1 Argumentasjon i bevæpningsdebatten: Hva former holdninger til bevæpning hos politi og publikum?

Christina Helen Helstad Silje Madelene Ingjer

Sammendrag

Formålet med denne rapporten er å bidra med bredde- og dybdekunnskap om hva som former holdninger til bevæpning. Rapporten gir en deskriptiv formidling av variasjonen i argumenter for og imot bevæpning, og viser hvordan ulike politi- og publikumsgrupper argumenterer for sine standpunkter i bevæpningsspørsmålet. Ved å bygge videre på metodikk og funn fra masteroppgaven Bevæpning av politiet – for sikkerhets skyld? (Helstad og Ingjer 2016), ble det undersøkt om utvalgene kunne bidra til å avvise eller bekrefte tidligere funn, og om ny argumentasjon rundt bevæpning ble avdekket. Argumentasjonen som fremkommer av materialet er hentet inn ved hjelp av fokusgruppeintervjuer. Rapporten sikter på å vise mangfoldet av meninger, oppfatninger og forestillinger som finnes blant politi og publikum.

For å forstå hvorfor de ulike gruppene argumenterer som de gjør, tar første del av rapporten for seg hvilken virkelighetsforståelse informantene argumenterer ut ifra. Årsaker til ulike argumenter, standpunkt og synspunkter kan grunne i ulik oppfattelse av risiko, ulike oppfatninger av samfunns- og kriminalitetsbilde, samt varierende opplevd trygghet.

Videre tar rapporten for seg hvordan gruppene tenker rundt politiets oppdragsløsning og faktorer som kan tenkes å spille inn her, og i hvilken grad oppdragsløsningen vil kunne påvirkes av en eventuell bevæpning. Herunder inkluderes hvilken effekt bevæpning vil kunne ha på responstid og effektivitet i politiarbeidet. Den tar for seg i hvilken grad skytevåpenet kan ha en avskrekkende effekt på lovbrytere og hvilken påvirkning en bevæpning vil kunne ha på usikre situasjoner, her da oftest i møte med personer med rus- og psykiatrihistorikk.

Erfaringene fra den midlertidige bevæpningen vil kunne si noe om hvordan forestillingene om det fremtidige politiarbeidet. Herunder vil rapporten ta for seg de ulike gruppenes tanker om et eventuelt våpenkappløp mellom politi og lovbrytere, hvordan trening og opplæring bør disponeres i politiet og hva fremtidens politi bør være rigget for. Den vil også ta for seg hvordan forholdet mellom politi og publikum kan tenkes å bli påvirket av en eventuell bevæpning. Det sivile preget har lenge vært et av hovedprinsippene ved det norske politiet. Rapporten går i dybden på hvordan dette preget vil kunne påvirkes dersom våpen blir en del av uniformen til norsk politi.

Differensieringsproblematikken dreier seg om hvilke situasjoner de ulike gruppene ser det hensiktsmessig eller ikke å bære våpen, og hvilke alternative løsninger til generell bevæpning og fremskutt lagring informantene forestiller seg. Mange ulike stemmer har mange ulike argumenter, derfor vil det gjennomgås hvem som bør bli hørt i bevæpningsdebatten.

Materialet viser avslutningsvis hvordan alle grupper, både i politi og publikum, argumenterer ut ifra hvordan og hvilken grad av tillit de har, opplevd trygghetsfølelse, og hvordan dette kan forankres i de ulike informantenes virkelighetsforståelser.

Innledning

Formålet med denne rapporten er å bidra med bredde- og dybdekunnskap om hva som former holdninger til bevæpning. Vi ønsker å vise variasjonen i argumenter for og imot bevæpning og hvordan ulike politi- og publikumsgrupper argumenterer for sine standpunkter i bevæpningsspørsmålet. Rapporten bygger videre på noen av hovedfunnene og metodikken fra masteroppgaven Bevæpning av politiet – for sikkerhets skyld? (Helstad og Ingjer 2016). Videre vil vi undersøke om utvalget vårt kan bidra til å avvise eller bekrefte disse funnene, og eventuelt om ny argumentasjon kan bidra med nye tanker rundt bevæpning.

Rapporten inneholder en deskriptiv formidling av argumentasjon som fremkommer av materialet vårt ved hjelp av fokusgruppeintervjuer om bevæpning. Rapporten sikter ikke på å gi en anbefaling om hvorvidt politiet burde forbli ubevæpnet eller ikke, men heller å vise mangfoldet av meninger, oppfatninger og forestillinger som finnes blant politi og publikum. Kunnskap om hva som former holdninger til bevæpning vil også kunne si noe om hvordan forholdet mellom politi og publikum kan tenkes å bli endret i fremtiden ved en eventuell bevæpning, og videre hva det vil ha å si for tryggheten til politi og publikum, og tillitsforholdet mellom dem.

Rapporten er strukturert slik; Etter innledningen vil vi gi en kort forklaring av bakgrunnen for rapporten. Deretter vil vi redegjøre for metoden vi har benyttet oss av og beskrive utvalget. Hoveddelen vil hovedsakelig være delt inn etter noen av hovedfunnene fra masteroppgaven, som vil være relevante også i denne rapporten. Utvalget argumenterte og reflekterte rundt flere av temaene som samsvarer med hovedfunnene våre fra masteroppgaven. Vi vil derfor bygge videre på disse funnene, og belyse argumentasjonen i bevæpningsdebatten ytterligere gjennom dette. Vi vil innlede hoveddelen med å forsøke å komme med en forklaring på hvorfor de ulike gruppene argumenterer som de gjør, ut ifra hvilken virkelighetsforståelse de har.

Deretter vil vi ta for oss oppdragsløsning, herunder responstid og effektivitet og avskrekkende effekt ved skytevåpen og usikre situasjoner. Deretter vil vi gjennomgå argumentasjonen rundt erfaringer fra den midlertidige bevæpningen og tanker om fremtiden, og finne ut om hvordan dette kan ha betydning for fremtidig politiarbeid, våpenkappløp, trening og opplæring i politiet, verstefallstenkningen og forholdet mellom politi og publikum. Videre vil det følge en gjennomgang av differensieringsproblematikken, der vi vil gå nærmere inn på hvilke situasjoner de ulike gruppene ser det hensiktsmessig eller ikke å bære våpen, hvilke alternative løsninger til generell bevæpning og fremskutt lagring de forestiller seg, samt hvem som bør bli hørt i bevæpningsspørsmålet. Avslutningsvis vil vi undersøke hvordan dette kan knyttes opp mot trygghet og tillit.

Metode

Datagrunnlaget for denne rapporten er samlet inn ved hjelp av fokusgruppeintervjuer. Fokusgruppeintervju er en underkategori av gruppeintervju, der man samler en mindre gruppe mennesker (4–6 personer) som seg imellom skal diskutere et gitt tema (Wibeck 2011). Til stede er en moderator som i større eller mindre grad styrer intervjuet, men selve diskusjonen mellom deltakerne er hovedmålet for gjennomføringen. «Fokus» står for fokuset på intervjuets tema; «bevæpning av politiet», og metoden er velegnet for å studere holdninger, oppfatninger og argumentasjon i en gruppe. Utvalget i de ulike gruppene kan deles inn etter spesifikke demografiske variabler slik som eksempelvis alder, utdanning, yrke eller etnisk tilhørighet. Identitetsmarkører som personnavn, kjønn og tjenestested vil anonymiseres.

Oppsettet for fokusgruppeintervjuene var semistrukturerte. Informantene valgte i stor grad hva som ble diskutert, da de diskuterte fritt, og vi kun modererte diskusjonen dersom de beveget seg bort fra temaet. På denne måten kunne nye temaer dukke opp i de ulike gruppene, slik at vi fikk bredere innsikt, og kunne bedre forstå hvorfor informantene argumenterte slik de gjorde.

Vitenskapelig kvalitet

Hensikten med denne studien er å videre kartlegge argumentasjonen i bevæpningsdebatten, holdninger til bevæpning og undersøke nærmere hvilke forestillinger som ligger til grunn for disse. Derfor var det å gjennomføre kvalitative fokusgruppeintervjuer en hensiktsmessig metode å benytte seg av. Denne metoden gir et rikt materiale, og gir samtidig dybdeforståelse av fenomenet som undersøkes.

Vi har kartlagt argumenter, og hvordan informantene har underbygget disse med fortelling av episoder, erfaringer og forestillinger. Vi har som hensikt å gi en dypere forståelse enn den tallmessige fremstillingen av bevæpningsdebatten som blant annet fremkommer av spørreundersøkelser (Fekjær og Strype 2015; Finstad 2011, 2012), gjennom å få frem argumentasjon og hva som kan ligge til grunn for argumentasjonen. Kvantitativ forskning og fremstillinger av tall bør suppleres med kvalitative undersøkelser, og kvaliteten kan avgjøres ut ifra om beskrivelsene er sannsynliggjort, resonnementene er holdbare og om det kan gi nye innsikter (Giertsen 2003:36). Ved å benytte fokusgruppeintervjuer har vi i tillegg fått kjennskap til kontekst gjennom hvilke faktorer som kan være med på å avgjøre de sjablonmessige fremstillingene av for og imot bevæpning, og hva som kan gjøre at disse eventuelt endrer seg.

I denne rapporten har vi blant annet funnet større variasjon i politiets argumentasjon enn det som fremkommer av politiets argumenter som tidligere er dekket. Det er manglende forskning angående publikums argumenter og holdninger til bevæpning i Norge. Det som fremkommer av materialet gir et godt grunnlag for å se bredden av argumentene som finnes i bevæpningsdebatten, og det er grunn til å tro at argumentene som beskrives i denne rapporten kan være dekkende. Det kan særlig stadfestes at variasjonen i argumenter som omhandler bevæpning er stor, ikke bare hos publikum – men også innad i politiet.

Da vi hadde som hensikt å undersøke befolkningens holdninger til bevæpning ga fokusgruppeintervjuer oss dybdekunnskap om hva som kunne forme holdningene. Dette ville ikke latt seg gjøre i like stor grad dersom vi eksempelvis hadde anvendt en survey, som i større grad har som mål å kartlegge mønstre i befolkningen. En av fordelene med fokusgrupper er at informantene kan uttrykke et standpunkt, men så kan det vise seg i måten de resonnerer og argumenterer på at spørsmålets svar ikke er like entydig som først antatt, og egne meninger og forståelser kan bli utfordret. Dette ville vært vanskelig å undersøke med en survey.

Slik Liv Finstad (2011) påpeker kan det være mange grunner til at man besvarer en spørreundersøkelse slik man gjør; blant annet tidspunktet man gjennomfører den på (fredstid vs. kritisk situasjon i forkant), respondenter som faller fra, hvordan man formulerer spørsmålene og i hvilken sammenheng de stilles. Som Finstad peker på, er det «(...) ikke urimelig å anta at når det er mange spørsmål om ulike sider ved bevæpning som skal besvares og kommenteres, og ikke bare om man er enig eller uenig i permanent bevæpning, kan dette bidra til at man får temaet problematisert» (2011:61). Ved fokusgruppeintervjuer kunne vi få et innblikk i hvordan informantene argumenterte. Da vi stilte informantene åpne spørsmål kunne vi undersøke hva som ble vektlagt av dem, måter de reflekterer over og resonnerer seg frem til svar på ulike spørsmål, og hvordan holdninger kan endres og utfordres.

Begrunnelse for utvalg og beskrivelse av grupper

Denne rapporten omfatter totalt 14 fokusgruppeintervjuer, hvorav seks av intervjuene er med politifolk og åtte er med publikum. De seks gruppene som ble intervjuet i masteroppgaven er også inkludert her ved at de ulike delene bygger på utvalgte hovedfunn fra masteroppgaven (Helstad og Ingjer 2016). Disse gruppenes argumenter er i tillegg sammenfattet der det er relevant under de ulike delene, så rapporten vil i sin helhet omtale 20 grupper og 88 personer totalt. Vi ønsket et variert utvalg som enten blir berørt av en eventuell bevæpning i sitt yrke, eller som kan tenkes å bli berørt som publikum, og vi har derfor intervjuet både politi- og publikumsgrupper.

Politi

Vi har gjennomført seks fokusgruppeintervjuer med politi. Politigruppene i utvalget er valgt ut ifra flere kriterier. Vi har intervjuet politi ved tjenestesteder med geografisk spredning i landet, som kan tenkes å ha ulike utfordringer. Flere av tjenestestedene vi intervjuet var preget av større avstander, lengre til bistand og en annen kriminalitetsmengde enn Oslo og Østlandet. To av de seks politigruppene holdt til i større byer i Norge, mens de resterende intervjuene foregikk på lensmannskontorer og politistasjoner i Distrikts-Norge.

Finstad legger frem i sin rapport fra 2012 hovedresultatene fra en spørreundersøkelse om hva innsatspersonell mente om generell bevæpning. Finstad fant variasjoner mellom ulike politidistrikt når det gjelder standpunkt til generell bevæpning. I Oslo var det et klart flertall for generell bevæpning mens det var et klart flertall mot i Sør-Trøndelag (nå Trøndelag) og Hordaland (nå Vest). Finstad fant også en ulikhet i kjønn; politimenn er oftere positive til bevæpning enn politikvinner. Alder og yrkeserfaring var også faktorer av betydning; motstanden mot bevæpning var større hos eldre politifolk, og blant de med lengre fartstid i politiet (Finstad 2012:2). Vi har i tillegg tatt utgangspunkt i statistikk fra Politiets innbyggerundersøkelse fra 2015 angående tillit til politiet i befolkningen, oppfatninger om politiets responstid og utsatthet for kriminalitet i de ulike politidistriktene. Dette anså vi som relevante dimensjoner både i utvelgelsen av politidistrikter og publikumsgrupper, da vi ønsket en spredning også i disse faktorene. Ut ifra dette og etter samtaler med Bevæpningsutvalget, utformet vi henvendelsene våre til de ulike tjenestestedene, da vi ønsket spredning i argumentasjon og standpunkt til bevæpning. I henvendelsene ba vi om 4–5 personer, både operativt politi og politifolk som hovedsakelig jobbet med forebygging og/eller etterforskning. Vi ønsket også spredning i alder, fartstid i politiet og kjønn, så langt dette var mulig. Da intervjuene stort sett foregikk i Distrikts-Norge, på mindre tjenestesteder, hadde de fleste vi snakket med flere ulike ansvars- og arbeidsoppgaver. Politifolkene vi intervjuet er eller har vært våpengodkjent (IP-godkjente 3–4)1, med unntak av et fåtall som hadde vært det tidligere, men som av ulike grunner ikke var det per i dag.

To av politigruppene skiller seg ut fra de andre. En av gruppene holdt til i en større by og inneholdt primært etterforskere og forebyggere. Dette er stemmer som sjeldent har blitt hørt i bevæpningsdebatten, men som på lik linje med annet politipersonell vil bli berørt av en eventuell bevæpning, og som kjenner politiet og politiets arbeid fra innsiden. Da vi i Oslo og omegn ønsket en gruppe som i utgangspunktet var skeptiske til eller imot generell bevæpning, vil også denne skille seg ut fra gruppene i Distrikts-Norge. Da argumentasjonen fra politi som er positive til bevæpning var dekket fra masteroppgaven (Helstad og Ingjer 2016), anså vi det viktig å få frem variasjonen i meninger og argumentasjon som finnes i alle deler av landet – også i Oslo og omegn. Dette er i tillegg andre stemmer enn de som vanligvis dominerer debatten fra dette området.

Publikum

Vi har intervjuet åtte publikumsgrupper totalt. I likhet med politigruppene ønsket vi også at publikumsgruppene skulle ha en geografisk spredning. Gruppene kan være eksempler på grupper som har forskjellig type kontakt med politiet, variasjon i hvor hyppig de har kontakt med politiet og antatt variert grad av tillit til politiet. Tre av gruppene er rekruttert via sivilsamfunnets organisasjoner. To av gruppene er samarbeidspartnere til politiet i ulike settinger; natteravner og psykiatripersonell med arbeidsoppgaver tilknyttet akuttpsykiatrien og det gatenære. Samarbeidspartnergruppene skiller seg fra det øvrige publikum ved at de både snakker om deres opplevelser og erfaringer som samarbeidspartnere med politiet, i tillegg til at de også tilhører det generelle publikum. Natteravnene samarbeider med politiet i ordenstjeneste på kvelds- og nattestid, og interagerer både med politi og publikum på tider av døgnet der publikumsbestillingene og politiinitiativene forekommer omtrent like hyppig. Derimot er det høyere aktivitet med politiinitiativer på kveld og natt i forhold til på dagtid, og nattsettene er også mer aktive ved at de inneholder flest hendelser (Finstad 2013:99–100). Politiet omtaler ofte usikre situasjoner, situasjoner der de ikke vet hva eller hvem som møter dem, da særlig i forbindelse med psykiatri og rus. Dette gjør psykiatripersonell til en særlig relevant publikumsgruppe å ha med i utvalget, da de har inngående kunnskap om psykiatri og situasjoner i forbindelse med dette. Tre av publikumsgruppene har i større grad enn øvrige grupper vært utsatt for politikontroll og «politiblikket» (Finstad, 2013) enn de øvrige. Dermed vil disse gruppene; tidligere innsatte, tidligere rusmisbrukere (og pårørende) og norsk-somaliere, bli omtalt som «utsatte publikumsgrupper». Gruppene er også publikumsgrupper, men de har opplevd en annen type kontakt og/eller hyppigere kontakt med politiet enn de øvrige publikumsgruppene vi har intervjuet. Dette er grupper som har personlige erfaringer med å være gjenstand for politiblikket, og som antakeligvis oftere har blitt utsatt for ulike former for polisiær kontroll. Finstad forklarer at politiblikket gjennom politiinitiativer bidrar til å senke terskelen for å kontrollere bestemte personer og grupper (Finstad 2013:121). Vi ser det også viktig å understreke hvordan disse tre gruppene ikke kan anses som grupper som nødvendigvis har mer til felles enn det at de har erfaringer og opplevelser med å ha vært fokus for politiblikket.

Virkelighetsforståelse

Et funn fra masteroppgaven var at hvordan de ulike gruppene oppfattet risiko påvirket standpunkt i bevæpningsdebatten. Skytevåpenet var en del av publikums oppfattelse av risiko, mens farer ved eget yrke var en del av politiets risikooppfatning (Helstad og Ingjer 2016:132). Vi ser det relevant å forsøke og vise hva som kan forme politi og publikum, og hvordan dette kan føre til ulike forestillinger om risiko, farlighet i samfunnet og virkelighetsoppfatning. Dette vil belyse hvorfor gruppene argumenterer som de gjør.

De ulike gruppene, og også de ulike personene innad i de ulike gruppene, argumenterer ulikt og har ulike standpunkter og synspunkter på bevæpning av politiet. Årsaker til dette kan grunne i ulik oppfattelse av risiko, oppfatninger om samfunnet og kriminalitetsbildet, og varierende opplevd trygghet. Dersom den opplevde tryggheten er høy, og man dermed ikke oppfatter samfunnet som farlig, argumenterer man som regel heller mot enn for bevæpning. Vi vil koble virkelighetsforståelse til trygghet og tillit, som vi hovedsakelig vil knytte argumentasjonen til i oppsummeringen, allerede her.

Politi

I politigruppene som holder til i Distrikts-Norge var det hovedsakelig erfaring og fartstid i politiet som utgjorde de største faktorene for hvordan risiko oppfattes. De med lenger fartstid beskrev seg selv som tryggere, særlig i forbindelse med oppdrag de vurderte som risikofylte. Trygghet på egen kompetanse i yrket kan kobles med hvor trygge de opplever seg i usikre situasjoner og i samfunnet generelt.

Flere informanter fremhevet at det var bekymringsverdig at Politihøgskolen2 var med på å skape et misvisende virkelighetsbilde for studentene ved å vektlegge et farlig samfunn og en negativ samfunnsutvikling. De var skeptiske til om fremstillingen av risikonivået ved politiyrket var realistisk, og fryktet at politistudentene lærer at de utdanner seg til et farlig yrke, og at dette påvirker tankene deres om egensikkerhet. De viste også skepsis i forbindelse med opplæringsfokuset på PHS, særlig etter 22/7, og mente det hadde blitt et for stort fokus på PLIVO3-trening.

Likevel, ble det også uttrykt her hvordan samfunnet utvikler seg i negativ retning, og at det var naturlig at politiet «henger med» på denne utviklingen; «ingen ønsker bevæpning, men hvis samfunnet krever det...». Informantene opplevde medienes fremstilling av virkeligheten som skjev og mente det kun var det negative som fikk spalteplass og at man hørte lite om de politioppdragene som løses uten dramatikk. Selv om det var variasjon i oppfattelse av risiko i disse gruppene, så de ofte til Oslo som et «farligere» sted, med et skarpere trusselbilde og mer utfordrende klientell.

I likhet med politigruppene i Distrikts-Norge, hadde også gruppen med primært etterforskere og forebyggere en oppfatning av at Oslo var en farligere by enn eget tjenestested. De omtalte deres egen by som «Kardemommeby» i forhold til Oslo. Gruppen diskuterte også en egen fryktkultur blant politiet i Oslo, som fører til at man blant annet skaffer seg ekstrautstyr, noe de mente var unødvendig. De oppfattet eget yrke som et med høy risiko, men var likevel delte i bevæpningsspørsmålet.

Politigruppen i Oslo og omegn som var skeptiske til bevæpning følte seg ikke tryggere med våpen, og fremhevet at Norge er et trygt land å bo i. De sammenlignet Norge med andre land, og mente kriminalstatistikken gjenspeiler samfunnet. De vektla også at sannsynligheten for at det skal skje alvorlig kriminalitet i Norge er svært liten. Selv om denne gruppen var skeptiske til eller imot generell bevæpning, hadde de forståelse for at politifolk er positive til bevæpning dersom de hadde opplevd at noen har ønsket å skade dem. Likevel, var dette en risiko de mente man bør være bevisst på dersom man er politi av yrke. De påpekte at risikoeksponering kunne være en årsak til at mange politifolk hadde en oppfatning av et forverret kriminalitetsbilde, og at dette heller kunne skyldes at det er færre på jobb enn tidligere, slik at hver enkelt ble eksponert for en større mengde oppdrag med høy risiko. Gruppen mente fremstillingen av en negativ samfunnsutvikling var feilaktig, og etterlyste studier som viser at det har blitt farligere, da det meste av forskningen fastslår det motsatte.

I likhet med andre politigrupper, var gruppen kritiske til at opplæringsfokuset på PHS etter 22/7 var mer PLIVO-trening, og mindre trening på hvordan ordensoppdrag kan gjennomføres uten våpenbruk. De mente at et økt fokus på effektivitet i oppdragsløsning kunne gjøre oppdragene mer risikofylte. De hadde også et fokus på at mange på PHS har mindre erfaring enn tidligere, fordi mange begynner rett på PHS etter videregående skole, og at færre har vært i forsvaret. De vektla at unge med mindre erfaring føler et større tidspress, noe som kan føre til en hardere tilnærming – og som igjen kan gjøre situasjonene farligere og videre påvirke fremtidig oppdragsløsning. De påpekte at politiets yrkesrisiko er lavere enn flere andre yrker (for eksempel innen helse), men at den lave risikoaksepten kunne være en følge av en høyere sikkerhetskultur.

Gruppen stilte seg undrende til hvorfor bevæpningsspørsmålet var under evaluering på akkurat dette tidspunktet, i likhet med flere andre grupper. De oppfattet at utredningen hovedsakelig var igangsatt av politiske krefter. Videre mente de den var fryktbasert (her nevnes frykt grunnet 22/7 og IS-terror), og ikke basert på forskning som tilsier at samfunnet og politiyrket er blitt farligere, som burde være grunnlaget.

Det generelle publikum

Publikumsgruppene fra sivilsamfunnets organisasjoner fortalte at de stort sett følte seg trygge. De fleste var bosatt i Distrikts-Norge, og så ikke behovet for at politiet skulle være fast bevæpnet der de befant seg. Flere mente en eventuell bevæpning heller ville ha motsatt virkning, og skape mer utrygghet. Et tydelig flertall anså ordningen med fremskutt lagring som en god løsning, og oppfattet at dette var proporsjonalt i forhold til kriminalitetsbildet. De trodde også det var lite sannsynlig at de selv ville bli utsatt for kriminalitet. Dette mente mange hadde sammenheng med at de var bosatt på mindre sentrale steder. Trygghet ble diskutert på ulike måter. Der noen fortalte at de ikke låste døren hjemme og at samfunnsutviklingen gikk i en positiv retning, oppfattet andre dette som en naiv tankegang og følte at «verden skygger innpå», og mente de kriminelle miljøene ble tøffere.

Samarbeidspartnere

Gruppen med psykiatripersonell fortalte at de jobbet tett med politiet og at samarbeidet fungerte godt. Gruppen fastslo at samfunnsutviklingen bør være avgjørende for en eventuell bevæpning, og at avgjørelsen ikke kunne baseres på enkelthendelser, ettersom det var en liten risiko for at disse ville inntreffe. De opplevde ikke en negativ utvikling, og mente at politiet ikke kan være dem som «hever terskelen» først – før en eventuell negativ samfunns- og kriminalitetsutvikling. Flere mente det ville bli mer utrygt for både politi og publikum med bevæpnet politi.

Som politiets samarbeidspartner fortalte Natteravnene at de selv ikke hadde opplevd behov for bevæpnet politi, og følte seg trygge i byen, både som natteravner og privat. De fortalte at også de måtte følge ekstra godt med i folkemengder ettersom Norge ikke var skjermet for terrorangrep. Likevel trodde de at det var lite sannsynlig at det ville skje noe i «deres» by. Flere i gruppen var oppmerksomme på at den reelle faren var mindre enn den opplevde faren når det kommer til terror, og anså behovet for et bevæpnet politi som lavt, så lenge deres by ikke var et «mål». Gruppen mente den opplevde tryggheten burde tas i betraktning. Flere uttrykte at man ikke kan skjerme seg for all risiko og at man videre heller ikke kan avverge alt som eventuelt kan komme til å skje. I sammenheng med dette fortalte de at man ikke kan eller bør organisere et samfunn etter frykten for terror.

Utsatte grupper

Gruppene med tidligere rusmisbrukere (og pårørende) og tidligere innsatte mente politiets grad av bevæpning reflekterer samfunnets tilstand. I likhet med flere andre grupper, stilte gruppene seg spørrende til hvorfor bevæpningsspørsmålet ble tatt opp på dette tidspunktet, og undret seg over om det var i sammenheng med en overhengende trussel.

Flere av personene i gruppene hadde erfaringer fra begge sider av loven. Til tross for at de på intervjutidspunktet var en del av politiets generelle publikum, hang opplevelsen igjen av å ikke være det, og de var preget av, og følte seg mer utsatt for polisiær kontroll enn øvrige publikumsgrupper. Deres negative opplevelser med politiet ble ofte tatt opp i forbindelse med det de opplevde som overdreven maktbruk og autoritet. På den andre siden uttrykte gruppene at de forstod at politiet opplever utrygghet i ulike situasjoner, og at dette kunne være grunnen til at politiet handler slik som de gjør. Med bakgrunn fra et kriminalitets- og rusbelastet miljø beskrev de dårlige erfaringer med væpnede personer på begge sider av loven. De følte seg ikke trygge med våpen i samfunnet generelt, noe de selv mente kunne ha å gjøre med bakgrunnen deres. De forklarte hvordan livet som lovbryter var, med en slags «oss mot dem»-mentalitet, og at de først klarte å se ting fra flere sider da de hadde kommet seg ut av miljøene de tilhørte. Flere beskrev opplevelsen av å bli redde i møte med bevæpnet politi. Noen hadde opplevd å ha bevæpnet politi etter seg, og beskrev dette som «ekkelt». De forklarte at begge parter, både de selv og politiet, var redde i en slik situasjon.

Gruppen med norsk-somaliere trakk på tidligere opplevelser med politiet fra hjemlandet, og vektla at noen kan ha traumer i forbindelse med dette. Gruppen oppfattet det slik at politiet ønsket bevæpning hovedsakelig grunnet innvandrere, og de opplevde politiet som mer rasistiske enn for få år siden. De fleste i denne gruppen aksepterte et bevæpnet politi dersom det var terrorfare, men beskrev det samtidig som «psykologisk terror» for publikum dersom politiet bærer våpen i normaltilstander.

Oppdragsløsning

Denne delen omhandler det gruppene diskuterte rundt å løse oppdrag, og faktorer som kan tenkes å spille inn her. Deretter vil vi særlig gå gjennom argumentasjonen rundt responstid, effektivitet, avskrekkende effekt ved skytevåpen og usikre situasjoner.

Politi

I forbindelse med oppdragsløsning spilte det å ha erfaring med å løse situasjoner uten våpen en sentral rolle for hvordan politigruppene i Distrikts-Norge stilte seg til ønsket om bevæpning. En overvekt av de som hadde vært lenge i tjenesten oppfattet det slik at det kom an på hva man var vant til og hva man hadde erfart, og at de selv hadde opplevd hvor sjeldent de hadde hatt behov for våpen. Flere påpekte at ved å mestre vanskelige situasjoner uten bruk av våpen bærer man med seg denne erfaringen, noe de anså som nyttig.

En informant fortalte at han hadde vært i en situasjon han mente det var sentralt at han var ubevæpnet for at han fortsatt var i live. Han fortalte at han hadde fått en hagle rettet mot hodet og at dersom han hadde hatt et våpen eller hadde forsøkt å bruke et våpen, trodde han ikke det hadde gått bra. Motsatt fortalte en informant i en annen gruppe om en situasjon der han truet med våpen og oppfattet det slik at situasjonen ikke kunne ha blitt løst uten, ettersom motparten var bevæpnet. Det ble uttalt hvordan man har muligheten til å gjøre mer enn kun å observere dersom man er bevæpnet, og flere følte seg bedre rustet til å løse oppdrag dersom de hadde hatt flere verktøy. Samlet sett fortalte likevel et flertall at de ikke hadde vært i situasjoner der de trodde at våpen hadde hjulpet eller roet ned situasjonen.

Gruppen med etterforskere og forebyggere opplevde at det ikke var en betydelig forskjell på hvordan oppdrag løses med og uten våpen, da de ikke hadde endret egne arbeidsmetoder. Vanlige oppdrag måtte løses uavhengig av om man var bevæpnet eller ikke, og dersom de skulle ut på et oppdrag der det ikke var noe som tilsa våpenbruk, måtte jobben likevel gjøres. Videre trodde de at jo mer erfaring man hadde, desto tryggere ville man føle seg. Denne tryggheten var basert på en større grad av kunnskap om og kjennskap til publikum, noe som kunne føre til at man beveget seg i retning av å være imot bevæpning.

Politigruppen som var skeptiske til bevæpning oppfattet også at mer erfarne politifolk var tryggere på egen kompetanse i forbindelse med å løse ulike oppdrag. De oppfattet at de unge som kom rett fra PHS var mer instrumentelle og mindre tilpasningsdyktige i sin tilnærming til de ulike menneskene man møter.

Det generelle publikum

Gruppene opplevde at fremskutt lagring har fungert godt når det kommer til hvordan politiet løser oppdrag. Særlig trodde de mindre alvorlige hendelser fint kunne løses uten bevæpning. Dersom man hadde lite erfaring med å løse de vanskelige situasjonene uten våpen, særlig å «snakke ned» situasjoner, kunne feil beslutning tas dersom man er bevæpnet. Flere informanter fremhevet tryggheten i at politiet kommer og ordner opp, og avklarer situasjoner før det går galt – uten våpen. Alle publikumsgruppene var enige om at det kreves erfaring for å gå bevæpnet. Samtidig viste de forståelse for at politiet kan komme til å trenge våpen i enkelte situasjoner. Det var relativ enighet rundt at våpenet kunne være en trygghetsfaktor for politiet selv i situasjoner der de blir møtt med våpen og i terrorsituasjoner.

Samarbeidspartnere

Gruppen med psykiatripersonell trakk på erfaringene de hadde fra samarbeidet med politiet. De mente våpen ikke bør være «løsningen på problemer», og at dersom man tilfører våpen i en konflikt, vil risikonivået øke. Deres opplevelser med å løse oppdrag i forbindelse med psykiatri viste at mykere metoder, slik som problemløsning, å skape kontakt og relasjon og det å være gode på å lese situasjoner, gjør behovet mindre for å løse oppdrag ved hjelp av makt og maktmidler. Gruppen trodde det ville vært mer samfunnsnyttig med et økt fokus på det de kaller politiets viktigste oppgave, forebygging, enn bevæpning i utgangspunktet.

Natteravnene mente fremskutt lagring var en god løsning, og begrunnet dette med at politiet aldri var langt fra bilen. De forestilte seg at det var konfliktdempende med et ubevæpnet politi og at dette var fordelaktig for politiets oppdragsløsning. Ved at de ikke bar våpen oppnådde de en unik respekt, og dette kunne være den avgjørende faktoren for at situasjoner ble løst uten våpenbruk. De forestilte seg at terskelen for å bruke våpen øker ved å gå gjennom «stopp-og-tenk»-prosessen4, og at denne metoden kan føre til at oppdraget løses på en bedre måte.

Utsatte grupper

Gruppene med tidligere rusmisbrukere og innsatte hadde både vært vitner til og målet for politiets oppdragsløsning. Gruppene opplevde at de unge politibetjentene i større grad «viser muskler» og autoritet, der de eldre brukte mykere metoder som eksempelvis forhandling. De hadde også opplevd å bli behandlet med mer respekt fra de eldre betjentene som hadde mer kjennskap til dem. De fleste viste forståelse for at politiet tidvis må bevæpne seg, og for at noen situasjoner kan kreve det.

Responstid og effektivitet

Et av hovedfunnene fra masteroppgaven var enigheten rundt at responstiden ville bli raskere dersom politiet ble fast bevæpnet. Selv om det var enighet rundt dette, var det uenighet i om det ville være en fordel eller en ulempe. Publikum vektla den nødvendige refleksjonstiden ved fremskutt lagring, og mente terskelen for å bruke skytevåpen ville senkes med bevæpnet politi. Politigruppene opplevde refleksjonstiden som unødvendig, da den gikk utover effektiviteten og oppdragsløsningen deres. De mente generell bevæpning ville føre til bedre oppdragsløsning, særlig ved utrykning, da tiden det tar å bevæpne seg ikke brukes til refleksjon slik den er ment.

Politi

Det var varierende argumentasjon i politigruppene i Distrikts-Norge angående responstid og effektivitet ved fremskutt lagring kontra generell bevæpning. Flere mente det gikk raskt å bevæpne seg dersom de var i bilen, og fremhevet at de hadde tid til å bevæpne seg i bilen i de fleste oppdrag. De så flere fordeler ved fremskutt lagring, men understreket viktigheten av en standardisering, og at det fungerer like bra, i hele Politi-Norge. På den andre siden mente en gruppe at dersom man ikke er i bilen, må man trekke seg tilbake, og at det å trekke seg tilbake gir mindre oversikt over situasjonen.

Det ble vektlagt av enkelte hvordan det kan være nyttig å entre eksempelvis «skyting pågår»-situasjoner raskere ved å ha våpen tilgjengelig, og at de dermed kan «uskadeliggjøre målet kjappere», fordi de ikke må trekke seg tilbake. Likevel var de klare på at de måtte være til stede i en akutt situasjon for at det skulle være mer effektivt å være fast bevæpnet. Dersom de kjørte utrykning dit, kunne de bevæpnet seg i bilen.

Flere av informantene hadde også et fokus på terror, som eksempelvis ble omtalt som at «(...) det kommer nærmere og nærmere». Flere mente at det i en terrorsituasjon ville være en fordel å ha rask tilgang til våpen. I forbindelse med dette tok en av gruppene opp politiets handlingsplikt, men vektla likevel at etterretning var vel så viktig. Etterretningen kunne avdekke på et tidligere tidspunkt – slik at man ikke havnet i situasjonen i første omgang.

Gruppen med etterforskere og forebyggere mente det kunne være en fordel for politiet å bli vant til å bære våpen i forbindelse med oppdragsløsning. De anså det som et stressmoment å bevæpne seg under oppdrag ved fremskutt lagring. Stressnivået økte dersom man sjeldent eller aldri var bevæpnet, og gruppen mente fokuset heller bør være på oppdragsløsningen, noe de setter i kontrast med det fremskutt lagring er ment for å gjøre. Det var en ulempe å måtte fokusere på det tekniske rundt våpenet, og de mente det var fordelaktig å heller kunne fokusere på den mentale forberedelsen under oppdragsløsning. De følte seg «kapasitetsmessig redusert» etter de hadde bevæpnet seg, og mente tiden heller burde blitt brukt på sambandskommunikasjon. Dette samsvarer med funnet fra masteroppgaven. Gruppen anså den største ulempen ved fremskutt lagring som de situasjonene der man virkelig hadde bruk for våpenet. Dette ble understreket med en egenopplevd episode fra et annet tjenestested;

«Ulempene er når du virkelig trenger våpenet (...), vi fikk beskjed om at en var skutt og en som så han og han gikk med våpen i hånda og kom rett gående mot oss. Da var det den gamle våpenkassa, en som har nøkkel og skulle låse opp samtidig som du ser at han kommer mot deg, skulle låse opp våpenet også skulle du lade. Det var et jævla stressmoment for vi fikk ikke opp låsen (...) Fikk jo opp låsen til slutt da, men det var et, det var stressende altså. Han kom mot deg med luftpistol etter… vi fikk opp den… fikk retta våpenet mot han til slutt. Det hadde vært lettere med våpen på hofta for å si det sånn.»

Episoden ble fortalt for å vise viktigheten av å ha våpen lett tilgjengelig i enkelte situasjoner, men også denne hendelsen endte bra, og situasjonen ble løst; og de fikk det til «til slutt». Likevel mente gruppen at det i de fleste tilfeller er tilstrekkelig beredskap med fremskutt lagring. Det var sjeldent tidsnød, men tidsnøden kunne få fatale følger.

Siden informantene i denne gruppen hovedsakelig jobbet innenfor etterforskning og forebygging, støttet flere seg på og hadde tillit til kolleger som jobbet «mer operativt» enn dem selv. En informant fortalte at de operative følte seg mer forberedt på en trussel dersom de var bevæpnet, og at fremskutt lagring derfor ikke var et godt alternativ, da tidsnøden kunne dreie seg om sekunder. De tok opp refleksjonen som er ment å være en fordel med fremskutt lagring, men nedvurderte dette da den ofte ikke ble brukt slik den er intendert, da man har «andre ting i hodet da».

Da politigruppen som var skeptiske til bevæpning diskuterte oppdragsløsning fremhevet de den ekstra refleksjonstiden ved fremskutt lagring. De hadde erfart at tiden lot hodet komme à jour med det som skjedde rundt en og man kunne legge en plan. De mente dette var en bedre løsning for at både de selv som politi, og publikum, skal være mest mulig sikre. Der flere i de andre politigruppene omtalte det å bevæpne seg som et stressmoment, mente denne gruppen at dersom stressnivået økte av dette, kunne det være et tegn på at man nettopp bør ta de skrittene tilbake for å roe seg ned, og ta på verneutstyr, slik at man ikke blir en fare for seg selv og andre. Dersom det var en pågående, alvorlig situasjon var man antagelig nødt til å ha på verneutstyr, og derfor likevel måtte tilbake til bilen, dersom man var så opptatt av egensikkerheten som for-argumentasjonen uttrykte. Videre mente de at dersom man entret en usikker situasjon raskt, kunne det være farlig for politiet, og hvis politiet skader seg, forsvinner nytten ved effektiviteten. Det å gå inn i en situasjon og samtidig redusere bruken av de nåværende polititaktiske metoder, fordi man bærer våpen mente de ble en falsk trygghet ettersom det kan føre til at politiet går raskere inn i situasjonen, og dermed føre med seg en større fare for betjentenes trygghet. De vektla at dagens utstyr var bedre tilrettelagt enn tidligere, og at det var tilpasset til at det skulle gå raskt. De mente politifolk var flinke til å forberede bilen i forkant, og dersom det ikke var automatisert hvor ting befant seg og hvordan man skulle få utstyret på, så var det heller et tegn på at de var for dårlig trent.

Det generelle publikum

Publikumsgruppene hadde forståelse for argumentene som talte for bevæpning i forbindelse med oppdragsløsning og effektivitet, men mente likevel at fordelene ved fremskutt lagring veide tyngst. Dette begrunnet de med at de heller ønsket at situasjonen skulle løses på riktig måte, «at ingen blir skutt», enn at politiet hadde rask tilgang til våpenet, selv om flere så nytten av dette i enkelte tilfeller. Det kom også frem at fremskutt lagring kunne sette politiet i en svakere posisjon hvis det var lang avstand mellom politibilen og situasjonen. Det var enighet i publikumsgruppene rundt at det også kunne forekomme misforståelser og feil for politiets del, selv om de stort sett hadde tiltro til at de tok riktige beslutninger. Grunnet dette, mente de fremskutt lagring var en bedre løsning – i tilfelle noe skulle gå galt. Fordelene med «stopp-og-tenk»-tilnærmingen anså mange som positivt i publikumsgruppene. De trodde også at politiet fikk bevæpning i de fleste tilfeller dersom de ba om det.

Publikumsgruppene så lite nytte i at politiet skulle ha rask tilgang til våpen i forbindelse med terrorhandlinger, og tenkte da særlig på bombeeksplosjoner. Dette begrunnet de med at terrorangrep var planlagte, og at det derfor ville komme til å skje uavhengig av om politiet bar våpen eller ikke. De oppfattet heller at politiet kunne være der for å få mennesker ut av faresonen, og en gruppe spør; «hva skal de med våpen da?».

Samarbeidspartnere

Natteravnene trodde politiet hadde tid til å bevæpne seg i bilen under utrykning. Videre mente de politiet kunne lære av dem; selv tok de seg bedre tid, men var også innforstått med at de hadde bedre tid. Hvis politiet hadde hatt mer tid, kunne de tatt seg bedre av enkeltpersoner, slik de gjør som natteravner. Likevel, mente de dette bidro til at de utfylte hverandre i bybildet. De hadde erfart hvordan politiet kunne roe ned situasjoner kun ved tilstedeværelse, eksempelvis ved at bilen stod synlig parkert på kveldstid.

Gruppen uttrykte noe bekymring for terror, men var delte i å se nytten av bevæpnet politi i et eventuelt terroranslag. Mens noen mente våpen har vist seg nyttig «når det skjer noe», viste andre til Paris og mente at det ikke hjalp med bevæpnet politi der.

Utsatte grupper

I likhet med publikumsgruppene var de utsatte gruppene usikre på hvor mye bevæpning ville hjulpet i forbindelse med terror. Gruppene vektla at fremskutt lagring var en tilstrekkelig og tilfredsstillende ordning, da de ikke kunne finne episoder som motbeviste dette.

Avskrekkende effekt ved skytevåpen og usikre situasjoner

Et av hovedfunnene fra masteroppgaven var hvordan politiet anså at skytevåpenet kunne virke avskrekkende i seg selv, og at dette kunne føre til bedre oppdragsløsning. Dette begrunnet de med den økte følelsen av ro de opplevde da de entret usikre situasjoner når de var bevæpnet. Det kom frem at de opplevde en høyere grad av tillit fra lovbrytere, og at lovbryteres bevissthet om at skytevåpen var til stede kunne være «nok» for å oppnå kontroll over situasjonen. Dermed kunne situasjoner løses med bruk av minst mulig maktmidler (Helstad og Ingjer 2016:131). I masteroppgaven var et funn at politiet som var positive til bevæpning, gjennomgående grunnet dette med oppdragsløsning av usikre situasjoner, ofte i forbindelse med psykiatri og rus. I forbindelse med dette funnet, har vi i dette datamaterialet fått mulighet til å høre synspunktene til gruppene politiet snakker om (psykiatripersonell, tidligere innsatte og tidligere rusmisbrukere). Dette er stemmer som sjeldent blir hørt, men dersom en eventuell bevæpning særlig vil påvirke disse gruppene, er det viktig å vise deres tanker og argumenter i forbindelse med det politiet omtalte. Oppleves skytevåpenet avskrekkende, og oppnår politiet mer respekt dersom de er bevæpnet – og hva er i så fall denne respekten basert på?

Selv om politiet mente skytevåpen kunne ha en avskrekkende effekt på lovbrytere, og ikke snakket om det generelle publikum her, var det også relevant å finne ut hvilke effekter tilstedeværelse av bevæpnet politi kunne ha på det øvrige publikum. Dette vil vi komme nærmere inn på i delen som omhandler forholdet mellom politi og publikum, mens det her vil bli beskrevet tankene deres rundt oppdragsløsning i forbindelse med avskrekkende effekt ved skytevåpen og usikre situasjoner.

Politi

I politigruppene i Distrikts-Norge var det varierende argumentasjon rundt om skytevåpen kan virke avskrekkende. Deres refleksjoner rundt dette vil bli presentert, men det er viktig å merke seg at majoriteten verken hadde følt at skytevåpenet hadde gitt dem overtak i situasjoner, eller fortalte om en opplevd avskrekkende effekt.

Flere av informantene trodde det ville ligge mer makt hos politiet, og dermed mindre hos lovbrytere, da de visste at politiet hadde noe å beskytte seg med dersom de var bevæpnet. En informant fortalte at han hadde følt et overtak ved å være bevæpnet i form av at han følte seg mer forberedt, og dermed også tryggere. Samme gruppe trodde også at det hadde virket forebyggende å ha våpen på hofta, og at de hadde avverget situasjoner grunnet dette, da de mente våpenet kunne virke avskrekkende i seg selv overfor lovbrytere.

Det kom frem ulike synspunkter i forbindelse med usikre situasjoner, blant annet at det å løse situasjoner med taktikken «stopp-og-tenk» er fordelaktig, da det skaper en mindre farlig situasjon. Det var flere som verken følte seg mer eller mindre trygge med å bære våpen. Dette var ofte de som selv hadde opplevd at det hadde gått bra å være ubevæpnet i en usikker situasjon. En informant fortalte om en egenopplevd usikker situasjon der han mente det var en fordel at han var ubevæpnet;

«(...) tror jeg hadde blitt skutt hvis jeg hadde hatt våpen, nesten helt sikker på. «Planta midt i panna», hvis jeg hadde begynt å fikla etter våpen, nesten sikker på jeg hadde blitt skutt da.»

Gruppene viste ofte til skyteepisoder som hadde foregått på mindre sentrale steder der politiet hadde blitt skutt i forbindelse med usikre situasjoner, og følte frykt rundt dette. Det virket viktig for flere å eksemplifisere med disse episodene for å få frem at det ikke kun var de større byene som hadde behov for bevæpning. De gangene kriminaliteten i Oslo ble diskutert, ble ofte skyteepisodene nevnt. I forbindelse med dette tok informantene også ofte opp jaktvåpen, for å gi uttrykk for at det kan finnes farlige våpen overalt – også i Distrikts-Norge. En av gruppene så til episoden på Ottestad, og omtalte dette som en «vanlig» situasjon som utviklet seg til å involvere skyting, og fortalte at dette var situasjoner som oppstår brått. Det var også flere som fryktet at det måtte en alvorlig hendelse til før det ble bevæpning, eksempelvis; «vet aldri, kunne vært 3 drepte. Sånn situasjon som må til før det blir bevæpning?».

Flere av informantene fortalte at de var redde for vanlige oppdrag som plutselig snur, og at dette ofte var i forbindelse med rus og psykiatri; «du kjenner jo ikke psykiatri». De fortalte at psykiatri var uforutsigbart, og at bevæpning kunne gjøre dem bedre forberedt til å løse slike situasjoner. De hadde fokus på at de også følte ansvar for kolleger og tredjepersoner i tillegg til egen sikkerhet. I disse ellers usikre situasjonene ble våpenet et ekstra verktøy som gjorde at de følte seg litt mer sikre. De fortalte at de aldri kunne vite hvem de ville møte, og at «alle vi er inne hos har jo en saks eller kniv, aner ikke hvem man går inn til». I forbindelse med usikre situasjoner, ble et stressmoment fjernet ved å være bevæpnet, og de kunne fokusere på situasjonen;

«(...) i det daglige, ikke utrygg ved å ikke gå med våpen, men usikre situasjoner; ‘sånn som nå hadde det vært lettvint å ha våpen’, kunne konsentrert oss om oppdraget.»

En av gruppene fortalte om en kollega som hadde opplevd å bli skutt på jobb;

«Det var jo ikke no væpna oppdrag, var en sånn velferdssjekk også litt utilregnelig person, de hadde ikke bedt om bevæpning her på forhånd, hvis det ikke hadde vært den midlertidige bevæpninga. Vanlig rutineoppdrag.»

Oppdraget dette skjedde under ble ansett av gruppen som et typisk oppdrag de ikke ville fått bevæpning på, ettersom det oppsto akutt; «Han kommer ut, med hagla, bang, det skjer så fort.» De så for seg at det ville vært vanskelig å hente våpen i bilen i denne situasjonen, da de kunne kommet i skuddsiktet til personen som avfyrte skudd mot politiet, og det ville tatt lengre tid. De vektla at dersom de ikke hadde vært bevæpnet i denne situasjonen, ville de heller ikke hatt beskyttelse. Likevel påpekte de viktigheten av verneutstyr i forbindelse med skyteepisoden.

De usikre situasjonene var gjennomgående i intervjuene, heller enn eksempelvis terror eller skyting på kjøpesentre. De fryktet de uforutsette situasjonene, slik som de som oppsto under den midlertidige bevæpningen;

«Folk snur på sekundet og har lyst til å skade oss, det har jeg vært borti, vi har snakka oss ut av det(...) heldigvis.»

Lignende episodebruk erfarte vi også med politigruppene fra masteroppgaven. Disse episodene ble fortalt for å vise nødvendigheten av et bevæpnet politi, men i tillegg til at det kun var flaks at det heldigvis endte godt – hver gang, kan dette også illustrere at taktikken og arbeidsmetodene deres fungerer godt, og at det sier mye om ferdighetene til norsk politi under løsning av slike situasjoner (Helstad og Ingjer 2016:92).

Gruppen med etterforskere og forebyggere mente at oppdrag i utgangspunktet ikke skulle løses ved bruk av våpen, men at man kunne få et overtak ved at man hadde det på hofta. De mente at det kunne gi mer respekt i favør politiet, at det dermed kunne virke avskrekkende i seg selv.

I likhet med politiet i Distrikts-Norge og politigruppene fra masteroppgaven, var det også i denne gruppen fokus på hverdagsrisikoen som utgjorde en fare for dem selv, og som de ofte begrunnet behovet for bevæpning med. De hadde fokus på politiets opplevelse av trygghet, og fortalte at dersom de så bort fra PSTs trusselvurdering, og heller så på det de omtalte som «det gamle risikobildet», var det farene i det daglige som truet med liten sannsynlighet som utgjorde den største risikoen for politiet selv.

Gruppen i politiet som var skeptiske til bevæpning var usikre på om våpen ville utgjort en positiv forskjell i de usikre situasjonene politiet hadde vært i. De tok samtidig opp skyteepisodene som mange andre grupper omtalte. Episodene ble tatt opp som eksempler på episoder der det var bra politiet hadde våpen, deretter reflekterte de rundt at politiet ville fått bevæpning i disse situasjonene uansett. Dette var noe de andre politigruppene enten ikke diskuterte, eller mente de ikke ville fått. Det ble samtidig tatt opp at politiet kanskje ikke ville hatt samme tilnærming i disse situasjonene dersom de ikke hadde vært bevæpnet på tidspunktet. Dette står i kontrast til det flere i de andre politigruppene hevdet; at politiets arbeidsmetoder ikke er endret.

Det generelle publikum

Publikumsgruppene hadde ulike tanker rundt om skytevåpenet kunne virke avskrekkende. Enkelte trodde det var mer sannsynlig at situasjoner ville oppstå med et ubevæpnet politi, da autoriteten i uniformen ble forsterket ved å bære våpen, og det kunne ha den virkningen at lovbrytere ble mer forsiktige og at de fikk mer respekt og frykt for politiet. Gruppene hadde aksept for at politiet kunne bevæpne seg dersom de på forhånd visste det var en farlig situasjon som krevde våpen, men var mer usikre på de uforutsette situasjonene. Hvis politiet ikke var bevæpnet, fryktet enkelte at makten ble «gitt» til lovbryterne, og at det kunne bli flere som «slipper unna». Likevel veide de argumentene, og kom frem til at det var bedre at «noen slipper unna enn at det skal drepes folk», da det var mer betryggende.

På den andre siden står argumentet om at skytevåpenet heller vil føre til at en situasjon eskalerer, og at det dermed kan oppstå flere situasjoner som krever våpenbruk, snarere enn at det virker avskrekkende. De fryktet at man kunne havne i «forsvarsposisjon» grunnet dette, da man ble redd av å møte bevæpnet politi. En gruppe reflekterte over at det kunne oppleves som en stor trussel å bli pekt på med våpen, og at «det blir ikke mer autoritet, det blir mer redsel. Det er forskjell på respekt og redsel». Dette kan sees i forbindelse med det minoritetsgruppen fra masteroppgaven kom frem til, der gruppen uttrykte at respekten som fulgte en bevæpnet politibetjent, baserte seg på frykt, og var en lavere ansett type respekt (Helstad og Ingjer 2016:54). I forbindelse med dette så også flere grupper til USA, og beskrev at våpen kunne gjøre en stor, viktig og mektig. Det gjorde de også mer bevisste på og redde for misbruk av makt, og fryktet at det kunne skje også her i Norge; «makt gjør noe med en person».

Samarbeidspartnere

Oppdragene med psykisk syke personer var ofte det politiet definerte som de mest utfordrende og risikofylte oppdragene. Psykiatripersonellet forstod at møtene med psykisk syke personer kunne være utfordrende for politiet. Det var uenighet innad i gruppen angående risikoen ved bevæpnet politi, men det var enighet rundt at det ville føre til mer utrygghet for psykisk syke. Gruppen med psykiatripersonell fortalte at noe av det verste man kan gjøre mot en person som er psykisk syk, er å peke på vedkommende med et våpen. Som psykisk syk vil man som regel ikke tenke logisk i situasjonen, og det skapes dermed en farligere situasjon med mer aggressivitet, som kan eskalere. De mente det ikke hadde en avskrekkende effekt å møte en psykisk syk person med våpen.

Da gruppen med psykiatripersonell diskuterte om fremskutt lagring var «nok», kom de frem til at det var tilstrekkelig i de fleste tilfeller, men at det kunne føles utilstrekkelig i de uforutsette situasjonene. De påpekte at det ikke finnes rutineoppdrag når det kommer til mennesker. Man kunne aldri vite i «hvilken modus» de var i; man kan ha hatt mye med personer å gjøre og tro at man kjenner dem, men plutselig møter man de i en annen modus, noe som kan være gjeldende i situasjonene politiet ofte beskrev som «usikre». Vi vil komme nærmere inn på psykiatripersonell sine tanker rundt oppdragsløsning i forbindelse med psykisk syke mennesker og usikre situasjoner senere, da vi presenterer hvilke situasjoner de ulike gruppene ser for seg det kan være hensiktsmessig og ikke hensiktsmessig for politiet å bære våpen.

Natteravnene var kritiske til håndtering av usikre situasjoner med bevæpnet politi, særlig i forbindelse med psykiatri og rus. Eksempelvis kom det frem at en «(...) psykisk forvirra rusbruker som fekter med kniv – hadde vært flott om de kunne løst det på en annen måte enn å trekke våpen.» Videre forestilte de seg at det kunne være lettere å løse det på «riktig» måte dersom politiet ikke var bevæpnet.

Utsatte grupper

«Det er jo ikke respekt, det er frykt. Det er respekt som er basert på frykt, er det det vi ønsker? Nei, det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker dyktige folk som drar rundt og sørger for at det er trygt og godt rundt oss.»

Også gruppene med tidligere rusmisbrukere og innsatte omtalte respekten bevæpnet politi får som at den var basert på frykt. De mente at dersom politiet var bevæpnet i en situasjon med en ruset person kunne dette eskalere situasjonen. De anerkjente at rusede personer kunne være uforutsigbare, men at det nettopp var derfor politiet ikke bør være bevæpnet i møte med disse. De oppfattet, og hadde selv opplevd, at mennesker i rus ikke oppfattet våpen på samme måte som andre; man tenker ikke logisk, det blir mer angst og paranoia, samt at situasjonen kan bli farligere, da både lovbrytere og politiet har mye adrenalin i tilspissede situasjoner. Dette kunne også føre til at lovbrytere følte seg mer presset, og dermed se seg nødt til å skyte mot politiet. Dette vil bli en motsatt effekt av den ønskede effekten og oppfattelsen flere informanter i politiet hadde.

De tidligere innsatte var uenige om en avskrekkingseffekt. Dette eksemplifiserte de med at en lovbryter ville ranet en bank uansett, men at forskjellen ville vært at man da hadde kommet til å avfyre skudd først. Likevel, mente en annen informant i denne gruppen at det var naivt å tro at bevæpnet politi ikke ville ha en forebyggende effekt overfor de mer profesjonelle kriminelle. Da våre informanter i politiet snakket om personer de så det særlig relevant å være bevæpnet i møte med, var det ikke de «profesjonelle kriminelle» de omtalte – heller nettopp psykisk syke mennesker, ofte i kombinasjon med rus, de møtte i de usikre situasjonene.

Argumentet om at politiet oppnår en høyere grad av tillit fra lovbrytere ved å være bevæpnet ble avkreftet av informantene i disse gruppene. De knyttet heller tilliten til det å bli behandlet med respekt;

«Tillit, godt eksempel er nede på Plata på Oslo S – der har de nå bytta ut unge med 3-stjerners generaler på 60 år – de gutta der som kjenner miljøet, har en helt annen effekt på miljøet der nede, de får rydda opp, de prater med folk, de har faktisk en autoritet altså, for de har autoritet i egenskap som person, litt erfaring, ser de har helt annen utstråling; ser folk, hører på hva de sier, de prater med folk, de flytter på seg når de blir bedt om det, mens unge er liksom helt sånn rett på og skal vise seg frem, og jeg tenker da at når du er bevæpna – selv de gamle gutta da, vil føle seg liksom da, tryggheten ligger da i bevæpningen og ikke i ordene og fremtoningen.»

De utsatte gruppene mente bevæpning ville utgjøre en risiko for marginaliserte grupper og etniske minoriteter, ved at politiet ville gå raskere inn i usikre situasjoner. Informantene reflekterte over de fatale konsekvensene ved et skudd, og dersom politiet endte med å gjøre feil med våpen kunne ikke dette trekkes tilbake. En informant så til hendelser der politiet har avfyrt skudd, og var usikker på hvor grensen gikk mellom når de skal bruke våpen eller ikke. Her trodde han både erfaring og hvor trygge politiet følte seg med våpenet spilte inn. Flere trodde også at det kunne oppstå flere situasjoner som eskalerer dersom politiet bevæpnes. Flere fryktet hvordan situasjoner kunne utvikle seg ved synet av politi med våpen, og at dette særlig kunne gjelde psykisk ustabile mennesker og mennesker i rus.

Norsk-somalierne så ikke behovet for et bevæpnet politi, ettersom ubevæpnet politi fungerte fint, og at dette førte til mer samarbeid og respekt. Respekten deres grunnet i andre oppgaver politiet foretar seg; «forebyggende, være til stede og skape trygghet.»

De trodde det ville komme flere episoder der «politiet vil bruke samme unnskyldning som når de skøyt hun på Grønland eller mannen i Kristiansand.» De hadde lavere tillit til politiet enn øvrige publikumsgrupper og særlig når det gjaldt håndtering av usikre situasjoner. Skyteepisoden på Grønland ble beskrevet som sjokkerende. De oppfattet det slik at kvinnen ikke hadde blitt skutt dersom politiet ikke hadde hatt våpen. De mente politiet heller kunne brukt andre metoder; forhandlet med henne, roet henne ned eller avvæpnet henne. Gruppen fant andre løsninger de mente kunne fungert bedre, og var klare på at politiet ikke håndterte episoden riktig. Dette fortalte de førte til en endret oppfatning av politiet, «mange flere er livredde». En informant i gruppen konkluderte deretter med at; «fremtidens politi må være gårsdagens politi.»

En av informantene fortalte at kniven som ble brukt var en relativt ufarlig kniv, i likhet med minoritetsgruppen vi intervjuet i masteroppgaven som refererte til samme episode. Samme eller lignende hendelser beskrives ofte ulikt ut ifra hvilket argument man ønsker å få frem. Skytevåpen oppfattes som farligere enn kniv, noe som kommer tydelig frem dersom det blir sådd tvil rundt politiets våpenbruk (Helstad og Ingjer 2016:123).

Gruppen reagerte også på at politiet tidlig gikk i forsvarsposisjon; «vi måtte skyte» (gruppens utsagn), til forskjell fra episoden i Hamar der de oppfattet at dette var en sak som i etterkant ble håndtert mer profesjonelt; «vi må etterforske» (gruppens utsagn). De oppfattet at dette ikke foregikk på samme måte i andre saker; «ville det skjedd med en hvit?», og opplevde en følelse av forskjellsbehandling mellom etniske nordmenn og innvandrere. Gruppen fryktet også konsekvensene av forskjellsbehandlingen. De trodde at hvis politiet opptrådte annerledes og rasistisk, i tillegg til annen rasisme og ekskludering i samfunnet, ville tilliten deres til politiet bli svekket. Dette gikk også utover deres generelle opplevelse av trygghet; «de som skal lage trygghetsfølelse gjør ikke jobben sin.»

Erfaringer fra den midlertidige bevæpningen og tanker om fremtiden

Nye utrygghetsfaktorer ble knyttet til hva som ble forstått som risiko for de ulike gruppene i masteroppgaven. Der publikums risikofaktor ble politiets våpen, ble politiets risikofaktor farene ved eget yrke. Publikum og politiet hadde i tillegg ulike tidsperspektiv. Fremtidens politi var det som opptok publikums fokus, mens politiet fokuserte på nåtidens politi (Helstad og Ingjer 2016). I denne delen vil erfaringer og betraktninger fra perioden med midlertidig bevæpning bli beskrevet, samt gruppenes tanker om fremtiden.

Politi

Et flertall i distriktsgruppene fortalte at våpenet var uvant å bære i begynnelsen av den midlertidige bevæpningen, men at dette gikk gradvis over til å bli en vanesak, og resulterte i at det ga et positivt utslag på våpenhåndteringen. Flere informanter mente perioden med bevæpning beviste at politiet er dyktige nok til å bære våpen, da våpenbruken reflekterte dette. Samtidig ble vådeskuddene beskrevet som menneskelig feil og sløvhet. Flere informanter fortalte at de satt igjen med positive erfaringer fra den midlertidige bevæpningen, noe flere la til grunn for at de endret mening til å bli positive til bevæpning.

Enkelte informanter fortalte at det var uvant å gå tilbake til fremskutt lagring, og opplevde i etterkant at noe manglet. Samtidig fortalte andre at de også opplevde dette som en lettelse da det var godt å slippe å gå med våpenet på kropp. Våpenet viste seg i tillegg å være lite praktisk å bære på steder som ikke var tilpasset det, slik som på kontoret og i bilen, og at det da ble et irritasjonsmoment.

Perioden med midlertidig bevæpning varte i 14 måneder, noe flere informanter i gruppen mente var for kort tid til at det kunne etablere seg en ny yrkeskultur i politiet. En av informantene fortalte at hvis de trodde det var tvil om de kunne få bevæpning, la de frem situasjonen på en taktisk måte og var mer bevisste i ordvalg for å «sikre seg» bevæpningsbeslutningen. Flere opplevde også at det ble enklere å få bevæpning etter perioden med midlertidig bevæpning.

Enkelte i gruppen med etterforskere og forebyggere forklarte at de var bekymret for at de skulle bli fratatt våpenet av noen i publikum under den midlertidige bevæpningen. I forbindelse med vådeskudd mente gruppen dette var noe man var nødt til å ta med i regnestykket, da det var «risikoen ved å ha det på kropp». En informant hadde selv erfart å avfyre et vådeskudd, og forklarte at dette vil komme til å skje dersom man håndterer våpen. Gruppen mente vådeskudd ville skje til tross for at man har gode rutiner, og at det var et resultat av sløvskap.

Generelt opplevde politigruppen som var skeptiske til bevæpning at den midlertidige bevæpningen gikk bra. I likhet med distriktsgruppene snakket også denne gruppen om yrkeskultur, og oppfattet det slik at politiets kultur for å ikke bruke våpen var en mulig forklaring på hvorfor de var tilfredse med gjennomføringen av den midlertidige bevæpningen.

En informant var skeptisk til hvordan det ville gå med våpen lett tilgjengelig, men ble positivt overrasket siden det ble meldt inn at man fortsatt brukte maktmidler lenger ned på maktpyramiden. Likevel hadde de hørt fra kolleger, og fra høyere hold, at det kom en påminnelse om at man skulle bruke samme arbeidsmetoder som tidligere, noe som viste at noe endret seg med midlertidig bevæpning;

«Hørt fra det operative mannskapet som jeg har jobbet med, og snakket med som beskriver for meg at i den perioden hvor de var bevæpna så hadde de en mye mer sånn slepphendt holdning til å anvende polititaktikk, dvs. ta to steg tilbake, områ seg, lage en plan, stille seg på døra og rope folk ut som vi vanligvis gjør. For det er ingen hemmelighet at det gjør politiet, men der var det mer sånn at «vi har med oss alle de virkemidlene og verktøyene og maktmidlene vi har med oss. Så her er det egentlig bare å gå å stille seg på døra. For skulle det bli noe trøbbel nå så har vi våpen.»

Det generelle publikum

Publikum fortalte at de generelt opplevde den midlertidige bevæpningen som uvant og skremmende. Flertallet av informantene følte seg trygge og beskyttet tidligere, men at dette endret seg under den midlertidige bevæpningen. Majoriteten av publikumsgruppene oppfattet perioden som en unntakstilstand. Til tross for at de var av en slik oppfattelse var det gjennomgående aksept for midlertidig bevæpning i publikumsgruppene. Dersom det gjaldt terror kunne det føles betryggende. De hadde tillit til at PST tok rett beslutning angående trusselbildet. Samtidig fortalte de at de oppfattet trusselsituasjonen som mer alvorlig med et bevæpnet politi. Et ubevæpnet politi oppfattet flere som et signal på at politiet kunne håndtere samfunnssituasjonen uten våpen.

Publikum pekte også på at de oppfattet det slik at politiet selv ikke var bekvemme med bevæpning i perioden. Det ble også diskutert at politiet også kunne bli fratatt våpenet. Informantene fortalte at vådeskuddene påvirket deres tillit. Skuddene ble ansett som skjødesløshet fra politiets side, og at dette reflekterte at politiet ikke var godt nok trent. Alle publikumsgruppene mente det var menneskelig å gjøre feil, og at politiet ikke var skjermet for dette, men derfor ville det være enda mer risikabelt med permanent bevæpning. En annen bekymring var at politifolk heller ikke er skjermet mot psykiske problemer, i likhet med resten av befolkningen.

Samarbeidspartnere:

Slik publikumsgruppene fortalte, opplevde også Natteravnene at bevæpnet politi var et uvant syn. Flere fortalte at de reagerte med å skvette første gang de så våpenet. Til tross for dette aksepterte de den midlertidige bevæpningen ettersom det var en unntakstilstand, og anså det som en mulighet at det kunne bli aktuelt igjen, for å bevare trygghetsfølelsen. Likevel, mente de erfaringene fra perioden viste at politiet trente for lite med våpen, der vådeskuddene ble tatt opp som eksempel. De fortalte de ville reagert annerledes dersom permanent bevæpning ble aktuelt, da de mente dette sendte et signal;

«(...)man ser seg nødt til å bevæpne politiet sitt til daglig, et signal om at man bruker andre mekanismer for å løse konflikter i samfunnet.»

Utsatte grupper

I likhet med andre grupper i publikum, var det også i gruppen med tidligere rusmisbrukere oppfatningen om at bevæpning ville innebære en større risiko for publikum. Denne oppfatningen kunne fordeles på to problemstillinger; våpenet kunne enten falle i feil hender, eller politiet selv kunne gjøre feil.

Som flere andre grupper, fremhevet gruppen med tidligere innsatte det menneskelige aspektet ved politibetjenten. Gruppen oppfattet at når følelser tok overhånd var det farlig å ha våpen i hånd. Dersom politiet ble bevæpnet problematiserte de at ansvaret i større grad ble personlig for den enkelte betjenten i stedet for at det lå på en overordnet.

For å illustrere hvordan de opplevde den midlertidige bevæpningen, trakk noen av de eldre informantene i gruppen med norsk-somaliere på opplevelsen av å komme fra et land med krig; «vanskelig å venne seg til skytinga». Samtidig hadde den tidligere omtalte skyteepisoden på Grønland vært en stor påvirkning for hvordan gruppen samlet sett oppfattet hvordan den midlertidige bevæpningen gikk.

Fremtidig politiarbeid

Et funn fra masteroppgaven var at publikum vektla erfaringen dagens politi hadde med å gå ubevæpnet, og fordelene med å bære dette med seg inn i nye situasjoner. Med dette i tankene fryktet de hvordan fremtidig politiarbeid ville foregå, dersom man ikke bar med seg disse erfaringene. Videre vurderte publikum politiets arbeid som tilfredsstillende, og begrunnet dette med erfaringen med å gå ubevæpnet. Publikum fryktet terskelen for å bruke skytevåpen ville synke med bevæpning, mens politiet mente terskelen heller høynet under midlertidig bevæpning, fordi de følte en forventning om at våpenet skulle brukes da de fikk bevæpningsbeslutning mens de var ubevæpnet (Helstad og Ingjer 2016).

Politi

Distriktsgruppenes uttalelser var varierte i oppfatninger om fremtiden. Der noen utviste fremtidsfrykt, trodde andre lignende problemstillinger ikke ville bli like aktuelle. I forbindelse med å påføre andre skade, pekte en gruppe på at det ville medføre et større ansvar med bevæpning, noe de fleste andre gruppene var uenige i da de mente dette forble uendret. Noen grupper fryktet at det kunne bli en «etablert praksis» i fremtiden at våpen kunne bli trukket lettere, at oppdrag som kunne vært løst uten våpen ble løst med, og at det ble avverget færre situasjoner verbalt. Dette anså de som en reell uheldig virkning av en eventuell bevæpning. Det var imidlertid viktig for dem å påpeke at dette var fremtidstenkning og ikke slik det var per i dag. Gjennomgående for distriktsgruppene var at det å trekke våpen var absolutt siste utvei, og at dette satt langt inne. De var klare på at de ikke ville komme til å skyte dersom det ikke var hjemmel for det.

Gruppen med etterforskere og forebyggere var klare på at politiet ikke ville bli mer «triggerhappy» ved en eventuell bevæpning. De mente det å avfyre et skudd satt langt inne for de fleste, og trodde heller ikke alle satt på kapasiteten som trengs for å avfyre et rettet skudd.

Gruppen som var skeptiske til bevæpning mente siden kulturer endres over lang tid, var man nødt til å aktivt vedlikeholde dagens høye terskel for våpenbruk dersom det ble permanent bevæpning, særlig i forbindelse med §6 i Politiloven5. På samme måte som distriktsgruppene fortalte om sine bekymringer angående mulige fremtidige endringer i denne kulturen, problematiserte gruppen hvordan fremtidig situasjonshåndtering ville bli dersom unge betjenter ikke hadde erfaring med å gå ubevæpnet. En informant refererte til en egenopplevd episode der han rettet våpen mot et menneske, og beskrev hvor vanskelig det var å legge ned våpenet da det var tatt opp. Informantene mente samtidig at man måtte belage seg på at det ville bli flere politiskudd og flere skadde, med et permanent bevæpnet politi; «Også er spørsmålet – er vi villige til det ikke sant..!«

Gruppen diskuterte forventningen om at våpenet skulle brukes ved bevæpningstillatelse, der en informant pekte på at det ikke står noe i våpeninstruksen om at man skal bruke våpenet dersom man blir bevæpnet, og at dette kun kan benyttes i ytterste konsekvens. Likevel syntes de at politiet generelt var flinke til å vurdere om situasjoner krevde våpen eller ikke. I forbindelse med situasjoner der man får bevæpning trodde flere av informantene at det foregår en stor underrapportering når det kommer til bruk av trusler med våpen. Dette trodde de kunne ha noe med kunnskapsmangel om når dette skulle rapporteres inn. En hadde erfart at enkelte ikke var klare over når de skulle rapportere inn bruk av våpen, og hva det innebar «å enten true med ord eller handling». Gruppen mente man uansett enklere fikk bevæpning i dag enn det man tidligere gjorde, og at dagens ordning var god nok for å løse majoriteten av oppdragene. En informant mente også at man noen ganger kunne få bevæpningstillatelse litt for lett.

Det generelle publikum

«Det blir et kort du har som du kan bruke, pistolen trumfer jo alt, det er en enkel løsning på alt.»

Informantene i publikumsgruppene mente det var logisk at dersom våpenet var lettere tilgjengelig, ville det også oftere bli brukt. Flere var usikre på om politiet var i stand til å ta riktig beslutning om å avfyre eller holde tilbake skudd, dersom skytevåpenet er lettere tilgjengelig, og dersom de er nødt til å ta denne beslutningen raskere. Gruppene dro ofte linjer til USA i forbindelse med frykt i befolkningen, og oppfattet det slik at de var reddere for politiet der enn det man var i Norge. På lik linje var amerikansk politi reddere befolkningen enn norsk politi var, og; «når politiet er utrygge er det jo en større sjanse for at de bruker våpen». Flere informanter mente enkelthendelser ville ha en negativ innvirkning på oppfatningen av og tilliten til politiet, eksempelvis ved vådeskudd eller om feil person ble skutt. Mer generelt trodde de en eventuell bevæpning ville påvirke politiets dialog med publikum, ettersom det ville bli enklere å ty til våpen enn å snakke ned situasjoner. Våpenet ville øke politiets makt, slik at egenskapen til å være «god på dialog» ble mindre nødvendig. En av gruppene oppsummerte på følgende måte; de fryktet et for handlekraftig politi – som går inn i situasjoner for lett og «dreper folk».

Samarbeidspartnere

Psykiatripersonell trodde politiet ville ty til sterkere maktmidler tidligere i situasjonen dersom de ble bevæpnet. En bevæpning ville også føre til at beslutningsprosessen ble lagt til den enkelte politibetjentens subjektive vurdering av farligheten i situasjonen, med en medfølgende fare for overtolkning av risiko. I enkelte tilfeller fryktet de at dette kunne føre til at liv gikk tapt, og stilte seg spørrende til om politiet var villig til å ta ansvaret som følger med dette.

Natteravnene mente at dersom det hadde blitt innført generell bevæpning, trodde de politiet ville komme til å endre atferd og opptre på en annen måte, til tross for at de ikke opplevde dette i forbindelse med den midlertidige bevæpningen. De trodde en lettere tilgang på skytevåpen også ville gjøre det lettere å bruke det. De vektla også at man ikke kan vite hvordan ulike mennesker vil reagere ved synet av våpen. I likhet med publikumsgruppene diskuterte gruppen om bevæpning kunne påvirket tilliten deres. Informantene oppfattet det slik at det ville komme an på hvordan polititjenesten utføres videre. Gruppen tvilte på at bevæpning i seg selv ville påvirket deres tillit, men åpnet for dette dersom det oppsto enkeltepisoder der politiet foretok kritiske feilvurderinger.

Utsatte grupper

Gjennomgående i gruppen med tidligere rusmisbrukere var frykten for at politiet ville bli mer «triggerhappy» med bevæpning.

Gruppen med tidligere innsatte pekte på situasjoner der politiet hadde blitt beskutt, men der ingen gjerningspersoner ble drept. Dette mente de kunne tilskrives det at de måtte tilbake til bilen for å hente våpen – hadde de derimot hatt våpen hadde de antagelig skutt personen. En informant mente det ville bli lett å glemme den «egentlige verktøykassen» politiet hadde dersom de ble vant til å bære våpen, og viktigheten av kommunikasjon;

«Tror det øyeblikket man bevæpner seg, (...) man har lettere for å glemme den egentlige verktøyboksen som man går med, så er liksom enkleste utvei… Ikke det at man skyter, men den frykten som bevæpning gir, man glemmer mye, det tror jeg vi alle hadde gjort, glemmer den måten man egentlig skal gå frem på, tror jeg hadde begynt å «slappe av» på den egentlige måten man skal møte folk som er i en stressa situasjon.»

Norsk-somalierne mente at dersom politiet ikke hadde skytevåpenet tilgjengelig var de nødt til å benytte andre metoder, noe de mente var positivt både for politiet og for publikum. Med tanke på opplevelsen deres av økt kontroll («stopp og sjekk»), oppfattet de det slik at dette skjer «fordi du er mørk… Det skjer på Grønland». Den opplevde økte kontrollen hadde en negativ innvirkning på gruppens tillit til politiet. De ga uttrykk for avmakt i møtet med politiet i forbindelse med språk og kunnskap om egne rettigheter. Dette fortalte de også kunne være grunnlag for maktmisbruk fra politiets side. Dersom politiet la et enda større press på folkegrupper på Grønland, ville dette føre til ytterligere stigmatisering.

Våpenkappløp

I forbindelse med våpenkappløp, fryktet publikumsgruppene fra masteroppgaven at lovbrytere ville ruste opp for å møte politiets maktmidler. De trodde det ville bli et større omløp av våpen i samfunnet generelt. Politiet på sin side omtalte dette scenarioet som en myte og henviste til at det ikke var noe som tilsa at dette hadde forekommet i Sverige og Danmark (Helstad og Ingjer 2016:80).

Politi

I gruppene i Distrikts-Norge var det uenigheter rundt om et våpenkappløp var en mulighet eller ikke. Gruppene var av den oppfatning at det allerede var mye våpen i omløp, men at det ikke var et stort problem, grunnet i en fornuftig våpenlov. Gruppene trodde bevæpningen heller ville fungere avskrekkende, som tidligere omtalt, noe som motsier et eventuelt våpenkappløp. Likevel mente enkelte at faren var reell for at lovbrytere også ville bevæpne seg dersom politiet bevæpnes.

Gruppen med forebyggere og etterforskere fremhevet viktigheten av å holde våpenbruken nede blant publikum;

«Jeg er litt sånn for å holde våpenbruken nede jeg da, blant befolkninga. Hvis folk føler seg mer utrygge og begynner å bevæpne seg med kniver, så blir det… man må ikke komme dit ass.»

Det generelle publikum

Publikum så til Sverige, og oppfattet det slik at en konsekvens av bevæpningen der hadde vært at våpenbruken eskalerte, og at man som lovbryter heller ville skyte enn å bli skutt. Flere trodde en bevæpning ville påvirke politiets trygghet i negativ retning, ettersom sannsynligheten for at lovbrytere ville bruke våpen mot dem økte. De mente også at et bevæpnet politi kunne fremprovosere reaksjoner fra andre.

Informantene var bekymret for at en bevæpning ville føre til at våpen ble normalisert i samfunnet, og at det ville føre med seg en generelt større aksept for våpen. Flere informanter trodde i tillegg både de kriminelle og de «halvkriminelle» miljøene ville bevæpne seg oftere dersom politiet ble bevæpnet, for å sikre seg. Dette trodde de ville medføre et større omløp av våpen i samfunnet. Konklusjonen ble da at en enklere tilgang på våpen ville føre til at flere benyttet seg av det.

Samarbeidspartnere

Gruppen med psykiatripersonell trodde i likhet med publikum at et bevæpnet politi ville føre til mer våpen i omløp hos lovbrytere, og begrunnet dette med hva politiet signaliserte ved å bære våpen.

Natteravnene trodde spenningsnivået mellom politiet og lovbrytere ville øke dersom politiet ble bevæpnet, og som et resultat av dette ville voldsbruken eskalere. En tenkelig effekt av lettere tilgjengelig våpen for politiets del ville være et høynet konfliktnivå, og dette ville føre med seg flere skarpe situasjoner der enten politiet skyter gjerningspersonen eller motsatt. Gruppen mente en økning av slike hendelser ville endre samfunnet. I likhet med psykiatripersonellet, mente gruppen at det å bære våpen kunne gi et signal, og at de derfor ikke bør ha det i alle situasjoner.

Gruppen fryktet at Norge ville bevege seg i retning av USA med påfølgende tøffere miljøer der kriminelle var nødt til å ha våpen for å vinne over politiet. De mente faren for at situasjoner ville eskalere når lovbrytere vet at politiet har våpen veide tyngre enn eventuelle avverginger av situasjoner med våpen.

Utsatte grupper

Gruppen med tidligere rusmisbrukere fortalte at de hadde en lavere tillit til politiet i forhold til resten av befolkningen, og at dette kunne være grunnen til at lovbrytere ville bevæpne seg. De hadde en oppfatning av at det ville bli en «oss mot dem»-mentalitet, og de kunne forestille seg at man ville skaffe seg våpen for ikke å bli skutt av et politi man hadde mistillit til og fryktet. Det som ville bli gjeldende i slike situasjoner var å skyte heller enn å bli skutt.

Gruppen med tidligere innsatte var av den oppfatning at en bevæpning av politiet ville sende et signal om at samfunnet var mer utrygt. Dette ville føre med seg at lovbrytere bevæpnet seg. De mente at «vold avler vold», og var av den oppfatning at man vil bruke samme våpen som blir brukt mot en selv.

Med et ubevæpnet politi ville faren for skuddveksling være lavere, dette fordi bevæpningen i de kriminelle miljøene i dag hovedsakelig var rettet mot andre lovbrytere, og ikke nødvendigvis mot politiet. De trodde derimot flere kom til å skaffe seg våpen dersom politiet bevæpnet seg. De vektla i tillegg det store usikkerhetsmomentet ved å være ruspåvirket. Måten politiet behandlet gjengangere på kunne fremprovosere at lovbrytere bevæpnet seg. Ved å reflektere over egne erfaringer resonnerte de seg frem til at lovbrytere kan føle seg presset til å skyte mot politiet.

Informantene i gruppen med norsk-somaliere så til Sverige, og forklarte at gjenger der var bevæpnet som følge av bevæpnet politi. I likhet med andre publikumsgrupper var dette et grunnlag for at gruppen fryktet et våpenkappløp i Norge. De var enige om at lovbrytere ville bevæpne seg dersom politiet gjorde det. Videre mente de at dersom man ikke hadde tilgang på skytevåpen, ville enkelte ty til kniv.

Trening og opplæring

Et resultat fra masteroppgaven var enigheten rundt at politiet måtte ha mer trening og opplæring i håndtering av skytevåpen uavhengig av om politiet blir bevæpnet eller ikke. Dette ble ansett som viktig for tryggheten til både politi og publikum (Helstad og Ingjer 2016).

Politi

Politigruppene i Distrikts-Norge var enige om at de generelt var fornøyde med treningen, men det var gjennomgående at de ønsket mer, og mer kontinuerlig trening, både på PHS og i ettertid, uavhengig av bevæpning. Dette var viktig for at de skulle bli fortrolige og trygge med våpenet. Det ble henvist til vådeskuddene som bevis for at de hadde behov for mer trening. De ønsket også mer trening på skadebegrensende skyting. Et innspill i forbindelse med dette var at man i dagens trening siktet på blinker fra bryst og opp, noe som medfører lite trening på å skyte i ben. De savnet en annen type trening, da de fortalte at de tidligere trente mer på «småcaser», var det nå mest fokus på «skyting pågår» og «store terroraksjoner». De mente det også ville vært nyttig med trening på bruk av andre midler ved casetreninger med våpen. Det ble også nevnt at de burde hatt mer trening og fokus på forebyggende oppgaver, ettersom det kunne ført til mindre behov for våpen.

Gruppene anså tilgjengelighet til skytebane som viktig, noe som var en grunn til at en av gruppene var spesielt fornøyde med treningen; de hadde tilgang til egen skytebane, noe som førte til hyppigere skytetrening i egen regi. Dette var en gjennomgående frustrasjon i politigruppene som ikke hadde denne muligheten.

Det ble ansett som en fordel å ha bakgrunn fra forsvaret, ettersom man da håndterte våpen bedre. Flere grupper stilte seg bak dette utsagnet, noe som kan reflektere en etterspørsel av bedre våpenhåndtering i politiet.

Gruppen med etterforskere og forebyggere mente treningen var tilfredsstillende, samtidig som de etterspurte mer trening. De hadde ikke det samme inntrykket av fokuset på trening som de andre politigruppene, da de opplevde et økt fokus på caser med og uten våpen, og bevisstgjøring rundt dette. De hadde egen skytebane og mente dette var fordelaktig, til forskjell fra mindre lensmannskontorer som ikke har den samme muligheten. Likevel mente de hver enkelt hadde ansvar for egen trening, samt å opprettholde og forbedre skyteferdigheter. De etterspurte obligatorisk skytetrening i arbeidstiden, og mente det var for lite med to IP-samlinger i året. De mente politiet ikke tilrettela godt nok for skytetrening, og at treningen var viktig for opplevelsen av trygghet. De var også kritiske til at operativ trening ofte «vinner over» forebyggende aktiviteter, fordi de ikke kunne vise til eksempelvis måltall på samme måte som operativt arbeid kunne. De eldre i gruppen fortalte at de ikke hadde mye trening på skolen, men at de som hadde mer erfaring og hadde vært i flere situasjoner, kjente egne reaksjoner bedre. Dette var annerledes for de «ferske», og at mer trening derfor kunne øke deres trygghet.

Alle gruppene tok opp at de ønsket mer trening, men politigruppen som var skeptiske til bevæpning vektla i tillegg det ikke var alle som ønsket å jobbe operativt, og at dette kunne bidra til å senke ferdighetsnivået med våpen gjennomsnittlig. Gruppen fortalte at «folk nesten har skutt hverandre på skytebanen», og mente dette kunne ha en sammenheng med det at politiet må være generalister, eller at det i det minste kunne være noe av forklaringen;

«For langt ifra alle egner seg, og langt ifra alle (...) har hatt interesse heller for å drive med operativt politiarbeid, men dette er noe de er nødt til. Som sier at de ønsker å være tekniker, jeg ønsker å drive med data, jeg ønsker kanskje å drive med barneovergrepssaker (...) De gruer seg til skytebanen, har ikke interesse for det for de opplever seg ikke kompetente til det (...) de er så dyktige, og er så kloke hoder, så er spørsmålet: hvorfor må du dytte alle gjennom den samme kverna og hva får vi ut av det? Jo, det er jo de som etterhvert vil peke på en kollega eller to.»

De mente for dårlig trening og skyteferdigheter kunne utgjøre en risiko for både publikum, kolleger og gjerningspersoner; «folk, de holder ikke mål. Og når du får tredje ekstrakurset og fremdeles ikke får det inn i hodet at det er dumt å peke på makkeren din...». En informant fortalte hvordan ønsket om å minimere risikoen for å bli pekt på med våpen av en for dårlig trent makker, førte til at betjenten heller valgte å gå alene inn på et oppdrag. Det paradoksale i dette utsagnet viser seg ved at det å gå alene inn på et oppdrag kunne medføre en vel så høy risiko for betjenten som tok dette valget.

Det generelle publikum

Publikum satt på ulike inntrykk av politiets opplæring og trening. Enkelte mente politiet ikke var godt nok trent i dag, mens andre hadde inntrykk av at politiutdanningen hadde høye inntakskrav, og videre hadde generelt mye trening. De var ikke kritiske til treningen, men heller den nødvendige erfaringen med ulike situasjoner. Dersom politiet ble bevæpnet, mente de det var naturlig å øke treningsmengden, slik at man som publikum skal kunne føle seg trygge rundt dem. Uavhengig av om de ble fast bevæpnet eller ikke, mente de det var viktig med våpentrening og trening på hvilke situasjoner det er nødvendig med våpenbruk i.

Samarbeidspartnere

Gruppen med psykiatripersonell mente treningen og det tekniske utstyret i politiet var for dårlig, men at det ikke var noen garanti for at mer trening vil gjøre at man er forberedt på alt og kan unngå risiko. Det ville uansett være risiko til stede i begge yrker, ettersom oppdrag med mennesker ikke er, eller kan være, rutineoppdrag. De oppfattet det slik at politiet er for lite drillet i konflikthåndtering og arrestasjonsteknikker, men samtidig at de er gode på å løse oppdrag uten våpenbruk. De så en variasjon i politiets kompetanse i forbindelse med samhandling, situasjonsforståelse, posisjonering i forbindelse med psykiatriske pasienter, og mente det var trening som gjorde at politiet selv ble tryggere i dette møtet. De hadde selv fokus på myke teknikker i møte med psykiatriske pasienter. De mente også at erfaring var viktig for politiet, og hadde lavere tillit til at de unge betjentene var erfarne nok til å vurdere situasjoner som ikke krevde våpen. Kunnskap om psykiske lidelser måtte få større fokus i politiutdanningen, ifølge gruppen. Dette ville både trygge politiet og de psykisk syke. Det ville også senke risikoen for utilsiktede hendelser i møtet mellom partene.

Natteravnene etterspurte en annen opplæring enn bare «ro og orden» hos politiet, da de selv var mer opptatt av enkeltindivider, noe de mente politiet utviste mindre av i byen på natten. De var av den oppfatning at politiet kunne lært litt av deres metoder, og vist mer omsorg for personene de håndterte, samtidig var de også klare over at de hadde ulike roller i samfunnet. De oppfattet at det var en lavere terskel for å ta kontakt med Natteravnene, og at deres rolle bar et større preg av å være en samtalepartner for publikum enn den politiet hadde.

Utsatte grupper

Gruppen med tidligere innsatte var av oppfatningen at politiet var dårlig trent, «skyter hverandre mer enn de skyter oss». De vektla også erfaring, og at dersom de trente mer på bruk av våpen, ville det føre til bedre våpenhåndtering, men at dette ville ta tid. De opplevde det som utrygt at mange i politiet strøk på oppskyting, siden denne foregikk i forholdsvis rolige omgivelser. Dermed ville det være mer utrygt i situasjoner med et høyere spenningsnivå. De mente det var unødvendig med ladde våpen, da politiet uansett ikke skulle skyte først, og at de var dårlig trent om de glemte å ta ladegrepet.

Gruppen med tidligere rusmisbrukere hadde en oppfatning av at politiet ikke var skikket eller godt nok trent til å bære våpen permanent.

Norsk-somalierne var kritiske til om politiet ville klare å håndtere skytevåpen, og mente vådeskuddene reflekterte at de ikke hadde god nok kunnskap og trengte bedre opplæring.

Verstefallstenkningen

Verstefallstenking dreier seg om det verste som kan skje, der noen kan bli alvorlig skadet eller liv kan gå tapt. Skal politiet rigge seg for flertallet av situasjoner som løser seg uten bruk av våpen, eller unntakstilfellene?

Politi

I en av politigruppene i Distrikts-Norge ble det diskutert rundt at våpen var unødvendig i 99 % av tilfellene – og spørsmålet ble da om hvilken prosentandel man skulle rigge seg for. De stilte seg spørsmålet om de skulle ta høyde for «den ene prosenten». De fryktet at det kunne gå galt i «den ene prosenten», og stilte spørsmål om dette var et «akseptert frafall». Da flere likevel så ulemper ved å være bevæpnet i forbindelse med egen trygghet, kunne også denne ene prosenten øke med bevæpning.

Gruppene så til «worst case scenarioer», og fortalte at de ikke kunne forsikre seg mot disse. Til tross for at et fåtall av gruppene hadde opplevd slike scenarioer, opplevde de det som realistisk at dette kunne skje dem og at de måtte være forberedt; «(...)mitt argument for å være bevæpnet er at det kan stå om liv og død. Redde.» Selv om de sjeldent hadde behov for våpen, fryktet de det kunne være utilstrekkelig med fremskutt lagring den ene gangen behovet er der. Verstefallstenkningen var til stede i distriktsgruppene, og en informant fremhevet erfaring i forbindelse med dette;

«Hørt en som har jobba lenge som sa at; «du skyter jo ikke en mann med kniv» (...). Det har litt med det at du har vært i så mange oppdrag, kniv, du har snakka folk ut av, og det har gått bra, men jeg tenker at det er ikke gitt at det gjør det hver gang.»

I likhet med distriktsgruppene var gruppen med etterforskere og forebyggere klare på at de ikke hadde behov for våpen i «99 % av tilfellene», og at majoriteten av informantene aldri hadde vært i en situasjon der de hadde følt behov for våpen. De mente våpenet var en psykisk trygghet i tilfelle de havnet i unntakssituasjoner.

Gruppen som var skeptiske til bevæpning var enige med de andre politigruppene i at det kunne komme situasjoner der behovet for våpen var til stede. De mente likevel det var flere oppdrag som løste seg uten behov for våpen enn der man kan tenke seg å trenge det, og det var kun i unntakstilfellene der man hadde behov for våpen i ordinær tjeneste. Gruppen dro dermed følgende slutning da det kom til hvilke situasjoner man skulle rigge seg for;

«Det er verstefallstenkningen som styrer hvordan vi skal rigge fremtidens politi. I stedet for å tenke sannsynlighetstenkning; ‘hva er hverdagen vår, hva er det mest sannsynlig at vi kommer til å møte’, også er det det vi må rigge oss etter.»

Bevæpning på alle oppdrag med kniv i politiet ble omtalt av gruppen som et «kvantesprang» i forhold til tidligere praksis. De stilte også spørsmål ved avgjørelsen om å ty til drastiske tiltak når noe har skjedd, slik som at Mp5 kom i alle biler etter NOKAS-ranet. Gruppen mente dette reflekterte at egensikkerhetsfokuset hadde blitt for stort, og man alltid vil komme til å søke etter nye midler for å bli sikrere; «Jeg blir litt usikker på argumentasjonen her for at vi hele tiden må bli sikrere, sikrere, sikrere...». De mente politiet fikk bevæpning ved behov, og dersom de ikke fikk det burde man klare å løse det uten. I tillegg, dersom dette var tilfelle, så mente de det burde vært overveiende mange tilfeller for at det skulle endre bevæpningsordningen slik den fungerer i dag.

Det generelle publikum

Publikum oppfattet at det sjeldent var tilfeller der politiet hadde behov for å bruke våpen for å løse situasjoner, og at man derfor ikke burde organisere samfunnet og leve etter de få tilfellene der det kunne skje noe. Likevel mente de at politiyrket kunne være farlig, og at man ikke kunne vite når en situasjon eskalerer. Derfor hadde de forståelse for politiets behov for å beskytte seg.

Samarbeidspartnere

Diskusjonen om hvilken prosentandel politiet skulle rigge seg for resulterte i at de mente enkelthendelsene ikke burde veie tyngst. De fokuserte også på at det å være politi av yrke innebærer en naturlig risiko, og man kan aldri bli fri for risiko.

Utsatte grupper

Tidligere innsatte stilte spørsmål om hvem politiet skulle være til for, og resonnerte på samme måte som psykiatripersonellet; politiyrket innebar en naturlig risiko, og man valgte selv å utsette seg for den;

«Også er det et eller annet med at når du går inn som politimann velger du et yrke, du velger en fare, og du velger det at du skal inn og beskytte liv – du skal utsette deg selv, ikke en livvakt som skal kaste seg foran deg, men du skal prioritere de du er satt til å beskytte.»

Forholdet mellom politi og publikum

Et funn fra masteroppgaven var at publikum mente at et ubevæpnet politi utstrålte et sivilt preg, noe som hadde en verdi. Det betrygget dem, og de mente det signaliserte et trygt samfunn. Signaleffekten hadde en påvirkning på publikums oppfattelse av politiet. Publikum forankret sin tillit til politiet i deres sivile preg, ved at politiet ble «en av dem». De oppfattet møtet med bevæpnet politi som at det var en pågående situasjon. Politiet fokuserte på at arbeidsmetodene deres var verdifulle, og at en bevæpning ikke ville endre dette fordi våpenet spilte liten rolle i verdivurderingen. Politiet vektla ikke selve uniformen og utstyret, ettersom deres erfaringer var at publikum ikke reagerte på dette. De vektla heller effektiviten i arbeidet. En bevæpning av politiet kunne reflektere en holdningsendring til publikum, som igjen kan svekke tilliten. Disse ulike perspektivene kan skape en større avstand mellom politi og publikum, og det kan også medføre at tilliten svekkes (Helstad og Ingjer 2016).

Politi

Gjennomgående i politigruppene i Distrikts-Norge var at de ikke fikk negative kommentarer fra publikum under den midlertidige bevæpningen. Flere syntes heller ikke at publikum behandlet dem annerledes. Likevel hadde enkelte opplevd å høre at de så «farlige ut». Enkelte så paradokset i at de skulle ha et sivilt preg, men at en uniform med våpen på hofta ikke utstråler dette. En informant mente at politiet selv også var klare over dette, og eksemplifiserte med en hendelse fra den midlertidige bevæpningen;

«Student da det var bevæpning, var ikke godkjent for våpen enda, gikk uten, de jeg gikk vakter med syns det var ukomfortabelt å gå inn på utesteder, å oppsøke folk, forebyggende perspektiv, jeg ble sendt inn først fordi det var en ny situasjon for dem.»

Flere opplevde det også som et paradoks at de både skulle være ute av bilen og ha kontakt med publikum, samtidig som de opplevde å bli «låst til bilen» med fremskutt lagring. Avstanden til bilen vanskeliggjorde kontakten med publikum fordi det da ble lengre til våpenet. De var opptatte av befolkningens høye tillit til politiet, og trodde dette kunne knyttes til publikums opplevelser med uniformen og ikke nødvendigvis til våpenet. Dette samsvarer med funnene fra masteroppgaven (Helstad og Ingjer, 2016). Enkelte opplevde høyere mistillit fra ikke-etnisk norske, noe de mente var forståelig grunnet antatte negative opplevelser med politiet i hjemlandet.

Flertallet i gruppen med etterforskere og forebyggere fortalte om kun positive tilbakemeldinger, men trodde at som var negative kanskje ikke kom bort og tok kontakt. En informant tenkte at en av ulempene med et bevæpnet politi kunne være en endring i kontakten med publikum, ved at man ble mer taktisk på plassering, at man oppsøkte publikum på en annen måte og ble bevisst på egen atferd i forbindelse med å yte service til publikum. De andre informantene opplevde våpenet heller som kontaktskapende og at publikum var nysgjerrige. Flere informanter trodde ikke tilliten hadde blitt svekket, da de mente publikum heller fryktet trusselbildet enn at politiet var bevæpnet.

Gruppen som var skeptiske til bevæpning tok opp problematikken med hvordan politiet ordla seg, og påpekte at forenklinger, slik som eksempelvis «målbehandling» og «verktøy» bidro til å redusere mennesket de møtte i situasjonen; «(...) nå skal vi ta ut et mål, og da snakker vi om et menneske de skal ut å møte med våpen i hånd. Og det bekymrer meg». De oppfattet at det var mange politifolk som ble for instrumentelle i sin tilnærming til de ulike menneskene man møtte. Dette mente de kunne ha å gjøre med at forenklingen bidro til å distansere betjenten fra mennesket i situasjonen. Informantene mente man måtte finne balansen mellom den instrumentelle og den relasjonsmessige tilnærmingen. Politiet måtte være gode på alle verktøyene, både taktikk og samhandling.

Det generelle publikum

Publikumsgruppene vektla tilstedeværelse og nærhet til befolkningen som de viktigste faktorene for trygghet og tillit, og mente en eventuell bevæpning kunne øke avstanden til publikum. Den dempende og forebyggende effekten de mente politiet hadde, trodde de grunnet i deres naturlige autoritet og en innebygget respekt for politiet. De vektla en tett kontakt med politiet, og et åpent politi der det var en lav terskel for å komme innom og prate med dem og få hjelp. Flere trodde terskelen ville øke for å ta kontakt med politiet dersom de ble bevæpnet. De informantene som sjeldent så politiet, refererte ofte til bevæpnet politi på flyplasser i utlandet. De pekte på at disse opplevelsene gjorde at de følte seg mer utrygge, og fryktet at folk ville føle seg mer utrygge enn det de opprinnelig var dersom norsk politi ble bevæpnet.

Under den midlertidige bevæpningen la de fleste merke til at politiet var bevæpnet; «Jeg husker ikke helt hva det var, men jeg husker at han hadde våpen». Publikumsgruppene oppfattet tilstedeværelsen av bevæpnet politi som et uttrykk på autoritet og makt. De fortalte at politiet opplevdes mer truende og at kroppsspråket ble annerledes. Flere følte seg mer anspente ved synet av våpen, og fortolket tilstedeværelsen av våpen som noe farlig. De følte at dette var ubehagelig og «ble litt på vakt», men tenkte at dette kunne være fordi det var uvant. En annen fortalte at «blikket ble dratt mot våpenet».

I en av gruppene diskuterte informantene en tenkt kritisk situasjon der det var barn til stede; «(...) viktig at politiet ikke kommer som et bevæpna, farlig uhyre, men som et snilt menneske og roer ned situasjonen». En av gruppene så til Natteravnene i storbyene, og ønsket seg at politiet kunne fungere beroligende i likhet med dem; «fotpatruljer som er ute og snakker med folk og roer ned uten våpen.»

Samarbeidspartnere

Også gruppen med psykiatripersonell vektla tilstedeværelse og synlighet av politiet, og understreket at det økte befolkningens trygghetsfølelse da man hadde en grunnleggende respekt for politiet. De la det sivile uttrykket til grunn da de forklarte hvorfor terskelen for å ta kontakt med politiet var lav. Samtidig kunne de tenke seg at man kunne bli vant til å se politi med våpen.

Natteravnene opplevde at de hadde god kommunikasjon med politiet, og at de kom hvis de trengte hjelp – hvis de hadde tid. De opplevde at politiet ikke syntes det var like viktig å komme dersom natteravnene var til stede, for da var det noen der. De fortalte om et godt samarbeid, og snakket direkte med patruljene på jobb. Likevel opplevde de at et bevæpnet politi ga et signal og skapte avstand til publikum, da de argumenterte mer som privatpersoner enn som natteravner.

Utsatte grupper

Gruppen med tidligere rusmisbrukere fryktet et forsterket «oss mot dem»-forhold mellom politiet og rusmisbrukere og lovbrytere dersom politiet ble bevæpnet. De trodde en eventuell bevæpning kom til å få konsekvenser for de svakeste i de kriminelle miljøene. Med bakgrunn i egne erfaringer med politiet trodde de også andre rusmisbrukere ville være mer åpne for å bruke dialog dersom politiet er ubevæpnet. I likhet med de andre publikumsgruppene opplevde de møtene med bevæpnet politi i utlandet som ubehagelige.

Gruppen med tidligere innsatte beskrev situasjoner hvor de hadde møtt bevæpnet politi og mente det så autoritært og skummelt ut med bevæpning, samt at det lå mye makt i det å bære et våpen. De opplevde det som truende å bli snakket til av en som var bevæpnet. Informantene trodde kontakten med befolkningen som de mente politiet faktisk var til for å beskytte, skapes ved å være mest mulig lik, og ved tilstedeværelse og kommunikasjon. Bevæpningen ville da være skadelidende for nærheten til miljøet.

«Går ikke bort til bevæpnet politi og spør hva den gata heter.»

I likhet med de øvrige publikumsgruppene, fortalte gruppen med norsk-somaliere at de i større grad tok avstand fra politiet dersom de var bevæpnet. De så for seg at en eventuell bevæpning ville skade avstanden til og samarbeidet med politiet. De fortalte at de hadde mer respekt for politiet tidligere6 og opplevde de som mer imøtekommende, der de nå reagerte mer på hvordan politiet behandlet folk. De mente det lå mye makt i uniformen. De fortalte at de selv, men særlig unge norsk-somaliere, opplevde aggressivt og rasistisk politi. De skilte norsk politi positivt ut i forhold til politiet fra hjemlandet, noe som bidro til deres negative holdning til bevæpning av norsk politi;

«Vi kommer fra et land hvor politiet bruker våpen, de kommer bare når det er alvorlig, bare når de skal ta et menneske.»

De anså det også viktig å få frem at de syntes politiet stort sett gjorde en god jobb, men fortalte at de fokuserte på det som var negativt siden de under intervjuet hadde mulighet til å belyse det som var viktig for dem i deres møter med politiet. Få fortalte om egenopplevde negative erfaringer med politiet, da de fleste kun hadde hørt om det i miljøet. De mente en bevæpning ville ødelegge tilliten til, forholdet og samarbeidet med politiet, og at det skapte frykt i stedet for å bringe dem nærmere hverandre. Det somaliske miljøet og politiet var «ikke bestevenner fra før», og det ville bli verre med bevæpning.

Differensieringsproblematikken

Da de ulike gruppene diskuterte differensiering, virket det vanskelig for dem å komme frem til et entydig svar. Gruppene diskuterte seg ofte frem til noe de fleste kunne være enige i, men da det gjaldt differensieringsproblematikken klarte ingen å komme frem til en løsning. I tillegg til at de var uenige med hverandre, ble de heller ikke enige med seg selv, og flere kom med motstridende argumenterer. Dette uttrykker nettopp problematikken med differensiering.

Politi

Politigruppene i Distrikts-Norge opplevde flere utfordringer i forbindelse med at de ikke arbeidet på større steder eller i byer. De jobbet på store geografiske områder, der det var lange avstander, langt til bistand fra andre patruljer og få politifolk på jobb. Det var flere steder som var fysisk vanskelig å komme frem til, og både vær og trafikk kunne gjøre det vanskelig for fremkommeligheten. Broer og ferjer kunne være nødvendige fremkomstmidler for å få, eller gi, bistand. I forbindelse med dette anså de større steder, og særlig Oslo, som tryggere. Det var likevel flere som mente det var mer fornuftig å eventuelt bevæpne Oslo enn egne distrikter.

Gruppen som hovedsakelig bestod av etterforskere og forebyggere vektla at oppdrag ville bli gjennomført tryggere dersom det var flere politifolk til stede, da trusselen og farlighetsnivået ved en situasjon kunne oppleves større dersom man var alene. Dette kunne videre føre til at man gikk inn i nødvergesituasjon, noe som ville påvirke bruk av våpen. De trodde likevel politifolk i Oslo følte seg mindre trygge enn andre steder grunnet det tøffere miljøet i Oslo, der «publikum skyter på politiet og på hverandre». De mislikte kulturen innad i Oslopolitiet, og mente den var fryktbasert. Dette trodde de også publikum hadde forståelse for, og at de dermed følte et større behov for bevæpning i Oslo enn ellers i landet. De ville heller ha flere politifolk enn samme antall politifolk med våpen, da de anså det som lite nyttig å erstatte mannskap med våpen. Dette mente de ville innebære at man «skraper sammen folk som ikke skulle vært bevæpna», fordi man ville ha behov for alle dersom en alvorlig hendelse skulle oppstå.

Politigruppen som var skeptiske til bevæpning mente at Oslo var bedre forberedt på vanskelige situasjoner fordi de raskere kunne få bistand og dra fordel av antallet politifolk. På bygda kan man måtte kjøre lengre avstander, og ikke få bistand like raskt. Derfor kunne de kanskje ha et større behov for våpen enn de større byene, dersom noen skulle bevæpnes.

Det generelle publikum

Flere av informantene i publikumsgruppene skilte mellom by og bygd, og anså det ikke som et behov for bevæpning i Distrikts-Norge. De så også det problematiske med store avstander i krisesituasjoner, og at dette kunne føles utrygt. I verste fall kunne politiet være for langt unna, og situasjonen kunne eskalere eller være over før de rakk frem. Lignende argumentasjon hørte vi ofte også fra mindre tjenestesteder, men for denne gruppen hadde ikke dette sammenheng med bevæpning. Publikum forventet ikke at politiet skulle være overalt, til enhver tid, på mindre steder. I tillegg til store avstander, vektla de at det kunne være vanskelig å komme seg frem, noe flere mente skilte bygda negativt ut fra byen. Dette samsvarer med det politigruppene i distriktene vektla. Gruppene var også bekymret for sentralisering og større avstander, og de trodde flere bekymret seg mer over dette enn om politiet hadde våpen eller ikke. De syntes det var betryggende å vite at politiet kom på kort tid, da dette var med og bygge tillit.

I forbindelse med differensiering av bevæpning i by og bygd, på visse steder eller til visse tider, mente de hovedsakelig det bør være opp til politiet selv. De syntes det var vanskelig å sammenligne Distrikts-Norge med Oslo, og de så også til storbyer i Europa, der det var mer «terror og sånn». Større byer, flyplasser og steder med mye mennesker skilte seg fra småsteder, og berørte ikke dem i hverdagen. Videre mente flere at det bør skilles mellom «midt på natta i Oslo og midt på dagen på småsteder» ved en eventuell bevæpning. Likevel, i likhet med flere av informantene i politigruppene, kom det frem at det kunne oppstå en kritisk situasjon overalt. Det var bredere aksept i publikum for bevæpning i byer enn i Distrikts-Norge. Gjennomgående i intervjuene var at de ofte viste til andre steder og byer enn der de selv befant seg eller hadde kjennskap til, da de pekte på steder som var utrygge. Det var flere mennesker og mer kriminalitet i byen enn på bygda, og de forestilte seg at befolkningen i større byer var mer redde og mindre trygge. De trodde det var enklere å løse ting på et lavere nivå på bygda, siden «alle kjenner alle». Publikum så det vanskelig å differensiere en eventuell bevæpning; «tror det er nesten dødfødt å tenke dit, det å skulle sette geografiske, tidsmessige begrensninger, behov for våpen kan skje når som helst». De var klare over at sannsynligheten var mindre visse steder enn andre, men at det likevel ble feil å differensiere.

Når er det hensiktsmessig å bære våpen?

I forbindelse med en eventuell differensiering vil det følge en liste over i hvilke situasjoner de ulike gruppene så for seg det kunne være hensiktsmessig eller ikke for politiet å bære våpen7.

Situasjoner det er hensiktsmessig å bære våpen i:

Politi, Distrikts-Norge: Folkemengder (større sannsynlighet for terror, der noen kan ramme mange), i høyblokk eller langt fra bilen, usikre situasjoner i forbindelse med psykiatri og rus, ute av byen, hjem til psykiatri, henting av våpen, flyplasser, under «skyting pågår», terrorsituasjoner.

Etterforskere/forebyggere, by: Oppdrag det oppleves som et stressmoment å bevæpne seg i.

Det generelle publikum: I situasjoner der motparten har våpen, dersom det er høynet trusselbilde.

Psykiatripersonell: Dersom psykisk syke personer selv er bevæpnet.

Natteravnene: Risiko for væpnet angrep.

Situasjoner det ikke er hensiktsmessig å bære våpen i:

Politi, Distrikts-Norge: Folkemengder (festivaler, utesteder, torget), utenfor utesteder etter stenging (større fare for å bli fratatt våpenet enn faren for at de trenger våpenet), gripe inn i slåsskamper, rykke ut hjemmefra på natten (i forbindelse med ulykker), hjem til psykiatri (kan bli oppfattet truende), skole- og barnehagebesøk, forebyggende arbeid.

Etterforskere/forebyggere, by: Gripe inn i slåsskamper, pågripelser, forebyggende arbeid med ungdom, planlagte tjenestebesøk.

Politi, skeptiske: I møte med psykisk syke personer.

Det generelle publikum: Forebygging (særlig barn og unge), terror.

Psykiatripersonell: I møte med psykisk syke personer.

Natteravnene: I situasjoner der våpenet kan virke truende, terror.

Særlig politigruppene i Distrikts-Norge var delte i hvilke situasjoner det var hensiktsmessig å bære våpen i. Der enkelte mente det var en fordel i store folkemengder, grunnet terrorfare, mente andre faren for å bli fratatt våpenet var større og mer reell enn faren for at de trengte det. De var også delte i forbindelse med psykiatri. Dette var situasjoner de ofte beskrev som usikre, men de var også bevisste på at skytevåpen kunne virke særlig truende for psykisk syke personer. Til tross for få eller ingen høyblokker på tjenestestedene vi besøkte, benyttet også disse gruppene seg av «høyblokkargumentet«8. Publikumsgruppene var usikre på hvorvidt bevæpnet politi ville vært nyttig i en eventuell terrorsituasjon. I forbindelse med forebyggende arbeid, særlig med barn og unge, var politi og publikum enige om at politiet bør være ubevæpnet. Forebyggerne selv så for seg en mulig løsning der politi som primært jobbet med forebygging kunne jobbe ubevæpnet som vil bli utdypet senere.

Politigruppen som var skeptiske til bevæpning fremhevet det å bære skytevåpen i møte med psykisk syke personer som lite hensiktsmessig. De begrunnet dette med at dersom en psykisk syk person møtte bevæpnet politi, vil våpenet være det eneste personen fokuserte på. De øvrige politigruppene tok ikke opp denne problematikken i forbindelse med psykisk syke personer. Gruppen var kritiske til politiets holdninger til psykisk syke, og hadde ikke tillit til at alle ville holde like mye tilbake på å avfyre skudd i møte med disse personene. Likevel, hadde de forståelse for at politiet i enkelte tilfeller så det nødvendig å avfyre skudd. Intervjuet med psykiatripersonell utdypet dette.

Politiets møte med psykisk syke mennesker var de oppdragene politiet ofte selv omtalte som de mest usikre, og også de farligste. Gruppen med psykiatripersonell vektla at politiet som oftest også var forberedte på slike oppdrag. Et møte mellom bevæpnet politi og en psykisk syk person trodde de ville kunne skape et høyere angstnivå hos de psykisk syke, noe som også ville øke nivået av aggresjon og stress i situasjonen. Den psykisk syke ville fokusere på våpenet, og de fortalte at de reagerte på det under den midlertidige bevæpningen. Dette mente de videre mulig kunne være fordi de ikke var vant til det. Et møte med bevæpnet politi for psykisk syke ville bidra til å kriminalisere og farliggjøre pasienten, ved at politiet sendte et signal. Unntakene her tenkte de måtte være situasjoner der den psykisk syke personen selv var bevæpnet. Den viktigste oppgaven politiet hadde i forbindelse med håndtering av psykisk syke personer var å skape trygghet, noe de mente at våpenet forstyrret. For å skape trygghet hos psykisk syke var det viktigste i situasjonshåndteringen å bruke tid på dialog. Grunnet at personene ofte hadde en innadrettet aggresjon (suicidale), kunne det være farlig for pasienten selv dersom de møter politi med våpen. Da våpenet som blir tatt med inn i situasjonen var et aggressivt og truende element, kunne det også føre til at aggresjonen ble rettet mot politiet. De vektla at psykisk syke sjeldent var farlige personer, men at disse møtene ofte kunne oppleves som stressende for politiet da de ikke hadde det nødvendige kunnskapsgrunnlaget. De trodde politiet opplevde disse situasjonene som stressende siden de sjeldent møtte psykisk syke i andre sammenhenger, og dermed kun forbandt de med atferden deres i krisesituasjoner. De fryktet at dersom politiet ble bevæpnet, var dette noe som ville gå utover de psykisk syke, i verste fall at de oftere ville bli skutt.

Alternative løsninger til fremskutt lagring og generell bevæpning

Politi

Politigruppene i distriktene så for seg flere alternative løsninger til en eventuell bevæpning. Det kom frem forslag som havnet i en mellomposisjon mellom fremskutt lagring og generell bevæpning, slik den fungerte under den midlertidige bevæpningen. De etterspurte generelt mer valgfrihet for den enkelte betjenten.

Alternativer de blant annet mente burde bli vurdert var at de kunne få bære uladd skytevåpen. De refererte også til «omvendt fremskutt lagring», at politiet var generelt bevæpnet, men at man kunne velge om man ville legge fra seg våpenet i bilen i situasjoner man ikke ønsket å være bevæpnet, eller ikke så behovet for det. De ønsket at beslutningen om en bevæpning skulle flyttes nærmere brukeren, og her ble innsatsleder eller den enkelte patrulje nevnt. Flere mente det kunne være en fordel å få muligheten til å ta avgjørelsen på hvert enkelt oppdrag. Dette var de også uenige om siden det da ble fremhevet at ulike politifolk ville ha ulik oppfatning av samme oppdrag. Etter å ha diskutert dette så flere dermed nytten i at noen som ikke var i situasjonen selv tok beslutningen.

Elektrosjokkvåpen kom også opp til vurdering i forbindelse med de situasjonene der batong og pepper ikke var tilstrekkelig. Denne ble omtalt som å «uskadeliggjøre uten garantien som ikke finnes; ‘ikke ta liv’». Dersom batong og pepper ikke var tilstrekkelig, var de redde for å stå igjen med et verktøy de ikke ønsket å bruke, nemlig skytevåpenet. De mente de andre verktøyene de hadde tilgjengelig burde gjennom en vurdering, og om man eventuelt kunne finne en mellomting mellom det de allerede hadde og et skytevåpen. De vurderte også om man kunne bevæpne enkelte deler av politiet. Flere så til England som en mulig løsning Norge kunne bli inspirert av, og foreslo at eksempelvis enkelte patruljer i Oslo kunne være fast bevæpnet.

De så også vanskeligheter med disse alternative løsningene; hvis de var i situasjoner de absolutt burde eller ikke burde hatt våpen. Likevel kan det være nyttig å ta alternative løsninger i betraktning, da det viser variasjon, ikke bare mellom politifolk, men også hvordan de som i utgangspunktet har tatt et standpunkt i debatten også så ulike løsninger, og ikke var helt sikre.

Politigruppen med forebyggere og etterforskere fremhevet at siden uniformen bygger tillit særlig blant unge, anså de det som en mulig løsning at noen kunne jobbe ubevæpnet. De som jobbet primært som forebyggere brukte seg selv som eksempel, da de ikke hadde behov for våpen i jobben sin som forebyggere, da det kunne virke mot sin hensikt i forbindelse med deres hovedansvar. De mente det var problematisk at de måtte ha skytegodkjenning for å kunne kjøre uniformert patrulje, da publikum bør knytte uniformen til noe positivt og dempende. De anså seg selv som problemløsere, og merket forskjeller i tankegangen mellom dem selv og hvis de jobbet med noen de omtalte som «superoperative». De mente de selv hadde en annerledes tilnærming til publikum, at de var mer tilbakelente enn operativt politi. De så ulemper med at ulike ungdomsmiljøer kunne anse dem som «den skarpe enden» av politiet, og at uniform og våpen ikke nødvendigvis må høre sammen. De mente de kunne gjøre en bedre jobb dersom de ikke jobbet med våpen, men at det ikke muliggjøres med dagens praksis, midlertidig eller generell bevæpning. De etterspurte en mulighet til å avvæpne seg selv – uten at dette skulle bli ansett som et «nederlag» innad i politiet. Politiet bør tørre å ha noen som dem; forebyggere, som ikke bar våpen; «ikke bevæpna – og norsk politi».

Denne gruppen foreslo også en større grad av bevæpning i enkelte oppdrag, gitt det tidligere trusselbildet. Gruppen etterspurte endringer og vektla viktigheten av andre roller i politiet. De mente det var en politisk diskusjon om en permanent bevæpning var avgjørende for å øke samfunnssikkerheten i Norge, og mente det heller var andre faktorer enn et bevæpnet politi som er tilgjengelig på kort beredskapstid som kunne øke sikkerheten. Faktorer de mente det burde være fokus på, hvor det ikke var behov for våpen, var et politi som gjør en god jobb sammen, og som satset i motsatt ende enn den skarpe beredskapen; forebygging av kriminalitet og radikalisering, fange ekstremisme tidlig – og at dette kunne avklare usikre situasjoner på et tidligere tidspunkt, slik at behovet for skytevåpen vil bli redusert på sikt. Disse arbeidsoppgavene i politiet anså de som tungt arbeid, som for få politifolk gjør.

Det generelle publikum

Flere i publikumsgruppene mente i likhet med politiet at prosessen med å få bevæpningstillatelse er for lang. De forstod at det kunne oppleves komplisert for politiet at noen som ikke var til stede skal ta vurderingen, og at det kunne oppleves som unødvendig tidsbruk av politiet som var på oppdraget. Flertallet av informantene mente derimot at beslutningsprosessen var betryggende. De anså det som positivt at det var flere som tar beslutningen til tross for at dette kunne ta lengre tid.

Samarbeidspartnere

Psykiatripersonellet og Natteravnene uttrykte hovedsakelig det samme som de øvrige publikumsgruppene. De mente ordningen med fremskutt lagring kunne forbedres ved at avgjørelsen om å bevæpne seg burde kunne tas av noen som var nærmere situasjonen, og ligge nærmere den enkelte betjenten i stedet for hos politimesteren9. Dette viste seg som et gjennomgående argument i både politigruppene og en del av publikumsgruppene, forskjellen var at majoriteten i publikumsgruppene ikke var oppmerksomme på at mange beslutninger nå treffes av operasjonsleder. Denne gruppen så det også som en mulig løsning at man kan ta i bruk midlertidig bevæpning oftere.

Utsatte grupper

Gruppen med tidligere innsatte så for seg en løsning med punktbevæpning, særlig i forbindelse med terror. De ønsket ikke bevæpning i bykjernen, men heller eksempelvis på travle flyplasser og togstasjoner dersom de måtte velge. De anså også å bevæpne enkelte grupper innen politiet, som hadde mer trening, som et alternativ. De hadde aksept for å sikre bygninger som Slottet og Stortinget ved terrorfare.

Hvem bør bli hørt?

I masteroppgaven vurderte vi at bevæpningsspørsmålet bør inkludere alle parter en eventuell bevæpning vil berøre, både politi og publikum. Publikum viste i større grad forståelse for argumentene til politiet enn omvendt. Det kom frem hvordan politiet mente de selv burde spille en viktig rolle i beslutningstakingen, da det var deres yrkeshverdag som ville bli berørt. Videre ble det hevdet at politiet dermed tok eierskap over et risikoforhold som også vil påvirke publikum, da de samfunnsmessige endringene og effektene av bevæpnet politi ville berøre alle samfunnsgrupper (Helstad og Ingjer 2016:129).

Politi

Politigruppene i Distrikts-Norge mente ikke at det kun var politiet som bør bli hørt i bevæpningsspørsmålet. De vektla at politifolk bør bli hørt – men ikke kun de operative, som er kjent for mange gjennom Politiets Fellesforbund. Politifolk med lang erfaring, og som har vært operative tidligere, mente de hadde nyttige bidrag i debatten. Andre nødetater bør også ha en stemme med, da de ofte rykket ut til steder sammen, uten at det nødvendigvis var politiet som kom først frem. De forestilte seg at andre nødetater kunne oppleve det som en trygghet at politiet rykket ut med våpen, men at det nødvendigvis ikke behøvde å være «på hofta», da fremskutt lagring kunne være en like stor trygghet for dem. De omtalte det som «rart» å være bevæpnet under den midlertidige bevæpningen, da de visste at det ikke kom til å oppstå en alvorlig hendelse der de var. Dette var også en grunn til at de mente at det var viktig å høre på andre distrikter enn de mer sentrale – da motstanden var større og behovet var mindre på små steder. Beslutningen bør være politisk, da politiet skal speile publikum, og dermed var det logisk at folkevalgte politikere bør ta beslutningen. I tillegg til publikum, mente også enkelte at objektiv forskning bør bli vektlagt, da de hadde tillit til at det kunne vise om behovet var reelt. Likevel, trodde de motstanden innad i politiet er mindre i dag enn den var på landsmøtet til Politiets Fellesforbund i 2012. Det ble også uttalt at dersom flere hadde deltatt på møtet, ville flere stemt for bevæpning, på grunn av overbevisning i innleggene under møtet.

Også gruppen med etterforskere og forebyggere mente publikum bør bli hørt, og at dette skjer gjennom at det blir en politisk beslutning. Publikum bør bli hørt fordi politiets hovedoppgave er å dekke publikums trygghetsbehov. De mente også at de «mer» operative politifolkene bør bli hørt i større grad enn dem selv, da de selv ikke er like mye ute på gata som andre i politiet.

Politigruppen som var skeptiske til bevæpning var kritiske til at kun «de med skoa på» skulle bli hørt i bevæpningsspørsmålet, da dette virket noe for «tilfeldig»; kun akkurat de som jobber operativt nå. Hovedårsaken til at det ikke er kun de som er operative nå som bør bli hørt, mente de grunnet i oppfattelse av risiko og at de operative politifolkene kan ha en urealistisk oppfattelse av risiko, og oppleve eget yrke og samfunnet generelt som farligere enn det egentlig er. Innad i politiet mente de det var for få som satt med definisjonsmakten i forbindelse med det operative miljøet, og at denne verstefallstenkningen også kunne smitte over på publikum, som igjen kunne få en lignende oppfatning av politiyrket og samfunnet som enkelte politifolk; det virker farligere enn det faktisk er. Dersom dette stemmer, og kan føre til en bevæpning av politiet, har man rigget norsk politi for noe som ikke finnes, noe som igjen vil føre til en falsk trygghet, både for politi og publikum. De kalte det et paradoks at de få med definisjonsmakt i det operative politimiljøet, også kan tenkes å være de som har minst kunnskap om relevant forskning og statistikk. De anså det som en ukultur at forskning ofte ble latterliggjort innad i miljøet, og at takhøyden var lav for å mene noe annet enn de med definisjonsmakt – noe som fører til at de politifolkene som er mer skeptiske til bevæpning trekker seg ut av diskusjonen, og som skaper en «ond sirkel» angående hvem som deltar i debatten. De fortalte selv at de ofte ikke «har ork» til å ytre meninger om temaet, og mente det kunne bidra til en forklaring på hvorfor denne gruppen i utvalget har vært mer utfordrende å rekruttere enn andre politigrupper. Definisjonsmakten og «pro-bevæpningskampanjen» ble omtalt som «trollet i politikulturen». De pekte på at et kjent argument fra Politiets Fellesforbund er ofte at «man har ingen kolleger å miste» – og at det blir de som er mer skeptiske til bevæpning som skal få skylden for dette. Dette mente de skaper et indre press og bidrar til at færre uttaler seg offentlig om dette. Dermed kom de også frem til at de få med definisjonsmakt får med seg mange, og grunnet dette kan det virke som det er langt flere i politiet som ønsker bevæpning, enn de som ikke gjør det.

Gruppen hadde noe svekket tillit til Politiets Fellesforbund. Landsmøtet i 2012 ble omtalt som «kuppet», og de tvilte på at avstemmingen fikk et riktig utfall den gang. Det ble blant annet fortalt hvordan en representant skulle stemme imot, etter ønske fra tjenestestedet, men stemte likevel for, noe som heller ikke fikk konsekvenser i ettertid. Dette kan tenkes å ha en sammenheng med det en informant fra politiet i Distrikts-Norge fortalte angående overbevisning; hadde flere vært til stede på landsmøtet i 2012, hadde flere stemt for.

Det generelle publikum

I publikum ble det tydeliggjort at media hadde bidratt til at de var klare over hva som var de mest kjente argumentene til politiet i offentligheten. Her ble blant annet Politiets Fellesforbund nevnt som eksempel, og at politiets egen trygghetsfølelse var vektlagt. De viste forståelse for dette, men mente likevel ikke at det veide tungt nok opp mot andre argumenter, og at det ikke kun var politiet som burde bli hørt i spørsmålet, da også de som publikum ville bli påvirket av en eventuell bevæpning.

Samarbeidspartnere

Natteravnene fortalte om at siden de samarbeidet med politiet og er mye ute om nettene, syntes de det derfor var positivt at de selv gis en stemme gjennom dette. Psykisk syke har blitt gitt en stemme gjennom psykiatripersonell.

Tillit og trygghet

Avslutningsvis vil rapporten bli oppsummert med en gjennomgang av de ulike gruppenes argumentasjon rundt trygghet og tillit. Materialet viser hvordan alle grupper, både i politi og publikum, argumenterte ut ifra hvordan og hvilken grad av tillit de har, opplevd trygghetsfølelse, og hvordan dette kan forankres i de ulike informantenes virkelighetsforståelser.

Politiet: trygghet

I politigruppene fra Distrikts-Norge var det ulikheter i hva som opplevdes som trygghet. Mens flere som hadde lengre erfaring som politi følte seg tryggere uten våpen, opplevde andre at våpenet ga en økt følelse av trygghet. Det fantes også unntak her; et mindretall av informantene med lengre erfaring i politiet, følte seg tryggere med mer utstyr, deriblant skytevåpen. Noen av de yngre tjenestepersonene mente ordningen med fremskutt lagring fungerte godt, og så ikke behovet for skytevåpen. I tillegg var det flere informanter i disse gruppene som verken følte seg mer eller mindre trygge med våpen. Dette var hovedsakelig det gruppen med etterforskere og forebyggere også vektla; ingen endring i trygghetsfølelse med våpen. Gruppen som var skeptiske til bevæpning trodde bevæpning ville føre til en falsk trygghetsfølelse, og at det ville svekke den faktiske tryggheten til politiet. I tillegg var dette den eneste gruppen som hadde et økt fokus på at publikum heller ikke ville bli tryggere av en eventuell bevæpning, og at de heller ikke ble tryggere under den midlertidige bevæpningen. Det de forestilte seg at publikum la i opplevd trygghet var heller at politiet kommer når de blir kontaktet, og at de tok publikum på alvor. Så lenge de innfrir publikums forventninger i forbindelse med dette, trodde de ikke det ville spille noen rolle om politiet var bevæpnet eller ikke.

Politiet: tillit

Politigruppene i Distrikts-Norge hadde fokus på trening med og håndtering av skytevåpen. Dersom politiet viser at de ikke har nok trening når det kommer til håndtering av våpen i form av vådeskudd, trodde de dette kunne svekke publikums tillit til politiet. De trodde også dette kan forsterkes hvis det skjer vådeskudd eksempelvis ved tømming, da de «får oppfatning av at politiet ikke kan håndtere våpen, i rolige omgivelser engang». En av gruppene satt norsk politi i kontrast til politi i andre land, der tilliten var lavere og politiet hadde en annen tilnærming til publikum enn i Norge. Grunnet dette, og erfaringer fra ulike hjemland, hadde de forståelse for at ikke-etnisk norske kunne ha lavere tillit til politiet enn øvrig publikum. De trodde man knyttet tilliten til politiet mer generelt, i tillegg til opplevelser man hadde med uniformen som publikummer. Gruppen som hovedsakelig besto av etterforskere og forebyggere vektla viktigheten av at publikum, og særlig ungdom, knyttet uniformen til noe positivt, og at dette bygger tillit. Dermed kom de frem til at en mulig løsning kunne være at noen operative politifolk burde være ubevæpnet. Politigruppen som var skeptiske til bevæpning mente at et bevæpnet politi strider med verdiene etaten skal utstråle. De vektla at nærhet til publikum bygger tillit og respekt, noe de fryktet ville forsvinne dersom politiet blir bevæpnet. I tillegg trodde de sentraliseringsreformen ville bidra i negativ retning når det gjelder tillitsbygging, særlig dersom det også ville føre til at det heller ble et økt fokus på beredskap enn forebygging.

Det generelle publikum: trygghet

Publikumsgruppene anså trygghetsfølelsen deres som høy, og at et ubevæpnet politi forsterker og viser at Norge er et trygt land ved at man ikke har behov for bevæpnet politi. Hvis politiet derimot var bevæpnet, uttalte flere at de ville føle seg mer utrygge, og de ville koble dette til at samfunnet er farligere, som fører til at politiet har behov for våpen. Her så de også til andre land der de hadde sett bevæpnet politi, og beskrev det som ubehagelig. En av informantene uttalte at han følte seg tryggere med våpen i nærheten, men at det var en falsk form for trygghet. Et mindretall av informantene sa de ville følt seg tryggere med bevæpnet politi, da de følte seg mindre trygge fra før, og ønsket at politiet skulle bære våpen grunnet dette. I likhet med det politigruppen som var skeptiske til bevæpning forestilte seg, knyttet publikum som holder til i Distrikts-Norge tryggheten sin til at politiet er til stede og at de er kapable til å håndtere situasjoner, og trodde at den generelle befolkningen opplever dette som trygghetsskapende.

Det generelle publikum: tillit

Publikumsgruppene hadde gjennomgående høy tillit til norsk politi. De begrunnet den høye tilliten med flere faktorer; utdanningen politiet har, deres kunnskap om hvordan mennesker skal behandles, at de viser myke sider som eksemplifiseres med barnehage- og skolebesøk, og hvordan dette viser at politiet ikke er farlige. De anså politiet som rolige, profesjonelle og nøytrale, og at synlighet og tilstedeværelse bygger tillit. Flere informanter i publikumsgruppene mente også at det var tillitsskapende at det var få hendelser som hadde ført til at tilliten kunne svekkes. Det som derimot kunne svekke tilliten deres, var dersom politiet og deres arbeidsmetoder endres som følge av bevæpning, og at man i fremtiden ville se flere hendelser i forbindelse med feil håndtering av våpenet, deriblant vådeskudd. De måtte selv være trygge på at politiet kunne håndtere våpen, og at det stilles strengere krav til opplæring i forbindelse med dette. Den høye tilliten politiet har opparbeidet seg, kan likevel gagne politiet ved en eventuell bevæpning; en av publikumsgruppene trodde ikke de ville reagert negativt ved synet av bevæpnet norsk politi, på grunn av den høye tilliten de hadde til politiet. De trodde heller ikke at en bevæpning ville påvirke tilliten deres direkte, da politiet i all hovedsak ble forbundet med politibilen de så i blant, og ikke var noe de hadde et forhold til utover dette.

Samarbeidspartnere: trygghet og tillit

«Vi er levende avhengig av polititillit, både privat og profesjonelt.»

Gruppen med psykiatripersonell trodde tilliten til politiet kunne svekkes ved en eventuell bevæpning, og i likhet med det øvrige publikum fryktet de enkeltepisoder som kunne påvirke tilliten. De så også for seg at politiet kunne utvikle seg til å få en rolle de ikke ønsker, ved at publikum reagerer negativt når politiet er til stede, og blir noe man heller vil holde på avstand.

I likhet med de øvrige publikumsgruppene hadde natteravnene høy tillit til politiet, og forestilte seg at negative enkelthendelser kunne svekke tilliten deres. De mente det var viktig at politiet klarte å opprettholde tilliten de har, og at dette gjøres gjennom dialog og nærhet til publikum, at de innfrir publikums forventninger, bevarer verdiene i samfunnet og at de er en åpen etat. Åpenhet vises blant annet gjennom «politireality-TV», der de kunne se hvor flinke politiet er i jobben sin i de situasjonene de selv ikke har erfaringer med politiet fra. Tilliten deres knytter seg hovedsakelig til at publikum har positive opplevelser med politiet, at de driver forebyggende arbeid, at de kommer fra alle lag i samfunnet, og at det er få saker som har ført til mistillit.

Utsatte grupper: trygghet og tillit

I likhet med de øvrige publikumsgruppene følte de utsatte gruppene seg mindre trygge med bevæpnet politi i nærheten. Det som gjør at gruppen med tidligere innsatte skiller seg ut, er at flere hadde egenopplevde erfaringer med nettopp bevæpnet politi, og sa selv at de trodde det var derfor de følte seg utrygge med det. Også denne gruppen forbandt tilstedeværelse av bevæpnet politi med fare. Informantene hadde også fokus på at bevæpning ville være en falsk form for trygghet for politiet, særlig dersom de ikke klarte å håndtere våpen korrekt. De trodde heller politiets trygghet ligger i ordene de kan forhandle med og måten de går inn i ulike situasjoner på.

De tidligere innsatte hadde et annet syn på politiets håndtering av hendelser enn andre publikumsgrupper, da de mente politiet ikke alltid hadde handlet rett. Det som hadde svekket tilliten deres, var særlig når politiets bruk av skytevåpen hadde blitt etterforsket, og at det aldri ble sådd tvil rundt dette. Dette kan ha sammenheng med deres tidligere negative erfaringer med politiet.

Gruppen med norsk-somaliere vektla at politiets viktigste oppgave er å skape trygghet i samfunnet, og å bevare den. De knyttet Norge til «trygghet og fred», og satt det i motsetning til hjemlandet sitt og USA. Flere fortalte om at da de møtte bevæpnet politi under den midlertidige bevæpningen ble følelsen av trygghet svekket. Redselen de selv, og særlig norsk-somalisk ungdom, følte av å møte bevæpnet politi mente de er noe som bæres gjennom hele livet. Et bevæpnet politi vil skape mer frykt, mindre nærhet og ødelegge tillitsforholdet mellom politiet og publikum. De fremhevet skyteepisoden på Grønland i 2015 som et skille – etter dette har tillitsforholdet og nærheten til politiet blitt svekket. De fremhevet særlig yngre mennesker i forbindelse med dette, og at en eventuell bevæpning ville svekke tilliten deres ytterligere. De følte seg mer utsatt for polisiær kontroll, særlig i form av «stopp og sjekk», som tidligere omtalt. Følelsen av å bli overkontrollert mente de forsterker mistilliten til politiet.

Det generelle publikum og samarbeidspartnerne i materialet vårt uttrykte høy tillit til politiet. Det som skiller dem, er om tilliten er ubetinget eller om de ser muligheten for at tilliten kan svekkes i fremtiden som en følge av bevæpning. De som hadde ubetinget høy tillit var mer usikre på hvorfor tilliten er høy, og knyttet den gjerne til enkeltpersoner i politiet. Den ubetingede høye tilliten viste seg også i at de hadde tillit til at politiet selv, til en viss grad, burde bestemme om de skal bære våpen eller ikke, da de stolte på at det er politiet som har mest kunnskap om dette. Likevel, var flere klare over at Politiets Fellesforbund har en positiv holdning til bevæpning, og at dette kan ha påvirket dem. Det ble vektlagt at synet deres på politiet ikke ville endres dersom de ikke gir grunn til det – noe som kan tyde på at enkelthendelser også for disse delene av publikum kan føre til svekket tillit. De uttrykte at de i tillegg følte seg mer utrygge generelt, og hadde en oppfattelse av risiko og av samfunnet som skiller seg fra de delene av utvalget som så en mulighet for at tilliten kan svekkes. Disse informantene utgjør et mindretall av publikumsutvalget, og er mer tilbøyelige for at politiet bør bli fast bevæpnet. Det var en gjennomgående aksept for den midlertidige bevæpningen blant informantene i publikum, uavhengig av standpunkt til bevæpning, og flere så det også som en mulighet å benytte seg av midlertidig bevæpning oftere, i stedet for å innføre generell bevæpning.

Informantene i politiet kan også tenkes å følge lignende logikk hva angår tillit og trygghet. De i politiet som hadde lavere tillit til publikum, følte seg også mer utrygge, særlig i usikre situasjoner, og argumenterte for bevæpning. Dersom tilliten til publikum var høy, følte de seg også tryggere, og så i likhet med publikumsgruppene ikke behovet for fast bevæpning. Her spiller erfaring (fartstid og antall episoder) inn som en bestemmende faktor. Både de som ikke har sett behov for våpen under oppdragsløsning, og de som anså våpen som en ulempe under oppdragsløsning, var som regel imot bevæpning. De anså behovet for bevæpning som mindre enn for de som enten; (1) ikke hadde like mye erfaring med at oppdrag løser seg uten våpen, som både henger sammen med hvor lenge de har vært i politiet og hvor lenge de har vært ubevæpnet kontra midlertidig bevæpnet; (2) selv hadde opplevd behovet for å bruke våpen; eller (3) hadde følt at egen trygghet i oppdragsløsning har sunket som følge av hendelser som har foregått andre steder eller med andre kolleger. For å begrunne argumentasjonen benyttet de seg av egne erfaringer både fra den midlertidige bevæpningen og andre situasjoner utenom, der de hadde hatt bruk for våpen for å løse oppdrag. Også oppdrag der de burde vært bevæpnet; at det enten kunne ført til at oppdraget ble løst på en bedre, tryggere eller mer effektiv måte, og oppdrag de omtalte som vellykkede grunnet flaks, ble brukt i argumentasjonen. De trakk også på andres erfaringer, og det var særlig politiet i Distrikts-Norge som så til andre steder.

Hvor høy den opplevde tryggheten føltes, syntes å være bestemmende for på hvilken måte, og hva, man argumenterte for. De delene av publikum som følte seg trygge, så heller ikke behovet for bevæpning. Både informantene i politiet og publikum argumenterte ut ifra hva de forestilte seg at ville gjøre dem tryggest mulig. De delene av utvalget som ikke ønsket bevæpning, begrunnet dette med at de følte seg trygge, og da de følte seg mer utrygge med bevæpnet politi, ønsket de det ikke – nettopp for å opprettholde tryggheten. Informantene som ønsket bevæpning, la til grunn at de følte seg mer utrygge uten bevæpnet politi, og ønsket derfor bevæpning for å føle seg tryggere. Siden man har ulik oppfattelse av risiko, vil det også være ulike tiltak som fører til at man vil føle seg tryggere.

Faktorene som det generelle publikum og samarbeidspartnerne knyttet direkte til den høye tilliten de har til politiet, sier i tillegg noe om hva de forventer av politiet, hva slags politi de ønsker, hva de mener bør opprettholdes, og hvilke arbeidsmetoder de synes fungerer bra med dagens praksis. Det var gjennomgående i publikumsgruppene at de har høy tillit til politiet, men at de særlig fryktet at enkelthendelser som følge av en bevæpning kunne svekke tilliten deres.

De utsatte gruppene har lavere tillit til politiet, noe som kan forstås ut ifra at de har vært, eller er, hyppigere utsatt for polisiær kontroll. De som har mest kontakt med politiet, har ofte minst tillit til dem, ifølge undersøkelser gjort på dette (Larsson 2010:8). Likevel fortalte de hva de forventer av politiet, og hva de ønsket at skal opprettholdes. Gruppen med norsk-somaliere mente politiets fremste oppgave er å skape og bevare trygghet, og at dette opprettholdes ved å ha et ubevæpnet politi. Tidligere innsatte fremhevet at det å bli behandlet med respekt bygger tillit. Politi som ser og som har dialog med publikum, og som gjerne har lengre erfaring enn de yngre betjentene, oppnår høyere respekt og tillit ut ifra denne gruppens synspunkter.

Vi finner det relevant å vektlegge viktigheten av å opprettholde den høye tilliten publikum har til norsk politi, både for publikums og politiets del. Politiet er avhengige av et godt tillitsforhold med publikum, og ut ifra flertallet av informantene i publikumsgruppene, vil en eventuell bevæpning kunne ha en ufordelaktig virkning på tillitsforholdet. Både politi og publikum forestiller seg at enkeltepisoder og uvøren håndtering av skytevåpen vil kunne svekke tilliten. Dersom det blir en økning av enkeltepisoder i fremtiden der publikum får inntrykk av at politiet har handlet uriktig, vil dette kunne påvirke tilliten, da et tillitsforhold fordrer gjensidig tillit. Faktorene og verdiene publikum mente bygger tillit, samsvarer ikke med verdiene et bevæpnet politi utstråler, ifølge store deler av publikum. Kan tillitsforholdet mellom politi og publikum opprettholdes like sikkert med et bevæpnet politi? Dersom tilliten svekkes kan dette særlig gå utover de som allerede føler seg trygge.

I det følgende vil vi presentere noen hovedresultater fra masteroppgaven som omhandler trygghet og tillit, og diskutere om materialet i denne rapporten kan bidra med nye innsikter til disse resultatene.

I forbindelse med trygghet, viste masteroppgaven at politi og publikum hadde forståelse for argumenter som omhandlet trygghet på motsatt side av debatten de selv sto. Det kan tyde på at informantene i dette materialet har satt seg inn i bevæpningsdebatten, ved at de har kjennskap til ulike argumenter, og har forståelse for at det er ulike tiltak som vil øke den opplevde tryggheten for ulike deler av befolkningen.

Et annet hovedfunn var hvordan publikum forestilte seg at deres subjektive trygghet ville bli svekket ved en eventuell bevæpning. Dette viste seg å stemme overens med materialet i denne rapporten. Både tilstedeværende utrygghetsfaktorer under den midlertidige bevæpningen, som eksempelvis vådeskudd, og frykt for hvordan fremtidig politiarbeid ville foregå, påvirket dette. Dette kunne igjen påvirke tilliten deres til politiet.

Vi fant også at innføring av generell bevæpning kunne virke mot sin hensikt, og at det kan være krevende å høyne et høyt trygghetsnivå. Da publikum i dette materialet hovedsakelig følte seg trygge, kan en bevæpning virke utrygghetsskapende, da det er vanskelig å trygge de delene av publikum som allerede føler seg trygge.

I masteroppgaven fant vi at politiet følte seg tryggere med bevæpning. Denne rapporten viser mer variasjon når det gjelder politiets egen trygghetsfølelse. Dette kan ha sammenheng med at materialet er innhentet med bredere geografisk spredning. Det har i hovedsak foregått utenfor Oslo- og Østlandsområdet, og flertallet av tjenestestedene befant seg i Distrikts-Norge. Variasjonen reflekterer også trolig bredden i argumentene og standpunktene som finnes i norsk politi.

Referanseliste

Bevæpningsutvalget (2011): Generell bevæpning av norsk politi. Oslo: Politiets Fellesforbund. Tilgjengelig fra: https://www.pf.no/filestore/Politiets_Fellesforbund/Filer/Publikasjoner/Rapporter/Interne_rapporter/2011/6302_1.pdf

Balvig, Flemming og Lars Holmberg (2004): Politi & Tryghed: Forsøg med nærpoliti i Danmark. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag.

Fekjær, Silje Bringsrud og Jon Strype (2015): «Norwegian police students’ attitudes towards armament.», i: International Journal of Police Science & Management, 17 (3).

Finstad, Liv (2011): «Politi og bevæpning – Hvordan kan nyere forskning informere diskusjonen om norsk politi bør bli permanent bevæpnet?». Oslo: Politiets Fellesforbund.

Finstad, Liv (2012): Hva mener innsatspersonell om generell bevæpning? Resultater fra en spørreundersøkelse til IP-godkjente 1–5. Rapport til Bevæpningsutvalget 12.oktober 2012. Oslo: Politiets Fellesforbund.

Finstad, Liv (2013): Politiblikket. (3. utg.). Oslo: Pax Forlag.

Giertsen, Hedda (2003): «Er målene til bare for å kunne måles?», i: Rus og avhengighet, 6 1).

Helstad, Christina og Silje Ingjer (2016): Bevæpning av politiet – for sikkerhets skyld? Masteroppgave i kriminologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Larsson, Paul (2010): «Tillit til politiet – fra nærhet til forhandlet legitimitet», i: Siv R, Runhovde, (red.) Tillit til politiet. Oslo: Politihøgskolen (PHS Forskningsserie 4: 2010).

Lovdata (2016): Lov om politiet (politiloven). Justis- og beredskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1995-08-04-53

Politidirektoratet (2011): Trygghet og tillit – Politiets arbeid i et multietnisk samfunn. POD Publikasjon nr. 2011/3. Oslo: Politidirektoratet.

Wibeck, Victoria (2011): Fokusgrupper: om fokuserade gruppintervjuer som undersökningsmetod. Lund: Studentlitteratur.