2 Våpeninstruks for politiet

Kildemessig gjøres oppmerksom på at nedenstående i det alt vesentlige baserer seg på professor Tor-Geir Myhrers bok «Våpeninstruks for politiet – Kommentarutgave». 1

2.1 Våpeninstruks for politiet 2. juli 2015

2.1.1 Virkeområde

Bestemmelsene i kapitlet tilsvarer «Våpen til tjenestebruk» i instruksen fra 1989. Flere av bestemmelsene har likevel ingen tilsvarende bestemmelser i den forrige instruksen. Grunnleggende sett kan det sies at de nye bestemmelsene har som siktemål å løse spørsmål om virkeområdet for politiets våpeninstruks som tidligere voldte tvil. De tre første bestemmelsene i kapitlet viser at virkeområdet for en våpeninstruks for politiet kan avgrenses på ulike måter; saklig, personellmessig og geografisk.

2.1.1.1 Saklig virkeområde

§ 1-1. Instruksens saklige virkeområde

(1) Instruksen gjelder for tjenestemessig lagring, bevæpning og bruk av gassvåpen, skytevåpen og sprengvåpen godkjent for bruk i polititjenesten.

(2) Instruksen gjelder ikke for lagring, bevæpning og bruk av slagvåpen og OC-pepperspray, som reguleres i egen instruks fastsatt av Politidirektoratet.

(3) Instruksen gjelder ikke for utlevering og bruk av politiets våpen

• a) til avliving av dyr,

• b) for å avverge eller begrense farer ved ulykker, branner eller naturkatastrofer

• c) til godkjent trening og opplæring.

Når det gjelder det saklige virkeområdet, er det naturlig å ta utgangspunkt i våpenloven § 4 første ledd, første punktum, som unntar våpen som eies av politiet. Det er dette unntaket fra den alminnelige våpenlovgivningen, som det i stor grad kompenseres for med våpeninstruksen. En grunnleggende forutsetning for våpeninstruksens virkeområde er derfor at våpnene eies av politietaten.

Begrepet «tjenestemessig» i første ledd markerer at våpeninstruksens bestemmelser gjelder når politiets våpen brukes som ledd i tjenesten. Urettmessig bruk av tjenestevåpen, eventuelt bruk av tjenestevåpen i idrettslig sammenheng, faller derfor utenfor, og reguleres henholdsvis av straffeloven, den alminnelige våpenloven samt eventuelt internt regelverk.

At instruksen bare gjelder for våpen som er «godkjent for bruk i politiet» innebærer både at selve våpentypen må være godkjent for politiet, og at vedkommende våpen er politiets eiendom. Bruk av privat anskaffede våpen er ikke tillatt selv om disse har tilsvarende egenskaper som politiets. Bruk av slike ikke godkjente våpen i tjenstlig sammenheng vil bare være rettmessig dersom vilkårene for nødrett, eventuelt nødverge er oppfylt.

Bestemmelsen i annet ledd markerer at instruksen gjelder for de ekstraordinære tilfellene hvor politiet tar i bruk midler som ikke er en del av den ordinære utrustningen. Konsekvensen av reguleringen er at for eksempel batong og pepperspray i instruksens forstand ikke regnes som våpen, jf. § 1-4. Det er forutsatt at bruken av disse reguleres i egen instruks fastsatt av Politidirektoratet.

Unntaket angitt i bestemmelsens tredje ledd bokstav a) omhandler tjenstlig bruk av skytevåpen som ikke aktualiserer noen av de faremomenter som begrunner instruksens bestemmelser om bevæpning og bruk. Bestemmelser i annen lovgivning stiller imidlertid krav om at avlivingen må skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Unntaket i tredje ledd bokstav b) er nytt i instruksen 2015. Fellesnevneren for tilfellene som fanges opp av denne bestemmelsen er at den umiddelbare fare som begrunner bruk av våpen ikke er menneskeskapt. Et typisk eksempel vil være at politiet skyter hull i en gassbeholder for å hindre eksplosjon. Det er først og fremst årsaken til faren som skiller tilfellene angitt i § 1-1 tredje ledd bokstav b) fra den taktiske bruken av skytevåpen i forbindelse med «skarpe» oppdrag som er regulert i instruksens § 4-3 annet ledd.

Det siste unntaket gjelder godkjent trening og opplæring, jf. § 1-1 tredje ledd bokstav c). Bestemmelsen tydeliggjør at den ikke gjelder, og dermed heller ikke er til hinder for individuell trening med politiets våpen. «Godkjent» trening innebærer at den må skje i samsvar med egen lokal instruks eller etter godkjenning fra foresatt i det enkelte tilfellet.

2.1.1.2 Personellmessig virkeområde

§ 1-2. Instruksens personellmessige virkeområde

(1) Instruksen gjelder for alle som i medhold av politiloven § 20 har eller er gitt politimyndighet.

(2) For Forsvarets personell som er gitt og utøver begrenset politimyndighet i medhold av politiloven § 20 gjelder instruksen så langt den passer.

(3) For utenlandsk politi- og sikkerhetspersonell gjelder følgende unntak fra første ledd:

• a) Under livvakttjeneste gjelder særlig regulering fastsatt av sjef Politiets sikkerhetstjeneste i det enkelte tilfelle.

• b) Ved observasjon eller ved forfølgelse over landegrensen etter Schengenkonvensjonen art. 40 nr. 3 eller 41 nr. 5, gjelder Konvensjonens art. 40 nr. 3. pkt. d eller art. 41 nr. 5 pkt. e.

Bestemmelsen om det personellmessige virkeområdet er ny i våpeninstruksen 2015.

Med den presiseringen som følger av annet ledd om «Forsvarets personell», angir første ledd ytterrammene for hvem våpeninstruksens bestemmelser kan gjelde for. For å regnes som «tjenesteperson» i våpeninstruksens forstand er det imidlertid ikke nok med politimyndighet, men kreves også at opplæring for bruk av våpen er bestått. Tjenestepersoner med begrenset politimyndighet vil oftest ikke oppfylle vilkårene om opplæring, og vil derfor i våpeninstruksens forstand ikke regnes som «tjenesteperson» med den kompetansen som følger av dette.

Det følger av annet ledd at instruksen gjelder for personell fra forsvaret såfremt disse er gitt og utøver begrenset politimyndighet. I den ordinære, daglige tjenesten gjelder dette primært tjenestepersoner i Kystvakten og grensevaktstyrken ved Garnisonen i Sør-Varanger. Når Forsvaret ved ekstraordinære hendelser blir anmodet om å yte politiet bistand i medhold av politiloven § 27 a annet ledd, kan instruksen først komme til anvendelse når det aktuelle personellet er meddelt begrenset politimyndighet etter politiloven § 20 femte ledd. Selv når dette er tilfellet, gjelder den bare «så langt den passer».

Hensikten med den felles innledningen til tredje ledd er å fastsette at våpeninstruksen ikke gjelder for det bevæpnede personellet angitt i bokstav a) og b). Når dette betegnes som et unntak fra første ledd, innebærer det ikke at personellet angitt i tredje ledd også er gitt politimyndighet, som jo er det avgjørende kriterium i første ledd. Når det eksempelvis ved statsbesøk medfølger egne sikkerhetsstyrker, fastsetter tredje ledd bokstav a) at bevæpningen for slikt personell reguleres i egen instruks som fastsettes av sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i det enkelte tilfellet, og derfor ikke reguleres av våpeninstruksen.

Etter Schengenkonvensjonen 19. juni 1990 del III om «politi og sikkerhet» har polititjenestepersoner fra andre land en begrenset anledning til å forfølge gjerningspersoner over grensen. I praksis vil dette først og fremst gjelde svensk og finsk politi som rutinemessig er bevæpnet, og som kan komme i situasjoner hvor det er nødvendig å fortsette en forfølgelse inn over grensen til Norge. Konvensjonen regulerer i disse tilfellene både retten til fortsatt å være bevæpnet, og adgangen til å gjøre bruk av våpenet. I tredje ledd bokstav b) er det for fullstendighetens skyld vist til dette regelverket, og at det er dette og ikke våpeninstruksen som kommer til anvendelse. Det vil imidlertid bare være adgang til å bruke våpenet i de tilfeller som er omhandlet i våpeninstruksen § 4-3 første ledd bokstav a), og ikke i pågripelsestilfellene, jf. § 4-3 bokstav b).

2.1.1.3 Geografisk virkeområde

§ 1-3. Instruksens geografiske virkeområde

(1) Instruksen gjelder

• a) på norsk land- og sjøterritorium, herunder Svalbard, Jan Mayen og områder underlagt norsk statshøyhet som biland, og

• b) for personell som nevnt i § 1-2 første ledd i polititjeneste utenfor territorialgrensen. For personell som nevnt i § 1-2 annet ledd i polititjeneste utenfor territorialgrensen gjelder instruksen så langt den passer.

(2) Instruksen gjelder også for norske polititjenestepersoner når tjenesteoppdrag fortsetter på annet lands territorium i medhold av Schengenkonvensjonen art. 40 nr. 3 eller 41 nr. 5, men slik at bruk av skytevåpen er begrenset i samsvar med konvensjonens art. 40 nr. 3. pkt. d eller art. 41 nr. 5. pkt. e.

Bestemmelsen om geografisk virkeområde er ny i instruksen 2015.

§ 1-3 inneholder bestemmelser om i hvilken grad våpeninstruksen kommer til anvendelse utenfor territorialgrensen, men gir ingen fullstendig regulering av i hvilken grad norske polititjenestepersoner kan være bevæpnet og bruke skytevåpen i utlandet.

Til tider har over 100 norske tjenestepersoner utført polititjeneste utenfor landets grenser. I tillegg er norske polititjenestepersoner avgitt til EU-organet Frontex, som kontrollerer Schengen-områdets yttergrenser. Våpeninstruksen gjelder ikke for personell i slik tjeneste, i hovedsak med det som begrunnelse at tjenestepersonene under slike oppdrag ikke opptrer på vegne av den norske stat og utøver norsk myndighet, men gjør tjeneste på vegne av en internasjonal organisasjon.

Når § 1-3 første ledd bokstav a) slår fast at instruksen gjelder på norsk land- og sjøterritorium, tas dette nærmest for gitt. Bestemmelsens sentrale innhold er derfor at våpeninstruksen også gjelder for væpnede aksjoner gjennomført av sysselmannens tjenestepersoner på Svalbard og for norsk politi med ansvar for Jan Mayen. Annen lovgivning setter visse begrensninger i adgangen til å gripe inn overfor skip innenfor territorialgrensen, men i den grad det er adgang til det, og politiinnsatsen er bevæpnet, gjelder våpeninstruksen.

Folkeretten gir statene en viss rett til myndighetsutøvelse også utenfor territorialgrensen. Primært gjelder dette «tilstøtende sone» (mellom 12 og 24 mil utenfor grunnlinjen) og» økonomisk sone» (utenfor tilstøtende sone). I den grad polititjenestepersoner forestår polisiær myndighetsutøvelse i disse områdene, eksempelvis i forbindelse med bekjempelse av menneskehandel eller narkotikainnførsel, slår bestemmelsen i første ledd bokstav b) fast at væpnet tjeneste av personell omfattet av § 1-2 første ledd må følge våpeninstruksen også her.

Det er først og fremst kystvaktens tjenestepersoner som forestår den polisiære myndighetsutøvelsen i havområdene utenfor norskekysten. Som en konsekvens av reguleringen i våpeninstruksen 2015 § 1-2 annet ledd, fastsetter også den territoriale bestemmelsen i § 1-3 første ledd bokstav b), annet punktum at instruksen gjelder så langt den passer.

Annet ledd regulerer den motsatte situasjonen av § 1-2 tredje ledd bokstav b). I dette tilfellet gjelder det norske polititjenestepersoner som foretar forfølgelse inn i annet Schengen-land, i praksis Sverige og Finland. Den praktiske betydningen av bestemmelsen i annet ledd er at i den grad våpeninstruksen innebærer begrensninger utover det som følger av vedkommende nabolands lovgivning og Schengenkonvensjonen, gjelder disse fortsatt. Selv om politiet i Sverige og Finland er rutinemessig bevæpnet, innebærer dette eksempelvis at norske polititjenestepersoner på oppdrag i disse landene ikke fritt kan bevæpne seg, men må forholde seg til begrensningene som følger av våpeninstruksen 2015 § 3-3 første ledd bokstav c.

2.1.2 Lagring

Siden norsk politi ikke bærer våpen omfattet av våpeninstruksen under utførelse av ordinær polititjeneste, blir et viktig beredskapsfaglig tema hvor våpnene skal oppbevares når de ikke er i bruk. Som etter våpeninstruksen 1989 opererer våpeninstruksen 2015 med tre former for lagring: Ordinær, midlertidig og fremskutt lagring. Den nye instruksen inneholder i det hele få endringer når det gjelder lagring, noe som har sammenheng med at lagringsbestemmelsene var gjenstand for flere endringer i våpeninstruksen 1989 sin gyldighetstid.

2.1.2.1 Ordinær lagring

§ 2-1. Ordinær lagring

(1) Når våpnene ikke er i bruk eller gjenstand for fremskutt lagring, skal de som hovedregel oppbevares på det enkelte tjenestested i samsvar med bestemmelser gitt av Politidirektoratet og vedkommende politisjef.

(2) Når det ikke er hensiktsmessig at tjenesten utføres og ledes fra fast tjenestested, kan politisjef bestemme at våpen og ammunisjon skal oppbevares på stedet hvorfra tjenesten utføres.

(3) Sikker og forsvarlig oppbevaring i samsvar med retningslinjer fastsatt av Politidirektoratet må alltid ivaretas.

Når politiets våpen ikke er i bruk, skal de være oppbevart i det eller de depoter som er fastsatt. Fremskutt lagring representerer et vesentlig unntak fra dette. Når det ikke er truffet beslutning om bevæpning, skal skytevåpen derfor enten befinne seg på de ordinære depotene, eller i fremskutt lagring når tjenestepersonen er i aktiv tjeneste. Er han/hun ikke det – selv om det er kort tid til neste tjenestesett begynner – er det depotet som er oppbevaringsstedet, og ikke f.eks. et garderobeskap eller en bil.

Bestemmelsen i annet ledd tar sikte på tilfeller hvor det gjennomføres en planlagt og mulig væpnet tjeneste som strekker seg over tid, og som ofte blir gjennomført med forhåndsutvalgte tjenestepersoner. I tilfeller slik innsats skjer fjernt fra ordinære våpendepoter, kan det være behov for å lagre våpen nærmere innsatsområdet, og politisjef kan treffe beslutning om midlertidig fremskutt lagring. Tredje ledd tydeliggjør at en slik beslutning også må regulere kravene til sikker oppbevaring.

2.1.2.2 Fremskutt lagring

§ 2-2. Fremskutt lagring av skytevåpen i motoriserte patruljer

(1) Skytevåpen kan medbringes og oppbevares i motoriserte patruljer i samsvar med sikkerhetskrav fastsatt av Politidirektoratet. Ammunisjon skal oppbevares under forsvarlig tilsyn og kontroll i samsvar med retningslinjer gitt av Politidirektoratet. Bilpatruljer som styres av eller rapporterer til distriktets operasjonssentral skal medbringe skytevåpen, med mindre særlige forhold tilsier en annen ordning. Båtpatruljer skal medbringe skytevåpen etter retningslinjer fastsatt av Politidirektoratet.

(2) Våpen og ammunisjon skal etter endt tjeneste tilbakeleveres til fast oppbevaringssted ved det enkelte tjenestested. Under beredskapsvakt eller hvor patruljen ved endt tjeneste ikke returnerer til tjenestestedet, oppbevares våpen og ammunisjon i samsvar med retningslinjer gitt av Politidirektoratet.

(3) Verneutstyr skal alltid oppbevares i umiddelbar nærhet av våpnene.

Med unntak av bestemmelsen om fremskutt lagring i båtpatruljer, svarer reglene om fremskutt lagring til reglene i våpeninstruksen 1989 § 5 etter forskriftsendringen 27. september 2013.

Bruk av betegnelsen «skytevåpen» i første ledd første punktum viser at det ikke lenger skilles mellom enhånds og tohåndsvåpen , slik tilfellet var etter våpeninstruksen 1989 før endringene i 2013. Formuleringen i første ledd gir Politidirektoratet mulighet for å gi retningslinjer for den sikreste og mest hensiktsmessige løsningen for oppbevaring i motoriserte patruljer, noe som er gjort gjennom rundskriv av 15. mars 2016 om «Direktiv for forvaltning av politiets tjenestevåpen og ammunisjon» pkt. 3.3.2. c.

Inntil forskriftsendringen i 2013 i våpeninstruksen 1989 var kravet at våpen og ammunisjon skulle oppbevares nedlåst sammen. Fra da av har kravene til oppbevaring av ammunisjon vært regulert som i første ledd annet punktum. I dag bestemmer rundskriv fra Politidirektoratet 15. mars 2016 pkt. 3.3.2 at ved fremskutt lagring kan inntil to magasiner til enhåndsvåpen bæres i beltet eller på annen forsvarlig måte og at inntil to magasin til tohåndsvåpen oppbevares nedlåst

Ordensmessig nevnes at det er blitt reist spørsmål om instruksen og PODs rundskriv er til hinder for at enhåndsvåpen ligger ladet (med magasin i), men ikke spent (skudd i kammer) i den fremskutte lagringen.

Bestemmelsen i første ledd tredje punktum fastsetter i utgangspunktet en plikt til å ha fremskutt lagring i de bilpatruljene som styres av eller rapporterer til operasjonssentralen. Kravet om denne type lagring er imidlertid ikke gjort absolutt, men kan unnlates når «særlige forhold tilsier annen ordning». Det vil ikke sjelden forekomme tilfeller hvor politiet av ulike årsaker gjør bruk av kjøretøyer som ikke er godkjent eller klargjort for fremskutt lagring, men som like fullt benyttes i tjeneste som styres av eller rapporterer til operasjonssentralen. Et eksempel på dette er tjenestebiler som benyttes i etterforskningsenheter ved utrykning i forbindelse med åstedsundersøkelser.

Den fremskutte lagringen innebærer normalt ikke at skytevåpen kan oppbevares annerledes utenfor tjeneste enn det som følger av hovedregelen, jf. annet ledd første punktum. Annet ledd annet punktum regulerer imidlertid hvordan fremskutt lagring skal praktiseres i tilfeller der tjenestepersonene etter endt tjeneste ikke vender tilbake til fast tjenestested, men har med seg bilen hjem og utøver beredskapsvakt. De detaljerte bestemmelsene er å finne i Politidirektoratets rundskriv 15. mars 2016 pkt. 3.3.2 bokstav c).

Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at kjøretøyene må innredes slik at verneutstyret kan oppbevares hensiktsmessig. For øvrig kan den neppe tolkes innskrenkende med henvisning til § 3-1 tredje ledd. Dette innebærer at verneutstyr må medbringes også i tilfeller hvor tjenestepersonene skal ut på oppdrag av en slik art at verneutstyr ikke kan benyttes ved en eventuell bevæpning. De problemer dette måtte volde i praksis antas enten å måtte løses gjennom et uttrykkelig unntak i våpeninstruksen, eller ved at Politidirektoratet gjør bruk av sin generelle adgang i § 1-5 første ledd til å gi utfyllende bestemmelser.

2.1.3 Bevæpning

Bestemmelsene om bevæpning svarer i stor utstrekning til de som gjaldt etter våpeninstruksen 1989, men er redigert vesentlig annerledes. Det er også gjort noen materielle endringer knyttet til vilkårene for bevæpning og kompetansen til å treffe beslutning om bevæpning.

Siden det i våpeninstruksen 2015 stilles vilkår for å bevege seg fra lagringsstadiet til

bevæpningsstadiet, og det dessuten er slik at endringen utløser visse plikter, er det viktig med en klar grensedragning mellom stadiene. Et spørsmål som oppstår i denne forbindelse er om polititjenestepersoner er å anse som bevæpnet med skytevåpen hvis de ikke medbringer ammunisjon. Hensett til at et våpens tradisjonelle fare- og skadepotensial først aktiveres når ammunisjon kommer til, kan det isolert sett argumenteres for at en tjenesteperson som for eksempel tar med seg tjenestevåpenet ut av patruljebilen, men ikke medbringer ammunisjon, ikke er å anse som bevæpnet. Problemstillingen er først og fremst knyttet til om en slik behandling av skytevåpen vil være urettmessig egenbevæpning etter § 3-3 første ledd bokstav c). Er det mulig å fremtre som bevæpnet ved å medbringe skytevåpenet, men unngå reaksjon for urettmessig egenbevæpning med henvisning til at man ikke hadde med ammunisjon? Under henvisning til blant annet signaleffekten, at også et uladd våpen kan trues med samt til kontrollhensyn, taler de beste grunner for at så ikke er tilfellet.

2.1.3.1 Generelle krav

§ 3-1. Generelle krav

(1) Bare tjenestepersoner med gyldig godkjenning kan bevæpnes, med mindre situasjonen antas å kreve umiddelbar væpnet innsats for å avverge eller stanse voldsanvendelse mot person, og godkjent personell ikke vil være tilgjengelig i tide.

(2) Bevæpnet personell skal normalt være uniformert og skytevåpen skal bæres synlig med mindre tjenestens art eller situasjonen tilsier noe annet.

(3) Når bevæpningsordre er gitt skal verneutstyr være tilgjengelig og benyttes, med mindre tjenestens art tilsier noe annet. Politidirektoratet kan fastsette særlige bestemmelser for bruk av verneutstyr ved beslutning om bevæpning i medhold av § 3-2 tredje ledd.

Første del av bestemmelsen i første ledd fastsetter at det bare er tjenestepersoner med gyldig godkjenning for vedkommende type våpen som i tjenesten vil bli utstyrt med dette. Om kravene til tjenesteperson vises for øvrig til § 1-4 fjerde ledd.

Noen ganger oppstår situasjoner hvor det fremstår som nødvendig med umiddelbar væpnet innsats for å avverge eller stanse voldsanvendelse mot person, men hvor mannskapet som på kortest tid er tilgjengelig, ikke har gyldig godkjenning. Etter en forsvarlighetsvurdering med grunnlag i politiloven § 6 fjerde ledd, kan operasjonsleder i slike tilfeller bevæpne tjenestepersoner uten gyldig IP 4-godkjenning. Bestemmelsen antas å gå noe lenger enn det rene nødvergebetraktninger etter straffeloven § 18 ville resultert i.

Bestemmelsen i annet ledd krever at væpnet personell som hovedregel skal være uniformert. Ut fra formålet med bestemmelsen antas det at ulike former for hurtiguniformering må oppfylle kravet, eks. gule vester med «POLITI». Kravet om uniformering er dog ikke absolutt, idet det er gjort unntak for tilfeller der tjenestens art eller situasjonen tilsier noe annet. Den siste formuleringen sikter først og fremst til de akutte tilfellene.

Bestemmelsen i tredje ledd første punktum krever at det i bevæpningssituasjoner som hovedregel benyttes verneutstyr. Situasjoner som oppstår plutselig anses ikke å begrunne noe unntak. Unntaket angitt i tredje ledd første punktum begrenser seg til å gjelde «tjenestens art». Som eksempel på dette kan nevnes langvarig bevæpnet vakthold, hvor mye av de samme hensynene gjør seg gjeldende som for unntaket i tredje ledd annet punktum som direkte er knyttet en beslutning om varig bevæpning, og hvor Justis- og beredskapsdepartementet har uttalt at ordinær bruk av verneutstyr er lite tjenlig.

2.1.3.2 Vilkår for bevæpning

§ 3-2. Vilkår for bevæpning med skytevåpen

(1) Bevæpning med skytevåpen kan skje

• a) når omstendighetene gir grunn til å tro at tjenestepersonene i tjenesteoppdraget kan komme til å stå overfor en situasjon som er særlig farlig for dem eller andre, eller

• b) når det basert på trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon anses som nødvendig for å kunne gi personer, objekter eller virksomheter tilstrekkelig beskyttelse.

(2) Politisjef kan gi forhåndsordre om at bevæpning skal skje i spesielle typetilfeller, herunder livvakttjeneste, hvor det må antas at kriteriene i første ledd bokstav a) regelmessig vil være oppfylt.

(3) Politidirektoratet kan etter samtykke fra departementet beslutte bevæpning i den daglige tjenesten for en periode på inntil tre måneder, når det ut fra risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner. Departementet kan samtykke til å forlenge bevæpningsadgangen med inntil åtte uker av gangen på de vilkår som er fastsatt i første punktum.

Bestemmelsen i første ledd bokstav a) regulerer de akutt farlige situasjonene. Dette omfatter både situasjoner som er rent hendelsesstyrte og de som er forhåndsplanlagte. Eksempelvis kan det under en hendelsesstyrt væpnet aksjon fremkomme opplysninger om at gjerningspersonen befinner seg et annet sted, og at den påfølgende innsatsen for å pågripe vedkommende er forhåndsplanlagt, men fortsatt representerer en akutt farlig situasjon for involvert personell. Som tidligere må det foreligge en objektiv forankring for antakelsen om at en faresituasjon kan inntre. Dette innebærer blant annet at det er mulig for andre i ettertid å vurdere grunnlaget for bevæpningen. Når det gjelder sannsynligheten, er det klart at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en særlig farlig situasjon vil oppstå, samtidig som en hypotetisk mulighet ikke er nok. Essensen synes å være at det er tilstrekkelig med en rimelig mulighet.

Hvilken risiko som i det enkelte tilfelle skal regnes som «særlig farlig», vil bero på en rekke faktorer. Som utgangspunkt må situasjonen være slik at den har potensial til å utvikle seg til en situasjon hvor politiet vil ha adgang til å bruke skytevåpen, dvs. at den kan utvikle seg slik at den leder til grov voldshandling. Gjelder det en person som i ord eller handling har truet med å bruke skytevåpen, øks, sverd eller kniv som vedkommende har tilgjengelig, vil vilkårene for bevæpning nærmest alltid være oppfylt. For øvrig må avgjørelsen baseres på en totalvurdering hvor momenter som disponibel mannskapsstyrke, utdannelse, geografisk beliggenhet, psykisk helsetilstand mv. kan være relevante.

Ved bevæpning gjelder som oftest den farlige situasjonen politiet selv. Det kan imidlertid forekomme tilfeller hvor det er behov for bevæpning, men uten at tjenestepersonene er i fare. Det er for eksempel tilfellet hvor en person truer med å kaste ut familiemedlemmer fra terrassen høyt oppe i blokka. Ved melding om en slik situasjon, vil bevæpning derfor først og fremst være begrunnet i at tjenestepersonene vil stå overfor en situasjon som er særlig farlig for andre.

Bestemmelsen i første ledd bokstav b) regulerer det som kan kalles latent farlige situasjoner. Med dette siktes til tilfeller hvor det ikke foreligger noen konkrete opplysninger om at angrep vil finne sted eller at noen spesielt farlige situasjoner vil oppstå, men hvor det basert på generelle trusselvurderinger og sårbarheten til objektet, er grunn til å forberede seg på anslag. En sentral vurdering som må foretas er hvor stor risikoen er for at den eller de identifiserte truslene vil bli realisert. I det daglige er slik bevæpning ofte knyttet til vakthold, det være seg utenfor ambassader eller i rettslokaler ved spesielle saker. Bestemmelsen utgjør for øvrig det materielle grunnlaget for bevæpning av Den kongelige politieskorte og for livvakttjenesten som utføres av PST.

Bestemmelsen i andre ledd er en videreføring av våpeninstruksen 1989 etter forskriftsendringen 11. februar 2015. Forhåndsordre ble tidligere ofte benyttet for i akutte typetilfeller å gi operasjonsleder hjemmel til å bevæpne mannskapene uten å innhente beslutning fra politimesteren. Etter at operasjonsleder nå er gitt selvstendig bevæpningskompetanse i akutte tilfeller, er behovet for forhåndsordrer blitt vesentlig redusert.

Når det gjelder tredje ledd, er forhistorien til bestemmelsen at det høsten 2014 oppsto en trusselsituasjon hvor blant annet politiet ble antatt å være mål for terroranslag. Våpeninstruksen 1989 hadde etter forskriftsendringen 11. februar 2015 tilsvarende bestemmelser med unntak av at disse kun omfattet enhåndsvåpen.

Selv om formuleringen i første ledd bokstav b) og tredje ledd er forskjellige, er det grunnleggende sett den samme type latent trussel som begrunner bevæpning i begge bestemmelser. Det som i særlig grad skiller tredje ledd fra første ledd bokstav b) er at trusselen i større grad er rettet mot politiet selv enn mot bestemte objekter som skal beskyttes.

Beslutningen om bevæpning i den daglige tjenesten kan bare treffes for en periode av tre måneder. Den kan deretter forlenges med åtte uker ad gangen. Hvor mange forlengelser på åtte uker som kan foretas før disharmonien med grunnprinsippet om et sivilt preget og ubevæpnet norsk politi blir for stor, er usikkert. Sikkert er det imidlertid at bestemmelsen ikke hjemler en varig bevæpning.

2.1.3.3 Beslutning om bevæpning

§ 3-3. Beslutning om bevæpning med skytevåpen

(1) Beslutning om bevæpning med skytevåpen treffes av:

• a) operasjonsleder med godkjenning til å treffe bevæpningsbeslutning, eller politisjef, i tilfeller som nevnt i § 3-2 første ledd bokstav a).

• b) politisjef i tilfeller som nevnt i § 3-2 første ledd bokstav b).

• c) den enkelte tjenesteperson i tilfeller som nevnt i § 3-2 første ledd bokstav a) når situasjonen krever umiddelbar innsats, og det ikke er teknisk mulig, er tid til, eller taktisk tilrådelig å innhente bevæpningsordre fra operasjonsleder. Beslutningen gjelder for tjenestepersonen selv og dennes underordnede.

(2) Beslutning om bevæpning av tjenestepersoner i:

• a) Den Kongelige politieskorte (DKP) treffes av politimesteren i Oslo i samsvar med utarbeidet instruks.

• b) PST treffes av sjef PST i samsvar med utarbeidet instruks. Ved synlig operativ tjeneste skal operasjonsleder i distriktet hvor tjenesteoppdraget utføres, varsles.

• c) Kripos treffes av sjef Kripos. Operasjonsleder i distriktet hvor tjenesteoppdraget utføres skal varsles.

• d) UP og PU treffes som hovedregel av operasjonsleder eller politisjef i det distriktet tjenesteoppdraget utføres.

Når første ledd bokstav a) legger bevæpningskompetansen i akutte tilfeller til operasjonsleder, representerer dette en av de viktigste materielle endringer fra våpeninstruksen 1989 til våpeninstruksen 2015.

Ved innføringen av bestemmelsen ivaretas to viktige hensyn. Det første er at vanskelige oppdrag blir løst på bakgrunn av forsvarlig planlegging, og at det blir vurdert om det er tilstrekkelig å basere løsningen på mindre inngripende midler.

Det andre hensynet som ivaretas, er at beslutningen om bevæpning både kunnskapsmessig og tidsmessig treffes så nær de operative mannskaper som mulig. Det sentrale her er at operasjonsleder normalt vil være vesentlig bedre oppdatert på den aktuelle situasjonen som begrunner spørsmålet om bevæpning enn det politimesteren vil være.

Den primære bevæpningskompetansen ligger hos operasjonsleder også i de forhåndsplanlagte, akutte bevæpningstilfellene, hvor det normalt ville ha vært uproblematisk å innhente bevæpningsbeslutning fra politimesteren. En enhetlig kompetanseregel for de akutte tilfellene er valgt blant annet for å unngå den vanskelige grensedragningen mellom «hendelsesstyrte» og «forhåndsplanlagte» akutte tilfeller.

For at operasjonsleder skal ha bevæpningskompetanse i akutte tilfeller, er det et krav om at vedkommende er godkjent for dette. Når antall operasjonssentraler etter gjennomført nærpolitireform reduseres til 12, må det kunne legges til grunn at disse er ledet av personell som enten har lang erfaring som operasjonsleder og/eller har formell operasjonslederutdanning, og derfor har godkjenning til å treffe bevæpningsbeslutning.

Tidligere regelverk krevde – i det minste formelt – en særlig begrunnelse for bruk av tohånds skytevåpen. Etter forskriftsendringen i 2013, og etter våpeninstruksen 2015 må imidlertid enhånds og tohånds-våpnene anses likestilt. Valget må bero på hva som for det konkrete oppdraget anses taktisk mest hensiktsmessig og forsvarlig. Det må dog legges til grunn at politimesteren fremdeles kan gi lokale føringer for denne vurderingen.

Når det gjelder bevæpning i latent farlige situasjoner, er kompetansen etter første ledd bokstav b) lagt til politisjef. Slik bevæpning vil gjerne være en del av en større plan for å takle den aktuelle situasjonen, og det er naturlig at beslutning om bevæpning i slike tilfeller treffes av politidistriktets øverste ledelse.

De materielle vilkårene for egenbevæpning etter første ledd bokstav c) er de samme som etter våpeninstruksen 1989. Et grunnvilkår for denne type bevæpning er at situasjonen tjenestepersonen befinner seg i, eller meldingen de mottar, krever umiddelbar innsats. Egenbevæpning skal bare finne sted i nødsituasjoner hvor avventing av operasjonsleders beslutning vil innebære at tjenestepersonene ikke vil være i stand til å beskytte seg selv eller tredjepersoner.

2.1.3.4 Beslutning om bevæpning over distriktsgrenser

§ 3-4. Beslutning om bevæpning med skytevåpen over distriktsgrenser

(1) For væpnet politiinnsats som foregår i flere politidistrikter gjelder følgende:

• a) Når et distrikt har besluttet bevæpning for et oppdrag som nevnt i § 3-2 (1) a), vil bevæpningsbeslutningen fortsatt være gyldig for egne tjenestepersoner selv om oppdraget fortsetter inn i andre politidistrikt. Operasjonsleder i berørte distrikter skal varsles.

• b) Ved planlagte/koordinerte oppdrag over flere distrikter som nevnt i § 3-2 (1) b), er det den enkelte politisjef som har myndighet til å beslutte bevæpning innenfor eget distrikt.

(2) Når det anses hensiktsmessig kan politidirektøren beslutte bevæpning ved distriktsovergripende hendelser som nevnt i første ledd a og b.

For å få en fullstendig oversikt over bevæpningskompetansen når tjenestepersoner skal opptre i et politidistrikt de ikke tilhører, må § 3-4 kombineres medbestemmelsene i § 3-3 annet ledd som gjelder tjenestepersoner i henholdsvis Den Kongelige politieskorte, PST, Kripos, UP og PU.

De akutte farlige oppdragene hvor bevæpning er besluttet i medhold av § 3-2 første ledd bokstav a), kan enten være hendelsesstyrte eller planlagte. Bevæpningskompetansen er den samme i begge tilfeller. Dette følges også i første ledd bokstav a) som regulerer kompetansen når slike oppdrag foregår over flere distrikter. Det typiske tilfellet er at en eller flere bevæpnede patruljer forfølger gjerningspersoner over i annet politidistrikt. For «opprinnelsesdistriktets» egne mannskaper fortsetter da bevæpningsbeslutningen å gjelde. Denne bevæpningsbeslutningen er imidlertid ikke gitt virkning for oppdraget generelt, og gjelder derfor ikke for eventuelle enheter fra nabodistriktet som bistår. For disse tjenestepersonene må operasjonslederen i dette distriktet treffe beslutning om bevæpning på ordinær måte.

De praktiske situasjonene for planlagte akutte oppdrag er der hvor politiet skal gjennomføre en pågripelse og beslag av for eksempel narkotika, og hvor det foreligger grunn til å tro at tjenestepersoner vil stå overfor en særlig farlig situasjon. Når de aktuelle gjerningspersonene beveger seg over i annet distrikt, er reguleringen også her at politidistriktet som har ansvaret for saken også har bevæpningskompetansen. Valget er basert på at avgjørelsen bør treffes av den som har best kjennskap til saken. Beslutningen gjelder kun egne mannskaper, og operasjonsleder i det distrikt man beveger seg inn i skal varsles uavhengig av om det bes om bistand eller ei.

Ved latent farlige situasjoner som berører flere politidistrikter, eksempelvis store internasjonale møter med deltagelse av trusselutsatte toppledere fra mange land, er kompetansen lagt til den enkelte politimester i de distriktene som er berørt av oppdraget, jf. første ledd bokstav b). Dette er rimeligvis en uaktuell problemstilling dersom Politidirektoratet treffer beslutning etter annet ledd. Denne bestemmelsen legger bevæpningskompetansen til Politidirektoratet ved distriktsovergripende politioperasjoner både ved akutte og latente farer, når dette fremstår som hensiktsmessig.

2.1.4 Bruk

Bruk omfatter både de tilfeller hvor politiet avfyrer skudd og hvor politiet i ord eller handling truer gjerningspersonen med at skytevåpenet vil bli brukt.

De fem paragrafene i kapittel IV «Bruk», kan deles i to grupper. De to første paragrafene ( § 4-1 og § 4-2) er av generell karakter, og behandler blant annet de generelle rammebetingelser for bruk av våpen. De tre siste bestemmelsene (§ 4-3 til § 4-5) som angir vilkårene for å anvende henholdsvis skytevåpen, gassvåpen og sprengvåpen, er i stor utstrekning en normering av kravet om en forholdsmessig maktanvendelse, jf. politiloven § 6 annet ledd.. Bestemmelsene fastsetter hva trusselsituasjonen må gå ut på, og hvor alvorlig den må være for at det skal være adgang til i siste instans å løse den ved bruk av våpen.

2.1.4.1 Ledelse og ansvar

§ 4-1. Ledelse og ansvar

(1) De alminnelige bestemmelsene om ledelse og ansvar gjelder også ved bruk av våpen.

• a) Innsatsleder har

• så langt omstendighetene tillater, ansvar for at all tilgjengelig informasjon om situasjonen, gjerningspersonen(e), offer(e) og omgivelsene er innhentet og vurdert før det gjøres bruk av våpen, og

• et ansvar for at ordre om bruk av våpen er i samsvar med denne instruksen.

  • b) Den enkelte tjenesteperson har

• alltid et ansvar for at våpenet behandles forsvarlig og at bruk av våpen er i samsvar med denne instruksen og ordre gitt av leder,

• ansvar for at vilkårene foreligger når våpen brukes i nødverge etter annet ledd, og

• når vedkommende ikke er undergitt taktisk ledelse av andre, de plikter som er nevnt foran i bokstav a).

(2) Tjenesteperson undergitt direkte taktisk ledelse kan uten ordre fra leder bare gjøre bruk av våpen i nødverge.

(3) Ved bruk av våpen har politiet plikt til å sørge for at skadevirkningene begrenses mest mulig.

Innledningen til første ledd tydeliggjør at det finnes regelverk også utenfor våpeninstruksen som har betydning for ledelsen av væpnede politiaksjoner. Foruten politiloven og politiinstruksen er det særlig «Politiets beredskapssystem del I (PBS I)«, «Politiets beredskapssystem del II (PBS II)« og «Ordreinstruksen 11. mai 2010» som er relevant for ledelse av væpnet innsats fra politiets side.

Ved bruk av våpen, har innsatsleder en sentral posisjon. For betydningen av første ledd bokstav a) er det viktig å ta i betraktning definisjonen i § 1-4 tredje ledd, som gir en ganske vid definisjon av hvem som kan bli regnet som innsatsleder i henhold til våpeninstruksens bestemmelser. En av hans/hennes plikter er – så langt omstendighetene tillater – å sørge for at all tilgjengelig informasjon om situasjonen, gjerningspersonen(e), offer(e) og omgivelsene er innhentet og vurdert før det gjøres bruk av våpen. Poenget med bestemmelsen er å understreke viktigheten av at innsatsleder ut fra observasjonene på stedet og den planen som legges, aktivt innhenter og etterspør relevant informasjon så langt omstendighetene gir tid og anledning til dette.

Med funksjonen som innsatsleder følger både en rett og en plikt til å gi ordre om hvordan tjenesteoppdraget skal utføres. Videre følger det av bestemmelsen i første ledd bokstav b) annen setning at så lenge tjenestepersonene opptrer i samsvar med lederens ordre, er det lederen og ikke den enkelte tjenestepersonen som har ansvaret for at våpenbruken er i samsvar med de rammene som våpeninstruksen trekker opp.

Bestemmelsen i første ledd bokstav b) første setning slår fast at selve behandlingen av det aktuelle våpenet alltid vil være den enkelte tjenestepersons ansvar. Dette innebærer blant annet at behandlingen og den konkrete bruken innenfor innsatsleders ordre vil tjenestepersonen selv bære ansvar for.

Selv om utgangspunktet er at tjenestepersonene under ledelse skal følge ordre, vil det forekomme situasjoner hvor de må gjøre bruk av våpenet i nødverge. Dette er nærmere regulert i første ledd bokstav b) annen setning og annet ledd. Nødverge kan utøves både for å verge tjenestepersonen selv, kolleger, ofre og uskyldige tredjepersoner.

Det vil kunne oppstå situasjoner der tjenestepersoner må gjøre bruk av våpen uten å stå under noen taktisk ledelse, og beslutter å bevæpne seg selv i samsvar med § 3-3 første ledd bokstav c). Det er disse situasjoner bestemmelsen i første ledd bokstav b) siste setning tar sikte på. I disse tilfellene vil de pliktene som ellers ligger på innsatsleder, ligge på tjenestepersonen selv.

Bestemmelsen i tredje ledd stiller krav om at skadevirkningene skal søkes begrenset mest mulig. Kravet innebærer først og fremst at det aktuelle maktmiddelet skal benyttes på en slik måte at skadevirkningene ikke overstiger det som er nødvendig for å oppnå formålet. Bestemmelsen er en tydeliggjøring av det som kalles «behovsprinsippet» og som rettslig er forankret i politiloven § 6 annet og fjerde ledd. I tillegg til at bestemmelsen om skadebegrensning setter krav til styrken og innretningen på bruk av maktmidlene, stiller den også krav til varigheten. I noen tilfelle må derfor polititaktiske hensyn vike dersom fortsatt bruk av maktmidlet ikke fremstår som forholdsmessig og forsvarlig.

2.1.5 Fremgangsmåte for bruk av våpen

§ 4-2. Fremgangsmåte for bruk av våpen

(1) Når omstendighetene tillater det skal polititjenesteperson før det gjøres bruk av våpen

• a) tilkjennegi at vedkommende handler i egenskap av politi,

• b) oppfordre gjerningspersonen(e) til å etterkomme gitte pålegg, og tydelig advare om at våpen vil bli brukt for å gjennomføre pålegget, og

• c) vurdere hvilke farer og ulemper våpenbruken kan utsette utenforstående for, og tydelig advare omgivelsene om at våpen vil bli brukt.

(2) Ved bruk av skytevåpen skal politiet:

• a) hvis det er tid og taktisk forsvarlig, først avfyre varselskudd. Varselskuddet kan bare avfyres når vilkårene for rettet skudd etter § 4-3 er oppfylt, og skal rettes slik at personskade ikke oppstår,

• b) så langt det er mulig, ha slik kontroll med omgivelsene at tredjeperson ikke skades.

Første ledd i bestemmelsen gjelder for politiets våpenbruk generelt, dvs. også gassvåpen og sprengvåpen i tillegg til skytevåpen. Annet ledd er derimot en særregulering av de pliktene som ligger på politiet før det avfyres rettet skudd med skytevåpen.

Med den innledende formuleringen «når omstendighetene tillater det» siktes blant annet til tilfeller hvor det ikke er tid til å gi aktuelle opplysninger og advarsler. Formuleringen omfatter dessuten taktiske vurderinger.

Bestemmelsen i første ledd bokstav a) skal først og fremst sikre at den symbolske makten knyttet til politiets tilstedeværelse er utnyttet før sterkere maktmidler anvendes, jf. Anders Lohne Lie og Pål Lagestad: Arrestasjonsteknikk (2011). Regelen er utformet slik at det er opp til tjenestepersonenes konkrete vurdering å avgjøre om det positivt skal opplyses at det er bevæpnet politi som er kommet til stedet, eller om det er tilstrekkelig verbalt eller visuelt å vise at det er politiet som er på stedet.

Bestemmelsen i første ledd bokstav b) er en konkretisering av nødvendighets- og forholdsmessighetsprinsippet, og kravet om trinnvis opptrapping av maktanvendelsen, jf. politiloven § 6. Dersom den akutte situasjonen ikke løser seg gjennom tilstedeværelse og kommunikasjon, vil ofte en advarsel være aktuell, gjerne i form av et ultimatum. Gjerningspersonen skal gjennom dette gis et valg mellom å oppgi sitt forehavende, eller utsette seg for den våpenbruken det trues med.

Bestemmelsen i annet ledd gjelder som nevnt spesifikt bruk av skytevåpen. Begrepsinnholdet kan deles i to ulike typer handlinger: Å true med skytevåpen og å avfyre skudd. Vanskelige grensetilfeller knytter seg til spørsmålet om og når trusler kommer til uttrykk gjennom politiets adferd.

Annet ledd bokstav a) første punktum regulerer adgangen og plikten til å avfyre varselskudd.. Å bruke skytevåpen på denne måten, i stedet for umiddelbart å avfyre rettet skudd, er det som er best i harmoni med bestemmelsen i politiloven § 6 annet ledd om trinnvis eskalering. På den annen side må det tas hensyn til at varselskudd i visse tilfeller kan provosere gjerningspersonen til å bruke skytevåpen mot politiet eller andre. Det er blant annet av denne grunn reservasjonen «hvis det er tid og taktisk forsvarlig» er tatt inn i bestemmelsen. Varselskudd kan for øvrig bare avfyres når vilkårene for rettet skudd etter § 4-3 er oppfylt, jf. annet ledd bokstav a) annet punktum, og skal rettes slik at personskade ikke oppstår. Dette synliggjør at tjenestepersonene – så lenge det er rimelig sikkerhet for at skade ikke oppstår – kan plassere varselskuddet der det ut fra hensynet til omgivelsene, egen sikkerhet og den ønskede virkningen anses mest hensiktsmessig.

Annet ledd bokstav b) stiller krav om at politiet ved bruk av skytevåpen, så langt det er mulig, har slik kontroll med omgivelsene at tredjeperson ikke skades. Det vanskelige spørsmålet er i hvilke situasjoner og i hvilken utstrekning det er berettiget å gjøre unntak fra den delen av forsvarlighetsstandarden som sikringen av omgivelsene representerer.

2.1.6 Vilkår for bruk av skytevåpen

§ 4-3. Vilkår for bruk av skytevåpen

(1) Skytevåpen kan bare brukes når det er absolutt nødvendig og hvor lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart ikke vil føre frem, i situasjoner hvor

• a) tjenestepersonen selv eller andre trues med eller utsettes for en grov voldshandling eller annen grov integritetskrenkelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, eller

• b) det anses påkrevd å pågripe eller stanse person som er domfelt eller med stor grad av sikkerhet mistenkes for drap, andre grove voldshandlinger eller forsøk på slike voldsforbrytelser, eller av personer som av andre grunner anses som særlig farlige for menneskers liv eller helse, Norges selvstendighet, eller som alvorlig truer grunnleggende nasjonale interesser.

(2) I situasjoner som nevnt i første ledd kan skytevåpen etter beslutning fra innsatsleder også brukes til å

• a) beskadige eller gjøre en gjenstand ubrukelig,

• b) forstyrre eller avlede gjerningspersonen.

Siden skytevåpen er det sterkeste maktmidlet politiet kan anvende, følger det av bestemmelsen i politiloven § 6 at skytevåpen bare kan benyttes når andre midler på lavere nivåer i politiets maktpyramide ikke har ført frem, eller det er åpenbart at de ikke kan føre frem. Det er vanlig å tolke nødvendighetskravet i politiloven § 6 slik at det åpner for bruk av maktmidler når dette vil være til vesentlig lette i tjenesten. Det er således ikke krav om absolutt nødvendighet. Når politiet gjør bruk av potensielt dødelig makt for å løse oppdraget, er imidlertid dette et krav, og kommer i innledningen til § 4-3 klart til uttrykk gjennom bruk av formuleringen «absolutt nødvendig». Videre er det slik at politiloven § 6 annet ledd bare krever at lempeligere maktmidler «må antas» utilstrekkelige, mens våpeninstruksen, når det gjelder bruk av skytevåpen, stiller som krav at dette er «åpenbart». Dette sier noe om hvor sikker man må være på at et tilfredsstillende resultat ikke kan nås med bruk av mildere midler.

Bestemmelsen i første ledd inneholder to hovedalternativer for bruk av skytevåpen. I dagligtale blir bokstav a) gjerne omtalt som «nødvergebestemmelsen» og bokstav b) som pågripelsesbestemmelsen. Andre betegnelser som brukes er «avvergende» og «rettshåndhevende» bruk av skytevåpen.

Bestemmelsen i første ledd bokstav a) regulerer situasjoner hvor tjenestepersonene selv eller andre utsettes for eller umiddelbart står i fare for å bli utsatt for en grov voldshandling. I disse tilfellene er det faren og skadepotensialet trusselen eller handlingen utgjør som bestemmer retten til bruk av skytevåpen, ikke det middel gjerningspersonen gjør bruk av. Ved «alvorlighetsvurderingen» vil sentrale momenter være verdien av den interessen som angripes, skaderesultatet samt måten eller med hvilke midler handlingen utføres.

Første ledd bokstav b) krever at det skal «anses påkrevd å pågripe eller stanse» en person. Kravet i våpeninstruksen 1989 § 19 annet ledd bokstav b) var at det skulle være «påkrevd med umiddelbar pågripelse». Siktemålet med den nye formuleringen har vært å åpne for pågripelser med bruk av skytevåpen også i de tilfellene hvor sannsynligheten for ny graverende og farlig kriminalitet ligger noe frem i tid, men hvor mulighetene for pågripelse på et senere tidspunkt er små. Det er imidlertid bare overfor grupperinger som står for den aller mest alvorlige kriminaliteten det vil være forholdsmessig å gjøre bruk av skytevåpen for å gjennomføre en slik pågripelse.

Når begrepet «mistenkt» ble brukt i våpeninstruksen 1989, var det grunn til å forstå dette slik at det forelå en i særlig grad styrket mistanke. Dette ble tydeliggjort gjennom formuleringen «med stor grad av sikkerhet mistenkes for….» i § 4-3 første ledd bokstav b). I de aller fleste tilfellene vil en eventuell usikkerhet knytte seg til om mistanken er rettet mot riktig person, og det er først og fremst dette formuleringen om at det kreves en høy grad av sikkerhet tar sikte på. Kravet må imidlertid også gjelde i situasjoner hvor det er klart at det er riktig person som påtreffes, men usikkert hva vedkommende kan mistenkes for.

I tillegg til personer som på grunn av utførte straffbare handlinger eller av andre grunner anses særlig farlig for menneskers liv eller helse, åpner første ledd bokstav b) for bruk av skytevåpen ved pågripelse av personer som er «særlig farlig for Norges selvstendighet, eller som truer grunnleggende nasjonale interesser». Innenfor dette alternativet kan det grovt sett opereres med tre grupper: Det er 1) angrep på selve staten Norge, forfatningen eller forfatningsinstitusjoner, 2) landssvik og 3)spionasjevirksomhet.

Bestemmelsen i annet ledd er ny i våpeninstruksen 2015. Det bruksområdet dette alternativet sikter til, er for eksempel et behov for å gjøre et fluktmiddel ubrukbart (skyte i stykker dekk på en mulig fluktbil), mørklegge et område ved å skyte i stykker lykter eller gjøre bruk av skytevåpen for å bane adgang. En egen bestemmelse om dekningsild er tatt inn i annet ledd bokstav b).

2.1.7 Våpenforvaltning og kontroll

Politiet er samfunnets eneste legale, sivile maktapparat. Bruk av skytevåpen er den ultimate formen for maktanvendelse. I en demokratisk rettsstat som vår er det viktig med politisk kontroll av hvordan politiet gjør bruk av sine maktmidler, ikke minst våpenbruken.

Bestemmelsene om forvaltning og kontroll i våpeninstruksen 1989 var til dels detaljerte og tekniske, og kunne bare endres av Justis- og beredskapsdepartementet. Våpeninstruksen 2015 har en annen innretning idet det bare er tatt inn overordnede krav til våpenforvaltningen og kontroll med våpenbruken. For øvrig er det overlatt til Politidirektoratet å gi utfyllende regler som er mer detaljerte og fleksible. Politidirektoratet ga allerede i 2010 ut det forholdsvis omfattende rundskrivet «Direktiv for forvaltning av politiet tjenestevåpen og ammunisjon». Rundskrivet ble revidert i 2013, og endelig tilpasset våpeninstruksen 2015 ved en revisjon datert 15. mars 2016 (Rundskriv 2016/004).

2.1.7.1 Administrative rutiner

§ 5-1. Administrative rutiner

I samsvar med retningslinjer gitt av Politidirektoratet skal politisjef sørge for at det etableres rutiner som sikrer oversikt over

• a) beholdning og lagring av enhetens våpen og ammunisjon,

• b) vedlikehold og funksjonsdyktigheten til enhetens våpen og ammunisjon, og

• c) omfang, nivå og gyldigheten av personellets våpengodkjenning.

De overordnede kravene som er inntatt i selve våpeninstruksen har som formål å minimalisere risikoen for at våpen og ammunisjon kommer på avveie, og maksimere muligheten for utstyrets og personellets evne til å fylle sin rolle i en beredskaps- eller krisesituasjon.

Bokstav a) stiller krav om at det er etablert rutiner som sikrer oversikt over beholdning og lagring av våpen og ammunisjon. Det er særlig tre forhold som er avgjørende for at politiets våpen ikke skal komme på avveie: 1) fysisk sikker lagring, 2) gode rutiner for inn- og utlevering og 3) god oversikt over beholdning av våpen og ammunisjon. I Politidirektoratets rundskriv 2016/004 er det gitt bestemmelser som ivaretar disse hensynene.

Bokstav b) stiller krav om at det etableres rutiner som sikrer oversikt over vedlikehold og funksjonsdyktigheten til enhetens våpen og ammunisjon. Ikke minst er det av beredskapsmessige grunner viktig å ha visshet for at nødvendig utstyr er tilgjengelig og fungerer.

Både i den daglige tjenesten og av hensyn til kriseberedskapen er det viktig å ha oversikt over hvilke tjenestepersoner som har fått hvilken opplæring. I bokstav c) er det inntatt et krav om dette. Kravet innebærer blant annet at man umiddelbart skal kunne få opplysninger om hvor mange som er opplært og godkjent, og på hvilket nivå, hvem de er, samt om, eventuelt når det må sørges for regodkjenning.

2.1.8 Oversikt over bevæpning

§ 5-2. Oversikt over bevæpning

(1) Politisjef skal sørge for løpende registrering av alle bevæpningsbeslutninger.

(2) Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om registreringen og innrapporteringen.

Hvor ofte politiet må bevæpne seg med skytevåpen sier noe om temperaturen i samfunnet, og hvilken vei utviklingen går. Av samfunnsmessige grunner er det derfor viktig å ha oversikt over dette. Bestemmelsen fastsetter kun en plikt for politisjef til å sørge for en løpende registrering av alle bevæpningsbeslutninger. Det er overlatt til Politidirektoratet å gi nærmere retningslinjer for hva registreringen skal inneholde, og til hvem og hvor ofte registrerte data skal rapporteres videre.

2.1.9 Oversikt over bruk

§ 5-3. Oversikt over bruk

(1) Politisjef skal i hvert enkelt tilfelle rapportere til Politidirektoratet når

• a) det verbalt eller i handling er truet med bruk av skytevåpen,

• b) det med skytevåpen er avfyrt skudd, herunder varselskudd og vådeskudd, eller

• c) gassvåpen og sprengvåpen er avfyrt.

(2) Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om rapportens innhold, og om hvilke undersøkelser som skal iverksettes.

Siden registrering og løpende rapportering krever ressurser, bør disse aktivitetene være begrunnet i at de bidrar til at politiets tjenesteutøvelse og -utførelse blir bedre. Det er særlig tre hensyn som begrunner den registrerings- og rapporteringsplikt første ledd bokstav a) og b) pålegger politisjef når skytevåpen er brukt.

Det mest grunnleggende er hensynet til rettssikkerhet for borgerne. Et forhold som bidrar til at reglene om våpen etterleves, er at det skapes notoritet omkring bruken. Særlig gjelder dette hvis kravene til notoritet også inneholder et krav om at bruken skal relateres til de relevante vilkårene i regelverket. Også av samfunnsmessige hensyn er det viktig med en oversikt over våpenbruken i politiet. Om politiet stadig oftere må gjøre bruk av de skarpeste midlene, sier dette noe om samfunnsutviklingen, og representerer en kunnskap som kan danne grunnlag for nødvendige tiltak. Det tredje og siste hensynet knytter seg til behovet for og ønsket om erfaringslæring. Ikke minst er dette viktig fordi hendelser der skytevåpen er truet med, er relativt sjeldent forekommende.

Det fremgår av første ledd bokstav a) at i ord eller handling å true med skytevåpen anses som «bruk». Når plikten til å rapportere knyttes til en verbal trussel, tar det først og fremst sikte på de tilfellene hvor gjerningspersonene direkte blir truet med at skytevåpen vil bli anvendt hvis vedkommende ikke gir seg umiddelbart. I den grad trusselbegrepet volder tvil, knytter dette seg først og fremst til politiets ikke-verbale adferd. Det som typisk omfattes av «i handling er truet med bruk av skytevåpen» er tilfeller hvor tjenestepersonen med våpenet i «ferdigstilling» med hensikt retter dette dirkete mot/sikter på gjerningspersonen.

Rapporteringsplikten i § 5-3 første ledd bokstav b) er knyttet til om det er avfyrt skudd, med tillegget «herunder vådeskudd». Den tvilen som måtte oppstå med tanke på hva som er å anse som vådeskudd vil derfor ikke volde problemer for så vidt gjelder rapporteringsplikten.

I tilfeller hvor det er avfyrt skudd, sendes saken ganske rutinemessig til Spesialenheten, jf. Rundskriv fra riksadvokaten 6. september 2006. Dette innebærer likevel ikke at det ikke kan være behov for interne undersøkelser i gitte tilfeller. For å sikre en enhetlig praksis på området er det i annet ledd inntatt en bestemmelse om at Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om disse spørsmål.

2.1.10 Egenrapportering

§ 5-4. Egenrapportering

(1) Tjenestepersoner som har utført eller ledet handlinger som nevnt i § 5-3 skal snarest mulig skrive rapport om forholdet til politisjef, jf. politiinstruksens § 6-3 annet ledd if.

Egenrapporteringsplikten angitt i bestemmelsen omfatter både avfyrt skudd, herunder vådeskudd, og tilfeller hvor det i ord eller handling er truet med bruk av skytevåpen.

Plikten er lagt både på den som har utført handling som nevnt i § 5-3, og den som har ledet politioperasjonen, i praksis ofte innsatsleder.

Om hvordan egenrapporteringen skal skje, fastsetter bestemmelsen at det skal skje ved å «skrive rapport om forholdet til politisjef». Bestemmelsen krever videre at dette skjer snarest mulig, hvilket er viktig både i et lærings-, kontroll- og korreksjonsperspektiv.