3 Utredninger som er utført for Miljøgiftsutvalget

3.1 Videreutvikling av produsentansvaret

Wormstrand, E. et. al., 2009: Rapport utført av Norsas AS. Desember 2009.

Målsettingen med prosjektet var å se på hvordan produsentansvaret for ulike produktgrupper i større grad kan utnyttes til å redusere bruk av miljøgifter i produkter. Det ble vurdert nødvendige endringer i eksisterende returordninger, for å sikre at miljøgifter i produktgruppene håndteres forsvarlig. I tillegg ble det vurdert eventuelle behov for og effekt av nye produktansvarsordninger.

Produsentansvaret er et virkemiddel for å overføre de økonomiske forpliktelser for å behandle avfallet fra sluttbrukeren til produsenten av produktene. Tanken som ligger bak er at produsentene har kontrollen med produktets design og derved har beste muligheter til å utvikle produkter som er enklest mulig å håndtere som avfall. I dette ligger redusert bruk av miljøfarlige stoffer i produktene og produksjon av produkter hvor det legges til rette for gjenbruk og gjenvinning av materialer.

Det er etablert produsentansvarsordninger for kasserte kjøretøy, kasserte dekk, EE-avfall herunder batterier, emballasje og PCB-holdige isolerglassruter. I dagens ordninger er det lav fokus på redusert bruk av miljøgifter i nye produkter og dagens produktansvarsordninger i er hovedsak et verktøy for å sikre innsamling og forsvarlig behandling av kasserte produkter, og fungerer i svært liten grad som virkemiddel for å endre produktdesign og bruk av miljøfarlige stoffer. I den grad innhold av miljøfarlige stoffer reguleres skjer det gjennom produktforskriften.

Rapporten har følgende anbefalinger:

• Det bør iverksettes en vurdering av mulighetene for å innføre en sluttbehandlingsavgift for utvalgte miljøgifter.

• Returselskapene bør få et eksplisitt ansvar for kunnskapsoverføring om produktenes innhold av miljøgifter og alternative stoffer til sine produsenter/importører.

• Det bør iverksettes krav om at returselskapene skal stimulere sine produsenter til å miljømerke sine produkter.

• Bestemmelser om renere produktdesign bør innarbeides i avfallsforskriften.

• Returselskapene for EE-avfall bør pålegges å iverksette økonomiske virkemidler som skal gi større sikkerhet for at miljøfarlige komponenter faktisk blir fjernet i miljøsaneringen. Som et minimum bør de som miljøsanerer eksplisitt få dekket kostnadene ved disponering av utsorterte miljøfarlige stoffer eller komponenter uavhengig av betalingen for selve miljøsaneringen.

• Det bør innføres krav om en mer omfattende miljøsanering fra bilvrak, i tråd med kravene som gjelder for elektronisk avfall.

• Bruken av klorparafiner i isolerglassruter etter 1975 bør kartlegges. I utgangspunktet ligger det til rette for at slike ruter kan inkluderes i dagens retursystem for PCB-holdige isolerglassruter.

• Tyngre kjøretøy og

• campingvogner bør inkluderes i returordningen for bilvrak.

• Det bør gjennomføres en konsekvensvurdering med sikte på å etablere produsentansvar for kasserte fritidsbåter.

• Produsentansvar for PVC-gulvbelegg og plastbasert isolasjon bør ikke iverksettes. Dagens regelverk for byggavfall innebærer bl.a. at materialer som inneholder farlige stoffer skal kartlegges og saneres før riving, og at avfallet skal sorteres og behandles forsvarlig.

3.2 Det EØS-rettslige handlingsrommet for nasjonal regulering av miljøgifter

Nordby, T, og Bakken, E., 2009. Rapport utført av Arntzen de Besche Advokatfirma AS. Desember 2009.

Det EØS-rettslige handlingsrommet norske myndigheter har til å regulere miljøgifter vil bero på en tolkning av den EØS-rettslige sekundærlovgivningen som får anvendelse. Handlingsrommet innenfor det harmoniserte området vil generelt være mindre enn områder som bare reguleres av primærretten.

Det harmoniserte området reguleres av forordninger og direktiver. Forordninger innebærer en totalharmonisering, og handlingsrommet vil alene avgjøres av en tolkning av forordningen. Om direktiver innebærer en totalharmonisering eller minimumsharmonisering vil bero på en tolkning av direktivet. På miljørettens område vil de fleste direktiver innebære en totalharmonisering.

Miljørettens område er dels regulert av forordninger og totalharmoniserte direktivet. I de tilfellene vil det altså ikke være rom for å påberope seg EØS-avtalen artikkel 13 som begrunnelse for et nasjonalt tiltak som ellers er regulert av sekundærlovgivningen. Et nasjonalt tiltak som forbyr eller begrenser bruken av miljøgifter i produkter som ellers lovlig kan omsettes på markedet må, for de harmoniserte områdene, ha forankring i sikkerhetsklausuler i sekundærlovgivningen.

Utenfor det harmoniserte området vil EØS-avtalen artikkel 11/13 få anvendelse på nasjonale tiltak som forbyr eller begrenser bruken av miljøgifter i produkter. Ved anvendelsen av artikkel 13 og kravet til nødvendighet, egnethet og forholdsmessighet vil Norge kunne påberope seg prinsippet om føre-var. Føre var-prinsippet kan påberopes når det er vitenskaplig dokumentert at det er sannsynlig at noe utgjør en risiko for helse eller miljø.

Sekundærlovgivningen vi behandler er i dynamisk utvikling, og det er eller i ferd med å bli vedtatt ny lovgivning på flere av områdene. I nyere lovgivning ser vi særlig disse tendensene:

• Direktiver erstattes av forordninger. Formålet er å sikre en totalharmonisering i medlemsstatene.

• Produsenter, importører og distributører får ansvar for å følge opp regelverkets bestemmelser, for eksempel ved å sørge for at produkter som settes ut i markedet ikke inneholder ulovlige stoffer.

• Medlemsstatene får en kontroll- og håndhevelsesfunksjon i forhold til produsenter, importører og distributører.

• Alle avgjørelser om midlertidige eller permanente handlingsrom på områder som er harmonisert vil treffes av EU-organer etter innspill fra medlemsstatene.

3.3 Lavkontaminert avfall – fraksjoner som kan føre til utlekking av miljøgifter

Wærner, E. et. al., 2010. Rapport utført av Hjellnes Consult AS. Februar 2010

Rapporten peker på avfallsfraksjoner der det er risiko for spredning av miljøgifter over tid, og beskriver tiltak som vil bidra til at miljøgifter fra slike fraksjoner ikke lekker ut i naturen. Svært mange av problemområdene er knyttet til byggebransjen, enten som driftsutfordringer eller utfordringer i forbindelse med miljøkartlegging og miljøsanering.

Utvikling av fagene miljøkartlegging og miljøsanering er viktige forutsetninger for å redusere mulighetene for spredning av miljøgifter. Dette kan som eksempel også omfatte utvikling av statistiske metoder til bruk ved kartlegging for å sikre representativitet i undersøkelser. Likeledes er det viktig å benytte føre var-prinsippet, slik at vi ikke innfører nye miljøgifter i nye byggematerialer. Et eksempel på dette er våtromsplater, der de fleste typene inneholder flammehemmere som trolig er miljøfarlige.

Forslag til tiltak omfatter blant annet følgende områder

• Økt informasjonsinnsats for tydeliggjøring av eksisterende regelverk.

• Justering av terskelverdier for klassifisering av avfall som farlig avfall (strengere krav til behandlingsanleggene).

• Økt krav til sortering, dvs. utsortering av fraksjoner som inneholder miljøgifter.

• Nærmere kartlegging/analyse i forhold til enkeltstoffer og forekomster.

• Innskjerping av regelverk.

Oppfølgingen av eksisterende regelverk kan styrkes på flere områder. Eksempler på dette er kravet til karakterisering av avfall, krav om avfallsplaner i byggesaker og miljøsanering, samt oppfølging av anlegg for sluttdisponering. Samtidig kan økt tilsyn fra myndighetenes side samt økt egenkontroll og kvalitetssikring i hele kjeden kan bidra til redusert spredning av miljøgifter.

3.4 Sammen for et giftfritt miljø? Gjennomgang av organisering av kjemikalieforvaltningen

Direktoratet for forvaltning og IKT, 2010. Difi rapport 2010:6. Mars 2010.

Ulike direktorater, fylkesmennene og kommunene forvalter et omfattende regelverk som gjelder kjemikalier. De mest sentrale lovene er forurensningsloven og produktkontrolloven. På en del bruksområder for kjemikalier er det eget regelverk. Det varierer i hvor stor grad om og hvordan miljøhensyn kommer inn som en del av formålet med det enkelte regelverket som regulerer kjemikalier. Regelverket på kjemikalieområdet og miljøgifter er sterkt påvirket av EUs forordninger og direktiver. EU-samarbeidet preger både regelverksutviklingen og kunnskapsutviklingen. Dette forsterker et koordineringsbehov på norsk side mellom myndighetene.

Tilsynsvirksomheten er risikobasert. Det brukes i stor utstrekning tilsynskampanjer og aksjoner. Disse vurderes som vellykkete av tilsynene, som også mener at bransjene er positive til denne formen for tilsyn. Enkelte mener likevel at aksjoner og kampanjer kun har kortsiktig effekt. Tilsyn på kjemikalieområdet avdekker mange avvik. Det gis romslige frister for lukking av avvik som avdekkes. Varsel om tvangsmulkt anses av forvaltningen som et effektivt virkemiddel. Et gjennomgående trekk er at små virksomheter i mindre grad enn større virksomheter har oversikt over regelverk, over hvilke krav som gjelder og kunnskap om kjemikaliene de anvender. Særlig overfor små virksomheter ser det ut til at tilsynsbesøk for en stor del består av veiledning. Dette reiser spørsmål om rolleavklaring, tilsynsmetodikk og virkemiddelbruk. Antall politianmeldelser er lavt og går ikke opp. De alvorligste avvikene politianmeldes, men ikke alle alvorlige saker. Terskelen for å politianmelde er antagelig for høy.

På kommunenivå er det store forskjeller mellom store og små kommuner med hensyn til hvordan miljøgiftarbeidet er organisert. Behovet for informasjon, veiledning og rådgivning er stort, særlig i de små kommunene. Mange fylkesmannsembeter mener de har for få ressurser til å gi informasjon og veiledning til kommuner og andre. De små kommunene har som oftest ikke egne personer som arbeider med miljøproblematikk. Det hevdes at kunnskapen om regelverk og kommunens ansvar er mangelfull. Også kompetanse hos fylkesmannen er en utfordring, ved at miljøgiftområdet består av et bredt spekter av sakstyper som skal dekkes av et fåtall personer.

Antall kjemiske stoffer, stoffblandinger og produkter der dette inngår er stort, og nye kommer til hvert år. En del farlige stoffer er forbudt eller erstattet med andre stoffer (substituert), men tilveksten av nye stoffer tilsier et stort behov for mer forskning, utredning og overvåking av miljøet. Flere peker på at forskningen på miljøgifter kan ha kommet noe i skyggen av klimaproblematikken.

Direktoratet for forvaltning og IKT har følgende forslag:

• Muligheten for å bygge opp og beholde tilstrekkelig kompetanse på miljøgifter i de små kommunene bør utredes. Som et hastetiltak bør mer formaliserte samarbeidsfora mellom fylkesmannen og kommunene vurderes,

• Det bør vurderes en spesialisering mellom fylkesmannsembetenes miljøvernavdelinger, der ett embete kan få nasjonalt ansvar for en bestemt sakstype. Dette vil særlig være aktuelt for sakstyper med lavt antall og stor vanskelighetsgrad.

• Manglende etterlevelse av krav hos de små bedriftene synes å være en felles problemstilling for flere av tilsynsmyndighetene. Det bør utarbeides et felles policydokument eller lignende som tar for seg informasjon, kontroll og reaksjoner overfor små virksomheter,

• Det bør vurderes å etablere et strategisk forum eller lignende for forskning på miljøgifter, som også bør se på statistikkutvikling og bruk av miljødatabasene.

3.5 Miljøgifter og nanomaterialer i arbeidsmiljøet

Johnsen. H. et. al, 2010. Rapport utført av Statens arbeidsmiljøinstitutt. Mars 2010.

Statens arbeidsmiljøinstitutt har utført en enkel, innledende kartlegging av hvilke sektorer, næringer og arbeidsplasser hvor arbeidstakere i Norge eksponeres for de enkelte av stoffene som er inkludert i regjeringens liste over prioriterte miljøgifter. Som følge av dette arbeidet, er stoffene gruppert etter en vurdering av mulig eksponering og risiko for helseeffekter hos arbeidstakere.

Parallelt med redusert utslipp, forbruk og anvendelse av mange miljøgifter, vil en forvente at yrkesrelatert eksponering for de samme stoffene også vil kunne reduseres. Dette gjelder for mange av de prioriterte stoffene, enten ved at færre arbeidstakere og grupper av arbeidstakere utsettes for mulig eksponering eller ved at de det gjelder, eksponeres for lavere konsentrasjoner av de aktuelle stoffene. I tillegg kan tiltak som rettes mot selve arbeidsmiljøet i den hensikt å redusere eksponeringen av arbeidstakerne også medføre redusert utslipp til det ytre miljøet. Slike tiltak kan for eksempel innebære at utsatte arbeidsprosesser lukkes, eller at ny og bedret teknologi tas i bruk eller ved å benytte alternative stoffer eller stoffgrupper med godt kjente og akseptable helsemessige egenskaper. Som eksempel kan nevnes moderniseringen av aluminiumsverkene, som har medført betydelig utslippsreduksjoner. Ved tiltak rettet mot reduksjon av utslipp ved innelukking av industrielt utslipp, vil disse kunne gi nye utfordringer som er viktige å ivareta for et sunt og godt arbeidsmiljø.

Til tross for store reduksjoner i bruk og håndtering av mange av de prioriterte miljøgiftene, finnes det fortsatt bruksområder som fortsatt kan medføre mulig eksponering for noen av miljøgiftene med risiko for helseskader. Dette kan dels skyldes at den aktuelle miljøgiften ikke lar seg fase ut, eller dels sekundæreksponering hvor stoffene fremkommer som forurensning eller utilsiktet frigjøring ved en bestemt arbeidsprosess. Sekundæreksponeringer kan forekomme ved oppvarming og bearbeiding av ulike overflater som er behandlet med tidligere tiders uheldige kjemikalier eller malingstyper som inneholder miljøgifter. Sekundær eksponering for eksisterende og utfasede miljøgifter pluss andre helseskadelige stoffer er en stor utfordring knyttet til vedlikehold og demontering og opphugging av utfasede konstruksjoner, skip og skrapmetall innen olje og skipsindustrien. Ved håndtering, resirkulering og forbrenning av forskjellige typer avfall kan det også forekomme eksponering for miljøgifter som foreligger i det aktuelle avfallet.

For følgende stoffer vurderer Statens arbeidsmiljøinstitutt at det kan finnes arbeidstakergrupper som kan utsettes for eksponering med risiko for helseeffekter:

• PCB – PAH – Klorerte parafiner; mellomkjedet – Trikloreten (TRI) – Tetrakloreten (PER) – Ftalater – Bisfenol A – Dioksiner og furaner – Arsen – Bly – Kvikksølv – Kadmium – Krom – Nikkel.

Følgende stoffer anses for å være knyttet til liten grad av eksponering og lav risiko for helseeffekter:

• KAB – HBCD – PBDE – TBBPA – Triklosan – Triklorbenzen (TCB) – Tensider (DTDMAC, DSDMAC, DHTDMAC) – 2,4,6 tri-tert-butylfenol (TTB-fenol) – TBT/TFT – Nonylfenol og oktylfenol og deres etoksilater – Muskxylener og muskketoner.

Følgende stoffer er det for lite informasjon og data til å kunne vurdere risiko for helseeffekter i arbeidsmiljøet:

• Hexaklorbenzen (HCB) – EDC (1,2-dikloretan) – PFOS/PFOA – Siloksaner

Med den store satsingen i mange land på nyskapning ved hjelp av nanoteknologi og produksjon av nye designede nanomaterialer er det forventet at det også kan bli mer omfattende frigivelse av nanomaterialer til arbeidsmiljøet under ulike scenarioer hvor nanomaterialer inngår. Arbeidsmiljøeksponeringer under avhending/avfallshåndtering kan også bli mer omfattende.

3.6 Kostnader og konsekvenser av utfasing av stoffer og stoffgrupper m.v.

Skjelvik. J., 2010.Utredning utført av Vista Analyse AS. April 2010.

Vista Analyse har hatt i oppdrag fra utvalget å vurdere økonomiske og administrative kostnader, miljømessige og andre samfunnsøkonomiske effekter av følgende tiltak:

• Utfasing av mellomkjedete klorparafiner, bromerte flammehemmere og perfluorerte forbindelser i relevante produktgrupper

• Opprydning eller evt. andre utslippsreduserende tiltak ved lokaliteter med forurenset grunn

• Reduksjon i bruken av plantevernmidler i norsk landbruk

• Kostnader knyttet til rensing av miljøgiftsutslipp til kommunalt avløpsnett fra industribedrifter, deponier osv. sammenliknet med kostnader knyttet til rensing ved kommunale avløpsrenseanlegg.

Konklusjoner for utfasing av miljøgifter i produkter

På de fleste områder hvor mellomkjedete klorparafiner (MCCP) benyttes, finnes mer miljøvennlige substitutter til akseptable kostnader. Alternativt kan produktene benyttes uten mellomkjedete klorparafiner, slik som for PVC plast. Det er imidlertid neppe mulig å erstatte MCCP fullt ut i metallbearbeiding uten alvorlige konsekvenser. Omfanget av denne bruken i Norge er ukjent. På usikkert grunnlag konkluderes det med at 50 prosent reduksjon av bruken av MCCP, både som innsatsfaktor og i bruk av produkter som inneholder MCCP, vil kunne gjennomføres til moderate kostnader, dvs. maksimalt 20 prosent kostnadsøkning. Det forutsettes da at bruk av MCCP som smøremiddel ved metallbearbeiding unntas fra reguleringen. Det er sannsynligvis mulig å redusere bruken med 75 prosent uten større kostnader enn for 50 prosent reduksjon. Full utfasing av all bruk vil imidlertid slik det ser ut i dag være vanskelig uten alvorlige effekter, særlig for metallbearbeiding.

Bruken av flere bromerte flammehemmere er i dag faset ut gjennom reguleringer i Norge og EU. De viktigste gjenværende gruppene er TBBPA og HBCD. Det er størst forbruk av TBBPA, men det er gjort få grundige vurderinger av muligheter og kostnader for å fase ut disse stoffene. Det var derfor ikke grunnlag for å vurdere virkningene av ulike utfasingsstrategier for TBBPA. HBCD har et mindre forbruk, og Klima- og forurensningsdirektoratet har foreslått å fase ut bruken av stoffet i forbrukerprodukter. EU vurderer også tiltak. Man forventer at de største kostnadene og utfordringene vil være knyttet til bruk i transportmidler samt en regulering av produksjonen hos en norsk bedrift av EPS-granulat som inneholder HBCD og som eksporteres som halvfabrikat. For enkelte spesialprodukter til rørisolasjon (cellegummi) kan alternativene bli noe dyrere, og det kan være vanskelig å finne gode alternativer. For flammehemming av isolasjonsmaterialer (EPS/XPS) er neppe nødvendig i isolasjonsmaterialer i Norge i dag. På svært usikkert grunnlag ser det ut til at en 50 prosents reduksjon i bruken av HBCD vil være mulig til akseptable kostnader, (dvs. maksimalt 20 prosent kostnadsøkning) og uten at bruks- og miljøegenskapene forverres i vesentlig grad. Det vil kanskje også være mulig å redusere bruken med 75 prosent, spesielt dersom man finner gode alternativer til bruk av HBCC i transportsektoren. Full utfasing vil høyst sannsynlig være forbundet med betydelige kostnader for de mest utsatte brukerne, spesielt dersom Norge gjør dette på egen hånd.

Når det gjelder den perfluorerte forbindelsen PFOA er det lavt forbruk i Norge i dag, og stoffene finnes kun som små mengder i importerte produkter. Tepper er antatt å være den viktigste produktgruppen, men det er også små mengder i maling og lakk samt en rekke andre produkter. De store produsentene i USA har inngått en frivillig avtale med myndighetene om å redusere utslipp og produksjon av PFOA med 95 prosent innen 2010, og full utfasing innen 2015. Dette må antas å få stor betydning for mulighetene for å fase ut bruken i Norge og andre land. Dersom arbeidet med å finne frem til alternative stoffer og produksjonsprosesser lykkes, må det antas at det vil være mulig å fase ut bruken av PFOA innen 2020 til svært lave kostnader. Det kan imidlertid tenkes å være spesielle bruksområder som ikke lar seg fase ut uten betydelige kostnader eller ulemper.

Konklusjoner for opprydning i forurenset grunn

Opprydning i forurenset grunn har pågått i flere tiår. Arbeidet ble opprinnelig konsentrert om de rundt 600 antatt mest forurensede lokalitetene. Miljøvernmyndighetene har sørget for opprydning på rundt 100 av disse. Gjennomsnittskostnaden for å rydde opp i disse var 10 millioner kroner per lokalitet. Kostnadsdata fra noen nylig gjennomførte og planlagte opprydninger varierer mellom ca. 1,5 og 80 millioner kroner per lokalitet, avhengig av størrelse og forurensningsgrad. Det er også laget en handlingsplan for opprydning av forurenset grunn i barnehager og lekeplasser, hvor det skal ryddes i størrelsesorden 600 barnehager til en samlet kostnad på ca. 85 millioner kroner.

Det er lagt til grunn som et beste estimat at gjennomsnittskostnaden for opprydning av de gjenværende ca. 390 mest forurensede lokalitetene hvor opprydning er nødvendig er den samme som for de 10 første, det vil si ca. 10 millioner kroner per lokalitet. Et lavt estimat kan være to millioner kroner, som er på linje med det laveste kostnadsestimatet vi har observert ved en enkelt lokalitet. Dette kan gjenspeile at kostnadene ved gjennomførte opprydninger er høyere enn kostnadene ved tiltak på gjenværende lokaliteter, ettersom de mest forurensede lokalitetene er antatt å være tatt først. Et høyt estimat kan være 18 millioner kroner som gjenspeiler en situasjon der en har skjøvet de antatt dyreste lokalitetene foran seg. Nettokostnadene vil kunne bli lavere dersom eiendommen etter opprydning får en høyere verdi.

Tabell 3.1 viser estimerte kostnader for å rydde opp på 50 prosent, 75 prosent og 100 prosent av de 390 mest forurensede lokalitetene. Det er lagt til grunn at opprydningsplanen for barnehagene gjennomføres i alle scenarioene.

Konklusjoner for reduksjon i bruken av plantevernmidler

Landbruket står for omtrent halvparten av bruken av plantevernmidler i Norge, øvrige brukere er grøntanlegg og private hager. Målt som andel av helse- og miljørisiko utgjør imidlertid forbruket i jordbruket i størrelsesorden henholdsvis 70 og 95 prosent. Kornproduksjon står for godt over halvparten av dette, fordi det er her størstedelen av plantevernmidlene blir brukt. En annen stor bidragsyter til risikoen er potetproduksjon (10–20 %). Et slående trekk er den lave risikoen knyttet til bruk av plantevernmidler i eng og beite. Dette utgjør 65 prosent av jordbruksarealet og over dobbelt så stort areal som kornproduksjonen, men bare 2–4 % av miljø- og helserisikoen.

Teoretiske simuleringer viser at det er mulig å oppnå en viss reduksjon i helse- og miljørisikoen knyttet til bruk av plantevernmidler innenfor kornproduksjonen og i noen grad også i potetproduksjon gjennom kombinasjoner av overgang til bruk av mindre skadelige plantevernmidler, optimale vekstskifter og mer mekanisk behandling uten at dette får særlige økonomiske konsekvenser for bøndene. Disse tiltakene krever imidlertid omfattende kunnskaper om hva som er optimal drift for å redusere helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler, noe som krever opplæring av den enkelte jordbruker.

Overgang til økologisk landbruk kan bidra til å redusere bruken av plantevernmidler. Økologisk korn er en viktig innsatsfaktor for produksjon av økologisk kraftfór, som er en viktig produksjonsfaktor for økologisk husdyr- og melkeproduksjon. En oppfyllelse av målet om at 15 prosent av landbruksproduksjonen skal være økologisk vil således bidra til å redusere bruken av plantevernmidler. En økning av 15 prosent målet vil gi ytterligere redusert bruk. Økt overgang til økologisk landbruk kan imidlertid medføre økte kostnader for samfunnet som ikke kan tas ut i økte priser i konsummarkedet for økologiske produkter, og dermed føre til krav om økte overføringer fra staten i jordbruksforhandlingene.

I forhold til bruk av plantevernmidler konkluderes det på usikkert grunnlag med at:

• 20 prosent reduksjon burde være mulig, blant annet dersom en tar sikte på å nå målet for økologisk landbruk og får til en mer optimal bruk av plantevernmidler. Det vil imidlertid være vanskelig å få til i praksis uten av det går ut over lønnsomheten i jordbruket.

• 35 prosent reduksjon neppe vil mulig uten at lønnsomheten påvirkes negativt dersom produksjonen skal holde seg omtrent på dagens nivå. Men nedgang i kornarealet evt. i kombinasjon med økt økologisk produksjon kan gjøre det mulig å nå målet.

• 50 prosent reduksjon vil ikke mulig uten en betydelig nedgang i kornarealet, evt. i kombinasjon med overgang til økologisk drift

Konklusjoner om kostnadseffektivitet ved å rense miljøgifter i kommunale avløpsanlegg eller ved kilden

Det er gjort en vurdering av hva som er mest kostnadseffektivt av å rense miljøgifter ved kilden før de slippes på kommunalt avløpsnett eller ved de kommunale avløpsrenseanleggene. Generelt er konsentrasjonene av metaller og miljøgifter i kommunalt avløpsvann mange steder lave, noe som gjør installering av renseutstyr på kommunale renseanlegg krevende. Mangel på plass til nytt renseutstyr på disse anleggene vil også være en begrensende faktor.

Miljøgiftskonsentrasjonene vil gjennomgående være høyere nær primærkilden for utslippene. På den annen side vil rensing av gjenværende primærkilder kunne kreve installering av renseutstyr hos et stort antall kilder, noe som kan være vanskelig i praksis ettersom de gjennomgående er små og spredt. Dette kan bidra til å øke kostnadene, særlig der enkelte kilder bare har utslipp av et fåtall stoffer. Men det kan også bli snakk om rensing av svært mange kilder dersom man velger å rense utslippene fra kommunale avløpsanlegg.

Det er gjort en konkret sammenlikning av studier av kostnader og effekter ved å installere renseutstyr på kommunale avløpsanlegg kontra å rense sigevann fra avfallsdeponier, som mange steder fortsatt sender vannet urenset ut på det kommunale nettet. Dataene gir ingen entydig konklusjon om hva som er mest kostnadseffektivt. Dette avhenger av faktorer som rensekostnader, rensegrad, konsentrasjoner av skadelige stoffer og om en kan redusere utslippene av flere stoffer eller bare ett stoff ved den enkelte kilden. Disse faktorene kan i noen grad variere fra område til område, slik at en må gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Kostnadsdata for sanering av kvikksølvavleiringer i rørene hos tannklinikker indikerer imidlertid at det fortsatt finnes tiltak ved kilden som er mer kostnadseffektive enn å rense i kommunale avløpsanlegg.

3.7 Nye miljøgifter – litteraturstudie april 2010

Skoog, K. et. al., 2010. Rapport utført av Bergfald & Co AS. April, 2010.

Rapporten er en litteraturstudie for tre stoffgrupper; fosfororganiske flammehemmere, perfluorerte forbindelser og antibiotika.

Fosfororganiske flammehemmere benyttes i produkter som tekstiler og plastmaterialer. Fosforbaserte flammehemmere er hoyvolumskjemikalier, som det antakelig brukes mer enn 500 tonn årlig i Norge. De to største bruksområdene i Norge er som flammehemmere i PVC og i polyuretan. Stoffene benyttes også som myknere i enkelte polymerer og har utbredt anvendelse som tilsats i hydraulikkoljer.

Innenfor toksikologi fokuserer rapporten på fire av stoffene. TCEP, TCPP, TDCP og TBP. De fleste av disse forbindelsene er persistente og flere av dem utviser toksiske egenskaper. Noen av stoffene kan gi nevrotoksiske effekter. Enkelte av stoffene er vist a kunne ha karsinogen eller reproduksjonstoksisk effekt. Stoffene blir påvist i avløpsvann og i sigevann fra avfallsplasser. Stoffgruppen er påvist i akvatisk miljø, i sedimenter i norske elver, samt i blåskjell, torsk, arktisk røye og sjøfugl på Svalbard. Fosfororganiske flammehemmere blir funnet i husstøv i relativt høye konsentrasjoner.

For fosfororganiske flammehemmere foreslås følgende tiltak

• Det kan gjennomfores en undersøkelse av kilder, forekomst og eksponering for stoffgruppen i husstøv.

• De typer hydraulikkoljer der fosforbaserte flammehemmere inngår kan identifiseres.

• Fragmenteringsbransjen handterer store mengder av stoffgruppen. Tiltak kan gjennomfores for å hindre spredning fra fragmenteringsverkene.

• Større mengder flammehemmet PVC, til for eksempel taktekking, presenninger og overbygg, samt polyuretan, benyttes til utendørs bruk. Restriksjoner på slik bruk kan vurderes.

• Punktutslipp bør identifiseres. Enkelte plastbedrifter og sigevann fra avfallsdeponier peker seg ut.

Perfluorerte forbindelser (PFC) er en stor og mangeartet stoffgruppe med over 600 forskjellige registrerte forbindelser. Kunnskapen om stoffenes bruksomrader, tonnasjer, toksikologiske og miljømessige egenskaper er sterkt varierende. For de fleste av stoffene er det vesentlige kunnskapshull. Etter at restriksjoner mot PFOS og PFOA ble innført, er fokus skjøvet over mot kortkjedete PFCer (for eksempel PFB(S)), mot telomerene 6:2, 8:2 og 10:2 FTOH, og mot C10-forbindelsen PFDcS. For de fleste av de kortkjedete PFCer er toksikologiske data utilstrekkelige til a kunne si om bruken representerer en risiko eller ikke.

Flere av stoffene utviser kronisk toksisitet. Det er påvist skade på leverceller, karsinogen effekt, påvirking av genuttrykk, østrogen virkning og proliferasjon av brystkreftceller. Noen av stoffene har akutt toksisk virkning. For de fleste toksiske virkninger er mekanismen ikke kjent. Flere av stoffene viser høy persistens, eller høy nok persistens til at mange av dem er påvist som langtransporterte forurensning. 8:2 FTOH, 10:2 FTOH og PFDcS påvises i et flertall av prøver som tas av vann og luft.

For perfluorerte forbindelser foreslås følgende tiltak:

• Fremskaffelse av informasjon for de ulike stoffene. Bruksomrader, tonnasjer og toksikologisk kunnskap for 6:2 FTOH, 8:2 FTOH, 10:2 FTOH, PFDcS og PFB(S) prioriteres høyest.

• Det bør etableres en standard analysepakke for PFC på linje med pakken for PAH.

Følgende bransjer og virksomheter kan være av særlig interesse for tiltak:

• Militær bruk. I drift av elektronikk slik som sonar og radaranlegg, samt som mulig tilsats av smøremiddel i militær parafin, såkalt JP8.

• Smøremidler. Som tilsats i motoroljer, giroljer og liknende.

• Fremstilling av transistorer og fotovoltaiske halvledere.

• Prosesskjemikalium ved fremstilling av slike.

• Skismøring.

• Bruk i maling. Særlig ved sandblåsing av malte strukturer. Aktuelle kilder er skipsverft og offshoreindustrien.

• Brannøvingsplasser. PFOS er faset ut, men er ofte erstattet med andre PFCer.

• Medisinske applikasjoner. Avløpsvann og avfall fra helseforetak.

Den største andelen av antibiotika i Norge gar til humant forbruk, og mengden har vart økende siden 2004. Innen veterinær bruk av antibiotika peker torskeoppdrett seg ut som en utfordring, da antibiotikaforbruket er høyt i forhold til produsert tonnasje, særlig sammenliknet med lakseoppdrett.

Hovedkilden til utslipp i miljøet skyldes medikamenter som skilles ut i urin og avforing. Stoffene fjernes kun delvis i ordinær kloakkrensing. Avløpsvann er dermed den største enkeltkilden til utslipp i miljøet. Husdyrgjødsel og kloakkslam som jordforbedringsmiddel er en annen vesentlig kilde.

For antibiotika anbefales følgende tiltak:

• Det er lite kunnskap om hva som skjer med antibiotika og metabolitter etter at de har kommet ut i miljøet og toksikologiske data på kronisk- og lavdoseeksponering. Dette kan utgjøre en risiko for helse og miljø, og bor studeres nærmere.