt petroleumsaktivitet. I dag er de eksportrelaterte utslippene ca. 10 MtCO₂-ekv. høyere enn utslippene relatert til norsk import.

Kilde: Bruvoll og Fæhn, 2005.

Enda grovere blir dessverre anslaget for utslipp knyttet til nordmenns konsum i utlandet, som hovedsakelig finner sted i forbindelse med feriereiser. Vi tar her utgangspunkt i antall ferieturer til noen viktige ferieland, se figur 4.7, avstanden til disse, antakelser om forbruk av flybensin pr. km og utslipp av CO₂ pr. liter forbrukt. Vi finner da et samlet CO₂-utslipp fra slike flyreiser på 2,3 MtCO₂ pr. år. Legger vi til reiser til andre land, samt forretningsreiser, anslår vi de årlige utslippene til å være 4-5 MtCO₂ -ekv.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

For å bestemme utslipp knyttet til konsum i utlandet, benytter vi informasjon om antall charterreisende. Ved å anta at et gjennomsnittlig opphold i utlandet varer en uke og at konsumrelaterte utslipp pr. uke i utlandet er som i Norge, finner vi at dette øker utslippene med om lag 0,1 MtCO₂. Samlet finner vi at omtrent halvparten av Norges «utslippsfordel» knyttet til eksport og import, oppveies når vi tar hensyn til utslipp knyttet til nordmenns reiser i utlandet.

«Korreksjonen» fra handel (det vil si differansen mellom import og eksportrelaterte utslipp) og feriereiser i utlandet utgjør et fradrag fra de direkte norske utslippene på ca. 5 MtCO₂-ekv. pr. år. Årsaken til at Norges fotavtrykk er mindre enn utslipp fra norsk territorium er i hovedsak eksporten av olje og gass. I framtiden vil denne eksporten bli mindre slik at man rundt 2050 har en situasjon der fotavtrykket er større enn det direkte utslippet.

Kilde: Lavutslippsutvalget.

Målsettingen for 2050 er å få norske utslipp redusert med om lag to tredjedeler, ned til 10-25 MtCO₂-ekv. pr. år. Om vi holder utslipp fra utenriks sjøfart utenom, får vi derfor et bilde som i figur 4.8 av dagens utslipp målt pr. innbygger når vi ser på henholdsvis direkte utslipp fra norsk territorium (venstre søyle), og utslipp pr. innbygger korrigert for eksport, import og feriereiser i utlandet (midterste søyle; «fotavtrykket»). Den tredje søylen i figuren viser utslippsmålet for 2050 fordelt på alle nordmenn. Gitt den omtrentlige målsettingen ser vi at det spiller mindre rolle hvordan de norske utslippene defineres. I fortsettelsen velger vi derfor å forholde oss til norske utslipp definert som direkte utslipp fra norsk territorium.

4.2.1 Hvor store er utslippene fra norske skip i utenriks sjøfart?

Utslipp fra utenriks sjø- og luftfart er ikke inkludert i de nasjonale utslippene slik disse rapporteres til FNs klima­konvensjon. Det lages i Norge likevel oversikter over utslipp fra norske skip i utenriks sjøfart. Disse tallene er imidlertid langt mer usikre enn tallene som inngår i de nasjonale utslippsrapportene til FN og andre. På usikkert grunnlag kan vi likevel fastslå at utenriks sjøfart i alt står for vel 10 MtCO₂ pr. år, og enkelte år helt opp mot 15 MtCO₂, se figur 4.9. Dette representerer i størrelsesorden 20 prosent av norske samlede klimagassutslipp slik disse rapporteres til FNs klimakonvensjon 3 .

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

4.3 Sammenfatning

Gjennomgangen ovenfor gir oss i store trekk følgende bilde:

• Klimagassutslippene er i dag omkring 54 MtCO₂-ekv. pr. år.

• Klimagassutslippene fra norsk territorium har økt med ca. 10 prosent siden 1990.

• CO₂ står for omtrent 80 prosent av utslippene.

• Utslippene stammer fra fire omtrent like store kilder:

  • petroleumsvirksomhet,

  • prosessindustri,

  • transport, og

  • oppvarming, jordbruk og avfallsdeponier.

• Følgene kilder til utslipp er ikke inkludert: Utenriks sjøfart (med i størrelsesorden 10-15 MtCO₂-ekv. pr. år) og utenriks flytransport (med ca. 4-5 MtCO₂-ekv. pr. år). Det er vanskelig å finne pålitelige data for disse utslippene.

• Utslippsnivået til Norge endres ikke mye i et langsiktig perspektiv om vi prøver å korrigere for eksport, import og nordmenns konsum i utlandet.