15 Særregulering i petroleumssektoren

15.1 Innledning

Petroleumssektoren har stor betydning for norsk økonomi og det norske samfunnet. I 2014 utgjorde produksjonsaktiviteten på sokkelen 23 prosent av BNP-fastland. Sektorens andel av Norges samlede eksport var 46 prosent. Mye av virksomheten foregår langt til havs, og arbeidskraften må transporteres til og fra installasjonene. For å legge til rette for kontinuerlig og effektiv drift, og samtidig ta hensyn til de utfordringene som følger med tilgangen på arbeidskraft, er det spesielle arbeidstidsregler for petroleumssektoren. Disse reglene er utformet med tanke på de spesielle forholdene som gjelder for arbeid i sektoren, samtidig som de ivaretar et forsvarlig vern for arbeidstakerne. Reglene har samtidig betydning for kostnadsnivå og lønnsomhet i petroleumssektoren.

I kjølvannet av en redusert oljepris har behovet for omstilling og reduserte kostnader i petroleumssektoren vært gjenstand for atskillig oppmerksomhet. Denne debatten er imidlertid ikke ny. Det har gjennom de siste 10–15 årene blitt gjennomført flere utredninger knyttet til petroleumssektoren. Felles for disse utredningene er at det kommer til uttrykk at norske særkrav innenfor helse, miljø og sikkerhet kan virke kostnadsdrivende.1 På den annen side er det pekt på at regelverket ikke er endret vesentlig og at det ikke er innført nye krav fra myndighetene på HMS-området av betydning i disse årene. Det er videre hevdet at næringens egne krav til dokumentasjon og beste praksis kan ha bidratt til å øke kostnadsnivået mer enn det som følger av myndighetenes krav.

Arbeidskraftkostnadene er en av flere viktige kostnadsfaktorer i næringen. Arbeidstidsordningene har betydning for hvordan arbeidskraften utnyttes, hvilke kostnader virksomhetene må forholde seg til og dermed hvor effektiv driften er. Riggutvalget2 pekte i 2012 på forskjellen mellom personellkostnader i norsk og britisk sektor, og understreket at deler av forskjellen skyldes rotasjonsordningene. Riggutvalget trakk også fram den spesielle hvilebestemmelsen som gjelder i sektoren, den såkalte en-tredjedelsregelen3. Riggutvalget uttalte at en-tredjedelsregelen «… gir betydelige konsekvenser for ressursutnyttelse og er derved kostnadsdrivende.». Riggutvalget anbefalte å myke opp denne regelen. Arbeidstakerorganisasjonen Industri Energi har advart mot å endre en-tredjedelsregelen da de mener den ivaretar viktige vernehensyn.

Produktivitetskommisjonen omtalte i sin første rapport arbeidstidsordningene på sokkelen.4 Kommisjonen pekte på den ene siden på at arbeidstidsordninger med konsentrert arbeidstid gir færre oppmøter og effektive arbeidsøkter, noe som er en fordel i denne sektoren. På den annen side innebærer ordningene forholdsvis få arbeidstimer per år og bidrar dermed til høyere personalkostnader på norsk sokkel sammenlignet med for eksempel britisk sokkel. Arbeids- og sosialdepartementet ba i februar 2015 Petroleumstilsynet om å redegjøre for tiltak som kan bidra til enklere forflytning av flyttbare innretninger til norsk kontinentalsokkel. I sin rapport til departementet omtaler Petroleumstilsynet blant annet arbeidstidsordningene, og en oppmykning av en-tredjedelsregelen er et av flere tiltak som nevnes.

På bakgrunn av sektorens betydning for norsk økonomi har utvalget ønsket å se nærmere på de spesielle arbeidstidsreguleringene som gjelder for petroleumssektoren, og vurdere om disse er hensiktsmessige.

Forskningsinstituttet IRIS i Stavanger har på oppdrag fra utvalget foretatt en gjennomgang av arbeidstidsreguleringene i sektoren.5 Gjennomgangen av reguleringsregimet som følger under, bygger i det vesentlige på IRIS’ notat.

15.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven gjelder for arbeid på norsk sokkel jf. § 1-3. Med hjemmel i § 1-3 tredje og fjerde ledd er det gitt en forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg6 (rammeforskriften). Denne inneholder også enkelte bestemmelser om arbeidstid. Arbeidstidsbestemmelsene gjelder anlegg til havs, mens landanleggene stort sett følger lovens regler. I tillegg er det inngått ulike tariffavtaler som inneholder en rekke arbeidstidsbestemmelser.

15.2.1 Arbeidstidsregulering i rammeforskriften

Rammeforskriften unntar ansatte i petroleumsvirksomheten til havs fra reglene om alminnelig arbeidstid, gjennomsnittsberegning, hviletid, nattarbeid og søndagsarbeid og deler av overtidsreglene. Forskriften har egne regler på de fleste av disse områdene, bortsett fra søndagsarbeid. En viktig forutsetning for de lange arbeidsdagene offshore, samt nattarbeid, er at arbeidstakeren til en viss grad er fritatt for enkelte oppgaver og dagligdagse forpliktelser som for eksempel matlaging og rengjøring.

Hovedpunktene i rammeforskriften er at alminnelig arbeidstid ikke skal overstige 12 timer i døgnet og 36 timer i uka i gjennomsnitt i løpet av en periode på høyst ett år, jf. § 37.

Etter § 41 kan det arbeides 200 timer overtid i løpet av 52 uker, eller 300 timer overtid etter avtale med arbeidstakernes tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet.

Som i loven fastsetter rammeforskriften § 39 et krav til arbeidsfri periode på 11 timer per døgn, men denne perioden kan reduseres til 8 timer uten avtale dersom arbeidstakeren sikres kompenserende hvile eller annet passende vern.

Reglene om oppholdsperiode i § 42 er spesiell for rammeforskriften og arbeid til havs. Det er ingen tilsvarende regulering i loven. Oppholdsperioden betegner det tidsrommet en arbeidstaker oppholder seg sammenhengende på innretninger eller fartøy. Denne perioden skal ikke overskride 14 døgn. Arbeidsgiver kan utvide perioden med sju døgn ved særlig og tidsavgrenset behov. Perioden kan utvides med mer enn sju døgn etter tillatelse fra Petroleumstilsynet.

For å sikre tilstrekkelige hvileperioder på land mellom oppholdsperioder er det i rammeforskriften § 39 tredje ledd tatt inn en bestemmelse om at «Den arbeidsfrie perioden mellom to oppholdsperioder skal ha en sammenhengende varighet på minst en tredjedel av den sist avsluttede oppholdsperioden.» (omtalt som en-tredjedelsregelen). Dette innebærer at en arbeidstaker som reiser inn til land etter å ha avsluttet en oppholdsperiode til havs, ikke kan reise ut igjen på et nytt oppdrag uten å ha fri minst like lenge som en tredjedel av den tiden den siste oppholdsperioden varte. Dette er uavhengig av den totale arbeidsmengden.

Regelen medfører at en arbeidstaker som avslutter et oppdrag på seks dager ikke vil kunne starte på et nytt oppdrag før det har gått to døgn, selv om vedkommende fortsatt er innenfor samme påperiode7. Dersom den samme arbeidstakeren starter det nye oppdraget umiddelbart, og dermed ikke avslutter en oppholdsperiode, kan arbeidstakeren arbeide opp til 14 dager. Dette gjelder også dersom arbeidstakeren reiser via land mellom oppdragene. Dette betraktes som transitt, og medfører ikke nødvendigvis at oppholdsperioden avbrytes.

Regelen ble innført på et tidspunkt da tariffdekningen var lavere enn i dag. De første sentrale tariffavtalene som regulerer rotasjonsordninger kom i 1992. Før dette var det arbeidstakere som hadde lange oppholdsperioder offshore, inntil 21 dager, og som så gikk i land for deretter å reise til en ny installasjon eller rigg, på oppdrag for en annen arbeidsgiver. Det var helt avgjørende at arbeidstidsbestemmelsene ble regulert i forskriften for at arbeidstakere, uavhengig av hvor mange arbeidsgivere de arbeidet for, skulle forholde seg til én vernebestemmelse. En-tredjedelsregelen var derfor en avgjørende vernebestemmelse. Etter hvert ble tariffavtalene videreutviklet gjennom partssamarbeidet med mer faste og regulerte oppholds- og avspaseringsperioder for store deler av arbeidstakerne på norsk sokkel. Utviklingen i tariffavtalene har senere medført strengere krav til begrensninger i opphold på innretninger og minimumskrav til friperioder på land.

En-tredjedelsregelen har størst betydning for arbeidstakere som ikke har fast rotasjonsordning, men som utfører enkeltoppdrag på ulike innretninger etter behov (disponibelordninger) etter oljeserviceavtalene. Dette gjelder om lag halvparten av arbeidstakerne som følger oljeserviceavtalene. Regelen har mindre betydning for arbeidstakere som går i en ordinær planlagt arbeidstidsordning.

15.2.2 Arbeidstidsregulering i tariffavtalene

Arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd åpner for at det kan inngås avtaler som fraviker arbeidstidsbestemmelsene i loven og forskriften. Det er inngått flere slike avtaler som gjelder på norsk sokkel. Avtalene inneholder som regel bestemmelser om blant annet alminnelig arbeidstid. Tariffdekningen i petroleumssektoren er høyere enn ellers i privat sektor. Tall fra 2013 viser at for næringene industri, olje og bergverk samlet er dekningen 68 prosent.8 Den høye tariffdekningen i petroleumssektoren medfører at de minimumsbestemmelser som følger av lov og forskrift i praksis bare regulerer arbeidstiden til et mindretall av arbeidstakerne. I denne sektoren er det sentrale avtaler som angir rammene for eksempel for rotasjonsordningene. Lokale avtaler kan være avtaler som er inngått for grupper av ansatte i en virksomhet, eller for en enkelt innretning og som nærmere angir for eksempel hvilken rotasjonsordning eller skiftordning som gjelder.9 Nedenfor er det gjort rede for innholdet i de viktigste sentrale avtalene.

Sokkelavtalene

Sokkelavtalene er likelydende avtaler mellom Norsk olje & gass og Lederne, LO/Industri Energi og YS/SAFE som gjelder for operatørselskap, forpleiningsselskaper og boreselskaper, og omfatter totalt om lag 7 600 arbeidstakere. Avtalene bestemmer at den alminnelige arbeidstiden ikke skal overstige 12 timer i døgnet og 33,6 timer i uka i gjennomsnitt i løpet av en periode på høyst ett år. Årstimetallet, altså hvor mange timer alminnelig arbeidstid en arbeidstaker kan arbeide i løpet av et år, er etter tariffavtalen 1 582 timer.

Arbeidstidsordningen som følger av avtalen var i utgangspunktet 2-3-2-4, det vil si 2 uker opphold til havs etterfulgt av 3 uker fri på land, deretter 2 uker opphold etterfulgt av 4 uker fri på land. I 2002 ble det åpnet for at lokale parter kan velge å benytte seg av arbeidstidsordningen 2-4 (2 uker opphold etterfulgt av 4 uker fri). Denne ordningen har blitt innført lokalt i alle bedrifter som følger sokkelavtalene. Ved arbeid 12 timer per dag i 14 dager, med påfølgende 4 uker fri innebærer det at en arbeidstaker kan arbeide 168 timer i løpet av en periode på 6 uker. I løpet av et år vil dette utgjøre 1 460 timer. Rotasjonsordningen 2-4 fører til at arbeidstakerne arbeider 122 timer mindre i løpet av et år enn det reglene om daglig og ukentlig arbeidstid åpner for. Ved innføringen av 2-4-ordningen ble det foretatt en nedjustering av årslønnen som tilsvarte reduksjonen i arbeidstiden.

Flyteriggavtalene

Flyteriggavtalene omfatter mer enn 9 000 arbeidstakere. Avtalen bestemmer at den alminnelige arbeidstiden ikke skal overstige 12 timer i døgnet og 33,6 timer i uken i gjennomsnitt i løpet av en periode på høyst et år. Rammen for årstimetall i tariffavtalen er 1 582 timer. Det skal normalt følges 2-4-rotasjoner. Faktisk årlig arbeidstid er etter disse avtalene på 1 460 timer når denne rotasjonsordningen følges.

Oljeserviceavtalene

Oljeserviceavtalene gjelder for ansatte i bedrifter som driver virksomhet på eller mot norsk kontinentalsokkel innen eller i tilknytning til oljevirksomheten, og omfatter om lag 6 000 arbeidstakere. Som etter sokkelavtalene skal den alminnelige arbeidstiden ikke overstige 12 timer i døgnet og 33,6 timer i uken i gjennomsnitt i løpet av en periode på høyst et år. Årstimetallet i tariffavtalen er 1 582 timer.

For oljeserviceavtalene er det to hovedgrupper av arbeidstidsordninger: faste arbeidsplaner og disponibelordninger. For noen arbeidstakere er det mulig for arbeidsgiver å planlegge arbeidet på en slik måte at faste arbeidsplaner kan benyttes. Disse arbeidstakerne følger da i hovedsak samme mønster som innenfor sokkelavtalen, 2-4-ordningen, og vil da arbeide 1 460 timer i løpet av et år.

For oppdrag som er av variabel karakter og ikke kan planlegges i like stor grad er det mulig å avtale disponibelordninger, noe som innebærer at de ansatte er tilgjengelige for arbeidsgiver i et gitt tidsrom (påperiode), etterfulgt av en friperiode. I denne påperioden vil arbeidstaker kunne pålegges å utføre oppdrag både til havs og på land.

Den ansatte skal ikke være tilgjengelig for arbeidsgiver i mer enn 203 dager per år. I tillegg kan det arbeides såkalte plussdager, begrenset til 16 dager i løpet av et år. Yttergrensen for hva som kan avtales i en disponibelplan er 5 uker på/disponibel og 4 uker fri. Det kan anvendes friperioder kortere enn 4 uker så lenge antall disponibeldager totalt i løpet av året ikke overstiger 203 dager.

Når arbeidstakeren utfører aktivt arbeid, registreres disse timene mot det avtalte årstimetallet. Et fullt årsverk innebærer 132 offshoredager per år. Disponibelordningene forutsetter at det skal være flere oppholdsperioder og arbeidsfrie perioder per påperiode for at arbeidstakeren skal utføre så mye aktivt arbeid som årstimeverket ifølge tariffavtalen åpner for.

Reglene i rammeforskriften om maksimalt 14 dagers oppholdsperiode og minst 1/3 avspasering av forrige periode før ny kan starte, legger begrensninger på når og hvor mye arbeidsgiver kan benytte sine ansatte i påperioden.

Nærmere om disponibelordningen og en-tredjedelsregelen i rammeforskriften

Oljeserviceavtalens bestemmelser om disponibelordningen bestemmer i utgangspunktet at maksimal disponibelperiode er 5 uker, etterfulgt av minimum 4 uker fri. Arbeidstidsordningen kan imidlertid avtales lokalt og er ulik i de forskjellige bedrifter (for eksempel 5-3, 4-3, 3-3). Oppholdsperioden er satt til å være maksimalt 14 dager sammenhengende.

Kombinert med rammeforskriftens en-tredjedelsregel kan arbeidstidsordningene framstilles slik: I en 5-4-ordning er det mulig å arbeide 14 dager, ha fri i 4,7 dager (1/3 av 14 dager) og så jobbe nye 14 dager. Et annet eksempel er en 4-4-ordning der det er mulig å arbeide 14 dager, ha fri i 4,7 dager og så jobbe de 9,3 dager som gjenstår i disponibelperioden.

Kravet til avspaseringsperiode gjelder bare dersom oppholdsperioden avsluttes. Dersom arbeidstakeren etter sju dager på en installasjon skal reise direkte videre til en annen installasjon, trer ikke en-tredjedelsregelen inn, selv om den ansatte må reise via land. Dette kalles transitt og regnes ikke som brudd i oppholdsperioden. Oppholdet på land betraktes som om arbeidstaker er offshore.

Petroleumstilsynet har uttalt at kortere opphold på land, som ledd i transport mellom innretninger eller fartøy ikke skal regnes som fritid, men som transitt. I tillegg til transitt skal også kortere opphold på land grunnet mangel på innkvarteringskapasitet, eller deltakelse i møter eller liknende regnes med i oppholdsperioden. Petroleumstilsynet legger til grunn at det ikke finnes noen maksimal lengde på transittperioden, men at oppholdet på land ikke må vare lenger enn det som er nødvendig. De har også uttalt at lengden på oppholdet på land er avgjørende for om en periode skal anses som transitt eller ikke, i tillegg til hvorvidt arbeidstakeren vet at han eller hun skal videre på nytt oppdrag på det tidspunkt vedkommende forlater innretningen.

En arbeidstaker som ved avreise fra innretningen vet at et nytt oppdrag begynner umiddelbart etterpå, vil betrakte opphold på land i for eksempel et døgn som transitt. En arbeidstaker som derimot ikke får beskjed om nytt oppdrag før han eller hun kommer i land vil ikke være i transitt, og må derfor ha fri tilsvarende 1/3 av det siste oppholdets lengde før neste oppdrag begynner. Dette gjelder selv om begge arbeidstakerne i utgangspunktet skulle oppholde seg på land like lenge. Det er altså tidspunktet for når arbeidstaker får beskjed om det nye oppdraget som er avgjørende.

Dersom arbeidstaker er offshore i 10 dager, er i transitt hjemme i 2 dager, for så å reise offshore igjen i 2 dager, regnes hele perioden som en oppholdsperiode på 14 dager. Dersom oppholdsperioden i det samme tilfelle ble avsluttet etter 10 dager, og en-tredjedelsregelen kom til anvendelse, måtte arbeidstakeren avspasere i 3,3 dager før ny utreise.

Det ser ut til å være uenighet mellom partene om praktiseringen av transittbegrepet. Arbeidstakerorganisasjonene hevder at enkelte landopphold betegnes som transitt, men skulle vært definert som en avsluttet oppholdsperiode, og dermed utløst en-tredjedelsregelen. Arbeidsgiverne har på sin side ikke trukket fram transittbegrepet i sine innspill.

15.3 Utvalgets vurderinger og forslag

15.3.1 Arbeidstidsordningenes betydning for kostnadene

Betydningen av arbeidstidsordningene for kostnadsnivået på norsk sokkel har vært gjenstand for atskillig diskusjon og utredning. Riggutvalgets rapport peker på personalkostnadenes rolle i det totale kostnadsbildet, og understreker at arbeidstidsordningene bidrar til høyere kostnader i Norge enn i Storbritannia. Etter det utvalget erfarer, er det videre rammer for arbeidstidsordninger i britisk sektor. Det vil også her være valg av rotasjonsordning som avgjør hvor mye den enkelte arbeidstaker arbeider og hvordan arbeidskraften utnyttes. Ifølge IRIS’ notat er det i britisk sektor vanlig å benytte 2-2-ordninger eller 3-3-ordninger. Dette medfører at arbeidstakerne arbeider mer enn de norske som går i 2-4-ordninger i løpet av et år. Det er imidlertid viktig å merke seg at ulikheter i kostnadsnivået mellom Norge og Storbritannia ikke bare gjelder offshorevirksomhet. Det generelle lønns- og prisnivået er lavere i Storbritannia enn i Norge.

Petroleumstilsynet har gjennomgått ulike mulige tiltak som kan forenkle flyten av flyttbare innretninger mellom norsk og britisk sokkel, og har i denne sammenheng også pekt på HMS-regelverket og arbeidstidsreguleringenes betydning.10

Utvalget vil peke på at sentrale og lokale tariffavtaler har langt større betydning for kostnadene på sokkelen enn lov og forskrift. For eksempel påvirker valg av rotasjonsordning innenfor tariffavtalens rammer hvor mange timer en arbeidstaker arbeider i løpet av et år. Over tid har utviklingen i tariffavtalene vært at den alminnelige arbeidstiden har blitt kortere. Den faktiske arbeidstiden som følger av ulike rotasjonsordninger har også blitt redusert ettersom rotasjonsordningene har blitt mer gunstige.

Utvalget merker seg at det etter oljeprisfallet har blitt større oppmerksomhet om kostnader i petroleumssektoren. Utvalget vil understreke at lønns- og arbeidsvilkår først og fremst er partenes ansvar, og at lovgivningen spiller en mindre rolle når det gjelder ressursutnyttelse og kostnadsstruktur. På bakgrunn av utviklingen i oljeprisen og de utfordringene bransjen nå står overfor, legger utvalget til grunn at kostnader knyttet til arbeidstidsordningene vil stå helt sentralt i partenes vurderinger.

15.3.2 En-tredjedelsregelen

Petroleumssektoren er gjennomgående godt organisert, og for det store flertall av arbeidstakere blir arbeidstiden bestemt gjennom tariffavtaler. Disse gir på flere områder bedre ordninger for arbeidstakerne enn de lovfestede minimumskravene. Slik er det også i arbeidslivet på fastlandet, for eksempel ved at normalarbeidstiden for de aller fleste arbeidstakere er 37,5 timer per uke, og dermed kortere enn lovens bestemmelse om 40 timer. De lovfestede kravene er likevel viktige for å sikre et minimumsnivå av hensyn til sikkerhet og godt arbeidsmiljø. Utvalget konstaterer at en-tredjedelsregelen først og fremst har en viktig funksjon for å sikre et minimumsvern knyttet til hvile for arbeidstakere som ikke er dekket av tariffavtale.

Utvalget mener det er mange særegne forhold knyttet til sikkerhet og risiko for feilhandlinger i petroleumssektoren, og fare for storulykker og skade på personell og sårbare områder. Dette tilsier at det fortsatt er behov for særregulering av arbeidstiden for denne sektoren.

Utvalget registrerer videre at det har pågått en diskusjon om forskriftens en-tredjedelsregel i flere år. Arbeidsgiversiden mener at regelen hindrer effektiv utnyttelse av arbeidskraften. De hevder at ansatte som er omfattet av en tariffavtale er sikret et tilstrekkelig vern gjennom sine arbeidstidsordninger, og at en-tredjedelsregelen er overflødig for disse arbeidstakerne.

I følge Riggutvalgets rapport var et gjennomsnittlig årsverk innen oljeservice på 1 363 timer i 2011, der deler av dette var overtid. Et normalt årsverk etter arbeidstidsbestemmelsene i tariffavtalene var 1 582 timer som fortrinnsvis skulle utføres i løpet av disponibelperioden. Riggutvalget mente dette innebar en fordyrende praksis og de anbefalte derfor at tariffavtalen (disponibelordningen) i kombinasjon med en-tredjedelsregelen burde revurderes og justeres mot større fleksibilitet og tilhørende økt kapasitetsutnyttelse, samtidig som arbeidstakerne sikres nødvendig restitusjon.

Ifølge Industri Energi er en-tredjedelsregelen både nødvendig og fleksibel. Det er den eneste regelen som regulerer total mengde arbeid på perioder ut over 14 dager for ansatte som ikke er omfattet av tariffavtale. Ifølge Industri Energi beskytter en-tredjedelsregelen ansatte i uorganiserte bedrifter og ansatte med dårlige disponibelplaner, for eksempel 6-4-ordninger, og er myndighetenes eneste regulering av for høy gjennomsnittlig arbeidstid over en lengre periode.

Norsk olje og gass har fremmet et forslag om å endre forskriften slik at arbeidsfrie perioder på mindre enn 48 timer skal unntas fra en-tredjedelsregelen. Det vil bety at dersom oppholdsperioden har vært på seks dager eller mindre stilles det ikke noe krav om hvor lenge arbeidstakeren skal ha fri før et nytt oppdrag kan starte.

Petroleumstilsynet legger vekt på at en-tredjedelsregelen er en regel som skal beskytte arbeidstakerne mot negative konsekvenser for arbeidsmiljøet og sikkerheten. Kravet ble i sin tid etablert for å bidra til at arbeidstakerne skulle få balanse i forholdet mellom arbeidsperiode og fritid, og dermed få den nødvendige restitusjon og hvile mellom oppholdsperiodene. Dersom en-tredjedelsregelen ikke var der eller ble oppmyket, ville det ifølge Petroleumstilsynet redusere arbeidstakernes mulighet til restitusjon og hvile.

Petroleumstilsynet har primært anmodet partene om å komme fram til en omforent løsning dersom regelen skal endres. Dette har ikke partene gjort, og tilsynet har derfor tatt forslaget fremmet av Norsk olje og gass opp til behandling.

I sin rapport til regjeringen om flyten av flyttbare innretninger, peker Petroleumstilsynet på oppmykning av en-tredjedelsregelen som et mulig tiltak for å gi bedre flyt av innretningene mellom norsk og britisk sokkel.11 Norsk olje og gass har foreslått at oppholdsperioder på inntil seks døgn ikke skal berøres av en-tredjedelsregelen.

Utvalget er av den oppfatning at en-tredjedelsregelen framstår som en viktig hviletidsbestemmelse først og fremst for arbeidstakere uten tariffavtale. En-tredjedelsreglen er også viktig av sikkerhetshensyn fordi den begrenser arbeidstiden for arbeidstakere med flere arbeidsgivere. En-tredjedelsregelen kan imidlertid også ha betydning for ressursutnyttelsen når den anvendes i situasjoner hvor arbeidstakeren også er omfattet av tariffavtaler som regulerer arbeidstidsordningen. I de tilfeller en-tredjedelsregelen pålegger arbeidstakeren en hvileperiode i løpet av en påperiode, vil dette kunne medføre at arbeidstakeren i løpet av et år arbeider færre timer enn fastsatt i tariffavtalen.

Slik tariffavtale og en-tredjedelsregelen virker sammen kan arbeidstaker i enkelte tilfeller bli pålagt avspasering i løpet av perioden de skal være disponible for arbeid. I noen tilfeller kan en slik avspaseringsperiode utsette oppstarten på en ny oppholdsperiode innenfor den samme disponibelperioden. Det kan medføre at det i noen tilfeller er vanskelig å få utnyttet disponibelperioden fullt ut til det aktive arbeidet arbeidstaker skal utføre etter tariffavtalen. I tillegg kan avspaseringsperioden medføre at arbeidstakeren ikke kan utføre et nytt oppdrag fordi det etter avspaseringen er for få dager igjen av disponibelperioden. Dette kan føre til at arbeidstakeren må gå enda flere dager uten aktivt arbeid.

Konsekvensene kan være at regelen gjør det vanskeligere å benytte den tilgjengelige arbeidskraften på en god måte ved at arbeidstaker som allerede er sikret tilstrekkelig vern, skal ha ekstra friperioder og ikke kan ta nye oppdrag når det er behov, selv innenfor avtalt oppholdsperiode/disponibelperiode.

15.3.3 Forslag til endringer i en-tredjedelsregelen

Ilys av den pågående diskusjonen har utvalget vurdert ulike alternativer til dagens regel.

En mulig endring av en-tredjedelsregelen er å sette en grense for hvor lang en oppholdsperiode må være før regelen om avspasering tilsvarende en-tredjedel av oppholdet kommer til anvendelse.

Dette vil være en endring langs de samme linjer som foreslått av Norsk olje og gass, og som er til behandling. Utvalget vil peke på at en slik endring vil kunne ha andre konsekvenser for vernet av arbeidstakere uten tariffavtale, samtidig som den ikke vil endre utfordringene knyttet til kombinasjonen av tariffavtale og forskriftsbestemmelsen ved lengre oppholdsperioder.

En annen løsning vil være å bestemme at en-tredjedelsregelen ikke gjelder for arbeidstakere som har en arbeidstidsordning som samlet sett gir et like godt eller bedre vern enn det en-tredjedelsregelen gir. På denne måten vil en-tredjedelsregelen fungere som et sikkerhetsnett for de arbeidstakerne med et særlig behov for vern.

Utvalgets flertall, medlemmene Ulltveit-Moe, Børkje, Christiansen, Harborg, Holden, Hægeland og Raaum mener at en egnet løsning er å bestemme at en-tredjedelsregelen ikke skal gjelde for arbeidstakere som har en arbeidstidsordning som samlet sett gir et bedre vern enn det som følger av en-tredjedelsregelen.

Dermed vil regelen fortsatt ha sin funksjon for arbeidstakere som ikke er sikret en god arbeidstidsordning gjennom tariffavtalene, samtidig som man vil unngå utilsiktede konsekvenser der en-tredjedelsregelen kombineres med tariffavtalene.

Flertallet vil peke på at en ordning der en forskrift ikke kommer til anvendelse for arbeidstakere som er omfattet av en avtale som samlet sett gir bedre vern, også brukes ved allmenngjøring av tariffavtaler. Arbeidstakere som samlet sett har bedre vilkår enn det allmenngjorte nivået omfattes ikke av allmenngjøringen.

Endring av en-tredjedelsregelen vil kunne ha innvirkning på tariffavtalene. Det kan ha betydning for praktiseringen av bestemmelser om oppholdsperiode, og vil kunne påvirke partenes forhandlingsposisjon. Flertallet kjenner til at dagens landsomfattende tariffavtaler inneholder bestemmelser om at dersom rammeforskriften endres kan tariffavtalens regler om oppholdsperiode, og tolkningen av transittbegrepet revideres.

Flertallet anser derfor at partene vil sørge for at arbeidstidsordningene fortsatt vil ivareta sikkerhets- og arbeidsmiljøhensyn.

Det er Petroleumstilsynet som fører tilsyn med at bestemmelsene i rammeforskriften overholdes. Det forutsettes at Petroleumstilsynet fortsatt skal føre tilsyn med en-tredjedelsregelen.

Utvalgets mindretall, medlemmene Alsos, Borgerud og Molander viser til at flertallet foreslår å begrense en-tredjedelsregelens anvendelsesområde ved å unnta arbeidstakere som er omfattet av en tariffavtale som samlet sett gir et bedre vern. Mindretallet viser til at det er flere mulige reguleringsalternativer for arbeid- og hviletid i petroleumsnæringen. Det er av stor betydning at bestemmelsen som regulerer hvileperioden mellom to oppholdsperioder offshore, er enkel å forstå og anvende både for virksomhetene og de berørte arbeidstakerne. I tillegg er det viktig at regelen er enkel å håndheve. Arbeidstidsordningene offshore er spesielle. Det samme gjelder risikoforholdene. Det er særegne forhold knyttet til sikkerhet og risiko i petroleumssektoren med fare for feilhandlinger som kan resultere i storulykker og skader på personell og sårbare områder. Det er vanskelig å se at en bestemmelse om at en-tredjedelsregelen ikke skal gjelde for arbeidstakere som har en arbeidstidsordning som «samlet sett gir et bedre vern» vil være tilstrekkelig enkel å anvende og håndheve.

Flertallets forslag – oppsummering

Flertallet foreslår at en-tredjedelsregelen endres slik at det blir mulig med en mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, samtidig som regelen fortsatt vil fungere for arbeidstakere uten tariffavtale, med flere arbeidsgivere eller med særlig belastende arbeidstidsordninger. Flertallet mener dette kan gjøres ved å bestemme at en-tredjedelsregelen ikke skal gjelde for arbeidstakere som har en arbeidstidsordning som samlet sett gir et bedre vern.

Flertallet anser at partene vil sørge for at arbeidstidsordningene fortsatt vil ivareta sikkerhets- og arbeidsmiljøhensyn.

Det er Petroleumstilsynet som fører tilsyn med at bestemmelsene i rammeforskriften overholdes. Det forutsettes at Petroleumstilsynet fortsatt skal føre tilsyn med en-tredjedelsregelen.