31 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Første del. Generelle bestemmelser

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde

Til § 1-1 Lovens formål

Alminnelige motiver: punkt 3.3

I første ledd er det tatt inn at formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret. Hva som ligger i selvstyrebegrepet, fremgår nærmere i lovforslaget § 2-1 og § 2-2. Kommunene og fylkeskommunene, ved deres innbyggere og folkevalgte organer, skal i stor grad kunne bestemme over egne forhold. Videre er formålet med loven å legge nødvendige rammer for dette kommunale selvstyret. I dette ligger at det kommunale selvstyret settes i et nasjonalt perspektiv der nasjonale fellesinteresser, internasjonale forpliktelser og innbyggernes rettigheter kan spille inn. Det er også et formål med loven å legge til rette for et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse. Lokaldemokrati, eller folkestyre, er fundamentet og begrunnelsen for kommunenes eksistens. Dette er et representativt demokrati, det vil si at folkevalgte tar beslutninger på vegne av innbyggerne. Innbyggerdeltakelse er fremhevet særskilt selv om dette også ligger inne i lokaldemokratibegrepet. Alle former for deltakelse fra innbyggerne er inkludert her.

I andre ledd sies det at loven skal legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan yte tjenester og drive samfunnsutviklingtil beste for innbyggerne. I dette ligger at en kommunes sentrale oppgaver er tjenesteyting og samfunnsutvikling. Disse oppgavene skal hele tiden gjennomføres på en slik måte at de blir til innbyggernes beste. Videre skal loven bidra til at kommuner og fylkeskommuner er effektive, tillitsskapende og bærekraftige. At kommuner og fylkeskommuner skal være effektive, kan ha flere sider. Noen sentrale sider er raske og gode svar av hensyn til den enkelte innbygger, god organisering og fornuftig bruk av penger. Videre skal loven bidra til at kommuner og fylkeskommuner er tillitsskapende. I dette ligger blant annet at hensyn som etikk, rettssikkerhet og åpenhet skal ivaretas. Kommunene og fylkeskommunene skal generelt drives slik at andre kan ha tillit til dem. Til slutt sies at loven skal bidra til at kommuner og fylkeskommuner er bærekraftige. Her menes bærekraftig i vid forstand.

Se kapittel 3 for nærmere omtale av formålsbestemmelsen.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Alminnelig motiver: punkt 5.3.

Loven gjelder for kommuner og fylkeskommuner, altså både for primærkommunene og det regionale nivået.

Loven gjelder for kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Kommuners virksomhet omfatter kommunenes egeninitierte aktiviteter og lovpålagte oppgaver. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Kommuneloven gjelder også for kommunale og fylkeskommunale organer som er opprettet etter særlov, så langt ikke annet er sagt uttrykkelig eller klart forutsatt i særloven. Dette er også videreføring av gjeldende rett.

Kommuners og fylkeskommuners virksomhet omfatter virksomhet som skjer innenfor organer som er opprettet etter reglene i kommuneloven. Det omfatter folkevalgte organer, administrasjon, kommunale foretak og interkommunale samarbeid som er organisert etter regler i kommuneloven. Noen av disse formene for interkommunalt samarbeid kan være organisert som egne rettssubjekter. Status som eget rettssubjekt vil ikke være avgjørende for om kommunelovens regler gjelder for slike virksomheter.

Organisasjonsformer som er regulert utenfor kommuneloven, vil falle utenfor kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Dette gjelder eksempelvis aksjeselskaper, interkommunale selskaper, stiftelser, foreninger mv., og det gjelder selv om én eller flere kommuner er eier, stifter, oppdragsgiver mv. Hvis bestemmelser i kommuneloven skal gjelde for slike virksomheter, må det følge av særskilte lovbestemmelser. Slike bestemmelser kan gis i kommuneloven eller i særlover.

Kapittel 2. Det kommunale og fylkeskommunale selvstyret

Til § 2-1 Kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre

Alminnelige motiver: punkt 4.7

Overskriften i bestemmelsen bruker begrepet kommunalt selvstyre som en overordnet beskrivelse av det lovbestemmelsen ellers inneholder. Innholdet i bestemmelsen er de sentrale elementer i det kommunale selvstyret. Bestemmelsen inneholder imidlertid ingen skarp, avgrenset og uttømmende definisjon. Begrepet kommunalt selvstyre inkluderer som regel fylkeskommunalt selvstyre også, men i overskriften, og i lovteksten for øvrig, er begge begrepene er tatt inn i for å tydeliggjøre at det gjelder både kommuner og fylkeskommuner.

Første ledd fastslår at Norge er inndelt i kommuner og fylkeskommuner, og at disse har en egen folkevalgt ledelse. Dette markerer det som ofte kalles «kommunens eksistens» og en desentralisert struktur. Selve inndelingen markerer kommunens stedlige kompetanse. Egen folkevalgt ledelse markerer at en kommune ikke er et forvaltningsorgan innenfor statens forvaltningshierarki, og formuleringen viser hvordan kommunene står i forhold til egne innbyggere.

Andre ledd fastslår at hver kommune og fylkeskommune er et eget rettssubjekt, at de kan ta avgjørelser på eget initiativ, og at de må ta selvstendig ansvar for de beslutninger de tar. Posisjonen som selvstendig rettssubjekt gir kommunene en alminnelig rettslig handleevne, inkludert ansvar for bruk av denne rettslige handleevnen. Av pedagogiske hensyn er både initiativfrihet og ansvar inkludert i lovteksten. Når kommunene har status som selvstendige rettssubjekter, innebærer det at flere grunnleggende rettsregler også gjelder for kommunene. Negativt avgrenset handlefrihet kan ses i sammenheng med slik status. Videre markerer status som selvstendig rettssubjekt at legalitetsprinsippet gjelder. Dette er også tatt inn som en egen uttrykkelig bestemmelse i tredje ledd andre punktum.

Tredje ledd første punktum markerer at det kommunale selvstyret er underlagt begrensninger ved at det må utøves innenfor de rammer lovgivningen til enhver tid fastsetter. Dette er ikke noen materiell endring i rettstilstanden, kun en lovfesting av gjeldende rett.

Tredje ledd andre punktum innebærer lovfesting av et krav til lovhjemmel for at nasjonale myndigheter skal kunne gripe inn overfor kommunene. Lovendringen er av pedagogisk karakter og innebærer ingen materiell endring i rettstilstanden. Bestemmelsen retter seg mot både Stortinget og statsforvaltningen og fastslår begrensninger for når de kan gripe inn i det kommunale selvstyret. For at Stortinget og statsforvaltningen skal kunne gripe inn overfor kommunene, må de ha hjemmel for dette i lov, eventuelt i bestemmelser med hjemmel i lov. Prinsippet oppstiller dermed et krav til hjemmel i lov, eller i en bestemmelse med hjemmel i lov, for at nasjonale myndigheter skal kunne pålegge kommunene oppgaver eller styre, instruere eller overprøve kommunene. Dette kalles gjerne legalitetsprinsippet.

Til § 2-3 Prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale og fylkeskommunale selvstyret

Alminnelige motiver: punkt 4.9

Første ledd innebærer lovfesting av et forholdsmessighetsprinsipp. Det gjenspeiler at begrensninger i det kommunale selvstyret bør forbeholdes de tilfeller hvor det er et klart behov for nasjonale føringer. Utgangspunktet er også her at det gjelder et lovkrav, slik at forholdsmessighetsprinsippet særlig er rettet mot Stortingets innskrenkninger i det kommunale selvstyret gjennom lov. Men det kan også få betydning ved tolkningen og anvendelsen av bestemmelser som gir statsforvaltningen myndighet til å overprøve kommunale vedtak. Prinsippet innebærer at et tiltak må være egnet til å oppnå målet med tiltaket. Det må også være nødvendig for å oppnå målet. Fordelene med tiltaket må oppveie eventuelle ulemper med tiltaket. Prinsippet anerkjenner statlig styring og kontroll, for eksempel ved klage, tilsyn og innsigelser, men stiller krav til de vurderingene som må gjøres ved innføring og anvendelse av slike styringsmidler. Lovfestingen er i stor grad en kodifisering av krav i utredningsinstruksen om at det skal utredes ulike alternativer for statlig styring av kommunene, samt retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet.

Andre ledd innebærer lovfesting av et nærhetsprinsipp. Dette prinsippet innebærer at offentlige oppgaver bør desentraliseres. Dette betyr at slike oppgaver fortrinnsvis bør legges til kommunene. Samtidig gir forbeholdet som mulig en viktig begrensning i rekkevidden av dette prinsippet. Vurderingen av hva som er mulig, vil måtte bero på målet som er satt, og dette målet vil bero på nasjonal politikk. Hensynet til sakens art og omfang eller til effektivitet og økonomi kan derfor tilsi at oppgaven bør utføres av en annen myndighet. Dersom det for eksempel er snakk om sterkt regelbundne avgjørelser, med lite lokalt handlingsrom, vil en overføring av ansvaret for oppgaven til kommunene innebære mer arbeid uten innslag av særlig selvstyre for kommunene. Dette vil være en type oppgave som det i utgangspunktet ikke passer så godt å legge til kommunene.

I tredje ledd lovfestes et finansieringsprinsipp. Prinsippet fastsetter det sentrale premisset for reell lokal handlefrihet, nemlig at staten bør bidra til at kommunene har et økonomisk handlingsrom. Bestemmelsen er ikke kun rettet mot lovpålagte oppgaver, men sikter til oppgaver i bredere forstand. Herunder vil det for eksempel også være et spørsmål i hvilken utstrekning finansieringen bør gi rom for å oppfylle faglige standarder på ulike tjenesteområder og rom for lokale initiativ som kan gå utover kommunenes rolle som iverksetter av statlig politikk. Begrepene frie og økonomisk handlingsrom sikter til at kommunene i hovedsak bør ha inntekter som kan disponeres fritt. Bestemmelsen fastsetter samtidig at statens finansiering av kommunene må skje innenfor rammene av den nasjonale økonomiske politikken.

Kapittel 3. Kommuneinndeling og kommunenavn

Til § 3-1 Kommuneinndeling og kommunenavn

Denne bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende kommunelov § 3 nr. 1–4. § 3 nr. 5 om at kommuner på visse vilkår kan ta i bruk betegnelsen by på kommunen, er ikke videreført. Dette fordi det ikke knytter seg noen rettsvirkninger til å bruke dette begrepet.

Kapittel 4. Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet

Til § 4-1 Informasjon om kommunenes og fylkeskommunens virksomhet

Alminnelige motiver: punkt 6.3

Etter første punktum i denne bestemmelsen plikter kommuner og fylkeskommuner for det første å informere om egen virksomhet. Dette kravet knytter seg til virksomhet som foregår i kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Kommuner og fylkeskommuner skal videre informere om virksomhet som foregår i et annet rettssubjekt, når dette utfører oppgaver for kommunen eller fylkeskommunen. Informasjonsplikten vil typisk gjelde for selskaper og andre egne rettssubjekter som er eid av kommuner/fylkeskommuner, og som yter tjenester enten til kommunene/fylkeskommunene direkte eller til innbyggerne i kommunene/fylkeskommunene. Informasjonsplikten gjelder også for virksomhet som foregår i egne rettssubjekter som er helt eller delvis eid av private/staten, når disse utfører oppgaver for kommuner eller fylkeskommuner. Plikten er kun knyttet til de oppgaver e.l. andre rettssubjekter utfører for kommunen eller fylkeskommunen. Dette vil for eksempel kunne være å informere om aktiviteter og lignende som andre rettssubjekter utfører for kommuner og fylkeskommuner, og som har direkte innvirkning på innbyggerne i kommunen eller fylkeskommunen.

Kommuner og fylkeskommuner plikter etter andre punktum å legge til rette for at alle kan få tilgang til den informasjonen kommunene eller fylkeskommunene gir. Dette kan innebære både tiltak for å tilpasse informasjonen til mottakerne og tiltak for å gjøre informasjonen fysisk eller elektronisk tilgjengelig.

Hverken første eller andre punktum regulerer nærmere hvilke konkrete forhold det skal informeres om, hvor mye det skal informeres, hvordan det skal informeres, eller til hvem det skal informeres. Det er i utgangspunktet opp til kommunen og fylkeskommunen selv å vurdere disse spørsmålene ut fra lokale behov og tilgjengelige ressurser. Det vil likevel være i strid med bestemmelsen helt å unnlate å informere eller å informere i svært liten grad. Bestemmelsen gir kommuner og fylkeskommuner frihet til å fylle informasjonsplikten med innhold. Dette innebærer at innbyggere, presse eller andre ikke kan bruke denne bestemmelsen til å påberope seg at kommunen eller fylkeskommunen ikke har gitt dem den nødvendige informasjonen.

Innholdet i bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 6.

Kapittel 5. Kommunal organisering. Folkevalgte organer

Til § 5-1 Folkevalgte organer

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2 og punkt 8.6

Dette er en ny bestemmelse om hvilke folkevalgte organer som kan opprettes i en kommune eller fylkeskommune, hva organene skal kalles, og hva definisjon på begrepet folkevalgt er.

Første ledd fastslår at det kreves hjemmel i lov for å opprette folkevalgte organer. Kommuner og fylkeskommuner kan derfor ikke opprette andre organer enn de som fremgår av lov.

I andre ledd avklares hva som er folkevalgt organ etter kommuneloven, det vil si folkevalgte organer på lokalt nivå. Folkevalgte organer på nasjonalt nivå er ikke omfattet av denne bestemmelsen eller loven. Alle de folkevalgte organene er listet konkret opp. Organene er nærmere regulert i andre bestemmelser, men denne opplistingen innebærer en avklaring av hva som skal anses som et folkevalgt organ. Kommunens eller fylkeskommunens administrasjon er ikke omfattet av dette. Administrative organer kan således oppnevnes uavhengig av bestemmelsen her.

Tredje ledd fastslår at for enkelte konkrete organer skal navnebetegnelsen som fremgår av første ledd, benyttes om organet. Kommunene kan således ikke selv velge et helt annet navn på det folkevalgte organet. Et unntak fra dette er at det åpnes for at betegnelsen by benyttes i stedet for betegnelsen kommune. For eksempel kan en kommune velge å kalle sitt kommunestyre for bystyre i stedet. Det er ikke satt noen vilkår for dette i loven. Av begrunnelsen for å åpne for dette følger at dette ikke bør gjøres i for stor utstrekning. Det åpnes også for å bruke betegnelsen herad i stedet for kommune. Dette er av hensyn til de kommuner som allerede gjør dette.

Fjerde ledd sier at folkevalgte etter denne loven er medlemmer av kommunestyret og fylkestinget og andre personer som et folkevalgt organ har valgt inn i et folkevalgt organ. Medlemmer av kommunestyret og fylkestinget omtales gjerne som direkte folkevalgte, mens de andre som er omtalt, er indirekte folkevalgte.

Til § 5-2 Kommunestyre og fylkesting

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2 og punkt 8.7

Første ledd fastslår at kommunestyret er det øverste organet i kommunen, og at fylkestinget er det øverste organet i fylkeskommunen.

Av andre ledd fremgår den myndighet kommunestyret og fylkestinget har som øverste myndighet. Det fastslås at kommunestyret treffer vedtak på vegne av kommunen, og at fylkestinget treffer vedtak på vegne av fylkeskommunen. Denne myndigheten kan være begrenset ved lov.

Tredje ledd fastslår at kommunestyret og fylkestinget kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak til andre folkevalgte organer, ordføreren eller kommunedirektøren innenfor rammene av denne eller annen lov. I kommuneloven finnes det flere bestemmelser som uttrykkelig og konkret åpner for delegering. Videre finnes det en rekke bestemmelser om at kommunestyret eller fylkestinget selv skal avgjøre en sak. Det betyr at kommunestyret eller fylkestinget ikke kan delegere til andre å ta den aktuelle avgjørelsen.

Fjerde ledd sier at når det gjelder delegering til andre rettssubjekter enn kommunen eller fylkeskommunen selv, så kan dette bare gjøres for myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Av andre punktum fremgår det at myndighet til å treffe vedtak i saker som gjelder oppgaver som er pålagt i lov, bare kan delegeres til andre rettssubjekter hvis denne loven eller annen lov gir adgang til det. Dette innebærer for det første at det er nødvendig med hjemmel for å delegere myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Dette er således et unntak fra første punktum. For det andre innebærer dette punktum at kommunestyret eller fylkestinget også kan delegere myndighet til å treffe vedtak i saker som har prinsipiell betydning, hvis det er hjemmel for det i lov.

Til § 5-3 Kommunestyrets og fylkestingets sammensetning

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om kommunestyrets og fylkestingets sammensetning er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 7). Det er gjort noen språklige endringer.

Til § 5-4 Formannskap og fylkesutvalg

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om formannskap og fylkesutvalg er en videreføring av gjeldende regler (§ 8). Det er gjort noen språklige endringer.

Til § 5-5 Utvalg

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om utvalg erstatter dagens bestemmelse om faste utvalg og komiteer (§ 10). Reglene om komiteer videreføres ikke, og bestemmelsene for utvalg vil gjelde for en rekke type utvalg. Utvalgene vil kunne være både tidsbegrensede og varige, og de vil kunne tildeles vedtaksmyndighet, innstillingsrett eller kun utredningsoppgaver. Også utvalg som har enkelte særregler i egne bestemmelser, som kommunedelsutvalg, partssammensatt utvalg og kontrollutvalg, vil være utvalg som er omfattet av denne bestemmelsen så langt ikke de enkelte særregler sier noe annet.

Kommunestyret og fylkestinget må selv fastsette utvalgets virkeområdet, varighet og så videre, se § 5-10 om reglement for folkevalgte organer.

For øvrig er bestemmelsen i stor grad en videreføring av gjeldende regler for faste utvalg. Det er gjort enkelte språklige endringer.

I første ledd fastslås adgangen kommunestyret og fylkestinget har til å opprette utvalg. Dette kan være for kommunalt eller fylkeskommunalt formål, for deler av den kommunale eller fylkeskommunale virksomheten eller for en geografisk del av kommunen. Det siste er et kommunedelsutvalg. Slike utvalg vil kun kunne få oppgaver og myndighet for saker vedrørende kommunedelen hvis ikke annet følger av lov. Utvalg skal ha minst tre medlemmer.

Andre ledd er en videreføring av dagens bestemmelser om valg av medlemmer, leder og så videre og om saksfelt og vedtaksmyndighet.

I tredje ledd fastslås det at utvalg kan opprette arbeidsutvalg med medlemmer som er valgt blant medlemmene av utvalget.

I fjerde ledd fastslås adgangen utvalget har til å delegere myndighet til lederen eller arbeidsutvalget. Dersom kommunestyret eller fylkestinget ikke har bestemt noe annet, kan dette gjøres i saker som ikke har prinsipiell betydning. For kommunedelsutvalg kommer i tillegg en særregel om at også lederen av administrasjonen av kommunedelen kan delegeres slik myndighet. Også her er forutsetningen at det gjelder saker som ikke har prinsipiell betydning, og at kommunestyret eller fylkestinget ikke har bestemt noe annet.

Femte ledd er en videreføring av dagens bestemmelse om organisering og nedleggelse av utvalg.

Til § 5-6 Direkte valg til kommunedelsutvalg

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om direkte valg til kommunedelsutvalg viderefører bestemmelser som i dag står i bestemmelsen om kommunedelsutvalg i § 12. Det er gjort enkelte språklige endringer. For kommunedelsutvalg gjelder i tillegg bestemmelsene i § 5-5 om utvalg. Med denne nye, generelle bestemmelsen om utvalg, som også gjelder for kommunedelsutvalg, er det ikke nødvendig å ha like mange særlige bestemmelser om kommunedelsutvalg som i dagens lov. Det er ikke ment å gjøre noen realitetsendringer for kommunedelsutvalg ved en slik endring i reguleringsmåte.

Til § 5-7 Kommunestyre- og fylkestingskomiteer

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om kommunestyre- og fylkestingskomiteer er en videreføring av gjeldende regler (§ 10 a). Det er gjort enkelte språklige endringer.

Til § 5-8 Styre for institusjon

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om styre for institusjon er en videreføring av gjeldende regler (§ 11). Det er gjort enkelte språklige endringer. I dagens § 11 gjelder bestemmelsen for styre for institusjon o.l. At o.l. er tatt ut av lovteksten, er ment som en språklig forenkling uten realitetsendring.

Til § 5-9 Partssammensatt utvalg (administrasjonsutvalg)

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2

Bestemmelsen om partssammensatt utvalg eller administrasjonsutvalg er en videreføring av gjeldende regler (§ 25). Det er tydeliggjort at dette er et folkevalgt organ ved at bestemmelsen er plassert i kapitlet om folkevalgte organer og også er inkludert i opplistingen av folkevalgte organer i § 5-1. Partssammensatte utvalg er utvalg etter § 5-5, og reglene der gjelder med mindre annet fremgår av § 5-9.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår det at det partssammensatte utvalget skal settes sammen av representanter for kommunen eller fylkeskommunen og representanter for de ansatte. Representantene fra kommunen eller fylkeskommunen vil anses som folkevalgte i tråd med definisjonen i § 5-1 siste ledd. Både de folkevalgte og ansatterepresentantene vil ha krav på godtgjøring etter kapittel 8.

Det er for øvrig gjort enkelte språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 5-10 Reglement for folkevalgte organer

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2.2

Bestemmelsen er ny og inneholder krav om at kommunestyret og fylkestinget har et reglement for de folkevalgte organene. Det er krav om at det skal fastsettes et virkeområde for organet, eventuell vedtaksmyndighet for organet og varighet eller tidsperiode for organet. Eventuelle andre sentrale bestemmelser om organets virkeområde skal også fremgå av reglementet. Det er ingen formkrav til et slikt reglement utover at det skal være skriftlig. Det kan godt inngå i et annet reglement eller fastsettes i en arbeidsbeskrivelse eller et mandat.

Til § 5-11 Reglement for delegering og innstilling

Alminnelige motiver: punkt 8.7.2

Bestemmelsen om reglement for delegering og innstilling er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 39 nr. 2). Bestemmelsen stod tidligere i kapitlet om saksbehandling. Det er gjort enkelte språklige endringer.

Kapittel 6. Ordfører

Til § 6-1 Ordførers myndighet og oppgaver

Alminnelige motiver: punkt 10.4

Denne bestemmelsen er i stor grad en videreføring av dagens bestemmelse med noe omstrukturering og språklige justeringer. Ordførerens mulige myndighetsområde utvides noe.

I tredje ledd er det nytt at ordfører i tillegg til å ha møte- og talerett i kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer uten å være medlem av organet også skal ha forslagsrett. Det innebærer altså at ordfører kan fremme forslag i organet som organet må se på og behandle. For kommune- og fylkesråd og organer under disse har ordfører hverken møte-, tale- eller forslagsrett. For kontrollutvalget har ordføreren kun møte- og talerett og ikke forslagsrett.

Fjerde ledd lister opp konkrete områder der kommunestyret eller fylkestinget kan delegere myndighet til ordføreren. I bokstav a sies det at ordfører kan treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Dette innebærer at ordføreren kan delegeres myndighet til å treffe vedtak både i enkeltsaker som ikke har prinsipiell betydning, og i typer av saker som ikke har prinsipiell betydning. Saker som har prinsipiell betydning kan på den annen side ikke delegeres. I bokstav b sies det at ordføreren kan treffe vedtak i hastesaker. Hastesaker skal defineres på samme måte her som ellers i loven. Henvisningen til hastesaker i § 11-8 første ledd innebærer at de vilkår og regler som der er fastslått, gjelder på tilsvarende måte for ordførerens myndighet og behandling av hastesaker. Etter bokstav c kan ordfører videre delegeres myndighet til å opprette utvalg som skal forberede saker som ikke har prinsipiell betydning. Hvilke saker som har prinsipiell betydning, er opp til kommunestyret og ordføreren å vurdere. Dette må vurderes på samme måte her som andre steder i loven der begrepet er benyttet.

I femte ledd får formannskapet og fylkesutvalget hjemmel til å videredelegere sin myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning, til ordføreren. Kommunestyret og fylkestinget kan imidlertid bestemme at denne myndigheten ikke skal kunne delegeres.

Sjette ledd gir ordfører en ny plikt til å rapportere tilbake til kommunestyret eller fylkestinget om hvordan den delegerte myndighet er benyttet. Når, hvordan og i hvilket omfang slik rapportering skal skje, er opp til kommunestyret å fastsette.

Til § 6-2 Valg av ordfører

Alminnelig motiver: punkt 10.5.1.

I første ledd fastslås det at kommunestyret og fylkestinget selv skal velge en ordfører blant sine egne medlemmer. I bestemmelsen brukes betegnelsene ordfører og varaordfører enten det gjelder slikt verv i en kommune eller i en fylkeskommune. Betegnelsen fylkesordfører og fylkesvaraordfører er således tatt ut av loven. Dette er kun ment som en forenkling av regelverket. En fylkeskommune kan selv bestemme om betegnelsen fylkesordfører eller ordfører skal benyttes. Utover dette ligger det i bestemmelsen at betegnelsen ordfører skal benyttes om denne rollen og personen.

I andre ledd er det en ny bestemmelse som sier at en ordførerkandidat må samtykke til å stille til valg. Det er ingen formkrav for et slikt samtykke. Muntlig samtykke er således tilstrekkelig.

Av tredje ledd fremgår det at ordføreren også får plass i formannskapet eller fylkesutvalget og da bruker sitt partis eller sin gruppes kvote. Hvis partiet eller gruppen ikke har noen rett til slik plass, får ordføreren den siste plassen.

For øvrig er bestemmelsen om valg av ordfører i hovedsak som før, bortsett fra enkelte språklige justeringer.

Til § 6-3 Direkte valg av ordfører

Alminnelig motiver: punkt 10.5.

Dette er en ny bestemmelse om adgang til å beslutte at ordfører skal velges ved direkte valg.

I første ledd gis kommunestyret og fylkestinget adgang til å beslutte direkte valg av ordfører. Kommunestyret og fylkestinget står således fritt til å beslutte om ordføreren skal velges direkte av innbyggerne etter denne bestemmelsen, eller om kommunestyret og fylkestinget selv skal velge ordfører etter de ordinære regler.

Andre ledd fastslår at direkte valg av ordfører skal skje samtidig med valg til kommunestyret eller fylkestinget. Alle partier og grupper som stiller liste ved valget, har også rett til å nominere én ordførerkandidat.

Tredje ledd sier at direkte valg av ordfører skal skje som preferansevalg. Denne valgmetoden innebærer at velgerne på stemmeseddelen skal gi uttrykk for alternative preferanser, det vil si at de skal rangere kandidatene. Den som er høyest preferert blant de fleste velgerne, blir valgt. De nærmere detaljene om hvordan denne metoden og valget for øvrig skal gjennomføres, fastsettes i forskrift. I den grad kommuneloven eller forskriften til denne ikke sier noe om spørsmål om gjennomføring av valget, gjelder bestemmelsene i valgloven så langt de passer.

Fjerde ledd sier at en ordfører som er direkte valgt, bruker sitt partis eller sin gruppes kvote når han eller hun får plass i kommunestyret, fylkestinget, formannskapet eller fylkesutvalget. Dersom partiet eller gruppen ikke har noen rett til slik plass, får ordføreren den siste plassen.

Femte ledd sier at om en direkte valgt ordfører trer varig ut av vervet, så er det opp til kommunestyret eller fylkestinget om nytt valg skal gjennomføres som direkte valg eller på ordinært vis av kommunestyret eller fylkestinget. Disse beslutningene kan ikke delegeres videre.

Kapittel 7. Valg til folkevalgte organer

Til § 7-1 Konstituerende møte i kommunestyret og fylkestinget

Alminnelige motiver: punkt 8.4.1 og 10.2.2

Bestemmelsen regulerer det konstituerende møtet etter et valg til kommunestyret og fylkestinget. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 17). Det er gjort enkelte justeringer samt språklige endringer.

I tredje ledd sies det at ordfører og varaordfører skal velges først. Deretter skal formannskap og fylkesutvalg velges. Dette er en annen rekkefølge enn tidligere og har sammenheng med at ordfører nå skal velges blant medlemmene i kommunestyret og fylkestinget, og ikke blant formannskapet eller fylkesutvalgets medlemmer, se § 6-2. I kommuner og fylkeskommuner som har innført parlamentarisk styreform, skal kommunerådet og fylkesrådet også velges på det konstituerende møtet, i de tilfellene der rådet skal velges etter § 10-4.

I siste ledd sies det at hvis nye medlemmer av et folkevalgt organ ikke blir valgt i det konstituerende møtet, utvides funksjonstiden for sittende medlemmer til det er avholdt nyvalg. Nytt her er at en slik utvidet funksjonstid begrenses tidsmessig til første årsskifte i den nye valgperioden. Kommunestyret og fylkestinget har altså en frist til å velge nye medlemmer til organet innen årsskiftet. Hvis de ikke gjør det, vil organet opphøre.

Til § 7-2 Valgbarhet. Plikt til å ta imot valg

Alminnelige motiver: punkt 12.2

Bestemmelsen inneholder en regulering av de alminnelige valgbarhetsvilkårene i kommuneloven.

Første ledd er i stor grad en videreføring av gjeldende rett, men utvider virkeområdet for de alminnelige valgbarhetsvilkårene til også å omfatte folkevalgte organer som etter kommuneloven av 1992 ble regulert av § 14 nr. 2. For disse organene innebærer bestemmelsen strengere valgbarhetsvilkår.

Bestemmelsen gjelder ikke ved valg til kommunestyre og fylkesting, formannskap og fylkesutvalg, arbeidsutvalg for folkevalgte organer og rådet i et regionråd eller ved inndeling av kommunestyrets eller fylkestingets medlemmer i kommunestyre- eller fylkestingskomiteer. Regler om valgbarhet ved valg til disse organene blir regulert av valgloven § 3-3 (kommunestyre og fylkesting) og av kommuneloven § 5-4 (formannskap og fylkesutvalg), §§ 5-5 og 5-7 (arbeidsutvalg), § 18-3 (råd i et regionråd) og § 5-7 (kommunestyre- eller fylkestingskomiteer).

Det følger av andre ledd at regelen om at en person må samtykke til å stille til valg for å være valgbar, også gjelder ved valg til rådet i et regionråd. De øvrige reglene om valgbarhet gjelder ikke ved valg til rådet.

Vilkårene for å være valgbar og pliktig til å ta imot valg følger av tredje ledd. Bokstav a og b er en videreføring av gjeldende rett. Bokstav c er ny og inneholder et unntak fra ombudsplikten. Etter denne bokstaven må kandidater til folkevalgte verv omfattet av første ledd samtykke for å være valgbare. Uten samtykke kan vedkommende ikke være kandidat til vervet.

Fjerde ledd fastsetter at ved valg til styre for institusjon, styre etter § 10-8, folkevalgt for kommunalt oppgavefellesskap og styre for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak gjelder det ikke noe krav om å være bosatt i kommunen for å kunne velges til organet. Ved valg til disse organene er også personer som står innført i folkeregisteret som bosatt i andre kommuner, valgbare. Bestemmelsen gjør bare unntak fra bosettingskravet. De andre valgbarhetsvilkårene gjelder også her.

Det blir i femte ledd presisert at den som ikke har oppnådd stemmerettsalder, likevel er valgbar dersom vedkommende for øvrig fyller vilkårene for valgbarhet og stemmerett, jf. tredje ledd.

Til § 7-3 Utelukket fra valg

Alminnelige motiver: punkt 12.2

Etter første ledd er visse personer ikke valgbare på grunn av sin stilling. En person som har en slik stilling, må fratre stillingen før organet trer i funksjon, det vil si i de fleste tilfeller på det tidspunkt organet blir valgt, jf. § 7-1. Det er altså valgbarheten på tidspunktet for valget av organet som er avgjørende for om innehaverne av de opplistede stillingene kan velges til organet. Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av gjeldende rett. Nytt er at lederen av sekretariatet for kontrollutvalget i kommunen ikke er valgbar. Dette gjelder både der det er et eget sekretariat for kontrollutvalget i kommunen, der det er et interkommunalt samarbeid, og der det er andre som utfører sekretariatstjenestene for kontrollutvalget.

Andre ledd er nytt med unntak av bokstav e. Bestemmelsen fastsetter at medlemmer og varamedlemmer av kontrollutvalget ikke er valgbare til vervet som ordfører eller varaordfører eller til vervet som medlem eller varamedlem av organene som er nevnt i andre ledd bokstav b til e. Kommunalt eller fylkeskommunalt organ med beslutningsmyndighet, jf. bokstav c, omfatter både folkevalgte organer som enten har fått delegert eller har beslutningsmyndighet i kraft av lov, og folkevalgte organer som kan få tildelt beslutningsmyndighet.

Tredje til femte og syvende ledd viderefører gjeldende rett.

Det følger av sjette ledd at lederen av administrasjonen og hans eller hennes stedfortreder, kommunalsjefer, etatssjefer og ledere på tilsvarende nivå likevel er valgbare til styringsorganer oppnevnt av representantskapet i kommunale oppgavefellesskap.

Til § 7-4 Forholdsvalg, avtalevalg eller flertallsvalg

Alminnelige motiver: punkt 13.1

Første ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 35 nr. 4, mens andre ledd viderefører bestemmelsen i § 35 nr. 3. Det er foretatt enkelte språklige justeringer i lovteksten som ikke endrer innholdet i bestemmelsene.

Til § 7-5 Listeforslag ved forholdsvalg

Alminnelige motiver: punkt 13.2

Bestemmelsen inneholder bestemmelser om listeforslag ved forholdsvalg. Bestemmelsen viderefører med enkelte unntak, jf. andre ledd, reglene i gjeldende kommunelov § 36. Bestemmelsen er dessuten noe omskrevet uten at dette endrer innholdet i bestemmelsen.

Andre ledd inneholder krav til kjønnsmessig balanse på listeforslaget ved forholdstallsvalg. Bestemmelsen innebærer at det alltid vil være tilstrekkelig å føre opp to kandidater på listeforslaget. Dette er en oppmykning i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen innebærer at det som en hovedregel vil være nok at begge kjønn er representert med minst 40 prosent av de foreslåtte kandidatene på listeforslaget.

Til § 7-6 Valgoppgjør ved forholdsvalg

Alminnelige motiver: punkt 13.2 og 13.3

Første ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 37 nr. 1.

Andre ledd inneholder regler om hvordan medlemmene skal pekes ut. Denne bestemmelsen innebærer en endring av gjeldende rett, jf. § 37 nr. 2. Medlemmene skal kåres i den rekkefølge som de står på listeforslaget. Dette innebærer at det ikke er adgang til å foreta endringer på stemmesedlene. Dersom det er gjort endringer, skal man ved kandidatkåringen se bort fra dem.

Tredje ledd inneholder regler om kjønnsmessig balanse blant medlemmene som blir pekt ut fra det enkelte listeforslaget. Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende rett, jf. § 37 nr. 3, men er betydelig omskrevet. Bestemmelsen innebærer at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent fra en liste som blir representert med minst fire medlemmer i organet. Materielt innebærer dette strengere krav til kjønnsbalanse i ett tilfelle, nemlig der hvor en liste blir representert med åtte medlemmer i organet.

Fjerde ledd er nytt sammenholdt med gjeldende rett. Etter denne bestemmelsen gjelder det også krav til den totale kjønnsbalanse i organet, ikke kun fra den enkelte listen. Bestemmelsen innebærer at dersom det ene kjønnet blir underrepresentert i organet sammenholdt med kravet i første og andre punktum, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønnet rykke opp på den listen som har fått flest stemmer. Dersom det ene kjønnet fortsatt er underrepresentert i organet, jf. kravene i første og andre punktum, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønnet rykke opp på den listen som har fått nest flest stemmer, og så videre, inntil kravet til kjønnsbalanse er oppfylt.

Ved tolkningen av bestemmelsene i tredje og fjerde ledd må det tas hensyn til at §§ 6-2 og 6-3 inneholder bestemmelser om at ordføreren tar sete i formannskapet og fylkesutvalget. Dette er særlige regler om at ordføreren skal gis plass i formannskapet og fylkesutvalget. Ved praktiseringen av reglene i tredje og fjerde ledd kan derfor ikke ordføreren bli byttet ut med en kandidat fra det underrepresenterte kjønnet. Et eksempel kan illustrerer dette. Etter et valgoppgjør foretatt etter reglene i andre og tredje ledd består formannskapet på fem av fire menn og én kvinne (én mann og én kvinne fra parti A og én mann fra henholdsvis parti B, C og D). Etter regelen i fjerde ledd skal da mannen i parti A byttes ut med en kvinne. I dette tilfellet er dette imidlertid den valgte ordføreren. Ordføreren er etter reglene i § 6-2, eventuelt § 6-3, garantert en plass i formannskapet. Ved valgoppgjøret må man da gå videre til det partiet (den listen) som fikk nest flest stemmer.

Det følger av femte ledd at ved valg av medlemmer til folkevalgte organer som etter lov bare skal bestå av kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmer, og ved valg av folkevalgte arbeidsutvalg for folkevalgte organer, skal reglene i tredje og fjerde ledd følges hvis det er mulig. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett selv om ordlyden er noe justert, jf. § 37 nr. 3.

Sjette ledd viderefører med mindre språklige endringer bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 37 nr. 4.

Til § 7-7 Avtalevalg

Alminnelige motiver: punkt 13.2

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av nåværende § 38 a. Kravet til kjønnsmessig balanse i tredje ledd er noe endret sammenholdt med dagens bestemmelse, jf. merknaden til § 7-6. I praksis er det likevel kun dersom organet skal bestå av åtte medlemmer, at kravet til kjønnsmessig sammensetning av organet vil bli annerledes enn etter gjeldende rett. Etter gjeldende rett skal et organ med åtte medlemmer bestå av minst tre medlemmer av hvert kjønn. Etter forslaget må organet bestå av fire medlemmer av hvert kjønn.

Til § 7-8 Flertallsvalg

Denne bestemmelsen viderefører med noen språklige endringer reglene om flertallsvalg i gjeldende kommunelov § 38.

Til § 7-9 Uttreden og fritak

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett, selv om det er noe omskrevet. Det følger av bestemmelsen at en person som ikke lenger oppfyller valgbarhetsvilkårene for å kunne velges til et folkevalgt organ, ikke lenger kan sitte i vervet. Han eller hun må tre ut av organet. Dersom den tapte valgbarheten skyldes at personen er registrert som utflyttet fra kommunen eller fylkeskommunen i folkeregisteret, har vedkommende likevel rett til å tre inn i vervet dersom han eller kun flytter tilbake til kommunen eller fylkeskommunen i løpet av to år.

Andre ledd er betydelig omskrevet sammenlignet med gjeldende rett, hovedsakelig for å tydeliggjøre og forenkle forståelsen av hva som ligger i bestemmelsen. Bestemmelsen klargjør at det er opp til kommunestyret å avgjøre hvor lang tid en fritakssøknad kan gis for. Fritak kan gis både for kortere og lengre tidsrom. Et fritak trenger ikke tidfestes til et konkret tidsrom, men kan gis for så lenge fritaksgrunnen foreligger. Slikt tidsubestemt fritak kan for eksempel være aktuelt dersom en kommunestyrerepresentant blir statsråd eller statssekretær.

Fritak kan innvilges dersom det vil være til vesentlig ulempe for den folkevalgte dersom vedkommende ikke innvilges fritak. Det siktes her først og fremst til forhold knyttet til den folkevalgtes helsetilstand, arbeidsforhold, familieforhold og andre sterke velferdsgrunner. Etter bestemmelsen må det foreligge vesentlig ulempe. Dette innebærer at det ikke skal være kurant å få fritak. Det må foreligge forhold som gjør at søkeren påføres en ikke vesentlig ulempe dersom fritak ikke innvilges. Det følger av andre punktum at det skal mer til for å få fritak fra vervet som folkevalgt dersom forholdet som begrunner fritakssøknaden, var kjent da vedkommende samtykket til å stille til valg.

Tredje ledd fastsetter at selv om årsaken som lå til grunn for en midlertidig fritakssøknad, faller bort før det som var lagt til grunn i søknaden, har den som fikk innvilget søknaden, ikke rett til å tre inn i vervet før fritaksperioden er utløpt. I noen tilfeller, for eksempel dersom det er søkt fritak for å bli statssekretær, vil det gjerne være innvilget fritak for den perioden vedkommende er statssekretær, det vil si for en ubestemt tidsperiode. I slike tilfeller anses fritaksperioden som utløpt når vedkommende fratrer stillingen, og han eller hun vil straks kunne tre inn i vervet som folkevalgt i kommunen.

Til § 7-10 Opprykk og nyvalg

Første og tredje til syvende ledd i denne bestemmelsen er med enkelte språklige justeringer en videreføring av nåværende kommunelov § 16.

Andre ledd er nytt sammenholdt med gjeldende rett. Etter denne bestemmelsen kan kommunestyret eller fylkestinget på visse betingelser velge midlertidige medlemmer av et folkevalgt organ (settemedlemmer). Dette kan gjøres dersom et fast medlem av organet har fått fritak i minst tre måneder. Det er bare dersom medlemmet har søkt og fått innvilget slikt fritak, at det kan velges et settemedlem. Det kan ikke gjøres dersom medlemmet ikke søker fritak, selv om det er på det rene at medlemmet ikke vil kunne møte i en periode på minst tre måneder. Kommunestyret og fylkestinget står ikke fritt til å velge hvilke settemedlemmer de vil. De må velge det første medlemmet på varamannslisten som settemedlem.

Til § 7-11 Suspensjon o.l.

Alminnelige motiver: punkt 12.3

Første ledd er en ren videreføring av gjeldende rett. Det følger av denne bestemmelsen at kommunestyret eller fylkestinget kan vedta å suspendere en folkevalgt dersom det er utferdiget siktelse eller tiltale mot en folkevalgt for diverse straffbare forhold. Suspensjonen kan gjelde inntil saken er rettskraftig avgjort. Med ett unntak (forhold som knytter seg til fusk og uregelmessigheter knyttet til valg) må forholdene det er snakk om, knytte seg til utøvelse av verv eller tjeneste for kommunen eller fylkeskommunen.

Bestemmelsen i andre ledd er ny. Den åpner for at kommunestyret eller fylkestinget helt generelt kan suspendere ordføreren. Det eneste vilkåret er at det er reist tiltale mot vedkommende for et straffbart forhold som kan straffes med fengsel i over tre år. Det kreves et kvalifisert flertall på to tredeler av de avgitte stemmene for å suspendere ordføreren etter denne regelen. Avgjørelsen må videre treffes av kommunestyret eller fylkestinget selv uten adgang til å delegere til andre organer. Ordføreren kan med hjemmel i denne bestemmelsen ikke suspenderes fra andre folkevalgte verv vedkommende måtte ha.

Tredje ledd er nytt og innebærer at en folkevalgt som er suspendert, kan fremme krav om arbeidsgodtgjøring som om vedkommende fortsatt innehadde vervet. I tillegg har den suspenderte krav på erstatning for tap av inntekt. Dersom vedkommende på grunn av suspensjonen kan oppta sitt ordinære arbeidsforhold, og dermed ikke vil ha noe tap i inntekt, vil det ikke oppstå noe tap i inntekt som skal erstattes. Erstatning for tapt arbeidsinntekt og krav på arbeidsgodtgjøring kan maksimalt gis i ett år.

Også fjerde ledd innfører en ny regel. Etter denne bestemmelsen kan kommunestyret eller fylkestinget frata en person vervet som ordfører. Dette kan skje dersom ordføreren har vist at vedkommende ikke er egnet til å ivareta vervet. Forholdet kan knytte seg til hvordan selve vervet blir utført, men det kan også knytte seg til forhold som overhodet ikke har noe med vervet å gjøre. Vedtaket om å frata noen vervet som ordfører må fattes av kommunestyret eller fylkestinget selv. I tillegg kreves det et flertall på 90 prosent av de avgitte stemmene. Den folkevalgte vil selv være inhabil til å delta i behandlingen av saken. Ordføreren kan med hjemmel i denne bestemmelsen ikke fratas andre folkevalgte verv vedkommende måtte ha.

Det følger av femte ledd at et vedtak om å suspendere folkevalgte, inkludert ordføreren, eller å frata ordføreren vervet, regnes som et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. Reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven gjelder derfor i disse tilfellene.

Kapittel 8. Rettigheter og plikter for folkevalgte

Til § 8-1 Rett og plikt til å delta i møte

Alminnelige motiver: punkt 8.4.2.3

I første ledd fremgår det at medlemmer av et folkevalgt organ har rett og plikt til å delta i organets møter hvis de ikke har gyldig forfall. Dette er en videreføring av gjeldende regler (§ 40 nr. 1).

Andre ledd er en videreføring av dagens § 40 nr. 2.

Til § 8-2 Rett til fri fra arbeid

Alminnelige motiver: punkt 12.4

Første og andre ledd i bestemmelsen er med visse språklige endringer en videreføring av gjeldende § 40 nr. 1 andre ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny. Denne bestemmelsen gir personer som er folkevalgt og bosatt i et annet nordisk land, men som arbeider i Norge, tilsvarende rett til fri fra arbeid som de norske folkevalgte har etter første og andre ledd.

§ 8-3 Utvidet innsynsrett for folkevalgte organer. Taushetsplikt

Alminnelige motiver: kapittel 15

Første ledd slår fast hovedregelen om at kommunestyret og fylkestinget som øverste organ har rett til innsyn i alle kommunale og fylkeskommunale saksdokumenter. Det er gitt enkelte unntak fra denne innsynsretten i de andre leddene i paragrafen. Andre folkevalgte organer har en mer begrenset innsynsrett. De har kun innsynsrett i saksdokumenter som omfatter de delene av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som ligger innenfor organets virkeområde.

Andre ledd oppstiller visse vilkår for at de folkevalgte skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte opplysninger. For at et organ som nevnt i første ledd skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte opplysninger, må det være nødvendig av hensyn til behandling av en konkret sak i tillegg til at et av vilkårene i forvaltningsloven § 13 b må være oppfylt. Med dette menes at organet selv må foreta en konkret vurdering av behovet for og nødvendigheten av å få tilgang til de taushetsbelagte opplysningene for å kunne ta stilling til den aktuelle saken den har til behandling. Et særlig moment blir om organet kan behandle den aktuelle saken med for eksempel sladdede dokumenter. Behovet skal vurderes fra sak til sak, og det må fattes vedtak hver gang organet ønsker innsyn i slike opplysninger. Dette er parallelt med bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b. Når organet ønsker innsyn i en sak hvor det foreligger taushetsbelagte opplysninger, må innsynsretten også vurderes opp mot forvaltningsloven § 13 a, som kan åpne for at organet gis innsyn i dokumenter når dokumentene er sladdet, den som har krav på taushet, samtykker eller de aktuelle opplysningene er alminnelig kjent. Lovbestemt taushetsplikt gjelder også for folkevalgte som har fått innsyn.

Det følger av tredje ledd at vedtak om innsyn kan treffes enten med tre stemmer eller med flertallet av de avgitte stemmene. Dette innebærer for eksempel at det er nok at tre av et utvalgs ni medlemmer stemmer for innsyn for at forslaget skal anses som vedtatt. Dokumentene det blir gitt innsyn i, skal sendes til hele organet, og ikke bare de medlemmene som har fremmet innsynskravet eller stemt for det. Innsyn i taushetsbelagte opplysninger krever ordinært flertallsvedtak i organet.

Fjerde ledd inneholder enkelte særbestemmelser for parlamentarisk styrte kommuner. Det følger av denne bestemmelsen at den utvidede innsynsretten for folkevalgte organer er noe innskrenket i parlamentarisk styrte kommuner. Innsynsretten gjelder for det første ikke for notater fra den enkelte kommuneråd eller fylkesråd til rådet. Innsynsretten gjelder for det andre ikke for notater mellom kommunerådene eller mellom fylkesrådene. Det er for det tredje gjort unntak i innsynsretten for sakslister til og møtebøker for forberedende møter i rådet hvor rådet ikke skal treffe vedtak eller komme med en innstilling i en sak. I tillegg kan rådet bestemme at det ikke skal gis innsyn i saksdokumenter som er utarbeidet av administrasjonen. To vilkår må i så fall være oppfylt. Saksdokumentet må være laget for rådets eller et enkelt rådsmedlems egne forberedende vurderinger. I tillegg må saksdokumentet være utarbeidet av administrasjonen som sekretariat for rådet.

Femte ledd innebærer at det folkevalgte organets innsynsrett inntreffer når saken er satt på sakslisten for organet dersom det gjelder en sak som skal behandles i dette folkevalgte organet. Dersom den aktuelle saken det ønskes innsyn i, skal avgjøres av administrasjonen, oppstår innsynsretten først når saken er ferdigbehandlet. Tilsvarende gjelder dersom det er kommunerådet eller fylkesrådet som skal avgjøre saken. Den enkelte folkevalgte vil fremdeles kunne fremme en innsynsbegjæring etter offentlighetsloven, og denne innsynsretten vil kunne inntre på et tidligere tidspunkt, jf. offentlighetsloven §§ 3 og 4. Bestemmelsen her begrenser ikke innsynsretten som følger av offentlighetsloven.

Sjette ledd sier at dersom en folkevalgt etter bestemmelsene i paragrafen her får innsyn i opplysninger som kommunen har unntatt etter offentlighetsloven, vil vedkommende ha taushetsplikt om opplysningene. Dette innebærer at de folkevalgte har taushetsplikt om opplysninger som er unntatt offentlighet. Administrasjonen må informere om at dokumentet skal unntas offentlighet når det folkevalgte organet får innsyn, slik at organets medlemmer blir gjort kjent med at dokumentet inneholder opplysninger som er unntatt offentlighet og dermed taushetsbelagte. Kommunestyret kan som øverste organ i kommunen vedta at dokumentet ikke lenger skal unntas offentlighet etter offentlighetslovens regler. Det samme gjelder annet folkevalgt organ som har fått delegert fullmakt til å gjøre dette. Et slikt vedtak treffes med alminnelig flertall. I slike tilfeller vil de folkevalgte ikke lenger ha taushetsplikt om opplysningene i dokumentet.

Dersom det tidligere er gitt innsyn i et dokument etter offentlighetsloven til tross for at dokumentet kunne vært unntatt offentlighet, kan dokumentet ikke lenger unntas offentlighet etter offentlighetsloven. I slike tilfeller vil derfor folkevalgte ikke ha taushetsplikt om opplysningene i dokumentet. Dersom et dokument som har vært unntatt fra offentligheten, senere blir frigitt, vil også taushetsplikten opphøre.

Til § 8-4 Dekning av utgifter og økonomisk tap

Alminnelige motiver: punkt 14.1

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, men er noe omskrevet. Bestemmelsen omfatter alle som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv. Dette omfatter for det første alle som er medlem av kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer, enten de er opprettet i medhold av kommuneloven eller særlov. For det andre omfattes de tilfeller hvor kommunen eller fylkeskommunen velger medlemmer til statlige organer på kommunalt eller fylkeskommunalt nivå. Normalt vil det også være snakk om et kommunalt tillitsverv der en lov regulerer at kommunen eller fylkeskommunen skal velge ett eller flere medlemmer til et organ.

Det følger av første ledd at kommunestyret eller fylkestinget selv fastsetter nærmere regler om dekning av skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring. Dette kan for eksempel være å fastsette en minste reiselengde, for å unngå et stort antall små regninger. Retten til å kunne ivareta vervet skal imidlertid være reell, slik at det ikke kan fastsettes noen øvre grense for hvor store skyssutgifter som vil dekkes, så lenge de må anses som nødvendige.

Andre ledd regulerer retten til å få dekket utgifter som er påført som en følge av vervet. I dette ligger at det kun dekkes nødvendige utgifter. Typiske utgifter som er aktuelle å dekke etter denne bestemmelsen, er utgifter til barnepass, stedfortreder, stell av syke og eldre og lignende. Kommunestyret eller fylkestinget skal selv fastsette nærmere regler om rett til dekning av slike utgifter. Det kan for eksempel være å fastsette at det skal gjelde ulike satser for legitimerte og ulegitimerte utgifter.

Etter tredje ledd har den som har hatt tap av inntekt som følge av et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, krav på å få dekket inntektstapet. Dette gjelder likevel kun inntil et visst beløp per dag. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som skal fastsette dette beløpet. Det skal fastsettes ulike beløp avhengig av om inntektstapet er legitimert eller ulegitimert. Inntekt i denne bestemmelsen omfatter ikke kun ordinær inntekt.

Til § 8-5 Arbeidsgodtgjøring

Alminnelige motiver: punkt 14.1

Bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende kommunelov § 42. Det er kun foretatt enkelte språklige justeringer i lovteksten.

Til § 8-6 Godtgjøring ved frikjøp

Alminnelige motiver: punkt 14.1

Denne bestemmelsen er ny, men er delvis en lovfesting av utbredt praksis i kommunene og fylkeskommunene med å fastsette én total godtgjøring for folkevalgte som er frikjøpt, det vil si der hvor en folkevalgt tar seg helt eller delvis fri fra sitt ordinære arbeid for å ivareta folkevalgte verv. Kommunestyret eller fylkestinget selv kan med hjemmel i denne bestemmelsen fravike reglene i § 9-4 tredje ledd og § 9-5 og heller fastsette en total godtgjøring som omfatter både arbeidsgodtgjøring og erstatning for tapt inntekt.

Til § 8-7 Ettergodtgjøring

Alminnelige motiver: punkt 14.1

Denne bestemmelsen er ny, men er delvis en lovfesting av utbredt praksis i kommunene og fylkeskommunene. Første ledd fastslår at folkevalgte som har hatt det å være folkevalgt som sin hovedbeskjeftigelse, men som ikke blir gjenvalgt, eller som må fratre i løpet av valgperioden, har krav på forlenget godtgjøring i inntil tre måneder, det vil si ettergodtgjøring. Bestemmelsen gjelder for folkevalgte som har hatt verv på minst halv tid. Dette kan enten være ett enkelt verv eller flere verv som til sammen tilsvarer et halvtidsverv. Rettigheten inntrer først etter søknad.

Andre ledd første punktum fastsetter at annen inntekt skal komme til fratrekk i ettergodtgjøring. Med inntekt siktes det ikke bare til lønnsinntekt, men også til næringsinntekt og ulike typer pensjonsinntekter og lignende, det vil si alle typer inntekter som er ment å komme i stedet for arbeidsinntekt. Det følger av andre punktum at også inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra, skal komme til fratrekk i ettergodtgjøringen. Dette kan for eksempel være dersom den folkevalgte frivillig utsetter å tre inn i et arbeidsforhold vedkommende har permisjon fra. Det kan også være dersom den folkevalgte unnlater å søke om pensjonsytelser vedkommende er kvalifisert for.

Til § 8-8 Pensjonsordning

Alminnelige motiver: punkt 14.1

Bestemmelsen er en ren videreføring av tilsvarende bestemmelse i kommuneloven § 43.

Kapittel 9. Kommunale og fylkeskommunale foretak

Alminnelige motiver: kapittel 11

Kapitlet om kommunale og fylkeskommunale foretak er i hovedsak en videreføring av tilsvarende regler i kapittel 11 i gjeldende kommunelov. Det er likevel foretatt en del språklige endringer i lovteksten. Disse er ikke ment å endre innholdet med mindre dette blir påpekt særlig i merknadene til den enkelte bestemmelsen.

Til § 9-1 Opprettelse av kommunale og fylkeskommunale foretak

Bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende § 61 andre punktum og § 62 nr. 1. Bestemmelsen presiserer at øvrige kapitler i kommuneloven gjelder tilsvarende så langt de passer for kommunale og fylkeskommunale foretak.

Til § 9-2 Delegering av myndighet til kommunerådet eller fylkesrådet

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 62 nr. 2. Nytt er at kommunerådet eller fylkesrådet kan videredelegere den myndigheten rådet får delegert etter første ledd i bestemmelsen til enkeltmedlemmer av rådet. Kommunestyret eller fylkestinget kan likevel bestemme at rådet ikke skal kunne videredelegere denne myndigheten til enkeltmedlemmer av rådet.

Til § 9-3 Vedtekter

Denne bestemmelsen om foretakets vedtekter er en ren videreføring av gjeldende § 63.

Til § 9-4 Foretakets ledelse

Det følger av denne bestemmelsen at foretaket skal ledes av et styre og av en daglig leder, jf. tilsvarende bestemmelse i dagens § 64.

Til § 9-5 Styrets sammensetning

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 65. De særskilte reglene om ansattes rett til å velge styremedlemmer i § 65 nr. 3 andre punktum følgende er skilt ut i en egen bestemmelse, § 9-6.

Nytt er at medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret eller fylkestinget ikke kan velges til styremedlem i foretaket. Det blir dessuten ikke lenger presisert i bestemmelsen at medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet eller kommunedirektøren eller dennes stedfortreder ikke er valgbare til styret i foretaket. For kommunedirektøren og dennes stedfortreder følger dette nå av § 7-3, jf. § 7-2. Medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet kan heller ikke etter forslaget til ny kommunelov samtidig være medlem av styret i et foretak. Dette følger av § 10-2 tredje ledd i forslaget. Etter denne bestemmelsen skal personer som velges til rådet, fratre sine øvrige folkevalgte verv i den periodene de er medlem av rådet.

Til § 9-6 Ansattes rett til å velge styremedlemmer

Denne bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 65 nr. 2 andre punktum følgende. Nytt er at Kongens rett til å gi forskrift om blant annet beregning av antall ansatte, gjelder i alle tilfeller hvor de ansatte skal velge styremedlemmer.

Til § 9-7 valgperiode for styremedlemmer

Denne bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende § 66.

Til § 9-8 Styrets myndighet

Bestemmelsen er til dels en videreføring av reglene i § 67. Nytt er at styret ikke lenger har myndighet til å treffe vedtak i personalsaker da det løpende personalansvaret for den enkelte ansatte etter lovforslaget er lagt til daglig leder i foretaket, jf. § 9-12 andre ledd.

Til § 9-9 Styremøter

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 68. Nytt er at loven ikke lenger inneholder regler om styrets avstemning i ansettelsessaker.

Etter sjette ledd kan styret på visse vilkår treffe vedtak i en sak som ikke står på sakslisten. I så fall skal kommunedirektøren varsles før styret behandler saken. Der det er innført parlamentarisk styreform, skal rådet varsles, jf. § 10-2.

Til § 9-10 Vedtak som må godkjennes av kommunestyret eller fylkestinget

Bestemmelsen er en videreføring av nåværende § 69.

Til § 9-11 Daglig leder

Første til fjerde punktum er en videreføring av gjeldende § 70. Femte punktum er nytt. Etter denne bestemmelsen kan kommunerådet eller fylkesrådet dersom de har fått delegert myndighet til å ansette daglig leder, videredelegere denne myndigheten til ett enkelt medlem av rådet.

Til § 9-12 Daglig leders myndighet

Denne bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende kommunelov § 71. Reglene om daglig leders ansvar for internkontrollen i foretaket er skilt ut i en egen bestemmelse, jf. § 9-13. Nytt er at det løpende personalansvaret for den enkelte ansatte er lagt til daglig leder, jf. andre ledd.

Til § 9-13 Internkontroll i kommunalt og fylkeskommunalt foretak

Denne bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende kommunelov 71 nr. 2 om daglig leders ansvar for internkontrollen i foretaket. Bestemmelsen regulerer imidlertid i større detalj hva som ligger i daglig leders ansvar for internkontrollen. Bestemmelsen er parallell med den generelle bestemmelsen om kommunedirektørens ansvar for kommunens internkontroll. Dette innebærer at det er daglig leder som har ansvaret for internkontrollen i foretaket, mens kommunedirektøren har ansvaret for internkontrollen i den øvrige delen av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Se nærmere om innholdet i bestemmelsen i merknadene til § 25-1.

Til § 9-14 Rapportering til styret i foretaket om interkontroll og statlig tilsyn

Bestemmelsen er ny og regulerer daglig leders ansvar for å rapportere om internkontroll og om resultatene av statlig tilsyn til styret i foretaket. Kommunestyret eller fylkestinget fastsetter selv eventuelle regler for rapportering om disse forholdene fra styret i foretaket til kommunestyret eller fylkestinget.

Bestemmelsen er parallell med bestemmelsen om kommunedirektørens ansvar for tilsvarende rapportering til kommunestyret. Se merknadene til § 25-2 for det nærmere innholdet i bestemmelsen.

Til § 9-15 Statlig tilsyn med internkontrollen

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å føre tilsyn med de de lovpålagte pliktene om internkontroll i § 9-13. Bestemmelsen er parallell med bestemmelsen om hjemmel for statlig tilsyn med kommunens internkontroll. Det vises til merknadene til § 25-3 for det nærmere innholdet i bestemmelsen.

Til § 9-16 Forholdet til kommunens eller fylkeskommunens administrasjon

Denne bestemmelsen viderefører gjeldende kommunelov § 72 og gir enkelte særregler for forholdet mellom kommunedirektøren og ledelsen i kommunale eller fylkeskommunale foretak. Det er foretatt enkelte språklige endringer i bestemmelsen, men disse er ikke ment å endre innholdet.

Første ledd fastslår at kommunedirektøren i kommunen eller fylkeskommunen ikke kan hverken instruere daglig leder om hvordan han eller hun skal utøve sin myndighet, eller omgjøre beslutninger som daglig leder har truffet. Dette er et unntak fra § 13-1 om at kommunedirektøren leder den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen.

Etter andre ledd kan kommunedirektøren likevel instruere både styret og daglig leder om at vedtak disse har truffet, ikke skal iverksettes før kommunestyret eller fylkestinget har behandlet saken. Dersom kommunedirektøren benytter seg av retten til å bringe en sak inn for kommunestyret eller fylkestinget, kan vedtaket ikke iverksettes før kommunestyret eller fylkestinget har sagt seg enig i vedtaket.

Det følger av tredje ledd første punktum at kommunedirektøren skal gis anledning til å uttale seg før styret treffer vedtak i saker som skal behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Uttalelsen fra kommunedirektøren i slike saker skal legges frem for styret når de behandler saken, jf. andre punktum. Dette gir kommunedirektøren mulighet til å informere styret om sitt syn på saken, slik at styret kan ta dette med i betraktningen før det treffer sitt vedtak. Det blir i tredje punktum presisert at saken skal sendes via kommunedirektøren til kommunestyret eller fylkestinget. I parlamentarisk styrte kommuner eller fylkeskommuner skal saken sendes via rådet, jf. § 10-2.

Kravene til prosessen i saker som skal behandles av kommunestyret eller fylkestinget etter at styret i foretaket har truffet vedtak i saken, blir dermed følgende: Før styret i foretaket behandler saken, skal kommunedirektøren gis anledning til å uttale seg om saken. Kommunedirektørens uttalelse skal legges frem for styret i foretaket når det behandler saken. Etter at styret har truffet vedtak i saken, skal styrets saksfremlegg sendes via kommunedirektøren til kommunestyret eller fylkestinget. Dette må også anses å følge av kommunedirektørens ansvar for å påse at saker som legges frem for folkevalgte organer, er tilstrekkelig utredet, jf. § 13-1 tredje ledd. I de fleste tilfeller vil kommunedirektøren allerede ha gitt sine merknader til saken før styret i foretaket behandler den. I så fall vil kommunedirektørens rolle etter at styret i foretaket har behandlet saken, normalt være kun å ekspedere saken videre til kommunestyret eller fylkestinget. Kommunedirektøren kan likevel etter § 13-1 tredje ledd gi supplerende opplysninger ved oversendelsen til kommunestyret eller fylkestinget, for eksempel hvis saken har tatt en annen retning etter at saken var forelagt kommunedirektøren.

I parlamentarisk styrte kommuner eller fylkeskommuner er det etter fjerde ledd første punktum lederen av rådet som har myndighet til å instruere foretakets ledelse om å utsette iverksettelsen av et vedtak inntil saken er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget. Det følger av andre punktum at dersom medlemmene av rådet er tildelt ledelsesansvar, er det det medlemmet som har ansvaret for den delen av administrasjonen som foretaket hører inn under, som har denne myndigheten.

Til § 9-17 Representasjon

Denne bestemmelsen er en videreføring av § 73 i gjeldende kommunelov.

Til § 9-18 Overskridelse av representasjonsretten

Bestemmelsen viderefører med enkelte språklige endringer reglene i kommuneloven § 74.

Kapittel 10. Parlamentarisk styreform i kommuner og fylkeskommuner

Alminnelige motiver: kapittel 9

Til § 10-1 Innføring og oppheving av kommunal eller fylkeskommunal parlamentarisme

Alminnelige motiver: punkt 9.4.3

Det følger av første ledd at beslutning om å innføre parlamentarisme må vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv. Denne myndigheten kan ikke delegeres til andre. Bestemmelsen stiller opp et særskilt flertallskrav. For å kunne innføre parlamentarisme er det nødvendig med et flertall på minst 2/3 av de avgitte stemmene.

En forutsetning for at kommunestyret eller fylkestinget skal kunne innføre parlamentarisme, er at det forrige kommunestyret eller fylkestinget har behandlet og stemt over et forslag om å innføre parlamentarisme, jf. andre ledd. Det er ikke nødvendig at forslaget inneholder en detaljert og konkret organisasjonsmodell. Det er tilstrekkelig at det fremmes et generelt forslag om å innføre parlamentarisme. Det er heller ikke nødvendig at det ved denne avstemningen er et flertall som støtter forslaget.

Etter tredje ledd må ny styreform være vedtatt av kommunestyret eller fylkestinget og satt i verk når det andre hele året av valgperioden starter, det vil si at etter valget i 2015 må en ny styreform være satt i kraft senest 1. januar 2017.

Det følger av fjerde ledd at vedtak om å gå tilbake til formannskapsmodellen (ordinær styreform) må treffes av kommunestyret eller fylkestinget selv. Slikt vedtak treffes med alminnelig flertall av stemmene som avgis. Reglene om innføring av parlamentarisme gjelder for øvrig tilsvarende ved gjeninnføring av formannskapsmodellen. Dette innebærer at den samme totrinnsprosessen som gjelder ved innføring av parlamentarisme, også gjelder ved gjeninnføring av formannskapsmodellen.

Til § 10-2 Kommuneråd og fylkesråd

Ved innføring av parlamentarisme skal det opprettes et kommuneråd eller fylkesråd. Kommunerådet og fylkesrådet er et folkevalgt organ.

Rådet trer i stedet for kommunedirektøren og overtar ledelsesansvaret for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, jf. første ledd første punktum. I parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner skal det derfor ikke ansettes kommunedirektør. Rådet kan instruere alle ansatte, både i administrative og i faglige gjøremål, med mindre lovgivningen fastsetter noe annet. Kommunerådet og fylkesrådet vil ha det samme ledelsesansvaret for administrasjonen som det kommunedirektøren har. Kommunestyret og fylkestinget kan også vedta føringer på hvordan rådets ledelsesansvar skal utøves. Dette kan enten være retningslinjer for hvordan ledelsen skal utøves, eller direkte pålegg om hvordan myndigheten skal benyttes.

Det følger av andre punktum at bestemmelsene om kommunedirektøren skal gjelde tilsvarende for rådet. Dette innebærer at for eksempel § 13-1 tredje og fjerde ledd og § 25-1 gjelder tilsvarende for rådet.

Rådet kan opprettes på to måter, jf. andre ledd. Rådet kan for det første velges av kommunestyret eller fylkestinget selv etter reglene i § 10-4. Alternativt kan lederen av rådet pekes ut av ordføreren. I så fall setter lederen selv sammen rådet etter reglene i § 10-5. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør selv hvilken måte som skal benyttes.

Tredje ledd innebærer at medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet må fratre øvrige kommunale eller fylkeskommunale verv i den perioden de sitter i kommunerådet eller fylkesrådet. I stedet for å innkalle varamedlemmer til alle møter i andre organer hvor medlemmene av kommunerådet er medlemmer, kan kommunestyret selv velge midlertidige medlemmer til å fungere i vervene for den perioden medlemmene sitter i kommunerådet.

Det følger av fjerde ledd at kommunestyret og fylkestinget kan delegere den samme avgjørelsesmyndigheten til rådet som til formannskapet og fylkesutvalget.

Etter femte ledd kan rådet gi enkeltmedlemmer av rådet ledelsesansvaret for deler av administrasjonen. Dette forutsetter imidlertid at kommunestyret eller fylkestinget har åpnet for en slik ordning. Den enkelte kommuneråd eller fylkesråd vil da ha full instruksjonsmyndighet overfor den delen av administrasjonen vedkommende leder. Kommuneråden eller fylkesråden opptrer imidlertid på vegne av rådet. Dette innebærer blant annet at rådet kan gi instrukser om hvordan ledelsesansvaret skal utøves, samt at rådet kan stilles politisk til ansvar for hvordan den enkelte kommuneråd eller fylkesråd utøver sitt ledelsesansvar. Kommunerådet og fylkesrådet kan delegere vedtaksmyndighet i saker som ikke er av prinsipiell betydning, til enkeltmedlemmer av rådet. Dette er den samme myndigheten som kan delegeres til kommunedirektøren. Forutsetningen for slik delegering er for det første at kommunestyret eller fylkestinget ikke har begrenset rådets delegeringsadgang på dette området, og for det andre at enkeltmedlemmene av rådet er gitt ledelsesansvar for deler av administrasjonen.

Sjette ledd pålegger rådet å rapportere tilbake til kommunestyret eller fylkestinget om hvilke vedtak det har truffet i saker av prinsipiell betydning.

Til § 10-3 Møteplikt. Møte- og talerett

Første ledd fastslår at rådets medlemmer plikter å delta i kommunestyrets eller fylkestingets møter. Medlemmene av rådet har også talerett. De har imidlertid ikke forslags- eller stemmerett.

Etter andre ledd har lederen av rådet møte- og talerett også i andre folkevalgte organer. I tillegg har også enkeltmedlemmer av rådet som har fått tildelt ledelsesansvar for deler av administrasjonen, slik møte- og talerett når organet behandler saker som hører inn under vedkommende medlems ansvarsområde. Møte- og taleretten for lederen og enkeltmedlemmene av rådet gjelder ikke for møter i kontrollutvalget og møter i folkevalgte organer opprettet av kommunestyret eller fylkestinget når disse behandler saker om kommunestyrets eller organets indre organisering, jf. tredje ledd.

Til § 10-4 Valg av kommuneråd eller fylkesråd

Rådet kan opprettes enten etter reglene i denne paragrafen eller etter § 10-5.

Det følger av første ledd at dersom kommunerådet eller fylkesrådet opprettes etter denne paragrafen, er det kommunestyret eller fylkestinget selv som skal velge rådet. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Etter andre ledd skal rådet velges i kommunestyrets eller fylkestingets konstituerende møte i de tilfeller hvor parlamentarisk styreform videreføres fra forrige valgperiode.

Tredje ledd regulerer hvordan skifte av råd i valgperioden skal skje. Det følger av § 10-7 første og andre ledd at henholdsvis forslag om at rådet skal fratre, og melding fra rådet om at det fratrer, skal legges frem i kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Etter tredje ledd skal nytt råd velges senest i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Nytt råd skal også velges etter disse reglene dersom lederen av rådet fratrer. Nytt råd trer i funksjon straks det er valgt.

Fjerde ledd inneholder nærmere regler om listeforslaget. Det følger av bestemmelsen at det er forslagsstillerne som bestemmer hvor mange medlemmer rådet skal ha, og hvem som skal være leder og nestleder. Regelen om avstemninger i § 11-9 tredje ledd og kjønnsbalanse i § 7-7 tredje ledd gjelder tilsvarende for listeforslaget. Det følger videre av § 8-1 andre ledd at medlemmene av kommunestyret eller fylkestinget kan velge mellom å stemme for ett av forslagene eller stemme blankt.

Dersom et medlem av rådet fratrer, skal rådet legge frem en sak i førstkommende møte i kommunestyret eller fylkestinget om å endre sammensetningen av rådet, jf. femte ledd. Et medlem som fratrer, trenger ikke å erstattes med et nytt medlem. I så fall fortsetter rådet med færre medlemmer. Kommunestyret eller fylkestinget kan ikke velge noen andre personer til medlem av rådet enn det rådet legger opp til i sitt saksfremlegg. Kommunestyret eller fylkestinget har bare valget mellom å ta den nye sammensetningen av rådet til orientering eller stemme for eller imot forslaget.

Til § 10-5 Utpeking av kommunerådsleder eller fylkesrådsleder

Denne bestemmelsen gir regler for en alternativ måte å opprette kommuneråd eller fylkesråd på, jf. § 10-4.

Etter første ledd skal ordføreren peke ut en rådsleder til å danne nytt råd. Dette er en oppgave ordføreren utfører på vegne av kommunestyret eller fylkestinget. Denne plikten inntrer, i tillegg til ved innføring av ordningen, dersom det har oppstått en parlamentarisk situasjon som tilsier det. En slik situasjon kan for eksempel oppstå hvis sittende råd har meddelt at det fratrer, hvis rådet blir felt ved mistillit, hvis rådet får flertallet mot seg i en sak hvor det har stilt kabinettspørsmål eller hvis kommunestyrets eller fylkestingets sammensetning har endret seg etter et kommunestyre- eller fylkestingsvalg. Selv om det ikke lenger er eksplisitt sagt i ordlyden, skal ordføreren peke ut den rådslederen han eller hun etter politiske sonderinger antar kan samle størst oppslutning om sitt råd i kommunestyret eller fylkestinget. Plikten etter denne bestemmelsen påligger den til enhver tid sittende ordfører. Etter et valg kan dermed avgående ordfører starte en slik prosess dersom det har oppstått en parlamentarisk situasjon som tilsier at det må dannes et nytt råd.

Det følger av andre ledd at lederen av rådet selv setter sammen rådet. Lederen bestemmer dermed hvor mange medlemmer som skal være med i rådet, og hvem disse skal være. Kommunerådet og fylkesrådet må likevel sammensettes i tråd med reglene om kjønnsmessig balanse i folkevalgte organer, jf. henvisningen om at reglene i § 7-7 tredje ledd gjelder på tilsvarende måte.

Etter tredje ledd kan lederen av rådet når som helst endre sammensetningen av rådet. Dette innebærer at lederen både kan bytte ut medlemmer og kan endre antallet medlemmer av rådet.

Fjerde ledd fastsetter at medlem av rådet skal fratre dersom lederen av rådet eller kommunestyret eller fylkestinget ønsker det. Medlem av rådet kan også fratre etter eget ønske. Alle medlemmene av rådet skal dessuten fratre dersom lederen av rådet fratrer.

Rådet skal sende melding til kommunestyret eller fylkestinget om sammensetningen av rådet straks det har konstituert seg eller foretatt endringer i sammensetningen av rådet, jf. femte ledd.

Til § 10-6 Politiske stillinger

Alminnelige motiver: punkt 9.4.8

Første ledd kodifiserer gjeldende praksis med å kunne oppnevne politiske stillinger knyttet til kommunerådet eller medlemmer av rådet.

Andre ledd innebærer at personer ansatt i politiske stillinger tilknyttet rådet må fratre øvrige kommunale eller fylkeskommunale verv i den perioden de sitter i kommunerådet eller fylkesrådet. Bestemmelsen omfatter både politiske stillinger som er knyttet til rådet, og politiske stillinger som er knyttet til enkeltmedlemmer av rådet.

Det følger av tredje ledd at ansatte i politiske stillinger må forlate stillingen sin hvis rådet eller det medlemmet av rådet som stillingen er knyttet til, fratrer. Ansatte i politiske stillinger må også slutte i stillingen dersom rådet eller det medlem av rådet vedkommende er knyttet til, ønsker det.

Til § 10-7 Fratreden

Denne bestemmelsen inneholder regler om fratreden som gjelder enten rådet er opprettet etter § 10-4 eller § 10-5.

Det følger av første ledd at et mistillitsforslag mot enten rådet eller enkeltmedlemmer av rådet må fremsettes i et kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Forslaget skal som hovedregel ikke behandles før i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte. 2/3 av de møtende medlemmene kan likevel kreve at forslaget tas opp til votering i det samme møtet som det ble fremsatt. Også melding fra rådet om at det fratrer, skal legges frem i et kommunestyre- eller fylkestingsmøte, jf. andre ledd.

Etter tredje ledd skal det fratredende rådet bli sittende inntil nytt råd er dannet.

Til § 10-8 Styrer

Etter første ledd kan kommunerådet og fylkesrådet opprette styringsorganer for rådets ledelse av administrasjonen. Dette styret vil ligge i linjen under rådet og være underlagt rådets instruksjonsmyndighet.

Et slikt styre kan etter andre ledd delegeres den samme vedtaksmyndigheten som administrasjonssjefen og enkeltmedlemmer av rådet, det vil si i saker som ikke er av prinsipiell betydning. Særlovgivningen kan imidlertid inneholde bestemmelser om delegering av myndighet som avviker fra dette utgangspunktet.

Det følger av tredje ledd at rådet når som helst kan omorganisere eller legge ned styret. Ved skifte av medlemmer kan rådet enten bytte ut alle medlemmene eller nøye seg med å bytte ut ett eller flere av medlemmene.

Etter fjerde ledd kan enkeltmedlemmer trekke seg fra styret uten å måtte søke fritak fra vervet.

Til § 10-9 Forslagsrett

Alminnelige motiver: punkt 9.4.7

Bestemmelsen er ny. Første ledd åpner for at enkeltmedlemmer av kommunestyret kan få satt saker på dagsordenen i kommunestyret eller fylkestinget. Forslaget som fremmes, må dreie seg om kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Dette omfatter både lovpålagte oppgaver og andre oppgaver kommunen eller fylkeskommunen utfører eller kan utføre.

Etter andre ledd kan det i samme valgperiode ikke fremmes forslag som har samme innhold som et tidligere fremsatt forslag. Hvor like to forslag må være for at de må sies å ha «samme innhold», må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det kan ikke bare legges vekt på ordlyden i forslaget, men det må også vurderes om det materielle innholdet i forslaget er det samme. Det følger videre av bestemmelsen at det i samme valgperiode heller ikke kan fremsettes forslag med samme innhold som en sak som tidligere er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget eller et av disses organer. Rådet eller styrer under rådet, jf. § 10-8, er ikke å anse som organer for kommunestyret eller fylkestinget. Dette innebærer at det kan fremsettes forslag med samme innhold som en sak som tidligere er behandlet i disse organene.

Det er etter tredje ledd kommunestyret og fylkestinget selv som avgjør hvilket organ som skal behandle forslaget. Dette kan enten være kommunestyret eller fylkestinget selv eller et av deres organer eller rådet.

Til § 10-10 Kontorlokaler og assistanse

Alminnelige motiver: punkt 9.4.9

Denne bestemmelsen skal sikre at grupper som ikke er representert i kommunerådet eller fylkesrådet, har tilstrekkelig adgang til informasjon og utredningskapasitet til å kunne opptre som en aktiv og kritisk opposisjon. Bestemmelsen inneholder ikke noen nærmere beskrivelse av hva som skal være innholdet i denne assistansen. Begrunnelsen for bestemmelsen gir imidlertid føringer på hvilken assistanse som gruppene har krav på. Bestemmelsen innebærer at gruppene i det minste har krav på generell sekretariatshjelp, og at administrasjonen i kommunen eller fylkeskommunen er tilgjengelig for å svare på henvendelser og hjelpe med mindre utredningsoppdrag. I tillegg kommer økonomisk støtte for å sikre at gruppene selv er i stand til å foreta egne utredninger.

Hvor mye støtte som konkret skal gis, må vurderes i det enkelte tilfellet. Det vil likevel være en nedre grense for hvor lite assistanse som kan ytes for at den ikke skal være under lovens minimumskrav. Avgjørelsen om hvilken type støtte og omfanget av støtten som skal ytes, kan bringes inn for departementet til lovlighetskontroll.

Rett til assistanse har grupper som ikke deltar i rådet. Med gruppe siktes det i utgangspunktet til medlemmer i kommunestyret eller fylkestinget som er valgt inn på samme valgliste. Det skjer imidlertid at enkelte medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget bryter med den listen de er valgt inn på, eller blir ekskludert fra listen eller partiet. I denne bestemmelsens forstand blir det da dannet en ny gruppe i kommunestyret eller fylkestinget, slik at også denne gruppen har krav på assistanse.

En gruppe i kommunestyret eller fylkestinget må anses å delta i rådet dersom ett av medlemmene i gruppen er med i rådet. I utgangspunktet utgjør alle medlemmene av kommunestyret eller fylkestinget som er valgt inn fra samme valgliste, den samme gruppen. Unntak fra dette er også her tilfeller hvor et medlem ikke lenger er tilknyttet gruppen, enten fordi vedkommende selv har brutt med gruppen, eller fordi vedkommende har blitt ekskludert fra gruppen. Det at en gruppe har stemt for rådet ved valget, innebærer uansett ikke at gruppen anses å delta i rådet.

Kapittel 11. Saksbehandlingsregler

Til § 11-1 Virkeområde

Alminnelige motiver: punkt 16.4.1 og punkt 8.4.2.1

I første ledd fastslås det at kapitlet om saksbehandling gjelder for alle kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer hvis ikke noe annet er bestemt i lov. Saksbehandlingsreglene gis her et noe utvidet virkeområde i forhold til gjeldende lov (§ 29). Blant annet vil reglene nå gjelde for alle utvalg, for styrer for institusjoner, for regionråd og for kommunalt oppgavefellesskap. Unntak fra bestemmelsen vil fremgå av bestemmelser om de enkelte organer.

Av andre ledd fremgår det at for styre for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak er det kun enkelte av saksbehandlingsreglene som gjelder. Dette gjelder bestemmelser om kunngjøring av møte, saksliste, møtebok, møteoffentlighet og lyd- og bildeopptak.

Til § 11-2 Møte

Alminnelige motiver: punkt 16.4.2

Første ledd viderefører møteprinsippet i dagens lov (§ 30 nr. 1), som sier at folkevalgte organer skal behandle saker og treffe vedtak i møter.

Andre ledd om når møter skal holdes, er en videreføring av dagens § 32 nr. 1. Det er gjort noen språklige endringer.

Tredje ledd om møteleder er en videreføring av dagens § 32 nr. 4.

Fjerde ledd om møteleder er en videreføring av dagens § 34 nr. 2.

Til § 11-3 Innkalling og saksliste

Alminnelige motiver: punkt 16.4.3

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av bestemmelser i dagens § 32 og § 34.

Av andre ledd fremgår det at møter skal kunngjøres på hensiktsmessig måte. Det presiseres uttrykkelig at dette kunngjøringskravet også gjelder for møter som antas at vil bli lukket etter § 11-5.

Av tredje ledd fremkommer det at saksliste og andre møtedokumenter som ikke er unntatt offentlighet, skal være tilgjengelig for allmennheten. Nytt her er bestemmelsen om at sakslisten ikke skal inneholde informasjon om en sak om en arbeidstakers tjenstlige forhold som skal behandles i lukket møte, jf. § 11-5 andre ledd bokstav b. I tillegg kan saker som er behandlet i møte med kommunens advokat, og som er lukket med hjemmel i § 11-5 tredje ledd bokstav c, sladdes i sakslisten. Det vil således bli to ulike sakslister i disse situasjonene, én fullstendig versjon som brukes internt, og én offentlig versjon der ovennevnte saker om arbeidstakere ikke er inkludert, og der enkelte saker, der kommunens advokat er involvert, kan være sladdet.

Det fremgår av femte ledd at et organ i visse tilfeller kan fatte vedtak i en sak selv om den ikke er oppført på sakslisten. Det samme gjelder selv om saksdokumentene ikke er sendt ut sammen med innkallingen. Dette gjelder hvis hverken møteleder eller 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg dette.

Til § 11-4 Møtebok

Alminnelige motiver: punkt 16.4.3 og 16.4.4.3

Bestemmelsen viderefører dagens § 30 nr. 3 og 4 og inneholder i tillegg enkelte nye elementer.

I første ledd er det tatt inn et nytt krav om hvilke opplysninger som skal fremgå av møteboken. Dette er en liste over det som minimum skal fremgå av møteboken. Det kan selvsagt også tas inn andre opplysninger, og kommunestyret eller fylkestinget kan fastsette reglement om ytterligere opplysninger som skal være med.

I andre ledd er det en ny bestemmelse om møtebok for enkelte saker som behandles i møter som er lukket etter § 11-5. Saker om en arbeidstakers tjenstlige forhold som er behandlet i møte som er lukket med hjemmel i § 11-5 andre ledd bokstav b, skal ikke omtales i møteboken som gjøres tilgjengelig for allmennheten. I disse tilfellene vil møteboken eksistere i to ulike versjoner. Opplysninger om en sak som er behandlet i møte med kommunens advokat, og som er lukket med hjemmel i § 11-5 tredje ledd bokstav c, kan sladdes i møteboken. Dette er ment som en mulighet der det er viktig for kommunen at de aktuelle opplysningene ikke kommer ut, som for eksempel hvis opplysningene vil kunne skade kommunen i forbindelse med en rettslig konflikt.

Til § 11-5 Møteoffentlighet

Alminnelige motiver: punkt 16.4.4 og punkt 9.4.4

Prinsippet om møteoffentlighet i dagens § 30 videreføres i denne bestemmelsen. Enkelte bestemmelser er nye eller noe justert.

I tredje ledd bokstav c er det tatt inn en ny lukkingsgrunn. Et folkevalgt organ kan vedta å lukke et møte hvis hensynet til saken tilsier det og organet skal motta informasjon fra kommunens advokat. Hvorvidt hensynet til saken tilsier det, er opp til det enkelte organet selv å avgjøre. Dersom møtet lukkes, er det også adgang til å holde informasjon om møtet borte fra saksliste og møtebok, jf. § 11-3 og § 11-4.

I fjerde ledd videreføres dagens § 31 a nr. 3 om at kommunerådet eller fylkesrådet selv bestemmer om et møte i rådet skal være åpent med mindre en av lukkingsgrunnene i andre ledd tilsier noe annet.

Til § 11-6 Lyd- og bildeopptak

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 31 a nr. 2.

Til § 11-7 Fjernmøter

Alminnelige motiver: punkt 16.4.5

Dette er en ny bestemmelse som gir en generell adgang til å ha fjernmøter. Tidligere har det kun vært åpnet for dette for hastesaker (§ 30 nr. 2). De særlige reglene for hastesaker følger nå av § 11-8. De ordinære saksbehandlingsreglene gjelder også for denne type møter med mindre noe annet er særskilt fastsatt i loven.

Av første ledd fremgår det at kommunestyret eller fylkestinget kan beslutte at folkevalgte organer i kommunen eller fylkeskommunen skal ha adgang til å avholde møter som fjernmøte. Det er kommunestyret eller fylkestinget som må beslutte at organet skal ha adgang til dette, og så er det opp til det enkelte organ å beslutte dette i det konkrete tilfellet. Også kommunestyret og fylkestinget selv kan avholde sine møter som fjernmøter om de ønsker det.

I andre ledd er det definert nærmere hva fjernmøte innebærer. Selv om deltakerne ikke sitter i samme lokale, skal de likevel via tekniske hjelpemidler kunne se, høre og kommunisere med hverandre. Kommunikasjonen skal således foregå i sanntid, det vil si i virkelig tid uten nevneverdig tidsforsinkelse (videokonferanse). Bestemmelsen åpner for å fastsette i forskrift enkelte unntak til kravet om å se hverandre. For øvrig gjelder de ordinære reglene for møter også for fjernmøter.

Det følger av tredje ledd at møter som skal lukkes, ikke kan avholdes som fjernmøte. Unntak fra dette kan fastsettes i forskrift.

I siste ledd er det en alminnelig hjemmel til å fastsette forskrift om krav til gjennomføring av fjernmøte.

Til § 11-8 Hastesaker

Alminnelige motiver: punkt 16.4.6

Første ledd er en videreføring av dagens bestemmelse (§ 13) om utvidet myndighet i hastesaker.

Andre ledd åpner for å behandle en sak i hastefjernmøter eller skriftlig dersom dette er påkrevd og saken haster. Vilkårene for å kunne gjøre dette er de samme som etter dagens bestemmelse (§ 30 nr. 2). Dette er en unntaksbestemmelse fra de ordinære regler om saksbehandling inkludert bestemmelsen om fjernmøter. De ordinære reglene om saksbehandling og fjernmøter gjelder hvis ikke annet er uttrykkelig sagt her.

Tredje ledd er nytt og sier at ved hastefjernmøte etter andre ledd kan innkallingen av medlemmene skje med en kortere frist enn etter ordinære regler. Hvordan innkalling skal skje, er opp til leder av det folkevalgte organet å beslutte. Dette kan for eksempel være ved telefon eller ved elektronisk innkalling. Videre sies det i tredje ledd at saken skal utsettes til ordinært møte dersom en tredel av organets medlemmer krever det.

Fjerde ledd er også nytt og sier at ved skriftlig behandling av en sak etter andre ledd skal sakens dokumenter med forslag til vedtak sendes samtidig til alle organets medlemmer. Forslaget til vedtak anses som vedtatt hvis alle medlemmer slutter seg til det fremlagte forslaget. Alle medlemmer må også slutte seg til at vedtaket treffes etter skriftlig saksbehandling.

Til § 11-9 Vedtaksførhet og avstemninger

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 33 og § 35 nr. 1 og 2. Det er gjort språklige endringer.

Til § 11-10 Inhabilitet for folkevalgte

Alminnelige motiver: punkt 17.4

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av de deler av dagens § 40 nr. 3 og nr. 4 som gjelder for folkevalgtes behandling av saker i folkevalgte organer. Inhabilitetsbestemmelser for ansatte er nå skilt ut i egen bestemmelse i § 13-4.

I bestemmelsen er det for øvrig foretatt noen justeringer for å forenkle den språklige forståelsen av bestemmelsen. Disse er ikke ment å innebære noen innholdsmessige endringer. Begrepet medvirkning er byttet ut flere steder med har vært med på eller delta. Den nye formuleringen er ment å være tydelig på at det skal være snakk om en viss medvirkning for at en person skal kunne bli inhabil etter denne bestemmelsen, selv om det ikke skal så veldig mye til. I utgangspunktet kan den som medvirker i behandlingen av en sak, også bli inhabil, men medvirkningen må ha hatt en viss reell betydning for saksbehandlingen. Ren kontorhjelp vil ikke innebære en medvirkning som kan medføre inhabilitet etter denne bestemmelsen.

Til § 11-11 Fritak av personlige grunner

Alminnelige motiver: punkt 17.4.6

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 40 nr. 4. Det er gjort språklige endringer.

Til § 11-12 Reglement for saksbehandling

Alminnelige motiver: punkt 16.4.7

Bestemmelsen en videreføring av dagens § 39 nr. 1.

Til § 11-13 Arkiv

Alminnelige motiver: punkt 16.4.7

Denne bestemmelsen er en videreføring av dagens § 39 nr. 3.

Kapittel 12. Innbyggerdeltakelse

Til §12-1 Innbyggerforslag

Alminnelige motiver: punkt 7.5

Første ledd i bestemmelsen åpner for at innbyggerne i en kommune kan fremme innbyggerforslag. Alle som er folkeregistrert som bosatt i kommunen, kan sette frem et innbyggerforslag. Det er ikke nødvendig at vedkommende er stemmeberettiget etter valgloven. Forslaget må knytte seg til kommunens virksomhet. Dette omfatter både virksomhet som kommunen i lov er pålagt å drive, og virksomhet som kommunen kan ta på seg. Det følger videre av bestemmelsen at kommunestyret selv må ta stilling til forslaget dersom forslaget har fått det nødvendige antall underskrifter. Dersom kommunestyret har delegert myndigheten i saken som forslaget omhandler, til et annet organ, innebærer bestemmelsen at det likevel er kommunestyret som må behandle innbyggerforslaget. Det er også kommunestyret selv som må ta stilling til om forslaget gjelder kommunens virksomhet. Dette er alt en videreføring av gjeldende rett.

Kravet til hvor mange underskrifter et innbyggerforslag må ha, er nytt. Det følger av bestemmelsen at forslaget i utgangspunktet må være underskrevet av åtte prosent av innbyggerne i kommunen eller fylkeskommunen. Det vil likevel alltid være tilstrekkelig at forslaget er underskrevet av 1000 innbyggere.

Bestemmelsen krever ikke at underskriften skal være skriftlig på papir. Underskrifter kan således samles inn på for eksempel internett, jf. www.minsak.no. I og med at det gjelder et bosettingskrav, må støtteerklæringen inneholde informasjon som gjør det mulig å fastslå at underskriveren er bosatt i vedkommende kommune eller fylkeskommune.

Det følger av andre ledd at kommunestyret eller fylkestinget selv skal ta stilling til forslaget senest seks måneder etter at det er fremmet. Dette innebærer ikke at det innen denne fristen må være truffet en endelig beslutning i saken. Lovens vilkår vil være oppfylt dersom kommunestyret eller fylkestinget har behandlet saken og bestemt hvordan saken skal behandles videre. Tidsfristen gjelder ikke for saker som blir henvist til behandling i sammenheng med en pågående plansak etter plan- og bygningsloven. I slike tilfeller er det mer hensiktsmessig å kanalisere innbyggerforslaget inn i den pågående planprosessen. Dette fordi denne loven har egne bestemmelser som skal ivareta innbyggernes deltakelse i slike prosesser, jf. plan- og bygningsloven §§ 11-12 til 11-14.

Etter tredje ledd kan det i samme kommunestyre- eller fylkestingsperiode for det første ikke fremmes to innbyggerforslag som har det samme innholdet. Det sist fremsatte innbyggerforslaget kan i så fall avvises. Et innbyggerforslag kan også avvises dersom det har det samme innholdet som en sak som er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget i den samme valgperioden. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som skal ta stilling til om forslaget kan avvises fordi det faller inn under bestemmelsen i dette leddet.

Det følger av fjerde ledd at forslag som er satt frem som innbyggerforslag, og som blir nedstemt i kommunestyret eller fylkestinget, bare kan påklages der dette følger av annet regelverk. Om saken dreier seg om et enkeltvedtak, og dermed kan påklages, må avgjøres etter reglene i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b.

Til § 12-2 Folkeavstemninger

Alminnelige motiver: punkt 7.5

Bestemmelsen tydeliggjør at kommuner og fylkeskommuner kan avholde rådgivende folkeavstemninger, og er kun av pedagogisk karakter. Kommunene kunne ha gjennomført folkeavstemninger også uten denne eksplisitte hjemmelen. Kommuner og fylkeskommuner kan ikke gjennomføre bindende folkeavstemninger. Kommunestyret og fylkestinget kan ikke fraskrive seg sitt rettslige ansvar for de beslutninger som tas.

Nytt i forhold til gjeldende rett er at det presiseres i lovteksten at folkeavstemninger kun kan gjennomføres om forhold som gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. nærmere om dette i merknadene til § 12-1 om innbyggerforslag. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om folkeavstemninger, jf. Ot.prp. nr. 32 (2008–2009) Om lov om endringar i valgloven og kommuneloven, ble det lagt til grunn at bestemmelsen skulle benyttes slik, uten at dette fremgikk av lovteksten. Endringen innebærer også en harmonisering med reglene om innbyggerforslag.

Kommunestyret eller fylkestinget må selv ta stilling til om det skal gjennomføres folkeavstemninger. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Kapittel 13. Administrasjonen

Til § 13-1 Kommunedirektør. Myndighet og oppgaver

Alminnelige motiver: punkt 8.5

Første ledd fastslår at kommunestyret og fylkestinget selv skal ansette en kommunedirektør. Kommunedirektøren skal være leder av kommunens og fylkeskommunens administrasjon. I bestemmelsen brukes betegnelsen kommunedirektør enten det gjelder slikt verv i en kommune eller i en fylkeskommune. En fylkeskommune kan bestemme selv om betegnelsen fylkeskommunedirektør eller kommunedirektør skal benyttes. Utover dette ligger det i bestemmelsen at betegnelsen kommunedirektør er den betegnelsen som skal benyttes på den øverste administrative leder i kommunen eller fylkeskommunen.

Andre ledd fastslår at kommunedirektøren skal lede den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, med de unntak som følger av lov, og innenfor de instrukser, retningslinjer eller pålegg kommunestyret eller fylkestinget gir. Dette er i hovedsak en videreføring av dagens § 23. Formuleringen instrukser, retningslinjer og pålegg er imidlertid en presisering for å understreke at kommunestyret må være tydelige dersom de ønsker å komme med føringer til kommunedirektøren.

Tredje ledd fastslår kommunedirektørens utredningsplikt. Dette er en videreføring av dagens bestemmelse, men med en noe nærmere presisering enn dagens lov. Saker som legges frem for folkevalgte organer, skal, som tidligere, være forsvarlig utredet. Bestemmelsen presiserer nå at utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak. Utredningen skal således inneholde relevant og nødvendig informasjon om sakens faktum. I tillegg skal det juridiske grunnlaget være utredet i nødvendig og tilstrekkelig grad. Hvor omfattende denne utredningsplikten er, vil bero på en konkret vurdering av den aktuelle saks omfang, kompleksitet, tidsaspekt og så videre.

Fjerde ledd sier at kommunedirektøren skal påse at vedtak som treffes av folkevalgte organer, blir iverksatt uten ugrunnet opphold. Denne iverksettelsesplikten følger også av dagens § 23, men det er nå presisert at dette skal skje uten ugrunnet opphold. I tillegg er det en ny bestemmelse som sier at hvis kommunedirektøren blir oppmerksom på faktiske eller rettslige spørsmål som har sentral betydning for iverksettelse av vedtaket, skal han eller hun gjøre det folkevalgte organet oppmerksom på det på en egnet måte.

Femte ledd og sjette ledd viderefører, med enkelte språklige justeringer, bestemmelsene om kommunedirektørens møte- og talerett i folkevalgte organer og om folkevalgte organers adgang til å gi kommunedirektøren myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Både kommunestyret og andre folkevalgte organer kan delegere slik myndighet til kommunedirektøren. Kommunedirektøren kan selvsagt delegere sin myndighet videre til andre personer i administrasjonen. Dette er ikke sagt uttrykkelig i loven, men følger av den alminnelige delegeringslæren.

I syvende ledd gis kommunedirektøren det løpende personalansvaret for den enkelte, inkludert ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og tjenstlige reaksjoner hvis ikke annet er fastsatt i lov. Kommunedirektøren har således ansvaret for de løpende personalsakene i kommunen eller fylkeskommunen i form av håndtering av den enkelte medarbeider. Arbeidsgiver- og personalpolitikk vil imidlertid fortsatt være kommunestyrets eller fylkestingets ansvar. Og kommunedirektørens oppgaver her må selvsagt gjennomføres innenfor de budsjettvedtak og overordnede arbeidsgiverpolitiske vedtak kommunestyret eller fylkestinget måtte fatte. For å illustrere skillet kan det vises til at hvilket reglement kommunen eller fylkeskommunen skal ha for pensjon, permisjon e.l., ligger til kommunestyret eller fylkestinget, mens den konkrete behandling av søknad om pensjon, permisjon e.l. ligger til kommunedirektøren.

Lovfesting av dette ansvaret er nytt og innebærer at kommunestyret og fylkestinget ikke kan velge noen annen løsning. Det vil si at de kan ikke gi kommunedirektøren mindre ansvar enn det som her følger av loven, men de kan selvfølgelig delegere mer ansvar til kommunedirektøren.

Til § 13-2 Åremål

Alminnelige motiver: punkt 8.5.2.3

I bestemmelsen videreføres dagens bestemmelse (§ 24) om at ledende administrative stillinger og ombud kan være åremålsstillinger.

Til § 13-3 Inhabilitet for ansatte

Alminnelige motiver: punkt 17.4

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av de deler av dagens § 40 nr. 3 som gjelder for ansatte i administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner. Inhabilitetsbestemmelser for folkevalgte er nå skilt ut i egen bestemmelse i § 11-10.

I bestemmelsen er det for øvrig foretatt noen justeringer for å forenkle den språklige forståelsen av bestemmelsen. Disse er ikke ment å innebære noen innholdsmessige endringer. Begrepet medvirkning er byttet ut flere steder med har vært med på eller delta. Den nye formuleringen er ment å være tydelig på at det skal være snakk om en viss medvirkning for at bestemmelsen skal slå inn, selv om det ikke skal så veldig mye til. Ren kontorhjelp med saksbehandlingen vil ikke innebære en medvirkning som medfører inhabilitet etter denne bestemmelsen.

Til § 13-4 Møterett for ansattes representanter i folkevalgte organer

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 26 om at representanter for de ansatte har møterett i folkevalgte organer når disse behandler saker som gjelder forholdet mellom kommunen eller fylkeskommunen som arbeidsgiver og de ansatte. Unntaket om at de ansatte ikke har møterett i formannskap eller fylkesutvalg, er imidlertid ikke videreført. Representanter for de ansatte vil således ha møterett når formannskap eller fylkesutvalg behandler denne type saker.

For øvrig er det gjort noen språklig endringer.

Femte del. Økonomi

Kapittel 14. Økonomiforvaltning mv.

Til § 14-1 Overordnede bestemmelser om økonomiforvaltningen

Alminnelige motiver: punkt 19.4 og 19.9

Bestemmelsen samler overordnede og grunnleggende krav til kommunenes og fylkeskommunenes økonomiforvaltning.

Første ledd er nytt. Bestemmelsen markerer idealet om en sunn og langsiktig økonomiforvaltning og kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for dette. Med økonomisk handleevne siktes det til grunnlaget for at kommunene og fylkeskommunene kan yte et godt tjenestetilbud, og for at kommunestyret og fylkestinget kan utøve lokal politikk.

Andre ledd trekker frem planlegging som et sentralt verktøy for utvikling og politisk styring av kommunenes og fylkeskommunenes egen virksomhet og økonomi, og som virkemiddel for utvikling av lokalsamfunn og regioner. Bestemmelsen innebærer ingen materielle krav utover kommunelovens regler om økonomiplan og årsbudsjett eller utover reglene om samfunnsplanlegging i plan- og bygningsloven. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 5.

Tredje ledd gir rettslige rammer for forvaltningen av finansielle aktiva og forvaltningen av gjeldsporteføljen. Dette omfatter både kortsiktig og langsiktig forvaltning av likviditet og andre finansielle eiendeler og låneopptak. Bestemmelsen gjelder også for bruk av finansielle instrumenter (derivater) i finans- og gjeldsforvaltningen. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 52 nr. 3. Første punktum fastsetter et generelt forbud mot å innrette finans- og gjeldsforvaltningen slik at den kan innebære vesentlig finansiell risiko for kommunen eller fylkeskommunen. Videre innebærer første punktum en særskilt plikt til å innrette forvaltningen slik at kommunens eller fylkeskommunens betalingsevne opprettholdes. Etter andre punktum skal kommuner og fylkeskommuner forvalte sine finansielle midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås. Forvaltningen kan likevel ikke skje på en måte som innebærer vesentlig finansiell risiko i strid med første punktum.

Til § 14-2 Kommunestyrets og fylkestingets plikter

Alminnelige motiver: punkt 19.5

Bestemmelsen løfter frem kommunestyrets og fylkestingets ansvar for bruken av kommunens eller fylkeskommunens midler og for økonomistyringen. Kommunestyrets og fylkestingets myndighet etter denne bestemmelsen kan ikke delegeres til underordnet organ.

Bokstav a angir kommunestyrets og fylkestingets plikt til å vedta økonomiplanen og årsbudsjettet. Plikten omfatter også endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 6 første punktum og 45 nr. 2 første punktum.

Bokstav b angir plikten til å vedta årsregnskapene og årsberetninger for kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov § 48 nr. 3 første punktum og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 første ledd.

Bokstav c er ny. Bestemmelsen innebærer en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å fastsette finansielle måltall som hjelpemiddel for den langsiktige styringen av kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Med finansielle måltall siktes det til politiske målsettinger for kommunens eller fylkeskommunens økonomiske utvikling. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunestyrets og fylkestingets ansvar for en sunn og langsiktig økonomiforvaltning, jf. lovforslaget § 14-1.

Bokstav d er ny. Den lovfester en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å fastsette nærmere regler for kommunens og fylkeskommunens økonomiforvaltning (økonomireglement). Bestemmelsen stiller ikke krav til innholdet i økonomireglementet. Innholdet i økonomireglementet må bero på øvrige lov- og forskriftskrav til økonomiforvaltningen, økonomifaglige normer og en risiko- og vesentlighetsvurdering for den enkelte kommune og fylkeskommune.

Bokstav e innebærer en plikt til å fastsette nærmere regler for forvaltningen av finansielle midler og gjeld (finansreglement). Det siktes her til regler for hvordan kommunens eller fylkeskommunens midler skal plasseres i finansmarkedet, hvordan gjeldsporteføljen skal settes sammen, bruk av finansielle instrumenter til styring av renterisiko, og så videre. Finansreglementet må fastsettes innenfor rammene av lovforslaget § 14-1 tredje ledd. Nærmere krav til innholdet i finansreglementet følger av lovforslaget § 14-12. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov § 52 nr. 1.

Til § 14-3 Behandling av økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning

Alminnelige motiver: punkt 19.5

Første ledd angir kommunestyrets og fylkestingets frist for å behandle økonomiplanen og årsbudsjettet. Bestemmelsen innebærer også at økonomiplanen skal omfatte de fire neste budsjettårene. Det følger av bestemmelsen at årsbudsjettet, både driftsbudsjettet og investeringsbudsjettet, er ettårig. Det er lagt til grunn at budsjettåret følger kalenderåret. Bestemmelsen svarer til gjeldende § 44 nr. 1 og nr. 2 og § 45 nr. 1.

Andre ledd første punktum fastsetter kommunestyrets og fylkestingets frist for å behandle årsregnskapene og årsberetningene. Andre punktum innebærer at hvert årsregnskap skal behandles samtidig med tilhørende årsberetning. Eksempelvis skal årsberetningen til et kommunalt foretak foreligge samtidig med behandlingen av foretakets årsregnskap. Det er lagt til grunn at regnskapsåret følger budsjettåret. Årsregnskap og årsberetning kan avlegges på ulike tidspunkter, jf. fristene i §§ 14-6 og 14-7. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskapet og årsberetning § 10 første ledd og § 10 tredje ledd siste punktum.

Andre ledd tredje punktum innebærer at kommunestyret og fylkestinget, samtidig med behandlingen av årsregnskapet, må ta stilling til hvordan et eventuelt merforbruk i driftsregnskapet skal dekkes inn. Bestemmelsen må forstås slik at kommunestyret eller fylkestinget må treffe vedtak som setter i gang og gir rammer for kommunens eller fylkeskommunens arbeid med inndekningen av merforbruket, herunder at kommunestyret eller fylkestinget angir beløp og tidsplan for når merforbruket skal dekkes inn. Bestemmelsen stiller ikke krav om at vedtaket om årsregnskapet skal angi alle tiltak som skal gjennomføres for å dekke inn merforbruket. Dette tar kommunestyret stilling til i økonomiplanen og årsbudsjettet. Dersom merforbruket ikke dekkes på inneværende års budsjett, vil kommunestyret eller fylkestinget ta endelig stilling til hvordan merforbruk skal dekkes inn når påfølgende økonomiplaner og årsbudsjetter vedtas. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 48 nr. 3 siste punktum. Bestemmelsen bygger på at det på et tidlig tidspunkt må tas stilling til hvordan et merforbruk skal håndteres, se også lovforslaget § 14-5 om kommunedirektørens plikt til å foreslå endringer på inneværende års budsjett hvis driftsregnskapet avlegges med et merforbruk. Lovforslaget stiller ikke krav om at kommunestyret eller fylkestinget må angi hvordan et mindreforbruk skal disponeres, jf. gjeldende § 48 nr. 3 siste punktum. Dette må ses i sammenheng med endringene i hvordan regnskapet skal avsluttes, se lovforslaget § 14-6.

Tredje ledd første punktum viderefører formannskapets og fylkesutvalgets plikt til å innstille til vedtak i saker om økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap, jf. gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 6, 45 nr. 2 og 48 nr. 3. Bestemmelsen slår i tillegg fast at formannskapet og fylkesutvalget også skal innstille til vedtak om årsberetning. Dette tillegget erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskapet og årsberetning § 10 tredje ledd første punktum. Dette betyr at kommuner og fylkeskommuner ikke lenger kan bestemme at andre organer enn formannskapet eller fylkesutvalget skal innstille til årsberetningen. Andre punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å uttale seg før formannskapet eller fylkesutvalget innstiller til vedtak om årsregnskap og årsberetning. Bestemmelsen erstatter gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 7. Kontrollutvalget uttaler seg etter at revisjonsberetningen foreligger, og tidlig nok til at formannskapet eller fylkesutvalget kan ta hensyn til uttalelsen før det avgis innstilling. Tredje punktum presiserer at innstillingsretten etter første punktum ligger til kommunerådet eller fylkesrådet i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform.

Fjerde ledd første punktum viderefører kravet til 14 dagers alminnelig ettersyn av formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling til økonomiplan og årsbudsjett, jf. gjeldende § 44 nr. 7 og § 45 nr. 3. Kravene til økonomiplanen og årsbudsjettet i § 14-4 gjelder også for formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling. Kravet om ettersyn retter seg ikke mot endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet som foretas i forbindelse med ordinære budsjettrevisjoner gjennom året, jf. andre punktum.

Femte ledd første punktum viderefører plikten til å oversende kommunestyrets og fylkestingets vedtak om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning til departementet, jf. gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 8 og 45 nr. 8. Plikten til å oversende økonomiplan og årsbudsjett gjelder ikke endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet som foretas i forbindelse med ordinære budsjettrevisjoner gjennom året. Departementet kan likevel be om å få oversendt slike endringer. Bestemmelsen innebærer at også saksdokumentene fra det innstillende organet skal oversendes. Andre punktum presiserer at revisjonsberetningen og kontrollutvalgets uttalelse til årsregnskapet og årsberetningen også skal oversendes til departementet. Dette erstatter gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskapet og årsberetning § 11 siste ledd. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å fastsette frister for når dokumentene etter første og andre punktum skal være sendt til departementet.

Til § 14-4 Økonomiplan og årsbudsjett

Alminnelige motiver: punkt 19.5

Bestemmelsen stiller grunnleggende krav til økonomiplanen og årsbudsjettet, slik at de kan være kommunestyrets og fylkestingets verktøy for å gjennomføre politiske prioriteringer og for å styre kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Kravene må også ses i lys av at økonomiplanen og årsbudsjettet skal være tilgjengelig for innbyggerne og andre interessenter.

Første ledd bygger på at økonomiplanleggingen skal ha utgangspunkt i den langsiktige kommuneplanleggingen. Bestemmelsen bygger på plan- og bygningsloven § 11-1 fjerde ledd som stiller krav om at kommuneplanens handlingsdel skal angi hvordan kommuneplanens langsiktige samfunnsdel skal følges opp. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør hvordan sammenhengen mellom økonomiplanen og kommuneplanens langsiktige samfunnsdel skal fremstilles i økonomiplanen.

Andre ledd erstatter gjeldende § 44 nr. 3 første punktum og § 46 nr. 1 første og andre punktum. Andre ledd første punktum innebærer at økonomiplanen og årsbudsjettet må vise kommunestyrets eller fylkestingets prioriteringer. Det siktes her til hvordan kommunestyret eller fylkestinget ønsker å oppnå politiske målsettinger. Utover kravet til oversiktlighet i andre ledd stilles det ikke krav til utformingen av dette. Første punktum innebærer også at bevilgningene skal vises. Det siktes her til hvilken økonomisk ramme som kommunestyret eller fylkestinget fastsetter til disponering for de ulike budsjettområdene og ulike formål. Det ligger til kommunestyret og fylkestinget selv å avgjøre hvordan bevilgningene skal inndeles og fastsettes. Bestemmelsen er ikke til hinder for å budsjettere med nettobevilgninger. Nærmere krav til oppstilling av bevilgningene kan følge av forskrift, se siste ledd.

Andre ledd andre punktum stiller krav om at økonomiplanen og årsbudsjettet må vise den økonomiske utviklingen. Det siktes her til utviklingen i inntekter og utgifter, driftsresultat, avsetninger til og bruk av fond, og så videre. Bestemmelsen stiller også et nytt krav om å vise gjeldsutviklingen og utviklingen i andre vesentlige langsiktige forpliktelser. Med andre langsiktige forpliktelser menes det langsiktige leie- og leasingavtaler og langsiktige forpliktelser om å yte tilskudd til andre og lignende. Nærmere krav til oppstilling av den økonomiske utviklingen og gjeld mv. vil følge av forskrift, se siste ledd.

Andre ledd tredje punktum stiller krav om at kommunestyret og fylkestinget ved behandlingen av årsbudsjettet må angi hvor mye lån som kan tas opp i budsjettåret. Det følger av dette at vedtak om opptak av lån sendes til departementet til orientering sammen med årsbudsjettet, jf. § 14-3 femte ledd. Dette må ses i lys av at departementet i enkelte tilfeller skal godkjenne vedtak om lån, jf. lovens kapittel 27. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 50 nr. 9 første punktum.

Tredje ledd angir for det første en plikt til å planlegge og budsjettere med balanse. Nærmere regler om budsjettbalanse er gitt i § 14-10. For det andre stilles det krav om at inntektene og utgiftene i økonomiplanen og årsbudsjettet skal være realistiske. Det vil si at inntekter og utgifter innarbeides med det som sannsynlig må påregnes, ut fra alminnelige forventninger om utviklingen i eksterne faktorer og ut fra de bevilgninger og tiltak som kommunestyret eller fylkestinget vedtar i økonomiplanen og årsbudsjettet. Realismekravet innebærer at det må gjøres en vurdering av sentrale premisser for utarbeidelse av økonomiplanen og årsbudsjettet, eksempelvis utviklingen i innbyggertall, priser og renter, for å unngå at inntekter overvurderes og utgifter undervurderes. Som en følge av at årsregnskapet skal sammenholdes mot årsbudsjettet er det et premiss at periodiseringen av inntekter og utgifter i årsbudsjettet følger periodiseringsreglene for årsregnskapet, jf. § 14-6 andre ledd. For det tredje stilles det krav til fullstendighet. Med fullstendighet siktes det til at økonomiplanen og årsbudsjettet omfatter hele kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Til sist stiller tredje ledd krav om at økonomiplanen og årsbudsjettet er oversiktlig. Med oversiktlighet siktes det til hvordan økonomiplanen og årsbudsjettet utformes, det vil si at det forklares hvilke premisser som er lagt til grunn, at inntekter og utgifter angis med beløp og tekst, og at mål og premisser for bevilgningene beskrives. Kravet må ses i sammenheng med at økonomiplanen og årsbudsjettet skal være lett tilgjengelig for allmennheten og klargjøre fullmaktene til underordnede organer i kommunen eller fylkeskommunen. Kravet må også ses i sammenheng med departementets oppfølging av kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 44 nr. 3, § 44 nr. 5, § 46 nr. 2, § 46 nr. 3 og § 46 nr. 4. Bestemmelsen erstatter også gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsbudsjett § 4 andre ledd og § 6 andre, tredje og fjerde ledd.

Fjerde ledd første punktum viderefører gjeldende § 46 nr. 6 om inndeling av årsbudsjettet. Med driftsbudsjettet siktes det til utgiftene som gjelder den løpende drift av virksomheten og finansieringen av dette. Med investeringsbudsjettet siktes det til anskaffelser av fast eiendom og anlegg mv. og andre eiendeler av varig og vesentlig verdi og finansieringen av dette. Andre punktum er nytt og presiserer samme krav til økonomiplanen. Nærmere regler om skillet mellom drift og investering er gitt i lovforslaget § 14-9. Skillet mellom og drift og investering gjelder på samme måte for årsregnskapet, jf. lovforslaget § 14-6 andre ledd.

Femte ledd er nytt. Bestemmelsen åpner for at økonomiplanen utarbeidet etter reglene i kommuneloven kan fungere som kommuneplanens handlingsdel etter plan- og bygningsloven § 11-1. Det er en forutsetning for dette at økonomiplanens innhold oppfyller plan- og bygningslovens krav til innholdet i kommuneplanens handlingsdel.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler om bevilgningsoversikter og økonomiske oversikter. Adgangen til å gi forskriftsregler om dette for økonomiplanen er ny. Med bevilgningsoversikt siktes det til oppstillinger av hvordan forventede inntekter fordeles og bevilges til de ulike budsjettområdene i kommunen eller fylkeskommunen. Bestemmelsen er ikke ment å åpne for at departementet kan fastsette hvordan budsjettområdene skal deles inn i den enkelte kommune og fylkeskommune. Med økonomiske oversikter siktes det til oppstillinger av typer inntekter, typer utgifter, driftsresultat, bruk av og avsetninger til fond, og lignende. Bestemmelsen innebærer at departementet kan fastsette at økonomiplanen og årsbudsjettet skal inneholde en obligatorisk talldel med standardiserte oversikter over bevilgningene og utviklingen i kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Hjemmelen retter seg mot standardiserte oppstillinger tilsvarende oppstillingene i vedleggene 1 til 5 i forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett for kommuner og fylkeskommuner.

Siste ledd gir også en ny adgang til å fastsette forskriftsregler om oversikter over gjeldsutviklingen. Hjemmelen retter seg mot eventuelle krav om spesifisering av ulike typer gjeld og langsiktige forpliktelser, eksempelvis også krav om å vise hvor stor del av gjeldsbyrden som er netto renteeksponert.

Til § 14-5 Årsbudsjettets bindende virkning. Budsjettstyring

Alminnelige motiver: punkt 19.5 og 19.6

Bestemmelsen gir regler om fullmakter knyttet til budsjettet og stiller krav til oppfølging av kommunestyrets eller fylkestingets budsjettvedtak.

Første ledd første punktum slår fast en annen grunnleggende oppgave for årsbudsjettet, som er å angi bindende rammer for årets tilgang på midler og hvilke fullmakter underordnede organer har til å disponere midlene. Bestemmelsen innebærer at kommunestyrets eller fylkestingets bevilgninger i årsbudsjettet ikke kan fravikes, heller ikke av kommunestyret eller fylkestinget selv, uten at kommunestyret eller fylkestinget vedtar å endre årsbudsjettet. Med bevilgninger siktes det til den økonomiske rammen som kommunestyret eller fylkestinget fastsetter til disponering for de ulike budsjettområdene og ulike formål. Andre punktum gir unntak for betalingsforpliktelser hvor det foreligger en rettslig utbetalingsplikt. Slike utbetalinger er ikke forhindret av manglende bevilgning i årsbudsjettet. Dette erstatter gjeldende § 46 nr. 1 første punktum og § 47 nr. 1.

Andre ledd innebærer at disponeringsfullmakten som utgangspunkt ligger hos kommunedirektøren. Ved parlamentarisk styreform ligger fullmakten hos kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Med disponeringsfullmakt menes myndighet til å disponere bevilgningene i årsbudsjettet. Kommunedirektøren har disponeringsfullmakten kun innenfor det kommunestyret eller fylkestinget har bestemt. Disponeringsfullmakten omfatter således ikke myndighet til å foreta anskaffelser og utstede utbetalingsordre utover det som følger av årsbudsjettet. Disponeringsfullmakten knytter seg kun til bruk av bevilgede midler. Eksempelvis vil salg av formuesverdier falle utenfor den lovbestemte disponeringsfullmakten. I tilfeller der kommunestyret eller fylkestinget har gitt underordnede kollegiale (folkevalgte) organer fullmakt til å gi nærmere fordelinger og føringer for bruken av bevilgningene (fordelingsfullmakt), vil disponeringsfullmakten også være begrenset av dette. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunestyret eller fylkestinget kan gi disponeringsfullmakt til andre enn kommunedirektøren. Bestemmelsen erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 9.

Tredje ledd første punktum innebærer en plikt for kommunedirektøren til å rapportere om utviklingen i inntekter og utgifter sammenholdt med årsbudsjettet. Slik rapportering skal foretas minst to ganger gjennom budsjettåret (tertialrapportering). I praksis må rapporteringen til kommunestyret eller fylkestinget gå via formannskapet eller fylkesutvalget, jf. reglene om innstilling i § 14-3 tredje ledd. Andre punktum gir kommunedirektøren plikt til å foreslå endringer på inneværende års budsjett hvis utviklingen i inntekter eller utgifter tilsier at det vil oppstå vesentlige budsjettavvik. Bestemmelsen innebærer at det ikke er tilstrekkelig for kommunedirektøren å bare melde fra om at det må forventes avvik. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 47 nr. 2 og forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 10. Ved parlamentarisk styreform ligger pliktene etter første og andre punktum til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Siste punktum innebærer en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å endre årsbudsjettet dersom utviklingen i inntekter og utgifter tilsier at endringer er nødvendig for å ha et realistisk budsjett i balanse, eksempelvis ved en vesentlig svikt i inntektene eller en vesentlig utgiftsøkning. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 47 nr. 3 og forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 11.

Fjerde ledd er nytt. Bestemmelsen presiserer i første punktum en plikt for kommunedirektøren til å foreslå endringer på inneværende års budsjett også hvis det er lagt frem et årsregnskap med merforbruk i driftsregnskapet. Ved parlamentarisk styreform ligger plikten til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Andre punktum innebærer en plikt for kommunestyret eller fylkestinget til behandle forslagene senest 30. juni. Fristen sammenfaller med siste frist for å behandle årsregnskapet, jf. § 14-3 andre ledd.

Til § 14-6 Årsregnskap og bokføring

Alminnelige motiver: punkt 19.5 og 19.6

Første ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner skal utarbeide flere årsregnskaper, som alle må vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv etter § 14-2. Det følger av bestemmelsen at det skal utarbeides regnskap for all virksomhet som er del av kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 48 nr. 1.

Første ledd bokstav a viderefører plikten til å utarbeide et årsregnskap for kommunekassen eller fylkeskommunekassen. Med kommunekassen og fylkeskommunekassen siktes det til de delene av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som ligger under kommunedirektørens ansvar. Bokstav b viderefører plikten til å utarbeide et årsregnskap for hvert kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter lovens kapittel 9. Bokstav c presiserer at det også skal utarbeides regnskaper for øvrige virksomheter som er del av kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt, og som skal føre eget regnskap i medhold av lov eller forskrift. Dette vil for eksempel gjelde regnskaper for lånefond og regnskaper for kommunale oppgavefellesskap som ikke er egne rettssubjekter. Bokstav d innfører en ny plikt til å utarbeide et samlet (konsolidert) årsregnskap for all virksomhet som er en del av kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Dette vil omfatte kommunekassen eller fylkeskommunekassen, foretakene og eventuelt andre regnskapsenheter innenfor kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt, jf. bokstav a til c. Også årsregnskapet til regionråd og kommunalt oppgavefellesskap skal innarbeides i det samlede årsregnskapet når disse ikke er eget rettssubjekt, jf. § 14-8 tredje ledd. Bestemmelsen må forstås som et krav om å eliminere («nette ut») interne mellomværender mellom de ulike regnskapsenhetene, slik at verdien av transaksjoner, eiendeler og gjeld ikke blåses opp i det samlede årsregnskapet (konsolidert regnskap).

Andre ledd fastsetter de ulike delene som årsregnskapene etter første ledd skal inneholde. Dette svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 første ledd. Bestemmelsen i andre punktum innebærer at regnskapets driftsdel og investeringsdel skal deles inn og stilles opp på samme måte som årsbudsjettet, slik at tallene i regnskapet kan sammenholdes mot årsbudsjettet på samme detaljeringsnivå. Nærmere regler om skillet mellom drift og investering er gitt i § 14-9.

Tredje ledd fastsetter de grunnleggende prinsippene for kommunenes og fylkeskommunenes regnskaper. Første ledd bokstav a uttrykker arbeidskapitalprinsippet, som innebærer et forbud mot regnskapsføring av tilgang og bruk av midler bare i balanseregnskapet. Bokstav b uttrykker bruttoprinsippet, som for eksempel innebærer at utgifter skal regnskapsføres brutto uten fradrag for tilhørende inntekter. Bokstav c uttrykker anordningsprinsippet, som er bestemmende for henføringen (periodiseringen) av inntekter og utgifter til det regnskapsåret de tilhører. Bokstav d slår fast prinsippet om at anslåtte regnskapsposter skal bygge på beste estimat. Tredje ledd erstatter gjeldende lov § 48 nr. 2. Bestemmelsen svarer til innholdet i forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 7 første til tredje ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 48 nr. 2 siste punktum.

Femte og sjette ledd er nye og endrer måten årsregnskapet skal avsluttes på.

Femte ledd innebærer at driftsregnskapet bare skal legges frem med et merforbruk på bunnlinjen hvis det ikke finnes tilgjengelige midler på disposisjonsfond.

Med begrepet disposisjonsfond menes den delen av kommunens eller fylkeskommunens egenkapital som er bygd opp av ubrukte inntekter fra driftsregnskapet, og som ikke er reservert for særskilte formål etter lov eller avtale (ubundet driftsfond). Disposisjonsfondet vil omfatte alle oppsparte frie driftsinntekter, inkludert oppsparte frie driftsinntekter som kommunestyret eller fylkestinget selv har reservert for særskilte formål. Se også § 14-10 fjerde ledd om bundne fond.

Med begrepet tilgjengelige midler menes alle midler som hører inn under disposisjonsfondet, med unntak for den delen av disposisjonsfondet som er vedtatt brukt som finansiering av årsbudsjettet for det året hvor årsregnskapet legges frem. Se også § 14-10 fjerde ledd om bundne fond. I praksis betyr dette at merforbruk skal dekkes inn så langt som mulig før årsregnskapet avlegges, og at merforbruk bare kan fremføres til inndekning i senere år i den grad det ikke finnes tilgjengelige midler til å dekke inn merforbruket umiddelbart.

Sjette ledd innebærer at et eventuelt mindreforbruk skal disponeres før årsregnskapet avlegges. Etter første punktum skal et mindreforbruk først dekke inn eventuelle merforbruk fra tidligere år. Hvis mindreforbruket er større enn tidligere års merforbruk, skal det overskytende avsettes til disposisjonsfond, jf. andre punktum. Årsregnskapet skal etter dette ikke lenger legges frem med et eventuelt mindreforbruk på bunnlinjen. Syvende ledd innebærer at lov 19.11.2004 nr. 73 om bokføring § 3 til og med § 14 også gjelder for kommunenes og fylkeskommunenes bokføring mv. Bestemmelsen viderefører forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 2 første ledd.

Åttende ledd første punktum viderefører administrasjonens frist for å avlegge årsregnskapene, jf. forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 andre ledd. Andre punktum innebærer at det samlede årsregnskapet for kommunen eller fylkeskommunen som juridisk enhet har egen frist for avleggelse den 1. mars. I kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform vil det være kommunerådet eller fylkesrådet som avlegger årsregnskapene. Årsregnskap for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kapittel 9 avlegges av styret i foretaket.

Siste ledd første punktum gir departementet en vid hjemmel til å fastsette nærmere forskriftsregler om årsregnskapene, regnskapsføringen, regnskapsavslutningen og bokføringen. Bestemmelsen er ment å gi adgang til å gi regler tilsvarende bestemmelsene i gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning og regnskapsreglene i forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett mv. for kommunale og fylkeskommunale foretak. Dette omfatter eksempelvis krav til resultatoversikter, regler for klassifikasjon og verdivurdering i balanseregnskapet, krav til noteopplysninger, og så videre. Bestemmelsen gir departementet også hjemmel til å fastsette forskriftsregler som fraviker lovens bestemmelser i andre, tredje og femte ledd. Slike unntak kan bare gis i spesielle tilfeller. Dette er for eksempel regnskapsføringen av innlån og bruk av lån, regnskapsføring av pensjon og regnskapsføring av virkninger av endringer i regnskapsprinsipp. Et annet eksempel er kommunale og fylkeskommunale foretak etter kapittel 9 som driver næringsvirksomhet, hvor det kan være mer hensiktsmessig å utarbeide regnskap etter regnskapslovens regler. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 48 nr. 6 og § 75.

Til § 14-7 Årsberetning

Alminnelige motiver: punkt 19.5

Første ledd angir plikten til å utarbeide årsberetninger for kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, som alle må vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv etter § 14-2. Etter første punktum må det utarbeides en årsberetning som dekker hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. også kravet om konsolidert regnskap i § 14-6 første ledd. Etter andre punktum må det i tillegg utarbeides en årsberetning for hvert enkelt kommunale eller fylkeskommunale foretak.

Andre ledd stiller krav til hvilke opplysninger årsberetningen skal gi. Bestemmelsen bygger på gjeldende krav i § 48 nr. 5.

Andre ledd bokstav a inneholder et nytt krav som også innebærer at det må gis en vurdering av om økonomisk utvikling og stilling ivaretar den økonomiske handleevnen over tid. Dette må ses i sammenheng med generalbestemmelsen i § 14-1 første ledd og de finansielle måltallene etter § 14-2 bokstav c. For årsberetningen for kommunens eller fylkeskommunens samlede virksomhet må bokstav a forstås slik at det også må gis en vurdering av den totale økonomien til kommunen eller fylkeskommunen som juridisk enhet, basert på det konsoliderte regnskapet, og ikke bare en vurdering knyttet til kommunekassens eller fylkeskassens økonomi.

Andre ledd bokstav b erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 fjerde ledd. Plikten til å redegjøre for vesentlige avvik mellom budsjettet og regnskapet retter seg både mot beløpsmessige avvik fra budsjettets talldel og mot eventuelle brudd på premissene for bruken av bevilgningene.

Andre ledd bokstav c stiller bare krav til å redegjøre for tiltak som skal sikre en høy etisk standard. Gjeldende plikt til å redegjøre for tiltak som skal sikre betryggende kontroll, er erstattet med en ny rapporteringsplikt, se lovforslaget § 25-2.

Siste ledd viderefører administrasjonens frist for å avlegge årsberetningen, jf. forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 tredje ledd. I kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform vil det være kommunerådet eller fylkesrådet som avlegger årsberetningen. Årsberetningen for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kapittel 9 avlegges av styret i foretaket.

Til § 14-8 Budsjett og regnskap mv. for regionråd og oppgavefellesskap

Alminnelige motiver: punkt 19.5

Første ledd fastsetter at regionråd og kommunalt oppgavefellesskap skal utarbeide egen økonomiplan, eget årsbudsjett, eget årsregnskap og egen årsberetning. Bestemmelsen gjelder både for regionråd og oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, og for regionråd og oppgavefellesskap som ikke er eget rettssubjekt.

Andre ledd slår fast hvem som skal vedta økonomiplanen, årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen for henholdsvis regionråd og kommunalt oppgavefellesskap.

Tredje ledd presiserer at kontorkommunen også må innarbeide årsregnskapet til regionråd og kommunalt oppgavefellesskap som ikke er egne rettssubjekter i kontorkommunens samlede (konsoliderte) årsregnskap. Kravet gjelder ikke for årsregnskapet til regionråd og kommunalt oppgavefellesskap som er egne rettssubjekter.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om økonomiplanen, årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen.

Til § 14-9 Skillet mellom drift og investering

Alminnelige motiver: punkt 19.7

Bestemmelsen gir nærmere regler for skillet mellom drift og investering i økonomiplanen, årsbudsjettet og årsregnskapet. Skillet mellom drift og investering gjelder på samme måte for både økonomiplanen, årsbudsjettet og årsregnskapet.

Første ledd første punktum innebærer at kommunens eller fylkeskommunens drift (løpende utgifter) bare kan finansieres av de løpende inntektene. Med begrepet løpende inntekter siktes det til inntekter som påregnelig kommer årlig eller med jevne mellomrom. Løpende inntekter kan overføres fra driften til finansiering av investeringer. Inntekter som ikke er løpende, eksempelvis inntekter fra salg av formuesverdier og andre engangsinntekter, kan bare finansiere driften når dette har hjemmel i lov, se tredje og fjerde ledd. Det følger også av bestemmelsen at bruk av lån ikke kan finansiere økonomiplanens driftsdel og driftsbudsjettet eller føres som inntekt i driftsregnskapet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at lånte midler eller andre midler knyttet til investeringene (midlertidig) benyttes som likviditet til å dekke betalingsforpliktelser som gjelder den løpende driften.

Første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke inntekter og utgifter som hører til i henholdsvis drift og investering. Dette kan for eksempel være nærmere regler om hva som regnes som løpende inntekter, regler for håndtering av utbytteinntekter fra kommunale eller fylkeskommunale selskaper eller regler for håndtering av engangsinntekter. Dette kan også være nærmere regler om hva som regnes som løpende utgifter som hører til driftsdelen, og hvilke utgifter som skal føres i investeringsdelen, for eksempel regler for skillet mellom vedlikehold av og påkostninger på eiendom. Innenfor rammene av lov og forskrift vil det nærmere skillet mellom drift og investering følge av god kommunal regnskapsskikk.

Andre ledd slår fast at løpende inntekter som ikke benyttes i budsjettåret, skal avsettes til driftsfond. Bestemmelsens formål er å sikre at driftsinntekter ikke låses til fremtidige investeringer på investeringsfond slik at handlingsrommet til kommende kommunestyrer og fylkesting snevres inn. Med driftsfond siktes det til den delen av egenkapitalen som er bygd opp av ubrukte inntekter fra driftsregnskapet, enten disposisjonsfond eller bundet driftsfond. Med investeringsfond siktes det til den delen av egenkapitalen som er bygd opp av ubrukte inntekter fra investeringsregnskapet, enten ubundet investeringsfond eller bundet investeringsfond, se også §§ 14-6 femte ledd og 14-10 fjerde ledd om disposisjonsfond og bundet fond. Andre ledd innebærer at inntekter i økonomiplanens driftsdel, driftsbudsjettet eller driftsregnskapet ikke kan overføres til økonomiplanens investeringsdel, investeringsbudsjettet eller investeringsregnskapet hvis inntektene ikke finansierer investeringsutgifter i budsjett-/regnskapsåret. Det kan bare overføres midler fra drift til investering i samme utstrekning som midlene finansierer årets investeringsutgifter. Det kan følgelig ikke overføres midler fra driften til avsetning på investeringsfond. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 femte ledd nr. 5 og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 tredje ledd nr. 5.

Tredje ledd første punktum innebærer at en andel av engangsinntektene fra salg av aksjer skal regnes som løpende inntekter, jf. første ledd. Dette viderefører forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 sjette ledd og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 fjerde ledd første punktum. Nærmere regler om hvordan andelen skal beregnes, og vilkår for anvendelsen av første punktum, vil følge av forskrift, jf. andre punktum.

Siste ledd innebærer at departementet i særlige tilfeller har adgang til å tillate unntak fra første ledd, det vil si at inntekter som ikke er løpende, likevel kan finansiere driften. Adgangen til å gi slik dispensasjon gjelder kun ved realisasjon av kapitalverdier, eksempelvis ved salg av fast eiendom eller aksjer, eller ved tilbakebetaling av kapital som er skutt inn i kommunalt eller fylkeskommunalt eide selskaper.

Til § 14-10 Balanse i økonomiplanen og årsbudsjettet

Alminnelige motiver: punkt 19.6

Bestemmelsen utdyper kravet til balanse i økonomiplanen og årsbudsjettet. Sammen med reglene om skillet mellom drift og investering setter dette en rettslig ramme for hvor store utgifter kommuner og fylkeskommuner kan planlegge for. Bestemmelsen viderefører det materielle innholdet i gjeldende lov §§ 44 nr. 4, 46 nr. 6 og 46 nr. 7 samt forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 fjerde og syvende ledd.

Bestemmelsen impliserer hva størrelsen på årets netto driftsresultat må være for at driftsbudsjettet skal være i balanse det enkelte år. Femte ledd impliserer at netto driftsresultat over tid må være positivt for å oppnå en sunn langsiktig økonomi.

Første ledd innebærer at summen av årets utgifter og avsetninger, herunder inndekning av regnskapsmessig merforbruk (bruk av midler), ikke kan være større enn summen av årets inntekter og bruk av avsetninger fra tidligere år (tilgang på midler). Regelen må forstås slik at den retter seg mot både driftsbudsjettet og investeringsbudsjettet. For driftsbudsjettet betyr dette at det må budsjetteres med et netto driftsresultat som minst dekker avsetninger som nevnt i tredje til femte ledd. Det kan kun budsjetteres med et lavere netto driftsresultat dersom kommunen eller fylkeskommunen kan finansiere differansen med bruk av avsetninger fra tidligere år.

Andre ledd presiserer at driftsbudsjettet skal finansiere avdrag på lån som minst tilsvarer størrelsen på minimumsavdraget beregnet etter § 14-15 andre og tredje ledd.

Tredje ledd presiserer at eventuelle merforbruk i tidligere års regnskaper skal føres opp til dekning på budsjettet. Inndekningen må foretas innenfor fristene i lovforslaget § 14-11. Bestemmelsen viderefører forskrift 15.12.2000 nr. 1423 § 5 fjerde ledd andre punktum.

Fjerde ledd innebærer at ubrukte formålsbundne midler ikke kan saldere utgifter til andre formål på budsjettet. Ubrukte formålsbundne midler må avsettes til egne fond under egenkapitalen som kun er tilgjengelige for bruk i senere år, når utgifter til formålet påløper (bundne fond). Eksempelvis må ubrukte øremerkede tilskudd fra staten eller andre givere, eller ubrukte gebyrinntekter på tjenesteområde som er underlagt selvkostprinsippet, avsettes til bundne fond. Ubrukte formålsbundne midler i driftsregnskapet avsettes til bundet driftsfond. Ubrukte formålsbundne midler i investeringsregnskapet avsettes til ubundet investeringsfond. Bestemmelsen erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 6 fjerde ledd andre punktum.

Begrepet avtale i fjerde ledd sikter til avtale mellom kommunen eller fylkeskommunen og et annet rettssubjekt og til tilsagn fra tilskuddsgiver. Begrepet bundet fond må forstås slik at det bare relaterer seg til midler som er reservert særskilte formål etter lov eller avtale. Dette innebærer at øvrige (frie) midler som ikke benyttes i budsjettåret, avsettes til frie fond, det vil si disposisjonsfond eller ubundet investeringsfond. Dette gjelder også når det foretas avsetninger av frie midler hvor kommunestyret eller fylkestinget selv merker avsetningen for spesielle formål.

Femte ledd første punktum innebærer at det i tillegg må foretas avsetninger som ivaretar en sunn og langsiktig økonomiforvaltning. Det vil blant annet være avsetninger for driftsreserver og overføring av midler fra driftsbudsjettet for å finansiere utgifter på investeringsbudsjettet, slik at investeringer kan delfinansieres med egenkapital. Andre punktum markerer at egenfinansiering av investeringene over tid har stor betydning for utviklingen i kommunens eller fylkeskommunens økonomiske handlefrihet. Femte ledd må ses i sammenheng med lovforslaget § 14-1 første ledd (generalbestemmelsen) og § 14-2 bokstav d om finansielle måltall. Hva som er nødvendige avsetninger, må bero på en skjønnsmessig vurdering. Bestemmelsen må forstås slik at kommunestyret og fylkestinget selv vurderer og fastsetter størrelsen på avsetningene og egenfinansieringen.

Siste ledd presiserer at kravene til balanse i årsbudsjettet også gjelder for det enkelte år i økonomiplanen, jf. gjeldende lov § 44 nr. 4.

Til § 14-11 Inndekning av merforbruk i kommunekassen og fylkeskommunekassen

Alminnelige motiver: punkt 19.6

Bestemmelsen gir regler for når merforbruk i årsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen etter § 14-6 første ledd bokstav a må være dekket inn. Bestemmelsen kommer til anvendelse for merforbruk som ikke er dekket inn etter reglene i § 14-6 femte og sjette ledd. Bestemmelsen viderefører innholdet i gjeldende § 48 nr. 4. Bestemmelsene i §§ 14-11 og 14-12 om inndekning av merforbruk gjelder ikke for merforbruk i regnskapet for kommunen eller fylkeskommunen som juridisk enhet etter § 14-6 første ledd bokstav d.

Første leddførste punktum slår fast at utgangspunktet er at et merforbruk i driftsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen skal føres opp til dekning på budsjettet for det året merforbruket legges fram. Andre punktum gir adgang til å utsette inndekningen av merforbruket, men bare hvis merforbruket ikke kan dekkes i det året merforbruket legges fram. Merforbruket skal da dekkes inn i det andre året etter at merforbruket oppstod. Loven fastsetter ikke nærmere vilkår for når det er adgang til å utsette inndekningen av merforbruk. Den nærmere vurderingen av om et merforbruk i driften må fremføres, foretas av kommunestyret eller fylkestinget selv.

Andre ledd første punktum viderefører kommunenes og fylkeskommunenes adgang til å utsette inndekningen av merforbruk utover det som følger av første ledd. Merforbruket skal da senest dekkes inn i det fjerde regnskapsåret etter at merforbruket oppstod. Vilkåret for dette er at det foreligger særlige forhold som gjør slik utsettelse nødvendig. Den nærmere vurderingen foretas av kommunestyret eller fylkestinget selv.

Andre ledd andre punktum viderefører departementets adgang til å tillate at merforbruk i driften dekkes inn senere enn fire år etter at det oppstod. Departementet kan likevel ikke gi dispensasjon for flere enn ti år. Departementet har bare adgang til å gi slik dispensasjon hvis de samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene av å dekke inn merforbruk innen fire år vil bli uforholdsmessig store. Vedtak om utsettelse av inndekning av merforbruk etter andre ledd innebærer at reglene om statlig kontroll med årsbudsjettet og låneopptak i kapittel 29 kommer til anvendelse.

Tredje ledd slår fast at et udekket beløp («merforbruk») i investeringsregnskapet skal dekkes inn året etter at det oppstod, jf. forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 9 fjerde ledd første punktum. «Merforbruk» i investeringsregnskapet kan følgelig ikke fremføres til dekning i senere år.

Til § 14-12 Inndekning av merforbruk i kommunale og fylkeskommunale foretak, regionråd og kommunale oppgavefellesskap

Alminnelige motiver: punkt 19.6

Bestemmelsen gir regler for når merforbruk i årsregnskapet til foretak etter § 14-6 første ledd bokstav b og merforbruk i årsregnskapet til regionråd og oppgavefellesskap etter § 14-8 må være dekket inn. Bestemmelsen kommer til anvendelse for merforbruk som ikke er dekket inn etter reglene i § 14-6 femte og sjette ledd. Bestemmelsen svarer til det som gjelder for kommunale foretak og for samkommuner etter forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 7.

Første ledd første punktum slår fast at kommunale og fylkeskommunale foretak, regionråd og kommunale oppgavefellesskap skal dekke inn merforbruk i driftsregnskapet året etter at merforbruket oppstod. Etter andre punktum gjelder det samme for udekkede beløp («merforbruk») i investeringsregnskapet.

Andre ledd første punktum innebærer en plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å overføre midler fra kommunekassen eller fylkeskommunekassen til foretaket hvis foretaket ikke har dekket inn et merforbruk i driftsregnskapet i sin helhet i samsvar med første ledd. Kommunen eller fylkeskommunen skal da overføre det resterende beløpet i det andre året etter at merforbruket oppstod. Etter andre punktum skal det overføres ytterligere midler i det tredje året hvis merforbruket likevel ikke er blitt dekket inn i det andre året. Plikten til å overføre midler faller ikke bort før merforbruket i foretaket er dekket inn i sin helhet, jf. tredje punktum.

Tredje ledd innebærer at deltakerkommunene i regionråd og oppgavefellesskap har plikt til å overføre midler hvis et regionråd eller oppgavefellesskap ikke har dekket inn et merforbruk i driftsregnskapet i sin helhet i samsvar med første ledd. Deltakerkommunene skal da overføre midler til regionrådet eller oppgavefellesskapet etter det som følger av andre ledd.

Fjerde ledd innebærer at den enkelte deltakerkommunes plikt etter tredje ledd tilsvarer den enkelte kommunes eller fylkeskommunenes deltakeransvar, jf. § 18-4 fjerde ledd bokstav f og § 19-4 fjerde ledd bokstav f, med mindre noe annet er nedfelt i samarbeidsavtalen.

Til § 14-13 Finansforvaltning

Alminnelige motiver: punkt 19.9

Første ledd innebærer en plikt for kommunestyret eller fylkestinget til å fastsette et finansreglement som er egnet til å sikre at finans- og gjeldsforvaltningen oppfyller kravene i § 14-1 tredje ledd, jf. gjeldende forskrift 9.6.2009 nr. 635 om finansforvaltning § 3. Kommunestyret og fylkestinget må ved utarbeidelsen av reglementet blant annet vurdere hva som må anses som vesentlig finansiell risiko for kommunen eller fylkeskommunen. Dette setter også rammer for hva som vil kunne være en tilfredsstillende avkastning. Lovens forbud i § 14-1 tredje ledd mot å ta vesentlig finansiell risiko i finans- og gjeldsforvaltningen gir en ytre rettslig ramme for hvordan kommuner og fylkeskommuner kan innrette forvaltningen av finansielle aktiva og gjeldsporteføljen. Spørsmål om kommunen eller fylkeskommunen har gått utover lovens forbud mot vesentlig finansiell risiko, kan prøves ved lovlighetskontroll. Innenfor disse rammene må kommunestyret eller fylkestinget selv ta stilling til hvilken risiko finansreglementet skal åpne for.

Andre ledd er nytt. Første punktum innebærer en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å gjennomføre nødvendige tiltak hvis finans- eller gjeldsforvaltningen avviker fra reglene i finansreglementet, for å bringe forvaltningen i samsvar med reglementet. Andre punktum innebærer en plikt for kommunestyret eller fylkestinget til å endre finansreglementet hvis det er nødvendig for å bringe reglementet i samsvar med kravene i første ledd bokstavene a og b.

Tredje ledd gir kommunedirektøren en plikt til å rapportere om utviklingen i forvaltningen av finansielle eiendeler og gjeld. Siktemålet er å gi kommunestyret og fylkestinget informasjon om hvorvidt forvaltningen foregår i samsvar med finansreglementet, om markedsutviklingen og endringer i risiko, eventuelle avvik, og så videre. Ved parlamentarisk styreform ligger rapporteringsplikten til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Bestemmelsen svarer til forskrift 9.6.2009 nr. 635 om finansforvaltning § 6.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om finansreglementets innhold, innholdet i rapporteringen og krav til rutiner for finans- og gjeldsforvaltningen. Det siktes til bestemmelser tilsvarende reglene i forskrift 9.6.2009 nr. 635 om finansforvaltning §§ 3-8.

Femte ledd er nytt. Bestemmelsen innebærer at en avtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens avtalepart kjente eller burde ha kjent til at avtalen strider mot forbudet mot vesentlig finansiell risiko i § 14-1 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 20.

Til § 14-14 Låneformål og vilkår for å ta opp lån

Alminnelige motiver: punkt 19.8

Bestemmelsen angir uttømmende hvilke formål kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån til. Det kan ikke tas opp lån til formål som ikke har særskilt hjemmel i lov. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det tas opp samlelån som skal finansiere flere tiltak eller ulike formål. Bestemmelsen regulerer ikke gjeldsforvaltningen. Loven åpner for eksempel både for banklån og låneopptak i kredittmarkedet, innenfor de rammene som kommunestyret eller fylkestinget fastsetter i finansreglementet.

Kommunenes og fylkeskommunenes vedtak om låneopptak skal godkjennes av departementet i de tilfellene som følger av lovens kapittel 29 (ROBEK).

Første ledd viderefører adgangen til å ta opp lån til investeringer i bygninger, anlegg og varige driftsmidler. Det siktes her til alle typer fast eiendom, tekniske anlegg, maskiner og større teknisk utstyr. Forbruksmateriell, vedlikehold av eiendom og andre løpende utgifter faller utenfor låneadgangen. Også kjøp av aksjer og lignende og innskudd av egenkapital i selskaper og så videre faller utenfor, se likevel unntaket i andre ledd. Det er en forutsetning for å kunne ta opp lån at investeringen er til eget bruk. Lån til andres investeringer faller utenfor låneadgangen, med mindre kommunen eller fylkeskommunen får disposisjonsrett over eiendelen og ansvar for forpliktelser knyttet til eiendelen slik at kommunen eller fylkeskommunen kan anses som reell eier. Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 50 nr. 1 første punktum.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen gir kommuner og fylkeskommuner adgang til å ta opp lån for å kjøpe alle aksjene i et single-purpose eiendomsselskap. Låneadgangen gjelder bare eiendomsselskap som oppfyller vilkårene i andre punktum. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner kan lånefinansiere kjøp av en eiendom hvor kjøpet skjer i form av en selskapstransaksjon (kjøp av selskapet) i stedet for en eiendomstransaksjon (kjøp av selve eiendommen).

Tredje ledd viderefører adgangen til å ta opp lån for å innfri garantiansvar, jf. gjeldende lov § 50 nr. 2 andre punktum.

Fjerde ledd presiserer at også annen lov kan gi kommuner og fylkeskommuner adgang til å ta opp lån til andre formål enn de som er nevnt i denne paragrafen. Slik adgang er i dag gitt i lov 7.6.1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven) § 15 sjette ledd. Sammenholdt med lovforslaget § 14-14 første ledd gir dette adgang for kommuner og fylkeskommuner til å ta opp lån til bygging av kirker og anlegg av gravplasser, men ikke drift av slike.

Femte ledd første punktum viderefører adgangen for kommuner og fylkeskommuner til å etablere en ordning med formidlingslån, det vil si å ta opp lån for videre utlån, jf. gjeldende lov § 50 nr. 6. Adgangen er allmenn og ikke begrenset til låneordninger som er etablert i statlig regi, som Husbankens startlånsordning. Med begrepet utlån siktes det til avtaler hvor det er forutsatt at utlånte midler (hovedstolen) skal betales tilbake til kommunen eller fylkeskommunen i sin helhet. Begrepet utlån omfatter også forskutteringer, det vil si at kommunen eller fylkeskommunen midlertidig tar på seg å dekke andres investeringsutgifter mot full refusjon. Dette viderefører adgangen til å ta opp lån til forskutteringer. Femte ledd andre punktum bokstav a og b viderefører at det bare kan tas opp lån hvis utlånet skal brukes til investeringer, og hvis mottaker ikke driver næringsvirksomhet. Andre punktum bokstav c er ny og innebærer at det ikke kan tas opp lån til videre utlån hvis utlånet innebærer vesentlig økonomisk risiko for kommunen eller fylkeskommunen, eksempelvis hvis det er stor sannsynlighet for at låntaker ikke vil kunne betale tilbake lånet. Tredje punktum presiserer at forbudet mot å ta opp lån for videre utlån når det foreligger vesentlig økonomisk risiko, ikke gjelder for lån til boligsosiale formål.

Sjette ledd viderefører adgangen til å ta opp likviditetslån, herunder inngå avtale om likviditetstrekkrettighet, jf. gjeldende § 50 nr. 5. Bestemmelsen presiserer at det ikke kan tas opp lån til likviditetsformål utover det som er nødvendig. Det siktes her til at det ikke tas opp mer lån enn det som trengs for å innfri betalingsforpliktelser.

Syvende ledd presiserer adgangen til å refinansiere eksisterende lånegjeld. Dette svarer til gjeldende § 50 nr. 2 første punktum.

Åttende ledd er nytt. Bestemmelsen innebærer at en låneavtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver kjente eller burde ha kjent til at lånet ble tatt opp til et annet formål enn de låneformålene som er nevnt i første til syvende ledd. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 20.

Niende ledd første punktum er nytt og presiserer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ta opp lån utover det som følger av kommunestyret eller fylkestingets vedtak, eksempelvis at låneopptak må skje på den måten som følger av finansreglementet, og at lån for refinansiering og likviditetslån bare kan tas opp i den utstrekning det er fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget. Andre punktum stiller som et tilleggsvilkår at lån til formål som er nevnt i første til femte ledd, bare kan tas opp hvis tiltaket har hjemmel i bevilgning i årsbudsjettet. Det kan følgelig ikke tas opp lån til slike formål hvis utgiftene til tiltaket ikke dekkes av en bevilgning i årsbudsjettet, jf. gjeldende § 50 nr. 1 første punktum. Dette innebærer at årets investeringsbudsjett gir den øvre rammen for det årlige volumet av låneopptak. Hvis kommunen eller fylkeskommunen har ledige ubrukte lånemidler fra tidligere års låneopptak, må kommunen eller fylkeskommunen vurdere om disse må benyttes til å redusere årets låneopptak, eksempelvis hvis det er tatt opp lån til et investeringsprosjekt som har blitt forsinket.

Siste ledd første punktum viderefører adgangen til å etablere og ta opp lån til lånefond, jf. gjeldende § 50 nr. 8. Med lånefond siktes det til en ordning der det etableres et eget regnskap for innlån til kommunen eller fylkeskommunen, hvor innlånene til lånefondet lånes videre ut til de ulike regnskapsenhetene innenfor kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Lånefondet er på denne måten en «internbank» for kommunen eller fylkeskommunen med eget regnskap. Det kan ikke tas opp lån til lånefond utover det som første til åttende ledd gir adgang til, jf. andre punktum.

Til § 14-15 Mottatte avdrag på videreutlån. Avdrag på lån

Alminnelige motiver: punkt 19.8

Første ledd gir regler for bruken av mottatte avdrag på utlån som er finansiert med låneopptak etter § 14-14 femte ledd. Det følger av bestemmelsen at slike mottatte avdrag ikke kan være budsjettmessig finansiering for andre utgifter på budsjettet enn avdrag på innlån eller nye utlån. Adgangen til å bruke mottatte avdrag som finansiering av nye utlån er ny. Bestemmelsen åpner for at mottatte avdrag finansierer avdrag på andre innlån enn innlån etter § 14-14 femte ledd. Første ledd erstatter gjeldende § 50 nr. 7 bokstav b.

Andre ledd erstatter § 50 nr. 7 bokstav a. Første punktum innebærer en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å foreta årlige nedbetalinger på lån (avdrag) som er tatt opp til formål som nevnt i § 14-14 første til fjerde ledd. Nedbetalingsplikten må forstås slik at den også gjelder for lån tatt opp etter § 14-14 syvende ledd (refinansieringer), når refinansieringen gjelder lån til formål som er nevnt i § 14-14 første til fjerde ledd. Plikten retter seg mot summen av slike lån, og ikke enkeltlån. Bestemmelsen er ikke ment å være til hinder for å ivareta nedbetalingsplikten gjennom en «nettoløsning», det vil si at det ikke betales avdrag, men at årets låneopptak i stedet reduseres med et beløp minst tilsvarende minimumsavdraget (årets låneopptak = budsjettert låneopptak fratrukket minimumsavdrag).

Andre ledd andre punktum stiller krav til størrelsen på årlige nedbetalinger (minimumsavdrag) på samlede innlån nevnt i første punktum. Bestemmelsen innebærer at størrelsen på minimumsavdraget avgjøres av verdien på årets avskrivninger, verdien av samlet lånegjeld og bokført verdi på avskrivbare anleggsmidler. Det er verdien av lånegjelden og anleggsmidlene ved inngangen av regnskapsåret som skal legges til grunn, jf. tredje punktum. Bestemmelsen må forstås slik at dersom gjelden ved starten av året eksempelvis utgjør 70 prosent av bokført verdi på anleggsmidlene, vil minimumsavdraget være 70 prosent av årets avskrivningsbeløp.

Begrepet avskrivninger retter seg mot avskrivningene på kommunens eller fylkeskommunens varige driftsmidler slik de skal regnskapsføres i henhold til regnskapsreglene for kommuner og fylkeskommuner. Begrepet omfatter ikke nedskrivninger. Med begrepet lånegjeld siktes det til all resterende gjeld knyttet til formålene som er nevnt i § 14-14 første til fjerde ledd, herunder ubrukte lånemidler til slike formål. Dersom mottatte avdrag på videreutlån likviditetsmessig er benyttet til å betale ned på slik gjeld, må det korrigeres for dette, jf. siste ledd. Med begrepet avskrivbare anleggsmidler siktes det til kommunens eller fylkeskommunens varige driftsmidler som etter regnskapsreglene skal avskrives. Tomter og eventuelle andre ikke-avskrivbare eiendeler omfattes ikke. Det følger av dette at forholdet mellom avskrivningene og bokført verdi på de avskrivbare anleggsmidlene blir bestemmende for avdragstakten på lån til eiendeler som ikke er avskrivbare, og lån til formål som er nevnt i § 14-14 tredje og fjerde ledd.

Også lån til kjøp av eiendom anskaffet gjennom kjøp av eiendomsselskap etter § 14-14 andre ledd må avdras årlig, jf. § 14-15 andre ledd første punktum. Det er et spørsmål om slike anskaffelser skal klassifiseres som avskrivbare anleggsmidler i årsregnskapet og avskrives. Dette spørsmålet avgjøres ut fra de nærmere reglene om klassifisering og avskrivninger som fastsettes i forskrift med hjemmel i § 14-6 siste ledd. Hvis eiendom anskaffet gjennom kjøp av eiendomsselskap etter forskriftene regnes som avskrivbare og avskrives, vil verdien av avskrivningene og bokført verdi på eiendommen (aksjeselskapet) inngå i beregningen av og påvirke minimumsavdraget § 14-15 andre ledd andre punktum. Hvis eiendom anskaffet gjennom kjøp av eiendomsselskap etter forskriftene ikke regnes som avskrivbare og avskrives, må lovforslaget forstås slik at det er forholdet mellom avskrivningene og bokført verdi på de avskrivbare anleggsmidlene som blir bestemmende for avdragstakten på lån til kjøp av eiendom gjennom eiendomsselskap etter § 14-14 andre ledd. Dette tilsvarer løsningen for lån til kjøp av for eksempel tomter og til formål som nevnt i § 14-14 tredje og fjerde ledd, se over.

Nedbetalingsplikten i andre ledd retter seg mot kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt, og ikke mot de enkelte regnskapsenhetene i kommunen eller fylkeskommunen. Dette innebærer at minimumsavdraget beregnes ut fra kommunens eller fylkeskommunens samlede avskrivninger, gjeld og avskrivbare anleggsmidler. Ved beregning av minimumsavdraget må avskrivninger, gjeld og anleggsmidler i regionråd og kommunalt oppgavefellesskap holdes utenfor beregningen av minimumsavdraget for den enkelte deltakerkommune. I årsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen og i årsregnskapet til kommunalt eller fylkeskommunalt foretak må det likevel utgiftsføres et beløp som minst er lik minimumsavdraget for den aktuelle regnskapsenheten. Dette for å ivareta balansekravet, jf. § 14-10 andre ledd.

Tredje ledd slår fast at minimumsavdraget etter andre ledd ikke skal reduseres hvis mottatte avdrag på lån etter § 14-14 femte ledd er brukt til å avdra lån etter § 14-14 første til fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer at verdien av lånegjelden som inngår i beregningen etter andre ledd, må oppjusteres med det beløpet som er nedbetalt med mottatte avdrag.

Til § 14-16 Garantier

Alminnelige motiver: punkt 19.10

Paragrafen gir regler for kausjoner eller annen økonomisk garanti som kommuner og fylkeskommuner stiller for virksomhet som drives av andre rettssubjekter, jf. første ledd. Med kausjoner siktes det til tredjemannsgarantier i form av simpel kausjon eller selvskyldnerkausjon. Med annen økonomis garanti siktes det til selvstendige garantier. Garantier som kommuner og fylkeskommuner avgir for egen ytelse (egengarantier), omfattes ikke.

Andre ledd er nytt og innebærer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan stille kausjon eller annen økonomisk garanti hvis dette innebærer vesentlig økonomisk risiko for kommunen. Forbudet gjelder også for garantier til annet enn næringsvirksomhet.

Tredje ledd første punktum viderefører forbudet mot å stille garanti for næringsvirksomhet, jf. gjeldende § 51 nr. 2. Andre og tredje punktum viderefører gjeldende forskrift 2.2.2001 nr. 144 om kommunale og fylkeskommunale garantier § 6.

Fjerde ledd første punktum viderefører at kommunenes og fylkeskommunenes vedtak om kausjon og annen økonomisk garanti skal godkjennes av departementet, jf. gjeldende § 51 nr. 1. Departementet kan ikke godkjenne vedtak om kausjon og annen økonomisk garanti som strider mot andre eller tredje ledd. Første punktum presiserer også at et garantitilsagn bare vil være avtalerettslig gyldig hvis garantien er godkjent av departementet, se omtale i kapittel 20. Andre punktum er nytt og presiserer at departementet ikke skal legge andre forhold til grunn for godkjenningen av garantier enn det som følger av andre og tredje ledd. Dette innebærer at departementet ikke kan unnlate å godkjenne en garanti som ikke innebærer vesentlig økonomisk risiko, og som ikke er stilt til næringsvirksomhet. Tredje punktum innebærer at en garanti som er godkjent av departementet, vil være rettslig forpliktende for kommunen eller fylkeskommunen selv om den skulle være godkjent av departementet i strid med forbudene i andre eller tredje ledd. Dette bygger på tidligere lov 12. november 1954 om styret i herreds- og bykommunene § 52 siste ledd.

Femte ledd første punktum viderefører at garantier av mindre størrelse er unntatt fra godkjenning, jf. gjeldende § 51 nr. 3. Andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette beløpsgrensen for hvilke garantier som ikke trenger godkjenning. Forbudene i andre og tredje ledd gjelder også for garantier av små beløp, selv om de er unntatt fra godkjenning. Tredje punktum er nytt og innebærer at et garantitilsagn for små beløp er ugyldig hvis den som mottok garantien, kjente eller burde ha kjent til at garantien innebar vesentlig økonomisk risiko eller var gitt til næringsvirksomhet.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å gi forskriftsregler om øvre grenser for garantiers varighet og krav til innholdet i vedtak om garantier.

Til § 14-17 Pantsetting for andres gjeld

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 51 nr. 4.

Første punktum viderefører at kommuner og fylkeskommuner ikke kan pantsette egen eiendom som sikkerhet for forpliktelser som andre har ansvar for. Andre punktum presiserer at en avtale om pantsetting i strid med første punktum ikke er gyldig.

Til § 14-18 Overdragelse av krav på skatter og avgifter

Første punktum viderefører gjeldende § 54 første punktum om forbudet mot å overdra kommunale og fylkeskommunale skatter og avgifter til andre. Departementets adgang i gjeldende § 54 andre punktum til å dispensere fra forbudet oppheves. Slik dispensasjon har etter det utvalget er kjent med, ikke vært gitt. I den grad kommuner og fylkeskommuner har behov for likviditet, kan det tas opp likviditetslån med hjemmel i § 14-14 sjette ledd. Andre punktum presiserer at en avtale om overdragelse av skatter og avgifter i strid med første punktum ikke er gyldig, se omtale i kapittel 20.

Til § 14-19 Motregning

Første ledd hindrer den som skylder skatt, avgift eller gebyr til en kommune eller fylkeskommune, ensidig å gjøre opp slike forpliktelser mot en fordring som vedkommende har overfor kommunen eller fylkeskommunen (motregning). Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen eller fylkeskommunen samtykker til slik motregning. Bestemmelsen viderefører § 53 nr. 1.

Andre ledd første punktum presiserer at banker ikke kan dekke sine fordringer på kommuner og fylkeskommuner gjennom motregning mot kommunens eller fylkeskommunens innskudd i banken. Andre punktum slår fast at forrige punktum ikke er til hinder for at kommuner og fylkeskommuner etablerer konsernkontoavtaler med felles kapitaldisponering. Andre ledd viderefører § 53 nr. 2.

Tredje ledd er nytt og presiserer at motregning i strid med første og andre ledd ikke er gyldig, se omtale i kapittel 20.

Kapittel 15. Selvkost

Til § 15-1 Beregning av selvkost

Alminnelige motiver: kapittel 21

Bestemmelsen bygger på at det ikke gjelder et generelt krav om at kommunale og fylkeskommunale gebyrer ikke skal være større enn selvkost. Definisjonen av selvkost i andre ledd og prinsippene for beregning i tredje ledd bygger på Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder Retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester (publikasjon H-3/14).

Første ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner må beregne samlet selvkost etter bestemmelsene i andre til fjerde ledd, hvis det følger av annen lov at gebyrene for en tjeneste ikke kan overstige kostnadene ved tjenesten (selvkostprinsippet). Beregningsreglene i denne paragrafen gjelder likevel bare så langt det ikke er gitt regler for beregning av selvkost i annen lov. Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder kun for beregning av samlet selvkost, som gir en øvre ramme for de samlede gebyrinntektene, og ikke for utmåling av gebyrene til den enkelte bruker av tjenesten.

Andre ledd gir en generell definisjon av hva samlet selvkost for en tjeneste skal tilsvare. Definisjonen innebærer at kostnadene som skal inngå i beregningsgrunnlaget for samlet selvkost, bare skal være direkte eller indirekte kostnader (både faste og variable kostnader) som gjelder produksjonen av den aktuelle tjenesten. Kostnader som påløper uavhengig av produksjonen av tjenesten, skal ikke inngå.

Tredje ledd fastsetter nærmere overordnede prinsipper for kostnadsberegningen. Prinsippene skal bidra til at brukerne av dagens tjenester skal betale det tjenestene koster (generasjonsprinsippet/det finansielle ansvarsprinsipp). Prinsippene skal også bidra til at kommunene eller fylkeskommunene bare skal kunne få tilbake de utlegg de opprinnelig hadde ved anskaffelsene, samt bli kompensert for den kapitalen som har blitt bundet opp ved anskaffelsen.

Tredje ledd bokstav a innebærer at selvkost skal beregnes ut fra pådratte utgifter (gjennomførte transaksjoner), og at det er prisen ved anskaffelsestidspunktet (historisk kost) som skal legges til grunn.

Tredje ledd bokstav b innebærer at kapitalkostnadene ved investeringene må beregnes ut fra avskrivningene på investeringene og kalkulatoriske rentekostnader, og ikke ut fra avdrag og renter på eventuell lånefinansiering av investeringen. Hvordan avskrivningsgrunnlaget beregnes, eksempelvis hvordan tilskudd til kommunens eller fylkeskommunens investering skal påvirke avskrivningsgrunnlaget, vil følge av forskrift etter siste ledd.

Tredje ledd bokstav c innebærer at de årlige avskrivningene må beregnes slik at dagens brukere ikke subsidierer neste generasjon brukere eller omvendt, slik at kostnadene ved tjenestene som ytes i dag, dekkes av brukerne som har nytte av tjenesten.

Siste ledd gir departementet en vid hjemmel til å fastsette forskriftsregler om beregning av samlet selvkost. Dette kan for eksempel være nærmere regler om hvilke indirekte kostnader som kan henføres til selvkostkalkylen, hva beregningsgrunnlaget for kapitalkostnader (avskrivninger og kalkulatoriske rentekostnader) skal være, hvilken metode som skal benyttes for avskrivninger, avskrivningsperioder, hvilken kalkylerente som skal benyttes, og hvordan overskudd/underskudd i selvkostkalkylen skal håndteres.

Kapittel 16. Kommunenes og fylkeskommunenes rapportering til staten

Til § 16-1 Rapportering til statlige myndigheter (KOSTRA)

Med betegnelsen KOSTRA menes KOmmune-STat-RApportering.

Første ledd første punktum svarer til gjeldende § 49 nr. 1. Andre punktum svarer til § 39 b nr. 2.

Andre ledd viderefører departementets hjemmel til å gi forskrifter om hva som skal rapporteres, og hvordan rapporteringen skal skje, jf. § 49 nr. 2. Andre ledd gjelder også rapporteringen av opplysninger om lokale folkeavstemninger.

Til § 16-2 Kommunalt rapporteringsregister (KOR)

Med betegnelsen KOR menes kommunalt rapporteringsregister.

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 49 a.

Sjette del. Interkommunalt samarbeid

Kapittel 17. Interkommunalt samarbeid

Alminnelige motiver: punkt 18.5.

Til § 17-1 Interkommunalt samarbeid

Første ledd fastslår at kommuner og fylkeskommuner kan samarbeide med andre kommuner og, eventuelt eller, andre fylkeskommuner om oppgaver som er felles for samtlige kommuner og fylkeskommuner som deltar i samarbeidet. Oppgavene trenger ikke å være lovpålagte. Kommuner og fylkeskommuner kan også samarbeide om rent forretningsmessige oppgaver.

Andre ledd inneholder en opplisting av de vanligste organisasjonsformene kommunene kan velge mellom dersom de skal etablere et samarbeid med en formell organisatorisk overbygning. I tillegg kan kommunene også samarbeide på andre måter dersom lovgivningen åpner for dette, jf. for eksempel plan- og bygningsloven § 9-2. Av bestemmelsen følger også et krav om at en av de nevnte organisasjonsformene, eller eventuelt andre organisasjonsformer kommunene har adgang til å bruke, skal benyttes. Kravet gjelder kun i tilfeller hvor kommunene sammen skal stå for utførelsen av en felles oppgave. En forutsetning for at det skal være snakk om et samarbeid om å utføre felles oppgaver, jf. første ledd, er at deltakerne har tildelt samarbeidet vedtaksmyndighet. Hvis for eksempel saksbehandlere i ulike kommuner møtes for på generelt grunnlag å diskutere faglige temaer de er opptatt av i sitt arbeid, men vedtakene blir truffet i den enkelte kommunen, trenger ikke samarbeidet å organiseres etter en av de formelle organisasjonsmodellene i denne bestemmelsen. Slike samarbeid kan organiseres uten noen formell organisatorisk overbygning.

Kapittel 18. Regionråd

Alminnelige motiver: punkt 18.6.5

Til § 18-1 Regionråd

Regionråd kan etter første ledd første punktum gis myndighet til å behandle saker som går på tvers av kommune- eller fylkesgrensene, det vil si saker som er grenseoverskridende. Dette kan for eksempel være å behandle og eventuelt avgi uttalelser i høringssaker eller å drøfte ulike regionale satsinger eller tiltak. Regionrådet kan ikke produsere tjenester for innbyggerne eller kommunene i regionen. Etter andre punktum er det de enkelte kommunestyrene selv som må vedta å opprette et regionråd. Denne myndigheten kan ikke delegeres. Regionråd må opprettes etter denne bestemmelsen og kan ikke organiseres på annen måte. Disse reglene skal bare følges når det etableres formaliserte møteplasser for flere kommuner som varer over tid, og som har i oppdrag å behandle saker som går på tvers av kommunegrensene. Det kreves ikke at eventuelle beslutninger i rådet skjer ved flertallsbeslutninger. Også i de tilfeller hvor det gjelder krav om enighet eller konsensus mellom deltakerkommunene for å eventuelt treffe beslutninger eller avgi uttalelser, kommer reglene til anvendelse. Reglene krever imidlertid at det foreligger en avtale eller annen formalisert forståelse mellom partene om å over tid møtes for å drøfte eller treffe beslutninger i saker som går på tvers av kommune- eller fylkesgrensene. Bestemmelsen er ikke til hinder for at folkevalgte fra ulike kommuner møtes uformelt for å drøfte saker av felles interesse for kommunene i regionen.

Det følger av andre ledd første punktum at deltakerkommunene ikke kan gi et regionråd myndighet til å treffe vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, det vil si en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Andre punktum åpner for at deltakerne likevel kan gi regionråd myndighet til å treffe slike vedtak der vedtaket dreier seg om interne forhold i regionrådet. Av lovtekniske hensyn er bestemmelsen utformet slik at den etter ordlyden omfatter både regionråd som er eget rettssubjekt, og regionråd som ikke er eget rettssubjekt. Regionråd som er eget rettssubjekt, har myndighet til for eksempel å ansette, si opp, suspendere mv. ansatte uten at deltakerne gir det myndighet til dette. Bestemmelsen har således selvstendig betydning kun for regionråd som ikke er eget rettssubjekt, hvor regionrådet må få slik myndighet fra deltakerne dersom det skal kunne treffe slike vedtak.

Deltakerkommunene kan videre gi regionrådet i oppdrag å stå for gjennomføringen av tilskuddsordninger.

Tredje ledd fastslår at regionråd skal være en del av det offisielle navnet på regionrådet.

Det følger av fjerde ledd at de øvrige kapitlene i loven gjelder tilsvarende så langt de passer, for samarbeid organisert som regionråd.

Til § 18-2 Deltakeransvar

Denne bestemmelsen har samme innhold som § 19-2 om deltakeransvar i et kommunalt oppgavefellesskap. Det henvises derfor til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 18-3 Råd

Rådet er det øverste organet i regionrådet, jf. første ledd første punktum. Det er også det eneste obligatoriske organet i regionrådet. Andre punktum fastslår at hver deltaker skal være representert i rådet. Loven fastsetter ikke noe høyeste totalt antall medlemmer i rådet, men det kan ikke være færre enn to – som en følge av at hver deltaker minst må ha én representant i organet og det minst må være to deltakere for å danne et regionråd. Antall medlemmer den enkelte deltaker skal ha i rådet, skal fremgå av samarbeidsavtalen, jf. § 18-3.

Første ledd tredje punktum fastslår at det er kommunestyret selv som velger kommunens medlemmer og varamedlemmer. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Etter første ledd fjerde punktum er det kun medlemmene av kommunestyret i den enkelte deltakerkommune som kan velges som medlem eller varamedlem av regionrådet.

Første ledd femte punktum fastsetter at representantene selv velger en leder og nestleder om ikke noe annet er avtalt.

Andre ledd fastsetter at regionrådets medlemmer og varamedlemmer velges for fire år om ikke annet er avtalt. Den enkelte deltaker kan skifte ut de medlemmer og varamedlemmer vedkommende selv har valgt, når som helst i løpet av valgperioden. Dette må skje ved nyvalg hvor samtlige medlemmer og varamedlemmer er på valg. Det er likevel adgang til å gjenvelge én eller flere av de sittende medlemmene og varamedlemmene.

Det følger av tredje ledd første punktum at rådet i regionrådet kan opprette andre organer til å hjelpe seg i styringen av regionrådet. Etter andre punktum skal medlemmene av slike organer velges av rådet selv. Det er ikke adgang til å delegere denne myndigheten til andre. Disse organene vil være folkevalgte organer, jf. § 5-1. Rådet kan også ansette en daglig leder til å forestå den daglige ledelsen av oppgavefellesskapet.

Til § 18-4 Samarbeidsavtale

Det følger av første ledd at deltakerne i samarbeidet skal inngå en skriftlig samarbeidsavtale for regionrådet.

Samtlige kommunestyrer skal selv vedta avtalen, jf. andre ledd, det vil si at myndigheten til å vedta samarbeidsavtalen ikke kan delegeres. Også endringer i samarbeidsavtalen som gjelder forhold som nevnt i fjerde ledd, må vedtas av kommunestyrene selv. Endring av disse punktene i samarbeidsavtalen krever derfor at alle deltakerne er enige om endringene.

Myndighet til å gjøre endringer i avtalen som gjelder andre forhold enn de som er omtalt i fjerde ledd, er etter tredje ledd lagt til rådet i regionrådet. Denne myndigheten kan ikke delegeres til andre. Slike endringer må vedtas med et flertall på minst to tredeler. Det kan imidlertid avtales i samarbeidsavtalen at også slike endringer skal behandles i de enkelte deltakeres kommunestyrer. I så fall kreves det enighet mellom samtlige deltakere for å endre avtalen.

Fjerde ledd fastsetter hvilket materielt innhold samarbeidsavtalen minimum må ha. Samarbeidsavtalen kan imidlertid også regulere andre forhold enn de som er obligatoriske etter loven. Bestemmelsen regulerer ikke konsekvensene av at avtalen ikke inneholder alle de obligatoriske punktene, hverken mellom deltakerkommunene eller mellom andre som har inngått avtale med regionrådet. Dette vil være gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Bokstav a bestemmer at det skal fremgå av samarbeidsavtalen hva regionrådet skal hete.

Det skal fremgå av avtalen om regionrådet er et eget rettssubjekt eller ikke, jf. bokstav b.

Det følger av bokstav c at det skal stå i samarbeidsavtalen hvor mange medlemmer hver deltakerkommune skal ha i rådet.

Det følger av bokstav d at samarbeidsavtalen skal oppgi hvilken type saker regionrådet skal kunne behandle.

Etter bokstav e skal avtalen dessuten inneholde en oversikt over hvilken vedtaksmyndighet som er lagt til regionrådet. Regionrådet har ingen myndighet direkte etter loven (legalkompetanse). Rådets myndighet beror på hvilke saker deltakerne gir rådet i oppdrag å behandle, og hvilken vedtaksmyndighet deltakerkommunene positivt gir oppgavefellesskapet i samarbeidsavtalen. Etter § 18-1 kan regionrådet gis myndighet til å forvalte tilskuddsordninger og til å treffe vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, hvis de gjelder interne forhold i regionrådet.

Det følger av bokstav f at deltakernes eierandel i regionrådet skal være oppgitt for de enkelte deltakerne. Dersom det ikke er samsvar mellom en deltakers ansvarsandel og eierandel, må dette fremgå av samarbeidsavtalen. Både eierandelen og ansvarsandelen må i så fall angis i avtalen.

Det følger av bokstav g at avtalen skal inneholde nærmere bestemmelser om uttreden av regionrådet. Dette kan for eksempel være regler for det økonomiske oppgjøret.

Etter bokstav h skal samarbeidsavtalen også inneholde regler om hvordan samarbeidet skal oppløses. Dette kan for eksempel være nærmere regler om oppnevning av et avviklingsstyre ved oppløsning av samarbeidet. Så lenge regionrådet eksisterer, vil det ha samme plikter etter arkivloven som kommuner. Ved en eventuell oppløsning av rådet vil det imidlertid ikke følge klart av arkivloven hvem som skal ha ansvar for å oppbevare arkivet, jf. arkivansvaret i henhold til arkivloven §§ 6 og 10 og arkivforskriften §§ 5-1 tredje ledd og 5-3 første ledd. Arkivfaglige prinsipper tilsier at arkiver fra en arkivskaper skal holdes samlet og adskilt fra andre arkivskaperes arkiver. Arkivmaterialet kan altså ikke deles opp med sikte på fordeling mellom de kommunene som har vært deltakere i regionrådet. Deltakerkommunene må derfor i samarbeidsavtalen ta stilling til hvordan arkivmaterialet skal behandles etter en eventuell oppløsning.

Kapittel 19. Kommunalt oppgavefellesskap

Alminnelige motiver: punkt 18.6.4

Til § 19-1 Kommunalt oppgavefellesskap

Første ledd fastslår at to eller flere kommuner, eller to eller flere fylkeskommuner, eller én eller flere kommuner og én eller flere fylkeskommuner, sammen kan opprette et kommunalt oppgavefellesskap for å løse felles oppgaver. Vedtak om å opprette et oppgavefellesskap må gjøres av kommunestyrene eller fylkestingene i alle deltakerkommunene.

Oppgavefellesskap kan både benyttes til enkle og mindre omfattende samarbeid, som samarbeid om kontrollutvalgssekretariat, kommuneadvokat og lignende, og til større og mer omfattende samarbeid. Bestemmelsen åpner i utgangspunktet for samarbeid om å løse alle typer oppgaver, både lovpålagte og ikke-lovpålagte. Den enkelte lov vil imidlertid kunne legge begrensninger på muligheten til å samarbeide på et område. Dette kan for eksempel skje ved at loven eksplisitt stenger for å overlate oppgaven til andre, eller ved at man etter en helhetlig tolkning av rettskildebildet kommer til at oppgaven ikke kan overlates til andre. Deltakerkommunene kan også gi oppgavefellesskapet myndighet til å treffe de vedtak som er nødvendig for å løse de felles oppgavene. Se likevel andre ledd, som legger visse begrensninger på denne adgangen.

Det følger av andre ledd første punktum at deltakerkommunene ikke kan gi et oppgavefellesskap myndighet til å treffe vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, det vil si en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Andre punktum åpner for at deltakerne likevel kan gi oppgavefellesskapet myndighet til å treffe slike vedtak der vedtaket dreier seg om interne forhold i oppgavefellesskapet. Av lovtekniske hensyn er bestemmelsen utformet slik at den etter ordlyden omfatter både oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, og oppgavefellesskap som ikke er eget rettssubjekt. Oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, har myndighet til for eksempel å ansette, si opp og suspendere ansatte uten at deltakerne gir det myndighet til dette. Bestemmelsen har således selvstendig betydning kun for oppgavefellesskap som ikke er eget rettssubjekt, hvor oppgavefellesskapet må få slik myndighet fra deltakerne dersom det skal kunne treffe slike vedtak.

Tredje ledd fastslår at kommunalt oppgavefellesskap skal være en del av det offisielle navnet på samarbeid etter denne bestemmelsen.

Det følger av fjerde ledd at de øvrige kapitlene i loven gjelder tilsvarende så langt de passer for oppgavefellesskapet.

Til § 19-2 Deltakeransvar

Det fremgår av første ledd at deltakerne i et oppgavefellesskap vil ha et delt ansvar for fellesskapets forpliktelser. Ingen av deltakerne kan påta seg et solidaransvar for fellesskapets forpliktelser. Deltakernes ansvarsandel skal fremgå av samarbeidsavtalen dersom denne avviker fra eierandelen. Summen av deltakernes ansvarsandeler må dekke oppgavefellesskapets totale forpliktelser, altså 100 prosent, eller 1/1. At den enkelte deltakers ansvar er ubegrenset, innebærer at ansvaret ikke kan begrenses for eksempel til å gjelde særlig angitte deler av oppgavefellesskapets forpliktelser eller til å gjelde en viss sum. Den enkelte deltaker hefter med hele sin formue – både sin andel av oppgavefellesskapets formue og sin øvrige formue – for sin ansvarsandel av oppgavefellesskapets totale forpliktelser.

Andre ledd fastsetter nærmere vilkår for at en av oppgavefellesskapets kreditorer kan gå på deltakerne. Kreditorer kan ikke kreve sin fordring dekket av én eller flere av deltakerkommunene umiddelbart. Kreditor må fremsette kravet mot oppgavefellesskapet, og først 14 dager etter påkrav kan kreditor gjøre sin fordring gjeldende overfor deltakerkommunene dersom oppgavefellesskapets ikke har oppfylt forpliktelsen sin, jf. første og andre punktum. Kreditor kan bare kreve deltakerkommunene for den andel av fordringen som den enkelte deltakerkommune er ansvarlig for, jf. nr. 1. Tredje punktum fastslår at en deltakerkommune som har måttet innfri sin del av en fordring etter andre punktum, kan kreve sitt utlegg dekket av oppgavefellesskapet. Ettersom ansvarsforholdet utad forutsettes å svare til den interne ansvarsfordelingen, er det ikke lovfestet noen regressrett mot de øvrige deltakerne.

Tredje ledd lovfester det som allerede følger av alminnelig obligasjonsrett, nemlig at en deltaker som trer ut av et oppgavefellesskap, fortsetter å være ansvarlig for forpliktelser oppgavefellesskapet hadde på uttredelsestidspunktet. Noe annet krever at kreditorene aksepterer at bare de gjenværende deltakerne hefter for forpliktelsene. Også der et oppgavefellesskap oppløses, vil deltakerne fortsette å hefte for oppgavefellesskapets forpliktelser.

Til § 19-3 Representantskap

Det følger av første ledd første punktum at representantskapet er det øverste organet i oppgavefellesskapet. Det er også det eneste obligatoriske organet i oppgavefellesskapet. Samtlige deltakere skal delta med minst ett medlem i representantskapet, jf. andre punktum.

Loven fastsetter ikke noe høyeste totalt antall representantskapsmedlemmer, men det kan ikke være færre enn to representanter – som en følge av at hver deltaker minst må ha én representant i organet og det minst må være to deltakere for å danne et oppgavefellesskap. Antall medlemmer den enkelte deltaker skal ha i representantskapet, skal fremgå av samarbeidsavtalen.

Første ledd tredje punktum fastslår at det er kommunestyret selv som oppnevner kommunens medlemmer og varamedlemmer i representantskapet. Denne myndigheten kan derfor ikke delegeres. Første ledd fjerde punktum gjør unntak fra forrige punktum ved å åpne for at kommunestyret kan delegere til kommunerådet å velge kommunens medlem(mer) og varamedlem(mer) til representantskapet.

Andre ledd fastsetter at representantene selv velger en leder og nestleder om ikke noe annet er avtalt i samarbeidsavtalen.

Det følger av tredje ledd at en eventuell daglig leder i et oppgavefellesskap ikke kan være medlem av representantskapet.

Fjerde ledd fastsetter at representantskapets medlemmer og varamedlemmer velges for fire år om ikke annet er avtalt. Den enkelte deltaker kan skifte ut de medlemmer og varamedlemmer vedkommende selv har valgt, når som helst i løpet av valgperioden. Dette må skje ved nyvalg hvor samtlige medlemmer og varamedlemmer er på valg. Det er likevel adgang til å gjenvelge én eller flere av de sittende medlemmene og varamedlemmene.

Det følger av femte ledd at representantskapet kan opprette et styre eller annet organ til styring av oppgavefellesskapet. Det kan også ansette en daglig leder til å forestå den daglige ledelsen av oppgavefellesskapet. Samtlige deltakere trenger ikke å være representert i slike styringsorganer, som vil være underordnet representantskapet, og som representantskapet har full instruksjons- og omgjøringsrett overfor. Slike organer vil være folkevalgte organer, jf. § 5-1.

Til § 19-4 Samarbeidsavtale

Det følger av første ledd at det skal inngås en skriftlig samarbeidsavtale for oppgavefellesskapet.

Etter andre ledd skal avtalen vedtas av kommunestyret selv i samtlige av deltakerkommunene. Også endringer i samarbeidsavtalen som gjelder forhold som er nevnt i fjerde ledd, må vedtas av kommunestyrene selv. Endring av disse punktene i samarbeidsavtalen krever derfor at alle deltakerne er enige om endringene.

Myndighet til å gjøre endringer i avtalen som gjelder andre forhold enn de som er omtalt i fjerde ledd, er etter tredje ledd lagt til representantskapet selv. Slike endringer må vedtas med flertall på minst to tredeler. Det kan imidlertid avtales i samarbeidsavtalen at også slike endringer skal behandles i de enkelte deltakeres kommunestyrer. I så fall kreves det enighet mellom samtlige deltakere.

Fjerde ledd fastsetter hvilket materielt innhold samarbeidsavtalen minimum skal ha. Samarbeidsavtalen kan imidlertid også regulerer andre forhold enn de som er obligatoriske etter loven. Bestemmelsen regulerer ikke konsekvensene av at avtalen ikke inneholder alle de obligatoriske punktene, hverken mellom deltakerkommunene eller mellom andre som har inngått avtale med samarbeidet. Dette vil være gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Bokstav a bestemmer at det skal fremgå av samarbeidsavtalen hva oppgavefellesskapet skal hete.

Det skal fremgå av avtalen om oppgavefellesskapet er et eget rettssubjekt eller ikke, jf. bokstav b.

Det følger av bokstav c at det skal stå i samarbeidsavtalen hvor mange medlemmer hver deltakerkommune skal ha i representantskapet.

Det følger av bokstav d at samarbeidsavtalen skal oppgi de oppgaver og den vedtaksmyndighet som gis til oppgavefellesskapet. Oppgavefellesskapet har ingen oppgaver eller myndighet direkte etter loven (legalkompetanse). Oppgavefellesskapets myndighet beror på hvilke oppgaver og hvilken myndighet deltakerkommunene positivt gir oppgavefellesskapet i samarbeidsavtalen. Dette innebærer at dersom det skal gjøres endringer i oppgavene eller myndigheten til oppgavefellesskapet, må samarbeidsavtalen endres.

Etter bokstav e skal det fremgå av avtalen dersom deltakerne skal ha plikt til å yte innskudd i oppgavefellesskapet. Dersom det ikke er tatt inn slik bestemmelse i avtalen, er ikke deltakerkommunene forpliktet til å yte noe innskudd. Tilsvarende gjelder for plikt til å yte eventuelle andre bidrag til oppgavefellesskapet.

Det følger av bokstav f at eierandelen i oppgavefellesskapet skal være oppgitt for de enkelte deltakerne. Dersom det ikke er samsvar mellom en deltakers ansvarsandel og eierandel, må dette fremgå av samarbeidsavtalen. Både eierandelen og ansvarsandelen må i så fall angis i avtalen.

Etter bokstav g skal det fremgå av avtalen om oppgavefellesskapet skal kunne ta opp lån.

Etter bokstav h skal avtalen inneholde bestemmelser om hvilken informasjon oppgavefellesskapet skal gi deltakerne om virksomheten i oppgavefellesskapet.

Det følger av bokstav i at avtalen skal inneholde nærmere bestemmelser om uttreden av oppgavefelleskapet. Dette kan for eksempel være regler for det økonomiske oppgjøret.

Etter bokstav j skal samarbeidsavtalen også inneholde regler om hvordan samarbeidet skal oppløses. Dette kan for eksempel være nærmere regler om oppnevning av et avviklingsstyre ved oppløsning av samarbeidet. Så lenge oppgavefellesskapet eksisterer, vil det ha samme plikter etter arkivloven som kommuner. Ved en eventuell oppløsning av oppgavefellesskapet vil det imidlertid ikke følge klart av arkivloven hvem som skal ha ansvar for å oppbevare arkivet, jf. arkivansvaret i henhold til arkivloven §§ 6 og 10 og arkivforskriften §§ 5-1 tredje ledd og 5-3 første ledd. Arkivfaglige prinsipper tilsier at arkiver fra en arkivskaper skal holdes samlet og adskilt fra andre arkivskaperes arkiver. Arkivmaterialet kan altså ikke deles opp med sikte på fordeling mellom de kommunene som har vært deltakere i oppgavefellesskapet. Deltakerkommunene må derfor i samarbeidsavtalen ta stilling til hvordan arkivmaterialet skal behandles etter en eventuell oppløsning.

Kapittel 20. Vertskommune

Alminnelige motiver: punkt 18.7

Dette kapitlet er med enkelte unntak en ren videreføring av gjeldende bestemmelser, jf. utvalgets mandat om at bestemmelsene om vertskommune skal videreføres i den nye kommuneloven. Den eneste endringen med materielt innhold er at § 28-1 g nr. 4 ikke er videreført i forslaget til ny kommunelov. Denne bestemmelsen er ikke lenger aktuell etter at kommunehelsetjenesteloven § 2-4 er opphevet. Videre er § 28-1 d om parlamentarisk styreform ikke videreført. Innholdet i denne bestemmelsen følger nå av § 10-2 første ledd. Det er ellers kun foretatt enkelte språklige endringer i bestemmelsene.

Kapittel 21. Representasjon av begge kjønn i styret i aksjeselskaper

Til § 21-1 Representasjon av begge kjønn i styret

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i nåværende kommunelov § 80 a. Det er foretatt enkelte språklige endringer i lovteksten uten at dette er ment å endre innholdet i bestemmelsen.

Kapittel 22. Kommunestyrets og fylkestingets kontrollansvar

Til § 22-1 Kommunestyrets og fylkestingets kontrollansvar

Alminnelige motiver: punkt 23.2 og 23.3

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 76 første og andre punktum.

Første ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets øverste og generelle ansvar for kontrollen med kommunens eller fylkeskommunens virksomhet.

Ansvaret etter første ledd innebærer også ansvar for at kommunens eller fylkeskommunens regnskaper blir revidert på betryggende måte. Gjeldende lov § 76 tredje punktum anses derfor som overflødig og foreslås opphevet. Kontrollutvalget vil fortsatt ha et særskilt ansvar for at det blir utført betryggende regnskapsrevisjon, se § 23-2 første ledd.

Andre ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets rett til å få seg forelagt enhver sak til orientering eller avgjørelse.

Tredje ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets rett til å gjøre om vedtak som er truffet av andre folkevalgte organer eller administrasjonen. Denne retten gjelder bare i samme utstrekning som andre folkevalgte organer eller administrasjonen selv kunne ha gjort om vedtaket.

Kapittel 23. Kontrollutvalg

Til § 23-1 Kontrollutvalget

Alminnelige motiver: punkt 25.1

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 77 nr. 1 til nr. 3.

Første ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets plikt til selv å velge et kontrollutvalg. Kontrollutvalget er underlagt kommunestyrets eller fylkestingets styrings- og instruksjonsmyndighet, og skal etter første ledd føre den løpende kontrollen med kommunens eller fylkeskommunens virksomhet på kommunestyrets eller fylkestingets vegne, jf. § 22-1 første ledd. Kontrollutvalget kan ta opp ethvert spørsmål ved kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som er knyttet til utvalgets kontrollansvar. Kontrollutvalget har ikke ansvar for å føre kontroll med kommunestyret eller fylkestinget eller politiske prioriteringer og vedtak truffet av folkevalgt organ, jf. gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 4 andre ledd. Kontrollutvalget kan likevel uttale seg hvis kommunestyret eller fylkestinget eller folkevalgt organ er i ferd med å treffe eller har truffet et ulovlig vedtak. Kontrollutvalget skal utføre de oppgavene som følger av loven, og skal ikke ha andre funksjoner enn dette, jf. også valgbarhetsbegrensningene i andre ledd.

Andre ledd første punktum viderefører at kommunestyret eller fylkestinget selv også skal velge leder, nestleder og øvrige medlemmer til utvalget. Andre punktum endrer gjeldende rett og stiller nå krav til at utvalget skal ha minst fem, mot tidligere tre, medlemmer. Tredje punktum viderefører kravet om at kontrollutvalget skal ha minst ett medlem som også er medlem i kommunestyret eller fylkestinget.

Tredje ledd bokstav a til f viderefører reglene i § 77 nr. 2 om hvem som ikke kan velges til kontrollutvalget. Bokstav g er ny og utelukker personer med sentrale stillinger eller verv i kommunale eller fylkeskommune selskaper fra kontrollutvalget. Utelukkelsesregelen i bokstav g gjelder kun personer som er knyttet til et selskap som kommunen eller fylkeskommunen har eierinteresser i. Videre gjelder den kun personer som er leder av eller har en annen ledende stilling i et slikt selskap, eller som er medlem eller varamedlem av styret eller bedriftsforsamlingen i et slikt selskap. Bokstav h er også ny og utelukker personer som har en ledende stilling eller som er medlem eller varamedlem av styret i et regionråd eller et kommunalt oppgavefellesskap. Valgbarhetsreglene i tredje ledd kommer i tillegg til de generelle valgbarhetsreglene i §§ 7-2 og 7-3.

Fjerde ledd første punktum viderefører kommunestyrets og fylkestingets rett til å foreta nyvalg av kontrollutvalgets medlemmer. Andre punktum presiserer at kommunestyret eller fylkestinget må velge alle medlemmer til kontrollutvalget på nytt hvis kommunestyret eller fylkestinget vil skifte ut ett eller flere av medlemmene, jf. gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 3.

Til § 23-2 Kontrollutvalgets ansvar og myndighet

Første ledd slår fast kontrollutvalgets ansvar for at det utføres ulike former for revisjon og kontroll. Bokstav a til d svarer til gjeldende § 77 nr. 4 og § 77 nr. 5. Bokstav a innebærer et ansvar for at regnskapsrevisjonen er forsvarlig og tilfredsstiller kravene til regnskapsrevisjon etter kapittel 24. Bokstav b slår fast et generelt ansvar for at det føres kontroll med økonomiforvaltningen. Kontrollutvalgets ansvar etter bokstav b er ikke begrenset av eller begrenset til kontrollen som regnskapsrevisor skal utføre etter § 24-9. Bokstav c og d innebærer et ansvar for at det utføres forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll, se også §§ 23-3 og 23-4 om kontrollutvalgets plikt til å utarbeide særlige planer for slik kontroll. Bokstav e fastsetter en generell plikt for kontrollutvalget til å påse at kommunestyrets eller fylkestingets vedtak som gjelder revisjonsrapporter, blir fulgt opp. Dette bygger på gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg §§ 8 og 12.

Andre ledd første punktum viderefører møte- og taleretten som kontrollutvalgets leder har etter gjeldende § 77 nr. 1 siste punktum. Andre punktum presiserer at kontrollutvalgets leder har adgang til å gi møte- og taleretten etter første punktum til et medlem i kontrollutvalget.

Tredje ledd viderefører kontrollutvalgets rett i gjeldende § 77 nr. 7 til å kreve opplysninger mv. og til å gjennomføre undersøkelser som utvalget mener er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sin kontroll. Retten til å kreve opplysninger er ikke begrenset av taushetsplikt. Det er kontrollutvalget selv som avgjør hvilke opplysninger som er nødvendige å kreve, og hvilke undersøkelser som er nødvendige å gjøre.

Fjerde ledd første punktum gir kontrollutvalget en særskilt rett til å være til stede i lukkede møter i kommunens eller fylkeskommunens folkevalgte organer. Bestemmelsen viderefører forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 4 første ledd andre punktum. Andre punktum svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 4 første ledd tredje punktum, som gir kommunestyret eller fylkestinget rett til likevel å bestemme at kontrollutvalget ikke har rett til å være til stede i lukket møte i kommunestyret eller fylkestinget. Fjerde ledd andre punktum utvider kommunestyrets eller fylkestingets rett til også å gjelde lukkede møter i kommunerådet eller fylkesrådet.

Til § 23-3 Plan for forvaltningsrevisjon

Alminnelige motiver: punkt 26.3

Første ledd viderefører definisjonen av forvaltningsrevisjon i gjeldende § 77 nr. 4 andre punktum. Første ledd utvider definisjonen med at forvaltningsrevisjon også kan innebære å gjøre vurderinger av om lov og forskrift eller kommunens eller fylkeskommunens reglementer følges (regeletterlevelse). Forvaltningsrevisjon vil for eksempel også kunne gå ut på å vurdere om ressursene brukes til å løse oppgaver i samsvar med kommunestyrets eller fylkestingets vedtak, herunder de forutsetningene som vedtaket bygger på. Forutsetningen for vedtak vil ofte ha betydning for hvordan kommunestyrets eller fylkestingets vedtak må forstås. Forvaltningsrevisjon kan også gå ut på å vurdere om resultatene til virksomheten er i tråd med målene som er satt, og om ressursbruken og virkemidlene er effektiv med tanke på å oppnå målene.

Andre ledd første punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å utarbeide en plan for forvaltningsrevisjon, jf. forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 10 første ledd første punktum. Første punktum må forstås slik at planen både skal dekke virksomhet som drives av kommunen eller fylkeskommunen selv, og virksomhet som drives av selskaper som kommunen eller fylkeskommunen har eierinteresser i. Kravet om en slik felles plan er nytt. Første punktum presiserer nå at planen må vise hvilke områder det skal gjennomføres forvaltningsrevisjoner på. Kravet om å utarbeide en plan, som vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, må forstås slik at kommunene og fylkeskommunen har plikt til å gjennomføre forvaltningsrevisjoner. Etter andre punktum skal planen baseres på en risiko- og vesentlighetsvurdering av kommunens eller fylkeskommunens virksomheter og selskaper. Risiko- og vesentlighetsvurderinger innebærer å vurdere på hvilke områder av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, eller i hvilke selskaper, det er risiko for vesentlige avvik, og hvor alvorlige konsekvenser disse avvikene vil kunne få. Bestemmelsen må forstås slik at det må utarbeides en plan som sikrer at det regelmessig gjennomføres forvaltningsrevisjon på de områdene hvor det et størst behov for forvaltningsrevisjon, og i et omfang som er tilpasset kommunens eller fylkeskommunens størrelse, kompleksitet og risiko. Andre punktum erstatter forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 10 første ledd andre punktum.

Tredje ledd første punktum slår fast at kommunestyret eller fylkestinget selv skal vedta planen for forvaltningsrevisjon. Andre punktum åpner for at kontrollutvalget likevel kan gjøre endringer i planen. Dette gjelder bare hvis kontrollutvalget har fått slik fullmakt fra kommunestyret eller fylkestinget, jf. forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 10 andre ledd. Slike fullmakter kan være hensiktsmessige for å ivareta at risiko- og vesentlighetsvurderinger kan bli foreldet, og at det av den grunn oppstår behov for å avvike fra den opprinnelige planen.

Til § 23-4 Plan for eierskapskontroll

Alminnelige motiver: punkt 27.4

Første ledd er nytt og definerer hva som menes med eierskapskontroll.

Andre ledd første punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å utarbeide en plan for eierskapskontroll, jf. forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 13 andre ledd første punktum. Første punktum presiser nå at planen må vise hvilke eierskapskontroller som skal gjennomføres. Kravet om å utarbeide en plan, som vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, må forstås slik at kommunene og fylkeskommunen har plikt til å gjennomføre eierskapskontroller. Etter andre punktum skal planen baseres på en risiko- og vesentlighetsvurdering av kommunens eller fylkeskommunens eierskap i selskaper. Bestemmelsen må forstås slik at det må utarbeides en plan som sikrer at det regelmessig gjennomføres eierskapskontroll i kommunalt og fylkeskommunalt eide selskaper. Andre punktum erstatter forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 13 andre ledd andre punktum.

Tredje ledd første punktum slår fast at kommunestyret eller fylkestinget selv skal vedta planen for eierskapskontroll. Andre punktum åpner for at kontrollutvalget likevel kan gjøre endringer i planen. Dette gjelder bare hvis kontrollutvalget har fått slik fullmakt fra kommunestyret eller fylkestinget, jf. forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 13 andre ledd siste punktum.

Til § 23-5 Rapportering til kommunestyret eller fylkestinget

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 77 nr. 6.

Første punktum viderefører kontrollutvalgets generelle plikt til å rapportere resultatene av sin kontroll til kommunestyret eller fylkestinget. Andre punktum er en presisering av kommunedirektørens rett til å få uttale seg i saker som gjelder gjennomførte kontroller. Etter bestemmelsen har kommunedirektøren bare uttalelsesrett før kontrollutvalget behandler saken. At kommunedirektøren har slik uttalelsesrett, følger også av det alminnelige prinsippet om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak. Når kontrollsaker etter kontrollutvalgets behandling oversendes til kommunestyret eller fylkestinget, vil kommunedirektørens rolle være å ekspedere saken videre. Kommunedirektøren kan likevel gi supplerende opplysninger ved oversendelsen til kommunestyret eller fylkestinget hvis saken fra kontrollutvalget inneholder feil eller er direkte misvisende, jf. prinsippet om at saker skal være forsvarlig opplyst.

Til § 23-6 Innsyn og undersøkelser i selskaper o.l.

Alminnelige motiver: punkt 27.3

Første ledd viderefører kontrollutvalgets rett til å kreve opplysninger fra de nærmere angitte selskaper, regionråd og kommunalt oppgavefellesskap, jf. gjeldende § 80 første ledd første punktum. Retten gjelder kun opplysninger som er nødvendige for at kontrollutvalget skal kunne gjennomføre sin kontroll. I praksis vil det være revisor som utøver retten til å kreve opplysninger på vegne av kontrollutvalget. Revisor har samtidig tilsvarende rett til å kreve opplysninger, jf. § 24-10.

Første ledd presiserer videre at opplysningene kan kreves fra både daglig leder, styret og selskapets revisor, jf. gjeldende § 80 første ledd første punktum.

Andre ledd presiserer kontrollutvalgets rett til å bestille undersøkelser i selskaper som er nevnt i første ledd, hvis det er nødvendig, jf. gjeldende § 80 første ledd andre punktum. Bestemmelsen innebærer en rett for kontrollutvalget til å få gjennomført nødvendige undersøkelser. I praksis vil det være revisor som utfører undersøkelsene på vegne av kontrollutvalget. Revisor har samtidig tilsvarende rett til å gjennomføre undersøkelser, jf. § 24-10.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 80 andre ledd.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 80 tredje ledd.

Femte ledd er nytt. Første punktum utvider kontrollutvalgets rett til å kreve opplysninger og til å få gjennomført undersøkelser til også å gjelde andre virksomheter som utfører oppgaver på vegne av kommunen eller fylkeskommunen. Bestemmelsen skal ivareta kommunens eller fylkeskommunens behov for innsyn i eksterne virksomheter som utfører oppgaver på vegne av kommunen eller fylkeskommunen, og som ikke faller inn under første ledd. Det kan for eksempel være aksjeselskaper som har kommunalt deleierskap sammen med private, selskaper som er helt uten kommunal eierandel, og stiftelser, og lignende. Andre punktum innebærer at retten til opplysninger og undersøkelser etter første punktum bare gjelder for opplysninger og undersøkelser som er nødvendige for å kunne kontrollere om virksomheten oppfyller kontraktsforpliktelser overfor kommunen eller fylkeskommunen.

Til § 23-7 Sekretariatet

Alminnelige motiver: punkt 25.3

Bestemmelsen svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 20. Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 77 nr. 9.

Første ledd innebærer en plikt for kommunestyret eller fylkestinget til å etablere et sekretariat som skal bistå kontrollutvalget. Det følger av bestemmelsen at sekretariatet skal ha kapasitet og kompetanse som til enhver tid oppfyller kontrollutvalgets behov. Loven stiller ikke nærmere krav til sekretariatets kompetanse. Det faller utenfor sekretariatets oppgave å utføre revisjon. Dette ligger til kommunens eller fylkeskommunens revisjon, jf. § 24-2 første ledd. Se også § 23-7 fjerde ledd bokstav b om at revisor ikke kan være sekretariat for kontrollutvalget. Dette innebærer visse begrensninger på sekretariatets adgang til å foreta undersøkelser på vegne av kontrollutvalget. Sekretariatet kan innhente tilgjengelig informasjon om ulike områder/forhold og systematisere dette for kontrollutvalget. Sekretariatet kan imidlertid ikke vurdere informasjon opp mot regelverk, vedtak e.l. Slike vurderinger anses som revisjon.

Andre ledd slår fast sekretariatet har en særskilt plikt til å påse at sakene som kontrollutvalget behandler, er forsvarlig utredet, og at kontrollutvalgets vedtak blir satt i verk. Ansvaret for å påse at saker er forsvarlig utredet, innebærer likevel ikke et ansvar for å påse at revisjonen er utført etter de krav som gjelder for revisjon. Dette ansvaret ligger til revisor selv.

Utover det ansvaret sekretariatet har etter andre ledd, har kontrollutvalget rom for å fastsette nærmere retningslinjer for sekretariatets oppgaver. Slike retningslinjer må være i tråd med den rollefordeling mellom sekretariatet, administrasjonen og revisjonen som loven før øvrig legger opp til.

Tredje ledd slår fast et generelt krav om at sekretariatet skal være uavhengig av både administrasjonen og kommunens eller fylkeskommunens revisjon.

Fjerde ledd utdyper nærmere hvem som ikke kan utføre sekretariatsfunksjonen. Etter bokstav a kan ansatte i kommunen eller fylkeskommunen som utfører sekretariatsoppgaver for kontrollutvalget, ikke ha andre arbeidsoppgaver i kommunen eller fylkeskommunen. Sekretariatsfunksjonen kan heller ikke legges til personer som utfører revisjon for kommunen eller fylkeskommunen, jf. fjerde ledd bokstav b. Endelig kan heller ikke medlemmer av kontrollutvalget, kommunestyret eller fylkestinget være sekretariat for kontrollutvalget, jf. fjerde ledd bokstav c.

Sekretariatet er etter femte ledd underordnet kontrollutvalget. Sekretariatet skal følge utvalgets retningslinjer og pålegg. Dette innebærer at dersom personalet i sekretariatet ansettes i kommunen eller fylkeskommunen, vil ikke kommunedirektøren ha instruksjons- eller omgjøringsmyndighet overfor sekretariatet innenfor kontrollutvalgets myndighetsområde. Tilsvarende vil gjelde for kommunerådet eller fylkesrådet der kommunen eller fylkeskommunen har innført parlamentarisk styreform.

I sjette ledd blir det presisert at det er kontrollutvalget som skal innstille til kommunestyret eller fylkestinget om hvem som skal være sekretariatet for kontrollutvalget. Denne myndigheten kan således ikke legges til andre, for eksempel kommunedirektøren.

Kapittel 24. Revisjon

Til § 24-1 Valg av revisor

Første til tredje ledd svarer til gjeldende lov §§ 78 nr. 3 og nr. 4.

Første ledd innebærer at det er kommunestyret eller fylkestinget selv som avgjør hvilken revisjonsordning som kommunen eller fylkeskommunen skal ha. Bestemmelsen viderefører friheten til å velge mellom å ansette egne revisorer, å delta i en samarbeidsordning for revisjon eller å inngå avtale med annen revisor (konkurranseutsetting). Bestemmelsen viderefører også adgangen til å velge ulike revisjonsordninger for ulike deler av revisjonsarbeidet.

Andre ledd innebærer at det også er kommunestyret selv som endelig avgjør hvem som skal være revisor.

Tredje ledd legger myndigheten til å innstille til vedtak om revisjonsordning og valg av revisor til kontrollutvalget.

Fjerde ledd er nytt og slår fast at det er rådet i regionråd etter kapittel 18 og representantskapet i kommunalt oppgavefellesskap etter kapittel 19 som velger regnskapsrevisor for samarbeidet. Dette gjelder bare hvis ikke noe annet er bestemt i samarbeidsavtalen. Som for kommunale eller fylkeskommunale foretak kan det velges en annen (egen) revisor enn den revisoren som skal revidere kommunekassens eller fylkeskommunekassens regnskap.

Til § 24-2 Revisjonens ansvar og myndighet

Alminnelige motiver: punkt 26.1 og 27.4.4

Bestemmelsen slår fast plikter og rettigheter for revisjonen og revisor.

Første ledd innebærer at det er kommunens eller fylkeskommunens revisjon som skal stå for utførelsen av regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll som nevnt i lovforslaget § 23-2 første ledd. Første ledd innebærer at eierskapskontroll eksklusivt legges til kommunens eller fylkeskommunens revisjon, og at dette ikke lenger kan utføres av sekretariatet for kontrollutvalget. Revisor vil også kunne være pålagt å gjennomføre andre revisjons- eller kontrolloppdrag i annet regelverk, se for eksempel § 24-9 om kontroll med økonomiforvaltningen. Bestemmelsen erstatter § 78 nr. 2.

Andre ledd slår fast at revisor skal utføre sitt arbeid i tråd med pliktene som lov eller forskrift gir for revisjonsarbeidet. Nærmere regler om regnskapsrevisjonen er gitt i §§ 24-5 til 24-9. Bestemmelsen viderefører plikten til å utføre revisjonen i samsvar med god kommunal revisjonsskikk. Med god kommunal revisjonsskikk siktes det til å utføre revisjon i samsvar med den oppfatning av etiske og revisjonstekniske prinsipper for revisjon av kommuner som til enhver tid er alminnelig anerkjent og praktisert av dyktige og ansvarsbevisste utøvere av yrket. Bestemmelsen erstatter § 78 nr. 1.

Tredje ledd viderefører revisors plikt i gjeldende § 78 nr. 5 til å rapportere om resultatene av revisjonen til kontrollutvalget. Tredje ledd slår i tillegg fast at revisor også skal rapportere om sitt arbeid.

Fjerde ledd viderefører revisors rett i gjeldende § 78 nr. 6 til å kreve opplysninger mv. og til å gjennomføre undersøkelser som revisor mener er nødvendig for at revisor skal kunne utføre de oppdrag som revisor er pålagt, og i samsvar med de plikter som revisor er underlagt i sitt revisjonsarbeid. Retten til å kreve opplysninger er ikke begrenset av taushetsplikt. Det er revisor selv som avgjør hvilke opplysninger som er nødvendige å kreve, og hvilke undersøkelser som er nødvendige å gjøre.

Femte ledd viderefører revisors taushetsplikt, jf. gjeldende § 78 nr. 7.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler for revisor. Hjemmel knytter seg til regler om revisors plikter, krav til revisors kvalifikasjoner, skifte av revisor og regler om begrensninger i revisors taushetsplikt. Se regler om dette i gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv.

Til § 24-3 Revisors møterett, opplysningsplikt osv.

Første ledd første punktum erstatter gjeldende lov § 77 nr. 8. Bestemmelsen presiserer at det er oppdragsansvarlig revisor som har møte- og talerett i kontrollutvalgets møter. Andre punktum gir revisor rett til å få sine uttalelser ført inn i møteprotokollen, hvis han eller hun ber om det. Første ledd svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 19 andre ledd.

Andre ledd slår fast oppdragsansvarlig revisors plikt til å møte i kommunestyrets eller fylkestingets møter. Møteplikten gjelder når det skal behandles saker som angår revisors oppdrag. Bestemmelsen svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon § 19 første ledd.

Tredje ledd svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon § 19 andre ledd.

Fjerde ledd innebærer at oppdragsansvarlig revisor er pliktig til å opplyse om forhold som han eller hun har fått kunnskap om under revisjon. Opplysningsplikten gjelder hvis et medlem av kommunestyret eller fylkestinget eller kontrollutvalget krever det. Bestemmelsen svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon § 20 første ledd.

Femte ledd innebærer at hvis revisor utenfor et møte blir bedt om opplysninger som nevnt i fjerde ledd, har revisor rett til å la være å gi opplysningene og i stedet kreve å gi sine opplysninger i et møte. Bestemmelsen svarer til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon § 20 andre ledd.

Til § 24-4 Revisors uavhengighet og vandel

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 79 om revisors uavhengighet. I tillegg til reglene i § 79 er det gitt regler om revisors vandel og uavhengighet i gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon §§ 12 til 15. Utvalgets forslag er å samle de nærmere reglene om revisors uavhengighet og vandel i forskrift. Gjeldende § 79 foreslås opphevet som lovbestemmelse, med sikte på at det tas inn regler i forskriften som erstatter dagens lovregler om uavhengighet. Forslaget er rent lovteknisk. Utvalget har ikke drøftet det nærmere innholdet i reglene om uavhengighet.

Første ledd slår fast som overordnet krav at revisor både skal være uavhengig og skal ha god vandel.

Andre ledd gir departementet myndighet til i forskrift å fastsette nærmere krav til revisors uavhengighet og vandel. Forslaget innebærer at regler som i gjeldende § 79 må reguleres i forskrift.

Til § 24-5 Regnskapsrevisjonens innhold

Alminnelige motiver: punkt 26.2.3.1 og 26.2.3.2

Bestemmelsen fastsetter innholdet i regnskapsrevisjonen (finansiell revisjon).

Første ledd angir hovedoppgaven ved regnskapsrevisjon. Oppgaven innebærer å kontrollere at det avlagte årsregnskapet gir pålitelig informasjon om transaksjoner, eiendeler og gjeld, og ut fra dette den økonomiske utvikling og stilling. Med pålitelig informasjon siktes det til at regnskapet oppfyller grunnleggende kvalitetskrav til regnskapsinformasjon, så som fullstendighet, gyldighet og nøyaktighet, og at regnskapsinformasjonen er fremstilt i årsregnskapet i samsvar med reglene som er bestemmende for innholdet i årsregnskapet, herunder god kommunal regnskapsskikk. Oppgaven innebærer også kontroll av om årsregnskapet gjengir informasjon om beløpene i årsbudsjettet og regulert budsjett mv. i samsvar med kravene i lov og forskrift.

Andre ledd innebærer at revisor skal vurdere om registreringen og dokumentasjonen av regnskapsopplysninger er i tråd med reglene om bokføring, jf. lovforslaget § 14-6 syvende ledd.

Tredje ledd første punktum innebærer en plikt for revisor til å vurdere om årsberetningen inneholder lovpålagte opplysninger. Andre punktum innebærer at revisor skal vurdere om økonomiske opplysninger i årsberetningen stemmer overens med årsregnskapet, for eksempel at tall i årsberetningen stemmer med tallene i årsregnskapet, og at økonomiske vurderinger i årsberetningen kan underbygges av tallene i årsregnskapet. Bestemmelsen stiller ikke krav til å vurdere kvaliteten på ikke-økonomiske opplysninger i årsberetningen.

Tredje ledd tredje punktum er et nytt krav. Det følger av bestemmelsen at revisor må se etter om det i årsregnskapet foreligger vesentlige avvik fra årsbudsjettet som det skal redegjøres for i årsberetningen, jf. lovforslaget § 14-7, og at det er redegjort for disse på en tilstrekkelig måte. Oppgaven retter seg både mot vesentlige avvik fra årsbudsjettets talldel (mer- og mindreforbruk i forhold til bevilgede beløp) og mot vesentlige avvik fra kommunestyrets eller fylkestingets premisser for bruken av bevilgningene. Det siktes her til vesentlige avvik som ikke nødvendigvis vil være synlige i årsregnskapet som avvik fra budsjettets talldel, enten det dreier seg om disposisjoner i regnskapet som ikke har hjemmel i bevilgning, eller manglende gjennomføring av kommunestyrets budsjettvedtak. Med begrepet se etter siktes det til at revisor må gjennomføre de kontrollhandlingene som kan gjøre revisor oppmerksom på vesentlige avvik fra årsbudsjettet. Dette må forstås slik at det ikke er påkrevd å utføre alle de revisjonshandlingene som er nødvendige for å innhente revisjonsbevis for at det ikke foreligger vesentlige avvik som det skulle vært gjort rede for i årsberetningen.

Siste ledd markerer en plikt for revisor, gjennom regnskapsrevisjonen, til å bidra til å forebygge og avdekke misligheter (tilsiktede feil, uredelig regnskapsførsel, underslag og andre former for økonomisk kriminalitet) og feil (utilsiktede feil). Bestemmelsen innebærer ikke plikt til å innrette revisjonen med sikte på å kunne avdekke enhver feil eller mislighet.

Til § 24-6 Revisors plikter ved utførelsen av regnskapsrevisjon

Alminnelige motiver: punkt 26.2.3.1 og 26.2.3.2

Bestemmelsen fastsetter særlige plikter for regnskapsrevisor ved regnskapsrevisjon. Bestemmelsen understreker risikovurderingens betydning for regnskapsrevisjonen, ved at risikovurderingene må være bestemmende for hvordan revisjonen innrettes, og hvilke revisjonshandlinger som utføres. Bestemmelsen understreker også betydningen av at revisor har skaffet seg et tilstrekkelig grunnlag («bevis») for å kunne gjøre sine vurderinger og trekke konklusjoner. For øvrig gjelder revisors plikter etter § 24-2, herunder plikten til å utføre regnskapsrevisjonen i samsvar med god kommunal revisjonsskikk.

Første ledd fastsetter en plikt for revisor til å se etter om kommunen eller fylkeskommunen har ordnet den økonomiske internkontrollen på en betryggende måte. Bestemmelsen markerer at undersøkelser av internkontrollen er en grunnpilar i revisors arbeid for å kunne uttale seg om årsregnskapet. Begrepet den økonomiske internkontrollen sikter til de delene av internkontrollen som har betydning for å kunne avlegge et regnskap uten vesentlig feilinformasjon.

Etter andre ledd skal revisor for det første vurdere risikoen for at det kan foreligge feilinformasjon i årsregnskapet, enten det skulle følge av misligheter eller feil. For det andre skal revisor påse at det er innhentet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det foreligger brudd på lover og forskrifter av vesentlig betydning for årsregnskapet.

Etter tredje ledd skal revisor for det første vurdere risikoen for brudd på kommunestyrets eller fylkestingets premisser for bruken av bevilgningene. Det siktes her til vesentlige avvik som ikke nødvendigvis vil være synlige i årsregnskapet som avvik fra budsjettets talldel, enten det dreier seg om disposisjoner i regnskapet som ikke har hjemmel i bevilgning, eller manglende gjennomføring av kommunestyrets eller fylkestingets budsjettvedtak. For det andre skal revisor påse at det er innhentet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det i årsregnskapet foreligger vesentlige avvik fra premissene for bruken av bevilgningene.

Til § 24-7 Skriftlige påpekninger fra regnskapsrevisor

Alminnelige motiver: punkt 26.2.3.5

Bestemmelsen gjelder regnskapsrevisors plikt til å gi skriftlige påpekninger om de angitte forhold til kommunedirektøren og til kontrollutvalget underveis i regnskapsrevisjonen (nummererte brev).

Første ledd angir de forhold som revisor skal påpeke skriftlig. For forholdene nevnt i bokstav a til d stiller bestemmelsen opp et vilkår om vesentlighet, som må være oppfylt før revisors plikt til å gi skriftlige påpekninger trer inn. Begrepet vesentlige feil og mangler markerer at bestemmelsen ikke gjelder enhver feil og mangel, men at det må foreligge en viss alvorlighetsgrad. Vesentlighetsterskelen etter denne bestemmelsen må forstås som lavere enn den vesentlighetsterskelen som ligger til grunn for regnskapsrevisors uttalelser i revisjonsberetningen etter § 24-8. Bokstav e innebærer at enhver mislighet skal påpekes, uavhengig av vesentlighet. Ved misligheter gjelder i tillegg bestemmelsene i fjerde ledd.

Andre ledd første punktum angir hvilke påpekninger etter første ledd som skal adresseres til kommunedirektøren, med kopi til kontrollutvalget. Andre punktum innebærer at revisor må vurdere om det foreligger særlige grunner som tilsier at skriftlige påpekninger etter første ledd bokstav a til d likevel skal adresseres direkte til kontrollutvalget. Bestemmelsen stiller ikke krav til hvordan nummereringen skal foretas.

Tredje ledd angir hvilke påpekninger etter første ledd som alltid skal adresseres til kontrollutvalget, med kopi til kommunedirektøren.

Fjerde ledd første punktum innebærer at revisor må sende (foreløpig) melding til kontrollutvalget straks, hvis revisor har avdekket misligheter eller har blitt kjent med misligheter på annen måte. Det ligger til grunn at revisor først har foretatt visse undersøkelser, og at revisor ikke melder om mistanke om misligheter på et usikkert grunnlag. Andre punktum innebærer at etter at revisor har gjort nærmere undersøkelser for å klarlegge saken, må revisor sende nytt brev til kontrollutvalget med nærmere redegjørelse for saksforholdet.

Femte ledd er nytt, og innebærer at revisor skal utarbeide en skriftlig oppsummering til kontrollutvalget om forhold som revisor har tatt opp i nummererte brev etter første ledd. Oppsummeringen må også angi hvilke påpekte forhold som ikke er rettet opp.

Til § 24-8 Revisjonsberetning

Alminnelige motiver: punkt 26.2.3.2 og 26.2.3.5

Bestemmelsen gjelder revisors plikt til å rapportere til kommunestyret om resultatet av regnskapsrevisjonen etter § 24-5 i form av en skriftlig revisjonsberetning. Utover bestemmelsene her utformes revisjonsberetningen i samsvar med god kommunal revisjonsskikk. Dette innebærer at formen på beretningen kan forandres over tid, ut fra endringer i revisjonsstandarder og anerkjent praksis i bransjen.

Første ledd første punktum fastsetter fristen for avgivelse av revisjonsberetningen til kommunestyret eller fylkestinget. Etter andre punktum plikter revisor å sende kopi av revisjonsberetningen til kontrollutvalget, som skal uttale seg om årsregnskapet, jf. § 14-3 tredje ledd. Også formannskapet eller fylkesutvalget, som innstiller til vedtak om årsregnskap og årsberetning, skal ha kopi. I tillegg skal det sendes kopi til kommunedirektøren, eventuelt rådet i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform (til orientering). Tredje punktum innebærer at revisor skal avgi revisjonsberetning ved fristen i første punktum, selv om årsregnskapet eller årsberetningen er ufullstendig eller ikke foreligger. Når årsregnskap og årsberetning foreligger, fullføres revisjonen, tidligere revisjonsberetning kalles tilbake, og ny revisjonsberetning avgis.

Andre ledd angir de spørsmål som revisor alltid skal uttale seg om (konkludere på) i revisjonsberetningen. Revisor konkluderer på hvert forhold. Bokstav a relaterer seg til § 24-5 første ledd og gjelder revisors konklusjon på om årsregnskapet er i samsvar med lov og forskrift, herunder om årsregnskapet gir pålitelig informasjon om beløpene i årsbudsjettet og regulert budsjett. Bokstav b relaterer seg til § 24-5 andre ledd og gjelder revisors konklusjon på det særskilte attestasjonsoppdraget knyttet til kommunens eller fylkeskommunens bokføring. Bokstav c og d relaterer seg til § 24-5 tredje ledd første og andre punktum og gjelder revisors konklusjon på om årsberetningen inneholder lovpålagte opplysninger, og om økonomiske opplysninger er konsistente med årsregnskapet. Uttalelsene etter bokstav a til d avgis på grunnlag av høy sikkerhet («bekreftelsesoppgaver»).

Andre ledd bokstav e relaterer seg til § 24-5 tredje ledd tredje punktum og gjelder revisors konklusjon på om årsberetningen gir dekkende opplysninger om vesentlige budsjettavvik, enten det gjelder avvik fra budsjettets talldel eller avvik fra kommunestyrets premisser for bruken av bevilgningene (vesentlige forhold som ikke har budsjetthjemmel, og vesentlige mangler i gjennomføringen av vedtatte tiltak). Uttalelsen skal opplyse om revisor har avdekket forhold som gir grunn til å tro at årsberetningen ikke gir dekkende opplysninger om vesentlige budsjettavvik, og avgis på grunnlag av moderat sikkerhet.

Tredje ledd første punktum innebærer at revisor skal angi årsaken i revisjonsberetningen, hvis revisor ikke avgir en revisjonsberetning som er positiv og uten forbehold («ren beretning» uten modifiseringer). Det siktes her til tilfeller der revisor konkluderer positivt med forbehold, negativt eller med at revisor ikke kan uttale seg. I disse tilfellene skal årsakene til forbehold, negativ konklusjon eller til at revisor ikke kan uttale seg, angis i revisjonsberetningen. Andre punktum innebærer at revisor i tillegg skal angi særskilt i revisjonsberetningen hvis revisor mener at årsregnskapet eller årsberetningen ikke bør vedtas slik det foreligger. Slik fraråding vil alltid være tilfellet ved negativ konklusjon på årsregnskapet eller årsberetningen. Slik fraråding vil normalt også være tilfellet når revisor konkluderer med at det ikke er grunnlag for å uttale seg om årsregnskapet.

Fjerde ledd innebærer at revisor i revisjonsberetningen i tillegg skal opplyse om andre forhold. Med andre forhold siktes det til opplysninger om eller vurderinger av forhold som ikke gir grunnlag for å modifisere konklusjonene om årsregnskapet eller årsberetningen, men som etter revisors vurdering er av vesentlig interesse for brukerne av årsregnskapet og årsberetningen og som av den grunn bør fremheves i revisjonsberetningen. Slike opplysninger skal gis når revisor anser det som nødvendig og det følger av god kommunal revisjonsskikk. Dette omfatter eksempelvis opplysninger om viktige forhold som har vært vurdert i revisjonen, og såkalte presiseringer. Opplysningene kan gjelde forhold som har direkte betydning for årsregnskapet eller årsberetningen, og annet. Revisors opplysninger om andre forhold kan gis både for opplysninger som burde vært gitt i årsregnskapet eller årsberetningen, og forhold som det er allerede er opplyst om, men som revisor mener at brukerne bør være særlig oppmerksom på.

Til § 24-9 Forenklet etterlevelseskontroll med økonomiforvaltningen

Alminnelige motiver: punkt 26.2.3.3 og 26.2.3.4

Bestemmelsen er ny og innebærer en utvidelse av regnskapsrevisors ansvar og oppgaver.

Første ledd første punktum innebærer at regnskapsrevisor skal utføre forenklet revisorkontroll med etterlevelsen av bestemmelser og vedtak som gjelder for kommunens eller fylkeskommunens økonomiforvaltning. Med begrepet se etter siktes det til at revisor må gjennomføre de kontrollhandlingene som kan gjøre revisor oppmerksom på vesentlige feil og mangler ved økonomiforvaltningen. Dette må forstås slik at det ikke er påkrevd å utføre alle de revisjonshandlingene som er nødvendige for å innhente revisjonsbevis for at det ikke foreligger vesentlige mangler ved økonomiforvaltningen. Med i hovedsak siktes det til at kontrollen må rettes mot om det foreligger betydelige svakheter på de sentrale områdene av økonomiforvaltningen. Med bestemmelser siktes det til lover og forskrifter. Med vedtak siktes det til interne reglementer for kommunens økonomiforvaltning fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget, eksempelvis gebyrreglementer, finansreglement, anskaffelsesreglement og lignende, og andre kommunestyre- eller fylkestingsvedtak som er bestemmende for økonomiforvaltningen.

Første ledd andre punktum innebærer at kontrollen etter første punktum skal bygge på revisors vurdering av risikoen for vesentlige feil og mangler i økonomiforvaltningen. Bestemmelsen understreker risikovurderingens betydning for hvordan kontrollen innrettes, og hvilke kontrollhandlinger som skal utføres. Bestemmelsen angir også en plikt for revisor til å legge frem vurderingene for kontrollutvalget. Bestemmelsen stiller ikke krav til hyppighet og tidspunkt for dette.

Andre ledd første punktum innebærer en plikt for revisor til, som basis for uttalelsen etter andre ledd andre punktum, å innhente tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det foreligger vesentlige brudd på bestemmelser og vedtak som er av vesentlig betydning for økonomiforvaltningen.

Andre ledd andre punktum stiller opp en plikt for revisor til å rapportere til kontrollutvalget om utfallet av kontrollen, med kopi til administrasjonen, innenfor angitt frist. Bestemmelsen må med bakgrunn i første ledd forstås slik at uttalelsen gis med moderat sikkerhet (konklusjon i negativ form), og at revisor i sin uttalelse ikke skal positivt bekrefte at økonomiforvaltningen ikke lider av vesentlige feil og mangler. Bestemmelsen stiller ikke konkrete formkrav til uttalelsen. Etter tredje punktum skal uttalelsen utformes i samsvar med god kommunal revisjonsskikk.

Til § 24-10 Innsyn og undersøkelser i selskaper o.l.

Alminnelige motiver: punkt 27.3

Bestemmelsen innebærer at reglene i § 23-6 om kontrollutvalgets rett til opplysninger og rett til å foreta undersøkelser mv. gjelder på tilsvarende måte for revisor ved revisjon og kontroll med selskaper og lignende, så langt reglene i § 23-6 passer.

Kapittel 25. Internkontroll

Til § 25-1 Internkontroll i kommunen og fylkeskommunen

Alminnelig motiver: punkt 24.5.1 og 24.5.2

Første ledd fastslår at kommunedirektøren i kommuner og fylkeskommuner skal føre systematisk kontroll med administrasjonens virksomhet for å sikre at lover, forskrifter og vedtak følges. Dette er hovedbestemmelsen om internkontroll, som for det første fastslår at det er et internkontrollkrav. Det konstateres at det er kommunedirektøren som har dette ansvaret. Videre fremkommer det at kontrollen skal være med administrasjonens virksomhet. I dette ligger at internkontrollen ikke gjelder de folkevalgte og folkevalgte organer, men kun den administrative delen av kommunen. Med dette menes alle deler av administrasjonen, det vil si alle sektorer, sentraladministrasjon og så videre, hver for seg og samlet. Kontrollen omfatter alt som er innenfor ansvarsområdet til kommunedirektøren. Bestemmelsen gjelder ikke direkte for internkontroll i kommunale foretak. Etter § 9-13 i lovforslaget gjelder imidlertid bestemmelsen tilsvarende for daglig leder i kommunale foretak. Bestemmelsen gjelder heller ikke for selvstendige rettssubjekter. Internkontrollansvar for disse følger eventuelt av lovgivningen for disse. Kommunens relasjon til disse og eierstyring vil imidlertid være en del av kommunens virksomhet og vil således være omfattet av internkontrollansvaret.

Det fremgår også av bestemmelsen at kontrollen skal være systematisk. I dette ligger det et krav om at arbeidet med internkontroll ikke kan være tilfeldig og spontant, men at det må jobbes med dette på en planmessig og metodisk måte. Det er ikke noe krav om å benytte noe spesielt system eller et krav om ikt-basert styrings- eller avvikssystem, selv om etablerte metoder og ikt-baserte systemer i mange tilfelle vil kunne være praktisk. Det er opp til kommunedirektøren å vurdere hvordan hun eller han mener det er hensiktsmessig å oppfylle kravet om at internkontrollen skal være systematisk. Kontrollen må imidlertid ha et visst omfang og være planmessig for å kunne sies å fylle kravet om at den skal være systematisk.

Til slutt fremgår det også av første ledd at det skal føres slik systematisk kontroll for å sikre at lover, forskrifter og vedtak følges. Internkontrollen skal således gjennomgående innrettes slik at den sørger for etterlevelse både av generelle regler i lover og forskrifter og av konkrete vedtak fattet i kommunen. Alle vedtak som fattes av kommunestyret eller annet folkevalgt organ, er selvsagt inkludert her. Også administrasjonens vedtak skal følges lojalt opp nedover i systemet i administrasjonen og er således inkludert.

Bestemmelsen i første ledd vil danne en ramme for og inngå i tolkningen av de øvrige bestemmelsene om internkontroll og om tilsyn med internkontroll i kommuneloven.

I andre ledd stilles det nærmere krav om hva kommunedirektørens ansvar for internkontrollen etter første ledd innebærer. Disse punktene, sammenholdt med det overordnede kravet i første ledd, er lovens minstekrav. Internkontrollen må gjerne også inneholde andre elementer.

I bokstav a er det et krav om å utarbeide en beskrivelse av virksomhetens hovedoppgaver, mål og organisering. Dette er en bestemmelse med krav om en overordnet oversikt over oppgaver, mål og organisering. Ved beskrivelsen av organiseringen bør det også fremgå hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt. Dette vil naturlig innebære slikt som styringslinjer, rapporteringslinjer, delegeringer og så videre. Det kan her også henvises til delegeringsreglement og andre relevante dokumenter.

I bokstav b er det krav om at kontrollen skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. I dette ligger det at det skal gjøres konkrete vurderinger for den aktuelle virksomhet for å vurdere hvor omfattende og hva slags internkontroll det er behov for. Det vil være opp til administrasjonens leder å bestemme hva slags vurderinger som skal gjøres i forbindelse med at internkontrollen skal være tilpasset virksomheten. Loven stiller ikke krav om noen bestemt metode eller fremgangsmåte, men det er et krav at det gjøres en vurdering av både størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold på den eller de enheter det skal føres kontroll med. Dette må også vurderes helhetlig for kommunens samlede virksomhet. I tråd med første ledd må arbeidet med vurderingene være systematisk.

Når det gjelder tilpasning til risikoforholdene, må risikoen først kartlegges og vurderes for å kunne gjøre en slik konkret tilpasning. Det må konkret kartlegges og vurderes hva slags og hvor stor risiko for feil og manglende måloppnåelse som finnes i den aktuelle virksomheten. Både risikoen for uønskede hendelser og hvilke konsekvenser som kan oppstå som følge av slike uønskede hendelser, må kartlegges. Dette blir en form for risiko- og vesentlighetsanalyse som det i dag finnes mange metoder for og mye praksis på. Loven stiller imidlertid ikke noen krav til valg av konkret metode så lenge det gjøres på en slik måte at kravene i loven for øvrig oppfylles.

Loven stiller ikke konkrete krav til når eller hvor ofte slike vurderinger skal gjøres. Kommunedirektøren må selv vurdere, ut fra en helhetsvurdering av det samlede regelverket og de konkrete forhold, når og hvor ofte vurderingene her skal gjøres for å overholde kravet om en systematisk internkontroll.

I bokstav c sies det at avvik og risiko for avvik som er avdekket gjennom internkontrollen, skal følges opp. Det fastslås således her en oppfølgingsplikt. Også oppfølgingen skal i tråd med første ledd være systematisk. Det er både avvik som faktisk er konstatert, og risiko for avvik som skal følges opp. Det er kommunedirektøren som har ansvar for å følge opp feil og avvik og risiko for dette. Det er opp til kommunen selv å vurdere og beslutte på hvilken måte oppfølgingen skal gjøres.

I bokstav d fremgår krav om at internkontrollen skal dokumenteres. Dette er et overordnet dokumentasjonskrav, og de sentrale elementene, det vil si både systemer, rutiner, instrukser og lignende og gjennomføring av konkrete kontroller og aktiviteter, skal dokumenteres. For øvrig skal dokumentasjonen være i den form og det omfang som er nødvendig eller formålstjenlig. Hva som er nødvendig, må bero på en konkret vurdering av de aktuelle forhold. Kommunedirektøren må selv vurdere det nærmere innholdet av dokumentasjonskravet. Spillerommet er her stort.

Bokstav e sier at skriftlige prosedyrer og andre tiltak for internkontroll skal evalueres og forbedres. Evalueringer bør således gjennomføres jevnlig og ved behov. Evalueringene og andre innspill på forbedringsbehov bør også følges opp med forbedringer. Slike forbedringer må selvsagt gjøres innenfor tidsrammer og kostnadsrammer som kommunen selv finner det nødvendig å beslutte innenfor sine prioriteringer.

Til § 25-2 Rapportering til kommunestyret og fylkestinget om internkontroll og statlig tilsyn

Alminnelig motiver: punkt 24.5.4

Kommunedirektøren har et ansvar for å rapportere om internkontroll og om resultater fra statlig tilsyn til kommunestyret eller fylkestinget. Det skal rapporteres minst én gang i året. Dette er ment som et minstekrav. Kommunestyret eller fylkestinget vil kunne bestemme at det skal skje hyppigere rapporteringer enten generelt eller for spesielle sektorer. Det kan også bestemme at slik tilleggsrapportering skal skje til et annet folkevalgt organ enn kommunestyret eller fylkestinget. Den årlige rapporteringen skal imidlertid gå til kommunestyret eller fylkestinget.

Loven stiller ikke noe nærmere krav om hva det skal rapporteres om. I kravet om rapportering om internkontrollen ligger dog at det både skal rapporteres om systemer eller det generelle arbeidet og om konkrete kontroller som er gjennomført. Hvor mye det skal sies om dette, og det generelle omfanget av og detaljeringsgraden på en slik rapportering, er det for øvrig opp til kommunestyret å bestemme. Dersom kommunestyret ikke har bestemt noe, vil kommunedirektøren måtte ha frihet til å tilpasse rapporteringen.

I tillegg skal kommunedirektøren rapportere om resultatene fra statlig tilsyn. Også her vil det være opp til kommunestyret, eventuelt kommunedirektøren, å bestemme omfanget av rapporteringen.

Til § 25-3 Statlig tilsyn med internkontrollen

Alminnelig motiver: punkt 24.5.3

I denne bestemmelsen gis det hjemmel for at staten kan føre tilsyn med de lovpålagte pliktene om internkontroll. Tilsynsmyndigheten er i loven lagt til departementet. Det sies at departementet kan føre tilsyn med kommunene og fylkeskommunene. Bestemmelsen åpner således for slikt tilsyn, men det fastsettes ikke her noen plikt eller noe krav om hyppighet av slikt tilsyn.

Tilsynshjemmelen er begrenset til tilsyn med internkontroll som gjelder kommuneplikter, det vil si plikter som bare er pålagt kommunene eller fylkeskommunene. Annen internkontroll som kommunen gjør, vil det således ikke kunne føres tilsyn med.

Nærmere regler om hva det kan føres tilsyn med, saksbehandling og så videre følger av de ordinære regler om tilsyn etter bestemmelsene i kapittel 10 A. Av disse bestemmelsene fremgår det blant annet at det er snakk om lovlighetstilsyn. Det innebærer at et tilsyn med internkontrollen i kommunen skal være et tilsyn med om kravene i § 25-1 er oppfylt. Eventuell annen internkontroll, for eksempel av krav og bestemmelser i særlovgivning, kan det ikke føres tilsyn med med hjemmel i denne bestemmelsen. Slikt tilsyn må ha hjemmel i den aktuelle særlov. Tilsyn etter bestemmelsen her og tilsyn etter særlov kan godt gjøres samtidig dersom det anses som hensiktsmessig, men det må være tydelig hva som er hva, og at det finnes hjemmel for det aktuelle tilsynet.

Kapittel 26. Kommunalt og fylkeskommunalt tilsyn

Til § 26-1 Gjennomføring av lovpålagt kommunalt og fylkeskommunal tilsyn

Alminnelige motiver: punkt 28.4

Bestemmelsen er ny og stiller krav til kommunen og fylkeskommunen dersom lovpålagt tilsyn med egen virksomhet eller eiendom skal gjennomføres. Bestemmelsen sier ingenting om når slikt tilsyn kan gjøres. Dette må således ha hjemmel i annen lov.

Bestemmelsen kommer til anvendelse når kommunen skal gjennomføre lovpålagt tilsyn med virksomhet som den selv driver, eller forhold som berører egen eiendom. Kommunen må da legge til rette for at likebehandling sikres, og at tilsynet blir så uavhengig som mulig. At kommunen skal legge til rette for likebehandling og uavhengig tilsyn, innebærer at kommunen må jobbe bevisst med dette og ha en plan eller vurdering for hvordan tilretteleggingen skal skje. Det nærmere innhold i tilretteleggingen er opp til kommunen selv.

Å sikre likebehandling innebærer at alle det føres tilsyn med, behandles likt, uavhengig av om dette er en privat, statlig eller kommunal virksomhet.

Å gjennomføre et tilsyn slik at det blir så uavhengig som mulig, innebærer at kommunen må planlegge, organisere og utøve tilsynet med tanke på at det mest mulig er, og utad fremstår som, adskilt fra den virksomheten og det tjenesteområdet det skal føres tilsyn med. Helt uavhengig kan tilsynet ikke bli all den tid det er kommunen selv som har ansvaret for å gjøre det. Så lenge kommunen fører tilsyn «med seg selv», blir det ikke uavhengig i ordets egentlige forstand. Hensikten med at tilsynet skal være så uavhengig som mulig, er at det skal tilstrebes å gjøre tilsynet så uavhengig som er mulig innenfor samme kommune. På hvilken måte dette gjøres i den enkelte kommune og i den enkelte sektor, er opp til kommunen selv.

Kapittel 27. Eierstyring

Til § 27-1 Eierskapsmelding

Alminnelig motiver: punkt 27.2.4

Bestemmelsen med krav om eierskapsmelding er ny i forhold til gjeldende lov.

I første ledd fastslås at kommuner og fylkeskommuner minst én gang i valgperioden skal utarbeide en eierskapsmelding som skal vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv. Dette kravet om eierskapsmelding for alle kommuner og fylkeskommuner markerer det ansvaret kommunestyret og fylkestinget har for å forvalte verdier og tjenester som er lagt ut i selskaper. Kommunestyret og fylkestinget har ikke adgang til å delegere myndigheten til å vedta eierskapsmeldinger.

I andre ledd oppstilles et krav om hva eierskapsmeldinger som et minimum skal inneholde. Kommunene og fylkeskommunene står fritt til å omtale andre forhold i tillegg til minimumskravene.

Av bokstav a følger det at den skal inneholde kommunens eller fylkeskommunens prinsipper for eierstyring.

I bokstav b fremgår det at eierskapsmeldingen skal inneholde en oversikt over alle virksomheter som kommunen eller fylkeskommunen har en form for eierinteresse i, uavhengig av hvilken organisasjonsform som er benyttet, og uavhengig av eierandelens størrelse. Eierskapsmeldingen skal altså omtale aksjeselskaper og interkommunale samarbeid etter IKS-loven. Dette gjelder uansett om kommunen bare er deleier i aksjeselskapet, og om det er et samarbeid mellom mange kommuner. Også blant annet samvirkeforetak, kommunalt oppgavefellesskap, vertskommunesamarbeid og stiftelser som kommunen eller fylkeskommunen har en spesiell interesse i, skal omtales i en eierskapsmelding. Dette gjelder selv om det ikke er naturlig å omtale alle disse virksomhetene som selskaper, og selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har noen direkte eierinteresse i virksomhetene. Tilsvarende gjelder for kommunale og fylkeskommunale foretak selv om disse ikke er selskaper, og selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har noen eierinteresse i foretakene all den tid disse er en del av kommunen eller fylkeskommunen.

I bokstav c står det at eierskapsmeldingen skal inneholde opplysninger om kommunens eller fylkeskommunens formål med alle selskapene.

Åttende del. Statlig kontroll og tilsyn

Kapittel 28. Lovlighetskontroll

Paragrafene om lovlighetskontroll i dette kapitlet viderefører med enkelte unntak bestemmelsene om lovlighetskontroll i gjeldende kommunelov § 59 og forskrift 13.01.1993 nr. 4041 om tidsfrist for krav om lovlighetskontroll.

Til § 28-1 Lovlighetskontroll

Alminnelige motiver: punkt 29.1.3

Første ledd første punktum viderefører bestemmelsen om at tre eller flere medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget sammen kan kreve at departementet kontrollerer om et vedtak er lovlig. Fristen for å klage er tre uker etter at vedtaket ble truffet, jf. andre punktum. Det følger av tredje punktum at vurderingen av om fristen på tre uker er overholdt, skal skje etter reglene i forvaltningsloven § 30. Et krav om lovlighetskontroll skal fremsettes for det organet som traff vedtaket, jf. fjerde punktum. Det følger av femte punktum at det organet som traff vedtaket, skal foreta en ny vurdering av et vedtak som er begjært lovlighetskontrollert. Dersom organet opprettholder vedtaket, skal det sendes til departementet.

Etter andre ledd kan departementet på eget tiltak kontrollere om et vedtak er lovlig. Dette kan kun gjøres dersom særlige grunner tilsier det. Dette er formelt en innstramming i forhold til gjeldende rett. Departementet og fylkesmannen har likevel hatt en forholdsvis høy terskel for å ta opp vedtak til lovlighetskontroll av eget tiltak. Denne bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Det kan for eksempel være aktuelt å ta opp et vedtak til lovlighetskontroll i tilfeller hvor saken har skapt mye oppmerksomhet i kommunen eller fylkeskommunen, og hvor lovlighetskontroll kan bidra til å skape ro i saken.

Til § 28-2 Hva kan lovlighetskontrolleres

Alminnelige motiver: punkt 29.1.3

Det er foretatt visse språklige endringer og tilføyelser i lovbestemmelsen for å gjøre det klarere hva som kan lovlighetskontrolleres, og hva som ikke kan lovlighetskontrolleres. Det fremgår nå direkte av lovteksten, jf. første ledd bokstav a, at det kun er endelige vedtak som kan lovlighetskontrolleres. Det blir videre presisert at andre prosessledende avgjørelser enn om et møte skal holdes for åpne eller lukkede dører, eller vedtak om inhabilitet, ikke kan lovlighetskontrolleres, jf. andre ledd bokstav a. Dette er i tråd med gjeldende rett.

Til § 28-3 Innholdet i lovlighetskontrollen

Alminnelige motiver: punkt 29.1.3

Første ledd om hva det skal tas stilling til ved lovlighetskontrollen, er en videreføring av § 59 nr. 4.

Andre ledd er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Det følger av denne bestemmelsen at det ikke alltid er nødvendig å foreta en full lovlighetskontroll av alle forhold nevnt i første ledd. Etter første punktum kan lovlighetskontrollen begrenses til de forhold som er anført av de kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmene som har fremmet kravet om lovlighetskontroll. Det følger videre av andre punktum at dersom departementet har tatt opp saken til lovlighetskontroll på eget tiltak, bestemmer departementet selv hvilke forhold lovlighetskontrollen skal omfatte.

Tredje ledd er nytt og fastslår at en lovlighetskontroll kun kan omfatte de offentligrettslige sidene av et vedtak. Dette er likevel bare en kodifisering av gjeldende rett. En lovlighetskontroll kan altså ikke omfatte de privatrettslige sidene av et vedtak. Det er domstolene som eventuelt må ta stilling til om det foreligger en privatrettslig forpliktelse for kommunen eller fylkeskommunen.

Det følger av fjerde ledd at departementet skal oppheve vedtaket dersom det er gjort feil som gjør det ugyldig.

Etter femte ledd blir ikke iverksettelsen av et vedtak påvirket av om vedtaket skal lovlighetskontrolleres. Organet som traff vedtaket, et overordnet kommunalt eller fylkeskommunalt organ eller departementet kan likevel bestemme at iverksettelsen av vedtaket skal utsettes inntil lovlighetskontrollen er gjennomført.

Til § 28-4 Opplysningsplikt

Retten til å kreve opplysninger og innsyn etter denne bestemmelsen gjelder kun ved lovlighetskontroll. Dette er en innstramming sammenlignet med gjeldende rett, hvor denne retten ikke kun gjaldt ved lovlighetskontroll, men var helt generell.

Bestemmelsen gjelder både der departementet foretar lovlighetskontroll, og der departementet vurderer om det skal foreta lovlighetskontroll.

Kapittel 29. Statlig kontroll med kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse (ROBEK)

Alminnelige motiver: punkt 19.11

Med betegnelsen ROBEK menes register for betinget godkjenning og kontroll.

Bestemmelsene i dette kapitlet erstatter gjeldende lov § 60.

Til § 29-1 ROBEK-registeret

Første ledd lister opp de situasjoner som medfører at departementet skal føre den aktuelle kommunen eller fylkeskommunen inn i ROBEK-registeret, som igjen medfører at kommunens eller fylkeskommunens årsbudsjett og låneopptak blir underlagt statlig kontroll jf. § 29-3. Registrering i ROBEK medfører også at kommunen eller fylkeskommunen blir underlagt en særlig orienteringsplikt overfor sine avtaleparter ved låneopptak og inngåelse av leieavtaler, og en særlig plikt til å iverksette tiltak for å bringe økonomien tilbake i balanse, jf. § 29-4.

Første ledd bokstav a og b svarer til det som er praksis etter gjeldende § 60 nr. 1 bokstav a og b.

Første ledd bokstav c erstatter og utvider vilkåret etter gjeldende § 60 nr. 1 bokstav c. Bestemmelsen innebærer at så lenge driftsdelen i økonomiplanen, driftsbudsjettet eller driftsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen viser at et merforbruk dekkes inn over flere enn to år etter at merforbruket oppstod, skal kommunen eller fylkeskommunen registreres i ROBEK.

Første ledd bokstav d er ny. Bestemmelsen innebærer at kommuner eller fylkeskommuner som har opparbeidet et akkumulert (samlet) merforbruk i driftsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen på mer enn tre prosent av driftsinntektene, skal registreres i ROBEK. Med driftsinntektene menes alle inntekter i driftsregnskapet (brutto driftsinntekter). Gjeldende § 60 nr. 1 bokstav d oppheves.

Første ledd bokstav e er ny. Bestemmelsen innebærer at en kommune eller fylkeskommune skal registreres i ROBEK hvis økonomiplanen eller årsbudsjettet ikke er vedtatt innen årsskiftet, jf. § 14-3 første ledd. Bestemmelsen innebærer også at en kommune eller fylkeskommune som har fått økonomiplanen eller årsbudsjettet opphevet som følge av lovlighetskontroll etter § 28-1, skal registreres i ROBEK hvis det ikke treffes nytt vedtak om økonomiplan eller årsbudsjett innen den fristen som departementet fastsetter i forbindelse med lovlighetskontrollen.

Første ledd bokstav f er ny. Bestemmelsen innebærer at en kommune eller fylkeskommune skal registreres i ROBEK hvis årsregnskapet ikke er vedtatt innen seks måneder etter regnskapsårets slutt, jf. § 14-3 andre ledd. Bestemmelsen innebærer også at en kommune eller fylkeskommune som har fått årsregnskapet opphevet som følge av lovlighetskontroll etter § 28-1, skal registreres i ROBEK hvis det ikke treffes nytt vedtak om årsregnskap innen den fristen som departementet fastsetter i forbindelse med lovlighetskontrollen.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen i første punktum gir departementet myndighet til i enkelttilfeller å bestemme at en kommune eller fylkeskommune ikke skal registreres i ROBEK, selv om vilkårene etter første ledd er oppfylt. Andre punktum innebærer at departementet bare kan bruke sin myndighet etter første punktum hvis departementets vurdering er at det er åpenbart at det ikke er behov for at kommunen eller fylkeskommunen underlegges kontroll etter § 29-3.

Til § 29-2 ROBEK-registerets betydning for tredjeperson

Første ledd svarer til gjeldende § 60 nr. 3 andre punktum og innebærer at departementet må gjøre registeret lett tilgjengelig for offentligheten. Enhver har rett til å få tilgang til det som er registrert i registeret.

Andre ledd svarer til gjeldende § 60 nr. 4 andre punktum. Det ligger til grunn at ROBEK-registeret skal ha positiv troverdighet. Det vil si at kommunens eller fylkeskommunens avtaleparter kan legge til grunn at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i registeret, er underlagt godkjenning når det gjelder låneopptak og inngåelse av langsiktige leieavtaler. Registeret skal også ha negativ troverdighet. Det vil si at kommunens eller fylkeskommunens avtaleparter kan legge til grunn at kommuner og fylkeskommuner som ikke er registrert i registeret, heller ikke er underlagt godkjenning.

Til § 29-3 Departementets kontroll med årsbudsjettet og låneopptak

Første ledd viderefører departementets plikt til å kontrollere lovligheten av årsbudsjettet og at departementet skal godkjenne vedtak om låneopptak og leieavtaler for kommuner og fylkeskommuner i ROBEK-registeret, jf. gjeldende § 60 nr. 1 og § 60 nr. 2. Kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK, kan ikke iverksette vedtak om låneopptak og leieavtaler før det er godkjent av departementet.

Andre ledd er nytt og gir regler for hvordan departementets godkjenning av vedtak om lån etter første ledd bokstav b skal skje. Andre ledd første punktum innebærer at departementet skal fastsette en øvre ramme for årets låneopptak, slik at godkjenningsordningen ikke knytter seg til det enkelte låneopptak/den enkelte låneavtale. Kommuner eller fylkeskommuner i ROBEK kan ikke ta opp lån utover lånerammen uten at departementet først eventuelt har godkjent en økning i lånerammen. Det ligger til grunn at godkjenning av vedtak om leieavtaler etter første ledd bokstav c skjer for den enkelte leieavtale.

Andre ledd andre punktum gir departementet myndighet til i tillegg å fastsette vilkår for bruken av lånerammen. Departementet kan bare bruke denne myndigheten hvis det er nødvendig å fastsette slike vilkår for å ivareta kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Bestemmelsen åpner for at departementet for eksempel kan fastsette som vilkår at lånerammen bare kan finansiere bestemte investeringsprosjekter, eller at lånerammen ikke kan finansiere nærmere angitte investeringsprosjekter. Departementet må vurdere hvordan slike vilkår eventuelt fastsettes, ut fra den konkrete situasjonen. Departementets godkjenning av lånerammen, og eventuelle vilkår for bruken av den, må bygge på en vurdering av kommunens eller fylkeskommunens økonomiske situasjon og på planlagte tiltak i årsbudsjettet. Departementet kan redusere lånerammen hvis kommunen eller fylkeskommunen har ledige ubrukte lånemidler.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 60 nr. 4 første punktum. Kravet om godkjenning av lån og leieavtaler trer således ikke inn før det tidspunktet kommunen eller fylkeskommunen er ført inn og registrert i ROBEK. Det er ikke tilstrekkelig at vilkårene i § 29-1 første ledd er oppfylt.

Fjerde ledd er nytt. Første punktum innebærer at en låneavtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver kjente eller burde ha kjent til at lånet ble tatt opp utover den lånerammen som departementet har fastsatt etter andre ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer også at en låneavtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver kjente eller burde ha kjent til at lånet ble tatt opp i strid med de vilkårene for bruk av lånerammen som departementet eventuelt har fastsatt etter andre ledd andre punktum. Andre punktum innebærer at en langsiktig leieavtale er ugyldig hvis den ikke er godkjent av departementet. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 20.

Til § 29-4 Kommunens og fylkeskommunens orienteringsplikt og tiltaksplikt

Første ledd første punktum svarer til orienteringsplikten som kommuner og fylkeskommuner i ROBEK har etter gjeldende § 60 nr. 5. Andre punktum er nytt og innebærer at kommunen eller fylkeskommunen i tillegg må godtgjøre overfor långiver at låneopptak ikke går utover godkjent låneramme og eventuelle vilkår for bruken av lånerammen.

Andre ledd er nytt og innebærer at kommuner og fylkeskommuner i ROBEK har en særlig plikt til å fastsette en plan for og gjennomføre tiltak som er tilstrekkelig til å bringe økonomien tilbake i balanse innenfor fristene for inndekking av merforbruk etter § 14-11.

Tredje ledd er nytt og fastsetter fristene for når tiltaksplanen skal være fastsatt. Tidsfristen avhenger av hvilke vilkår for registrering i ROBEK etter § 29-1 første ledd som inntrer først.

Fjerde ledd er nytt og innebærer en plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å sende tiltaksplanen til departementet til orientering så snart som mulig etter at tiltaksplanen er fastsatt.

Kapittel 30. Betalingsinnstilling og statlig tilsynsnemnd

Til § 30-1 Utlegg og arrest, konkurs og gjeldsforhandling

Første ledd viderefører forbudet mot at andre tar utlegg eller arrest i en kommunes eller fylkeskommunes eiendom, jf. gjeldende § 55 nr. 1.

Andre ledd viderefører forbudet mot at en kommune eller fylkeskommune tas under konkursbehandling eller åpner gjeldsforhandling etter lov 8.6.1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs, jf. gjeldende § 55 nr. 2.

Til § 30-2 Vedtak om betalingsinnstilling. Oppnevning av tilsynsnemnd

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 56.

Til § 30-3 Utbetalinger etter vedtak om betalingsinnstilling

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 57.

Til § 30-4 Utarbeiding av revidert årsbudsjett og økonomiplan

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 58.

Kapittel 31. Statlig tilsyn

Til § 31-1 Kapitlets virkeområde

Alminnelige motiver: punkt 29.2

Denne bestemmelsen er en videreføring av dagens bestemmelse (§ 60 a). Enkelte språklige endringer er gjort.

Til § 31-2 Lovlighetstilsyn

Alminnelige motiver: punkt 29.2

Denne bestemmelsen er en videreføring av dagens bestemmelse (§ 60 b). Enkelte språklige endringer er gjort.

Til § 31-3 Innsyn og undersøkelser

Alminnelige motiver: punkt 29.2

Denne bestemmelsen er en videreføring av dagens bestemmelse (§ 60 c). Enkelte språklige endringer er gjort.

Til § 31-4 Pålegg

Alminnelige motiver: punkt 29.2.2

Denne bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens bestemmelse.

Nytt er det imidlertid at dagens bestemmelse om rettefrist i § 60 d andre ledd er tatt ut. Denne særskilte ordningen med rettefrist skal således ikke gjelde lenger. De alminnelige forvaltningsrettslige regler gjelder imidlertid. Det vil således fortsatt kunne være aktuelt å sette frister, for eksempel i forbindelse med pålegg om retting.

Det er også nytt at bestemmelsen om henvisning til at forvaltningsloven gjelder i visse saker, er tatt ut fra denne bestemmelsen. Dette reguleres nå i en egen paragraf (§ 31-5).

Til § 31-5 Partsrettigheter

Alminnelige motiver: punkt 29.2.2

Dette er ny bestemmelse til erstatning for dagens § 60 d fjerde ledd. Her gis forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling, partsrettigheter mv. anvendelse i flere saker enn i dag. Kommuner og fylkeskommuner kan nå klage på vedtak og utøve andre partsrettigheter etter reglene i forvaltningsloven kapittel IV, V, VI samt §§ 41 og 42 ved statlig tilsyn generelt og ikke bare ved saker om pålegg.

Til § 31-6 Samordning av statlige tilsynsmyndigheter

Alminnelige motiver: punkt 29.2.5

I denne bestemmelsen er det gjort endringer i forhold til dagens § 60 e første og andre ledd for å styrke samordningen av statlige tilsynsmyndigheter.

I første ledd fastslås samordningsplikten. Nytt er at det presiseres at det er planlagt statlig tilsyn som skal samordnes. Såkalt hendelsesbasert tilsyn, det vil si tilsyn som det plutselig oppstår behov for på bakgrunn av en konkret hendelse, vil uansett måtte gjøres når det er nødvendig. Det er også nytt at samordningsplikten gjelder statlig tilsyn generelt og ikke kun praktiske sider og bruk av reaksjoner slik det tidligere var. Samordningsplikten skal omfatte både planlegging, prioriteringer og gjennomføring av tilsyn. Hva som nærmere ligger i dette, blir beskrevet i de neste leddene i bestemmelsen.

Andre ledd gir som før alle tilsynsmyndigheter en plikt til å underrette fylkesmannen om tilsynsplaner og om varsel om pålegg eller andre sanksjoner. Nytt er det at fylkesmannen kan fastsette frister for når underretning om tilsynsplaner skal være sendt fylkesmannen for at tilsyn kan gjennomføres det aktuelle året.

Tredje ledd sier at fylkesmannen skal vurdere situasjonen i kommunene og fylkeskommunene. Det skal altså gjøres en vurdering av omfanget av det samlede tilsyn som skal gjøres hos den enkelte kommune eller fylkeskommune. Denne vurderingen må de ulike tilsynsmyndigheter bruke når tilsynsvirksomhet skal planlegges. Fylkesmannen kan også pålegge de øvrige tilsynsmyndigheter å ta hensyn til dette, slik at omfang og detaljeringsgrad tilpasses annen tilsynsvirksomhet. Vilkåret for og målet med slike krav fra fylkesmannen er å unngå at det samlede omfanget av tilsyn i den enkelte kommune blir større enn det som er forsvarlig.

I fjerde ledd sies det at fylkesmannen har plikt til å drøfte prioriteringer og gjennomføring av planlagt tilsyn og tilsynsplaner med kommuner og fylkeskommuner.

Til § 31-7 Samordning av tilsynsvirksomhet med kommuner og fylkeskommuner

Alminnelige motiver: punkt 29.2.5

Det er her gjort enkelte endringer i forhold til dagens § 60 e tredje ledd for å styrke samordningen av tilsynsvirksomheten med kommuner og fylkeskommuner.

Første ledd er nytt og pålegger tilsynsmyndighetene å ta hensyn til kommunens og fylkeskommunens egen interne kontrollvirksomhet og det samlede statlige tilsyn som berører den aktuelle kommunen, når tilsynsmyndigheten planlegger, prioriterer og gjennomfører tilsyn. Tilsynsmyndigheten må således sjekke at ikke kommunen eller fylkeskommunen allerede er overbelastet med andre statlige tilsyn eller med egne kontroller. Videre skal tilsynsmyndigheten kjenne til relevante forvaltningsrevisjonsrapporter som kommunen eller fylkeskommunen har behandlet. Dersom en slik rapport gjelder det samme som tilsynsmyndigheten skulle føre tilsyn med, skal tilsynsmyndigheten vurdere å utsette eller å ikke gjennomføre et planlagt tilsyn. Innhold, omfang og kvalitet på forvaltningsrevisjonsrapporten vil være sentralt i vurderingen av om det er behov for å føre tilsyn på samme tema.

Andre ledd er en videreføring av tidligere bestemmelse om at tilsynsmyndigheten skal ha dialog med kommunen før pålegg eller andre sanksjoner med vesentlige virkninger for kommunen vedtas. Hva slags dialog det skal være, må vurderes og tilpasses konkret. At så langt det er mulig er tatt ut av loven, er ikke ment å innebære noen realitetsendring. I og med at en dialog kan gjennomføres på så mange måter, er det ikke behov for å ha med disse ordene.

Niende del. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Kapittel 32. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

§ 32-1 Ikrafttredelse

Til § 32-2 Overgangsregler for interkommunale styrer etter § 27 i kommuneloven av 1992

Alminnelige motiver: punkt 18.6.6

Første ledd fastslår at interkommunalt samarbeid som er organisert etter § 27 i kommuneloven av 1992, må omdannes til enten et regionråd eller et kommunalt oppgavefellesskap senest fire år etter at den nye kommuneloven har trådt i kraft. Dersom samarbeidet ikke er omdannet til en annen organisasjonsform eller er oppløst innen fire år etter at loven trer i kraft, skal samarbeidet anses som oppløst.

Andre ledd fastslår at det er styret i § 27-samarbeidet som har myndighet til å vedta at styret skal omdannes til regionråd eller kommunalt oppgavefellesskap. Styret avgjør valg av organisasjonsform med flertallet av de avgitte stemmene. Styret kan på samme vilkår endre vedtektene så langt det er nødvendig for å bringe dem i samsvar med de krav som stilles til samarbeidsavtalen i et regionråd eller et oppgavefellesskap. Det er bare endringer som er nødvendige for å oppfylle kravene til innholdet i samarbeidsavtalen, styret kan vedta.

Det følger av tredje ledd at dersom man ønsker å endre på om samarbeidet er et eget rettssubjekt eller ikke i forbindelse med omdanningen, må samtlige deltakerkommuner vedta dette. Det er deltakerkommunene sammen som avgjør om samarbeidet etter omdanningen skal være et eget rettssubjekt eller ikke. Denne vurderingen kan ikke overprøves av noen andre.

Fjerde ledd innebærer at en omdanning til ny organisasjonsform ikke utløser noen plikt til å innhente privatrettslige eller offentligrettslige samtykker som en følge av omdanningen. Omdanningen vil heller ikke utløse noen offentligrettslige plikter som konsesjonsplikt, skatteplikt eller dokumentasjonsavgiftplikt. Styrets eiendeler, rettigheter og forpliktelser overføres til det nye samarbeidet. Dette gjelder likevel ikke der det nye samarbeidet ikke er et eget rettssubjekt. I slike tilfeller skal styrets eiendeler, rettigheter og forpliktelser overføres til én eller flere av deltakerkommunene.

Det er i femte ledd tatt inn en bestemmelse om omregistrering av hjemmelsforhold i samband med omdanning til ny organisasjonsform. Omregistreringen skjer ved at registreringsinstansen foretar en navneendring i vedkommende register. Bestemmelsen vil særlig være viktig for overføring av hjemmel til faste eiendommer styret eier. Bestemmelsen omfatter imidlertid også andre offentlige registre, som motorvognregisteret. Bestemmelsen innebærer at det ved omdanning til ny organisasjonsform etter denne bestemmelsen, det vil si til kommunalt oppgavefellesskap eller regionråd, ikke skal betales tinglysingsgebyr, dokumentavgift e.l.

Bestemmelsene i fjerde og femte ledd gjelder kun ved omdanning til regionråd eller kommunalt oppgavefellesskap. Dersom styrer etter kommuneloven § 27 blir omdannet til andre organisasjonsformer, vil disse bestemmelsene ikke komme til anvendelse.

Til § 32-2 Endringer i andre lover

Til endring i forvaltningsloven § 28 andre ledd

Alminnelige motiver: punkt 18.8.3

Andre punktum omhandler situasjonen hvor en kommune har gitt et annet rettssubjekt myndighet til å treffe enkeltvedtak på sine vegne. Dersom et enkeltvedtak truffet av dette rettssubjektet blir påklaget, skal klagen behandles av én eller flere særskilte klagenemnder, jf. første punktum, oppnevnt av det øverste organet i rettssubjektet, for eksempel representantskapet i et interkommunalt samarbeid eller generalforsamlingen i et aksjeselskap. Det er ikke foreslått noen regulering av hvordan valg av klagenemnd skal skje. Dette kan deltakerkommunene avtale selv.

Det følger av lovendringen i tredje punktum at dersom enkeltvedtaket er truffet av det øverste organet i et eget rettssubjekt, skal klagen likevel behandles av departementet. Dette tilsvarer klageordningen når et enkeltvedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget.

Til endring i offentlighetsloven § 16 første ledd

Alminnelige motiver: punkt 15.4.6

Endringen i offentlighetsloven § 16 første ledd skal sikre at det folkevalgte organet kan få dokumentet uten at det mister status som internt dokument i kommunen. På den måten vil kommunen fortsatt kunne unnta dokumentet fra offentlighet dersom de ikke etter en meroffentlighetsvurdering kommer til at det skal frigis.

Til endring i plan og bygningsloven § 11-1 fjerde ledd andre punktum

Andre punktum bygger på at økonomiplan etter kommuneloven kan ta opp både økonomiske og ikke-økonomiske forhold, og derfor kan utgjøre en fullstendig handlingsdel. Det vil derfor ofte innebære en forenkling å slå økonomiplanen og kommuneplanens handlingsdel sammen. Andre punktum legger til rette for dette, hvis den enkelte kommune ønsker det.

Til endring i plan og bygningsloven § 11-4 andre ledd andre punktum

Andre punktum innebærer at fristen for å gjøre forslag til vedtak i kommunestyret offentlig er redusert fra 30 til 14 dager før kommunestyret skal behandle saken. Dette samsvarer med fristen for offentliggjøring av formannskapets innstilling til vedtak om økonomiplan etter kommuneloven § 14-3 fjerde ledd.