7 Vurdering av sektorovergripende tiltak

7.1 Offentlig forvaltning

7.1.1 Betydning for utslippsmålet

Deler av offentlig forvaltning har oppgaver knyttet til utforming av nytt regelverk, tilsyn og kontroll med at regelverket følges, iverksettelse av reaksjoner dersom regelverksbrudd oppdages, samt veiledning og informasjon om regelverket. Det offentlige (staten, fylker og kommuner) kan eie eller drive virksomheter, og disse må da behandles på lik linje med andre virksomheter.

En effektiv forvaltning avhenger blant annet av klare, etterlevbare regler, tilstrekkelig kompetanse og ressurser. Det må være en sammenheng mellom forvaltningens ansvar for å utvikle og kontrollere etterlevelse av regelverket, forvaltningens myndighetsutøvelse og konsekvensene av regelverksbrudd. Dersom ikke forvaltningen ivaretar sine oppgaver på en tilfredsstillende måte vil heller ikke områdene forvaltningen er satt til å kontrollere fungere godt nok. Reaksjonene ved regelverksbrudd må ha en allmennpreventiv effekt, og være slik at det lønner seg å følge kravene i lover og forskrifter.

Pedagogiske virkemidler er relevante dersom mangel på informasjon, kompetanse og bevisstgjøring er problemet. Pedagogiske virkemidler er ikke relevant dersom det er viljen, mer enn evnen, til å etterleve regelverket som mangler. I slike tilfeller er effekten av reaksjoner ved regelverksbrudd viktigst, for eksempel økonomiske sanksjoner, inndragning av godkjennelser, politianmeldelser og straff. Særlig er fysiske kontroller og håndhevelse av det aktuelle regelverket viktig for å sikre etterlevelse.

7.1.2 Dagens kjemikalieforvaltning og behov for nye tiltak

Fylkesmennene og kommunene er tillagt et betydelig ansvar for gjennomføringen av kjemikaliepolitikken. Det er derfor viktig at det følges opp hvordan oppgavene som er delegert løses lokalt. Dette forutsetter at det er etablert tydelige kommunikasjonslinjer fra lokale og regionale forvaltningsnivåer opp til sentrale myndigheter og departementer, og motsatt.

På kommunalt nivå har Direktoratet for forvaltning og IKT beskrevet store forskjeller med hensyn til hvordan miljøgiftsarbeidet er organisert. Behovet for informasjon, veiledning og rådgivning er stort, særlig i de små kommunene, samtidig som fylkesmannen ikke greier å dekke behovet. Også kompetanse og kapasitet hos fylkesmannen er et problem, fordi miljøgiftsområdet består av et bredt spekter av sakstyper som skal dekkes av et fåtall personer¹.

Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene gjennomførte i 2008 en undersøkelse av kommunens myndighetsutøvelse på miljøområdet. Resultatene tydet på at kommunene har redusert innsatsen innen arbeidet med forurensninger og avfall både som forurensningsmyndighet og forurenser. Det ble funnet avvik på forsøplingsområdet i nesten 80 prosent av de undersøkte kommunene. Undersøkelsen viste at system for ansvarsfordeling, rapportering, tilsyn, avvikskontroll og opplæring ikke er på plass i de fleste undersøkte kommunene². Endelig kan det synes som om vedlikehold av grunnforurensningsdatabasen ikke er prioritert verken hos fylkesmannen eller i kommunene, noe som gjør at databasen ikke gir et korrekt bilde¹.

Begge undersøkelsene viste at mange kommuner ikke forvalter sitt ansvar som miljømyndighet på en tilfredsstillende måte og at oppfølgingen er dårligst i små kommuner. Mange kommuner har ikke skaffet seg tilstrekkelig kompetanse eller ressurser. Dagens organisering synes ikke å føre til tilstrekkelig ansvarliggjøring av kommunene. Dette er lite tilfredsstillende da alle kommuner skal ivareta en rekke oppgaver med betydning for de nasjonale målene om et giftfritt miljø.

Dagens tilsynsvirksomhet skal være risikobasert. Det brukes i stor utstrekning tilsynskampanjer og aksjoner. Slike kampanjer og aksjoner vurderes generelt som vellykkete av tilsynene, som også mener at bransjene er positive til denne formen for tilsyn. Antall årsverk til tilsyn og kontroll er tilnærmet doblet hos Klima- og forurensningsdirektoratet og fylkesmannens miljøvernavdelinger siden 2002. Omkring halvparten av tilsynsressursene ble brukt til kjemikalie- og produktkontroll. Informasjon utgjør en viktig del av tilsynskampanjene og aksjonene. Det er lagt mer vekt på spredning av og tilgjengelighet til god informasjon de senere årene, noe som synes blant annet gjennom opprettelse av flere nye nettsteder¹.

I følge Direktoratet for forvaltning og IKT er det et gjennomgående problem for flere tilsynsmyndigheter at små virksomheter i mindre grad enn større virksomheter følger eller har kunnskap om gjeldende regelverk. Det kan se ut som en del av tilsynsmyndighetenes svar på dette er å foreta tilpasninger i tilsynet, for eksempel ved at tilsynsbesøket i stor grad består av veiledning. Dette reiser spørsmål om rolleavklaring, tilsynsmetodikk og virkemiddelbruk overfor små virksomheter, og hvorvidt små og store virksomheter, som skal forholde seg til samme regelverk, behandles likt¹.

Varsel om tvangsmulkt anses av forvaltningen som et effektivt virkemiddel for utbedring av avvik som oppdages ved tilsyn. Det gis vanligvis romslige frister for utbedring av avvik. I saker der tvangsmulkt er aktuelt utbedres forholdene gjerne ved varsel om tvangsmulkt. Riksrevisjonens undersøkelse i 2002 viste at det skjedde omfattende brudd på kjemikalieregelverket, men at det sjelden endte i politianmeldelser. Det ble pekt på at den allmennpreventive virkningen av tilsynet ikke var tilfredsstillende³.

I følge Direktoratet for forvaltning og IKT kan det ikke konkluderes med at man har en tilfredsstillende allmennpreventiv effekt av reaksjoner etter tilsyn¹. For eksempel er omfanget av politianmeldelser fremdeles lavt. Økokrims statistikk over inntak av saker, etterforskningssaker og bistandssaker, fordelt på kategoriene forurensning, arbeidsmiljøkriminalitet, samt annen miljøkriminalitet, viser ingen klar tendens opp eller ned i perioden 2004–2008.

7.1.3 Aktuelle nye tiltak

Miljøgiftsutvalget har vurdert to tiltak rettet mot offentlig forvaltning:

• Styrket oppfølging av miljøgiftsområdet på kommunalt nivå.

• Felles praksis for tilsyn og sterkere reaksjoner.

7.1.4 Styrket oppfølging av miljøgiftsområdet på kommunalt nivå

Utvalget mener det er viktig at kommunene bygger opp, og opprettholder, et kompetansemiljø på miljøgiftsproblematikk. Målet må være å ha et tilstrekkelig robust kompetansemiljø til at kommunene fullt ut kan ivareta sitt ansvar i henhold til aktuelt lovverk. Det er viktig å ha et virkemiddelapparat overfor kommuneforvaltningen som sikrer at oppgavene blir utført.

Det må være god kommunikasjon og klare ansvarsforhold mellom sentrale myndigheter, fylker og kommuner. Måloppnåelse for kommunenes delegerte oppgaver på miljøgiftsområdet må i større grad evalueres, og Fylkesmennene trenger nok ressurser til å følge opp dette. Utvalget anbefaler at Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet utreder hvordan oppfølgingen av miljøgiftsområdet kan styrkes på kommunalt nivå generelt, og i små kommuner spesielt.

Som et hastetiltak bør det opprettes formaliserte samarbeidsfora mellom fylkesmannen og kommunene. Etablering av interkommunale tilsynsenheter med oppgaver knyttet til miljøgiftsområdet kan også styrke kompetansen i kommunene, og bidra til bedre og mer effektiv oppfølging av miljøgiftsområdet. Kommunerevisjonen kan benyttes til å vurdere hvorvidt kommunene ivaretar sine forvaltningsoppgaver på miljøgiftsområdet på en tilfredsstillende måte. Hvis forvaltningen ikke er tilfredsstillende må kommunenes myndighetsoppgaver når det gjelder miljøgifter reduseres og overføres til andre forvaltningsorganer.

Utvalget mener at styrket oppfølging av miljøgiftsområdet i kommunene er viktig for at utslippsmålene skal nås. Tiltaket vil føre til kommuner som er mer bevisst sin egen rolle, mer offensive i sin myndighetsutøvelse og at miljøgiftsproblematikk settes høyere på dagsorden. Det antas at tiltaket i hovedsak kan gjennomføres via organisatoriske grep.

7.1.5 Felles praksis for tilsyn og sterkere reaksjoner

Det synes å være et gjennomgående trekk for flere tilsynsmyndigheter at små virksomheter byr på særskilte utfordringer, blant annet knyttet til manglende kompetanse og etterlevelse av regelverk. Det vil derfor være hensiktsmessig å ha en felles tilnærming overfor små virksomheter.

Et mulig tiltak kan være utarbeidelse av nasjonale retningslinjer som skisserer hvordan grenseoppganger mellom informasjon, veiledning og rådgivning bør utøves, særlig i forhold til små virksomheter.

De nasjonale retningslinjene kan også omfatte bruk av reaksjoner som tvangsmulkt, politianmeldelse, stans i arbeid som omfatter miljøgifter og omsetningsstans i ulike saker. I dag politianmeldes de alvorligste avvikene, men statistikken over reaksjoner fra tilsynsmyndighetene viser at terskelen for å politianmelde antagelig er for høy. Enkelte myndigheter har erfaring for at i virksomheter der tilsyn viser avvik, kan det en stund etter at avviket lukkes igjen avdekkes nye brudd på regelverket¹. Dette tilsier bruk av sterkere reaksjoner, herunder også kortere frist før tvangsmulkt inndrives. Det er særlig viktig at det reageres strengt på gjentatte avvik. Det er nødvendig at myndighetenes reaksjoner har en allmennpreventiv effekt, og at det ikke lønner seg å ta en kalkulert risiko.

7.2 Internasjonalt arbeid

7.2.1 Betydning for utslippsmålet

Mange miljøgifter er tungt nedbrytbare og kan derfor transporteres over store avstander. For en del av de aktuelle miljøgiftene fører langtransportert forurensning til større tilførsler til norsk miljø enn nasjonale utslippskilder (tabell 7.1). I tillegg til stoffene i tabell 7.1 foregår langtransport av en rekke andre miljøgifter, deriblant andre metaller, en del bromerte flammehemmere, andre perfluorerte forbindelser og klorerte stoffer som PCB og DDT.

Mange miljøgifter innføres til Norge via importerte produkter. Oppnåelse av de norske utslippsmålene er dermed til en viss grad avhengig av utenlandske produsenter og internasjonalt regelverk.

7.2.2 Eksisterende internasjonalt arbeid og behov for nye tiltak

Norge deltar i det internasjonale arbeidet for å løse det globale helse- og miljøproblemet miljøgifter representerer^{5, 6}. Det er eksempler på at små land som Norge kan få gjennomslag for sine synspunkter i internasjonale prosesser, så lenge kunnskapsgrunnlaget for forslagene er godt nok og initiativene kommer til rett tid.

Norge har foreslått og utredet et forbud mot den bromerte forbindelsen penta-BDE, som nå er inkludert i Stockholm-konvensjonen. Norge har også nominert den bromerte forbindelsen HBCD for inkludering i Stockholm-konvensjonen og POP-protokollen under konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRTAP-konvensjonen). Norge følger opp forslagene med å gjennomføre videre konsekvensutredninger. Norge har også arbeidet aktivt for en globalt bindende avtale om å redusere bruk og utslipp av kvikksølv så langt som mulig. På UNEPs styremøte i februar 2009 var det enighet om å forhandle frem en slik avtale, med tanke på å ha konvensjonen ferdig i 2013⁷.

Klima- og forurensningsdirektoratet er ansvarlig nasjonal myndighet for oppfølging og gjennomføring av EUs kjemikalieforordning (REACH). Som en del av gjennomføringen pålegges nasjonale myndigheter å delta i arbeidet med å fastsette underliggende krav til testing og risikovurdering, samt fremskaffe, kvalitetssikre og evaluere data og iverksette tiltak for å fase ut de farligste stoffene. Norge har levert bidrag i forbindelse med klassifisering og merking av stoffer og forslag til stoffer til kandidatlisten.

Tendensen i europeisk regelverksutvikling er at direktiver i større grad erstattes av forordninger for å sikre en harmonisering i medlemsstatene⁸. Økt harmoniseringsgrad vil kunne gjøre det vanskeligere å gjennomføre nye nasjonale virkemidler mot miljøgifter. Dette taler for styrking og høyere prioritering av forvaltningens internasjonale arbeid mot kjemikaliekonvensjonene og aktuelle EØS-regler. Når tiltak først er vedtatt vil de få betydelig større virkeområde enn ensidige norske tiltak.

7.2.3 Aktuelle nye tiltak

I forbindelse med Norges internasjonale arbeid har utvalget vurdert ett konkret tiltak:

• Styrking av Norges internasjonale kjemikaliearbeid.

Det er en sammenheng mellom Norges gjennomslagskraft i internasjonale prosesser og kunnskapen om miljøgifter som fremskaffes gjennom miljøovervåking og forskning. For eksempel kan dokumentasjon av at visse miljøgifter langtransporteres gi gode argumenter for at globale restriksjoner er nødvendig. Tiltak knyttet til forskning og miljøovervåking er behandlet i kapittel 9.1 og 9.2.

7.2.4 Styrking av Norges internasjonale kjemikaliearbeid

Utvikling og gjennomføring av internasjonale kjemikaliekonvensjoner og EØS-regler kan føre til at miljøgifter fases ut i flere land samtidig. Dette er viktig for å nå målet om utfasing innen 2020 siden miljøgifter tilføres norsk natur via luft- og havstrømmer, samt via importerte produkter. Gjennomslag for internasjonal eller europeisk regulering av ulike miljøgifter, for eksempel via EUs kjemikalieforordning (REACH), Stockholm-konvensjonen eller LRTAP-konvensjonen, vil derfor ha stor effekt både nasjonalt og globalt. En fordel med internasjonale restriksjoner, fremfor europeiske reguleringer, er at dette gjør det vanskeligere bare å flytte produksjonen flyttes utenfor EØS-området. Samtidig kan europeiske reguleringer være første skritt mot globale restriksjoner.

Fremskaffing av nødvendig kunnskapsgrunnlag for å kunne foreslå internasjonale og europeiske restriksjoner mot ulike miljøgifter er en omfattende oppgave. En styrking av forvaltningens internasjonale kjemikaliearbeid vil innebære at personalressurser og utredningsmidler til slike oppgaver prioriteres.

Det er vanskelig å redusere miljøgifter i faste bearbeidede produkter gjennom nasjonale tiltak. Norge bør ta initiativ innen det europeiske samarbeidsområdet for å begrense bruken av miljøgiftige brannhemmende stoffer. Bruken av slike stoffer er økende, og mye tyder på at det er en overforsiktighet overfor brann samtidig som det er manglende kunnskap om de miljøgiftige stoffene og risiko knyttet til bruken av disse.

7.3 Kunnskap

7.3.1 Betydning for utslippsmålet

Kunnskap og informasjon om miljøgifter er viktig for å bygge opp under andre tiltak og virkemidler.

Offentlige og private virksomheter må forstå sine plikter og rettigheter og ha nok kunnskap til å følge dem opp i praksis. I tillegg er kunnskap av betydning for at virksomheter kan utvikle og ta i bruk ny teknologi, produkter og løsninger som fører til reduserte utslipp og utfasing av miljøgifter.

Kunnskap hos og veiledning til forbrukere er en forutsetning for at de skal kunne fatte beslutninger i hverdagen og aktivt velge miljømessig gode produkter (som for eksempel miljømerkede produkter) og levere inn farlig avfall.

7.3.2 Dagens kunnskapsnivå og behov for nye tiltak

En rekke rapporter kan tyde på at kunnskapsnivået om miljøgifter generelt er lavt. Dette gjelder både private og offentlige virksomheter, forvaltning og forbrukere. Inntrykket har også blitt bekreftet på Miljøgiftsutvalgets offentlige høringsmøter og i møte med interesseorganisasjoner og bedrifter, der økt allmennkunnskap om miljøgifter har blitt trukket frem som et viktig tiltak.

Erfaringer fra blant annet kontroll og tilsyn med regelverket for helse- og miljøfarlige kjemikalier viser at særlig import- og detaljhandelen til dels har manglende kunnskap om mulig innhold av helse- og miljøfarlige stoffer i produktene som importeres og omsettes. Større importører av produkter som omfattes av dagens returordninger har vanligvis god kunnskap om miljøgifter. Hos mindre importører er det sannsynligvis mer varierende kunnskaper om miljøgifter og lite fokus på substitusjon. Når det gjelder fremstilling og import av faste bearbeidede produkter er regelverket mindre utviklet og kontrollen med deg langt vanskeligere enn for kjemiske produkter, da det ikke foreligger noen deklarasjonsplikt for faste produkter. Bare unntaksvis foreligger det informasjon om eventuelt innhold av miljøgifter. Det gjør situasjonen ennå vanskeligere.

Tilsynsaksjoner i regi av Arbeidstilsynet og Klima- og forurensningsdirektoratet har også vist at pliktene etter produktkontrolloven kan være dårlig kjent hos brukere av stoffer og stoffblandinger, for eksempel i byggenæringen og i bilbransjen. Resultatene fra en tilsynsaksjon i 2010 viste at nær to av tre virksomheter i bilbransjen manglet tilstrekkelig oversikt over kjemikaliene de håndterer⁹. Tilsvarende tilsynsaksjon i byggenæringen i 2008 viste at nesten 60 prosent av virksomhetene manglet HMS-datablader for farlige kjemikalier på arbeidsplassen¹⁰.

I en rapport fra Direktoratet for forvaltning og IKT fra 2008 fremgår det at befolkningens kunnskap om helse- og miljøfarlige stoffer bør bedres¹¹. En stor del av befolkningen har behov for informasjon om mulige helse- og miljøskader og/eller om hvilke produkter som inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Nesten like mange har behov for informasjon om miljømerkene. For å bedre tilgangen til miljøinformasjon er det etablert et nettsted www.erdetfarlig.no. Nettstedet gir god informasjon om miljømerkede produkter, men gir ikke forbrukerrelevant informasjon om helse- og/eller miljøskadelige stoffer i konkrete produkter og produkttyper. Nettstedet er et samarbeid mellom Klima- og forurensningsdirektoratet, Mattilsynet, Stiftelsen Miljømerking, Forbrukerrådet og Grønn hverdag¹².

7.3.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert to tiltak for allmenn kunnskapsøkning om miljøgifter:

• Kunnskapsheving og teknologiutvikling i offentlige og private virksomheter.

• Kunnskapsheving i befolkningen.

Kunnskapsheving i offentlig forvaltning er behandlet i kapittel 7.1.

7.3.4 Kunnskapsheving og teknologiutvikling i offentlige og private virksomheter

Utvalget foreslår at det etableres et femårig kompetanseprogram i perioden 2012 til 2017. Hensikten vil være å øke kunnskapen om miljøgifter, å stimulere teknologiutvikling, bruk av best tilgjengelig teknologi og inngå avtaler mellom myndigheter og næringsliv om å fase ut miljøgifter.

Kompetanseprogrammet må etableres som et samarbeid mellom myndigheter og næringsliv. Programmet må omfatte virksomheter der kunnskapen om miljøgifter synes særlig svak. Dette omfatter særlig import-, engros- og detaljhandel, men også virksomheter som bruker slike kjemikalier og produkter i sin arbeidshverdag, for eksempel bilbransjen og byggenæringen. Felles for disse bransjene er en stor andel små og mellomstore bedrifter der bransjeorganisasjonene vil være avgjørende for å få til en utfasing av miljøgifter. Virksomheter som fremstiller produkter der miljøgifter inngår må også omfattes av satsingen.

Kunnskapsoppbygging og -spredning er en forutsetning for at substitusjonsplikten i produktkontrolloven kan følges opp på en god måte. Kompetanseprogrammets teknologiutviklingsdel vil styrkes av at Innovasjon Norge prioriterer å stimulere virksomheter til miljøgiftssubstitusjon.

Følgende innsatsområder kan være relevante for programmet:

• Kompetansebygging om miljøgifter og aktuelle alternativer (teknologi og/eller praksis).

• Stimulere mer miljøriktige innkjøp ved utvikling og bruk av innkjøpsveiledere og/eller deltagelse i innkjøpsklubber.

• Samarbeid mellom næringsliv, myndigheter og miljømerking for å finne produktområder der utfasing av miljøgifter er mulig, og bruke denne kunnskapen til å inngå avtaler om utfasing av miljøgifter.

Etablering av et slikt program vil kreve et økonomisk og ressursmessig engasjement både fra det offentlige og det private næringsliv. Det vil være nødvendig med en reell og stor satsing dersom tiltaket skal ha den ønskede effekt.

7.3.5 Kunnskapsheving i befolkningen

Økt bevissthet om miljøgifter i så vel kjemiske som faste bearbeidede produkter er viktig for at forbrukere kan ta kunnskapsbaserte valg i dagliglivet. Press fra kunnskapsrike forbrukere kan bidra til å fase ut bruk av miljøgifter i produkter. Mange forbrukere har behov for bedre informasjon om innlevering og håndtering av avfall som kan inneholde miljøgifter, for eksempel rivingsavfall og legemiddelrester.

Utvalget foreslår at det etableres et samarbeidsorgan med formål å øke bevisstheten om miljøgifter i faste bearbeidede produkter og miljøgiftsholdig avfall hos forbrukere. Aktuelle deltakere vil være Klima- og forurensningsdirektoratet, Mattilsynet, Grønn Hverdag, Stiftelsen Miljømerking, Forbrukerrådet, miljøorganisasjoner, relevante bransjeorganisasjoner og kunnskapsinstitusjoner. Utvalget mener følgende oppgaver bør kunne være aktuelle for samarbeidsorganet:

• Samarbeid om informasjonskampanjer om gode miljøvalg i dagliglivet.

• Videreutvikling av nettsiden www.erdetfarlig.no, slik at det blir enklere for forbruker å identifisere konkrete produkter som innholder miljøgifter.

• Sikre kunnskap om innsamling av miljøgiftsholdig avfall.

Det er vanskelig å anslå den konkrete effekten av kunnskapstiltak rettet mot forbrukere. Det er likevel grunn til å anta at god allmennkunnskap om miljøgifter i samfunnet vil kunne ha en positiv effekt, for eksempel når det gjelder utfasing av miljøgifter i produkter og kosmetikk, samt innlevering av miljøgiftsholdig avfall. Etablering av et slikt samarbeidsorgan vil kreve offentlige midler, enten ved omprioriteringer eller økte bevilgninger.

7.4 Miljøgifter i arbeidsmiljøet

7.4.1 Betydning for utslippsmålet

Målet om at utslipp av miljøgifter skal stanses innen 2020 gjelder uavhengig av om utslippene fører til eksponering i arbeidsmiljøet, for befolkningen generelt eller i miljøet. Utvalget er bedt om vurdere utslippenes skadevirkninger. I den grad arbeidstakere eksponeres for miljøgiftsnivåer i sitt arbeidsmiljø som kan gi helseskade er dette bekymringsfullt og et område som bør prioriteres.

7.4.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Arbeidsgiver har ansvaret for å verne arbeidstakere mot skadelig eksponering for kjemikalier. Substitusjonsplikten er lovfestet i arbeidsmiljøloven og innebærer at det ikke skal brukes helsefarlige stoffer dersom de kan erstattes av stoffer som er mindre farlige for arbeidstakerne. Arbeidsgiver plikter også å ha et stoffkartotek i virksomheten med helse-, miljø- og sikkerhetsblader for alle kjemikalier som brukes i virksomheten.

I henhold til arbeidsmiljøloven skal arbeidsmiljøet være tilrettelagt slik at arbeidstaker er sikret mot ulykker, helseskader og særlig ubehag ved håndtering av kjemisk eller biologisk materiale. Arbeidsgiver har ansvar for å kartlegge forekomst av kjemikalier og deres iboende egenskaper, vurdere risiko for arbeidstakernes helse og sikkerhet forbundet med eksponering og sikre at tiltak gjennomføres for å forebygge eksponering for helseskadelige stoffer. Kartleggingen skal munne ut i en beskrivelse av risiko i virksomheten, med anbefaling om risikoreduserende tiltak.

På oppdrag fra Miljøgiftsutvalget har Statens arbeidsmiljøinstitutt vurdert stoffene på prioritetslisten med hensyn til bruksområder og forekomst i norsk arbeidsliv, kritiske helseeffekter ved eksponering, samt vurdering av eksponering. For følgende stoffer vurderer Statens arbeidsmiljøinstitutt at det kan finnes arbeidstakergrupper som kan utsettes for eksponering med risiko for helseeffekter¹³: PCB, PAH, mellomkjedete klorparafiner, trikloreten (TRI), tetrakloreten (PER), ftalater, Bisfenol A, dioksiner, arsen, bly, kvikksølv, kadmium, krom og nikkel.

Nanoteknologi kan føre til mer omfattende frigivelse av nanomaterialer til arbeidsmiljøet, med usikker helseeffekt. Arbeidsmiljøeksponering ved avfallshåndtering kan også bli mer omfattende i kommende år¹³. Det er gjennomført en undersøkelse for å kartlegge forekomsten av nanomaterialer i norsk arbeidsliv. Det er imidlertid kun en liten andel av antatte virksomheter som bruker nanomaterialer som har svart. Det kan også synes som om enkelte respondenter har vært selektive med hensyn til hvilke spørsmål de ønsket å svare på¹⁴. Det bør derfor arbeides videre med å kartlegge mulig eksponering for nanomaterialer som kan forekomme i arbeidslivet.

Siden arbeidstakere som utsettes for miljøgifter sannsynligvis er langt mer eksponert enn befolkningen i sin alminnelighet, vil det være lettere å oppdage helseskader ved eksponering i arbeidslivet enn ellers i befolkningen. Det vil derfor kunne være av betydning for tidlig å oppdage mulige helseskadelige effekter av miljøgifter å få en bedre oversikt over arbeidseksponering samtidig som de ansattes helse overvåkes.

7.4.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert ett tiltak rettet mot miljøgifter i arbeidsmiljøet, i tillegg til det generelle tiltaket om kunnskap:

• Kartlegging av miljøgiftseksponering av utsatte arbeidstakergrupper og gjennomføring av helseundersøkelser ved risiko for helseskade.

7.4.4 Kartlegging av miljøgiftseksponering av utsatte arbeidstakergrupper og gjennomføring helseundersøkelser ved risiko for helseskade

I følge Statens arbeidsmiljøinstitutts kartlegging vil enkelte arbeidstakergrupper utsettes for miljøgiftseksponering med risiko for helseeffekter. Dette kan skyldes at den aktuelle miljøgiften ikke lar seg fase ut, eller ved sekundæreksponering hvor stoffene fremkommer som forurensning eller utilsiktet frigjøring ved en bestemt arbeidsprosess. Sekundæreksponeringer kan forekomme ved oppvarming og bearbeiding av ulike behandlede overflater i støperier og smelteverk, ved sveising, termisk skjæring, termisk sprøyting, lodding eller sliping.

Sekundæreksponering for eksisterende og utfasede miljøgifter er en stor utfordring ved vedlikehold, demontering og opphugging av utfasede konstruksjoner, skip og skrapmetall innen olje og skipsindustrien. Ved sanering, resirkulering og sluttdisponering av ulike typer avfall kan det forekomme eksponering for miljøgifter i det aktuelle avfallet¹³.

Rapporten fra Statens arbeidsmiljøinstitutt går i liten grad inn på hvilke konkrete arbeidstakergrupper som kan utsettes for eksponering med risiko for helseeffekter. Derfor bør det etableres et samarbeidsprosjekt mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, Direktoratet for arbeidstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Klima- og forurensningsdirektoratet for å utføre en kartlegging av eventuelle arbeidstakergrupper med risiko for helseskade på grunn av miljøgiftseksponering og kartlegging av eksponeringen.

Dersom det finnes arbeidstakergrupper som har risiko for høyeksponering for miljøgifter i arbeidsmiljøet vil en mer omfattende kartlegging gi grunnlag for risikoreduserende tiltak. Tiltak for å redusere eventuell eksponering i arbeidsmiljøet som kan gi helseskader er viktig.

En kartlegging vil kunne bygge videre på Statens arbeidsmiljøinstitutts innledende studie, og antas ikke å være særlig kostnadskrevende.

Referanser kapittel 7

1. Direktoratet for forvaltning og IKT, 2010. Gjennomgang av organiseringen av kjemikalieforvaltningen – Sammen for et giftfritt miljø? Difi rapport 2010:6.

2. Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmannsembetene, 2009. Kommuneundersøkelsen 2008 – Oppsummeringsrapport. Rapport oversendt Miljøverndepartementet 24. august 2009.

3. Riksrevisjonen, 2002. Undersøkelse av myndighetenes kontroll med helse- og miljøskadelige kjemikalier. Dokument nr. 3:9, 2001-2002.

4. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2010. Prioriterte miljøgifter. Status i 2007 og utslippsprognoser. KLIF rapport nr. TA-2571/2010.

5. Stortingsmelding 58 (1996–97). Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for fremtida. Miljøverndepartementet 6. Juni 1997.

6. Stortingsmelding nr. 14 (2006-2007). Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid. Miljøverndepartementet 15. desember 2006.

7. Stortingsproposisjon nr. 1 (2009-2010). Proposisjon til Stortinget – for budsjettåret 2010. Miljøverndepartementet 25. September 2009.

8. Nordby, T. og Bakken. E., 2009. Det EØS-rettslige handlingsrommet for nasjonal regulering av miljøgifter. Rapport utført av Arntzen de Besche Advokatfirma AS for Miljøgiftsutvalget. Desember 2009.

9. Arbeidstilsynet, 2010. Flere mangler etter kjemikalietilsyn i bilbransjen. Nettside: http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=219766

10. Arbeidstilsynet, 2008. Fortsatt store mangler på informasjon om farlige kjemikalier. Nettside: http://www.arbeidstilsynet.no/nyhet.html?tid=97681

11. Direktoratet for forvaltning og IKT, 2008. Helse- og miljøinformasjon – Befolkningens behov for informasjon om helse- og miljøfarlige stoffer. DIFI rapport 2008:6

12. Klima- og forurensningsdirektoratet. Er det farlig? Nettside: www.erdetfarlig.no

13. Johnsen, H. et al, 2010. Miljøgifter og nanomaterialer i arbeidsmiljøet. Rapport utført av Statens arbeidsmiljøinstitutt for Miljøgiftsutvalget. Mars 2010.

14. Direktoratet for Arbeidstilsynet, 2010. Kartlegging av produksjon, import og bruk av nanoteknologiske produkter i Norge. Rapport utført av: Arbeidstilsynet, LO, Norsk industri, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Klima- og forurensningsdirektoratet.