11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kostnadene av tiltak på miljøgiftsområdet er vanskelige å beregne og beheftet med stor usikkerhet, i den grad de finnes. Tiltakenes kostnader er beskrevet, så langt det er grunnlag for dette, ved gjennomgang av de enkelte tiltakene i kapittel 7-9. Kostnadene ved gjennomføring av utvalgets forslag til tiltak varierer betydelig, i likhet med hvem som må antas å bære kostnadene ved tiltakene. For en rekke av tiltakene vil totalkostnaden være avhengig av ambisjonsnivå og i hvilket omfang tiltaket gjennomføres. For en del av tiltakene vil kostnadene fordeles på en rekke aktører, som det offentlige, private og offentlige virksomheter og forbrukerne. Selv om de totale tiltakskostnadene er betydelige vil konsekvensene for den enkelte aktør da være mer beskjedne. For andre tiltak vil det være en eller et fåtall virksomheter eller bransjer som må bære kostnadene. I det følgende vil det gis en kort oppsummering av økonomiske og administrative konsekvenser for de viktigste tiltakene knyttet til utvalgets hovedprioriteringer.

Etter utvalgets vurdering vil de største kostnadene være knyttet til tiltak som injeksjon av produsert vann og opprydning i historisk forurensede sedimenter og grunnområder. Nødvendige prosessforbedringer i industrien vil kunne medføre store kostnader for enkeltbedrifter, samtidig som det kan gi dem et konkurransefortrinn i forhold til andre virksomheter.

Full utfasing av miljøgifter i produkter kan medføre store kostnader dersom Norge innfører restriksjoner som forbud og avgifter på egen hånd. Ved å ta i bruk mindre inngripende virkemidler og unngå de mest kritiske bruksområdene reduseres kostnadene. Utredninger utvalget har fått utført anslår at 75 prosent utfasing av tre konkrete miljøgifter i produkter kan gjennomføres til moderate kostnader, det vil si med maksimalt 20 prosent kostnadsøkning.

Økt innsamlingsgrad og bedre sanering av miljøgiftsholdig avfall som ikke er omfattet av dagens returordninger vil medføre økte kostnader knyttet til etablering av en organisert innsamling, miljøsanering og sluttbehandling. Dersom dette organiseres gjennom etablering av returselskaper vil kostnadene dekkes gjennom et vederlag som betales av returselskapets medlemmer. For avfallsfraksjoner som er allerede er omfattet av returordninger eller klassifisert som farlig avfall vil systemer for innsamling allerede være på plass. For slike produktgrupper antas små kostnader knyttet til økt innsamlingsgrad. Bedre miljøsanering vil kunne gi visse merkostnader, men kostnadene kan sannsynligvis fordeles på en rekke aktører slik at konsekvensene ikke vil være så merkbare for den enkelte.

Kostnadene ved fjerning av miljøgifter fra sigevann fra avfallsdeponi vil avhenge av rensemetoden som benyttes. Ved bruk av tradisjonelle rensemetoder oppnås gode resultater til forholdsvis lave kostnader. Tiltak for å hindre miljøgiftsholdige påslipp til avløpsnettet, for eksempel oppsamling av vaskevann, vedlikehold og rensing av sandfang og oljeutskillere eller fjerning av miljøgiftsholdige avleiringer, kan sannsynligvis gjennomføres uten vesentlige kostnader.

Tiltak som gir en viss reduksjon i bruk av kjemiske plantevernmidler kan trolig gjennomføres uten at dette får særlige økonomiske konsekvenser. En reduksjon på over 25 prosent vil neppe være mulig uten at lønnsomheten i landbruket påvirkes negativt.

Kostnadene knyttet til informasjon, kunnskapsheving, forskning og overvåking vil variere etter hvilken opptrapping av dagens innsats som ansees som nødvendig. For å oppnå skisserte effekter av slike tiltak vil det være nødvendig at det prioriteres midler av et visst omfang.

Tiltakskostnadene knyttet til behovet for en mer slagkraftig kjemikalieforvaltning vil etter utvalgets vurdering ha større organisatoriske enn økonomiske konsekvenser.

Så å si alle tiltakene vil innebære noen kostnader for det offentlige i form av utredning og utforming av virkemidler. Spesifisering av dette ligger utenfor utvalgets mandat. I tillegg vil enkelte av forslagene innebære mer administrativt arbeid i statlige og andre offentlige etater, noe som også har en kostnad. Dette gjelder for eksempel tiltakene knyttet til utvalgets hovedprioriteringer om en mer slagkraftig kjemikalieforvaltning og økt kunnskap om miljøgifter. Tiltakene for å oppnå tilstrekkelig forskning og overvåking på miljøgiftsområdet, vil også medføre direkte kostnader for statlige etater i form av behov for økte bevilgninger.

Fremtidige innsparinger og nytte for samfunnet av reduserte miljøgiftsutslipp vil ut fra dagens kostbare erfaringer med avfallsinnsamling og opprydning kunne sies å være betydelige. Dertil tilkommer nytte for næringer og annen naturbruk som er avhengige av et rent miljø og produktivt økosystem.

I denne utredningen har vi forsøkt å vurdere tiltakenes effekt i form av i hvor stor grad de bidrar med utslippsreduksjoner. Vi har til en viss grad kunnet vurdere tiltakenes kostnader, og har funnet at en del av dem er forbundet med store kostnader mens en del andre kan gjennomføres uten store kostnader.

Som nevnt i kapittel 3 om grunnlag for vurdering og prioritering av tiltak, har vi ikke kunnet vurdere hvert enkelt tiltaks nytteeffekter (samlede fordeler) for samfunnet fullt ut. Det som imidlertid kan sies, er at det generelt er billigere å forebygge enn å reparere. Innsats i dag for å forebygge fremtidige miljøgiftsutslipp vil medføre kostnader nå og de nærmeste årene, men vil allikevel lønne seg for samfunnet fordi kostnadene med opprydning i etterkant erfaringsmessig blir langt dyrere.

Nytten av miljøtiltak, som det å hindre miljøgiftsutslipp som kan true helse og miljø, er vanskelig å verdsette i kroner, men det betyr ikke at det ikke har stor betydning og verdi. Nytten ligger i bedre miljøkvalitet og redusert helsefare. Dette har betydning for å ivareta norsk natur, sikre biologisk mangfold og ivareta helsen for folk både på arbeid og hjemme. Dette kommer hele befolkningen til gode, og vil også være en fordel for næringsvirksomhet som er avhengig av et rent miljø og et variert og produktivt økosystem.