9 Vurdering av tiltak som vil gi et bedre beslutningsgrunnlag
9.1 Forskning
9.1.1 Betydning for utslippsmålet
Forskning gir kunnskap om nye helse- og/eller miljøskadelige stoffer og er avgjørende for å kunne forstå mekanismer bak spredning, eksponering og eventuelle skadevirkninger av miljøgifter. Det er i mange tilfeller et langt tidsrom fra en potensiell miljøgift først brukes i produkter eller i en prosess, frem til eventuelle skadevirkninger i miljøet eller på helse oppdages. Forskning på miljøgifter er derfor nødvendig for å være i forkant av utviklingen og påkrevd som støtte til nasjonale og internasjonale tiltak.
9.1.2 Eksisterende norske forskningsprogrammer og behov for nye tiltak
Forskningsrådet skal være et nasjonalt utøvende forskningsstrategisk organ med ansvar for å øke kunnskapsgrunnlaget og medvirke til å dekke det behovet samfunnet har for forskning. Forskningsrådets mandat er blant annet å gi myndighetene råd i forskningspolitiske saker, forvalte forskningsmidler, skape møteplasser og være nettverksbygger.
Det samlede budsjettet for Norges forskningsråd (Forskningsrådet) i 2010 var på over sju milliarder kroner1. To av Forskningsrådets programmer er særlig relevante for miljøgifter; Miljø, gener og helse (MILGENHEL) og Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015). I tillegg er miljøgiftsrelaterte tema integrert som mindre deler i andre forskningsprogrammer som Nanoteknologi og nye materialer (NANOMAT) og Havet og kysten (HAVKYST).
Forskningsprogrammet MILGENHEL skal bidra til mer kunnskap om hvordan ulike miljøfaktorer påvirker helsen. Programmet tar sikte på å inkludere alle eksponeringsveier, og både miljø- og helseaspekter skal være integrert i forskningsprosjektene. Effekter av miljøfaktorene skal undersøkes fra molekyl- og gennivå opp til individ- og populasjonsnivå. Prioriterte områder er blant annet toksikologi, helse- og miljøfarlige kjemikalier, inneklima, helseeffekter av mat og vann, luftforurensninger og antibiotikaresistens. Problemstillinger knyttet til barns helse og utvikling skal gis særlig oppmerksomhet. Kompetanseoppbygging innenfor toksikologi skal også vektlegges2. Forskningsprogrammet er det eneste i Forskningsrådet med fokus på human toksikologi. I programmets handlingsplan for 2009 går det frem at den årlige bevilgningsrammen på ca. 23 millioner kroner er altfor lav i forhold til programmets målsettinger. Ambisjonsnivået for programmet vil derfor bli justert for å stemme overens med de faktiske bevilgninger3.
Forskningsprogrammet MILJO2015 er et bredt, tverrfaglig forskningsprogram som skal gi kunnskap om sentrale miljøspørsmål og danne grunnlag for fremtidig politikkutforming. Forskningen skal gi økt kunnskap om ulike faktorers påvirkning på miljøet og grunnlag for mer presist å forstå tålegrensene for bruk av miljøressurser, hvordan andre hensyn kan balanseres i forhold til dette og hvordan politikk og virkemidler kan utformes og gjennomføres for å gi varige løsninger på miljøspørsmål. Programmeter organisert i en faglig struktur med fire tematiske områder og et overgripende område:
SAMFUNN, som skal gi økt kunnskap om grunnleggende samfunnsmessige forhold som hindrer eller fremmer en bærekraftig bruk og forvaltning av naturmiljøet.
LAND, som skal styrke kunnskapsgrunnlaget for en langsiktig og helhetlig bruk av landskapet og dets natur- og kulturverdier.
VANN, som skal gi økt kunnskap om økosystemprosesser i ferskvann og effekt av påvirkninger.
FORURENS, som skal gi økt kunnskap om de samvirkende effektene av forurensning over tid.
TVERS, som skal støtte tverrfaglige forskningsprosjekter som kan gi økt kunnskap om samspillet mellom natur, samfunn og kultur.
Totalbudsjettet for forskningsprogrammet Norsk miljøforskning mot 2015 er på ca. 70 millioner kroner i året. Dette skal dekke forskning innenfor en rekke områder, der miljøgifter kun er ett av svært mange tema4. Til sammenligning har programmet Klimaendringer og konsekvenser for Norge (NORKLIMA) et årlig budsjett på 70 millioner kroner per år, det vil si totalt 350 millioner kroner fra 2010 til 20155. I likhet med klimaproblemer representerer miljøgifter et globalt helse- og miljøproblem. For å løse problemet kreves økt forskningsinnsats.
Generelt har bevilgningene til forskning på miljøgifter vært relativt begrensede og ikke gitt grunnlag for tilstrekkelig forskning sett i forhold til oppfyllelse av utslippsmålene. Norske forskningsmiljøer har dokumentert tilstrekkelig kvalitet til å kunne bidra internasjonalt til løsning av generelle problemer som blandingsgiftighet og effekter av metabolitter. Det er imidlertid også behov for å legge vekt på spesielle norske forhold.
9.1.3 Aktuelle nye tiltak
For forskning rettet mot miljøgifter har utvalget vurdert to tiltak:
Økte ressurser til forskning på miljøgiftsrelaterte tema.
Etablering av et strategisk forum for forskning på miljøgifter.
9.1.4 Økte ressurser til forskning på miljøgiftsrelaterte tema
Økt forskning på miljøgifter er nødvendig på flere områder. Utvalget har særlig vurdert behovet for naturvitenskapelig forskning knyttet til miljøgifter, men det er også behov for økte ressurser til for eksempel tiltaks- og virkemiddelforskning. Forskningsfelt utvalget mener bør styrkes er:
Kunnskap om effekter knyttet til eksponering for miljøgifter i sensitive perioder, eksempelvis foster-, vekst- og fasteperioder.
Kunnskap om samlet effekt av ulike stressfaktorer, for eksempel miljøgiftseksponering, næringstilgang, klimaendringer, endringer i næringskjeden, introduserte arter osv.
Skadevirkninger og effektgrenser i miljøet og for mennesker.
Skadevirkninger ved eksponering for miljøgifter i blanding.
Betydningen av nedbrytingsprodukter og metabolitter.
Eksponering for miljøgifter i inneluft.
Brukerstyrt forskning på miljøgiftsfrie alternativer, for eksempel til antibegroing, impregnering, brannhemming og overflatebehandling.
Mulige effekter av eksponering for produserte nanomaterialer.
Tiltaks- og virkemiddelforskning der de spesielle forhold ved miljøgifter vektlegges.
Utvalget vil spesielt fremheve de to første punktene som prioriterte. Utvalget mener videre at det bør etableres et eget program for miljøgiftsrettet forskning i Forskningsrådet. Programmetkan organiseres i en faglig struktur med to tematiske hovedområder; human toksikologi og økotoksikologi, mens tiltaks/virkemiddelforskning kan gå på tvers av disse. Tiltaket vil være avgjørende for å skaffe et bedre grunnlag for risikovurderinger og dermed styrke beslutningsgrunnlaget på miljøgiftsområdet, nasjonalt og internasjonalt. Det vanskelig å anslå hvor store forskningsmidler som er nødvendig for å dekke kunnskapsbehovet siden dette også må sees i sammenheng med mulighetene som finnes nordisk og i Europa. Det er imidlertid behov for prioritering av midler til dette området.
Det bør også stilles krav til at innovasjonsprosjekter skal inkludere helse- og/eller miljømessige aspekter, slik at ikke myndighetene gjennom egne støtteordninger stimulerer utvikling som innebører økt miljøgiftsbelastning. Et slikt krav kan være spesielt hensiktsmessig når det gjelder forskning på utvikling av ny teknologi og nye materialer.
9.1.5 Etablering av et strategisk forum for forskning på miljøgifter
For enkelte områder har Regjeringen oppnevnt såkalte strategiske fora, med representasjon fra forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner, offentlige etater og næringsliv, for å etablere helhetlige forskningsstrategier. Opprettelsen av Klima 21 var en direkte oppfølging av Stortingets klimaforlik. Klima 21 skal utvikle en helhetlig strategi for norsk klimaforskning og bidra til at forskningsresultater tas i bruk. Arbeidet i gruppen skal gi innspill om hvordan og hvorfor klimaet endrer seg og hvilke konsekvenser dette vil få for ulike sektorer og for folk flest. Energi 21 ble etablert i 2008 og skal utvikle den nasjonale strategien for forskning, utvikling, demonstrasjon og kommersialisering av energiløsninger. Det er besluttet at Energi 21 skal videreføres som en permanent ordning.
På samme måte mener utvalget det bør etableres et strategisk forum for forskning på miljøgifter. Et slikt forum bør legge vekt på områder der norsk forskning kan gi gode bidrag til internasjonale prosesser. Mandatet til et strategisk miljøgiftsforum bør derfor ses i sammenheng med hvilke stoffer og problemstillinger det er særskilte forventinger til at Norge skal utrede i det internasjonale samarbeidet, og norske interesser og ambisjoner knyttet til dette. Prioriteringene bør også sees i sammenheng med EUs kjemikalieforordning (REACH) og de kunnskapshullene norsk forskning kan bidra til å tette. Endelig bør mandatet sees i sammenheng med utarbeidelsen av statistikk i Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå og kvaliteten i miljødatabasene. Sentrale spørsmål vil være hvilke data som er nødvendige av hensyn til rapportering til departementet og Stortinget, av hensyn til publikum og av hensyn til overvåking og styring av feltet.
Opprettelsen av et strategisk forum for forskning på miljøgifter vil bidra til at det etableres forskningsprogrammer som gir et bedre beslutningsgrunnlag for miljøpolitiske beslutninger. I tillegg vil et slikt forum bidra til at sentrale samfunnsaktører trekkes med i planleggingen av forskningen, og at det utvikles gode læringsarenaer hvor brukere og forskningsmiljøer samarbeider om problemløsning og gjennomføring av løsningene.
9.2 Miljøgiftsovervåking
9.2.1 Betydning for utslippsmålet
Overvåking av miljøgifter i mennesker og økosystemer er en sentral del av norsk miljøforvaltning. Miljøovervåking er nødvendig for å kunne registrere eksisterende nivåer av miljøgifter og eventuelle resultater av iverksatte tiltak. Miljøovervåking gjør også at nye helse- og/eller miljøutfordringer kan oppdages på et tidlig tidspunkt og kan gjøre det mulig å påvise eventuelle miljøgiftsrelaterte skader på miljø og/eller helse. Fordi lange tidsserier er nødvendig for å kunne påvise trender vil det være nødvendig med langsiktig støtte til miljøgiftsovervåking.
Helse- og/eller miljødata fra nordområdene har gitt gode argumenter i internasjonale prosesser om en del miljøgifter, da slike funn blant annet dokumenterer langtransport av stoffene. Resultater fra norsk overvåking kan derfor gi gode begrunnelser for at globale tiltak er nødvendig for å begrense spredning av ulike stoffer og kan gi Norge gjennomslagskraft i europeisk og internasjonalt arbeid.
9.2.2 Eksisterende overvåkingsprogrammer og behov for nye tiltak
Klima- og forurensningsdirektoratet er hovedansvarlig for gjennomføringen at det statlige programmet for forurensningsovervåkning. Overvåkingsprogrammet omfatter forekomst av miljøgifter i terrestrisk miljø, innsjøer og kystområder og skal gi informasjon både om den generelle miljøtilstanden og om forholdene i spesielt utsatte områder. Undersøkelsene er landsomfattende og inkluderer undersøkelser i Arktis. Norge deltar også i overvåkingsprogram som er tilknyttet internasjonale konvensjoner og avtaler, for eksempel gjennom OSPAR-konvensjonen. Forpliktende internasjonal overvåking er integrert med den nasjonale overvåkingen6.
For 2010 ble det bevilget 144,5 millioner kroner til miljøovervåking og miljødata over budsjettet til Miljøverndepartementet. Dette tilsvarte en økning på ca. 1,1 millioner fra 2009. Midlene skal dekke overvåking innenfor en rekke miljøpolitiske resultatområder, herunder overvåking av farlige kjemikalier. Bevilgningen skal også dekke formidling av resultatene, blant annet gjennom utvikling og drift av nettsidene til Miljøstatus i Norge7.
Det er satt i gang et arbeid med å opprette en nasjonal miljøprøvebank med ulike typer prøvemateriale for senere analyser av miljøgifter. Formålet er å kunne foreta nye analyser av prøver når bedre analysemetoder utvikles, fastsette bakgrunnsnivåer for nye miljøgifter og etablere tidstrender. Miljøprøvebanken vil også bidra til å øke utnyttingen av ressurser og effektivisering innenfor forskning og overvåking, da omfanget av innsamlede prøver vil bli betydelig større enn før, slik at nye og flere formål kan dekkes. Miljøprøvebanken skal inneholde biologiske prøver på flere ulike nivåer i næringskjeden, prøver av sediment, luft og nedbør og humant materiale, for å kunne overvåke miljøgiftsnivåer i mennesker7.
Det arbeides også med å opprette en database (EXPO) ved Statens arbeidsmiljøinstitutt. Hensikten er at alle virksomheter i landet skal legge inn de eksponeringsmålingene de får fremover i første omgang, og senere også historiske data som ikke alt finnes i EXPO, slik at databasen gir en oversikt over hvilke eksponeringsnivåer som finnes ved norske arbeidsplasser. Oppstart av databasen skjer med pilotforsøk i fire bransjer. Målet er at det etter hvert skal forskriftfestes krav om at virksomheter skal legge inn målinger i databasen.
Dagens overvåkingsprogrammer er i første rekke et instrument for å kartlegge utslippskilder og nivåer av miljøgifter i miljøet. Det er et stort behov for overvåking når det gjelder mulige skadevirkninger i miljøet, hos arbeidstakere og på folkehelse som følge av miljøgiftseksponering. Ved å inkludere flere stoffer og geografiske områder i overvåkingsprogrammene vil det også være mulig å raskere identifisere nye miljøgiftsutfordringer og å kunne foreslå nødvendige reguleringer, både nasjonalt og internasjonalt.
9.2.3 Aktuelle nye tiltak
For miljøgiftsovervåking har utvalget vurdert ett tiltak:
Økt kvalitet og omfang på miljøgiftsovervåking.
9.2.4 Økt kvalitet og omfang på miljøgiftsovervåking
Økt ressursbruk til overvåking av miljøgifter vil gi mulighet til å inkludere flere stoffer og områder i overvåkingsprogrammene. Områder som bør prioriteres er Arktis, økosystemer som er påvirket eller kan påvirkes av lokal eller regional industriell aktivitet, områder som kan være forurenset fra forsvarsaktiviteter, landbruksområder, områder utenfor avløpsrenseanlegg og fjordområder der det er innført kostholdsråd. Eksempler på stoffer det kan være aktuelt at prioriteres høyere i overvåkingen kan være hormonforstyrrende stoffer i kosmetikk og legemidler, og flere bromerte flammehemmere, perfluorerte forbindelser, fosfororganiske flammehemmere og siloksaner. Som en del av miljøovervåkingen bør Klima- og forurensningsdirektoratet få ansvar for å utarbeide en kartlegging og risikovurdering av miljøgifter i norsk flora og fauna hvert fjerde år. Dette omfatter en sammenligning av nivåer og trender fra overvåkingsprogrammer med skadeterskler og effektgrenser. En slik kartlegging vil danne et godt grunnlag for prioritering av nye tiltak og virkemidler.
Miljøundersøkelser av legemidler og kjemikalier ved etablering, utvidelse eller drift av oppdrettsanlegg vil gi økt kunnskap om nivåer og mulige skadevirkninger på marint miljø fra utslipp. En slik kartlegging vil danne et godt grunnlag for prioritering av nye tiltak og virkemidler.
For å overvåke forekomst og nivåer av miljøgifter bør det etableres et nasjonalt overvåkingsprogram, koblet opp mot en nasjonal biobank for humane prøver. Et slikt initiativ vil gjøre det mulig å følge med på umiddelbare trender for miljøgifter, samt analysere prøver retrospektivt for å avdekke om nyoppdagede stoffer allerede har vært i omløp. Prøvene vil kunne brukes til å måle parametre for kroniske sykdommer, ernæringsstatus og nivåer av ulike miljøgifter. Slik informasjon kan være viktig for å etablere nasjonale basisdata for en rekke helseindikatorer, som hypertensjon, hjerte-kar sykdommer og infeksjonssykdommer.
Sammenliknet med tilsvarende kanadiske og amerikanske programmer bør et prøvemateriale fra 650–700 personer være tilstrekkelig for å vurdere status i Norge. Aktuelle populasjonsgrupper vil være gravide, nyfødte, barn, tenåringsgrupper, voksne menn, voksne kvinner og yrkeseksponerte. Relevante medier er blodprøver fra gravide, navlestrengsblod, urinprøver, brystmelk, hårprøver og meconium, som er en ny og lovende prøve som kan tas fra nyfødte. Halveringstid for de fleste stoffene som er aktuelle tilsier et program der nye prøver tas med to til fem års mellomrom.
Økt kvalitet og omfang på miljøgiftsovervåkingen vil være avgjørende for å forbedre beslutningsgrunnlaget for virkemiddelbruken. En opptrapping av ressursene til overvåking er nødvendig for å oppdage helse- og/eller miljøutfordringer på et tidlig tidspunkt, samt gi norske argumenter tyngde i internasjonale prosesser. Utvalget anbefaler en trinnvis økning av ressurser til miljøgiftsovervåking frem mot 2020.
9.3 Utslippsstatistikk
9.3.1 Betydning for utslippsmålet
Offisiell utslippsstatistikk legges til grunn for myndighetenes arbeid med å stanse utslippene av miljøgifter og står sentralt når resultater fra miljøgiftsarbeidet kommuniseres til befolkningen.
9.3.2 Eksisterende utslippsstatistikk og behov for nye tiltak
Klima- og forurensningsdirektoratets utslippsstatistikk for miljøgifter beregnes ut i fra utslippsmålinger, gjerne for større punktkilder som industri, petroleumssektoren, forbrenningsanlegg eller avløpsanlegg, eller med utgangspunkt i utslippsfaktorer, som er vanlig for diffuse kilder som vedfyring, transport eller produktrelaterte utslipp. Begge beregningsmåter er usikre, men usikkerheten vurderes som særlig stor når det gjelder produktrelaterte utslipp.
Plikten til deklarering i Produktregisteret gjelder alle kjemiske stoffer og produkter som er klassifisert etter merkeforskriften og som årlig produseres eller importeres i volum på 100 kilo eller mer. Deklareringsplikten gjelder ikke for stoffer i faste bearbeidede produkter. Dette gjør at statistikken for produktrelaterte utslipp ofte er mangelfull. Spesielt for miljøgifter der faste bearbeidede produkter er en dominerende kilde kan dette ha betydning for utslippsbildet og føre til at så vel tilførslene som utslippene underrapporteres8.
I Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes kontroll med helse- og miljøfarlige kjemikalier i 2002 ble det påpekt stor usikkerhet knyttet til utslippstallene som presenteres i myndighetenes utslippsstatistikk, særlig når det gjelder produktrelaterte utslipp fra faste bearbeidede produkter. I og med at det er vedtatt klare resultatmål for redusert bruk og utslipp av kjemikaliene på prioritetslisten ble det pekt på nødvendigheten av at det finnes tilfredsstillende metoder for å vurdere graden av måloppnåelse9. Dagens utslippsstatistikk er fremdeles beheftet med de samme manglene. Utvalget mener det er en forutsetning for å kunne imøtegå Riksrevisjonens merknader fra 2002 at grunnlaget for dagens utslippsstatistikk forbedres, særlig når det gjelder utslipp av miljøgifter som stammer fra faste bearbeidede produkter.
Det kan synes som om forskjellige myndighetsorganer opererer med til dels ulik metodikk og ulike utslippsfaktorer for samme stoff og bruksområde. For eksempel er utslippene av mellomkjedete klorparafiner i 2007 estimert til 27 tonn av Klima- og forurensningsdirektoratet, mens Statistisk sentralbyrå anslår utslippene av samme stoffgruppe til 125 tonn i samme år8, 10.
Det finnes også eksempler på at alle stoffene som er relevante for utslippsbildet ikke inngår i utslippsstatistikken. For eksempel inkluderer ikke Klima- og forurensningsdirektoratet utslipp av naftalen i produsert vann i utslippsstatistikken til tross for at denne forbindelsen utgjorde godt over 90 prosent av de samlede PAH-utslippene fra petroleumsvirksomheten i 20088, 11.
9.3.3 Aktuelle nye tiltak
For området utslippsstatistikk har utvalget vurdert ett tiltak:
Bedre kvalitet på og samordning av myndighetenes utslippsstatistikk.
9.3.4 Bedre kvalitet på og samordning av myndighetenes utslippsstatistikk
God kvalitet på myndighetenes utslippsstatistikk er nødvendig for å kunne gjøre riktige miljøpolitiske prioriteringer og beslutninger. Det er derfor viktig at statistikken gir et best mulig bilde av hvordan ulike kilder bidrar til utslippene av miljøgifter.
Forbedring av utslippsstatistikken bør i første omgang bestå av tre hovedkomponenter:
Samordning av ulike myndigheters utslippsstatistikk.
Forbedring av statistikkgrunnlaget for miljøgifter i kjemikalier og faste bearbeidede produkter.
Inkludering av alle stoffer og kilder med betydning for utslippsbildet.
En samordning av utslippsstatistikk fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå bør være overkommelig å gjennomføre. I praksis vil dette innebære at lik metodikk, like utslippsfaktorer og samme datagrunnlag benyttes.
Det er viktig at statistikken er oppdatert, sammenstiller alle kilder og i størst mulig grad er oppdelt på små geografiske enheter. Statistikk for tilførsler til vann er utilfredsstillende. Det finnes ikke en samlende oversikt over de totale tilførslene til for eksempel fjorder, vannforekomster eller for en kommune samlet. En vurdering av hvilken betydning ulike diffuse utslipp og punktkilder har i et helhetsperspektiv er derfor umulig å gjennomføre på mindre områder. En forbedring av vannstatistikk vil være til nytte for forvaltningen og bidra til å dekke allmennhetens rett til miljøinformasjon.
Årsaken til den store usikkerheten for produktrelaterte miljøgiftsutslipp har sammenheng med lite informasjon om mengdene miljøgifter som finnes i faste bearbeidede produkter. Innføring av plikt til å rapportere innhold av miljøgifter i faste bearbeidede produkter til Produktregisteret vil derfor kunne forbedre myndighetenes utslippsstatistikk betraktelig. Tiltaket vil kunne medføre administrative kostnader for Klima- og forurensningsdirektoratet, da det må påregnes flere årsverk til å håndtere mer informasjon, og for næringslivet, da informasjon om miljøgifter i faste bearbeidede produkter må systematiseres og sendes inn. Ofte vil informasjon om ulike stoffer i produkter ikke finnes i de spesifikasjonene som følger produktene ved internasjonal handel. I slike tilfeller kan en frivillig innrapportering gjennom en database tilknyttet Produktinformasjonsdatabanken (PiB) være et første skritt.
Det siste aspektet for å forbedre utslippsstatistikken handler om å ta i bruk eksisterende data for å gi en balansert fremstilling av utslippsbildet. Tiltaket vil ikke medføre økte kostnader. For eksempel er årlige utslipp av PAH (inkludert naftalen) i produsert vann tilgjengelig i Oljeindustriens landsforenings miljørapport.
9.4 Åpenhet
9.4.1 Betydning for utslippsmålet
Åpenhet er nødvendig for å kunne vite hvilke stoffer som slippes ut til miljøet, stoffenes egenskaper og eventuelle skadevirkninger av utslippene. Tilgang til informasjon om miljøgiftsinnhold i kjemikalier og faste bearbeidede produkter er viktig for å kunne beskytte seg mot helse- og miljøskade og for å legge forholdene til rette for miljøvalg hos offentlige og private beslutningstakere. Ved utslippssøknader er det avgjørende at allmennheten har informasjon om hvilke stoffer som kan forventes å slippes ut. Tilsvarende vil det være viktig for forskningsmiljøer å ha tilgang til slik informasjon som grunnlag for forskning på eventuelle skadevirkninger.
9.4.2 Eksisterende virkemidler og behov for nye tiltak
Århus-konvensjonen trådte i kraft i oktober 2001 og omhandler retten til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. Århus-konvensjonen omfatter hovedsakelig offentlige institusjoner og deres plikt til å hente inn opplysninger om miljøet og gjøre informasjonen kjent for publikum. Det kan være grunner til at myndighetene kan eller må la være å offentliggjøre miljøinformasjon, for eksempel dersom dette kommer i konflikt med hensynet til å ivareta bedriftshemmeligheter og opphavsrettigheter.
Miljøinformasjonsloven trådte i kraft 1. januar 2004. Loven går lenger enn Århus-konvensjonen da den gir lovfestet rett til miljøinformasjon, både fra offentlige myndigheter og offentlige og private virksomheter. Produktkontrolloven inneholder bestemmelser som gir allmennheten rett til helse- og/eller miljøinformasjon for produkter. Begge lovverk hjemler at krav om informasjon kan avslås dersom informasjonen som etterspørres angår tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.
9.4.3 Aktuelle nye tiltak
Utvalget har vurdert ett tiltak knyttet til åpenhet:
Bedre tilgang til miljøgiftsinformasjon.
9.4.4 Bedre tilgang til miljøgiftsinformasjon
Utvalget mener det er viktig med større åpenhet og bedre tilgang til miljøgiftsinformasjon enn det som er lovfestet i dag. Tiltaket vil ha betydning spesielt for organisasjoners og bransjers muligheter til å engasjere seg i miljøgiftsrelaterte spørsmål. Dessuten kan tiltaket føre til at nye helse- og/eller miljøutfordringer oppdages på et tidligere tidspunkt, ved at forskningsmiljøene lettere får tilgang til miljøgiftsinformasjon.
Et første skritt på veien mot bedre lovfestet rett til miljøgiftsinformasjon kan være at myndighetene utvikler offentlige databaser der virksomheter tilbys muligheten til å frivillig deklarere innhold av forhåndsdefinerte miljøgifter i sine kjemikalier og produkter. En slik database kan utvikles med som en tilleggsfunksjon til Produktinformasjonsbanken som i dag inneholder offentlig informasjon fra Produktregisteret (se også kapittel 9.3.4). Norge kan også å ta initiativ til en revisjon av Århus-konvensjonen for å utvikle en strengere fortolkning internasjonalt av hva som kan betraktes som informasjon det er av konkurransemessig betydning å kunne hemmeligholde.
Referanser kapittel 9
Norges forskningsråd. Om Norges forskningsråd. Nettside: http://www.forskningsradet.no/no/Om_Noregs_forskingsrad/1138650413071
Norges forskningsråd. Program for Miljø, gener og helse. Nettside: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=milgenhel%2FHovedsidemal&cid=1228296301707
Norges forskningsråd, 2009. Handlingsplan for Program for Miljø, gener og helse 2009.
Norges forskningsråd. Program for Norsk miljøforskning frem mot 2015. Nettside: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=miljo2015%2FHovedsidemal&cid=1224697848173
Norges forskningsråd. Program for Klimaendringer og konsekvenser for Norge. Nettside: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=norklima%2FHovedsidemal&cid=1226993599863
Miljøstatus i Norge. Miljøovervåking. Nettside: http://www.miljostatus.no/Tema/Miljoovervaking/
Stortingsproposisjon nr. 1, 2009–2010. Proposisjon til Stortinget – for budsjettåret 2010. Miljøverndepartementet 25. September 2009.
Klima- og forurensningsdirektoratet, 2010. Prioriterte miljøgifter. Status i 2007 og utslippsprognoser. KLIF rapport nr. TA 2571–2010.
Riksrevisjonen, 2002. Undersøkelse av myndighetenes kontroll med helse- og miljøskadelige kjemikalier. Dokument nr. 3:9, 2001–2002.
Statistisk sentralbyrå, 2009. Use and emissions of hazardous substances in Norway, 2002–2007. SSB rapport nr. 2009/41.
Oljeindustriens landsforening, 2009. Oljeindustriens Miljørapport 2009.