6 Finansiering

6.1 Innledning

Utvalget er bedt om å vurdere ordninger for fremtidig finansiering av kirkelig virksomhet. I henhold til mandatet er derfor finansiering av Den norske kirke og dens virksomhet hovedfokus for utvalgets vurdering av finansieringsordninger. Samtidig er dagens offentlige bevilgninger til andre tros- og livssynssamfunn beregnet ut fra de offentlige bevilgningene til Den norske kirke. Utvalget har derfor vurdert finansieringsordningene i forhold til prinsippet om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn, ivaretakelse av den enkelte borgers tros- og livssynsfrihet, samt drøftet hvorvidt tros- og livssynssamfunnenes virksomhet kan betraktes som et kollektivt gode som det offentlige bør ha et økonomisk ansvar for.

Utgifter til gravferdsforvaltningen og til fredede og verneverdige kirker er både i størrelse og karakter i en særstilling. Av den grunn og fordi mandatet har bedt utvalget se særskilt på denne virksomheten, blir disse temaene behandlet i egne kapitler og bare kort omtalt her. Dette gjelder også Opplysningsvesenets fond som er behandlet i kapittel 9.

Kapittel 6.2 gir en kort oversikt over hvordan Den norske kirke i hovedsak har blitt finansiert gjennom tidene, mens dagens finansieringsordning er beskrevet i kapittel 6.3. Kapittel 6.4 beskriver ordningene i de nordiske landene. Kapittel 6.5 drøfter hvordan Den norske kirkes ressursbehov kan beregnes, og gjengir Kirkerådets vurdering av dagens ressurssituasjon. Det er ulik oppfatning i utvalget om hvorvidt utvalget i henhold til mandatet skal ta stilling til hvilket ressursnivå Den norske kirke bør ha, dette fremgår av utvalgets standpunkt i 6.10.1.

De mest aktuelle finansieringsordningene blir presentert i kapittel 6.6. Her gjengis også vurderinger fra betenkninger som utvalget har bestilt fra tre norske fagmiljøer. Sammen med innspill fra Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har disse vært nyttige for å beskrive og vurdere ulike alternative finansieringsordninger. Utvalget foreslår ikke detaljerte fordelingssystemer, da utvalget mener dette er et anliggende for Den norske kirke, men gir noen generelle vurderinger av dette i kapittel 6.7.

De offentlige tilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn tar i dag utgangspunkt i finansieringen av Den norske kirke. De skal i prinsippet gi likebehandling i forhold til Den norske kirke. Dagens ordning er beskrevet i kapittel 6.8.

Utvalgets vurderinger er samlet i kapittel 6.9. Det er ikke nødvendigvis konsensus i utvalget om alle vurderingene, da dette er utvalgets samlede vurderinger av de ulike finansieringsordningene. Utvalgets hovedstandpunkt for fremtidig finansiering er knyttet til valg av kirkeordning og fremgår av kapittel 6.10.

Begrepet kirke og kirkelig virksomhet benyttes om Den norske kirke når ikke annet er uttrykkelig sagt.

6.2 Historikk 1

Den norske kirkes økonomi har fra gammelt av vært lokalt forankret og fordelt på kirkene og preste­embetene. De eldste kristenrettene gav bøndene ansvar for lokal kirkebygging og underhold av prestene. Fra kristningstiden og ut over i middelalderen ble det etablert avgifts- og fordelingsordninger for å finansiere virksomheten ved bispesetene og klostrene. Den kirkelige formuen har senere dannet det økonomiske grunnlaget for virksomheten.

Tidlig på 1100-tallet ble det innført tiende som ble fordelt på biskopen, presten, kirkebygget og de fattige. Samtidig ble det i 1152 adgang til å testamentere gaver til kirken. Inntekter fra ulike skatter og betaling for kirkelige tjenester økte den kirkelige formuen. Det antas at kirken rundt midten av 1300-tallet eide halvparten av jordegodset i landet.

Ved reformasjonen ble alt kirkegods inndratt og lagt under Kongen, bortsett fra Domkapittelgodset som etter Luthers forbønn ble spart, blant annet av hensyn til presterekrutteringen. Deler av tienden tilfalt også Kongen. Presteembetet fikk beholde sine prestegårder og den jord som tjente til prestenes underhold (mensalgodset). Tilsvarende skulle kirkenes vedlikehold fortsatt bli finansiert ved avkastningen på den jordeiendom som var avsatt til dette (fabricagodset). Prestene og kirkene fikk også beholde sin del av tienden. Soknekirkenes gods ble med tiden ansett som statseiendom Kongen rådde over. Prestegårdsjorden ble lenge betraktet som tilhørende vedkommende presteembete, men likevel som Kongens gods, bestemt til underhold av prestene. Etter 1660 ble det benevnt som «det Geistligheden benificerede Gods».

Etter innføringen av formannskapsloven av 1837, måtte kommunestyret sørge for sin del av finansieringen av kirkens drift. Kommunen vedtok den lokale kirkes budsjett, førte regnskap, utøvet arbeidsgiveransvar og ivaretok en rekke tekniske og administrative oppgaver knyttet til driften av kirkene og kirkegårdene. Loven om kirker og kirkegårder og den geistlige lønningsloven fra 1897, befestet kommunens ansvar for menighetens økonomi. Kommunestyrene ble menighetenes økonomiske forvaltningsorgan. Utgiftene til kirken skulle dekkes av kirkefondene som besto av kirkens eiendommer og inntekt fra tidligere avgifter. Dette viste seg å ikke være tilstrekkelig, og finansieringen av kirken ble i stadig sterkere grad basert på kommunens skatteinntekter. Det som tidligere ble innkrevd som tiende og avgift, ble avløst av skattlegging. Prest og klokker fikk ikke utbetalt lønn, men fikk en såkalt erstatning av kommunen for arbeidet de utførte for kirken. I tillegg hadde de inntekter fra embetsgårdene.

Innføringen av menighetsrådene i 1920 ga lokalkirken to organer. Kommunestyrenes ansvar for økonomiske spørsmål ble videreført, mens menighetsrådet fikk hovedansvar for å fremme kirkelig virksomhet og åndelig liv. Menighetsrådet skulle også legge frem budsjettforslag overfor kommunen for utgiftene til kirker og kirkegårder. Fra 1920-tallet tok staten delvis ansvaret for prestelønningene. Etter hvert tok staten også ansvaret for prestenes tjenesteboliger og til dels kontorhold. Fra 1974 har staten hatt hele ansvaret for prestelønningene.

Forskjellige kirkelige og statlige utredninger har foreslått ulike finansieringsordninger for Den norske kirke. Et gjennomgående ønske i kirkelige utredninger har vært å sikre en mer selvstendig og forutsigbar økonomi. Medlemsfinansiering som alternativ til offentlig bevilgningsfinansiering, har gått igjen i de fleste kirkelige utredningene. Det gjelder i Reform av Den norske kirke fra 1969, Den norske kirke og staten fra 1973, Modeller for ordning av kirkestyret i Den norske kirke fra 1976 og Samme kirke - ny ordning fra 2002. Kirkemøtet i 1994 behandlet spørsmålet om en kirkeavgift, men fremmet ikke forslag om dette som alternativ til dagens finansieringssystem.

Mindretallet i den offentlige kirkekommisjonen av 1908 foreslo en ordning med kirkeskatt som skulle dekke faste utgifter og gi menighetene ansvaret for økonomien innenfor en fri folkekirke, mens stat-kirke-utvalget av 1971 avviste tanken om en kirkeskatt som finansiering innenfor en fortsatt statskirkeordning. Forslaget er heller ikke fulgt opp politisk.

Det såkalte kirkelovutvalget som forberedte forslaget til nåværende kirkelov, la frem sin melding om Den lokale kirkes ordning i 1989 (NOU 1989:7). Ulike former for finansiering av den lokale kirke var vurdert i meldingen. Hovedalternativene var:

• Finansieringsordning basert på innføring av en kirkeskatt/medlemsavgift.

• Finansiering av den lokale kirke direkte over statsbudsjettet ved statstilskudd til det enkelte sokn.

• Opprettholdelse av den etablerte ordning for utgiftsfordeling mellom stat og kommune.

Utvalget foreslo at den etablerte ordningen med todelt offentlig finansiering skulle videreføres fordi den hadde fungert rimelig godt gjennom lang tid og ivaretok det nære forholdet mellom kirke og lokalsamfunn som bl.a. var forankret i lokalsamfunnets ansvar for kirkens økonomi. Kirkelovutvalget brøt med tradisjonen på et viktig punkt, nemlig i forslaget om at kommunens minstebevilgning til det enkelte sokn skulle beregnes på grunnlag av sentralt fastsatte normer. Utgifter til bygging og vedlikehold av kirker og kirkegårder skulle fortsatt beregnes lokalt i forhold til lokale forutsetninger. Kommunens bevilgning skulle overføres som et tilskudd som kirkens organer fritt skulle disponere uten videre kommunal styring. Begrunnelsen for forslaget var å gi økt kirkelig selvstyre og statlig oppsyn med omfanget av de kommunale overføringene til kirken. I tillegg ville sentrale normer sikre en minsteinntekt for alle sokn i landet.

Under høringen møtte forslaget om sentralt fastsatte normer stor motstand, særlig fra kommunalt hold. Mange av de kirkelige uttalelsene hilste forslaget velkommen. Departementet la frem et vesentlig endret forslag i sin proposisjon til Odelstinget (Ot.prp. nr. 64 1994-95). Etter departementets vurdering ville sentrale normer skape et svært komplisert system. Det ville også stride mot den generelle utvikling i lokalforvaltningen som gikk bort fra sentrale normer og mot større grad av lokal frihet. Departementet foreslo i stedet å lovfeste hvilke kirkelige formål kommunene skulle forpliktes til å finansiere, uten at det ble gitt normer for omfanget av bevilgningen. Med enkelte mindre justeringer ble departementets forslag vedtatt av Stortinget 6. juni 1996.

Kirkerådets utredning Samme kirke, ny ordning fra 2002 var delt i synet på finansieringsordninger. Flertallet på 13 medlemmer gikk inn for en medlemsavgift, dvs. en medlemskontingent. Et mindretall på 3 ønsket en ordning med livssynsavgift, dvs. en avgift for alle skattepliktige innbyggere. Ett medlem prioriterte en ordning med en samlet statlig bevilgning som kirken selv kunne disponere og fordele til ulike formål. Ingen ønsket en videre­føring av nåværende kombinasjon av statlig og kommunal bevilgning. I høringsrunden var det sterk støtte både til livssynsavgift og offentlig finansiering, men liten støtte til forslaget om medlemsavgift.

6.3 Dagens finansieringsordning

Mens Den norske kirke i stor grad kan sies å ha vært medlemsfinansiert gjennom skatter, gaver og avgifter i tidligere tider, er den i dag hovedsaklig offentlig finansiert. Kirkens inntekter kommer først og fremst fra kommunale og statlige bevilgninger, supplert med innsamlede midler og avkastning fra kirkelige fond. De økonomiske rammene for Den norske kirkes virksomhet er dels gitt i kirkeloven av 1996, dels basert på politiske vedtak i Stortinget og i kommunestyrene. Nær to tredeler av kirkens inntekter, totalt 2,4 mrd. kroner i 2003, kommer fra kommunale bevilgninger på grunnlag av budsjettforslag fra de kirkelige fellesrådene i hver kommune. En tredel bevilges over statsbudsjettet, i 2003 var beløpet 1,3 mrd. Resten er tilskudd fra Opplysningsvesenets fond (ca. 135 mill. kroner), gaver og diverse andre (lokale) inntekter av varierende omfang.

Statlige og kommunale inntekter

Statens utgiftsansvar for kirken gjelder i hovedsak prestetjenesten og virksomheten ved de regionale og sentralkirkelige organer. I tillegg blir det over statsbudsjettet bevilget midler til kirkelig fellesråd, ulike kirkelige organisasjoner, lønnsandeler for enkelte diakon- og kateketstillinger og vedlikehold og restaurering av Nidarosdomen i Trondheim.

I 2005 ble det opprettet en statlig rentekompensasjonsordning for kommunene til istandsetting av kirker, tilsvarende ordningen for rehabilitering av skolebygg. Stortinget bevilget 500 mill. kroner til denne ordningen i 2005. Det er beregnet at vedlikeholdet av kirker i gjennomsnitt for årene 1999 til 2003 beløp seg til 80 mill. kroner årlig.

Kommunens utgiftsforpliktelser er nedfelt i kirkelovens § 15 og er knyttet til oppgaver som den lokale menigheten er pålagt gjennom lovgivningen. Kommunens utgiftsdekning skal sikre at soknet kan holde de gudstjenestene som biskopen forordner, utføre nødvendige kirkelige tjenester, ha tilfredsstillende arbeidsforhold for kirkelig ansatte og tilstrekkelig administrativ hjelp for menighetsråd og fellesråd. Den norske kirkes medlemmer har krav på å få utført kirkelige handlinger i form av dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd, samt regelmessig tilbud om gudstjenester. Soknets organer kan ikke bestemme omfanget av slike tjenester. Biskopen kan gjennom sin forordningsmyndighet pålegge at det i et sokn skal avholdes et antall gudstjenester per år, mens antall konfirmasjoner, gravferder osv. bestemmes av demografiske forhold. Til gjennomføringen av gudstjenester og kirkelige handlinger forutsettes det lønnede tjenester i stillinger som organist, kirketjener og lignende.

Verken stat eller kommune har etter loven en forpliktelse til å finansiere det lokale menighetslivet generelt, selv om kirkeloven forutsetter at det i alle sokn skal være et aktivt menighetsliv ut over det den obligatoriske betjeningen er forpliktet til å utføre. Til et aktivt menighetsliv hører tilbud innen barne- og ungdomsarbeid, ulike undervisningstilbud, tilbud til mennesker i ulike former for livskrise, deltagelse i musikalsk virksomhet, forskjellige sosiale tilbud mm. Det kan også være ønskelig å tilby flere gudstjenester enn det som biskopen har forordnet. Arten og omfanget av dette bestemmes lokalt, ut fra vurderinger av lokalsamfunnets situasjon og behov. Som en del av sin tjenesteyting skal soknet ha de nødvendige bygg og anlegg i form av kirke og kirkegård, samt lokaler for kontorer, undervisning og samlinger.

Andre inntektskilder

Foruten overføringene fra stat og kommune, har kirken andre inntekter. På lokalt nivå mottar kirken ofringer og gaver av svært varierende omfang. Det er anslått at omfanget i 2003 var 235 mill. kroner. Mange menigheter har inntekter fra en fast givertjeneste, der enkeltpersoner forplikter seg til regelmessig å gi et fast beløp. Ofringer og gaver blir dels gitt til menighetens generelle virksomhet og dels til definerte enkeltformål, blant annet til eksterne prosjekter som misjon, kirkelige institusjoner regionalt og sentralt og lignende. Innsamlede midler supplerer også offentlige bevilgninger til dåps- og konfirmasjonsopplæring, barne- og ungdomsarbeid og diakoni. I 2004 ble ordningen med skattefritak for gaver utvidet til å gjelde gaver til Den norske kirke. Maksimumsgrensen for fradrag var 12 000 kroner i 2005.

Den lokale kirken kan ha inntekter fra eiendommer og lokale fond. Eksempler på slike inntekter er festeavgift for graver på kirkegårdene, leieinntekter fra bruk av kirkebygget til konsert- og seremonibruk og stell av graver på kirkegårdene. Det blir også gjennomført andre inntektsbringende tiltak som basarer, julemesser og lignende. Disse tiltakene gir imidlertid begrensede inntekter sett i forhold til menighetenes samlede utgifter. Kirkelig fellesråd kan også ha inntekter fra avgifter, utleievirksomhet og salg av tjenester.

Avkastningen fra Opplysningsvesenets fond finansierer drift og vedlikehold av fondets omfattende eiendomsmasse, inkludert det betydelige antallet presteboliger som er i fondets eie. Vedlikeholdskostnadene for tjenesteboligene beløp seg i 2003 til 65 mill. kroner. I tillegg yter fondet tilskudd til felleskirkelige tiltak, i 2003 var tilskuddet 25 mill. kroner. Verdien av fondets totale formue er anslått til 4,4 mrd. kroner, hvorav to tredeler er fast eiendom og en tredel er finanskapital.

6.4 Finansieringsordninger i andre land

Hovedkomponenter som inngår i finansieringen av store kirkesamfunn i de fleste land er gjengitt nedenfor. Disse fem komponentene lar seg kombinere på forskjellige måter og kan utformes som ulike modeller med henblikk på situasjonen i vårt eget land:

1. Medlemskontingent eller kirkeskatt

2. Offentlige bevilgninger

3. Frivillige bidrag

4. Avkastning av fond og eiendommer mv

5. Andre inntekter

Folkekirkene i de andre nordiske landene har, i motsetning til Norge, en selvstendig økonomi basert på ulike former for kirkeskatt eller medlemskontingent, kombinert med ulike utjevningsordninger og til dels betydelige statlige tilskudd til visse formål.

I Danmark og Finland finansieres kirken først og fremst gjennom skattlegging av det enkelte medlem. I tillegg får folkekirken i Danmark statlige tilskudd og har dessuten inntekter fra fast eiendom og ulike fond. Kirken i Finland får også inntekter fra næringslivsskatt.

Sverige gikk over fra kirkeskatt til medlemskontingent (kyrkoavgift) da statskirkeordningen opphørte 1/1-2000. Denne innkreves av skattemyndighetene og er kostnadsfri for kirken. Samme ordning tilbys også andre trossamfunn. De som ikke benytter seg av dette får et basistilskudd tilsvarende det denne innkrevingsordningen er beregnet å koste.

Island har en statlig fastsatt og obligatorisk medlemsavgift (tilsvarende det som her beskrives som livssynsavgift) som innkreves over skatteseddelen. Samme sum innkreves for alle samfunnsborgere over 16 år. For 2005 er beløpet i underkant av 65 nkr per måned, dvs. 780 nkr per år. Pengene overføres til den enkelte menighet og de enkelte trossamfunn i henhold til deres medlemstall. Den innbetalte avgiften fra de ca. 16 000 som ikke er medlemmer i noe trossamfunn går til Islands Universitet i henhold til grunnlovens § 64. Staten gjør opp for dem som ikke betaler.

6.5 Finansieringsbehov

6.5.1 Beregningsmetoder

Å vurdere hvilket ressursbehov Den norske kirke har, kan gjøres på flere måter. En innfallsvinkel er å undersøke hva ressursnivået er i dag og hvordan ressursene fordeler seg i forhold til ulike oppgaver. En annen innfallsvinkel er å vurdere hva ressursnivået burde være ut fra nærmere angitte kriterier. De to tilnærmingene utelukker ikke hverandre. En analyse av den faktiske ressurssituasjonen er en av forutsetningene for å kunne si noe om hvilke ressurser det er behov for ut fra gitte kriterier. Både offentlige og kirkelige utredninger har brukt begge tilnærmingene.

Det er også mulig å vurdere ressursbehovet ved å sammenligne Den norske kirke med tilsvarende kirkesamfunn i andre nordiske land. En fjerde tilnærming er å ta utgangspunkt i lovpålagte oppgaver og beregne hva det vil koste å ivareta disse når det gjelder bemanning, drift og vedlikehold.

Alle tilnærmingene har sine metodiske styrker og svakheter, men gir et grunnlag for å vurdere finansieringsbehovet for Den norske kirke. Hvilket ressursnivå Den norske kirke skal ha ut over de lovpålagte oppgavene etter dagens finansieringsordning, vil til syvende og sist være et politisk og strategisk valg.

Utvalget ser det ikke som sin oppgave å gi en konkret vurdering av Den norske kirkes ressursbehov, men finner det hensiktsmessig å gi en fremstilling av ulike utredninger som har vurdert dette.

6.5.2 Kriterier i NOU 1989:7 Den lokale ­kirkes ordning

Kirkelovutvalget foretok inngående analyser av de økonomiske forholdene i kirken og utviklet et sett med kriterier som skulle legge føringer for bevilgningsnivået til den lokale kirke. Disse er gjengitt i boks 6.1.

6.5.3 Beskrivelse av ressurssituasjonen: ­ Børs og katedral

Stortingsmeldingen Børs og katedral (St.meld. nr 14 2000-2001) er primært en beskrivelse av den faktiske ressurssituasjonen og utviklingen etter at den nye kirkelovgivningen tok til å gjelde fra 1. januar 1997. Mens NOU 1989:7 begrenset seg til den lokale kirkes økonomi, omfatter Børs og katedral hele Den norske kirkes virksomhet. Den bygger på data for perioden 1991 – 99, med vekt på de kirkelige fellesrådene og de kommunale utgiftene til kirken. Den påviser at utviklingen i den kirkelige økonomien gjennomgående har vært positiv, men at det er store lokale forskjeller. Det er også store variasjoner i de kommunale tilskuddene. De minste og de største kommunene kommer dårligst ut. Meldingen foretar en grenseoppgang mellom statlig og kommunalt finansieringsansvar, men foreslår ingen systemendringer.

Standarder eller kriterier for å bestemme ressursnivået blir drøftet flere steder. Blant annet drøftes behovet for en egen forskrift som kan presisere kommunens utgiftsforpliktelser i forhold til lokalkirken. Departementet var opptatt av problematikken knyttet til hvor detaljert kommunene skulle styres og anbefalte å ikke fastsette en slik forskrift, uten å avvise at det kunne bli aktuelt i fremtiden. Departementet viste til at fylkesmennene har ansvar for å se til at kommunene oppfyller sine forpliktelser i forhold til kirkeloven § 15. Departementet mente det kunne vurderes om det bør legges til grunn særskilte normer for antall prestestillinger i et område, og ville arbeide videre med dette på grunnlag av bemanningsplanen fra Kirkerådet.

Stortingskomiteen tok ikke stilling til disse spørsmålene, men ba om at regjeringen utarbeidet kriterier for statstilskuddet til Sjømannsmisjonen/Norsk kirke i utlandet. Komitéflertallet mente at tilskuddsordningen bør være forutsigbar og gis etter kriterier som er mest mulig i tråd med gjeldende bestemmelser i Den norske kirke. Flertallet mente at et tilskudd basert på en beregnet kostnadsnorm per stilling som innbefatter alle personal- og administrasjonskostnader, er mer i tråd med budsjettpraksis for Den norske kirke og mer tjenlig enn dagens tilskuddsordning.

6.5.4 Opptrappingsplan for kirkelig ­bemanning

På oppdrag fra departementet la Kirkerådet i 2001 frem en oversikt over det fremtidige bemanningsbehovet i Den norske kirke: Opptrappingsplan for kirkelig bemanning , ofte kalt bemanningsplanen eller opptrappingsplanen. Den redegjorde først for hvilke oppgaver Den norske kirke skal ivareta lokalt, regionalt og sentralt i henhold til det kirkelige lovverket. Deretter ble det beregnet hvilke personellressurser dette krevde. Som vist i boks 6.2, tok beregningene utgangspunkt i en modellmenighet på 5 000 medlemmer, demografisk fordelt i henhold til den statistiske gjennomsnittsbefolkningen i Norge. Planen konkluderer med at det er behov for mellom 8 og 9 årsverk i en slik menighet. Spesielle menigheters behov, som for eksempel Svalbard kirke og kirketolker i samiske miljøer m.m., er ikke tatt med i beregningene.

Ut fra denne modellen ble det beregnet at Den norske kirke hadde behov for 2 659 nye årsverk innen de stillingskategoriene som var tatt med i rapporten. Dessuten påpekte rapporten behov for 108 nye årsverk innen de regionale og sentrale organene. Bemanningsøkningen ble kostnadsberegnet til omkring 1,11 mrd. 2001-kroner. Med grunnlag i oppgavebeskrivelser og ressursvurderinger gir altså opptrappingsplanen noen normative retningslinjer for hvilken bemanning kirken trenger. Tilsvarende metodikk ligger til grunn for ressursbetenkningen som Kirkerådet har utarbeidet for utvalget.

6.5.5 Dagens ressursbehov

Utvalget ba høsten 2003 Kirkerådet vurdere «hvilket ressursnivå som er nødvendig for at Den norske kirke skal kunne ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte, samt hvilke kriterier som skal legges til grunn for å bestemme dette resursnivået.» Kirkerådets reformgruppe la frem dokumentet Ressursnivået i Den norske kirke (heretter ressursbetenkning) på Kirkemøtet 2004. Utvalget har også fått en oversikt fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon om ressurssituasjonen for menigheter og fellesråd.

Ressursbetenkningen fra Kirkerådet tar utgangspunkt i hvilke oppgaver som skal utføres lokalt, regionalt og sentralt innenfor dagens ordning. Den norske kirkes ressurser omfatter frivillige medarbeidere, ansatte, bygg og eiendommer. Utredningen konsentrerer seg om kirkens arbeidstakere og bygninger fordi disse lar seg tallfeste innenfor utredningens rammer. Det understrekes at dette ikke må forstås som en nedvurdering av det frivillige arbeidet som gjøres i Den norske kirke. Beregningen av ressursbehovet tar utgangspunkt i regnskapstall for 2002 fra instanser på alle nivåer: menighetsråd, kirkelige fellesråd, bispedømmeråd, departementet, Opplysningsvesenets fond og andre sentrale instanser. Hensikten er å få frem et helhetlig bilde av den kirkelige økonomien. Regnskapstallene for lokalt nivå er fordelt på bispedømmer og ulike oppgaver og formål. Dette muliggjør ulike analyser av tallmaterialet 2 .

Som vist i tabell 6.2, utgjør de samlede utgiftene 3400 mill. kroner på lokalt nivå. På regionalt nivå (bispedømmene) utgjør samlede utgifter ca. 78 mill. kroner. På sentralt nivå (Kirkerådet, Feltprestkorpset og Sjømannskirken) utgjør samlede utgifter 226 mill. kroner. Driftskostnadene til kirkeavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet er ikke inkludert. Beregningene viser at det i 2002 kostet totalt 3,73 mrd. kroner å drive Den norske kirke. Det tilsvarer en kostnad på 956 kroner per medlem 3 . Den norske kirkes ressursbruk er betydelig lavere enn de fleste andre nordiske land. Til sammenligning brukte Sverige 1 710 kroner og Finland 1 480 kroner per medlem i 2002.

Med basis i Opptrappingsplan for kirkelig bemanning fra 2001, presenterer dokumentet en modell for kostnadsvurdering av den kirkelige virksomheten. Lønnskostnadene er beregnet ut fra gjennomsnittlig lønnsnivå i 2003 for de aktuelle stillingsgruppene. Når det gjelder andre utgifter er det dels benyttet regnskapstall for 2002 og dels tall fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon. På dette grunnlaget anslås ressursbehovet for Den norske kirke til 5,15 mrd. kroner. Dette er en økning på 1,42 mrd. kroner i forhold til 2002. Det tilsvarer en total ressursbruk på ca. 1 320 kroner per medlem per år.

Det blir understreket at beregningene ikke er et nøyaktig svar på spørsmålet om hva som er et forsvarlig ressursnivå, men et realistisk anslag av behovet ut fra dagens organisering og driftssituasjon. Ressursbehovet er størst lokalt, og det er et betydelig etterslep når det gjelder vedlikehold av kirkelige bygg. Hvis den planlagte opptrappingen av midler til trosopplæringsreformen blir gjennomført, minskes gapet mellom faktisk og beregnet ressursnivå med 250 mill. kroner.

6.5.6 Nøkkeltall og normer

Gjennomgangen ovenfor viser at det har vært gjort flere forsøk på å utvikle kriterier for å definere Den norske kirkes ressursbehov og fastsette nivået på offentlige støtteordninger. Ingen av forslagene har fått tilslutning i departementet eller i Stortinget. I stedet er lovverket videreført som det sentrale styringsinstrumentet uten å fastsette sentrale normer for hvordan utgiftene til det enkelte formål skal beregnes. For eksempel er det ikke noen vedtatt norm for hvor mye det koster å avholde en forordnet gudstjeneste eller gjennomføre en gravferd. Det enkelte fellesråd avtaler med sin kommune hvordan dette skal beregnes. Dette er en konsekvens av prinsippet om lokalt selvstyre, der partene skal komme frem til enighet basert på lokale forutsetninger og erfaringer.

Kirkelovens § 15 er retningsgivende for hvilke oppgave- og innsatsområder de kommunale tilskuddene skal dekke. Den inneholder også en forskriftshjemmel som så langt ikke er benyttet. Departementet har gjennom flere rundskriv de senere årene presisert hva kommunene er forpliktet til.

Utvalget ser det ikke som sin oppgave å foreslå normer eller kriterier for beregning av ressursnivået. Dette vil blant annet avhenge av den fremtidige ordningen for forholdet mellom Den norske kirke og staten. Det kan vurderes om det er hensiktsmessig å gjøre dette i forlengelsen av utvalgets arbeid og for eksempel benytte forskriftshjemmelen som allerede ligger i kirkelovens § 15.

6.6 Alternative finansieringsordninger

Utvalget har innhentet betenkninger fra tre norske fagmiljøer: NTNU, BI og UiO. De understreker at det prinsipielle skillet går mellom medlemsfinansiering og offentlig finansiering og vurderer fordeler og ulemper ved begge alternativene. Alle tre fagmiljøene argumenterer for at offentlige bevilgninger til kirken kan begrunnes på samme måte som finansiering av andre fellesoppgaver i samfunnet. Betenkningen fra BI går lengst i retning av å anbefale en fortsatt offentlig finansiering, ut fra en vurdering av at store deler av den kirkelige virksomheten har karakter av å være et fellesgode eller kollektivt gode. Utredningene presenterer ulike varianter og kombinasjoner av offentlig finansiering og medlemsfinansiering. Fondsavkastning som delfinansiering er også drøftet som en mulighet.

Det blir påpekt at en medlemsbasert finansiering vil gi kirkens organer betydelig økonomisk selvstendighet, samtidig som kirkens økonomi vil være avhengig av medlemsoppslutningen. Ved offentlig finansiering vil politiske myndigheter i større grad ha kontroll med økonomien, bevilgningenes størrelse og mulighet for å legge premisser for bevilgningenes bruk. En obligatorisk livssynsavgift, innkrevd over skatteseddelen og hvor størrelsen er fastsatt av myndighetene etter forhandlinger med tros- og livssynssamfunnene, vil i større grad ivareta kirkens økonomiske selvstendighet.

I det følgende beskriver utvalget ulike offentlige og medlemsbaserte finansieringsordninger. Det kan også etableres ordninger som kombinerer offentlig finansiering og ulike former for medlemsbidrag.

De alternative finansieringsordningene blir først og fremst beskrevet i forhold til Den norske kirkes virksomhet. Utvalget forutsetter imidlertid at offentlige myndigheter på det økonomiske området skal likebehandle alle tros- og livssynssamfunn. Vurderingen av hvorvidt de ulike alternativene ivaretar prinsippet om likebehandling, blir drøftet i kapittel 6.9 sammen med andre vurderingskriterier som utvalget mener det er viktig å ta hensyn til ved valg av fremtidig finansieringsordning.

6.6.1 Alternativ 1: Offentlig finansiering

I dag finansieres Den norske kirke hovedsaklig gjennom bevilgninger både fra stat og kommune. Det er mulig å videreføre denne ordningen. Alternativt kan ansvarsfordelingen endres, blant annet for å minimalisere forskjellene mellom kommunene, og for å sikre at nasjonale verdier blir forsvarlig ivaretatt ved at staten tar et større finansieringsansvar enn i dag. En mulighet er å overføre finansieringen av alle stillinger og personalrettede utgifter til statlige budsjetter, men la kommunene fortsatt ha ansvar for kirkebygg og vedlikehold.

I dag er kommunens ansvar definert i kirkeloven. Det er mulig å tydeliggjøre og ytterligere konkretisere kriteriene for hvilke økonomiske forpliktelser kommunen har på det kirkelige området. Kirkelovens § 15 har som tidligere nevnt en forskriftshjemmel som kan benyttes dersom det fra politisk hold er ønskelig å konkretisere og styre kommunenes prioriteringer. Det er også mulig å definere et minimumsnivå på den kommunale bevilgningen ut fra fastsatte kriterier eller kostnadsdrivere. Utvalget viser i denne sammenheng til behandlingen av stortingsmeldingen Børs og Katedral .

Den statlige andelen av de offentlige bevilgningene til Den norske kirke har gradvis økt og står nå for omkring en tredel av de samlede bevilgningene. Det er mulig å la staten overta hele finansieringsansvaret, med unntak av den lokale gravferdsforvaltningen.

Utvalget har vurdert om en ren kommunal finansiering eller en fylkeskommunal finansiering kan være et alternativ, men har kommet til at det ikke er aktuelt å foreslå slike løsninger. Presset på kommuneøkonomien er allerede stort, og en fylkeskommunal finansiering bryter med innarbeidet tradisjon når det gjelder kirkeøkonomien. Det er dessuten debatt om det fylkeskommunale nivået skal videreføres eller få endrete oppgaver.

6.6.2 Alternativ 2: Obligatorisk livssyns­avgift

Ordningen består i at alle innbyggerne betaler en øremerket avgift til tros- og livssynssamfunn som staten innkrever og formidler, tilsvarende ordningen på Island. Livssynsavgiften kan enten være et fast kronebeløp eller avhengig av inntekt. Den kan kreves inn fra den enkelte borger som annen personskatt og synliggjøres på skatteseddelen, eller kreves inn som en særskilt avgift. Den innbetalte avgiften fra de som ikke er medlemmer i noe tros- eller livssynssamfunn kan for eksempel gå til et kulturelt eller veldedig formål. Den direkte personbeskatningen reduseres tilsvarende.

En slik innkrevd obligatorisk livssynsavgift kan fastsettes av Stortinget for ett år av gangen etter forutgående forhandlinger med representanter for tros- og livssynssamfunnene. Et annet alternativ er at Stortinget fastsetter et grunnbeløp som blir jevnlig justert i henhold til årlig pris- og lønnsutvikling. En tredje mulighet er å fastsette avgiften i lov, med en forhåndsdefinert årlig økning ut fra fastlagte kriterier.

I og med at staten har gitt kommunene rett til å fastsette størrelsen på visse avgifter lokalt, er det mulig å tenke seg at livssynsavgiften fastsettes og innkreves i henhold til lokale vedtak i kommunale organer, eventuelt innenfor minimums- og maksimumsrammer fastsatt av Stortinget.

Midlene kan fordeles til det enkelte tros- og livssynssamfunn sentralt eller bli fordelt og utbetalt lokalt til Den norske kirkes menigheter eller fellesråd, og tilsvarende til lokale enheter innenfor andre tros- og livssynssamfunn.

6.6.3 Alternativ 3: Medlemskontingent

Kontingent knyttet til medlemskap er kjent fra det alminnelige organisasjonsliv. Enhver organisasjon med frivillig medlemskap kan bruke en slik finansieringskilde. Finansiering av kirkelig virksomhet gjennom medlemskontingent er ikke forankret i norsk kirkelig tradisjon, men er en vanlig finansieringsform som nordmenn kjenner godt fra annet organisasjonsliv. I kirker over hele verden er dette den mest vanlige finansieringsformen.

Kontingenten er ikke frivillig i den forstand at medlemmene selv kan avgjøre om de vil betale den eller ikke. Medlemskap innebærer en forpliktelse for alle døpte medlemmer av kirken til å betale det som blir fastsatt som kontingent. Frivilligheten består i at det er frihet til å melde seg ut. Kontingenten kan betraktes som et minimumsbidrag fra kirkens medlemmer. En slik direkte medlemskontingent vil da avløse den «indirekte» medlemskontingent som i dag betales gjennom beskatningen og danner grunnlag for den offentlige finansieringen av Den norske kirke. Personbeskatningen kan reduseres tilsvarende.

Et system med medlemskontingent kan utformes på flere måter. En variant er at medlemmene betaler en kontingent som er differensiert i henhold til den enkeltes inntektsnivå. En annen variant er at alle medlemmene betaler en medlemskontingent som i utgangspunktet er fast, med eventuelle særskilte satser eller ordninger for bestemte grupper av medlemmer, som husstandsmedlemmer, studenter, pensjonister osv.

Medlemskontingenten kan være nasjonal eller lokal. Innenfor en nasjonal løsning er beløpet det samme for alle medlemmene. Medlemskontingenten kan alternativt bestemmes på lokalt nivå og dermed variere utover landet. En slik ordning vil kreve en omfordeling av ressursene slik at store menigheter med mange medlemmer må overføre noen av sine inntekter til mindre menigheter. Slike utjevningsordninger må utredes nærmere.

Det er også mulig å ha en flerdelt medlemskontingent slik enkelte frivillige organisasjoner har. For eksempel kan det etableres en tredeling der kontingenten består av et nasjonalt fastsatt beløp som går til sentralkirkelige organer og aktiviteter, en del fastsettes og øremerkes til et mellomnivå og et beløp betales til det lokale nivået. På nasjonalt nivå kan det bestemmes en maksimumsgrense for beløpene på de øvrige nivåene, slik at det fastsettes en øvre grense for det totale kontingentbeløpet.

Valg av organisasjonsmodell har betydning for hvordan kontingentstørrelsen skal fastsettes. Dersom Den norske kirke fremstår som et rettslig selvstendig trossamfunn, kan kirkens organer i prinsippet bestemme nivået på kontingenten. Under dagens statskirkeordning vil kontingenten måtte fastsettes i forståelse med offentlige myndigheter.

Den beregnede størrelsen på en fullfinansierende medlemskontingent vil variere med hvilke forutsetninger som legges til grunn. Som vist i pkt. 6.5.5 tilsvarer dagens ressursnivå for Den norske kirke en årlig kostnad på 956 kroner per medlem. Dette tilsvarer om lag 1 300 kroner om kostnaden skulle fordeles likt på de medlemmer som er personlige skattytere (om lag 78 % av medlemsmassen). Hvis ressursnivået heves til det nivået Kirkerådet mener er nødvendig, jf. pkt 6.5.5, vil kostnaden per skattebetalende kirkemedlem i gjennomsnitt utgjøre om lag 1 700 kroner årlig.

En medlemskontingent reiser spørsmål om bruken av kirken for ikke-medlemmer. Dette vil ha relativt liten betydning for finansieringen, men kan ha stor betydning for medlemskapet. Det er rimelig å forutsette at ikke-medlemmer må underlegges en form for brukerbetaling for kirkelige tjenester dersom hovedfinansieringen ikke skjer gjennom offentlige bevilgninger.

Et annet viktig spørsmål gjelder innkrevingen. Medlemskontingenten kan enten innsamles av det offentlige eller av kirken. Det enkleste for Den norske kirke vil være å inngå avtaler med offentlige myndigheter om å hente inn kontingenten sammen med den ordinære skatteinnbetalingen og deretter overføre midlene tilbake til Den norske kirke, slik det er gjort i Sverige. Offentlig innkreving er mulig selv om størrelsen på kontingenten blir fastsatt av Den norske kirke. Tilsvarende ordning kan etableres også for andre tros- og livssynssamfunn dersom de skulle ønske det.

6.7 Økonomistyring og fordeling

Uansett om finansieringen er basert på offentlige bevilgninger eller på medlemsbidrag, må det lages ordninger for den interne ressursfordelingen i Den norske kirke. Bevilgninger som er knyttet til kommunen gir automatisk en geografisk fordeling. Det samme vil gjelde en eventuell lokal medlemskontingent. De statlige bevilgningene kan også i stor grad være geografisk fordelt og kan utformes slik at de bidrar til å utjevne skjevheter mellom lokale menigheter og kommuner. Eventuelle fordelingsordninger må også kompensere for merutgifter ved bruk av samisk og kvensk språk i de menigheter der dette er aktuelt.

Ressurser fordeles med andre ord både til målgrupper og formål, og det kan være ulike beslutningstagere og systemer for fordeling og utjevning. Et ytterpunkt er en statlig sentralisert modell hvor staten bestemmer hvordan finansieringen fordeles geografisk og etter formål. Det andre ytterpunktet er at kirken forvalter lokalt fastlagt medlemskontingent fritt, men bidrar med et beløp til sentrale kirkelige organer.

Det er også mulig å tildele midler i forhold til aktivitetsnivå. Det må i så fall avklares hvilke aktiviteter som berettiger tilskudd og hvor stor del av de totale midlene som skal fordeles i henhold til aktivitetsnivå. Dersom et aktivitetsbasert tilskudd skal fordeles før gjennomføringen, må det også etableres en eller annen form for etterprøving. En slik ordning vil kunne styre kirkens prioriteringer og aktiviteter i en ønsket retning, men krever mer administrering enn et system basert på medlemstall.

Ansvar for fordelingen kan være statlig, kommunal eller kirkelig, avhengig av finansieringsordning. De tildelte midlene kan kanaliseres til ett eller flere aktuelle nivå innenfor Den norske kirke: soknenivået, fellesrådsnivået (som eventuelt kan endres og omfatte et prosti), bispedømmenivået og det sentrale nivået.

Dersom kirkens virksomhet skal finansieres gjennom en medlemskontingent, vil denne kunne innkreves lokalt eller sentralt, enten ved en kirkelig opprettet medlemsadministrasjon eller ved å benytte skattesystemet.

Ved en kombinert inntektsmodell, vil man også få en kombinert fordelingsmodell. De sentrale inntektene må fordeles sentralt til de oppgaver som skal finansieres derfra, og de kommunale inntektene må fordeles til fellesråd med eventuell viderefordeling til sokn for å løse oppgavene de er pålagt.

Valg av sted for fordeling og økonomistyring må også sees i sammenheng med mulige endringer i soknestørrelser, fellesrådsområder, prostier og endringer i arbeidsgiverlinjen for kirkelige ansatte.

6.8 Finansiering av andre tros- og ­livssynssamfunn

Forløperen til dagens ordning med kompensatoriske tilskudd til tros- og livssynssamfunn kom i 1891 da dissentere fikk adgang til individuelt fritak fra kirkeskatten. Lov om trudomssamfunn og ymist anna av 1969 erstattet tidligere lovgivning om dissentere og fjernet begrepet «dissenter» fra norsk lovverk. Loven hjemlet rett til å drive religiøs virksomhet alene eller sammen med andre og til å danne trossamfunn, så lenge dette ikke krenket «rett og sømd».

Registrerte trossamfunn kan kreve årlige offentlige tilskudd fra staten og fra kommuner der de har medlemmer. Statstilskuddet skal være så stort at det tilsvarer det staten har budsjettert til Den norske kirke, utregnet per medlem. Kommunale tilskudd skal tilsvare budsjetterte utlegg til Den norske kirke. Offentlige utlegg som gjelder alle, trekkes fra før tilskuddet regnes ut. Dette spesifiseres i særskilt rundskriv fra departementet og kan variere noe fra år til år, men gjelder som hovedregel utgifter til alminnelige kulturformål, kirkegårder, krematorier, gravkapell og sosialt hjelpearbeid. Departementet har fastsatt nærmere regler og forskrifter for beregningen. Trossamfunnene må levere årsmelding og årsregnskap som dokumenterer at tilskuddene går til religiøs virksomhet.

Uregistrerte trossamfunn kan også motta tilskudd basert på antall medlemmer, men slike samfunn får f. eks. ikke vigselsrett. Første gang et slikt trossamfunn fremmer krav, plikter det å levere opplysninger om bekjennelse og lære, organisasjonens virke og utbredelse, hvordan medlemsregisteret føres og bekreftelse fra revisor eller advokat på at medlemstallet stemmer. Fra 2005 er det innført krav om å levere personnummer på samtlige medlemmer for å motta offentlig støtte, slik at det blir mulig med elektronisk kontroll av medlemslistene.

For livssynssamfunn gjelder de samme reglene som for trossamfunn når det gjelder utregning og tildeling av offentlige tilskudd, samt krav til regnskap, årsmelding og kontroll av medlemstall. I motsetning til for trossamfunn, stilles det i tillegg krav om at et livssynssamfunn må ha minst 500 medlemmer for å motta offentlig støtte. Fra 1985 har det vært adgang til å søke støtte også for barn av medlemmer, så fremt dette på en eller annen måte er attestert.

Dagens ordning gir økonomiske tilskudd til tros- og livssynssamfunn, basert på de årlig budsjetterte driftsutgiftene til Den norske kirke fordelt per medlem. Fra tros- og livssynssamfunnene side er det pekt på flere forhold som kan sies å hindre lovens intensjon om en tilnærmet økonomisk likebehandling. Ved at det er budsjetterte utgifter som legges til grunn, vil ekstrabevilgninger gitt i løpet av året ikke danne grunnlag for utbetaling av tilskudd til tros- og livssynssamfunnene. Videre har man pekt på at Den norske kirke vederlagsfritt får tomtegrunn til disposisjon for nye kirkebygg, uten at verdien av denne blir tatt inn i beregningsgrunnlaget for tilskudd. De andre tros- og livsynssamfunnene må som regel konkurrere i markedet og anskaffe tomter etter budrunder. Utgifter til institusjons- og feltprester er heller ikke tatt med i beregningsgrunnlaget.

Det er en grunnleggende skepsis i mange trossamfunn mot registrering av trostilhørighet i et offentlig register med fullt personnummer. Kravet om å oppgi personnummer er særlig følsomt for samfunn som har negative erfaringer med myndighetene. Denne nyordningen som er etablert, er motstrebende akseptert ut fra tanken om at metoden bidrar til økt anonymisering i forhold til tidligere praksis. Da kunne enkeltmedlemmer identifiseres ved navn av ansatte på kommunekontoret.

6.9 Utvalgets vurderinger

6.9.1 Fremtidig finansieringsordning

Forutsetninger

Finansieringsordningene skal sikre at Den norske kirke fortsatt kan være landsdekkende. De skal også bidra til å realisere retten til fri tros- og livssynsutøvelse og sikre likebehandling. Etter utvalgets mening har Den norske kirke sammen med mangfoldet av de øvrige tros- og livssynssamfunnene karakter av å være viktige felles goder for innbyggerne. Det er derfor nærliggende at det offentlige også i fremtiden bevilger midler til Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn.

Finansieringsordningene bør utformes slik at de i størst mulig grad er ubyråkratiske og fremmer samordning og stabilitet.

Offentlige bevilgninger

Offentlig finansiering av kirkelig virksomhet kan begrunnes i samfunnets anerkjennelse av verdien i virksomheten til tros- og livssynssamfunnene. På samme måte som annen kulturell virksomhet finansieres ved offentlige midler, kan de samme argumenter brukes til støtte for denne type virksomhet.

En bred offentlig finansiering kan sikre Den norske kirkes forståelse av dåpen som den eneste betingelse for medlemskap, og hindre at økonomi vil kunne bli avgjørende for folks valg av tilhørighet. Derimot gir offentlige bevilgninger få insentiver til ansvar og engasjement. Dette gjelder ikke minst en statlig finansiering. Dagens delte offentlige finansieringsordning kombinerer dette med en kommunal finansiering som kan bidra til lokal involvering. På den annen side sikrer statlig bevilgning et mer likt kirkelig tilbud landet over.

Offentlig finansiering kan øke avhengigheten av myndighetene og det rådende politiske skjønn. Myndighetene vil i enkelte situasjoner kunne påvirke kirkens virksomhet gjennom å legge politiske premisser for tilskuddet. Dette kan til en viss grad begrenses av internasjonale traktater om tros- og livssynsfrihet, norsk lovgivning og avtaler med kirkelige organer.

Dersom de finansielle ordningene for Den norske kirke og tros- og livssynssamfunnene for øvrig også i fremtiden skal bestå av offentlige bevilgninger, vil utvalget peke på muligheten for å tildele bevilgninger etter et kriteriebasert bevilgningssystem. Dersom en ønsker å utvikle et slikt kriteriesystem, må dette utredes nærmere.

Kommunalt finansieringsansvar

Kommunalt finansieringsansvar i form av større eller mindre deler av de totale kirkelige bevilgningene, kan styrke det lokale selvstyret, øke medlemmenes engasjement og desentralisere beslutninger. Denne finansieringen blir forankret der kirkemedlemmene også får utført andre tjenester. Kommunene kan utnytte lokalkunnskap og prioritere ut fra lokalsamfunnets behov og preferanser.

Den enkelte kommune kan velge å prioritere kirkelige formål høyere enn loven pålegger, gitt at kommunen har økonomisk evne og politisk vilje til dette. Kirken på sin side vil stimuleres til nær kontakt og samarbeid med kommunen og andre lokale aktører. Kirkens rolle i lokalsamfunnet kan styrkes. Dette er i samsvar med soknet som den grunnleggende enheten i kirken.

I det ordinære kommunale økonomisystemet, vil bevilgninger normalt gis til virksomheter som den selv har forvaltningsansvaret for. På det kirkelige området er dette ansvaret i medhold av lov lagt til kirkelige fellesråd. At kirkelig fellesråd som et ikke-kommunalt organ har forvaltningsansvaret for midler som kommunen bevilger, kan føre til at bevilgningene til kirkelig virksomhet blir en salderingspost. Kommunal finansiering kan også medføre at regionale og nasjonale hensyn i forbindelse med Den norske kirkes virksomhet ikke blir tilstrekkelig tilgodesett.

Kommunale bevilgninger kan bidra til å binde den kirkelige forvaltningsstrukturen til kommunenivået. Det kan være en ulempe i og med at kommunestrukturen er så ulik. Kirkelige fellesråd i små kommuner kan bli for små til å etablere en tilstrekkelig kompetent administrasjon, mens fellesrådene i de største bykommunene kan bli for store til at den lokale kontakten blir tilstrekkelig ivaretatt.

Kommunal finansiering kan gjøre den kirkelige økonomien sårbar fordi den vil variere etter lokale ressurs- og inntektsforhold. Den politiske gjennomslagskraften vil avhenge av at lokalt ansatte og tillitsvalgte har kompetanse, vilje og kraft til å hevde seg i kampen om kommunale prioriteringer. Dette er imidlertid ikke særegne utfordringer for den kirkelige virksomheten, men en utfordring også for andre sektorer i samfunnet.

Kommunal finansiering er vanskelig av flere grunner. Det sterke presset på kommuneøkonomien er en hovedårsak til dette. Kommunal finansiering vil dessuten kunne vedlikeholde og kanskje forsterke de økonomiske forskjellene mellom sokn og fellesråd i de ulike kommunene. Det er store variasjoner fra sokn til sokn utover i landet i forhold til hvilken aktivitet som kan gjennomføres med det tilskuddet soknet mottar fra kommunen. Beregninger viser at de årlige kommunale bevilgningene til kirken per innbygger varierer fra vel 110 kroner til 2 000 kroner (Winsnes 2003). Dette skyldes ulike politiske prioriteringer, ulike økonomiske betingelser, ulik kirkelig aktivitet og forskjeller knyttet til kostnader for kirkebygg. En ordning med et sentralt kirkelig utjevningsfond kan motvirke en del av disse forskjellene.

Statlige bevilgninger

Statlige bevilgninger gjør det lettere å ivareta helhetlige og nasjonale behov og å sikre en fortsatt landsdekkende, kirkelig virksomhet uavhengig av lokale forhold. Kommuner unngår å bli belastet med et ekstra stort ansvar for konkrete oppgaver. For eksempel kan kommuner med mange eldre kirker med stort vedlikeholdsbehov oppleve det urimelig å skulle bære alle kostnadene ved vedlikeholdet. I den grad kommunen har myndighet til selv å bestemme omfanget av vedlikeholdet, vil den kunne sette omfanget lavere enn det som er tilfredsstillende etter nasjonal standard.

Statlig ansvar vil i større grad sikre goder eller verdier som har betydning for større områder enn det enkelte sokn eller den enkelte kommune. At befolkningen i nabokommuner, utflyttede personer osv. kan dra nytte av den kirkelige infrastrukturen og virksomheten, kan tale for å legge finansieringsansvaret på et høyere nivå enn det kommunale.

Hvis staten får som oppgave å finansiere lokalkirken, kan dette redusere kommunens ansvar for innbyggernes tros- og livssynsmessige behov. Alternativet kan medføre en standardisering som ikke tar tilstrekkelig hensyn til lokale behov for differensiering og fleksibilitet. Dessuten svarer det dårlig til de forvaltningspolitiske ambisjonene om desentralisering innenfor det offentlige, når avstanden mellom bevilgende myndighet og brukerne blir stor.

Alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, vil få bevilgning på samme nivå og fra samme kilde. Det er mulig å endre tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn fra nåværende statlige og kommunale ordning til en todelt statlig stønadsordning, der det bevilges et beløp til sentralt nivå og et til lokale menigheter og samfunn. Dette kan øke mulighetene for å realisere prinsippet om likestilling sett i et nasjonalt perspektiv.

Statlig hovedfinansiering kan gi stordrifts- og samdriftsfordeler. Totaloversikten over ressursbruken for Den norske kirke kan bli bedre. Kirken kan etablere en hensiktsmessig struktur og organisering uavhengig av kommunegrenser. En ren statlig finansiering er bra sett fra en samordningssynsvinkel og er rimelig forutsigbar. Kirken har også mulighet til å påvirke ansvarlige politiske myndigheter.

Livssynsavgift

En livssynsavgift markerer tros- og livssynssamfunnenes egenart og særlige stilling i det norske samfunnet ut fra et tros- og livssynsfrihetsperspektiv. Dette alternativet ivaretar likestillingen og sikrer at Den norske kirke fortsatt er landsdekkende. At alle er med på å betale, understreker at tro og livssyn er viktig og har legitimitet i det offentlige rom. Alternativet kan utformes enkelt og gjøre samordning lettere ved at ressursene kommer fra en og samme kilde.

En livssynsavgift fastsatt av statlige myndigheter, innkrevd over skatteseddelen og gjort gjeldende for alle, gir fortsatt myndighetene innflytelse over nivået på den kirkelige finansieringen. Men den vil i mindre grad gi mulighet for annen politisk styring. I så måte skiller den seg ut fra vanlige offentlige bevilgninger.

En livssynsavgift forutsettes å føre til tilsvarende reduksjon i skattenivået. Hvis avgiften differensieres i forhold til inntektsnivå og må innkreves av myndighetene, kan det på den annen side bli en mer komplisert ordning enn en ren bevilgningsløsning.

En livssynsavgift vil synliggjøre kostnadene ved tros- og livssynssamfunnenes virksomhet i Norge. Trolig vil ikke en slik avgift ha avgjørende virkning på folks ansvar og engasjement. Medlemmene kan oppfatte dette som tilstrekkelig og vil derfor ikke bidra med noe ekstra på frivillig basis. Hvis det lykkes å skape forståelse for at avgiften bare dekker det aller nødvendigste for å holde en basisvirksomhet i gang, kan en slik ordning utløse et utvidet engasjement.

Statlige myndigheter kan oppleve at en slik særskilt ordning begrenser mulighetene til å disponere de offentlige ressursene effektivt. Det kan også bli vanskeligere å få politisk gjennomslag for endringer i ressursnivået. Denne varianten er dessuten med på å skyve finansieringen av tros- og livssynssamfunn over fra statens generelle inntekter til statens inntekter gjennom personbeskatning som utgjør en relativt liten del av de totale skatteinntektene. Bedrifter og annen virksomhet blir unntatt. I Finland er dette kompensert med en egen kirkeskatt også for bedrifter, noe som anses lite aktuelt i Norge.

Finansieringsformen kan føre til svekkede relasjoner og samarbeid mellom kommune og lokalkirke, særlig hvis avgiften går direkte fra staten til kirkelige instanser. Det kan bli mindre interessant å drive lokal kirkepolitikk. Ordningen utelukker imidlertid ikke at kommunene kan vedta å bruke egne midler til støtte for kirkelig og tilsvarende virksomhet.

Flere forhold må avklares i forbindelse med en livssynsavgift, blant annet form og nivå, fordelingssystem, forhold knyttet til medlemsregistrering, hensynet til personvernet og hvordan Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal involveres i beslutningsprosessene.

Medlemskontingent

Finansiering av kirkelig virksomhet gjennom medlemskontingent kan bevisstgjøre medlemmene på deres tilhørighet og ansvar, og kan fremme engasjement, ansvarsfølelse og kirkebevissthet blant medlemmene.

Medlemskontingenten kan legge grunnlag for en enhetlig og oversiktlig økonomi. Den vil styrke kirkens muligheter til å foreta selvstendige prioriteringer og øke den strategiske bevisstheten på ressursbruken. At medlemmene må betale, kan motivere til bedre kvalitet og mer fleksibilitet i organisering og arbeidsformer.

Så lenge Den norske kirke har samme juridiske status som i dag, må nivået på medlemskontingenten fastsettes sammen med myndighetene. Når myndighetene skal forestå innkrevingen, vil deres innflytelse over nivået trolig være stor. Kirken vil likevel gjennom forhandlinger kunne ha innflytelse på størrelsen på sitt inntektsgrunnlag. Dersom kommunene skal fastsette størrelsen sammen med det lokale fellesråd, kan vi få en differensiert størrelse på kontingenten. Det kan oppfattes urimelig at bosted skal avgjøre hvor mye en må betale til kirken. På den annen side kan en høy lokalt fastsatt kontingent oppveies av tilsvarende større og bredere lokalt tilbud, noe det finnes eksempler på både i Sverige og Finland

Noen vil mene at en medlemskontingent står i motsetning til ønsket om en åpen folkekirke og dåpen som basis for kirkemedlemskap. Hvis privatøkonomiske forhold er bestemmende for medlemskapet, kommer dette i konflikt med dåpen og den åpne og tjenende folkekirken. Ordningen vil også kunne føre til praktiske og sjelesørgeriske problemer i tilfeller der ikke-medlemmer søker tjenester fra Den norske kirke. Dette vil ha mindre betydning dersom en medlemskontingent er et supplement til en offentlig hovedfinansiering.

Som vist i pkt. 6.6.3, vil en årlig medlemskontingent som skal finansiere hele kirkens virksomhet kunne komme til å ligge et sted mellom 1 300 og 1 700 kroner i gjennomsnitt per skattebetalende kirkemedlem. Utmelding av økonomiske grunner vil trolig forsterkes etter hvor høy medlemskontingenten blir. Dette kan motvirkes gjennom en ordning med skattefradrag tilsvarende dagens fradragsordning for gaver og fagforeningskontingent.

En fast medlemskontingent vil ramme medlemmer med lav inntekt hardere enn de med høy inntekt. Slike privatøkonomiske hensyn kan tale for en medlemskontingent som er differensiert i forhold til inntekt.

Uansett løsning er det nødvendig med pålitelige ordninger for medlemsregistrering dersom finansiering gjennom medlemskontingent skal fungere tilfredsstillende. Medlemsregistrene må kvalitetssikres og hensynet til personvernet må også ivaretas, jf. beskrivelsen av ordningen med livssynsavgift.

Kombinasjon av offentlige tilskudd og medlemsbidrag

Kombinasjonsløsninger kan utformes på ulike måter. Her beskrives en kombinasjon av statlig bevilgning, kommunal bevilgning og obligatorisk medlemsbidrag. De statlige tilskuddene kan dekke lønninger og tilknyttede personalkostnader, mens kommunale tilskudd dekker bygging, forvaltning og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet.

Statlige tilskudd vil sikre finansieringen av alle kirkelige medarbeidere og den sentrale kirkelige virksomhet. Det vil gi en forutsigbar økonomi og mulighet til å utforme en helhetlig strategi for kirkens virksomhet, særlig dersom statens bevilgninger overføres til kirkelige organer som en samlet sum til forvaltning. De nasjonale behovene blir ivaretatt og den landsdekkende kirkelige virksomheten sikres.

Det kommunale finansieringsansvaret vil bekrefte kirkens tilhørighet i lokalsamfunnet. Samtidig knyttes de kommunale bevilgningene til oppgaver som det vanligvis er enklest å få forståelse for i lokalsamfunnet; bygg og arealbehov. Lokale hensyn kan bli ivaretatt. Ordningen forutsetter imidlertid at den kommunale økonomien er tilstrekkelig til å yte de tilskudd som er nødvendig, og at det legges opp til statlige insentivordninger og finansieringsordninger som forplikter og muliggjør kommunens innsats.

Samtidig som kirken sikres kontinuitet i finansieringen gjennom den statlige og kommunale finansieringen, åpner denne ordningen for en videreutvikling av kirkens økonomi gjennom medlemsbidrag. Et obligatorisk, lokalt medlemsbidrag vil gi kirken et mer direkte økonomisk egenansvar, og medlemmene delansvar for kirkens totale økonomi. Størrelsen på medlemsbidraget vil kunne fastsettes så lavt at det i liten grad er avgjørende for fortsatt medlemskap. Over en lengre tidsperiode kan det gjøres erfaringer med ordningen, slik at den om ønskelig kan endres eller bygges ut.

Kombinasjonsløsningen tar på den ene siden med seg viktige fordeler ved de enkelte finansieringsordningene, og reduserer enkelte negative virkninger. På den annen side vil en slik kombinert ordning være noe mer kostbar enn dagens ordning fordi det må etableres et nytt inntektssystem og en administrasjon av medlemskontingenten. Dersom medlemsbidraget innkreves over skatteseddelen, vil det virke mindre byråkratiserende enn med et nytt kirkelig apparat. En egen kirkelig innkrevningsordning kan imidlertid virke mer bevisstgjørende overfor medlemmene enn en tilleggsavgift på skatteseddelen. Innkrevingen vil trolig måtte foregå sentralt med tilbakeføring til lokalnivået i henhold til medlemstall.

En slik kombinasjonsordning forutsetter at bevilgningene til tros- og livssynssamfunnene for øvrig tar utgangspunkt i de totale statlige og kommunale bevilgningene, men at disse også i tillegg finansieres med medlemsbidrag. Medlemsbidrag/medlemskontingent er allerede i bruk som finansieringskilde i mange tros- og livssynssamfunn i Norge.

Bruk av fondsmidler

I forbindelse med gjennomgangen av statskirkeordningen uttrykker utvalgets mandat at det vil være naturlig med en vurdering av eierskapet til Opplysningsvesenets fond. Særlig vil det være nødvendig om en velger en modell der tilknytningen mellom kirke og stat endres eller oppløses. Dersom fondet går over i kirkelig eie, kan staten enten legge føringer for fondets fremtidige bruk eller la kirkens organer stå fritt til å forvalte fondet. Utvalget drøfter dette i kapittel 9.

6.9.2 Økonomistyring og fordeling

Sentralt nivå

En sentralisert modell der økonomien forvaltes sentralt for kirken som helhet, bidrar til å sikre at ressursene blir fordelt i henhold til en samlet kirkelig strategi. Det gir mulighet for samordning og samarbeid på tvers av menigheter og bispedømmer. Det er lettere å utforme og styre utjevningsordninger som tar hensyn til ulikheter i finansieringsgrunnlaget for menigheter og bispedømmer. En statlig finansiering og/eller sentral kirkelig finansiering vil mest naturlig kombineres med en tilsvarende sentral fordelingsordning. Høringen etter Kirkerådets utredning i 2002 viser at et stort flertall av de kirkelige rådsorganene ønsker en sentralisering av økonomien.

De samlede ressursene kan kanaliseres fra bevilgende eller innkrevende myndighet til det sentrale nivået i Den norske kirke, som så fordeler ressurser videre til bispedømme, fellesråd og sokn. En slik fordeling kan bidra til å styrke kirken som nasjonal størrelse og sikre at ressursene blir fordelt i henhold til overordnede nasjonale strategier. Det blir lettere å styre ressurser mot utfordringer som ikke er avgrenset til lokalplanet. Det er også mulig å involvere de lavere nivåene i budsjetterings- og fordelingsprosessene, noe som kan stimulere til samhørighet og samarbeid både vertikalt og horisontalt. Avstanden til lokalplanet kan være en ulempe og føre til at lokalt ansvar, interesse og engasjement svekkes. Dersom den sentrale tilskuddsordningen er basert på bevilgninger gjennom statlige organ, øker muligheten for politisk påtrykk for å fremme bestemte mål for kirkens virksomhet

En annen løsning er at sentralnivået bare fordeler ressurser lokalt til fellesrådet, og at det er opp til fellesrådet å fordele videre til soknene og bispedømmet. En tredje løsning er at midler kanaliseres fra sentralt nivå til bispedømme og sokn, og at soknene avgjør hvilke midler som skal stilles til disposisjon for fellesrådet. Det er også mulig å tenke seg at bispedømmerådet får et ansvar for ressursfordeling til fellesrådene og stiller særskilte midler til disposisjon for fellesrådene, for eksempel til ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker, organisatoriske forsøksordninger og ulike strategiske tiltak.

Regionalt nivå

En regional modell legger beslutningene nærmere lokalplanet og gir biskop og bispedømmeråd en sterkere stilling. Ressursene kanaliseres til det regionale nivået i Den norske kirke. De 11 bispedømmerådene må fordele ressursene dels til den lokale virksomheten i fellesråd og sokn og dels til sentral- og felleskirkelige oppgaver. Dermed blir beslutningsansvaret nærmere lokalplanet, og det blir lettere å kanalisere ressurser til særlige utfordringer i de enkelte bispedømmene eller i større distrikter innenfor bispedømmet. Bispedømmerådets medlemmer sitter i Kirkemøtet og har derfor mulighet til å ta helhetskirkelige hensyn, samtidig som de regionale forholdene blir tilgodesett.

Fordelingsmyndighet lagt til bispedømmet kan føre til at nasjonale oppgaver blir nedprioritert, men kan også hindre at sentralnivået eser ut. Det kan også føre til større ulikhet i prioriteringer og profil i de 11 bispedømmene. Det kan vurderes både som en styrke og en svakhet. Sett fra lokalkirken er bispedømmet nærmere enn sentralnivået. Kommunikasjonen mellom bispedømmet og lokalmenighetene vil være avgjørende for å hindre opplevelse av overstyring og pulverisering av det lokale økonomiske ansvaret.

Regionale utfordringer og strategier blir enklere å ivareta. Bispedømmerådets medlemmer vil som medlemmer av Kirkemøtet også være forpliktet på de helhetlige kirkelige strategier. På den annen side kan Den norske kirke utvikle seg i retning av 11 bispedømmekirker på bekostning av helheten i kirken. Avstanden mellom lokalkirken og det regionale nivået kan også være for stor til at de nødvendige lokale hensyn ivaretas i tilstrekkelig grad.

Lokalt nivå

Den tredje muligheten er å fordele alle ressursene til soknet eller fellesrådet. Fellesrådet har ansvaret for å fordele ressursene både til sentralt og lokalt nivå. Med et fortsatt sterkt innslag av kommunal bevilgningsfinansiering, kan denne modellen være aktuell. Den kan også brukes ved en form for avgiftsfinansiering, hvor innkrevende myndighet fordeler midlene til fellesrådet i henhold til medlemstall.

Fordelingen skjer i nærkontakt med soknet og de lokale utfordringene. Nåværende lovverk kan legges til grunn og erfaringene fra den økonomiske ansvarsfordelingen og samarbeidet mellom sokn og fellesråd kan utnyttes. For å sikre at regionale og nasjonale behov blir tilstrekkelig ivaretatt, kan det innføres tilskuddsregler som sikrer begge nivåene tilstrekkelig med midler.

Fellesrådenes størrelse må vurderes i en slik modell. I dagens situasjon vil noen være for små til å kunne ha tilstrekkelig kompetanse til å forvalte en slik ordning, mens andre vil være for store til å ha tilstrekkelig nærhet til den enkelte menighet. Med en slik modell kan det derfor være ønskelig å utvide fellesrådsområdet, tilsvarende dagens prostiområde.

Modellen gir menighetsrådet/ fellesrådet sterk innflytelse på ressursfordelingen i kirken. Lokale behov og strategier kan ivaretas. Modellen kan bidra til økt interesse for kirkelige valg og gjøre oppgaven i menighetsråd mer engasjerende enn i dag. På den annen side vil en slik lokal forankring av økonomien svekke styringsmulighetene for en samlet kirkelig strategi. Menighetsrådene/fellesrådene må fordele store deler av sin inntekt videre til den kirkelige organisasjon for å finansiere de regionale og felleskirkelige oppgaver og sikre nødvendig utjevning mellom menighetene. Dette vil kreve et større og mer kostbart administrativt apparat ved hver menighet eller hvert fellesråd.

De sentralt innkrevde ressursene kan også kanaliseres direkte til soknene, selv om dette antakelig er lite aktuelt i praksis. Det vil styrke oppfatningen av soknet som den grunnleggende enheten, men bryte med kirkelovens oppgavefordeling mellom fellesråd og menighetsråd. I henhold til kirkeloven skal kirkelig fellesråd ivareta administrative og økonomiske oppgaver på vegne av soknet. Dersom fellesrådsområdet blir gjort betydelig større og dermed fjerner seg noe fra soknet, kan muligens fordeling av midler gjennom soknenivået bli mer aktuelt. Det samme gjelder ved et fortsatt sterkt innslag av kommunal finansiering og lokal innkreving av medlemskontingent.

6.10 Utvalgets standpunkt

6.10.1 Finansieringsbehov

Utvalget har forholdt seg spesielt til ressursbetenkningen som utvalget har bestilt fra Kirkerådet og som Kirkemøtet behandlet i 2004, og vil påpeke at betenkningens kriterier for å bestemme ressursnivået kan ha relevans når størrelsen på et eventuelt medlemsbidrag skal fastsettes.

Utvalget mener betenkningen gir en nyttig oversikt over den kirkelige økonomien og viser hva Den norske kirke selv mener er nødvendige ressurser for å ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte. Utvalget tolker ikke dette som en absolutt eller eksakt bestemmelse av ressursnivået. Den norske kirke må, i likhet med andre instanser i samfunnet, markere sitt ressursbehov ut fra egen forståelse av gjeldende lov- og regelverk og sine strategiske målsettinger.

Utvalgets flertall på 14 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad mener det er behov for økt ressurstilgang til Den norske kirke og viser til ressursutredningen og Kirkemøtets behandling av denne, og til at Den norske kirke har en langt dårligere økonomisk situasjon enn sine nordiske søsterkirker.

Utvalgets mindretall, medlemmene L. Larsen, Limi, Løwe, Nygård, Sandvig og Sejersted, mener det ligger utenfor utvalgets mandat å uttale seg om hvilket ressursnivå Den norske kirke har behov for.

Dersom det vedtas å endre relasjonen mellom staten og Den norske kirke, anbefaler utvalget at Den norske kirke i en overgangsperiode tildeles særskilte ressurser til omstilling.

6.10.2 Finansieringsordning

Modelluavhengige tema

Utvalgets flertall på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Løwe, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, forutsetter at staten fortsatt yter tilskudd til Sjømannsmisjonen/Norsk kirke i utlandet, Døvekirken, den kirkelige virksomheten på Svalbard og kontingenter til internasjonalt kirkelig samarbeid. Dette går da inn i beregningsgrunnlaget for offentlige tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Utvalgets mindretall, medlemmene Nygård og Sandvig, forutsetter ved en endret kirkeordning at denne aktiviteten ikke lenger vil organiseres eller finansieres særskilt, men inngå i Den norske kirkes ordinære aktiviteter.

Flertallet på 18 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Limi, Lønning, Nordstokke, Nygård, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at ordningen med skattefradrag for gaver videreføres for å stimulere til økt medlemsengasjement og ansvar. Medlemmene Løwe og Sandvig ønsker ikke skattefradrag på gaver til religiøse og livssynsmessige formål, all den tid det offentlige tar ansvar for grunnfinansiering av denne type virksomhet.

Medlemmene Nygård og Sandvig anbefaler at det uavhengig av fremtidig relasjon mellom staten og Den norske kirke, utvikles finansieringsordninger som er mer likeverdige enn dagens bevilgninger til statskirken og kompensatoriske tilskudd til de øvrige tros- og livssynssamfunn. Et slikt arbeid kan være en naturlig del av arbeidet med å utrede statens tros- og livssynspolitikk.

Finansiering av en grunnlovsforankret folkekirke

Utvalget anbefaler at offentlige bevilgninger fortsatt skal stå for hovedfinansieringen av Den norske kirkes virksomhet.

Utvalgets flertall på 17 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Løwe, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at dagens finansieringsordning videreføres. Et flertallet på 15 av disse 17, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted, Skaaheim og Steinsland, anbefaler at finansieringen av alle stillinger og tilhørende personalkostnader overføres til staten, mens den øvrige ansvarsfordelingen mellom stat og kommune videreføres som i dag. Et mindretall på 2 av disse 17, medlemmene Løwe og Tingelstad, anbefaler at dagens ansvarsfordeling videreføres.

Mindretallet, medlemmene Limi, Nygård og Sandvig, anbefaler at kommunenes finansieringsansvar faller bort og at de offentlige bevilgningene overføres samlet fra staten.

Utvalget anbefaler at den statlige bevilgningen overføres til Den norske kirke ved Kirkemøtet, som disponerer og fordeler midlene.

Finansiering av en lovforankret folkekirke

Flertallet på 15 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Gullaksen, Johnsen, Kjølaas, Kolstad, H. Larsen, L. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Skaaheim, Steinsland og Tingelstad, anbefaler at offentlige bevilgninger står for hovedfinansieringen, med statlige tilskudd som dekker lønninger og tilknyttede personalkostnader og kommunale tilskudd som dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg. Dette kombineres med et medlemsbidrag som skal dekke menighetens øvrige virksomhet.

Et mindretall, medlemmene Limi, Løwe, Nygård og Sandvig, anbefaler en statlig grunnfinansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn som kan finansiere et nærmere definert minimumstilbud for medlemmene. Utover dette er det opp til Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn å fastsette ordninger for å sikre egne inntekter.

Et annet mindretall, medlemmet Sejersted, anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål. Dette må innføres gradvis og over tid, og slik at staten i en mellomperiode garanterer offentlig grunnfinansiering. I den grad kirkeloven pålegger Den norske kirke oppgaver, er det også naturlig at dette helt eller delvis dekkes av det offentlige.

Finansiering av en selvstendig folkekirke

Flertallet på 11 av 20, medlemmene Andersen, Gjønnes, Johnsen, Kolstad, L. Larsen, Limi, Løwe, Nygård, Sandvig, Skaaheim og Steinsland anbefaler at det gis en statlig bevilgning til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn som kan finansiere et nærmere definert minimumstilbud for medlemmene. Utover dette mener flertallet at det må være opp til Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunn å fastsette ordninger for å sikre egne inntekter.

Mindretallet på 9 av 20, medlemmene Gullaksen, Kjølaas, H. Larsen, Lønning, Nordstokke, Samset, Sarre, Sejersted og Tingelstad anbefaler en hovedfinansiering gjennom medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål.