10 Utvalgets forslag og konklusjoner

10.1 Innledning

Utvalget legger i dette kapitlet frem sin endelige anbefaling og konklusjon vedrørende de spørsmålene som utvalget er bedt om å utrede.

Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. I kapittel 5 beskriver utvalget tre ulike alternativer for det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det ene alternativet er en videreføring av dagens statskirkeordning, mens de to andre endrer relasjonen mellom stat og kirke, etablerer Den norske kirke som et selvstendig rettssubjekt og forutsetter at dagens grunnlovsbestemmelser om statskirkeordningen oppheves.

Utvalgets flertall på 18 medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves, og at det etableres en ny kirkeordning for Den norske kirke. Et flertall av disse, 14 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke, slik dette er beskrevet i kapittel 5.4. Flertallets begrunnelse for sin anbefaling fremgår i kapittel 10.2.1.

Et mindretall av disse, 4 medlemmer, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke, slik dette er beskrevet i kapittel 5.5. Dette mindretallets begrunnelse fremgår i kapittel 10.2.2.

To medlemmer anbefaler at dagens statskirkeordning videreføres innenfor dagens grunnlovsbestemmelser, slik dette er beskrevet i kapittel 5.3. Dette mindretallets begrunnelse fremgår i kapittel 10.2.3.

Utvalget er bedt om å vurdere hvilke konsekvenser foreslåtte endringer i kirkeordningen antas å ha for blant annet oppslutningen om Den norske kirke, det åndelige liv, kirkelig undervisning og diakoni, vår kultur og verdigrunnlaget i vårt folk. Utvalget mener det er vanskelig å forutsi hvordan en endret kirkeordning vil påvirke dette, da det ikke er gitt at dette henger sammen med kirkeordningen. Andre forhold kan tenkes å ha vel så stor betydning. Utvalget vurderer og konkluderer ulikt i forhold til dette, og kommer nærmere tilbake til sine ulike synspunkter i forbindelse med sin anbefaling og begrunnelse i kapittel 10.2.

I kapittel 6 har utvalget utredet alternative finansieringsordninger for Den norske kirke, og vurdert hvilke av disse som er mest aktuelle for de ulike kirkeordningene. I kapittel 10.3 gjengis utvalgets anbefalinger. Her uttaler hele utvalget seg, uavhengig av hvilken fremtidig kirkeordning den enkelte går inn for.

Finansiering, gravferdsforvaltningen, ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker og eierforholdet til kirker, kirkegårder og andre eiendommer og fond er vurdert i kapitlene 7 – 9. Utvalgets tilråding på disse spørsmålene er gjentatt i kapittel 10.4 – 10.6.

Særmerknader og stemmeforklaringer fra medlemmer i utvalget er referert i 10.7.

10.2 Fremtidig kirkeordning

10.2.1 Flertallets forslag: En lovforankret ­folkekirke

Modellvalg

Flertallet på 14 av 20 i stat – kirke-utvalget, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland, legger avgjørende vekt på at Den norske kirke skal opprettholde sin rolle som folkekirke ved fortsatt å være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Dens kirkelige selvforståelse som trossamfunn må ivaretas. Samtidig er det behov for å legge større vekt på likebehandling av trossamfunnene og på Den norske kirkes selvstyre gjennom valgte kirkelige organer enn det nåværende ordning av forholdet mellom kirke og stat gir rom for.

Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at Den norske kirke i fremtiden organiseres som en lovforankret folkekirke. Det innebærer at Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen oppheves og Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt. Den norske kirke gis en særlig status i forhold til andre tros- og livssynssamfunn gjennom en egen kirkelov, vedtatt av Stortinget. Flertallet mener en lovforankret folkekirke ivaretar den spesielle stillingen som Den norske kirke har i landets historie, samtidig som det klargjøres at den i likhet med andre tros- og livssynssamfunn er et trossamfunn med en egenart forskjellig fra statens. Flertallet mener at dette forslaget dermed gir rom for å videreføre Den norske kirke i tråd med dens grunnlag og tradisjoner.

Statskirkeordningen ble til i en annen tid og i et mer homogent samfunn. Flertallet mener at det i møte med samtidens krav er nødvendig stadig å tilpasse kirkens ordninger til nye utfordringer. I reformprosessen som har pågått i Den norske kirke de siste hundre år, har dette til nå kunnet skje innenfor statskirkens ramme. Spillerommet for dette er snart fullt utnyttet, slik at det nå er nødvendig å utvide rammene for å kunne videreføre reformarbeidet. Flertallet finner tiden inne til å ta et nytt og viktig skritt i denne hundre år lange prosessen med kirkelige reformer, og anbefaler derfor en lovforankret folkekirke som ny kirkeordning. Det innebærer at Grunnlovens begrensninger av det kirkelige selvstyret må fjernes.

Store organisatoriske reformer i samfunnet bør gjennomføres over tid, da gradvise endringsprosesser gir større muligheter for korrigering og tilpasning underveis. Den foreslåtte ordningen beholder derfor en særlig relasjon mellom stat og kirke i form av en kirkelov. Slik vil flertallet understreke kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning.

Den norske kirke som trossamfunn

Flertallet legger til grunn at Den norske kirke er et trossamfunn som andre kristne trossamfunn, med basis i Bibelen og bekjennelsen. Kirkeordningen skal legge til rette for at kirken kan ivareta sin egenart og oppfylle sin oppgave som kirke. Kirkeordningen må derfor til enhver tid vurderes ut fra om dette ivaretas og om de kirkelige funksjoner og oppgaver har gode livsvilkår. Flertallet mener at den foreslåtte kirkeordningen ivaretar kirkens selvforståelse som trossamfunn på en bedre måte enn dagens statskirkeordning. Den norske kirke blir ansvarlig for sitt læregrunnlag, utnevner sine ledere og styrer selv i saker som har med tro og kirkens liv å gjøre.

Den norske kirke som folkekirke

Flertallet legger til grunn at Den norske kirke gjennom århundrene har vært organisert på ulikt vis i forholdet til offentlige myndigheter. Kirken har ikke alltid vært en statskirke, men store deler av folket har sluttet opp om kirken og slik har den vært en folkekirke. Det er viktig for flertallet at Den norske kirke forblir en kirke med bred kontakt og beholder sin posisjon som folkekirke. Derfor er det viktig at kirken oppfattes som åpen og inkluderende, der den enkelte føler seg omsluttet i et trygt trosfellesskap uansett trosengasjement. Flertallet legger til grunn at folkekirkens identitet ligger i at den ønsker å være en kirke for folket og tilgjengelig for alle som søker dåp, konfirmasjon og trosopplæring for sine barn, og at dåpen er eneste kriterium for medlemskap.

Flertallet vil understreke at selv om spørsmålet om ny kirkeordning er viktig, må ikke betydningen av dette for Den norske kirkes fremtid overdrives. Hvilken posisjon kirken vil ha i samfunnet i fremtiden er i hovedsak uavhengig av spørsmålet om formelle rammer og statlig tilknytning. Forholdet mellom kirke og folk er langt viktigere enn forholdet mellom kirke og stat, og avhenger først og fremst av om kirken fortsatt vil klare å fremme sitt budskap på en måte som vekker engasjement i befolkningen. Det er folks tilhørighet i menighetene som vil være avgjørende for kirkens fremtid, ikke ordningen av forholdet mellom kirke og stat. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke gir Den norske kirke det beste grunnlaget for nærhet mellom kirke og folk, fordi den kombinerer økt selvstendighet for kirken med en fortsatt markering av dens faktiske og historiske særstilling. En lovforankret kirke kan føre til sterkere bånd mellom Den norske kirke og det brede lag av befolkningen som føler tilhørighet til den.

Den norske kirke som samfunnsinstitusjon

Flertallet viser til de grunnleggende samfunnsendringene som har skjedd i Norge de siste generasjoner. Det har gitt større plass for mangfold, ikke minst på tros- og livssynsområdet. Denne utviklingen kan tolkes som en fragmentering av enheten i samfunnet, men den kan også tolkes som en mulighet for større bredde i formingen av et godt samfunn. Flertallet legger vekt på at Den norske kirke også i fremtiden kan spille en betydningsfull rolle både som trossamfunn og som samfunnsinstitusjon. En lovforankret folkekirke styrker og tydeliggjør begge disse rollene.

Flertallet mener at Den norske kirke som selvstendig trossamfunn uavhengig av statsforvaltningen vil kunne styrke sitt samfunnsengasjement. Med en selvstendig stilling vil kirken være en friere aktør i den offentlige debatt om viktige etiske og politiske spørsmål. Den vil fortsatt kunne ta ansvar for viktige diakonale oppgaver og medansvar for samfunnsoppgaver av sosial og utdanningsmessig karakter. Den kan fortsatt delta ved viktige nasjonale begivenheter. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke medfører at Den norske kirke kan tydeliggjøre sin egenart og rolle i samfunnet.

Flertallet mener at en lovforankret folkekirke har en klar fordel ved at den innebærer full tros- og livssynsfrihet, og ivaretar retten til å uttrykke sin tro og sitt livssyn i det offentlige rom. På den måten kan en slik ordning hindre at tro og livssyn blir redusert til et rent privat anliggende.

Tros- og livssynsfrihet

Flertallet legger til grunn at friheten til å velge og å utøve sin tro eller sitt livssyn er et av menneskerettighetenes grunnleggende prinsipper. Dette må danne basis for hvordan staten forholder seg til tros- og livssynssamfunnene. Staten må ifølge konvensjonene ikke krenke eller gripe inn overfor trosutøvelse, verken overfor enkeltpersoner eller trosfellesskap.

Flertallet mener at statskirkeordningen slik den er utformet i dag, i utgangspunktet ikke bryter med en juridisk forståelse av menneskerettighetskonvensjonene. Likevel vil den i praksis kunne oppfattes å komme i konflikt med en mer generell forståelse av tros- og livssynsfriheten i samfunnet og for kirken. Eksempler på dette er kravene til regjeringsmedlemmenes kirkemedlemskap, og at et politisk, og ikke kirkelig, valgt organ som regjeringen er kirkens øverste myndighet med rett til å ta avgjørelser i lærespørsmål og utnevne kirkens ledere. Flertallet ønsker å lytte til dem som føler ubehag ved slike ordninger.

Samtidig mener flertallet at det er legitimt å videreføre tradisjoner med at kirken er en sentral aktør i forbindelse med ulike begivenheter lokalt og nasjonalt, selv om ikke alle har del i dem.

Flertallet legger vekt på at en lovforankret folkekirke ikke vil være en del av statsforvaltningen, og at kirken etableres tydeligere som et selvstendig trossamfunn. Dermed får kirken, rettslig vurdert, full religionsfrihet og mulighet til å påberope seg denne friheten. Den blir et eget rettssubjekt som kan hevde sine juridiske rettigheter dersom staten krenker dens religionsfrihet.

Flertallet legger til grunn at det norske samfunnet er et pluralistisk og flerkulturelt samfunn med en vekst både i de tradisjonelle frikirkesamfunnene utenfor Den norske kirke og et økende mangfold av andre trossamfunn og ulike livssyn. Flertallet mener den anbefalte kirkeordningen innebærer en større grad av likestilling med andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke enn dagens kirkeordning. Den tar konsekvensen av et samfunn med mangfold og mange aktører og bevegelser av tros- og livssynsmessig karakter innenfor det offentlige rom. Ordningen åpner for en religionspolitikk der statens ansvar og oppgaver ikke atskilles fullstendig fra det religiøse liv, og der det religiøse uttrykk har en naturlig plass i samfunnets liv. Flertallet mener det er viktig at samfunnet legger til rette for at tros- og livssynssamfunnene får gode ordninger slik at de sikres rett og frihet til å utøve sin religion og sitt livssyn.

Norge har relativt gode ordninger når det gjelder å finansiere virksomheten til andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Dette har vært betraktet som en kompensasjon for at Den norske kirke hovedsakelig har vært finansiert av stat og kommune. Med flertallets forslag til ny kirkeordning kan dette føres videre, men det vil også være mulig å innføre nye prinsipper for offentlig støtte som stiller alle tros- og livssynssamfunn likt.

Den norske kirke som kultur- og verdibærer

Flertallet legger til grunn at kirken, foruten å være et trossamfunn, også er en viktig bærer av kulturelle og religiøse tradisjoner og riter som samler mennesker i livets ulike faser uavhengig av kirkelig engasjement og aktivitet. Størstedelen av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke. En bred og vidtfavnende kirke bidrar til stabilitet og tilhørighet, virker samlende og gir trygghet i mange lokalsamfunn. Kristen tro og moral bidrar fortsatt vesentlig til felles verdigrunnlag i samfunnet. For at kirken skal kunne fornye sin rolle som bærer av tradisjoner og verdier, trengs en hensiktsmessig ordning som både bekrefter en bred folkelig forståelse av hva kirken er og står for, og som samtidig gir et reelt handlingsrom for å utføre de oppgaver kirken er satt til å løse. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke styrker Den norske kirkes muligheter til å fylle en slik rolle i samfunnet. Ved den anbefalte kirkeordningen markerer samfunnet at det fortsatt ønsker å støtte og ta vare på både de tradisjoner og de verdier Den norske kirke er bærer av, og setter den i stand til fortsatt å gjøre dette. Samtidig innebærer flertallets forslag en erkjennelse av at det er viktig å ivareta også de tradisjoner og verdier andre tros- og livssynssamfunn bidrar med.

Engasjement og medvirkning

Flertallet ser det som en fordel at den anbefalte kirkeordningen kan utfordre kirkemedlemmene til deltakelse og medvirkning. Som selvstendig kirke vil medlemmenes direkte engasjement være avgjørende for dens utforming og fremtid. Kirken består av et mangfold av medlemmer med ulik grad av engasjement. De har viktige bidrag å gi til kirkens liv. En lovforankret folkekirke sikrer en fortsatt landsdekkende virksomhet med et kirkelig nærvær i alle lokalsamfunn i hele landet. Medlemmene skal fortsatt kunne oppfatte kirken som «sin», fordi de i større grad enn før vil inviteres til medengasjement i kirken.

Organisasjon

Reformene av den kirkelige lovgivning gjennom de siste hundre år har gitt Den norske kirke en organisasjon med folkevalgte organer på alle nivåer. Flertallet legger vekt på at denne kirkeorganisasjonen i all hovedsak vil kunne føres videre og videreutvikles innenfor rammen av en lovfestet folkekirke med Kirkemøtet som øverste kirkelige beslutningsorgan.

En lovforankret kirkeordning innebærer at det direkte kirkestyret gjennom Kongen i kirkelig statsråd avvikles. Dette medfører at utnevnelse av biskoper og proster overføres til kirkelige organer. Flertallet vil understreke behovet for at kirken fastsetter klare prosedyrer for nominasjon og utvelgelse av biskop med bred deltakelse av de demokratisk valgte organene i kirken.

Flertallet mener det er behov for å styrke demokratiet i kirken, blant annet gjennom økt valgdeltakelse og større representativitet i de kirkelige organene. Demokratiseringen av kirken er både en forutsetning for og et resultat av økt kirkelig selvstyre. Samtidig må en økt demokratisering skje på en måte som ivaretar at kirken er forpliktet på sitt bekjennelsesgrunnlag.

Flertallet vil påpeke at kirkens ledelse og det brede lag av kirkemedlemmer har et felles engasjement og ansvar for å unngå at kirken utvikler seg i en retning som kan oppleves som mindre åpen.

Flertallet legger til grunn at de lokale geografisk avgrensede soknene er grunnstrukturen i kirken. Flertallet vil understreke at det er svært viktig at det ikke foretas endringer i kirkeordningen som skaper usikkerhet eller vansker for virksomheten i den lokale menighet. Organiseringen av kirken skal legge forholdene best mulig til rette for kirkens virksomhet og medlemmenes aktive deltakelse i den enkelte menighet. Dette må også avspeiles i de ordninger som fastsettes for ansettelser, oppbygning av øvrig kirkelig struktur og valgordninger. Det er først og fremst som lokal kirke at Den norske kirke er folkets kirke. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke ivaretar dette behovet. Flertallet vil også understreke at grunnlaget for fortsatt å tilrettelegge og utvikle kirkens tilbud til samiske og kvenske medlemmer og menigheter ikke må svekkes. Det må også være mulig å videreføre de ordninger som gjelder for Svalbard kirke, feltpresttjenesten, døvekirken og Sjømannskirken/Norsk kirke i utlandet. Dette gjelder også for prestetjenesten knyttet til fengsler og sykehus. Flertallet understreker i den forbindelse viktigheten av likebehandling av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Den lokale menighet er i dag organisert i to ulike virksomhetsområder: prestetjenestens og menighetsrådets virksomhet. Til dette svarer det to arbeidsgivere: staten og soknet gjennom kirkelig fellesråd. Samtidig er finansieringen organisert gjennom en tilsvarende deling: den statlige finansieringen for prestetjenesten og den kommunale finansieringen for de øvrige ansatte. Flertallet vil peke på at den anbefalte kirkeordningen gir et annet og større rom for bedre samordning, eventuelt fullstendig sammenslåing, av denne todelt organiserte virksomheten. Flertallet har ingen konkret oppfatning av hvordan dette bør organiseres i fremtiden, men vil påpeke at todelingen kan skape utydelig ledelse og uklare ansvarsforhold som kan gi grunnlag for kompetansestrid og dårlig strategisk samordning av den samlede virksomheten. Flertallet mener at de særlige rammene som det av teologiske og andre grunner måtte være ønskelig å legge rundt prestetjenesten, kan etableres på en annen måte enn ved en todelt virksomhetsorganisering.

Lovgivning

Flertallets anbefaling gir Den norske kirke en fortsatt særstilling i kraft av sin historie, utbredelse og oppslutning. Denne særstillingen markeres gjennom en kirkelov for Den norske kirke gitt av Stortinget. Flertallet mener at denne kirkeloven bør være en kortfattet rammelov som henviser til Den norske kirkes selvforståelse når det gjelder dens egenart og øvrige grunnleggende forhold.

Ved avvikling av Grunnlovens nåværende statskirkeordning og de kongelige prerogativer på det kirkelige området, kan det reises spørsmål både ved grunnlaget og grensene for Stortingets lovgivningsmyndighet på det kirkelige området.

Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, L. Larsen, Lønning, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland mener derfor at kirkeloven bør forankres i en grunnlovsbestemmelse. Bestemmelsen bør ha som formål å klargjøre at Stortinget ikke kan lovgi på områder som må betraktes som indre forhold i Den norske kirke, så som kirkens lære, liturgier og utnevning av kirkens ledere. Lovgivningen forutsettes avgrenset til å gjelde overordnede organisatoriske og rettslige forhold. Flertallet anbefaler følgende formulering:

Nærmere Bestemmelser om Den norske kirkes Ordning fastsættes ved Lov.

Medlemmene Kolstad, Nordstokke og Samset finner ikke dette nødvendig.

Som det fremgår av 5.4.3, har utvalget ikke funnet grunnlag for å fremme et ferdig formulert forslag til kirkelov, men viser til at det er nødvendig med et videre lovforberedende arbeid. Flertallet anbefaler at en slik lov blir så kortfattet som mulig.

For å sikre kontinuiteten i en overgangsfase kan det være hensiktsmessig at loven bekrefter Den norske kirkes og de enkelte sokns rettslige status.

Flertallet mener at de grunnleggende bestemmelser som fastsettes i en kirkeordning bør beskyttes av strenge prosedyrekrav ved forslag om endring. Den må først kunne endres etter grundig utredning, saksbehandling og flere gangers behandling over tid i det vedtaksføre organet. Slike prosedyreregler kan dels tas inn i kirkeloven, dels utfylles nærmere i kirkeordningen.

Følgende formuleringer er ikke et ferdig forslag til kirkelov, men fremsettes her for å gi et inntrykk av hva kirkeloven i hovedsak kan innholde:

• Lovens formål er å legge forholdene til rette for at Den norske kirke forblir et landsdekkende evangelisk-luthersk trossamfunn, som i samsvar med sin lære og selvforståelse er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen kirke.

• Den norske kirke har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.

• Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av Den norske kirke når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ.

• Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne. Soknet har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.

• Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ.

• Nærmere bestemmelser om kirkens læregrunnlag, kirkelig inndeling, medlemskap, valg og om lokale, regionale og sentrale organer fastsettes i en kirkeordning. Forslag til endringer i kirkeordningen må fremsettes i Kirkemøtet og kan deretter først vedtas i et nytt valgt Kirkemøte og da med 2/3 flertall.

• Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer.

Dersom kommunen fortsatt skal ha et ansvar for finansiering av den lokale kirke, bør dette lovreguleres, jf. gjeldende kirkelovs § 15.

Flertallets forslag om en lovforankret folkekirke gir kirkens interne organer ansvar og frihet til å fastsette sin egen lovgivning i form av en kirkeordning. Denne kirkeordningen korresponderer med og utfyller kirkeloven gitt av Stortinget. Som det fremgår av 5.4.4, forutsetter utvalget at arbeidet med å etablere en slik kirkeordning koordineres med utarbeidelsen av ny kirkelov, slik at de samlede forutsetninger er klargjort når vedtak fattes. Utredningen og lovarbeidet må legges opp med åpne og forutsigbare prosesser både fra statens og kirkens side. I kirkeordningen må kirkens egenart og organisasjon beskrives og forankringen i den evangelisk-lutherske bekjennelse formuleres. Flertallet legger til grunn at bekjennelsesgrunnlaget som gjelder for Den norske kirke i dag videreføres i denne kirkeordning. Videre må de kirkelige organenes oppgaver og relasjonen mellom organene på ulike nivåer beskrives i kirkeordningen. Kirkeordningen vil om ønskelig i all hovedsak kunne videreføre de bestemmelser som nå er fastsatt i kirkeloven, men må utfylles med bestemmelser blant annet om kirkens lære og liturgi.

Det kirkelige forskriftsverket som i dag er fastsatt av Kongen, departementet eller Kirkemøtet i medhold av Grunnloven § 16 eller kirkeloven, bør kunne fornyes som bestemmelser gitt av Kirkemøtet i medhold av kirkeordningen.

Det kirkelige regelverket vil etter dette bestå av følgende elementer: En grunnlovsbestemmelse som forankrer og begrenser Stortingets kirkelovsmyndighet, en kortfattet rammelov for Den norske kirke, en mer utfyllende kirkeordning som fastsettes av Kirkemøtet etter særskilte prosedyrer og et mer detaljert regelverk gitt av Kirkemøtet i medhold av kirkeordningen.

Kongens rolle

Medlemmene Andersen, Johnsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland mener at dersom dagens statskirkeordning oppheves, bør også bekjennelseskravet til Kongen i § 4 oppheves, da den har sin basis i bestemmelsen om statens offentlige religion i § 2 annet ledd og er knyttet til Kongens rolle som kirkestyre. Det må da være opp til Kongen personlig å fritt bestemme hvilke relasjoner han ønsker å ha både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Medlemmene Gjønnes, Gullaksen, Kjølaas og Kolstad viser til at Kongens bekjennelsesplikt ble videreført i den svenske lovgivningen da relasjonene mellom stat og kirke ble endret. Disse medlemmene forutsetter at spørsmålet om Grunnloven § 4 skal videreføres med en ny begrunnelse, må avklares i den videre politiske prosessen.

Uavhengig av om Grunnlovens § 4 blir tatt ut eller ikke, vil noen oppfatte en videreføring av tradisjonen med signingshøytidelighet i Nidarosdomen i forbindelse med tronskifte som viktig, likeledes at Kongen også i fremtiden er til stede ved viktige markeringer i det lokale, regionale og nasjonale kirkelivet.

Flertallet anbefaler ikke endringer i § 5 om at Kongens person er «Hellig», og begrunner dette med at «hellig» må forstås som «ukrenkelig». Flertallet anbefaler heller ikke endringer i §§ 9 og 44 med henvisningen til Gud i Kongens ed. Edsformuleringen har ingen direkte sammenheng med dagens statskirkeordning.

Samfunnets verdigrunnlag

Med en lovforankret folkekirke vil Grunnlovens nåværende bestemmelser om Den norske kirke fjernes, herunder § 2 annet ledd om den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion.

Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler at det tas inn en bestemmelse som motvirker en mulig oppfatning av at den nye ordningen av forholdet mellom kirke og stat skulle innebære at samfunnets verdigrunnlag svekkes.

Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland mener dette bør ivaretas ved en paragraf om statens verdigrunnlag som inneholder en særskilt henvisning til kristne verdier og anbefaler på denne bakgrunn følgende formulering:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.

Medlemmet Lønning finner det mest nærliggende å beholde religionsfrihetsbestemmelsen fra 1964 og nøye seg med å erstatte den nedarvede bestemmelse om statens offentlige religion med formuleringen «Den norske kirke forbliver en evangelisk-luthersk folkekirke» . Paragraf 2 vil etter dette ha følgende ordlyd:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den norske Kirke forbliver en evangelisk-luthersk Folkekirke.

Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov.

Dette medlem kan ikke se at overgangen til en ordning med lovforankret folkekirke gjør det nødvendig å bygge ut § 2 med ytterligere bestemmelser.

Medlemmene L. Larsen, Nordstokke og Sejersted mener at dersom § 2 skal omgjøres til en «verdiparagraf», så bør det være en paragraf som gir uttrykk for de grunnleggende politiske idealer som statsformen bygger på (demos), snarere enn en henvisning til nedarvede samfunnsverdier (etnos). Tre sentrale elementer er her demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Herunder kan det for eksempel fastslås at all makt utgår av folket og må utøves i henhold til lov og under respekt for menneskets iboende verdighet og rettigheter. Disse medlemmene anbefaler derfor at Stortinget i forbindelse med en eventuell reform av statskirkeordningen benytter anledningen til å få nedfelt Norges statsform i en ny bestemmelse i Grl. § 2, på en konsis, verdig og dekkende måte. Den nærmere utforming av dette faller utenfor utvalgets mandat. Forslaget forutsetter at bestemmelsen i dagens § 2 første ledd om religionsfriheten flyttes til en ny § 110d, der dette prinsippet grunnlovsteknisk hører mer naturlig hjemme, og der det kan nedfelles sammen med en bestemmelse om lovregulering av Den norske kirke, samt eventuelt andre regler om tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynspolitikk

Flertallet mener at staten bør ha et ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og at dette bør tydeliggjøres med en egen paragraf i Grunnloven. Bestemmelsens formål er å markere at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er særlig viktig for samfunnet. Den utvider ikke det rettsvernet som lovgivningen allerede tilkjenner tros- og livssynssamfunnene, men innebærer at statlig lovgivning og offentlige økonomiske bevilgninger aktivt bør understøtte tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. Bestemmelsen regulerer ikke volumet på offentlige bevilgninger til tros- og livssynssamfunn.

Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, L. Larsen, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler følgende formulering:

Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Den norske Kirke og andre Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart.

Nærmere Bestemmelser om Den norske Kirkes Ordning fastsættes ved Lov.

Medlemmene Kolstad, Lønning, Nordstokke, Samset og Sejersted mener at det ikke er behov for en slik grunnlovsbestemmelse, og at dette heller ikke er ønskelig. Hensynet til å beskytte religionsfriheten for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er allerede ivaretatt både i Grunnloven og av internasjonale menneskerettigheter, og noe ytterligere rettslig vern som går ut over dette er det ikke behov for. Dernest mener disse medlemmer at i den grad det skal føres en «aktivt støttende» religionspolitikk, så bør det være opp til den vanlige demokratiske prosess, og ikke bundet opp i Grunnloven. Det gjelder også spørsmålet om staten fortsatt skal finansiere Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, og i så fall på hvilket nivå. Etter disse medlemmers syn vil en slik paragraf som foreslått kunne medføre en uønsket rettsliggjøring av tros- og livssynspolitikken, og føre til unødig tvist og uklarhet i fremtiden.

Finansiering

Medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland vil understreke at hovedfinansieringen av kirken fortsatt bør være et ansvar for det offentlige. Dette vil i seg selv innebære et betydelig element av kontinuitet i forhold til gjeldende relasjon mellom kirke og stat. Fortsatte offentlige bevilgninger som hovedfinansiering for kirken er også en forutsetning for at Den norske kirke kan videreføres som en landsdekkende folkekirke.

Disse medlemmene anbefaler at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader og kommunale tilskudd som dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet.

Medlemmene Andersen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim og Steinsland anbefaler at medlemsbidraget utformes som en medlemskontingent fastsatt av kirkelige organer.

Medlemmene Gjønnes, Gullaksen og L. Larsen anbefaler at medlemsbidraget utformes som en obligatorisk livssynsavgift for alle borgere, fastsatt av Stortinget. Bidraget fordeles til alle tros- og livssynssamfunn i henhold til medlemstall. Den innbetalte avgiften fra de som ikke er medlemmer i noe tros- eller livssynssamfunn kan for eksempel gå til et kulturelt eller veldedig formål.

Medlemmet Sejersted anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. Dette må innføres gradvis og over tid, og slik at staten i en mellomperiode garanterer offentlig grunnfinansiering. I den grad kirkeloven pålegger Den norske kirke oppgaver, er det også naturlig at dette helt eller delvis dekkes av det offentlige.

10.2.2 Mindretall Is forslag: En selvstendig ­folkekirke

Modellvalg

Utvalgets ene mindretall på 4, medlemmene Limi, Løwe, Nygård og Sandvig, anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke. Dette mindretallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fullt ut må betraktes og behandles som et trossamfunn. Av det følger at politiske organer ikke kan bestemme noe i kirken som går på dens grunnlag, oppdrag og måte å fremtre på ut fra sin egenart. Denne kirkeordningen synliggjør dette klarest, samtidig som den best ivaretar kravet om likeverdig behandling.

Dette mindretall erkjenner at Den norske kirke i kraft av historie, tradisjon, oppslutning og utbredelse har vært og fortsatt vil være en betydningsfull aktør i det norske samfunn. Dette mindretall forventer at Den norske kirke i tråd med egen selvforståelse fortsatt gir en landsdekkende betjening, har en bred kontaktflate og tilhørighet i alle lokalsamfunn over hele landet, slik at Den norske kirkes medlemmer beholder kirken der de bor. Kirken skal ha mulighet til å virkeliggjøre sin uttalte målsetting om å være en «bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke» slik medlemmene kjenner den i dag.

En organisering av Den norske kirke som selvstendig folkekirke innebærer et tydelig skille mellom politisk makt og kirkestyre. Den norske kirke vil ikke lenger være en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn. Virksomheten reguleres gjennom en felles lovgivning for alle tros- og livssynssamfunn i Norge. Kirken kan dermed forholde seg til statlige myndigheter på fritt grunnlag. Som selvstendig folkekirke blir Den norske kirke likestilt med andre tros- og livssynssamfunn når det gjelder rettigheter og plikter og grad av frihet i forhold til staten.

Den norske kirke som samfunnsaktør

En selvstendig kirke vil etter dette mindretallets mening være mer fri til å markere seg i samfunnsspørsmål. Distansen til de politiske bindingene vil kunne gi kirken større armslag og større rom for å stå frem med sine verdier, særlig der man har behov for å kritisere politiske holdninger eller handlinger. Tilsvarende vil Den norske kirke bli en mer likeverdig partner i økumenisk sammenheng og som dialog- og samarbeidspartner overfor øvrige tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynsfrihet

Dette mindretall viser til flertallets merknader om forholdet til tros- og livssynsfriheten.

Dette mindretall oppfatter en moderne stat som et organisert uttrykk for et folkefellesskap som omfatter alle landets statsborgere. Dette fellesskapet består av mennesker med ulike tros- og livssynsoppfatninger. Derfor er det viktig at en stat er upartisk i forhold til tro og livssyn for best å kunne realisere og ivareta tros- og livssynsfriheten på en likeverdig måte. Statens oppgave er å ivareta fellesskapets og enkeltindividenes interesser uavhengig av politisk, ideologisk og religiøst ståsted og sikre borgernes rettigheter slik disse kommer til uttrykk både i menneskerettighetskonvensjoner og nasjonal lovgivning.

Den enkeltes valg av tros- eller livssyn er et personlig anliggende. Men dette mindretall ser det som viktig at det offentlige legger til rette for ut­øvelse av tro og livssyn. Utgangspunktet må være statens respekt for den enkelte borgers rett til fri tros- og livssynsutøvelse. Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn må sikres vilkår som gjør retten reell. Tros- og livssynsfrihet innebærer også rett til frihet fra religion.

Slik dette mindretall ser det, har tro og livssyn en legitim plass i det offentlige rom og anses ikke utelukkende som en privatsak. Tros- og livssynssamfunn vil dermed kunne ha positiv verdi både for den enkelte og ved å bidra til fellesskapet.

Når det gjelder Den norske kirkes religionsfrihet, er dette mindretallet enige om at denne ikke er tilstrekkelig ivaretatt under dagens statskirkeordning. Prinsipielt sett er det største problemet at Den norske kirke som trossamfunn har et verdslig politisk organ som øverste myndighet. Dette mindretallet mener at dette på en fundamental måte strider mot kirkens egenart som trossamfunn. I tillegg til at dette er problematisk når det gjelder kirkens grad av religionsfrihet, er det problematisk i forhold til organisasjons- og ytringsfriheten. Dette mindretallet mener at det også er prinsipielt viktig at ikke verdslige myndigheter verken direkte eller indirekte kan styre kirken gjennom støtteordninger der det formelt eller uformelt legges inn vilkår for støtte som setter kirken under press eller krever motytelser.

Dette mindretallet mener at ordningen med kirkelig statsråd er problematisk fordi de som utnevner lederne i den offisielle kirken er valgt på politisk grunnlag, ikke på grunn av sitt kirkemedlemskap for å utføre et kirkelig oppdrag. Dernest er det prinsipielt problematisk at det politisk valgte Stortinget der det også sitter representanter som ikke er medlemmer av kirken, kan gi lover og økonomiske rammebetingelser som kan gripe inn i kirkens utøvelse av sitt oppdrag og overstyre vedtak i kirkelige organer. En selvstendig kirke vil svekke legitimiteten til det politiske miljøet i å gripe inn i indrekirkelige forhold.

Dette mindretallet mener en lovforankret folkekirke ikke løser problemet med at politisk valgte ledere tar beslutninger på vegne av et trossamfunn, ved at Stortinget fortsatt vil ha lovgivningsmyndighet på det kirkelige området. Den norske kirke kommer slik sett dårligere ut enn andre kirkesamfunn som har full frihet til å ordne seg organisatorisk og har anledning til å hevde sin rett på selvstendig grunnlag. I dette ligger på den ene side en priviligert stilling for Den norske kirke, men på den annen en problematisk binding som ikke er prinsipielt forskjellig fra dagens situasjon.

Det er ulike oppfatninger blant dette mindretallet om tros- og livssynsfriheten for andre tros- og livssynssamfunn i Norge og for borgere som ikke er medlemmer i Den norske kirke, er tilfredsstillende ivaretatt under dagens statskirkeordning.

Medlemmene Løwe, Nygård og Sandvig mener tros- og livssynsfriheten ikke er godt nok ivaretatt under dagens statskirkeordning fordi sammenblandingen og den gjensidige legitimering av religiøs og verdslig makt, historisk og i dagens situasjon er og blir problematisk. Koblingen mellom stat og kirke fører blant annet til at en del allmenne, sivile oppgaver ivaretas av Den norske kirke uten reelle alternativer for innbyggere som ikke er statskirkemedlemmer. Tilsvarende signaliserer koblingen at det er en sammenheng mellom det å være norsk borger og medlem av Den norske kirke. Medlemmet Limi mener at nødvendig hensyntaken er tilfredsstillende ivaretatt også under dagens ordning.

I tillegg vil medlemmene Løwe, Nygård og Sandvig peke på at det siden Sivertsen-utvalget i 1975 anbefalte skille mellom stat og kirke blant annet begrunnet ut fra krav til religionsfrihet, har skjedd en viktig utvikling på det menneskerettslige området både nasjonalt og internasjonalt. Paragraf 110c er kommet til i Grunnloven og gjennom Menneskerettsloven av 21. mai 1999 er de sentrale menneskerettskonvensjonene blitt inkorporert i norsk lov med forrang dersom det oppstår motstrid med intern rett for øvrig. Tilsvarende tolkes konvensjonsbestemmelsene mer dynamisk og det stilles generelt strengere krav til likebehandling og ikke-diskriminering i staters forhold til sine innbyggere. Denne utviklingen gjør at skillet mellom krav til tros- og livssynsfrihet og ikke-diskriminering i strikt juridisk og mer prinsipiell forstand, ikke i samme grad er en formålstjenlig distinksjon. Dette mindretall mener at dette er sentrale premisser for en diskusjon om nyordning av forholdet mellom en statspart og de ulike tros- og livssynssamfunn innbyggerne er organisert i.

Engasjement og medvirkning

En selvstendig kirke vil i større grad kunne utfordre medlemmene til personlig ansvar og engasjement. Et skille mellom kirke og stat vil kunne virke vitaliserende på kirken ved at eierskapet til egen kirke blir mer tydelig, slik vi ser i andre selvstendige trossamfunn. Det er viktig å presisere at Den norske kirke ikke lenger er statens eiendom, men eies fullt og helt av Den norske kirkes medlemmer.

Det har vært uttrykt bekymring for at kirkens medlemstall vil bli redusert dersom kirke og stat skiller lag. Slik dette mindretall ser det, er det positivt med bevissthet og mulighet til aktiv stillingtaken om man ønsker å være medlem eller ei; reduksjon i medlemstall kan være en sunn avskalling av et «kunstig» høyt medlemstall.

Kongens rolle

Dette mindretallet mener at dersom dagens statskirkeordning oppheves, så bør også bekjennelseskravet til Kongen i § 4 oppheves, da dette har sin basis i bestemmelsen om statens offentlige religion i § 2 annet ledd og er knyttet til Kongens rolle som kirkestyre. Det må da være opp til Kongen personlig å fritt bestemme hvilke relasjoner han ønsker å ha både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Samfunnets verdigrunnlag

Dette mindretall mener at spørsmålet om samfunnets verdigrunnlag ikke er knyttet til valg av fremtidig kirkeordning.

Medlemmene Løwe og Nygård mener at det ikke er behov for noen ny bestemmelse i Grl. § 2 som viser til samfunnets historisk baserte verdier og anbefaler at § 2 viser til de politiske prinsipper som statsskikken bygger på. Dernest bør det utformes en ny § 110d om tros- og livssynsfrihet og andre forhold knyttet til tro og livssyn.

Medlemmet Sandvig mener en verdiparagraf bør være forankret i menneskerettighetstenkningen og være nøytral i forhold til religion, og anbefaler at dagens Grl. § 2.2 erstattes med følgende verdigrunnlag:

Staten og dens Myndigheder skal sikre Menneskenes grundlæggende Rettigheder og Friheder efter indgaaede Traktakter, og bidrage til at udvikle og fremme disse høie Principer.

Medlemmet Limi anbefaler at det inntas en ny verdiparagraf som inneholder en særskilt henvisning til kristne verdier og utformes slik:

Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Rettsstat og Menneskenes iboende og ukrænkelige Rettigheder.

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.

Statens tros- og livssynspolitikk

Medlemmene Limi og Sandvig anbefaler at statens ansvar for å tilrettelegge for borgernes tro- og livssynsutøvelse grunnlovsfestes og anbefaler følgende formulering:

Det paahviler Statens Myndigheder at legge Forholdene til rette for at Tros- og Livssynssamfund gives adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart.

Medlemmene Løwe og Nygård mener at det verken er nødvendig eller ønskelig å vedta en slik grunnlovsbestemmelse fordi hensynet til tros- og livssynsfriheten er ivaretatt gjennom andre grunnlovsbestemmelser.

Organisasjon

Dette mindretallet mener at Den norske kirke uavhengig av sin relasjon til staten kan videreføres med samme trosgrunnlag og demokratiske oppbygning, jf. målsettingen i mandatet om at «kirkens medlemmer opplever å ha sin kirke i behold». Kirkens særskilt valgte organer, i første rekke Kirkemøtet, overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret.

Lovgivning

Den norske kirke vil i første omgang komme under gjeldende trossamfunnslov. Det vil etter dette mindretallets mening være behov for overgangsordninger over flere år, samtidig som dagens trossamfunnslov og lov om tilskudd til livssynssamfunn på sikt bør samles i en felles lov. Båndene både til styrende organer og befolkningen ellers er så mange og omfattende at en slik modell må tegnes ut med beskrivelse av en prosess over lang tid. Både stat og kirke trenger tid til den omstillingen dette medfører. Dette mindretall vil peke på to mulige veier å gå:

• Stortinget fatter et prinsippvedtak om skille. Deretter legges det opp til en 5 – 10 års periode der man forbereder skillet fra statens og kirkens side. Her trengs det en kortfattet lovgivning om overgangsperioden og særlig prosedyrer for avviklingen av det statlige kirkestyret. For øvrig overlates utforming av nødvendig internt «rettsgrunnlag»/regelverk, organer og ordninger til Den norske kirke selv. For statens del må tiden benyttes til å få på plass et nytt felles lovverk som regulerer forholdet til tros- og livssynssamfunn på generelt grunnlag.

• En detaljert lov om overgangsperioden der man i større grad legger føringer for uttegning av den nye kirkeordningen.

Dette mindretallet anbefaler at man forbereder et skille mellom stat og kirke i tråd med den første skissen.

Finansiering

Dette mindretallet anser at finansiering av tros- og livsynssamfunn kan vurderes uavhengig av fremtidig kirkeordning, og henviser til drøftingen i kapittel 6. Dette mindretallet foreslår en grunnfinansiering av alle tros- og livssynssamfunn, forankret i tanken om en statlig religionspolitikk der argumentasjonen går på at utøvelse av tro og livssyn er en grunnleggende menneskerettighet.

Forpliktelser staten påtar seg for særskilte oppgaver må gjøres allmenne. Særlig aktuelt vil det være at staten får et spesielt ansvar for å sørge for lokaler til religiøs og livssynsmessig aktivitet.

Overgangsordning

En selvstendiggjøring av Den norske kirke forutsetter at det i en overgangsperiode gis mulighet for å videreutvikle en selvstendig kirkelig organisasjon og økonomi. Dette mindretallet mener at:

• Det må etableres en selvstendig kirkelig organisasjon og forvaltning som kan fungere uavhengig av offentlige organer. Dette kan gjennomføres ved en forsatt overføring av myndighet til kirkens organer.

• Det må utformes et indrekirkelig inntektsfordelingssystem.

• Det må klargjøres hvilken rolle staten skal spille i drift og vedlikehold av fredede og verneverdige kirkebygg. En utredning av dette må omfatte både volum og forvaltningsform, jf. kapittel 8.

• Spørsmålene rundt Opplyningsvesenets fond må ha funnet sin avklaring, jf. kapittel 9.

• Det må foretas en vurdering av hvilke av dagens kirkebygg som skal benyttes av den fristilte kirke, og det må foretas et samlet bo-oppgjør, jf. kapittel 9.

• Lovverket som angår tros- og livssynssamfunn må gjennomgås og samordnes.

Dette mindretallet har ikke tatt stilling til varigheten av en overgangsordning, men vil i likhet med det øvrige utvalg peke på at det i en overgangsperiode vil kreves en ekstra ressursinnsats for å kunne gjennomføre endringen.

Andre tema

Medlemmene Løwe, Nygård og Sandvig mener at navnet «Den norske kirke» ikke er uproblematisk i et samfunn der borgerne har religionsfrihet og er organisert i ulike tros- og livssynssamfunn. Videre viser dette mindretall til Kirkerådets utredning fra 2002, der dette saksforholdet ble drøftet, og anmoder Den norske kirke å vurdere navn i lys av dette når relasjonen mellom stat og kirke endres.

Medlemmene Limi og Nygård vil peke på at Den norske kirke i kraft av historie, tradisjon, oppslutning og utbredelse fortsatt vil være en majoritetskirke. Selv om den prinsipielt blir likestilt med andre tros- og livssynssamfunn, vil den i kraft av sin utbredelse og størrelse spille en rolle som vil arte seg annerledes enn for andre tros- og livssynssamfunn. Det vises til den praksis som er etablert i en rekke europeiske land med majoritetskirker hvor det ut fra ulike hensyn er utformet avtaler som søker å videreføre samarbeidsforhold skapt av historiske tradisjoner og politiske og sosiale omstendigheter. Den norske kirkes selvstendighet utelukker ikke at det kan etableres en slik avtale mellom staten og Den norske kirke. En slik avtale kan for eksempel innebære at kirken gir en landsdekkende betjening som ivaretar en fortsatt bred kontaktflate med nærvær og tjenesteyting i alle lokalsamfunn over hele landet. Avtalen må definere ytelser og motytelser og omfatte forhold staten ønsker skal videreføres innenfor Den norske kirkes nye karakter som selvstendig trossamfunn.

Fordelen med en slik løsning er at den fanger opp i seg både statens behov og forventninger til Den norske kirke og kirkens behov for å ivareta sin egenart og selvforståelse innefor en ramme av prinsipielt likeverd.

En slik avtalemulighet bør i prinsippet også foreligge for andre tros- og livssynssamfunn. Slike avtaler må forhandles med stat og trossamfunn som selvstendige forhandlingsparter.

10.2.3 Mindretall IIs forslag: En grunnlovs­forankret folkekirke

Modellvalg

Dette mindretallet, medlemmene H. Larsen og Tingelstad, går inn for en videreføring av dagens statskirkeordning slik at Grunnlovens bestemmelser om Den norske kirke opprettholdes, men med forslag til reformer innenfor gjeldende kirkeordning. Grunnlovens § 2 fastslår at Den evangelisk lutherske lære skal være det religiøse fundamentet for nasjonen, samtidig som det skal være religionsfrihet for den enkelte. Disse medlemmer mener det er av stor betydning at Grunnlovens bestemmelser som angår kirken videreføres, og har stor respekt for Grunnlovens bestemmelser i likhet med det store flertall av befolkningen, kalt grunnlovskonservatisme. Disse medlemmer frykter at fjerning av paragrafene som omtaler den lutherske lære og de tilhørende ordninger vil skape et konstitusjonelt tomrom som vi ikke skuer rekkevidden av.

Dette mindretallets forslag innebærer at Kongen som øverste kirkestyre videreføres, med læreansvar og utnevning av biskoper. Staten sikres fortsatt innflytelse ved at Kongen (regjeringen) er øverste kirkestyre og Stortinget lovgivende myndighet. Dette mindretallet vil understreke at det øverste kirkestyret er en del av Den norske kirke gjennom grunnlovsbestemmelsene om bekjennelsesplikt for Kongen og medlemskapskrav for de statsrådene som deltar i behandlingen av kirke­saker.

Den norske kirke som trossamfunn

Etter dette mindretallets syn må valg av ledere i kirken foretas ut fra en slik vinkling som beskrevet over. Motstandere av statskirkeordningen kritiserer ut fra et prinsipielt perspektiv at utnevning av øverste ledere (biskoper og proster) ikke gjøres av kirken alene. Dagens praksis er etter dette mindretallets mening forsvarlig ut fra det grunnsyn som er beskrevet foran. Det er en kirkelig prosess som i sluttfasen avgjøres ut fra en helhetlig vurdering med forankring i lovverket. For et trossamfunn som folkekirken Den norske kirke, er det viktig med bredde i teologisk syn representert på alle nivå. Det tjener Norge til ære at statskirken var tidlig ute med å utnevne kvinnelige prester og biskoper. Norge er et lite land og alle miljøer blir små. Det kirkelige miljøet blir også lite. Derfor kan det være en fordel at departementet er inne som en instans med mer avstand og en friere rolle, men samtidig med innflytelse. Denne innflytelsen må utøves med klokskap og kjennskap til kirkens indre liv dersom den skal tjene til det gode og være et argument for fortsatt statskirke. At kirken blir utfordret av for eksempel kontroversielle bispeutnevnelser er ikke nødvendigvis negativt. Det kan tvert i mot bringe kirken fremover ved å utfordre, skape debatt og diskusjon og gi dette «lille» miljøet noe å bryne seg på.

Dette mindretallet mener at statskirkeordningen gjennom årene har gitt romslige rammer for selvstendighet i trossamfunnet Den norske kirke ved at mange saksområder er delegert til Kirkemøtet som er kirkens høyeste representative organ. En styrke ved dagens ordning er at det vises evne og vilje på ulike nivå innad i kirken til å arbeide videre med utfordringer og motsetningsforhold innen Den norske kirke. Videre har statskirkeordningen sikret gode og ryddige tilsettingsforhold for prester og andre kirkelig ansatte.

Den norske kirke som folkekirke

For dette mindretallet er det viktig at Den norske kirke beholder sin posisjon som folkekirke. En forutsetning for dette er at medlemmene oppfatter kirken som åpen, romslig og inkluderende der den enkelte føler seg omsluttet i et trygt trosfellesskap. Etter dette mindretallets mening er det dagens statskirkeordning som best sikrer en tilstrekkelig lav terskel til at alle skal kunne føle seg hjemme i kirkesamfunnet uansett trosengasjement.

Dette mindretallet frykter at det i en fristilt folkekirke lettere kan danne seg grupperinger som kan virke ekskluderende på enkelte medlemmer, og det er en fare for at medlemsgrupper som i dag ikke er svært kirkeaktive kan føle seg hjemløse i en fristilt kirke. Dette mindretallet mener at båndene mellom kirke, stat og folk er med på å sikre et mangfold og hindre at Den norske kirke blir en «elitekirke» og at de formelle bindingene til staten sikrer en åpen, inkluderende folkekirke med større takhøyde og toleranse som er mer inkluderende og favner videre enn en fullt fristilt kirke. Statskirkeordningen gjør det mulig å sikre balansen mellom behovene til de sterkt troende og de behov folkekirken dekker for det brede lag av folket. Det må være en lav terskel der menneskers lengsler og behov tas på alvor og hvor mennesker føler tilhørighet og får hjelp til livstolkning. Kirken skal være et samfunn der mennesker opplever frihet og glede gjennom evangeliet og der det fokuseres på livets og kjærlighetens Gud.

Den norske kirke som samfunnsinstitusjon

Dette mindretallet viser til at statskirkeordningen sikrer at Den norske kirke gir en landsdekkende kirkelig betjening, har en bred kontaktflate og tilhørighet i alle lokalsamfunn landet over. At fellesskapet ved staten og kommunene har det økonomiske hovedansvaret, sikrer et visst minimumstilbud i hele landet slik at det store flertallet i folket som er medlemmer av kirken har sin kirke der de bor.

Etter dette mindretallets mening er det dagens statskirkeordning som best sikrer at Den norske kirke er der for alle som ønsker det. Ved at den er til stede i alle kommuner, verdsettes den som en selvfølgelighet og oppfattes som et velferdsgode. I et samfunn med tendenser til verdioppløsning, er det viktig å ta vare på denne blandingen av selvfølgelighet og trygghet.

Tros- og livssynsfrihet

Dette mindretallet konstaterer at statskirkeordningen stadig blir angrepet ut fra menneskeretts- og religionsfrihetsperspektivet, men mener at statskirkeordningen har tilpasset seg disse utfordringene i takt med samfunnets endringer i mer pluralistisk retning, jf. kapittel 4.7 om tros- og livssynsfrihet.

Det må ikke nødvendigvis være noen motsetning mellom den spesielle stilling for Den norske kirke og menneskerettighetenes bestemmelser om tros- og livssynsfrihet. Disse medlemmer mener at prinsippene om tros- og livssynsfrihet for alle innbyggere og stor grad av likebehandling av andre tros- og livssynssamfunn har fått utvikle seg i vårt rettssystem, samtidig med at statskirkeordningen har bestått. Dette er ikke i samme grad til tilfelle i andre land med store majoritetskirker.

Dette mindretallet mener at toleranse i dypeste forstand forutsetter en forankring i egen tradisjon og verdier som begrunner at en tåler, støtter og ønsker velkommen andre tradisjoners mulighet til å utfolde seg, herunder religioner og livssyn. Slik toleranse er dels begrunnet i tanken om likeverd og dels i det nært tilknyttede prinsippet om like menneskerettigheter. Selv om dette er verdier og menneskesyn som også andre kristne og ikke-kristne trossamfunn deler, er det etter dette mindretallets mening historisk sett innenfor den kristne kulturtradisjon under statskirkesystemet at prinsippet har fått rotfeste både i rettssystem, politikk og i det sivile samfunn. Statskirkeordningen gir et institusjonelt uttrykk for en forankring som gir grunnlag for toleranse og stor grad av likebehandling. Disse medlemmer vil fremheve at statskirkeordningen forplikter staten til en aktiv religionspolitikk, samtidig som det utvikles gode økonomiske rammebetingelser for andre tros- og livssynssamfunn i tråd med menneskerettighetene.

Den norske kirke som kultur- og verdibærer

Dette mindretallet vektlegger at Den norske kirke foruten å være et trossamfunn også er en viktig kulturbærer av religiøse tradisjoner og riter som samler folk i livets ulike faser, uavhengig av kirkelig engasjement og aktivitet. En bred og vidtfavnende kirke bidrar til stabilitet og tilhørighet, virker samlende, gir trygghet og er en viktig del av den norske identitet. I høringen etter Bakkeviginnstillingen Samme kirke - ny ordning (2002), uttrykte flertallet av høringsinstansene frykt for å miste denne tryggheten gjennom uttalelser som: «Nå vil de ta fra oss kirka også». Dette kan være et uttrykk for en usikkerhet som folk føler når selve grunnlaget for verdifundamentet i samfunnet røres ved. Etter disse medlemmers mening er det viktig å lytte til slike signaler når en skal vurdere om kirke og stat skal skille lag.

Engasjement og medvirkning

Dette mindretallet legger vekt på at majoriteten av befolkningen har et forhold til Den norske kirke i det ca. 85 % er medlemmer. Oppslutningen og deltakelsen i de kirkelige handlingene er i seg selv et viktig argument for å la statskirkeordningen fortsette. Hvis mange av medlemmene ønsker å videreføre dagens ordning, kan det være et godt nok argument for å gjøre det. Det er en stabil oppslutning om dåpen (vel 81 %) på landsbasis. Ca. 70 % av de døpte lar seg konfirmere i kirken og nær 94 % har kirkelig begravelse. En løsrivelse fra staten kan føre til at mange vil «skli» vekk fra kirken. Flere bispedømmer og mange lokalsamfunn har en medlemsprosent på over 95 %.

Organisasjon

Dette mindretallet vil poengtere at Den norske kirke og statskirkeordningen ikke er en statisk størrelse. Som ledd i samfunnsutviklingen og moderniseringen av offentlig virksomhet er også Den norske kirke i stadig endring, uavhengig av om større reformer vedtas. Etter dette mindretallets syn viser erfaringer at Den norske kirke har tilpasset seg nye tider på en god måte, mens læregrunnlaget har ligget fast.

Det kirkelige demokrati har gradvis blitt utviklet innenfor statskirkeordningen ved at kirkemedlemmer, ikke-geistlig tilsatte og representanter fra embetet er med i de ulike styrende organer. Det er imidlertid nødvendig å videreutvikle det leke kirkelige engasjementet ytterligere for å sikre folkekirkeaspektet og skape større engasjement.

Disse medlemmer viser til at ulike forsøksordninger som er satt i gang for å øke deltakelsen ved menighetsrådsvalg (for eksempel valg på samme dag som stortingsvalg), har gitt svært gode resultater, noe som viser at informasjon og praktisk tilrettelegging er viktig.

Dette mindretallet anbefaler følgende reformer:

• Fjerne Grunnlovens § 2.2 om oppdragerplikten.

• Vurdere å endre prosedyrene for bispeutnevnelser slik at Kongen (regjeringen) utnevner en av de tre som har fått flest stemmer.

• Endre prostestillingene fra embetsmenn til statlige tjenestemenn, slik at de ikke lenger utnevnes av Kongen (regjeringen). Dette mindretallet mener det er ønskelig at Kongen (regjeringen) vedtar en slik prosedyre i tråd med målet om å gå til ytterpunktene for selvstendig­-gjøring av Den norske kirke.

• Gjøre kirkeloven enklere, mer som en rammelov, med tilsvarende delegasjon til Kirkemøtet.

• Vurdere å legge prestetjenesten inn under soknene/fellesråd/prostiråd og dermed få samme tilsettingsmyndighet og arbeidsgiver i lokalkirken.

• Endre valgordningene for å styrke demokratiet og skape større engasjement gjennom en kombinasjon av direkte valg og indirekte valg til bispedømmeråd/prostiråd og Kirkemøte, jf. kapittel 5.9.5. Kirkelige valg bør legges til samme dag som Stortings- og kommunevalg.

Medlemmet Tingelstad anbefaler i tillegg at Den norske kirke organiseres som et nettobudsjettert forvaltningsorgan.

Lovgivning

Kirkeloven, som Stortinget reviderte og nyformulerte for mindre enn 10 år siden, gir etter dette mindretallets mening rammen for ryddige organisasjonsformer, demokratisk styring og god forvaltning av ressursene innen kirken. Kirkeloven sikrer videre at det er kirkelig betjening over hele landet uavhengig av kommunestørrelse, befolkningstetthet, personlig økonomi mm.

Kongens rolle

Etter dette mindretallets mening oppfattes Kongen som institusjon som en viktig symbolverdi for majoriteten av befolkningen. Disse medlemmer vektlegger dette som et tegn på den posisjon monarkiet har, og at dette er en viktig faktor innen statskirkeordningen.

10.3 Finansiering

10.3.1 Finansieringsbehov

Utvalget har forholdt seg spesielt til ressursbetenkningen som utvalget har bestilt fra Kirkerådet og som Kirkemøtet behandlet i 2004, og vil påpeke at betenkningens kriterier for å bestemme ressursnivået kan ha relevans når størrelsen på et eventuelt medlemsbidrag skal fastsettes.

Utvalget mener betenkningen gir en nyttig oversikt over den kirkelige økonomien og viser hva Den norske kirke selv mener er nødvendige ressurser for å ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte. Utvalget tolker ikke dette som en absolutt eller eksakt bestemmelse av ressursnivået. Den norske kirke må, i likhet med andre instanser i samfunnet, markere sitt ressursbehov ut fra egen forståelse av gjeldende lov- og regelverk og sine strategiske målsettinger.

Utvalgets flertall på 14 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad mener det er behov for økt ressurstilgang til Den norske kirke og viser til ressursutredningen og Kirkemøtets behandling av denne, og til at Den norske kirke har en langt dårligere økonomisk situasjon enn sine nordiske søsterkirker.

Utvalgets mindretall, medlemmene L. Larsen, Limi, Løwe, Nygård, Sandvig og Sejersted, mener det ligger utenfor utvalgets mandat å uttale seg om hvilket ressursnivå Den norske kirke har behov for.

Dersom det vedtas å endre relasjonen mellom staten og Den norske kirke, anbefaler utvalget at Den norske kirke i en overgangsperiode tildeles særskilte ressurser til omstilling.

10.3.2 Finansieringsordning

Modelluavhengige tema

Utvalgets flertall på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Løwe, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, forutsetter at staten fortsatt yter tilskudd til Sjømannsmisjonen/Norsk kirke i utlandet, Døvekirken, den kirkelige virksomheten på Svalbard og kontingenter til internasjonalt kirkelig samarbeid. Dette går da inn i beregningsgrunnlaget for offentlige tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Utvalgets mindretall, medlemmene Nygård og Sandvig, forutsetter ved en endret kirkeordning at denne aktiviteten ikke lenger vil organiseres eller finansieres særskilt, men inngå i Den norske kirkes ordinære aktiviteter.

Flertallet på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Nordstokke, Nygård, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at ordningen med skattefradrag for gaver videreføres for å stimulere til økt medlemsengasjement og ansvar. Medlemmene Løwe og Sandvig ønsker ikke skattefradrag på gaver til religiøse og livssynsmessige formål, all den tid det offentlige tar ansvar for grunnfinansiering av denne type virksomhet.

Medlemmene Nygård og Sandvig anbefaler at det uavhengig av fremtidig relasjon mellom staten og Den norske kirke, utvikles finansieringsordninger som er mer likeverdige enn dagens bevilgninger til statskirken og kompensatoriske tilskudd til de øvrige tros- og livssynssamfunn. Et slikt arbeid kan være en naturlig del av arbeidet med å utrede statens tros- og livssynspolitikk.

Finansiering av en grunnlovsforankret folkekirke

Utvalget anbefaler at offentlige bevilgninger fortsatt skal stå for hovedfinansieringen av Den norske kirkes virksomhet.

Utvalgets flertall på 17 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Løwe, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at dagens finansieringsordning videreføres. Et flertallet på 15 av disse 17, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland, anbefaler at finansieringen av alle stillinger og tilhørende personalkostnader overføres til staten, mens den øvrige ansvarsfordelingen mellom stat og kommune videreføres som i dag. Et mindretall på 2 av disse 17, medlemmene Løwe og Tingelstad anbefaler at dagens ansvarsfordeling videreføres.

Mindretallet, medlemmene Limi, Nygård og Sandvig anbefaler at de offentlige bevilgningene overføres fra staten. Dette innebærer at kommunens økonomiske ansvar faller bort.

Utvalget anbefaler at den statlige bevilgningen overføres til Den norske kirke ved Kirkemøtet, som disponerer og fordeler midlene.

Finansiering av en lovforankret folkekirke

Flertallet på 15 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader og kommunale tilskudd som dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet.

Et mindretall, medlemmene Limi, Løwe, Nygård og Sandvig anbefaler en statlig grunnfinansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn som kan finansiere et nærmere definert minimumstilbud for medlemmene. Utover dette er det opp til Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn å fastsette ordninger for å sikre egne inntekter.

Et annet mindretall, medlemmet Sejersted anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. Dette må innføres gradvis og over tid, og slik at staten i en mellomperiode garanterer offentlig grunnfinansiering. I den grad kirkeloven pålegger Den norske kirke oppgaver, er det også naturlig at dette helt eller delvis dekkes av det offentlige.

Finansiering av en selvstendig folkekirke

Flertallet på 11 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Johnsen, Kolstad, L. Larsen, Limi, Løwe, Nygård, Sandvig, Skaaheim og Steinsland, anbefaler at det gis en statlig bevilgning til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn som kan finansiere et nærmere definert minimumstilbud for medlemmene. Utover dette mener flertallet at det må være opp til Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn å fastsette ordninger for å sikre egne inntekter.

Mindretallet på 9 av 20, medlemmene Gullaksen, Kjølaas, H. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted og Tingelstad, anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål.

10.4 Gravferdsforvaltning

10.4.1 Forvaltningsansvaret

Utvalgets flertall på 17 av 20, medlemmene Andersen, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Løwe, Nordstokke, Nygård, Samset, Sandvig, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland, mener forvaltning av gravferd er en allmenn oppgave som må ivaretas av det offentlige og anbefaler at gravferdsloven endres slik at hovedprinsippet er at kommunen har ansvaret for gravferdsforvaltningen. Alle, unntatt medlemmene Løwe og Sandvig, vil understreke at dette ikke bør hindre kommunen i å inngå avtale med Den norske kirke om å overføre ansvaret til kirkelig fellesråd når det er hensiktsmessig.

Utvalgets mindretall, medlemmene Gjønnes, Lønning og Tingelstad, anbefaler at kirkelig fellesråd beholder ansvaret, både fordi langt de fleste gravferder skjer etter Den norske kirkes ritualer og fordi kirkebygg og kirkegårder utgjør en integrert helhet de fleste steder. Mindretallet mener at det heller ikke er registrert noe ønske i flertallet av befolkningen om å flytte ansvaret over på kommunene, og at de fleste er fornøyde med måten kirkelig fellesråd ivaretar ansvaret på. Mindretallet viser for øvrig til siste stortingsbehandling av kirkeloven og gravferdsloven av 1996, høringen etter Kirke­rådets utredning og til at dette er i tråd med ordningen i alle de andre nordiske landene.

10.4.2 Andre spørsmål

Begrepsbruk

Utvalget anbefaler at begrepet kirkegård erstattes av den nøytrale betegnelsen gravlund eller gravplass i lovverket.

Vigsling

Utvalget anbefaler at det ved nyanlegg bør vurderes å erstatte vigsling av hele gravlunden med vigsling av felt for å tydeliggjøre at deler av gravlunden benyttes av flere tros- og livssynssamfunn.

Faglig forum

Utvalget anbefaler at det uavhengig av hvem som skal ha det fremtidige forvaltningsansvaret, legges til rette for at det i hvert bispedømme/fylke etableres et faglig forum som kan ha en rådgivende funksjon i forhold til fellesråd/kommune. Forumet bør ha særlig fokus på samarbeid mellom de ansvarlige for gravferdsseremoni og gravferdsforvaltning, ulike behov når det gjelder gravferdsskikker og gravlundene som kulturminner.

Gravferdskontakt

Dersom kirkelig fellesråd skal være gravferdsforvalter også for fremtiden, anbefaler utvalgsmedlem Sandvig og Steinsland at det opprettes en ordning med en kommunal gravferdskontakt. Denne personen må holde seg oppdatert på gravferdsforvaltning og være et bindeledd mellom kirkelig fellesråd og pårørende som står utenfor Den norske kirke.

Eiendomsforhold og finansiering

Utvalget legger til grunn at flertallets anbefaling ikke får konsekvenser for eierforholdene til gravlundene. Selv om forvaltningsansvaret legges til kommunen, kan soknet fortsatt eie arealet. Dette er også omtalt i kapittel 9 om eiendomsrett.

Utvalget anser en særskilt gravferdsavgift for lite ønskelig, og anbefaler at kommunen fortsatt skal finansiere gravferdsforvaltningen, uavhengig av hvem som får forvaltningsansvaret.

10.5 Fredede og verneverdige kirker

Generelt

Utvalget mener det må etableres særskilte finansieringsordninger for fredede og verneverdige kirker, uavhengig av den fremtidige relasjonen mellom staten og Den norske kirke.

Utvalget mener at de ordningene som etableres for kirkebygg også må gjelde fredede og verneverdige bygg for andre tros- og livssynssamfunn. Medlemmet Sandvig mener det bør vurderes å ta dette med i beregningsgrunnlaget for bevilgningene til tros- og livssynssamfunnene.

Formålet med vern

Slik det fremgår av kapittel 8.3.3, er hovedbegrunnelsen for vern av kirker i dag at kristen tro og kristent verdigrunnlag skal holdes levende i det enkelte lokalsamfunn og i samfunnet som helhet. Utvalgets flertall på 15 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, Limi, Lønning, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at dette endres til at hovedbegrunnelsen for vern er motivert av samfunnets kulturhistoriske behov.

Utvalgets mindretall på 5, medlemmene L. Larsen, Løwe, Nordstokke, Nygård og Sandvig, anbefaler at dette endres til at samfunnets kulturhistoriske behov er eneste begrunnelse for vern av kirker.

Nøktern vurdering

Utvalget anbefaler at det foretas en nøktern og kritisk gjennomgang av hvilke kirker som skal vernes og ivaretas av det offentlige, hvilke kirker Den norske kirke skal ivareta til ordinært bruk og når det er behov for en kombinasjon av de ulike interessene.

Eierskap

Utvalget mener det bør vurderes om staten skal overta eierskapet for særskilt verneverdige kirker, først og fremst de stavkirkene som ikke er i privat eie, et representativt utvalg steinkirker og tidstypiske kirkebygg.

Utvalget anbefaler at staten overtar eierskapet til fredede og verneverdige kirker som tas ut av kirkelig bruk.

Særskilt tilskuddsordning

Utvalget anbefaler at det i tillegg til de ordninger som i dag finnes for støtte til kulturhistoriske bygg, opprettes en særskilt statlig kirkeantikvarisk tilskuddsordning tilsvarende den svenske ordningen. Tilskuddsordningen skal automatisk tre i kraft når et kirkebygg er fredet eller vernet. Størrelsen på tilskuddet må utredes nærmere av Riksantikvaren i samarbeid med Den norske kirke. Utvalgets flertall på 19 av 20 medlemmer, alle unntatt Sandvig, anbefaler at tilskuddsordningen også omfatter den kategorien som Riksantikvaren har definert som «store kirker av nasjonal verdi».

Utvalget anbefaler at en slik tilskuddsordning, uavhengig av fremtidig kirkeordning, forvaltes av sentrale kirkelige myndigheter som fordeler tilskuddet etter søknader fra menigheter og/eller fellesråd. Riksantikvaren skal uttale seg om den enkelte søknad.

Utvalgets flertall på 17 av 20 medlemmer, alle unntatt medlemmene Limi, Løwe og Sandvig, anbefaler at de nye tilskuddsordningene kommer i tillegg til de finansielle ordninger som i dag gjelder for vanlig vedlikehold av kirker. Utvalgets flertall vil også understreke behovet for ekstra økonomiske strakstiltak innenfor dagens bevilgningsordninger for å hindre ytterligere forfall og ødeleggelse av kirkebygg.

Kulturminnefaglig kompetansesenter

Utvalget anbefaler at det etableres et kulturminnefaglig kompetansesenter innenfor Den norske kirke. Senteret bør etableres i tilknytning til eksisterende kulturminnefaglige miljøer.

Hensynet til bruksbehov

Utvalget mener at alle kirker må kunne tjene til sitt bruksformål som menighetskirke uavhengig av vernestatus. Det må kunne gjøres investeringer og oppgraderinger som gjør dette mulig. Utvalget anbefaler at det vurderes å innføre en lignende ordning som i Danmark, der kirker som fortsatt er i bruk til kirkelige formål, har et mindre restriktivt vern av hensyn til bruksbehovene.

10.6 Eiendomsrett

10.6.1 Kirker og kirkefond

Utvalget legger til grunn at Den norske kirke ved en endret kirkeordning blir et eget rettssubjekt, slik at kirken sentralt kan tilføres faste eiendommer og kapital.

Utvalgets flertall på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Nordstokke, Nygård, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at eierforholdene mellom Den norske kirke sentralt og lokalt, fortsatt bør bygge på en videreføring av grunnprinsippet om soknenes eiendomsrett til soknekirker og lokale kirkefond.

Utvalgets mindretall, medlemmene Løwe og Sandvig, mener eierforholdene mellom sentralt og lokalt nivå i Den norske kirke er et spørsmål som kirkens egne organer får avgjøre.

Utvalgets flertall på 17 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Nygård, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at eiendommer og kirkefond som ikke er eid av private eller av soknene i sin helhet overføres til Den norske kirke.

Utvalgets mindretall, medlemmene Limi, Løwe og Sandvig, anbefaler at det ved endring av kirkeordningen foretas et samlet bo-oppgjør. Kirkebygg, kirkelig infrastruktur og eiendomsmasse er bygd opp av fellesskapet gjennom århundrer, bl.a. gjennom beskatning. Ved en fremtidig bodeling må det tas hensyn til dette.

Utvalget antar at det er naturlig at Den norske kirke sentralt, ved Kirkemøtet, trer inn i de rettslige posisjoner som departementet i dag har etter kirkeloven i forhold til soknenes eiendomsrett.

Utvalget anbefaler at eiendomsretten til Svalbard kirke overføres til Den norske kirke. Eiendomsretten til øvrige kirkebygg m.m. som i dag anses som statlige bør vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.

Utvalget legger til grunn at eiendomsretten til Nidarosdomen i dag reelt sett ligger hos staten.

Utvalget har merket seg debatten om nedlegging av kirker. Uavhengig av fremtidig kirkeordningen, anbefaler utvalget at Den norske kirke vurderer om sentrale organer i en tidsavgrenset periode bør få myndighet til å styre en endringsprosess i den forbindelse. Det bør i så fall skje i tett samarbeid med lokalnivået og etter kriterier fastsatt av Kirkemøtet.

10.6.2 Opplysningsvesenets fond (OVF)

Flertallet om eierskapet

Ved en endret kirkeordning anbefaler flertallet på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Nordstokke, Nygård, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, at OVF overføres til Den norske kirke. Flertallet legger til grunn at en overføring av OVF til Den norske kirke ikke gir andre tros- og livssynssamfunn noe juridisk krav på tilsvarende økonomisk kompensasjon fordi den eiendom og kapital som i dag ligger under OVF fra gammelt av er kirkelig eiendom som har vært gitt eller er ervervet av kirken, og ikke staten eller samfunnet som helhet. Ved en endret kirkeordning er det derfor naturlig at fondet tilbakeføres til kirken. I den grad OVFs eiendommer historisk kunne sies å være generert av samfunnet som helhet, er dette etter flertallets oppfatning kompensert ved at midler og avkastning fra fondet opp gjennom historien i betydelig grad har vært overført til verdslige formål. I forhold til fondets opprinnelige størrelse er de verdier som fortsatt gjenstår relativt beskjedne og bør anses som kirkelig eiendom.

Et flertall på 14 av disse 18, medlemmene Gjønnes, Gullaksen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at Grl. § 106 og fondsloven av 1996 i hovedsak fortsatt skal gjelde hvis OVF overføres til Den norske kirke, med noen nødvendige endringer slik at Den norske kirke oppnevner medlemmene av stiftelsens styre etc., men at forvaltning og bruk av avkastning fortsatt er strengt lovbundet. Mindretallet av disse 18, medlemmene Andersen, Johnsen, Nygård og Skaaheim, anbefaler at Grl. § 106 (første ledd) og fondsloven oppheves, og at fondet overføres til Den norske kirke sentralt.

OVF eier blant annet grunn som benyttes til kirkegårder/gravplasser og tomter for menighetshus m.v., der menigheten betaler festeavgift. Utvalgets flertall på 18 medlemmer anbefaler at slike eiendommer skjøtes over til vedkommende kirkelige organ. Dette kan skje uavhengig av arbeidet med en eventuell endring av kirkeordningen.

Av flertallet på 18 anbefaler et mindretall på 5, medlemmene L. Larsen, Limi, Kolstad, Nygård og Tingelstad, at eiendom som i dag benyttes til offentlige eller allmenne formål (skoletomter, avgrensede friluftsområder o.l.) vederlagsfritt bør skjøtes over til vedkommende virksomhet i forbindelse med overgangen til en ny kirkeordning. Av disse 5, anbefaler medlemmene Kolstad og Limi at de som fester tomter på OVFs eiendommer bør få alminnelig innløsningsrett.

Mindretallet om eierskapet

Mindretallet, medlemmene Løwe og Sandvig, anser OVF som statens eiendom og fellesskapets verdier. Dette mindretallet anbefaler at bygg og eiendommer i kirkelig bruk ved endring i kirkeordningen overføres til Den norske kirke, mens eiendommer som skoletomter, lakseelver og områder til rekreasjonsformål beholdes av staten eller avhendes. De 11 000 festetomtene OVF besitter, gjennomgås med tanke på innløsning der det er aktuelt. Verdier ved salg av tomter, jord/skogeiendommer, samt prestegårder/-boliger som kirken ikke ønsker å overta, tas inn i bo-oppgjøret og fordeles som beskrevet av mindretallet i 9.5.1. De deler av fondet som overføres til Den norske kirke, får kirken full råderett over. Mindretallet mener at man gjennom oppgjøret må ta hensyn til at kirken gjennom tidene vederlagsfritt har fått tomter til sin virksomhet av kommunene. Gjennom et makeskifte kan disse arealene gjøres om til kirkelig eiendom ved at det offentlige tilsvarende vederlagsfritt overtar arealer OVF eier og som i dag er i bruk til allmenne formål, som skoletomter eller arealer til rekreasjonsformål.

Allmennhetens adgang til jakt og fiske

Utvalget har merket seg at de faste eiendommer som tilhører OVF i dag anses som statsgrunn i forhold til regler om allmennhetens adgang til jakt og fiske. Utvalget anser det som uheldig dersom en endret kirkeordning fører til at allmennhetens interesser blir skadelidende, og anbefaler at det ved en eventuell overføring av OVF til Den norske kirke, lages ordninger som sikrer at dette ikke skjer.

10.7 Særmerknader

Særmerknadene er referert alfabetisk etter medlemmenes etternavn.

1. Merknad fra Gjønnes, H. Larsen og Tingelstad

Medlemmene Gjønnes, H. Larsen og Tingelstad anbefaler at Trondheim videreutvikles som kirkelig tyngdepunkt. De religiøse tradisjonene og kirkehistoriske hendelsene som er knyttet til Domkirken og Nidaros med Erkebispegården gjør Trondheim til en sentral møteplass i kirke-Norge.

2. Merknad fra Kolstad, H. Larsen, Samset, Steinsland og Tingelstad

Medlemmene Kolstad, H. Larsen, Samset, Steinsland og Tingelstad slutter seg til drøftingen av religionsfriheten i kapittel 4.7, men vil få legge til at en uttømmende debatt om dette tema også må ta opp andre aspekter. I forhold til vår drøfting av religionsfrihet i forhold til statskirkeordningen tillegger disse medlemmer den økonomiske støtten til tros- og livssynssamfunn i Norge stor betydning. Så vidt vi kjenner til har de såkalte kompensatoriske ordningene ikke vært trukket fram i saker som har vært prøvd for noe menneskerettighetsorgan. Det er disse medlemmers oppfatning at den generøse statsstøtten er minst like tungtveiende som de mer juridiske argumentene som kan anføres. Norge gir antakelig bedre reelle muligheter for å utøve religiøs tro enn noe annet land, ved at alle registrerte tros- og livssynssamfunn får statstøtte i forhold til deres medlemstall. Dette er koplet til statskirkeordningen, men bidrar i realiteten til økt religionsfrihet. Disse medlemmer mener at den økonomiske kompensasjon som gis til tros- og livssynssamfunn i Norge stiller Den norske kirkes ordninger i et vesentlig heldigere lys enn det som reflekteres i en rent juridisk drøfting.

Disse medlemmer synes at det også er relevant å trekke fram andre deler av religionsfrihetsdebatten som har med forholdet til statsmakten å gjøre, selv om de ikke direkte dreier seg om statskirkeordningen. Særlig viktig er spørsmålet om hva rettsstaten bør gjøre for å beskytte individer i forhold til religiøse kollektiver. Kapittel 4.7 viser til de sentrale traktatene om religionsfriheten. Disse fastlegger først og fremst den individuelle religionsfriheten, og særlig retten til å skifte tro uten sanksjoner. Det må være rettsstatens oppgave å sørge for denne friheten; først ved at ikke staten selv utøver press eller på annen måte gjør det vanskelig å skifte religiøs tilknytning, men dernest ved å sikre at det heller ikke øves utilbørlig press innenfor det sosiale miljø som omgir menigheten. Mange holder ut konformitetspress som i alvorlige tilfeller kan legitimere forhold som tvangsgifte, omskjæring, store økonomiske forpliktelser og strenge sosiale konvensjoner. I mange slike tilfeller må rettsstaten kunne intervenere. Men det er ikke klart når og i hvilken utstrekning. Etter disse medlemmenes oppfatning er dette meget vanskelige spørsmål. Vi nøyer oss med å fastslå at religionsfriheten aldri må kunne brukes for å legitimere overgrep. Religionsfrihet må også avveies i forhold til like viktige menneskerettigheter som likestilling og demokratisk innflytelse.

Utvalgets drøfting av religionsfriheten har bl.a. dreid seg om hvorvidt politikken kan eller bør gripe inn i indre forhold i trossamfunn. Disse medlemmer vil imidlertid også peke på det omvendte forhold, nemlig der religiøse argumenter og religiøs tilknytning benyttes til politiske formål. Langt på vei må religiøse forestillinger ses som en normal del av den politiske debatten. Men det fins også tilfeller der religiøse eller filosofiske forestillinger benyttes til å legitimere politiske handlinger som krenker menneskerettigheter og internasjonal lov. Politisk aktivitet med religiøs begrunnelse foregår somme tider i det skjulte. Det er helt nødvendig at debatten om religionsfrihet avgrenses tydelig i forhold til dette, slik at man aldri tolererer overgrep uansett begrunnelse. Når religionsfriheten er sikret, bør religionsutøvelse foregå i full åpenhet. Slik forebygges best den mistenkeliggjøring som nye eller ukjente religiøse grupper lett kan bli utsatt for.

3: Merknad fra Kolstad og Sejersted

Medlemmene Kolstad og Sejersted vil påpeke at et hovedargument for modellen med lovforankret folkekirke er at denne kan videreføre en del av fordelene ved dagens statskirkeordning, samtidig som Den norske kirke får økt selvstendighet og religionsfrihet.

Under denne modellen får Den norske kirke på den ene side en særskilt anerkjent status, sammenlignet med andre tros- og livssynssamfunn. Dette er en naturlig og legitim videreføring av en lang nasjonal tradisjon. På den annen side vil Den norske kirke fortsatt være underlagt visse samfunnsmessige forpliktelser som ikke gjelder på samme måte for andre tros- og livssynssamfunn. Videre beholder Stortinget som demokratisk lovgivende organ en rett og mulighet til å fastsette de rettslige rammene for Den norske kirkes ordning.

Disse medlemmer vil påpeke at en av fordelene ved dagens statskirkeordning er at den har bidratt til å sikre åpenhet og bredde i kirken, både ved bispeutnevnelser og mer generelt. Under en modell med lovforankret folkekirke er det viktig at Den norske kirke selv viser ansvar for å videreføre dette. Men dertil kommer at Stortinget både som lovgivende og bevilgende organ under denne modellen fortsatt vil ha mulighet til å kunne påvirke de rammevilkår som er nødvendig for å oppnå en slik åpenhet og bredde.

4: Merknad fra Kolstad

Medlemmet Kolstad har valgt å slutte seg til flertallet som går inn for en lovforankret folkekirke. Dette gjør jeg selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med statskirkeordningen, og ikke ser tvingende grunner for en endring. Jeg deler i hovedsak de synspunkter som tilhengerne av en fortsatt statskirke har anført. Når jeg likevel går inn for en vesentlig endring i relasjonen mellom stat og kirke, er det fordi jeg ønsker en fortsatt utvikling av kirkens selvbilde og stilling i samfunnet i pakt med tiden. Spillerommet for fortsatte endringer innenfor statskirkeordningen er blitt for lite. Vi må gjøre et sprang. Det er min overbevisning at kirkens budskap svært godt tåler å bli satt inn i en ny tid, og jeg ønsker å tilhøre et trossamfunn som klarer å gjøre dette.

Som utvalgsmedlem har jeg en dobbeltrolle: På den ene side skal jeg på vegne av rettsstaten gjøre en vurdering av om en historisk betinget kirkeordning står seg i forhold til menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. På den andre siden skal jeg finne en kirkeordning som jeg, og det store flertall av det norske folk som er medlemmer, kan være fortrolig med. I den første rollen ønsker jeg å være lydhør for minoriteter som føler seg ubekvemme med dagens ordning. Det ønsker jeg å markere ved å gå inn for omfattende grunnlovsendringer som fjerner bestemmelser som knytter staten til en bestemt konfesjon. Men ut fra mitt historiesyn og oppfatning av demokrati er det fortsatt grunnlag for spesielle relasjoner mellom det norske samfunnets institusjoner og Den norske kirke. Etter mitt skjønn er det helt legitimt å gi Den norske kirke en særstilling, og også å fortsette de tradisjoner vi har med å trekke kirken aktivt med ved nasjonale og lokale begivenheter. Selvfølgelig må alle slike markeringer skje på en inkluderende måte. Det er ikke urimelig å vente at minoritetene tåler dette, selv om de selv ikke har del i tradisjonen.

I min rolle som kirkemedlem er jeg opptatt av hvem som skal ha makt og innflytelse i kirken min. I dag er det faktisk en vesentlig del av kirkeordningen at staten har avgjørende innflytelse på viktige forhold. Dette har jeg og det store flertall av kirkemedlemmer vært bekvem med. Mange av oss har nok sett kirkelig statsråd som mer representativt for våre meninger enn de organene innen kirken som direkte og indirekte springer ut av menighetsrådsvalgene. Det er etter mitt syn fullstendig misvisende å henvise til Kirkerådet og andre indrekirkelige organer som «kirken selv». Hva da med det store flertall som ikke deltar i menighetsrådsvalg, men som likevel har et sterkt forhold til Den norske kirke?

For meg er en styrking av det kirkelige demokrati en forutsetning for å endre kirkeordningen. Det må gjøres kraftige tiltak for å få større oppslutning om kirkelige valg, og forståelsen for betydningen av en representativ sammensetning av rådsorganene må skjerpes blant alle som nominerer. I mine øyne er det liten prinsipiell forskjell på kirkelige og andre demokratiske valg. I en rettsstat må alle valgte organer forholde seg til lovverket, omtrent på samme måten som kirkelige organer må forholde seg til bibel og bekjennelse. Jeg hadde ønsket en bredere drøfting av disse spørsmålene i utvalgets arbeid.

Likevel ser jeg positivt på utviklingen innenfor kirkens beslutningsorganer. De er genuint opptatt av folkekirken. De forstår at holdningene blant den majoritet som ikke deltar aktivt må tas på alvor. De fleste prester og andre ansatte forstår dette, og det er oppmuntrende at liberale bispekandidater når opp i kirkelige nominasjonsprosesser. Ettersom utnevning av biskoper snart er den eneste direkte maktutøvelse kirkelig statsråd gjør, vil det ha små konsekvenser dersom dette avvikles. Vi som fortsatt kan være urolige for at en helt selvstyrt kirke skal bli smalere og mindre inkluderende, kan finne en viss trøst i at den likevel blir lovregulert, og at finansieringen hovedsakelig forblir offentlig, med de styringsmuligheter dette gir.

Når jeg har opplevd kirkelig statsråd som et organ som har ivaretatt mine interesser som kirkemedlem, er det fordi denne makten har vært utøvd av folk som står meg nær. Det håper jeg kan være tilfelle i lang tid framover. Men det ligger i demokratiet at regjeringsmakten også kan erobres av helt andre krefter. Da er det ingen ting i dagens kirkeordning som hindrer en dramatisk omlegging på kort tid. Derfor er jeg kommet til den konklusjon at tida er kommet for en avvikling av det direkte kirkestyret. Så får den historiske utvikling videre vise om det blir behov for enda en kirkereform i framtida.

De endringene jeg går inn for kan gjennomføres temmelig udramatisk. Den enkelte menighet trenger ikke bli synlig berørt, og de ordninger som angår den enkelte kan videreføres. Hvis det skal gjøres reformer, bør det være de samme som man ville gjort innenfor statskirken i alle fall. Jeg syns både kirken og staten skal legge stor vekt på kontinuitet. Særlig er det viktig å fortsette finansieringen av kirkelig virksomhet. Hvis stat og kommune til og med kunne øke de offentlige tilskuddene til kirken, og dermed også til andre tros- og livssynssamfunn, ville vi kunne få en reform som går glatt.

Jeg viser ellers til de merknadene jeg har sammen med andre.

5: Merknad fra Limi

Medlemmet Limi vil fremheve at Den norske kirke har en særstilling i det norske samfunn. Den skal fortsatt fremstå som en vidtfavnende kirke som bidrar til stabilitet og tilhørighet, og er derfor ikke fullt og helt på lik linje med øvrige tros- og livssynssamfunn. Det er også meget vesentlig at Den norske kirke får frihet og mulighet til å bygge på de samme demokratiske verdier slik den har gjort i nyere tid.

Den norske kirke er i en særstilling fordi den foruten å være et trossamfunn også er en viktig kulturbærer som samler så mye som 85 % av folket i livets ulike faser. Dette må sikres gjennom et betydelig statlig ansvar.

Det offentlige eierskapet har medført et betydelig vedlikeholdsetterslep, mangel på modernisering og ikke minst midler til bevaring og istandsetting av denne kulturarven. Staten må vedkjenne seg sitt ansvar og sikre kulturarven gjennom egen tilskuddsordning til spesielt fredede og enkelte (listeførte) verneverdige kirker.

6: Merknad fra Limi

Medlemmet Limi viser til at kirkelig statsråd er problematisk, fordi de i egenskap av utnevning av lederne i kirken ikke gjør det med bakgrunn i sitt kirkemedlemskap men på politisk grunnlag. Med en fristilt kirke vil ikke lengre politiske statsråder kunne overstyre vedtak i kirkelige organer. En selvstendig folkekirke vil også svekke legitimiteten til det politiske miljø i å utnytte og påvirke kirken i indrekirkelige saker og å slå mynt på kirkesaker i partipolitisk øyemed.

Medlemmet Limi vil påpeke nødvendigheten av og viktigheten i at medlemmene selv bidrar til finansieringen av sitt eget tros- og livssynssamfunn. Det enkelte medlem får vite hva man betaler i medlemskontingent og man vet også at disse pengene går direkte til sitt trossamfunn. Dermed blir ansvaret for eget trossamfunn og finansiering av dette understreket.

Medlemmet Limi vil også presisere at det normativt sett må kunne forventes at Den norske kirke som majoritetskirke tilsvarende 85 % av den norske befolkning og derav mye større enn alle andre til sammen, prosedyremessig – men ikke substansielt – må settes i en særstilling.

En fristilt folkekirke vil fortsatt være så stor at det ikke er urimelig å forvente at den vil spille den samme rolle som statskirken gjør i dag. Derfor må staten inn med et nødvendig ansvar gjennom en fortsatt grunnfinansiering. Dersom Stortinget insisterer på prosedyremessig likebehandling kan dette enklest gjøres ved at Stortinget vedtar hvor stort tilskuddet per medlem skal være, eller vedta den samlede bevilgning til alle tros- og livssynssamfunn, som så blir fordelt proporsjonalt på grunnlag av medlemstall.

Medlemmet Limi påpeker det faktum at statskirken ikke har evnet å skape en kirkelig arena som tilfredsstiller medlemmenes religiøse behov. Dette har resultert i at den kirkelige aktiviteten er lav. Medlemmene er i liten grad representert ettersom de i svært liten grad deltar i menigheten. Samtidig er finansieringen sikret, fordi den i sin helhet er knyttet opp mot passive medlemmer. En frikobling mellom stat og kirke med en medlemskontingent kan føre til et større mangfold i kirken. Dels vil det være naturlig at medlemmene stiller strengere krav til Den norske kirke.

7: Merknad fra Lønning

Medlemmet Lønning viser til at utvalgets flertall foreslår å avvikle det kongelige kirkestyre som historisk er knyttet til begrepet «Statens Offentlige Religion» i Grunnlovens § 2. Forslaget innebærer at alle de grunnlovsbestemmelser som gjelder den nærmere utforming av det kongelige kirkestyre (§§ 4, 12, 16, 21 og 27) faller bort som overflødige. Utover dette har, slik dette medlem ser det, forslaget ingen nødvendige konsekvenser for Grunnlovens struktur eller innhold. Forslaget skaper ikke noe behov for å skrive inn i Grunnloven nye bestemmelser om statsform, religionspolitikk eller andre forhold.

Etter dette medlems oppfatning er betegnelsen «verdiparagraf» lite klargjørende. Det gjelder både når betegnelsen benyttes om dagens § 2, og når den benyttes om aktuelle forslag til ny formulering av paragrafen. Dersom grunnlovshjemmelen for det kongelige kirkestyre («Statens Offentlige Religion») erstattes med en motsvarende hjemmel for en lovforankret folkekirke, oppstår det i Grunnlovens § 2 ikke noe tomrom som trenger å fylles med nye bestemmelser som ikke angår forholdet mellom Den norske kirke og staten.

Dersom man legger til grunn at det ikke er dette utvalgs oppgave å fremme andre forslag til endringer av Grunnloven enn de som er en nødvendig konsekvens av utvalgets forslag til endring av forholdet mellom stat og kirke, finnes det etter dette medlems syn heller ikke noe som tilsier at bestemmelsen om Kongens kirkestyre i § 16 bør erstattes med nye bestemmelser om andre forhold. At det er naturlig og ønskelig at staten også for fremtiden fører en politikk som sikrer gode rammevilkår for tros- og livssynssamfunns virksomhet, tilsier etter dette medlems oppfatning ikke at det også er naturlig eller ønskelig å skrive dette inn i Grunnloven og dermed gi det rang på linje med statens forpliktelse til å respektere tros- og livssynsfriheten.

8: Merknad fra Sandvig

Medlemmet Sandvig viser til gjennomgangen i kapittel 1 der begrepet «folkekirke» drøftes og reserverer seg på denne bakgrunn mot å gi sin tilslutning til begrepsbruken både i navn på de ulike modellene for fremtidig kirkeordning og for øvrig i utredningen.

9: Merknad fra Sandvig

Medlemmet Sandvig anbefaler en samlet gjennomgang av Grunnloven med tanke på å få samordnet og modernisert den ettersom ulike aspekter ved de enkelte paragrafer endres eller fjernes.

10: Merknad fra Sejersted

Medlemmet Sejersted viser til at utvalgsflertallets forslag innebærer opphevelse eller endring av inntil 7 av dagens grunnlovsparagrafer, samtidig som flere nye bestemmelser foreslås inntatt. Dersom dette vedtas, vil det til sammen utgjøre en grunnlovsmessig delreform, som krever et helhetlig og gjennomtenkt grunnlovsteknisk grep.

Dette medlem mener at dersom dagens statskirkeordning oppheves, og herunder § 2 annet ledd om statens offentlige religion og oppdragerplikten fjernes, så vil det ikke være naturlig å beholde plasseringen av bestemmelsen om religionsfrihet i Grl. § 2. Vernet av religionsfriheten hører etter sin karakter hjemme i Grunnlovens kapittel E, sammen med de andre rettighetsbestemmelsene, og den eneste grunnen til at man i 1964 plasserte dette i § 2 var at det hørte hjemme sammen med statens «offentlige religion». Dersom statskirkeordningen oppheves, vil det videre være helt unaturlig at grunnlovens kapittel A fortsatt skal hete «Om Statsformen og Religionen».

Dette medlem vil påpeke at det er svært uvanlig at grunnlover av en slik type som den norske innleder med «verdiparagrafer», som søker å si noe om samfunnets «verdier». Derimot er det meget vanlig, og langt klokere, at de innledningsvis uttrykker de grunnprinsipper som statsformen bygger på, herunder demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Slik er det for eksempel i de andre nordiske landene, herunder i den vellykkete teksten i den nye finske grunnloven.

Slik «statsformen» er regulert i den norske grunnloven i dag, er den kun nedfelt i § 1 annen setning, der det heter at den er «indskrænket og arvelig monarkisk». Dette er en utdatert og uleselig formulering, som er helt misvisende for vår faktiske statsskikk.

Dette medlem mener derfor at dersom statskirkeordningen skal endres, så vil det oppstå et tomrom i § 2, og da bør Stortinget samtidig benytte anledningen til å gi Grunnloven en innledning som gir en mer dekkende formulering av grunnprinsippene i vår konstitusjon, og som uttrykker «statsformen» på en korrekt og verdig måte. Det naturlige grep vil være å endre overskriften i kapittel A slik at det kun heter «Om Statsformen». Videre oppheves § 1 annen setning, slik at kun første setning om kongeriket Norges selvstendighet og suverenitet gjenstår. Og så utformes det en ny § 2 om statsformen, som på en dertil egnet måte fastslår grunnprinsippene om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Den nærmere utforming av dette vil måtte utredes videre, og faller utenfor dette utvalgets mandat.

Et slikt forslag innebærer at dagens bestemmelse om vern av religionsfriheten flyttes fra § 2 første ledd til en dertil egnet plass i Grunnloven kapittel E. Dette medlem mener at det vil være naturlig med én samlet bestemmelse om alle forhold som har med religion og livssyn å gjøre, og at den i mangel av «ledige» grunnlovsparagrafer kan inntas som en ny § 110d. Som påpekt i kapittel 5.6.2 er det i hvert fall inntil fire elementer som kan tenkes tatt med her; religionsfrihet, verdigrunnlag (kristen kulturarv), religionspolitikk og kirkelovshjemmel. Alt dette er forhold som utvalgets flertall i en eller annen form ønsker grunnlovsfestet. Dette medlem ser som tidligere angitt ikke behov for en grunnlovsfesting av verdigrunnlag og aktiv religionspolitikk, og vil derfor kunne nøye seg med en langt kortere § 110d:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Nærmere Bestemmelser om Den norske Kirkes Ordning fastsættes ved Lov.

11: Merknad fra Skaaheim

Medlemmet Skaaheim vil, med henvisning til kapittel 10.2.1 om organisasjon, uttrykke at det er viktig å styrke demokratiet i kirken og sørge for god representasjon i de kirkelige organer. Samtidig er det viktig å understreke forskjellen på statlig og kirkelig demokrati. I kirken er det ikke folkeflertallet som er øverste myndighet, men Skrift og bekjennelse. Dette innebærer at kirkelige organer må være forpliktet på kirkens bekjennelsesgrunnlag, og at medlemmene i disse organer utfører sitt oppdrag i tråd med dette. Demokratiseringen i kirken må skje på en måte som ikke svekker kirken i forhold til dens læremessige basis og formidling av det bibelske budskapet. Se for øvrig kapittel 5.6.5, første avsnitt, der dette beskrives.

12: Merknad fra Steinsland

Medlemmet Steinsland vil påpeke det manglende samsvaret mellom eierskap og forvaltningsansvar som oppstår dersom kommunen overtar ansvaret for gravferdsforvaltningen. Det er sider av dette som må gjennomtenkes og der det må gjøres tjenlige avtaler. Dette gjelder bl.a. retten til innkreving av festeavgift. Denne retten ligger naturlig til eier, men det vil trolig være naturlig å overføre retten til forvaltningen.