5 Politiets organisering, oppgaver og bevæpningsordning

Dette kapittelet beskriver politiets organisering, oppgaver og bevæpningsordning. I tillegg beskrives det hvordan politiet arbeider med hendelser hvor det gis beslutning om bevæpning. Redegjørelsene bygger på lovverk, planverk, rundskriv fra Politidirektoratet, samt på faglitteratur og notater om politiet og politiets virksomhet. I tillegg er det innhentet informasjon gjennom møter med Politidirektoratet, Politihøgskolen, Politiets sikkerhetstjeneste, Felles kontraterrorsenter, fagforeninger m.fl. Det er også hentet informasjon fra relevante nettsider.

5.1 Politiets organisering og oppgaver

Kapittelet innleder med å beskrive relevante enheter i justissektoren; Justis- og beredskapsdepartementet, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Politiets sikkerhetstjeneste og politidistriktene. I tillegg vil Politiets utelendingsenhet og Utrykningspolitiet omhandles, fordi tjenestepersoner her kan betraktes som en vesentlig beredskapsressurs. Kripos beskrives fordi produkter fra Kripos inngår i kunnskapsgrunnlaget i denne utredningen (se kapittel 6). Kapittelet beskriver politiets organisering., retningslinjer for beredskapsarbeid og bemanning. Kapittelet gir også en oversikt over rammene for politiets maktbruk, våpen og verneutstyr.

5.1.1 Justis- og beredskapsdepartementet

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, kriminalitet og kriminalomsorg, innvandring og integrering, domstoler, lovarbeider og polarområdene. Disse ansvarsområdene oppsummeres i tre kjeder: Straffesakskjeden, asylkjeden og samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden. Straffesakskjeden omfatter politiet og påtalemyndighetens arbeid med blant annet å forebygge og etterforske kriminalitet. Asylkjeden består av de institusjonene som blir involvert i asylprosessen. Samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden viser til departementets ansvar for at sektoren har tilstrekkelig beredskap og evne til krisehåndtering.

Justis- og beredskapsdepartementets underliggende etater og virksomheter omfatter blant annet Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste. Begge disse er underlagt Politiavdelingen i departementet (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017).

Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for etatsstyring av Politidirektoratet, sammen utgjør de den sentrale politiledelsen.

Kilde: Politiet, 2017

5.1.2 Politidirektoratet

Politidirektoratet er et forvaltningsorgan og politiets øverste ledelsesnivå. Organisatorisk er direktoratet underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Politidirektoratet har ansvar for gjennomføring av regjeringens politikk i henhold til tildelings- og oppdragsbrev. Gjennom disse kommuniseres og kontrolleres målsetninger og resultatkrav for politi- og lensmannsetaten. Politidirektoratet er også faglig rådgiver for Justis- og beredskapsdepartementet og politi- og lensmannsetaten.

Politidirektoratet er faglig virksomhetsstyrer med ansvar for å lede, styre, organisere og utvikle politietaten (Politidirektoratet, 2016).

Kilde: Politidirektoratets avdelinger, 2017

5.1.3 Politihøgskolen

Politihøgskolen er et særorgan og den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten. Organisatorisk hører Politihøgskolen inn under Politidirektoratet. Høgskolefaglig reguleres virksomheten av Lov om universiteter og høyskoler (2005).

Politihøgskolen tilbyr treårig bachelorutdanning (grunnutdanning) i henhold til rammeplan fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet. I tillegg tilbyr Politihøgskolen en rekke etter- og videreutdanninger, samt flere masterstudier. Høgskolen driver også forskningsarbeid og faglig formidling innenfor sine fagområder.

Høgskolen har fire studiesteder; i Oslo, Bodø, Kongsvinger og Stavern (Politihøgskolen, 2016). Politihøgskolen har et utstrakt samarbeid med politiet, blant annet knyttet til praksisstudier for bachelorstudentene.

Politidirektoratet utøver styring, faglig dialog og samarbeid med Politihøgskolen gjennom ordinær styringsdialog og ulike faglige møter. Politihøgskolen har eget styre som øverste organ.

5.1.4 Politiets sikkerhetstjeneste

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er et særorgan som er faglig og administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. PSTs primære ansvar er å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. Den forebyggende virksomheten er regulert i politiloven. I sine etterforskningsoppgaver er PST underlagt Den høyere påtalemyndighet.

Sentrale oppgaver for tjenesten er informasjonsinnhenting om personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger, i tillegg til etterforsking (PST, 2016).

Forsvarets etterretningstjeneste (E) er en av PSTs viktigste samarbeidspartnere utenfor justissektoren, og samarbeidet er regulert i egen instruks. PST har også flere samarbeidspartnere, både i offentlig og privat sektor. Dette er blant annet Utenriksdepartementet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Tolldirektoratet, Utlendingsdirektoratet og ulike forskningsmiljø (PST, 2016).

PST utgir trusselvurderinger til bruk for offentlige myndigheter, mens det er Justis- og beredskapsdepartementet som fastsetter det generelle nasjonale trusselnivået. Hvilket trusselnivå som til en hver tid er gjeldende for Norge er offentlig tilgjengelig informasjon. PST utarbeider periodiske trusselvurderinger for å gi en totaloversikt over trusselen i en bestemt periode. Ved hvert årsskifte utarbeides det i tillegg en åpen trusselvurdering for det kommende året (Politidirektoratet, 2011, s. 49–50). PST har også ansvar for å vurdere trusselnivået for spesielle sektorer, og i forbindelse med større arrangementer (Politidirektoratet, 2011, s. 84).

5.1.5 Felles kontraterrorsenter

Felles kontraterrorsenter (FKTS) er en avdeling i Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Avdelingen er bemannet av personell fra PST og Forsvarets etterretningstjeneste (E). Avdelingen er et samarbeidsorgan som skal sørge for effektiv informasjonsdeling mellom de ulike tjenestene. Avdelingen er samlokalisert ved hovedkontoret til PST i Oslo. Den ledes av en ansatt ved PST, mens nestlederen er fra E. FKTS skal analysere terrortrusselen mot Norge og norske interesser, og ved behov støtte operativt arbeid. De ansattes arbeid er forankret i de respektive tjenesters rettsgrunnlag (Felles kontraterrorsenter, 2014; Politiets sikkerhetstjeneste, 2014).

5.1.6 Politidistriktene

Nærpolitireformen trådte i kraft 1. januar 2016. Som en følge av denne reformen ble politiets opprinnelige 27 politidistrikter redusert til 12. I Prop. 61 LS beskrives den nye organiseringen av politidistriktene nærmere (Justis- og Beredskapsdepartement, 2015).

Kilde: Politiet, 2016

Hvert av de 12 politidistriktene ledes av en politimester med helhetsansvar for polititjenesten, herunder sivile og forvaltningsmessige oppgaver, budsjett og resultatkrav.

Politimesteren utøver ledelse gjennom fullmakter, både direkte og gjennom sin ledergruppe, og politidistriktets administrasjon. På straffesaksområdet er politimesteren påtalemessig underordnet Riksadvokaten og Statsadvokatene. Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet har det overordnede faglige ansvaret for de øvrige delene av politiets virksomhet. Begrunnelsen for delingen er at påtalemyndigheten skal være politisk uavhengig i enkeltsaker, og kalles det tosporede system.

Det patruljerende politiet arbeider nederst i politiorganisasjonen. De skal bidra til at politidistrikter og særorgan når de målsetningene som er forankret høyere opp i organisasjonen (Hellesø-Knutsen, 2013). I det nye organisasjonskartet er hoveddelen av det patruljerende politiet, i førstelinjetjeneste, plassert inn i geografiske driftsenheter (GDE).

Kilde: Politidirektoratet, 2017

5.1.7 Utrykningspolitiet

Utrykningspolitiet (UP) er et særorgan i politiet og har trafikksikkerhet som en av sine hovedoppgaver. Særorganet er organisert med hovedkontor i Stavern og har fem UP-distrikter, fordelt over hele landet. UPs ressurser er operativt politipersonell som er fordelt på uniformerte og sivile patruljer. Disse er igjen fordelt på etteretningspatruljer, narkotikahundpatruljer og video- og tungbilpatruljer. Mannskapene til UP rekrutteres og lånes ut fra politidistriktene og roterer etter bestemte intervall. I tillegg til trafikksikkerhetsarbeidet arbeider UP-patruljene med generell kriminalitetsbekjempelse. De yter også bistand og driver beredskapsarbeid i politidistriktene (Utrykningspolitiet, 2017). I mange distrikt er de dermed en del av den synlige patruljevirksomheten.

5.1.8 Politiets utlendingsenhet

Politiets utlendingsenhet (PU) er et særorgan i politiet og politiets hovedaktør på migrasjonsfeltet. PU har hovedkontor i Oslo. Deres hovedoppgaver er å registrere asylsøkere som kommer til Norge, etterforske for å fastsette identitet, uttransportere personer uten lovlig opphold og å drive Politiets utlendingsinternat på Trandum. PU bistår det øvrige politiet i utlendingssaker. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda fatter vedtak i oppholdssaker. PU har ansvar for å tvangsreturnere personer som ikke retter seg etter disse vedtakene. PU har 890 ansatte, fordelt på sivile og politiutdannede, som i tillegg til de overnevnte gjøremålene ivaretar administrative oppgaver, ledelsesoppgaver og gjennomfører pågripelser (PU, 2017; PU, 2015). Blant PUs ansatte er et stort antall godkjent innsatspersonell som utgjør en reell beredskapsressurs.

5.1.9 Kripos

Kripos er et særorgan og er den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen kriminalitet. Kripos’ oppgaver er særlig å gi bistand til politidistriktene, og de har egen påtalemyndighet og etterforsker saker innenfor sitt ansvarsområde. Kripos har også nasjonalt etterretningsansvar for organisert og annen alvorlig kriminalitet. Kripos er nasjonalt kompetansesenter, har kriminalteknisk laboratorium, er kontaktpunkt for internasjonalt samarbeid og har behandlingsansvarlig for politiets sentrale registre. Kripos arbeider i tillegg med forebygging og samfunnssikkerhet (Kripos, 2016).

5.1.10 Spesialenheten for politisaker

Spesialenheten for politisaker (Spesialenheten) er en riksdekkende etterforskings- og påtalemyndighet. Spesialenheten har som oppgave å etterforske saker som gjelder spørsmålet om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten. Spesialenheten er en selvstendig enhet, organisert utenfor politiet og den ordinære påtalemyndighet. Enheten er faglig underlagt Riksadvokaten og administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Sjef og assisterende sjef for Spesialenheten er utnevnt ved kongelig resolusjon.

Spesialenheten er organisert i to nivåer, ett for etterforsking og ett for overordnet ledelse. Enheten er lokalisert til Oslo, Trondheim, Hamar og Bergen (Spesialenheten, 2017).

Det er politidistriktet selv som tar stilling til om det foreligger et mulig straffbart forhold som bør bringes til kunnskap for Spesialenheten, så lenge Spesialenheten eller politiet ikke har mottatt noen anmeldelse fra andre knyttet til hendelsen. Spesialenheten kan også selv beslutte etterforsking dersom de får kjennskap til hendelser. Politiet plikter å informere Spesialenheten om hendelser hvor noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten. Slike saker utløser en ubetinget etterforskingsplikt.1

Kilde: Politidirektoratet, 2011, s. 20

5.2 Politiets beredskapssystemer

Politiets beredskapssystem (PBS) er et omfattende planverk, delt i tre nivåer som beskriver retningslinjer for politiets beredskapsarbeid (se figur 5.6). PBS forholder seg til Sivilt beredskapssystem (SBS) som er en del av et helhetlig Nasjonalt beredskapssystem (NBS). I tillegg til SBS inneholder NBS også Beredskapssystem for Forsvaret (BFF). SBS og BFF inneholder forhåndsplanlagte prosedyrer og tiltak for forebygging av og reduksjon av skadeomfang ved kriser, krig, terroranslag og andre katastrofer. PBS forholder seg også til lover og overordnede styringsdokumenter, i tillegg til Sivilt beredskapssystem.

5.2.1 Det nasjonale beredskapsapparatet

Ved uønskede og/eller ekstraordinære kriser som krever nasjonal håndtering skilles det mellom fire nivå. Dette er politisk, strategisk, operativt og taktisk nivå. Nivåene representerer skillet mellom forskjellige oppgaver og beslutningsnivå. (Politidirektoratet, 2011, s. 30)

Regjeringen er det øverste nivået i det nasjonale beredskapsapparatet. Departementene utgjør det strategiske nivået. Disse skal utarbeide egne planer og øve slik at de er forberedt på, og kan håndtere kriser innen sitt spesifikke område. Dersom en hendelse berører flere departementer, vil Kriserådet og Krisestøtteenheten trå i funksjon. Ved kriser i sivil sektor vil funksjonen som lederdepartement tilfalle Justis- og beredskapsdepartementet, dersom ikke annet departement blir utpekt.

Politidirektoratet utgjør det operasjonelle nivået i det nasjonale beredskapsapparatet. Ved en hendelse kan Politidirektoratet gi operasjonsordrer til politidistriktene som utgjør det taktiske nivået. Politidirektoratet kan også gi råd til politimestre og sjefer for særorgan. Politidirektoratet har ansvar for policyspørsmål og skal utpeke ansvarlig politimester eller særorganssjef for koordinering på taktisk nivå. Politidirektoratet vil også innhente og bearbeide informasjon fra taktisk nivå, koordinere samarbeidet med andre aktører på operasjonelt nivå og utarbeide situasjonsrapporter til strategisk nivå, Justis- og beredskapsdepartementet.

Politidistriktene utgjør, sammen med særorganene, det taktiske nivået. Deres ansvar er den lokale beredskapen og arbeid i samvirke med andre nødetater, kommunen, næringslivet, frivillige organisasjoner og befolkningen for øvrig. Det er politimesteren som har kommandoen og ansvaret for politiets håndtering av alle hendelser i sitt politidistrikt (Politidirektoratet, 2011 s. 32).

5.2.2 Politiets beredskapssystem

Politiets beredskapssystem består av tre deler, dette er:

PBS I – Retningslinjer for politiets beredskap

PBS I gir grunnleggende retningslinjer for politiets beredskapsarbeid. Den er ment å dekke de behov som kan oppstå ved ekstraordinære hendelser og kriser. PBS I er offentlig tilgjengelig.

PBS II – Politidirektoratets styringsdokumenter

Politidirektoratet gir ut styringsdokumenter på beredskapsområdet. Disse danner grunnlaget for politidistriktenes egne lokale planer. Ugraderte styringsdokumenter er gjort tilgjengelige for politidistriktene i PBS WEB. Dette er ikke offentlig tilgjengelige dokumenter.

PBS III – Politidistriktenes planverk

Politidistriktenes planverk skal ta utgangspunkt i føringene i PBS I og II og skal tilpasses lokale forhold. Politidirektoratet, politidistriktene og politiets særorgan skal ha eget lokalt planverk (PBS III).

PBS WEB er et elektronisk oppslagsverk der PBS I, II og III er publisert etter en ensartet struktur. Polititjenestepersonene har tilgang til PBS WEB i tjenestebilene gjennom innlogging til politiets nett.

5.2.3 Ledelsesnivåene i politidistrikter og særorgan

I PBS I beskrives politiets organisering i forbindelse med ekstraordinære hendelser og det gis noen eksempler på slike hendelser. Det som avgjør om en hendelse er ekstraordinær, er blant annet hendelsens omfang, dens kompleksitet og alvorlighet, samt politidistriktets ressurser, tilgjengelig kompetanse, erfaring og utstyr (Politidirektoratet, 2011). Slike hendelser kan være akutte, men også planlagte, som statsbesøk og større markeringer.

Noen av de hendelsene som betegnes som ekstraordinære, kan innebære bevæpnet politiinnsats, men det kan også være andre hendelser som større ulykker. Politiinnsats ledes på tre nivåer (se figur 5.6). Nivåene er sammenfallende med nivåene i det nasjonale beredskapsapparatet (foruten politisk nivå) og skiller mellom forskjellige oppgaver og beslutningsnivå. I politiet er ikke skillene skarpe mellom nivåene. Politiets beredskapssystem beskriver at politimesteren må kunne ta beslutninger både av operasjonell og taktisk karakter når det er nødvendig. Staben må også kunne ta beslutninger av både strategisk og taktisk karakter (Politidirektoratet, 2011, s. 33).

• Strategisk nivå er Politimester

• Operasjonelt nivå er operasjonsleder, og eventuelt stabssjef med nødvendige stabsfunksjoner

• Taktisk nivå er innsatsleder

Kilde: Politidirektoratet, 2011

Kilde: Politidirektoratet, 2011

5.2.4 Stab og stabssjef

I forbindelse med at hendelser og kriser eskalerer, vil det være nødvendig å tilpasse ledelsessystemet til omfanget av oppgaver som skal ivaretas. I slike tilfeller kan politimesteren sette stab. Hensikten med å etablere stab er å få en effektiv ledelse og koordinering av de ressursene som politidistriktet disponerer. Stabens hovedoppgave er å bistå politimesteren gjennom beslutningsstøtte, iverksettelse av tiltak og oppfølging av tiltakene (Politidirektoratet, 2011, s. 118).

Når stab etableres er stabssjefen, etter fullmakt fra politimesteren, leder og koordinator for arbeidet i staben. Stabssjefen er bindeleddet mellom politimesteren og staben.

Noen av stabssjefens hovedoppgaver er å gi råd til politimesteren i beslutningsprosesser og å utarbeide situasjonsrapporter. Stabssjefen har også ansvar for at føringer og beslutninger blir fulgt opp (Politidirektoratet, 2011).

5.2.5 Operasjonssentralen

Hvert politidistrikt har en operasjonssentral som ledes av en operasjonsleder. Operasjonssentralen har ansvar for planlagt og hendelsesstyrt politiinnsats. Dette innebærer å motta, vurdere, prioritere og koordinere innkommende hendelser, som blir meddelt dem via telefon og samband, fra publikum og politi. Operasjonssentralen har den overordnede ledelsen av den politioperative innsatsen i distriktet. I organiseringen etter strukturreformen, vil operasjonssentralen organisatorisk ligge under Felles enhet for operativ tjeneste.

5.2.6 Operasjonsleder

Operasjonsleder skal ivareta funksjonen som politidistriktets øverste leder på operasjonelt nivå under alle hendelser som krever koordinert innsats, og hvor politimesterens stab ikke er satt. I kritiske og vanskelige oppdrag har operasjonslederen ansvaret for å styre og kontrollere innsatspersonellets arbeid, sørge for at det blir stilt spørsmål for å kvalitetssikre arbeidet og ha kontroll med styring av innsatsen. Operasjonsleder har ordremyndighet som følge av delegert myndighet fra politimesteren. Intensjonen med funksjonen som operasjonsleder er at vedkommende skal kunne foreta vurderinger, noe tilbaketrukket og upåvirket av intensiteten i politiinnsatsen (Politidirektoratet, 2011). Operasjonsleder har et utvidet ansvar for HMS-tiltak i alle faser i politioppdrag og forholder seg til en rekke sentrale dokumenter, retningslinjer og instrukser. En av operasjonsleders oppgaver, etter våpeninstruksen av 1989, var å koordinere og legge frem alle anmodninger om bevæpningsordre for politimesteren. I våpeninstruksen av 2016 har operasjonsleder selvstendig beslutningskompetanse for bevæpning i forbindelse med akutte hendelser (Politidirektoratet, 2011).2

5.2.7 Innsatsleder

Innsatsleder er politidistriktets øverste leder på taktisk nivå. Innsatsleder har, etter ordreinstruksen3, ordremyndighet over en innsatsstyrke i en konkret aksjon eller operasjon.4

Innsatsleders oppgave er å lede, koordinere og kvalitetssikre håndteringen av planlagte og akutte hendelser på taktisk nivå. PBS I angir oppgaver for innsatsleder, som blant annet ansvar for å velge riktig ledelsesform i den foreliggende situasjonen. Innsatsleder skal blant annet planlegge gjennomføring av oppdrag og organisere innsatsstyrken slik at den kan løse oppdraget på best mulig måte. Innsatsleder må også peke ut de medarbeiderne som er best egnet til å løse det enkelte oppdrag og vurdere oppdragets risiko opp mot innsatspersonellets ferdigheter (Politidirektoratet, 2011, s. 140 og s. 146–147).

5.2.8 Innsatspersonell

Innsatspersonell (IP) er betegnelsen på tjenestepersoner som regelmessig utfører ordenstjeneste, eller er i livvakttjeneste. Tjenestepersoner som regelmessig utfører ordenstjeneste, men som normalt gjør annen tjeneste, som etterforsking og forebyggende arbeid, kan også kalles innsatspersonell. Politiets innsatspersonell er inndelt i ulike kategorier etter kompetanse og årlig utdanning (Politidirektoratet, 2011, s. 38). Kategoriene vil beskrives nedenfor.

Innsatspersonellet skal gjennomføre årlig trening etter et program som er basert på temalister. Disse er utarbeidet av Politihøgskolen på oppdrag av Politidirektoratet. I følge våpeninstruksens § 3-1 er det kun tjenestepersoner med gyldig godkjenning som innsatspersonell som kan bevæpnes. Samme instruks § 1-5 meddeler at det er Politidirektoratet som gir bestemmelser om opplæring og godkjenning av innsatspersonell. Det fremkommer i Rundskriv 2016/007 fra Politidirektoratet at samtlige IP-kategorier skal gjennomføre årlig vedlikeholdstrening og godkjenningsprøve for de skytevåpen de skal ha godkjenning for, og minimum for pistol. Rundskrivet iverksatte nye godkjenningsprøver for politiets skytevåpen, med virkning fra 1.7.2016.

5.2.8.1 De fire kategoriene av innsatspersonell

Politiets innsatspersonell er inndelt i fire kategorier:

Kategori 1: Tjenestepersoner i Beredskapstroppen

I kategori 1 (IP1) inngår Beredskapstroppen (BT) ved Oslo politidistrikt. Beredskapstroppen er politiets spesielle innsatsenhet mot terror, organisert og annen alvorlig kriminalitet. Beredskapstroppen er en del av de nasjonale beredskapsressursene. På anmodning til Oslo politidistrikt, skal Beredskapstroppen yte bistand til alle landets politidistrikter, inkludert Sysselmannen på Svalbard. Søkere til Beredskapstroppen må ved opptak ha bachelorgrad i politiutdanning.

Kategori 2: Tjenestepersoner i livvaktstjeneste

I denne kategorien (IP2) inngår tjenestepersoner som har livvaktstjeneste som hovedoppgave. Søkere må ved opptak ha bachelorgrad i politiutdanning. Etter endt tilleggsutdanning tjenestegjør personellet ved seksjon for livvaktstjeneste ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST), eller Den kongelige politieskorte (DKP), i Oslo politidistrikt.

Kategori 3: Tjenestepersoner i utrykningsenhetene (UEH)5

I denne kategorien (IP3) inngår tjenestepersoner i politidistriktenes utrykningsenheter (UEH). Tjenestepersonene i denne kategorien trener 103 timer årlig. Søkere må ha vitnemål fra Politi(høg)skolen. I tillegg må personellet ved opptak ha minimum ett års tjeneste som innsatspersonell kategori 4.

Kategori 4: Andre tjenestepersoner med våpengodkjenning

I denne kategorien (IP4) inngår alle andre tjenestepersoner som skal gjennomføre 48 timer årlig trening og godkjenningsprøve for tjenestevåpen. Disse må vitnemål fra Politi(høg)skolen.

Tjenestepersoner i kategori 1, 3 og 4 er ubevæpnet i daglig tjeneste, men er godkjent for å kunne bruke en- og tohåndsvåpen. Det er vilkårene i våpeninstruksens § 3-2 som regulerer når tjenestepersonene kan bevæpnes. Disse tre kategoriene innsatspersonell har fremskutt lagring av skytevåpen i tjenestekjøretøyene de disponerer. De medbringer skytevåpen nedlåst i kjøretøyet og kan bevæpnes i forbindelse med oppdrag der vilkårene for bevæpning er tilstede.

Tjenestepersoner i kategori 2 er bevæpnet i tjenesten i den utstrekning det er behov for dette. Bevæpning av tjenestepersoner i kategori 2 er regulert i våpeninstruksen §§ 3-2 (2) og 3-3 (2) og egne instrukser. Alle kategoriene innsatspersonell har samme grunnleggende opplæring i våpentjeneste og taktikk ved Politihøgskolen.

Tabell 5.1 angir utdanningstid og treningstimer og bevæpning for innsatspersonell i kategoriene 1–4. Se også vedlegg 3 for en nærmere beskrivelse av kategoriene innsatspersonell.

5.2.9 Nasjonale beredskapsressurser

De nasjonale beredskapsressursene er underlagt Oslo politidistrikt og inkluderer de strategiske kapasitetene i den nasjonale beredskapen mot terror og organisert kriminalitet. Disse ressursene representerer ulike fagområder som utfyller og forsterker hverandre. Politidistriktene kan få bistand av nasjonale beredskapsressurser samlet, eller enkeltstående elementer, etter nærmere angitte retningslinjer og rutiner. Anmodning om bistand, for eksempel fra Beredskapstroppen, rettes til politimesteren i Oslo. Det er operasjonsleder i Oslo politidistrikt som er kontaktpunkt og en anmodning om bistand skal besvares skriftlig.

De nasjonale beredskapsressursene yter bistand til politidistriktene. I forbindelse med oppdrag kan de øvrige nasjonale beredskapsressursene, Krise- og gisselforhandlertjenesten, Helikoptertjenesten og Bombegruppen, inngå som naturlig støtte til Beredskapstroppen. . Disse nasjonale beredskapsressursene kan også anmodes om hver for seg.

I tillegg til overnevnte er også Den kongelige politieskorte (DKP) en del av de nasjonale beredskapsressursene.

Regjeringen har besluttet at videre forprosjektering av et nasjonalt beredskapssenter for politiet skal planlegges på Taraldrud i Ski kommune. Anlegget er foreslått å samle Beredskapstroppen, Krise- og gisselforhandlertjenesten, Helikoptertjenesten og Bombegruppen. Gitt at investeringsbeslutningen tas høsten 2017, vil beredskapssenteret stå ferdig innen 2021. Målet er å heve beredskapen. Bevæpningsutvalget er kjent med at utvalget som skal gjennomgå særorganene og beredskapsressursene i politiet, skal levere sin innstilling våren 2017. I mandatet bes utvalget beskrive og vurdere hvordan politiets nasjonale beredskapsressurser ivaretar sine oppgaver (Særorganutredning – mandat, 2017)6.

5.2.10 Bemanning i politidistriktene

Ved utgangen av 2016 var det til sammen 15 848 årsverk i politiet (eksklusive Politiets sikkerhetstjeneste), se tabell 5.2. Dekningsgraden, målt ved antall årsverk i politistillinger per 1000 innbyggere, var på 1,81 ved utgangen av 2016. Dette er tilnærmet lik dekningsgrad som i 2015, da dekningsgraden var på 1,83.

5.2.10.1 Styrking av den operative beredskapen

Utvalget har forsøkt å avdekke hvordan utviklingen i antall patruljerende innsatspersonell har vært de senere årene. Det har vist seg å være utfordrende. For å få en indikasjon på utviklingen i politiets faktiske operative styrke over tid, har utvalget innhentet tall for antall tjenestepersoner som var i operativ tjeneste på ettermiddagen den første fredagen i februar, for årene 2011–2017. Tallgrunnlaget er basert på politidistriktenes egen rapportering i PO7. Tallgrunnlaget er mer usikkert for de første årene i perioden enn for de siste. Det kan hende bemanningen i enkelte distrikter en av disse dagene var et avvik fra det normale. Når man ser på utviklingen for alle politidistriktene under ett, vil slike forhold i noen grad bli jevnet ut.

Antall tjenestepersoner som var ute i operativ tjeneste den aktuelle vakten, steg fra 361 til 430 tjenestepersoner fra 2011 til 2017, det vil si en økning på 69 personer (se figur 5.7). Noe av økningen skyldes at flere politidistrikter har gått over fra å ha tjenestepersoner på reservetjeneste8 til å ha dem i ordinær patruljetjeneste. Alle politidistriktene, utenom ett, økte antall tjenestepersoner i operativ tjeneste på det gitte tidspunktet. Det er imidlertid store forskjeller mellom distriktene når det gjelder hvor stor økningen var. Oslo politidistrikt sto for om lag halvparten av økningen. I gjennomsnitt var om lag 8 prosent av det totale innsatspersonellet (IP3 og IP4) i politidistriktene i tjeneste én fredag ettermiddag i februar 2017.

Det er svært ressurskrevende å øke den operative beredskapen. Det er anslått at det trengs 7,5–9 innsatspersonell for å dekke én døgnkontinuerlig operativ tjenesteperson (NOU 2013: 9, s. 167). En økning på 69 personer ute i faktisk tjeneste, innebærer dermed et mannskapsbehov på mellom 520 og 620 tjenestepersoner, gitt dette forholdstallet (7,5–9). I politidistriktene økte antall polititjenesteårsverk fra 7 344 for 2011 til 8 501 ved utgangen av 2016, en økning på 1 157 årsverk. Grovt sagt indikerer dette at om lag halvparten av den generelle styrkingen av politibemanningen kan ha gått til å styrke den faktiske operative innsatsstyrken.

¹ Målt ved antall operative innsatspersonell kategori 1–4. Det er ikke inkludert politistudenter, personer tilgjengelig på reservetjeneste eller personer i UP.

Kilde: Tall i PO og TTA

5.2.10.2 Økning av innsatspersonell i kategori 3

En av 22.juli-kommisjonens anbefalinger var at kompetansen til å løse skarpe oppdrag i politistyrken måtte økes (NOU 2012: 14, s. 459). Det ble beskrevet at «..relevante deler av det som i dag er opplæringen for innsatspersonell i kategori tre, bør også gis innsatspersonell i kategori fire». Stortingsmelding 21 (2012–2013) er en oppfølging av 22.juli-kommisjonens rapport. Den ber Politidirektoratet, som ansvarlig for politietaten, om å vurdere behovet for økt kompetanse i form av ytterligere trening for de ulike kategoriene innsatspersonell, og om å lage en eventuell plan for dette arbeidet. Politidirektoratet anbefalte i samme melding å styrke kompetansen og kapasiteten til IP3. Politidirektoratet foreslo en økning fra daværende 800 med IP3-kompetanse til 1200, gjennom utdanning av 200 IP3-mannskaper per år, i henholdsvis 2013 og 2014. Politidirektoratet foreslo videre å øke antall treningstimer for IP4-personell fra 40 til 48 timer, noe som er gjennomført (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013).

Etter 22. juli 2011 gjennomførte Politidirektoratet et endringsprogram på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Utgangspunktet var evalueringsrapporter som ble utgitt etter hendelsene 22. juli. En del av dette endringsprogrammet er prosjektutredningen «Kompetanseheving for innsatspersonell». Denne prosjektutredningen tok utgangspunkt i anbefaling nr. 16 i NOU 2012: 14 (s. 459). Departementet oppfattet en slik styrkning som viktig for landets grunnberedskap. I Politidirektoratets prosjektutredning ble det funnet at det reelle tallet på IP3-godkjente tjenestepersoner i Norge var omtrent 650 og at en økning til 1200 tjenestepersoner med IP3- status i praksis ville innebære en dobling (Politidirektoratet, 2013). Differansen skyldes ifølge kompetansehenvingsrapporten i hovedsak manglende utdanningskapasitet etter 2009.

Ved utgangen av 2016 var det 1 074 godkjente IP3-personell (se tabell 5.3). Antallet er noe under måltallet på 1 200. I følge tall Bevæpningsutvalget har innhentet fra politidistrikter og særorgan var antallet IP4 5 054 per 1.9.2016. Samlet var det dermed 6 128 IP-godkjente tjenestepersoner. Som det fremgår av tabell 5.3 har det vært en klar økning i antall IP-godkjente tjenestepersoner (IP3 og IP4) siden 2011. Nær to tredeler av alle politiutdannede som jobbet i etaten ved utgangen av 2016, var altså IP-godkjente.

5.3 Politiets samarbeid med Forsvaret

Dagens totalforsvarskonsept beskrives i Langtidsplanen for forsvarssektoren som et konsept med fleksibilitet, i motsetning til det tidligere konseptet som kun var rettet mot en kraftsamling av landets ressurser for å stå i mot trusselen om invasjon. Dagens konsept gir vide rammer for det sivil-militære samarbeidet (Prop. 151 S (2015–2016)). Det kan oppstå behov for Forsvarets bistand til det sivile innenfor beskyttelse av for eksempel infrastruktur, eller som ekstra kapasitet for politiet, som for eksempel bistand til vakthold. Forsvarets primæroppgave er å hevde Norges suverenitet, mens sivile myndigheter skal ivareta samfunnssikkerheten. Der hvor Forsvaret kan bistå det sivile samfunn, skal dette være et supplement til den sivile krisehåndteringen der det sivile mangler ressurser og dersom typen støtte er forenlig med Forsvarets primæroppgaver (NOU 2016: 19).

Det er bistandsinstruksen (2012) som slår fast i hvilke situasjoner politiet kan anmode Forsvaret om bistand, i form av personell og/eller materiell. Bistandsinstruksen gir også retningslinjer for utøvelse av bistanden. Det er politimesteren i det aktuelle politidistriktet som er ansvarlig for ledelse av den aktuelle operasjonen. Politiets og Forsvarets enheter skal ikke blandes.

Forsvaret kan bidra med to typer bistand. Dette er alminnelig bistand og håndhevelsesbistand. Alminnelig bistand inkluderer blant annet materiell eller personell som ikke direkte er involvert i en operativ politiaksjon og bistand i forbindelse med søk etter ulykker, samt forpleining. Dersom bistanden reiser politiske eller prinsipielle problemstillinger benyttes prosedyrene for håndhevelsesbistand.

Håndhevelsesbistand innebærer blant annet at Forsvaret kan bistå politiet med ettersøkning og pågripelse av personer som kan sette menneskers liv og helse eller vesentlige samfunnsinteresser i alvorlig fare. Bistanden kan også omfatte forebygging og bekjempelse av omfattende anslag, samt vakthold og sikring av objekter. Håndhevelsesbistand krever politisk klarering. Forsvaret kan også bistå politiet med bruk av makt innenfor de rammer som følger av politilovens § 6. Det er opp til politimesteren, som leder politioperasjonen, å påse at midler som benyttes under politioperasjonen ikke overskrider rammene for politiets virksomhet, herunder rettsregler og andre grenser. Instruksen angir at «regelverk om utøvelse av politimyndighet, herunder politiets våpeninstruks, gjelder så langt de passer for politiets virksomhet» (Bistandsinstruksen, 2012).

Bistandsinstruksen ble i 2015 tilpasset en ny bestemmelse om bistand i politilovens § 27 a. Det ble samtidig gjort enkelte endringer i prosedyrene for innvilgelse av bistand med sikte på ytterligere reduksjon i saksbehandlingstid. I politilovens bestemmelse omtales at Forsvaret kan bistå politiet etter anmodning.

Bevæpningsutvalget er kjent med at en arbeidsgruppe ble satt ned av Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i mars 2016, for å utarbeide forslag til ny instruks om forsvarets bistand til politiet. Gruppen konkluderte blant annet med at:

• En forenklet beslutningsprosedyre for bistand ved at politisk nivå fjernes fra beslutningsprosessen. Politisk nivå må utøve styringsretten reaktivt.

• Instruksen stadfester etatenes handlingsplikt i bistandssituasjoner. Plikten er både institusjonell og individuell.

• Det stadfestes at terrorbekjempelse er politiets ansvar og at Forsvaret bistår politiet etter anmodning.

Et flertall i arbeidsgruppen, inkludert arbeidsgruppens leder, anbefalte i tillegg blant annet at Forsvaret får et særskilt ansvar for å sikre den nasjonale maritime kontraterrorberedskapen, samt at hovedregelen er at maritim kontraterror iverksettes på samme måte som annen bistand (via anmodning fra politiet), men at Forsvaret gis anledning til å iverksette på eget initiativ i tidskritiske situasjoner. Ansvarlig politimester informeres samtidig og kan stoppe operasjonen (Rapport om forsvarets bistand til politiet, 2016).9

5.4 Politiets maktmidler og verneutstyr

Politi i ordenstjeneste er utrustet med fysiske maktmidler. Politiinstruksen § 3-2 viser til alminnelige regler for politiinngrep og beskriver blant annet at politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling. Bestemmelsen regulerer bruk av håndjern og viser til øvrige instrukser for politiets adgang til å bruke «særlige maktmidler av teknisk eller annen art». Skytevåpen er lagret fremskutt i kjøretøy, mens håndjern, OC pepperspray og teleskopbatong bæres i uniformsbeltet. Politi i ordenstjeneste er i tillegg tildelt ulike typer personlig verneutstyr (se vedlegg 3).

5.4.1 Maktpyramiden og ulike maktmidler

Maktpyramiden er en pedagogisk fremstilling som beskriver noen av de maktmidlene som politiet har adgang til å benytte i sin tjenesteutførelse. Politiets fysiske tilstedeværelse og kommunikasjon er rangert lavest, og skytevåpen er rangert øverst. Mellom disse to nivåene finnes de øvrige maktmidlene.

Dersom tjenestepersonen skal kunne anvende sterkere grad av makt, altså «bevege seg oppover» i maktpyramiden, er det et krav om at svakere midler må være forsøkt, eller antatt utilstrekkelige eller uhensiktsmessige (politiloven, 1995). Dette harmonerer med de fire overordnede prinsippene som bygger på FNs grunnprinsipper om politiet, makt- og våpenbruk (se kapittel 3). Maktpyramiden viser til adgangen politiet har til å bruke makt, og i hvilket omfang (Politilovens § 6). Det overlates til den enkelte tjenesteperson og vedkommendes skjønnsutøvelse å finne det nødvendige, forholdsmessige og formålstjenlige nivået av maktutøvelse i den enkelte situasjon.

Maktpyramiden er en rangering av de ulike maktmidlene som politiets tjenestepersoner må beherske. «Maktbruken i pyramiden tar utgangspunkt i politilovens nødvendighets- og forholdsmessighetsprinsipp. Her er det særlig av betydning hvor mye fysisk og psykisk skade/ubehag som kan forventes på person ved bruk av de ulike maktmidlene» Lie og Lagestad (2011, s. 6). Lie og Lagestad fremhever at maktpyramiden «er veiledende da konkrete trusselvurderinger og taktiske hensyn raskt kan bytte om på hvilket nivå maktmidlene hører hjemme» (2011, s. 6). Valg av virkemidler må funderes på juridiske, taktiske, medisinske og etiske faktorer.

Bruk av hund som maktmiddel er ikke tatt inn i maktpyramiden pr i dag. Elektrosjokkvåpen er heller ikke med i denne fremstillingen. Dersom et prøveprosjekt med elektrosjokkvåpen vedtas, må også dette plasseres inn i pyramiden.

Kilde: Lohne Lie & Lagestad, 2011, s. 10

5.4.2 Politiets skytevåpen

Skytevåpen er plassert øverst i maktpyramiden. Det er Politidirektoratet som skal godkjenne skytevåpen, ammunisjon og utstyr som skal brukes av politiet. Godkjenninger av våpen og utstyr må skje innenfor rammene i våpeninstruksen (2016, § 1-5). I vedlegg 3 gis en utfyllende beskrivelse av politiets en- og tohåndsvåpen, samt av våpnenes tekniske spesifikasjoner. Vedlegget gir også en beskrivelse av politiets tjenesteammunisjon og av øvrige maktmidler som håndjern, OC-pepperspray, batong og tjenestehund.

5.4.3 Politiets verneutstyr

Politiet er pålagt å bruke verneutstyr i tjeneste. Det er arbeidsgivers ansvar, etter arbeidsmiljøloven § 3-2, å sørge for at de ansatte har riktig verneutstyr, at de er opplært i, og faktisk benytter det. Våpeninstruksens § 3-1 (3) sier at verneutstyr skal være tilgjengelig og benyttes når bevæpningsbeslutning er gitt, med mindre tjenestens art tilsier noe annet. Dette innebærer at taktisk vernevest og tilhørende hjelm, skal medbringes i patruljebilen. Utstyret skal benyttes både i forbindelse med planlagt innsats og ved akutte hendelser. Bestemmelsen i våpeninstruksen gjør at det må foretas vurdering om bruk av verneutstyr i alle oppdrag. Beskrivelser av politiets verneutstyr, herunder beskyttelsesvester, hjelm og skjold finnes i utredningens vedlegg 3.

Ny våpeninstruks trådte i kraft 1. april 2016. Kapittelet vil i det følgende gi en oversikt over våpeninstruksen i et forankrings- og utviklingsperspektiv. Teksten baserer seg på Tor-Geir Myhrers bok «Våpeninstruks for politiet – Kommentarutgave» (Myhrer, 2016).

5.5 Våpeninstruksen i et forankrings- og utviklingsperspektiv

De overordnede og prinsipielle rammene for politiets bruk av våpen innvirker på både intern organisering, de oppgaver politiet er satt til å løse, samt mer generelt på hvilken rolle politiet har i samfunnet. I løpet av de siste tiår har disse problemstillingene vært gjenstand for diskusjon og flere utredninger, senest NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer, ofte omtalt som «politianalysen». Utredningen ble fulgt opp av «nærpolitireformen» (Prop 61 LS (2014–2015)).

Politiloven av 4. august 1995 nr. 53 § 6 gir nærmere regler for politiets maktutøvelse. De generelle rettslige rammer for politiets bruk av våpen er først og fremst å finne i § 6 annet og fjerde ledd:

«Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.»

«Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.»

Lovbestemmelsene hjemler politiets rett til bruk av makt under tjenesteutførelsen, men de sier ikke noe om hvilke midler politiet kan anvende for å utøve makt. Dette er forutsatt regulert nærmere i instrukser fastsatt med hjemmel i politiloven § 29 første ledd:

«Kongen fastsetter en alminnelig tjenesteinstruks for politiet. Departementet gir tjenestereglementer og særinstrukser. Dette kan omfatte instruks om bevæpning av polititjenestemenn i daglig tjeneste for et begrenset tidsrom når det anses nødvendig for å håndtere en alvorlig trusselsituasjon. Politimesteren kan utstede tjenesteregler når lokale forhold gjør dette påkrevd.»

Det er verdt å merke seg at politiloven § 29 første ledd tredje punktum ble sanksjonert så sent som 27. januar 2017. Den viktigste konsekvensen av denne bestemmelsen er at det nå kreves lovendring dersom permanent bevæpning skal innføres.

Videre er det lagt til grunn at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), art. 2 (retten til liv), stiller krav til hjemmelsgrunnlag og til innhold i de bestemmelsene i nasjonal lovgivning som gir politiet adgang til å bruke skytevåpen mot person.

Som en konsekvens av det ovenstående har utviklingen av våpeninstruksen vært nært knyttet til en dynamikk som både gjelder overordnede prinsipielle rammer og de generelle rettslige rammene for politiets bruk av våpen.

5.5.1 Våpeninstruksen i et historisk perspektiv

Ved våpeninstruks for politiet av 1. mars 1962 fikk norsk politi for første gang en nasjonal instruks som regulerte bevæpning og bruk av skytevåpen. Før den tid var regelverket mer fragmentert ettersom politiets våpenbruk i tidsrommet 1920–1945 var regulert i fire forskjellige instrukser. Disse regulerte våpenbruken i deler av politiet, eller omhandlet kun bestemte våpen.

Etter endringer 15. oktober 1973, 17. oktober 1980 og 23. juli 1986 ble denne instruksen avløst av en mer detaljert og omfattende instruks, vedtatt av det daværende Justis- og politidepartementet 1. august 1989. Den nye instruksen var mer omfattende enn instruksen fra 1962, og regulerte blant annet oppbevaring og utlevering, opplæring, bruk av våpen og rutiner for rapportering.

Ved brev av 16. mai 2012 oppnevnte Justis- og beredskapsdepartementet en arbeidsgruppe som skulle «vurdere behovet for å endre eller supplere gjeldende våpeninstruks for politiet». Arbeidsgruppen ble ledet av professor Tor-Geir Myhrer. Gruppen avga innstilling 13. september 2013. Innstillingen ble sendt på høring 18. august 2014. Høringsbehandlingen ledet på enkelte punkter til endringer i forslaget fra arbeidsgruppen. Det endelige forslaget dannet grunnlaget for dagens våpeninstruks som ble vedtatt av Justis- og beredskapsdepartementet 2. juli 2015, og som trådte i kraft 1. april 2016.

5.5.2 Endringsbehov som har gjort seg gjeldende

Utgangspunktet for endringsarbeidet var blant annet at daværende våpeninstruks av 1989 – noen endringer til tross – i det vesentlige hadde samme innhold som da den ble forberedt og vedtatt nesten 25 år tidligere. Det ble videre konstatert at det i løpet av denne perioden hadde skjedd faktiske endringer i den virkeligheten som våpeninstruksen skal gjelde for, samtidig som det også hadde vært utvikling i de rettslige kravene som kan stilles til våpeninstruksens kvalitet. Primært ble endringsbehovene relatert til fem forhold:

5.5.2.1 Organisatoriske endringer i politiet

I forbindelse med opprettelsen av Politidirektoratet i 2001 ble det foretatt en viss tilpasning av dagjeldende instruks til den nye organiseringen, først og fremst for så vidt gjaldt rapporteringsplikten. Dette til tross ble det ansett å være behov for en ytterligere avklaring av hvilke avgjørelser og hvilken kompetanse som bør ligge i Justis- og beredskapsdepartementet, og hva som naturlig hører hjemme i Politidirektoratet.

Reduksjonen av antall politidistrikter fra 54 til 27 med virkning fra 1. januar 2002 hadde ingen direkte betydning for forståelsen av våpeninstruksen. Indirekte hadde likevel reformen betydning. I denne forbindelse nevnes at de gjenværende 27 politimestrene fikk en større belastning med avgjørelser vedrørende bevæpning, og at dette blant annet kan ha bidratt til at det ble vanskeligere å få politimesterens avgjørelse.

Det var likevel endringer i organisering av polititjenesten internt i politidistriktene som først og fremst påvirket behovet for endringer i dagjeldende instruks. Blant annet gjaldt dette definisjonen av den «foreldede» betegnelsen «vaktsjef» i instruksens § 1, og dermed for den subsidiære bevæpningskompetansen i instruksens § 10, 2. ledd. Videre ble pekt på at større vaktområder påvirket behovet for fremskutt lagring og at mindre lokalkunnskap – sett i sammenheng med samfunns- og kriminalitetsutviklingen – kunne påvirke terskelen for når bevæpning skulle finne sted. Nærpolitireformen, som var under utforming da endringsarbeidet ble foretatt, bidro til å forsterke ovenstående resonnement.

5.5.2.2 Kompetanseheving

Etter at våpeninstruksen av 1989 trådte i kraft, har det skjedd en betydelig kompetanseheving i norsk politi. Grunnutdanningen for polititjenestepersoner har økt med ett år, og etter- og videreutdanningstilbudet for politistyrken er vesentlig utvidet og forbedret. Når det gjelder endringsbehov og endringsmuligheter, er det ikke minst viktig at kompetansen både til operasjonsleder (tidligere gjerne kalt vaktsjef) og til den som leder innsatsen ute i felten har blitt vesentlig bedre. I tillegg kommer at det kun var de største politidistriktene som holdt seg med operativ uteleder, eller innsatsleder som funksjonen benevnes i dag. Dette, i tillegg til den kvalitative forbedringen i opplæringen i operative disipliner, ga grunnlag for å vurdere om beslutningskompetansen i våpeninstruksen kunne fordeles på en annen måte enn tidligere.

5.5.2.3 Krav til dokumentasjon og notoritet

Våpeninstruksen av 1989 inneholdt flere bestemmelser som stilte krav om at det ble ført oversikt over forhold knyttet til politiets bruk av ulike våpen, og at nærmere bestemte hendelser ble dokumentert eller rapportert til overordnet (jf. særlig §§8, 15, 23–27). Endringsbehov ble vurdert med bakgrunn i at mulighetene for gjenbruk og filtrering av elektronisk lagret informasjon nedtegnet for andre formål, i stigende grad preger politiets hverdag. Mens dette taler for en reduksjon av kravene til spesifikk registrering og informasjon, trekker den generelle tendensen til økt kontroll med myndigheter som utøver makt på samfunnets vegne, i motsatt retning. Videre ble det reist spørsmål om den gjeldende rapporteringsplikten var forenlig med vernet mot selvinkriminering, jf. blant EMK artikkel 6 (1) om «rettferdig rettergang».

5.5.2.4 Økte krav til reglenes forankring og kvalitet

Erfaringene med våpeninstruksen 1989 viste at den ikke i alle sammenhenger var hensiktsmessig utformet og tilpasset overordnede rettslige rammer. I hovedsak gjaldt dette instruksens forhold til menneskerettsloven og politiloven. Behovet for å bedre kvaliteten på forankringen og utformingen av instruksen, var derfor også en del av begrunnelsen for arbeidet med den nye instruksen.

5.5.2.5 Delegert beslutningsmyndighet

Til forskjell fra våpeninstruksen 1989 inneholder våpeninstruksen 2015 i meget liten grad organisatoriske, tekniske eller taktiske bestemmelser. Politidirektoratet er gitt myndighet til å gi utfyllende bestemmelser om slike forhold. Bestemmelser av den karakter som er inntatt i våpeninstruksen 1989 §§ 7, 8, 15, 26 og 27 finnes derfor i liten grad i våpeninstruksen 2015. Materielt sett er likevel våpeninstruksen fra 2015 i hovedtrekk en videreføring av instruksen fra 1989.

I den nye våpeninstruksen § 3-2 skilles det mellom akutt fare og latent fare. Med akutt fare menes farlige situasjoner som oppstår i den daglige tjenesten, og omfatter både situasjoner som er rent hendelsesstyrte og de som er forhåndsplanlagte. Med latent farlige situasjoner siktes til tilfeller hvor det ikke foreligger noen konkrete opplysninger om at noen spesielt farlige situasjoner vil oppstå, men hvor det basert på generelle trussel- og sårbarhetsvurderinger er grunn til å forberede seg på anslag. I prinsippet skal det ikke være lettere å få bevæpningstillatelse etter den nye våpeninstruksen enn etter den gamle. Noe som imidlertid innebærer en vesentlig endring, er at operasjonsleder har samme myndighet som politisjef 10til å treffe beslutning om bevæpning i de akutte tilfellene, jf. instruksen § 3-2 (1) a, jf. § 3-3 (1) a. Den enkelte operasjonsleder må være godkjent for å beslutte bevæpning med skytevåpen.

5.5.3 Våpeninstruksen i et kritisk søkelys – er hjemmelsgrunnlaget godt nok?

Våpeninstruksen inneholder bestemmelser som både etter sin art og pga. detaljeringsnivå, egner seg dårlig for formell lov. Bestemmelsene som angir vilkårene for bruk av skytevåpen, gassvåpen og sprengvåpen begrenser seg dog til tre paragrafer i instruksen (§§4-3, 4-4 og 4-5). Disse bestemmelsene kunne uten større problemer vært tatt inn i politiloven, slik det eksempelvis er gjort i den danske politiloven § 17. Det er dessuten fra juristhold uttalt det fremstår noe underlig at det åpenbart mindre inngripende middel «visitasjon for å avdekke våpen» er forholdsvis detaljert regulert i politiloven § 7 a, mens politiets bruk av skytevåpen ikke engang er nevnt i kapittelet om utførelse av polititjenesten, men kun regulert i en intern tjenesteinstruks med en rent formell hjemmel i politiloven § 29. Også de konstitusjonelle og menneskerettslige krav, jf. EMK art. 2, som er knyttet til politiets bruk av de kraftigste maktmidler, kan gi grunnlag for diskusjoner om forankringens kvaliteter.

I en demokratisk rettsstat kan ikke politiet uten hjemmel sette seg utover adferdsnormer som er forbudt etter straffeloven. Skal politiet ha anledning til å true med eller gjøre bruk av skytevåpen for å tvinge igjennom sine beslutninger, må det foreligge et særskilt hjemmelsgrunnlag (lex specialis) med tilstrekkelig trinnhøyde. Som det fremgår, har ikke våpeninstruksen noen materiell hjemmel i politiloven, men kun en formell hjemmel i § 29 som først og fremst regulerer hvem som skal gi forskjellige typer instrukser. Fraværet av materiell hjemmel i lov, innebærer at instruksen ikke har tilstrekkelig trinnhøyde til alene å tjene som lex specialis overfor straffelovens bestemmelser om f.eks. kroppskrenkelser og trusler. Formelt er det politiloven § 6 fjerde ledd om at makt kan anvendes «i den utstrekning det er nødvendig eller forsvarlig» som er avgjørende for om trussel med og bruk av våpen er en rettmessig tjenestehandling. Noen ideell ivaretakelse av blant annet informasjonshensynet bak legalitetsprinsippet er dette neppe, og den svake forankringen av våpeninstruksen antas i gitte sammenhenger å kunne få visse implikasjoner.

Etter en grundig drøftelse av forankringsproblematikken konkluderer professor Tor-Geir Myhrer i sin bok Våpeninstruks for politiet – kommentarutgave med at både det nasjonale legalitetsprinsippet og lovkravet i EMK art. 2 utvilsomt er oppfylt. Han er samtidig av den oppfatning at både tilgjengeligheten til informasjon for allmenheten, samt den demokratiske kontrollen med politiets adgang til å bruke de skarpeste maktmidler, ville styrke seg på at de sentrale kriterier for bruk av politiets våpen også var inntatt i politiloven.

5.5.3.1 Er våpeninstruksen tilstrekkelig utfyllende og presis?

Spørsmålet som reises innbefatter også spørsmålet om våpeninstruksen gir tilstrekkelig veiledning på alle aktuelle tjenestenivåer, og i hvilken grad den er tilpasset en situasjon med henholdsvis midlertidig og permanent bevæpning.

For samtlige spørsmåls vedkommende tas det utgangspunkt i det faktum at gjeldende våpeninstruks av 2. juli 2015 trådte i kraft så sent som 1. april 2016. Innstillingen som lå til grunn ble avgitt 13. september 2013. Dette innebærer at den er basert på relativ fersk kunnskap om så vel organisasjonsutviklingen internt i politiet som den generelle samfunns- og kriminalitetsutviklingen. Det skal likevel bemerkes at innstillingen kom før den endelige fastsettelsen av struktur som del av Nærpolitireformen, og før situasjonen som førte til midlertidig bevæpning i tidsrommet 25. november 2014 til 3. februar 2016.

Generelt anses våpeninstruksen å gi god veiledning på alle aktuelle tjenestenivåer, fra den enkelte tjenesteperson til Politidirektoratet, og for de praktiske formåls vedkommende, på alle stadier i en bevæpningssituasjon. Eventuelle uklarheter som måtte oppstå vil først og fremst være av en slik karakter at de kan og bør elimineres gjennom utfyllende bestemmelser gitt i medhold av instruksen.

Selv om instruksen ikke gjaldt under perioden med midlertidig bevæpning, har § 3-2 tredje ledd en bestemmelse om «midlertidig» bevæpning som etter instruksendring 11. februar 2015, riktignok med en utvidelse til også å gjelde tohåndsvåpen, var en videreføring av våpeninstruksen 1989 § 10. Foruten å hjemle perioder med generell, midlertidig bevæpning, anses instruksen i sin nåværende form også å være et tjenlig verktøy hva gjelder våpenbruken i slike perioder. Et spørsmål som reiser seg, men som ikke forsøkes besvart her, er hvor varig og generell beslutning om bevæpning politimesteren kan treffe etter første ledd bokstav b), og hva som krever beslutning fra Politidirektoratet med samtykke fra Justis- og beredskapsdepartementet etter tredje ledd (se Myhrer, 2016, s. 92).

Et ytterligere spørsmål er hvordan våpeninstruksen vil stå seg dersom man tenker seg en ordning med generell, permanent bevæpning. For det første er det hevet over tvil at bevæpning i den daglige tjenesten etter § 3-2 tredje ledd ikke hjemler en varig bevæpning av norsk politi. Etter endringen i politiloven § 29 første ledd tredje punktum, sanksjonert 27. januar 2017, er det nå uttrykkelig fastslått at en eventuell innføring av permanent bevæpning krever lovendring. Dernest ville en slik endring representere et så markant brudd med dagens ordning at den også utover selve hjemmelsspørsmålet ville utløse behov for regelendringer, eksempelvis i § 3-3.

5.5.3.2 Samlet vurdering av våpeninstruksen

Samlet sett oppfattes våpeninstruksen å være et oppdatert og tjenlig verktøy tilpasset dagens bevæpningsordning. Den anses således å gi det handlingsrommet en effektiv og målrettet polititjeneste krever. Likeledes vil den på en god måte tjene sitt formål i eventuelle perioder med generell, midlertidig bevæpning. Ønskes en overgang til generell, permanent bevæpning, vil dette fordre lovendring og for øvrig endringer av regelverket utover de som knytter seg til selve hjemmelsgrunnlaget.

Når det gjelder våpeninstruksens rettslige forankring, tilsier både hensynet til tilgjengeligheten til informasjon for allmenheten og den demokratiske kontrollen med politiets adgang til å bruke våpen at de sentrale kriteriene for bruk tas inn i politiloven. Se kapittel 9 for utvalgets anbefaling til lovforankring.

I det følgende gis det en nærmere beskrivelse av hva fremskutt lagring med skytevåpen innebærer i praksis. Det vises også til kort historikk om ordningen og det gis deretter en fremstilling av hvordan ordningen fungerer i dag.

5.5.4 Fremskutt lagring av skytevåpen

Dagens bevæpningsordning innebærer fremskutt lagring av skytevåpen i tjenestekjøretøy. I disse kjøretøyene medbringes det skytevåpen som kan tas frem når det gis beslutning om bevæpning. Våpeninstruksens § 3-1 bestemmer at bare tjenestepersoner med gyldig godkjenning kan bevæpnes, noe som er utgangspunktet for denne delen av redegjørelsen. Redegjørelsen må sees i sammenheng med vedlegg 2 som gir en nærmere beskrivelse av våpeninstruksens hva gjelder bevæpning, bruk og rapportering med videre. I denne delen av utredningen beskrives dagens ordning med fremskutt lagring av skytevåpen og politiets fremgangsmåte ved bevæpning. Utvalget baserer sin beskrivelse på offentlige kilder.

5.5.4.1 Historikk om fremskutt lagring av skytevåpen

Som det er redegjort for i kapittel 4, har fremskutt lagring av skytevåpen i politiets kjøretøy vært praktisert etter at våpeninstruksen av 1974 ble endret. Det var Justisdepartementets endringer av våpeninstruksen (1989) § 5 og Politidirektoratets direktiver som førte til at de fleste patruljebilene normalt fikk fremskutt lagring av en- og tohåndsvåpen. Den tidligere ordningen innebar at politiet, i de aller fleste tilfeller, måtte kjøre til politistasjon eller lensmannskontor for å hente ut skytevåpen når det var behov (Myhrer, 2005, s. 28–29).

Etter § 5 i våpeninstruksen av 1989 kunne politimester «i samsvar med generelle retningslinjer gitt av Justisdepartementet gi tillatelse til at skytevåpen med ammunisjon kunne medbringes i bilpatrulje i forseglet, låst og godkjent veske eller skrin». Myhrer beskriver at instruksens § 5 første ledd opprinnelig bare ga adgang til å beslutte fremskutt lagring for enhånds skytevåpen, som frem til 2008 var revolver. Justisdepartementet bestemte videre, gjennom rundskriv av 1. august 1989, at adgangen til fremskutt lagring av skytevåpen bare kunne benyttes ved faste organiserte bilpatruljer som mottok sine tjenesteoppdrag underveis.

Politidirektoratet oppfordret ved en utfyllende instruks av 6. mars 2003 politimestrene til å beslutte fremskutt lagring, i byer/tettsteder med høyt kriminalitetsnivå, i områder med organisert og/eller grenseoverskridende kriminalitet eller i områder med lange utrykningsavstander. Politidirektoratet ga imidlertid ikke politimestrene pålegg om å treffe beslutning om fremskutt lagring (Myhrer, 2005, s. 45). Myhrer presiserer at fremskutt lagring ikke betyr at patruljebilen har våpenskrin som fast utstyr, men at det er det mannskapet som bemanner kjøretøyet, som på bakgrunn av en generell tjenesteinstruks, har fått tillatelse til å medbringe våpen i en fremskutt lagringsposisjon, under forutsetning av at de har nødvendig opplæring og godkjenning.

Frem til 25. oktober 2004 lød våpeninstruksen (av 1989) § 5, siste punktum at «spesielle enheter kan også medbringe andre våpentyper etter særlig samtykke fra departementet». Bestemmelsen ble benyttet for å gi Beredskapstroppen i Oslo politidistrikt adgang til å ta med tohåndsvåpen (MP5) i patrulje, og fordi politiet blant annet opplevde å stå overfor relativt tungt bevæpnede og organiserte kriminelle. Det ble derfor ytret ønske fra flere politidistrikter om en mer generell adgang til å beslutte fremskutt lagring av tohåndsvåpen. Den 25. oktober 2004 ble våpeninstruksen § 5, første ledd siste punktum endret til:

Utvalgte utrykningskjøretøyer kan også medbringe andre våpentyper etter retningslinjer gitt av Politidirektoratet». I følge Myhrer åpnet ikke denne endringen for en generell rett til å medbringe tohåndsvåpen i alle patruljebiler. Det skulle være utvalgte kjøretøyer, og «av retningslinjene fra Politidirektoratet av 19. november 2004 følger at slik framskutt lagring primært skal finne sted hos patruljer som kan ventes å bli eksponert for den risiko som begrunner endringen». Videre at det pekes på, at det sentralt i risikovurderingen vil være distriktets kriminalitetssituasjon og avstander, som vil si tid som medgår for å hente tohåndsvåpen. Myhrer skriver at det i forhold til tidligere regulering så bestod denne endringen først og fremst at fremskutt lagring av tohåndsvåpen ikke lenger var begrenset til såkalte «spesielle enheter» (Myhrer, 2005, s. 28–29).

5.5.4.2 Dagens ordning med fremskutt lagring av skytevåpen

Våpeninstruksen av 2016 (§ 2-2) regulerer at skytevåpen kan medbringes og oppbevares i motoriserte patruljer i samsvar med sikkerhetskrav fastsatt av Politidirektoratet. Med motoriserte patruljer menes også motorsykkelpatruljer, snøscooter og helikopter som kan medbringe skytevåpen, under forutsetning om at det er etablert mulighet for fremskutt lagring. I praksis vil dette blant annet si at kjøretøy som skal oppbevare våpen og ammunisjon må oppfylle noen tekniske krav, det må herunder blant annet være fastmontert en låsbar kasse og kjøretøyet må ha FG-godkjent alarm (Politidirektoratets rundskriv 2016/004). I samme bestemmelse står det videre at bilpatruljer som styres av eller rapporterer til distriktets operasjonssentral skal medbringe skytevåpen, med mindre særlige forhold tilsier en annen ordning. Båtpatruljer skal medbringe skytevåpen etter retningslinjer fastsatt av Politidirektoratet.

Skytevåpen er i denne forbindelse både en- og tohånds skytevåpen og definisjonen er regulert i våpeninstruksen av 2016 § 1-5. Det er med andre ord ingen krav til at alle motoriserte patruljer som tilhører et politidistrikt skal medbringe skytevåpen, men det kreves for de patruljebilene som svarer for distriktets operasjonssentral.

I samme bestemmelse (§ 2-2) sier våpeninstruksen at «ammunisjon skal oppbevares under forsvarlig tilsyn og kontroll, i samsvar med retningslinjer gitt av politidirektoratet». Inntil to magasiner for enhåndsvåpen kan bæres i beltet.

Bevæpnet personell skal normalt være uniformert og skytevåpen skal bæres synlig, med mindre tjenestens art eller situasjonen tilsier noe annet (våpeninstruksen § 3-1(2)).

Når bevæpningsbeslutning er gitt av overordnet, eller der hvor tjenestepersonene bevæpner seg selv,11 låses skrinet opp. Tjenestepersonene lader våpnene, og hylsteret med våpenet monteres i beltet. Tjenestepersonene regnes for bevæpnet når de har fjernet våpenet fra den ordinære eller fremskutte lagringen, uavhengig av om våpenet lades eller ammunisjon medbringes. Dette kan gjøres etter at bevæpningsbeslutning er gitt eller når vilkårene for egenbevæpning er oppfylt.

5.5.4.3 Lading og tømming av enhåndsvåpen

Politiet har fastlagte prosedyrer for lading og tømming av sine skytevåpen. Dette er prosedyrer som gjøres kjent for personellet i den grunnleggende våpentreningen ved Politihøgskolen og som repeteres gjennom den årlige treningen for innsatspersonell i kategori 3 og 4. Dersom polititjenestepersonene følger disse prosedyrene, vil det være umulig å avfyre våpenet utilsiktet (vådeskudd). I politiets godkjenningsprøver for skytevåpen er innledende øvelse blant annet en lade- og tømmeprosedyre. I den første delen av godkjenningsprøvene er det blant annet et krav til at riktige håndgrep og prosedyrer for lading av tjenestevåpen skal utføres korrekt (Politihøgskolen, 2016).

Politidistriktene har nedspenningskasser der kontrollerte nedspenninger av våpen skal gjøres. Disse er konstruert for å ta imot et eventuelt prosjektil ved at energien fra kula absorberes og stanser, samt at eventuelle splintfragmenter fra anslag fra prosjektilet fanges opp og forblir i nedspenningskassen. Disse er plassert på de fleste av politiets lokasjoner. Avtrekk i nedspenningskassen/mot sikker bakgrunn er siste barriere for å hindre skadefølge dersom et skudd utilsiktet skulle bli avfyrt. Likevel vil en slik avfyring være et resultat av feil utførte rutiner og brudd på sikkerhetsbestemmelsene for bruk av våpen. Rutinen har så langt vært at saker der det utilsiktet har blitt avfyrt skudd i nedspenningskasser, håndteres av politidistriktet som en uønsket hendelse.

Generelt beskrevet er rutinene for tømming av pistol at tjenestepersonen skal fjerne magasinet fra våpenet, dra sleiden på pistolen tilbake, deretter visuelt sjekke både kammer og magasinbrønn på våpenet før sleiden slippes frem. Deretter skal det gjennomføres en såkalt press-sjekk, der tjenestepersonen igjen ser om det er patron i kammer, før det tas et kontrollert avtrekk i nedspenningskassen. Der det er praktisk mulig vil denne kontrollerte nedspenningen skje med annen tjenesteperson tilstede slik at det blir en ekstra visuell kontroll av våpen og våpenbehandlingsrutinene. På denne måten skal sikkerheten ivaretas. Deretter skal våpenet plasseres tilbake i sikkerhetshylsteret mens tjenestepersonen har tommelen på pistolens hane. Til slutt lukkes sikkerhetsklaffen på hylsteret.

I noen tilfeller vil ikke tjenestepersonene ha anledning til å dra tilbake til tjenestestedet og tømme våpenet etter et bevæpnet oppdrag. I slike tilfeller kan tømming av våpen foregå ute i det offentlige rom, for eksempel i nærheten av patruljekjøretøyet. Dersom tjenestepersonen gjennomfører korrekt tømmeprosedyre, skal det ikke være mulig å avfyre våpenet utilsiktet. Den sikkerheten som korrekt utført tømmeprosedyre gir, betinges av at tjenestepersonene følger prosedyrene. Ikke på noe tidspunkt kan prosedyren avvikes eller rekkefølge på håndgrepene endres. Der nevnte prosedyrer ikke har blitt fulgt, og utilsiktede avfyringer skjer utenfor nedspenningskasse, kan det være tilfeldigheter som avgjør om det oppstår skade som følge av avfyringen (se kapittel 7 for beskrivelse av hendelser under perioden med midlertidig bevæpning). Slike saker skal meldes til Politidirektoratet og til Spesialenheten for politisaker, både for å avdekke hvorvidt tjenestepersonen har opptrådt uaktsomt og/eller straffbart, men også for å sikre læring.

5.6 Politiets bevæpnede oppdragsløsning

Politiinstruksen § 3-1, femte ledd, angir retningslinjer for hvordan polititjeneste utføres. Det fastslås der at politiet skal innrette virksomheten sin på en mest mulig effektiv måte, på alle nivå. Denne grunnsetningen er gjenkjennbar i politiets taktiske prosedyrer, der det angis at politiet skal løse oppdrag sikkert og effektivt, men at effektivitet ikke skal gå på bekostning av sikkerhet.

Retningslinjer for politiets beredskap (PBS I) gir en overordnet angivelse av hvordan politiet skal utføre sine oppdrag (Politidirektoratet, 2011). Innenfor det sivile beredskapsapparatet er politiets ansvar og oppgaver primært hjemlet i politiloven.

Politiet vil ofte samarbeide med andre, både offentlige virksomheter og private aktører. Dette kan også skje i forbindelse med hendelser der politiet opptrer bevæpnet.

5.6.1 Faser i oppdragsløsningen

Til grunn for politiets sikkerhets- og beredskapsarbeid ligger prinsipper om ansvar, likhet, nærhet og samvirke. Ansvarsprinsippet innebærer at den som har ansvar for et fagområde i normalsituasjon også har ansvar for håndtering av ekstraordinære hendelser og kriser. Likhetsprinsippet innebærer organiseringen under ekstraordinære hendelser eller kriser skal være lik den som blir benyttet at den daglige. Basert på nærhetsprinsippet skal nevnte hendelser ivaretas på organisatorisk lavest mulig nivå. Samvirkeprinsippet stiller krav til at myndighet, virksomhet eller etat har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering (Meld. St. 13 (2015–2016), s. 6).

Uavhengig av hendelsestype, vil håndteringen av en hendelse normalt følge de samme typer faser. Figur 5.9 viser faser i dette arbeidet. Det vil være en glidende overgang mellom de tre fasene; forberedelsesfasen, gjennomføringsfasen og etterarbeidsfasen.

Kilde: Politidirektoratet, 2011

Forberedelsesfasen innebærer planlegging, trening og øvelser. I denne fasen skal politiet forberede seg så godt som mulig. Når en akutt hendelse oppstår kan denne fasen helt eller delvis falle bort.

Gjennomføringsfasen består av tre delfaser; en meldingsfase, en aksjonsfase og en nedtrappingsfase. Det kan være nødvendig å gjøre etterforsking parallelt med, eller som en del av, gjennomføringsfasen. Dette krever god kompetanse av generalisten, som i en akuttfase må sikre viktige spor og foreta andre etterforskingsskritt. Etterarbeidsfasen skal brukes til å sikre overgang til normalsituasjon, gjennom etterarbeid og ulike former for oppfølging (Politidirektoratet, 2011).

5.6.2 Generelt om politioperasjoner og- aksjoner

Politiet kan bli kjent med og få initiert et oppdrag på flere måter. Det kan skje som følge av et publikumsinitiativ hvor noen fra publikum kontakter politiet via operasjonssentralen, eller ved henvendelse til en politipatrulje. Det kan også skje ved at politiet selv initierer et oppdrag på bakgrunn av noe de observerer eller på annen måte får kunnskap om.

Når publikum kontakter operasjonssentralen blir innholdet i meldingen vurdert. Dersom den vurderes som relevant for politiet, blir det loggført et oppdrag i politioperativt system (PO). I denne loggen skrives relevant informasjon inn, og oppdraget vurderes og gis en prioritet basert på alvorlighet og hastegrad. Denne prosessen krever at personell ved operasjonssentralen kan vurdere tidskritisk informasjon som ivaretar mannskapenes sikkerhet og sikrer optimal tjenesteutførelse og ivaretakelse av publikums trygghet (Politidirektoratet, 2013).

PBS I og II skiller mellom; akutte/planlagte hendelser og øyeblikkelig aksjon/forberedt aksjon.12 Ved akutte hendelser vil det være liten tid til planlegging. Innsatsleders planlegging starter likevel umiddelbart, og som regel i samråd med operasjonsleder. Dersom det er mulig skal situasjonen fryses, slik at politiet kan organisere seg hensiktsmessig og planlegge videre fremdrift.

I mange tilfeller vil de første politipatruljene være på vei mot hendelsen før operatøren har avsluttet samtalen med personen som ringte inn og varslet. Samtidig som én operatør kan innhente opplysninger fra en innringer, kan en annen operatør videreformidle de samme opplysningene til patruljene. Når operasjonssentralen har innhentet opplysninger, vurdert og kvalitetssikret disse, settes det én eller flere patruljer på oppdraget. Patruljene kan følge oppdragene som operasjonssentralen loggfører i PO via iPad i tjenestebilene.

De fleste politioppdrag, som publikumskontakt, serviceoppdrag og andre ordinære gjøremål, innebærer som regel ingen forhøyet beredskap fra politipersonellet. Når det kreves av politiet, vil det foregå et taktskifte, fra lav til høy beredskap. Dette innebærer mental og fysisk omstilling hos politipersonellet, både inne på operasjonssentralen og ute i patruljekjøretøyene. Et slikt taktskifte vil kunne foregå svært raskt. Det er samtidig viktig å ivareta kravet til kvalitetssikring av innsatsen. Dette gjøres ved at hendelsens prioritet, farlighet og risiko, samt behovet for mannskap, utstyr og eventuelle støttefunksjoner, avklares raskt.

5.6.2.1 Operasjons- og innsatsleders vurderinger ved bevæpnede oppdrag

Når operasjonssentralen får melding om en hendelse, hvor bevæpning kan bli aktuelt, vil operasjonsleder vurdere de opplysningene som er innhentet før det eventuelt foretas en bevæpningsbeslutning. Deretter involveres innsatsleder. Dette skjer som regel tidlig, og ofte før øvrige patruljer eventuelt får oppdraget.

Avhengig av hendelsens innhold vil operasjonssentralen ha en ledende, koordinerende og/eller støttende rolle i innsatsen. Operasjonsleder og innsatsleder vil samarbeide om oppgaveløsningen, og de vil også inkludere andre relevante aktører som for eksempel helsevesen og brannvesen.

Innsatsleders oppgave er å planlegge og å gjennomføre oppdraget sammen med operasjonsleder, eventuelle delledere og øvrig innsatspersonell. I de tilfellene hvor politiet har tid og anledning til å planlegge et bevæpnet oppdrag, vil operasjonsleder og innsatsleder møtes, eventuelt sammen med andre som besitter viktig informasjon PBS I forutsetter at operasjonsleder har nær kontakt med påtalejurist om juridiske spørsmål, så vel som med etterforskingsledelse og kriminaletterrettere om straffesaks- og etterforskingsspørsmål. Disse funksjonene skal samarbeide tett.

En vesentlig andel av de skarpe oppdragene løses av politiet, innenfor rammene av den normale organiseringen, og uten involvering av stabsnivå eller spesielle samarbeidspartnere, utover helsevesenet, ofte ambulansepersonell, og i noen tilfeller brannvesenet.

5.6.2.2 Situasjons- og risikovurdering

Ved løsning av politioppdrag er det essensielt at alle involverte tjenestepersoner har en mest mulig lik forståelse av den pågående situasjonen (Politidirektoratet, 2011). Dette er viktig for å kunne ivareta god koordinering og ledelse i de ulike fasene av oppdraget, og gjelder for alle typer hendelser. Situasjonsvurderinger i form av løpende gjennomgang og vurderinger av den faktiske situasjonen, bidrar til dette (se boks 5.4). Situasjonsvurderingene er også viktige for ulike tildelte deloppdrag, og må bygge på et så helhetlig situasjonsbilde som mulig.

PBS I beskriver at: «Ved planlagte hendelser er det normalt god tid til en fortløpende situasjonsvurdering. Man må fortløpende vurdere alternative måter å løse oppdraget på» (Politidirektoratet, 2011, s. 149).

Vurderinger av risiko er en viktig del av planlegging, gjennomføring og oppfølging av politioperasjoner. Dette er viktig både på taktisk og operasjonelt nivå, og i politimesterens stab. Hensikten med risikovurderinger er å identifisere eventuelle uønskede hendelser og farlige forhold som kan oppstå i forbindelse med arbeidet, slik at nødvendige risikoreduserende tiltak kan iverksettes (Politidirektoratet, 2011, s. 120).

Politiets våpeninstruks13 tillegger innsatsleder et særlig ansvar for å innhente og vurdere all tilgjengelig informasjon om situasjonen, personer og omgivelser. Det samme ansvaret tillegges den enkelte tjenesteperson når denne ikke er undergitt taktisk ledelse av en innsatsleder.14 Det skal innhentes så mye informasjon. Denne informasjonen skal deretter bearbeides og vil danne et grunnlag for hvordan politiet bør løse hendelsen i tråd med eget planverk.

Solide situasjonsvurderinger vil gi et godt grunnlag for å vurdere oppdragets risiko. Risikovurderinger foretatt på alle nivå, vil være sentrale for å ivareta sikkerheten til tjenestepersonene som håndterer oppdraget. Risikovurderinger gjør det også mulig å drive bedre planlegging og bedre taktisk tilnærming til oppdraget. Siden situasjonsvurdering er en dynamisk prosess, og fordi oppdrag kan endre seg mens de pågår, er det viktig at politiet har gode rutiner for kontinuerlig innsamling og bearbeiding av informasjon.

5.6.2.3 Polititaktikkens hovedregel

God oppdragsløsning kjennetegnes i politiet ved at oppdrag blir løst på en sikker og effektiv måte. Sikkerhet skal prioriteres fremfor effektivitet.

I noen tilfeller må likevel politiet aksjonere mot, og pågripe noen som oppfattes å være farlig for politiet. Fremgangsmåten skal da vurderes ut fra hensynet til liv og helse for tredjepart, gjerningsperson og politiet selv, sterke bevismessige grunner og andre taktiske vurderinger. Det er kun i helt ekstraordinære situasjoner at politiet vil kompromisse med egen sikkerhet. Fortrinnsvis skal dette være i situasjoner hvor hensynet til liv og helse veier svært tungt.

Hovedregelen i polititaktikken er en viktig faktor for å ivareta tjenestepersonenes sikkerhet i oppdragsløsningen. Den angir at ved pågripelse av en person som antas å være farlig for politiet, skal personen ut til politiet og ikke motsatt. Situasjonsvurderinger benyttes blant annet for å avklare hvorvidt en person kan antas å være farlig for politiet. Situasjonsvurderingene bidrar også til å vurdere om det er nødvendig, hensiktsmessig og forsvarlig å ta seg inn til en person som er definert som antatt farlig for politiet, eller om oppdraget bør løses på en annen måte.

5.6.2.4 Knivoppsett – Pågripelse av særlig farlig person

Knivoppsettet15 er en standardisert taktikk som kan benyttes i situasjoner hvor politiet møter motstandere bevæpnet med kniv eller andre farlige gjenstander. Taktikken oppstod på begynnelsen av 2000-tallet, blant annet i daværende Telemark politidistrikt. Innsatspersonellet møtte i flere tilfeller personer med kniv eller annet stikk-/slagvåpen, men fikk ikke bevæpningsordre i disse situasjonene, på tross av at de ønsket dette. Tjenestepersonene ble henvist til å dekke seg bak skjold og bruke teleskopbatong eller langkølle i møte med motstanderen.

I den første fasen da taktikken ble utviklet, var intensjonen at én av tjenestepersonene skulle bære skytevåpen i hylster og være en buffer for sine kolleger. På denne måten ville våpen være tilgjengelig som siste utvei. Denne taktikken ble blant annet introdusert for politimesteren i tidligere Telemark politidistrikt.16 Det førte til at det etterhvert ble gitt bevæpningsordre til én av tjenestepersonene som deltok på oppdrag som involverte kniv.

Også andre politidistrikt arbeidet med tilsvarende løsninger for å imøtekomme innsatspersonellets uttalt store behov for skytevåpen i situasjoner der motstanderne var bevæpnet med kniv. Daværende politimester i Hordaland politidistrikt kontaktet Beredskapstroppen i Oslo som så konstruerte en egen taktikk for disse hendelsene. Taktikken vektla erfaringene fra politidistriktene og hadde stort fokus på å anvende minst mulig makt.

I 2004/2005 nådde taktikken Politihøgskolen som inkluderte den i fagplanarbeid i samarbeid med representanter fra operative fagutviklingsmiljø i Oslo politidistrikt. I 2006 ble knivoppsettet tatt inn i tredje studieår ved Politihøgskolen. I 2011 ble taktikken innlemmet i operative taktikkmoduler i andre studieår.17 Taktikken går nå under betegnelsen «Pågripelse av særlig farlig person». Det er ikke lenger slik at bevæpningsbeslutning kun gjelder én tjenesteperson i et oppdrag. Nå gjelder den for alt innsatspersonell på oppdraget (Politihøgskolen, 2016).

Knivoppsettet er kritisert, blant annet av Haugland (2015). Han beskriver i sin masteravhandling at det er begrenset med dialog mellom nivåene innad på Politihøgskolen, i forhold til kvalitetssikring av polititaktikk (2015, s. 74). Hauglands informanter beskriver at instruktører driver fag- og metodeutvikling uten at den er forankret i Politidirektoratet eller hos Politihøgskolens ledelse (2015, s. 72). Haugland viser også til at instruktørene som underviser i taktikken er autonome og at ledernivåene har begrenset tilsyn og kontroll med hvordan den polititaktiske opplæringen foregår. I følge Haugland er en del instruktører unge og med liten politierfaring; blant annet var yngste instruktør for politistudenter i leir i 2013 selv uteksaminert samme år (2015, s. 74).18 Historien om knivoppsettet er, i følge Haugland, et eksempel på sviktende ledelse (2015, s. 101).

5.6.2.5 Pågående Livstruende Vold (PLIVO)

PLIVO er betegnelsen på en prosedyre utviklet for å møte svært krevende situasjoner, herunder ekstrem voldsutøvelse. Erfaringene fra 22. juli og episoder med skoleskyting, både i Europa og USA de senere årene, har vært bakgrunnen for å utvikle en særskilt nasjonal beredskap for situasjoner hvor liv og helse trues. Som et resultat av dette ble den nasjonale prosedyren for nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO) utviklet. Prosedyren er utviklet i samarbeid mellom politiet, helsetjenesten og brann- og redningstjenesten.

I prosedyren for PLIVO understrekes viktigheten av opplæring, implementering, samtrening og felles øvelser. Dette er blant annet fordi innsatspersonell i nødetatene ikke vil kunne opparbeide seg nødvendig praktisk erfaring gjennom reelle hendelser. Handlingsmønsteret ved denne typen aksjoner avviker på enkelte sentrale områder, vesentlig fra de vanlige handlingsmønstre i ordensoppdrag. Prosedyren beskriver hvordan samarbeidet mellom de tre nødetatene skal foregå, og blant annet hvordan helsevesenet og brann- og redningsetatens skal opptre dersom politiet ikke har ankommet åstedet.

Politiets innsatsleder skal ved PLIVO, som ved andre hendelser, søke å benytte det mest kompetente mannskapet i fremste linje og i konfrontasjon med gjerningspersonen(e). De innledende fasene, som lokalisering og observasjon kortes inn, prioriteres ned eller begrenses, og politiet må i stedet benytte sine sanser og tilgjengelig informasjon for å orientere seg mot gjerningspersonen(e) sin posisjon. Pågripelse av gjerningspersoner skal prioriteres og en reell forhandlingsfase kan derfor ikke gjennomføres på samme måte som i mer ordinære situasjoner. Politiet vil i stedet aktivt prøve å få gjerningspersonen(e) til å avslutte sine handlinger (Politidirektoratet, 2008).

Det er operasjonsleder i politiet beslutter om en situasjon skal forstås som PLIVO. Dersom en hendelse vurderes slik at det skal iverksettes PLIVO-prosedyrer, skal dette formidles fra operasjonsleder og politiets operasjonssentral. Den enkelte tjenestepersonen kan altså ikke definere PLIVO som aksjonsform.

Dersom det i forbindelse med et oppdrag tilkommer nye opplysninger i en innledende fase, kan situasjonsforståelsen og aksjonsformen endres. Dermed vil den enkelte tjenesteperson ha både rett og plikt til å forsøke å stanse noen som øver livstruende vold mot andre, selv om aksjonsformen ikke er definert som PLIVO. Også der aksjonsformen er definert som PLIVO har tjenestepersonene et selvstendig ansvar for å handle i tråd med gjeldende regler for politiets bruk av makt, inkludert bruk av skytevåpen som siste utvei.

I motsetning til politiets grunnleggende taktiske prinsipper, fordrer PLIVO at politiet går i direkte aksjon. Dette innebærer at politiet ikke lenger stopper opp, planlegger, koordinerer innsats og forbereder seg på samme måte som ved ordinære oppdrag med bevæpnet politiinnsats. I stedet skal politiet gå direkte i aksjon, prioritere pågripelse og gjøre alt de kan for å stanse en voldsutøver. Presise formuleringer fra operasjonssentralen om situasjonen til tjenestepersonene i første linje, vil være av stor betydning. Bare slik vil politiet kunne ha en felles situasjonsforståelse som gjør at situasjonen kan løses i tråd med prinsipper om god oppdragsløsning.

5.6.2.6 Politiets handleplikt ved PLIVO

Myhrer (2012) viser til at politiet utvilsomt har en handleplikt når personers liv eller helbred er i fare som følge av pågående voldelig atferd fra andre. Flere av politiinstruksens bestemmelser fastsetter og forutsetter at politiet har en slik plikt til å handle (Myhrer, 2012).

I yrker hvor arbeidstakere kan bli nødt å utsette seg selv for fare, varierer det hvor stor risiko som aksepteres. Dette henger sammen med hvilke interesser som skal ivaretas. Det aksepteres en større risiko hvis målet er å redde liv eller helse, enn hvis målet er å redde betydelige materielle verdier.

Myhrer (2012) stiller spørsmål ved om innsatsleder kan kreve at alt innsatspersonell deltar i håndteringen av ulike hendelser, som for eksempel hendelser hvor skyting pågår (PLIVO).

Myhrer (2012) konkluderer med at faren ikke overskrider hva det ordinære operative mannskapet må finne seg i å skulle håndtere. Dette begrunner han med at alt innsatspersonell har fått opplæring i PLIVO-prosedyren, og sine egne funksjoner ved slike hendelser. Alle operative tjenestepersoner har våpenopplæring og opplæring i bruk av verneutstyr; og har også tilgang til slikt utstyr. Innsatsen i slike hendelser skal være forsvarlig vurdert, planlagt og ledet. Det er ikke alltid forutsetningene for å legge forsvarlige planer er tilstede, og Myhrer finner derfor at innsatsleder må ha et betydelig skjønnsmessig spillerom når det gjelder hvordan innsatsen gjennomføres og hvilke eventualiteter den tar hensyn til. Innsatsen må planlegges med så store marginer at den har rimelige forutsetninger for å lykkes, og være basert på tilgjengelig informasjon og ressurser. Selv om alle tjenestepersoner uteksaminert fra Politihøgskolen har fått trening i denne typen hendelser og er forpliktet til å delta i en slik aksjon, vil kompetansen og erfaringen blant personellet variere betydelig. Myhrer poengterer at når det er tid til det, skal alltid de best egnede mannskapene benyttes i skarpe oppdrag.

I Oslo politidistrikt vil de best egnede mannskapene være Beredskapstroppen (IP1), mens det andre steder i landet vil være mannskap fra innsatspersonell kategori 3 (IP3). Både IP1 og IP3 har mer trening og opplæring enn IP4. IP4 har derfor en svært krevende oppgave i situasjoner hvor øvrig personell ikke er tilgjengelig og omstendighetene krever at de går til øyeblikkelig aksjon. Myhrer fremhever at politiinnsatsen må planlegges ulikt, avhengig av hvilke tjenestepersoner som benyttes i oppdraget. På de fleste steder, med unntak av Oslo politidistrikt og landets største byer, vil det være slik at IP4 kan bli nødt å håndtere hendelser hvor det hadde vært foretrukket å benytte mannskap fra IP1 eller IP3 (Myhrer, 2012).

5.6.3 HMS-ansvar når skudd er avfyrt

Politiets samfunnsoppdrag medfører at tjenestepersoner kan komme i krevende og risikofylte situasjoner, inkludert hendelser hvor politiet selv eller tredjeperson blir angrepet. I noen av disse tilfellene kan politiet true med og/eller anvende maktmidler.

Systematisk HMS-arbeid skal bidra til å sette ansatte og ledere i stand til å løse oppgavene på en effektiv og sikker måte. I HMS Håndbok for politiet (Politidirektoratet, 2017), heter det:

«Det skal være trygt å arbeide i politi- og lensmannsetaten. Politi- og lensmannsetaten skal tilrettelegge og drive sin virksomhet på en slik måte at det ikke oppstår skade på personell, miljø, materiell og/eller etatens omdømme.»

Systematisk HMS-arbeid skal være en integrert del av ledelse på alle nivåer. Arbeidsgiver har det overordnede ansvaret for å ivareta helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet innenfor sitt ansvars- og myndighetsområde. Ansatte har medansvar for egen arbeidssituasjon, og skal medvirke til utforming, gjennomføring og oppfølging av tiltak som blir satt i verk for å skape et godt, sikkert og helsefremmende arbeidsmiljø.

Systematisk HMS-arbeid er både forebyggende og skadebegrensende. Samtidig er det viktig med kontinuerlig forbedring, blant annet gjennom læring fra erfaringer, uønskede hendelser og skader. Det er etablert klare regler og instrukser for hvordan HMS-arbeidet i politiet skal gjennomføres og hvem som har ansvar for hva.

Forebyggende tiltak for å begrense og/eller minimere politiets maktbruk kan være tiltak som omfatter blant annet opplæring, trening, instrukser, bemanning, godt og hensiktsmessig utstyr, fareidentifisering og risikovurdering, planlegging av innsats og mental forberedelse.

Når en hendelse som innebærer bruk av maktmidler har oppstått, kan det være nødvendig med skadebegrensende tiltak. Både fordi bruk av maktmidler i seg selv vil kunne innebære akutte belastninger for den som utøver maktbruken, og fordi det kan oppstå fysiske skader og/eller psykiske ettervirkninger. Å bruke maktmidler kan være traumatiserende for innsatspersonell. God ivaretakelse gjennom personalsomsorgstiltak vil bidra til å redusere fysiske og psykiske helsemessige utfordringer. I tillegg til at personalomsorg er et ledelsesansvar har etaten en kollegastøtteordning. Kollegastøtten skal fungere som støtte og veileder for den ansatte, eksempelvis hvis den ansatte eller dennes familie har vært utsatt for særlig belastende hendelser eller situasjoner. I situasjoner der Spesialenheten for politisaker etterforsker tjenestehandlinger utført av ansatte, kan kollegastøtten, mens etterforsking pågår, bidra som støtte for den ansatte.

Stedlig politisjef har arbeidsgiver- og personalansvar og dermed ansvar for å sørge for oppfølgning av de arbeidsmiljømessige konsekvensene som følger av bruk av skytevåpen.

Kontinuerlig oppfølging av politiets våpenhåndtering, inkludert evaluering av trening og øvelser, erfaringer med utstyr og læring fra avvik og hendelser, er nødvendig for at politiet skal kunne løse sitt samfunnsoppdrag på en forsvarlig måte, og i tråd med samfunnets forventninger (Politidirektoratet, 2017).

5.6.4 Rapport om uønsket hendelse og registrering av våpenbruk

5.6.4.1 Registrering i TTA/ RUH

I politiets elektroniske turnussystem (TTA) kan tjenestepersoner skrive rapporter knyttet til uønskede hendelser (RUH). En RUH gir melder mulighet til kort å beskrive en hendelse og anbefale tiltak. Rapporten adresseres nærmeste leder og dennes overordnede. Det gjør at hendelsen kan knyttes til tjenestested og til ansvarlig leder som kan følge opp hendelsen. Utvalget er kjent med at Politidirektoratet arbeider med å få plass et nytt system for å rapportere uønskede hendelser og maktbruk. Dette vil kunne gi bedre rapporterings- og beslutningsgrunnlag enn dagens system.

5.6.4.2 Politiets væpningsregister

Når politiet har truet med, eller brukt skytevåpen, skal dette rapporteres til Politidirektoratet (våpeninstruksen § 5-3). Dersom politiet verbalt har truet med å skyte, eller at våpenet har blitt rettet mot en person, regnes dette som trusler. Etter samme bestemmelse skal det rapporteres når politiet har avfyrt skudd, både varselskudd og vådeskudd, eller når gass- og sprengvåpen er avfyrt.

Bevæpningsbeslutninger rapporteres på ulike måter. Oslo politidistrikt har et elektronisk væpningsregister hvor alle bevæpningsbeslutninger registreres av operasjonsleder. Grunnlaget for beslutningen angis, og det anmerkes hvem som er leder for oppdraget. I etterkant av en hendelse med bevæpningsbeslutning skal lederen for patruljene som har deltatt på oppdraget føre nødvendige opplysninger inn i væpningsregisteret, herunder deltakende tjenestepersoner og hvilke våpen de har vært bevæpnet med. I tillegg skal det anmerkes om det ble brukt eller vært truet med bruk av våpen. Når bevæpningsbeslutning blir gitt skal det også anmerkes særskilt i Politioperativt system (PO).

5.7 Statistikk over politiets bruk av skytevåpen

I dette delkapittelet gjøres det en historisk gjennomgang av politiets beslutninger om bevæpning19, bruk av skytevåpen og skadde og drepte som følge av politiets bruk av skytevåpen. Det gis også en oversikt over polititjenestepersoner som har dødd eller blitt drept i tjeneste. Det er på enkelte punkter gjort en sammenligning med utviklingen i andre sammenlignbare land. Det er i hovedsak sett på perioden 2002–2016.

Det er ikke sett til politiets bruk av andre maktmidler, som pepperspray, batong o.l. ettersom det per i dag ikke foretas noen systematisk registrering av dette. Frem til perioden med midlertidig bevæpning var det heller ikke noen systematisk registrering av utilsiktede avfyringer (vådeskudd). Dette gjør det vanskelig å si noe sikkert om omfanget av vådeskudd har endret seg over tid. I kapittel 7 omtales omfang av utilsiktede avfyringer under perioden med midlertidige bevæpning.

5.7.1 Utviklingen i bevæpningsbeslutninger

Utvalget har undersøkt utviklingen av innholdet i og antallet bevæpningsbeslutninger det siste tiåret, fra 2007–2016. Dette forteller oss noe om hvordan våpeninstruksen blir anvendt i politiet og det kan kanskje fortelle noe om hvordan rammebetingelsene for politiet endrer seg.20 Datakilden er Politioperativt system (PO) (se punkt 5.5 for en omtale av bevæpnede politioppdrag). Oppdragene i PO loggføres i sanntid, selv om noe informasjon registreres i etterkant, og preges av loggførerens oppfatning av situasjonen. Informasjonen baseres på hvordan operatøren oppfatter og tolker en situasjon der og da, basert på eksisterende og til tider mangelfull informasjon. Det er derfor store begrensninger i informasjonen i PO, og data som trekkes ut av systemet må tolkes deretter. Det kan også tenkes at registreringspraksis har endret seg over tid.

5.7.2 Antall bevæpningsbeslutninger

Samlet sett er det bare en liten del av politiets oppdrag som utføres bevæpnet. Dette inkluderer både bevæpnede hasteoppdrag og bevæpnede oppdrag som ikke har hastet (se mer om bevæpnede hasteoppdrag under punkt 5.6). Antall oppdrag med beslutning om bevæpning, har imidlertid økt over tid. I 2007 var det i overkant av 1 500 bevæpnede oppdrag. Dette tilsvarer en andel på 0,24 prosent av alle oppdrag (se tabell 5.4). I 2016 var antall bevæpnede oppdrag økt til om lag 5 800, noe som utgjorde om lag 0,74 prosent av alle oppdrag. Som følge av den midlertidige bevæpningen, fra 25. november 2014 til 3. februar 2016 var det en nedgang i antall bevæpningsbeslutninger i 2015 (se kapittel 7).21

¹ Anslag for hele 2016, basert på data for perioden 1.1.2016–30.11.2016 og et estimat for desember 2016.

Kilde: POD (2017)

I all hovedsak er de bevæpnede oppdragene knyttet til hendelsesstyrte bevæpnede oppdrag (se figur 5.10). De planlagte bevæpnede oppdragene har imidlertid økt etter perioden med midlertidig bevæpning sammenlignet med tiden før denne perioden.

En meget stor andel av de bevæpnede planlagte oppdragene er knyttet til vakt- og sikringsoppdrag. Fra 2007 og frem til 2011 var det mellom 13 og 16 væpnede vakt- og sikringsoppdrag årlig. Fra og med 2011 økte disse oppdragene, og i tiltagende grad. Antall væpnede vakt- og sikringsoppdrag økte fra 90 bevæpnede oppdrag i 2013 til 398 oppdrag i 2014 og til 889 oppdrag i 2016.

Fordeles de væpnede vakt- og sikringsoppdragene på distriktsnivå, skiller tidligere Romerike politidistrikt seg ut. Årsaken til dette skyldes at Gardermoen ligger i distriktet og medfører mange statsbesøk og VIP-oppdrag. Dette gjelder hele 90 prosent av alle de væpnede vakt- og sikringsoppdragene i Romerike politidistrikt. Før 2014 hadde distriktet syv væpnede vakt- og sikringsoppdrag totalt, og ingen slike oppdrag tilknyttet Gardermoen. Fra og med 2014 har distriktet hatt 862 væpnede vakt- og sikringsoppdrag, hvorav 785 var tilknyttet Gardermoen. Det har med andre ord skjedd en stor endring når det gjelder bevæpningspraksis ved statsbesøk i Norge, og da særlig oppdrag tilknyttet hovedflyplassen.

Antallet bevæpningsbeslutninger varierer betydelig mellom politidistriktene. Av det totale antall bevæpningsoppdrag i 2016, var over halvparten (56 prosent) i politidistrikt med storbyer som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger22, samt Romerike politidistrikt.

5.7.3 Bevæpningsbeslutninger der kniv er involvert

Antall bevæpnede oppdrag knyttet til trussel med eller bruk av kniv har hatt en sterk vekst i hele perioden og disse oppdragene utgjør en stadig større andel av det totale antall bevæpnede oppdrag. Tall fra PO viser at det var i underkant av 2 400 bevæpnede knivoppdrag i 2016 (til og med november). Andelen bevæpnede knivoppdrag av alle bevæpnede oppdrag økte fra 18 prosent i 2007 til 41 prosent i 2016 (se figur 5.11). Haugland (2015) viser til at en viktig årsak til økningen i antallet bevæpnede knivoppdrag er at politiet har endret taktikk i møte med kniv. Gjennom Politihøgskolens opplæring i «knivoppsettet» er kniv sett på som et farligere objekt enn før og taktikken er lagt opp til at politiet skal vurdere bevæpning i møte med særlig farlig redskap (se punkt 5.6.2.4 for en nærmere omtale av knivoppsettet). Dette har ført til at når en potensielt farlig person antas å kunne være i besittelse av kniv, blir skytevåpen som hovedregel medbrakt på oppdraget.

¹ Anslag for hele 2016, basert på data for perioden 1.1.2016–30.11.2016 og et estimat for desember 2016.

Kilde: POD (2017)

¹ Anslag for hele 2016, basert på data for perioden 1.1.2016–30.11.2016 og et estimat for desember 2016.

Kilde: POD (2017)

5.7.4 Bevæpningsoppdrag kodet som psykiatri o.l.

Politiet har også en rekke bevæpningsoppdrag som er kodet som og antatt å omhandle psykiatri, eller oppdrag tilknyttet psykisk ustabile personer.23 I 2016 var det over 1 000 bevæpnede oppdrag knyttet til denne kategorien, se figur 5.12. Antall bevæpnede psykiatrioppdrag har variert mellom 15 og 20 prosent av alle bevæpnede oppdrag det siste tiåret.

Tallgrunnlaget viser videre at flere av de bevæpnede knivoppdragene også er kodet som psykiatri o.l. i PO. I 2007 ble det i 39 prosent av alle psykiatrioppdragene også brukt ordet «kniv». I 2016 har denne andelen steget til 66 prosent, se figur 5.13.

¹ Anslag for hele 2016, basert på data for perioden 1.1.2016–30.11.2016 og et estimat for desember 2016.

Kilde: POD (2017)

5.7.5 Endringen i våpeninstruksen

Justis- og beredskapsdepartementet fastsatte 2. juli 2015 ny våpeninstruks for politiet. Instruksen, som trådte i kraft 1. april 2016, viderefører i stor grad de regler og normer som politiet har forholdt seg til etter våpeninstruksen fra 1989. En viktig endring i våpeninstruksen er at operasjonsleder nå har samme myndighet som politisjef24 til å gi bevæpningsordre i de akutte tilfellene, jf. instruksen § 3-2 (1) a, jf. § 3-3 (1) a (se vedlegg 2 om våpeninstruksen).25 Operasjonsleder har ofte en annen faglig bakgrunn og mer operativ erfaring enn en politimester, fordi hun eller han normalt befinner seg nærmere aktuelle hendelser og har et tettere samarbeid med operativt personell. Innsatspersonell har gitt uttrykk for at de opplevde økt egensikkerhet og økt innsatsevne til å håndtere det uforutsette under den midlertidige bevæpningen (Sandham og Todnem, 2016). Disse positive erfaringene, samt følelsen av å miste en opplevd trygghet når perioden ble avsluttet, kan ha bidratt til at politiansatte ber om bevæpning for flere situasjoner enn tidligere. Det kan ikke utelukkes at innsatspersonells positive erfaringer fra den midlertidige bevæpningen – samt instruksendringen for myndigheten til å gi bevæpningsordre – kan ha bidratt til økningen i antall bevæpningsordre fra 2014 til 2016.

Kilde: Politidirektoratet

5.7.6 Trusler om bruk av skytevåpen

I noen situasjoner truer politiet med bruk av skytevåpen ved å rette dette mot en eller flere personer uten å avfyre skudd. I figur 5.14 vises politiets omfang av innrapporterte hendelser der det er truet med bruk av skytevåpen for perioden 2002–2016. Kilden for datamaterialet er politidistriktenes og særorganenes innrapportering til Politidirektoratet. Varselskudd er ikke med i denne kategorien. Det kan være noe underrapportering. Det er også et visst rom for tolkning av hva som defineres som en trussel i våpeninstruksen. Som det fremgår er det ingen klar trend i utviklingen. I gjennomsnitt har politiet truet med bruk av våpen i underkant av 64 ganger hvert år i perioden 2002–2016.

5.7.7 Egenbevæpning i tilfeller der politiet har truet med eller brukt skytevåpen

I henhold til politidistriktenes innrapportering til Politidirektoratet om trussel om bruk eller bruk av skytevåpen, var det seks innrapporterte tilfeller med egenbevæpninger i perioden 2010–2016. Omfanget av egenbevæpning i innrapporterte tilfeller, er således på et lavt nivå sammenliknet med det totale antall beslutninger om bevæpning fra politisjef eller operasjonsleder i tilfeller der politiet rapportert inn at de har truet med eller brukt skytevåpen. Dette kan tyde på at politiet i de fleste situasjoner har tilstrekkelig relevant informasjon slik at operasjonsleder eller politisjef kan vurdere behovet og beslutte bevæpning på oppdraget. Det kan også indikere at tjenestepersoner relativt sjelden er ubevæpnet for så å møte en uforutsett akutt truende situasjon som medfører behov for egenbevæpning. Det understrekes imidlertid at det kan ha skjedd egenbevæpninger som ikke har vært rapporteringspliktige, fordi det ikke ble truet med bruk av eller brukt skytevåpen.

5.7.8 Bruk av skytevåpen

Det er rapportert om at politiet brukte skytevåpen 41 ganger i perioden 2002–2016, tilsvarende om lag 2,7 ganger i gjennomsnitt per år (se figur 5.15). Med bruk av skytevåpen menes situasjoner der politiet har enten avfyrt varselskudd og/eller rettet skudd mot motstander.26 Det er store årlige variasjoner i hvor ofte politiet avfyrte skudd. I 2007 var det ingen avfyringer, mens det ble brukt våpen seks ganger i 2010. Kilden for datamaterialet er politidistriktenes og særorganenes innrapportering til Politidirektoratet. Det vurderes at datamaterialet i stor grad viser den faktiske utviklingen i perioden. Tallgrunnlaget dokumenterer at norsk politi gjennomgående skyter lite.

Kilde: Politidirektoratet

5.7.9 Skadde og drepte som følge av politiets bruk av skytevåpen

Antallet skadde personer som følge av politiets bruk av skytevåpen ligger på et lavt nivå og varierer betydelig fra år til år. Antallet følger i stor grad utviklingen i politiets avfyrte skudd. I perioden 2002–2016 er det skadet 21 personer, det vil si i gjennomsnitt 1,4 personer årlig, som følge av politiets bruk av skytevåpen (se figur 5.16). Kilden for datamaterialet er politidistriktenes og særorganenes innrapportering til Politidirektoratet. Det er ikke mulig ut fra rapporteringen å si noe om skadeomfang.

Politiet har skutt og drept fire personer i perioden 2002–2016 (se figur 5.16). Den siste drepte ble skutt under en politiaksjon i Kristiansand november 2016. I boks 5.7 er disse situasjonene kort beskrevet. Alle de drepte har vært den personen som politiaksjonen rettet seg mot. I gjennomsnitt er 0,3 personer drept av politiet i Norge årlig i perioden 2002–2016. Antallet drepte av politiet i Norge er på et lavt nivå sammenlignet med andre land (se punkt 5.7.10.)

Kilde: Politidirektoratet

Dette innebærer at i overkant av 54 prosent av tilfellene der politiet bruker skytevåpen, er personer blitt skadd eller drept.

5.7.10 Sammenligning av bruk av skytevåpen og skadde og drepte av politiet i Norden, England og Wales

I tabell 5.5 vises antall situasjoner der politiet har avfyrt skudd, målt som gjennomsnitt av antall situasjoner per år per millioner innbygger. Som det fremgår av tabellen, brukes skytevåpen betydelig oftere av politiet i de andre nordiske landene enn hva tilfellet er i Norge. Antall hendelser der politiet skyter i England og Wales er betydelig lavere enn frekvensen i Norge. I England og Wales er politiet i utgangspunktet ubevæpnet, mens politiet i Sverige, Danmark og Finland er generelt bevæpnet med pistol.

Politiet i Norge har skutt og drept betydelig færre enn hva tilfellet har vært for svensk og dansk politi. Som det fremgår av tabell 5.6 har norsk politi skutt og drept 0,055 personer i gjennomsnitt per år per millioner innbygger, mens svensk politi har skutt og drept 0,14 personer i snitt i samme periode. I Danmark er tallene om lag tre ganger så høye som i Norge. Dødsratene er rimelig stabile i de to tidsperiodene det her er sett på.

5.7.11 Polititjenestepersoner dødd i tjeneste i Norge (1945–2016)

Polititjenestepersoner kan stå i potensielt svært risikoutsatte situasjoner. Av og til får situasjoner fatalt utfall. I tabell 5.7 er det satt opp situasjonene der norske polititjenestepersoner er dødd i tjeneste, enten som følge av forsettlig drap, eller omkommet i ulykke. Siden andre verdenskrig har 24 polititjenestepersoner dødd i tjeneste i Norge.27 14 personer er drept, mens ti har dødd som følge av ulykke. 23 var menn og én var kvinne. Siden 2000 har fire polititjenestepersoner omkommet i tjeneste.

Som det fremgår av tabell 5.7 er åtte polititjenestepersoner skutt i tjeneste siden andre verdenskrig, én av disse etter 2000. På 1990-tallet ble tre polititjenestepersoner, skutt og drept, hvorav to i samme aksjon. Statistisk er dette små tall og en kan ikke konkludere med at sannsynligheten for å bli skutt og drept under utførelse av polititjeneste er hverken økende eller synkende. Skytevåpen hos motpart har forårsaket en tredjedel av antall dødsfall i tjenesten.

Seks polititjenestepersoner har omkommet i trafikkulykker i perioden. Disse har enten kollidert eller omkommet i utforkjøringer. I tillegg har to polititjenestepersoner blitt drept som følge av påkjørsler. Den siste, i 2010 som resultat av en bevisst handling. Trafikkulykker, inkludert to påkjørsler, utgjør en tredjedel av dødsfallene. To polititjenestepersoner har omkommet i situasjoner som kan beskrives som «slåsskamp».

Ifølge beregninger fra Mykletun (2016) dør det noe flere polititjenestepersoner på jobb enn i gjennomsnittet av alle næringer i Norge. I gjennomsnitt dør det 1,8 personer per 100 millioner arbeidstimer i alle næringer, mens tallet er 2,76 når en ser på polititjenestepersoner (for perioden 2007–2016). Det er flere næringer som ligger høyere enn politiet, blant annet fiskerinæringen, jordbruksnæringen, skipsfart og transport.

Målt i absolutte tall er antall skutte og drepte tjenestepersoner i Norge lavere enn i Storbritannia og Danmark (se tabell 5.8). Målt opp mot innbyggertall, er det imidlertid færre polititjenestepersoner som er blitt skutt i Storbritannia enn i Norge. Det understrekes at det kan være noe usikkerhet i tallene for Danmark og Storbritannia.

5.7.12 Gjennomgang av saker etterforsket av Spesialenheten for politisaker

Utvalget har gjennomgått sakene som Spesialenheten for politisaker har etterforsket der politiet truet med og/eller brukte skytevåpen i perioden januar 2005 til april 2016.28 Spesialenheten etterforsker også noen situasjoner der politiet har utilsiktede avfyringer (vådeskudd). Disse sakene drøftes i kapittel 7 og inngår ikke i oversikten her. Spesialenheten skal motta varsel og iverksette etterforsking i alle saker hvor noen har blitt skadet som følge av at politiet har løsnet skudd. Saker hvor noen har dødd eller blitt alvorlig skadet som følge av politiets tjenestehandlinger skal etterforskes uavhengig av mistanke om straffbart forhold (jf. påtaleinstruksen § 34-6, andre ledd). Riksadvokaten har gitt instruks om at det i tillegg bør iverksettes etterforsking når politiet har skadet noen ved bruk av skytevåpen, uavhengig av anmeldelse, og selv om skaden ikke er alvorlig (Riksadvokatens rundskriv 3/2006). Spesialenheten har også etterforsket hendelser der politiet har rettet skudd mot person uten å treffe, samt hendelser der det kun er avfyrt varselsskudd eller truet med bruk av skytevåpen.

Spesialenheten for politisaker etterforsket 25 saker der politiet truet med eller brukte skytevåpen mellom januar 2005 og april 2016 (jf. tabell 5.9).29 I ti av de 25 tilfellene var gjerningsperson bevæpnet med skytevåpen, enten ekte eller replika (luftvåpen, knallpistol eller lignede, som fremstod som ekte). I ti av tilfellene var gjerningspersonen bevæpnet med stikk-/slagvåpen som kniv, øks, hammer eller lignede. Noen av disse sakene handlet om at en person som var mistenkt for straffbare handlinger skulle pågripes og at vedkommende var observert med våpen og/eller allerede hadde brukt våpen. Andre saker gjaldt pågripelsessituasjoner der tjenestepersonene underveis ble klar over at gjerningspersonen hadde våpen tilgjengelig, eller truet med våpen. Flere av sakene gjaldt pågripelse av personer som i situasjonen fremsto som psykisk ustabile, påvirket av rusmidler, eller begge deler. I flertallet av disse sakene var det i forkant meldt inn om observasjoner som ga grunn til å mistenke at gjerningsperson var bevæpnet enten med kniv eller skytevåpen. Dette samsvarer med erfaringer fra Sverige. I hvert fjerde tilfelle der politiet i Sverige bruker våpen, er den det blir brukt våpen mot påvirket av narkotika/alkohol, er psykisk syk og truer med kniv (Polismyndigheten 2015, s. 29).

I perioden januar 2005 til april 2016 ble tre personer skutt og drept av politiet. I tillegg skjøt og skadet politiet 14 personer. I en hendelse oppsto livstruende skader som følge av skuddskader i lårene. De øvrige 13 personene som ble skutt og skadet av politiet fikk ikke livstruende skader. I en hendelse ble en politimann skutt og alvorlig skadet og i en annen hendelse ble en tjenesteperson lettere skadet av hagl i halsen.

Ifølge Spesialenheten (2014) varierte avstanden som tjenestepersonene skjøt fra.30 En klar overvekt av skuddene ble formentlig avfyrt fra en avstand på mindre enn ti meter. I kun én av sakene hvor noen ble skadd eller døde som følge av politiets bruk av skytevåpen, hadde tjenestepersonen som skjøt bevæpnet seg uten forhåndsgodkjenning. Tjenestepersonen gjorde dette etter å ha hørt over samband at kollegaer ba om bistand og at gjerningspersonen hadde våpen. Spesialenheten la til grunn at meldingene over samband ga grunnlag for egenbevæpning etter våpeninstruksen § 11. I de øvrige sakene var det gitt bevæpningstillatelse på forhånd eller underveis i oppdragsløsningen. Med ett unntak er det løsnet skudd av politiet først etter at politiet hadde gjort seg til kjenne med tilrop. I flere av sakene hadde politiet over lengre tid forsøkt å få gjerningspersonen til å overgi seg. I de fleste av sakene avfyrte politiet skudd fordi tjenestepersonen opplevde at sitt eller andres liv sto i fare.

Alle saker der tjenestepersoner er blitt etterforsket for bruken av tjenestevåpen er henlagt som intet straffbart forhold. I følge Spesialenheten var det avgjørende for henleggelsene at politiloven og våpeninstruksens regler om trinnvis opptrapping av virkemiddelbruk og at skytevåpen kun skal brukes som siste utvei, ble overholdt. Det framgår at i de fleste tilfellene hadde tjenestepersonene gjort forsøk på å anvende lempeligere midler i henhold til maktpyramiden, herunder tilrop, varsel/tilkjennegjort at bevæpnet politi var på stedet og lignende.

Utvalgets vurderinger av de etterforskede sakene fra Spesialenheten

Etter utvalgets oppfatning underbygger denne gjennomgangen av saker som Spesialenheten har etterforsket at det norske politiets faktiske våpenbruk fremstår som legitim. Utvalget vil peke på at det ble gjort forsøk på en trinnvis opptrapping og at politiet har forsøkt å få gjerningsperson til å overgi seg i forkant av bruk av tjenestevåpen. Utvalget peker på at mange av skuddene er avfyrt mot person med kniv og på kort hold. Dette er situasjoner der elektrosjokkvåpen potensielt kunne vært aktuelt å bruke, dersom et slikt våpen hadde vært tilgjengelig for innsatspersonellet. Elektrosjokkvåpen blir nærmere diskutert i kapittel 9.

5.8 Politiets responstid

5.8.1 Bakgrunn

Et av politiets viktigste bidrag for å redusere sårbarheten i samfunnet, er å sikre at vi har et tilgjengelig og responderende politi som er i stand til å yte umiddelbar bistand til publikum i nødsituasjoner. Etter anbefalinger fra 22. juli-kommisjonen, Politianalysen og senere utredning i Politidirektoratet, ble det fra og med 2015 for første gang målt og stilt krav til responstid i politiet (Politidirektoratet, 2015).

Responstid er tiden det tar fra politiet mottar melding om en hendelse til første politienhet er på stedet (Politidirektoratet, 2015), og det sier således ikke noe om tiden etter at politiet har kommet frem på stedet eller om hvordan oppdraget ble løst. Responstiden er definert til å avslutte når patruljen er fremme på stedet, blant annet for å unngå uønskede konsekvenser hvis aksjonstiden (tiden frem til situasjonen er under kontroll) blir satt under press (Politidirektoratet, 2013).

Responstid kan deles opp i ulike intervaller for å tydeliggjøre ulike arbeidsoppgaver som inngår og hvem som er involvert i arbeidsprosessen. Det første intervallet er tiden det tar fra telefonen begynner å ringe ved operasjonssentralen til en patrulje blir tildelt oppdraget. Dette intervallet kalles operasjonssentraltiden og involverer hovedsakelig personell ved operasjonssentralene. Det andre intervallet er fra første patrulje får tildelt oppdraget til første patrulje er fremme på stedet. Dette intervallet kalles klargjøring- og utrykningstiden og involverer hovedsakelig innsatspersonell i patruljene.

Det er stilt krav til responstid kun i ekstraordinære hendelser og/eller hendelser der liv er direkte truet eller det av andre grunner er påkrevet med umiddelbar respons fra politiet (Politidirektoratet, 2015).31 Dette omtales som hasteoppdrag. Det er operasjonssentralen som foretar vurderingen av hvor mye et oppdrag haster. Dette gjøres etter en standardisert metode, jf. Politidirektoratets rundskriv av 2014–005.32

Politidistriktene har ulik geografi og mønstre av befolkningstetthet. Ideelt sett bør politiets responstid være lik overalt, uavhengig av politiets administrative grenser. Samtidig er det ikke rimelig å forvente at politiet skal ha lik responstid i alle områder i landet uavhengig av hvor folk bor/ befolkningstetthet. Politiet har derfor tatt utgangspunkt i de seks tettstedsdefinisjonene og tettstedskategoriene til SSB33, og gruppert dette i tre hovedkategorier; «øvrige områder og tettsteder med under 2000 innbyggere», «tettsteder med 2000–19 999 innbyggere» og «tettsteder med 20 000 eller flere innbyggere» og satt ulike krav til responstid for disse (Politidirektoratet, 2015).34

5.8.2 Resultater for politiets responstid

Utvalget har innhentet Politidirektoratets resultater for politiets responstid for perioden fra 13.4.2016 til og med 31.12.2016. Det totale antall registrerte oppdrag i denne perioden var 539 199.35 Av disse er 10 912 definert som hasteoppdrag. Hasteoppdragene utgjør dermed kun 2 % av alle oppdrag (se figur 5.17).

Kilde: Politidirektoratet

Det har imidlertid ikke vært mulig å måle responstiden for alle registrerte hasteoppdrag. Det er målt responstid for 7 701 hasteoppdrag, noe som innebærer rundt 70 % av de registrerte hasteoppdragene. Det er begrensninger og usikkerhet knyttet til datagrunnlaget, men etter en samlet vurdering oppsummerer Politidirektoratet at resultatene gir et godt bilde av politiets responstid.

5.8.2.1 Politiets responstid generelt

Den gjennomsnittlige responstiden for alle hasteoppdrag i perioden, uavhengig av tettstedskategori, var på 13,5 minutter (st. avvik 15,0). Resultatene viser videre at den gjennomsnittlige responstiden var på 8,7 minutter (st. avvik 8,4) i de største tettstedene, på 14 minutter (st. avvik 15,1) i de mellomste tettstedene og på 21,4 minutter (st. avvik 19,5) i tettsteder som er definert som «øvrige områder» – der det er under 2000 innbyggere.

Tiden patruljen bruker på å komme seg frem til stedet utgjør den største andelen av den totale responstiden. Politidirektoratets analyser fra 2015 viser videre at avstanden mellom patrulje og hendelsen er den variabelen som forklarer mest av variasjonen i politiets responstid. Den gjennomsnittlige tiden for alle hasteoppdrag fra en patrulje ble tildelt oppdraget til den var fremme på stedet var på 9,5 minutter (st. avvik 12,1).

5.8.2.2 Bevæpnede hasteoppdrag

Av alle oppdrag (N = 539 199) var 10 083 hasteoppdrag uten bevæpning (1,87 %) og 829 hasteoppdrag var med bevæpning (0,15 %) (se figur 5.18). Det viser at det er svært få av alle oppdrag som har hastet og medført bevæpning.

Kilde: Politidirektoratet

Av alle hasteoppdrag medførte 7,6 % bevæpning. Den gjennomsnittlige responstiden for bevæpnede hasteoppdrag var på 14,1 minutter.36 Disse oppdragene følger samme mønster som hasteoppdrag generelt, der det er kortest responstid i de største tettstedene og lengst responstid i områder som er mer spredt befolket.

Resultatene fra Politidirektoratet viser videre at bevæpnede hasteoppdrag har gjennomsnittlig lenger responstid enn hasteoppdrag der det ikke er gitt bevæpning (se tabell 5.10). Differansen er på 4,0 minutter i områder med under 2000 innbyggere, på 4,8 minutter i tettsteder med mellom 2000–19 999 innbyggere og på 1,3 minutter i tettsteder med over 20 000 innbyggere.37 For å undersøke nærmere hva som kan forklare denne forskjellen, er det videre delt mellom operasjonssentraltiden og klargjøring- og utrykningstiden.

5.8.2.3 Operasjonssentraltid

Når det gis beslutning om bevæpning, skal operasjonssentralen foreta grundige risikovurderinger. Operasjonssentralen skal få et best mulig bilde av situasjonen gjennom å innhente god og relevant informasjon, noe som er viktig bl.a. for å ivareta tjenestepersonenes sikkerhet (se mer om dette i punkt 5.6.2). Dette kan medføre at operasjonssentralen bruker noe lengre tid ved bevæpnede oppdrag enn ved andre oppdrag. Resultatene viser at den gjennomsnittlige operasjonssentraltiden ved alle bevæpnede hasteoppdrag var på 4,4 min (st. avvik 5,3), mens den ved ubevæpnede hasteoppdrag var på 3,6 min (st. avvik 4,9). Det innebærer en differanse på 0,8 minutter (p< 0,01).

5.8.2.4 Klargjørings- og utrykningstid

Resultatene viser videre at det ikke er forskjell i klargjørings- og utrykningstiden38 mellom bevæpnede og ikke-bevæpnede hasteoppdrag når vi analyserer alle hasteoppdragene samlet. Resultatene viser imidlertid at det er en differanse i denne tiden når vi bryter ned i tettstedskategorier. Differansen utgjør 2,8 minutter i de minste tettstedskategoriene, 4,1 minutter i områder med 2000–19 999 innbyggere og 0,8 minutter i områder med over 20 000 innbyggere39 – der bevæpnede oppdrag har lengst klargjørings- og utrykningstid. Det er flere forhold som kan bidra til at denne tiden blir lengre i oppdrag der det er gitt beslutning om bevæpning; det skal gjøres en grundig risikovurdering, det skal legges en plan, tjenestepersonellet skal ikle seg verneutstyr osv., samt at slike oppdrag kan medføre en mer tidkrevende taktisk fremrykking til stedet mm.

Det er i utgangspunktet vanskelig å se hvorfor disse arbeidsprosessene skulle ta lenger tid i noen områder enn i andre. Kanskje kan noe forklares med bruk av reservetjeneste, samt at man i de to minste tettstedskategoriene må vente lenger på bistand fra flere patruljer enn i tettere befolkede områder. Ved bevæpnede oppdrag vil det for eksempel kunne være taktisk hensiktsmessig å avvente utrykning til åstedet inntil flere patruljer har ankommet og en kan gjennomføre oppdraget samlet.

5.8.2.5 Mulige forklaringer

Datamaterialet er ikke egnet for å konkludere med hva som kan forklare forskjellen i responstid mellom ubevæpnede og bevæpnede oppdrag. En forklaring kan handle om avstanden mellom patrulje og oppdrag dersom bevæpnede oppdrag skjer systematisk lengre unna patruljen enn ubevæpnede oppdrag. Dette kan henge sammen med at det kan være vanskeligere å predikere den type oppdrag som medfører bevæpning (i motsetning til andre hasteoppdrag i disse områdene, som f.eks. trafikkulykker mm.), slik at det blir vanskeligere å legge dette inn i flåtestyringen av patruljene, enn hasteoppdrag i sentrumsområder – som kan være mer forutsigbare når det gjelder tid og sted. En annen mulig forklaring kan altså være endring i arbeidsprosessen på grunn av påkrevde og ønskelige rutinetrinn ved bevæpnede oppdrag – både ved operasjonssentraler og for innsatspersonell.

5.9 Utvalgets vurderinger og anbefalinger

Bevæpningsutvalget mener prinsipper og verdier den norske modellen bygger på i enda større grad bør inn i utdanning og opplæring, slik at disse blir internalisert i politiets praksis og samhandling med befolkningen (se kapittel 3 og kapittel 9).

Utvalgets oppfatning er at dagens ordning med fremskutt lagring av skytevåpen fungerer godt. Utvalget mener at ordningen gir en god tilgang til våpen ved behov. Det innebærer at innsatspersonell i løpet av kort tid kan gå fra å være ubevæpnet til å bevæpne seg og håndtere vanskelige situasjoner med våpen.

Utvalget registrerer at antall bevæpningsbeslutninger har økt kraftig siden 2007. Utvalget mener det er viktig at politiet løpende følger med på utviklingen i bevæpningsordre, slik at det sikres at dette er i tråd med lovgivers intensjon.

Utvalget mener at tilstrekkelig bemanning er helt avgjørende for å sikre et raskt responderende politi med god kvalitet i oppdragsløsningen. Bemanning er også viktig for å kunne ivareta tjenestepersonenes egensikkerhet, for å ivareta publikum og for å kunne løse oppdrag med bruk av minst mulig makt. Politiets operative kapasitet synes å ha blitt noe styrket de siste årene. Bevæpningsutvalget er opptatt av at det sikres tilstrekkelig politioperativ kapasitet i form av bemanning, og at vi ikke må komme dit at bevæpning av politiet blir et svar på manglende politiressurser.

Som følge av erfaringer fra 22. juli 2011, har det blitt utviklet prosedyrer for nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO). Utvalget vurderer at prosedyrene og treningen denne har utledet gir innsatspersonellet kompetanse til å håndtere denne typen oppdrag. Utvalget er imidlertid bekymret for at tenkning og handlingsmønstre som er ment for svært sjeldne situasjoner også trekkes inn i løsningen av mer ordinære oppdrag.

Utvalget anbefaler at de mest sentrale delene av våpeninstruksen nedfelles i politiloven. Dette vil styrke våpeninstruksens rettslige forankring og gi økt demokratisk kontroll med hvilke maktmidler politiet skal ha adgang til og når.

Et verdifullt særtrekk ved vår ordning er at spesialistene kan samhandle sømløst og direkte med generalistene. Utvalget ser det som en styrke at de ulike kategoriene innsatspersonell, IP1, IP3 og IP4, besitter generalistkompetanse og kan samhandle både i daglig tjeneste og ved ekstraordinære hendelser. Utvalget mener det er viktig å videreføre ordningen der Beredskapstroppen inngår i ordinær patruljetjeneste, også dersom det skjer endringer i Beredskapstroppens lokalisering eller organisatoriske tilhørighet.

Utvalget mener det er et potensiale for bedre utnyttelse av IP3-personellet som operative kapasiteter. Utvalget anbefaler derfor at politiets IP3-ressurser organiseres slik at det til enhver tid er IP3-patruljer tilgjengelig i alle politidistrikt. Utvalget foreslår at Politidirektoratet utarbeider en plan for bruk av IP3-styrken og at denne følges opp med rapportering fra politidistriktene.

Utvalget er kjent med at det er utviklet en praksis i deler av politiet som bryter med uniformsreglementet. I flere distrikter bærer tjenestepersoner tomme pistolhylstre i beltet på uniformen, noe som kan gi publikum inntrykk av at politiet er bevæpnet. Utvalget er også kjent med at det flere steder er en praksis der tjenestepersoner bærer på seg mer ammunisjon enn hva som er tillatt. Utvalget mener dette er uheldig fordi det kan gi politiet et uttrykk som bryter med det sivile preget. Ansvaret for å sikre at slikt ikke skjer, ligger hos ledere, i tillegg til hos den enkelte tjenesteperson.

Utvalget er videre kjent med at tjenestepersoner noen steder reduserer bruken av verneutstyr i potensielt farlige oppdrag og erstatter dette med privatanskaffet utstyr, en praksis som i følge Politidirektoratet ikke er tillatt og som kan medføre økt risiko for tjenestepersonen. Utvalget mener at lokale ledere har et ansvar for å påse at dette ikke forekommer.

Utvalget er kjent med at Oslo politidistrikt praktiserer en ordning med permanent bevæpnede UEH-patruljer. Utvalget tar ikke stilling til hjemmelsgrunnlaget for denne ordningen. I lys av prinsippet om at norsk politi som hovedregel skal være ubevæpnet, mener utvalget at denne ordningen bør vurderes og evalueres.