2 Forslag på Miljøgiftsutvalgets åpne høringer

Miljøgiftsutvalget har i løpet av utvalgsperioden arrangert såkalte offentlige høringsmøter i Oslo (02.11.09), Trondheim (03.11.09), Porsgrunn (19.11.09), Bergen (20.11.09) og Tromsø (26.11.09). Antall deltakere på møtene, innledere ikke inkludert, har variert fra i underkant av 20 til i overkant av 30 deltakere. Hensikten med møtene var å samle inn synspunkter og ideer fra befolkning, næringsliv, forskere og myndigheter om hvordan målsettingen om stans i utslippene av miljøgifter kan nås. I det følgende er en oversikt over innkommende forslag fra de offentlige høringsmøtene.

Gjennomgående forslag på høringsmøtene

• Følgende forslag var gjennomgående på alle høringsmøtene:

• Bedre informasjon til innkjøpere, forhandlere, profesjonelle brukere og vanlige forbrukere om miljøgifter i produkter.

• Økt kunnskap om miljøgifter på alle nivåer i samfunnet, inkludert hos profesjonelle næringslivsaktører, hos myndighetene, i befolkningen generelt, hos politikere osv.

• Bedre kunnskap om langtidseffekter og eksponering for ulike miljøgifter i blanding.

• Mer tilsyn og kontroll fra myndighetene på miljøgiftsområdet.

• Gjennomgang av oppgavefordeling mellom statlig, regional og lokal forurensningsmyndighet.

• Mer ressurser til oppfølging av miljøgiftsområdet hos myndigheter og næringsliv.

Generelle forslag

• Endring av definisjonen av miljøgifter, særlig når det gjelder kriteriet til persistens, da stoffer som kan føre til skadeeffekter på lavt trofisk nivå i ulike økosystemer eller ved at stoffene tas opp gjennom hud, matinntak osv. (for eksempel i kosmetikk) også bør omfattes av miljøgiftsbegrepet.

• Regulering av miljøgifter bør i større grad baseres på stoffenes iboende egenskaper i stedet for risiko, da grenseverdier for risiko endrer seg i tråd med ny kunnskap. Dessuten er det viktig å unngå ethvert utslipp da stoffene ikke brytes ned i naturen men hoper seg opp i næringskjedene.

• Fokus i miljøgiftspolitikken må ligge både på større punktkilder og mindre, diffuse kilder som hver for seg fører til små utslipp men samlet bidrar betydelig til utslippsstatistikken.

• Utarbeidelse av en overordnet nasjonal strategi på miljøgiftsområdet.

• Kostnadseffektivitet bør ikke praktiseres som et ufravikelig prinsipp i miljøgiftspolitikken. For eksempel nevnes at opprydningstiltak i etterkant av forurensning vil kunne være langt dyrere enn utslippsreduserende tiltak og substitusjon av helse- og miljøskadelige stoffer.

• Aktivisering av substitusjonsplikten for alle næringer, inkludert legemiddelindustri, landbruk osv.

• Forurensningsloven bør gjennomgås med tanke på å gjøre den anvendelig for flere samfunnssektorer.

• Grunnleggende miljøkunnskap bør innføres for alle studieretninger på høyskole- og universitetsnivå.

• Miljøgifter bør være et prioritert område innen grunnskole og videregående skole.

• Utdanning av toksikologer og miljøteknologer bør styrkes.

• Miljøgifters effekt på ulike økosystemer må sees i sammenheng med andre miljøproblemer, for eksempel klimaendringer, og andre biologiske stressfaktorer, som eksempel endringer i næringskjeder, beitekostnader m.m. Det kan være store regionale forskjeller når det gjelder miljøgifters egenskaper og effekter på helse- og miljø.

• Problematiske stoffer/miljøgifter må kartlegges raskere enn i dag og tiltak settes inn før, og ikke etter, miljøgiftene oppdages i naturen.

• Myndighetenes kommunikasjon om miljøgifter bør fokusere på mulige effekter på menneskelig helse, og særlig mulige effekter på barn, babyer og fostre.

Organisering og ressursbruk i forvaltningen

• Samordning av kjemikalieforvaltningen i Norge, da det per i dag kan være vanskelig å vite hvilket myndighetsorgan som har ansvaret for de ulike delene av kjemikalieforvaltningen.

• Samordning av tiltak og lik forståelse for miljøgiftsproblemene hos ulike myndigheter, for eksempel Statens forurensningstilsyn og Mattilsynet.

• Mer sentral håndheving av regelverket, det vil si at ansvar i mindre grad delegeres til fylkesmann og kommune.

• Lik praktisering av regelverk og noenlunde lik praksis hva gjelder utøvelse av skjønn hos ulike kommuner og fylkesmenn.

• Gjennomgang av forurensningsloven og praksis med å fokusere på bedriftens samfunnsnytte ved utarbeidelse av utslippstillatelser. Det bør ikke være slik at det kan settes lempeligere miljøkrav avhengig av bedriftens betydning for arbeidsplasser osv.

• Økt tilsyn og kontroll fra myndighetenes side med at ulike bedrifter følger offentlige krav med betydning for miljøgiftsområdet. Flere uanmeldte tilsynsbesøk fra myndighetene.

• Tilsyn med bedrifters systemer for egenkontroll og internkontroll bør ikke være hovedfokus for myndighetens tilsyns- og kontrollaktivitet.

• Ønske om at kommunen i større grad kan sette lokale miljømål iht. Vanndirektivet.

• Økt prioritering av forurensnings- og miljøgiftssaker hos Økokrim.

• Strengere reaksjoner fra myndighetene når det gjelder miljøkriminalitet.

• Strengere strafferammer når det gjelder miljøkriminalitet.

• Økte ressurser til å følge opp miljøgiftsområder hos regionale og lokale myndigheter.

Miljøgifter i produkter

• Innføring av negativ miljømerking, det vil si merking av produkter som inneholder miljøgifter.

• Mer og bedre miljøinformasjon på etiketter og pakninger.

• Opprydning når det gjelder ulike miljømerker og innføring av ett offisielt miljømerke.

• Innføring av offentlige meldesystemer, der forbrukere kan innrapportere produkter med innhold av miljøgifter.

• Innføring av obligatorisk utbetaling av skadeerstatning dersom skader ved bruk av ulike produkter kan dokumenteres.

• Innføring av panteordninger på forbrukerprodukter som inneholder miljøgifter og som per i dag er vanskelig å samle inn.

• Etablering av felles samarbeidsprosjekter mellom næringsliv og myndigheter når det gjelder informasjon og tiltak for å fremme substitusjon av helse- og miljøfarlige stoffer med mindre farlige stoffer. Produktgrupper der gjenvinning er spesielt viktig eller innhold av miljøgifter er særlig problematisk bør prioriteres.

• Innføring av krav til ulike næringer om at en viss andel av produktene skal importeres/omsettes/brukes skal være miljøvennlige/miljømerkede.

• Bruk av anbudsprosessen ved offentlige anskaffelser til å belønne miljøvennlige produkter, varer og tjenester.

• Økt tempo i arbeidet med å forby miljøgifter i forbrukerprodukter.

Avfallshåndtering (inkl. deponier)

• Innføring av produsentansvar og returordninger for flere produktgrupper.

• Produkter med innhold av miljøgifter bør alltid defineres som farlig avfall.

• Krav i avfallsforskrift når det gjelder kompetanse, forbehandling og videre håndtering av produkter med potensielt innhold av miljøgifter.

• Økt bruk av standarder og forskriftskrav.

• Innføring av nasjonale retningslinjer eller forskriftskrav til akseptable grenseverdier for miljøgifter i sigevann fra deponi.

• Shredderfluff/shredderfines bør defineres som farlig avfall, og i hvert fall ikke tillates brukt som toppdekke på deponi.

• Økt kontroll med at bunnaske fra forbrenningsanlegg håndteres riktig.

• Bruk av lavkontaminert avfall som bidrar til utlekking av miljøgifter til naturen bør unngås.

• Streng håndheving av deponiforbudet for nedbrytbart avfall, det vil si at svært begrenset bruk av dispensasjoner.

• Økt fokus i avfallspolitikken på destruksjon med ressursutnyttelse, av avfallsfraksjoner der materialgjenvinning kan føre til at miljøgifter hoper seg opp i nye produkter. Plast med innhold av miljøgifter kan nevnes som eksempel.

• Solidifisering (innstøping) av miljøfarlig avfall, slik at miljøgiftene ikke lekker ut. Det er eksempler på at miljøgiftsholding avfall som støpes inn i betong har vært brukt som briketter til veifyllinger eller i prosjekter der forurensede sedimenter dekkes til ved at det bygges promenader, kaianlegg osv. over de forurensede sedimentene.

• Det bør innføres økonomiske incentiver slik at det lønner seg å plukke ut mest mulig miljøfarlige komponenter før endelig avfallsbehandling.

Landbasert industri

• Mindre bruk av utslippstillatelser og konsesjoner til fordel for bransjekrav i forurensningsforskriften.

• Utslippstillatelser bør i større grad basere seg på tålegrenser for resipient, og ikke kun basert på hva som regnes som BAT (best available technique iht. IPPC-direktivet).

• Økt fokus på mulighetene som ligger i å ta i bruk miljøfarlig avfall som innsatsfaktor i industrivirksomhet der miljøgiftene destrueres i produksjonsprosessen, for eksempel sementindustrien og smelteverksindustrien.

• Installering av ny renseteknologi ved industribedrifter, slik at utslippene reduseres.

• Statens forurensningstilsyn bør i større grad kunne bidra med faglige innvendinger til industribedrifters overvåkingsprogram, og ikke kun ta overvåkingsprogrammene til etterretning.

Petroleumssektoren

• Strengere utslippskrav.

• Bedre retningslinjer og strengere utslippskrav for organiske miljøgifter, ved dekommisjonering av eldre oljeinstallasjoner.

• Økt tilsyn og kontroll med utslipp fra plattformer.

Landbruk

• Økt satsing på økologisk landbruk og økologisk mat.

• Bedre kunnskap om langtidseffekter av pesticider i miljøet og effekter av eksponering av ulike pesticider i blanding (cocktaileffekt).

• Endre navn på «hobbypreparater», da dette kan gi et inntrykk av at preparatene er ufarlige.

• Økt avgift på «hobbypreparater».

• Økt kunnskap om plantevernmidler og skadeeffekter i landbruket, herunder større fokus på mulige skadeeffekter ved bruk av pesticider i autorisasjonsordningen (som bonden må gjennomføre for å kunne kjøpe inn og benytte plantevernmidler i landbruket).

• Mattilsynets rapporter om risiko i landbruket som følge av bruk av plantevernmidler er mangelfulle og bør nyanseres. For eksempel bør effekter av økt økologisk areal og økt bruk av lavdoseringsmidler synliggjøres når det gjelder statistikken som gjelder omsetning av plantevernmidler.

• «Off-label ordningen», det vil si at det kan søkes om å få bruke et allerede godkjent preparat i bruksområder som ikke inngår i preparatets ordinære godkjenning, bør avvikles.

Legemidler

• Regulering av utslipp og miljøovervåkning når det gjelder legemidler, inkludert antibiotika, til resipient i akvakultur-/oppdrettsnæringen.

• Legemidlers egenskaper med hensyn på effekter i det ytre miljø bør kartlegges bedre.

• Informasjon om ulike legemidlers effekt på ytre miljø, samt informasjon om innlevering av legemidler til apotek for destruksjon, bør fremgå tydelig på pakningen.

• Vann og avløp

• Påslipp av helse- og miljøskadelige stoffer til offentlig avløpsnett må reguleres tydeligere.

• Tilsyn og kontroll med påslipp av legemidler til avløpsnett fra sykehus, sykehjem osv. må styrkes.

• Mulighetene for å rense avløpsvann for miljøgifter ved kommunale renseanlegg bør vurderes.

Historisk forurensning i grunn og sedimenter

• Økte bevilgninger og større tempo i opprydning fra forurenset grunn (inkludert nedlagte gruver) og forurensede sedimenter.

• Ved opprydning i forurensede sedimenter bør dette innebære tiltak på større sammenhengende områder og ikke kun mindre «hot-spots» områder.

• Myndighetene bør ha et særlig fokus på opprydning i forurenset grunn og forurenset sjøbunn på eldre industritomter, samt utenfor skipsverft, småbåthaver og notvaskerier.

• Kartlegging av miljøgifter i tilførselsområder til fjordene, da det foreligger svært lite data om dette.

• Økt kunnskap når det gjelder hvilke masser som egner seg best til tildekning. For eksempel har forsøkt vist at aktivt kull kan være svært godt egnet til tildekning av forurenset sjøbunn i forhold til andre masser.

• Det bør stilles strenge krav i nye utslippstillatelser slik at vi unngår problemer med forurenset grunn og forurenset sjøbunn i fremtiden.

• Klarere definisjon av hvem som har ansvar for opprydning i områder der forurenser er vanskelig å identifisere. Eksempler på dette kan være i byområder der mange kilder kan ha bidratt til forurensning, eller eldre deponier som er etablert etter pålegg fra sentrale myndigheter.

• Tiltak for å stanse utslipp fra aktive PCB kilder på land, for eksempel sandfang osv.

• Det er uheldig at kulturminneloven kan legge begrensninger på opprydningstiltak.

Nanomaterialer

• Kunnskapen om ulike nanomaterialers effekt på helse- og/eller miljø bør økes.

• Det bør innføres en omvendt bevisbyrde i forhold til bruk av nanomaterialer, slik at det må dokumenteres at bruk er forsvarlig sett i et helse- og miljøperspektiv før bruken tillates.