7 Dagens særavgifter

I dette kapittelet gir utvalget en oversikt over gjeldende regelverk for særavgiftene, avgiftssatser og proveny. 1 Omtalen og begrunnelsen for avgiftene bygger på omtaler i budsjettdokumentene.

7.1 Miljørelaterte avgifter

En riktig utformet miljøavgift skal i prinsippet settes lik marginal ekstern kostnad ved det samfunnsøkonomisk optimale nivået på utslipp, jf. kapittel 5. Miljøavgiften tilsvarer da den marginale rensekostnaden. Riktig utformede miljøavgifter sikrer at markedsprisene på miljøskadelige aktiviteter samsvarer med reelle samfunnsøkonomiske kostnader. Dermed oppnås en samfunnsøkonomisk effektiv bruk av ressurser.

Politiske myndigheter har på en rekke områder vedtatt konkrete miljøpolitiske målsettinger i form av internasjonale bindende avtaler (for eksempel Kyotoprotokollen og Gøteborgprotokollen, se nærmere omtale i kapittel 4) eller rent nasjonale målsettinger. Slike målsettinger samsvarer ikke nødvendigvis med de samfunnsøkonomisk optimale utslippsnivåene. Et gitt utslippsmål oppnås til lavest mulige kostnad når miljøavgiften settes lik verdien på den marginale rensekostnaden ved dette målet.

Tabell 7.1 nedenfor viser provenyet fra miljø­relaterte avgifter i 2006 og 2007.

7.1.1 Bensin- og autodieselavgift

Drivstoffavgiftene (bensinavgiften og autodieselavgiften) er bruksavhengige motorvognavgifter som skal prise samfunnsøkonomiske kostnader ved bruk av kjøretøy, som bl.a. ulykker, kø, støy, lokale utslipp og veislitasje.

Bensinavgiften ble innført i 1933. Opprinnelig lå avgiften under Samferdselsdepartementet og var øremerket veiformål. I 1962 ble avgiften overført til Finansdepartementet, og i 1964 bortfalt øremerkingen. Fra 1980 fikk avgiften ulik sats for høy- og lavoktan bensin. Denne forskjellen ble imidlertid fjernet i 1985 fordi blyinnholdet i høyoktanholdig bensin var blitt redusert til samme nivå som lav­oktan. Isteden ble det innført ulike satser for henholdsvis blyholdig og blyfri bensin.

I 2005 ble bensinavgiften endret ved å etablere et skille mellom svovelfri, lavsvovlet og annen bensin. Systemet ble innført som et incentiv for svovelfritt drivstoff, som i denne sammenheng betyr drivstoff med maksimalt svovelinnhold på 10 ppm (0,001 prosent). I følge Norsk Petroleumsinstitutt førte avgiftsdifferensieringen til en fullstendig overgang til svovelfri bensin i løpet av første kvartal 2005, jf. St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Bensinavgiften er i 2007 på 4,17 kroner pr. liter svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,21 kroner pr. liter for lavsvovlet bensin (under 50 ppm svovel). Annen bensin har samme sats som lavsvovlet bensin. Det samlede provenyet fra bensinavgiften er anslått til 8 930 mill. kroner for 2007. Siden 1991 har bensin i tillegg til bensinavgift også vært ilagt CO₂ -avgift. CO₂ -avgiften er nærmere omtalt under 7.1.3.

Autodieselavgiften (avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn) ble innført 1. oktober 1993. Sammen med vektårsavgiften erstattet autodieselavgiften kilometeravgiften, som var en ren veibruksavgift. Mineralolje (diesel) som benyttes til andre formål enn veitransport er derfor fritatt for autodieselavgift. Fritakene er gjennomført gjennom en merkeordning, dvs. at mineralolje som ikke belastes autodieselavgift må merkes med særskilt farge og sporstoff. Merket mineralolje kan blant annet benyttes i traktorer, anleggsmaskiner, motorredskaper og båter eller til fyring.

For mineralolje som er merket, skal det betales grunnavgift på fyringsolje. Denne er betydelig lavere enn autodieselavgiften, jf. avsnitt 7.1.11. En virksomhet vil altså, alt etter formål, kunne benytte både merket og umerket mineralolje. I landbruket skal det f.eks. brukes merket mineralolje til traktorer og andre landbruksmaskiner, mens det til bondens lastebil skal brukes umerket mineralolje (som ilegges autodieselavgift). All mineralolje, både merket og umerket, er dessuten omfattet av CO₂ -avgiften og svovelavgiften, se nærmere omtale under 7.1.3 og 7.1.6.

Avgiftsincentivet for svovelfritt drivstoff som ble innført i 2005 omfatter også autodiesel. Som for bensin medførte avgiftsdifferensieringen en fullstendig overgang til svovelfri mineralolje i løpet av første kvartal 2005.

Autodieselavgiften er i 2007 på 3,02 kroner pr. liter svovelfri mineralolje (under 10 ppm svovel) og 3,07 kroner pr. liter for lavsvovlet mineralolje (under 50 ppm svovel). Autodiesel med svovelinnhold over 50 ppm svovel er ikke tillatt omsatt. Annen mineralolje har samme sats som lavsvovlet mineralolje. Samlet provenyanslag for autodieselavgiften er 6 115 mill. kroner i 2007.

I en rapport utarbeidet av ECON (2003) sammenliknes de eksterne marginale kostnadene ved transport opp mot avgiftene. Resultatene tyder på at de eksterne marginale kostnadene ved bruk av bensindrevne personbiler i gjennomsnitt ligger på om lag samme nivå som bensinavgiften. Det er da ikke tatt hensyn til kostnadene knyttet til utslipp av klimagasser. For dieseldrevne personbiler er imidlertid de eksterne marginale kostnadene vesentlig høyere enn dieselavgiften. For lastebiler er forskjellen mellom de eksterne kostnadene og avgiftene enda større. De eksterne kostnadene vil variere mellom ulike kjøretøy, og med hvor og når kjøringen finner sted. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 9.1.1

De siste årene har det kommet en rekke alternativer til bensin og diesel på markedet, bl.a. bioetanol, biodiesel, biogass, autogass (LPG), naturgass (CNG og NGL), hydrogen, hytan og elektrisitet. Omsetningen av alternative drivstoff er foreløpig svært begrenset, og ingen av disse er ilagt drivstoffavgifter.

De bruksuavhengige bilavgiftene omtales nærmere i avsnitt 7.2.

7.1.2 Smøreoljeavgift

1. januar 1988 ble det innført en miljøavgift på 50 øre pr. liter smøreolje. Begrunnelsen var at nesten 50 pst. av spilloljen (brukt smøreolje) ikke ble innsamlet. Inntektene skulle bl.a. brukes til å finansiere et bedre innsamlingssystem og en forsvarlig behandling av oljeavfallet. Avgiftsinntektene ble ikke øremerket. Avgiften omfatter alle motor- og giroljer, samt industrielle smøreoljer og hydrauliske oljer avgrenset etter tolltariffens varenummer. Smøreolje som inngår som råstoff i industriell virksomhet er fritatt for avgift. Avgiftssatsen for 2007 er på 1,68 kroner pr. liter, og det er anslått at inntektene fra avgiften vil utgjøre 91 mill. kroner i 2007.

Rundt 1990 ble det antatt at innsamlingsgraden for spillolje var om lag 60 pst. For å øke innsamlingsgraden ble det fra 1. januar 1994 innført en refusjonsordning som Statens forurensningstilsyn har ansvaret for. Samtidig ble avgiften på smøreolje økt med 50 øre pr. liter. Refusjonssatsen for 2007 er 1,89 kroner pr. liter spillolje. Det blir utbetalt refusjon for de fleste typer brukt smøreolje og andre brukte oljer (transformatoroljer m.m.) med tilsvarende egenskaper, med unntak av bl.a. spillolje som kommer fra større skip (større enn 250 fot) i internasjonal sjøfart. Det er ikke noe vilkår for refusjon at smøreoljen opprinnelig er avgiftsbelagt. Refusjonen blir utbetalt til større mottaksanlegg (tankanlegg) med forhåndstilsagn fra Statens forurensningstilsyn. I tilsagnet er det fastsatt en del vilkår som refusjonsmottakeren har plikt til å rette seg etter.

Innsamlingsgraden for spillolje (med og uten rett til refusjon) er i dag i overkant av 80 pst. og har vært stabil de siste årene. Mengden innsamlet smøreolje blir stadig redusert som en konsekvens av mindre bruk av smøreolje.

7.1.3 CO₂ -avgift

CO₂ -avgiften ble innført i 1991 og omfattet mineral­olje, bensin og forbrenning av olje og gass på petroleumssokkelen. Avgiften ble utvidet til å gjelde kull og koks til energiformål i 1992. I 1999 ble den landbaserte CO₂ -avgiften skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Samtidig ble avgiftsgrunnlaget utvidet til å gjelde bl.a. innenriks luftfart, godstransport i innenriks sjøfart og supply-flåten.

Som ett ledd i tilpasningen til ESAs retningslinjer for miljøstøtte av 23. mai 2001 ble CO₂ -avgiften på kull og koks fjernet fra 2003. Årsaken til fjerningen var at Norge ikke kan innføre eller opprettholde selektive avgiftsordninger som vrir, eller truer med å vri, konkurransen, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts og tollvedtak. Stortinget har vedtatt at det skal innføres CO₂-avgift på innenlandsk bruk av gass til oppvarming mv. i boliger og næringsbygg med virkning fra 1. juli 2007.

Provenyet fra CO₂ -avgiften for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen er anslått til 3 500 mill. kroner for 2007. Provenyet fra CO₂ -avgiften på mineralske produkter (bensin, mineral­olje og gass) er anslått til 4 556 mill. kroner for 2007. Tabell 7.2 viser avgiftssatsene for 2007. Omregnet til kroner pr. tonn CO₂ varierer satsene fra 86 til 345 kroner pr. tonn CO₂ .

Treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien betaler CO₂ -avgift med en redusert sats på 0,27 kroner pr. liter mineralolje for 2007. Sildemel- og fiskemelindustrien er ikke omfattet av EØS-avtalen, og avgiftslettelser kan derfor gis uavhengig av EØS-avtalens forbud mot offentlig støtte. Når det gjelder treforedlingsindustrien, har ESA konkludert 2 med at redusert sats i utgangspunktet er i strid med forbudet mot offentlig støtte, jf. EØS-avtalen artikkel 61(1). ESA har likevel akseptert en videreføring av redusert sats for treforedlings­industrien til og med 31. desember 2010. ESAs godkjennelse er gitt i medhold av EØS-avtalen 61 (3) (c), sammenholdt med ESAs retningslinjer for miljøstøtte. Treforedlingsindustrien har også fritak fra grunnavgiften på fyringsolje. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 7.1.11.

EUs kvotedirektiv

EUs kvotedirektiv (2003/87/EF) regulerer handel med klimagasskvoter mellom de kvotepliktige bedriftene innenfor EU-området. Tilhørende rettsakter er først og fremst knyttet til handel med prosjektbaserte mekanismer (direktiv 2004/101/EF). EUs kvotesystem for perioden 2008–2012 omfatter som et minimum CO₂ -utslipp fra bestemte utslippskilder 3 , men direktivet åpner for at medlemsland ensidig kan inkludere flere utslippskilder eller gasser i kvotesystemet forutsatt at EU-kommisjonen godkjenner dette (artikkel 24). For inneværende periode omfatter EUs kvotesystem om lag 45 pst. av klimagassutslippene i EU.

EUs system krever at kvoteplikten pålegges det «anlegget» som står for utslippet. Dette innebærer at utslipp fra sektorer med mange aktører, som f.eks. transportsektoren, er administrativt krevende å inkludere i kvotesystemet. Kvotedirektivet åpner i liten grad for at staten kan selge kvoter til de kvotepliktige. I perioden 2008–2012 skal minst 90 pst. av kvotene tildeles gratis.

Ifølge kvotedirektivet skal landene utarbeide en nasjonal tildelingsplan (National Allocation Plan, NAP), der de angir den samlede mengden kvoter som skal tildeles. Det er medlemslandene selv som fastsetter kriteriene for tildeling, og det er landene selv som foreslår den mengden kvoter som skal tildeles gratis. Landene har valgt ulike tildelingsmetoder, herunder om de ulike industrisektorene skal behandles likt, og noen land tildeler kvoter avhengig av utslippsprognoser, basert på opplysninger fra bedriftene selv. En følge av dette kan være at f.eks. kullkraftverk får en større andel gratiskvoter pr. tonn CO₂ utslipp enn gasskraftverk, ettersom kullkraftverkene kan dokumentere et større behov. Kvotedirektivets bestemmelse om minst 90 pst. gratistildeling fra staten gjelder bare for perioden frem til 2012. Etter den tid legges det opp til økt harmonisering av tildelingsmetodene og at en større andel av kvotene skal auksjoneres.

Bruk av utslippsenheter fra Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM) og Felles gjennomføring (Joint Implementation, JI) fra 2008 er tillatt opp til en viss prosent av tildelingen til hver kvotepliktig enhet. Det enkelte medlemsland skal selv spesifisere dette prosenttaket i den nasjonale tildelingsplanen.

Regjeringen har vedtatt at EUs kvotedirektiv på visse vilkår skal innlemmes i EØS-avtalen. Forhandlingene med EU om en tilpasningstekst er ikke endelig avsluttet. Beslutningen tas i EØS-komiteen med forbehold om Stortingets godkjennelse. Direktivet blir gjeldende for Norge når Stortinget har bekreftet EØS-komiteens beslutning, og dette må skje innen 6 måneder etter at beslutningen er tatt.

Det norske kvotesystemet for 2005–2007

Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) trådte i kraft 1. januar 2005. Omsettbare kvoter ble da innført som et nytt virkemiddel i klimapolitikken for å begrense utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Utformingen av det norske kvotesystemet for 2005–2007 ligger nært opp til EUs kvotesystem, både når det gjelder omfang av kilder og gasser som har kvoteplikt og andre mer tekniske elementer. Det norske systemet omfatter de samme utslippene av CO₂ som ville fått kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv med unntak for utslipp som allerede ilegges CO₂ -avgift. Energianleggene på kontinentalsokkelen, treforedlingsindustrien og andre større energianlegg på land som betaler CO₂ -avgift, er derfor ikke kvotepliktige i Norge i perioden 2005–2007.

I perioden 2005 til 2007 fikk 51 bedrifter ut­slippstillatelse for kvoteplikte utslipp av CO₂ . Totalt 35 bedrifter rapporterte kvotepliktige utslipp til SFT i 2006 på til sammen 6 mill. tonn CO₂ . De resterende bedriftene med utslippstillatelse som ikke hadde kvotepliktige utslipp i 2006, er enten ikke etablert ennå, eller de anvendte kun brensler som ikke fører til kvotepliktige utslipp, typisk mineralolje som det betales CO₂ -avgift for.

Kvotene for perioden 2005–2007 ble tildelt veder­lagsfritt til de kvotepliktige. Hovedregelen for tildelingen var at bedriftene skulle tildeles kvoter tilsvarende 95 pst. av sine gjennomsnittlige utslipp i årene 1998–2001, eller 95 pst. av et anslått behov for perioden (bl.a. ved å ta i bruk best tilgjengelig teknologi) for de bedriftene hvor art eller omfang av virksomheten var vesentlig endret etter 2001. Dette førte til en tildeling på gjennomsnittlig 91 pst. av de utslippene bedriftene la til grunn i sine søknader. I praksis ble 46 av 51 til­delingsvedtak basert på unntaksreglene om til­deling på grunnlag av prognoser. Ved oppstart av perioden ble det truffet vedtak om antall kvoter som tildeles hver enkelt kvotepliktig for hele ­perioden 2005–2007. Det foretas imidlertid en årlig utdeling av de tildelte kvotene. Regjeringens forslag til kvotesystem for 2008-2012 er nærmere omtalt i avsnitt 9.1.3.

Øvrige virkemidler for å redusere utslippene av klimagasser

CO₂ -avgiften og kvotesystemet er de viktigste virke­midlene for å begrense utslippene av klimagasser. I tillegg er det avgift på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK). Avgiften på sluttbehandling av avfall priser utslipp av metan fra deponier og utslipp av CO₂ fra forbrenning av avfall. Disse avgiftene omtales i avsnittene 7.1.4 og 7.1.5.

Kilde: Finansdepartementet.

I tillegg til avgifter og kvotesystemet reguleres utslipp av klimagasser gjennom avtaler mellom myndighetene og industrien og gjennom utslippstillatelser etter forurensingsloven. Miljøverndepartementet og tidligere Prosessindustriens Landsforening (PIL), nå Norsk Industri, inngikk i 2004 en forståelse for den delen av prosessindustrien som ikke er omfattet av CO₂ -avgiften. Denne forståelsen omfatter avgiftsfrie utslipp fra hele prosessindustrien – både utslipp som ikke blir omfattet av det tidlige kvotesystemet og utslipp som er omfattet, med unntak av gass­raffinerier og ilandføringsterminaler. Forståelsen innebærer at utslippene fra denne delen av industrien skal reduseres med 20 pst. i forhold til nivået i 1990 innen utgangen av 2007. Miljøverndepartementet har i tillegg inngått en avtale med elektrobransjen om reduserte utslipp av svovelheksafluorid (SF₆ ).

7.1.4 Avgift på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK)

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. HFK og PFK er moderate til kraftige klimagasser som reguleres gjennom Kyotoprotokollen. Utslipp av disse gassene stammer hovedsakelig fra kuldeanlegg og kjølemaskiner, brannslukningsmidler og produksjon av isolasjonsmaterialer (stivt skum).

Tidligere framskrivninger har vist en tiltakende vekst i utslipp av HFK og PFK fram mot 2020. Dette var bakgrunnen for innføringen av avgift på HFK og PFK fra 2003. Hensikten med avgiften er blant annet å stimulere til bruk av alternative gasser og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker HFK og PFK.

Avgiftsplikten på HFK og PFK reguleres av samme avgiftsvedtak. Særavgiften omfatter både HFK og PFK som er produsert innenlands, og produkter som importeres. Avgiftsplikten omfatter både gass importert i bulk og gass som inngår i importerte produkter. I 2004 ble det innført en refusjonsordning ved destruksjon eller gjenvinning til eget bruk av HFK og PFK.

Avgiftssatsene er fastsatt ut fra gassenes globale oppvarmingspotensiale (GWP). CO₂ har en GWP på 1 mens HFK-143 har en GWP på 300. Det betyr at HFK-143 er en klimagass som har 300 ganger sterkere effekt enn CO₂ . Avgiftssatsen på HFK og PFK er gradert ut fra gassenes GWP, og avgiftssatsen tilsvarer i 2007 om lag 194 kroner pr. tonn CO₂ -ekvivalenter. Dette innebærer at de ulike HFK- og PFK-forbindelsene har ulike satser avhengig av hvor kraftig klimaeffekt de antas å ha. Avgiftssatsene er dermed på om lag samme nivå som den generelle CO₂ -avgiftssatsen på mineralolje, målt pr. CO₂ -ekvivalent.

Det samlede provenyet fra avgiften på HFK og PFK er anslått til 207 mill. kroner for 2007.

7.1.5 Avgift på sluttbehandling av avfall

Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999. Avgiften ilegges avfall som innleveres både til deponi og til forbrenning. Formålet med avgiften er å prise miljøkostnadene ved avfallsbehandlingen, motivere til økt kildesortering og gjenvinning, samt å redusere avfallsmengdene til slutt­behandling.

Avgiften på avfall som innleveres til deponi er blant annet et virkemiddel for å begrense utslippene av metangass. Metangass er en av de 6 klimagassene som reguleres gjennom Kyotoprotokollen, og metangassutslipp fra avfallsdeponier utgjør om lag 2 pst. av de samlede norske klimagass­utslippene. Det er verken teknisk eller praktisk mulig å innføre en avgift direkte på utslippet fra deponier. Avgiften ilegges derfor pr. tonn avfall som innleveres til sluttbehandling. Siden 2003 er deponiavgiften differensiert ut fra deponiets miljø­standard. Etter gjeldende regelverk varierer avgiften fra 423 kroner pr. tonn for avfall levert til deponier med høy miljøstandard til 533 kroner pr. tonn for avfall til deponier med lav miljøstandard. Deponier med høy miljøstandard oppfyller kravene til bunn- og sidetetting i deponiforskriften, jf. omtale i St. prp nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dersom avgiften kun skulle ha priset utslipp av klimagassen metan (CH₄ ) fra deponier, ville den laveste satsen tilsvart om lag 850 kroner pr. tonn CO₂ -ekvivalenter. Avgiftsforskjellen mellom deponier med høy og lav sats er basert på anslag på ­miljøkostnader knyttet til sigevann.

Avgiften på forbrenning av avfall ble i 2004 lagt om fra en avgift basert på mengden innlevert avfall til en avgift direkte på utslipp. Den viktigste faktoren som bestemmer mengden utslipp fra forbrenning av avfall er innholdet av ulike stoffer i avfallet. Dette gjelder særlig utslippene av stoffer som CO₂ , tungmetaller, svovel og klor. I tillegg vil forbrenningstekniske forhold og rensing påvirke utslippene. En avgift som blir lagt direkte på utslippene, gir motiv til rensing og utsortering av særlig utslippsintensive avfallsfraksjoner, noe den tidligere avgiften basert på mengde innlevert avfall til forbrenning ikke ga. Avgiftssatsene på utslipp av de enkelte stoffene er fastsatt ut fra beregnet miljø­skade. Tabell 7.3 viser avgiftssatsene for 2007.

For utslipp av CO₂ skal det betales avgift med kroner 59,00 pr. tonn innlevert avfall. Dette tilsvarer en avgift på 200 kroner pr. tonn CO₂ , og er på om lag samme nivå som den generelle CO₂ -avgiften på mineralolje. For CO₂ oppstår avgiftsplikten ved innlevering av avfall til forbrenning. Anlegg som ikke brenner avfall som inneholder fossilt materiale skal ikke betale avgift for utslipp av CO₂ . Avfallsfraksjonene til forbrenning skal være positivt utsortert, og det må dokumenteres at avfallet ikke inneholder fossilt materiale.

Det er gitt flere fritak fra avgiften. Dette gjelder avfall som innleveres til særskilt behandling etter avfallsforskriften 4 , avfall som innleveres til anlegg for ombruk eller gjenvinning, avfall som består av uorganisk materiale, restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien og avfall som består av forurensede jord- og løsmasser. Det blir heller ikke beregnet avgift for energianlegg i industrien som benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen. Slike anlegg anses ikke som forbrenningsanlegg for sluttbehandling og omfattes dermed ikke av avgiftsplikten.

Det samlede provenyet fra sluttbehandlingsavgiften på avfall er anslått til 589 mill. kroner for 2007. I 2005 kom om lag 86 pst. av provenyet fra deponiavgiften, mens om lag 14 pst. av avgiftsprovenyet kom fra forbrenningsavgiften.

7.1.6 Svovelavgift

Svovelavgiften ble innført i 1970 som en svovelgradert tilleggsavgift i mineraloljeavgiften. Avgiften ble skilt ut i et eget avgiftsvedtak i 1999. Samtidig ble den utvidet til også å omfatte utslipp av svovel fra raffineringsanlegg, kull og koks og på mineralolje til bruk i innenriks luftfart, godstransport i innenriks sjøfart, anlegg på kontinentalsokkelen og supply-flåten. I 2000 ble satsen på kull og koks og utslipp fra raffineringsanlegg økt fra 3 til 6 kroner pr. kg. Provenyet fra svovelavgiften er anslått til 124 mill. kroner for 2007.

Svovelavgiften ilegges mineralolje som inneholder over 0,05 pst. vektandel (50 ppm) svovel med 7 øre pr. liter for hver påbegynt 0,25 pst. vekt­andel svovel. Svovelinnholdet i mineraloljen har blitt vesentlig redusert siden 1970-tallet slik at det i dag hovedsakelig er marin gassolje, tungdestillat og tungolje som har et svovelinnhold som overstiger den nedre grensen for svovelavgiften på 0,05 pst. vektandel svovel.

Fra 1. januar 2002 ble avgiften på SO₂-utslipp fra kull og koks og utslipp fra raffineringsanlegg fjernet og erstattet med en avtale mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening (PIL). Avtalen ble inngått på bakgrunn av forpliktelsen i Gøteborgprotokollen (se nedenfor). Da avtalen ble inngått forpliktet prosessindustrien seg til å redusere de årlige utslippene av SO₂ med minimum 5 000 tonn. Prosessindustrien tok også på seg å legge fram konkrete forslag til hvordan en slik utslippsreduksjon kan gjennomføres, og samtidig legge fram forslag til hvordan en samlet reduksjon på 7 000 tonn kan gjennomføres på en måte som er kostnadseffektiv for Norge. Utslipp fra den enkelte virksomhet blir regulert i utslippstillatelsen fra Statens forurensningstilsyn (SFT). Det er ventet at gjennomføring av avtalen med Norsk Industri vil sikre at Norge innfrir kravet i Gøteborgprotokollen om utslipp av SO₂, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) ­Miljøverndepartementet.

Svovelavgiften er miljømessig begrunnet og har til hensikt å redusere utslippene av svovel. Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen forpliktet til å redusere de samlede utslippene av svoveldioksid (SO₂) til 22 000 tonn i 2010. Utslippene var i 2005 23 800 tonn, eller drøyt 8 pst. over forpliktelsen. SFT har (2005) anslått at utslippsforpliktelsen kan oppfylles med en marginalkostnad på om lag 15 kroner pr. kg SO₂ målt i 2004-kroner. Dagens svovelavgift tilsvarer om lag 17 kroner pr. kg SO₂ og omfatter innenlands bruk av mineralolje. Svovelavgiften er da noe høyere enn tiltakskostnaden for å nå forpliktelsen i Gøteborgprotokollen.

7.1.7 Avgift på utslipp av NO_X

Avgift på utslipp av nitrogenoksider (NO_X) ble innført fra 1. januar 2007, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts og tollvedtak og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007). Hovedmålet med avgiften er at den, sammen med andre virkemidler, skal bidra til å oppfylle NO_X-forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. Provenyet fra NO_X -avgiften er anslått til 1 475 mill. kroner i budsjettet for 2007.

Satsen for 2007 er satt til 15 kroner pr. kg NO_X. Avgiften omfatter om lag 55 pst. av NO_X-utslippene, og er lagt på større båter, luftfartøy, dieseldrevet jernbane samt større motorer, kjeler og turbiner i energianlegg, fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land. Utslipp fra ovner er ikke omfattet av avgiften. Det gjelder også utslipp fra store ovner som anvendes i prosessindustrien. Begrunnelsen for avgrensningen er at det er vanskelig å dokumentere NO_X-utslippet fra disse kildene. Regjeringen signaliserte ved innføringen av avgiften at den vil vurdere både utvidelse av avgiftsområdet og behov for satsendringer for å sikre best mulig oppnåelse av Norges forpliktelse i Gøteborgprotokollen.

NO_X-avgiften avgrenses geografisk med utgangspunkt i Gøteborgprotokollens virkeområde. Dette innebærer f.eks. at utslippene fra utenriks sjøfart og utenriks luftfart ikke er omfattet av avgiften.

For at NO_X-avgiften skal bli mest mulig treffsikker er det lagt stor vekt på å utforme et beregningsgrunnlag som ligger nærmest mulig de faktiske utslippene av NO_X, og som er basert på tekniske etterprøvbare kriterier. Avgiften skal primært beregnes på grunnlag av faktisk utslipp av NO_X. Dersom faktisk utslipp ikke er kjent, beregnes avgiften på grunnlag av en aktivitetsfaktor og en utslippsfaktor som fastsettes spesifikk for den enkelte utslippsenhet. En siste mulighet er at avgiften beregnes på bakgrunn av forhåndsdefinerte utslippskategorier for grupper av enheter.

Formålet med avgiften er å motivere aktørene til å tilpasse seg slik at utslippene reduseres på billigst mulig måte, ved for eksempel investeringer i renseutstyr. Det er innført to ordninger der staten gir støtte til investeringer som reduserer utslippene av NO_X. NO_X-RED-ordningen for skipsfart dekker 30 pst. av merkostnadene ved slike investeringer (40 pst. for små og mellomstore bedrifter). NO_X-RED ordningen for fiskefartøy gir støtte for inntil 100 pst. av merkostnaden.

Staten og fylkeskommunene har avtaler om kjøp av persontransporttjenester med fartøy, jernbane og enkelte regionale flyruter. Disse blir kompensert for avgiftsøkninger gjennom avtalene. Det gis også kompensasjon for økte kostnader knyttet til NO_X-avgiften for Forsvaret og til tiltak i andre fartøy i statlige virksomheter.

Det er opprettet tre overgangsordninger i forbindelse med innføringen av avgiften:

1. Avgiftsrefusjon for avgiftspliktige virksomheter som har inngått en avtale innen 1. juli 2007 om tidspunkt for installasjon av renseutstyr.

2. Avgiftsrefusjon for avgiftspliktige virksomheter som installerer og tar i bruk måleutstyr innen 31. desember 2007, og som på bakgrunn av målingene kan dokumentere lavere utslipp enn det er blitt beregnet avgift for i perioden fra 1. januar og fram til måleutstyret ble installert.

3. Avgiftsrefusjon for avgiftspliktige virksomheter som innen 1. juli 2007 har søkt om å få fastsatt kildespesifikk utslippsfaktor. Virksomhetene vil kunne få refundert avgift som tilsvarer forskjellen mellom beregnet utslipp før og etter fastsettelsen av den kildespesifikke faktoren.

I forbindelse med behandlingen i Stortinget av budsjettet for 2007 ble det også etablert et avgiftsfritak for avgiftspliktige virksomheter som inngår avtale med staten om konkrete mål om utslippsreduksjoner av NO_X. Det stilles strenge krav til slike avtaler. Avtalene skal blant annet ha samme effekt som avgiften over tid, og må oppfylle EØS-avtalens regler om statsstøtte. Dersom målene ikke nås må det iverksettes sanksjoner. Før eventuell iverksettelse av slike avtaler, må disse notifiseres til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

Det er foreløpig ikke inngått noen avtaler om reduksjon av NO_X-utslipp. Miljøverndepartementet er i dialog med de interesserte næringsorganisasjonene om innholdet i mulige avtaler. Avtalene må inneholde klare forpliktelser om utslippsreduksjoner.

Avgiften har foreløpig virket i for kort tid til at det er mulig å si noe om hvorvidt avgiften og kompensasjonstiltakene bidrar til (tilstrekkelig) måloppnåelse og overgang til ny teknologi innenfor de berørte næringene. Det er også usikkert hvor mange som vil velge å inngå avtaler, og hvor strenge krav til utslippsreduksjoner slike eventuelle avtaler vil inneholde.

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen forpliktet til å redusere de årlige utslippene av nitrogenoksider (NO_X) til 156 000 tonn i 2010. Statens forurensningstilsyn (SFT) har (2005) anslått at utslippsforpliktelsen på sikt kan oppfylles til en marginalkostnad på om lag 25 kroner pr. kg NO_X målt i 2004-kroner. Nyere anslag tyder på at kostnadene ved å oppfylle forpliktelsen i 2010 kan bli vesentlig høyere. Anslag basert på SFTs tiltaksanalyse (SFT 2006) indikerer at marginalkostnaden kan komme opp mot 50 til 60 kroner pr. kg NO_X, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i februar 2007 reviderte utslippstall, og utslippene av NO_X ble da nedjustert fra om lag 215 000 tonn til om lag 197 000 tonn. Det indikerer at tiltakskostnadene kan være lavere enn tidligere antatt, men det er fortsatt grunn til å anta at avgiftssatsen er vesentlig lavere enn den marginale tiltakskostnaden ved oppfyllelse av utslippsforpliktelse i Gøteborgprotokollen. Avgiftssatsen er dermed for lav for å oppnå målet om å overholde Norges utslippsforpliktelse i henhold til Gøteborgprotokollen.

Veitrafikken vil i praksis ikke bli omfattet av NO_X-avgiften, til tross for at veitrafikken står for om lag 18 pst. av Norges utslipp av NO_X. Dette er først og fremst av administrative hensyn (antall utslippskilder). Veitrafikken står imidlertid overfor andre virkemidler. For nye biler stilles det strenge krav til lokale utslipp (EURO-krav), hvor det blant annet legges begrensninger på utslipp av NO_X. Vektårsavgiften for tyngre kjøretøy er differensiert etter hvilke EURO-krav kjøretøyet oppfyller. I tillegg prises utslipp av NO_X i drivstoffavgiftene. Regjeringen har også varslet en omlegging av årsavgiften på motorvogner slik at avgiften skal differensieres etter hvilke avgasskrav (EURO-krav) de ulike kjøretøyene tilfredsstiller.

7.1.8 Avgifter på helse- og miljøfarlige ­kjemikalier (TRI og PER)

Det ble innført avgift på de helse- og miljøfarlige kjemikaliene trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER) i 2000 for å begrense bruken av TRI og PER. Disse kjemikaliene kan framkalle ulike sykdommer som kreft og allergier, og skade forplantningsevnen og arvestoffet. Det største bruksområdet for TRI er industriell avfetting, mens PER er et løsningsmiddel som brukes i renseribransjen, og som kan benyttes som alternativ til TRI. Satsen for 2007 er 57,69 kroner pr. kg av TRI og PER. Avgiftsplikten oppstår i likhet med de øvrige særavgiftene ved innførsel og innenlandsk tilvirkning. Avgift på TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter avgiftslegges etter mengden kjemikalier i produktet. Vedvarende gjenvinning av TRI og PER medfører at utslippet blir utsatt i tid. TRI og PER som gjenvinnes til eget bruk er derfor ikke avgiftsbelagt. Det gis refusjon for den mengde TRI og PER som leveres til profesjonell gjenvinning og salg av gjenvunnet vare avgiftslegges. Provenyet fra avgiftene på TRI og PER er til sammen anslått til 6 mill. kroner i 2007.

Helse- og miljøskader knyttet til bruk av TRI og PER oppstår i hovedsak ved avdamping av stoffet til luft. Avgiften burde derfor ideelt sett vært utformet slik at det er tap av TRI og PER til miljøet som blir avgiftslagt. Det ville imidlertid vært svært komplisert å måle disse utslippene. Avgiften legges derfor på selve råvaren. Fordi tilnærmet all innkjøpt TRI og PER før eller siden vil slippes ut til miljøet, vil en slik utforming av avgiftssystemet kunne samsvare med en avgift på utslipp. Destruksjon vil derimot medføre at utslippet aldri finner sted. Avgiften har ført til at forbruket av TRI og PER har falt kraftig.

De marginale skadekostnadene ble i forarbeidene til avgiftene anslått til henholdsvis 107 kroner pr. kg TRI (Miljøverndepartementet 1998) og 82 kroner pr. kg PER (Miljøverndepartementet 1999). Ved innføring av avgiften ble imidlertid avgifts­satsene satt under de marginale skadekostnadene med den begrunnelse at de fastsatte satsene ville gi tilstrekkelig incentiver til en vesentlig reduksjon i bruken av TRI og PER, jf. St. prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

7.1.9 Avgifter på drikkevareemballasje

I 1974 ble det ut fra miljøhensyn innført en avgift på drikkevareemballasje for øl og kullsyreholdige, alkoholfrie drikkevarer. Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består av en miljøavgift og en grunnavgift. Avgiftsplikten oppstår i likhet med de øvrige særavgiftene ved produksjon og ved innførsel.

Grunnavgiften på engangsemballasje

Grunnavgiften på engangsemballasje ble innført i 1994. Grunnavgiften ilegges drikkevareemballasje som ikke kan gjenbrukes i sin opprinnelige form (engangsemballasje). Det er gitt flere fritak fra grunnavgiften, bl.a. er melkeprodukter og varer i pulverform fritatt. Satsen i 2007 er på 0,95 kroner pr. enhet. Det er anslått at grunnavgiften vil bringe inn om lag 570 mill. kroner i 2007.

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har flere ganger stilt spørsmål om den norske grunnavgiften, jf. EØS-avtalen artikkel 14. ESA mener at grunnavgiften er konkurransevridende, fordi den i hovedsak rammer utenlandske produsenter av drikkevarer så lenge disse av praktiske årsaker benytter engangsemballasje. Dette i motsetning til norske produsenter som kan unngå grunnavgiften ved å bruke ombruksemballasje. Bryggerier i utlandet kan i prinsippet også benytte ombruksemballasje, men da må de inngå tappeavtale med bryggerier i Norge. ESA mener videre at grunnavgiften ikke kan begrunnes med miljøhensyn, og viser bl.a. til at avgiftsfritaket for melkeprodukter underbygger dette. I brev 24. mai 2006 la Norge sist fram sitt syn på grunnavgiften overfor ESA. ESA har ved brev av 13. juni 2007 besluttet å åpne formell sak mot Norge om at grunnavgiften er i strid med EØS-avtalen artikkel 14.

Miljøavgiften på drikkevareemballasje

I 1988 ble emballasjeavgiften lagt om til en miljøavgift, jf. St. prp. nr. 1 (1987-1988) Skatter og avgifter til Statskassen for 1988. Fra 1. januar 2000 ble miljøavgiften differensiert etter emballasjens materiale, jf. St. prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000). Fra 1. januar 2006 omfatter miljøavgiften alle drikkevarer. I 2007 er det budsjettert med en inntekt på 608 mill. kroner fra miljøavgiften på drikkevare­emballasje.

Miljøkostnadene knyttet til drikkevareembal­lasje består av kostnadene ved forsøpling når emballasjen kastes i naturen og kostnadene forbundet med deponering eller forbrenning av emballasje. Kostnadene ved deponering og forbrenning antas å være priset gjennom avgiften på sluttbehandling av avfall, jf. omtale under avsnitt 7.1.5. Avgiftene på drikkevareemballasje bør dermed prinsipielt sett kun prise miljøkostnadene ved forsøpling i naturen. All emballasje som havner som søppel i naturen gir et negativt synsinntrykk. Størrelsesforholdet mellom avgiftssatsene er begrunnet ut fra at ulike emballasjetyper gir ulik miljøskade når de havner i naturen. Glass som brytes sent ned, og samtidig kan føre til kuttskader hos mennesker og dyr, har en høyere sats enn kartong som brytes raskere ned og ikke medfører noen fare for skade. Tabell 7.4 viser satsene for ulike typer emballasje i 2007.

Emballasjens størrelse kan gi indikasjoner på bruksområde og forsøplingssannsynlighet. Store emballasjeenheter kan i større grad enn små antas å bli brukt i hjemmet. Sannsynligheten for at disse havner i naturen som søppel kan derfor være mindre. Drikkevareemballasje over 4 liter er fritatt fra miljøavgiften.

Miljøavgiften skal speile miljøkostnaden ved at emballasje havner som søppel i naturen, jf. Raadal et al (2003) og tabell 7.4. Satsen for metall kan virke noe høy i forhold til miljøkostnaden da metall ikke forårsaker kuttskader i samme grad som glass. Det vises for øvrig til en bred omtale av miljøavgiften for drikkevareemballasje i Revidert nasjonalbudsjett 1999.

Miljøavgiften er gradert etter returandel, og emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats, jf. Miljøverndepartementets forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften), se også tabell 7.5. Dette bygger på en antagelse om at det er en nær sammenheng mellom returandel og hvor stor andel av emballasjen som havner i naturen. Det vurderes som miljømessig viktig at miljøavgiften er gradert etter returandel slik at avgiftssatsen reduseres når returandelen øker. Dette stimulerer bransjen til å legge til rette for høy innsamling av drikkevareemballasje.

Retursystemer for drikkevareemballasje

For å sikre høy returandel har Statens forurensningstilsyn (SFT) i samarbeid med bransjen etablert en frivillig panteordning. Ordningen omfatter flasker til ombruk samt bokser og engangs plastflasker (PET-flasker). SFT godkjenner retursystemer, og fastsetter hvert år et prosenttall som angir hvor mye det forventes at den enkelte returordning samler inn. Dette gjøres på bakgrunn av returandeler foregående år, samt andre opplysninger som kan påvirke returandelen for kommende år. Høyere returandel gir lavere miljøavgift for medlemmene i ordningen. Ved en returandel på 80 pst. betales 20 pst. av avgiftssatsen, mens ved en retur­andel på 70 pst. betales 30 pst. av avgiftssatsen. Dersom returandelen er 95 pst. eller høyere faller miljøavgiften helt bort. Tabell 7.5 viser en oversikt over godkjente retursystemer og returandeler i 2006.

Opplysninger fra SFT viser at Bryggeriforeningen, Ringnes AS og Askim frukt og bærpresseri BA har vist gode innsamlingsresultater og høy returandel over flere år. Disse har også for 2006 fått fastsatt en returandel på 95 prosent og kvalifiserer dermed for fortsatt avgiftsfritak. Retursystemene er nærmere omtalt på SFTs hjemmesider.

7.1.10 Forbruksavgift på elektrisk kraft (el-avgift)

Forbruksavgiften på elektrisk kraft ble innført i 1951. Inntektene fra avgiften var opprinnelig øremerket utbygging av elektrisitetsforsyningen. På begynnelsen av 1970-tallet ble øremerkingen fjernet, og avgiften ble lagt om til en ordinær særavgift. Siden avgiften på elektrisitet ble innført, har det eksistert ulike lettelser og fritak for husholdningene og enkelte næringer som treforedlings­industrien og kraftkrevende industri. Blant annet har samtlige brukere i tiltakssonen (Finnmark og Nord-Troms) vært fritatt fra forbruksavgiften på elektrisk kraft siden 1990. El-avgiften ble lagt om 1. juli 2004 på bakgrunn av at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) anså industriens fritak fra el-avgiften og næringslivets fritak i tiltakssonen som ulovlig statsstøtte, jf. St.prp. nr. 1 (2004–2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. For 2007 er det anslått at forbruks­avgiften på elektrisk kraft vil gi 6 481 mill. kroner i inntekter til staten.

Forbruksavgiften på elektrisk kraft omfatter elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Avgiftsplikten oppstår ved levering av elektrisk kraft til forbruker og innkreves av nettselskapene. I 2007 er den generelle satsen 10,23 øre pr. kWh. Denne avgiftssatsen omfatter kraft til husholdninger, næringsvirksomhet utenom industrien og administrasjonsbygg i industrien.

Etter omleggingen av el-avgiften i 2004 betaler industrien en redusert sats på 0,45 øre pr. kWh, tilsvarende minimumssatsen i EUs energi­skattedirektiv. Kraftintensive industriprosesser er, etter mønster fra EUs energiskattedirektiv, ikke omfattet av avgiften. 5 Treforedling er i utgangspunktet ikke fritatt etter energiskatte­direktivet. ESAs retningslinjer for miljøstøtte av 23. mai 2001 åpner imidlertid for avgiftsfritak for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen, for eksempel gjennom et energieffektiviseringprogram. I regi av Olje- og energidepartementet er det derfor utarbeidet et program for energieffektivisering. Programmet ble godkjent av ESA i juni 2005. Bedriftene som deltar står for nesten 95 pst. av el-forbruket i treforedlings­industrien.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen, (Nord-Troms og Finnmark), er i utgangspunktet ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre pr. kWh, men betaler i praksis ikke el-avgift. Dette skyldes at statsstøttereglene for bagatellmessig støtte (200 000 euro over en treårsperiode) utnyttes fullt ut i dette området, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. 6 Elektrisk kraft til husholdningsbruk og offentlig forvaltning i tiltakssonen har fullt fritak fra el-avgiften.

I tillegg til el-avgiften betaler husholdninger og deler av næringslivet et påslag på nettariffen på 1 øre pr. kWh etter regelverk underlagt Olje- og energidepartementet. Inntektene fra påslaget er øremerket energifondet Enova for å finansiere ­miljøvennlig energiomlegging. 7

7.1.11 Grunnavgift på fyringsolje

Grunnavgiften på fyringsolje ble innført sammen med en økning av el-avgiften på 2,5 øre pr. kWh utover prisjustering fra 1. januar 2000. Formålet var å hindre en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av olje til oppvarming. Grunnavgiften ble satt til samme nivå som økningen i el-avgiften, regnet pr. kWh.

Grunnavgiften omfatter i utgangspunktet all mineralolje som ikke er omfattet av autodiesel­avgiften. Det er imidlertid fritak for flydrivstoff og mineralolje til bruk i anlegg på kontinentalsokkelen, fiskeflåten, gods- og passasjertransport med skip, og sildemel-, fiskemel- og treforedlings­industrien. Finansdepartementet orienterte i 2002 EFTAs overvåkingsorgan (ESA) om vurderingen av fritakene opp mot reglene for miljøstøtte. Når det gjelder fritaket for treforedlingsindustrien har ESA konkludert 8 med at fritaket i utgangspunktet er i strid med forbudet mot offentlig støtte, jf. EØS-avtalen artikkel 61(1). ESA har likevel akseptert at fritaket kan videreføres til og med 31. desember 2010. ESAs godkjennelse er gitt i medhold av EØS-avtalen 61 (3) (c) sammenholdt med ESA retningslinjer for miljøstøtte av 23. mai 2001. Se tilsvarende om redusert CO₂ -avgiftssats for treforedlings­industrien, jf. avsnitt 7.1.3.

Dagens avgiftssats er på 42,9 øre pr. liter, som tilsvarer om lag 5,3 øre pr. kWh for lett fyringsolje. 9 Dette er om lag halvparten av den generelle satsen i el-avgiften. Provenyet er anslått til 700 mill. kroner i budsjettet for 2007. Grunnavgiften på fyringsolje kommer i tillegg til CO₂ - og SO₂ -avgiften på mineralolje.

7.2 Bruksuavhengige bil- og ­båtavgifter

De bruksuavhengige motorvognavgiftene er engangsavgiften, omregistreringsavgiften, årsavgiften og vektårsavgiften. I tillegg kommer båtmotoravgiften. Tabell 7.6 nedenfor viser proveny fra disse avgiftene i 2006 og 2007. De bruksuavhengige bil- og båtavgiftene er primært fiskalt begrunnet. Miljøhensyn og andre eksterne kostnader som skyldes bruk av kjøretøy og fritidsbåter, ivaretas primært gjennom drivstoffavgiftene (bensinavgiften og autodieselavgiften) og CO₂ -avgiften. De bruksuavhengige bil- og båtavgiftene vil imidlertid påvirke bil- og båtparkens størrelse og sammensetning og dermed ha betydning for miljøeffekter av bruk av bil og båt.

7.2.1 Engangsavgift på motorvogner

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften skal imidlertid også ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. Gjennom en progressiv satsstruktur er det videre lagt vekt på fordelingshensyn. Det er også et poeng at avgiften utformes slik at kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå.

Plikten til å betale engangsavgift oppstår når et kjøretøy registreres for første gang i det sentrale motorvognregisteret, og avgiften beregnes på bakgrunn av opplysninger som hentes herfra. Opplysningene i motorvognregisteret er basert på typegodkjenningen til det enkelte kjøretøy. Koblingen av engangsavgiften mot motorvognregisteret muliggjør en automatisert avgiftsfastsettelse, samtidig som mye av avgiftskontrollen ivaretas gjennom veimyndighetenes generelle kontrollregime av kjøretøy.

Engangsavgiften er inndelt i 9 avgiftsgrupper med forskjellige satser og struktur. For de fleste kjøretøytyper beregnes avgiften på bakgrunn av vekt, effekt og utslipp av CO₂ , men med store satsvariasjoner fra gruppe til gruppe. For kjøretøy som bruktimporteres til Norge, gis det et fradrag i engangsavgiften basert på kjøretøyets alder. Fradraget er ment å avspeile verdifallet et tilsvarende brukt kjøretøy har hatt på det norske bruktbilmarkedet.

Forløperen til dagens engangsavgift ble innført i 1955 som et midlertidig tiltak for å begrense valutaforbruket. Avgiften omfattet kjøp av motorkjøretøyer og traktorer, og utgjorde 10 pst. av import­verdien.

Frem til 1982 var engangsavgiften for person­biler en ren verdiavgift. I 1982 ble avgiften gjort om til en kombinert vekt- og verdibasert avgift. Omleggingen ble gjennomført trinnvis og ble avsluttet i 1991. Målsettingen om at avgiften skulle fordele seg med en halvdel på verdi og en halvdel på vekt var da nådd. Omleggingen ble begrunnet ut fra et ønske om en sikrere, mer miljøvennlig og mindre energi- og ressurskrevende bilpark. I 1996 ble engangsavgiften lagt om til et system der avgiften ble beregnet på bakgrunn av kjøretøyets vekt, slagvolum og effekt. Verdielementet ble imidlertid videreført for særlig dyre biler, for så å bli endelig avviklet i 1998.

Det var flere grunner for å gå bort fra den verdi­baserte engangsavgiften. Verdidelen av engangsavgiften innebar at alle konstruksjoner og alt utstyr som økte bilens verdi også ga økt avgift. Spesielt skapte dette problemer i forhold til miljø- og sikkerhetsutstyr. Det var derfor avgiftsfradrag for bl.a. airbag, blokkeringsfrie bremser, høytsittende bremselys, og katalysatorer. Fradragene bidro til å komplisere avgiftsystemet betydelig og økte de administrative kostnadene. Det var ikke opplagt hvilket utstyr det skulle gis fradrag for, og fradragenes treffsikkerhet var usikker. For øvrig var det flere kontrollmessige problemer knyttet til verdiavgiften. Blant annet var det en stor utfordring å kontrollere at de oppgitte verdiene var riktige. Verdi­avgift ga også aktørene et incitament til å redusere kjøpesummen for så å ta dette igjen gjennom økte linsensavgifter, garantier, delepriser osv.

Fra 1. januar 2007 ble engangsavgiften på nytt lagt om slik at CO₂ -utslipp erstattet motorvolum som en av avgiftskomponentene i engangsavgiften. Hovedformålet med omleggingen var å ytterligere motivere til kjøp av drivstoffgjerrige kjøretøy med lave CO₂ -utslipp. I tillegg ble CO₂ -utslipp ansett som et mer framtidsrettet avgiftsgrunnlag enn slagvolum. Bilavgiftsgruppen (Finansdepartementet 2003) mente at en fordel med en CO₂ -komponent var at den kunne gi grunnlag for en mer helhetlig behandling av for eksempel hybrid- og el-biler i avgiftssystemet. Alle biler vil ha en motoreffekt og en egenvekt, men arbeidsgruppen mente at det i framtiden sannsynligvis vil bli en økt utbredelse av biler som ikke har slagvolum, slik som biler med el-motorer.

For motorvogner som benytter stempeldrevet forbrenningsmotor i kombinasjon med elektrisk motor (hybridbiler) til framdrift inngår verken effekten knyttet til den elektriske motoren eller vekten av elektromoren og batteripakken i avgiftsgrunnlaget for engangsavgiften. Motorvogner som bare bruker elektrisitet til framdrift, herunder motorvogner hvor elektrisiteten er produsert i benselsceller, er fritatt for avgift. Fritaket omfatter ikke tilfeller hvor batteri under kjøring tilføres strøm ved bruk av en ekstern stempeldrevet forbrenningsmotor. Motorvogner med forbrenningsmotor som kan benytte hydrogen som drivstoff er fritatt fra avgiften, herunder kjøretøy som benytter forbrenningsmotor i kombinasjon med elektrisk motor (hybridbiler). Etter anmodning fra Stortinget ble det i St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett 2007 foreslått at motorvogner som kan benytte etanol som drivstoff gis et fradrag i engangsavgiften på 10 000 kroner. Med etanol menes i denne sammenheng konsentrasjoner på minst 85 pst. etanol.

Typiske næringskjøretøy skjermes helt eller delvis fra engangsavgiften, jf. tabell 7.7. Det betales for eksempel ikke engangsavgift for lastebiler og busser lengre enn 6 meter og med mer enn 17 sitteplasser. Kjøretøy som hovedsakelig er egnet for bruk i næring, men også kan benyttes som alternativ til personbiler betaler en prosentandel av engangsavgiften for personbiler. Dette gjelder særlig varebiler og minibusser. Det høye nivået på engangsavgiften skaper en del uheldige tilpasninger, særlig ved at det kan være lønnsomt å anskaffe typiske næringskjøretøy til privat bruk. Dette har ført til at avgrensninger og definisjoner i avgiften har blitt endret flere ganger.

Provenyet fra engangsavgiften er anslått til 19 030 mill. kroner for 2007.

Vrakpantavgift

For de fleste kjøretøy skal det i tillegg til engangsavgiften svares en særskilt vrakpantavgift. Denne kreves inn sammen med engangsavgiften, og går inn i statskassen uten øremerking. Vrakpantavgiften er på 1 300 kroner og ble siste gang økt i 2000.

Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som for tiden er på 1 500 kroner pr. kjøretøy. Utbetalingen av vrakpant organiseres av Miljøverndepartementet. Utgiftene til utbetaling av vrakpant forutsettes over tid å samsvare med inntektene fra vrakpantavgiften.

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av utrangerte kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag personbiler, campingbiler, kombinerte biler med totalvekt opp til 7 500 kg, snøscootere og minibusser. Målet med ordningen er å stimulere til innlevering av utrangerte biler til godkjent biloppsamlingsplass, slik at vraket kan tas hånd om på en forsvarlig måte.

Forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) innebærer at produsenter og importører av kjøretøy gradvis tar over ansvaret for innsamling og håndtering av kasserte kjøretøy fram mot 2007. Produsentansvaret gjelder fullt ut fra 1. januar 2007, og tilskuddet til oppsamlingssystemet for biler vil bli avviklet. Regjeringen tar sikte på at også dagens statlige avgifts-/panteordning blir avviklet. Den statlige vrakpanten vil imidlertid bli videreført med samme sats i en overgangsperiode, før også dette virkemiddelet overføres til bilimportørene som en del av produsentansvaret, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Miljøverndepartementet.

7.2.2 Årsavgift

Forløperen til dagens årsavgift ble innført i 1917 og var opprinnelig ment som et midlertidig tiltak for å skattlegge luksus. Til å begynne med var avgiften basert på kjøretøyets verdi, men ble etter hvert lagt om til en stykkavgift med faste satser.

Dagens årsavgift har kun til hensikt å skaffe staten inntekter. Årsavgiften pålegges en rekke ulike kjøretøy med tillatt totalvekt inntil 7 500 kg. Avgiften har fire ulike satser, avhengig av kjøretøytype. Høyeste sats er 2 915 kroner for 2007, og omfatter bl.a. personbiler. Blant annet drosjer, ambulanser, motorredskaper og traktorer ilegges en vesentlig lavere sats enn personbiler.

Årsavgiften skrives ut en gang i året, med forfall den 20. mars. Det er den enkelte bileier som er ansvarlig for innbetaling av avgiften. Årsavgiften skiller seg dermed fra de tradisjonelle vareavgiftene, hvor avgiftsplikten er lagt på importør- /produsentleddet, og hvor den avgiftpliktige vil kunne velte avgiftsbelastningen over på sine avtagere. Årsavgiften kan betraktes som en form for eiendomsskatt på bil. Provenyet fra årsavgiften er anslått til 7 992 mill. kroner for 2007.

I de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med er årsavgiften differensiert etter drivstofftype eller andre egenskaper ved kjøretøyene. På den måten vil en gjennom avgiftens utforming kunne stimulere bilparken i miljøvennlig retning. En arbeidsgruppe som vurderte bilavgiftene i 2003, anbefalte å innføre en miljødifferensiert årsavgift med utgangspunkt i hvilke avgasskrav de ulike kjøretøyene oppfyller. I budsjettet for 2007 har regjeringen varslet at den vil arbeide med sikte på å foreslå en slik endring av årsavgiften i budsjettet for 2008.

7.2.3 Vektårsavgift

Mens årsavgiften skrives ut for kjøretøy med tillatt totalvekt under 7500 kg, skal det betales vektårsavgift for kjøretøy som er tyngre enn dette. Rent teknisk ligner vektårsavgiften på årsavgiften, men er mer avansert. Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Graderingen er utformet slik at det tas hensyn til veislitasje. Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra hvilke utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, som stiller krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogenoksider (NO_X ) og partikler pr. kWh.

Sammen med autodieselavgiften ble vektårsavgiften innført som erstatning for kilometeravgiften med virkning fra 1. oktober 1993. Formålet med kilometeravgiften var å stille veitransporten overfor de kostnader som bruk og slitasje på veinettet påfører samfunnet. Dette formålet videreføres i vektårsavgiften. Overgangen fra kilometeravgift til vektårsavgift og autodieselavgift ble bl.a. begrunnet med utviklingen mot et integrert internasjonalt transportmarked. Omleggingen brakte Norge mer på linje med systemene i andre europeiske land. Den miljødifferensierte årsavgiftskomponenten kom inn fra 1. juli 2000.

Provenyet fra vektårsavgiften er anslått til 381 mill. kroner for 2007.

7.2.4 Omregistreringsavgift

Omregistreringsavgiften ble innført i 1956 som en utbygging av den alminnelige omsetningsavgiften som omfattet brukte motorvogner og tilhengere. Satsen utgjorde 10 pst. av kjøretøyets antatte salgsverdi (satsen for den alminnelige omsetningsavgiften var da også 10 pst.). Omregistreringsavgiften ble videreført ved overgangen fra omsetningsavgift til merverdiavgift i 1970. Omsetning av brukte kjøretøy er i dag unntatt for merverdiavgift. Isteden skal det altså betales omregistreringsavgift når kjøretøyet omregistreres på ny eier.

Omregistreringsavgiften er en fiskal avgift. Kjøretøyene som omfattes av omregistreringsavgiften er delt inn i fire grupper. Avgiften er gradert etter alder og vekt. Omregistreringsavgiften er utformet slik at den høyeste avgiften legges på nye kjøretøy med høy egenvekt. Dette vil typisk være næringskjøretøy. For eksempel er avgiften på omregistrering av en lastebil førstegangsregi­strert inneværende eller foregående år og med egenvekt over 5 tonn, 28 382 kroner (2007). Til sammenlikning ilegges en 5 år gammel personbil med egenvekt mellom 0,8 og 1,2 tonn en omregi­streringsavgift på 4 431 kroner (2007). Provenyet fra omregistreringsavgiften er anslått til 2 120 mill. kroner. Omregistreringsavgiften er en særnorsk avgift, og det er ingen andre land det er naturlig å sammenligne seg med som har en tilsvarende avgift. I EU inngår isteden omsetning av brukte kjøretøy i merverdiavgiftssystemet.

Regjeringen varslet i budsjettet for 2007 at muligheten for å la omsetning av brukte kjøretøy følge merverdiavgiftsregelverket ville bli vurdert. Finansdepartementet sendte i desember 2006 på høring et forslag om å oppheve merverdiavgiftsfritaket for omsetning av brukte kjøretøy og å erstatte dagens omregistreringsavgift med en lav og flat avgift.

7.2.5 Båtmotoravgift

Båtmotoravgiften er hovedsakelig fiskalt begrunnet og er organisert som de tradisjonelle vareavgiftene. Avgiften påløper ved innførsel og innenlandsk tilvirkning av båtmotorer på minst 9 hk, se nærmere om dette i kapittel 6. Det er avgiftsfritak for motorer som leveres til fiskefartøy, fartøy registrert i skipsregisteret (med unntak av fritidsbåter) og til Forsvarets marinefartøy.

Avgiften ble innført i 1978 som ledd i økonomiske innstrammingstiltak og for å dempe veksten i det private forbruket. Det ble vist til at en avgift også kunne bidra til å vri etterspørselen mot mindre og billigere motorer, noe som ble ansett som gunstig fra et miljø- og ressurssynspunkt. Avgiften er i 2007 på 140,00 pr. hk og provenyet er anslått til 347 mill. kroner i 2007.

7.3 Helse- og sosialrelaterte avgifter

Forbruket av alkohol og tobakk kan ha negative helsemessige og sosiale effekter. Forbruket gir opphav til negative eksterne effekter (kostnader), uten at disse reflekteres i prisen på produktet. Forbruket kan også gi negative velferdskonsekvenser for konsumenten, som ikke konsumenten nødvendigvis tok hensyn til da han begynte å konsumere godet. Særavgifter på alkohol og tobakk er ment å korrigere for slike effekter, jf. kapittel 5. I henhold til økonomisk teori skal avgiftene på alkohol og tobakk på marginen settes lik de samfunnsøkonomiske marginale kostnadene ved alkohol- og tobakkbruk. Det kan imidlertid være vanskelig å fastsette det riktige nivået på marginalkostnaden, og gjennomsnittskostnaden kan derfor være en god tilnærming. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5. Når en tar hensyn til problemer med selvkontroll og nåtidsskjevhet mv., se vedlegg 1, kan det argumenteres for at avgiftssatsen bør settes høyere enn de gjennomsnittlige samfunnsøkonomiske kostnadene.

Forbruk av enkelte mat- og ikke alkoholholdige drikkevarer kan også være forbundet med eksterne effekter, jf. kapittel 5. Effektene kan tenkes å være negative, f.eks. økte helseutgifter knyttet til konsum av for mye usunn mat, eller positive, f.eks. økt produktivitet på arbeidsplassen som følge av et sunt kosthold. Negative helseeffekter kan oppstå direkte som en følge av at man spiser usunne produkter, eller indirekte ved at man spiser mer (har høyere inntak av energi) enn hva man forbruker av energi (er for lite fysisk aktiv). Tilsvarende som for alkohol og tobakk kan inntak av mat- og drikkevarer gi negative velferdskonsekvenser for konsumenten som han ikke tok hensyn til da han konsumerte godet. Sukker i seg selv er ikke påvist å ha en generell direkte negativ helsemessig betydning. Sukker har imidlertid en indirekte, negativ effekt ved at for høyt inntak, eventuelt i sammenheng med for liten fysisk aktivitet, kan være en faktor til overvekt eller fedme. Overvekt og fedme kan gi helseproblemer.

Tabell 7.8 viser provenyet fra de helse og sosialt relaterte avgiftene i 2006 og 2007.

7.3.1 Alkoholavgiftene

Ved siden av å skaffe staten inntekter har alkoholavgiftene som mål å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. Avgiften på brennevin, øl og vin ble innført i henholdsvis årene 1849, 1913 og 1942. Dagens produktavgift på alkoholholdige drikkevarer er delt inn i tre avgiftsgrupper:

1. brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent,

2. annen alkoholholdig drikk over 0,7 og til og med 4,7 volumprosent

3. annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent

Drikkevarer med 0,0-0,7 vol pst. ilegges samme avgift som alkoholfrie drikkevarer, jf. omtale under 7.3.5. Avgiftsgruppe 1 omtales stort sett som brennevin, mens avgiftsgruppe 2 og 3 omtales som henholdsvis øl og vin. Det finnes imidlertid noen alkoholsvake viner i avgiftsgruppe 2 og noe alkoholsterkt øl i avgiftsgruppe 3.

Alkoholavgiftene avhenger av alkoholinnholdet i drikkevaren. Svakvin, sterkvin og øl over 4,7 volumprosent avgiftslegges likt når de har samme alkoholstyrke. Brennevinsbasert drikk over 0,7 volumprosent avgiftslegges høyere pr. volum­prosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene (om lag 50 pst. høyere pr. liter ren alkohol). Tabell 7.9 viser avgiftssatsene i 2007. Provenyet fra alkoholavgiftene er anslått til om lag 10 110 mill. kroner i 2007.

Nedenfor følger eksempler på hvordan alkoholavgiften beregnes og hvor mye den utgjør av prisen på henholdsvis en flaske brennevin, en flaske vin og en flaske øl. Merverdiavgiften pålegges etter særavgiften, og den samlede avgiftsbelastningen blir dermed større enn det som er oppgitt nedenfor.

• For en flaske vodka på 0,7 liter med et alkoholinnhold på 37,5 volumprosent vil særavgiften utgjøre 5,75 kr/vol pst. og liter * 37,5 vol pst. * 0,7 liter = 150,90 kroner. Ved en utsalgspris på 200 kroner, utgjør særavgiften altså om lag tre firedeler av utsalgsprisen.

• For en flaske vin på 0,75 liter med et alkoholinnhold på 12 volumprosent, vil særavgiften utgjøre 3,74 kr/vol pst. og liter * 12 vol pst. * 0,75 = 36,70 kroner. Ved en utsalgspris på 100 kroner, utgjør særavgiften altså i overkant av en tredel av utsalgsprisen.

• For en halvliter øl med et alkoholinnhold på 4,5 volumprosent utgjør særavgiften 16,78 kr/liter * 0,5 liter = 8,40 kroner. Ved en utsalgspris på 25 kroner, vil særavgiften altså utgjøre om lag en tredel av utsalgsprisen.

Den høyere avgiften på brennevin kan begrunnes med at en lettere får høy promille ved inntak av brennevin, noe som igjen øker sannsynligheten for akutte skader. Bruk av brennevin kan også gi en mer aggressiv atferd, og er oftere kilden til alkoholforgiftning enn annen alkohol, Goldberg og Isaksson (1957). Slike faktorer er med på å øke de eksterne kostnadene ved bruk av brennevin, og taler for en relativt høy avgift på denne drikkevaren. Det er ikke et særskilt norsk fenomen at brennevin avgiftslegges høyere enn annen alkohol. I 23 av 25 EU-land er avgiften på brennevin høyere enn avgiften på øl og vin (COM (2004) 223 final). Fra 1. januar 2004 klassifiseres brennevin særskilt. Omleggingen var et resultat av ønsket om å øke avgiftene på såkalt rusbrus, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

7.3.2 Tobakkavgift

Avgiftene på tobakk skal bidra til å redusere helseskadelig forbruk og samtidig skaffe staten inntekter. Avgifter på tobakkvarer ble innført i 1915. Dagens avgift omfatter sigaretter, røyketobakk, sigarer, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. Røyketobakk og sigarer avgiftslegges med lik sats pr. gram tobakk, mens det legges en lavere sats på snus og skrå. Sigaretter er avgiftslagt pr. stykk. En sigarett veier om lag ett gram slik at satsen for sigarer, sigaretter og røyketobakk er den samme, jf. tabell 7.10 nedenfor som viser avgiftssatsene i 2007. Erstatningsvarer for tobakk, for eksempel urtesigaretter, omfattes også av avgiftsplikten. Provenyet fra tobakkavgiften er anslått til om lag 6 910 mill. kroner i 2007.

For en pakke med 20 sigaretter utgjør særavgiften 37,40 kroner ((187/100)*20). Ved en utsalgspris på 65 kroner pr. pakke utgjør særavgiften dermed i underkant av 60 pst. av utsalgsprisen. En pakke røyketobakk inneholder 50 gram tobakk, og særavgiften blir dermed 93,50 kroner pr. pakke. Ved en utsalgspris på 150 kroner utgjør særavgiften drøye 60 pst. av utsalgsprisen. For en snusboks som veier 24 gram vil særavgiften utgjøre 14,40 kroner pr. boks. Ved en utsalgspris på 50 kroner vil særavgiften utgjøre i underkant av 30 pst. av utsalgsprisen. Produsentprisen på sigarer varierer kraftig, og avgiftens andel av utsalgspris varierer tilsvarende. Merverdiavgiften beregnes etter særavgiften slik at den samlede avgiftsbelastningen blir større enn det som er oppgitt ovenfor.

7.3.3 Tax free og forenklet fortolling

Regler om avgiftsfri kvote og forenklet fortolling er fastsatt i forskrift 10. januar 2003 nr. 32 om toll- og avgiftsfri innførsel og forenklet fortolling av reisegods (reisegodsforskriften).

Regler om tax free (avgiftsfri kvote)

Reisende som har oppholdt seg i utlandet i minst 24 timer kan bringe med seg 1 liter brennevin og 1,5 liter vin/øl (dvs. to flasker vin eller tre halvlitere med øl) eller 3 liter vin/øl (dvs. fire flasker vin eller seks halvlitere med øl) avgiftsfritt til Norge. I tillegg kan det tas med 2 liter øl/rusbrus over 2,5 volumprosent pst. t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol. Avgiftsfri kvote på tobakkvarer utgjør 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakkvarer samt 200 blad sigarettpapir. Tilsvarende kvote gjelder for reisende med opphold i utlandet i mindre enn 24 timer, men da må varene være kjøpt i beskattet stand i utlandet (dvs. at eventuelle særavgifter og merverdiavgifter er batalt i kjøpslandet). For øvrig skiller reisegodsbestemmelsene ikke mellom om varene er kjøpt beskattet (grensehandel) eller ubeskattet (tax free).

Tax free-kvoten fra tredjeland inn til EU tilsvarer om lag den norske tax free-kvoten, jf. direktiv 69/169/EEC av 28. mai 1969 med senere endringer. For reisende internt i EU ble tax free-kvoten opphevet 1. juli 1999. EUs regelverk er en direkte konsekvens av at EU skal anses som ett toll- og handelsområde. Etter EU-direktivet 92/12/EEC (sirkulasjonsdirektivet) tillates forøvrig betydelige kvoter alkohol- og tobakkvarer som et beskattet i kjøpslandet innført til annet EU-land. Disse veiledende mengdekvotene må imidlertid ikke forveksles med tax free-ordningen så lenge det er en forutsetning at varene er beskattet i kjøpslandet.

Tax free-salg forekommer i dag på fly i utenlands trafikk, lufthavn med internasjonal status 10 og ferger som trafikkerer såkalte lange ruter (for eksempel Oslo-Kiel). For ferger i såkalte korte ruter (for eksempel Sandefjord – Strømstad) er det fastsatt en egen dispensasjonsordning som på nærmere vilkår åpner for tax free-salg av alkohol og tobakk, jf. forskrift 10. februar 2004 nr. 394 om proviantering av toll- og avgiftsfrie varer for salg om bord på ferger i nordisk trafikk § 7.

Regler om forenklet fortolling

I tillegg til den ordinær kvoten tillates en viss mengde alkohol- og tobakkvarer innført etter reglene om forenklet fortolling. Forenklet fortolling innebærer en adgang for den reisende til å betale avgift etter en sjablonmessig fastsatt sats ved innførsel av alkohol- og tobakkvarer. Satsene er ment å om lag gjenspeile det ordinære avgifts­nivået, men sikrer samtidig en mer smidig og forenklet tollbehandling.

7.3.4 Sjokolade- og sukkervareavgiften

Særavgift på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften ble begrunnet med at sjokolade- og sukkervarer var luksusprodukter som egnet seg godt for beskatning, men det ble også referert til misbruk i form av overforbruk av sjokolade- og sukkervarer. Avgiften omfatter sukkervarer og godterier som tyggegummi, karameller, pastiller og sukkertøy, både med og uten innhold av sukker. Avgiften omfatter videre sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike kjekstyper som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktige når de enten er helt overtrukket med sjokolade, kakao- eller sukkermasse eller er delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade, kakao- eller sukkermasse som utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt.

Varene avgiftslegges med en avgift pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Satsen i 2007 er 16,36 kroner pr. kg. Provenyet fra særavgiften på sjokolade- og sukkervarer er for 2007 anslått til 1 114 mill. kroner.

Avgiftssatsen er fastsatt ut fra fiskale hensyn. Avgiftssatsen er altså ikke fastsatt slik at den skal prise eventuelle skadevirkninger ved konsum av sjokolade og andre avgiftspliktige varer. Avgiften regnes derfor som en fiskal avgift, men det refereres til at den også kan ha positive helsemessige effekter, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.

7.3.5 Produktavgift på alkoholfrie drikkevarer

I 1924 ble det innført en avgift på kullsyreholdige drikkevarer. Avgiften ble begrunnet med statens behov for inntekter, men det ble også vist til at de avgiftsbelagte varene ikke var nødvendighetsmidler og derfor kunne karakteriseres som luksusvarer. I 1987 ble det innført en avgift også på kullsyrefrie drikkevarer for å sikre en mer avgiftsmessig likebehandling av kullsyrefrie og kullsyreholdige leskedrikker. Fra og med 1. januar 2001 ble avgiftene samlet i ett avgiftsvedtak. Sammenslåingen var av teknisk karakter uten materielle endringer av større art.

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer ble lagt om fra 1. januar 2007, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Gjeldende avgift på alkoholfrie drikkevarer omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Dette innebærer at brus og lettbrus, nektar, saft, melkeprodukter mv. avgiftslegges dersom produktene er tilsatt sukker eller søtstoff. Drikkevarer som naturlig inneholder sukker skal ikke avgiftslegges. Sirup tilsatt sukker eller søtstoff som nyttes til ervervsmessig framstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv., omfattes også av avgiften. Varene avgiftslegges med en avgift pr. liter salgsvare. Avgiftssatsene for alkoholfrie drikkevarer er 1,64 kroner pr. liter i 2007. Melkeprodukter som kun er tilsatt mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker pr. liter) og varer i pulverform er unntatt fra avgiften. Det er anslått at avgiften vil bringe inn om lag 1 090 mill. kroner i 2007.

Avgiften på alkoholholdig drikk med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol avgiftslegges etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer. Drikkevarer som f.eks. øl i klasse a vil derfor kun avgiftslegges dersom de er tilsatt sukker eller søtstoff.

Før 1. januar 2007 omfattet avgiften i utgangspunktet alle typer alkoholfrie drikkevarer. Flere kullsyrefrie drikkevarer var imidlertid unntatt fra avgiftsplikt, for eksempel råsaft, juice, nektar, melk og melkeprodukter. Våren 2005 satte Regjeringen Bondevik II ned en interdepartemental arbeidsgruppe som vurderte om avgiften burde avgrenses etter sukkerinnhold. Gruppen konkluderte med at en slik avgiftsutforming kan være ett av flere virkemidler for å redusere sukkerforbruk i husholdningene, men understreket at avgift ikke nødvendigvis er det beste virkemiddelet. Arbeidsgruppens konklusjoner er nærmere omtalt i kapittel 9.

7.3.6 Sukkeravgift

Sukkeravgiften ble innført i 1981 som ledd i en overgang til mer indirekte beskatning. Dagens avgift omfatter i hovedsak sukker til husholdningsformål. Sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer og i biavl, er fritatt for avgift. Sukker avgiftslegges med en avgift pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Satsen i 2007 er 6,34 kroner pr. kg sukker.

Det ble ved innføringen av avgiften også vist til at en slik avgift ut fra et helsemessig kostholdssynspunkt, kunne være gunstig som et tiltak for å begrense sukkerforbruket, jf. St.prp. nr. 1 (1980-81) Skatter og avgifter til statskassen. Ved innføringen av avgiften ble muligheten for en generell avgift gradert etter sukkerinnhold i matvarer vurdert. Det ble imidlertid vist til at en slik avgift i praksis ville by på store vansker både for næringslivet og avgiftsmyndighetene.

Avgiftssatsen på sukker er i stor grad fastsatt ut fra fiskale hensyn, og ikke slik at den skal prise eventuelle skadevirkninger ved konsum av sukker.

7.4 Dokumentavgift

Ved tinglysing av hjemmelsoverdragelse av fast eiendom i grunnboken skal det svares dokumentavgift. Avgiften utgjør 2,5 pst. av omsetningsverdien. Dokumentavgiften omfatter alle typer eiendommer, dvs. bolig-, fritids- og næringseiendommer. Siden avgiften bare oppkreves dersom hjemmelsoverføringen tinglyses (formell overdragelse), er ikke avgiften direkte knyttet til den faktiske overdragelsen. Dersom kjøper av en eiendom velger å ikke tinglyse hjemmelsoverdragelsen utløses heller ingen dokumentavgift. Avgiften påløper dessuten bare ved tinglysing av overdragelse av hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn. Tinglysing av begrensede rettigheter, så som festekontrakter og lignende utløser ikke dokumentavgift.

Ved tinglysing av tomt med nyoppført bygning som ikke er tatt i bruk, skal avgiftgrunnlaget settes til salgsverdien av tomta. Bestemmelsen ble innført av forenklingshensyn og for å oppnå en avgiftsmessig likestilling mellom kjøp av nytt hus på tomt og nybygg på egen grunn.

Eiendommer organisert som borettslag registreres også i grunnboken. Derimot registreres ikke de enkelte borettene. Siden dokumentavgiften forutsetter tinglysing, utløser ikke overføring av boretter dokumentavgift. Dersom et borettslag oppløses, og borettene gjøres om til selveierleiligheter skal det betales 1000 kroner i dokumentavgift pr. enhet.

For eiendommer organisert gjennom eiendomsaksjeselskap, herunder aksjeleiligheter, vil overdragelse skje ved at aksjene bytter eier. Selv om aksjene bytter eier står fortsatt selskapet som hjemmelshaver i grunnboken, og det skal derfor ikke tinglyses noen hjemmelsoveroverføring. Siden det ikke skjer noen hjemmelsoverføring vil det heller ikke påløpe noen dokumentavgift.

Dokumentavgiften er fiskalt begrunnet og har således ingen sammenheng med kostnadene ved tinglysingen, som dekkes av tinglysingsgebyrene. Fiskale avgifter bør utformes etter prinsippene for optimal beskatning. Det innebærer blant annet at næringslivet skal fritas fra avgiften og at avgiften skal utformes slik at den i minst mulig grad påvirker aktørenes valg mellom ulike varer og tjenester. Dokumentavgiften er imidlertid ikke utformet i tråd med disse prinsippene. Blant annet ilegges næringseiendommer dokumentavgift på lik linje med selveierboliger.

Dokumentavgiftsloven gir foruten hjemmel til å avgiftlegge dokumenter som gjelder rettigheter i fast eiendom, også adgang til å avgiftslegge sluttsedler ved overføring av aksjer. En slik avgift ble innført 1. januar 1988 for så å bli avviklet året etter. Avgiften utgjorde 1 pst. Ordningen med aksjeavgift var ikke ny i Norge. Fram til 1970 var det stempelavgift på annenhånds omsetning av aksjer mv. på 2 pst. Avgiften ble gjeninnført i 1974 og avviklet på nytt i 1978. Det har også vært stempelavgift på andre typer dokumenter. Blant annet var det fram til 1976 stempelavgiften på enkelte forsikringskontrakter.