8 Vurdering av sektorvise tiltak

8.1 Landbasert industri

8.1.1 Betydning for utslippsmålet

Til tross for betydelige utslippsreduksjoner de siste årene finnes det fremdeles industrivirksomheter med betydning for de nasjonale utslippene. Utslippene fra norsk metallfremstilling representerer de største industriutslippene av flere miljøgifter¹.

Fremstilling av aluminium med nye metoder har tilnærmet fjernet PAH-utslipp, men ett verk med modifisert Søderbergteknologi har fortsatt et utslipp på ca. 9 tonn til luft. Et annet verk som benytter gjenvunnet aluminium har utslipp av 0,2 gram dioksin. De høyeste enkeltutslipp fra elektrolytisk fremstilling av ikke-jernholdige metaller til vann er av bly (0,5 tonn), kadmium (0,03 tonn), kobber (1 tonn) og krom (0,5 tonn) samt KAB til luft (0,02 tonn). Ett stålverk som benytter gjenvunnet jern og stål har utslipp av 0,6 tonn bly og 0,02 tonn dioksin til luft og et annet stålverk basert på ilmenittmalm har utslipp av 0,2 tonn bly. To silisiumlegeringsverk har utslipp av henholdsvis 0,3 og 0,1 gram dioksin. En sementprodusent har vannutslipp av bly og kadmium på henholdsvis 1,6 tonn og 0,05 tonn (disse opphører i løpet av 2012). Denne bedriften har også luftutslipp av 0,01 tonn kvikksølv. En annen sementprodusent har utslipp av krom, kvikksølv og dioksin til luft på henholdsvis 0,1 tonn, 0,01 tonn og 0,3 gram dioksin (som TEQ). Dioksinet er knyttet til at denne virksomheten også tar del i arbeidet med å destruere farlig avfall.

Den kjemiske industrien har også utslipp. Ett anlegg er største industrikilde til vannutslipp av kobber (6,4 tonn) og krom (1 tonn). Et annet anlegg fremstiller plastråstoff og har et luftutslipp på 7,6 tonn av det flyktige stoffet EDC – som er et mellomprodukt i prosessen. En produsent av styrenbasert isolasjon benytter den bromerte flammehemmeren HBCD i en råvare for styrenplast som utelukkende eksporteres i uekspandert form. Denne prosessen medførte et utslipp av 0,4 kilo HBCD i 2009.

8.1.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Utslippstillatelser etter forurensningsloven setter grenser for utslipp til luft, vann og jord fra ulike typer industrivirksomhet. Utslippstillatelsene fastsettes av Klima- og forurensningsdirektoratet for større industribedrifter, eller fylkesmannen for mindre industribedrifter. For mange virksomheter fastsettes utslippsgrensene med utgangspunkt i såkalte BREF dokumenter (Best technology reference documents) som angir hva som regnes som den beste tilgjengelige renseteknologi (Best Available Techniques – BAT) i henhold til EUs IPPC-direktiv.

Forurensningsloven åpner imidlertid for at forurensningsmyndighetene kan ta i betraktning også andre fordeler og ulemper enn de rent forurensningsmessige ved fastsettelse av utslippsgsrenser². Dette medfører at utslippstillatelsene til samme type virksomhet kan ha ulike grenser – også i forhold til miljøgifter.

Fra og med 1. januar 2010 ble enkelttillatelser erstattet med standardkrav i forurensningsforskriften for asfaltverk, fiskeforedlingsbedrifter, forbrenningsanlegg med rene brensler, anlegg for kjemisk/elektrolytisk overflatebehandling, anlegg for mekanisk overflatebehandling og vedlikehold av metallkonstruksjoner (inkludert skipsverft) og produksjonsbedrifter for pukk, grus, sand og singel. Forskriftskravene erstattet flere hundre enkelttillatelser. Formålet med endringen var å sikre lik behandling av bedrifter som driver samme type virksomhet. I tillegg måtte bedrifter som ikke hadde hatt konkrete utslippskrav rettet mot seg begynne å etterleve eksplisitte miljøkrav.

Slik tabell 8.1 viser finnes det fremdeles store industrielle punktkilder for utslipp av miljøgifter. Bransjeorganisasjonen Norsk Industri utarbeider en plan for fremtidige utslippsreduksjoner for prosessindustribedrifter som er identifisert av Klima- og forurensningsdirektoratet. Det er ventet at planen vil tjene som et underlag for fremtidige utslippstillatelser til de berørte industribedriftene. Planen skal være ferdig i løpet av 2010. Norsk Industri har også igangsatt kartlegging av utslipp av miljøgifter fra verft, samt vurderer teknikker for oppsamling og behandling av vaskevann. Hensikten er å kunne utarbeide en veileder for praktisk etterlevelse av de nye kravene til skipsverft i forurensningsforskriften.

8.1.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert tre tiltak for å redusere utslippene fra landbasert industri:

• Prosessforbedringer i norsk industri.

• Oppgradering av skipsverft.

• Destruksjon med ressursutnyttelse av miljøgiftsholdig avfall.

8.1.4 Prosessforbedringer i norsk industri

Prosessforbedringer ved norske industribedrifter har ført til store utslippsreduksjoner de siste tiårene. Det er ikke realistisk å stanse alle utslippene av miljøgifter innen 2020, da dette i realiteten ville bety blant annet en avvikling av deler av norsk industri. Ytterligere prosessforbedringer ved de store punktkildene vil imidlertid være nødvendige for at utslippsmålet kan nås. Prosessforbedringer innebærer utvikling av ny renseteknologi, prosessendringer som følge av ny teknologi, driftsoptimalisering og valg av råvarer som gir lavere og tilnærmet null utslipp.

I første rekke vil nye prosessforbedringer ha betydning for de nasjonale utslippene av metaller, dioksiner og PAH (tabell 8.1). Det er viktig at myndighetene og næringslivet prioriterer prosessforbedringer hos virksomheter med utslipp til vannmiljø med liten grad av vannutskifting, for eksempel i fjorder, siden miljøgiftene lettere vil akkumuleres i sedimentene ved slike lokaliteter.

De økonomiske og administrative kostnadene som følger av utslippsreduksjoner ved enkeltbedrifter er blant annet avhengig av produksjonstekniske forhold, hvorvidt ny renseteknologi er kommersielt tilgjengelig og installasjonskostnader. Generelt vil industriens evne til å bære nye krav kunne henge sammen med at det gis tidsfrister som gjør det mulig å imøtekomme dem ved fremtidige utvidelser og/eller prosessendringer. Evnen til å finansiere utslippsreduserende tiltak kan variere kraftig mellom ulike virksomheter. Norsk industris plan for fremtidige utslippsreduksjoner vil gi grunnlag for en bedre vurdering av tiltakenes effekt i forhold til økonomiske kostnader. Konsesjonsregulering har vært det viktigste enkeltvirkemiddelet for norsk industri og hovedårsaken til at man har oppnådd store utslippsreduksjoner for en rekke miljøgifter. I tillegg er både avgifter og frivillige avtaler benyttet. Utvalget bemerker at det er en forutsetning for at generasjonsmålet skal kunne nås at det ikke gis tillatelse til nye miljøgiftutslipp som utgjør en alvorlig trussel for helse og/eller miljø.

8.1.5 Oppgradering av verft

Reparasjon og vedlikehold av skip gir utslipp av miljøgifter mange steder langs norskekysten. Undersøkelser av havner og sedimenter rundt verft i Norge har vist at det er både historiske og aktive kilder til utslipp av ulike miljøgifter^{3, 4}. Håndtering av gammel skipsmaling er et problem da denne kan inneholde PCB, klorparafiner, metaller og tinnorganiske stoffer (TBT) i relativt høye konsentrasjoner⁵. Spyling og sandblåsing på verftene vil kunne føre til utslipp av disse miljøgiftene. I tillegg må anlegget ha et effektivt oppsamlingssystem og eget renseanlegg for kontaminert vann, inklusive overflatevann. Det kan også være behov for opprydning i strandkantfyllinger ved verft langs kysten.

Det er nylig innført skjerpet regelverk for utslipp fra verftsindustrien. Den praktiske håndteringen av regelverket må innebære at prosessvann fra verftene samles opp eller renses, slik at utslipp av miljøgifter stanses. Det vil også være behov for tilsynsaksjoner for å kontrollere at regelverket overholdes. I en tilsynsaksjon i 2006 ble det avdekket brudd på regelverket ved 80 av 84 kontrollerte skipsverft, offshoreverft og mekaniske verksteder⁶. Det er i ettertid utarbeidet en egen forskrift for å imøtegå problemet.

8.1.6 Destruksjon med ressursutnyttelse av miljøgiftsholdig avfall

Bruk av avfallsressurser kan erstatte fossilt brensel i tilvirkningsprosesser samtidig som miljøgiftene destrueres. Norcems to sementfabrikker i Brevik og Kjøpsvik er blant de ledende i verden på å erstatte tradisjonelle, fossilt brensel med alternative avfallsbasert brensel. I 2007 ble det benyttet ca. 45 000 tonn farlig avfall i produksjonen, blant annet bildekk, impregnert trevirke og spillolje som brensel i sementproduksjonen, noe som erstatter ca. 25 000 tonn kull⁷. Miljøgifter i avfallet destrueres i tilvirkningsprosessen, bindes i sementklinken eller renses i røykgassen.

Et annet eksempel på destruksjon med ressursutnyttelse finnes hos Solør Bioenergi AS, som utnytter impregnert trevirke til energiproduksjon. Impregnert trevirke er miljøgiftsholdig avfall som kun kan brennes i godkjente spesialanlegg med omfattende rensesystemer. Asken fra forbrenningen er giftig og må leveres til spesialdeponi. Bedriften mottar i underkant av 30 000 tonn impregnert trevirke i året og har en produksjonskapasitet på over 50 GWh prosessdamp og elektrisitet⁸.

Andre industribedrifter har også gjennomført forsøk med bruk av miljøgiftsholdig avfall i tilvirkingsprosessen. I 2007 ble det gjort forsøk med bruk av kreosotimpregnert trevirke som brensel og reduksjonsmiddel på én av ferrosilisiumovnene til Finnfjord AS. Kreosotvirke ble valgt ut fordi det inneholder stoffer som allerede inngår i prosessen. Ut fra målinger, analyser og beregninger som ble gjort var det ingen forhold som tilsa at bruk av kreosotholdig treflis i mengdene som ble benyttet ga økte utslipp av PAH eller metaller i forhold til bruk av ordinære råvarer som kull og koks. Konsentrasjonene av metaller i avgassen etter rensing var også lavere enn kravene for et ordinært avfallsforbrenningsanlegg⁹.

Dette er gode eksempler på at norsk industri kan bidra til å utnytte avfallsressurser, samtidig som miljøgiftene i avfallet renses eller destrueres. Det bør kartlegges om avfallsfraksjoner med innhold av miljøgifter kan utnyttes og destrueres i flere norske industrivirksomheter. Tiltaket kan bidra til å skape en etterspørsel etter miljøgiftsholdig avfall som råvare og samtidig sikre en kontrollert sluttbehandling som forhindrer utslipp av miljøgiftene. For å få til en kontrollert sluttbehandling må det sikres en kostnadsfordeling som gjør at bedrifter som utnytter avfallet ikke får en netto økte kostnader.

8.2 Petroleumsvirksomheten

8.2.1 Betydning for utslippsmålet

Det største miljøgiftsproblemet på norsk sokkel antas nå å være utslipp av produsert vann, det vil si vann som følger med olje eller gass opp fra reservoaret. Med vannet følger stoffer som finnes naturlig i reservoarene og kjemikalier som er tilsatt i produksjonsprosessen. Produsert vann inneholder blant annet PAH og varierende mengder olje, metaller, organiske stoffer som alkylfenoler og BTEX (benzen, toluen, etylbenzen og xylen) samt andre stoffer i relativt høye konsentrasjoner, slik som organiske syrer.

8.2.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Operatørene på sokkelen må søke om utslippstillatelse fra Klima- og forurensningsdirektoratet. Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten (rammeforskriften) stiller krav til at skade eller fare for skade på ytre miljø skal forhindres eller begrenses i tråd med miljølovgivingen. Det stilles krav til bruk av beste tekniske, operasjonelle eller organisatoriske løsninger, at føre var-prinsippet skal følges og at operatørene har en generell substitusjonsplikt når det gjelder faktorer som kan volde skade eller ulempe for miljøet.

I utslippstillatelsene fra Klima- og forurensningsdirektoratet fremgår total mengde stoff innenfor ulike kategorier som tillates sluppet ut eller tillates brukt, men ikke sluppet ut, innen hvert bruksområde (boks 8.1). Operatørene på norsk sokkel har ansvar for å sikre at kjemikalier som brukes eller slippes ut er testet med hensyn til stoffenes iboende økotoksikologiske egenskaper.

Stortinget har vedtatt mål om null miljøskadelige utslipp til sjø fra olje- og gassvirksomheten. Kjemikalier i sort og rød kategori er prioritert for utfasing på grunn av iboende miljøfarlige egenskaper. Det gis kun tillatelse til utslipp av kjemikalier i rød og sort kategori dersom det foreligger tungtveiende tekniske og sikkerhetsmessige hensyn. Fra 1997 til 2008 har utslippene av kjemikalier i sort kategori blitt redusert fra 228 tonn til to tonn. Utslippene av kjemikalier i rød kategori er redusert fra 3933 tonn til 15 tonn i samme periode¹⁰. Utslipp av kjemikalier i gul og grønn kategori tillates vanligvis i det omfanget som er nødvendig for gjennomføring av planlagt aktivitet. Utslippene av perfluorerte forbindelser fra tester, øvelser og hendelser med bruk av brannskum har av ukjent grunn ikke vært inkludert i bransjens utslippsstatistikk. Utslippene har vært betydelige og er ikke stoppet¹¹.

Det foregår i dag rensing av produsert vann før det slippes ut til sjø. Renseteknologien fjerner først og fremst dispergert olje. For de stoffene som er løst opp i vannet, for eksempel metaller, karboksylsyrer, lavmolekylære aromatiske forbindelser, fenoler og alkylfenoler, fungerer ikke dagens renseteknologi. Den maksimale konsentrasjonen i utslipp tillatt av Klima- og forurensningsdirektoratet er på 30 milligram dispergert olje per liter vann. Gjennomsnittlig konsentrasjon i 2008 var på 9,5 mg/liter. Total oljemengde som ble sluppet ut var omkring 1 400 tonn¹⁰.

Reinjeksjon innebærer at produsert vann pumpes tilbake til det olje-/gassproduserende reservoaret for trykkstøtte til produksjonen. Det produserte vannet kan da erstatte annet vann som ellers ville ha blitt injisert, vanligvis sjøvann. Med injeksjonav produsert vann menes at vannet deponeres i annet reservoar enn det olje / gassproduserende reservoaret. I 2008 ble det reinjisert eller injisert om lag 30 millioner tonn produsent vann, det vil si 14 prosent av den totale vannproduksjonen.

Rensing, injisering eller reinjisering har ført til utslippsreduksjoner av olje per enhet produsert vann. Likevel forventes de totale utslippene av produsert vann å øke frem mot 2012-2014, fordi andelen vann i forhold til olje og gass øker når feltene blir eldre. Etter dette forventes utslippene å gradvis reduseres frem mot 2030¹². I 2008 utgjorde utslippene av produsert vann til sjø ca. 149 millioner tonn¹⁰. Prognosen for utslipp av produsert vann til sjø i 2013 er på ca. 175 millioner tonn¹².

8.2.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert ett tiltak for å redusere utslippene fra petroleumsvirksomheten:

• Injisering, reinjisering og rensing av produsert vann.

8.2.4 Injisering, reinjisering og rensing av produsert vann

Ved å injisere eller reinjisere en større andel av produsert vann vil petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø reduseres. Utvikling og bruk av bedre renseteknologi vil redusere utslipp til sjø av dispergert olje og PAH. Det kan være tekniske og praktiske utfordringer knyttet til særlig injeksjon, men også reinjeksjon, av produsert vann. Årsaker til at injisering eller reinjisering ikke er gjennomført kan være for eksempel reservoarproblemer, manglende kapasitet i reservoaret, manglende tilgang til kraft eller lav beregnet effekt av tiltaket sammenlignet med kostnadene¹².

I 2008 rapporterte Oljeindustriens landsforening om utslipp til sjø av blant annet 48 tonn PAH, herunder 45 tonn naftalen. I tillegg ble det sluppet ut blant annet 1 800 tonn BTEX (benzen, etylbenzen, toluen og xylen), 325 tonn alkylfenoler (C1-C3) og over 30000 tonn organiske syrer¹⁰. På grunn av de store volumene produsert vann som slippes ut kan også stoffer som ellers ikke ville ha vært vurdert som miljøskadelige gi grunn til bekymring om skadevirkninger i miljøet. Studier viser at miljøgifter i produsert vann har potensial til å gi skadevirkninger i miljøet^{13, 14, 15}.

Oljedirektoratet, Statens strålevern og Klima- og forurensningsdirektoratet har anslått kostnadene knyttet til injeksjon og reinjeksjon av produsert vann på sokkelen. Kostnadene for injeksjon eller reinjeksjon ved de ulike feltene varierer. Gullfaks, Statfjord og Troll B og C er feltene som har de største utslippene av produsert vann og dispergert olje¹².

Forurensningsmyndigheten kan, med hjemmel i forurensningsloven, pålegge operatørene på sokkelen å injisere, reinjisere eller rense produsert vann. Et generelt pålegg om injisering eller reinjisering av produsert vann på sokkelen vil gi store kostnader for operatørene, og kan få uheldige fordelingseffekter på grunn av store variasjoner i tekniske muligheter og kostnader på de ulike feltene. Avgifter på utslipp av produsert vann eller bruk av frivillige avtaler mellom staten og operatørene på sokkelen kan være alternative virkemidler for gjennomføring av tiltaket.

8.3 Miljøgifter i kjemiske og faste bearbeidede produkter

8.3.1 Betydning for utslippsmålet

For en rekke miljøgifter er kjemiske og faste bearbeidede produkter den største utslippskilden. Miljøgiftene kan frigjøres under bruk eller ved avfallshåndtering, noe som kan føre til eksponering for miljø og mennesker. Basert på stoffgjennomgangen i kapittel 4 har utvalget valgt ut noen produktgrupper som bør prioriteres i arbeidet med å stanse produktrelaterte miljøgiftsutslipp og det har blitt skilt på faste bearbeidede produkter og kjemikalier (tabell 8.2 og 8.3). Tabellene skiller ikke mellom forbrukerprodukter og produkter rettet inn mot det profesjonelle markedet. Kosmetikk og medisinsk utstyr er ikke inkludert i tabellene, men behandles i kapittel 8.4 og 8.5.

8.3.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Produktkontrolloven hjemler substitusjonsplikten, som innebærer at helse- og miljøfarlige kjemikalier skal erstattes med mindre farlige alternativer dersom det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Loven pålegger virksomheter å vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense helse- og/eller miljørisiko (aktsomhetsplikt). En forutsetning for å vurdere nødvendige tiltak, er at man har kunnskap om produktet eventuelt kan gi helse- og/eller miljøskade (kunnskapsplikt).

Formålet med produktforskriften er å forebygge at skadelige stoffer eller stoffblandinger skal medføre helse- og/eller miljøskade. Produktforskriften hjemler forbud mot produksjon, import og omsetning av en rekke miljøgifter, samt produkter som inneholder miljøgiftene. Som regel er forbudene generelle, men det kan forekomme spesifiserte unntak for enkelte produktgrupper, bruksområder eller sektorer. Slike unntak kan gjelde for produktgrupper som medisinsk utstyr eller belysningsprodukter som sparepærer, bruksområder som brannhemming eller overflatebehandling, eller sektorer som forsvaret. Som følge av økt harmonisert regulering i EU, vil Norge for fremtiden i langt mindre grad kunne innføre ensidige reguleringer etter denne forskriften,

REACH (Registration, Evaluation, Authorisation of Chemicals) er EUs kjemikalieforordning og innebærer at produsenter og importører av kjemikalier må registrere alle kjemiske stoffer og stoffer i stoffblandinger til det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) når stoffene foreligger i mengder større eller lik ett tonn per år per produsent eller importør. Ved registrering skal det gis opplysninger om stoffets effekter, klassifisering og merking, sikkerhetstiltak ved bruk, tilknyttede risikoer og forslag til ytterligere testing. De farligste stoffene og stoffene som produseres eller importeres i størst mengder skal registreres først. For stoffer i faste bearbeidede produkter, som ikke er tiltenkt å frigjøres under normal bruk, gjelder ikke kravene til registrering. Men bruk av stoffet skal meldes til ECHA, som kan pålegge full registreringsplikt dersom bruken ansees å utgjøre en risiko for helse og/eller miljø, dersom stoffet forekommer over en gitt prosentandel, basert på gjenstandens totalvekt.

For å sikre kvaliteten på data og risikovurderinger, vurdere behov for ytterligere data, for eksempel ytterligere testing, informasjon om eksponeringsforhold og eventuelt behov for oppfølging og tiltak skal ECHA, sammen med nasjonale myndigheter, evaluere informasjonen i minst fem prosent av registreringsdokumentene for hvert mengdeområde. Medlemslandene kan foreslå stoffer for evaluering dersom det foreligger en mistanke om alvorlig helse- og/eller miljørisiko.

Kandidatlisten er en liste der de potensielt farligste stoffene oppføres. All bruk av disse stoffene skal meldes til ECHA. Kandidatlisten inkluderer:

• Stoffer som er kreftfremkallende, arvestoffskadelige og reproduksjonsskadelige (CMR) i kategori 1 og 2.

• Stoffer som er persistente, bioakkumulerende og toksiske (PBT) eller veldig persistente og veldig bioakkumulerende (vPvB).

• Hormonforstyrrende stoffer eller PBT/vPvB stoffer som ikke tilfredsstiller kriteriene, gir like stor grunn til bekymring med hensyn til helse og/eller miljø.

Stoffene på kandidatlisten blir vurdert med hensyn til om de skal underlegges godkjenningsordningen. Stoffer som krever godkjenning før omsetning og bruk, vil bli ført opp i forordningens vedlegg. I dag er 30 stoffer oppført på kandidatlisten. Sju stoffer behandles for tiden i EU-kommisjonen for oppføring på godkjenningslisten. Myndighetene kan også foreslå forbud mot spesifikke stoffer dersom det foreligger en uakseptabel risiko for helse eller miljø. Dette kalles restriksjon og skal utfylle godkjenningsordningen. I motsetning til godkjenningsordningen kan det også foreslås restriksjoner på stoffer i faste bearbeidede produkter som importeres fra land utenfor EØS-området.

Forskrift om klassifisering og merking av farlige kjemikalier (merkeforskriften) pålegger produsent, importør og forhandler å klassifisere og merke kjemikaliene de leverer. Kjemikaliene plasseres i ulike fareklasser avhengig av hvilken effekt de har og hvilke mengder farlige stoffer som finnes i produktene. Klassifiseringen får betydning for hvordan stoffene reguleres i annet regelverk, for eksempel i REACH-forordningen og kosmetikkdirektivet. Den norske forskriften implementerer den europeiske CLP-forordningen (Classification, Labelling and Packaging of substances and mixtures). Forordningen samsvarer med den globale anbefalingen for klassifisering og merking av kjemikalier (GHS), som er utviklet for å skape felles kriterier for klassifisering og merking i FNs medlemsland.

Lov om offentlige anskaffelser pålegger statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer å ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser ved planlegging av anskaffelser. I juni 2007 la regjeringen frem en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser, med mål om at anskaffelser i offentlig sektor skal skje med et minimum av miljøbelastning.

Miljømerking er frivillige ordninger som viser at produkter oppfyller fastsatte miljø-, helse- og kvalitetskrav sertifisert av en uavhengig tredjepart. Det finnes to offisielle miljømerker for produkter; det nordiske Svanemerket og den europeiske Blomsten. Miljømerking forvalter disse miljømerkene i Norge. Det er utviklet krav for å kunne miljømerke en rekke produkter. Kjemikaliekravene er i hovedsak egenskapsbasert og de prioriterte miljøgiftene er derfor utelukket i miljømerkede produkter. For eksempel finnes det Svanemerket holdbart trevirke uten miljøgifter som fullgod erstatning for trykkimpregnert trevirke.

Avgifter på miljøgifter i kjemikalier håndteres av Tollvesenet som skal hindre ulovlig inn- og utførsel av varer og sørge for riktig deklarering, fastsettelse og innbetaling av toll og avgifter. Dagens system for avgiftsinnkreving er basert på selvdeklarering fra den avgiftspliktige. Generelt bør følgende kriterier være til stede for å kunne innkreve en avgift¹⁶:

• Avgiftsgrunnlaget må være klart. Varen må være skikkelig merket med varedeklarasjon, og det må fremgå mengdeinnhold av det enkelte stoffet som varen inneholder.

• Det er krav til stor grad av målenøyaktighet for å vite om et stoff/produkt skal avgiftsbelegges. Dette gjelder spesielt når det foreligger ulike satser per mengdeinnhold av et angitt stoff.

• Det må stilles krav til merking av produktene.

Slik det internasjonale regelverket er i dag, vil det være vanskelig å legge avgifter på faste bearbeidede produkter, da disse ikke følges av en innholdsdeklarasjon, men det vil være mulig å innføre avgifter på kjemiske produkter siden de har slik deklarasjon.

Til tross for stor oppmerksomhet de siste tiårene har det vist seg vanskelig å stanse utslippene av miljøgifter spesielt fra faste bearbeidede produkter. Dette skyldes blant annet at innføring av forbud mot ulike stoffer, både nasjonalt og internasjonalt, som regel er svært tidkrevende prosesser. Det finnes også eksempler på at miljøgifter som fases ut erstattes med nye stoffer med egenskaper som ennå ikke er like veldokumenterte og dermed vanskeligere å regulere. Endelig finnes eksempler på at aktsomhetsplikten, kunnskapsplikten og substitusjonsplikten i produktkontrolloven er svært ulikt praktisert i forskjellige næringer.

8.3.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert ett tiltak som vil bidra til å redusere utslippene fra produkter:

• Utfasing av miljøgifter i produkter.

Tiltak knyttet til internasjonalt arbeid (kapittel 7.2), kunnskapsheving (kapittel 7.3), forskning (kapittel 9.1) og miljøovervåking (kapittel 9.2) vil også være av betydning for produktområdet.

8.3.4 Utfasing av miljøgifter i produkter

Utfasing av miljøgifter i produkter vil være nødvendig for å stanse produktrelaterte utslipp. Produktgruppene i tabell 8.2 og 8.3 tilføres gjerne det norske markedet som importerte ferdigvarer, men tiltaket omfatter også norskproduserte varer, der råstoff til produksjonsprosessen importeres.

For en rekke miljøgifter vil utfasing av stoffene i produkter være det eneste tiltaket av betydning for å stanse de norske utslippene. Tiltaket vil være avgjørende for å kunne nå utslippsmålet. Skadevirkninger som følge av produktrelaterte utslipp avhenger av eksponeringsveier, virkningsmekanismer og hvem som eksponeres. Ut fra en generell vurdering av potensielle skadevirkninger bør følgende produktgrupper prioriteres i arbeidet med å fase ut bruk av miljøgifter:

• Produkter som inneholder tungt nedbrytbare stoffer som kan bioakkumuleres.

• Produktgrupper der sårbare grupper kan eksponeres direkte for den aktuelle miljøgiften, som for eksempel bisfenol A i tåteflasker og smokker.

• Produkter der miljøgiftene frigjøres under bruk slik at mennesker kan eksponeres for stoffene i inneluft, for eksempel bromerte flammehemmere i elektronikk, ftalater i gulvbelegg og mellomkjedete klorparafiner i tettematerialer.

• Produktgrupper med stort årlig omsetningsvolum og som bidrar til utslipp av flere miljøgifter, for eksempel byggevarer, elektronikk, tekstiler og plast.

Kostnadene ved å fase ut ulike miljøgifter i produkter vil avhenge av om det finnes fullverdige mer miljøvennlige alternativer kommersielt tilgjengelig. Kostnadsbildet vil derfor endres avhengig av hvilket stoff og bruksområde det er snakk om. Vista Analyse AS har utredet kostnadene ved å fase ut bruk av mellomkjedete klorparafiner, den bromerte flammehemmeren HBCD og den perfluorerte forbindelsen PFOA i produkter. Det er for eksempel anslått at inntil 75 prosent utfasing av mellomkjedete klorparafiner synes mulig til moderate kostnader, det vil si maksimalt 20 prosent kostnadsøkning¹⁷.

Forbud med hjemmel i produktforskriften er et effektivt virkemiddel for å fase ut miljøgifter i produkter. Ulempen med forbud er at det kan være vanskelig å gjennomføre innenfor Norges internasjonale forpliktelser da særnorske forbud mot miljøgifter kan legge begrensninger på europeisk og internasjonal handel^{18, 19}. Innføring av særnorske forbud vil også medføre økte kostnader knyttet til kontroll og prøvetaking av produkter ved import¹⁷.

Avgifter kan også være effektivt i forhold til å fase ut miljøgifter i produkter. Avgiften kan legges på omsetningsleddet eller eventuelt på avfallsleddet som en gradert sluttbehandlingsavgift. En sluttbehandlingsavgift bør i så fall kun omfatte miljøfarlige stoffer i produkter som omfattes av returordninger for å forhindre en redusert grad av innsamling. EØS-lovgivningen harmoniserer ikke avgiftsnivået i de ulike landene, slik at man vil falle tilbake på primærretten²⁰. En avgift på miljøgifter ved omsetning eller ved sluttbehandling må oppfylle kravene til egnethet og forholdsmessighet. Dersom en avgift legges på omsetningsleddet kan det oppstå praktiske utfordringer, da inndriving av avgiften betinger at produktene er merket og informasjon om miljøgiftsinnhold følger produktene ved import. Ved innføring av en gradert sluttbehandlingsavgift må det også avklares enkelte praktiske forhold, for eksempel knyttet til eksport av avfall til utenlandske behandlingsanlegg.

Produsenter og importører har plikt til å erstatte miljøgifter i sine produkter med mindre farlige stoffer der dette er mulig. For produktgrupper der det finnes norske produksjonsbedrifter vil bruk av frivillige avtaler mellom myndighetene og produsentene kunne være et alternativ til mer inngripende virkemidler som forbud og avgifter. Eksempler på slike bedrifter kan være norske produsenter av møbler, maling og norske treimpregneringsbedrifter. Bruk av frivillige avtaler kan også være hensiktsmessig der det er klart definerte bransjer og virksomheter som står for bruken av miljøgiftsholdige produkter. Eksempler på slike bransjer kan være:

• Brannskumleverandører, petroleumsvirksomhet og andre som benytter perfluorerte forbindelser.

• Tekstilbransjen som benytter impregnering med perfluorerte forbindelser.

• Renseribransjen som benytter tetrakloreten (PER).

• Vei- og anleggsbransjen, som benytter cellegummi (isolasjon rundt rør) og polyetylenmatter (tunnelisolasjon) med innhold av bromerte flammehemmere.

• Byggebransjen, som benytter er rekke kjemiske byggprodukt (lim, fugemasse, maling), bygningsplater, rør, gulvbelegg, isolasjon og andre materialer som kan inneholde flere av de prioriterte miljøgiftene

I tilfeller der det er utviklet krav for å miljømerke produkter vil disse kravene kunne legges til grunn ved utforming og inngåelse av avtalene. Det er for eksempel utviklet krav for miljømerking av maling, tekstiler, kjemiske byggprodukter, holdbart trevirke, batterier og renserier.

Forutsetningen for at substitusjonsplikten etter produktkontrolloven skal være effektiv, er at aktørene kjenner den og har tilstrekkelig kunnskap om alternative løsninger. En generell kunnskapsheving i de viktigste bransjene som byggebransjen og elektronikkbransjen vil derfor være avgjørende for å stanse utslippene av miljøgifter. Dette gjelder særlig hvis det kan kombineres med utvikling av kriterier for miljømerking av alternative produkter.

En annen måte å styrke substitusjon kan være å gi returselskapene i oppgave å tilbakeføre kunnskap til sine medlemmer om miljøgifter i produkter som kasseres. Gjennom miljøsanering av kasserte produkter hos avfallsbedrifter opparbeides gode kunnskaper om hvilke miljøgifter som finnes i produktene. Tilbakeføring av denne kunnskapen til produsenter og importører, vil gi disse kjennskap til spesifikke stoffer som bør kunne være gjenstand for substitusjon. Et slikt virkemiddel kan være særlig aktuelt med hensyn på returordningene for elektronikk og kjøretøy. Returselskapene kan også gis i oppgave å stimulere medlemmene til å miljømerke produktene sine.

Bruk av miljøkrav ved offentlige innkjøp kan stimulere til utfasing av miljøgifter i produkter. Det offentlige er en stor bestiller av ulike produkter, for eksempel gjennom departementer, direktorater, fylkeskommuner, kommuner, og etater som Veivesenet, Forsvaret, Forsvarsbygg og Statsbygg. For byggenæringen er offentlig sektor så viktig at denne kundegruppens anskaffelsesstrategi påvirker hele næringen. Offentlige innkjøp av produkter uten miljøgifter vil ha stor effekt i markedet.

Husbanken er statens sentrale organ for gjennomføring av boligpolitikken og skal bidra til at det oppføres flere miljøvennlige boliger og bygninger, for eksempel gjennom kravene som stilles for tildeling av lån, tilskudd og kompetansemidler. Husbanken har vist evne til å komme i inngripen med store og små aktører i byggenæringen og har vært sterkt delaktig i å fremme oppføring av energieffektive og universelt utformede boliger, samt gi gunstige lån til Svanemerkede boliger.

8.4 Kosmetikk

8.4.1 Betydning for utslippsmålet

Mennesker eksponeres direkte for stoffer i kosmetikk ved at produktene kommer i kontakt med for eksempel kroppsoverflaten, øyne eller slimhinnene i munnhulen. Kosmetiske stoffer kan ha uønskede egenskaper, for eksempel knyttet til hormonelle effekter eller utvikling av resistens.

I hovedsak vil kosmetiske stoffer tilføres miljøet via kommunale avløp. For eksempel er utslippene av muskxylen og triklosan via kommunalt avløp anslått til henholdsvis 0,3 tonn og 1,5 tonn i 2007²¹. For de andre stoffene er ikke utvalget kjent med at det finnes utslippsestimater. Cowi AS har anslått årlig bruk av siloksaner i kosmetikk i Norge til mellom 150 og 200 tonn²².

8.4.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Kosmetiske produkter er regulert av kosmetikkdirektivet, som harmoniserer reglene for godkjenning av kosmetiske stoffer. Direktivet inneholder en liste over stoffer som ikke kan inngå i kosmetiske produkter og en liste over stoffer som kun kan inngå under visse forutsetninger. Regulering av de ulike kosmetiske stoffene er omtalt i kapittel 4.12. Stoffer som er kreftfremkallende, mutagene eller reproduksjonsskadelige er i utgangspunktet forbudt i kosmetikk, men her kan det være unntak (avhengig av konsentrasjon).

Stoffene som er vurdert spesielt er syntetiske muskforbindelser, triklosan, sykliske siloksaner som D5 og ulike parabener.

8.4.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert ett tiltak for å stanse utslippene av miljøgifter i kosmetikk:

• Utfasing av miljøgifter i kosmetikk.

8.4.4 Utfasing av miljøgifter i kosmetikk

Den viktigste eksponeringsveien for mennesker når det gjelder helseskadelige stoffer i kosmetikk er via hud og slimhinner. Indirekte vil påføring av kosmetikk føre til at stoffene tilføres miljøet via avløpsnettet eller direkte (som for solkrem under bading). For å stanse utslippene er det derfor nødvendig å fase ut bruken av stoffene.

For triklosan og muskxylen er stoffenes skadelige egenskaper godt dokumentert, og det finnes kommersielt tilgjengelige alternativer til stoffene. For eksempel finnes tannkrem og håndsåpe uten innhold av triklosan. Istedenfor muskxylen vil andre luktstoffer kunne brukes som alternativ. De økonomiske kostnadene av å fase ut bruken av triklosan og muskxylen i kosmetikk kan derfor antas å være små. Polysykliske muskforbindelser benyttes som erstatning for muskxylen. Stoffene er påvist i miljøet, blant annet i enkelte prøver fra rev og blåskjell, men det er nødvendig med ytterligere kartlegging for å kunne fastslå omfanget av eksponeringen og eventuelle skadevirkninger. Kostnadene ved utfasing av slike polysykliske muskforbindelser er ikke kjent.

Kosmetiske produkter regnes som det største bruksområdet for siloksanforbindelsen D5 i Europa, men også andre siloksaner kan benyttes. Tidligere ble også D4 benyttet, men denne er i stor grad faset ut og erstattet med D522. Stoffenes egenskaper og eksponeringseffekter er foreløpig lite undersøkt. Kanadiske myndigheter har konkludert med at D5 kan gi akutte eller langsiktige skadevirkninger i miljøet. Kostnadene ved utfasing av D5 er ikke kjent, men det finnes tilgjengelige alternativer for enkelte bruksområder, for eksempel i solkrem.

Det er kjent at parabener kan være østrogenlignende. Det foregår prosesser, både nasjonalt og internasjonalt, for å avklare om propyl- og butylparaben trygt kan benyttes i kosmetikk. Utvalget mener at også metyl- og etylparabener bør undersøkes nærmere, særlig med tanke på eventuelle samvirkende effekter mellom ulike hormonforstyrrende stoffer.

En rekke andre stoffer i kosmetikk er påvist i miljøet. Stoffer som er forelått som miljømessig relevante er blant annet dietylftalat og cetrimonium, som er en antibakteriell forbindelse. Det er imidlertid nødvendig med økt kunnskap om forekomst og eventuelle skadevirkninger før tiltak kan iverksettes.

Forbud med hjemmel i kosmetikkforskriften (helse) eller produktforskriften (ytre miljø) vil være effektivt for å fase ut miljøgifter i kosmetikk. Særnorske forbud kan neppe gjennomføres innenfor Norges internasjonale forpliktelser da kosmetikkdirektivet er en del av det harmoniserte regelverket for godkjenning av kosmetiske stoffer innenfor EØS-området.

Avgifter på kosmetiske stoffer med veldokumenterte helse- og/eller miljøskadelige egenskaper vil være et alternativt virkemiddel for utfasing. Da det er krav til at alle innholdsstoffer i kosmetiske produkter skal deklareres burde det være praktisk mulig å innføre en differensiert avgift etter innhold av forhåndsdefinerte stoffer. En eventuell avgift på utvalgte kosmetiske stoffer må oppfylle kravene til egnethet og forholdsmessighet for å kunne gjennomføres innenfor EØS-avtalen.

Frivillige avtaler kan være egnet i tilfeller der det finnes norske produsenter eller importører som dominerer det norske markedet og med tilstrekkelig beslutningsmyndighet med hensyn til hvilke produkter som markedsføres i Norge. Eksempler på slike produkter kan være tannkrem med innhold av triklosan eller solkrem med innhold av D5. Svanemerket stiller strenge helse- og miljøkrav til kosmetikk, og triklosan, parabener og siloksanene D4 og D5 kan ikke inngå i slike produkter. Økt tilbud av Svanemerket kosmetikk kan bidra til at miljøgifter fases ut og gjøre det enklere for forbrukere å kunne ta miljøriktige valg.

8.5 Helsesektoren

8.5.1 Betydning for utslippsmålet

Med helsesektoren menes helseinstitusjoner som sykehus og sykehjem, samt bruk av legemidler hos forbruker. Utvalget har også vurdert eksponering for stoffer i medisinsk utstyr som brukes på helseinstitusjoner. Utvalget har ikke vurdert effekter på human helse for stoffer i legemidler.

I hovedsak tilføres humane legemidler miljøet via kommunalt avløp. Den største kilden for tilførsel til avløpsnettet er via menneskekroppen, men også ubrukte legemidler kan havne i avløpsnettet. I tillegg kan legemidler tilføres miljøet via sigevann fra deponier eller fabrikkutslipp.

Det har vært antatt at østrogener i legemidler innebærer størst miljørisiko. Forekomst av andre legemidler har også blitt foreslått som miljømessig relevant. Tilstedeværelse av antibiotika i miljøet kan føre til utvikling av resistente bakterier.

8.5.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Godkjenning av legemidler er en del av det harmoniserte regelverket gjennom EØS-avtalen. Eventuell miljørisiko er med i den nytte/risiko vurderingen som gjøres ved godkjenning, men eventuell oppfølging av miljørisiko blir ikke spesifisert. Det svenske Läkemedelsverket har foreslått at ytre miljø bør telle med som vurderingskriterium, slik som for veterinærpreparater²³.

Apotekene har plikt til å ta imot ubrukte legemidler og legemiddelrester for destruksjon. Apotekene sorterer avfallet og sender det tilbake til leverandøren, som i sin tur har avtaler med destruksjons- og forbrenningsanlegg.

Det er kjent at medisinsk utstyr som brukes på helseinstitusjoner kan inneholde ftalater, for eksempel DEHP, noe som kan føre til at spesielt sårbar del av befolkningen blir eksponert.

8.5.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert fire tiltak rettet mot helsesektoren:

• Vurdering av miljørisiko fra legemidler.

• Økt innlevering av ubrukte legemidler til destruksjon.

• Reduksjon av legemiddelnivået i avløpsvann fra større helseinstitusjoner.

• Utfasing av miljøgiftsholdige stoffer i medisinsk utstyr.

I tillegg vil økt kunnskap om legemidler i miljøet være relevant for helsesektoren (kapittel 9.2).

8.5.4 Vurdering av miljørisiko fra legemidler

Utskillelse av legemidler og legemiddelrester fra menneskekroppen er en stor kilde til tilførsler av legemidler til miljøet. Det kan derfor oppstå en konflikt mellom behov for et stoff som legemiddel og effekt av det samme stoffet i miljøet. Resipienter utenfor avløpsrenseanlegg er områder der det kan forventes de høyeste nivåene av legemidler og metabolitter av legemidler.

Det er usikkerhet knyttet til mulige skadevirkninger av legemidler i miljøet. Økt kunnskap er nødvendig for å kunne underbygge eventuelt behov for utfasing av enkelte legemidler.

Godkjenningen av legemidler er harmonisert i EØS-området, og det åpnes ikke for særnorske restriksjoner. Aktuelle virkemidler må derfor i stor grad baseres på frivillighet. For eksempel kan nordiske myndigheter gi Nordisk miljømerking ansvaret for å utvikle miljømerkingskrav for legemidler. Dette vil føre til at lege og pasient enkelt kan finne ut hvilke preparater medfører høyest miljørisiko og velge ut fra dette såfremt det finnes alternativer. Det er viktig at Norge aktivt støtter det svenske initiativet om å endre godkjenningskriteriene for legemidler slik at miljørisiko teller med i den nytte/risikovurderingen som gjøres.

8.5.5 Økt innlevering av ubrukte legemidler til destruksjon

Legemidler kan slippes ut til miljøet ved at ubrukte legemidler og legemiddelrester slippes på kommunalt avløpsnett eller havner i restavfall. Økt innlevering av legemiddelrester til apotekkjedene for destruksjon vil derfor bidra til lavere utslipp og eksponering i miljøet. I og med at de største tilførslene av legemidler til miljøet sannsynligvis skjer ved utskillelse fra menneskekroppen vurderes dette tiltaket til å ha en forholdsvis liten effekt i forhold til de nasjonale utslippsmålene.

Det har vært iverksatt flere informasjonskampanjer for å motivere forbrukere til å levere inn ubrukte legemidler og tilrettelegge for enkle returordninger, for eksempel ved introduksjon av nye returposer. Erfaringer fra kampanjene tyder på at de fører til betydelig mer retur enn vanlig.

En arbeidsgruppe som ble nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet i 2008, mente at apotekene er godt egnet som arena for formidling av offentlig helserelatert informasjon. Retur av legemidler ble nevnt som mulig tema for en informasjonskampanje²⁴. En slik kampanje bør gå over tid for å bidra til varig adferdsendring hos forbrukere. Kampanjen bør kunne gjennomføres uten store kostnader.

8.5.6 Reduksjon av legemiddelnivåer i avløpsvann fra større helseinstitusjoner

Bruk av legemidler ved helseinstitusjoner, som sykehus og sykehjem, medfører utslipp til miljøet via avløpsnettet²⁵. På grunn av høy pasienttetthet ved slike institusjoner kan det også forventes til dels høye legemiddelnivåer i avløpsvannet. Virksomhetene omfattes av det generelle forurensningsforbudet i forurensningsloven. Det er viktig med gode rutiner for håndtering av ubrukte legemidler og legemiddelrester for å unngå ulovlige påslipp til avløpsnettet.

Påslipp av legemidler til avløpsnett fra helseinstitusjoner som følge av utskilling via menneskekroppen påvirkes ikke av gode rutiner for håndtering av legemiddelrester. For helseinstitusjoner der høy pasienttetthet fører til spesielt høye legemiddelnivåer i avløpsvannet vil oppsamling eller rensing redusere utslippene.

8.5.7 Utfasing av miljøgiftsholdige stoffer i medisinsk utstyr

Helsesektoren benytter medisinsk utstyr som dialyseposer og poser til intravenøs behandling. Slike produkter er vist å kunne inneholde PVC-plast som er myknet med ftalater, for eksempel DEHP. Utfasing av potensielt helseskadelige ftalater i medisinsk engangsutstyr vil hindre at risikogrupper som fostre, via medisinsk behandling av den gravide mor, og for tidlig- og nyfødte barn, eksponeres. Det finnes kommersielt tilgjengelig alternativer til bruk av slike stoffer i medisinsk engangsutstyr, blant annet Svanemerkede produkter²⁶.

Også siloksaner benyttes i medisinske produkter, som for eksempel slanger til intravenøs medisinering og blodoverføring/blodgiving. Det er ikke funnet informasjon om mengder siloksaner som brukes til slike formål²². Perfluorerte forbindelser kan benyttes i teflonlignende deler i medisinske applikasjoner. Bruken kan føre til at stoffene tilføres avløpsvann fra sykehus og sykehjem²⁷.

8.6 Avfalls- og gjenvinningsbransjen

8.6.1 Betydning for utslippsmålet

Produkter med høyt innhold av miljøgifter blir som oftest farlig avfall når produktets levetid er omme. I dag genereres det omtrent en million tonn farlig avfall i Norge hvert år, hvorav om lag 65 000 tonn gikk til ukjent behandling i 2008²⁸. Farlig avfall som ikke samles inn og/eller ikke håndteres riktig fører til utslipp av miljøgifter. Elektronisk avfall, kasserte kjøretøy og bygg- og anleggsavfall er eksempler på fraksjoner som kan inneholde miljøgifter. Det er behov for nye tiltak for å samle inn de mest miljøfarlige avfallsfraksjonene (tabell 8.4).

I tillegg genereres store mengder avfall som er lavkontaminert med miljøgifter. Det er viktig med god miljøsanering og utsortering av farlig avfall for å hindre at miljøgiftsholdige komponenter blandes med restfraksjoner. Dette er blant annet relevant for gammel, påført eksteriørmaling, som kan inneholde PCB og metaller som bly. Sigevann fra deponier inneholder også miljøgifter som tilføres miljøet direkte eller via kommunalt avløp. For øvrig viser to utredninger utført for Miljøgiftsutvalget at det er stor usikkerhet om mengdene miljøgifter som finnes i ulike avfallsfraksjoner^{29, 30}.

I forbindelse med avvikling av offshoreinstallasjoner vil det være nødvendig å identifisere og håndtere ulike typer farlig avfall som kan inneholde både metaller og organiske miljøgifter. Det er derfor viktig at anleggene har en utforming som sikrer at slikt avfall blir forsvarlig håndtert uten fare for avrenning eller utlekking til grunnen. I tillegg må anlegget ha et effektivt oppsamlingssystem og eget renseanlegg for kontaminert vann, inklusive overflatevann.

8.6.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Selv om prioriterte miljøgifter i større eller mindre grad fases ut innen 2020 vil produkter med lang levetid medføre at avfallsnæringen vil ha et miljøgiftsproblem også i årene fremover. Tiltak for å håndtere og uskadeliggjøre miljøgiftene er nødvendige både ved forsert utfasing og ved naturlig utfasing ved utløpt levetid.

Avfallsforskriften inneholder bestemmelser om hvilke stoffer i avfallet og mengdene av dem som gjør avfall til farlig avfall, enten basert på klassifisering og merking av stoffer i avfallet eller spesifikke grenseverdier for stoffer som bromerte flammehemmere, PCB og benzo[a]pyren. Forskriften stiller krav til miljøsanering av avfall som kan inneholde miljøgifter og krav til ulike typer avfallsbehandlingsanlegg, for eksempel deponier og forbrenningsanlegg. For forbrenningsanlegg stiller avfallsforskriften utslippskrav basert på hva som defineres som beste tilgjengelige renseteknologi (BAT) i EUs IPPC-direktiv. Det ble innført forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra og med 1. juli 2009.

Produsentansvar er et virkemiddel for å overføre de økonomiske forpliktelsene for å behandle avfall fra sluttbruker til produsent av produktene. Produsentansvaret utøves normalt gjennom at bransjen etablerer et returselskap som er ansvarlig for innsamling og håndtering av avfallet. Returselskapet drifter en returordning for kasserte produkter som finansieres gjennom et vederlag som betales av produsenter eller importører som er medlem i selskapet. I dag finnes returordninger for kjøretøy, elektronikk, spillolje, batterier, dekk og PCB-holdige vindusruter. Dagens returordninger fungerer godt når det gjelder å sikre innsamling og forskriftsmessig behandling av kasserte produkter²⁹.

Kravene til miljøsanering kan variere mellom de forskjellige produktgruppene. For eksempel er det ikke krav om å fjerne plastdeler, kabelrester, kretskort, skum og tekstiler fra kasserte kjøretøy under miljøsaneringen, til tross for at komponentene inneholder blant annet bromerte flammehemmere. Anlegg for oppmaling av metallholdig avfall fra kasserte kjøretøy eller elektronikk (shredderanlegg) er identifisert som en utslippskilde for bromerte – og fosfororganiske flammehemmere²⁷. Avfallsfraksjonen fra fragmenteringsprosessen («fluff») vil også inneholde miljøgifter, men overskrider ikke grenseverdiene for farlig avfall³⁰. Disponeringen av dette avfallet vil etter deponiforbudet i større grad skje gjennom forbrenning, som destruerer flammehemmerne.

Ulike returselskap innenfor tilnærmet samme produktsegment organiserer utbetaling av kostnader knyttet til miljøsanering forskjellig. RENAS, som i hovedsak samler inn næringselektronikk, betaler sine behandlingsanlegg en fast sum per kilo behandlet avfall, men betaler i tillegg dokumenterte behandlingskostnader for alt utsortert farlig avfall. Dermed straffes ikke anlegg med ekstra kostnader som følge av høy utsortering av helse- og/eller miljøfarlige komponenter, men gis incentiv til høy utsorteringsgrad.

For mange produktgrupper med innhold av miljøgifter finnes det ikke returordninger. Eksempler på slike produktgrupper er fritidsbåter, isolerglassvinduer med innhold av klorparafiner, tyngre kjøretøy og campingvogner. Fritidsbåter vil på sikt kunne utgjøre et betydelig avfallsproblem³¹. For bygg- og anleggsavfall finnes heller ingen returordninger, men plan- og bygningslovens krav til avfallsplaner og miljøsanering skal bidra til at farlig avfall sorteres ut og leveres til godkjent mottak. Bortfall av kravet om innsending og godkjenning av avfallsplaner vil svekke mulighetene for å få til en tilfredsstillende gjenvinning og avfallshåndtering. Produktforskriften hjemler forbud mot å gjenbruke CCA- eller kreosotimpregnert trevirke. Forbudet gjelder ikke omsetning og gjenbruk av trevirke som er behandlet med kreosot før 1. juli 2003.

8.6.3 Aktuelle nye tiltak

Det viktigste tiltaket for å stanse utslipp av miljøgifter fra avfallsnæringen er å hindre at miljøgiftsholdig avfall oppstår. Avfallsindustrien kan i liten grad selv styre innholdet av miljøgifter i sine råvarer. Råvarer uten innhold av miljøgifter er derfor en viktig premiss for at virksomheten kan drives på en miljøvennlig måte. Utvikling av virkemidler som regulerer miljøgiftinnhold i produkter er ett av fire delmål i Klima- og forurensningsdirektoratets strategi for farlig avfall³². Videre må alt farlig avfall samles inn og komponenter med innhold av miljøgifter fjernes fra restavfallet. For å gjennomføre dette er kunnskap om miljøgifter i avfallet en forutsetning.

For avfallsnæringen har utvalget vurdert følgende tiltak:

• Økt innsamling av miljøgiftsholdig avfall.

• Bedre miljøsanering av miljøgifter i avfall.

• Prosessforbedringer ved shredderanlegg.

• Rensing av miljøgifter i sigevann fra deponier.

8.6.4 Økt innsamling av miljøgiftsholdig avfall

Økt innsamling av miljøgiftsholdige avfallsfraksjoner betyr mindre miljøgifter på avveie. Etter utvalgets syn bør følgende fraksjoner prioriteres for økt innsamling:

• Bygg- og anleggsavfall, for eksempel:

  • CCA- og kreosotimpregnert trevirke.

  • Plastbasert isolasjon med innhold av bromerte flammehemmere.

  • Isolerglassvinduer med innhold av klorparafiner.

  • PCB-holdig maling og fugemasse.

  • Eksteriørmaling med høyt innhold av metaller, for eksempel bly.

  • Gulvbelegg med innhold av ftalater, som DEHP, BBP og DBP.

• Produktgrupper som ikke omfattes av eksisterende returordninger, for eksempel:

  • Fritidsbåter.

  • Tyngre kjøretøy og campingvogner.

• Andre miljøgiftsholdige avfallsfraksjoner med høy andel på avveie:

  • Kvikksølvholdige lysstoffrør og sparepærer.

  • Kvikksølvholdig elektronisk avfall.

  • Plast fra elektronisk avfall med innhold av bromerte flammehemmere.

  • PER-holdig renseriavfall (statistikken for PER-holdig avfall på avveie bør gjennomgås).

Som et eksempel på effekt vises det til at det er anslått at ca. 80-100 tonn bromerte flammehemmere ble unndratt fra kontrollert innsamling eller ikke var underlagt spesifikke krav til utsortering i 2006. Det meste stammet fra EE-avfall. Andre årsaker er at komponenter med bromerte flammehemmere ikke fjernes ved miljøsanering av kasserte kjøretøy og at plastbasert isolasjonsavfall havner i restfraksjoner fra bygg- og anleggsaktiviteter³⁴. Også for andre farlig avfallsfraksjoner er store mengder på avveie (tabell 8.4).

Organisert innsamling av produktgrupper som ikke er omfattet av eksisterende returordninger vil medføre økte kostnader knyttet til etablering av en organisert innsamling, miljøsanering og sluttbehandling. Kostnadene kan reduseres ved å utnytte allerede etablert infrastruktur for innsamling. For eksempel kan innsamling av isolerglassruter med innhold av klorparafiner inngå i Rutereturs oppgaver. Campingvogner og tyngre kjøretøy kan inngå i eksisterende returordning for kasserte kjøretøy. For fritidsbåter må det vurderes ulike muligheter for organisering av innsamling, mellomlagring, miljøsanering og sluttbehandling før en returordning kan innføres.

Tiltakskostnadene vil naturlig dekkes gjennom et vederlag som betales av returselskapets medlemmer. Vederlaget vil fordeles på et stort antall forbrukere ved et lite påslag i utsalgspris for nye produkter. Dette gjør at tiltaket vil få små konsekvenser for den enkelte.

For andre fraksjoner som allerede er omfattet av returordninger eller klassifisert som farlig avfall vil systemer for innsamling allerede i større grad være på plass. For slike produktgrupper kan det antas lavere tiltakskostnader. Dette gjelder for eksempel bygg- og anleggsavfall, kasserte kjøretøy, elektronisk avfall, kvikksølvholdig elektronisk avfall, kvikksølvholdige lysstoffrør og sparepærer, impregnert trevirke og PER-holdig renseriavfall.

For avfallsfraksjoner som småelektronikk og kvikksølvholdige lysstoffrør og sparepærer vil økt innsamling avhenge av bedre avfallssortering i husholdningene kombinert med mer effektive og brukervennlige innsamlingsordninger. Både informasjonskampanjer rettet mot husholdningene og innføring av panteordninger kan bidra til at innsamlingsgraden øker. Dette blir særlig viktig fremover da det kan forventes økt bruk av kvikksølvholdige sparepærer som følge av innføring av et europeisk forbud mot glødelamper fra og med 2012.

Panteordninger for småelektronikk og kvikksølvholdige sparepærer vil kunne møte på utfordringer knyttet til grensekryssende transport. Pantebeløpet må settes så høyt at det gir forbrukere et incentiv til å levere produktene, men ikke så høyt at det gis incentiv til å transportere slikt avfall til Norge fra våre naboland. Kommunen kan bidra til økt innsamling av farlig avfall fra husholdningene ved å gjennomføre innsamlingsaksjoner og ved å øke antallet miljøstasjoner der farlig avfall kan leveres.

For bygg- og anleggsavfall vil kravene til avfallsplan og miljøsanering i rivings- og rehabiliteringsprosjekter bidra til at farlig avfall samles inn. Oppfølging av regelverket bør styrkes, for eksempel gjennom mer tilsyn, samt økt egenkontroll og kvalitetssikring. Dette gjelder også vei- og anleggssektoren som vil håndtere avfallsfraksjoner som impregnert trevirke og isolasjonsmaterialer med mulig innhold av bromerte flammehemmere. Ved riving og rehabilitering kan informasjon fra kommunen i forbindelse med byggesaksbehandlingen om hvilke fraksjoner som kan oppstå og hvor avfallet kan leveres bidra til økt innsamling.

Det er innført en refusjonsordning for levering av TRI-holdig avfall (25 kr/kg TRI). En tilsvarende refusjonsordning for levering av PER-holdig renseriavfall kan bidra til økt innsamling av slik avfall. En refusjonsordning knyttet til PER-holdig avfall kan medføre økte kostnader.

Endring av produktforskriften slik at det ikke er lov å omsette trevirke som ble impregnert med kreosot før 1. januar 2003 vil føre til at slike produkter raskere fases ut fra markedet, og dermed reduserte utslipp av PAH.

8.6.5 Bedre miljøsanering av miljøgifter i avfall

Miljøsanering, via kartlegging, separasjon og forbehandling av miljøgifter i avfall sikrer at farlig avfall tidlig skilles fra restavfallsstrømmene. Dersom restavfall lavkontamineres med miljøgifter vil dette føre til spredning av miljøgifter over tid. For eksempel vil PCB-holdig maling og fugemasse som ikke skilles fra betongavfall gjøre at betongavfallet kontamineres. Dersom lavkontaminert betong brukes til fyllmasse vil PCB kunne lekke ut til miljøet over tid.

Utredninger Miljøgiftsutvalget har fått gjennomført har pekt på behovet for bedre miljøsanering av produkter som eksempelvis kjøretøy, elektronikk og bygninger. Dette er avfallsfraksjoner som kan inneholde miljøgifter som bromerte flammehemmere, ftalater som DEHP, BBP og DBP, klorerte parafiner, bisfenol A, siloksaner, og metaller^{29, 30}.

For kjøretøy vil krav til bedre miljøsanering innebære at blant annet kretskort, kabler og plast som kan inneholde bromerte flammehemmere sorteres ut og skilles fra restfraksjonen. Dette er tilsvarende krav som gjelder for elektronikkavfall. Bedre miljøsanering av kasserte kjøretøy vil trolig få små konsekvenser. I 2010 er vederlaget for deltagelse i Autoreturs retursystem 250 kroner per bil, eksklusive merverdiavgift. Konsekvensene for den enkelte må antas å bli begrenset fordi kostnadene fordeles på mange aktører.

For elektronikk vil en omlegging av de økonomiske incentivene til miljøsanering kunne øke andelen farlig avfall som sorteres ut. Dette kan gjennomføres ved å innføre krav til at avfallsbehandlere tilknyttet et returselskap skal ha betaling for dokumenterte behandlingskostnader for utsortert farlig avfall. En eventuell tiltakskostnad som måtte påløpe vil måtte dekkes inn ved et påslag i medlemmenes vederlag til returselskapene. For næringselektronikk ligger vederlaget som skal dekke innsamling og behandling av kasserte produkter i gjennomsnitt på tre promille av importverdien. For forbrukerelektronikk ligger vederlagene noe høyere²⁹. En økning i returselskapenes kostnader antas å få begrenset betydning for hvert enkelt forbruker.

Deponering av shredderfluff kan føre til utlekking av metaller og organiske stoffer som bromerte flammehemmere³⁵. Enkelte steder deponeres fremdeles shredderfluff, etter dispensasjon gitt av fylkesmannen fra forbudet om deponering av nedbrytbart avfall. Praksisen forventes å opphøre når dispensasjonene utløper, senest desember 2012. Mulige andre aktuelle sluttbehandlingsmetoder er for eksempel innstøping i betongkonstruksjoner eller destruksjon med ressursutnyttelse (forbrenning). Det er tekniske og avgiftsmessige problemer knyttet til forbrenning av fluff som må vurderes for å legge forholdene til rette for destruksjon med energigjenvinning. Det er mulig å sortere ut metaller og organiske miljøgifter fra shredderfluff for å gjøre fraksjonen mer egnet til sluttbehandling, ved hjelp av avansert sorteringsteknologi.

Endelig er det behov for å bedre kartlegge miljøgiftsinnhold i ulike avfallsfraksjoner. Eksempler på aktuelle fraksjoner kan være maling, gulvbelegg, isolerglassvinduer, pipeløp og brannavfall. I tillegg bør mulig innhold av PCB i vei- og asfaltmaling kartlegges. Kostnadene for å gjennomføre slike prosjekter vil være små, anslagsvis mellom 100 000 til 500 000 kroner avhengig av hvilken fraksjon det er snakk om³⁰.

8.6.6 Prosessforbedringer ved shredderanlegg

Ved undersøkelser i 2007 ble det påvist enkelte bromerte flammehemmere i fluffen/lettfraksjonene fra fragmenteringsverk³⁵. Undersøkelsen indikerte at kverning av bilvrak kan gi høyere innhold av bromerte flammehemmere enn kverning av blandet metallavfall. Bedre miljøsanering av kjøretøy kan bidra til redusert innhold av bromerte flammehemmere i avfallet, for eksempel ved demontering av elektronikk på biloppsamlingsplass.

8.6.7 Rensing av miljøgifter i sigevann fra deponier

Alle deponier produserer sigevann. Vannmengdene er normalt årstidsavhengig og vil variere med vanninnhold i avfallet som deponeres, nedbør og eventuell annen tilførsel av vann fra omgivelsene. Det er krav til at alle deponier skal ha systemer for oppsamling av sigevann og analyseprogram for dette, slik at behovet for rensing skal kunne vurderes fortløpende.

Sigevann fra deponier kan tilføres innsjøer og marint miljø direkte eller via kommunale avløpsnett. I dag slippes omtrent halvparten av sigevannet fra deponert avfall urenset til resipient. Av den andre halvparten renses det meste sammen med kommunalt avløp, mens en mindre del renses i eget anlegg³⁶. Innholdet av miljøgifter i sigevann gjenspeiler bruken av de samme stoffene i produkter gjennom de siste tiårene. Dette inkluderer alt fra metaller til nye miljøgifter som bromerte flammehemmere, kort- og mellomkjedete klorparafiner og perfluorerte stoffer³⁷.

Biologisk rensing i luftet lagune med biodam/sedimentering eller aktivslamanlegg er den vanligste behandlingsmåten for sigevann fra deponier både i Norge og internasjonalt. Forventet renseeffekt i slike renseanlegg vil kunne være opp mot 90 prosent for kvikksølv, bly, PAH, DEHP og enkelte bromerte forbindelser til ca. 50 prosent for arsen, kadmium, nonylfenol og PCB og 30 prosent for PFOS. Mer avansert rensing, for eksempel ved bruk av omvendt osmose (membranfiltrering) vil kunne gi enda bedre resultater, det vil si over 95 prosent for de fleste stoffene³⁷. Mengden miljøgifter som lekker ut via sigevann ikke er kjent. Ettersom sigevann inneholder de fleste kjente miljøgifter vurderes tiltaket som viktig for å nå utslippsmålet.

Ved samme sigevannsmengde gir bruk av luftet lagune som renseteknologi lavest kostnader. Blant de dyreste behandlingsmåtene er membranfiltrering. Rensekostnadene ved bruk av luftet lagune med sedimentering som rensemetode ble anslått til 8,50 kroner per kubikkmeter sigevann av Hjellnes Consult AS i 2006³⁷. Dette tilsvarer en årskostnad på 255 000 kroner for et deponi på 100 dekar med en naturlig avrenning på 300 mm/år. Rensekostnadene ved bruk av membranfiltrering som rensemetode ble anslått til ca. 27 kroner per kubikkmeter sigevann. Dette utgjør en årskostnad på 810 000 kroner for et tilsvarende deponi.

8.7 Vann- og avløpssektoren

8.7.1 Betydning for utslippsmålet

Avløpsvann frakter miljøgifter fra en rekke utslippskilder ut i miljøet. Miljøgifter i avløpsvann går urenset til resipient utenfor avløpsrenseanleggene eller skilles ut partikulært og spres via bruk av slam. Avløpsvann vil inneholde legemidler, kosmetikk, metaller og forskjellige organiske miljøgifter. For noen miljøgifter bidrar utslipp fra kommunale avløpsrenseanlegg og avløpsslam til en betydelig del av de nasjonale utslippene (tabell 8.5). Slam fra avløpsrenseanlegg er også vurdert til å være den største nasjonale utslippskilden for bromerte flammehemmere fra avfallssystemet³⁴.

8.7.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Avløpsvann inneholder miljøgifter fra en rekke kilder, som industri, helseinstitusjoner, forurenset grunn, avfallsdeponier, produkter og husholdninger³⁸. På oppdrag fra Miljøgiftsutvalget har Vista Analyse AS sammenlignet kostnadene ved å rense miljøgifter i kommunale avløpsrenseanlegg med kostnadene ved å rense miljøgifter ved kilden. For noen kilder, som kvikksølvavleiringer i ledningsnettet ved tannklinikker, vil det være mest kostnadseffektivt å rense utslippene ved kilden. For andre kilder, som sigevann fra deponi, gir ikke dataene noen entydig konklusjon om hva som er mest kostnadseffektivt. Tiltakskostnadene vil avhenge av faktorer som renseteknologi, rensegrad, nivåene av farlige stoffer og om utslippene av flere stoffer kan reduseres samtidig ved den enkelte kilden¹⁷. I tråd med prinsippet om at forurenser skal betale mener utvalget det bør arbeides videre med å redusere tilførsel til kommunalt avløpsvann ved utslippskildene. Gjenbruk av slam som jordforbedringsmiddel er miljømessig og ressursmessig viktig, særlig med tanke på de begrensede fosfatreserver verden har.

Forurensningsmyndigheten gir utslippstillatelse og fastsetter vilkår for påslipp til avløpsnett. Forurensningsforskriften inneholder krav til at oljeholdig avløpsvann fra bensinstasjoner, vaskehaller for kjøretøy, motorverksteder, bussterminaler, verksteder og anlegg for understellbehandling med vaskeplass, smørehall, servicehall eller lignende skal passere sandfang og oljeavskiller eller lignende renseinnretning før det slippes på avløpsnettet. Oljeinnholdet i avløpsvannet skal ikke overstige 50 mg/l. Avfallsforskriften setter krav til at områder for lagring av kasserte kjøretøy skal være utstyrt med fast, ugjennomtrengelig dekke på passende areal med oppsamlingsløsning eller sandfang og oljeutskiller.

I henhold til forurensningsforskriften kan kommunen stille krav til påslipp til offentlig avløpsnett i tillegg til eventuelle utslippskrav fastsatt av statlig forurensningsmyndighet. Kommunen kan blant annet fastsette krav til innhold i, og mengde av, avløpsvann som slippes på kommunalt nett. I særlige tilfeller kan kommunen også stille krav til renseeffekt.

Forurensningsforskriften stiller krav om analyse av kun uorganiske miljøgifter i avløpsvannet for renseanlegg over 20 000 personekvivalenter (pe). For avløpsrenseanlegg over 50 000 pe skal det også analyseres for for en del organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, PAH, PCB, DEHP og nonylfenol. Forskrift om gjødselvarer av organisk opphav inneholder terskelverdier for metaller i slam som skal brukes som gjødselvare. Det stilles ikke tilsvarende krav til innhold av organiske miljøgifter.

Erfaringer viser at stoffreguleringer i produktforskriften fungerer, også når det gjelder å redusere innholdet av miljøgifter i avløpsvann og slam. For eksempel er innholdet at nonylfenol og nonylfenoletoksylater i norsk slam redusert betraktelig siden 2002, da det ble innført forbud mot stoffet i en rekke produkter. Dagens nivåer i avløpsvann kan trolig forklares med innhold av stoffene i importerte tekstiler som håndklær og t-skjorter^{39, 40}.

Rammedirektivet for vann som er implementert i Norge gjennom vannforskriften, har som hovedmål å sikre god miljøtilstand i vassdrag, grunnvann og kystvann. Direktivet stiller krav til at det gjennomføres tiltak mot forurensning av vann i henhold til en liste over prioriterte kjemiske stoffer. Dette innebærer at det må iverksettes overvåkingstiltak for å kartlegge tilstanden i vannforekomstene. Resipienter like utenfor avløpsrenseanlegg er lokaliteter der det kan forventes at overvåking og eventuelt iverksettelse av tiltak for å forbedre miljøtilstanden vil være nødvendig.

8.7.3 Aktuelle nye tiltak

I og med at avløpsvann betraktes som en resipient er det først og fremst tiltak utenfor vann- og avløpsektoren som vil gi redusere utslipp fra avløpsrenseanleggene og forbedret slamkvalitet.

Utvalget har vurdert følgende tiltak som aktuelle for å redusere miljøgiftsinnholdet i avløpsvann:

• Rensing av miljøgiftsholdige påslipp til kommunalt avløpsnett.

• Fjerning av miljøgiftsholdige avleiringer i avløpsnettet.

I tillegg vil en rekke andre tiltak være relevante for dette målet, deriblant prosessforbedringer i norsk industri (kapittel 8.1.4), utfasing av miljøgifter i kosmetikk (kapittel 8.4.4), økt innlevering av ubrukte legemidler til destruksjon (kapittel 8.5.5), reduksjon av legemiddelnivåer i avløpsvann fra større helseinstitusjoner (kapittel 8.5.6), rensing av miljøgifter i sigevann fra deponier (kapittel 8.6.7), forsert opprydning i historisk grunn- og sedimentforurensning (kapittel 8.12.4) og økt innsamling av ulike avfallsfraksjoner (kapittel 8.6.4 og 8.6.5).

8.7.4 Rensing av miljøgiftsholdige påslipp til kommunalt avløpsnett

Ulike typer virksomheter fører til miljøgiftsholdige påslipp til avløpsnettet. Eksempler kan være bruk av brannskum med innhold av perfluorerte stoffer ved brannøvingslokaliteter, eller påslipp fra virksomheter som har utslippstillatelse til kommunalt avløpsnett. Innholdet av metaller og organiske miljøgifter (PCB) i prøver av sandfang viser at disse kan være viktige aktive forurensningskilder⁴³. Maling peker seg ut som den viktigste PCB-kilden i stående bygningsmasse på grunn av forvitring og avflassing⁴⁴. Mangelfull oppsamling av vaskevann/sand etter fasadevask kan også føre til at stoffer i maling slippes på avløpsnettet³⁰.

Konkretisering av krav til egenkontroll av påslipp, vedlikehold og rensing av sandfang og/eller oljeutskillere kan gi lavere påslipp av miljøgifter til avløpsnettet. Dette antas ikke å medføre vesentlig økte kostnader. Utvalget har ikke vurdert kostnadene ved innføring av rensekrav som går utover dagens forpliktelser i henhold til eksisterende utslippstillatelser eller det generelle forurensningsforbudet i forurensningsloven.

8.7.5 Fjerning av miljøgiftsholdige avleiringer i avløpsnettet

Sedimentert slam i avløpsnettet kan inneholde miljøgifter. Dersom det forurensede slammet ikke fjernes vil miljøgiftene lekke ut til miljøet via avløpsvannet. For eksempel er det kjent at avleiret slam i avløpskanaler tilknyttet tidligere utslippskilder har inneholdt høye konsentrasjoner av bromerte flammehemmere⁴⁵. Det er grunn til å anta at avleiringer i avløpsrør og kummer tilknyttet brannøvingsfelter vil kunne inneholde PFOS, på grunn av tidligere bruk av PFOS-holdig brannskum.

Et godt undersøkt eksempel på forurensede avleiringer i avløpsnettet er forekomst av avleiret kvikksølv i interne ledningsnett ved tannklinikker. Basert på erfaringer fra Sverige er det anslått at ca. 0,4 tonn kvikksølv finnes i ledningsnettet i tannklinikkene på landsbasis⁴⁶. Frigivelse av kvikksølv fra ledningsnettet er tidligere trukket frem som en viktig utslippskilde. Kvikksølvutslipp via kommunalt avløp ble anslått til å utgjøre 85 kilo i 2007, det vil si ca. åtte prosent av de nasjonale utslippene²¹. Sanering av internt ledningsnett ved tannklinikker vil altså være nødvendig for å stanse de nasjonale utslippene.

8.8 Landbruket

8.8.1 Betydning for utslippsmålet

Plantevernmidler brukes for å bekjempe skadegjørere som sopp, insekter, snegler eller ugress ved planteproduksjon, eller som vekstregulatorer. Omsetningen målt i aktivt stoff var 581 tonn i 2009⁴⁷. Over tid vil utslipp til miljøet tilsvare omsetningen fordi plantevernmidler spres i miljøet ved bruk.

I tillegg til plantevernmidler benyttes det veterinærlegemidler i landbruket (kap 4.14.4). Totalsalget av veterinære antibiotika til terapeutisk bruk på landdyr i 2008 var i overkant av seks tonn⁴⁸. I tillegg bidrar landbruket til mindre utslipp av biocider, for eksempel fra bruk av impregnert trevirke⁴⁹.

8.8.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Landbruks- og matdepartementet vedtar femårige handlingsplaner med tiltak for risikoreduksjon ved bruk av plantevernmidler i landbruket. I handlingsplanen for 2010 til 2014 heter det at norsk landbruk skal gjøres mindre avhengig av kjemiske plantevernmidler. Det skal satses på langsiktig kunnskapsoppbygging som kan bidra til å redusere bruk, og risiko ved bruk, av plantevernmidler og legges til rette for økt bruk av alternativer til kjemisk plantevern, som integrert plantevern og økologisk produksjon. Forekomst av plantevernmidler i norskprodusert mat, drikkevann og i miljøet, skal reduseres. Oversikten over forekomsten av rester av plantevernmidler i miljøet skal forbedres⁵⁰.

Gruppen som evaluerte handlingsplanen for 1998 til 2002 konkluderte med at det hadde vært en risikoreduksjon på minst 25 prosent i perioden. Gruppen som evaluerte handlingsplanen for 2004 til 2008 konkluderte med at målet om 25 prosent ytterligere risikoreduksjon ikke ble nådd og at potensialet for stor reduksjon i bruk og risiko, uten store økonomiske konsekvenser for bonden, var tatt ut i tidligere planperioder⁵¹. Dette kan tyde på behov for nye tiltak for å redusere risikoen fremover.

Regjeringen har som mål at 15 prosent av landbruksarealet, 15 prosent av det samlede husdyrholdet og 15 prosent av norske og importerte matvarer som omsettes i Norge skal være økologisk innen 2015. Det er lagt frem en egen handlingsplan med strategier og tiltak som skal stimulere til økt økologisk produksjon⁵².

For å stimulere til bruk av plantevernmidler med lavest mulig helse- og/eller miljøbelastning er det innført ulike avgiftsklasser differensiert etter preparatenes helse- og miljøegenskaper (tabell 8.6). Hvert preparat plasseres i én av tre helseklasser og én av tre miljøklasser. Avgiften beregnes ved å multiplisere basisavgiften på 2,50 kroner med faktoren for den aktuelle avgiftsklassen. En økning av basisavgiften vil derfor innebære økt differensiering mellom avgiftsklassene.

Det er påvist en rekke plantevernmidler i miljøet i konsentrasjoner over såkalte miljøfarlighetsgrenser. Dette gjelder også preparater som ikke ligger i de øverste avgiftsklassene. For eksempel ligger preparatet Sencor WG i avgiftsklasse to til tross for at virkestoffet metribuzin ble påvist i miljøet 374 ganger i perioden 1995–2006 og at 79 påvisninger var over miljøfarlighetsgrensen. Preparatet Forbel 750 ligger i avgiftsklasse 3 selv om virkestoffet fenpropimorf ble påvist i miljøet 20 ganger i perioden 1995 til 2006, hvorav 19 av påvisningene oversteg miljøfarlighetsgrensen⁵⁴. I inneværende handlingsplan for risikoreduksjon ved bruk av plantevernmidler varsler Landbruks- og matdepartementet en gjennomgang av avgiften⁵⁰.

Myndighetene bør vurdere plantevernmidlene som brukes og klargjøre hvilke aktive stoffer og hjelpestoffer som er miljøgifter.

Krav til autorisasjonsbevis for brukere av plantevernmidler ble innført 01.07.97⁵⁵. Hobbydyrkere kan ikke få autorisasjon, men kan bruke preparater med lav helse- og miljørisiko.

Virkemiddelpakken i nasjonalt miljøprogram som bestemmes i landbruksoppgjøret kan brukes til å redusere bruk, og risiko ved bruk, av plantevernmidler. Virkemiddelpakken omfatter blant annet midler til særskilte tilretteleggings- og utviklingstiltak både innen økologisk landbruk og miljøvennlig konvensjonelt landbruk, samt egne midler til ulike informasjons- og utviklingstiltak⁵⁶.

Ø-merket brukes til markedsføring og profilering av økologiske matvarer. Ø-merkede produkter skal være produsert på en miljøriktig og bærekraftig måte. Alle som produserer økologiske matvarer må forholde seg til økologiforskriften.

Utvalget kjenner ikke til spesifikke virkemidler for å redusere bruk av veterinærlegemidler i landbruket eller bruk av biocider, for eksempel til treimpregnering. Eventuelle skadevirkninger som følge av dette antas imidlertid å være små. Det er ikke vurdert nye tiltak for disse områdene.

8.8.3 Aktuelle nye tiltak

For å stanse utslippene av miljøgifter i landbruket har utvalget vurdert tre tiltak:

• Redusert bruk av plantevernmidler.

• Økt økologisk produksjon i de plantevernmiddelintensive landbruksproduksjonene.

• Bortfall av plantevernmidler til hobbybruk.

8.8.4 Redusert bruk av plantevernmidler

Et gunstig vekstskifte og dyrkningstekniske tiltak, gjennom satsing på integrert plantevern og utvikling av resistente kornsorter, vil bidra til mindre behov for kjemiske plantevernmidler og lavere helse- og/eller miljørisiko i landbruket. For eksempel kan forebyggende tiltak som god næringstilstand, tilfredsstillende drenering, god jordstruktur og optimal pH øke kornplantens evne til å konkurrere med ugras1. Styrt veksling mellom forskjellige midler mot frøugras med ulikt virkeområde for å unngå resistensutvikling vil være gunstig både med hensyn til risikoreduksjon og økonomisk resultat⁵⁷.

Vista Analyse AS har på oppdrag fra Miljøgiftsutvalget vurdert de økonomiske konsekvensene ved mindre bruk av kjemiske plantevernmidler i landbruket. Med utgangspunkt i en rapport fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning konkluderes det med at en 20 prosent reduksjon bør være mulig, blant annet dersom en tar sikte på å nå målene for økologisk produksjon og får til en mer optimal bruk av plantevernmidler. Ytterligere reduksjoner vil neppe være mulig uten at lønnsomheten påvirkes negativt¹⁷. Konklusjonene er i tråd med erfaringer fra Danmark der det er vist at det vil være økonomisk optimalt for landbruket med en liten reduksjon i bruk av plantevernmidler og at moderate reduksjoner i bruken vil kunne gjennomføres uten særlige merkostnader^{58, 59}.

Ytterligere differensiering av avgiften på plantevernmidler, for eksempel via et påslag i basisavgiften, kan bidra til mindre bruk av de farligste preparatene og øke lønnsomheten av å ta i bruk dyrkningstekniske tiltak. Større prisforskjeller kan også føre til at antall preparater som benyttes reduseres av økonomiske hensyn, noe som kan gi fare for resistensutvikling og fremvekst av flerårig ugress. Dessuten vil det sannsynligvis føre til økte kostnader for bonden, da potensialet for differensiering innfor dagens samlede avgiftsnivå er tatt ut.

I følge Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning vil et gunstig vektskifte og riktig agronomisk bruk av platevernmidler mest sannsynlig fungere bedre enn forbud eller ytterligere differensiering av avgiften for å fase ut de farligste preparatene⁵⁹. Agronomiske eller administrative virkemidler, som for eksempel informasjons- og veiledningstiltak, dyrkningstekniske tiltak, autorisasjonsordninger og merkeordninger vil derfor være sentrale for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler. Slike virkemidler kan iverksettes til lave kostnader. For eksempel kan tema som riktig bruk av kjemiske plantevernmidler, integrert plantevern, alternative bekjempelsesmetoder og økologisk produksjon fokuseres sterkere i kursene for autorisasjonsbevis for brukere av plantevernmidler.

8.8.5 Økt økologisk produksjon i de plantevernintensive landbruksproduksjoner

I økologisk landbruk er kun et svært begrenset utvalg av kjemiske plantevernmidler tillatt. Økt andel økologisk landbruk vil derfor bidra til lavere helse- og miljørisiko i landbruket. Ved at dyrking av arter som innebærer bruk av plantevernmidler med høyest helse- og/eller miljørisiko prioriteres for økt økologisk produksjon, vil utslippene av miljøgifter fra landbruket reduseres mest.

Innenfor landbruket er risiko ved bruk av plantevernmidler størst i jordbruket. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har beregnet at jordbruket bidro til ca. 95 og 72 prosent av total miljø- og helserisiko som følge av bruk av plantevernmidler, beregnet som gjennomsnitt for 2001 og 2003. Bruk av glyfosat i grøntanleggsektoren bidro i 2003 med ca. 17 prosent av den totale helserisikoen, men ubetydelig miljørisiko. Dette skyldtes at glyfosat brukes på arealer som mange personer er i kontakt med⁵⁷.

Innenfor jordbruket bidrar kornproduksjon til størst risiko, noe som har sammenheng med de store kornarealene der plantevernmidler benyttes. Soppbehandling og risdreping i potetproduksjon bidrar også stort innenfor det totale risikobildet. Et slående trekk er den lave risikoen knyttet til eng og beite, som utgjør 65 prosent av jordbruksarealet og over dobbelt så stort areal som kornproduksjonen. Dette skyldes at det brukes relativt beskjedne mengder plantevernmidler i denne produksjonen, og at de spres over et stort område noe som bidrar til å redusere risikoen (tabell 8.7).

Økt økologisk produksjon i korn- og potetproduksjon kan være viktig for å oppnå lavere helse- og miljørisiko. I følge Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning kan det kan være mulig å redusere risiko ved bruk av plantevernmidler i kornproduksjon og potetdyrking med 25 prosent uten av dette får store økonomiske konsekvenser⁵⁷. Overgang til økologisk landbruk innenfor større deler av korn- og potetproduksjon kan medføre redusert lønnsomhet grunnet mindre avlinger, noe som vil kunne medføre behov for omprioriteringer innenfor landbruksavtalen2.

8.8.6 Bortfall av plantevernmidler til hobbybruk

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har beregnet at bruk av plantevernmidler i privathager bidro til ca. 0,5 og åtte prosent av den totale miljø- og helserisikoen, beregnet som gjennomsnitt for 2001 og 2003⁵⁷. Bortfall av plantevernmidler til hobbybruk vil altså gi en liten effekt og den står ikke i forhold til konsekvensene for de enkelte hobbybrukerne.

8.9 Akvakultur

8.9.1 Betydning for utslippsmålet

Akvakulturnæringen bidrar i liten grad til utslipp av miljøgifter på prioritetslisten, men noe utslipp av veterinærlegemidler og store utslipp av kobber. Utslipp fra notimpregnering er hovedkilden til utslipp av kobber i Norge. I 2006 utgjorde utslippene 690 tonn, det vil si over halvparten av de nasjonale utslippene.

Omsetningen av kjemiske midler mot lakselus økte fra ca. 0,2 tonn i 2008 til over 5 tonn i 2009. Årsaken var at lakselussituasjonen forverret seg alvorlig høsten 2009. Antall lus i merdene økte og forekomsten av resistens og nedsatt følsomhet for de mest vanlige lusemidlene økte. Dette førte til at eldre midler som ikke har vært brukt på flere år, igjen ble tatt i bruk⁶⁰.

8.9.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Fylkesmannen har ansvaret for å gi tillatelse til etablering av anlegg for akvakultur. Fylkesmannen er også tilsynsmyndighet for fiskeoppdrettsanlegg. Mattilsynet håndhever regelverket knyttet til fôr og tilsetningsstoffer i fôr og vurderer bruken av legemidler opp mot betydning for mattryggheten.

Ved bruk av legemidler og kjemikalier skal det vises særlig aktsomhet for å unngå at midlene slipper ut til miljøet i henhold til akvakulturforskriften.

Statens legemiddelverk godkjenner veterinærpreparater til bruk i akvakulturnæringen. Det er lite kunnskap om nivåer av legemidler i miljøet i nærheten av oppdrettsanlegg og eventuelle skadevirkninger på akvatiske organismer. Enkelte kjemiske midler til bekjemping av lakselus som teflubenzuron og diflubenzuron hemmer skallskiftet hos krepsdyr. Bruk av stoffene kan derfor representere en fare for bunndyrfauna og krepsdyr⁶¹.

Regulering av utslipp og rensekrav til notvaskerier trådde i kraft 1. juli 2005. Det er forbudt å slippe ut miljøskadelige kjemikalier i forbindelse med rengjøring, vask eller impregnering av hele eller deler av oppdrettsnøter. Avfall fra vaskeprosessen skal håndteres som farlig avfall dersom det inneholder mer enn 0,25 prosent kobberforbindelser. Fylkesmannen er tilsynsmyndighet for notvaskerier.

80 til 90 prosent av kobberet i notimpregneringsmiddelet lekker ut mens nøtene står i sjøen. Kun de resterende 10 til 20 prosent av kobberet samles opp når nøtene vaskes⁶². Utslippskravene til notvaskerier vil derfor ikke stanse kobberutslippene fra akvakulturnæringen. Det er påvist høye kobbernivåer i sedimentene og omfattende skader på det lokale økosystemet utenfor enkelte notvaskerier⁶³. Utvalget er ikke kjent med tilsvarende kartlegginger utenfor oppdrettsanleggene, men det må kunne forventes forhøyde kobbernivåer i sedimentene også utenfor slike lokaliteter.

8.9.3 Aktuelle nye tiltak

For å stanse utslippene av miljøgifter i akvakulturnæringen har utvalget vurdert to tiltak:

• Mindre medisinering av oppdrettsfisk.

• Utfasing av kobber til notimpregnering.

8.9.4 Mindre medisinering av oppdrettsfisk

Bedre dyrehelse i akvakulturanlegg gir mindre behov for medisinering av oppdrettsfisk. For eksempel vil mindre lus i merdene føre til færre behandlinger med kjemiske lakselusmidler. Utslippene kan gi skadevirkninger i miljøet, blant annet på bunndyr og krepsdyr. En annen effekt av medisineringen kan være resistensutvikling for legemiddelet. Tiltaket vurderes å ha forholdsvis liten effekt i forhold til generasjonsmålet, men kan motvirke lokale skadevirkninger rundt oppdrettsanleggene.

Forebyggende tiltak som å sette ut samme generasjon fisk per tiltaksområde (generasjonsskille), rutinemessig brakklegging og vekselbruk av legemidler gir vesentlig lavere potensial for produksjon av luselarver. Store tiltaksområder er å foretrekke for å få maksimal effekt av tiltakene⁶⁴. Biologisk behandling med leppefisk og hyppig rengjøring av nøtene vil også føre til reduksjon i antall behandlinger med lusemidler. Det er observert høy dødelighet av leppefisk i merdene. Tapene resulterer i at døde fisk erstattes med nye, når leppefisken er tilgjengelig. Et slikt forbruk av dyr er vurdert som etisk uakseptabelt av Rådet for dyreetikk. Det er derfor viktig å arbeide videre med å etablere driftsmodeller med akseptabel velferd for leppefisken. Ny teknologi for spyling av oppdrettsfisk kan bidra til å redusere behovet for kjemiske lakselusmidler. En reduksjon av maksimal tillatt biomasse for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret vil bidra til lavere behov for medisinering av oppdrettsfisken, men vil også ha store konsekvenser for oppdrettsnæringen.

Bruk av antibiotika ved akvakulturanlegg gir direkte utslipp til resipient. Bruken er redusert kraftig de siste årene og utgjorde under ett tonn i 2008. Torskeoppdrett stod for 65 prosent av antibiotikabruken i oppdrettsnæringen i 2008, til tross for at laks- og ørretproduksjon samlet utgjorde åtte ganger så stor fiskeproduksjon⁴⁸. Årsaken kan være at industrien er relativt liten og ung sammenliknet med lakseoppdrett, der bruk av vaksiner i stor grad har eliminert behovet for antibiotika. Utvikling av vaksiner også for oppdrettstorsk kan redusere bruken av antibiotika ytterligere.

8.9.5 Utfasing av kobber til notimpregnering

Kobberholdige impregneringsmidler brukes for å redusere vekst av planter, alger og dyr på nøtene. Utfasing av kobber til notimpregnering vil gi lavere utslipp til marint miljø. Bruk av mindre effektive notimpregneringsmidler vil føre til hyppigere rengjøring og vask av nøter. Det finnes også alternative metoder som kan benyttes for å fjerne begroing på nøtene. For eksempel kan nøtene spyles rene mens de står i sjøen, eller tørkes på land. Utvikling av nye fibertyper for bruk i nøter slik at de ikke krever impregnering vil også tenkes å kunne være et alternativ.

Innføring av en kobberavgift på 40 kroner per kilo kobber vil medføre en økt økonomisk belastning for fiskeoppdretterne med ca. 29 millioner kroner per år gitt forbruket i 2006. Det er tidligere anslått at et slikt avgiftsnivå kan gi en utslippsreduksjon for kobber fra notimpregnering på opptil 25 prosent. Et utlekkingskrav for kobberimpregnerte nøter er tidligere anslått å kunne gi utslippsreduksjoner på omlag 30 prosent i den perioden nøtene står i sjøen⁶⁵. Kostnadsanslagene er basert på en utredning utført av Econ Analyse i 1997. En oppdatert analyse synes nødvendig for få belyst tiltakets konsekvenser.

8.10 Bygg og oppvarming

8.10.1 Betydning for utslippsmålet

Vedfyring i husholdningene bidrar til utslipp av PAH, dioksiner, samt enkelte metaller som kadmium (tabell 8.8). Fra 1995 til 2007 har utslippene av PAH fra vedfyring blitt redusert med ca. seks tonn, mens utslipp av dioksiner har holdt seg noenlunde stabilt i perioden²¹.

8.10.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Byggteknisk forskrift stiller krav om at nye lukkede ildsteder for vedfyring som installeres i byggverk har partikkelutslipp lavere enn 5 g/kg ved for ovner med katalysator og 10 g/kg ved for ovner med annen teknologi. I et forskningsprosjekt ved SINTEF Energiforskning har ildstedsbransjen i Norge gått sammen om å utvikle teknologi for ildsteder med bedre virkningsgrad og mindre miljøskadelige utslipp. Utviklede konsepter vil kunne oppnå partikkelutslipp på 2,5 g/kg ved. Utslipp av PAH følger til en viss grad partikkelutslippene.

En rekke kommuner har etablert såkalte ENØK-fond, som gir økonomisk støtte til energieffektive tiltak i husholdninger. Noen av ENØK-fondene, for eksempel i Oslo og Bergen, gir tilskudd til utskifting av eldre ildsteder. I Oslo favoriserer tilskuddsordningen dem som bor i sentrale områder hvor belastningen fra vedfyring på luftforurensning er størst. Beboere innenfor ring 3 får kr 3 000 per ovn i tilskudd. Utenfor ring 3 ligger tilskuddet på kr 1 500 per ovn⁶⁶. Statsforetaket Enova forvalter en tilskuddsordning for alternativ oppvarming og elektrisitetssparing i husholdninger og gir støtte ved anskaffelse av pelletskaminer, pelletskjeler, solfangere og varmepumper.

I 2009 ble det brent i overkant av 1,4 millioner tonn ved i norske boliger. 54 prosent av veden ble brent i eldre lukkede ildsteder, 43 prosent ble brent i nye rentbrennende ildsteder og kun tre prosent i åpen peis. Mengden ved som ble brent i nye rentbrennende ildsteder har økt med 25 prosent siden 2002. Siden 2005 er antall nye ovner økt med 42 prosent⁶⁷. Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2009 tyder på at anslagsvis 560 000 husholdninger fyrte mest i lukket ovn med ny teknologi, 650 000 husholdninger fyrte mest i lukket ovn med gammel teknologi og 105 000 husholdninger fyrte mest i peis.

Norsk institutt for luftforskning har foretatt målinger av dioksinkonsentrasjoner i uteluft i Oslo. Resultatene viste at konsentrasjonene som ble målt i 2007 var ca. tre ganger lavere enn i 1989. Reduksjonen ble hovedsakelig tilskrevet utfasing av blyholdig bensin og en generell reduksjon av andre viktige dioksinkilder. Dioksinnivået korrelerte med temperatur, noe som indikerte at vedfyring til boligoppvarming var en viktig utslippskilde⁶⁸. Dioksinutslippene fra vedfyring vil variere avhengig av brenselet som benyttes. Fyring med ren ved gir lavest dioksinutslipp⁶⁹.

8.10.3 Aktuelle nye tiltak

For bygg og oppvarming har utvalget vurdert to tiltak som særlig sentrale:

• Mer effektiv vedfyring.

• Mer energieffektive bygg.

8.10.4 Mer effektiv vedfyring

Mer effektiv vedfyring avhenger av at eldre vedovner byttes ut med nyere modeller, med bedre virkningsgrad. I tillegg vil bruk av solfangere, biopelletskaminer og varmepumper i stedet for vedfyring i eldre ildsteder gi lavere utslipp av dioksiner og PAH. Tiltaket vil også ha betydning for partikkelutslipp og lokal luftkvalitet, samt bidra til mer effektiv energiutnyttelse i husholdningene.

Det er stor forskjell mellom eldre ildsteder og nye rentbrennende vedovner når det gjelder effektivitet og partikkelutslipp. Gjennomsnittlig partikkelutslipp fra eldre ildsteder er anslått til ca. 7 200 mg/kWh. Gjennomsnittlig partikkel utslipp fra nye rentbrennende vedovner og pelletskaminer anslått til henholdsvis 1 000 mg/kWh og 300 mg/kWh⁷⁰. I 2001 anslo Statistisk Sentralbyrå at dersom all vedfyring nasjonalt skjedde i rentbrennende ovner ville utslippene av PAH fra husholdningene blitt neglisjerbare. Dersom omfanget av fyring i åpen peis ble opprettholdt, mens all annen vedfyring foregikk i rentbrennende ildsteder ville PAH-utslippene fra husholdningene sunket til om lag ett tonn i året⁷¹.

Dioksinutslipp som følge av vedfyring i husholdningens utgjorde nesten 40 prosent av de nasjonale utslippene i 2007²¹. Effektiv fyring og bruk av ren ved med lavt klorinnhold vil bidra til lavere dioksinutslipp⁶⁹. Det er imidlertid vanskelig å anslå den konkrete effekten av gode fyringsvaner.

I 2006 foreslo Klima- og forurensningsdirektoratet at det burde bevilges midler til en offentlig tilskudds- og/eller panteordning for å fremme utskifting til nye rentbrennende ovner og til installering av etterbrennerplater og pipehatter. Anbefalt målgruppe var kommuner som omfatter større tettsteder eller byer hvor forurensning fra vedfyring er betydelig. Det ble skissert at en del av tilskuddsmidlene kunne brukes til informasjonsmateriell og -kampanjer om miljøriktig fyring⁷². En slik støtteordning vil bidra til at kostnadene for utskifte av eldre ildsteder fordeles mellom stat, kommune og eier, slik at konsekvensene for de enkelte aktørene blir mindre.

En skjerping av kravene til partikkelutslipp i byggteknisk forskrift vil også gi lavere utslipp fra husholdningene. Effekten vil være mindre enn ved å bytte ut eldre ildsteder, da antallet vedovner som årlig installeres i nye boliger er langt lavere enn antallet som allerede finnes i eksisterende boliger. Revisjon av kravene til partikkelutslipp fra ildsteder vil trolig kunne gjennomføres uten store kostnader, da dette er kjent teknologi som allerede er kommersielt tilgjengelig.

Å redusere bruken av fossilt brensel til oppvarming er viktig, både i forhold til miljøgifter og klimagasser. Det viktigste tiltaket er å redusere behovet for oppvarming.

8.10.5 Mer energieffektive bygg

For å forhindre utslipp fra oppvarming med ildsteder, er det viktigste tiltaket på lang sikt å sette opp bygg som trenger svært lite tilført energi, enten det er småhus, leiligheter, næringsbygg eller skoler og barnehager.

Myndighetene bør derfor stille krav om at alle nybygg skal være på minst lavenergistandard, og gradvis skjerpe kravene ettersom kunnskapen og kompetansen i byggsektoren økes. Arbeidet med energieffektivisering av bygg må kobles sammen med øvrige krav som skal hindre miljøgifter i bygg og bygningsmaterialer.

Ved rehabilitering av eksisterende bygg bør det legges vekt på å sanere materialer som inneholder miljøgifter på en miljøforsvarlig måte, samt å energieffektivisere.

Tiltaket vil øke investeringskostnadene, men kostnadene vil spares inn over driftsutgiftene.

8.11 Transport

8.11.1 Betydning for utslippsmålet

Landtransport og skipsfart gir utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer (tabell 8.9). I følge Statistisk Sentralbyrå førte forbrenning av fossilt brensel til landtransport, skipsfart og industrivirksomhet til utslipp av om lag 12 000 tonn kreftfremkallende, mutagene og reproduksjonsskadelige (CMR) stoffer i 2007. Dette tilsvarte 75 prosent av de nasjonale utslippene⁴⁹. 70 prosent av de nasjonale luftutslipp av kobber kommer fra transport, blant annet fra bremseskiver. Bruk av bunnstoff på skip gir utslipp av kobber. I 2006 førte bruk av bunnstoff til kobberutslipp på 245 tonn, tilsvarende 19 prosent av de nasjonale utslippene⁷³.

Enkelte farlig avfallsfraksjoner, som impregnert trevirke og plastbaserte isolasjonsmaterialer med innhold av bromerte flammehemmere, knyttet til bruk i vei- og jernbanesektoren. Økt innsamling av farlig avfall er behandlet i kapittel 8.6.4.

8.11.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Virkemiddelapparatet på transportområdet har tradisjonelt ikke vært rettet inn mot å begrense utslipp av miljøgifter, med unntak av for eksempel utfasing av blyholdig bensin, partikkelfilter for dieselbiler og forbudet mot bruk av PAH i bildekk som trådte i kraft 1. januar 2010. Imidlertid vil ofte de samme tiltakene som reduserer utslipp av klimagasser også redusere utslippene av helse- og/eller miljøskadelige stoffer. Det er også eksempler internasjonalt på at regulering av type drivstoff og strenge rensekrav kan være effektive tiltak for å hindre store utslipp fra for eksempel tunge dieselkjøretøy i by, eller tungoljebruk i skipsfarten.

I stortingsmelding nr. 16 (2008–2009) trekkes styrking av kollektivtransport i byområder, bygging av gang- og sykkelveier og flere kjøretøy med lave/ingen klimagassutslipp frem som aktuelle tiltak for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren⁷⁴. I rapporten fra Klimakur 2020 heter det at de største utslippsreduksjonene kan oppnås med tiltak knyttet til biodrivstoff og kjøretøyteknologi og utbygging av kollektivtransport, kombinert med avgiftsøkninger på bil- og/eller flytransport⁷⁵.

Det er ikke innført virkemidler for å redusere utslipp av kobber som følge av bruk til bunnstoff på båter og skip.

8.11.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert tre tiltak som aktuelle for å redusere utslippene fra transportsektoren:

• Satsing på kollektivtransport, gang- og sykkelveier og nullutslippskjøretøy.

• Utvikling av ny teknologi for å hindre begroing på båter.

I tillegg vil økt innsamling av miljøgiftsholdige avfall (kapittel 8.6.4) være relevant for transportsektoren.

8.11.4 Satsing på kollektivtransport, gang- og sykkelveier og nullutslippskjøretøy

Utslipp fra transportsektoren av PAH, dioksiner, kobber og kvikksølv, andre CMR-stoffer kan i hovedsak føres tilbake til bruk av drivstoff. Satsing på kollektivtransport, gang- og sykkelveier og nullutslippskjøretøy vil bidra til oppfyllelse av generasjonsmålet og samtidig bidra til bedre lokal luftkvalitet og lavere klimagassutslipp.

Tiltaket betinger økt bruk av drivstoff som elektrisitet, biogass og hydrogen, samt omfattende utbygging av kollektivtransport, gang- og sykkelveier. Dette er i tråd med St.meld. nr. 16 (2008–2009) og forslagene i Klimakur 2020^{74, 75}. Utvalget har ikke foretatt egne økonomiske analyser av tiltakskostnader da disse er utredet tidligere, for eksempel i forbindelse med Klimakur. Enkelte av tiltakene vil åpenbart medføre høye kostnader.

8.11.5 Utvikling av ny teknologi for å hindre begroing på båter

Mindre bruk av kobberholdig bunnstoff vil kunne bidra til forbedring av vannkvaliteten i ferskvann og marint miljø. Nye teknologier som kan bidra til å gjøre kobberholdig bunnstoff overflødig er blant annet bruk av lydvibrasjoner, superglatte overflater, bruk av nanomaterialer og design av skrog som reduserer begroing.

Innføring av et forbud mot kobber i bunnstoff vil kunne føre til tekniske handelshindringer på et område som er totalharmonisert gjennom biociddirektivet. Et forbud mot kobber i bunnstoff er dessuten tidligere vurdert av Klima- og forurensningsdirektoratet til ikke å være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Innføring av utlekkingskrav eller avgifter på bruk av kobber i bunnstoff eller avgift ble vurdert til å gi mindre utslippsreduksjoner, men være mer samfunnsøkonomisk lønnsomt⁶⁵.

Tiltakets kostnader er usikre og avhenger blant annet av alternative teknologier som hindrer begroing og kostnader ved kommersialisering.

8.12 Historisk forurensning

8.12.1 Betydning for utslippsmålet

Historisk grunnforurensning skyldes tidligere utslipp fra for eksempel industrivirksomhet, bytransport, avfallsdeponier, dumpeplasser og produksjon eller bruk av impregnert trevirke. Forurenset grunn bidrar blant annet til utslipp av arsen, bly, krom, kadmium, PAH og kobber²¹. Stående CCA-impregnert trevirke er den største nasjonale utslippkilden for arsen og krom (tabell 8.10).

Det har pågått gruvedrift ved omkring 400 steder som er spredt over store deler av Norge. Det finnes spor etter tidligere tiders gruvedrift i samtlige fylker. Nedlagte gruver bidrar til utslipp av metaller som kobber, kadmium, jern og sink⁷⁶.

Fjordområder nær byer eller utenfor industrivirksomhet, skipsverft eller havner kan være forurenset på grunn av tidligere utslipp av for eksempel PAH, PCB, dioksiner, TBT, eller metaller som kvikksølv, bly og kadmium. Sedimentene utenfor notvaskerier kan være kraftig forurenset med kobber⁶³.

I Mjøsa og Ålesundsfjorden har det vært særlig fokus på bromerte flammehemmere i sedimentene⁷⁷. Det er innført kostholdsråd av varierende omfang for 32 havne- og fjordområder på grunn av høye nivåer av miljøgifter i sjømat. Områdene med innførte kostholdsråd tilsvarer omkring 800 kvadratkilometer av norskekysten⁷⁸.

8.12.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak

Forurensningsloven gir vid adgang til å gi pålegg til forurenser om tiltak for å redusere miljøproblemer med historisk forurensning i grunn, sjøbunn eller gruveområder. I praksis innebærer dette pålegg om å gjennomføre kartleggings- og opprydningstiltak. Det bevilges et årlig beløp over statsbudsjettet til undersøkelser og opprydningstiltak i vann, grunn og sediment som er svært forurenset. I 2010 ble det satt av 159 millioner kroner til dette formålet⁷⁹. Beløpet forvaltes av Klima- og forurensningsdirektoratet. I hovedsak benyttes midlene til opprydningstiltak i forurenset sjøbunn. Støtten vil normalt ikke være større enn det kommuner, bedrifter eller havner selv bidrar med. Det er utarbeidet fylkesvise tiltaksplaner for opprydning i forurensede fjord- og kystområder.

I følge Klima- og forurensningsdirektoratet finnes ca. 4 000 lokaliteter der det er forurensning i grunnen eller mistanke om forurensning. I januar 2010 var det registrert omkring 390 lokaliteter med alvorlig forurensning. De totale fjord- og havneområdene med kostholdsråd har økt de siste årene. Økningen skyldes ikke en forverring av miljøtilstanden, men at nye områder har blitt kartlagt. I enkelte fjorder har kostholdsrådene blitt endret som følge av reduserte utslipp. I andre områder synker nivåene av miljøgifter i fisk og skalldyr så langsomt at kostholdsråd er opprettholdt. Kun i Vefsnfjorden i Nordland har kostholdsrådene blitt helt opphevet⁸⁰. Områder hvor det har foregått langvarig verftsvirksomhet i stort omfang har som oftest forurensning i grunn og/eller sedimenter. Resultatene fra en undersøkelse i 2004 viste at 47 slike områder hadde høyt potensial for forurensning, mens i alt 124 områder hadde middels potensial for forurensning⁸¹.

Ti gruveområder er prioritert for tiltak på grunn av utslipp til vassdrag. Opprydningstiltak har gitt gode resultater de siste 25 årene. For eksempel ble det samlede kobberutslippet til Orkla fra Løkken gruveområde redusert fra inntil 400 tonn årlig frem til 1984 til i underkant av 20 tonn årlig i dag. Utslippet er likevel det største blant norske kisgruver og forårsaker fortsatt negative effekter i Orkla. Forurensningen vil kunne vare i mange hundre år fremover uten ytterligere tiltak⁸².

8.12.3 Aktuelle nye tiltak

Utvalget har vurdert tre tiltak for å redusere utslippene som følge av historisk forurensning:

• Forsert opprydning i historisk grunn- og sedimentforurensning.

• Redusert avrenning fra nedlagte gruveområder.

• Forsert utfasing av CCA-impregnert trevirke.

8.12.4 Forsert opprydning i historisk grunn- og sedimentforurensning

En forsert opprydningstakt for historisk forurensning vil innebære hyppigere pålegg om opprydning fra myndighetene. Tiltaket vil også kreve økte statlige bevilgninger til tilfeller der ansvarsforholdene for forurensningen er uklare og støtten er nødvendig for å utløse at opprydningstiltak kan iverksettes.

De mest forurensede områdene bør prioriteres for opprydning. Dette omfatter grunnområder der det er fare for at miljøgifter lekker ut til omgivelsene. Det vil også være nødvendig å identifisere og raskt rydde opp i nye grunnforurensningssaker. For eksempel finnes brannøvingsfelter der det kan ha vært utslipp av PFOS-holdig brannskum som ennå ikke er undersøkt.

Eksisterende grunnforurensning har stor betydning for de nasjonale utslippene av blant annet arsen, kadmium, krom og PAH, samt noe mindre betydning for utslippene av bly og kobber. Arbeidet med opprydning ble opprinnelig konsentrert om de rundt 600 antatt mest forurensede lokalitetene, der nå 100 lokaliteter er ryddet opp i. I grunnforurensningsdatabasen finnes det i dag ca. 390 lokaliteter hvor tiltak er nødvendig for å hindre spredning av forurensningen (påvirkningsgrad 3).

Vista Analyse AS har beregnet kostnadene ved opprydning på gjenværende lokaliteter med forurenset grunn i påvirkningsklasse 3. Det er lagt til grunn en gjennomsnittskostnad på 10 millioner per lokalitet. Dette tilsvarer en gjennomsnittskostnaden for de 100 første lokalitetene der det nå er ryddet opp. Et lavt estimat kan være to millioner kroner per lokalitet, som er på linje med de laveste kostnadene for enkelte lokaliteter. Dette kan gjenspeile at kostnadene ved gjennomførte opprydninger er høyere enn kostnadene ved tiltak på gjenværende lokaliteter, ettersom de mest forurensede lokalitetene er antatt å ha vært prioritert. Et høyt estimat kan være 18 millioner kroner per lokalitet, som gjenspeiler en situasjon der en har skjøvet de antatt dyreste lokalitetene foran seg. Opprydning på alle de gjenværende lokalitetene i påvirkningsklasse 3 antas å kunne koste mellom 800 millioner til over sju milliarder, med et beste estimat på rundt fire milliarder kroner¹⁷. Nettokostnadene vil bli lavere dersom eiendommene etter opprydning får en høyere verdi.

Forsert opprydning i forurensede sedimenter langs kysten er nødvendig for å kunne oppheve kostholdsrådene som gjelder for mange fjordområder. Tiltaket vil ha betydning for remobilisering og spredning av miljøgifter ved oppvirvling eller akkumulering av miljøgifter i sedimentlevende organismer som senere blir føde for organismer høyere opp i næringskjeden. Samlet er opprydning i historisk grunn- og sedimentforurensning avgjørende for målet om et giftfritt miljø.

Kostnadene for opprydning i forurenset sjøbunn ble utredet av Klima- og forurensningsdirektoratet i 2000. Dersom ambisjonsnivået er å kunne oppheve kostholdsråd i alle fjorder med unntak av de innerste områdene (by og havneområder) og å hindre ytterligere spredning av miljøgiftene slik at situasjonen ikke forverres noe sted, ble kostnadene anslått til ca. åtte milliarder kroner. Dersom ambisjonsnivået heves slik at det kan drives fiske og fangst også i de indre fjordområdene, ble kostnadene anslått til å bli omkring 25 milliarder kroner⁸³. I St.meld. nr. 12 (2001–2002) heter det at beregninger antyder at det vil koste fra flere til et titalls milliarder kroner å rydde opp langs hele norskekysten, avhengig av hvilke krav man stiller til hvor rene sedimentene skal bli⁸⁴. Innsparinger og nytte for samfunnet ved å rydde opp er i liten grad estimert.

Forurensningsloven er i utgangspunktet et sterkt virkemiddel for å få gjennomført opprydningstiltak i områder med historisk forurensning. Det kan likevel oppstå situasjoner der forutsetningene for å bruke loven ikke er til stede. Dette kan skyldes at årsakene til forurensningsproblemene er utilstrekkelig kartlagt, eller at de ansvarlige for forurensningene ikke lenger eksisterer eller har tilstrekkelig økonomi til å finansiere opprydningen. Stortinget har vedtatt at det bør utredes hvordan myndighetene og næringslivet i samarbeid kan bygge opp et opprydningsfond for gamle miljøsynder⁸⁵. Utvalget mener et slikt fond vil muliggjøre opprydningstiltak også i tilfeller der det er vanskelig, tidkrevende eller umulig å ansvarliggjøre forurenser, samt håndtere eventuell akutt og pågående miljørisiko fra historisk forurensning.

8.12.5 Redusert avrenning fra nedlagte gruveområder

Økosystemer i elver, innsjøer og våtmarksområder kan påvirkes negativt ved tilførsel av surt, metallforurenset vann fra gruveområder. Redusert avrenning fra nedlagte gruveområder vil være nødvendig for å sikre god vannkvalitet og overlevelsesdyktige vilkår for fisk og bunndyr i påvirkede vassdrag. I Norge er ti gruveområder prioritert for tiltak på grunn av størrelsen på utslippene. Det er gjennomført tiltak ved alle disse gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet på Røros. Tabell 8.11 viser de fem gruvelokalitetene med høyest utslipp av kobber og kadmium.

I arbeidet med å redusere avrenning fra nedlagte gruveområder er det tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer og har stor betydning for fisks livsvilkår og reproduksjon. Målet har vært at utslippene av kobber skal reduseres med mellom 60 og 90 prosent, og at kobberkonsentrasjonen skal være under 10 mg/l i nærmeste vassdrag.

Klima- og forurensningsdirektoratet kan gi Nærings- og handelsdepartementet pålegg om å gjennomføre forurensningsbegrensende tiltak slik at avrenning fra nedlagte gruveområder begrenses. Utvalget har ikke utredet kostnadene ved tiltak for de ulike områdene. Vanligvis er det ikke bare økonomiske hensyn som hindrer at forurensningsbegrensende tiltak gjennomføres. Mange nedlagte gruver omfattes av lokale historiske interesser. Det finnes tilfeller der hensynet til kulturminner står i veien for gjennomføring av nødvendige tiltak for å begrense avrenning til vassdragene.

8.12.6 Forsert innsamling av CCA-impregnert trevirke

Utlekking av miljøgifter fra CCA-impregnert trevirke er den største nasjonale utslippskilden for arsen og krom. For å stanse utslippene vil det være nødvendig med en forsert innsamling av slikt trevirke. I praksis vil imidlertid gjennomføring av et slikt tiltak bety innføring av krav om tvungen utskiftning av CCA-impregnert trevirke, noe som vil medføre svært høye tiltakskostnader³⁰. Ved fare for utlekking fra CCA-impregnert trevirke til sårbart miljø bør det gjennomføres kartlegging med mål om sanering.

Referanser kapittel 8

1. Klima- og forurensningsdirektoratet. Norske utslipp. Nettside: www.norskeutslipp.no

2. Odelstingsproposisjon (Ot.prp.) nr. 11: 1979–1980. Om lov om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven). Miljøverndepartementet 28. september 1979.

3. Danielsberg, A. et al., 2005. Kartlegging av skipsverft. Rapport utført av Norconsult AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2044/2004.

4. Helland, A. et al., 2006. Forurensning i bunnsedimenter i sjøområder med skipsverft. Rapport utført av Norsk institutt for vannforskning for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2145/2006.

5. Johnsen, A. og Engøy, T., 1999. Contamination from marine paints – A Norwegian perspective. Forsvarets Forskningsinstitutt.

6. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2007. Skipsverft har dårlig kontroll på utslipp. Nettside: http://www.klif.no/artikkel____40148.aspx

7. Norcem AS, 2007. Rapport om bærekraftig utvikling 2007. Miljørapport fra HeidelbergCement Northern Europe, 2007.

8. Solør Bioenergi AS. Energigjenvinning av impregnert returtre. Nettside: http://www.solorbioenergi.no/energigjenvinning.html

9. Finnfjord AS, 2007. Forsøk med kreosotimpregnert treflis i FeSi- produksjon. Rapport til Klima- og forurensningsdirektoratet. November 2007.

10. Oljeindustriens landsforening, 2009. Oljeindustriens Miljørapport 2009.

11. Statens Folkehelseinstitutt, 2009. Miljø og helse – en forskningsbasert kunnskapsbase: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_6039&MainArea_5661=6039:0:15,4521:1:0:0:::0:0&MainLeft_6039=6041:70097::1:6043:4:::0:0

12. Oljedirektoratet, Statens Strålevern og Klima- og forurensningsdirektoratet, 2008. Kostnader og nytte for miljø og samfunn ved å stille krav om injeksjon / reinjeksjon av produsert vann, nullutslipp av borekaks og borevæske og inkludere radioaktivitet i nullutslippsmålet.SFT rapport nr. TA-2468/2008.

13. Hylland, K. et al., 2006. May persistent organic pollutants affect fish populations in the North Sea? J. Toxicol. Environ. Health. Part A, 69:125–138.

14. Lie, K., 2009. Design and application of a custom made cDNA microarray for the identification of toxicological biomarkers in cod (Gadus morhua). PhD. Universitetet i Bergen.

15. Thomas, K. et al., 2009. Effect-Directed Identification of Naphthenic Acids As Important in Vitro Xeno-Estrogens and Anti-Androgens in North Sea Offshore Produced Water Discharges. Environ. Sci. Technol. 43: 8066–8071.

16. Direktoratet for forvaltning og IKT, 2010. Gjennomgang av organiseringen av kjemikalieforvaltningen – Sammen for et giftfritt miljø? Difi rapport 2010:6.

17. Skjelvik, J., 2010. Kostnader og konsekvenser ved utfasing av stoffer og stoffgrupper m.v. Utredning utført av Vista Analyse AS for Miljøgiftsutvalget. April 2010.

18. EFTA Surveillance Authority, 2007. Comments by the EFTA Surveillance Authority to Norwegian notification 2007/9016/N. Brev til Klima- og forurensningsdirektoratet 31. august 2007.

19. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2008. Forslag til regulering av visse miljøgifter i forbrukerprodukter – SFTs vurdering av høringsuttalelser og forslag til forskrift. Brev til Miljøverndepartementet av 7. august 2008, vedlegg 2.

20. Nordby, T, og Bakken, E., 2009. Det EØS-rettslige handlingsrommet for nasjonal regulering av miljøgifter. Rapport utført av Arntzen de Besche Advokatfirma AS for Miljøgiftsutvalget. Desember 2009.

21. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2010. Prioriterte miljøgifter. Status i 2007 og utslippsprognoser. KLIF rapport nr. TA 2571–2010.

22. Huse, A. og Aas-Aune, S., 2008. Kartlegging av bruk, forekomst og omfang av siloksaner i Norge. Rapport utført av Cowi AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2557/2009.

23. Läkemedelsverket, 2009. Redovisning av regeringsuppdrag gällande möjligheten att skärpa miljökrav vid tillverkning av läkemedel och aktiv substans. Rapport fra Läkemedelsverket, 16 desember 2009.

24. Helsedirektoratet, 2008. Offentlig informasjon / offentlige helsekampanjer. Delrapport under hovedprosjektet Helsetjenester i apotek. Avgitt fra arbeidsgruppen 19. desember 2008.

25. Thomas, K. et al., 2007. Occurrence of selected pharmaceuticals in wastewater effluents from hospitals (Ullevål and Rikshospitalet) and VEAS wastewater treatment works. Rapport utført av Norsk institutt for vannforskning for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2246/2007.

26. Stiftelsen Miljømerking. Nå kan medisinsk éngangutstyr bli svanemerket. Nettside: http://www.ecolabel.no/aktuelt/nyhetsarkiv/nyhetsarti/na-kan-med/

27. Skoog, K. et al., 2010. Nye miljøgifter – Litteraturstudie april 2010. Rapport utført av Bergfald & Co AS for Miljøgiftsutvalget. April 2010.

28. Statistisk Sentralbyrå, 2009. Farlig avfall – endelige tall 1999–2008. Nettside: http://www.ssb.no/spesavf/

29. Wormstrand, E. et al., 2009. Videreutvikling av produsentansvaret. Rapport utført av Norsas AS for Miljøgiftsutvalget. Desember 2009.

30. Wærner, E. et al., 2010. Lavkontaminert avfall – Fraksjoner som kan føre til utlekking av miljøgifter. Rapport utført av Hjellnes Consult AS for Miljøgiftsutvalget. Februar 2010

31. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2008. Utrangerte fritidsbåter. SFT rapport nr. TA-2391/2008.

32. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2008. Strategi for farlig avfall 2008–2010. SFT rapport nr. TA-2385/2008.

33. Øygarden, A., et al., 2010. Operasjon duppeditt – småelektronikkampanjen 2009. Avfall Norge rapport nr. 2 2010.

34. Huse, A. et al., 2008. Bromerte flammehemmere i avfallsstrømmen. Rapport utført av Cowi AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2380/2008.

35. Hovde, L. og Hansen, K., 2008. Undersøkelser av lettfraksjon fra fragmenteringsverk. Rapport utført av Hjellnes Consult AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2447/2008.

36. Berg, B., 2007. Organiske miljøgifter i kretsløpet – spredning via sigevann. Rapport utført for Avfall Norge. September 2007.

37. Weideborg, M. og Furuseth, K., 2006. Miljøgifter i sigevann. Rapport utført av Hjellnes Consult AS og Aquateam AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. Juli 2006.

38. Eggen, T. og Möder, M., 2009. Bestemmelse av utvalgte tradisjonelle og nye organiske miljøproblemstoffer i sigevann fra ISI avfallsfylling og i innløpsvann til VEAS. Bioforsk rapport nr. 87 – 2009 (Vol 4).

39. Høk, F., et al., 2007. Handdukar med ett smutsigt förflutet. Rapport fra Naturskyddsföreningen.

40. Prevdonik, A., 2008. T-tröjor med ett smutsigt förflutet. Rapport fra Naturskyddsföreningen.

41. Vitenskapskomitéen for mattrygghet, 2009. Risk assessment of contaminants in sewage sludge applied on Norwegian soils. VKM-rapport 05/511–22.

42. Blytt, L., 2007. Organiske miljøgifter i norsk avløpsvann. Resultater fra undersøkelsen i 2006/2007. Rapport utført av Aquateam A/S for Norsk vann. Norvar rapport nr. 157 / 2007.

43. Jartun, M. et al., 2005. Spredning av miljøgifter fra tette flater i Bergen. Rapport utført av Norges geologiske undersøkelse for Fylkesmannen i Hordaland. NGU rapport 2005.051.

44. Jartun, M. et al., 2008. Nasjonalt estimat på problemomfang og mengdeberegning for PCB i stående bygningsmasse i Norge. Rapport utført av Norges geologiske undersøkelse for Klima- og forurensningsdirektoratet. NGU rapport 2008.080.

45. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2005: Fjerner Mjøsa-slam med flammehemmere. Nettside: http://www.klif.no/no/Aktuelt/Nyheter/2005/April/Fjerner-Mjosa-slam-med-flammehemmere/?cid=36643

46. Storhaug, R. & Bruås, L., 2004. Stoff for stoff – kilde for kilde: Kvikksølv i avløpsnettet. Rapport utført av Akvateam AS for Klima- og forurensningsdirektoratet, Norsk Vann og VEAS. SFT-rapport TA – 2039/2004.

47. Mattilsynet, 2010. Omsetningsstatistikk for plantevernmidler 2005–2009. Mattilsynet, Seksjon nasjonale godkjenninger. Februar 2010.

48. NORM/NORM-VET, 2008. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of Antimicrobial Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2009. ISSN: 1502-2307.

49. Statistisk sentralbyrå, 2009. Use and emissions of hazardous substances in Norway, 2002–2007. SSB rapport nr. 2009 / 41.

50. Landbruks- og matdepartementet, 2009. Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010–2014). September 2009.

51. Landbruks- og matdepartementet, 2009. Evaluering av Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2004–2008). Rapport fra arbeidsgruppe avgitt mars 2009.

52. Landbruks- og matdepartementet, 2009. Økonomisk, agronomisk – økonomisk! Handlingsplan for å nå målet om 15 pst. økologisk produksjon og forbruk i 2015. 20. januar 2009.

53. Mattilsynet, 2005: Retningslinjer. Klassifisering av plantevernmidler i avgiftsklasser differensiert etter helse- og miljøegenskaper. Versjon av 3. januar 2005.

54. Ludvigsen, G. og Lode, O., 2008. Oversikt over påviste pesticider i perioden 1995–2006. Rapport utført av Bioforsk for Statens landbruksforvaltning. Bioforsk rapport Vol 3 nr. 14 2008.

55. Mattilsynet, 2006. Autorisasjonsordningen. Nettside: http://www.mattilsynet.no/planter/plantevernmidler/autorisasjonsordningen

56. Statens landbruksforvaltning, 2008. Nasjonalt miljøprogram 2008 Nasjonale prioriteringer og virkemidler i jordbrukets miljøinnsats. Rapport nr. 20/2008.

57. Refsgård, K. et al., 2006. Risikoreduksjon ved bruk av plantevernmidler, en samfunnsøkonomisk analyse. Rapport utført av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Bioforsk på oppdrag for Mattilsynet. NILF rapport 2006–5.

58. Bichel, S. et al., 1998. Rapport fra udvalget til vurdering af de samlede konsekvenser af en afvikling af pesticidanvendelsen. Rapport fra hovedudvalget (Bischel udvalget). 16. mars 1998.

59. Ørum, J. et al., 2003. Driftsøkonomisk analyse af reduceret pesticidanvendelse i dansk landbrug – en opdatering af Bicheludvalgets analyser. Rapport utført av Fødevareøkonomisk institutt på oppdrag fra Miljøstyrelsen. Desember 2003.

60. Nasjonalt folkehelseinstitutt, 2010. Økt forbruk av midler mot lakselus i norsk fiskeoppdrett i fjor. Nettside: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,2675:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:83066::1:5569:1:::0:0

61. Samuelsen, O. og Ervik, A., 2010. Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk. Rapport fra havforskningen nr. 4. 2010. Havforskningsinstituttet.

62. Miljøstatus i Norge: Kobberholdig notimpregnering. Nettside: http://www.miljostatus.no/Tema/Kjemikalier/Noen-farlige-kjemikalier/Kobber/Kobberholdig-notimpregnering/

63. Johnsen, G. et al., 2009. Framlegg til tiltaksutgreiing. Beskriving av forureiningssituasjonen ved Ytrøy i Solund kommune. Rapport fra Rådgivende Biologer AS. 23. desember 2009.

64. Veterinærinstituttet, 2009. Veileder for nasjonal bekjempelse av lakselus. Revidert utgave av november 2009.

65. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2005. Vurdering av virkemidler for å redusere utslippene av kobber. SFT-utredning av 15. desember 2005.

66. Oslo kommune – Miljøportalen, 2010. Nettside: http://www.miljo.oslo.kommune.no/luftkvalitet/prosjekter/article147505-39102.html

67. Statistisk Sentralbyrå, 2009. Økt utslipp av svevestøv. SSB magasinet. Nettside: http://www.ssb.no/vis/magasinet/miljo/art-2010-06-28-01.html

68. Schlabach, M. og Tønnessen, D., 2008. Background levels of dioxin and PCB in Oslo. Rapport utført av Norsk institutt for luftforskning for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2453/2008.

69. Statistisk sentralbyrå, 2002. Utslipp til luft av dioksiner i Norge – Dokumentasjon av metode og resultater. SSB rapport nr. 2002/7.

70. Birkeland, H. og Etterstøl, A., 2008. Miljøvennlig energiforsyning til byggverk. Rapport utført av Norsk Energi for Statens bygningstekniske etat. 2008.

71. Statistisk Sentralbyrå, 2001. Utslipp til luft fra vedfyring i Norge. SSB rapport nr. 2001/36.

72. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2006. Vedfyring – forslag til tiltak og initiativer. Brev til Miljøverndepartementet med vedlegg av 5. april 2006.

73. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2009. Utslipp av prioriterte miljøgifter i 2006, SFT rapport nr. TA-2482/2009.

74. Stortingsmelding nr. 16 (2008–2009). Nasjonal transportplan 2010–2019. Samferdselsdepartementet 13. mars 2009.

75. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2010. Klimakur 2020 – Tiltak for virkemidler for å nå norske klimamål mot 2020. KIIF rapport nr. TA-2590/2010.

76. Miljøstatus i Norge: Avrenning fra gruver. Nettside. http://www.miljostatus.no/Tema/Hav-og-vann/Pavirkninger-pa-livet-i-vann/Miljogifter_vann/Miljogifter_ferskvann/Avrenning-fra-gruver/

77. Økland, T. og Skoog, K., 2008. Polybrominated diphenyl ethers and Perfluorinated compounds in the Norwegian environment. Rapport utført av Bergfald og Co AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT-rapport nr. TA-2450/2008

78. Miljøstatus i Norge, 2009. Forurenset sjøbunn. Nettside: http://www.miljostatus.no/Tema/Hav-og-vann/Pavirkninger-pa-livet-i-vann/Miljogifter_vann/Miljogifter_marint/Forurenset-sjobunn/

79. Stortingsproposisjon nr. 1, 2009–2010. Proposisjon til Stortinget – for budsjettåret 2010. Miljøverndepartementet 25. September 2009.

80. Mattilsynet, 2009. Fisk og skalldyr fra visse havner og fjorder. Nettside: http://matportalen.no/Emner/Fisk_og_skalldyr_fra_visse_havner_og_fjorder

81. Danielsberg, A. et al., 2005. Kartlegging av skipsverft. Rapport utført av Norconsult AS for Klima- og forurensningsdirektoratet. SFT rapport nr. TA-2044/2004.

82. Iversen, E., 2009. Kontroll av massebalanse i Løkken gruveområde, Meldal kommune. Undersøkelser i perioden 1.9. 2007–31.08. 2008. NIVA-rapport nr. 5749-2009.

83. Klima- og forurensningsdirektoratet, 2000. Miljøgifter i norske fjorder – ambisjonsnivåer og strategi for arbeidet med forurenset sjøbunn. SFT rapport nr. TA-1774/2000.

84. Stortingsmelding nr. 12 (2001–2002). Rent og rikt hav. Miljøverndepartementet 15. Mars 2002.

85. Stortingets energi- og miljøkomité, 2000: Innstilling nr. 295 (2000–2001) om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.